2 Litteraturgjennomgang

En del av utvalgets mandat var å kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold. For å kunne vurdere dette gjennomførte utvalget en utlysning for å skaffe oversikt over forskningen på skadelig medieinnhold. Tre søkergrupper ble intervjuet før tildeling. Arbeidet ble overlevert utvalget sommeren 2020.

Litteraturgjennomgangen er utarbeidet av Niamh Ní Bhroin (forsker) og Siri Hausland Folstad (vitenskapelig assistent) ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitet i Oslo.

Skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk

Litteraturgjennomgang

Niamh Ní Bhroin (forsker) og Siri Hausland Folstad (vitenskapelig assistent) ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitet i Oslo, 2020

Forord

Denne rapporten består av en gjennomgang av nyere forskning på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Forskningen inkluderer internasjonale og norske studier på dette området publisert mellom 2007 og 2020. Rapporten er skrevet for Utvalg for beskyttelse av barn og unge mot skadelig medieinnhold – med særlig vekt på pornografisk og seksualisert innhold («Medieskadelighetsutvalget»), som på oppdrag fra Kulturdepartementet kartlegger og sammenstiller eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, gjør rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land og kartlegger omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold). Niamh Ní Bhroin har ledet arbeidet med litteraturgjennomgangen, og Siri Hausland Folstad har sammen med Ní Bhroin foretatt litteratursøkene og systematisert og analysert litteraturen som er vurdert i rapporten. Arbeidet er gjennomført i perioden 1. april–13. juli 2020. En referansegruppe bestående av professor Elisabeth Staksrud (UiO) og førsteamanuensis Daniel Schofield (NTNU) har bistått med råd om litteratursøk og lest og kommentert disposisjonen og utkast til rapporten. Vi takker Medieskadelighetsutvalget og Kulturdepartementet for oppdraget og referansegruppen for bistand og råd underveis. Vi takker også Khalid Ezat Azam og Line Indrevoll Stänicke ved Living the Nordic Model-prosjektet og EU Kids Online nettverket i Norge, samt Marie Bedrošová ved EU Kids Online nettverket i Tsjekkia som også har lest og gitt tilbakemeldinger på deler av teksten.

Sammendrag

Norske barn bruker i gjennomsnitt litt under fire timer per dag på internett og digitale medier (Staksrud & Ólafsson, 2019). Deres hverdagsliv er i økende grad preget av å bruke disse mediene, enten det er hjemme, på skolen eller i kombinasjon med andre fritidsaktiviteter. Barn bruker digitale medier alene, eller sammen med venner og familie. Det å ha tilgang til internett gir barn og unge mange muligheter til å være sosiale, å finne ny informasjon og kunnskap, å utvikle digital kompetanse og andre ferdigheter, og å være kreative. Det fører også med seg en viss risiko for å oppleve ting som kan være skadelig, som for eksempel å eksponeres for skadelig eller alvorlig skadelig innhold (cf. Bildeprogramloven, 2015). Samtidig må tiltak som rettes mot beskyttelse for slike skader veies opp mot barns rettigheter til å delta i samfunnet ved å bruke disse medier. Disse rettighetene til tilgang, deltakelse og beskyttelse er sørget for av blant annet FNs barnekonvensjon (1989), EØS-avtalens direktiv om audiovisuelle medietjenester (AVMSD, 2018), Grunnloven § 100 (Grunnloven, 1814), bildeprogramloven (Bildeprogramloven, 2015), samt den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 (ECHR, 1950).

For å lykkes med å finne en god balanse mellom barns behov for tilgang og deltakelse og deres behov for beskyttelse mot skade trenger vi et solid kunnskapsgrunnlag, særlig om definisjoner, omfang og effekter av skade som barn kan oppleve når de bruker ulike medier. Derfor har Medieskadelighetsutvalget på oppdrag fra Kulturdepartementet kartlagt og sammenstilt eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, gjort rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land og beregnet omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold).

Denne rapporten kartlegger og sammenstiller nyere forskning på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Forskningen inkluderer internasjonale og norske studier på dette området publisert mellom 2007 og 2020. Den er basert på tre hovedproblemstillinger som er utviklet på bakgrunn av Medieskadelighetsutvalgets mandat og beskrivelsen av oppdraget vi har fått. Problemstillingene er:

• Hvordan operasjonaliseres og brukes skadelighetsbegrepet i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter mellom 2007 og 2020?

• Hva er overordnende forskningsfunn knyttet til barn, mediebruk og skadelig effekter mellom 2007 og 2020?

• Hvilke forskningshull kan identifiseres fra forskning om barn, mediebruk og skadelige effekter utført mellom 2007 og 2020?

Materialet i rapporten er samlet inn ved et litteratursøk med aktuelle søkestrenger gjennomført i seks forskningsdatabaser i april 2020. 3080 studier ble funnet gjennom søket. 2751 studier ble ekskludert fra materialet fordi de fokuserte på positive heller enn skadelige effekter, eller fordi de ikke handlet om skadelige medieffekter på barn og unge, var fagfellevurderte publikasjoner, eller var av høy nok metodologisk kvalitet. I tillegg ble 49 studier ekskludert fordi de ikke fokuserte på empiriske studier, men ble vurdert som bakgrunnsmateriale fordi temaet var aktuelt for rapporten. Denne litteraturgjennomgangen baserer seg derfor på 280 forskningsartikler som undersøker ulike aspekter ved skadelige medieeffekter på barn og unge.

Søkeresultatene er kategorisert i tre hovedkategorier av skader som relaterer til 1) barns eksponering for medieinnhold (innholdsrelaterte skader); 2) barns kontakt med andre gjennom medier (kontaktrelaterte skader); og 3) barns atferd (atferdsrelaterte skader). De tre kategoriene bygger på en klassifisering av risiko utarbeidet av forskere knyttet til EU Kids Online nettverket (Staksrud et al., 2009). Det som er hovedforskjellen mellom de ulike kategoriene, er barns egen rolle i forhold til hvordan de eksponeres for skade og opplever den er ulik. Når barn opplever innholdsrelaterte skader er barn hovedsakelig mottakere av medieinnhold, i forbindelse med kontaktrelaterte skader er barn deltakere i kommunikasjon med andre, og når atferdsrelaterte skader skjer er barn aktører i kommunikasjon som fører til skade. Det er viktig å forstå omfanget av skadelige medieeffekter i forbindelse med disse ulike aspekter av barnets rolle.

Det overordnede bildet av funnene viser at forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge dekker mange ulike aspekter av barns digitale liv. Disse inkluderer det å eksponeres for voldelig og seksuelt innhold, men også andre typer innhold som kan være skadelig som for eksempel innhold om selvskading, selvmord, om måter å bli veldig tynn på, om alkohol og narkotika, og innhold som er kommersielt. Barn kan også oppleve skade i forbindelse med det å komme i kontakt med andre på nettet, særlig i forbindelse med seksuell kommunikasjon, enten det er med kjente eller ukjente jevnaldrende eller voksne via ‘sexting’, misbruk eller digital voldtekt, eller i forbindelse med opplevelser av digital kjærestevold. I tillegg kan barn oppleve skadelige medieeffekter knyttet til deres involvering i eller eksponering for nettmobbing, digitale hatytringer og overdreven mediebruk. Derfor er dette et omfattende forskningsfelt.

Samtidig, viser vi i denne litteraturgjennomgangen at de fleste publikasjoner på dette området verken definerer, eller operasjonaliserer skadelighetsbegrepet på en eksplisitt måte. De aller fleste publikasjoner analyserer risiko og ikke skade. Det gjør at det er utfordrende å finne forskning som er basert på påvist skade og som kan brukes for å forstå hvordan barn og unge kan beskyttes mot slik skade. Samtidig er det implisitt i forskningen at noen typer skade som barn og unge opplever henger sammen med deres mediebruk, særlig i forbindelse med seksuelle skader knyttet til vold og misbruk av barn som skjer på nett (Fransson et al., 2019; Jonsson et al., 2019), eller andre helserelaterte skader knyttet til selvskading og selvmord (Daine et al., 2013; Lewis & Seko, 2016; Staksrud & Ólafsson, 2016; Stänicke et al., 2019), eller anoreksi og bulimi (Staksrud & Ólafsson, 2019). Vårt funn på dette området er i tråd med en tidligere litteraturgjennomgang utført av Slavtcheva-Petkova et al. i 2015.

Vi finner i tillegg at forskning på dette området på et overordnende nivå er både omstridt og motstridende, og dette særlig når det gjelder skader som kan oppstå i forbindelse med barns eksponering for innhold i medier, og i forbindelse med barns handlinger ved digital kommunikasjon. De aller fleste publikasjoner finner for eksempel noen sammenhenger mellom barns mediebruk og enkelte skaderelaterte utfallsvariabler, men disse funnene er også kritisert i andre publikasjoner og metaanalyser for å være basert på svake effektstørrelser eller utilfredsstillende metodologiske tilnærminger.

De fleste av undersøkelsene i materialet vårt fokuserer på sammenhenger mellom faktorer på individnivå, som for eksempel hvordan barns eksponering for visse typer medieinnhold, eller barns personlighetstrekk, henger sammen med deres atferd. Allikevel, som Livingstone et al. (2017) har forklart, så er det nødvendig med studier som undersøker faktorer på både mellommenneskelige og samfunnsnivåer for å forstå mer om skadelige medieeffekter. For eksempel, hva slags betydning har barns forhold til venner eller jevnaldrende for hvordan de opplever nettmobbing? Eller hva slags betydning har barns forhold til deres foreldre eller lærere for hvordan de takler negative opplevelser ved bruk av medier? Andre faktorer på samfunnsnivå som også kan være viktig å undersøke er hvordan endringer i samfunnet, slik som tilgang til ulike velferdsordninger, eller koronakrisen, kan være med på å påvirke barns erfaringer med og opplevelser av skade.

De aller fleste publikasjoner som er omtalt i denne rapporten er basert på kvantitative analyser av korrelasjon eller tverrsnittsundersøkelser. Slike undersøkelser er svært nyttige for å undersøke prevalens av ulike variabler i befolkningen, samt å finne assosiasjoner mellom disse, men de klarer ikke å fange opp barns opplevelser av skade på en nyansert måte. Det er få studier som bruker metodetriangulering eller kvalitative metoder på dette området. Slike studier trengs for å kunne kartlegge og undersøke barns egne opplevelser av skade og hvordan disse er knyttet til deres bruk av medier.

I forbindelse med dette finner vi også at barn og unges egne perspektiver som oftest er fraværende i forskningen. Med unntak av EU Kids Online nettverket som kartlegger barns opplevelser av risiko og skade, er de fleste tverrsnittsundersøkelser opptatt av å måle assosiasjoner mellom mediebruk og ulike utfallsvariabler knyttet til oppførsel eller andre effekter. Skalaene som brukes er som oftest pålitelige og veletablerte måter å måle de ulike variablene på. Samtidig kan problemer med gyldighet oppstå i forbindelse med bruk av skalaer som ikke er tilpasset barns egne erfaringer og opplevelser. Knyttet til dette finner vi også svært lite forskning som fokuserer på barn og unge som er under 8 år. Dette gjør at kunnskapsgrunnlaget om skadelige medieeffekter på barn og unge er mangelfull.

Videre finner vi at forskning om skadelige medieeffekter på norske eller nordiske barn er nesten fraværende i litteraturen, med unntak av forskning gjennomført av EU Kids Online nettverket i Norge og enkelte andre undersøkelser. Dette gjør at vi har et akutt behov for forskning på hvordan og hvorfor akkurat norske barn er eksponert for og opplever skadelige medieeffekter og hvordan dette kan påvirke dem på kort og lengre sikt.

Det at barn og unge kan oppleve stor skade knyttet til bruk av medier ved for eksempel seksuelt misbruk eller utnyttelse, eller skade på psykisk helse knyttet til selvskading eller selvmordsider, gjør at disse barna har et sterkt behov for beskyttelse. Men for å kunne utvikle den beskyttelsen trengs også bevis og kunnskap om hvordan barn opplever slike skader. Dette behovet må i tillegg sees i lys av at det er de aller færreste barn som opplever slike skader, og at de aller fleste barn har både positive opplevelser og mange muligheter for utvikling og underholdning ved å bruke medier. Samtidig, som Slavtcheva-Petkova et al. (2015) finner, er det også en del barn som har andre negative opplevelser knyttet for eksempel til deres erfaringer med nettmobbing eller seksuell kommunikasjon. Disse barna må også få hjelp til å forstå sine erfaringer og finne gode måter å håndtere dem på. Dette gjelder ikke bare for barn som er offer i slike prosesser, men også for de som for eksempel mobber andre på nettet, eller de som opplever at andre blir mobbet.

Temaer som må undersøkes nærmere er knyttet til seksuelle skader og helserelaterte skader slik som selvskading, selvmord og ulike former for spiseforstyrrelser. Andre temaer som er viktig både i seg selv, men også fordi opplevelsen av dem har sterke assosiasjoner til de sistnevnte temaer er nettmobbing, seksuell kommunikasjon samt hvordan barn opplever sitt forhold til venner, jevnaldrende, familier, lærere og andre relevante voksne. Det er viktig også at forskning på dette området bruker ulike metoder, inkludert tverrsnittsundersøkelser og eksperimentelle metoder, men også særlig kvalitative og longitudinelle undersøkelser for å kunne utvikle et solid kunnskapsgrunnlag og bevismateriale for ulike tiltak som kan beskytte barn mot skadelige medieeffekter. Det er også viktig at forskerne på dette feltet driver med metodologisk innovasjon for å finne bedre og mer presise måter å undersøke hvordan barn og unges bruk av ulike medier kan føre til skadelige medieeffekter på dem.

2.1 Innledning

I dette kapittelet presenterer vi begrunnelsen for litteraturgjennomgangen og introduserer hovedproblemstillingene som ligger til grunn for den. Vi legger også frem en kort begrepsavklaring om skadelige medieeffekter på barn og unge. Deretter presenterer vi de viktigste avgrensningene i dette prosjektet. Til slutt gir vi en oversikt over hvordan rapporten kan leses og hvordan den er strukturert.

2.1.1 Bakgrunnen for studien

Medieskadelighetsutvalgets oppdrag er å:

Kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold, … gjøre rede for hvordan tilsvarende problemstillinger er håndtert i andre land … kartlegge omfanget av barns egen produksjon, publisering og deling av seksualiserte bilder (eller annet skadelig eller alvorlig skadelig innhold) … (Regjeringen.no, 2020).

1. april 2020 fikk Niamh Ní Bhroin og Siri Hausland Folstad i oppdrag fra Kulturdepartementet og Medieskadelighetsutvalget å gjennomføre en litteraturgjennomgang av nyere forskning på medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Utvalget var særlig interessert i å få identifisert 1) operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet slik det fremstår i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter, 2) overordnende funn knyttet til barn, mediebruk og skadelighet, 3) identifiserte forskningsgap. Utvalget har en bred tverrfaglig tilnærming og litteraturgjennomgangen bør gjenspeile dette (Regjeringen.no, 2020).

2.1.2 Problemstilling

På bakgrunn av dette oppdraget har vi utviklet følgende problemstillinger som besvares i denne litteraturgjennomgangen:

• Hvordan operasjonaliseres og brukes skadelighetsbegrepet i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter mellom 2007 og 2020?

• Hva er overordnende forskningsfunn knyttet til barn, mediebruk og skadelig effekter mellom 2007 og 2020?

• Hvilke forskningshull kan identifiseres fra forskning om barn, mediebruk og skadelige effekter utført mellom 2007 og 2020?

For å besvare disse problemstillingene har vi gjennomført litteratursøk i ulike forskningsdatabaser for å finne forskning om barn, unge og skadelige medieeffekter. Vi har benyttet oss av utvalgte søkestrenger i seks ulike forskningsdatabaser, nemlig Scopus, Web of science, ERIC, IBSS, PsycInfo og EMBASE. Vi har samlet og registrert 3080 artikler på området fra en rekke ulike fagdisipliner, særlig psykologi og medier og kommunikasjon, men også utdanning, pediatri, sosiologi, psykiatri og medisin mm. Titlene og sammendragene fra alle artikler ble analysert for å sørge for at de handlet om barn, medier og skadelige medieeffekter. Duplikasjoner ble ekskludert. 1962 artikler ble utelukket i denne prosessen. Vi ekskluderte også artikler som ikke hadde høy nok metodologisk eller etisk kvalitet, som ikke var fagfellevurderte forskningsartikler eller som ikke handlet om empiriske studier. Vi ekskluderte i tillegg forskning som handlet om positive medieeffekter. Til slutt havnet vi med 280 inkluderte studier. I denne rapporten analyserer vi disse studiene opp mot problemstillingene som er begrunnet i beskrivelsen av oppdraget fra Medieskadelighetsutvalget.

2.1.3 Begrepsavklaring: Hva er skadelige medieeffekter knyttet til barn og unge?

Forskning på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unge er et tverrfaglig felt. I løpet av omtrent 75 år har forskere hovedsakelig fra psykologi, sosiologi og senere medier og kommunikasjon undersøkt effekter knyttet til mediebruk. Spørsmålet om hvordan barn påvirkes av medier har derimot vært en arena for samfunnsdebatt og forskning siden begynnelsen av forrige århundret, og enda lengre enn det (Peters, 1999). Forskere har for eksempel uttrykt bekymring for hvordan teater (Addams, 1972) eller film (Solum, 2013) kan ha negative konsekvenser for barn og unge. Men siden dette tidspunktet har mye endret seg, både når det gjelder innovasjon i medieteknologi (særlig med tanke på utvikling av TV, dataspill, internett og mobiltelefoner), men også når det gjelder den etablerte forståelsen og synet på publikumet, og deretter barn, som har utviklet seg fra å være stort sett passive mottakere av medieinnhold til aktive deltakere i forståelsen og senere skapning av innholdet (Staksrud, 2016; Wartella & Reeves, 1985).

2.1.3.1 Hva er medieeffekter?

Medieeffekter defineres av Valkenburg & Peter (2013) som:

[T]he deliberative and non-deliberative short- and long-term within-person changes in cognitions, emotions, attitudes, and behavior that result from media use (Valkenburg & Peter, 2013, s.199)

Skadelige medieeffekter forstås dermed som skadelige endringer i forståelser, emosjoner, tilnærminger eller atferd som oppstår som et resultat av mediebruk. Dette gjenspeiles også i den norske bildeprogramloven hvor det fremgår at ‘skadelig innhold’ er «skildringer i bildeprogram som kan virke følelsesmessig opprivende eller kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende» og at ‘alvorlig skadelig innhold’ er «skildringer i bildeprogram som kan virke sterkt følelsesmessig opprivende eller sterkt kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende, særlig nærgående skildringer av kjønnslig aktivitet, grov vold og annen svært forstyrrende eller skremmende tematikk» (Bildeprogramloven, 2015). Fokuset i bildeprogramloven er selvfølgelig innhold i bildeprogram, men som vi vil vise i denne rapporten kan barn oppleve skadelige eller alvorlig skadelige effekter i forbindelse med mer enn det å eksponeres for ulike typer for innhold.

Det finnes tusenvis av studier om medieeffekter på både barn og voksne (Potter & Riddle, 2007; Valkenburg & Peter, 2013), samt flere metaanalyser som syntetiserer og analyserer andre vitenskapelige studier, deres resultater, og effektstørrelser, på et overordnet nivå. Til tross for dette er forskning på medieeffekter, og særlig skadelige medieeffekter på barn og unge, omstridt. Forskere fra ulike fagfelt, inkludert psykologi og medier og kommunikasjon, men også sosiologi, utdanning, pediatri, psykiatri og medisin m.m. har i omtrent 75 år undersøkt hva slags effekter medier har på barn, og hvordan disse effekter oppstår. Det finnes to skoler som er uenige i tolkningen av forskningsresultatene, de som hevder at medier har en effekt på barn og unge og de som hevder at man ikke kan finne noen slik effekt. Huston, 1992 konstaterte for eksempel at innen et barn i USA hadde forlatt barneskolen hadde det sett flere enn 8 000 mord og 100 000 andre voldelige handlinger på TV (f.eks. overfall eller voldtekt). Anderson og Bushman (2002) mener at dette er skadelig fordi aggresjon baserer seg på læring, aktivisering og bruk av kunnskap som lagres i hukommelsen som skjemaer, og utvikles blant annet via eksponering for innhold i medier. Mens andre forskere finner at bruk av medier har lite eller ingen skadelige effekter på barn og unge, og at man heller bør undersøke andre faktorer i barnets liv for å finne årsaken til effekten (Ferguson, 2009).

Denne situasjonen gjør det vanskelig for de som trenger kunnskap om medieeffekter, for eksempel lovgivere, men også foreldre, foresatte, lærere og andre interessegrupper å få en oversikt over og vurdere resultater av forskning på feltet. For lesere som er ukjent med dette feltets tverrfaglige røtter og historiske utvikling, inkluderer vi derfor et kapittel i denne rapporten som oppsummerer og gir en oversikt over den viktigste teoretiske og metodologiske utviklingen (se kapittel 2). Dette er etterfulgt av en kort diskusjon om noen av de viktigste begrensningene med forskningen på dette feltet.

2.1.4 Avgrensninger

Forskningen som er analysert i denne rapporten handler om skadelige medieeffekter på barn og unge, dvs. mennesker som er mellom 0 og 17 år gamle. Vi har ikke sett på forskning som fokuserer på de som er 18 år og over. Et unntak er at vi har inkludert longitudinelle studier som inkluderte deltakere som var under 18 år i begynnelsen av studien, men som ble eldre underveis. Et annet unntak er at vi har inkludert studier som ser på ulike alderskohorter som inkluderer barn og unge voksne (for eksempel mellom 17 og 25 år). Disse studiene er inkludert hvis de presenterer separate forskningsfunn for de ulike kohortene.

I denne rapporten gir vi en oversikt over nyere forskning på skadelige medieeffekter på barn og unge. For å fange opp alt som kan være aktuelt av nyere forskning har vi inkludert forskning publisert i vitenskapelige tidsskrifter fra og med 2007. Dette fordi vi kan se, basert på søkeresultatene, at forskere begynte å publisere flere analyser om hvordan barn brukte nyere medier rundt dette tidspunktet. Det var også i 2007 at Manuel Castells noterte at kommunikasjon hadde endret seg fra å være massekommunikasjon til ‘mass self communication’, noe som pekte på fremveksten av deltakelse i sosiale medier, dataspill og på andre kommunikasjonsplattformer knyttet til internett som etter hvert ble til de primære arenaer for kommunikasjon for barn og unge (Castells, 2007). Hovedtyngden av kommunikasjonsprosesser i internasjonale mediesystemer hadde på det tidspunktet også endret seg fra å være primært basert på massekommunikasjon, til å inkludere en betydelig og økende mengde kommunikasjon mellom individer som både skapte og delte innhold på internettrelaterte kommunikasjonsplattformer.

Vårt oppdrag er å undersøke hvordan skadelighetsbegrepet brukes i ulike forskningstradisjoner. Vi har dermed ikke sett på sammenhenger mellom skade og positive effekter. Piotrowski & Valkenburg (2015) argumenterer for at dette er nødvendig for å kunne forstå mer om hvordan ulike faktorer på individ-, mellommenneskelig- og samfunnsnivå er med på å prege effekter av mediebruk, enten de er positive eller negative.

Vi har heller ikke undersøkt mengden av innhold i ulike medier som potensielt kan ha skadelige effekter på barn og unge. Det kan være vanskelig å sette forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge i et helhetsperspektiv uten å ha noen pekepinn på omfanget eller type skadelig medieinnhold som barn og unge eksponeres for. Vi vet fra forskning utført av EU Kids Online nettverket i Norge i 2018 at barn eksponeres for skadelig innhold på nett, men at relativt få barn blir opprørt av dette (Staksrud & Ólafsson, 2019). Debatten om skadelige medieeffekter kan gi et inntrykk av at barn har en høy sannsynlighet for å eksponeres for innhold som er skadelig for dem (cf. Huston, 1992; Anderson & Bushman, 2002). Samtidig finnes det ikke oppdatert forskning om omfanget av skadelig innhold som barn eksponeres for i deres bruk av ulike medier, særlig i Norge, men også på et internasjonalt nivå. Dette kan sette kunnskap om hvor sannsynlig det er at barn kan oppleve skadelige effekter knyttet til deres mediebruk i en bredere kontekst. Det er også vanskelig å vite omfanget av effekten og hvor lenge den varer, grunnet den metodiske usikkerheten som selvrapportering medfører. Barn, foreldre, lærere og andre involvert i barns liv eller som tar bestemmelser om retningslinjer for barn, kan tolke skade på forskjellige måter. For eksempel kan foreldre oppleve effekten av digitale medier som mer eller mindre skadelig enn det barnet selv opplever den som, og derfor rapportere større eller mindre skade av digitale medier enn det barnet selv ville rapportert. Her kreves oppdaterte forskningsfunn basert på innovative metoder som klarer å fange opp hvordan barn eksponeres for ulike typer innhold i en diffus og individfokusert medieverden, og hvordan dette innholdet og barns bruksmønstre i forbindelse med det utvikler og endrer seg over tid.

Til slutt har vi ikke sett på andre historiske utviklinger, som for eksempel utviklingen av retningslinjer eller lovverk som kan gi en mer helhetlig oversikt over dette feltet. Det å undersøke denne utviklingen kan også gi mer nyanserte svar på om disse også er med på å beskytte barn fra skadelige effekter knyttet til deres bruk av digitale medier.

2.1.5 Hvordan skal denne rapporten leses?

For å få en helhetlig oversikt over nyere forskning på skadelige medieeffekter anbefaler vi at rapporten leses i sin helhet. Samtidig har vi inndelt rapporten i ulike kapitler for å gjøre det lettere å lese enkelte kapitler hver for seg. Det første kapittelet introduserer litteraturgjennomgangen og gir en oversikt over dens begrunnelse, omfang og avgrensninger. Det andre gir en oversikt over den viktigste teoretiske og metodologiske utviklingen på dette feltet i løpet av de siste 75 år. Det tredje introduserer metoden vi har brukt for å gjennomføre litteraturgjennomgangen. De viktigste analytiske kapitlene (kapittel 4, 5, 6 og 7) analyserer forskning om ulike typer av skadelige medieeffekter som har noen fellestrekk. Det siste kapittelet, kapittel 8, oppsummerer resultatene av analysen samt peker på behov for videre forskning på dette feltet.

Elisabeth Staksrud, Sonia Livingstone, Kjartan Ólafsson og Leslie Haddon har forsket på hvordan europeiske barn bruker internett som en del av EU Kids Online nettverket. EU Kids Online er et internasjonalt nettverk bestående av forskere i 33 europeiske land. Nettverket forsker på risiko og muligheter tilknyttet barns bruk av internett. Som en del av dette arbeidet har Staksrud et al. (2009) definert tre risikokategorier som barn kan møte på nettet. Disse er risiko knyttet til innhold, hvor barn forstås som relativt passive mottakere av medieinnhold; risiko knyttet til kontakt, hvor barn deltar i kommunikasjon på internett med andre; og risiko knyttet til atferd, hvor barn er aktører i internettrelatert kommunikasjon. Modellen har noen begrensninger, som forfatterne peker på. Grenser mellom ulike typer av risiko kan være vanskelig å definere, for eksempel kan aggressiv atferd oppstå i sammenheng med seksuell atferd. Det kan også hende at utfordringer med personvern kan oppstå på tvers av kategoriene. Til slutt er det noen risikogrupper, for eksempel knyttet til seksuell risiko, som oppstår på tvers av kategoriene.

Vi mener at til tross for disse begrensninger og for at kategoriene er utviklet for å diskutere risiko, og det på internett, at de også egner seg til å kategorisere forskning på ulike typer av skadelige medieeffekter. Dette særlig fordi de etablerer ulike kommunikasjonsroller for barn, som mottaker, deltaker eller aktør. Disse rollene har ulik betydning for hvordan barn kan bli eksponert for risiko og dermed kan oppleve skade. Vi har dermed valgt å dele opp de analytiske kapitlene i denne rapporten i fire underkapitler som gjenspeiler disse kategoriene. De første to kapitlene, kapittel 4 og 5, legger frem forskning om innholdsrelaterte skadelige medieeffekter. Dette fordi forskning om skadelige medieeffekter knyttet til eksponering for voldelig innhold i medier er omfattende og krever en egen diskusjon. Dette har vi lagt frem i kapittel 4. Kapittel 5 fokuserer på andre skadelige medieeffekter knyttet til eksponering for innhold. Kapittel 6 legger frem forskning om kontaktrelaterte skadelige medieeffekter; og kapittel 7 legger frem forskning om atferdsrelaterte skadelige medieeffekter. Vi fokuserer også på alle typer medieinnhold i denne rapporten, inkludert hovedsakelig internett, TV og dataspill, men også musikk og andre varianter av digitale medier.

Dette kapittelet har introdusert litteraturgjennomgangen, dennes begrunnelse, omfang og avgrensninger, samt gitt en kort begrepsavklaring om skadelige medieeffekter på barn og unge. Det neste kapittelet, kapittel 2, gir en oversikt over den viktigste teoretiske og metodologiske utviklingen på dette feltet i løpet av de siste 75 år. Kapittel 3 gir en oversikt over metode. Dette blir etterfulgt av fire analytiske kapitler, samt et siste kapittel som oppsummerer hva vi har funnet ut og peker på behov for videre forskning på dette området.

2.2 Teoretisk utvikling på feltet

I dette kapittelet gir vi en kort oversikt over teoretisk og metodologisk utvikling i forskningen som undersøker skadelige medieeffekter på barn og unge. Vi begynner med å skissere hvordan ulike og tverrfaglige teoretiske perspektiver har utviklet seg over tid og hvordan disse bygger på tidligere forskning samt gjenspeiler innovasjoner i medier og kommunikasjonsteknologi. Vi oppsummerer deretter noen viktige utfordringer ved forskningen på dette feltet med spesielt fokus på mediepanikk; debatter om effektstørrelser; differensielle effekter; metodologisk innovasjon og sosioteknologiske utviklinger.

2.2.1 Oversikt over teoretisk utvikling

Tabell 2.1 gir en oversikt over sentrale teoretiske perspektiver som benyttes i forskning om skadelig medieeffekter på barn. Den er fordelt på seks ulike teoretiske grupperinger basert på inndelingen til Neuman & Guggenheim (2011) som undersøkte hvilke teorier som ble brukt i 20 723 forskningsartikler om medieeffekter mellom 1956 og 2005. Fordelingen i denne rapporten er tilpasset forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge. For å inkludere en oversikt over nyere teoretiske perspektiver er tabellen supplert med en undersøkelse av nyere teorier gjennomført av Valkenburg, Peter og Walther i (2016), samt enkelte andre teoretiske perspektiver om barns bruk av nye medier. Det er verdt å notere seg at de fleste teoriene i tabellen er utviklet for medier som eksisterte før internett (hovedsakelig film, TV og dataspill). Det er bare den siste grupperingen som handler om internettrelaterte medier og dermed tar høyde for kommunikasjonsendringene som denne plattformen har ført med seg. Samtidig gir de tidligere teoriene et viktig grunnlag for hvordan den nye utviklingen i kommunikasjon forstås og hvordan nyere teorier utvikles.

Inndelingen til Neumann og Guggenheim er også nyttig fordi den viser hvordan teoriene på dette feltet har utviklet seg over tid, fra enkle modeller som undersøkte direkte effekter på individer; til fokus på motivasjon og psykologi på individnivå, til etter hvert å undersøke mellommenneskelige faktorer, deretter faktorer på samfunnsnivå som kan ha sammenheng med medieeffekter. Disse ulike nivåer av faktorer er også beskrevet i EU Kids Online nettverket sin analytiske modell (Livingstone et al., 2017). Denne modellen bygger på Bronfenbrenner (1979) sin økologiske modell og argumenterer også for viktigheten av å undersøke samspillet mellom ulike faktorer på individuelt, mellommenneskelig og samfunnsnivå. Vi begynner med en kort oppsummering av de ulike grupperingene i tabellen.

2.2.1.1 Lineære kommunikasjonsmodeller og direkte effekter

Den første grupperingen i tabellen handler om lineære kommunikasjonsmodeller eller direkte effekter. Teoriene i denne gruppen baserer seg på observasjoner av effekten av propaganda i første verdenskrig, samt tidlig film og radio kringkasting. Et godt eksempel på hvordan disse modellene ble brukt for å forstå medieeffekter er forskning om mottakelsen av radioprogrammet ‘War of the Worlds’ som ble spilt inn av Orson Welles i USA i 1938. Programmet var et radiodrama basert på en bok som handlet om et angrep av romvesener fra Mars. Forskning gjennomført av Cantril et al. (1982) i 1940 undersøkte direkte medieeffekter knyttet til programmet. Forskerne hevdet at publikum fikk panikk etter å ha hørt sendingen fordi de trodde at landet var angrepet av romvesener. Men senere forskning har vist at panikken ikke var så stor som anmelderne av programmet skulle ha det til (McQuail, 2000). Allikevel var kunnskap om medier på dette tidspunktet knyttet opp til teorier om direkte effekter, det vil si at dette var basert på en forståelse av kommunikasjon som en direkte overføring av meldinger fra sender til publikum. Denne overføringen hadde direkte konsekvenser. Publikum ble ansett som passive mottakere av medierte meldinger.

Også under denne kategorien klassifiserer Neuman og Guggenheim (2011) Albert Bandura sine studier om sosial læring. Bandura utførte noen berømte eksperimenter med barn og en plastdukke som het ‘Bobo the Clown’ i barnehagen på Universitetet i Stanford, USA. Bandura demonstrerte med eksperimentet at barn lærte av å se på voksnes atferd. En gruppe forskere misbrukte dukken både verbalt og fysisk foran barna. Senere imiterte barna atferden til de voksne ved å attakkere dukken på samme måtte. Bandura utviklet ‘Social Learning Theory’ og senere ‘Social Cognitive Theory’ på bakgrunn av dette arbeidet (Bandura, Ross & Ross, 1961; Bandura & Walters, 1965). Disse teoriene foreslår at det å lære skjer i sosiale sammenhenger og at dette har en gjensidig effekt på individet, miljøet og atferden. Disse teoriene har hatt stor innflytelse på forskning om medieeffekter fordi de er med på å forklare hvordan det en opplever eller er eksponert for kan påvirke atferd.

2.2.1.2 Det aktive publikumet

Den andre grupperingen i tabellen baserer seg på teorier om det aktive publikumet. Denne grupperingen anerkjente at individer hadde både psykologiske trekk og motivasjoner som påvirket hvordan de brukte og tolket medieinnhold. En av de viktigste teoriene i denne gruppen var teorien om bruk og tilfredsstillelse, eller ‘Uses and Gratifications’ (Blumler & Gurevitch, 1974; Herzog, 1944). Denne teorien tar utgangspunkt i at individer bruker medier for å tilfredsstille behov inkludert læring, avslapping, sosial interaksjon/vennskap, underholdning eller virkelighetsflukt. Fordi publikum er ansett som aktive, er det også forstått at mediene har ‘begrensede effekter’ på dem (Klapper, 1960).

2.2.1.3 Mellommenneskelige aspekter ved kommunikasjon

Den tredje gruppen inkluderer teorier som bygger på de to første grupperingene, men peker samtidig på mellommenneskelige aspekter ved kommunikasjon og hvordan disse faktorer kan ha sammenheng med medieeffekter. Disse inkluderer teorier som Katz & Lazarsfeld (1955/2006) sin to-trinns modell, eller ‘two-step flow’, som foreslår at individer snakker med andre, inkludert opinionsledere, for å fortolke medierte meldinger. Denne grupperingen inkluderer også teorier om hvordan informasjon sprer seg i samfunnet slik som ‘diffusjonsteori’ (Rogers, 1962/2003) og teorier om sosiale nettverk eller sosial kapital (Granovetter, 1977; Putnam, 1995). To andre teorier i denne grupperingen foreslår at individer kommuniserer ut ifra deres tolkning av hvordan andre påvirkes av kommunikasjon – slik som stillhetens spiral (Noelle-Neumann, 1974) eller teorien om tredjepersonseffekt (Davison, 1983). Den sistnevnte teorien foreslår at individer som mener at medier ikke har noen særlig effekt på seg selv, likevel kan mene at medier har negative eller skadelige konsekvenser for andre. Denne effekten kan gi særlig utslag når det gjelder sensur. Davison viser til et eksempel der et utvalg i Maryland, USA skulle sensurere voldelig medieinnhold. Davison opplevde at de som var mest for å sensurere innholdet trodde at publikum kunne bli sterkt påvirket av innholdet, men trodde ikke det samme om seg selv (Chung & Moon, 2016).

2.2.1.4 Langsiktige medieeffekter på samfunns- og individ nivå

Den fjerde grupperingen handler om langsiktige medieeffekter på samfunns- og individnivå. Disse teoriene undersøker flere faktorer på samfunnsnivå som kan påvirke medieeffekten. Disse inkluderer for eksempel teorier om differensielle medieeffekter, som foreslår at individer påvirkes av forskjellige medieinnhold på forskjellige måter (cf. Piotrowski & Valkenburg, 2015). De inkluderer også kultivasjonsteori som foreslår at individer som eksponeres ofte for medieinnhold er mer utsatt for medierte meldinger og for å tro at de er sanne (Gerbner et al., 1978). Dette kan også føre til desensibilisering. En beslektet teoretisk modell er ‘General Aggression Model’ (Anderson & Bushman, 2002). Denne modellen er et verktøy for å undersøke læring om og desensibilisering for vold i medier. Den foreslår at individer utvikler fortolkningsskjemaer som brukes for å forstå omverdenen. Disse skjemaene er også med på å strukturere den enkeltes atferd og kan påvirke hva en gjør på en ubevisst måte. Hvis barn ser for eksempel at voksne eller andre viktige rollemodeller bruker vold for å løse et problem, kan de registrere dette og etterligne oppførselen senere i livet. Teorien er også særlig relevant når det gjelder å undersøke etterligning av rollemodeller i medier. Denne gruppen inkluderer også ‘spiralteorien’ (Slater, 2007; Slater, Henry, Swaim & Anderson, 2003). Spiralteorien foreslår at ungdoms bruk av voldelige medier øker deres aggressive atferd. Dette i sin tur øker deres bruk av voldelig medier, og spiralen fortsetter og forsterkes. En siste teori som hører til denne grupperingen er ‘Displacement Theory’ (Putnam, 1995). Denne teorien foreslår at tid brukt på ulike medier (for eksempel på TV) forflytter eller erstatter tid som brukes på andre aktiviteter, som for eksempel samfunnsdeltakelse, eller det å bruke tid med venner.

2.2.1.5 Teorier om fortolkende effekter

Den femte grupperingen inneholder teorier om fortolkende effekter. Disse teoriene brukes også til å undersøke hvordan medieeffekter interagerer med faktorer på mellommenneskelig og samfunnsnivå. I tillegg til å undersøke holdningsendringer og læring som kan oppstå i forbindelse med eksponering for medieinnhold foreslår disse teoriene at fortolkning av medieinnholdet også kan påvirke hvor fremtredende eller tilgjengelig budskapet i kommunikasjonen er. Teoriene foreslår også at kognitive prosesser er med på å organisere hvordan kommunikasjon gir mening for individer. Én slik teori som er aktuell for forskning om skadelige medieeffekter på barn, er ‘priming’ (Iyengar & Kinder, 1987). Denne teorien hevder at voldelige stimuli vekker aggressive tanker i publikumet, og at disse kan ‘prime’ eller forberede andre tanker, følelser og handlinger når de lagres i hukommelsen.

2.2.1.6 Teorier om digital kommunikasjon

Den siste grupperingen er teorier som benyttes for å forstå medieeffekter knyttet til internettbasert eller digital kommunikasjon. Disse teoriene peker på hvordan muligheter for mellommenneskelig og gruppebasert kommunikasjon i internettbaserte og andre digitale medier fører til forskjeller i hvordan sosiale og emosjonelle aspekter oppleves, samt muligheter for anonym kommunikasjon (Postmes et al., 2002; Walther, 1992, 1996). Teoriene foreslår i tillegg at internettbasert kommunikasjon påvirker individets opplevelse av trygghet samt muligheter for å dele personopplysninger, noe som ble kalt ‘hyper-personal communication’ (Valkenburg & Peter, 2009, 2011; Walther, 1996). Basert på dette arbeidet utviklet Suler (2004) en typologi for ulike aspekter ved digital kommunikasjon som fremmer både positive og negative aspekter ved kommunikasjon. Valkenburg et al. (2016) mener at endringer fra mer tekstbaserte til mer visuelle kommunikasjonsformer i nye medier også krever nye teoretiske perspektiver for å forstå hvordan kommunikasjonsformen kan henge sammen med ulike medieeffekter.

En annen teori i denne siste grupperingen er teorien om ‘Mass Self-Communication’ (Castells, 2007). Denne teorien foreslår at ettersom ‘alle’ kan være med på å skape og dele kommunikasjon og at dette foregår både mellom enkeltindivider og i større grupper, så kan dette føre til en ny måte å være sosial på. Denne teorien peker dermed på gjensidige effekter av kommunikasjon på internett, det vil si at brukerne ikke er en passiv masse som mottar medieinnhold, men at de også er med på å skape og dele innhold og dermed å påvirke effekten av kommunikasjonen som oppstår, både for seg selv og andre. Andre teorier om bruk av nye teknologier tar utgangspunkt i at selv om disse introduserer nye måter å være sosial på, kan de som bruker dem oppleve mindre nærhet i slike medierte sosiale forhold (Turkle, 2011).

Det at brukere kan påvirke seg selv og andre er også viktig med tanke på ulike negative aspekter ved digital kommunikasjon som kan føre til skadelige medieeffekter, for eksempel det som kan oppstå ved nettmobbing, hatytringer, og ulike typer av seksuell kommunikasjon. Det er aspekter ved disse kommunikasjonsformene som henger sammen med ulike kulturelle normer som også er med på å skape skadelige effekter. Mer forskning og teoretisk utvikling kreves for å forstå disse kommunikasjonsformene og deres mulige skadelige effekter.

2.2.2 Utfordringer ved forskning på skadelige medieeffekter på barn og unge

I denne underdelen av kapittelet introduserer vi noen viktige utfordringer og begrensninger knyttet til forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge. Disse er (a) mediepanikk; (b) effektstørrelser; (c) differensielle effekter; (d) metodologisk innovasjon; og (e) sosioteknologiske utviklinger.

2.2.2.1 Mediepanikk

Forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge kan være drevet av noe som Drotner (1999) har beskrevet som ‘Mediepanikk’. Mediepanikk bygger på begrepet ‘moralsk panikk’, men da med spesifikt fokus på medier. Mediepanikk består av en debatt som vanligvis oppstår ved introduksjonen av nye medier. Debatten er polarisert, den ene siden er opptatt av å fremheve skadelige effekter ved nye medier, mens den andre er opptatt av å fremheve muligheter. Den negative siden er vanligvis mer fremtredende i offentligheten. Det er også vanlig at de som deltar i debatten har interesser i hvordan debatten utarter, enten de er forskere, lærere, administratorer eller representerer andre interessegrupper. Livingstone (2018) legger også til at:

The field of children and media is regularly assailed by popular hyperbole about generational transformation, largely led by the self-promoting interests of the market research industry (think of Gen X, Y and Z etc.) along with technological gurus such as Marc Prensky (“Digital natives,” 2001), Don Tapscott (“Growing up Digital,” 1998), John Palfrey (“Born Digital,” 2010) and others. Diagnosing what’s wrong with young people is not only a favourite activity of digital pundits but also a distinctly profitable one (Livingstone, 2018, s.119).

Diskurser om mediepanikk bør derfor leses med et kritisk blikk, både for å identifisere de ulike interessene som står bak, men også for å undersøke hva slags kunnskapsgrunnlag debattene baserer seg på. Et element som går igjen er at forskningsfunn som peker på sammenhenger mellom ulike variabler kan være feiltolket og misforstått, for eksempel ved at sammenhenger kan være presentert som bekreftelser på kausalitet. Dette kan være misvisende særlig med tanke på skadelige medieeffekter på barn og unge. For eksempel det at barn i en viss alder bruker x antall timer på medier, og at de også oppfører seg på en måte som er voldelig kan tolkes som at deres bruk av medier påvirker deres oppførsel, men uten videre analyse viser dette bare en assosiasjon og ikke kausalitet.

I en anmeldelse av Jean Twenge’s bok, ‘iGen: Why Today’s Super-Connected Kids are Growing Up Less Rebellious, More Tolerant, Less Happy - - and Completely Unprepared for Adulthood - - and What That Means for the Rest of Us’ (Twenge, 2018), fremhever Livingstone (2018) enda et viktig aspekt som går igjen i mediepanikk. Dette at forskere fokuserer på sammenhenger mellom variabler på individnivå, for eksempel tid brukt på ulike medier og barns psykiske helse uten å se på andre faktorer på mellommenneskelig- eller samfunnsnivå, for eksempel hvordan barna har det med venner eller familien, eller hvordan sammenhengene er påvirket av politiske eller økonomiske faktorer. Om dette sier Livingstone (2018):

Twenge, a psychologist, points to mass adoption of the smartphone by 2011. Her account pays little heed to the many ways in which the US has changed from 1976 to 2015, leaving one to wonder about a host of alternative explanations for the observed trends – for instance, concerning pressures on the education system, growing social inequality, racial and ethnic tensions, labour market instability, growing precarity, student debt, drugs policy, political disaffection, the undermining of health and welfare provision and more (Livingstone, 2018, s. 119).

De andre faktorene kan være like viktige å undersøke for å forstå hvordan et barn har det og hvordan dette henger sammen med deres bruk av ulike medier. Dette har også konsekvenser for hvordan barns rettigheter til å få tilgang til og delta i samfunnet ved bruk av medier skal balanseres opp mot deres rettigheter til beskyttelse fra ulike typer for skade som kan oppstå i sammenheng med dette (cf Staksrud, 2016). Uten grundige analyser som ser på disse faktorene i en større sammenheng, er dette spørsmålet vanskelig å finne gode svar på. Dette fører i tillegg til spørsmålet om hvor mange barn som opplever skadelige effekter i forbindelse med bruk av medier.

2.2.2.2 Effektstørrelser

Forskning fra EU Kids Online nettverket finner at de fleste barn ikke opplever at de blir opprørt av å eksponeres for medieinnhold (Smahel et al., 2020, Staksrud & Ólafsson, 2019, Staksrud, 2016). I Norge i 2018 oppga 25 % av alle barn at de ble opprørt av noe de opplevde på internett i løpet av det siste året. Dette antallet er relativt stabilt sammenlignet med 2010 (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 8). Samtidig er det viktig å undersøke hvem som er påvirket av negative opplevelser de har på internett; hvordan og hvorfor de ble opprørt; og hvordan de kan håndtere disse utfordringene. I forskningen om skadelige medieeffekter på barn og unge finnes polariserte diskusjoner om effektstørrelser. Debatten om forskningsresultater er vanligvis opptatt av å peke på at effekter som finnes enten er, eller ikke er, store nok til å bekrefte sammenhenger mellom variabler. Valkenburg og Peter (2013) hevder at selv om de fleste metaanalyser på dette området finner effekter som enten er liten eller mellomstor, at dette er vanlig sammenlignet med andre samfunnsvitenskapelige disipliner, og andre fag, for eksempel medisin. De hevder også at det å finne liten effekt ikke er det samme som å finne at enkeltindivider ikke påvirkes i stor grad av det de eksponeres for i mediene. Neuman og Guggenheim (2011) finner også at det å argumentere for lite eller signifikante effektstørrelser gjør det vanskeligere å komme til diskusjonen om faktiske effektstørrelser og deres praktiske og teoretiske betydning. De mener at en effekt som er liten også kan vokse over tid og at dette kan være viktig å ta høyde for. Samtidig, mener Orben (2020) at det er vanskelig å slå fast hva lite effektstørrelser betyr i forskning på dette området siden mediebruk er sammenvevd på komplekse måter med andre dimensjoner av barn og unges liv.

Et annet viktig poeng om effektstørrelser er at retningen mellom effektene er ofte uklar (Orben 2020). Det vil si for eksempel at det er uklart om tid brukt på medier påvirker barns psykiske helse, eller om påvirkningen går i motsatt retning. Orben har gjort en metaanalyse av forskning som undersøker sammenhengen mellom barns bruk av sosiale medier og deres psykiske helse og velferd (well-being). Hun finner også at det er svært lite forskning på dette området som identifiserer eller velger bort andre faktorer på individ, mellommenneskelig og samfunnsnivå som kan være med på å skape skadelige medieeffekter.

2.2.2.3 Differensielle effekter

Piotrowski og Valkenburg (2015) har også foreslått at medier kan ha ulike effekter på ulike barn, og at de kan ha ulike effekter på samme barn, noe de beskriver som ‘differensielle medieeffekter’. Orben (2020) gir et eksempel:

Social media might have a negative effect on emotional outcomes (e.g., mood or depression), but a positive effect on social outcomes (e.g., social connectedness). Yet even when examining the same outcome, positive and negative results can coexist because effects of social media can vary across users and time frames: it is therefore likely ‘that some users experience positive outcomes while others (and possibly the same users at different points in time) experience deleterious outcomes’ (Orben, 2020, s. 409).

Slike effekter kan oppstå på grunn av barn og unges ulike individuelle utviklingstrekk, samt på grunn av faktorer på mellommenneskelig og samfunnsnivå. For eksempel kan individuelle personligheter eller interesser, utviklingsstadier og andre faktorer (som familie- og hjemmemiljø) være med på å påvirke hvordan barn velger ulike typer medieinnhold. Dette kan så påvirke effekten av mediebruk på barn. Piotrowski og Valkenburg (2015) mener at dette bør anerkjennes i høyere grad i forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge. Orben (2020) viser også at de færreste studier på barn og unges bruk av sosiale medier identifiserer hvordan ulik bruk av disse mediene kan være med på å påvirke ulike effekter. Hun mener at det er viktig å identifisere slike faktorer for å kunne gi et bedre informasjonsgrunnlag for andre forskere, samt lovgivere, foreldre og andre aktuelle interessegrupper.

2.2.2.4 Mangel på metodologisk innovasjon

De fleste studier som undersøker skadelige medieeffekter på barn og unge, bruker tverrsnitts undersøkelser som er basert på selvrapportering om mediebruk og andre aktuelle variabler. Noen bruker også longitudinelle metoder, som også er basert på selvrapportering, men som undersøker utvikling av effekter over tid. Fordi de ser på utvikling over tid, kan longitudinelle undersøkelser også kaste bedre lys over hvilken retning ulike årsakssammenhenger har. Nærmere 90% av undersøkelser om medieeffekter på barn og unge utført mellom 1995 og 2009 benyttet seg av selvrapportering (Potter, 2012). Andre studier bruker eksperimentelle metoder, stort sett for å undersøke hvordan ulike grupper barn og unge reagerer på ulike typer medieinnhold. Det finnes også noen studier som bruker metodetriangulering, samt veldig få kvalitative undersøkelser, som undersøker barns forståelse av ulike aspekter ved mediebruk i dybden. Dette fører til viktige utfordringer med både måleinstrumenter og analytiske tilnærminger (Potter, 2016).

Potter (2016) peker på tre utfordringer som er relatert til hvordan ulike variabler måles og tre utfordringer med hvordan relasjoner mellom disse ulike variabler analyseres. Når det gjelder målrelaterte utfordringer foreslår Potter at det å bruke overordnede variabler (som for eksempel alder eller kjønn) som erstatninger for mer presise variabler, er problematisk. Potter gir et eksempel når det gjelder alder. Selv om barn kan være på samme alder, kan de utvikle seg på ulike måter. Det å anta at alle barn på samme alder kan bli påvirket på samme måte av ulike medieeffekter er dermed problematisk. Det er også problematisk at forskning på dette feltet er så avhengig av selvrapportering. Dette medfører utfordringer knyttet til hvordan barn og andre svarer om sin mediebruk eller om ulike variabler – husker de riktig? Kan de komme til å oppgi visse svar fordi de tror at de er ‘riktige’? Potter mener at selvrapportering passer bedre når forskere vil undersøke barns forståelser, meninger eller verdier, men ikke for å måle for eksempel tiden de bruker på ulike medier eller sjangre. Sist, men ikke minst finner Potter at forskere tar for gitt at de ulike skalaene som de bruker for å måle variabler er gyldige, det vil si at de er egnet til å finne gode svar på problemstillinger, men de færreste studiene på dette feltet reflekterer over gyldigheten av disse skalaene når de publiserer resultatene av undersøkelsene sine.

Når det gjelder analyse, mener Potter (2016) at tre vanlige feil er at forskere bruker skalaer istedenfor å undersøke sammenhenger mellom enkle variabler, at de gjør antagelser om forhold mellom ulike variabler og antagelser om forskjeller mellom ulike grupper. Dette inkluderer for eksempel å gjøre antagelser om at forholdet mellom to variabler er lineært, når det kan hende at en variabel egentlig avhenger av en annen. Potter mener at disse utfordringene sannsynligvis fører til at det er mye målefeil som oppstår i forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge, og at disse målefeilene er med på å svekke resultatene av forskningen.

En siste ting som mangler i forskning på dette feltet er at metodene som er brukt ofte gir lite rom for barnas egne perspektiver om deres bruk av mediene. I noen av studiene som bruker selvrapportering, og særlig de med de minste barna, brukes ofte rapportering fra foreldre eller lærere for å måle barns mediebruk eller atferd. Videre, er de færreste av skalaene utviklet for å gjenspeile barns perspektiver. Dette peker på et stort behov for kvalitativ forskning og metodetriangulering på dette feltet som kan støtte metodologisk innovasjon, særlig med tanke på å inkludere barns stemmer i undersøkelser, og hvordan ulike variabler og skalaer brukes for å måle barns opplevelser, erfaringer og oppførsel.

2.2.2.5 Sosioteknologiske utviklinger

Det siste aspektet som er viktig å peke på når det gjelder forskning på dette feltet, er sosioteknologiske utviklinger, nemlig hvordan innovasjoner i medier og kommunikasjonsteknologi er med på å endre hvordan barn og unge bruker ulike typer medier, teknologi og innhold. Det viktigste av alt har vært overgangen fra enveiskommunikasjon (det vil si innhold sendt fra en sender til flere mottakere) til mellommenneskelig kommunikasjon, som skjer hovedsakelig mellom individer på ulike kommunikasjonsplattformer. Utviklingen krever teoretisk og metodologisk innovasjon for å kunne forstå konsekvensene av hva dette medfører for barn og unge.

En mulighet som ligger i denne utviklingen er at det åpner for metodologisk innovasjon, for eksempel for å måle hvordan barn og unge eksponeres for ulike typer medieinnhold på ulike tidspunkter. Det vil si at forskerne ikke trenger å være like avhengig av selvrapportering som de har vært frem til nå. Orben (2020) for eksempel hevder at det å kunne spore hvordan barn har det på ulike tidspunkter og hvordan dette henger sammen med ulike typer mediebruk, slik som sosiale medier, kan føre til mer nyanserte analyser om hvordan ulike aktiviteter på ulike tidspunkter kan påvirke barns psykiske helse. Orben (2020) mener også at det dermed er viktig å sette i gang flere longitudinelle analyser med ulike tidsrammer (både korte og langsiktige) som undersøker hvordan barn har det i forhold til deres bruk av nye medier. Samtidig krever slik metodologisk innovasjon både teoretiske og etiske refleksjoner rundt hvordan barn og unge, og deres bruk av medier, kan påvirkes av slike metoder.

2.2.3 Oppsummering

I dette kapittelet har vi gitt en oversikt over den viktigste teoretisk og metodologisk utviklingen i forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge. Vi har oppsummert hvordan teorier på dette feltet har utviklet seg over tid samt utvidet forståelsen av hvordan mediebruk kan være med på å skape effekter hos publikumet. Vi har også introdusert noen viktige begrensninger i forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge. Det neste kapittelet gir en oversikt over metoden vi har brukt for å gjennomføre denne analysen. Dette er etterfulgt av fire kapitler som legger frem våre analytiske resultater, samt et siste kapittel som oppsummerer hva vi har kommet frem til og behovet for videre forskning.

2.3 Metode

I dette kapittelet gir vi en oversikt over metoden vi har brukt for å finne nyere forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge.

2.3.1 Søk i databaser

Med utgangspunkt i prosjektets problemstillinger utviklet vi i samråd med Medieskadelighetsutvalgets referansegruppe en protokoll for å finne nyere forskning på dette området. Søket ble utført i de følgende databasene:

• Web of Science: Dette er en plattform som gir tilgang til mange andre databaser med høy innvirkning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, naturvitenskap og tverrfaglig forskning.

• Scopus: Dette er en siteringsdatabase for vitenskapelig litteratur som dekker 24 600 forskningsartikler og 194 000 bøker innenfor naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap.

• PsycINFO: Dette er en akademisk database som dekker psykologisk og samfunnsvitenskapelig litteratur fra over 1500 tidsskrifter. Den inkluderer også forskning fra andre aktuelle felt som medisin, psykiatri, utdanning, kriminologi med mer.

• EMBASE: Dette er en akademisk database som dekker biomedisinsk forskning fra og med 1947.

• International Bibliography of the Social Sciences ‘IBSS’: Dette er en samfunnsvitenskapelig database som dekker over tre millioner artikler, bøker og bok kapitler utgitt fra og med 1951.

• ERIC: Denne forskningsdatabasen inkluderer forskning om utdanning og andre aktuelle temaer. Den inkluderer over 1,5 millioner artikler, rapporter, bøker, avhandlinger og annet utdanningsrelatert materiale.

2.3.2 Søkestrenger

Hver database gir ulike muligheter for søk, og vi måtte dermed utvikle søkestrenger som var tilpasset hver enkel database. Vi utviklet en rekke søkestrenger for å dekke følgende tema:

1. Barn og Unge;

2. Medier;

3. Skade; og

4. Metode.

For å finne mest mulig relevante søk kombinerte vi synonymer for medier med synonymer for skade. Synonymer for skade og medier ble funnet i Oxford English Dictionary og Oxford University Dictionary.

Vi brukte de følgende synonymene for medier: digital* OR mobile* OR internet OR online OR "social media" OR cyber* OR app OR program* OR game* OR gaming OR film OR media OR video OR television OR marketing OR advertisement OR virtual OR radio OR "comic book*" OR content OR clip OR image OR lyric* OR song* OR music OR language OR site OR web* OR article* OR phone OR book OR tablet OR magazine

Disse ble kombinert med de følgende synonymene for skade: Harm* OR Abus* OR Damag* OR Hurt* OR Impair* OR Inconvenien* OR Mar OR Outrage OR Prejudic* OR Ruin* OR Sabotag* OR Shock* OR Tarnish* OR trauma* OR Undermin* OR wreck* OR Disservic* OR Loss* OR Misus* OR Mischie* OR Vandal* OR Violen* OR wrong OR pain* OR suffer* OR distress* OR anguish* OR torment* OR grief* OR destruct* OR deface* OR defile* OR mischie* OR bad* OR immoral* OR ill* OR wicked* OR vice* OR iniquit* OR sin* OR nefarious*

Hver skade-medie-kombinasjon ble kombinert med metodetermer, termer for barn/ungdom, og ordet ‘media’. Her har vi inkludert et eksempel på hvordan vi kombinerte de forskjellige søkestrengene. Eksempelet inkluderer skade-ordet ‘abus*’, og dette søket var gjort i Web of Science:

TS = ("digital* abus*" OR "mobile* abus*" OR "internet abus*" OR "online abus*" OR "social media abus*" OR "cyber* abus*" OR "app abus*" OR "program* abus*" OR "game* abus*" OR "gaming abus*" OR "media abus*" OR "film abus*" OR "video abus*" OR "television abus*" OR "marketing abus*" OR "advertisement abus*" OR "virtual abus*" OR "radio abus*" OR "comic book* abus*" OR "content abus*" OR "clip abus*" OR "image abus*" OR "lyric* abus*" OR "song* abus*" OR "music abus*" OR "language abus*" OR "site abus*" OR "web* abus*" OR "article* abus*" OR "phone abus*" OR "book abus*" OR "tablet abus*" OR "magazine abus*")

AND

TS = (survey* OR questionnaire OR meta-analys* OR quantitative OR empirical OR performance OR test* OR study OR studies OR finding* OR result* OR exam OR "measur*" OR scale OR instrument OR cohort OR sample OR validate OR "effect study" OR "effect studies")

AND

TS = (child* OR youth OR teen* OR adolescen* OR minors OR kid* OR girl* OR boy* OR pupil* OR "school student")

AND

TS = (media)

Vi fant 3080 mulige relevante funn via denne prosessen. Vi inkluderte deretter studier med de følgende kjennetegnene for nærmere analyse:

• Brukte metodetriangulering eller var tverrsnitts-, longitudinelle-, kvalitative- eller eksperimentelle undersøkelser om barn og/eller ungdom, og skadelige medieeffekter;

• Var enten en empirisk undersøkelse, en metaanalyse, eller en empirisk kunnskapsoppsummering;

• Inkluderte barn/ungdom i alder 0–18 år;

• Brukte en robust og passende metode som passet til forskningsspørsmålene;

• Var publisert i en fagfellevurdert forskningsartikkel; og

• Hadde minimum 500 deltakere, en ‘power analysis’, eller en god forklaring på hvorfor de hadde færre deltakere (f.eks. at det var en kvalitativ studie).

For å få mest mulig relevante søk, valgte vi å ekskludere studier på følgende grunnlag:

• Undersøkelsen handlet ikke om skadelige medieeffekter;

• Den yngste deltakeren var 18 år og den eldste 21 år eller eldre;

• Undersøkelsen inkluderte empiri om både barn og voksne, men tydeliggjorde ikke forskjellen mellom disse gruppene i resultatdelen;

• Undersøkelsen fokuserte på positive heller enn skadelige medieeffekter;

• Undersøkelsen var av lav metodologisk eller etisk kvalitet.

I denne prosessen ble 2751 bidrag ekskludert. Forskningspublikasjoner som fokuserte på relevante teoretiske bidrag (n=49) var ekskludert fra analysen, men vurdert som bakgrunnsmaterialet for litteraturgjennomgangen. Se flytskjema for fullstendig oversikt.

Vi satt igjen med 280 studier som vi har analysert i denne litteraturgjennomgangen. I dette kapittelet har vi beskrevet metoden vi har brukt for å gjennomføre litteratursøket. I neste kapittelet legger vi frem forskning om innholdsrelaterte skader.

Forstørr bilde

2.4 Innholdsrelaterte skader, del I

2.4.1 Introduksjon

I dette kapittelet legger vi frem forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge som oppstår i forbindelse med deres eksponering for voldelig innhold i medier. Vi bygger på Staksrud et al (2009) sin kategorisering av ulike typer for risiko som barn eksponeres for på internett. I denne kategorien er barn forstått stort sett som ‘mottakere’ av medieinnhold. For vår analyse utvider vi innholdskategorien til å inkludere flere medier, for eksempel TV, film, dataspill og andre digitale medier. Vi fokuserer i tillegg på forskning om skadelige medieeffekter som er publisert mellom 2007 og 2020.

Forskningen om skadelige innholdsrelaterte medieeffekter fordeler seg på åtte hovedtemaer. I dette kapittelet ser vi på det første av disse temaene, nemlig voldelig innhold. De andre syv temaer er (a) seksuelt innhold; (b) innhold om selvmord og selvskading; (c) innhold om måter å bli veldig tynn på; (d) innhold om alkohol og narkotika; (e) kommersielt innhold; (f) innhold som ellers kan være skadelig for barns psykiske helse; og (g) innhold som ellers kan være skadelig for barns fysiske helse. Disse diskuterer vi i kapittel 5. Vi diskuterer voldelig innhold i et eget kapitel fordi dette er et tema som har vekket stor samfunns- og forskningsinteresse, og dette gjenspeiles også i materialet vårt. Over en tredjedel av alle våre empiriske undersøkelser fokuserer på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges eksponering for voldelig innhold i medier.

Vi introduserer først temaet og gir en oversikt over hvordan forskningen i materialet vårt fordeler seg over tid, land, fag, metode og aldersgrupperinger. Vi drøfter deretter hvordan skadelighetsbegrepet operasjonaliseres i ulike publikasjoner og hvordan dette undersøkes ved bruk av ulike metoder. Vi legger også frem overordnede forskningsfunn. Deretter oppsummerer vi forskning om skadelige medieeffekter knyttet til eksponering for voldelig innhold og analyserer dette med fokus på problemstillingene våre. Vi peker også på kunnskapshull som vi har identifisert på dette området.

Forskning på skadelige medieeffekter knyttet til voldelig innhold undersøker hvordan barns eksponering for slikt innhold kan påvirke deres atferd, særlig med tanke på aggressiv og voldelig atferd. Det har vært mye bekymring knyttet til dette temaet i løpet av de siste 75 årene både i forskningsfeltet og i samfunnet for øvrig (Ferguson & Savage, 2012; Strasburger & Wilson, 2014). I USA I 1954 opprettet senator Estes Kefauver et utvalg om ungdomskriminalitet som organiserte høringer for å undersøke om voldelig innhold på TV bidro til en økning i voldelig atferd i USA. Utvalget fant at forskning på området var mangelfull (Strasburger & Wilson, 2014). Omtrent 75 år senere er forskere fortsatt uenige om hvordan eksponering for voldelig innhold i medier påvirker barn og unge. Mange studier finner noen assosiasjoner mellom eksponering og oppførsel, men kritiseres også for å bruke utilfredsstillende metoder eller å vise lave effektstørrelser (Ferguson, 2009).

2.4.2 Oversikt over søkeresultatene

Vårt materiale inkluderer 86 empiriske undersøkelser samt 32 kunnskapsoppsummeringer som undersøker dette temaet. Sammenlignet med andre temaer i materialet vårt er denne den aller største kategorien, noe som peker på at bekymringen om hvordan voldelig innhold i medier påvirker barn og unge er like aktuelt i nyere forskning som det var for 75 år siden.

Skade i dette materialet er hovedsakelig operasjonalisert som en økning i aggressiv eller voldelig atferd hos barn, og dette på tvers av fagdisipliner. Ingen av studiene i materialet vårt undersøker om voldelig innhold kan virke skremmende for barn eller om dette kan føre til desensibilisering mot voldelig innhold. Samtidig viser forskning fra EU Kids Online nettverket at det å eksponeres for voldelig innhold er en av de viktigste kategoriene som europeiske barn opplever som plagsomt på nett (Livingstone, Kirwil, Ponte & Staksrud, 2014).

Det er få studier som definerer ‘skade’ på en eksplisitt måte eller drøfter hvordan begrepet er operasjonalisert.

De empiriske studiene er gjennomført mellom 2008 og 2020. Den største andelen i enkelte land er gjennomført i USA (45), etterfulgt av Nederland (7), UK (4), Canada (3), Tyskland (3), Belgia (3), Malaysia (3), Italia (2), Spania (2), Kina (2), Korea (2) samt en studie hver i henholdsvis Kroatia, Jordan, Polen, Thailand, Finland, og Tyrkia. Fire av studiene undersøker effekter i ulike kombinasjoner av land. Disse er USA, Canada og Puerto Rico, Israel og Palestina, Italia og Spania, og Nederland og USA.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Det er psykologi som er det mest fremtredende fagområdet (36 studier), etterfulgt av medier og kommunikasjon (22) deretter andre fagfelt inkludert sosiologi (8), pediatri (6), utdanning (7), psykiatri (3), samt enkelte studier fra henholdsvis medisin, nevrologi, kriminologi, og markedsføring. De aller fleste studier er tverrsnitts- (41) og longitudinelle undersøkelser (28), etterfulgt av eksperimenter (9) samt 5 studier som benytter seg av metodetriangulering og tre kvalitative undersøkelser.

Forstørr bilde

De fleste studier undersøker hvordan barn i 9 til 13 års alderen påvirkes av eksponering for medieinnhold (25); deretter barn i 9 til 17 års alderen (20), og barn i 14 til 17 års alderen (15). Noen studier undersøker hvordan barn i ulike aldersgrupperinger påvirkes av voldelig innhold ved å be foreldre til barna om å rapportere om dette (21). De færreste studier undersøker hvordan de yngste barna påvirkes av voldelig innhold (3).

Noen studier fokuserer på skadelig medieinnhold i enkelte medier, der dataspill (23) og TV (11) er de mest fremtredende etterfulgt av internett (5). Andre fokuserer på effekter på tvers av medier, for eksempel TV, dataspill og musikk i kombinasjon.

Forstørr bilde

Siden disse studiene har litt ulike tilnærminger til hvordan de undersøker barns eksponering for medieinnhold og hvordan dette henger sammen med ulike typer skade, legger vi frem forskning om hver av disse temaene hver for seg, og oppsummerer til slutt.

2.4.3 Dataspill

2.4.3.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

23 av de empiriske studiene i materialet vårt, samt 9 kunnskapsoppsummeringer undersøker effekter knyttet til barns eksponering for vold i dataspill. Dataspill brukes som en samlebetegnelse på samme måte som ‘Video Games’ på engelsk. Her inkluderer vi forskning om ulike typer dataspill, de som spilles på TV, på internett (inkludert både av enkeltspillere og nettverksspill) og på ulike typer datamaskiner (for eksempel Nintendo, Wii, PC mm).

10 av disse studiene er utført i USA. 2 studier er utført i henholdsvis UK, Belgia, Italia og Malaysia. Enkelte studier er utført i Korea, Kina og Spania. To studier er utført i kombinasjoner av land inkludert Spania og Italia; samt Nederland og USA.

Forstørr bilde

Studiene er for det meste psykologiske (13), etterfulgt av studier fra medier og kommunikasjon (5), samt psykiatri (2), sosiologi (2) og utdanning (1).

Forstørr bilde

Studiene er for det meste tverrsnittsundersøkelser (14), men inkluderer også longitudinelle (6) og eksperimentelle undersøkelser, og en kvalitativ undersøkelse.

Forstørr bilde

Studiene fokuserer på de mellomste og eldste barna (se figur). Det er bare to studier som inkluderer de yngste barna, men disse inkluderer også barn i alle aldre (Gentile & Gentile, 2008; Gunter & Daly, 2012).

I de fleste studiene undersøkes barns eksponering for voldelig innhold i en mer eller mindre passiv rolle. Dette til tross for at barn engasjerer seg i dataspill og er dermed delvis involvert i å skape innholdet som de eksponeres for (se f.eks. Fischer et al., 2011), samt at barn kan spille dataspill sammen med andre barn, noe som også er med på å påvirke innholdet (Gentile, 2011). Fire av studiene undersøker hvordan barns eksponering for voldelig innhold i dataspill kan ha en sammenheng med nettmobbing (Ferguson, 2011; Ferguson et al., 2014; Ferguson & Wang, 2019; Teng et al., 2020).

Forstørr bilde

2.4.3.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Tolv av studiene undersøker sammenhenger mellom det å spille dataspill med voldelig innhold og aggressiv oppførsel hos barn og unge (se f.eks. Espinosa & Clemente, 2013; Gentile & Gentile, 2008; Nije Bijvank et al., 2012). Fem av studiene undersøker derimot sammenhenger mellom eksponering for vold i dataspill og voldelig oppførsel (Ferguson, 2011; Gunter & Daly, 2012; Ybarra & boyd, 2015). Én undersøker sammenhenger mellom bruk av dataspill og problematisk atferd eller depresjon (Etchells et al., 2016). Fire studier undersøker sammenhenger mellom eksponering for voldelig innhold i dataspill og kriminell oppførsel (Exelmans et al., 2015; Ferguson et al., 2014; Smith et al., 2018). Den siste studien undersøker hvordan barns bruk av dataspill påvirkes av foreldremediering (Jiow et al., 2017).

Utfallsvariablene er dermed hovedsakelig knyttet til skade som barn opplever på individnivå, enten dette er å utvikle aggressiv, voldelig eller kriminell atferd. Et viktig innspill til debatten kommer fra Ferguson (2009). Ferguson kritiserer forskning på dette området for å prøve å finne assosiasjoner mellom voldelig innhold i medier og aggressiv atferd hos barn og unge. Han mener at voldelig og aggressiv atferd er to ulike ting og at det dermed er problematisk å prøve å finne assosiasjoner mellom dem. Han sier:

In correlational research, there is usually an attempt to measure the relationship between media violence exposure and some measure of aggressive behavior, thoughts or emotions (although seldom violent criminal activity). Experimental research usually involves examining the impact that a brief exposure to media violence … (has) on subsequent aggressive behavior. … Naturally, owing to ethical constraints, violent criminal behavior is not a dependent variable in such studies. Thus, it is implied that examining the relationship between media violence exposure and aggressive behavior (broadly defined) can imply a societal link between media violence and violent crime (Ferguson, 2009 s. 104).

Selv om denne artikkelen var publisert i 2009, bruker de fleste tverrsnittsundersøkelser, og longitudinelle og eksperimentelle studier i vårt materiale de samme kombinasjoner av variabler for å undersøke hvordan eksponering for voldelig innhold i medier påvirker barn og unge.

Kunnskapsoppsummeringene syntetiserer resultatene av flere enkeltundersøkelser for å prøve å komme frem til en oversikt over sammenhengen mellom voldelig innhold i dataspill og aggressiv eller voldelig oppførsel hos barn (se f.eks. Greitemeyer & Mügge, 2014). Disse ser også på ulike metodologiske tilnærminger både i enkeltstudier og etter hvert i metaanalyser for å undersøke hvordan sammenhengen mellom disse ulike variabler er undersøkt (Elson & Ferguson, 2014; Ferguson, 2015).

2.4.3.3 Bruk av skalaer for å måle variabler

Effekten av voldelig innhold i dataspill måles med bruk av ulike skalaer. Med utgangspunkt i teorien om ‘differensielle effekter’ (Piotrowski & Valkenburg, 2015) vet vi at barn og unge opplever medieinnhold på ulike måter og at dette kan ha ulike effekter på dem. Det samme innholdet kan ha ulike effekter på ulike barn, samt ulike effekter på samme barn. Vi vet også at for å forstå mer om effekter trenger vi å undersøke faktorer på individuelt, mellommenneskelig og samfunnsnivå. Vi har dermed delt vår presentasjon og drøfting av de ulike skalaene og målene som brukes i denne forskningen inn i disse tre kategoriene. Kategoriene gjenspeiler også den analytiske modellen som brukes av EU Kids Online nettverket (Livingstone et al., 2017) som i sin tur baserer seg på Bronfenbrenner (1979) sin teori om menneskelig utvikling. Vi begynner med å se på skalaene som brukes for å undersøke faktorer på individnivå, deretter ser vi på skalaene som måler faktorer på det mellommenneskelige nivå, og til slutt på samfunnsnivå.

2.4.3.3.1 Bruk av skalaer for å måle variabler på individnivå

Mål for eksponering: Forskningsdeltakere blir bedt om å oppgi hvor ofte de bruker ulike typer medier (vanligvis på daglig eller ukentlig basis) samt ser på ulike typer med voldelig eller aggressivt innhold. Deltakerne kan også bli bedt om å oppgi hvilke medier eller sjangre de bruker når de eksponeres for innholdet (cf. Gentile og Gentile, 2008). Noen studier supplerer denne selvrapporteringen med en vurderingsprosess, hvor for eksempel de tre favorittspillene til deltakerne blir vurdert av et eksternt panel av eksperter eller jevnaldrende som vurderer hvor voldelig innholdet i spillene er (Coyne et al., 2018). Andre studier bruker eksterne klassifiseringer (f.eks. ‘Entertainment Software Ratings Boards’, Ferguson, 2011) for å vurdere dette. I tillegg bruker noen undersøkelser om dataspill mål for å finne ut av hvor engasjert spillere er i spillet, med skalaer som ‘Video Game Playing Intensity’ (DeGracio Blanca, 2002, i Espinosa & Clemente, 2013).

Aggressiv atferd: Assosiasjoner mellom eksponeringen og aggressiv atferd hos barn er målt med en rekke skalaer som ber deltakere om å svare på spørsmål basert for eksempel på Buss og Perry sin ‘Aggression Questionnaire’ (Buss & Perry, 1992); eller skalaen om aggressiv oppførsel hos barn som inngår i MAVRIC-skalaen (Measure of Aggression, Violence and Rage in Children, (G. Goodman et al., 2006); eller andre lignende skalaer. Disse ulike skalaene er laget for å måle bestemte trekk ved aggressiv atferd hos barn. I noen studier er det barna selv som svarer på spørsmål om aggressivitet. I andre er det deres foreldre, lærere eller jevnaldrende som rapporterer om dette.

Voldelig eller kriminell atferd: Det er lignende og til dels overlappende skalaer som brukes for å måle voldelig eller kriminell atferd hos barn. Disse inkluderer skalaer for å måle fiendtlige karaktertrekk (Hostility Scale, Cook & Medley, 1954, i Gentile & Gentile, 2008) og kalde og u-emosjonelle karaktertrekk (Essau et al, 2006 i Exelmans et al., 2015), samt kriminell eller problematisk atferd (DSM-IV Conduct Disorder, APA, 2000; Finkelhor et al, 2000; Wolak et al, 2006 i Ybarra & Boyd, 2015), ungdomskriminalitet (Elliott et al, 1985, i Exelmans et al., 2015) eller virkelig voldelig oppførsel (Bachman et al, 2001 og Udry, 1996, i Ybarra & Boyd, 2015).

Andre typer for atferd: En rekke andre skalaer brukes for å be forskningsdeltakere om å rapportere om andre typer atferd hos barn, inkludert engstelige eller depressive symptomer (Child Behavior Checklist (CBCL), Achenbach, 1991, i Ferguson 2011), psykiske aspekter (Strengths and Difficulties Questionnaire, Goodman et al., 1998), selv-regulering (Novak og Clayton, 2001, i Coyne et al., 2018) og ADHD-relatert oppførsel (DSM-ADHD basert på CBCL, Achenbach, 1991, i Smith et al, 2018), samt spenningssøkende atferd (Brief Sensation Seeking scale, Stephenson, Hoyle, Palmgreen & Slater, 2003, i Exelmans et al., 2015).

2.4.3.3.2 Bruk av skalaer for å måle variabler på mellommenneskelige nivå

I tillegg til variabler som måles på individnivå finnes det andre faktorer som kan påvirke hvordan barn oppfatter voldelig medieinnhold og hvordan dette kan påvirke dem. Familie og venner er blant de mest relevante faktorer i denne sammenhengen. Foreldrenes holdninger til og forståelse av ulike medier vil for eksempel påvirke hva slags tilgang barn har til disse mediene og hvordan de er brukt (se også Staksrud & Ólafsson, 2019).

Forhold til andre: Noen studier undersøker hvordan faktorer på det mellommenneskelige nivået kan være med på å påvirke sammenhenger mellom eksponering for voldelig innhold i medier og skadelige medieeffekter. Disse måler for eksempel hvordan barn har det i familien, med venner eller på skolen. Disse mål kan for eksempel se på nivåer av vold eller konflikt i familien. Andre skalaer måler barns sosiale forhold til andre barn, inkludert nivå av aggressivitet i forhold til andre barn (Ybarra et al., 2014, og Exelmans et al., 2015) samt om jevnaldrende er involvert i kriminelle handlinger (Ferguson et al., 2014).

Fire av undersøkelsene måler i tillegg hvordan barns eksponering for voldelig innhold i dataspill henger sammen med nettmobbing (Ferguson, 2011; Ferguson et al., 2014; Ferguson & Wang, 2019; Teng et al., 2020). Dette undersøkes med bruk av skalaen utviklet av Olweus (1996, i Ferguson, 2011) og en variant av dette spørreskjemaet som er tilpasset den kinesiske konteksten i Teng et al. (2020).

Foreldremediering: Foreldre har ulike strategier for å oppdra barn og dette også med tanke på hvordan barn får tilgang til og bruker medier (cf. Helsper et al., 2013; Livingstone et al., 2017; Staksrud & Ólafsson, 2019). Disse kan oppsummeres i to hovedkategorier (Staksrud & Ólafsson 2019, s. 65): a) aktiv mediering, det vil si at man snakker med barna og forsøker å hjelpe dem om noe skulle skje og, b) restriktiv mediering, hvor man setter regler for hva barn kan gjøre og ikke kan gjøre, og muligens bruker også overvåkning eller teknologiske strategier for å unngå at barn eksponeres for ulike typer innhold eller bruk (se også Livingstone et al., 2017).

En rekke ulike, men lignende, skalaer brukes også for å måle foreldremediering i materialet vårt. Undersøkelsene besvares av enten foreldre eller barn, eller begge i kombinasjon. Skalaene måler restriktiv og aktiv mediering og barns oppfatninger om dette (Valkenburg et al., 2013); foreldres overvåkning av barns mediebruk (Nikken & Jansz, 2014); konflikt mellom foreldre eller i familien (K. Fikkers et al., 2013); samt skalaer som måler grad av tilknytning mellom foreldre og barn (Parker, 1990) og kvalitet i forholdet mellom foreldre og barn (Bleakley et al., 2016). En kvalitativ studie undersøker i tillegg hvordan foreldre og barn opplever strategiene som foreldre bruker for å regulere barns bruk av dataspill.

Studiene bruker disse ulike mål for å undersøke om de er med på å påvirke assosiasjoner mellom eksponering for voldelig eller aggressivt medieinnhold og oppførsel hos barn.

2.4.3.3.3 Bruk av skalaer for å måle variabler på samfunnsnivå

De aller færreste studier i materialet vårt undersøker hvordan faktorer på samfunnsnivå spiller en rolle i hvordan barn påvirkes av deres eksponering for voldelig medieinnhold. En skala som brukes er ‘Negative Life Events Instrument’ (Paternoster og Mazerolle, 1994, i Ferguson et al., 2012). Denne skalaen brukes for å måle hvordan barn opplever utfordringer i deres nabolag; i deres forhold med voksne; i deres atferd; deres tilknytning til familie; og med ungdomskriminalitet blant venner og jevnaldrende. Andre undersøker også hvordan den sosiale konteksten påvirker atferd hos barn og unge, for eksempel hvordan barn eksponeres for vold ellers i livet (Ybarra et al., 2014).

De fleste studier bruker også andre variabler for å kontrollere for effekten av assosiasjoner i ulike grupperinger i utvalget. Disse er vanligvis knyttet til demografiske aspekter slik som alder, kjønn, etnisitet, utdanning, inntekt, familiestruktur eller familiemiljø.

2.4.3.4 Overordnende resultater

Forskningsfunn om skadelige medieeffekter knyttet til voldelig innhold i dataspill er motstridende. Her finner halvparten av studiene en klar sammenheng mellom voldelig innhold i dataspill og voldelig eller aggressiv oppførsel. Disse studiene baserer seg stort sett på ‘General Aggression Model’ til Anderson og Bushman (2002).

I en eksperimentell psykologisk undersøkelse eksponerte Saleem et al. (2012) barn (mellom 9 og 14 år, 104 gutter og 87 jenter) for fire ulike dataspill. 2 av disse inneholdt voldelig innhold, og 2 var mer nøytrale. De undersøkte trekk for aggresjon hos barna like etter eksponeringen (med skalaen fra Buss & Perry, 1992). Forskerne finner en klar sammenheng mellom det å spille spill med voldelig innhold og en nedgang i hjelpsom oppførsel samt en oppgang i skadelig oppførsel. I en psykologisk tverrsnittsundersøkelse (blant 659 spanske barn mellom 12 og 18 år, hvor 46,9% var gutter) finner Espinosa og Clemente (2013) også at det er en direkte sammenheng mellom mengden av voldelig dataspill som barn spiller og aggressiv oppførsel.

Med bruk av data fra en longitudinell studie ‘Growing up with Media’ som undersøkte bruk av medier og kommunikasjon blant 1586 barn (10–15 år) og deres foresatte over to år, finner Exelmans et al. (2015) at det å spille voldelig dataspill har en signifikant sammenheng med kriminell oppførsel.

Disse undersøkelsene analyserer sammenhengen mellom voldelig innhold og aggressiv eller voldelig oppførsel, selv om vold og aggresjon er to ulike begreper slik som Ferguson (2009) har pekt på.

Samtidig, viser seks av studiene på dette temaet at det er ingen eller veldig liten sammenheng mellom det å spille voldelig dataspill og voldelig oppførsel. Fire av disse er psykologiske studier og to er psykiatriske studier. Fire er longitudinelle studier og to er tverrsnittsundersøkelser.

En av studiene går ut på å reanalysere forskning fra ‘the Delaware School Survey’ ved ‘propensity score matching’. Dataene er brukt fra respondentene som svarte i 2015 og var både 13–14 og 15–16 år gamle, omtrent 49% var gutter. Propensity score matching innebærer å bruke metoder for å redusere ulikheter i en studies utvalg. Denne studien finner at når andre faktorer er inkludert i den opprinnelige modellen at sammenhengen mellom det å spille voldelig dataspill og voldelig oppførsel forsvinner eller blir omvendt (DeCamp & Ferguson, 2017).

En longitudinell studie gjennomført i USA måler utvikling i effekter over et år blant 536 barn mellom 10 og 14 år (52% gutter). Denne studien finner at depressive symptomer er sterke predikatorer for aggresjon og voldelig atferd, og at disse interagerer også med antisosiale trekk slik at individer med disse trekkene har sterkere tendens til voldelig oppførsel. Forskerne viser ingen sammenheng mellom det å spille dataspill og aggresjon eller vold (Ferguson, 2011).

Fire av undersøkelsene måler hvordan barns eksponering for voldelig innhold i dataspill henger sammen med mobbing og nettmobbing (Ferguson, 2011; Ferguson et al., 2014; Ferguson & Wang, 2019; Teng et al., 2020). I en tverrsnittsundersøkelse blant 3707 ungdommer mellom 12 og 19 år fra 8 ungdomskoler i Kina viser Teng et al. (2020) at eksponering for voldelig innhold i dataspill er assosiert med nettmobbing. Forskerne viser i tillegg at dette forholdet er mediert av aggressive personlighetstrekk hos barn, samt barns moralske identitet. Det vil si at barn med aggressive personlighetstrekk spiller mer spill med voldelig innhold og er mer involvert i nettmobbing, mens barn med høy grad av moralsk identitet spiller mindre spill med voldelig innhold og er mindre involvert i nettmobbing. Studiene til Ferguson, 2011; Ferguson et al., 2014; og Ferguson & Wang, 2019 viser derimot ingen sammenheng mellom bruk av dataspill og mobbing eller nettmobbing. Disse studiene er en longitudinell undersøkelse (over et år) blant 302 ungdommer mellom 10 og 14 år i USA (Ferguson, 2011); en tverrsnittsundersøkelse blant 1254 barn mellom 9 og 13 år i USA (Ferguson et al., 2014); og, en longitudinell undersøkelse over to år blant 3034 ungdommer (72,8% gutter) mellom 9 og 17 år i Malaysia (Ferguson & Wang, 2019).

Andre studier viser sammenhenger mellom barns eksponering for voldelig innhold i dataspill og aggressiv eller voldelig oppførsel på andre måter. En tverrsnittsundersøkelse fra medier og kommunikasjonsstudiefeltet utført i Belgia tar for seg ulike typer atferd og sammenhengen med hvilke spill barn velger å spille. Barna i undersøkelsen var mellom 14 og 16 år og ble rekruttert til studien fra ungdomsskoler i Belgia. 1016 barn deltok i undersøkelsen, hvorav 50,3% var gutter. Forskerne viser en sammenheng mellom personlighetstrekk og engasjement i spill samt bruk av spill med voldelig eller aggressivt innhold (Vangeel et al., 2017).

Disse delvis motstridende funn og konklusjoner viser hvordan ulike metodologiske tilnærminger kan føre til ulike resultater, samt hvor usikkert kunnskapsgrunnlaget på dette feltet er. Det bekrefter også at det finnes utfordringer med operasjonalisering av skadelighetsbegrepet og instrumentene som brukes for å måle dette.

Kunnskapsoppsummeringene finner også motstridende bevis når det gjelder spørsmålet om eksponering for voldelig innhold i dataspill fører til aggressiv, voldelig eller kriminell atferd hos barn. Noen kunnskapsoppsummeringer finner at det ikke eksisterer noen sammenhenger eller at sammenhengene ikke er sterkt nok begrunnet med tanke på effektstørrelser. Metodologiske utfordringer er også fremhevet.

Ferguson (2007a) finner for eksempel at ulike studier om voldelig innhold i dataspill er preget av sitasjonsskjevhet. Det vil si at studiene siterer bare eller nesten utelukkende andre studier som støtter deres egne funn, og henviser ikke til andre studier som viser motstridende resultater. I en annen metaanalyse undersøker Ferguson (2007b) både positive og negative effekter knyttet til dataspill. Han måler effektstørrelser i disse studiene og justerer disse for sitasjonsskjevhet. Han finner at studiene som undersøker vold i dataspill ikke støtter teorien om at dette fører til aggressiv atferd når sitasjonsskjevhet er korrigert for. Samtidig finner han at det å spille spill kan ha positive effekter knyttet til visuell forståelse og forståelse om rom.

Prot et al. (2012) finner derimot, basert på teorien om ‘social learning’ (cf. Bandura, Ross og Ross, 1961) at dataspill kan være veldig effektive lærere om ulike aspekter knyttet til deres innhold. De mener at noen av disse effektene kan være skadelige, for eksempel det at spill kan øke aggressiv atferd, men at andre effekter kan være positive, for eksempel at spill kan øke visuell forståelse og forståelse om rom. De finner dermed at dataspill er komplekse og ikke bør forstås som enten positive eller negative.

Greitemeyer og Mügge (2014) undersøker 98 empiriske studier og finner at det å spille dataspill har positiv sammenheng med både negativ atferd, som voldelig eller aggressiv atferd, samt positiv atferd, som prososial atferd. De finner at effektene i forskningen er pålitelige i eksperimentelle, tverrsnitts- og longitudinelle undersøkelser.

Denne debatten har gått frem og tilbake i forskning på dataspill samt i metaanalysene i snart tretti år. Senere metaanalyser peker igjen på kvaliteten i forskningen og understreker at bevisgrunnlaget ikke er sterkt nok for å hevde at det å spille dataspill er skadelig eller en fare for offentlig helse (Elson og Ferguson, 2014). På bakgrunn av debatten har senere empiriske analyser begynt å lage pre-registrerte undersøkelser som en ny tilnærming til datainnsamling. Dette vil si at man rapporterer den planlagte metodologiske tilnærmingen til undersøkelsen på forhånd for å sørge for at metodene er transparente og at ulike effektstørrelser eller lignende blir riktig kalkulert. En nyere tverrsnittsundersøkelse som har brukt denne tilnærmingen er utført av Przybylski & Weinstein (2019). Undersøkelsen viser ingen sammenheng mellom eksponering for voldelig innhold i dataspill og aggressiv atferd hos et representativt utvalg av 1001 ungdommer mellom 14 og 15 år i UK (54% var gutter).

2.4.4 TV

2.4.4.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

11 av studiene i materialet vårt undersøker effekter knyttet til barns eksponering for voldelig innhold på TV. 7 av disse er fra USA og er psykologiske (3), markedsføring (1) sosiologiske (1) pediatriske (1) og medie- (1) studier. En studie er utført i henholdsvis Canada (utdanning), Spania (medier og kommunikasjon), Kroatia (psykologi) og Thailand (pediatri).

Forstørr bilde

Studiene er for det meste longitudinelle (5), men inkluderer også metodetriangulering (2), eksperimentelle (2) og tverrsnittsundersøkelser (2).

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Forskningen i denne kategorien undersøker effekter hos barn i alle aldersgrupper, men effekten på de aller yngste er undersøkt via deres foreldre.

Forstørr bilde

Vi har i tillegg to kunnskapsoppsummeringer på dette temaet i materialet vårt. En kunnskapsoppsummering forsøker å utvide forståelsen av effekten av voldelig innhold på TV fra noe som henger sammen med individuelle psykologiske effekter til et bredere samfunnsrelatert fenomen (Comstock, 2008). En annen metaanalyse undersøker sammenhenger mellom innhold på TV og PTSD (post-traumatisk stress syndrom) (Houston, 2009).

2.4.4.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Seks av de empiriske studiene undersøker hvordan barns eksponering for voldelig innhold på TV har sammenheng med aggressiv oppførsel (Brocato et al., 2010; Coyne, 2015; Padilla-Walker et al., 2015; Rasmussen et al., 2018; Velki & Jagodić, 2017). Én undersøker både aggressiv og utagerende oppførsel samt problematisk utvikling i barn som ble eksponert for mye bakgrunns-TV som spedbarn (Chonchaiya et al., 2015). Én undersøker utvikling av atferdsproblemer over tid i forbindelse med eksponering for TV-innhold (Caroline Fitzpatrick et al., 2012).

To studier bruker eksperimentelle metoder for å undersøke henholdsvis barns (Martins, 2013) og foreldres (Romer et al., 2018) oppfatninger av vold i film.

Den siste studien undersøker barns forståelse av vold med bruk av metodetriangulering (Aran-Ramspott & Rodrigo-Alsina, 2013).

2.4.4.3 Bruk av skalaer for å måle variabler

Studiene bruker en rekke ulike mål for å undersøke sammenhenger mellom det å eksponeres for voldelig innhold på TV og aggressiv, voldelig eller annen atferd hos barn og unge. Disse målene og skalaer ligner på de som er brukt i undersøkelser om dataspill. Her peker vi dermed bare på mål og skalaer som skiller seg ut fra diskusjonen om dataspill ovenfor. I denne sammenhengen undersøker Velki & Jagodić (2017) hvordan den sosiale konteksten påvirker atferd hos barn og unge, men uten å nevne noen spesifikke skalaer.

2.4.4.4 Overordnede resultater

Alle studier som undersøker sammenhengen mellom voldelig innhold på TV og aggressiv eller voldelig atferd hos barn finner noen effekter. Fire av disse finner positive effekter, dvs. effekter som tilsier at en sammenheng eksisterer mellom voldelig TV innhold og aggressiv eller voldelig atferd. De andre syv viser mer komplekse resultater. En eksperimentell psykologisk studie fra USA eksponerte 150 barn mellom 8 og 12 år (53% gutter) for 10 ulike scenarioer som inkluderte voldelige handlinger. Barn ble bedt om å svare på to spørsmål etter eksponeringen. Spørsmålene var om barna kunne tenke på noen årsak til volden som ble utført i filmen, og om de syntes handlingen var fæl eller ikke. Forskerne finner at det å bli eksponert for aggressivt innhold har en sammenheng med en tendens til å tolke relasjonelle scenarioer som fiendtlige. Barnas svar på de ulike scenarioene har også sammenheng med type vold som de er eksponert for, enten dette er relasjonell eller fysisk vold (Martins, 2013).

En pediatrisk og longitudinell studie i Thailand (Chonchaiya et al, 2015) innhentet svar fra mødre til 194 barn om hvor ofte spedbarna deres ble eksponert for medieinnhold fra 6 til 18 måneders alder. Mødrene ble også bedt om å vurdere deres barns oppførsel med ulike mål fra the Child Behaviour Checklist (Achenbach, 1991 i Chonchaiva et al, 2015). Studien viser at spedbarn som er eksponert for vokseninnhold mellom 6 og 18 måneder har større utviklingsrelaterte utfordringer samt utfordrende atferd.

En 3-årig longitudinell psykologisk studie med 467 deltakere mellom 13 og 18 år (49% gutter) i USA basert på ‘the Flourishing Families Project’ finner en sammenheng mellom det å se på relasjonell aggresjon på TV og relasjonell aggresjon senere i livet. Men det å være eksponert for relasjonell aggresjon tidlig i livet har ingen sammenheng med det å se på relasjonell aggresjon på TV senere i livet. Samtidig, viser Coyne (2015) at det å se på voldelig innhold på TV har en sammenheng med fysisk aggressiv atferd over tid.

Kunnskapsoppsummeringene finner også sammenhenger mellom det å bli eksponert for voldelig innhold på TV og aggressiv atferd hos barn og unge. En av disse trekker inn flere faktorer som kan være med å moderere effekten, inkludert faktorer på individ- og samfunnsnivå (Comstock, 2008). Comstock finner at det er særlig fem faktorer som kan være med på å påvirke negative effekter av eksponering for voldelig innhold i medier. Disse inkluderer individuelle karaktertrekk som aggressiv eller antisosial atferd, strenge eller likegyldige foreldre; uheldige sosiale forhold; dårlig psykisk helse; eller det å ha forstyrrende atferdsproblemer. Comstock finner ved å ta høyde for disse faktorer og en undersøkelse av syv metaanalyser om voldelig medieinnhold at medier har en sterkt negativ påvirkningseffekt.

En metaanalyse finner i tillegg sammenhenger mellom eksponering for innhold om terrorisme og PTS- og PTSD-symptomer (Houston, 2009). Houston undersøker effektstørrelser i 23 empiriske studier og finner at det å eksponeres for innhold om terrorisme har en betydelig sammenheng med PTS. Studier som undersøker sammenhenger mellom symptomer og reaksjoner knyttet til PTS finner større sammenhenger enn studier som undersøker sammenhenger mellom PTSD (PTS-lidelsen). Studier som undersøker dette i kombinasjon med ulike medier finner større sammenhenger enn studier av TV, studier med barn og unge finner større sammenhenger enn studier med voksne, og studier som undersøker terrorisme som er langt borte finner større effekter enn studier om terrorisme som skjer i samme by.

Det er verdt å merke seg at begge disse kunnskapsoppsummeringene var skrevet i 2008 og 2009 og at senere kunnskapsoppsummeringer er fraværende i materialet vårt. Dette kan skyldes at fokuset i debatten om voldelig innhold har flyttet fra TV til dataspill i nyere forskning. I denne sammenhengen er det også verdt å merke seg at begge kunnskapsoppsummeringene fokuserer på assosiasjoner mellom voldelig innhold på TV og aggressiv atferd hos barn, noe som i senere år har vært kritisert i metaanalysene om dataspill fordi disse begrepene og hvordan de operasjonaliseres er ulike og dermed er vanskelig å sammenligne.

2.4.5 Internett

2.4.5.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

Fem empiriske studier undersøker skadelige medieeffekter knyttet til barns eksponering for voldelig eller aggressivt innhold på internett. Materialet vårt inkluderer i tillegg 3 kunnskapsoppsummeringer som fokuserer på barns eksponering for voldelig innhold på nett. Tre av de empiriske studier er utført i USA, en i Belgia og en i Korea.

Forstørr bilde

Studiene er medie- (3), pediatriske (1) og utdanningsstudier (1). To av studiene er longitudinelle mens de andre tre er tverrsnittsundersøkelser.

Alle de empiriske studiene er opptatt av å forstå hvordan eksponering for voldelig innhold på nettet henger sammen med aggressiv eller kriminell atferd hos barn og unge i de mellomste (2) og eldste (3) aldersgrupperingene.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

2.4.5.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Studiene bruker en rekke ulike mål for å undersøke sammenhenger mellom det å eksponeres for voldelig innhold på internett og aggressiv, voldelig eller kriminell atferd hos barn og unge. Disse målene og skalaene ligner på de som er brukt i undersøkelser om dataspill. Her peker vi dermed bare på mål og skalaer som skiller seg ut fra diskusjonen om dataspill ovenfor. I denne sammenhengen undersøker Ybarra et al. (2011) barns eksponering for og deltakelse i mobbing (både fysisk og på nett) og hvordan dette kan henge sammen med barns atferd. Lim, Kim og You (2019) undersøker hvordan barns bruk av internett kan påvirke akademiske prestasjoner og ungdomskriminalitet. Byrne og Lee (2011) undersøker hvordan barn og foreldre oppfatter ulike strategier for å mediere barns bruk av nettet. Symons et al. (2017) ser i tillegg på i hvor stor grad forelder er bevisst på deres barns eksponering for risiko på nettet.

2.4.5.3 Overordnede resultater

To av studiene om voldelig innhold på internett fokuserer på sammenhengen mellom dette og aggressiv oppførsel hos barn. Tre fokuserer på barn og deres foreldres ulike oppfatninger om foreldremediering.

En representativ og longitudinell studie som varte i to år, inkluderte både foreldre og barn fra 1588 husholdninger i USA med barn i 10–15 års alder (ca. 49% gutter). Studien finner en positiv sammenheng mellom eksponering for voldelig innhold på nett og voldelig oppførsel hos barn (Ybarra et al., 2011). Forskerne finner at det å bruke teknologi har sammenheng med nesten alle voldelige opplevelser og erfaringer som er målt.

Med bruk av data fra en longitudinell undersøkelse over tre år blant 2075 13–15 åringer i Korea viser Lim et al (2019) at bruk av internett for underholdning har en positiv og direkte effekt på ungdomskriminalitet både på og utenfor nettet. Bruk av internett for kommunikasjon, å finne informasjon og underholdning har også en positiv sammenheng med ungdomskriminalitet utenfor nettet, men effekten i dette tilfellet er mediert av det å ikke trives på skolen.

For å utforske ulike strategier for foreldremediering som er rettet mot å minske barns opplevelse av skade knyttet til deres bruk av internett gjennomførte Martins et al. (2019) en tverrsnittsundersøkelse med 814 barn mellom 14 og 17 år i USA (45% gutter). Forskerne spurte om barns opplevelser av regler i familien i forbindelse med mediebruk. Forskerne finner at inkonsekvent foreldremediering mellom foreldre predikterer høyere bruk av sosiale medier blant barn og mer konflikt mellom barn og deres foreldre om mediebruk, noe som i sin tur predikerer det å være både offer for og deltager i aggressiv oppførsel på nett.

I en tverrsnittsundersøkelse blant 456 foreldre og deres barn (mellom 10 og 16 år) i USA viser Byrne og Lee (2011) at foreldre og barn er mest enig i bruk av strategier for foreldremediering som går ut på å øke barn og unges autonomi og kompetanse for å beskytte seg selv. Foreldre og barn var også enig i at bruk av lovverk og ulik straff på skolen kunne hjulpet med å beskytte barn fra skadelige konsekvenser knyttet til deres internettbruk.

I en tverrsnittsundersøkelse blant 357 belgiske familier (med 54,9% jenter) undersøker Symons et al (2017) barn og foreldres ulike oppfatninger av hvordan barn eksponeres for risiko på nett. Forskerne viser at foreldre har lite kunnskap om deres barns eksponering for risiko og at foreldre undersøker dette met utgangspunkt i deres egne oppfatninger. Forskerne mener dermed at foreldre bør være mer åpne for barns fortellinger om ulike typer for risiko som de opplever på nett.

2.4.5.3.1 Kunnskapsoppsummeringene

Kunnskapsoppsummeringene fokuserer henholdsvis på hvordan skade er operasjonalisert i empiriske undersøkelser om barns bruk av nettet (Slavtcheva-Petkova et al., 2015); på å oppsummere kunnskap om vold på nettet, eller ‘Cyberviolence’, og sette dagsorden for videre forskning på området (Peterson & Densley, 2017) og på å undersøke sammenhenger mellom barn og unges bruk av sosiale medier og vold (Patton et al., 2014).

Slavtcheva-Petkova et al. (2015) undersøker hvorvidt skade er definert i ulike undersøkelser om barns bruk av nettet i 148 enkeltstudier. De finner at de fleste studier omtaler risiko og ikke skade og definerer ikke skaden som ligger til grunn for risikoen. De finner dermed et lite kunnskapsgrunnlag om skadelige effekter knyttet til barns bruk av nettet. De mener at selv om dette er forståelig med bakgrunn i ulike metodologiske og etiske utfordringer knyttet til å undersøke barns opplevelse av skade, at det er vanskelig å analysere risiko uten en klar definisjon av skaden som ligger til grunn. De finner at tre hovedtyper av skader er omtalt i de empiriske undersøkelsene som de har sett på. Disse inkluderer helserelaterte skader knyttet til spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsider; seksuelle skader knyttet til misbruk av barn og unge på nettet; samt skader knyttet til nettmobbing. De finner dermed ikke definisjoner eller operasjonalisering av skade som forklarer dens omfang i forbindelse med voldelig innhold på nett.

Peterson og Densley (2017) undersøker forholdet mellom bruk av sosiale medier og voldelig oppførsel ved å se på prevalens, typologi og sammenhenger mellom digital vold og fysisk vold. De ser på faktorer på individnivå og risikofaktorer, faktorer på gruppe- eller mellommenneskelig nivå, samt faktorer på ‘makronivå’ som er med på å påvirke digital aggresjon. De foreslår et rammeverk for å forbedre motstridende forskningsfunn på dette feltet. Dette er knyttet til det å bruke ulike forklaringsnivåer for å besvare problemstillinger. De anbefaler også at forskere bruker bedre og mer transparente metoder for å fremme forskning om ulike forhold mellom variabler, inkludert kausalitet og avhengighet.

Den siste kunnskapsoppsummeringen er fra Patton et al. (2014) og undersøker sammenhenger mellom eksponering for vold i sosiale medier og hvordan den henger sammen med interaksjoner på nettet samt fysiske interaksjoner. De finner begrensninger med empiriske studier på dette temaet, særlig med tanke på bruk av ulike begreper for digital vold, samt overforbruk av deskriptive analyser.

2.4.6 Kombinasjoner av medier

2.4.6.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

42 av de empiriske studiene, samt 17 kunnskapsoppsummeringer i materialet vårt fokuserer på skadelige medieeffekter knyttet til eksponering for voldelig innhold i ulike kombinasjoner av medier (for eksempel på TV og i dataspill og musikk (Coker et al., 2015) eller på TV og i dataspill Fikkers et al. (2016).

Disse empiriske studiene er for det meste utført i enkelte land. De fleste er gjennomført i USA (20); etterfulgt av Nederland (7); Tyskland (3); Canada (2); UK (2); Tyrkia (1), Polen (1); Malaysia (1), Finland (1) og Jordan (1). To studier er utført i flere land, én i Israel og Palestina og én i USA, Canada og Puerto Rico.

Forstørr bilde

De fleste av disse studiene er tverrsnittsundersøkelser (19), etterfulgt av longitudinelle metoder (14,) eksperimentelle metoder (3), metodetriangulering (3) og kvalitative studier (2). Det er psykologi som er det mest fremtredende fagområdet (17) etterfulgt av medier og kommunikasjon (11); sosiologi (4); utdanning (3); pediatri (3); psykiatri (1); kriminologi (1) og medisin (1).

Forstørr bilde

De fleste studiene undersøker sammenhenger mellom barns mediebruk og ulike skadelige utfallsvariabler hos barn som er mellom 9 og 13 år gamle (15) eller hos kombinasjoner av disse barna og deres foreldre (3) eller mødre (1). Fire studier undersøker dette hos de eldste; samt syv til i kombinasjoner av de mellomste og eldste aldersgruppene. To av studiene undersøkte dette hos de yngste (samt tre hos de yngste og deres foreldre). Tre av studiene undersøker ulike variabler som henger sammen med barn i alle aldres bruk av medier ved å inkludere deres foreldre i studien. To undersøker dette hos foreldre til de yngste og mellomste barna. Den aller siste studien undersøker oppfatninger om voldelige medieeffekter på barn og unge blant voksne eksperter.

Forstørr bilde

2.4.6.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Tre av studiene undersøker sammenhenger mellom eksponering for voldelig medieinnhold og voldelig og aggressiv oppførsel hos barn og unge (Barkin et al., 2008; Boxer et al., 2009; Ferguson et al., 2009).

17 av studiene undersøker sammenhenger mellom eksponering for voldelig innhold og aggressiv oppførsel hos barn og unge (se f.eks. Bushman et al., 2014; Krahé et al., 2012; Möller et al., 2012), mens fire av disse undersøker spesifikke sider ved aggressiv oppførsel slik som verbal, relasjonell og fysisk aggresjon (Gentile, Mathieson, et al., 2011); fysisk og relasjonell aggresjon (Gentile, Coyne, et al., 2011; Holmgren et al., 2019); samt relasjonell aggresjon (Coyne et al., 2019).

Syv av artiklene undersøker sammenhenger mellom eksponering for voldelig innhold i medier og voldelig oppførsel hos barn og unge (f.eks. Janssen et al., 2012; Kanz, 2016; Webb & Martin, 2012), disse inkluderer to studier om voldelig atferd i parforhold (Friedlander et al., 2013; Stonard et al., 2017).

To studier undersøker sammenhenger mellom bruk av voldelig medieinnhold og ADHD-relatert atferd ved bruk av henholdsvis metodetriangulering og tverrsnittsundersøkelser (Nikkelen et al., 2016; Nikkelen et al., 2014).

Fire studier ser på ulike aspekter knyttet til barns eksponering for voldelig medieinnhold (Sekarasih et al., 2015); positive tilnærminger til krig (Gvirsman et al., 2016); redusert empati (Vossen et al., 2017); og eksponering for innhold om terrorisme (Haravuori et al., 2011).

De fire siste studiene ser på ulike aspekter ved foreldremediering, inkludert barn og foreldres ulike oppfatninger om foreldremediering (Beyens & Valkenburg, 2019); foreldres bekymringer om barns bruk av ulike medier (Ebbeck et al., 2016); foreldres bekymringer om voldelig medieinnhold (Riddle & Di, 2020); og sammenhenger mellom foreldremediering og aggressiv og prososial atferd hos barn (Padilla-Walker et al., 2020).

Ingen av de empiriske undersøkelsene i materialet vårt definerer ‘skade’, men det er implisitt at skade er knyttet til en økning i aggressiv eller voldelig oppførsel hos barn og unge. Studiene bruker en rekke ulike mål for å undersøke sammenhenger mellom det å eksponeres for voldelig innhold på internett og aggressiv, voldelig eller annen atferd hos barn og unge. Disse målene og skalaene ligner på de som er brukt i undersøkelser om dataspill. Her peker vi dermed bare på mål og skalaer som skiller seg ut fra diskusjonen om dataspill ovenfor. I denne sammenhengen er det et interessant og innovativt unntak i en studie som undersøker sammenhenger mellom mediebruk, genetikk og ADHD-relatert oppførsel (Nikkelen et al, 2014).

2.4.6.3 Overordnende resultater

De fleste studiene i denne kategorien finner positive (effekter som tilsier at en direkte sammenheng eksisterer mellom eksponering og atferd), eller delvis positive sammenhenger mellom barns eksponering for voldelig innhold i medier og aggressiv oppførsel. Bare tre av studiene finner ingen sammenheng mellom disse variablene.

En longitudinell undersøkelse over tre år blant 484 unge mellom 14 og 17 år (49% gutter) utforsket om vold i parforhold blant unge hadde noen sammenheng med eksponering for vold i medier. Forskerne bekreftet at en kumulativ risiko oppstår ved overdreven bruk av aggressive medier og vold i parforhold. Her viser forskerne også en sammenheng mellom toleranse for vold og bruk av aggressive medier (Frielander et al, 2013).

En unik medier- og kommunikasjonsundersøkelse fra Nederland (Nikkelen et al, 2014) kombinerte mødres selvrapportering om deres barns eksponering for voldelig innhold i medier med prøver av barns DNA, samt foreldrenes selvrapportering om deres barns ADHD-relaterte atferd (Child Behaviour Checklist, Achenbach, 1991, i Nikkelen et al, 2014). Studien inkluderte 1612 barn (mellom 5 og 9 år) og deres foreldre. Forskerne finner at en lang variant av en gen har en sammenheng med større bruk av voldelige medier, noe som i tillegg har en sammenheng med ADHD-relatert atferd.

En psykiatrisk studie fra UK (Mitrofan et al., 2014) bruker metodetriangulering for å undersøke effekten av voldelig innhold på TV og i dataspill blant totalt 47 barn med atferds problemer mellom 7 og 11 år samt deres foresatte. Alle svarte på et spørreskjema om temaet, og 20 barn og deres foresatte ble valgt ut for å delta i en intervjuundersøkelse. Forskerne finner at barn blir eksponert for aggresjon i både fysiske og medierte sammenhenger, og at særlig verbal aggresjon er opplevd ofte. Det er en sterk sammenheng mellom dette og dårlige relasjoner med jevnaldrende. Barn i denne studien trodde ikke at det å bli eksponert for aggresjon påvirket deres egen oppførsel, men trodde at det kunne påvirke andres, noe som er med på å styrke teorien om tredjepersonseffekten (Davison, 1983).

Tre av studiene finner ingen sammenheng mellom disse variablene. En av disse, en pediatrisk studie fra USA (Ferguson et al, 2009) undersøkte 603 barns (mellom 10 og 14 år) eksponering for vold på TV og i dataspill. De målte dette mot barns selvrapportering om negative hendelser i deres liv (Negative Life Events Instrument). Barn, foreldre og lærere rapporterte også om aggressiv atferd hos barn ved bruk av Child Behaviour Checklist (Achenbach, 1991). Ferguson et al (2009) finner at nabolaget, konflikt hjemme, vold i nære relasjoner og voldelig innhold på TV og i dataspill ikke har noen sammenheng med voldelig og aggressiv atferd hos barna, mens kriminell oppførsel hos venner og jevnaldrende, samt depresjon og foresatte som brukte psykologisk makt i nære relasjoner har en sammenheng med det.

2.4.6.3.1 Kunnskapsoppsummeringene

De fleste kunnskapsoppsummeringene finner sammenhenger mellom det å eksponeres for ulike type medieinnhold og voldelig eller aggressiv oppførsel hos barn. Fire av 17 finner derimot ulike utfordringer med forskning på dette feltet.

Anderson (2008) analyserer 966 forskningsartikler om medievold og aggresjon og finner et ‘cottage industry’ av forskning hvor enkelte forskere og deres prosjekter er fremmet via finansieringskilder samt publisert i visse tidsskrifter. Han finner at fokuset i denne forskningen har flyttet seg fra undersøkelser om effekter på publikum til undersøkelser på individnivå hvor individuelle faktorer også kan bidra til å påvirke effekten. Anderson finner også at det å fokusere på medienes rolle i økningen av aggressiv og voldelig atferd i samfunnet tar bort oppmerksomhet fra større utfordringer som er vanskeligere å løse (som for eksempel antallet mennesker som dør hvert år i bilulykker, aggresjon i ulike nabolag, skoler og hjemme).

I en metaanalyse fra 2011 finner Fischer et al., at medieinnhold som fremmer risikofylt oppførsel slik som det å kjøre på en uansvarlig måte, ekstremsport eller alkoholmisbruk har en positiv sammenheng med deltakelse i slike handlinger samt tilnærminger, forståelser og emosjoner knyttet til risiko hos forskningsdeltakere. Effekten fant de på tvers av studier med ulike metodologiske tilnærminger og på tvers av ulike medieplattformer. Forskerne viser også at effekten var sterkere på mer aktive plattformer (som for eksempel dataspill) enn passive plattformer (som for eksempel film eller musikk) samt at effekten var sterkere hvor det var en kontekstuell sammenheng mellom innhold og type risikobasert atferd.

I en annen metaanalyse fra 2012, vurderer Ferguson & Savage om nyere forskning om voldelig medieinnhold har løst metodologiske utfordringer knyttet til denne forskningen utført i løpet av de siste 50 år. De finner at til tross for sikkerhet i presentasjon av forskningsfunn som finner sammenhenger mellom voldelig innhold på TV og aggressiv atferd hos barn og unge på den ene siden, og varsler om metodologiske utfordringer med slike studier på den andre, at nyere forskning på området publiseres fortsatt med metodologiske utfordringer, noe som gjør at det er vanskelig å forstå fenomenet.

I en senere metaanalyse fra 2017 finner Ferguson og Beresin at til tross for flere hundre studier om dette temaet fra ulike fagområder slik som psykologi, pediatri og psykiatri, at svaret på problemstillingen om eksponering for medieinnhold kan påvirke aggressiv eller voldelig atferd hos barn fortsatt er uavklart. De anbefaler at offentlige uttalelser om medieeffekter bør vise varsomhet og at profesjonelle organisasjoner som kommer med uttalelser og etterlyser endringer i oppførsel bør reflektere i større grad over kunnskapsgrunnlaget som de baserer sine uttalelser på.

2.4.7 Andre medier

2.4.7.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

Fem studier undersøker skadelige medieeffekter knyttet til barns eksponering for voldelig eller aggressivt innhold i henholdsvis tegneserier (Weaver et al., 2011; Zhang et al., 2019), romaner (Stockdale et al., 2013), musikk (Coyne & Padilla-Walker, 2015) og DVDer (Strenziok et al., 2011).

Fire av disse studiene er utført i USA. Den siste som handler om tegneserier er utført i Kina (Zhang et al 2019). Alle kommer fra ulike felt, henholdsvis medier og kommunikasjon; nevrologi; psykologi; utdanning; og, sosiologi. Tre av studiene er eksperimenter, én er longitudinell og én er en tverrsnittsundersøkelse.

To av studiene undersøker skadelige medieeffekter hos barn i den mellomste aldersgrupperingen, to undersøker effekter i den eldste grupperingen mens en undersøker effekter blant de yngste og mellomste barna.

2.4.7.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet samt overordnende funn

Fire av studiene er opptatt av i hvor stor grad eksponering for voldelig innhold i medier påvirker aggressiv oppførsel hos barn, mens en undersøker hvordan hjernen påvirkes av eksponering for voldelig innhold over tid (Strenziok et al., 2011). Disse studiene om andre medier viser også positive sammenhenger mellom eksponering for voldelig og aggressivt innhold i ulike medier og aggressiv atferd hos barn.

Stockdale et al. (2013) undersøker sammenhengen mellom eksponering for aggressivt innhold i bøker og aggressiv atferd hos barn. Deltakerne var 223 ungdommer mellom 11 og 15 år i USA. De finner at det å lese om aggressive handlinger har en positiv sammenheng med aggressiv atferd hos deltakerne, også når de kontrollerer for effekter knyttet til eksponering for aggresjon i andre typer medier.

Strenziok et al. (2011) undersøker hvordan eksponering for vold på TV og i film påvirker hvordan hjernen til ungdom fungerer. De undersøkte hvordan 22 gutter mellom 14 og 17 år reagerte på voldelig innhold med bruk av ulike metoder som hudledningsrespons, aktivisering av hjernen og fMRI. Resultater fra studien viser at guttene reagerer på voldelig innhold fordi dette innholdet aktiviserer et nettverk i hjernen hvor emosjoner er knyttet til oppmerksomhet. Dette nettverket kan gjøre at ulike emosjonelle reaksjonsmønstre blir sløve og dermed at oppmerksomheten minskes ved gjentatte eksponeringer for voldelig innhold. Dette kan være med på å begrense hjernens kapasitet til å vurdere utfallet av aggresjon og dermed fremme aggressive tilnærminger og atferd.

2.4.8 Norsk og europeisk kontekst

Det finnes ingen studier i materialet vårt om hvordan barn i Norge opplever skadelige effekter knyttet til deres eksponering for voldelig eller aggressivt medieinnhold. Vi har dermed supplert litteratursøket med forskning fra EU Kids Online nettverket som undersøker hvordan barn opplever voldelig innhold på nett.

Basert på en undersøkelse som fant sted i 2018, viser Staksrud og Ólafsson (2019, s.60) at 38% av norske barn har blitt eksponert for voldelig innhold på nettet i løpet av det siste året. Voldelig innhold er kategorisert som ‘skremmende eller voldelige bilder, for eksempel av mennesker som skader andre mennesker eller dyr’ (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 60). Fokuset er dermed på barns opplevelse av voldelig innhold heller enn i hvor stor grad innholdet kan være med på å påvirke voldelig eller aggressiv atferd hos barn.

9% av norske barn ser dette innholdet månedlig eller oftere, noe som er litt lavere enn gjennomsnittet i Europa som ligger på 13% (Smahel et al., 2020). De eldste barna (14–17) er oftere eksponert for dette enn de yngste (11–13) (Staksrud & Ólafsson, 2019, s.60). Tidligere forskning fra EU Kids Online nettverket har bekreftet at voldelig innhold fremkommer også i nyhetssendinger, og at voldelig og krigsrelaterte innhold knyttet til nyhetsbildet er opplevd som særlig problematisk for barn og unge (Livingstone et al., 2014).

Forskningen fra EU Kids Online nettverket bruker en analytisk modell som viser at andre faktorer, utover individuelle faktorer hos barn, også kan være med på å påvirke sammenhengene mellom eksponering for innhold og skadelige effekter (Livingstone et al., 2017). Staksrud og Ólafsson (2019, s.60) finner at barn av foreldre med ulikt utdanningsnivå eksponeres på ulike måter for voldelig innhold på nett. 14% av barn til foreldre med VGS-utdanning ser disse bildene minst månedlig, mot 9% av barn til foreldre med høyere utdanning. Dette indikerer at vi trenger å forstå mer om hvordan ulike norske barn eksponeres for voldelig innhold og om hvordan de opplever dette innholdet.

En annen manglende brikke i puslespillet er at vi ikke vet hvor mye voldelig innhold barn faktisk eksponeres for i deres møte med medier, enten disse er internettbaserte eller ikke, og hvordan dette kan variere fra barn til barn. Forskning fra EU Kids Online er basert på barns selvrapportering om eksponering for innhold og opplevelser av dette, men dette gir bare en del av bildet. Forskning som bruker andre ulike og innovative metoder er også nødvendig for å undersøke mengden av voldelig innhold barn eksponeres for, samt hvordan barn kommer i kontakt med dette og hva det har å si for hvordan de opplever det.

2.4.9 Oppsummering

Forskning på hvordan barn eksponeres for voldelig innhold i ulike medier kan fordeles i ulike kategorier etter type medieinnhold som undersøkes. Dette inkluderer innhold i dataspill, på TV, på internett, i kombinasjon av ulike medier og i noen få andre medier (som romaner, musikk, DVD-er og tegneserier). Fagfeltene som undersøker skadelige medieeffekter knyttet til dette fordeler seg konsekvent på psykologi, etterfulgt av medier og kommunikasjon, deretter andre fagfelt. Det er også gjennomgående flere studier fra USA i alle kategoriene. Dette kan gjenspeile hvor stort fokus dette forskningsområdet har hatt i USA de siste 75 årene.

Fokuset i USA knyttes vanligvis til en oppfatning om økende vold blant barn og unge i samfunnet, samt økning i tilfeller av skoleskyting eller andre massevoldelige handlinger (Anderson et al., 2015). Men selv om de fleste studiene om dette temaet er laget for å finne assosiasjoner mellom mediebruk og aggressiv eller voldelig atferd, så kan det være at det også er flere andre faktorer, på individ-, mellommenneskelig og samfunnsnivå som spiller inn.

Skade i vårt materiale er hovedsakelig operasjonalisert som en økning i aggressiv eller voldelig atferd hos barn, og dette på tvers av fagdisipliner. Samtidig er det få studier som gir en eksplisitt definisjon av ‘skade’ eller forklarer hvordan de har operasjonalisert dette. Dette er også noe som Slavtcheva-Petkova et al (2015) finner. Det er dermed vanskelig å få en oversikt over akkurat hva slags skade det er disse studiene sikter mot å måle, samt hva omfanget og grad av skaden er. Det virker implisitt at voldelig innhold i medier kan være skadelig for barn og unge, og at dette er støttet av gjentatte studier som finner assosiasjoner mellom eksponering for voldelig innhold i medier og aggressiv eller voldelig atferd hos barn og unge. Men det er en annen operasjonalisering av skadelighetsbegrepet som undersøkes i norske og andre europeiske studier knyttet til EU Kids Online nettverket. Fokuset i denne forskningen er på barns opplevelse av skadelig innhold, heller enn hvordan dette kan være med på å påvirke deres atferd. Vi trenger dermed mer kunnskap om hvordan eksponering for voldelig innhold i medier kan ha ulike typer for skadelige effekter på barn og unge.

De aller fleste studier vi har funnet sikter mot å finne assosiasjoner mellom voldelig medieinnhold og økt aggresjon hos barn og unge (45/86); deretter voldelig medieinnhold og voldelig eller kriminell oppførsel (18/86); mens noen studier undersøker både voldelig og aggressiv oppførsel hos barn og unge (5/86). De andre studiene har ulike tilnærminger til samme tema. En er for eksempel en nevrologisk undersøkelse som er interessert i å finne ut av hvordan hjernen påvirkes av eksponering for voldelig innhold over tid (Strenziok et al., 2011). En ser på ulike aspekter knyttet til barns eksponering for voldelig medieinnhold (Sekarsih et al., 2015); en på hvordan eksponering for innhold knyttet til politisk vold kan ha positive assosiasjoner med barn og unges tilnærminger til krig (Gvrisman et al., 2016). En annen studie fokuserer på hvordan empati reduseres over tid ved eksponering for voldelig medieinnhold (Vossen et al., 2017). Andre studier undersøker hvordan ulike strategier for foreldremediering brukes for å minske barns eksponering for skadelig medieinnhold (f.eks. Jiow et al., 2017; Padilla-Walker et al., 2020; Ebbeck et al., 2016). Av 86 empiriske studier er det bare 9 som ikke finner noen assosiasjoner mellom disse variablene.

De aller færreste studier i materialet vårt undersøker hvordan faktorer på samfunnsnivå spiller en rolle i hvordan barn påvirkes av deres eksponering for voldelig medieinnhold. Her er det muligheter og behov for å utvikle instrumenter som kan brukes for å undersøke andre faktorer som kan spille en rolle. EU Kids Online nettverket undersøker for eksempel i hvor stor grad barn opplever internett, hjemmet, skolen og området der hvor de bor som trygge (Smahel et al., 2020).

Vårt materiale inkluderer også 32 kunnskapsoppsummeringer som syntetiserer andre studier som forsker på sammenhenger mellom voldelig innhold i medier og voldelig og/eller aggressiv atferd hos barn. Disse fordeler seg på ulike typer medieinnhold. 16 av disse artiklene undersøker hvordan ulike studier finner assosiasjoner mellom voldelig medieinnhold og barns atferd (f.eks. Peterson & Densley, 2017; Strasburger & Wilson, 2014; Weaver et al., 2011), åtte fokuserer på aggressiv atferd hos barn (f. eks. Olson & Kutner, 2015; Prescott et al., 2018), fire undersøker både voldelig og aggressiv atferd (f.eks. Comstock, 2008; Elson & Ferguson, 2014). De siste fire artiklene ser på ulike typer risiko og oppførsel knyttet opp mot barns eksponering for medieinnhold, for eksempel hvordan eksponering for innhold om terrorisme kan føre til PTSD (Houston, 2009); eller hvordan skjermbruk henger sammen med ADHD-relatert oppførsel (Beyens et al., 2018).

Flere av metaanalysene og kunnskapsoppsummeringene finner også assosiasjoner mellom eksponering for vold i medier og aggressiv eller kriminell oppførsel (31/32), men kritiserer i tillegg både empiriske undersøkelser og andre metaanalyser for å ha for svake effektstørrelser for å bekrefte at slike assosiasjoner finnes (cf. Slavtcheva-Petkova et al, 2015; Anderson, 2008; eller Ferguson og Savage, 2012). Disse peker også på metodologiske og andre utfordringer med studiene på dette temaet (cf. Beyens et al., 2018; Slatcheva-Petkova et al., 2015; Ferguson & Savage, 2012), og en finner ingen assosiasjoner når studier med publiseringsskjevhet er ekskludert (Ferguson, 2007a).

Bildet av assosiasjonene som studiene danner er dermed ikke så klart som det ser ut til å være ved første blikk. For det første, måles eksponering for medieinnhold som oftest ved selvrapportering. Det vil si at det er store muligheter for målefeil, hvor barn, eller deres foreldre eller foresatte enten under-, eller overrapporterer om deres bruk av ulike medier, eller om hvor voldelig innholdet i disse mediene er (se også Potter, 2016). Det er også utfordrende at de aller fleste studiene er avhengige av tverrsnittsundersøkelser og spørreskjemabaserte metoder, noe som gjør det vanskelig å fange opp nyansene med ulike effekter. Slavtcheva-Petkova et al. (2015) finner for eksempel at de fleste tverrsnittsundersøkelser ikke klarer å fange opp hvordan skade oppleves hos barn og unge.

Videre, selv om mange av studiene bruker longitudinelle metoder for å utforske effekten av medier over tid, så er de fleste av disse gjennomført på i underkant av to år. Bare noen få studier utføres over for eksempel 5 år eller flere. Bedre og mer innovative metoder trengs for å forstå sammenhengen mellom disse variablene på en mer presis måte og for å forstå effekten og konsekvenser av skadelige medieeffekter på barn og unge over tid. I det neste kapittelet legger vi frem forskning som undersøker hvordan andre typer medieinnhold kan ha skadelige effekter på barn og unge.

2.5 Innholdsrelaterte skader, del II

2.5.1 Introduksjon

I dette kapittelet legger vi frem forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge som oppstår i forbindelse med deres eksponering for ulike typer innhold i medier, med unntak av voldelig medieinnhold som det forrige kapittelet tog for seg. Vi bygger på Staksrud et al. (2009) sin kategorisering av ulike typer for risiko som barn eksponeres for på internett. I denne kategorien er barn forstått stort sett som ‘mottakere’ av medieinnhold. Vi utvider innholdskategorien til å inkludere flere medier, for eksempel dataspill, TV, film, og andre digitale medier. Vi fokuserer i tillegg på forskning om skadelige medieeffekter som er publisert mellom 2007 og 2020.

Forskningen om skadelige innholdsrelaterte medieeffekter i dette kapitelet fordeler seg på syv hovedtemaer, nemlig om innhold som er: (a) seksuelt, (b) om selvskading eller selvmord, (c) om måter å bli veldig tynn på, (d) om alkohol og narkotika, (e) kommersielt, (f) skadelig for barns psykiske helse, og (g) ellers kan være skadelig for barns fysiske helse. Merk at skader som oppstår i forbindelse med hvordan barn deltar i seksuell kommunikasjon legges frem i kapittel 6 og inkluderes ikke i dette kapittelet. Dette er fordi barn kan ha andre roller i seksuell kommunikasjon enn rollen som mottaker av medieinnhold som hovedsakelig er den som er operasjonalisert i forskningen i dette kapittelet.

Forskning på hver av de syv ovennevnte temaene legges frem enkeltvis. Vi introduserer hvert tema med en oversikt over hvordan forskningen fordeler seg over tid, land, fag, metode og aldersgruppe. Vi drøfter deretter hvordan skadelighetsbegrepet operasjonaliseres i ulike publikasjoner og hvordan dette undersøkes med bruk av ulike metoder. Vi legger også frem overordnede forskningsfunn knyttet til hvert enkelt tema. Deretter oppsummerer vi forskning om skadelige innholdsrelaterte medieeffekter og analyserer dette med fokus på problemstillingene våres. Vi peker også på kunnskapshull som vi har identifisert innenfor dette området.

2.5.2 Seksuelt innhold

2.5.2.1 Introduksjon

Eksponering av barn for seksuelt og pornografisk innhold er et tema som vekker bekymringer på et nasjonalt og internasjonalt plan, og derfor ønsker flere å øke restriksjonene rundt pornografisk innhold (Barbovschi & Staksrud, 2020a). I Norge er det for eksempel ulovlig å overlate pornografi til barn. Dette begunnes med at pornografisk innhold kan ha skadelige effekter på barn (Jacobsen, 2018). I Medieskadelighetsutvalgets mandat beskrives en bekymring fra Justiskomiteen om at barn «eksponeres for økt seksualisering i tidlig alder» og at barn trenger «god og riktig informasjon om seksualitet og grensesetting» (Regjeringen.no, 2020). Den norske bildeprogramloven stiller også krav til fastsetting av aldersgrenser, informasjon og ulike beskyttelsestiltak knyttet til innhold som kan være skadelig for barn, som for eksempel seksuelt innhold (Bildeprogramloven, 2015). I tillegg har EUs fjernsynsdirektiv satt et «forbud mot å sende fjernsynsprogram som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, psykiske og moralske utvikling, særlig hvis programmet inneholder pornografiske scener eller umotivert vold» (AVMSD, 2018). Videre anbefales det at slike programmer bør vises etter kl. 21 på kvelden (AVMSD, 2018). Men det er vanskelig å opprettholde et slikt vannskille i en verden som er preget av strømmetjenester og programmer som ikke sendes ved faste tidspunkter på dagen (Nyborg, 2006).

Forskning på skadelige medieeffekter knyttet til seksuelt innhold i materialet vårt fokuserer på hvordan eksponering av barn og unge for ulike typer for seksuelt innhold kan påvirke deres forståelse av og verdier knyttet til sex, samt deres seksuelle oppførsel. Det sistnevnte undersøkes med særlig fokus på tidlig seksuell initiering samt risikofylt oppførsel. Til tross for dette definerer ingen av studiene i materialet vårt hvordan barn og unge kan skades av å bli eksponert for seksuelt innhold.

2.5.2.2 Oversikt over søkeresultatene

Det er også forholdsvis lite fokus på dette temaet i materialet vårt. Vi har funnet syv empiriske undersøkelser og fire kunnskapsoppsummeringer av totalt 280 studier. Dette antallet er veldig lavt sammenlignet med forskning om voldelig innhold (kapittel 4). Allikevel er pornografi (både voldelig og ikke voldelig) den kategorien av innhold som barn selv synes er mest plagsomt på nettet (Livingstone et al., 2014). Det lave antallet funn i materialet vårt kan skyldes at mange studier fokuserer på analyser av risiko og ikke skade, og at vi har eksplisitt søkt forskning som undersøker skadelige medieeffekter. Det kan også skyldes at forskning på hvordan barn opplever seksuelt innhold er mangelfull på grunn av metodologiske og etiske hensyn.

Forstørr bilde

De empiriske undersøkelsene i denne kategorien er utført mellom 2013 og 2020 og for det meste i USA (fire studier), samt i Belgia, Taiwan og Australia. Fagmessig er det studier fra medier og kommunikasjon som er mest fremtredende (3), etterfulgt av sosiologi, pediatri, utdanning og psykologi. Tre av studiene er longitudinelle, en er kvalitativ og en bruker metodetriangulering.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Aldersmessig fordeler studiene seg på de mellomste (9–13) og eldste (14–17) barn. Ingen av deltakerne var under 12 år gamle. Vi har dermed ikke funnet studier om hvordan eksponering for seksuelt innhold kan ha skadelige medieeffekter på de yngste barn (mellom 0 og 8).

Forstørr bilde

Fem studier undersøker effekten av seksuelt innhold i kombinasjoner av medier. De to siste studiene fokuserer på seksuelt innhold henholdsvis på TV og i musikkvideoer.

2.5.2.3 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Operasjonalisering av skadelighetsbegrepet i disse studiene er knyttet til hvordan seksuelt innhold kan påvirke barns forståelse av sex og hvordan de oppfører seg seksuelt. Dette særlig med fokus på om de utsetter seg for risikabel seksuell oppførsel og muligheten for tidlig seksuell initiering. Ybarra, Strasburger, et al. (2014) og Lin et al. (2020) undersøker for eksempel forholdet mellom barns eksponering for seksuelt innhold i medier og det å ha sex for første gang ved tidlig alder, eller det å utsette seg for seksuell vold. En studie ser også på langtidseffekten av eksponering for seksuelt innhold fra ungdomstiden til voksen alder (Vangeel et al., 2020).

2.5.2.4 Bruk av skalaer for å måle variabler

Effekten av denne eksponeringen måles med ulike skalaer på individ- og mellommenneskelig nivå. Ingen av studiene undersøker faktorer på samfunnsnivå (som for eksempel lovverket i enkelte land) som kan være med på å påvirke hvordan barn opplever seksuelt innhold.

2.5.2.4.1 Bruk av skalaer for å måle variabler på individnivå

Eksponering for seksuelt innhold i medier er målt med lignende metoder som de brukt for eksponering for voldelig medieinnhold (se kapittel 4). Forskningsdeltakere er bedt om å oppgi hvor ofte de bruker ulike typer for medier (vanligvis på daglig eller ukentlig basis) og ser på ulike typer for seksuelt innhold. Deltakerne kan også bli bedt om å oppgi hvilke medier eller sjangre de bruker når de eksponeres for innholdet (Ybarra, Strasburger, et al., 2014). Noen studier supplerer denne selvrapporteringen med en vurderingsprosess, hvor for eksempel de tre favorittprogrammene til deltakerne er vurdert av et eksternt panel av eksperter eller jevnaldrende som ser på hvor eksplisitt innholdet i programmene er (Gottfried et al., 2013; Lin et al., 2020).

Sammenhengen mellom eksponeringen og ulike typer oppførsel er målt med forskjellige skalaer som måler oppførsel (Gottfried et al., 2013), eller seksuell oppførsel (Ybarra et al., 2014) og grad av tilfredsstillelse med sex (Morgan, 2011; Zurvriggen et al., 2011 i Vangeel et al, 2020).

Den ene kvalitative undersøkelsen i materialet vårt tar for seg i hvordan ungdom forstår seksuelle fortellinger i medier (Eyal & Ben-Ami, 2017).

2.5.2.4.2 Bruk av skalaer for å måle variabler på mellommenneskelig nivå

Ulike skalaer brukes også for å undersøke hvordan eksponering for seksuelt innhold påvirker barn og unges parforhold, samt deres seksuelle forhold som voksne. Noen skalaer undersøker tilnærminger til parforhold (Eidelson og Epstein, 1982; James et al, 2002 i Vangeel et al., 2020, eller Hendrick 1988, i Vangeel et al., 2020). Andre skalaer undersøker erfaringer med seksuell vold eller utrygg sex (Lin et al., 2020). En studie undersøker i tillegg erfaringer med seksuell trakassering eller det å bli gjort til offer (Ybarra, Strasburger et al., 2014).

Alle studiene kontrollerer for ulike variabler som kan påvirke sammenhengen mellom eksponering for seksuelt innhold i medier og seksuell forståelse og oppførsel. De ulike variablene er kjønn, alder, etnisitet, inntekt, utdanning eller barns forhold til foresatte.

2.5.2.5 Overordnede resultater

Alle studiene finner sammenhenger mellom det å bli eksponert for seksuelt innhold og ulike typer for utfallsvariabler.

Gottfried et al. (2013) undersøker hvordan ulike sjangre påvirker barn og unges seksuelle oppførsel i USA. Dette er en del av en longitudinell undersøkelse utført over 5 år som heter ‘The Annenberg Sex and Media Study’. Studien fokuserer på forholdet mellom eksponering for seksuelt innhold i medier og seksuell oppførsel hos barn mellom 14 og 16 år. Studien viser at det å bli eksponert for innhold på TV generelt ikke påvirker barns seksuelle oppførsel et år etter eksponeringen. Samtidig, har eksponering for seksuelt innhold i komedie en positiv sammenheng med holdninger til sex og oppfatninger om normativt press, og å delta i samleie innen et år etter eksponeringen. Eksponering for seksuelt innhold i drama har en negativ sammenheng med dette.

Longitudinelle data er også brukt i Lin et al. (2020) sin undersøkelse i Taiwan (Taiwan Youth Project) som varte i 9 år. Deltakerne var ca. 13 år gamle i 2000, og fylte 24 år i 2009. 51% var gutter. Forskerne viser at det å eksponeres for seksuelt innhold i medier har en sammenheng med å ha sex tidligere, utrygg sex, og flere seksuelle partnere. Det å eksponeres for dette innholdet i flere typer medier øker dermed sannsynligheten for å ta seksuelle risikoer.

Ybarra, Strasburger et al. (2014) bruker data fra en longitudinell undersøkelse i USA (Growing up with Media) for å undersøke hvordan barn i alder 10 og 15 år og deres foreldre bruker medier og eksponeres for seksuelt innhold. Forskerne bruker data samlet inn over to år, i 2011 og 2012. Forskerne finner ut at det å eksponeres ofte for seksuelt innhold har sammenheng med det å ha sex, med seksuell utnyttelse og med forsøk på eller gjennomføring av voldtekt, men ikke med seksuell oppførsel ellers (Ybarra, Strasburger et al., 2014).

Vangeel et al. (2020) utførte en 15-år lang longitudinell studie med 161 deltakere. Deltakerne var rundt 13 år gamle i begynnelsen av undersøkelsen. Forskerne viser at det å se på situasjonskomedier som ungdom har positiv sammenheng med et ønske om å være perfekt seksuelt som voksen (10 år senere), mens det å se på drama som ungdom har negativ sammenheng med dette. Disse sammenhengene påvirkes ikke av motivasjonen for å lære om parforhold fra medier. Det å se på situasjonskomedier som ungdom har også en indirekte sammenheng med lavere grad av seksuell tilfredsstillelse og det å være fornøyd i parforhold som voksen, mens det å se på drama har en indirekte og positiv effekt på det samme (Vangeel et al., 2020).

Ungdom opplever kjønnsforskjeller i seksuelle sammenhenger. Det viser en kvalitativ studie som ved hjelp av tematisk analyse demonstrerer hvordan 420 barn (48% gutter) mellom 15 og 18 år forstår ulike seksuelle fortellinger. Ifølge forskerne gjenspeiler dette deres oppfatninger om og erfaringer med sex (Eyal og Ben-Ami, 2017).

Kunnskapsoppsummeringene i denne kategorien undersøker ulike aspekter med seksuelt innhold. En studie undersøker assosiasjoner mellom eksponering for seksuelt innhold i media og seksuell atferd hos tenåringer. Den viser at det er bare svake assosiasjoner mellom seksuelt innhold og atferd i 22 undersøkelser på temaet (Ferguson et al., 2017). Eksponering for bruk av medier generelt har ingen sammenheng med seksuell oppførsel mens eksponering for medier med seksuelt innhold har bare svake assosiasjoner. Ifølge oppsummeringen er forskning på dette området preget av metodologisk svakhet og sitasjonsskjevhet. Dette betyr at studiene bare henviser til andre studier som har like funn, og ikke til studier hvor funnene motsier deres egne. De studiene som har høyest sitasjonsskjevhet demonstrerer sterkere effekter, mens de som kontrollerer for familiemiljø demonstrerer svakere effekter.

Rodenhizer & Edwards (2019) analyserer hvordan 43 unike studier undersøker ungdom og unge voksnes eksponering for seksuelt vokseninnhold og voldelig seksuelt innhold i medier, og hvordan dette påvirker deres erfaringer med og syn på vold i parforhold og seksuell vold. Oppsummeringen finner en sammenheng mellom variablene, og viser både høyere toleranse for vold i parforhold og seksuell vold. I tillegg er effekten høyere for menn enn for kvinner, og forutinntatte oppfatninger om vold i parforhold og seksuell vold modererer forholdet mellom voldelig oppførsel i parforhold og i seksuelle forhold. Allikevel demonstrerer forskerne at det mangler longitudinelle og eksperimentelle studier på dette området. Fokuset er for det meste på vold utført av menn mot kvinner og forskning burde undersøke et bredere spekter av voldelige relasjoner og handlinger. Denne oppsummeringen definerer at seksuelt voldelig innhold avbilder fysisk vold mot en person. Skadelige effekter av eksponeringen for innholdet er ikke definert.

En annen metaanalyse undersøker hvordan eksponering for seksuelt innhold kan påvirke den psykologiske utviklingen til voksne som begår seksuelt drap (James & Proulx, 2014). James og Proulx utførte en systematisk analyse av forskning om seksuelt drap publisert mellom 1985 og 2013 for å kategorisere kjennetegn for mennesker som begår seksuelt drap enten det er i forbindelse med seriemord eller ikke. De undersøker utviklingsvariabler, individets liv som voksen, kriminelle variabler og psykopatiske variabler. De finner ingen signifikante forskjeller mellom hvordan disse individene bruker pornografi, men at de som begår seriemord har høyere sannsynlighet for å samle på pornografi enn de som begår ett mord (53% versus 39,4%).

Den siste artikkelen analyserer hvordan skade er operasjonalisert i 49 ulike studier som undersøker både skade og risiko knyttet til eksponering for seksuelt innhold på internett, samt omfanget og graden av eventuelle skader. Bare en tredjedel av studiene definerer skade og knytter dette som regel til emosjonell eller psykologisk skade. Enkelte studier undersøker også hvordan eksponering for seksuelt innhold kan føre til desensibilisering mot bilder av misbruk og relatert oppførsel. Skade knyttes også i noen studier til seksuelt misbruk, inkludert voldtekt (Slavtcheva-Petchkova et al., 2015). Forskerne fordeler studiene på tre temaer; de som undersøker hvordan seksuelt misbruk foregår på nettet (prosess studier); de som undersøker risikofaktorer for seksuelle fornærmelser, som for eksempel personlighetstrekk, eller, sammenhengen mellom bruk av barnepornografi og fysisk seksuelt misbruk; og studier som undersøker utfallet av å eksponeres for pornografi eller innhold som er eksplisitt, samt det å være offer for seksuelt misbruk på nett. Studier som undersøker hvordan barn skades av å bli seksuelt misbrukt på nett har tydeligere bevis på skade enn andre undersøkelser. I tillegg er undersøkelser som baserer seg på dokumenter fra politiet, sykehus, domstoler og helseopplysninger tydeligst på dette (Slavtcheva-Petchkova et al., 2015).

Det finnes ingen studier i materialet vårt om hvordan barn i Norge, eller i Norden, opplever skadelige effekter knyttet til deres eksponering for seksuelt innhold. Derfor har vi lagt til forskning fra EU Kids Online nettverket og andre nordiske forskere som undersøker hvordan barn opplever seksuelt innhold på nett.

2.5.2.6 Norsk og europeisk kontekst

Forskningen fra EU Kids Online nettverket fokuserer på hvordan barn og unge opplever seksuelt innhold på nett. Mellom 2017 og 2019 stilte forskere i 19 europeiske land en rekke spørsmål til barn og unge (mellom 9 og 16 år) om deres eksponering for seksuelt innhold på nett (Smahel et al., 2020). Forskerne viser at barn og unges oppfatning av hva som «teller som» seksuelt innhold varierer:

Noen inkluderer seksuelt innhold som viser mennesker som har sex (som for eksempel pornografi), men også bilder og tegninger av nakne mennesker (som for eksempel erotisk kunst) (Barbovschi & Staksrud, 2020a, s.2).

EU Kids Online nettverket viser også at det som kategoriseres som pornografi og seksuelt innhold også er delvis kulturelt betinget (Smahel et al., 2020). Dette gjør det vanskelig å undersøke hvordan barn og unge eksponeres for seksuelt innhold og hvordan denne eksponeringen kan påvirke dem på en måte som er skadelig. I forlengelse av tvetydigheten rundt potensielle skadelige effekter har en finsk undersøkelse av et nettforum for seksuell helse vist at diskursen rundt risiko og skade knyttet til bruk av pornografi kan også være utfordrende for finsk ungdom (Spišák, 2016). Spišák viser at de som sender spørsmål om pornografi til forumet forstår de potensielle skadelige konsekvenser (som er udefinert), men føler skam og skyld knyttet til egen bruk av pornografi på grunn av det negative fokuset på pornografi innenfor den offentlige diskursen.

Totalt 40% av norske barn (mellom 9 og 17 år) har sett seksuelt innhold i løpet av det siste året (2017–2018) (Staksrud & Ólafsson, 2019, s.9). Gjennomsnittet i Europa er 33%. Norske barn ligger derfor over gjennomsnittet når det gjelder eksponering for dette innholdet (Smahel et al., 2020). Erfaringene med seksuelt innhold øker med alder, fra 8 % av 9–10-åringene, til 77% av 15–17-åringene (Staksrud & Ólafsson, 2019, s.9).

Ifølge Staksrud og Ólafsson (2019, s.53) opplever ulike barn seksuelt innhold på ulike måter. Flere norske gutter rapporterer om positiv følelse enn jenter (17 % og 4 %), og flere norske jenter enn gutter blir opprørt i litt, ganske eller veldig stor grad (11 % mot 27 %). Andre vanlige følelser er nysgjerrighet (20 %), flauhet (16 %) og begeistring (12 %). Av disse tre er gutter overrepresentert innenfor nysgjerrighet og begeistring, mens flere jenter rapporterer flauhet (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 54). Disse funnene er støttet av en svensk undersøkelse som viser at gutter både har mer erfaring med pornografisk innhold enn jenter og at de har flere positive holdninger til dette (Mattebo et al., 2014). En annen svensk studie viser i tillegg at gutter har høyere sannsynlighet for å bli overforbrukere av seksuelt innholdet og undersøker hvordan ulike demografiske variabler kan påvirke dette (Löfgren-Mårtenson & Månsson, 2010). En dansk studie viser at bruk av pornografi blant gutter er knyttet til forståelsen av identitet og seksualitet og at dette har en påvirkningskraft på gutters eksponering for pornografisk innhold (Cawood, 2008).

Når det gjelder skadelige effekter av eksponering for seksuelt innhold, viser Staksrud og Ólafsson (2019, s s.53) at 51% av norske barn hverken blir glade eller opprørte av å se seksuelle bilder. Allikevel er noen litt eller veldig opprørte (34%). Flere jenter enn gutter er opprørte (51% av jenter versus 16% av gutter). Det er også flere blant de yngste barna som blir opprørte av dette (44% blant de yngste versus 27% blant de eldste) (Staksrud & Ólafsson, 2019). I tillegg, påpeker Barbovschi og Staksrud (2020a, s.2) at:

Mer enn halvparten av 9–12 åringer oppgir at de ikke vet hva de følte om å se seksuelt innhold, noe som kan tyde på at yngre barn trenger hjelp til å skille mellom hva som føles OK og hva som ikke føles OK for dem (Barbovschi & Stakrsurd, 2020a, s.2).

Barbovschi og Staksrud (2020a, s.2) har også funnet ut at:

Jenter som har lavere grad av digitale ferdigheter og som rapporterer mer foreldremediering har en tendens til å bli mer opprørt. Likevel, den mest signifikante faktoren for jenter som rapporterer å være opprørt er at de hadde opplevd nettmobbing i løpet av det siste året, og at de har sett skadelig brukergenerert innhold på nettet (slik som måter å være veldig tynn på, måter å skade seg selv på) (Barbovschi & Staksrud, 2020a, s.2).

Dette peker på at barn som blir opprørt av å se seksuelt innhold på nett, og i dette tilfellet særlig jenter, også kan ha vært eksponert for andre opprørende situasjoner, slik som nettmobbing eller skadelig brukergenerert innhold. Det å se barnet i et helhetlig perspektiv, og å se på skade og risiko på tvers av kategorier, er viktig for å forstå hvordan eksponering for seksuelt innhold påvirker barn. Forskerne påpeker også at det er viktig å sørge for at barn som blir eksponert for seksuelt innhold mot sin vilje har god støtte og flere resurser til å håndtere dette, slik at det ikke fører til skade for dem (Smahel et al., 2020).

Hvordan seksuelt innhold oppleves kan også knyttes til intensjonalitet. Smahel et al. (2020) påpeker at noen barn oppsøker seksuelt innhold som resultat av en bevisst handling, noen fordi de er nysgjerrige, eller fordi de utforsker sin identitet, også andre fordi de prøver å finne informasjon om sin egen kropp og om sex (se også Spišák, 2016). Mulighetene som er knyttet til dette innholdet må dermed veies opp mot risiko for skade (se også Slavtcheva-Petchkova et al., 2015).

2.5.2.7 Oppsummering

Forskning på dette temaet viser et stort spenn i hvordan seksuelt innhold kategoriseres, enten som underholdende eller vokseninnhold i TV-programmer eller musikkvideoer, eller som pornografi. Også innenfor disse kategoriene eksisterer et spenn av underkategorier, blant annet innhold som er voldelig eller ikkevoldelig, pornografi som er voldelig eller ikkevoldelig, samt misbruk av barn og barnepornografi. Kompleksiteten er også gjenspeilet i hvordan barn selv definerer og forstår seksuelt innhold og pornografi på ulike måter, som forskerne i EU Kids Online nettverket understreker (Smahel et al., 2020; Staksrud & Ólafsson, 2019).

Studiene vi har funnet mangler definisjoner av skadelige medieeffekter knyttet til eksponeringen av seksuelt innhold. De empiriske undersøkelsene knytter skade til hvordan seksuelt innhold kan påvirke barns forståelse av sex og hvordan de oppfører seg seksuelt. Dette særlig med fokus på om de utsetter seg for risikabel seksuell oppførsel og muligheten for å ha sex tidlig. Vold i nære relasjoner og oppfatninger om dette er også undersøkt. På tross av dette finner forskning som fokuserer på norske, nordiske og europeiske barn også ut at barn påvirkes av seksuelt innhold på forskjellige måter, og at dette kan henge sammen med barns egne grunner til å bruke innholdet, det vil si i hvor stor grad barn selv oppsøker innholdet, og begrunnelser og motivasjonen knyttet til dette (Smahel et al., 2020; Spisák, 2016, Cawood, 2008).

Kunnskapsoppsummeringene undersøker et bredere omfang av innhold og mulige skadelige effekter. En av metaanalysene peker på metodologiske utfordringer i feltet, inkludert sitasjonsskjevhet. Den viser at de fleste undersøkelsene ikke viser noen effekt, eller i beste fall en svak effekt, og at studiene med sitasjonsskjevhet viser større effekter enn studier som kontrollerer for familieforhold (Ferguson et al., 2017). Det er ikke så mye metodologisk variasjon i studiene. Vi finner fire longitudinelle undersøkelser og én kvalitativ undersøkelse som analyserer hvordan ungdom forstår seksuelle fortellinger. Av den grunn trenger vi flere undersøkelser, med mer innovative metoder for å måle eksponering og effekt, samt å se på hvordan disse effektene utvikler seg over tid. Særlig kvalitative undersøkelser er fraværende.

De longitudinelle analysene vi har funnet ser på forhold mellom eksponering for seksuelt innhold og seksuell oppførsel over forholdsvis lange perioder. En av undersøkelsene varte i 15 år og undersøkte barna fra da de var 15 år gamle til de fylte 30 (Vangeel et al., 2020). Den andre så på ulike sjangre over 3 år (Gottfried et al, 2013). Den tredje så på endringer i atferd over to år (Ybarra, Strasburger et al., 2014) og den fjerde på atferd over 9 år (Lin et al., 2020). Grunnet de ulike formålene, utvalg og tidsintervaller brukt i disse studiene, er det vanskelig å sammenligne funnene.

Ifølge Slavtcheva-Petchkova et al (2015) opplever de færreste barn seksuelt misbruk og voldtekt. De fremhever viktigheten av å sørge for at barn er beskyttet mot dette. Samtidig er det nødvendig å finne en balanse mellom det å bli beskyttet og å få lov til å oppsøke muligheter på internett, også ved bruk av seksuelt innhold. Noen norske og nordiske barn oppsøker dette innhold med vilje og noen blir også glade for å eksponeres for det, selv om det finnes tydelige kjønns- og aldersforskjeller her. Det er også viktig at barn som blir eksponert for seksuelt innhold mot sin vilje har gode støtte og nok resurser for å håndtere dette (Smahel et al., 2020).

2.5.3 Innhold om selvmord og selvskading

2.5.3.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

En annen type for skadelig medieinnhold som barn og unge eksponeres for er innhold om selvmord og selvskading. Tre av artiklene i materialet vårt undersøker dette temaet, inkludert en empirisk artikkel og to metaanalyser.

Den empiriske studien er gjennomført i 2008 og undersøker sammenhengen mellom bruk av elektroniske medier og selvmordstanker blant japanske barn og unge. Den er en psykiatrisk tverrsnittsundersøkelse med barn mellom 9 og 17 år (Katsumata et al., 2008). Forskerne ba barn om å rapportere om hvordan de bruker elektroniske medier, samt deres selvmordstanker. Forskerne undersøker faktorer som påvirker disse assosiasjonene både på individ og mellommenneskelig nivå. De undersøker blant annet forholdet mellom barn og unge som eksponeres for slikt innhold og deres venner, familier og andre nære voksne (Katsumata et al., 2008). Forskerne viser at rundt en tredjedel (35,3%) av deltakerne har selvmordstanker og at 16% hadde funnet informasjon om selvmord på nett. Deltakerne opplever også angst i forbindelse med negative opplevelser på nett. Skadelighetsbegrepet er ikke operasjonalisert i artikkelen, men forskerne finner en sammenheng mellom det å bli eksponert for innhold om selvmord på nett og det å ha selvmordstanker (Katsumata et al., 2008).

De to metaanalysene undersøker henholdsvis assosiasjoner mellom eksponering for innhold om selvmord i mediene og økning i selvmord. Den ene undersøker hvordan etterligning av oppførsel knyttet til selvmord kan påvirke barn og unge (Insel & Gould, 2008). Forskerne peker på tre ulike forskningsområder som demonstrerer viktigheten av å undersøke dette nærmere. Det første er forskning som viser en økning i tilfeller av selvmord i nær sammenheng med medieinnhold relatert til dette. Den andre er en økning i forsøk på selvmord blant barn som er eksponert for dette blant deres jevnaldrende. Den tredje er hvordan eksponering for innhold i medier kan påvirke selvmordsforsøk hos barn og unge. Denne studien baserer seg på ‘social learning theory’ (Bandura, Ross og Ross, 1963) og perspektiver fra nevrobiologi, og konkluderer med at etterligning er et viktig fenomen å undersøke i denne sammenhengen. Dette til tross for at etterligning har en mindre effektstørrelse enn andre psykiatriske og psykososiale risikofaktorer for selvmord blant ungdom.

Den andre metaanalysen undersøker om det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om sammenhengen mellom eksponering for innhold om selvmord i medier og tanker om selvmord er av høy metodologisk kvalitet (Ferguson, 2019). Analysen viser at eksisterende forskning ikke støtter teorien om at eksponering for dette innhold kan føre til en økning i selvmord eller selvmordsforsøk. Derimot er resultatene i studiene uavklarte og flere av studiene har metodologiske svakheter.

Det finnes ingen studier i materialet vårt om hvordan barn i Norge, eller i Norden opplever skadelige effekter knyttet til deres eksponering for innhold om selvmord eller selvskading. Vi har dermed supplert vårt litteratursøk med forskning fra EU Kids Online nettverket og fra andre nordiske forskere som undersøker hvordan barn eksponeres for dette innholdet.

2.5.3.2 Norsk og europeisk kontekst

Forskningen fra EU Kids Online undersøker hvordan barn kommer i kontakt med innhold om selvmord og selvskading på nett. Mellom 2017 og 2019 stilte forskere i 19 europeisk land en rekke spørsmål til barn og unge (mellom 11 og 16 år) om deres eksponering for dette innholdet. Totalt 35% av norske barn (mellom 11 og 17 år), og over halvparten av jentene i 14–17-års alderen (53%) har vært på nettsider hvor man diskuterer eller viser måter å skade eller såre seg selv fysisk på. En av fire (26%) har vært inne på nettsteder hvor man diskuterer måter å begå selvmord. Størst andel i dette tilfellet er også blant de eldste jentene (33%) (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 59). Sammenlignet med tidligere undersøkelser viser disse tallene også en økning i bruk av slike sider blant norske barn siden 2010. Det er 16% flere som har blitt eksponert for innhold om selvskading, og økningen blant de eldste jentene har gått fra 23% i 2010 til 53% i 2018. Erfaringer med selvmordrelatert innhold har også økt fra 9% i 2010 til 29% i 2018. Det er også en stor økning blant de yngste guttene, fra 4% i 2010 til 12% i 2018 (Staksrud & Ólafsson 2019, s. 59). I tillegg har barn av foreldre med VGS utdanning sett innhold om selvskading på nett oftere enn andre barn (13% minst månedlig mot 8% av barn av foreldre med høyest utdanning).

Staksrud & Ólafsson (2016) har tidligere undersøkt hva som kjennetegner barn som eksponeres for innhold om selvmord på nettet. De mener at det ikke hovedsakelig er på grunn av tilfeldigheter eller av nysgjerrighet at barn blir eksponert for dette innholdet. Isteden finner de ut at barn som besøker slike sider har noen fellestrekk. Variablene på individnivå som har med psykiske egenskaper å gjøre har positive assosiasjoner med det å besøke slike sider, og jo større psykiske problemer barn har, jo større er sjansen for at de besøker slike sider. Å bli mobbet utenfor internett øker ikke sjansen for eksponeringen, men det å bli mobbet på nettet øker det. De som mobber andre (både på internett og ellers) har større sannsynlighet for å besøke slike sider. Det å komme fra Norge øker også sannsynligheten. I tillegg kan barn som oppsøker slike sider ha andre typer sårbarheter og kan dermed være eksponert for flere typer for risiko på nett.

Samtidig mener Staksrud og Ólafsson (2016) at selv om slike sider kan anses som skadelige, kan de også være med på å bidra til noe positivt for brukerne, for eksempel hvis noen oppsøker dem for å finne sosial støtte eller for å diskutere utfordringene sine med andre (se også Lewis & Seko, 2016). Dette todelte formålet og mulige utfall ser også Stänicke i sine kvalitative undersøkelser om norske barns erfaringer med selvskading og med slike sider på internett. Stänicke (2019) sier:

Blogs, pictures and stories of self-harm can be a comfort and establish group identity but the consequences of self-harm – psychological, neurobiological, behavioral and communicational – can reinforce the action and make it difficult to stop. The participants in my study did not initially want to end their self-harm but appreciated exploring the action in therapy. This can express a need for relational support to understand themselves. For some, the digital communication is the only accessible option to share and an important step towards emotional contact with others (Stänicke, 2019, s. 82).

Stänicke undersøker også hvordan ungdom kan bli inspirert av innhold de ser på internett til å skade seg (Stänicke et al., 2019). Det er viktig å innse at disse sidene kan ha både svært negative og positive effekter for sårbare barn og unge. Mulighetene som er knyttet til dette innholdet må dermed veies opp mot risiko for skade.

2.5.3.3 Oppsummering

Et fåtall av studier i materialet vårt undersøker dette temaet, og de som finnes definerer ikke skade direkte, men viser indirekte at innhold om selvskading eller selvmord kan ha skadelige effekter på barn og unge. Forskerne ser for eksempel på hvordan ulike psykiske egenskaper hos barn (målt med Strengths and Difficulties Questionnaire, Goodman et al, 1998 i Staksrud & Ólafsson, 2016) er med på å påvirke deres sjanse for å besøke slike sider på nett (Staksrud & Ólafsson 2016, 2019). Det er i tillegg få studier (bortsett fra Staksrud & Ólafsson, 2019) som undersøker hvordan faktorer på samfunnsnivå kan være med på å påvirke hvordan barn opplever skade knyttet til medieinnhold relatert til selvskading og selvmord.

Siden barns eksponering for sider hvor man diskuterer selvskading og selvmord er økende i Norge er det et stort behov for mer forskning om hvordan barn opplever dette innholdet, om hvordan det kan påvirke dem på en negativ måte over en kortere og lengre tidsperiode og samspillet mellom innholdet og andre sykdommer og lidelser. Det er også viktig at både de positive og negative effektene av slike sider sees i sammenheng, fordi barn både kan bruke sidene for å finne støtte fra andre, men også for å finne inspirasjon til for eksempel måter å skade seg selv på.

Et viktig aspekt som kommer frem i forskningen som vi har sett på er at det er begrensende å operasjonalisere barnets rolle i forhold til disse sider som ‘mottakere’. Barn i undersøkelsene om selvmord og selvskading oppsøker sidene, deler informasjon med hverandre, skaper felleskap, støtter hverandre, og bruker sidene til inspirasjon (se Stänicke et al., 2019). For å forstå barns intensjoner og begrunnelser, samt opplevelse av skade i forbindelse med bruk av disse sidene er det nødvendig med flere kvalitative studier som kan kartlegge barns subjektive opplevelser. Det er også mulig at det å skille mellom tilfeldig og repeterende bruk av sidene i tverrsnitts- og longitudinelle undersøkelser kan gi dypere innsikt inn i de ulike aspektene ved barns bruk av dem.

2.5.4 Innhold om kroppsidealer og måter å bli veldig tynn på

2.5.4.1 Introduksjon

I denne kategorien inkluderer vi forskning som undersøker medieinnhold som fremmer enkelte kroppsidealer og hvor måter å bli veldig tynn på er diskutert. Barn og unge eksponeres for kroppsidealer gjennom medieinnhold, blant annet av tynne kvinne kropper (Veldhuis et al., 2014) eller muskuløse mannskropper (Mulgrew et al., 2014) (se også Steinnes & Mainsah, 2019). Denne forskningen har vi inkludert i samme kategori som forskning som undersøker skadelige medieeffekter knyttet til innhold om måter å bli veldig tynn på fordi begge typer for innhold er knyttet til oppfatninger av enkelte kroppsidealer hos barn og unge. Forskningen viser at det er særlig på internett at barn og unge kan komme i kontakt med innhold om måter å bli veldig tynn på (knyttet for eksempel til anoreksi eller bulimi) (Slavtcheva-Petkova et al., 2015). Syv av artiklene i materialet vårt undersøker hvordan innhold om kroppsidealer i medier påvirker barn og unge. Seks av disse er empiriske undersøkelser mens en er en metaanalyse av forskning om skadelige medieeffekter.

2.5.4.2 Oversikt over søkeresultatene

De empiriske studiene er utført mellom 2013 og 2017. 2 av studiene er utført i Nederland, og én i henholdsvis USA, Australia, Malaysia og Belgia (se figur).

Fire av studiene undersøker eksponering for innholdet om kroppsidealer på TV (en av disse inkluderer også blad/magasiner), og to av studiene undersøker dette på nettet (se figur).

Studiene er hovedsakelige medier og kommunikasjon (4), samt en medisinsk og en pediatrisk undersøkelse. Studiene er hovedsakelige tverrsnittsundersøkelser (5) samt et eksperiment. Eksperimentet var utført i Australia (se figur).

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Studiene fokuserer hovedsakelig på barn som er mellom 9 og 17 år gammel (5). En studie undersøker eksponering for dette innholdet hos 9–13 åringer, mens ingen undersøker dette hos barn som er mellom 0 og 8 år gamle.

Forstørr bilde

2.5.4.3 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Ingen av de empiriske undersøkelsene gir en tydelig definisjon av skadelige medieeffekter, men drøfter indirekte hvordan eksponering for dette innholdet kan være med på å fremme negative assosiasjoner til sin egen kropp hos barn, enten ved å fremme et ønske om å være tynnere eller mer muskuløs (cf. Ho et al., 2016; Veldhuis et al., 2014), eller ved å øke fokus på egen kropp og utseende (Opree & Kühne, 2016). I kunnskapsoppsummeringen viser også Slavtcheva-Petkova et al. (2015) at forskning som undersøker spiseforstyrrelser sjelden definerer eller operasjonaliserer begrepet, men at dette er implisitt knyttet til det å utvikle eller opprettholde disse forstyrrelsene (2015, s. 51).

2.5.4.4 Bruk av skalaer for å måle variabler

Studiene undersøker faktorer som påvirker disse assosiasjoner både på individ og mellommenneskelig nivå.

2.5.4.4.1 Bruk av skalaer for å måle variabler på individnivå

På individnivå undersøkes det hvordan barn eksponeres for ulike typer for medieinnhold, samt personlighetstrekk som selvtillit, fokus på utseende og aggresjon (Ferguson et al., 2013); fokus på egen kropp og grad av tilfredshet med egen kropp er også målt (Veldhuis et al., 2014), samt narsissisme (Opree & Kühne, 2016). En av studiene undersøker også hvordan barn internaliserer idealer knyttet til kropp og utseende med bruk av en skala utviklet av Thompson et al (2004, i Trekels et al., 2017) samt vrangforestillinger om utseende med bruk av en skala som måler forestillinger om utseende utviklet av Spangler & Spice (2001, i Trekels et al., 2017).

Eksperimentet viste 180 gutter som var rundt 12, 14 og 16 år en rekke klipp fra musikkvideoer med attraktive og muskuløse menn som fokuserte på deres utseende (Mulgrew et al., 2014). Kontrollgruppen så musikkvideoer med menn som var mindre attraktive og muskuløse. Disse videoene hadde blitt vurdert av jevnaldrende på forhånd. Forskerne målte hvordan guttenes grad av tilfredshet med sin egen kropp endret seg etter å ha sett filmene med bruk av Visual Analogue Scales (Heinberg og Thompson, 1995, i Mulgrew et al., 2014). De målte også for sinne og depressive følelser samt positive effekter.

2.5.4.4.2 Bruk av skalaer for å måle variabler på mellommenneskelig nivå

På det mellommenneskelige nivået er flere av studiene opptatt av å måle sosial sammenligning med en skala utviklet av Tiggemann og Slater i 2004 (cf. Mulgrew et al., 2014, Veldhuis et al., 2014, Ho et al., 2016). Forskerne vil undersøke hvordan sosial sammenligning er med på å påvirke utfallsvariablene. En av studiene undersøker også hvordan barns forventninger til parforhold kan påvirke dette (Ferguson et al., 2013). Enda en studie undersøker hvordan medieeffekter er påvirket av interaksjon mellom barn ved å analysere kommentarer fra jevnaldrende som ble lagt til YouTube filmer (Veldhuis et al., 2014).

2.5.4.4.3 Bruk av skalaer for å måle variabler på samfunnsnivå

Ingen av studiene testet assosiasjoner mellom utfallsvariabler og variabler på samfunnsnivå.

2.5.4.5 Overordnende resultater

Ho et al. (2016) samlet inn data om hvordan 1059 ungdom (12–19 år, 54% gutter) i Singapore brukte sosiale medier med en tverrsnittsundersøkelse. Forskerne viser at det å sammenligne seg med venner på sosiale medier bidrar til en negativ assosiasjon til sin egen kropp, og et ønske om å være tynnere og mer muskuløs. Jenter som følger med på kjendiser sine profiler føler også på en negativ assosiasjon til sin egen kropp og et ønske om å være tynn, mens gutter som følger kjendiser sine profiler kjente på en negativ assosiasjon til sin egen kropp.

Veldhuis et al. (2014) utforsket om tilbakemeldinger fra jevnaldrende om tynnhetsidealet som blir presentert i mediene kunne påvirke effekten av medieeksponeringen på tenåringsjenters psykiske respons på dette. Studien med 216 jenter mellom 11 og 18 år i Nederland viste at ungdommene hadde flest negative opplevelser av sammenligningen mellom en modell av vanlig størrelse vs. en undervektig modell når jevnaldrende kommenterte at en modell «kun var 3 kg undervektig». Dette spesielt når de selv brydde seg mye om utseendet sitt.

Det finnes ingen studier i materialet vårt om hvordan barn i Norge, eller i Norden opplever skadelige effekter knyttet til deres eksponering for innhold om kroppsidealer eller måter å bli veldig tynn på. Vi har dermed lagt til forskning fra EU Kids Online nettverket og andre nordiske forskere som undersøker hvordan barn opplever dette innholdet på nett.

2.5.4.6 Norsk og europeisk kontekst

Forskningen fra EU Kids Online nettverket undersøker hvordan barn kommer i kontakt med innhold om måter å bli veldig tynn på nett. Mellom 2017 og 2019 stilte forskere i 19 europeiske land en rekke spørsmål til barn og unge (mellom 11 og 16 år) om deres eksponering for dette. Totalt 32% av norske barn (mellom 11 og 17 år), og over halvparten av jentene i 14 års alderen har sett nettinnhold eller diskusjoner om måter å bli veldig tynn på. Erfaringer med slike sider har gått opp fra 17% i 2010 til 32% i 2018. For jenter i alderen 11–13 har det vært en økning fra 9% i 2010 til 22% i 2018. 28% av de eldste jentene ser slike sider minst månedlig, mot 7% av de eldste guttene (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 60). Det er dermed tydelig at dette er en innholdskategori som norske barn eksponeres for og dette i økende grad. Det er også kjønnsforskjeller i hvordan barn forholder seg til nettsider om måter å bli veldig tynn på.

Det er mulig at dette innholdet kan være skadelig for barn og unge, særlig der hvor det er med på å utvikle eller understøtte spiseforstyrrelser. Samtidig, som Staksrud og Ólafsson (2019) og andre peker på, er det viktig å innse at noen barn og unge kan oppleve disse nettsidene som en støtte hvor de kan diskutere opplevelsene sine med andre i en form for hjelpetjeneste eller terapi (2019, s. 59; se også Slavtcheva-Petchkova et al., 2015; Stänicke, 2019). Vi trenger defor å vite mer om de barna som kommer i kontakt med dette innholdet.

2.5.4.7 Oppsummering

Studiene i denne kategorien undersøker både hvordan barn og unge eksponeres for innhold om kroppsidealer i ulike medier (på TV, i blad og på nett), og hvordan dette kan påvirke dem psykisk. De empiriske studiene undersøker ikke utvikling av spiseforstyrrelser hos barn og unge, men forskning fra EU Kids Online nettverket viser at flere barn og unge, og særlig jenter, eksponeres for innhold om måter å bli veldig tynn på, og at dette har økt mellom 2010 og 2018. Innhold som fremmer kroppsidealer, enten det er tynne kvinnelige kropper eller muskuløse mannlige kropper kan også være med på å påvirke barns egne kroppsidealer og psykisk helse.

Alle studiene viser assosiasjoner mellom det å bli eksponert for innhold om kroppsidealer og negative følelser om sin egen kropp eller grad av selvtillit. Noen av studiene undersøker også hvordan disse følelsene påvirkes av samspillet med jevnaldrende.

Ingen av tverrsnittsundersøkelsene viser at dette innholdet er med på å utvikle eller understøtte skadelig effekter hos barn, for eksempel spiseforstyrrelser. Derimot viser eksperimentet at gutter som ble eksponert for filmer med muskuløse og attraktive menn var mindre tilfreds med sin egen kropp etter visningen enn kontrollgruppen (Mulgrew et al., 2014). Dette kan peke på at innhold som fremmer vise kroppsidealer kan ha skadelige effekter på barn.

Samtidig, er det også mulig at særlig nettsider brukes av barn og unge som lider av spiseforstyrrelser som en form for selvhjelp eller terapi. Vi trenger derfor flere empiriske undersøkelser for å forstå mer om hvem som eksponeres for dette innholdet; hvilke intensjoner de har med eksponeringen, og om hvordan dette i sin tur påvirker dem, enten på kort eller lengre sikt.

Det er i tillegg få studier som undersøker hvordan faktorer på det mellommenneskelige nivået kan være med på å påvirke skadelige effekter, men flere av studiene i materialet vårt finner at sosial sammenligning er med på å påvirke dette. En annen faktor som kunne vært undersøkt på dette nivået er barns negative sosiale opplevelser på nett ellers, for eksempel erfaringer med nettmobbing. Analyser av faktorer på samfunnsnivå er også fraværende i dette materialet.

Til sammenligning med forskning om selvmord og selvskading kommer det også frem i forskningen på dette området at det å definere barnets rolle i forhold til disse sider som ‘mottakere’ begrenser forståelsen av deres bruk. For å forstå barns intensjoner og begrunnelser, samt opplevelse av skade i forbindelse med bruk av disse sidene trengs flere undersøkelser, men særlig kvalitative undersøkelser som kan kartlegge barns subjektive opplevelser.

2.5.5 Innhold om alkohol og narkotika

2.5.5.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

I denne kategorien inkluderer vi forskning som undersøker hvordan eksponering for medieinnhold om alkohol eller narkotika påvirker barns oppførsel på en negativ måtte. Materialet vårt inkluderer både tre empiriske studier og tre metaanalyser eller kunnskapsoppsummeringer om dette temaet.

De empiriske undersøkelsene er utført mellom 2013 og 2017 og utelukkende i USA. De undersøker assosiasjoner mellom innhold både om alkohol (Bleakley et al., 2017; Russell et al., 2014) og om røyking (F. Yang et al., 2015) og barn og unges oppførsel. Studiene av Russel et al. (2014) og Yang et al. (2015) er tverrsnittsundersøkelser, mens studien av Bleakley et al. (2017) bruker metodetriangulering. To av studiene kommer fra medier og kommunikasjonsfeltet (Russel et al., 2014; Bleakely et al., 2017), mens en kommer fra psykologi (Yang et al., 2015). Alle de tre empiriske studiene undersøker disse effekter hos de eldste barna.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

En av metaanalysene fokuserer på hvordan forskning på innhold om røyking finner sammenhenger mellom eksponering for dette og barns oppførsel (Heatherton & Sargent, 2009). Forskerne ser på tverrsnitts- og longitudinelle undersøkelser av forholdet mellom det å se på film hvor karakterene røyker or sannsynligheten for at barn og unge prøver å røyke eller å bli røykere. De finner ut at ungdom som ser lite på film hvor karakterene røyker har en tredjedel så liten sannsynlighet som ungdom som ser mye på film hvor karakterene røyker til å prøve å røyke eller å bli røykere selv. Risikoen er også størst blant de som vanligvis ikke er ansett å ha en høy sannsynlighet for å røyke, for eksempel ungdom som måler lavere på skalaer for sensasjonssøking eller som har foreldre som ikke røyker.

En annen metaanalyse undersøker effektiviteten av utdanningsprogrammer om alkohol i medier (Hindmarsh et al., 2015). Forskerne finner at disse programmene variere mye særlig med tanke på hvordan de er laget og hva slags resultater de får. Selv om denne metaanalysen ikke gir en tydelig definisjon av skade, har forskerne skrevet det følgende:

Given the serious harms that result from underage drinking, the link between viewing alcohol advertisements, positive expectancies and drinking behaviours needs to be addressed (2015, s. 450).

En siste metaanalyse undersøker koblingen mellom forskning og policyutvikling om alkohol (de Bruin, 2014). De Bruin mener at selv om det finnes forskning som viser at det å eksponere barn og unge for bruk av alkohol i mediene øker sannsynligheten for at de skal bruke alkohol enten som mindreårige eller voksne, så er det ikke mulig å finne et grunnlag for kausalitet mellom disse variablene. Hun mener også at effektstørrelsene i denne forskningen er for svake til å begrunne reguleringen og at det å bruke alkohol som beskrevet i forskningen er som oftest ikke koblet til en definisjon av skade fra et liberalt standpunkt. DeBruin fremhever at det å avbilde bruk av alkohol i medier er uansett beskyttet mot lov og regulering om ytringsfrihet.

2.5.5.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Ingen av de empiriske undersøkelsene i materialet vårt gir en eksplisitt definisjon av skadelige medieeffekter, men drøfter hvordan eksponering for dette innholdet kan være med på å påvirke misbruk av alkohol og sigaretter hos barn og unge, som i sin tur kan ha skadelige helseeffekter. Studiene undersøker dermed hvordan eksponering for innhold om disse temaene i mediene kan være med på å påvirke barns intensjoner om å røyke eller å bruke alkohol.

2.5.5.3 Bruk av skalaer for å måle variabler

Studiene undersøker faktorer som påvirker disse assosiasjoner både på individ- og mellommenneskelignivå.

2.5.5.3.1 Bruk av skalaer for å måle variabler på individnivå

I tillegg til å måle eksponering for medieinnhold på en måte som ligner på andre undersøkelser i dette kapittelet, bruker en av studiene metodetriangulering, og kombinerer selvrapportering om mediebruk med en innholdsanalyse, for å undersøke hvordan ulike typer for medieinnhold (63 filmer og 56 TV-programmer) viser både alkohol og sex i samme 5-minutters segment (Bleakley et al., 2017).

Studiene i denne kategorien undersøker også barn og unges intensjoner om å røyke eller drikke alkohol. Målene inkluderer barns forståelse om bruk av alkohol og deres intensjoner knyttet til bruk av alkohol (Russel et al., 2014; Bleakley et al., 2017); eller intensjoner om å røyke, samt forståelse av skade knyttet til røyking (Yang et al., 2015). Grad av spenningssøking hos enkelte barn er også målt (Bleakley et al., 2017). Det er viktig å påpeke at skadelig oppførsel i seg selv er ikke målt, men intensjonen om å utføre slik oppførsel.

2.5.5.3.2 Bruk av skalaer for å måle variabler på mellommenneskelig nivå

På det mellommenneskelige nivået brukes variabler for å undersøke hvordan barns intensjoner om å røyke er påvirket av deres oppfatninger av om deres venner røyker eller ikke, og om deres venner godtar røyking eller ikke (Yang et al., 2015). På mellommenneskelig nivå er normativ press også målt i disse studiene (Bleakley et al., 2017).

2.5.5.4 Overordnede resultater

Alle studiene i denne kategorien viser sammenhenger mellom det å bli eksponert for medieinnhold om alkohol og røyking og det å ha intensjoner om å drikke alkohol eller å røyke.

Russell et al. (2014) finner for eksempel i en tverrsnittsundersøkelse blant 14–16 åringer at de som ser mye på TV har lavere tro på at alkohol har negative konsekvenser og større intensjoner om å drikke. Yang et al. (2015) analyserer data fra 12 586 ungdomsskoleelever og viser at det å bli eksponert for innhold om røyking i medier har positiv sammenheng med barn og unges intensjoner om å røyke, men at dette kan kobles til barns oppfatning om jevnaldredes oppførsel og tilnærminger til røyking. I en tverrsnittsundersøkelse blant 2432 barn mellom 14 og 17 år i USA viser Bleakely et al. (2017) også at eksponering for innhold om alkohol påvirker barn og unges tilnærminger til dette.

Det finnes ingen studier i materialet vårt om hvordan barn i Norge, eller i Norden opplever skadelige effekter knyttet til deres eksponering for innhold om alkohol, røyking eller narkotika. Vi har derfor supplert vårt litteratursøk med forskning fra EU Kids Online nettverket og fra andre nordiske forskere som undersøker hvordan barn blir påvirket av dette innholdet.

2.5.5.5 Norsk og europeisk kontekst

Forskningen fra EU Kids Online nettverket undersøker barns erfaringer med innhold om narkotika på internett. Barn ble stilt et spørsmål om hvor ofte i løpet av det siste året de hadde sett nettinnhold eller diskusjoner på nettet der folk snakket om erfaringer med å ta narkotika. 8% av norske barn oppga at de ble eksponert for slikt innhold (sammenlignet med gjennomsnittet i 19 europeiske land som lå på 11%). Her ligger norske barns erfaringer med dette innholdet litt under det europeiske gjennomsnittet (Smahel et al., 2020).

Vi har ikke forskning om hvordan norske eller nordiske barns eksponering for innhold om bruk av alkohol eller røyking fører til skadelige effekter. Dette er derfor et forskningsområde hvor vi kan ha behov for mer kunnskap.

2.5.6 Kommersielt Innhold

2.5.6.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultater

To empiriske undersøkelser i materialet vårt og to kunnskapsoppsummeringer forsker på hvordan barns eksponering for kommersielt innhold kan føre til skadelige effekter. Den første empiriske undersøkelsen er en tverrsnittsundersøkelse blant 695 barn mellom 10 og 17 år i Malaysia. Den tar for seg hvordan medie- og sosialpåvirkning har en sammenheng med materialistiske verdier blant ungdom (Chia, 2010). Den andre undersøkelsen er et metodologisk eksperiment som involverer 168 11–13 åringer i New Zealand. Barn ble bedt om å ha et kamera på seg i fire dager. Kameraet tok bilder hvert sjuende sekund. Disse bildene registrerte i hvilken grad barn ble eksponert for kommersielt innhold (Signal et al., 2017).

En av kunnskapsoppsummeringene fokuserer også på hvordan barns eksponering for kommersielt innhold knyttet til mat kan påvirke dem på en negativ måtte (Buckingham, 2009) (Buckingham, 2009). Den andre kunnskapsoppsummeringen undersøker lovverket knyttet til barns eksponering for kommersielt innhold i nye medier (Lambrecht et al., 2018).

2.5.6.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Ingen av artiklene gir en eksplisitt definisjon av hvordan eksponering for kommersielt innhold kan føre til skadelige effekter hos barn og unge. I artiklene om kommersielt innhold knyttet til mat er det implisitt at det å eksponeres for reklame om vise matvarer kan være med på å fremkalle negative helseeffekter, særlig fedme, hos barn og unge. I undersøkelsen om medie- og sosial påvirkning beskrives det indirekte at materialistiske verdier kan være negative. I den siste kunnskapsoppsummering om kommersielt innhold er forståelsen av skade som ligger til grunn for behovet for reguleringen mer uklar og knyttet til barns myndiggjøring eller ‘empowerment’.

2.5.6.3 Overordnede resultater

I sin undersøkelse med 697 ungdommer i Singapore viser Chia (2010) at det at ungdom eksponeres for reklame både har direkte og indirekte assosiasjoner med deres materialistiske verdier. Den indirekte assosiasjonen er knyttet til oppfatningen om hvordan reklame kan påvirke venner, og til mellommenneskelig kommunikasjon blant ungdommene og deres foreldre og venner. På tross av dette viser den at mellommenneskelig faktorer er med på å påvirke hvordan ungdommene i studien tolker reklame og hvordan de identifiserer seg med dem. Den metodologiske undersøkelsen viser at det å bruke et kamera som tar bilder hvert sjuende sekund er en effektiv måte å måle hvordan barn eksponeres for reklame (Signal et al., 2017).

Den første kunnskapsoppsummeringen viser at policyutvikling knyttet til reklame for mat til barn kan skape uforutsette konsekvenser. Buckingham (2009) peker for eksempel på at tolkningen om hva som er ‘sunn’ eller ‘usunn’ mat er problematisk. Han viser at dette har vært for fastlåst i Storbritannia og at reklame for mat som kan være helseskadelig har erstattet reklame som ikke passer inn i definisjonen.

Den andre kunnskapsoppsummeringen finner et behov for å vurdere hvordan barn påvirkes av kommersielt innhold i nye medier og hvordan nye medieplattformer kan, i henhold til det eksisterende lovverket holdes ansvarlig for deres rolle i denne prosessen (Lambrecht et al., 2018).

Studiene vi har funnet undersøker ikke skadelige medieeffekter direkte. De tar for seg ulike temaer knyttet til kommersielt innhold, enten det er reklame for mat, sammenhenger med materialistiske verdier, eller eksponering for kommersielt innhold i nye medier. Vi har derfor ikke et solid kunnskapsgrunnlag om dette temaet i materialet vårt.

Det finnes ingen studier i materialet vårt om hvordan barn i Norge, eller Norden opplever skadelige effekter knyttet til deres eksponering for kommersielt innhold. Derfor har vi lagt til forskning fra EU Kids Online nettverket og fra andre nordiske forskere som undersøker hvordan barn opplever dette innholdet på nett.

2.5.6.4 Norsk og europeisk kontekst

Forskningen fra EU Kids Online undersøker barns erfaringer med nettets kommersielle sider på en mer spesifikk måte enn de empiriske undersøkelsene og kunnskapsoppsummeringene vi har funnet gjennom litteratursøket. Forskerne måler i hvor stor grad barn opplever at noen har misbrukt deres personopplysninger, at de selv har brukt for mye penger på spill, tapt penger eller blitt lurt på internett, eller at telefonen eller datamaskinen de bruker fikk et virus eller en spionvare (Staksrud & Ólafsson, 2019).

Forskerne viser at den vanligste erfaringen for norske barn og unge er at noen har funnet ut hvor de har vært ved å spore telefonen eller enheten deres. 12% av norske barn har opplevd dette. Her er det de eldste jentene og barn som kommer fra husholdninger med høyest inntekt som opplever dette mest. 10% av alle barn oppgir at de bruker for mye penger på spill, og det er flere gutter enn jenter i denne kategorien (Staksrud & Ólafsson 2019, s. 61).

En undersøkelse fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet bruker metodetriangulering med barn som medforskere for å undersøke barns opplevelser av markedsføring i sosiale medier (Rosenberg et al., 2019). Forskerne bruker blant annet fokusgruppeintervjuer med syv jenter og syv gutter, en analyse av bilder som barn er eksponert for i deres sosiale medieprofiler og en tverrsnittsundersøkelse blant 1000 ungdommer mellom 15 og 18 år. Undersøkelsen ser ikke direkte på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk, men viser at det at barn legger fra seg mye persondata gjør at de blir eksponert for skreddersøm reklame for produkter som ikke er tilpasset deres alder, som fremmer visse kroppsidealer og som er kjønnet.

Vi har ikke forskning om hvordan norske eller nordiske barns eksponering for kommersielt innhold fører til skadelige effekter og bare noen få undersøkelser som tar for seg hvordan de er eksponert for dette innholdet. Dette er derfor et forskningsområde hvor vi har behov for mer kunnskap.

2.5.6.5 Oppsummering

Det er ingen empiriske undersøkelser i materialet vårt som analyserer hvordan barn eksponeres for skadelige medieeffekter i kommersielt innhold. Samtidig viser to metaanalyser at det å lage policy og lovverk rundt kommersielt innhold kan være problematisk. I forbindelse med det å opprette lov om reklame for mat rettet mot barn i Storbritannia viser Buckingham (2009) at dette har ført til en rekke utfordringer, blant annet knyttet til definisjonen av sunn versus usunn mat.

Lambrecht et al. (2018) viser at selv om regelverket rundt kommersiell kommunikasjon er komplisert, kan nyere medieplattformer holdes til ansvar for sin rolle i å fremme kommersielt innhold. Allikevel, viser forskning fra EU Kids Online at barn opplever utfordringer knyttet til kommersielle aspekter ved internett. For eksempel opplever barn at deres personopplysninger blir misbrukt, eller at de bruker for mye penger på spill eller online apper. Studien av Rosenberg et al. (2019) viser også at barn eksponeres for skreddersydde reklamer som oppstår fordi de gir fra seg persondata på sosiale medier. Vi har lite kunnskap om hvordan barn opplever skadelige medieeffekter knyttet til kommersielle aspekter ved internett. Samtidig viser de undersøkelsene vi har sett på at norske barn opplever at deres persondata blir misbrukt og at de bruker for mye penger på spill eller apper. Andre opplever at de har blitt lurt på nett eller at deres datamaskin eller enhet har fått spionvare. Vi trenger derfor å vite mer om hvordan barn eksponeres for dette innholdet, og hvordan det i sin tur kan ha skadelige effekter på dem.

Et positivt aspekt ved forskning i denne kategorien er studien fra Signal et al. (2017) som beskriver en metodologisk innovasjon. Det å be barn om å ha på seg et kamera i fire dager som tok bilder hvert syvende sekund gjorde at forskerne fikk tak i opplysninger som bekreftet hvordan barn ble eksponert for reklame i hverdagen.

2.5.7 Innhold om psykisk helse og velferd (well-being)

2.5.7.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultater

17 artikler basert på empiriske undersøkelse i materialet vårt, samt ni kunnskapsoppsummeringer fokuserer på hvordan eksponering for medieinnhold kan ha skadelige konsekvenser for barns psykiske helse og velferd.

Studiene er for det meste utført i USA (7), deretter Belgia (4) og UK (3). Enkelte studier i materialet vårt er også utført i Israel, Australia og Canada.

Forstørr bilde

De fleste studier er psykologiske (8), etterfulgt av enkelte studier fra medier og kommunikasjon (7), informatikk og utdanning.

Forstørr bilde

De aller fleste studiene er tverrsnittsundersøkelser (11). Tre av studiene er også longitudinelle. To studier bruker kvalitative metoder og en bruker metodetriangulering.

Forstørr bilde

De aller fleste studiene undersøker skadelige effekter knyttet til psykisk helse hos barn og unge i aldersgruppen 9–17 år (8), to av studiene undersøker dette hos barn og unge mellom 9 og 13 år, og én med barn som er mellom 0 og 8 år. To av studiene fokuserer på barn i alle aldre, 3 på foreldre til barn i alle aldre, og én på andre voksne (i dette tilfellet rektorer på ungdomsskoler i USA).

Forstørr bilde

2.5.7.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Skade er ikke definert i studiene i denne kategorien, men er knyttet til negative effekter på barn og unges utvikling av identitet, forståelse av kjønn i tillegg til problemer med humør, angst og depresjon (O’Reilly et al., 2018). Redusert trivsel blant barn og unge er også undersøkt (Ruest et al., 2018). Én studie tar også for seg hvordan barns utvikling kan bli negativ påvirket av eksponering for medieinnhold (Nathanson et al., 2013).

Ulike studier ser i tillegg på hvordan barn kan bli opprørt eller traumatisert av eksponering for ulike typer medieinnhold Weems et al. (2012) og hvordan ungdom kan utsette seg selv og andre for fare ved for eksempel å kjøre på en farlig måte etter eksponering for medieinnhold (Beullens & Van den Bulck, 2008).

En av kunnskapsoppsummeringene (Hoge et al., 2017) viser at et økende antall forskningsartikler bekrefter sammenhengen mellom bruk av digitale medier og depresjon. Samtidig, kan digital kommunikasjon også brukes for å forbedre humør og for å fremme helse-fremmende strategier, ifølge forfatterne. Hoge et al. viser i tillegg at det er et stort behov for forskning som undersøker positive helseaspekter ved bruk av digitale medier.

En annen metaanalyse av Stiglic & Viner (2019) går gjennom 13 metaanalyser som fokuserer på assosiasjoner mellom barn og unges skjermbruk og deres kropp, kosthold, psykiske helse, hjertesykdommer, fysiske form, søvn, smerter og astma. Forskerne finner et relativt sterkt grunnlag for assosiasjoner mellom skjermbruk og fedme, samt depressive symptomer. De viser et moderat grunnlag for assosiasjoner mellom skjermbruk og overspising, et mer usunt kosthold og dårligere livskvalitet. De viser også et svakt grunnlag for assosiasjoner mellom skjermbruk, atferdsproblemer og angst, samt en rekke andre psykiske utfallsvariabler. Forskerne finner ingen grunnlag for assosiasjoner mellom skjermbruk og spiseforstyrrelser, selvmordstanker, økende risiko for hjertesykdommers, astma eller smerte.

2.5.7.3 Bruk av ulike skalaer for å måle variabler

Ulike instrumenter og skalaer er brukt for å måle assosiasjoner mellom eksponering for medieinnhold og skade på psykisk helse. I tillegg til å måle eksponering for medieinnhold på en måte som ligner på andre undersøkelser i dette kapittelet, undersøkte studiene i denne kategorien sammenhenger mellom eksponering for ulike typer for innhold og utfall for psykisk helse med en rekke ulike skalaer.

2.5.7.3.1 Bruk av ulike skalaer for å måle variabler på individnivå

En studie undersøkte hvordan grad av eksponering for bakgrunns-TV påvirket barns utvikling i forhold til deres forståelse av verden (Nathanson et al., 2013). Selvrapportering om PTSD symptomer ble også målt (Frederick, Pynoos, & Nadar, 1992; La Greca, Silverman, Vernberg, & Prinstein, 1996, i Weems et al., 2012).

Ruest et al. (2018) målte barns velferd ved å be foreldre om å rapportere om fem aspekter ved dette i løpet av den siste måneden. Aspektene inkluderte det å gjøre alle leksene sine; det å lykkes på skolen; det å gjennomføre oppgaver; det å være rolig og kontrollert i møte med utfordringer; og det å vise interesse for å lære nye ting.

Sammenheng mellom eksponeringen og ulike typer for oppførsel ble målt med forskjellige skalaer. En studie målte hvordan barn kategoriserte ulike typer for risikooppførsel på en skala fra 1 (ikke farlig i det hele tatt) til 7 (veldig farlig). Ungdommer i denne studien ble også bedt om å oppgi i hvor stor grad de kunne tenke seg å enten kjøre for fort i trafikken, eller å fyllekjøre (Beullens & Van den Bulck, 2008). Disse variablene ble satt sammen for å måle i hvilken grad ungdommenes intensjoner for å oppføre seg på en risikabel måtte hadde en sammenheng med eksponering for skadelig medieinnhold. Det er viktig å påpeke her at skadelig oppførsel i seg selv ble ikke målt, men intensjonen for å oppføre seg på en viss måte.

Ulike skalaer ble også brukt for å måle aggressiv eller upassende sosial oppførsel hos barn. Disse skalaene ligner på de som ble brukt for å måle aggressive oppførsel som følge av voldelig medieinnhold. De inkluderer for eksempel trekkaggresjon (Buss & Perry, 1992). På individnivå brukes også skalaer for å måle grad av spenningssøkning hos barn.

De kvalitative studiene undersøkte hvordan barn oppfattet deres bruk av sosiale medier i sammenheng med deres egen psykisk helse og velferd (O’Reilly et al., 2018).

2.5.7.3.2 Bruk av ulike skalaer for å måle variabler på andre nivåer

Ingen av de empiriske studiene undersøkte hvordan faktorer på mellommenneskelig- eller samfunnsnivå kunne vært med på å påvirke negative effekter og hvordan disse kunne ha en sammenheng med eksponering for visse innhold og utfallsvariabler hos barn og unge. Assosiasjoner mellom eksponering for innhold og de ulike variablene ble samtidig kontrollert for med en rekke ulike demografiske variabler, inkludert kjønn, etnisitet, alder, utdanningsnivå og inntekt.

2.5.7.4 Overordnede resultater

De fleste empiriske studiene viser noen sammenhenger mellom eksponering for medieinnhold og utfallsvariabler knyttet til barn og unges psykiske helse og velferd.

Valcke et al. (2011) gjennomførte en longitudinell undersøkelse over tre år blant 10 000 barn i Belgia. Forskerne viser at de fleste barn bruker nettet på en måte som er trygg, men at disse overordnede funnene skjuler forskjeller mellom deltakerne, deriblant de barna som bruker nettet på en risikabel måte. De merker også at dette antallet ikke reduseres over tid. Basert på undersøkelsen har forskerne utviklet en indeks for hvordan nettet kan brukes på en måte som ikke er trygg (Unsafe Internet Usage Index ‘UIUI’). Konsekvensene av utrygg bruk av internett er aggresjon, frykt, symptomer knyttet til trauma, dårlig selv-bilde og forvirring om egen identitet.

Andre studier viser en sammenheng mellom barns eksponering for medier og traumatiserende symptomer (Weems et al., 2012; McHugh et al., 2018). McHugh et al. (2018) ba 75 13–17 åringer om å skrive en dagbok over to måneder om deres erfaringer med risiko på nett. Forskerne viser at ungdommer som har opplevd nettmobbing, seksuell oppfordring, eller vokseninnhold på nett kan utvikle PTSD-symptomer.

Ruest et al. (2018) undersøker hvordan barns velferd er påvirket av det å bruke ulike mengder av tid på digitale medier. Forskerne brukte data fra ‘The National Survey of Children’s Health’ i USA og analyserte svar fra foreldre i 64 464 familier med barn i 6–17 års alder. Forskerne viser at jo mer tid barn bruker på digitale medier, jo mindre trives de. Barns trivsel og velferd er målt ved å be foreldre om å rapportere fem aspekter ved dette i løpet av den siste måneden. Aspektene inkluderte det å gjøre alle leksene sine; det å lykkes på skolen; det å gjennomføre oppgaver; det å være rolig og kontrollert i møte med utfordringer; og det å vise interesse i å lære nye ting (Ruest et al., 2018).

Nathanson et al. (2013) gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse blant 111 mødre av 107 barn (50,5% gutter) mellom 38 og 74 måneders alder i USA. Forskerne undersøker sammenhengen mellom bruk av TV, inkludert bakgrunns TV og barns sinnsteori eller ‘Theory og Mind’. Studien viser en positiv sammenheng mellom små barns eksponering for bakgrunns TV, samt om de hadde et TV på rommet sitt, og negativ utvikling i deres ‘Theory of Mind’ – altså hvordan de forsto verden rundt dem (Nathanson et al., 2013).

En annen studie undersøkte hvorvidt 2 194 belgiske ungdommer som var mellom 16 og 17 år (65,2% gutter) mente at de skulle kjøre for fort eller fyllekjøre i forbindelse med eksponering for medieinnhold. Forskerne viser at ungdommens intensjoner om dette har positiv sammenheng med å se på nyheter, negativ sammenheng med å se på musikkvideoer og ingen sammenheng med å se på actionfilmer (Buellens & Van den Buelck, 2008).

En kvalitativ undersøkelse utført av O’Reilly et al. (2018) tar for seg hvilke opplevelser ungdommer assosierer med sosiale medier, og hvordan de relaterer bruk av sosiale medier til deres egen trivsel og emosjonelle helse. Seks fokusgruppeintervjuer med 54 barn og unge mellom 11 og 18 år var holdt i Leicester og London (UK) over 3 måneder. Forskerne viser at ungdommene opplever at sosiale medier truer deres trivsel og helse fordi bruk av disse mediene kan føre til psykiske lidelser som for eksempel angst og depresjon.

To av studiene tar for seg hvordan bruk av medier kan ha negative effekter på andre aktiviteter, både fysisk og psykisk. Segev et al. (2015) undersøker assosiasjonen mellom tid brukt foran en dataskjerm, og helse og trivsel blant 185 barn mellom og 3 og 8 år og deres foreldre. Dette er en tverrsnittsundersøkelse. Selv om forskerne konkluderer med at de som bruker mye tid foran dataskjermen også er mindre sosiale og har problemer med å være borte fra datamaskinen, er dette resultatet av studien av liten signifikans. Derimot viser studien et tydeligere forhold mellom alder og tid foran datamaskinen, hvor de som er eldre og bruker mye tid foran datamaskinen har sterkere problemer med å holde seg unna og er enda mindre sosiale enn de yngre deltakerne.

I en representativ tverrsnittsundersøkelse blant 41 057 barn mellom 12 og 18 år i Canada, utforsker Fitzpatrick et al. (2019) assosiasjoner mellom mediebruk (film/TV, dataspill og internett) og forskjellige indikatorer på god psykisk og fysisk helse. Studien viser at de som spiller dataspill ofte og lenge har dårligere karakterer, mindre kontakt med ungdommer på skolen, lavere inntak av frukt og grønnsaker og trener mindre. De som bruker internett ofte og lenge har også dårligere selvtillit, mindre kontakt med ungdommer på skolen, dårligere karakterer, og trener mindre. De med høyt TV-bruk har lavere inntak av frukt og grønnsaker, dårligere karakterer på skolen, mindre kontakt med skolekamerater, dårligere selvtillit, og trener mindre. De som er mye på internett, ser mye på film, eller spiller mye dataspill har også større sjanse for å mobbe andre.

Kunnskapsoppsummeringene finner til dels motstridende svar om hvordan bruk av medier kan påvirke barn og unges psykiske helse. Hoge et al (2017) og Stiglic og Viner (2019) finner grunnlag for assosiasjoner mellom nettbruk og depresjon, samt andre skadelige utfallsvariabler. Men disse oppsummeringene viser også at bildet er komplisert, og at ulike variabler kan være assosiert med ulike effektstørrelser.

Også her finner vi ingen studier på hvordan barn i Norge, eller i Norden opplever skadelige effekter på deres psykiske helse knyttet til eksponering for innhold i medier. Vi finner i tillegg ingen andre nordiske undersøkelser som fokuserer på skadelige medieeffekter på barn og unges psykiske helse utover de vi allerede har omtalt i andre deler av dette kapittelet. Det finnes dermed et behov for videre forskning på et bredere spekter av skadelige medieeffekter knyttet til barns psykiske helse som kan oppstå i forbindelse deres mediebruk.

2.5.7.5 Oppsummering

De empiriske undersøkelsene i materialet vårt viser noen sammenhenger mellom eksponering for medieinnhold og ulike utfallsvariabler knyttet til barn og unges psykiske helse og velferd. Studiene viser blant annet at eksponering for medieinnhold har en viss sammenheng med utfordringer knyttet til hvordan barn utvikler sin identitet (Valcke et al., 2011). Andre studier viser en sammenheng mellom barns eksponering for eller bruk av medier og traumatiserende symptomer (Weems et al., 2012; McHugh et al., 2018). Forskerne viser også positive sammenhenger mellom bruk av tid på digitale medier og mindre trivsel og velferd (Ruest et al., 2018), samt eksponering for bakgrunns TV og utfordringer med hvordan barn forstår verdenen rundt dem (Nathanson et al., 2013).

Det er få studier i denne kategorien som bruker kvalitative metoder for å undersøke hvordan barn opplever deres bruk av medier og hvordan dette påvirker deres psykiske helse, men O’Reilly et al. (2018) viser at ungdommene opplever at sosiale medier truer deres trivsel og helse fordi bruk av disse mediene kan føre til psykiske lidelser som for eksempel angst og depresjon.

De empiriske undersøkelsene i materialet vårt bruker ulike metoder for å komme frem til svar på om bruk av sosiale medier er assosiert med negative effekter på barns psykiske helse og velferd. Av 11 tverrsnittsundersøkelser er det bare tre som er representative. I og med at ingen av undersøkelsene gir en eksplisitt definisjon av skade er det også vanskelig å sammenligne funn på tvers av undersøkelsene og problemstillingene. Kunnskapsgrunnlaget på dette temaet er derfor svak.

2.5.8 Innhold om fysisk helse og velferd

2.5.8.1 Introduksjon og oversikt over søkeresultatene

I tillegg til studiene om psykisk helse og velferd omtalt over, undersøker tre empiriske og seks kunnskapsoppsummeringer i materialet vårt sammenhenger mellom eksponering for medieinnhold og fysisk helse og velferd. De empiriske undersøkelsene er utført mellom 2014 og 2016 i Australia, Island og Italia.

Forstørr bilde

To av studiene er psykologiske undersøkelser og en medisinsk undersøkelse. Alle studiene er tverrsnittsundersøkelser.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Studiene fokuserer på skadelige medieeffekter knyttet til fysisk helse for barn og unge i 9 til 13 og 9 til 17 års aldersgrupperingene.

Forstørr bilde

2.5.8.2 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Skade er ikke definert i forskningen i materialet vårt, men studiene som undersøker skadelige medieeffekter knyttet til fysisk helse analyserer sammenhengen mellom eksponering for medieinnhold og dårlig søvn, samt konsekvensene av dette (Vernon et al., 2015). To studier undersøker også assosiasjoner mellom bruk av internett og mobiltelefoner og hodepine og andre somatiske symptomer (Cerutti et al., 2016; Taehtinen et al., 2014).

Kunnskapsoppsummeringene gir heller ikke en definisjon av skade, men undersøker ulike mulige skadelige effekter knyttet til barn og unges mediebruk. En oppsummering undersøker 36 empiriske studier som ser på forholdet mellom bruk av elektroniske medier og søvn hos barn og unge (Cain & Gradisar, 2010). Den viser at mange ulike variabler er undersøkt i disse studiene, men at det å legge seg senere og det å ha et kortere antall timer søvn totalt, er det som oftest er vist i sammenheng med mediebruk.

En annen kunnskapsoppsummering ser på forhold mellom bruk av elektroniske medier og barns helse i Tyskland. Den hevder at selv om forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge er uavklart, er det ingen tvil om at bruk av TV og elektronisk medier har negative effekter på barns fysisk og psykiske helse og velferd (Kappos, 2007).

Enda en kunnskapsoppsummering ser på assosiasjoner mellom bruk av massemedier og en økning i fedme blant europeiske barn (Mazur et al., 2018). Forskerne viser at en sterk sammenheng eksisterer mellom europeiske barns eksponering for medier i barndom og en økning i fedme i Europa. I tillegg trenger foreldre og barn en bedre forståelse av hvordan bruk av sosiale medier kan påvirke barns diett. Forskerne konkluderer med at europeisk policy på dette feltet må ta høyde for omfang av effekter som bruk av sosiale medier kan ha på fedme i barndommen.

2.5.8.3 Bruk av ulike skalaer for å måle variabler

De empiriske undersøkelsene bruker ulike instrumenter og skalaer for å måle assosiasjoner mellom eksponering for medieinnhold og fysisk skade. I tillegg til å måle eksponering for medieinnhold på en måte som ligner på andre undersøkelse i dette kapittelet, undersøkte studiene i denne kategorien sammenhenger mellom eksponeringen for ulike typer for innhold og utfall for fysisk helse. Undersøkelsene målte barns opplevelser av ristninger, hodepine, magepine og andre fysiske symptomer (Taehtinen et al., 2014; Cerutti et al., 2016); og av søvnkvalitet (Vernon et al., 2015).

Ingen av de empiriske studiene undersøkte hvordan faktorer på mellommenneskelig eller samfunnsnivå kan være med på å påvirke skadelige effekter og hvordan disse kan ha en sammenheng med skadelige medieeffekter på barn og unge. Assosiasjoner mellom eksponeringen og de ulike variablene er samtidig kontrollert for en rekke ulike demografiske variabler inkludert kjønn, etnisitet, alder, utdanningsnivå og inntekt.

2.5.8.4 Overordnede resultater

De fleste empiriske studier viser noen sammenhenger mellom eksponering for medieinnhold og fysiske utfallsvariabler. Vernon et al. (2015) undersøker forskjellige faktorer som kan bidra til dårlig søvn hos 1886 ungdommer mellom 12 og 18 år i Australia (40,8% gutter), samt konsekvensene av dette. Studien viser at de som overbruker sosiale medier ofte opplever dårligere søvn (det vil si avbrutt søvn). Dette er også assosiert med lavere trivsel på skolen.

To andre studier demonstrerer motstridende resultater om forholdet mellom det å bruke skjermbaserte medier og somatiske symptomer. Taehtinen et al. (2014) undersøker dette blant 10 829 10 til 12 åringer (49,9% gutter) i et nasjonalt representativt utvalg på Island. Forskerne finner at barn som bruker flere timer foran en skjerm også rapporterer om flere somatiske symptomer. Cerutti et al. (2016) undersøker dette blant 1004 10 til 16 åringer i Italia (51,1% gutter). De finner ingen assosiasjon mellom det å bruke internett eller mobiltelefon og å oppleve hodepine eller andre somatiske symptomer. En kvalitativ studie blant 368 9 til 16 åringer i 9 europeiske land utført av Cernikova et al. (2018) undersøker hvordan barn og ungdom opplever sin bruk av teknologi i kontekst av egen fysisk og psykisk helse. Forskerne viser at deltakerne beskriver at de opplever en rekke helseutfordringer, inkludert problemer med øynene, hodepine, midlertidig spiseforstyrrelser og slitenhet.

Kunnskapsoppsummeringene viser også at assosiasjoner finnes mellom barn og unges bruk av medier og ulike utfallsvariabler, for eksempel en økning i fedme (Mazur et al., 2018); negative effekter på barns fysiske og psykiske velferd (Kumar Swain & Pati, 2019; Stiglic & Viner, 2019), samt positive assosiasjoner med problemer med søvn hos barn, knyttet særlig til at barn legger seg senere eller sover et kortere antall timer (Cain & Gradisar, 2010; Martin et al., 2018).

Heller ikke her finner vi studier på hvordan barn i Norge, eller i Norden opplever skadelige effekter på deres fysiske helse knyttet til eksponering for innhold i medier. Derimot eksisterer det et behov for videre forskning på et bredere spekter av skadelige medieeffekter knyttet til fysisk helse som kan oppstå i forbindelse med barns bruk av medier.

2.5.8.5 Oppsummering

De empiriske undersøkelser i materialet vårt viser noen sammenhenger mellom eksponering for medieinnhold og fysiske utfallsvariabler. Forskere har funnet positive sammenhenger med dårlig søvn, som i sin tur påvirker barns opplevelser på skolen (Vernon et al., 2015). To av studiene viser motstridende resultater om forholdet mellom det å bruke skjermbaserte medier og somatiske symptomer. Taehtinen et al. (2014) finner at barn som bruker flere timer foran en skjerm rapporterer flere somatiske symptomer mens Cerutti et al. (2016) finner ingen assosiasjon mellom å bruke internett, eller mobiltelefon og å oppleve hodepine eller andre somatiske symptomer.

Alle studiene på dette området er tverrsnittsundersøkelser, men bare en er basert på et representativt utvalg. Det er dermed vanskelig å sammenligne resultatene på tvers av undersøkelsene. Det er derfor et behov for flere studier som undersøker sammenhengen mellom bruk av medier og barns fysiske helse ved ulike metoder, inkludert både longitudinelle, eksperimentelle og kvalitative metoder, samt metodetriangulering.

2.5.9 Oppsummering og identifisering av forskningshull

I dette kapittelet har vi lagt frem forskning om hvordan skadelighetsbegrepet er brukt i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter og i studier som undersøker skader knyttet til barns eksponering for seksuelt innhold, innhold om selvskading og selvmord, innhold om kroppsidealer og måter å bli veldig tynn på, innhold om alkohol og narkotika, kommersielt innhold samt andre typer for innhold som påvirker barns psykiske og fysiske helse. Studiene er utført mellom 2007 og 2020.

De fleste studiene er undersøkelser om medier og kommunikasjon (15), etterfulgt av psykologi (12). Vi har i mindre grad funnet undersøkelser knyttet til medisin (3), utdanning (2), pediatri (2), sosiologi (1), psykiatri (1) og informatikk (1). Metodene som brukes går igjen i alle undersøkelser og er for det meste tverrsnitts- eller longitudinelle undersøkelser. Samtidig, er de færreste av tverrsnittsundersøkelsene i materialet vårt representative, og noen bruker også et lite utvalg selv om dette er for å undersøke spesifikke problemstillinger, som for eksempel hvordan barn med ulike atferdsproblemer kan oppleve effekter knyttet til deres eksponering for medieinnhold.

Vi har i mye mindre grad forskning som bruker metodetriangulering, eksperimenter og kvalitative metoder. Metodetriangulering og kvalitativ forskning er nødvendig for å undersøke i dybden hvordan barn som eksponeres for skadelige medieeffekter opplever dette. Spesielt gjelder dette slags skade de opplever, hva omfanget av dette er, og hvor lenge de blir påvirket. Dette er særlig aktuelt på forskning om selvskading og selvmord, eller om kroppsidealer og måter å bli veldig tynn på, hvor barns egne opplevelser av skade og hvordan dette er knyttet opp mot deres bruk av medier er viktig å kartlegge.

Selv om studiene undersøker assosiasjoner mellom medieinnhold og skadelige effekter hos barn og unge, er det de færreste som definerer skade eller utgir hvordan de operasjonaliserer begrepet. Samtidig kan vi se at skader knyttet til seksuelt innhold handler om at barn kan bli opprørt av å se på dette innholdet og at det kan påvirke hvordan de oppfører seg seksuelt, særlig med tanke på at de kan eksponeres for utrygg sex eller å havne i en offerrolle. Metaanalysene på dette temaet peker i tillegg på skade knyttet til seksuelt misbruk av barn, barnepornografi, samt mulighet for desensibilisering for seksuelt innhold.

Skader knyttet til selvskading og selvmord handler også om at barn kan bli opprørt av å eksponeres for dette, samtidig som dette innholdet, særlig når det er på internett kan ha både negative og positive aspekter for livene deres. Det positive er at barn kan finne andre å snakke med og dele erfaringer med. Det negative er at slike sider kan være med på å påvirke eller understøtte psykiske lidelser hos barn og unge. Disse effektene må også sees i lys av barns intensjoner med å besøke slike sider, samt om deres bruk av sidene er repetitiv eller ikke. Det samme gjelder innhold om kroppsidealer og måter å bli veldig tynn på som kan være knyttet til anoreksi, bulimi og andre typer for spiseforstyrrelser hos både jenter og gutter, i tillegg til å påvirke barns holdninger til sin egen kropp og psykisk helse på en negativ måte. Vi finner få studier på dette området. Dermed er kunnskapsgrunnlaget svakt.

Staksrud og Ólafsson (2019) viser at norske barn eksponeres for innhold om selvskading, selvmord og måter å bli veldig tynn på i økende grad, og at måten denne økningen skjer på preges av ulikheter i kjønn og aldersgrupperinger. Det er derfor nødvendig med mer forskning som undersøker hvorfor noen norske barn eksponeres for dette innholdet i større grad enn andre, hva deres intensjoner er knyttet til eksponeringen, og hva dette kan ha å si for hvordan innholdet kan påvirke dem både på kort og lengre sikt.

Innhold om narkotika og alkoholmisbruk kan henge sammen med barns intensjoner om å bruke disse midlene og om deres oppfattelser av farerene knyttet til dem. Farer knyttet til kommersielt innhold er mindre tydelige, men i vårt materiale handler det om assosiasjoner mellom reklame for mat som er rettet mot barn og utvikling av fedme hos barn og unge. Vi inkluderer også en metaanalyse som undersøker mer diffuse skadelige effekter knyttet til barns eksponering for kommersielt innhold i digitale medier. Samtidig viser norsk forskning på dette temaet at det finnes en rekke utfordringer knyttet til misbruk av personopplysninger og bruk av penger i spill og ulike apper som norske barn opplever på nettet. Dette er et komplisert forskningsområdet hvor flere perspektiver trengs for å undersøke både omfanget og varigheten av skade som barn og unge kan oppleve.

Det er igjen få studier i materialet vårt som fokuserer på de yngste barna, og de som gjør det ber som oftest foreldre til disse barna om å rapportere om deres eksponering for og bruk av medier, samt om ulike utfallsvariabler. De fleste undersøkelser fokuserer på barn som er mellom 9 og 13 år, og en del andre på de eldste barna, mellom 14 og 17 år. Derfor er det nødvendig med økt kunnskap om hvordan de yngste barna preges av eksponering for ulike typer for medieinnhold.

De færreste studiene i materialet vårt setter barnas opplevelser av skade i sentrum. Forskningen fra EU Kids Online viser hvor viktig det er å undersøke barns perspektiver. Et eksempel er hvordan forskere knyttet til dette nettverket har funnet ut av at barn kan ha svært ulike oppfatninger om hva som defineres som seksuelt innhold (se Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 53–54). Studiene som ikke integrerer barns perspektiver, risikerer å bekrefte mulige sammenhenger mellom variabler uten å fange mer kunnskap om hvorfor og hvordan de mest sårbare barna blir eksponert for skadelig effekter i deres mediebruk.

Forskningen i dette kapitlet viser også at det er viktig å forstå barnets egen rolle, i tillegg til deres samspill med andre barn, og hvordan dette er med på å påvirke skadelig effekter. Dette kan ikke undersøkes med en forståelse av barn som passive mottakere av medieinnhold. Barns medieverden er i dag preget av samspill og samhandling som i sin tur påvirker hvordan det medieinnholdet de eksponeres for er skapt og mottatt. Det er derfor et behov for flere teoretiske perspektiver som identifiserer barn som aktører som er med på å delta i og dermed skape skadelige medieeffekter. Dette diskuteres videre i kapittel 6 og 7 i denne rapporten.

Det at ulike barn påvirkes på ulike måter er også med på å gjøre forståelsen av dette uklar. De aller fleste barn opplever ikke skadelige medieeffekter knyttet til deres bruk av digitale medier, men ifølge Staksrud og Ólafsson (2019) er det 25% som gjør det, og dette i ulike arenaer og til ulik grad. Balansen mellom beskyttelse og deltakelse er dermed viktig å ta hensyn til. Men med unntak av noen få studier (for eksempel Stänicke, 2019; Staksrud & Ólafsson 2016; 2019) vet vi egentlig alt for lite om hvem disse barna er og hvorfor og hvordan de eksponeres for skadelig innhold. Disse barna trenger hjelp og ressurser for å kunne takle slike situasjoner. Det er dermed et behov for mer forskning om hvordan ulike barn opplever skadelig medieinnhold.

I neste kapitelet ser vi på medieeffekter som er knyttet til barns rolle som deltakere i kontaktrelaterte skader.

2.6 Kontaktrelaterte skader

2.6.1 Introduksjon

I dette kapitelet legger vi frem forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge som oppstår i forbindelse med deres deltakelse i kommunikasjon på ulike medier. Vi bygger på Staksrud et al. (2009) sine kategoriseringer av ulike typer risiko som barn eksponeres for på internett. I vår analyse utvider vi kontaktkategorien til å inkludere kommunikasjon som foregår både på internett og på andre digitale medier. Vi fokuserer i tillegg på forskning om skadelige medieeffekter som er publisert mellom 2007 og 2020.

Forskning på kontaktrelaterte skader i materialet vårt handler om skadelige medieeffekter knyttet til barns deltakelse i seksuell kommunikasjon. Studiene under denne kategorien undersøker hvordan barn og ungdoms bruk av medier for seksuell kommunikasjon kan påvirke deres følelser og atferd på en negativ måte. Et spesielt fokus rettes mot hvordan seksuell kommunikasjon er mer akseptert for gutter enn for jenter (Setty, 2019; Walker et al., 2013). Dette er et relativt nytt forskningsområde som har oppstått i forbindelse med utviklingen av internett og digitale medier. Ordet ‘sexting’ for eksempel ble først kjent i 2005 (Merriam Webster, 2020a).

2.6.2 Oversikt over søkeresultatene

Studiene i dette kapittelet handler om seksuell kommunikasjon, men også om digital kjærestevold. Vi har samlet 14 empiriske studier og fire kunnskapsoppsummeringer som tar for seg skadelige medieeffekter knyttet til barns deltakelse i seksuell kommunikasjon. Studiene handler hovedsakelig om barn og ungdom som har deltatt i en type seksuell handling på et medium (for eksempel sexting på mobilen/internett) og som er eksponert for seksuell skade på grunn av deres eller andres handlinger (for eksempel ved sexting, vold eller misbruk i parforhold).

Andre aktuelle temaer under denne kategorien inkluderer misbruk av barn på nettet og digital voldtekt. Vi finner ikke forskning om disse temaene i søkeresultatene våre, men legger ved resultater fra andre nordiske studier når vi drøfter funnene av undersøkelsen våres i en norsk kontekst.

Studiene ble utført mellom 2010 og 2019: De fleste studiene ble utført i USA (6), etterfulgt av Norge (2), samt en studie hver i henholdsvis Sør-Korea, Australia, Belgia, Canada, Nederland og UK.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Studiene er fra fagfeltene psykologi (7) samt medier og kommunikasjon (4); og medisin (3). 8 studier er tverrsnittsundersøkelse, 2 er longitudinelle og 4 bruker kvalitative metoder.

Forstørr bilde

I denne delen inkluderte flest studier barn mellom 14 og 17 år (9), deretter barn mellom 9 og 17 år (4), og en studie som inkluderte barn mellom 9 og 13. Ingen av artiklene inkluderte barn mellom 0 og 8 år.

Forstørr bilde

Studiene handler om sexting (9) og digital kjærestevold (5).

Forstørr bilde

2.6.3 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Tre av studiene i denne kategorien gir en tydelig definisjon av skadelighet og hvordan begrepet operasjonaliseres. To av disse studiene er kvalitative undersøkelser og én er en tverrsnittsundersøkelse. I en kvalitativ undersøkelse av sexting blant tenåringer knytter Setty (2019) skadelighet til press og tvang til å delta i sexting, samt uautorisert deling av bilder. Setty viser at jentene i studien er mer utsatt for skadelige effekter av sexting enn gutter, og at dette er knyttet til normative oppfatninger om mannlig og kvinnelige seksualitet. Dette fører til at jenter opplever en større grad av skadelige effekter knyttet til skam, skyld og ansvar i forbindelse med sexting.

I sin undersøkelse av norske tenåringers opplevelser av digital kjærestevold knytter (P. M. Hellevik, 2019) sin definisjon av skade opp mot (Suler, 2004) sin teori om hvordan digital kommunikasjon kan fremme både positive og negative aspekter ved kommunikasjon. Disse er knyttet til (1) anonymitet, som gjør det mulig å oppføre seg på en måte som er antisosial eller skadelig uten å ta ansvar for det; (2) usynlighet, som gjør det mulig å skjule identiteten noe som i sin tur fremmer feilaktig fremstillinger og minsker hemninger knyttet til språkbruk og tone; (3) asynkronisitet, noe som gjør kommunikasjon usammenhengende og at det derfor er mulig å ignorere svar på meldinger; (4) at mottakere av meldinger kan danne seg et bilde av den som sender meldinger basert på deres egne erfaringer og behov; (5) at kommunikasjon på nettet kan være basert på ens egen fantasi; og (6) minskning av status og autoritet (knyttet til mangel på sosiale tegn som signaliserer autoritet), noe som gjør at kommunikasjon på nettet kan foregå på en mer likegyldig måte. Hellevik legger også til at varigheten av digital kommunikasjon er med på å øke effekten av skade for de som deltar i studien sin.

I en tverrsnittsundersøkelse definerer (Reed et al., 2017) skade som oppstår fra digitalt misbruk eller vold i parforhold som press, tvang eller trusler som oppstår gjentatte ganger. De anerkjenner også at aggressiv eller voldelig atferd kan være skadelig hvis det oppstår én gang, for eksempel i forbindelse med press eller tvang til å delta i seksuelle aktiviteter, eller trusler om vold eller fysisk skade via digitale meldinger. De viser også at intensjonene rundt skade er et viktig aspekt ved misbruk samtidig som atferd som ikke er eksplisitt knyttet til slike intensjoner kan også være skadelig.

I de andre studiene blir det indirekte beskrevet at skadelige effekter av seksuell kommunikasjon er knyttet til negative følelser eller atferd som en konsekvens av egen seksuell oppførsel, eller andres seksuelle oppførsel på et medium.

Ingen av studiene i materialet vårt ser dermed på fysiske skader knyttet til digitalt seksuelt misbruk av barn og unge, barnepornografi eller digital voldtekt, men dette diskuteres videre i forbindelse med norsk forskning på dette området under del 6.6 av dette kapitlet.

2.6.4 Bruk av skalaer for å måle variabler

Studiene i denne kategorien brukte en rekke skalaer og egenutviklede spørreskjemaer for å undersøke prevalensen av barns deltakelse i seksuell kommunikasjon samt digital kjærestevold og ulike roller knyttet til dette. Disse så på faktorer på individ og mellommenneskelig nivåer.

2.6.4.1 Bruk av skalaer for å måle variabler på individnivå

Noen studier lager sine egne spørreskjemaer for å måle prevalens av sexting blant ungdommer (Fleschler Peskin et al., 2013; Patchin & Hinduja, 2019; Strassberg et al., 2013). Walrave et al. (2014) måler prevalens av sexting med kun et spørsmål om barn har sendt seksuelle meldinger i løpet av de siste to måneder.

Van Oosten & Vandenbosch (2017) undersøker i hvor stor grad ungdommers seksuelle selv-presentasjoner er knyttet til sexting og bruker en rekke spørsmål basert på tidligere forskning på dette området (Crescenzi, Araüna, & Tortajada, 2013; Hall et al., 2012; Moreno, Parks, Zimmerman, Brito, & Christakis, 2009; Peluchette & Karl, 2009 i Van Oosten & Vandenbosch, 2017). Forskerne måler også i hvor stor grad deltakerne er villige til å delta i sexting basert på en skala fra Gerrard et al (2008, i Van Oosten & Vandenbosch, 2017).

Hellevik & Øverlien (2016) utvikler et spørreskjema basert på forskning fra Barter et al. (i Hellevik og Øverlien, 2016) for å måle omfang av digital kjærestevold blant norske tenåringer. Reed et al. (2017) måler digital kjærestevold med en skale de selv har utviklet. Deltakerne svarer på 18 spørsmål om å være offer for og å utføre digital kjærestevold.

2.6.4.2 Bruk av skalaer for å måle variabler på mellommenneskelignivå

Reed et al. (2017) undersøker ungdommers opplevelser med parforhold med bruk av tolv spørsmål knyttet til seksuell atferd, atferd i parforhold og seksuell tiltrekning. Walrave et al. (2014) undersøker også om ungdommer er i forhold eller ikke.

Ingen av studiene undersøker hvordan faktorer på samfunnsnivå kan være med på å påvirke barns opplevelser av skadelige medieeffekter knyttet til seksuell kommunikasjon.

2.6.5 Overordnede resultater

De empiriske studiene i denne kategorien kan deles inn i studier som undersøker sexting og studier som undersøker digital kjærestevold. Vi omtaler disse kategoriene hver for seg her. Vi legger frem resultatene fra de empiriske undersøkelsene først, etterfulgt av resultatene fra kunnskapsoppsummeringene.

2.6.5.1 Sexting

Seks tverrsnittsundersøkelser og to kvalitative studier undersøker hvor vanlig sexting er hos barn og ungdom, hvilke faktorer som henger sammen med sexting, og hvordan sexting oppleves. To tverrsnittsundersøkelser og en kvalitativ studie definerer sexting som å sende, eller motta seksuelle meldinger og/eller bilder (Peskin et al., 2013; Walrave et al., 2014; Setty, 2019). Én studie regner sexting kun som å sende eller motta seksuelle bilder og filmer (Patchin & Hinduja, 2019), mens de andre studiene regner sexting kun som å sende eller motta seksuelle bilder (Mitchell et al., 2012; Strassberg et al., 2013; van Oosten & Vandenbosch, 2017; Walker et al., 2013).

Fire tverrsnittsundersøkelser fra USA viser hvor vanlig sexting er hos barn og ungdom. Peskin et al. (2013) undersøker dette blant 1034 15–16 åringer på en ungdomsskole i USA. Mer enn 60% av deltakerne er jenter. Studien viser at mer enn 20% av mørkhudede og spanskættede ungdommer har sendt en seksuell melding, eller bilde, og mer enn 30% har mottatt en (Peskin et al., 2013). I en nasjonalt representativ studie blant 5593 barn og unge mellom 12 og 17 år i USA, viser Patchin og Hinduja (2019) at ca. 13% har sendt et seksuelt bilde eller video og 18,5% har mottatt en av delene. I en undersøkelse av 1560 10–17 åringer i USA finner Mitchell et al. (2012) at 2,5% av deltakerne har enten blitt avbildet, eller tatt et naken- eller nesten nakenbilde eller video av seg selv. I denne studien sier 5,9% av ungdommene at de har mottatt et bilde eller en video.

Av en gruppe privatskoleelever i alder 14–18 år i USA sa 20% at de hadde sendt et seksuelt bilde på mobilen og 30% at de hadde mottatt det (Strassberg et al., 2013). Ca. 25% av de som mottok en sext sendte den videre og en tredjedel av disse gjorde det i visshet om at handlingen kunne få alvorlige lovlige konsekvenser. Disse funnene demonstrerer at en større andel barn og unge mottar seksuelle meldinger eller bilder enn de som sender disse.

To studier utforsker hvordan sexting utarter og henger sammen med andre faktorer. Walrave et al. (2014) utførte en tverrsnittsundersøkelse blant 498 ungdommer mellom 15 og 18 år (46% gutter) i Belgia. Studien tar for seg om personlige holdninger, egne normer, opplevd kontroll og egne trossystem har en sammenheng med hvor mye ungdommer velger å sende seksuelle meldinger og bilder. Den viktigste faktoren er egne normer, etterfulgt av personlige holdninger. Egne normer henger også sammen med sosialt press fra venner og kjærester. Det studien ikke forklarer er hvilke normer og holdninger som kan ligge til grunn for ungdommers valg om å engasjere seg i sexting.

Van Oosten og Vandenbosch (2017) utførte en longitudinell analyse (over to måneder) med 899 barn og unge mellom 13 og 17 år (50,7% gutter) i Nederland. Forskerne ønsket å forstå hvordan jenter og gutters seksuelle presentasjoner av seg selv på sosiale medier påvirker hvor mye de sender seksuelle bilder. De finner ut at tenåringsjenter (men ikke gutter) som presenterer seg selv på en seksuell måte har større sjanse for å sende et seksuelt bilde.

Selv om holdningene til ungdommer er delvis forklart kan det være vanskelig å sette seg inn i de personlige motivasjonene uten å forstå dybden av opplevelsene som barn og unge har med sexting. To kvalitative intervjustudier utforsker nettopp dette. Walker et al. (2013) utførte en kvalitativ undersøkelse blant 33 ungdommer (15 gutter) mellom 15 og 20 år i Australia. Forskerne ønsket å forstå ungdommers perspektiv på opplevelsen av å ta og å sende seksuelle bildemeldinger. Ungdommene forteller at de føler press på å delta i sexting, og at presset er forskjellig for gutter og jenter. Jenter føler seg ofte presset til å delta, men kan også motta sårende kommentarer for bildene de sender. Deltakerne opplever at det er mer akseptert for gutter enn for jenter å skrive vulgære meldinger. Samtidig anerkjenner guttedeltakerne i intervjuet at de også synes det er pinlig når kompisene deres viser seksualiserte bilder av kjærestene sine.

Den siste studien er også kvalitativ og tar for seg ungdommers opplevelser med sexting i konteksten av deres eget liv (Setty, 2019). Setty intervjuer 41 14–18 åringer (23 gutter) fra to skoler og fire ungdomsklubber i UK. Ungdommene i denne intervjustudien opplever også en kjønnsforskjell med hva som er akseptert. Sexting er regnet som en del av gutters seksuelle liv, men dette gjelder ikke for jentene. Opplevelsen er at sexting er noe å skamme seg over for jenter.

2.6.5.2 Digital kjærestevold

Tre tverrsnittsundersøkelser, en kvalitativ studie og en longitudinell studie undersøker sammenhengen mellom barn og unges bruk av digitale medier og opplevelsen av digital kjærestevold. To amerikanske forskergrupper prøver å forstå hvor vanlig digital kjærestevold er for ungdommer av etnisk minoritet (Peskin et al., 2017) og for skoleelever (Reed et al. 2017). Peskin et al undersøker opplevelser av digital kjærestevold blant 424 10–11 åringer fra 10 barneskoler i Texas (55,8% gutter). Forskerne viser at innenfor den etniske minoritetsgruppen så har nesten 15% deltatt i digital kjærestevold på nett i løpet av livet (Peskin et al. 2017). Faktorene som henger sammen med digital kjærestevold på nett er gutters normer for vold mot jenter, å ha en kjæreste, og å delta i mobbing. Reed et al. (2017) undersøker opplevelser av digital kjærestevold blant 703 elever (mellom 13 og 19 år) på en skole i USA og viser at jenter og gutter opplever digital kjærestevold i like stor grad, men at jentene blir mer opprørt av dette enn gutter (Reed et al., 2017).

I en tverrsnittsundersøkelse blant 549 norske elever mellom 14 og 17 år (49,8% gutter) utforsker Hellevik og Øverlien (2016) hvilke digitale aspekter som er assosiert eller opplevd i sammenheng med digital kjærestevold. Assosiasjonene som er utforsket er blant annet hvilke aspekter av digitale medier som er brukt i sammenheng med kjærestevold (Hellevik & Overlien, 2016). Studien viser at det å sende seksuelle meldinger er en av faktorene som har sammenheng med kjærestevold i ungdomstiden, i tillegg til flere ikke-digitale faktorer. I en kvalitativ undersøkelse blant 14 tenåringer (12 jenter) mellom 15 og 18 år (Hellevik, 2019) identifiserer deltakerne de følgende opplevelsene av kjærestevold: trakassering, kontroll, overvåkning og seksuell tvang. Flere opplever at digital kjærestevold foregår samtidig med overvåkning utenfor nettet, mens enkelte uttrykker at det kun foregår digitalt.

2.6.5.3 Kunnskapsoppsummeringer

Fire kunnskapsoppsummeringer om tverrsnittsundersøkelser av seksuell medieskade ble funnet i dette søket. Oppsummeringene utforsker personlighetstrekk, livsstil og motivasjon relatert til sexting (Cooper et al., 2016); sexting, risikofylt seksuell oppførsel, mobbing, og kriminelle handlinger (Döring, 2014); oppførsel relatert til digital seksuell utpressing (Hong et al., 2020); og psykologiske, emosjonelle, fysiske og digitale faktorer som relaterer til seksuell vold i parforhold (Stonard et al., 2014).

Faktorer som assosierer med sexting varierer ut ifra kontekst, mening og intensjon (Cooper et al., 2016). Sexting er regnet som en vanlig del av romantiske forhold, men kan oppleves som ubehagelig om en sext er mottat fra noen som mottakeren ikke er interessert i. Enkelte føler seg presset til å delta i sexting, og opplevelsen er forskjellig for gutter og jenter. Jentene føler på mer press relatert til sexting, og færre positive opplevelser. Sexting er i flere artikler relatert til risikofylte oppførsler, seksuell objektivisering, mobbing og kriminell seksuell handling (Döring, 2014). Dog anerkjenner denne oppsummeringen at sexting også regnes som en vanlig del av romantiske forhold. Enda en undersøkelse viser også at vold og misbruk i parforhold via mobilen/internett er vanlig i ungdommers romantiske forhold (Stonard, et al., 2014).

En oppsummering (Hong et al., 2020) demonstrerer at barn og ungdom som opplever seksuell utpressing ofte er redde for reaksjonene til foreldrene sine og de sosiale konsekvensene av å få bilder av seg lagt ut på internett. Dette i seg selv forhindrer dem i å si ifra til andre om de opplever noe negativt i forbindelse med seksuell kommunikasjon. Denne følelsen av skyld henger sammen med angst og depresjon, og opplevelsen av seksuell utpressing har derfor konsekvenser for barn og unges psykiske helse.

2.6.6 Norsk og europeisk kontekst

Kun én tverrsnittsundersøkelse og én kvalitativ studie i søket tok for seg ungdommers opplevelser med seksuell kommunikasjon i en norsk kontekst. Begge handlet om digital kjærestevold. Ungdommene som opplevde kjærestevold hadde også opplevd sexting (Hellevik & Overlien, 2016). Ungdommene i den kvalitative studien beskriver at digital kjærestevold henger sammen med trakassering, kontroll, overvåking og seksuell tvang (Hellevik, 2019). Flere opplever at digital kjærestevold er en del av en større opplevelse av kjærestevold som også foregår offline. For enkelte er det bare en online opplevelse.

Ingen norske eller nordiske studier i vårt søk utforsket sexting, digitalt misbruk, vold mot barn, eller digital voldtekt. Vi har dermed lagt til forskning fra EU Kids Online nettverket samt andre nordiske forskere som har undersøkt disse temaene.

I 2018 stilte EU Kids Online nettverket norske barn en rekke spørsmål om deres opplevelser med sexting (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 9). Disse spørsmålene ble stilt kun til barn som hadde fylt 11 år og oppover. Forskerne viser at 32% av norske ungdommer har opplevd å få seksuelle meldinger i løpet av det siste året, og at dette antallet har økt fra 20% i 2010. Norske barns erfaringer med mottak av seksuelle meldinger ligger også høyere enn gjennomsnittet i Europa, som er rundt 22% (Smahel et al., 2020).

Erfaringer med slike meldinger øker kraftig med alder. 52% av alle 15–17 åringer har mottatt en eller flere seksuelle meldinger i løpet av det siste året mot 7% av 11–12 åringer. Forskerne finner ingen klare mønstre i bakgrunnsvariabler på spørsmål om hvilke barn som mottar seksuelle meldinger (Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 9).

Forskerne viser også at 10% av barn har delt eller lagt ut seksuelle meldinger om seg selv i løpet av det siste året (Staksrud & Ólafsson, 2019). Dette er også noe høyere enn gjennomsnittet i Europa som ligger på 6% (Smahel et al., 2020).

Forskerne spurte også barn om deres følelser i forbindelse med å delta i seksuell kommunikasjon. 11% av norske barn oppgir at de blir veldig eller ganske opprørt av å motta seksuelle meldinger, mens 14% blir litt opprørt. 41% blir hverken glad eller opprørt. Staksrud og Ólafsson (2019, s. 47–48) viser i tillegg at 35% av alle barn, og 56% av gutter blir glad av å motta seksuelle meldinger.

Barbovschi & Staksrud (2020b) viser at selv om norske ungdommers seksuelle kommunikasjonen er samtykkende, og en vanlig del av deres seksuelle utvikling, er det også en del som ikke er det. 25% av norske barn er opprørt av å motta seksuelle meldinger og de fleste av disse er jenter. I tillegg, er like mange norske barn bedt om å sende seksuell informasjon om seg selv når de ikke ønsker å gjøre det.

Barbovschi og Staksrud (2020b) undersøker en rekke andre faktorer knyttet til barns bruk av internett for å se om de har noen sammenheng med barns deltakelse i og opplevelse av seksuell kommunikasjon. Disse faktorer inkluderer digitale ferdigheter, foreldremediering, familie og skolemiljø og nettmobbing. De viser at det å oppleve mobbing på nett er den faktoren som i størst grad henger sammen med det å motta uønskede seksuelle henvendelser (Barbovschi & Staksrud, 2020b, s. 2). Forskerne mener at dette kan peke på at barn som opplever skade i forbindelse med en type for risikofylt kommunikasjon på nett, også kan være utsatt for flere risikoer, noe som understreker viktigheten av å undersøke barns erfaringer med kommunikasjon på nett i et helhetlig perspektiv.

Forskerne fra EU Kids Online nettverket peker også på utfordringer med lovverket i mange europeiske land i forbindelse med sexting. Sexting kan være tolket av ulike lovverk som barnepornografi og kan dermed være en straffbar handling (Smahel et al., 2020).

Vi har ikke funnet studier om misbruk av barn eller digital voldtekt i materialet vårt, men legger til to studier fra nordiske forskere om dette temaet. Jonsson et al. (2019) undersøker svenske barns erfaringer med misbruk på nettet utført av en gjerningsperson som barna møter på nettet. Deres nasjonale representative undersøkelse er utført blant 5175 elever på ungdomsskolen i Sverige som for det meste er 18 år. Forskerne viser at 5,8% eller 330 unge har blitt kjent med noen på nettet for å delta i seksuelle aktiviteter med dem. Av disse føler 9,7% at de har blitt overtalt, presset eller tvunget til å delta i slike aktiviteter ved minst én anledning. Ungdom i denne gruppen skiller seg ikke ut fra resten av gruppen i forbindelse med bakgrunnsvariabler, men har flere tidligere erfaringer med ulike former for misbruk. Forskerne viser at denne gruppen barn derfor kan defineres som å være ‘polyviktimisert’. Det å delta oftere i risikofylt oppførsel, å ha flere psykiske utfordringer, samt flere utfordringer med foreldre og lavere grad av selvtillit er et kjennetegn for barn i denne gruppen. Det å oppleve seksuelt misbruk på nettet (og ikke utenfor nettet) er assosiert med dårligere psykisk helse, i hvert fall på lik linje med det å oppleve seksuelt misbruk utenfor nettet.

I en annen casestudie, med en norsk ung mann som har blitt dømt for flere enn 100 tilfeller av digital voldtekt, undersøker Fransson et al. (2019) hvordan mannen utførte disse voldtektene og hvordan definisjonen av digital voldtekt kan sammenlignes med voldtekt som skjer når gjerningspersonen og offeret er på samme sted. Ved å bruke teoretiske perspektiver om forskjeller mellom fysisk og digital kommunikasjon (CMC) blir det forklart hvorfor den unge mannen kunne blitt dømt for å ha voldtatt barn og unge som han aldri hadde møtt, og hvorfor og hvordan han presset og tvang sine ofre til å være med på voldtekt uten å vise sin identitet. Forskerne viser at hovedaspektene med digital kommunikasjon som gjør voldtekt mulig er en reduksjon i sosial-kontekstuell informasjon og kommunikasjonsnormer, samt muligheter for hyperpersonlig kommunikasjon (Walther, 1996) hvor mennesker kan delta i mer intim kommunikasjon enn det som er mulig i fysiske situasjoner, og som er kombinert med muligheter for anonymitet og bedrageri. I casestudien lot mannen, som utforsket sin identitet som en ung homofil man, som om han var en jente, og ba gutter om å sende seksuelle bilder og filmer av seg selv til ham. Bildene ble gradvis mer voldsomme og ungdommene ble presset, eller tvunget til å sende disse når gjerningsmannen befalte det.

2.6.7 Oppsummering og identifisering av kunnskapshull

Forskningen i materialet vårt undersøker hvordan barn og unge opplever seksuell kommunikasjon med særlig fokus på sexting og digital kjærestevold. Vi har ikke funnet forskning om digitalt misbruk eller voldtekt i søket vårt, men har lagt til resultater fra nordiske forskere om dette temaet.

I søkematerialet er det store variasjoner i hvordan sexting er definert. Noen definerer det kun som å sende et seksuelt bilde eller video, mens andre inkluderer også meldinger. I EU Kids Online prosjektet, derimot, er sexting regnet som å sende en seksuell melding med eller uten bilde eller video (Staksrud & Ólafsson, 2019). Forskerne skiller ikke mellom ulike typer seksuelle meldinger. Derfor vet vi lite om forskjellen mellom ulike former for sexting som foregår blant barn i Norge. Det er mulig at det å sende seksuelle meldinger uten bilde oppleves for eksempel som annerledes fra en melding med et bilde, eller en video.

Selv om sexting blant norske barn har økt i prevalens siden 2010, og dette særlig blant barn mellom 15 og 17 år, så er det meste av denne kommunikasjonen basert på samtykkende interaksjoner mellom unge. Samtidig opplever 25% av barn som mottar seksuelle meldinger at dette er uønsket og at det gjør dem opprørt. Det at sexting foregår både på en måte som er samtykkende og uønsket gjør det vanskelig å skille mellom ulike former for bruk og ulike opplevelser av dette. Barn som opplever at de mottar uønskede seksuelle meldinger, eller at de blir presset eller tvunget til å sende seksuelle meldinger bør få resurser og støtte til å finne ut av hvordan dette kan unngås og for å dempe skadelige effekter knyttet til dette.

Det at uønskede seksuelle meldinger henger sammen med erfaringer med nettmobbing er også noe som bør undersøkes videre. Barbovschi og Staksrud (2020b) viser at jenter som er mest opprørt av å motta seksuelle meldinger også er eksponert for nettmobbing. Dette peker på at de kan være utsatt for flere risikoer og skader på nett, eller polyviktimisering. Det er dermed viktig å undersøke hvordan barn opplever skade i forbindelse med digital kommunikasjon i et helhetlig perspektiv.

Samtidig viser både norsk og internasjonal forskning at det er store kjønnsforskjeller i hvordan seksuell kommunikasjon oppleves. Jenter blir mer opprørt av gutter i forbindelse med seksuell kommunikasjon, mens gutter mer enn jenter opplever at de blir glade av å motta seksuelle meldinger. Dette knyttes til ulike normer for mannlige og kvinnelige seksualitet og at jenter føler skam, skyld og ansvar i forbindelse med det å delta i seksuell kommunikasjon.

Digital kjærestevold er en annen type seksuell kommunikasjon som studiene i vårt materiale undersøker. Forskerne viser at digitalt misbruk og kjærestevold er opplevd i like stor grad av gutter og jenter, men at jenter blir mer opprørt av dette. Digital kjærestevold innebærer tvang, press og trakassering, samt både trussel om fysisk eller seksuell vold samt ekte fysisk og seksuell vold. Forskerne undersøker hvilke faktorer som kan bidra til digital kjærestevold og hvordan skade kan oppstå i forbindelse med dette ved bruk av teorier om digital kommunikasjon. Det er også viktig å peke på at barn som opplever digital kjærestevold også har blitt eksponert for eller deltatt i sexting noe som viser at grensene mellom disse kategoriene for kommunikasjon er delvis flytende.

Skadelige effekter i forbindelse med misbruk av barn på nett og digital voldtekt er omfattende. Både Jonsson et al. (2019) og Fransson et al. (2019) viser at skade som oppstår i forbindelse med dette er minst like omfattende som fysisk misbruk og voldtekt, og dette både med tanke på fysisk og psykisk skade. Disse studiene viser også hvordan aspekter ved digital kommunikasjon er med på å fremme anonymitet, nærhet, bedrageri og en mangel på sosial og kontekstuell informasjon som kan støtte slike kriminelle handlinger, særlig når dette kombineres med overtalelse, utpressing og tvang.

Vår litteraturgjennomgang viser når det gjelder seksuell kommunikasjon, at det er viktig å balansere barns rettigheter til tilgang og deltakelse, særlig med tanke på rettigheter til å utforske deres egen seksualitet, opp mot barns rettigheter til beskyttelse. Barn og unge bør beskyttes mot tvang, press, overtalelse, uautorisert deling av bilder, samt digital kjærestevold, misbruk på nettet og digital voldtekt. Samtidig er kunnskapsgrunnlaget om hvordan disse aktiviteter foregår, samt hvordan barn opplever skade som utfall av dette, basert på enkelte undersøkelser og dermed fortsatt mangelfull. Vi trenger dermed mer forskning om hvordan barn deltar i seksuell kommunikasjon både med hverandre og med voksne; både når dette er samtykkende og uønsket eller når det skjer under press eller tvang.

Forskningen som er lagt frem i dette kapitlet viser også at barns deltakelse i skade knyttet til seksuell kommunikasjon handler om mer enn bare det å komme i kontakt med andre som utsetter dem for skade, det handler også om barns egen atferd og handlinger som kan innebære det å oppføre seg på en måte som er voldelig eller skadelig mot andre.

I dette kapitlet har vi lagt frem forskning om skadelige medieeffekter knyttet til barns kontakt med andre på nettet. I neste kapittel skal vi legge frem forskning knyttet til barns atferd på nettet.

2.7 Atferdsrelaterte skader

2.7.1 Introduksjon

I dette kapittelet legger vi frem forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge som oppstår i forbindelse med deres atferd i ulike medier. Vi bygger på Staksrud et al. (2009) sine kategoriseringer av ulike typer for risiko som barn og ungdom eksponeres for på internett. I denne kategorien er barn og unge generelt sett forstått som aktører som deltar i kommunikasjon og som dermed er med på å påvirke sin opplevelse av skade i forbindelse med deres bruk av medier. I vår analyse utvider vi atferdskategorien til å inkludere kommunikasjon som foregår både på internett og i andre digitale medier. Forskningen vi fokuserer på er publisert mellom 2007 og 2020.

Forskningen om skadelige atferdsrelaterte medieeffekter fordeler seg på tre hovedtemaer: (1) nettmobbing; (2) digitale hatytringer og (3) overdreven mediebruk. Forskning på disse temaene legges frem enkeltvis i dette kapittelet. Hvert tema blir introdusert med en oversikt over hvordan forskningen fordeler seg over tid, og på land, fag, metode og aldersgrupperinger. Vi drøfter deretter hvordan skadelighetsbegrepet operasjonaliseres i ulike fag og ved bruk av ulike metoder. Vi legger også frem overordnede forskningsfunn knyttet til hvert enkelt tema. Deretter oppsummerer vi forskning om skadelige atferdsrelaterte medieeffekter og diskuterer dette med fokus på problemstillingene våre, samt peker på forskningshull som kan identifiseres på dette området.

2.7.2 Nettmobbing

2.7.2.1 Introduksjon

Forskning på skadelige medieeffekter knyttet til nettmobbing undersøker hvordan barn og ungdom bruker internett til å mobbe andre, være vitne til mobbing eller å oppleve mobbing selv, og hvilke skadelige effekter disse opplevelsene kan ha. Nettmobbing er et relativt nytt begrep; og den engelske oversettelsen ‘cyberbullying’ ble først brukt i 1998 ifølge Merriam Webster (2020b). Derfor har forskning på nettmobbing en kort historie (Cassidy et al., 2013). Hovedforskjellen mellom nettmobbing og mobbing utenfor nettet er at nettmobbing foregår på internett og dermed kan fremmes av ulike aspekter ved digital kommunikasjon, for eksempel at mobberen kan være anonym, og at mobbingen kan skje når som helst i løpet av døgnet.

2.7.2.2 Oversikt over søkeresultatene

I dette søket fant vi 42 empiriske artikler, samt ni kunnskapsoppsummeringer som handler om nettmobbing. Disse studiene ser på grunner til at barn og ungdom tar på seg ulike roller, skader knyttet til nettmobbing, og måter å begrense nettmobbing på. Noen studier sammenligner også nettmobbing med mobbing for å belyse om dette er et nytt problem, eller en forlengelse av et tidligere problem.

Forstørr bilde

Den største andelen av forskning om nettmobbing ble utført i USA (11), etterfulgt av Spania (5); UK (2); Nederland (2); Israel (2); Tyskland (2) Belgia (2); Malaysia (2); og Tyrkia (1), Taiwan (1), Sverige (1), Polen (1), Italia (1), Hellas (1), Frankrike (1), Finland (1), Kypros (1), Kina (1), Bermuda (1) og Norge (1), samt to studier i kombinasjoner av land inkludert Israel og USA; og USA og Norge.

Psykologiske studier er mest fremtredende (23), etterfulgt av medier og kommunikasjon (7), medisin (4) kriminologi (3), sosiologi (2), psykiatri (2) og informatikk (1).

Forstørr bilde

Ni av studiene er longitudinelle undersøkelser, 26 er tverrsnittsundersøkelser, tre bruker kvalitative metoder, tre metodetriangulering, og én er en eksperimentell analyse.

Forstørr bilde

De fleste studiene i materialet vårt handler om barn og ungdom innenfor aldersgruppen 9–17 år (20); deretter 14–17 år (9) og 9–13 år (8). Tre studier handler om barn i alle aldre, og to om barn fra 0–13 år. (se figur). Vi har dermed funnet lite forskning om digital mobbing blant barn som er under 9 år.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

De fleste studiene handler om mobbing som foregår på internett (21); eller ved bruk av internett i kombinasjon med andre digitale teknologier (17). Én studie handler om mobbing på mobiltelefonen og tre om mobbing på sosiale medier. Se figur for fordeling av medier innenfor de forskjellige studiene.

2.7.2.3 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

Forskning på dette området undersøker skade som oppstår i forbindelse med nettmobbing, dvs. det å mobbe, bli mobbet eller å observere mobbing på nett (Cassidy et al., 2013). I enkelte studier blir mobbing på nett også sammenlignet med mobbing som foregår utenfor nettet, for eksempel på skolen. Bare to av studiene gir en eksplisitt definisjon av skaden som oppstår i forbindelse med mobbing. Albdour et al. (2019) definerer dette som skadelige effekter på barns sosiale liv, prestasjoner på skolen, fysisk og psykisk helse, samt at det å oppleve nettmobbing øker risikoen for selvskading og selvmord. Lapidot-Lefler & Hosri (2016) definerer skade som opplevelsen av gjentatte interaksjoner som er skadelige, ydmykende, truende og som bekrefter makt. Det er dermed implisitt i de andre studiene at det å oppleve nettmobbing er skadelig. Skaden i disse studiene er også knyttet til redusert psykisk helse, mindre empati, negativt kroppsbilde, somatiske symptomer, problemer i vennskap og lavere trivsel generelt.

Selv om mange studier undersøker skade i forbindelse med nettmobbing på en måte som er implisitt, eksisterer det også uenigheter blant forskere på dette feltet om definisjonen av nettmobbing. Spørsmålet går ut på i hvilken grad nettmobbing er annerledes fra vanlig mobbing, og enkelte argumenterer for at forskjellen er minimal og at den grunnleggende definisjonen for mobbing bør benyttes (f.eks. Olweus, 2012). Andre mener at de digitale aspektene ved kommunikasjon på nett, som for eksempel muligheten for å være anonym og tilgang til mobbeofferet hele døgnet, gjør at barns opplevelse av nettmobbing er annerledes enn den som foregår av nettet (cf. Kofoed & Staksrud, 2019). Derfor burde barns opplevelser av nettmobbing stå sentralt i undersøkelser på dette området (Kofoed & Staksrud, 2019).

Skade er målt med tverrsnittsundersøkelser, longitudinelle og kvalitative metoder samt metodetriangulering. Noen av studiene omhandler risiko- og beskyttende faktorer som kan bidra til eller forhindre at ungdommer blir mobbet, er vitne til mobbing, eller mobber andre på nett. Andre studier beskriver psykiske implikasjoner relatert til nettmobbing, kulturforskjeller og foreldres tanker om nettmobbing. Her legger vi frem hvordan de ulike studiene undersøker disse aspekter med bruk av skalaer for å måle hvordan faktorer på individ, mellommenneskelig og samfunnsnivå kan være med på å fremme skadelige effekter av nettmobbing hos barn og unge.

2.7.2.3.1 Bruk av skalaer for å måle faktorer på individnivå

Studiene bruker ulike skalaer for å måle faktorer på individnivå. De fleste studier måler hvor ofte barn og unge bruker internett eller digitale medier, samt ulike aspekter knyttet til deres personlighetstrekk og psykisk helse.

Bruk av digitale medier: Bruk av internett og digitale medier er målt med egne skalaer (Barlett et al., 2018; Ho et al., 2019; Kırcaburun et al., 2019). Den Hamer et al. (2014) utvikler en ‘Content Based Media Exposure Scale (C-ME)’ som er brukt videre av Müller et al. (2018). Fanti et al. (2012) undersøker hvor ofte studiedeltakerne ser på voldelige TV-programmer, voldelig innhold på internett, voldelige filmer, eller spiller voldelige dataspill. Navarro et al. (2013) spør barn om tilgang til internett, aktiviteter på internett, hvor intens den onlinekommunikasjonen de opplever er, samt formålet med kommunikasjonen.

Problematisk atferd: Problematisk atferd blant barn og unge er målt med ulike skalaer. Sinne og frustrasjon er målt av Pyżalski (2012) med en skala utviklet av Brezina (1996, i Pyzalski, 2012). Aggressivitet er målt av Peled et al. (2019) med en skala utviklet av Little et al (2003, i Peled et al, 2019), og av Lonigro et al. (2015) med ‘The State Trait Anger Expression Inventory’ som er tilpasset barn og unge (STAXI-2 C/A). Den Hamer & Konijn (2015) måler antisosial atferd med C-ME skalaen. Müller et al. (2018) bruker også denne skalaen, og spør i tillegg barn om deres deltakelse i risikofylt oppførsel på nett. Mehari & Farrell (2016) måler hyppighet av utfordrende atferd med en skala utviklet av Farrell et al. (2016, i Mehari & Farrell, 2016).

Kompetanse: Coelho & Marchante (2018) måler barns sosiale og emosjenelle kompetanse med ‘The Social and Emotional Competencies Evaluation Questionnaire ‘(QACSE; Coelho et al. 2015; Coelho and Sousa 2016, i Coehlo & Marchante, 2018). Ho et al. (2019) måler også barns digitale kompetanse. Milosevic & Vladisavljevic (2020) måler i tillegg i hvor stor grad norske barn kjenner til ulike mekanismer i sosiale medier som kan brukes mot digital mobbing og hvor effektive barna synes disse mekanismene er.

Psykisk helse: Barn og unges psykiske helse er også målt. Kırcaburun, et al. (2019) måler både depresjon og lykke (med en skala utviklet av Joseph et al, 2004, i Kırcaburun, et al., 2019). Angst og depresjon er i tillegg målt av Price et al. (2013) med en skala utviklet av Chorpita et al, (2000, i Price et al, 2013), og av Pabian & Vandebosch (2016) med en skala utviklet av La Greca og Lopez (1998, i Pabian & Vandebosch, 2016). Niu et al. (2018) måler også depresjon med en kinesisk skala utviklet av Wang et al. (2013, i Niu et al., 2018).

Kırcaburun, et al. (2019) måler også selvtillit med en skala utviklet av Robins et al. (2001, i Kırcaburun, et al., 2019). Coelho & Marchante (2018) måler selvtillit med en skala fra Fontaine (1991, i Coehlo & Marchante, 2018) som er tilpasset den portugisiske konteksten. DePaolis & Williford (2015) lager i tillegg et eget kort spørreskjema om selvtillit.

Barn og unges empati for og respons til andre er målt av Pabian et al. (2016) med en modifisert versjon av en skala utviklet av Olweus og Endresen (2001, i Pabian et al., 2016). Pyskopatiske personlighetstrekk er målt av Fanti et al. (2012) med en skala utviklet av Frick, (2004, i Fanti et al., 2012). Fanti et al. (2012) måler også narsissisme og impulsivitet med en skala utviklet av Frick og Hare (2001, i Fanti et al., 2012).

Grader av tilfredshet og lykke er også målt. Navarro et al. (2015)) måler optimisme (med en skala utviklet av Sabatelli & Anderson, 2005, i Navarro et al., 2015), subjektiv lykke (Lyubomirsky & Lepper, 1999, i Navarro et al., 2015), overordnede lykke (Ibens, 2007, i Navarro et al., 2015), samt elevers grad av tilfredshet med ved livet (Huebner et al., 2012, i Navarro et al, 2015). Sistnevnte skala er også brukt av Moore et al. (2012). Niu et al. (2018) bruker også en rekke skalaer for å måle optimisme blant ungdommer.

Andre skalaer på individnivå er også brukt for å måle barns fysiske og psykiske helse (Albdour et al., 2019); generelle oppførsel (Fredstrom et al., 2011); håndteringsmekanismer (Festl & Quandt, 2016; Navarro et al., 2018); og kroppsfølelse (Frisén & Berne, 2020).

2.7.2.3.2 Bruk av skalaer for å måle faktorer på mellommenneskelig nivå

Studiene bruker også skalaer for å undersøke hvordan ulike faktorer på mellommenneskelig nivå påvirker barn og unges opplevelser av nettmobbing, som for eksempel barns forhold og holdninger til andre, deltakelse i og opplevelse av nettmobbing.

Kırcaburun et al. (2019) måler hvordan barn og unge skaper sosiale forbindelser til andre. Fanti et al. (2012) måler i hvor stor grad barn og unge opplevde støtte i sosiale forhold med en skala utviklet av Zimet et al. (1988, i Fanti et al., 2012). DePaolis & Williford (2015) lager et spørreskjema om normer i vennegrupper og et spørreskjema om holdninger til skolen.

Navarro et al. (2013) og Ho et al. (2019) måler hvordan barns opplevelse av foreldremediering er med på å påvirke nettmobbing. DePaolis og Williford (2015) lager i tillegg et eget spørreskjema om konflikter i familien. Elledge et al. (2013) stiller fire spørsmål om lærermediering av nettmobbing, inkludert hvor ofte læreren blander seg inn i mobbing; lærernes holdninger til mobbing; og hvor flinke de lærere er til å redusere mobbing.

Barn og unges holdninger til mobbing: De empiriske studiene i materialet vårt bruker en rekke ulike skalaer for å undersøke barn og unges holdninger til mobbing, til mobbeofferet og til å forsvare mobbeofferet (Rigby & Slee, 1991 i Elledge et al., 2013).

Barlett et al. (2018) undersøker positive tilnærminger til nettmobbing. Navarro et al. (2018) undersøker barn og unges motivasjoner for å inngå i digitale forhold med bruk av en skala utviklet av Wang & Chang (2010, i Navarro et al., 2018). Navarro et al. (2018) undersøker i tillegg i hvor stor grad barn og unge involverer seg i nettmobbing med bruk av en skala utviklet av Fitzpatrick & Bussey (2011, i Navarro et al., 2018).

Barn og unges mobbeatferd og opplevelse: For å måle barns atferd og opplevelse i forbindelse med nettmobbing bruker noen av studiene skalaer og spørreskjema som er utviklet i forbindelse med mobbing som skjer utenfor nettet. En av disse skalaene er Olweus sin bølle/offer-spørreskjemaet (Olweus, 1996, i Elledge et al. 2013). En revidert variant av Olweus sin skala er brukt av Price et al. (2013). Pabian et al. (2013) og Pabian og Vandebosch (2016) bruker i tillegg Olweus (1993, i Pabian et al. 2013) sin definisjon av mobbing og stiller deretter spørsmål om nettmobbing basert på dette.

Andre skalaer som er utviklet for å fange opp nettmobbing er også brukt. En av disse, the ‘Lodz Electronic Aggression Prevalaence Questionnaire’ er brukt av Pyzalski (2012) og DePaolis og Williford (2015). Et spørreskjema om ‘Electronic Bullying’ utviklet av Kowalski og Limber er også brukt (2007, i Moore et al., 2012).

En rekke ulike spørreskjemaer er også utviklet for å måle nettmobbing av blant annet Ybarra et al. (2007, i Barlett et al., 2018) og Huang & Chou (2010, i Lapidot-Lefler & Hosri, 2016). Disse er brukt av Barlett et al. (2018); Den Hamer et al. (2014), Den Hamer & Konjin, 2015; Coelho & Marchante (2018) samt Lapidot-Lefler & Hosri, (2016). En spansk variant av disse spørreskjemaer er brukt av Navarro et al (2013, 2015, 2018) samt Yubero et al. (2017). Kırcaburun et al. (2019) bruker i tillegg en skala for å måle ‘Cyberbullying Offending’.

Ti av undersøkelsene utvikler sine egne skalaer og spørreskjemaer for å måle nettmobbing. Disse inkluderer studiene til Müller et al. (2018) (se også Albdour et al., 2019; Catherine & Michael, 2016; Chang et al., 2015; Davis & Koepke, 2016; Frisén & Berne, 2020; Gofin & Avitzour, 2012; Hinduja & Patchin, 2013; Niu et al., 2018).

2.7.2.3.3 Bruk av skalaer for å måle variabler på samfunnsnivå

To studier undersøker kulturforskjeller i forbindelse med nettmobbing (Lapidot-Lefler & Hosri, 2016; Peled et al., 2019). Begge disse studiene bruker skalaer på individ og mellommenneskelig nivå for å undersøke hvordan henholdsvis israelske og arabiske, og israelske og amerikanske barn opplever nettmobbing. Milosevic og Vladisavjevic (2020) undersøker i tillegg hvordan barn kjenner til og opplever ulike mekanismer introdusert av sosiale medieselskaper for å takle nettmobbing.

2.7.2.4 Overordnede resultater

2.7.2.4.1 Psykisk skade

Ifølge mange av de empiriske undersøkelsene i materialet vårt finnes det assosiasjoner mellom nettmobbing og psykiske skader. I en eksperimentell undersøkelse med 465 deltakere mellom 12 og 19 år i Tyskland finner Pieschl et al. (2013) assosiasjoner mellom nettmobbing og angst. Dette kommer i tillegg frem i en tverrsnittsundersøkelse blant 802 deltakere i USA (hvorav 43% var gutter) (Fredstrom et al., 2011). Pieschl et al. (2013) og Fredstrom et al. (2011) finner også assosiasjoner mellom nettmobbing og depresjon. Dette viser også Niu et al. (2018) i en tverrsnittsundersøkelse blant 1626 ungdommer i Kina mellom 12 og 18 år. Ifølge Pieschl et al. (2013) er det i tillegg verre for mobbeofferet om den som mobbet dem er populær.

I en tverrsnittsundersøkelse blant 1068 spanske barn og unge mellom 9 og 13 år (51% gutter) finner Navarro et al. (2013) en assosiasjon mellom nettmobbing og redusert trivsel og helse samt problemer med vennskap. Lignende funn er oppdaget i Moore et al. (2012) sin tverrsnittsundersøkelse av 910 barn og unge som gikk på én skole i USA (9–13 år). Moore et al. (2012) finner i tillegg at barn som opplever nettmobbing får dårligere karakterer.

I en annen tverrsnittsundersøkelse blant 482 9–17 åringer i Sverige finner Frisén og Berne (2020) assosiasjoner mellom nettmobbing og lav kroppstillit, selv-objektivisering, skam over kroppen sin, og internalisering av tynnhetsidealer (Frisén og Berne, 2020). Fredstrom et al. (2011) finner i tillegg assosiasjoner til dårlig selvfølelse, mindre kontroll over eget liv, redusert mestringsevne og økt stress.

I en tverrsnittsundersøkelse blant 2510 israelske og arabiske 9–17 åringer, finner også Gofin og Avitzour (2012) assosiasjoner til ensomhet og håpløshet.

Det å mobbe andre har også konsekvenser for den psykiske helsen. I en tverrsnittsundersøkelse blant 211 barn mellom 9 og 13 år i USA finner Price et al assosiasjoner mellom å mobbe andre på nett og depresjon. Pabian og Vandebosch (2016) undersøker hvordan assosiasjoner mellom nettmobbing og psykisk helse utvikler seg over seks måneder blant 2128 9 til 17 åringer i Belgia og finner en sammenheng mellom det å mobbe andre og angst. Albdour et al. (2019) finner også at somatiske symptomer har en sammenheng med å mobbe andre på nett i en tverrsnittsundersøkelse med 40 ungdommer mellom 9 og 17 år i USA. I tillegg viser en tverrsnittsundersøkelse blant 1068 9–13 åringer i Spania at noen barn opplever lykkefølelse etter å ha mobbet andre (Navarro et al., 2013).

I en tverrsnittsundersøkelse i to skoler i USA med 327 elever mellom 9 og 17 viser Sontag et al. (2011) at barn som mobber andre på nett er mindre reaktive på en aggressiv måte enn barn som mobber andre utenfor nettet eller både på nettet og utenfor. Barn som mobber andre både på nettet og utenfor nettet har flere psykososiale utfordringer sammenlignet med barn som mobber andre barn på andre måter. Barn som er ofre for mobbing enten bare på nettet eller både på nettet og utenfor nettet reagerer på en mer aggressiv måte enn andre barn. Det er også mer sannsynlig at disse barna skal mobbe andre på nettet.

Ifølge en studie utført blant 1412 belgiske barn og unge mellom 9 og 13 år finner Pabian et al. (2016) at de som er vitne til nettmobbing utvikler mer empati i løpet av 6 måneder.

2.7.2.4.2 Foreldres erfaringer med nettmobbing

En tverrsnittsundersøkelse analyserer 1187 malaysiske foreldres tanker om nettmobbing (Ho et al., 2019). Denne studien viser at holdningene til foreldrene henger sammen med hvor mye de støtter anti-nettmobbing-kampanjer og det å involvere seg i barnets bruk av sosiale medier. Foreldrene tenker også at andre barn er mer sårbare enn sine egne. De med sterkest tanker om dette viser også mindre støtte til anti-mobbe-kampanjer og mer støtte til å begrense barnets bruk av sosiale medier.

2.7.2.4.3 Kulturforskjeller

To studier undersøker kulturforskjeller i forbindelse med nettmobbing (Lapidot-Lefler & Hosri, 2016; Peled et al., 2019). I en tverrsnittsundersøkelse blant 501 jødiske og 400 arabiske barn mellom 9 og 17 år i Israel finner Lapidot-Lefler og Hosri (2016) at flere jødiske tenåringer opplever å være mobbeoffer eller vitne til mobbing på nett, sammenlignet med arabiske tenåringer. Flere arabiske enn jødiske tenåringer mobber andre på nett. Peled et al. (2019) undersøker også nettmobbing i Israel, men sammenligner dette med nettmobbing i USA. Basert på en tverrsnittsundersøkelse blant 1097 israelske og 1196 amerikanske barn mellom 9 og 17 år studerer forskerne om holdningene israelske og amerikanske barn har om nettmobbing påvirker deres handlinger i aggressive og hypotetiske scenarioer. De finner at israelske ungdommer velger flere aggressive handlinger i de aggressive scenarioene og at ungdommenes holdninger påvirker hvilke strategier de velger.

Til slutt er to studier presentert i en artikkel om nettmobbing (Olweus, 2012). En studie involverer 450 490 barn og unge mellom 8 og 19 år i USA. Den andre involverer barn fra 41 skoler i Oslo. Alle skolene har implementert the Olweus Bullying Prevention Program. Studiene undersøker endringer i mobbing i skolene over tid med en tidsserieanalyse. Begge studiene viser at kun en liten prosentandel av barn og ungdom blir mobbet på nett, at mobbing ikke har økt over tid, og at nettmobbing ikke har skapt flere nye mobbere og mobbeofre. Studien viser at de som blir mobbet, eller mobber noen på nett, også opplever dette utenfor nettet.

2.7.2.4.4 Risikofaktorer

Risikofaktorer for å mobbe andre på nett, oppdaget ved longitudinelle studier i materialet vårt, er tid brukt på sosiale medier og eksponering for antisosialt, risikofylt, eller kriminelt innhold (Den Hamer & Konijn, 2015; Festl & Quandt, 2016). Dette finner Den Hamer og Konjin (2015) i en studie utført i tre faser i løpet av et skoleår som inkluderte 1005 barn i alder 9 og 13 år i Nederland (49% gutter) og Festl og Quandt (2016) i en longitudinell undersøkelse i to faser i løpet av et år med 1817 barn mellom 9 og 17 år (44% gutter) i Tyskland.

I en longitudinell undersøkelse gjennomført over 15 måneder blant 1199 barn mellom 9 og 17 år (45% gutter) i Hellas finner Müller et al. (2018) at tid på internett eller mobilen henger sammen med både det å mobbe andre og å bli mobbet av andre på nett. Dette finner også Fanti et al. (2012) i en longitudinell undersøkelse blant 1416 barn mellom 9 og 13 år i Kypros (49,9% gutter).

I en tverrsnittsundersøkelse blant 2079 9 til 17 åringer i Bermuda (49,9% gutter) finner Davis og Koepke (2016) at det å oppleve nettmobbing i større grad er assosiert med det å bruke mer tid på mobilen. Young People et al. (2013) finner at erfaringer med nettmobbing øker med alder i en tverrsnittsundersøkelse med mer enn 1500 barn mellom 12 og 15 år i UK. Erfaringene med nettmobbing er også høyere blant barn som er mobbet utenfor nettet ifølge en tverrsnittsundersøkelse blant 660 9–13 åringer i USA utført av De Paolis og Williford (2015).

I en tverrsnittsundersøkelse blant 892 14–17 åringer i Nederland finner Den Hamer et al. (2014) at det å mobbe andre på nett er assosiert med eksponering for antisosialt innhold kombinert med sinne og frustrasjonsproblemer. En tyrkisk tverrsnittsundersøkelse med 804 deltakere i alder 14–17 år (52% gutter) viser at de som mobber andre på nett oftere opplever depresjon (Kırcaburun et al., 2019). I enda en tverrsnittsundersøkelse blant 4400 ellever mellom 9 og 17 år i USA (51% gutter) finner Hinduja og Patchin (2013) at barn som tenker at deres venner mobber andre og at det ikke ville få konsekvenser for dem, mobber andre oftere. I en tverrsnittsundersøkelse blant 643 9–17 åringer i Spania (50,7% gutter) finner Yubero et al. (2017) i tillegg at piratkopiering på nett er assosiert både med å mobbe og å bli mobbet på nett.

Kvalitative funn fra en studie blant 108 9 til 19 åringer i UK anslår at barn og unge tenker på nettmobbing som en uunngåelig del av å være på sosiale medier, noe som er knyttet til sladder og ryktespredning (Bryce & Fraser, 2013).

2.7.2.4.5 Beskyttende faktorer

Beskyttende faktorer er identifisert i en longitudinell undersøkelse blant 1416 barn mellom 9 og 13 år i Kypros (49,9% gutter). Fanti et al. (2012) finner at det å oppleve støtte hjemme beskytter mot å bli mobbet på nett. Andre faktorer assosiert med mindre nettmobbing er foreldremediering ved hjelp av overvåkningsprogramvare. Dette finner Navarro et al. (2013) i en undersøkelse blant 1068 10–12 åringer (51% gutter) i Spania. I en tverrsnittsundersøkelse blant 2079 9 til 17 åringer i Bermuda (49,9% gutter) finner Davis og Koepke (2016) at et nært forhold til foreldrene og trivsel på skolen er også assosiert med mindre nettmobbing. Young People et al. (2013) finner også en assosiasjon mellom støtte fra venner og hjelp fra internettoperatøren i en tverrsnittsundersøkelse med mer enn 1500 barn mellom 12 og 15 år i UK.

Milosevic og Vladisavljevic (2020) undersøker med bruk av metodetriangulering i hvor stor grad norske barn mellom 9 og 19 år kjenner til ulike mekanismer som sosiale medieselskaper har introdusert for å bekjempe nettmobbing og i hvor stor grad barna synes at disse mekanismene er effektive. Forskerne finner at selv om de fleste barn kjenner til noen av disse mekanismene, slik som rapportering, og kan bruke dem, at de er ukjent med mer sofistikerte mekanismer og hvordan de kan brukes. Barn har også forskjellige oppfatninger om i hvor stor grad disse selskapene kan støtte dem med nettmobbing.

I tillegg viser en kvalitativ undersøkelse blant 67 barn mellom 14 og 18 år i USA at barn og ungdom har kreative løsninger til å takle nettmobbing om de er presentert med et scenario hvor en annen er mobbet (Selkie et al., 2018).

2.7.2.4.6 Kunnskapsoppsummeringer om nettmobbing

Vi har også funnet ni kunnskapsoppsummeringer om nettmobbing i litteratursøket. Innenfor dette temaet er det brukt forskjellige oppsummeringsmetoder. En av oppsummeringene tar for seg kvalitative studier, en tar kun for seg longitudinelle studier, mens de resterende analyserer tverrsnittsundersøkelser.

Oppsummeringen av de longitudinelle studiene om nettmobbing viser at det er store variasjoner mellom hvor mye mobbing er rapportert fra studie til studie (Camerini et al., 2020). Antall deltakere som mobber andre på nett varierer mellom 5,3% og 66,2%, mens antall deltakere som opplever nettmobbing varierer mellom 1,9% og 84,0%. Viktige risikofaktorer som er nøye utforsket i flere av de longitudinelle studiene har en sammenheng med mobbing utenfor nettet, og det å ha en tilbaketrukken (internaliserende) psykisk lidelse. Denne oppsummeringen finner svært få sammenhenger med problematisk internettbruk og miljøfaktorer, som for eksempel relasjoner med foreldre og jevnaldrende.

To av oppsummeringene viser at de som er mobbet, eller mobber noen på nett, ofte også opplever, eller tar del i mobbing utenfor nettet (Cassidy et al., 2013; Chen et al., 2017). Andre faktorer som bidrar til at en ungdom velger å mobbe en annen på nett er depresjon, problematisk bruk av elektroniske kommunikasjonsverktøy, umoralske holdninger, og sosiale normer (Chen et al., 2017). I tillegg til opplevelsen av mobbing utenfor nettet, så har de som bruker elektroniske kommunikasjonsverktøy større sjanse for å bli mobbet.

Det finnes også variasjoner i hvordan mobbingen utspiller seg på nett og i hverdagen (Cassidy et al., 2013). Oppsummeringen viser at det finnes flere forskjellige måter å mobbe andre på nett, enn i virkeligheten, og at gutter og jenter mobber hverandre på forskjellig måte. På lik linje med mobbing utenfor nettet så opplever mobberen, mobbeofferet og vitnet til nettmobbingen forskjellige psykologiske skader av oppførselen. Enkelte mobbeopplevelser kan oppleves verre på nett enn i virkeligheten, grunnet at mobberen kan være anonym, at de involverer et større publikum, at de har tilgang til mobbeofferet hele døgnet, og at de har mer makt.

En av oppsummeringene om tverrsnittsundersøkelser er utført i Sør-Korea og begrenser seg til sør-koreanske studier (Lee et al., 2018). Funnene fra denne indikerer at nettmobbing og mobbing utenfor nettet har flere fellestrekk, som f.eks. mellommenneskelige, familie og skolefaktorer. Den eneste assosiasjonen som er unik for nettmobbing (sammenlignet med mobbing utenfor nettet) er mer tid brukt på internett og internettavhengighet.

To av oppsummeringene om tverrsnittsundersøkelser tar for seg hvilke tiltak for å begrense nettmobbing som finnes i USA (Lancaster, 2018) og generelt (Hutson et al., 2018). Oppsummeringen fra USA identifiserer 11 studier som takler problemer relatert til nettmobbing, og finner flere assosiasjoner mellom tiltakene og endringer i holdninger og intensjoner om nettmobbing (Lancaster, 2018). Den andre oppsummeringen identifiserer 23 artikler om tiltak for å begrense nettmobbing, og finner ut at de vanligste tiltakene er å undervise om nettmobbing; å lære ungdommer empati, kommunikasjon, sosiale og digitale ferdigheter; og hvordan å takle nettmobbing (Hutson et al, 2018).

Den siste oppsummeringen om nettmobbingen går igjennom kvalitative studier og finner overlappende temaer som tar for seg nettmobbingen i konteksten av internett, barn og ungdom (Dennehy et al., 2020). Et gjennomgående tema for denne oppsummeringen er at teknologi er viktig for ungdommene, og at nettmobbing er opplevd som et vanskelig fenomen, men at ungdommene opplever risikoen som verdt det for å få beholde muligheten til å være sosiale på nettet. Maktforholdene mellom mobber og mobbeoffer er opplevd som ubehagelig, men også som mulig å endre.

2.7.2.5 Norsk og europeisk kontekst

Kun to av studiene i søket vårt baserer seg på en norsk kontekst, og finner ut at de som mobber på nett også er mobbet utenfor nettet (Olweus, 2012). Dette samsvarer godt med de internasjonale funnene i søket som viser at assosiasjonen mellom mobbing utenfor nettet og nettmobbing eksisterer (DePaolis & Williford, 2015) og er stabil over tid (Fanti et al., 2012). Assosiasjonen er også til stede i kunnskapsoppsummeringene om tverrsnittsundersøkelser som er funnet i dette søket (Camerini, et al., 2020; Cassidy et al., 2013; Chen et al., 2017; Lee et al., 2018).

Milosevic og Vladisavljevic (2020) sin studie viser at norske barn er ikke så godt kjent med mer avanserte mekanismer som sosiale medieselskaper introduserer for å bekjempe nettmobbing og har i tillegg blandede oppfatninger om i hvor stor grad disse selskapene kan hjelpe dem med nettmobbing.

Ellers fant vi ikke forskning om hvordan norske barn opplever skadelige effekter knyttet til nettmobbing i materialet vårt. Vi har dermed supplert hvor undersøkelse med forskning fra EU Kids Online nettverket og andre norske og nordiske forskere som har undersøkt dette temaet.

En undersøkelse utført av Görzig et al. (2017) basert på data innsamlet av EU Kids Online nettverket fra 15 813 barn mellom 9 og 16 år i 2010 støtter oppunder funnene om at barn og ungdom som blir mobbet på nett ofte blir mobbet utenfor nettet. Denne studien viser at 10,3% av norske barn blir mobbet på nett, mens 17,8% opplever mobbing utenfor nettet. Forskerne finner også at en rekke ulike faktorer henger sammen med det å oppleve nettmobbing, men ser særlig på faktorer på regionalt nivå som kan påvirke dette. Disse inkluderer kriminalitet, GDP, forventet levealder samt hvor tett man bor. Forskerne finner at barn som bor tettere enn andre barn (for eksempel i leiligheter i byer) opplever mer nettmobbing enn barn som ikke bor så tett.

I en annen undersøkelse finner Kofoed og Staksrud (2019) at rådende definisjoner om nettmobbing kan være med på å skape utfordringer både i forskning og i praksis, særlig i forbindelse med hvordan man takler dette fenomenet. Forskerne finner ut at definisjonen av nettmobbing som stammer fra utviklingspsykologi ikke er tilstrekkelig for å beskrive kompleksiteten av hvordan digital kommunikasjon kan føre til utestenging blant barn og deres jevnaldrende i ulike kontekster. Dette gjelder særlig med tanke på at definisjonen hevder at mobbing skal skje gjentatte ganger. Forskerne fant for eksempel at barn som passet på å mobbe ulike barn ikke definerte seg selv som mobbere. Forskerne mener at det er viktig å fange opp barns egne opplevelser av digital mobbing, og å se dette i lys av tverrfaglige perspektiver, inkludert perspektiver om digital kommunikasjon, for å øke forståelsen av fenomenet.

Staksrud og Ólafsson (2019, s. 8) sin studie viser at 25% av norske barn har opplevd å bli mobbet på nettet eller utenfor nettet i løpet av det siste året. Dette tallet har gått ned siden 2010, hvor 31% av norske barn hadde opplevd dette. Norske barns opplevelser med nettmobbing er også litt over det europeiske gjennomsnittet som ligger på 23% (Smahel et al., 2020). Forskerne peker på at dette er til tross for at tid barn bruker på sosiale medier og mobiltelefon har økt i samme periode. Dette problematiserer forskningsfunn som viser at tid brukt på digitale medier er en risikofaktor i forbindelse med nettmobbing.

Ifølge Staksrud og Ólafsson (2019, s. 8) er det spesielt jenter i den eldste aldersgruppen (14–17 år) som opplever mobbing (30%), mens 75% av gutter i samme alder oppgir at de ikke har opplevd nettmobbing. Kjønnsforskjeller finnes også i hvordan barn håndterer nettmobbing. Flere jenter (43%) enn gutter (4%) snakker med en bror eller søster om sine opplevelser. Flere jenter (37%) snakker med en lærer om dette eller med en annen voksen som de stoler på (33%). Gutter gjør ikke dette i det hele tatt. Her trengs mer forskning for å forstå hvorfor disse kjønnsforskjeller oppstår og hvordan gutter kan finne aktuelle ressurser og støtte som kan hjelpe dem i forbindelse med nettmobbing.

36% av norske barn sier i tillegg de ikke vet hva de skal gjøre hvis de opplever at andre blir mobbet på nett (Staksrud & Ólafsson 2019, s. 8).

Staksrud og Ólafsson finner også (2019, s. 9) at 15% av norske barn mellom 9 og 17 år oppgir at de har plaget andre enten ansikt til ansikt eller på nettet i løpet av det siste året. Dette tallet ligger også ganske nær det europeiske gjennomsnittet som er rundt 14% (Smahel et al., 2020). Barn oppgir oftest at dette er fordi de ville hevne seg (41%) eller fordi «det bare skjedde» (31%). 21% av barn oppgir at de gjorde dette fordi de synes det var morsomt (21%). Disse funnene viser ulike aspekter ved kommunikasjon og kultur mellom jevnaldrende som bør undersøkes nærmere i forbindelse med norske barns opplevelser av nettmobbing.

2.7.2.6 Oppsummering og kunnskapshull

De fleste artiklene om nettmobbing i materialet vårt definerer ikke skade på en eksplisitt måte, men knytter dette til redusert psykisk og fysisk helse, mindre empati, negativt kroppsbilde, problemer i vennskap og lavere trivsel generelt. Studiene undersøker ulike faktorer på individ-, mellommenneskelig- og samfunnsnivå som er med på å påvirke hvordan barn opplever skadelige medieeffekter knyttet til nettmobbing. På individnivå undersøkes hovedsakelig hvordan barn bruker internett og ulike digitale medier, deres personlighetstrekk, samt aspekter ved deres psykiske helse. Forskerne finner assosiasjoner mellom nettmobbing og en rekke psykiske skader inkludert angst, depresjon, redusert trivsel, lav kroppstillit, tynnhetsidealer og dårlig selvfølelse, samt problemer med å utvikle vennskap, lavere karakterer, redusert mestringsevne og økt stress. Barn som mobber andre på nettet opplever også depresjon, angst og somatiske symptomer i høyere grad enn andre.

På mellommenneskelig nivå undersøkes hvordan barn forholder seg til andre, om de opplever støtte i slike forhold i tillegg til hvordan ulike aspekter ved foreldre og lærermediering påvirker deres opplevelser av nettmobbing. På mellommenneskelig nivå undersøkes også hvordan barn opplever og deltar i digital mobbing. På samfunnsnivå undersøker to av studiene i materialet vårt hvordan kulturforskjeller kan påvirke barns opplevelser og deltakelse i nettmobbing. I en annen europeisk undersøkelse basert på data fra EU Kids Online undersøker forskere hvordan forventet levealder, kriminalitet, GDP samt hvor tett man bor påvirker opplevelser av nettmobbing (Görzig et al., 2017).

Risikofaktorer identifisert i materialet vårt inkluderer tidsbruk på ulike digitale medier, eksponering for voldelig medieinnhold, eksponering for mobbing på skolen, psykiske lider som depresjon, samt atferdsproblemer som sinne og frustrasjon. Forskere finner også at barns oppfatninger om deres venners tilnærminger til og deltakelse i nettmobbing samt mangel på konsekvenser, også kan føre til mer nettmobbing. Beskyttelsesfaktorer som er identifisert inkluderer det å oppleve støtte hjemme, å ha et nært forhold til foreldre, foreldremediering, trivsel på skolen samt ulike mekanismer introdusert av sosiale medieselskaper.

Forskning om digital mobbing bruker både definisjoner og skalaer som er opprettet for å undersøke mobbing som skjer utenfor nettet (cf. Olweus 1996), og skalaer som er utviklet for å fange opp unike aspekter ved digital mobbing (cf. Ybarra et al 2007; Huang og Chou, 2010; Hinduja & Patchin, 2013). Det at ulike mål brukes for å undersøke dette fenomenet gjenspeiler også en pågående uenighet på feltet hvor enkelte forskere finner at nettmobbing er en forlengelse av mobbing som foregår utenfor nettet og bør dermed undersøkes og forstås på samme måte (cf. Olweus, 2012), mens andre mener at det er visse teknologiske og kommunikasjonsaspekter ved nettmobbing som fører til kompleksiteten av fenomenet og som bør undersøkes nærmere (cf. Kofoed & Staksrud, 2019). For å fange opp denne kompleksiteten kreves flere metodologiske tilnærminger og tverrfaglige teoretiske perspektiver enn de som er rådende på feltet.

De fleste artikler i materialet vårt bruker tverrsnittsundersøkelser for å undersøke nettmobbing, etterfulgt av longitudinelle studier. Til tross for dette er det vanskelig å sammenligne funn og identifisere et kunnskapsgrunnlag på feltet. En grunn til dette er at bare tre av tverrsnittsundersøkelsene er basert på nasjonale representative utvalg. De andre undersøkelsene baserer seg på mindre og ulike utvalg. Også de longitudinelle undersøkelsene tar for seg både ulike og korte tidsintervaller, samt ulike utvalg med tanke på representativitet og størrelse. To undersøkelser ser på utviklingen i assosiasjoner mellom variabler over 6 måneder, fire på utviklingen over 1 år, én over 15 måneder. Bare to studier undersøker utviklingen over flere år, henholdsvis fire, og fem år.

Kunnskapsoppsummeringene på dette området viser også at det er store variasjoner i hvordan ulike studier undersøker fenomenet nettmobbing. Dette fører til variasjoner i funn om prevalens av nettmobbing, samt om hvordan barn opplever det. Kunnskapsoppsummeringene peker også på kjønnsforskjeller i hvordan mobbing oppleves på nettet, samt at det at mobberen kan være anonym, og kan ha tilgang til offeret hele døgnet er med på å påvirke hvordan barn opplever dette. Noen kunnskapsoppsummeringer peker også på tid brukt på digitale medier som en viktig risikofaktor.

Samtidig, når det gjelder tid brukt på digitale medier, finner Staksrud og Ólafsson (2019) at antall barn som opplever nettmobbing i Norge har gått ned fra 31% i 2010 til 25% i 2018, og dette til tross for at tidsbruk på digitale medier i samme periode har økt. Forskerne finner også store kjønnsforskjeller i hvordan barn opplever mobbing, og at de eldste jentene (mellom 14 og 17 år) opplever dette mest. Det er også forskjeller i hvordan barn håndterer mobbing. 36% vet ikke hva de skal gjøre, og gutter oppsøker ikke lærere eller andre voksne hvis de opplever mobbing. Norske barn har i tillegg blandede oppfatninger om i hvor stor grad ulike mekanismer introdusert av sosiale medieselskaper kan hjelpe dem med nettmobbing (Milosevic og Vladisavjevic, 2020).

Det er positivt at forskning viser at færre norske barn opplever nettmobbing i 2018 enn i 2010. Samtidig oppgir 25% av barn at de opplever dette, og det er dermed et viktig tema som må undersøkes videre. Hvorfor flere jenter enn gutter, og særlig eldre jenter, opplever dette vet vi ikke. Det er også bekymringsverdig at gutter oppsøker lite eller ingen hjelp hvis de opplever nettmobbing. Det trengs forskning som bruker ulike metodologiske tilnærminger samt tverrfaglige perspektiver for å øke kunnskap om dette fenomenet. Her er det også særlig viktig å fange opp barns egne opplevelser av nettmobbing, samt hvordan ulike aspekter ved digital kommunikasjon kan være med på å påvirke dette.

2.7.3 Digitale hatytringer

2.7.3.1 Introduksjon

Digitale hatytringer er en from for hatytring som foregår via digitale medier. Slike ytringer kan spre eller fremme diskriminering, xenofobi, og andre typer for hatytringer som er basert på intoleranse (Smahel et al., 2020). Hatytringer kan knyttes til ulike forhold, slik som seksuell legning, religion, kjønn, etnisk bakgrunn, hudfarge og nasjonalitet (Staksrud & Ólafsson, 2019). Diskusjoner om barns involvering i digitale hatytringer er også knyttet til spørsmål om internett som en arena for radikalisering (Staksrud & Ólafsson, 2019). Barn kan oppleve hatytringer på minst tre måter (1) de kan være eksponert for slike ytringer som ikke angår dem direkte; (2) de kan være offer for slike ytringer og føle at ytringene er rettet mot dem; og (3) de kan være med på å skape eller dele hatytringer (Machakova et al., 2020). Digitale hatytringer kan dermed også skape skadelige effekter for barn og unge.

2.7.3.2 Oversikt over søkeresultatene

Ingen av de empiriske undersøkelsene i materialet vårt forsket på digitale hatytringer som var rettet mot eller skapt av barn. Ingen av studiene i materialet vårt undersøkte hvordan internett kunne vært en arena for radikalisering heller. Vi fant derimot én kunnskapsoppsummering som undersøkte ulike strategier for å bekjempe digitale hatytringer (Blaya, 2019). Denne kunnskapsoppsummeringen gir ikke en eksplisitt definisjon av skade som kan oppstå i forbindelse med digitale hatytringer. Vi har dermed et behov for mer forskning som undersøker barns erfaringer med digitale hatytringer.

2.7.3.3 Overordnende resultater

Blaya (2019) undersøker ulike strategier for å bekjempe digitale hatytringer i forbindelse med lovverk, teknologi og utdanning. Å bekjempe digitale hatytringer medfører en utfordring i avveiningen mellom det å opprettholde retten til ytringsfrihet og å beskytte individer mot diskriminering, umenneskeliggjøring og oppfordring til vold. Blaya nevner at ulike definisjoner og operasjonaliseringer av digitale hatytringer er med på å skape forvirring på dette feltet. Hun kategoriserer digitale hatytringer som en form for digital mobbing som sprer rasisme, fremmedfrykt, antisemmetisme, islamofobi og terrorisme på nett. Digitale hatytringer skiller seg også ut fra andre typer for digital mobbing fordi de fokuserer på aspekter knyttet til individets hudfarge, etnisitet, kjønn, seksuelle legning og politiske eller religiøse meninger. Blaya (2019) finner at ikke en eneste av de strategiene hun undersøker har vist seg å være effektiv mot digitale hatytringer.

2.7.3.4 Norsk og europeisk kontekst

Mellom 2017 og 2019 undersøkte forskere i EU Kids Online nettverket europeiske barns erfaringer med digitale hatytringer. Barn ble spurt om sine opplevelser knyttet til digitale hatytringer, holdninger til vold og indikatorer på radikalisering. Spørsmålene og skalaene som ble brukt for å måle dette var basert på skalaer brukt i forskning om radikalisering, men skalaene var også tilpasset slik at barn kunne forstå dem. Noen av spørsmålene ble bare stilt til barn som hadde fylt 11 år og oppover (Staksrud & Ólafsson, 2019).

Staksrud og Ólafsson (2019) finner at 34% av norske barn har sett hatefulle ytringer på nett i løpet av det siste året. Gutter er eksponert for hatytringer i litt større grad enn jenter (38% versus 34%). 15% av disse barna har erfaringer med hatytringer minst hver måned. Norske barns erfaringer med digitale hatytringer ligger dermed under det europeiske gjennomsnittet, hvor 41% av barn har opplevd hatytringer i løpet av det siste året, og 17% av barn opplever dette minst hver måned.

Slike erfaringer blant norske barn øker betydelig med alder, fra 7% blant 9–10 åringene til 55% av 15–17 åringene. 6% av 9–17 åringene har mottatt hatefulle ytringer rettet mot dem eller gruppen de tilhører, og 5% av norske barn og unge har vært med på å sende hatefulle eller ydmykende meldinger på nettet (Staksrud & Ólafsson, 2019, s.9). Forskerne finner også at barn og unges erfaringer med hatytringer, samt deres egne holdninger til vold, radikalisering og hatytringer er lite forsket på.

Machackova et al. (2020) sammenligner hvordan barn i ti europeiske land opplever digitale hatytringer. Basert på arbeidet til (Greenawalt, 1992) og (Williams et al., 2019) defineres digitale hatytringer som hatytringer som er delt via elektroniske medier og som (1) fremmer voldelige reaksjoner; (2) skader de som ytringene er rettet mot; (3) fornærmer de som ser eller hører dem, og (4) inkluderer sladder og skjellsord som har en nedverdigende effekt på sosiale forhold i et samfunn. Ingen nærmere definisjon av skade som kan oppstå i forbindelse med hatytringer, er gitt. Forskerne ser på barns eksponering for digitale hatytringer; barns rolle som offer for digitale hatytringer; samt barns rolle som skaper eller deler av digitale hatytringer. De finner noen forskjeller i hvor ofte barn i ulike land opplever digitale hatytringer. De finner også at det å være offer for digitale hatytringer, eller å føle at ytringene er rettet mot en selv er opplevd i mye mindre grad enn det å bli eksponert for hatytringer. Under 2% av barn i alle land opplever at de er offer for hatytringer på en daglig eller ukentlig basis. Machakova et al. (2020) finner ingen store kjønns- eller aldersforskjeller i hvordan barn opplever dette. Forskerne finner også at færre barn er med på å skape og dele hatytringer enn de som føler at hatytringer er rettet mot seg selv.

2.7.3.5 Oppsummering

Siden norske barn og unge eksponeres for, er offer for, og skaper og deler digitale hatytringer er dette et område hvor det er et stort behov for forskning som undersøker barns opplevelser med slike ytringer, de ulike faktorer som kan være med på å fremme slike ytringer, eller å øke sannsynligheten for å motta dem, samt hvordan dette kan ha skadelige effekter på barn, på både kort og lengre sikt.

2.7.4 Overdreven mediebruk

2.7.4.1 Introduksjon

Forskning på skadelige medieeffekter knyttet til «overdreven mediebruk» og «medieavhengighet» undersøker skade knyttet til situasjoner hvor barn og ungdom ikke klarer å trekke seg unna forskjellige medier, eller bruker såpass mye tid foran et medium at det blir regnet som skadelig for deres psykiske eller fysisk helse eller sosiale forhold. Dette kan oppstå ved å bruke mye tid foran datamaskinen, å se for lenge på TV, eller å bli distrahert av mobilen når en holder på med andre aktiviteter.

Det er viktig å påpeke at selv om forskning på dette området undersøker både overdreven mediebruk og medieavhengighet er ikke disse anerkjente psykiske lidelser. Dataspillavhengighet er anerkjent som en lidelse i WHO sin klassifisering av sykdommer. Dataspillavhengighet er karakterisert som:

(I)mpaired control over gaming, increasing priority given to gaming over other activities to the extent that gaming takes precedence over other interests and daily activities, and continuation or escalation of gaming despite the occurrence of negative consequences (World Health Organisation, 2020).

For at en skal diagnostiseres med dataspillavhengighet må atferden være såpass alvorlig at det vesentlig påvirker de personlige, familiære, sosiale, utdanningsrettede eller karriererettede aspektene ved livet, i løpet av de siste 12 måneder eller lengre.

De empiriske studiene i materialet vårt undersøker overdreven mediebruk og medieavhengighet i forbindelse med både bruk av dataspill (6 studier), men også med andre former for digital kommunikasjon (19 studier).

2.7.4.2 Oversikt over søkeresultatene

Innenfor dette temaet finner vi 22 tverrsnittsundersøkelser, to kvalitative studier, ett eksperiment samt to kunnskapsoppsummeringer. Dermed dreier ganske mye av materialet vårt om overdreven mediebruk og medieavhengighet. Studiene er utført mellom 2007 og 2020.

Forstørr bilde

Den største andelen av studiene er publisert i USA (4) og i India (3), etterfulgt av Tyskland (2), Canada (2); New Zealand (2); Kina (2) samt enkelte studier i Finland, Hellas, Libanon, Belgia, Malaysia, Italia, Portugal, Sveits, Norge og en kombinasjon av seks europeiske land.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Temaene «overdreven mediebruk» og «medieavhengighet» er mest fremtredende innenfor psykologi (11), medisin (4) og psykiatri (4), samt enkelte studier fra medier- og kommunikasjon, informatikk, pediatri, kriminologi, sportsvitenskap og businessstudier.

Forstørr bilde

De fleste studiene omhandler barn i aldersgruppene 9–17 år (12) samt 14–17 år (2). Tre studier inkluderer barn fra 9–13, to inkluderer barn i alle aldre, og to inkluderer barn mellom 0–13 år. Fire studier inkluderer foreldre til de yngste barna.

Seks av studiene undersøker avhengighet knyttet til bruk av dataspill; fire til bruk av kombinasjoner av digitale medier; fire i forbindelse med bruk av internett; fire med bruk av mobiltelefon; to i forbindelse med bruk av TV; og enhver med gambling, film, skjermbruk og sosiale medier.

Forstørr bilde

2.7.4.3 Operasjonalisering og bruk av skadelighetsbegrepet

De fleste av studiene mangler en tydelig definisjon av skade som kan oppstå i forbindelse med overdreven bruk av medier. (Meeus et al., 2019) knytter dette til en mulig økning i aggressiv oppførsel samt psykologisk skade. (Van Petegem et al., 2019) fremhever at foreldres negative oppfatninger om dataspill kan være knyttet til at tid brukt på spill går ut over tid brukt på andre fysiske aktiviteter og sosiale interaksjoner. De mener at foreldre kan også være bekymret for innhold i spill, for eksempel voldelig eller seksuelt innhold). (Gentile et al., 2014) refererer også til ‘displacement theory’ (Putnam, 1995) og mener at i tillegg til at tid brukt på spill går ut over andre fysiske aktiviteter, at dette kan føre til fedme. De mener også at høyere skjermbruk kan gå ut over søvn, oppmerksomhetsproblemer og lavere karakter og akademisk engasjement, og at barn kan eksponeres for voldelig, seksuelt og kommersielt innhold i spill som kan være skadelig for dem. (Fu et al., 2020) oppgir dette også i forbindelse med overdreven bruk av mobiltelefon.

De andre studiene knytter skade til en type atferd og bruk av medier som går utover andre deler av livet til barna og ungdommer, for eksempel når barn og ungdom bruker så mye tid på et medium at det går utover deres søvn, sosiale liv, familieliv, akademiske ferdigheter, selvtillit eller psykiske helse. Dette regnes som overdreven mediebruk. Studier om medieavhengighet overlapper noe med overdreven mediebruk, men fokuserer på situasjoner hvor barn og ungdom ikke klarer å ta pause eller legge vekk det mediet som de holder på med, men heller føler at de må være til stede på det konstant.

Skaden er målt med tverrsnittsundersøkelser (16); longitudinelle- (5) og kvalitative (3) metoder, samt et eksperiment. To longitudinelle studier og to tverrsnittsundersøkelser tar for seg risikofaktorer som kan føre til overdreven mediebruk eller medieavhengighet. To longitudinelle studier og fire tverrsnittsundersøkelser samt to kvalitative studier undersøker konsekvensene av medieavhengighet. Ti studier, inkludert et eksperiment, utforsker relasjonen mellom foreldremediering og barn og ungdoms overdrevne mediebruk og medieavhengighet. En av disse studiene er longitudinelt og ser på endringer i forhold mellom disse variabler over tid. To studier faller ikke under disse kategoriene, men ser på prevalens av overdreven mediebruk.

Studiene bruker ulike skalaer og mål for å undersøke assosiasjoner mellom bruk av ulike medier og skadelige effekter for barn og unge. Vi oppsummerer disse skalaene her, samt hvordan de fordeler seg på individ, mellommenneskelig og samfunnsnivå.

2.7.4.3.1 Bruk av skalaer for å måle variabler på individnivå

Studiene som forsker på overdreven bruk av dataspill bruker ulike skalaer for å måle i hvor stor grad barn og unge bruker spill på en måte som er problematisk. (Turner et al., 2012)) bruker en modifisert versjon av ‘Problem Video Game Playing’-skalaen som er utviklet av Salguero og Morán (2002, i Turner et al, 2012). (Männikkö et al., 2018) bruker ‘Problematic Online Gaming Questionnaire’, ‘Tech Use Disorders survey’ og ber barn og unge i tillegg om å oppgi hvor mange minutter de bruker på dataspill på en vanlig dag og i løpet av en vanlig uke. (Paulus et al., 2018) bruker en skala utviklet for å måle dataspillavhengighet blant barn. (Rehbein & Baier, 2013) bruker ‘the Video Game Addiction Scale’ (Mößle, Kleimann, & Rehbein, 2007, i Rehbein & Baier, 2013).

Studiene som forsker på overdreven bruk i forbindelse med andre medier, bruker blant annet en skala utviklet av Young (1988) for å måle internettavhengighet (Dufour et al., 2016; Yadav et al., 2013; Y. Yang et al., 2017), og tid brukt på ulike nettaktiviteter. Andre skalaer inkluderer ‘Smartphone Addiction Proneness Scale for Youth (Kim et al, 2014, i Meeus et al., 2019) og ‘Compulsive Use (Andreassen et al 2012) og Fear of Missing Out (Przybylski et al 2013) som brukes i studien til (Dhir et al., 2018). Andre studier bruker målinger og skalaer som de utvikler selv (Jackson, 2018; Jamir et al., 2019).

Gambling er også målt i to studier med bruk av skalaen for gambling som inngår i DSM-IV fra det Amerikanske Psykiatrisk Forbundet (1994, i (Floros et al., 2013). Dette er brukt av både Floros et al (2013) og (Choo et al., 2015) mens Floros et al bruker en variant av skalaen som er tilpasset barn.

Helse og trivsel: Studiene bruker i tillegg skalaer for å måle barn og unges helse og trivsel. (Y. Yang et al., 2017) inkluderer skalaer som måler syn på lykke (Peterson et al 2005, i Yang et al. 2017); grad av tilfredshet med livet (Huebner, 1994, i Yang et al. 2017), positiv og negativ påvirkning (Bradburn, 1969, i Yang et al. 2017) samt prososial atferd (Zhang og Kou, 2011, i Yang et al. 2017). Dhir et al (2018), Yadav et al (2013) og Jamir et al (2019) undersøker angst, depresjon og slitenhet ved bruk av ulike etablerte skalaer. (Heim et al., 2007) måler i tillegg sosial kompetanse og selvoppfatning.

Symptomer på individnivå: (Paulus et al., 2018) undersøker ADHD-symptomer blant deltakerne i deres studie ved bruk av en skala utviklet av Döpfner et al, 2008 (i Paulus et al, 2018). (Robertson & Hancox, 2013) undersøker straffedom i New Zealand og Australia knyttet til deltakerne i studien deres.

Risikofaktorer på individnivå: Meeus et al. (2019) bruker skalaen til Novak og Clayton (2001, i Meeus et al, 2019) for å måle i hvor stor grad deltakerne i deres studie kan regulere egen oppførsel. Robertson & Hancox (2013) måler barns karaktertrekk. Sensasjonssøkende atferd er også undersøkt av (T. Janssen et al., 2018).

(Samaha & Hawi, 2017) undersøker i hvor stor grad barn deltar i fysisk aktivitet samt aktiviteter som ikke er digitale.

2.7.4.3.2 Bruk av skalaer for å måle variabler på mellommenneskelig nivå

I tillegg til å undersøke assosiasjoner mellom faktorer på individnivå undersøker syv av studiene hvordan barns forhold til sine foreldre spiller en rolle i deres overdrevne bruk av ulike medier. Meeus et al. (2019) bruker skalaen for foreldremediering utviklet av Valkenburg et al. (2013); og Samaha og Hawi (2017) spør barn om deres foreldres praksis og regler samt om hvor konsekvente foreldrene er med regler om skjermbruk og innhold. Floros et al. (2013) bruker en skala utviklet av Parker (1990, i Floros et al., 2013) for å måle kvalitet i forhold mellom foreldre og barn. Choo et al. (2015) undersøker også dette med en skala utviklet av Resnick et al. (1997, i Choo et al., 2015).

2.7.4.4 Overordnede resultater

Både omfanget av dataspillavhengighet og mobilavhengighet er undersøkt i to studier (Turner et al., 2012; Jamir et al., 2019). I en tverrsnittsundersøkelse med 2 832 elever mellom 12 og 19 år i Ontario, Canada, finner Turner et al. (2012) at 85% av ungdommene i studien har spilt dataspill det siste året, og at 18,3% spiller hver dag. Samtidig viser studien at kun en av deltakerne spiller så ofte at det kan regnes som problematisk. Jamir et al. (2019) gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse med 885 elever mellom 13 og 18 år i Nord-India. Forskerne finner at 30,3% av ungdommene i studien er avhengige av mobilen sin, og 33% av disse mener at karakterene deres har blitt dårligere på grunn av mobilbruken. Mobilavhengighet er mer vanlig for gutter, barn som har egen mobiltelefon, bruker en smarttelefon, har en ekstra enhet, eller er deprimerte.

I en tverrsnittsundersøkelse blant 825 elever mellom 10 og 12 år i Norge, finner Heim et al. (2007) at barns bruk av ulike medier er assosiert med noen ulike psykososiale effekter, men at disse effekter er små. Det å bruke medier til underholdning assosierte med lav akademisk prestasjon. Det å bruke nye medier i stor grad assosierte med selvoppfatning av atletisk kompetanse. Det å bruke Gameboy var også assosiert med lav grad av sosial aksept.

2.7.4.4.1 Risikofaktorer

Risikofaktorer for medieavhengighet som er undersøkt over tid, er familieforhold, skoletrivsel, og medieeksponering. Rehbein og Baier (2013) utførte en longitudinell undersøkelse over fem år med 406 barn mellom 9 og 15 år. Forskerne finner at de med én forelder, som opplever lav trivsel, livskvalitet og psykisk helse, som ikke passer inn i miljøet på skolen, eller som spiller dataspill som 10-åringer har større sannsynlighet for å utvikle en avhengighet av TV eller dataspill som 15-åringer. Assosiasjoner mellom internettavhengighet og kjønn er også undersøkt. Dufour et al. (2016) utførte en tverrsnittsundersøkelse med 3938 barn mellom 14 og 17 år i Canada. Forskerne finner at det er ingen signifikante forskjeller mellom risikofaktorer for gutter og jenter. Gutter og jenter bruker derimot internett på forskjellige måter. Jenter bruker internett for å være sosiale på sosiale medier og gutter bruker internett til å spille spill med andre. Denne studien viser at 1,3% av alle ungdommene har en internettavhengighet og at 41,7% er i risikogruppen for å utvikle en avhengighet.

Risikofaktorer for overdreven mediebruk ble undersøkt over to år i en longitudinell studie av Janssen et al. (2018) blant 1023 barn og unge mellom 10 og 15 år i USA (48% var gutter). Deltakerne som hadde en spenningssøkende personlighet, valgte oftere å se på filmer som hadde aldersbegrensninger på grunn av vokseninnhold. Männikkö et al. (2018) gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse blant 560 elever i Finland som var mellom 12 og 16 år. Risikofaktorer som assosierte med overdreven bruk av dataspill, var tid brukt på spill, og preferanse for spill-sjanger.

2.7.4.4.2 Foreldremediering

Selv om det kun er noen få studier som undersøker risikofaktorer for medieavhengighet og overdreven mediebruk, undersøker flere av studiene om det er en relasjon mellombarns forhold til sine foreldre, foreldremediering og medieavhengighet. Choo et al. (2015) gjennomførte en longitudinell undersøkelse over et år med 2601 elever og deres foreldre i Malaysia. De undersøker langtidsassosiasjoner mellom foreldres nærhet til barn og ungdom, og restriksjoner til deres bruk av dataspill, på barn og ungdom sine patologiske spillsymptomer. Studien viser at det er kun nærhet til barna (og ikke restriktiv mediering) som effektivt kan redusere spillsymptomene over tid. (Padilla-Walker et al., 2018) gjennomførte også en longitudinell analyse over to år i USA blant 681 ungdommer mellom 13 og 15 år (49% gutter). Forskerne undersøker om mødres overvåkning av barnas bruk av dataspill kan redusere bruk, og finner en assosiasjon mellom de foreldrene som bruker dataspill sammen med barna for å forstå dem bedre, og redusert medieavhengighet blant barn.

(Gugliandolo et al., 2019) gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse med 482 ungdommer mellom 14 og 17 år i Italia. De finner assosiasjoner mellomforeldres bruk av psykologisk kontroll eller frustrasjon og økt avhengighet av internett, dataspill, mobil, og sosiale medierhos ungdom. Barn med inkonsekvente og kontrollerende foreldre bruker også mobilen på en mer problematisk måte.

I et eksperiment introduserte Gentile et al. (2014) 1323 barn mellom 6 og 12 år i USA til et sosialøkologisk intervensjonsprogram for å kontrollere fedme. Forskerne finner at foreldremediering av barns mediebruk påvirker hvordan barn sover, presterer på skolen og prososial og aggressiv atferd. Forskerne finner at disse effektene er i tillegg mediert av tid brukt på skjerm og eksponering for voldelig medieinnhold.

Floros et al. (2013) undersøker gambling blant 2017 ellever mellom 12 og 19 år i en tverrsnittsundersøkelse på Kos i Hellas. Forskerne viser også at oppdragelsesstil er assosiert med gamblingavhengighet, men at strenge restriksjoner ikke har noen effekt på avhengigheten. I en tverrsnittsundersøkelse blant 4770 barn mellom 6 og 11 år i Libanon finner Samaha og Hawi (2017) en assosiasjon mellom overdreven mediebruk og det at foreldre belønner god oppførsel med å tillate skjermbruk, begrenser skjermbruk som straff og bruker skjermbruk for at barna skal være stille.

(Decker et al., 2012) utførte en kvalitativ undersøkelse blant 122 foreldre av barn mellom 4 og 6 år i seks europeiske land. De finner at foreldre opplever at barnehagebarn bruker mye tid foran skjerm, men at det er noe de ikke bekymrer seg for. Disse foreldrene mener at TV-titting kan ha en positiv effekt for læringsprosessen til barna.

2.7.4.4.3 Skadelige effekter knyttet til bruk av TV og film

Tre longitudinelle studier undersøker skaden av overdreven TV-bruk i barndommen (som babyer, og i alder av 5–15 år) på livet som barn og voksen (Jackson, 2018; Robertson & Hancox, 2013). Jackson (2018) bruker longitudinelle data fra en nasjonal representativ undersøkelse av rundt 5000 barn i USA over 5 år, ved 9 måneder, 2 år og i barnehagealder. Jackson finner at babyer som er eksponert for TV-innhold utvikler lavere sosiale ferdigheter i skolealder. Dette gjelder spesielt hvis de har blitt eksponert for voksen-TV, eller hvor TV er på uten at de voksne snakker eller leker med dem. Robertsen & Hancox (2013) gjennomførte en longitudinell kohortanalyse blant 1037 individer født i New Zealand mellom 1972 og 1973. Denne studien viser at barn og ungdom som har blitt eksponert for overdreven TV-bruk, har større sannsynlighet for å bli dømt for en kriminell handling, ha en antisosial personlighetsdiagnose og større grad av aggressive personlighetstrekk som voksen (Robertson & Hancox, 2013). En siste longitudinell studie utført av Janssen et al. (2018) blant 1023 barn mellom 10 og 15 år i USA viser at det å se aldersbegrensende filmer som barn assosierer med å røyke og å prøve marihuana tidligere i ungdomstiden.

2.7.4.4.4 Assosiasjoner mellom internett og sosiale medier, avhengighet

Yang et al. (2017) og Dhir et al. (2018) undersøker også assosiasjoner mellom avhengigheter knyttet til internett og sosiale medier. Yang et al. (2017) gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse blant 2082 barn og unge mellom 13 og 18 år i Kina. Forskerne finner at internettavhengighet undergraver effekten av et meningsfullt liv på trivsel, velferd og psykisk helse; og at medieavhengighet og frykten for å gå glipp av noe (FOMO = fear of missing out) kan trigge sosiale medier-fatigue (utmattelse). Dhir et al. (2018) utførte en longitudinell undersøkelse blant 1144 barn og unge mellom 12 og 18 år i India. Forskerne finner at utmattelse fra sosiale medier er også assosiert med angst og depresjon. Paulus et al. (2018) gjennomførte en tverrsnittsundersøkelse blant 1271 foreldre til barn mellom 0 og 8 år i Tyskland. Forskerne finner en sammenheng mellom barn som har en dataspillavhengighet og en diagnose av oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD).

To kvalitative studier undersøker ungdommers opplevelser av overdreven mediebruk (Calado et al., 2014; Vacaru et al., 2014). Vacaru et al. (2014) undersøker hvordan 45 barn og unge mellom 13 og 18 år bruker mobiltelefon i New Zealand. Forskerne finner at ungdommer opplever problematiske aspekter ved mobilbruk. Disse er beskrevet som fysiske, sosiale og psykologiske ulemper, som for eksempel at man kan utvikle en avhengighet av å bruke mobiltelefon. Calado et al. (2014) gjennomførte en fokusgruppe analyse blant 37 deltakerne som var mellom 13 og 26 år. Forskerne finner at ungdommer (mellom 14 og 17 år) opplever fordeler med gambling og regner gambling som en lignende aktivitet som å spille dataspill.

2.7.4.4.5 Kunnskapsoppsummeringer om overdreven mediebruk

En kunnskapsoppsummering om gambling og en om internettavhengighet ble også funnet i litteratursøket (Ariyabuddhiphongs, 2013; Throuvala et al., 2019). Den første oppsummeringen utforsker utviklingen av gamblingoppførsel fra 1990–2010, og finner at lotteri og skrapelodd var mer populært i de tidligere årene, mens internettgambling tok gradvis over i løpet av de senere årene (Ariyabuddhiphongs, 2013). Det er mer vanlig for gutter enn for jenter å gamble på en problematisk måte på internett. Oppsummeringen viser også at spenningssøkende personlighet og konsentrasjonsproblemer er assosiert med gambling blant ungdommer.

Den andre oppsummeringen utforsker hvilke forskjellige strategier som eksisterer for å begrense internettavhengighet og dataspillavhengighet (Throuvala et al., 2019). Denne oppsummeringen identifiserer at avhengighet er definert som tid brukt på disse mediene, og i tillegg så finner de flere metodologiske problemer med studiene som har som mål å begrense disse avhengighetene.

2.7.4.5 Norsk og europeisk kontekst

Studiene og oppsummeringene vi fant innenfor kategoriene ‘overdreven mediebruk’ og ‘medieavhengighet’ gjenspeilet en internasjonal kontekst, men manglet nordiske studier (med unntak av en studie fra Finland av Männikko et al. 2018, og en norsk studie fra 2007 som så på ulike effekter knyttet til barns bruk av medier). Derfor har vi supplert vårt litteratursøk med studier fra forskerne i EU Kids Online nettverket som har undersøkt dette både i Norge og i 19 andre europeiske land.

Staksrud og Ólafsson (2019, s. 77) finner at 54% av foreldre til norske barn bekymrer seg mye for at barnet deres bruker for mye tid på mobiltelfonen sin. 50% bekymrer seg mye for at barnet bruker internett for mye. 49% bekymrer seg for at barnet bruker dataspill for mye. Det er dermed mye bekymring blant norske foreldre for at barna deres bruker internett, dataspill og mobiltelefon for mye. Forskerne legger til at frykten for at barn bruker mye tid foran skjermen og kan «bli avhengige» av dette er et opphav til konflikt i mange familier.

Staksrud og Ólafsson (2019) finner også at ulike barn opplever egen bruk av digitale medier på ulike måter og at det dermed er vanskelig å gi et forskningsbasert svar på hvor mye tid er «for mye» i forbindelse med barn og unges bruk av disse medier. Forskerne i EU Kids Online nettverket foretrekker også begrepet «overdreven bruk» heller enn «avhengighet» fordi overdreven bruk er basert på en kompensasjonsmodell, hvor individers bruk kan kompensere for psykiske problemer, ensomhet, eller for å unngå andre problemer (Kardefelt-Winther, 2014), uten at dette nødvendigvis er en indikator for psykisk lidelse (Smahel et al., 2012).

Staksrud og Ólafsson (2019, s. 62) finner at 9% av norske barn opplever at tiden de bruker på nettet skaper problemer for dem minst hver måned, mens 30% opplever dette noen få ganger. Problemer er knyttet til det å la være å sove eller spise på grunn av internettbruk; det å føle seg plaget når de ikke kan være på nettet; det å bruke nettet selv om de ikke egentlig er interessert i det; det å bruke mindre tid enn de burde med familie, venner eller på lekser; det å prøve å bruke mindre tid på internett uten å klare det: det å oppleve konflikt med familie eller venner; eller, det at tiden de bruker på nett skaper problemer for dem. De eldste barna opplever at deres bruk av internett skaper problemer for dem minst hver måned i større grad enn de yngste. De eldste jentene opplever oftere enn gutter at de tar seg i å bruke internett når de ikke egentlig er interessert i det.

Forskerne fra EU Kids Online nettverket legger også til at overdreven bruk av internett kan føre til negative konsekvenser for barn, særlig med tanke på deres helse og velferd. Dette kan føre til emosjonelle utfordringer, lavere mestringsevne, høyere grad av sensasjonssøking, problemer med søvn, risikofylt atferd, røyking, dårlig diett og lavere grad av fysisk aktivitet, samt andre helserelaterte utfordringer (Smahel et al., 2020).

I og med at noen norske barn opplever utfordringer knyttet til egen bruk av internett og digitale medier, og at dette er et stort område for bekymring for norske foreldre, trengs mer forskning for å kunne undersøke hva slags skadelige effekter norske barn opplever i forbindelse med deres bruk av digitale medier, og hvordan dette påvirker dem på kort og lengre sikt.

2.7.4.6 Oppsummering og identifisering av forskningshull

I EU Kids Online prosjektet har fokuset for ‘overdreven mediebruk’ vært tid på internett, i tillegg til alders- og kjønnsvariabler. Utenom dette er det mangel på nordiske studier som utforsker andre variabler som assosierer med overdreven mediebruk hos barn og ungdom. De internasjonale funnene gir oss et innblikk inn i de forskjellige risikofaktorene som underligger medieavhengighet og overdreven mediebruk. Spesielt er foreldrenes rolle fremtredende som en risikofaktor og som en beskyttende faktor for overdreven mediebruk. Barn og ungdom med kontrollerende foreldre bruker internett og TV mer enn de som ikke har kontrollerende foreldre, mens de med nærhet til foreldrene bruker mindre tid.

Vi får også et inntrykk av hvordan overdreven mediebruk og medieavhengighet kan ha skadelige effekter for barn og ungdom i verden. Noen av skadene som beskrives i de internasjonale studiene er redusert velferd, trivsel og psykisk helse. Vi vet også noe om skaden av forskjellige typer mediebruk på barn og ungdommers fremtidige liv, men mangler informasjon om flere ressurser som barn og ungdom kan ta i bruk for å begrense medieavhengighet eller overdreven mediebruk. På lik linje med nettmobbing, kan det være en idé å fokusere på hvordan barn og ungdommer kan lære seg å takle sin eget mediebruk på en hensiktsmessig måte. Internett er et medium som blir brukt jevnlig i livene til barn og ungdom. Samtidig har bruk av digitale medier blitt knyttet opp mot både skole og de sosiale livene til barn og ungdom, og det kan derfor være vanskelig å definere tydelig hva man kan regne som overdreven mediebruk samt hvordan dette kan påvirke ulike barn på ulike måter.

I dette kapitlet har vi lagt frem nyere forskning om skadelige medieeffekter som oppstår i forbindelse med ulike aspekter ved barns atferd i digitale medier. Vi har gitt en oversikt over forskning på dette området, sett på hvordan skadelighetsbegrepet er operasjonalisert og brukt. Vi har også oppsummert overordnende funn og identifisert forskningshull. I neste kapitlet oppsummerer vi overordnende funn fra nyere forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge og peker på forskningshull på det overordnede feltet.

2.8 Overordnede oppsummeringer

I denne rapporten har vi lagt frem forskning om hvordan skadelighetsbegrepet er brukt i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter fra 2007 til 2020. Vi har funnet at forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge er omfattende og dekker et stort omfang av ulike aspekter ved barns digitale liv, inkludert mye mer enn det å eksponeres for skadelige eller alvorlig skadelige bilder.

Studiene vi har analysert handler om innholdsrelaterte, kontaktrelaterte og atferdsrelaterte skader. Innholdsrelaterte skader er knyttet til barns eksponering for innhold som er voldelig eller seksuelt i tillegg til innhold om selvskading, selvmord, kroppsidealer, måter å bli veldig tynn på, og alkohol og narkotika. Vi har også sett på forskning som tar for seg skadelige medieeffekter knyttet til kommersielt innhold og andre typer innhold som kan ha en negativ påvirkning på barn og unges psykiske og fysiske helse. I tillegg til eksponering for skadelig innhold har vi også undersøkt forskning om kontakt- og atferdsrelaterte skader. Kontaktrelaterte skader kan oppstå i situasjoner hvor barn og unge er i kontakt med andre på nettet, særlig i forbindelse med ulike typer for seksuell kommunikasjon. Atferdsrelaterte skader kan oppstå i sammenheng med barns atferd ved bruk av digitale medier. Disse inkluderer nettmobbing, digitale hatytringer og overdreven mediebruk.

Vi viser at de færreste studier i materialet vårt definerer skadelige medieeffekter eller viser hvordan de operasjonaliserer dette på en tydelig måte. Dette gjør at det er vanskelig å finne et solid kunnskapsgrunnlag om ulike kategorier for skade, i tillegg til omfang, grad og varighet av skaden. Samtidig, knyttes skade til ulike typer for psykiske, emosjonelle, fysiske og atferdsrelaterte aspekter som barn og unge kan oppleve i forbindelse med mediebruk. Vi diskuterer hvordan skade defineres og operasjonaliseres i ulike studier i kapittel 4, 5, 6 og 7 i denne rapporten, men legger til en overordnet kommentar her.

Innholdsrelaterte skader

Studiene om innholdsrelaterte skader fokuserer på hvordan barn kan oppleve psykologiske eller emosjonelle skader, enten samtidig som, eller etter at de har blitt eksponert for medieinnhold som er definert som skadelig. Flere av studiene undersøker for eksempel om voldelig medieinnhold kan påvirke aggressivt, voldelig eller kriminell oppførsel hos barn og unge.

Skader knyttet til seksuelt medieinnhold viser at barn kan bli opprørt av å se på dette og at det kan påvirke hvordan de oppfører seg seksuelt. En økende bekymring i forskningslitteraturen er at barn og unge kan bli eksponert for utrygg sex eller andre typer for misbruk, og at eksponering for dette innholdet kan føre til tidlig seksualisering. Noen av studiene undersøker også om barn kan bli desensibilisert for seksuelt innhold over tid. Andre studier fremhever at det er viktig å anerkjenne at barn også kan oppsøke seksuelt og pornografisk innhold med vilje, blant annet for å utforske aspekter ved sin egen kropp og identitet. Barns intensjonalitet i denne forbindelsen er også med på å påvirke hvordan de opplever medieeffekter. Forskning på dette feltet finner også kjønns- og aldersforskjeller i hvordan barn opplever skader knyttet til seksuelt innhold. Særlig jenter og yngre barn blir mer opprørt av å se dette innholdet enn eldre gutter.

Skader knyttet til innhold om selvskading og selvmord inkluderer at barn kan bli opprørt av å se dette, samtidig som nettsider som inkluderer dette innholdet kan ha både negative og positive aspekter. Det er mulig at barn opplever disse nettsidene som positivt da de kan finne andre å dele erfaringer med. Dessverre kan bruk av slikt innhold også påvirke eller underbygge psykiske lidelser hos barn og unge. Det samme gjelder innhold om kroppsidealer og måter å bli veldig tynn på som kan være knyttet til anoreksi, bulimi og andre typer for spiseforstyrrelser hos både jenter og gutter. Dette innholdet kan ha en negativ innvirkning på holdningene barn og unge har til sin egen kropp og psykiske helse. Vi har funnet svært få studier som undersøker hvordan ulike aspekter ved barns bruk av disse sider kan være med på å påvirke hvordan de opplever skadelige effekter. I tillegg er det uklart hvordan disse erfaringene henger sammen med mellommenneskelige aspekter slik som sosial sammenligning og press fra jevnaldrende. Siden norske barns opplevelser med dette innholdet er økende så er det et stort behov for mer forskning på dette området.

Et annet type for innhold som kan ha skadelige medieeffekter på barn og unge er kommersielt innhold. Vi har funnet lite forskning på dette i materialet vårt. Dette til tross for at norske barn eksponeres for og opplever kommersielt innhold daglig ved bruk av digitale medier (se f.eks Rosenberg et al, 2019). Det er uklart hvilke farer som er knyttet til kommersielt innhold, men i vårt materiale oppdaget vi assosiasjoner mellom reklame for mat rettet mot barn, og utvikling av fedme hos barn og ungdom. Andre kommersielle farer som kommer frem inkluderer misbruk av barn og unges personopplysninger, sporing av barn og jevnaldrende på nett, og bruk av penger på spill. Dette er et komplekst forskningsområde, hvor flere tverrfaglige perspektiver trengs for å forstå omfanget, graden og varigheten av kommersielle skader på barn og unges liv.

Selv om mange av de empiriske undersøkelser som vi har sett på i kapittel 4 og 5 viser at det finnes positive assosiasjoner mellom barns eksponering for visse kategorier for medieinnhold og ulike negative utfallsvariabler, demonstrerer vi at disse resultatene både er omstridte, og at motstridene resultater finnes. Ingen av studiene viser kausalitet mellom barns eksponering for medieinnhold og de ulike utfallsvariabler som de undersøker. Disse motstridende funn og konklusjoner viser hvordan ulike metodologiske tilnærminger kan føre til ulike resultater, samt hvor usikkert kunnskapsgrunnlaget på dette feltet er. Det bekrefter også at det finnes utfordringer med operasjonalisering av skadelighetsbegrepet og instrumentene som brukes for å måle dette.

Kontaktrelaterte skader

Kontaktrelaterte skader fokuserer på fire typer seksuell kommunikasjon som foregår mellom barn, andre barn og voksne på nettet. Disse inkluderer sexting, digital kjærestevold, digitalt misbruk og voldtekt. Selv om sexting regnes som et mulig opphav til kontaktrelatert skade, er det også en vanlig praksis blant norsk ungdom og går ut på å dele seksuelle meldinger via mobiltelefonen og internett. Forskning fra EU Kids Online nettverket viser at sexting har blitt mer vanlig i Norge fra 2010 til 2018, særlig blant barn i 15 til 17 års alder (Staksrud & Ólafsson, 2019). Mesteparten av denne kommunikasjonen viser seg også å være samtykkende. Allikevel ønsker ikke 25% av norske barn å motta seksuelle meldinger og blir opprørt når dette skjer. Dette gjelder særlig norske jenter mellom 14 og 17 år.

Forskning i denne kategorien inkluderer studier som gir tydelige definisjoner av de skadene som barn kan oppleve når de kommer i kontakt med andre på nettet. Setty (2017) definerer skade som kan oppstå i forbindelse med sexting som press og tvang til å delta i sexting samt uautorisert deling av bilder. Ungdommene som fortalte om disse opplevelsene i denne intervjustudien opplevde også skam, skyld og ansvarsfølelse. Denne studien bar preg av at disse opplevelsene hovedsakelig påvirket jentene mer enn guttene, og ifølge Setty er dette knyttet til normative oppfatninger om mannlig og kvinnelig seksualitet.

Forskning i vårt materiale viser også at digital kjærestevold oppleves i like stor grad av gutter og jenter, men at jenter blir mer opprørt av det. Norske tenåringsjenter som er utsatt for kjærestevold, opplever trakassering, kontroll, overvåkning og seksuell tvang (Hellevik, 2019). Dette kan knyttes opp mot ulike aspekter ved digital kommunikasjon som kan fremme anonymitet og usynlighet, samt asynkron kommunikasjon, kommunikasjon som er selvdrevet, basert på egen fantasi, og mangler kontekstuell informasjon om status og autoritet. Disse aspekter er identifisert av Suler (2004) i sin kategorisering av positive og negative aspekter ved digital kommunikasjon. Hellevik (2019) legger også til at varigheten av digital kommunikasjon kan være med å forverre skaden av digital kjærestevold for de som opplever det. Reed et al. (2017) sin studie viser i tillegg at skade som oppstår i forbindelse med digital kjærestevold kan skje både enkelte og gjentatte ganger, samt at det er viktig å kartlegge intensjonene som ligger bak dette.

Selv om ingen av studiene i undersøkelsen vår fokuserer på skade knyttet til digitalt misbruk eller voldtekt, har vi lagt til nordiske studier som undersøker dette. Jonsson et al. (2019) sin studie viser at skader som oppstår i forbindelse med digitalt misbruk er minst like omfattende som de som forplanter seg i forbindelse med fysisk misbruk. Lignende funn er demonstrert i forbindelse med digital voldtekt, hvor voldtektsforbryteren i digitale sammenhenger har mulighet til å være anonym og å kommunisere med offeret døgnet rundt (Fransson et al., 2019).

Selv om definisjoner av skade knyttet til seksuell kommunikasjon er tydeligere enn de andre medieskadene i materialet vårt, så er det lite forskning på dette området og dermed et tynt overordnet kunnskapsgrunnlag.

Atferdsrelaterte skader

Forskning som vi har lagt frem knyttet til atferdsrelaterte skader fordeler seg på temaer om nettmobbing, digitale hatytringer og overdreven mediebruk. De fleste undersøkelsene i denne kategorien gir ikke en direkte definisjon av skade, men det er indirekte beskrevet at nettmobbing for eksempel kan føre til psykisk og fysisk skade. Studiene i materialet vårt undersøker ulike faktorer på individ, mellommenneskelig og samfunnsnivå som er med på å påvirke hvordan barn opplever skadelige medieeffekter knyttet til nettmobbing. Forskningen viser at nettmobbing har assosiasjoner med en rekke psykiske skader. Skadene beskrevet er angst, depresjon, redusert trivsel, lav kroppstillit, tynnhetsidealer og dårlig selvfølelse, samt problemer med å utvikle vennskap, lavere karakterer, redusert mestringsevne og økt stress. Barn som mobber andre på nettet opplever også depresjon, angst og somatiske symptomer i høyere grad enn andre.

Selv om 42 empiriske studier og 9 kunnskapsoppsummeringer i materialet vårt fokuserer på nettmobbing, og viser til ulike assosiasjoner mellom nettmobbing og psykiske og fysiske variabler, kan ikke funnene sammenlignes fordi de er basert på ulike utvalg og bruker ulike metoder og mål for å undersøke nettmobbing. De færreste studier er basert på nasjonalt representative utvalg. Definisjonen ‘nettmobbing’ er også beskrevet på forskjellige måter. Noen forskere mener at nettmobbing er en forlengelse av ‘vanlig’ mobbing og at den dermed skal undersøkes og forstås i tråd med dette. Andre mener at enkelte aspekter ved barns deltakelse i digital kommunikasjon gjør nettmobbing mer kompleks enn ‘vanlig’ mobbing, og derfor mer problematisk. Kofoed og Staksrud (2019) mener at vi trenger flere metodologiske tilnærminger samt tverrfaglige perspektiver for å forstå barns opplevelser med nettmobbing.

Vi har funnet veldig lite forskning om barns erfaringer med digitale hatytringer. Digitale hatytringer defineres som ytringer med hatefulle intensjoner mot spesifikke samfunnsgrupper. Eksempler inkluderer seksuell legning, religion, kjønn, etnisk bakgrunn, hudfarge og nasjonalitet (Staksrud & Ólafsson, 2019). Hatefulle ytringer gir også et grunnlag for spørsmål om nettet kan brukes til radikalisering av barn og unge. Det vi vet, fra forskning fra EU Kids Online nettverket, er at norske barn opplever digitale hatytringer og at de har minst tre ulike roller i forbindelse med disse ytringene. De kan eksponeres for slike ytringer, de kan i tillegg føle at ytringene er rettet mot dem eller gruppen de tilhører, og de kan også være med på å skape og dele slike ytringer. Vi trenger mer forskning for å forstå hvordan ulike barn i Norge opplever digitale hatytringer og hvordan disse er knyttet opp mot de ulike aspektene i livene deres, for eksempel gruppe tilhørighet, etnisitet, seksuell legning, religion, kjønn, hudfarge og nasjonalitet. Vi har heller ikke funnet studier som utforsker hvordan norske barns opplevelser med digitale hatytringer kan være knyttet til bruk av internett som en arena for radikalisering.

Forskning som undersøker overdreven bruk av medier, står overfor en utfordring i hvordan å bruke ulike begreper. En del forskning på dette området har undersøkt ‘avhengighet’ i forbindelse med mediebruk og sett på om dette er en patalogisk lidelse. Forskerne i EU Kids Online nettverket foretrekker begrepet «overdreven bruk» heller enn «avhengighet» fordi overdreven bruk er basert på en kompensasjonsmodell, hvor individers bruk kan kompensere for psykiske problemer, ensomhet, eller for å unngå andre problemer (Kardefelt-Winther 2013), uten at dette nødvendigvis er en indikator for en psykisk lidelse (Smahel et al., 2012). Samtidig har WHO relativt nylig definert overdreven bruk av dataspill som en lidelse. For at en skal diagnostiseres med ‘dataspillavhengighet’ skal måten en bruker dataspill på gå utover andre aspekter ved livet på en betydelig måte. Disse aspektene inkluderer familieforhold, vennskap, lekser, søvn, eller spising, og problemene må ha foregått i minst tolv måneder.

De fleste studier i materialet vårt knytter skade i forbindelse med overdreven bruk til en type atferd og bruk av medier som går utover andre deler av livet til barn og unge, for eksempel når barn og ungdom bruker så mye tid på et medium at det går utover deres søvn, sosiale liv, familieliv, akademiske ferdigheter, eller psykiske helse. Studier om medieavhengighet overlapper noe med overdreven mediebruk, men fokuserer på situasjoner hvor barn og ungdom ikke klarer å ta pause eller legge vekk det mediet som de holder på med, men heller føler at de må være til stede på det konstant.

Overdreven mediebruk er et stort tema for bekymring blant norske foreldre. Staksrud og Ólafsson (2019) sin studie viser for eksempel at 54% av foreldre til norske barn bekymrer seg mye for at barnet deres bruker for mye tid på mobiltelfonen sin. 50% har store bekymringer for at sitt eget barn bruker internett for mye. 49% bekymrer seg for at barnet bruker dataspill for mye. Risikofaktorer knyttet til overdreven mediebruk er hvordan barn har det hjemme og på skolen, og hvor mye de bruker medier. Samtidig er det vanskelig å gi et entydig, forskningsbasert svar på hva som kan defineres som overdreven mediebruk. Ulike barn opplever bruk av medier på ulike måter. Allikevel oppgir 9% av norske barn at de opplever at deres eget bruk av digitale medier går ut over andre aspekter ved deres liv (Staksrud & Ólafsson, 2019).

Metodologiske utfordringer

Mesteparten av materialet vi har funnet er psykologiske undersøkelser, deretter studier om medier- og kommunikasjon, etterfulgt av studier fra de følgende fagfeltene: psykiatri, medisin, kriminologi, sosiologi, pediatri, utdanning, informatikk og andre enkelte disipliner. Metodene som brukes går igjen i alle undersøkelser og er for det meste tverrsnitts- eller longitudinelle metoder. Vi har i mye mindre grad funnet forskning som bruker metodetriangulering, eksperimenter eller kvalitative metoder. Forskningen om skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk er dermed lite innovativ når det gjelder metodebruk.

Selv om tverrsnittsundersøkelser er ekstremt nyttige for å kartlegge prevalens og undersøke assosiasjoner mellom forskjellige variabler, så trenger vi kvalitativ forskning for å undersøke i dybden hvordan barn som eksponeres for skadelige medieeffekter opplever dette. I tillegg er det nødvendig med metodetriangulering, og flere longitudinelle studier over større tidsintervaller for å forstå omfanget av skaden, og hvordan og hvor lenge barn blir påvirket. En annen utfordring med metodene brukt i materialet vårt, er bruk av selvrapportering. Problemet med selvrapportering er at barn kan svare det de tror at forskerne ønsker å høre, eller det de oppfatter som sosialt akseptabelt.

Det er i tillegg en utfordring at de aller fleste tverrsnittsundersøkelser i materialet vårt ikke er basert på nasjonale, representative utvalg. Disse undersøkelsene bruker også ulike rekrutteringsmetoder og har forskjellige antall deltakere, noe som gjør det vanskelig å sammenligne funn på tvers av studiene på en konsekvent måte.

Longitudinelle studier kan belyse utvikling av forholdet mellom assosiasjoner over tid, men de fleste longitudinelle undersøkelsene i materialet vårt er gjennomført på under to år. Lengre undersøkelser som følger ulike grupper barn (de yngste, de mellomste og de eldste) trengs for å kunne gi bedre, mer nyanserte og presise opplysninger om hvordan barn opplever skadelige effekter knyttet til deres bruk av medier.

De færreste av studiene har hovedfokus på barnas opplevelser av skade. Forskningen fra EU Kids Online viser hvor viktig det er å undersøke barnets perspektiv. For eksempel, så har forskere knyttet til dette nettverket funnet ut av at barn kan ha svært ulike oppfatninger om hva som defineres som seksuelt innhold (cf. Staksrud & Ólafsson, 2019, s. 53–54). Studiene som ikke integrerer barns perspektiver risikerer dermed å bekrefte mulige sammenhenger mellom variabler uten å fange opp mer kunnskap om hvorfor og hvordan de mest sårbare barna blir eksponert for skadelig effekter i deres mediebruk.

Det er heller ikke mange studier i materialet vårt som tar et bredere økologisk fokus for å undersøke skadelige medieeffekter på barn og unge slik som er anbefalt av Livingstone et al. (2017).

Barns digitale liv er preget av interaksjoner og samhandling med andre. Det er derfor vanskelig å undersøke hvordan barn er eksponert for skadelige medieeffekter med en forståelse av barn som passive mottakere av skadelig eller alvorlig skadelig medieinnhold. Det er et behov for flere perspektiver som identifiserer barn som aktører som er med på å delta i og dermed skape medieeffekter. Staksrud og Ólafsson (2019) viser for eksempel at hvordan barn eksponeres for ulike typer for skadelig innhold om selvmord og måter å bli veldig tynn på er økende hos norske barn og unge, og at økningen preges av kjønn og aldersgrupperinger. Men vi vet altfor lite om hvordan barn eksponeres for medieskade, om hvem de mest sårbare barn er, og om hva deres intensjoner er i forbindelse med ulike typer for skader som de kan oppleve. Vi vet også altfor lite om hvordan skadelige medieeffekter kan påvirke barn både på kort og lengre sikt.

Forskere bruker begrepet ‘polyviktimisering’ for å fremheve hvordan barn som opplever risiko i forbindelse med et aspekt ved deres bruk av digitale medier kan også være utsatt for flere andre typer for risiko og skade. For eksempel, finner Barbovschi og Staksrud (2020a) at jenter som er opprørt av å eksponeres for seksuelt innhold også er mer sannsynlig for å være utsatt for nettmobbing. Det er dermed viktig å se på hvordan barn opplever skade i forbindelse med deres bruk av digitale medier i et helhetlig perspektiv. Flere analyser trengs i tillegg for å kartlegge hvilke ressurser barn har tilgang til og hvordan dette påvirker deres eksponering for og opplevelse av skadelige medieeffekter.

Det finnes lite forskning på mange av de ulike temaene i materialet vårt, og særlig om barn under åtte år. De få studiene som inkluderer de yngste barna i undersøkelsene sine gjør dette som oftest ved å be foreldre til disse barna om å rapportere om deres eksponering for og bruk av medier, samt om ulike utfallsvariabler. Kunnskapsgrunnlaget om skadelige medieeffekter på barn og unge er dermed svært mangelfullt.

Forskning på dette feltet viser at det er viktig å opprette en balanse mellom barns rettigheter til beskyttelse og deres rettigheter til tilgang til medier og muligheter for deltakelse som dette innebærer. Det at ulike barn påvirkes på ulike måter er også med på å komplisere dette bildet. De aller fleste barn opplever ikke skadelige medieeffekter i forbindelse med bruk av digitale medier, men 25% gjør det, og dette foregår på ulike arenaer, og i ulik grad. Dette tallet har også vist seg å være relativt stabilt over tid (Staksrud & Ólafsson, 2019).

Basert på en studie av barns bruk av TV utført i 1961 konkluderte Schramm et al. (1981) med:

For some children under some conditions some television is harmful. For other children under the same conditions or for the same children under other conditions it may be beneficial. For most children under most conditions, most television is probably neither particularly harmful nor particularly beneficial. This may seem unduly cautious, or full of weasel words, or, perhaps, academic gobbledygook to cover up something inherently simple … We wish it were. Effects are not that simple (Schramm et al., 1981, s.3).

Dette sitatet brukes ofte for å oppsummere forskning om skadelige medieeffekter på barn og unge og for å påpeke at dette er et komplisert forskningsfelt. Vår litteraturgjennomgang viser at nyere forskning fortsatt bekrefter at ulike barn påvirkes av ulike mediebaserte opplevelser på ulike måter. Samtidig har kunnskap på dette feltet utviklet seg i stor grad siden 1961, og dette i tråd med ulike innovasjoner i medier- og kommunikasjonsteknologi, knyttet i senere år særlig til utviklingen av internett og mobilkommunikasjon. Forskning viser at barn kan oppleve skadelige medieeffekter knyttet til mange ulike aspekter ved deres digitale liv, særlig i forbindelse med uønsket seksuell kommunikasjon, nettmobbing og overdreven mediebruk. men også med ulike typer for innhold, inkludert innhold om selvskading og suicid eller måter å bli veldig tynn på.

Sterke metodologiske og teoretiske uenigheter på feltet har også vært med på å styrke ulike aspekter ved forskningen. Metaanalysene om skadelige medieeffekter knyttet til eksponering for medieinnhold har for eksempel bidratt til bruk av mer transparente metoder. Debattene om bruk av ulike begreper knyttet til ‘nettmobbing’ og ‘overdreven mediebruk’ har også ført til en økt forståelse av disse fenomenene.

Samtidig finner vi ikke et sterkt kunnskapsgrunnlag på akkurat hva slags skader barn opplever i forbindelse med deres mediebruk, særlig med tanke på omfang og grad av skade. Vi finner heller ikke nok kunnskap om hvorfor noen barn påvirkes i større grad enn andre av skadelige medieeffekter. Barn som påvirkes av skadelige medieeffekter trenger hjelp og ressurser for å kunne takle slike situasjoner. Derfor er det nødvendig med flere studier som bruker tverrfaglige perspektiver og metoder for å undersøke skadelige medieeffekter på barn og unge.

2.9 Referanser

• Addams, J. (1972). The spirit of youth and the city streets. University of Illinois Press.

• Albdour, M., Hong, J. S., Lewin, L., & Yarandi, H. (2019). The Impact of Cyberbullying on Physical and Psychological Health of Arab American Adolescents. Journal of Immigrant and Minority Health, 21(4), 706–715. https://doi.org/10.1007/s10903-018-00850-w

• Anderson, C. A., & Bushman, B. J. (2002). Human Aggression. Annual Review of Psychology, 53(1), 27–51. https://doi.org/10.1146/annurev.psych.53.100901.135231

• Anderson, C. A., Bushman, B. J., Donnerstein, E., Hummer, T. A., & Warburton, W. (2015). SPSSI Research Summary on Media Violence. Analyses of Social Issues and Public Policy, 15(1), 4–19. https://doi.org/10.1111/asap.12093

• Anderson, J. A. (2008). The Production of Media Violence and Aggression Research: A Cultural Analysis. American Behavioral Scientist, 51(8), 1260–1279. https://doi.org/10.1177/0002764207312019

• Aran-Ramspott, S., & Rodrigo-Alsina, M. (2013). La noción de violencia en la ficción televisiva: La interpretación infantil. Comunicar: Revista Científica de Comunicación y Educación, 20(40), 155–164. https://doi.org/10.3916/C40-2013-03-06

• Ariyabuddhiphongs, V. (2013). Adolescent Gambling: A Narrative Review of Behavior and Its Predictors. International Journal of Mental Health and Addiction, 11(1), 97–109. https://doi.org/10.1007/s11469-012-9401-6

• Ball-Rokeach, S. J., & DeFleur, M. L. (1976). A Dependency Model of Mass-Media Effects. Communication Research, 3(1), 3–21. https://doi.org/10.1177/009365027600300101

• Bandura, A., Ross, D., & Ross, S. A. (19630101). Transmission of aggression through imitation of aggressive models. The Journal of Abnormal and Social Psychology, 63(3), 575. https://doi.org/10.1037/h0045925

• Bandura, A., & Walters, R. H. (1965). Social learning and personality development (13. [print.]). Holt, Rinehart and Winston.

• Barbovschi, M., & Staksrud, E. (2020a). The experiences of Norwegian adolescents with online sexual messages. University of Oslo. https://www.hf.uio.no/imk/forskning/prosjekter/eu-kids-iv/rapporter/eu-kids-online-2020/report_no_experiences-with-sexual-messages_final5.pdf

• Barbovschi, M., & Staksrud, E. (2020b). The experiences of Norwegian youth (aged 9 to 17) with sexual content online. University of Oslo. https://www.hf.uio.no/imk/forskning/prosjekter/eu-kids-iv/rapporter/sexuelt-innhold/barbovschi-and-staksrud_sexual-content-report-no_final.pdf

• Barkin, S. L., Finch, S. A., Ip, E. H., Scheindlin, B., Craig, J. A., Steffes, J., Weiley, V., Slora, E., Altman, D., & Wasserman, R. C. (2008). Is Office-Based Counseling About Media Use, Timeouts, and Firearm Storage Effective? Results From a Cluster-Randomized, Controlled Trial. PEDIATRICS, 122(1), e15–e25. https://doi.org/10.1542/peds.2007-2611

• Barlett, C. P., Gentile, D. A., Chng, G., Li, D., & Chamberlin, K. (2018). Social Media Use and Cyberbullying Perpetration: A Longitudinal Analysis. Violence and Gender, 5(3), 191–197. https://doi.org/10.1089/vio.2017.0047

• Beullens, K., & Van den Bulck, J. (2008). News, music videos and action movie exposure and adolescents’ intentions to take risks in traffic. Accident Analysis & Prevention, 40(1), 349–356. https://doi.org/10.1016/j.aap.2007.07.002

• Beyens, I., & Valkenburg, P. M. (2019). Parental Media Mediation in Adolescence: A Comparative Study of Parent and Adolescent Reports. Journal of Broadcasting & Electronic Media, 63(4), 716–736. https://doi.org/10.1080/08838151.2019.1680071

• Beyens, I., Valkenburg, P. M., & Piotrowski, J. T. (2018). Screen media use and ADHD-related behaviors: Four decades of research. Proceedings of the National Academy of Sciences, 115(40), 9875–9881. https://doi.org/10.1073/pnas.1611611114

• Blaya, C. (2019). Cyberhate: A review and content analysis of intervention strategies. Aggression and Violent Behavior, 45, 163–172. https://doi.org/10.1016/j.avb.2018.05.006

• Bleakley, A., Ellithorpe, M. E., Hennessy, M., Khurana, A., Jamieson, P., & Weitz, I. (2017). Alcohol, Sex, and Screens: Modeling Media Influence on Adolescent Alcohol and Sex Co-Occurrence. The Journal of Sex Research, 54(8), 1026–1037. https://doi.org/10.1080/00224499.2017.1279585

• Bleakley, A., Ellithorpe, M., & Romer, D. (2016). The Role of Parents in Problematic Internet Use among US Adolescents. Media and Communication, 4(3), 24. https://doi.org/10.17645/mac.v4i3.523

• Blumler, E. J. G., & Gurevitch, M. (1974). Uses of mass communication by the individual. I W.P. Davison & F. T. C. Yu (Red.), Mass communication research: Major issues and future directions (s. 11.35). Praeger.

• Boxer, P., Rowell Huesmann, L., Bushman, B. J., O’Brien, M., & Moceri, D. (2009). The Role of Violent Media Preference in Cumulative Developmental Risk for Violence and General Aggression. Journal of Youth and Adolescence, 38(3), 417–428. https://doi.org/10.1007/s10964-008-9335-2

• Brocato, E. D., Gentile, D. A., Laczniak, R. N., Maier, J. A., & Ji-Song, M. (2010). Television Commercial Violence. Journal of Advertising, 39(4), 95–108. https://doi.org/10.2753/JOA0091-3367390407

• Bronfenbrenner, U. (1979). The ecology of human development: Experiments by nature and design. Harvard University Press.

• Bryce, J., & Fraser, J. (2013). “It’s Common Sense That It’s Wrong”: Young People’s Perceptions and Experiences of Cyberbullying. Cyberpsychology, Behavior, and Social Networking, 16(11), 783–787. https://doi.org/10.1089/cyber.2012.0275

• Buckingham, D. (2009). Beyond the competent consumer: The role of media literacy in the making of regulatory policy on children and food advertising in the UK. International Journal of Cultural Policy, 15(2), 217–230. https://doi.org/10.1080/10286630802651602

• Bushman, B. J., Gollwitzer, M., & Cruz, C. (20141006). There is broad consensus: Media researchers agree that violent media increase aggression in children, and pediatricians and parents concur. Psychology of Popular Media Culture, 4(3), 200. https://doi.org/10.1037/ppm0000046

• Buss, A. H., & Perry, M. (1992). The Aggression Questionnaire. Journal of Personality and Social Psychology, 63(3), 452. https://doi.org/10.1037/0022-3514.63.3.452

• Byrne, S., & Lee, T. (2011). Toward Predicting Youth Resistance to Internet Risk Prevention Strategies. Journal of Broadcasting & Electronic Media, 55(1), 90–113. https://doi.org/10.1080/08838151.2011.546255

• Cain, N., & Gradisar, M. (2010). Electronic media use and sleep in school-aged children and adolescents: A review. Sleep Medicine, 11(8), 735–742. https://doi.org/10.1016/j.sleep.2010.02.006

• Calado, F., Alexandre, J., & Griffiths, M. D. (2014). Mom, Dad It’s Only a Game! Perceived Gambling and Gaming Behaviors among Adolescents and Young Adults: An Exploratory Study. International Journal of Mental Health and Addiction, 12(6), 772–794. https://doi.org/10.1007/s11469-014-9509-y

• Camerini, A.-L., Marciano, L., Carrara, A., & Schulz, P. J. (2020). Cyberbullying perpetration and victimization among children and adolescents: A systematic review of longitudinal studies. Telematics and Informatics, 49, 101362. https://doi.org/10.1016/j.tele.2020.101362

• Cantril, H., Gaudet, H., & Herzog, H. (1982). The invasion from Mars: A study in the psychology of panic : with the complete script of the famous Orson Welles broadcast. https://doi.org/10.1515/9781400852833

• Cassidy, W., Faucher, C., & Jackson, M. (2013). Cyberbullying among youth: A comprehensive review of current international research and its implications and application to policy and practice. School Psychology International, 34(6), 575–612. https://doi.org/10.1177/0143034313479697

• Castells, M. (2007). Communication, Power and Counter-power in the Network Society. International Journal of Communication, 1(1), 29.

• Catherine, B., & Michael, F. (2016). Digital Uses, Victimization and Online Aggression: A Comparative Study Between Primary School and Lower Secondary School Students in France. European Journal on Criminal Policy and Research, 22(2), 285–300. https://doi.org/10.1007/s10610-015-9293-7

• Cawood, S. H. (2008). Hulhopperne – Overordning og sårbarheder i begærssubjektiverede maskuliniteter. Kvinder, Køn & Forskning, 1–2. https://doi.org/10.7146/kkf.v0i1-2.27960

• Cernikova, M., Smahel, D., & Wright, M. F. (2018). Children’s Experiences and Awareness about Impact of Digital Media on Health. Health Communication, 33(6), 664–673. https://doi.org/10.1080/10410236.2017.1298197

• Cerutti, R., Presaghi, F., Spensieri, V., Valastro, C., & Guidetti, V. (2016). The Potential Impact of Internet and Mobile Use on Headache and Other Somatic Symptoms in Adolescence. A Population-Based Cross-Sectional Study. Headache: The Journal of Head and Face Pain, 56(7), 1161–1170. https://doi.org/10.1111/head.12840

• Chang, F.-C., Chiu, C.-H., Miao, N.-F., Chen, P.-H., Lee, C.-M., Huang, T.-F., & Pan, Y.-C. (2015). Online gaming and risks predict cyberbullying perpetration and victimization in adolescents. International Journal of Public Health, 60(2), 257–266. https://doi.org/10.1007/s00038-014-0643-x

• Chen, L., Ho, S. S., & Lwin, M. O. (2017). A meta-analysis of factors predicting cyberbullying perpetration and victimization: From the social cognitive and media effects approach. New Media & Society, 19(8), 1194–1213. https://doi.org/10.1177/1461444816634037

• Chia, S. C. (2010). How Social Influence Mediates Media Effects on Adolescents’ Materialism. Communication Research, 37(3), 400–419. https://doi.org/10.1177/0093650210362463

• Chonchaiya, W., Sirachairat, C., Vijakkhana, N., Wilaisakditipakorn, T., & Pruksananonda, C. (2015). Elevated background TV exposure over time increases behavioural scores of 18-month-old toddlers. Acta Paediatrica, 104(10), 1039–1046. https://doi.org/10.1111/apa.13067

• Choo, H., Sim, T., Liau, A. K. F., Gentile, D. A., & Khoo, A. (2015). Parental Influences on Pathological Symptoms of Video-Gaming Among Children and Adolescents: A Prospective Study. Journal of Child and Family Studies, 24(5), 1429–1441. https://doi.org/10.1007/s10826-014-9949-9

• Christian Elledge, L., Williford, A., Boulton, A. J., DePaolis, K. J., Little, T. D., & Salmivalli, C. (2013). Individual and Contextual Predictors of Cyberbullying: The Influence of Children’s Provictim Attitudes and Teachers’ Ability to Intervene. Journal of Youth and Adolescence, 42(5), 698–710. https://doi.org/10.1007/s10964-013-9920-x

• Chung, S., & Moon, S.-I. (2016). Is the Third-Person Effect Real? A Critical Examination of Rationales, Testing Methods, and Previous Findings of the Third-Person Effect on Censorship Attitudes: Third-Person Effect. Human Communication Research, 42(2), 312–337. https://doi.org/10.1111/hcre.12078

• Clarke, P., & Fredin, E. (u.å.). Newspapers, television and political reasoning. Public Opinion Quarterly, 42, 143–160.

• Coelho, V. A., & Marchante, M. (2018). Trajectories of Social and Emotional Competencies according to Cyberbullying Roles: A Longitudinal Multilevel Analysis. Journal of Youth and Adolescence, 47(9), 1952–1965. https://doi.org/10.1007/s10964-018-0895-5

• Coker, T. R., Elliott, M. N., Schwebel, D. C., Windle, M., Toomey, S. L., Tortolero, S. R., Hertz, M. F., Peskin, M. F., & Schuster, M. A. (2015). Media Violence Exposure and Physical Aggression in Fifth-Grade Children. Academic Pediatrics, 15(1), 82–88. https://doi.org/10.1016/j.acap.2014.09.008

• Comstock, G. (2008). A Sociological Perspective on Television Violence and Aggression. American Behavioral Scientist, 51(8), 1184–1211. https://doi.org/10.1177/0002764207312009

• Cooper, K., Quayle, E., Jonsson, L., & Svedin, C. G. (2016). Adolescents and self-taken sexual images: A review of the literature. Computers in Human Behavior, 55, 706–716. https://doi.org/10.1016/j.chb.2015.10.003

• Coyne, Sarah M. (20151123). Effects of viewing relational aggression on television on aggressive behavior in adolescents: A three-year longitudinal study. Developmental Psychology, 52(2), 284. https://doi.org/10.1037/dev0000068

• Coyne, Sarah M., Ehrenreich, S. E., Holmgren, H. G., & Underwood, M. K. (2019). “We’re not gonna be friends anymore”: Associations between viewing relational aggression on television and relational aggression in text messaging during adolescence. Aggressive Behavior, 45(3), 319–326. https://doi.org/10.1002/ab.21821

• Coyne, Sarah M., & Padilla-Walker, L. M. (2015). Sex, violence, & rock n’ roll: Longitudinal effects of music on aggression, sex, and prosocial behavior during adolescence. Journal of Adolescence, 41, 96–104. https://doi.org/10.1016/j.adolescence.2015.03.002

• Coyne, S.M., Warburton, W. A., Essig, L. W., & Stockdale, L. A. (2018). Violent video games, externalizing behavior, and prosocial behavior: A five-year longitudinal study during adolescence. Developmental Psychology, 54(10), 1868–1880. http://dx.doi.org.ezproxy.uio.no/10.1037/dev0000574

• Daine, K., Hawton, K., Singaravelu, V., Stewart, A., Simkin, S., & Montgomery, P. (2013). The Power of the Web: A Systematic Review of Studies of the Influence of the Internet on Self-Harm and Suicide in Young People. PLoS ONE, 8(10), e77555. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0077555

• Davis, K., & Koepke, L. (2016). Risk and protective factors associated with cyberbullying: Are relationships or rules more protective? Learning, Media and Technology, 41(4), 521–545. https://doi.org/10.1080/17439884.2014.994219

• Davison, W. Phillips. (1983). The Third-Person Effect in Communication. Public Opinion Quarterly, 47(1), 1. https://doi.org/10.1086/268763

• de Bruin, B. (2014). Alcohol in the Media and Young People: What Do We Need for Liberal Policy-making? Public Health Ethics, 7(1), 35–46. https://doi.org/10.1093/phe/phu004

• DeCamp, W., & Ferguson, C. J. (2017). The Impact of Degree of Exposure to Violent Video Games, Family Background, and Other Factors on Youth Violence. Journal of Youth and Adolescence, 46(2), 388–400. https://doi.org/10.1007/s10964-016-0561-8

• Decker, E. D., Craemer, M. D., Bourdeaudhuij, I. D., Wijndaele, K., Duvinage, K., Koletzko, B., Grammatikaki, E., Iotova, V., Usheva, N., Fernández‐Alvira, J. M., Zych, K., Manios, Y., & Cardon, G. (2012). Influencing factors of screen time in preschool children: An exploration of parents’ perceptions through focus groups in six European countries. Obesity Reviews, 13(s1), 75–84. https://doi.org/10.1111/j.1467-789X.2011.00961.x

• den Hamer, A. H., & Konijn, E. A. (2015). Adolescents’ Media Exposure May Increase Their Cyberbullying Behavior: A Longitudinal Study. Journal of Adolescent Health, 56(2), 203–208. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2014.09.016

• den Hamer, A., Konijn, E. A., & Keijer, M. G. (2014). Cyberbullying Behavior and Adolescents’ Use of Media with Antisocial Content: A Cyclic Process Model. Cyberpsychology, Behavior, and Social Networking, 17(2), 74–81. https://doi.org/10.1089/cyber.2012.0307

• Dennehy, R., Meaney, S., Walsh, K. A., Sinnott, C., Cronin, M., & Arensman, E. (2020). Young people’s conceptualizations of the nature of cyberbullying: A systematic review and synthesis of qualitative research. Aggression and Violent Behavior, 51, 101379. https://doi.org/10.1016/j.avb.2020.101379

• DePaolis, K., & Williford, A. (2015). The Nature and Prevalence of Cyber Victimization Among Elementary School Children. Child & Youth Care Forum, 44(3), 377–393. https://doi.org/10.1007/s10566-014-9292-8

• Dhir, A., Yossatorn, Y., Kaur, P., & Chen, S. (2018). Online social media fatigue and psychological wellbeing—A study of compulsive use, fear of missing out, fatigue, anxiety and depression. International Journal of Information Management, 40, 141–152. https://doi.org/10.1016/j.ijinfomgt.2018.01.012

• Drotner, K. (1999). Dangerous Media? Panic Discourses and Dilemmas of Modernity. Paedagogica Historica, 35(3), 593–619. https://doi.org/10.1080/0030923990350303

• Dufour, M., Brunelle, N., Tremblay, J., Leclerc, D., Cousineau, M.-M., Khazaal, Y., Légaré, A.-A., Rousseau, M., & Berbiche, D. (2016). Gender Difference in Internet Use and Internet Problems among Quebec High School Students. The Canadian Journal of Psychiatry, 61(10), 663–668. https://doi.org/10.1177/0706743716640755

• Döring, N. (2014). Consensual sexting among adolescents: Risk prevention through abstinence education or safer sexting? Cyberpsychology: Journal of Psychosocial Research on Cyberspace, 8(1). https://doi.org/10.5817/CP2014-1-9

• Ebbeck, M., Yim, H. Y. B., Chan, Y., & Goh, M. (2016). Singaporean Parents’ Views of Their Young Children’s Access and Use of Technological Devices. Early Childhood Education Journal, 44(2), 127–134. https://doi.org/10.1007/s10643-015-0695-4

• Elson, M., & Ferguson, C. J. (2014). Twenty-five years of research on violence in digital games and aggression: Empirical evidence, perspectives, and a debate gone astray. European Psychologist, 19(1), 33–46. https://doi.org/10.1027/1016-9040/a000147

• Espinosa, P., & Clemente, M. (2013). Self-transcendence and Self-oriented Perspective as Mediators between Video game Playing and Aggressive Behaviour in Teenagers. Journal of Community & Applied Social Psychology, 23(1), 68–80. https://doi.org/10.1002/casp.2138

• Etchells, P. J., Gage, S. H., Rutherford, A. D., & Munafò, M. R. (2016). Prospective Investigation of Video Game Use in Children and Subsequent Conduct Disorder and Depression Using Data from the Avon Longitudinal Study of Parents and Children. PLOS ONE, 11(1), e0147732. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0147732

• Exelmans, L., Custers, K., & Van den Bulck, J. (2015). Violent video games and delinquent behavior in adolescents: A risk factor perspective: Violent Video Games and Delinquent Behavior. Aggressive Behavior, 41(3), 267–279. https://doi.org/10.1002/ab.21587

• Eyal, K., & Ben-Ami, Y. (2017). It Only Happens Once: Adolescents’ Interpretations of Mediated Messages About Sexual Initiation. Mass Communication and Society, 20(1), 68–91. https://doi.org/10.1080/15205436.2016.1187754

• Fanti, K. A., Demetriou, A. G., & Hawa, V. V. (2012). A longitudinal study of cyberbullying: Examining riskand protective factors. European Journal of Developmental Psychology, 9(2), 168–181. https://doi.org/10.1080/17405629.2011.643169

• Ferguson, Christopher J. (2007). Evidence for publication bias in video game violence effects literature: A meta-analytic review. Aggression and Violent Behavior, 12(4), 470–482. https://doi.org/10.1016/j.avb.2007.01.001

• Ferguson, Christopher J. (2009). Media Violence Effects: Confirmed Truth or Just Another X-File? Journal of Forensic Psychology Practice, 9(2), 103–126. https://doi.org/10.1080/15228930802572059

• Ferguson, Christopher J. (2011). Video Games and Youth Violence: A Prospective Analysis in Adolescents. Journal of Youth and Adolescence, 40(4), 377–391. https://doi.org/10.1007/s10964-010-9610-x

• Ferguson, Christopher J. (2015). Do Angry Birds Make for Angry Children? A Meta-Analysis of Video Game Influences on Children’s and Adolescents’ Aggression, Mental Health, Prosocial Behavior, and Academic Performance. Perspectives on Psychological Science, 10(5), 646–666. https://doi.org/10.1177/1745691615592234

• Ferguson, Christopher J. (2019). 13 Reasons Why Not: A Methodological and Meta-Analytic Review of Evidence Regarding Suicide Contagion by Fictional Media. Suicide and Life-Threatening Behavior, 49(4), 1178–1186. https://doi.org/10.1111/sltb.12517

• Ferguson, Christopher J., & Beresin, E. (2017). Social science’s curious war with pop culture and how it was lost: The media violence debate and the risks it holds for social science. Preventive Medicine, 99, 69–76. https://doi.org/10.1016/j.ypmed.2017.02.009

• Ferguson, Christopher J., Nielsen, R. K. L., & Markey, P. M. (2017). Does Sexy Media Promote Teen Sex? A Meta-Analytic and Methodological Review. Psychiatric Quarterly, 88(2), 349–358. https://doi.org/10.1007/s11126-016-9442-2

• Ferguson, Christopher J., Olson, C. K., Kutner, L. A., & Warner, D. E. (2014). Violent Video Games, Catharsis Seeking, Bullying, and Delinquency: A Multivariate Analysis of Effects. Crime & Delinquency, 60(5), 764–784. https://doi.org/10.1177/0011128710362201

• Ferguson, Christopher J., Salmond, K., & Modi, K. (2013). Reality Television Predicts Both Positive and Negative Outcomes for Adolescent Girls. The Journal of Pediatrics, 162(6), 1175–1180. https://doi.org/10.1016/j.jpeds.2012.11.067

• Ferguson, Christopher J., San Miguel, C., & Hartley, R. D. (2009). A Multivariate Analysis of Youth Violence and Aggression: The Influence of Family, Peers, Depression, and Media Violence. The Journal of Pediatrics, 155(6), 904-908.e3. https://doi.org/10.1016/j.jpeds.2009.06.021

• Ferguson, Christopher J., & Savage, J. (2012). Have recent studies addressed methodological issues raised by five decades of television violence research? A critical review. Aggression and Violent Behavior, 17(2), 129–139. https://doi.org/10.1016/j.avb.2011.11.001

• Ferguson, Christopher J., & Wang, J. C. K. (2019). Aggressive Video Games are Not a Risk Factor for Future Aggression in Youth: A Longitudinal Study. Journal of Youth and Adolescence, 48(8), 1439–1451. https://doi.org/10.1007/s10964-019-01069-0

• Ferguson, Christopher John. (2007). The Good, The Bad and the Ugly: A Meta-analytic Review of Positive and Negative Effects of Violent Video Games. Psychiatric Quarterly, 78(4), 309–316. https://doi.org/10.1007/s11126-007-9056-9

• Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press.

• Festl, R., & Quandt, T. (2016). The Role of Online Communication in Long-Term Cyberbullying Involvement Among Girls and Boys. Journal of Youth and Adolescence, 45(9), 1931–1945. https://doi.org/10.1007/s10964-016-0552-9

• Fikkers, K. M., Piotrowski, J. T., Lugtig, P., & Valkenburg, P. M. (2016). The Role of Perceived Peer Norms in the Relationship Between Media Violence Exposure and Adolescents’ Aggression. Media Psychology, 19(1), 4–26. https://doi.org/10.1080/15213269.2015.1037960

• Fikkers, K., Piotrowski, J., Weeda, W., Vossen, H., & Valkenburg, P. (2013). Double Dose: High Family Conflict Enhances the Effect of Media Violence Exposure on Adolescents’ Aggression. Societies, 3(3), 280–292. https://doi.org/10.3390/soc3030280

• Fischer, P., Greitemeyer, T., Kastenmüller, A., Vogrincic, C., & Sauer, A. (2011). The effects of risk-glorifying media exposure on risk-positive cognitions, emotions, and behaviors: A meta-analytic review. Psychological Bulletin, 137(3), 367–390. https://doi.org/10.1037/a0022267

• Fitzpatrick, C., Burkhalter, R., & Asbridge, M. (2019). Adolescent media use and its association to wellbeing in a Canadian national sample. Preventive Medicine Reports, 14, 100867. https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2019.100867

• Fitzpatrick, Caroline, Barnett, T., & Pagani, L. S. (2012). Early Exposure to Media Violence and Later Child Adjustment: Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics, 33(4), 291–297. https://doi.org/10.1097/DBP.0b013e31824eaab3

• Fleschler Peskin, M., Markham, C. M., Addy, R. C., Shegog, R., Thiel, M., & Tortolero, S. R. (2013). Prevalence and Patterns of Sexting Among Ethnic Minority Urban High School Students. Cyberpsychology, Behavior, and Social Networking, 16(6), 454–459. https://doi.org/10.1089/cyber.2012.0452

• Floros, G. D., Siomos, K., Fisoun, V., & Geroukalis, D. (2013). Adolescent Online Gambling: The Impact of Parental Practices and Correlates with Online Activities. Journal of Gambling Studies, 29(1), 131–150. https://doi.org/10.1007/s10899-011-9291-8

• Fransson, E., Martinsen, T. J., & Staksrud, E. (2019). Rape in the age of the Internet. 9780429467608, 189–204. https://doi.org/10.4324/9780429467608-12

• Fredstrom, B. K., Adams, R. E., & Gilman, R. (2011). Electronic and School-Based Victimization: Unique Contexts for Adjustment Difficulties During Adolescence. Journal of Youth and Adolescence, 40(4), 405–415. https://doi.org/10.1007/s10964-010-9569-7

• Friedlander, L. J., Connolly, J. A., Pepler, D. J., & Craig, W. M. (20130617). Extensiveness and persistence of aggressive media exposure as longitudinal risk factors for teen dating violence. Psychology of Violence, 3(4), 310. https://doi.org/10.1037/a0032983

• Frisén, A., & Berne, S. (2020). Swedish adolescents’ experiences of cybervictimization and body-related concerns. Scandinavian Journal of Psychology, 61(1), 68–76. https://doi.org/10.1111/sjop.12561

• Fu, X., Liu, J., Liu, R.-D., Ding, Y., Wang, J., Zhen, R., & Jin, F. (2020). Parental Monitoring and Adolescent Problematic Mobile Phone Use: The Mediating Role of Escape Motivation and the Moderating Role of Shyness. International Journal of Environmental Research and Public Health, 17(5), 1487. https://doi.org/10.3390/ijerph17051487

• Gentile, D. A. (2011). The Multiple Dimensions of Video Game Effects. Child Development Perspectives, 5(2), 75–81. https://doi.org/10.1111/j.1750-8606.2011.00159.x

• Gentile, D. A., Coyne, S., & Walsh, D. A. (2011). Media violence, physical aggression, and relational aggression in school age children: A short-term longitudinal study. Aggressive Behavior, 37(2), 193–206. https://doi.org/10.1002/ab.20380

• Gentile, D. A., & Gentile, J. R. (2008). Violent Video Games as Exemplary Teachers: A Conceptual Analysis. Journal of Youth and Adolescence, 37(2), 127–141. https://doi.org/10.1007/s10964-007-9206-2

• Gentile, D. A., Mathieson, L. C., & Crick, N. R. (2011). Media Violence Associations with the Form and Function of Aggression among Elementary School Children. Social Development, 20(2), 213–232. https://doi.org/10.1111/j.1467-9507.2010.00577.x

• Gentile, D. A., Reimer, R. A., Nathanson, A. I., Walsh, D. A., & Eisenmann, J. C. (2014). Protective Effects of Parental Monitoring of Children’s Media Use: A Prospective Study. JAMA Pediatrics, 168(5), 479–484. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2014.146

• Gerbner, G., Gross, L., Jackson‐Beeck, M., Jeffries‐Fox, S., & Signorielli, N. (1978). Cultural Indicators: Violence Profile No. 9. Journal of Communication, 28(3), 176–207. https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1978.tb01646.x

• Gofin, R., & Avitzour, M. (2012). Traditional Versus Internet Bullying in Junior High School Students. Maternal and Child Health Journal, 16(8), 1625–1635. https://doi.org/10.1007/s10995-012-0989-8

• Goodman, G., Bass, J. N., Geenens, D. L., & Popper, C. W. (2006). The MAVRIC–C and MAVRIC–P: A Preliminary Reliability and Validity Study. Journal of Personality Assessment, 86(3), 273–290. https://doi.org/10.1207/s15327752jpa8603_04

• Goodman, R., Meltzer, H., & Bailey, V. (1998). The strengths and difficulties questionnaire: A pilot study on the validity of the self-report version. European Child & Adolescent Psychiatry, 7(3), 125–130. https://doi.org/10.1007/s007870050057

• Gottfried, J. A., Vaala, S. E., Bleakley, A., Hennessy, M., & Jordan, A. (2013). Does the Effect of Exposure to TV Sex on Adolescent Sexual Behavior Vary by Genre? Communication Research, 40(1), 73–95. https://doi.org/10.1177/0093650211415399

• Granovetter, M. S. (1977). The Strength of Weak Ties11This paper originated in discussions with Harrison White, to whom I am indebted for many suggestions and ideas. Earlier drafts were read by Ivan Chase, James Davis, William Michelson, Nancy Lee, Peter Rossi, Charles Tilly, and an anonymous referee; their criticisms resulted in significant improvements. I S. Leinhardt (Red.), Social Networks (s. 347–367). Academic Press. https://doi.org/10.1016/B978-0-12-442450-0.50025-0

• Greenawalt, K. (1992). Speech, crime, and the uses of language. Oxford Univ. Press.

• Greitemeyer, T., & Mügge, D. O. (2014). Video Games Do Affect Social Outcomes: A Meta-Analytic Review of the Effects of Violent and Prosocial Video Game Play. Personality and Social Psychology Bulletin, 40(5), 578–589. https://doi.org/10.1177/0146167213520459

• Gugliandolo, M. C., Costa, S., Kuss, D. J., Cuzzocrea, F., & Verrastro, V. (2019). Technological Addiction in Adolescents: The Interplay Between Parenting and Psychological Basic Needs. International Journal of Mental Health and Addiction. https://doi.org/10.1007/s11469-019-00156-4

• Gunter, W. D., & Daly, K. (2012). Causal or spurious: Using propensity score matching to detangle the relationship between violent video games and violent behavior. Computers in Human Behavior, 28(4), 1348–1355. https://doi.org/10.1016/j.chb.2012.02.020

• Gvirsman, S. D., Huesmann, L. R., Dubow, E. F., Landau, S. F., Boxer, P., & Shikaki, K. (2016). The Longitudinal Effects of Chronic Mediated Exposure to Political Violence on Ideological Beliefs About Political Conflicts Among Youths. Political Communication, 33(1), 98–117. https://doi.org/10.1080/10584609.2015.1010670

• Görzig, A., Milosevic, T., & Staksrud, E. (2017). Cyberbullying Victimization in Context: The Role of Social Inequalities in Countries and Regions. Journal of Cross-Cultural Psychology, 48(8), 1198–1215. https://doi.org/10.1177/0022022116686186

• Haravuori, H., Suomalainen, L., Berg, N., Kiviruusu, O., & Marttunen, M. (2011). Effects of media exposure on adolescents traumatized in a school shooting. Journal of Traumatic Stress, 24(1), 70–77. https://doi.org/10.1002/jts.20605

• Heatherton, T. F., & Sargent, J. D. (2009). Does Watching Smoking in Movies Promote Teenage Smoking? Current Directions in Psychological Science, 18(2), 63–67. https://doi.org/10.1111/j.1467-8721.2009.01610.x

• Heim, J., Brandtzæg, P. B., Kaare, B. H., Endestad, T., & Torgersen, L. (2007). Children’s usage of media technologies and psychosocial factors. New Media & Society, 9(3), 425–454. https://doi.org/10.1177/1461444807076971

• Hellevik, P. M. (2019). Teenagers’ personal accounts of experiences with digital intimate partner violence and abuse. Computers in Human Behavior, 92, 178–187. https://doi.org/10.1016/j.chb.2018.11.019

• Hellevik, P., & Øverlien, C. (2016). Teenage intimate partner violence: Factors associated with victimization among Norwegian youths. Scandinavian Journal of Public Health, 44(7), 702–708. https://doi.org/10.1177/1403494816657264

• Helsper, E. J., Kalmus, V., Hasebrink, U., Ságvari, B., & de Haan, J. (2013). Country classification: Opportunities, risks, harm and parental mediation. The London School of Economics and Political Science. http://eprints.lse.ac.uk/id/eprint/52023

• Herzog, H. (1944). What do we really know about daytime serial listeners? I P. F. Lazarsfeld & F. N. Stanton, Radio Research 1942-1943 (s. 3–33). Duell, Sloan & Pearce.

• Hindmarsh, C. S., Jones, S. C., & Kervin, L. (2015). Effectiveness of alcohol media literacy programmes: A systematic literature review. Health Education Research, 30(3), 449–465. https://doi.org/10.1093/her/cyv015

• Hinduja, S., & Patchin, J. W. (2013). Social Influences on Cyberbullying Behaviors Among Middle and High School Students. Journal of Youth and Adolescence, 42(5), 711–722. https://doi.org/10.1007/s10964-012-9902-4

• Ho, S. S., Lee, E. W. J., & Liao, Y. (2016). Social Network Sites, Friends, and Celebrities: The Roles of Social Comparison and Celebrity Involvement in Adolescents’ Body Image Dissatisfaction. Social Media + Society, 2(3), 2056305116664216. https://doi.org/10.1177/2056305116664216

• Ho, S. S., Lwin, M. O., Yee, A. Z. H., Sng, J. R. H., & Chen, L. (2019). Parents’ responses to cyberbullying effects: How third-person perception influences support for legislation and parental mediation strategies. Computers in Human Behavior, 92, 373–380. https://doi.org/10.1016/j.chb.2018.11.021

• Hoge, E., Bickham, D., & Cantor, J. (2017). Digital Media, Anxiety, and Depression in Children. Pediatrics, 140(Supplement 2), S76–S80. https://doi.org/10.1542/peds.2016-1758G

• Holmgren, H. G., Padilla‐Walker, L. M., Stockdale, L. A., & Coyne, S. M. (2019). Parental media monitoring, prosocial violent media exposure, and adolescents’ prosocial and aggressive behaviors. Aggressive Behavior, 45(6), 671–681. https://doi.org/10.1002/ab.21861

• Hong, S., Lu, N., Wu, D., Jimenez, D. E., & Milanaik, R. L. (2020). Digital sextortion: Internet predators and pediatric interventions. Current Opinion in Pediatrics, 32(1), 192–197. https://doi.org/10.1097/MOP.0000000000000854

• Horton, D., & Wohl, R. R. (1956). Mass Communication and Para-Social Interaction. Psychiatry; Washington, Etc., 19(3), 215–229.

• Houston, J. B. (2009). Media Coverage of Terrorism: A Meta-Analytic Assessment of Media Use and Posttraumatic Stress. Journalism & Mass Communication Quarterly, 86(4), 844–861. https://doi.org/10.1177/107769900908600408

• Huston, A. C. (Red.). (1992). Big world, small screen: The role of television in American society. University of Nebraska Press.

• Hutson, E., Kelly, S., & Militello, L. K. (2018). Systematic Review of Cyberbullying Interventions for Youth and Parents With Implications for Evidence-Based Practice. Worldviews on Evidence-Based Nursing, 15(1), 72–79. https://doi.org/10.1111/wvn.12257

• Insel, B. J., & Gould, M. S. (2008). Impact of Modeling on Adolescent Suicidal Behavior. Psychiatric Clinics of North America, 31(2), 293–316. https://doi.org/10.1016/j.psc.2008.01.007

• Iyengar, S., & Kinder, D. R. (1987). News that matters: Television and American opinion. Univ. of Chicago Press.

• Jackson, D. B. (2018). Does TV viewing during toddlerhood predict social difficulties and conduct problems? Infant and Child Development, 27(4), e2086. https://doi.org/10.1002/icd.2086

• Jacobsen, J. (2018). Straffansvaret for å overlate pornografi til barn. Tidsskrift for strafferett, 18(02), 102–130. https://doi.org/10.18261/issn.0809-9537-2018-02-03

• James, J., & Proulx, J. (2014). A psychological and developmental profile of sexual murderers: A systematic review. Aggression and Violent Behavior, 19(5), 592–607. https://doi.org/10.1016/j.avb.2014.08.003

• Jamir, L., Duggal, M., Nehra, R., Singh, P., & Grover, S. (2019). Epidemiology of technology addiction among school students in rural India. Asian Journal of Psychiatry, 40, 30–38. https://doi.org/10.1016/j.ajp.2019.01.009

• Janssen, I., Boyce, W. F., & Pickett, W. (2012). Screen time and physical violence in 10 to 16-year-old Canadian youth. International Journal of Public Health, 57(2), 325–331. https://doi.org/10.1007/s00038-010-0221-9

• Janssen, T., Cox, M. J., Stoolmiller, M., Barnett, N. P., & Jackson, K. M. (2018). The Role of Sensation Seeking and R-rated Movie Watching in Early Substance Use Initiation. Journal of Youth and Adolescence, 47(5), 991–1006. https://doi.org/10.1007/s10964-017-0742-0

• Jiow, H. J., Lim, S. S., & Lin, J. (2017). Level Up! Refreshing Parental Mediation Theory for Our Digital Media Landscape: Parental Mediation of Video Gaming. Communication Theory, 27(3), 309–328. https://doi.org/10.1111/comt.12109

• Jonsson, L. S., Fredlund, C., Priebe, G., Wadsby, M., & Svedin, C. G. (2019). Online sexual abuse of adolescents by a perpetrator met online: A cross-sectional study. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, 13(1), 32. https://doi.org/10.1186/s13034-019-0292-1

• Kanz, K.-M. (2016). Mediated and moderated effects of violent media consumption on youth violence. European Journal of Criminology, 13(2), 149–168. https://doi.org/10.1177/1477370815608882

• Kappos, A. D. (2007). The impact of electronic media on mental and somatic children’s health. International Journal of Hygiene and Environmental Health, 210(5), 555–562. https://doi.org/10.1016/j.ijheh.2007.07.003

• Kardefelt-Winther, D. (2014). A conceptual and methodological critique of internet addiction research: Towards a model of compensatory internet use. Computers in Human Behavior, 31, 351–354. https://doi.org/10.1016/j.chb.2013.10.059

• Katsumata, Y., Matsumoto, T., Kitani, M., & Takeshima, T. (2008). Electronic media use and suicidal ideation in Japanese adolescents. Psychiatry and Clinical Neurosciences, 62(6), 744–746. https://doi.org/10.1111/j.1440-1819.2008.01880.x

• Katz, E., & Lazarsfeld, P. F. (2006). Personal influence: The part played by people in the flow of mass communications (2nd ed). Transaction Publishers.

• Kırcaburun, K., Kokkinos, C. M., Demetrovics, Z., Király, O., Griffiths, M. D., & Çolak, T. S. (2019). Problematic Online Behaviors among Adolescents and Emerging Adults: Associations between Cyberbullying Perpetration, Problematic Social Media Use, and Psychosocial Factors. International Journal of Mental Health and Addiction, 17(4), 891–908. https://doi.org/10.1007/s11469-018-9894-8

• Klapper, J. (1960). The effects of mass communication. Free Press.

• Kofoed, J., & Staksrud, E. (2019). ‘We always torment different people, so by definition, we are no bullies’: The problem of definitions in cyberbullying research. New Media & Society, 21(4), 1006–1020. https://doi.org/10.1177/1461444818810026

• Krahé, B., Busching, R., & Möller, I. (20120806). Media violence use and aggression among German adolescents: Associations and trajectories of change in a three-wave longitudinal study. Psychology of Popular Media Culture, 1(3), 152. https://doi.org/10.1037/a0028663

• Kumar Swain, R., & Pati, A. K. (2019). Use of social networking sites (SNSs) and its repercussions on sleep quality, psychosocial behavior, academic performance and circadian rhythm of humans – a brief review. Biological Rhythm Research, 1–40. https://doi.org/10.1080/09291016.2019.1620487

• Lambrecht, I., Verdoodt, V., & Bellon, J. (2018). Platforms and commercial communications aimed at children: A playground under legislative reform? International Review of Law, Computers & Technology, 32(1), 58–79. https://doi.org/10.1080/13600869.2018.1443378

• Lancaster, M. (2018). A Systematic Research Synthesis on Cyberbullying Interventions in the United States. Cyberpsychology, Behavior, and Social Networking, 21(10), 593–602. https://doi.org/10.1089/cyber.2018.0307

• Lapidot-Lefler, N., & Hosri, H. (2016). Cyberbullying in a diverse society: Comparing Jewish and Arab adolescents in Israel through the lenses of individualistic versus collectivist cultures. Social Psychology of Education, 19(3), 569–585. https://doi.org/10.1007/s11218-016-9339-9

• Lasswell, H. (1948). The structure and function of communications in society. I L. Bryson, The communication of ideas (s. 37–51). Harper.

• Lee, J. M., Hong, J. S., Yoon, J., Peguero, A. A., & Seok, H. J. (2018). Correlates of Adolescent Cyberbullying in South Korea in Multiple Contexts: A Review of the Literature and Implications for Research and School Practice. Deviant Behavior, 39(3), 293–308. https://doi.org/10.1080/01639625.2016.1269568

• Lewis, S. P., & Seko, Y. (2016). A Double-Edged Sword: A Review of Benefits and Risks of Online Nonsuicidal Self-Injury Activities. Journal of Clinical Psychology, 72(3), 249–262. https://doi.org/10.1002/jclp.22242

• Lim, S. A., Kim, E. K., & You, S. (2019). The Effects of Internet use on School Adjustment and Delinquency. Current Psychology, 38(3), 901–907. https://doi.org/10.1007/s12144-017-9668-7

• Lin, W.-H., Liu, C.-H., & Yi, C.-C. (2020). Exposure to sexually explicit media in early adolescence is related to risky sexual behavior in emerging adulthood. PLOS ONE, 15(4), e0230242. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0230242

• Livingstone, S. (2018). iGen: Why today’s super-connected kids are growing up less rebellious, more tolerant, less happy – and completely unprepared for adulthood. Journal of Children and Media, 12(1), 118–123. https://doi.org/10.1080/17482798.2017.1417091

• Livingstone, S., Kirwil, L., Ponte, C., & Staksrud, E. (2014). In their own words: What bothers children online? European Journal of Communication, 29(3), 271–288. https://doi.org/10.1177/0267323114521045

• Livingstone, S., Ólafsson, K., Helsper, E. J., Lupiáñez-Villanueva, F., Veltri, G. A., & Folkvord, F. (2017). Maximizing Opportunities and Minimizing Risks for Children Online: The Role of Digital Skills in Emerging Strategies of Parental Mediation: Maximizing Opportunities and Minimizing Risks. Journal of Communication, 67(1), 82–105. https://doi.org/10.1111/jcom.12277

• Lonigro, A., Schneider, B. H., Laghi, F., Baiocco, R., Pallini, S., & Brunner, T. (2015). Is Cyberbullying Related to Trait or State Anger? Child Psychiatry & Human Development, 46(3), 445–454. https://doi.org/10.1007/s10578-014-0484-0

• Löfgren-Mårtenson, L., & Månsson, S.-A. (2010). Lust, Love, and Life: A Qualitative Study of Swedish Adolescents’ Perceptions and Experiences with Pornography. Journal of Sex Research, 47(6), 568–579. https://doi.org/10.1080/00224490903151374

• Machakova, H., Blaya, C., Bedrosova, M., Smahel, D., & Staksrud, E. (2020). Children’s Experiences with Cyberhate. EU Kids Online. https://www.hf.uio.no/imk/forskning/prosjekter/eu-kids-iv/rapporter/hatytringer/euko_cyberhate_22_4_final.pdf

• Martin, K., Porritt, K., & Aromataris, E. (2018). Effectiveness of interventions to control screen use and children’s sleep, cognitive and behavioral outcomes: A systematic review protocol. JBI Database of Systematic Reviews and Implementation Reports, 16(6), 1338–1345. https://doi.org/10.11124/JBISRIR-2017-003522

• Martins, N. (2013). Televised relational and physical aggression and children’s hostile intent attributions. Journal of Experimental Child Psychology, 116(4), 945–952. https://doi.org/10.1016/j.jecp.2013.05.006

• Martins, N., Mares, M.-L., & Nathanson, A. I. (2019). Mixed Messages: Inconsistent Parental Mediation Indirectly Predicts Teens’ Online Relational Aggression. Journal of Family Communication, 19(4), 311–328. https://doi.org/10.1080/15267431.2019.1649264

• Mattebo, M., Tydén, T., Häggström-Nordin, E., Nilsson, K. W., & Larsson, M. (2014). Pornography and Sexual Experiences Among High School Students in Sweden: Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics, 35(3), 179–188. https://doi.org/10.1097/DBP.0000000000000034

• Mazur, A., Caroli, M., Radziewicz‐Winnicki, I., Nowicka, P., Weghuber, D., Neubauer, D., Dembiński, Ł., Crawley, F. P., White, M., & Hadjipanayis, A. (2018). Reviewing and addressing the link between mass media and the increase in obesity among European children: The European Academy of Paediatrics (EAP) and The European Childhood Obesity Group (ECOG) consensus statement. Acta Paediatrica, 107(4), 568–576. https://doi.org/10.1111/apa.14136

• McHugh, B. C., Wisniewski, P., Rosson, M. B., & Carroll, J. M. (2018). When social media traumatizes teens: The roles of online risk exposure, coping, and post-traumatic stress. Internet Research, 28(5), 1169–1188. https://doi.org/10.1108/IntR-02-2017-0077

• McQuail, D. (2000). McQuail’s mass communication theory (4th ed). Sage Publications.

• Meeus, A., Eggermont, S., & Beullens, K. (2019). Constantly Connected: The Role of Parental Mediation Styles and Self-Regulation in Pre- and Early Adolescents’ Problematic Mobile Device Use. Human Communication Research, 45(2), 119–147. https://doi.org/10.1093/hcr/hqy015

• Mehari, K. R., & Farrell, A. D. (20161110). Where does cyberbullying fit? A comparison of competing models of adolescent aggression. Psychology of Violence, 8(1), 31. https://doi.org/10.1037/vio0000081

• Milosevic, T., & Vladisavljevic, M. (2020). Norwegian children’s perceptions of effectiveness of social media companies’ cyberbullying policies: An exploratory study. Journal of Children and Media, 14(1), 74–90. https://doi.org/10.1080/17482798.2019.1695219

• Mitchell, K. J., Finkelhor, D., Jones, L. M., & Wolak, J. (2012). Prevalence and Characteristics of Youth Sexting: A National Study. 129(1), 10.

• Mitrofan, O., Paul, M., Weich, S., & Spencer, N. (2014). Aggression in children with behavioural/emotional difficulties: Seeing aggression on television and video games. BMC Psychiatry, 14(1), 287. https://doi.org/10.1186/s12888-014-0287-7

• Moore, P. M., Huebner, E. S., & Hills, K. J. (2012). Electronic Bullying and Victimization and Life Satisfaction in Middle School Students. Social Indicators Research, 107(3), 429–447. https://doi.org/10.1007/s11205-011-9856-z

• Mulgrew, K. E., Volcevski-Kostas, D., & Rendell, P. G. (2014). The Effect of Music Video Clips on Adolescent Boys’ Body Image, Mood, and Schema Activation. Journal of Youth and Adolescence, 43(1), 92–103. https://doi.org/10.1007/s10964-013-9932-6

• Müller, C. R., Pfetsch, J., Schultze-Krumbholz, A., & Ittel, A. (2018). Does media use lead to cyberbullying or vice versa? Testing longitudinal associations using a latent cross-lagged panel design. Computers in Human Behavior, 81, 93–101. https://doi.org/10.1016/j.chb.2017.12.007

• Männikkö, N., Ruotsalainen, H., Demetrovics, Z., Lopez-Fernandez, O., Myllymäki, L., Miettunen, J., & Kääriäinen, M. (2018). Problematic Gaming Behavior Among Finnish Junior High School Students: Relation to Socio-Demographics and Gaming Behavior Characteristics. Behavioral Medicine, 44(4), 324–334. https://doi.org/10.1080/08964289.2017.1378608

• Möller, I., Krahé, B., Busching, R., & Krause, C. (2012). Efficacy of an Intervention to Reduce the Use of Media Violence and Aggression: An Experimental Evaluation with Adolescents in Germany. Journal of Youth and Adolescence, 41(2), 105–120. https://doi.org/10.1007/s10964-011-9654-6

• Nathanson, A. I., Sharp, M. L., Aladé, F., Rasmussen, E. E., & Christy, K. (2013). The Relation Between Television Exposure and Theory of Mind Among Preschoolers: Preschoolers’ TV Viewing and Theory of Mind. Journal of Communication, 63(6), 1088–1108. https://doi.org/10.1111/jcom.12062

• Navarro, R., Larrañaga, E., & Yubero, S. (2018). Differences between Preadolescent Victims and Non-Victims of Cyberbullying in Cyber-Relationship Motives and Coping Strategies for Handling Problems with Peers. Current Psychology, 37(1), 116–127. https://doi.org/10.1007/s12144-016-9495-2

• Navarro, R., Ruiz-Oliva, R., Larrañaga, E., & Yubero, S. (2015). The Impact of Cyberbullying and Social Bullying on Optimism, Global and School-Related Happiness and Life Satisfaction Among 10-12-year-old Schoolchildren. Applied Research in Quality of Life, 10(1), 15–36. https://doi.org/10.1007/s11482-013-9292-0

• Navarro, R., Serna, C., Martínez, V., & Ruiz-Oliva, R. (2013). The role of Internet use and parental mediation on cyberbullying victimization among Spanish children from rural public schools. European Journal of Psychology of Education, 28(3), 725–745. https://doi.org/10.1007/s10212-012-0137-2

• Neuman, W. R., & Guggenheim, L. (2011). The Evolution of Media Effects Theory: A Six-Stage Model of Cumulative Research. Communication Theory, 21(2), 169–196. https://doi.org/10.1111/j.1468-2885.2011.01381.x

• Nije Bijvank, M., Konijn, E. A., & Bushman, B. J. (2012). “We don’t need no education”: Video game preferences, video game motivations, and aggressiveness among adolescent boys of different educational ability levels. Journal of Adolescence, 35(1), 153–162. https://doi.org/10.1016/j.adolescence.2011.04.001

• Nikkelen, S., Vossen, H., Piotrowski, J., & Valkenburg, P. (2016). Media Violence and Adolescents’ ADHD-Related Behaviors: The Role of Parental Mediation. Journal of Broadcasting & Electronic Media, 60(4), 657–675. https://doi.org/10.1080/08838151.2016.1234476

• Nikkelen, S. W. C., Vossen, H. G. M., Valkenburg, P. M., Velders, F. P., Windhorst, D. A., Jaddoe, V. W. V., Hofman, A., Verhulst, F. C., & Tiemeier, H. (2014). Media Violence and Children’s ADHD-Related Behaviors: A Genetic Susceptibility Perspective: Media Violence and Children’s ADHD. Journal of Communication, 64(1), 42–60. https://doi.org/10.1111/jcom.12073

• Nikken, P., & Jansz, J. (2014). Developing scales to measure parental mediation of young children’s internet use. Learning, Media and Technology, 39(2), 250–266. https://doi.org/10.1080/17439884.2013.782038

• Niu, G.-F., Zhou, Z.-K., Sun, X., Yu, F., Xie, X.-C., Liu, Q.-Q., & Lian, S.-L. (2018). Cyber-ostracism and its relation to depression among Chinese adolescents: The moderating role of optimism. Personality and Individual Differences, 123, 105–109. https://doi.org/10.1016/j.paid.2017.10.032

• Noelle-Neumann, E. (1974). The Spiral of Silence a Theory of Public Opinion. Journal of Communication, 24(2), 43–51. https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1974.tb00367.x

• Nyborg, G. M. (2006). Kjønn i kommersiell bevegelse. Norsk medietidsskrift, 13(01), 61–66.

• Olson, C. K., & Kutner, L. (u.å.). VIEWPOINTS AND FLASHPOINTS IN THE STUDY OF VIDEO GAME VIOLENCE AND AGGRESSION. 16.

• Olweus, D. (2012). Cyberbullying: An overrated phenomenon? European Journal of Developmental Psychology, 9(5), 520–538. https://doi.org/10.1080/17405629.2012.682358

• Opree, S. J., & Kühne, R. (2016). Generation Me in the Spotlight: Linking Reality TV to Materialism, Entitlement, and Narcissism. Mass Communication and Society, 19(6), 800–819. https://doi.org/10.1080/15205436.2016.1199706

• Orben, A. (2020). Teenagers, screens and social media: A narrative review of reviews and key studies. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 55(4), 407–414. https://doi.org/10.1007/s00127-019-01825-4

• O’Reilly, M., Dogra, N., Whiteman, N., Hughes, J., Eruyar, S., & Reilly, P. (2018). Is social media bad for mental health and wellbeing? Exploring the perspectives of adolescents. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 23(4), 601–613. https://doi.org/10.1177/1359104518775154

• Pabian, S., & Vandebosch, H. (2016). An Investigation of Short-Term Longitudinal Associations Between Social Anxiety and Victimization and Perpetration of Traditional Bullying and Cyberbullying. Journal of Youth and Adolescence, 45(2), 328–339. https://doi.org/10.1007/s10964-015-0259-3

• Pabian, S., Vandebosch, H., Poels, K., Van Cleemput, K., & Bastiaensens, S. (2016). Exposure to cyberbullying as a bystander: An investigation of desensitization effects among early adolescents. Computers in Human Behavior, 62, 480–487. https://doi.org/10.1016/j.chb.2016.04.022

• Padilla-Walker, L. M., Coyne, S. M., Collier, K. M., & Nielson, M. G. (20150706). Longitudinal relations between prosocial television content and adolescents’ prosocial and aggressive behavior: The mediating role of empathic concern and self-regulation. Developmental Psychology, 51(9), 1317. https://doi.org/10.1037/a0039488

• Padilla-Walker, L. M., Coyne, S. M., Kroff, S. L., & Memmott-Elison, M. K. (2018). The Protective Role of Parental Media Monitoring Style from Early to Late Adolescence. Journal of Youth and Adolescence, 47(2), 445–459. https://doi.org/10.1007/s10964-017-0722-4

• Padilla-Walker, L. M., Stockdale, L. A., Son, D., Coyne, S. M., & Stinnett, S. C. (2020). Associations between parental media monitoring style, information management, and prosocial and aggressive behaviors. Journal of Social and Personal Relationships, 37(1), 180–200. https://doi.org/10.1177/0265407519859653

• Parker, G. (1990). The parental bonding instrument. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 25(6), 281–282. https://doi.org/10.1007/BF00782881

• Patchin, J. W., & Hinduja, S. (2019). The Nature and Extent of Sexting Among a National Sample of Middle and High School Students in the U.S. Archives of Sexual Behavior, 48(8), 2333–2343. https://doi.org/10.1007/s10508-019-1449-y

• Patton, D. U., Hong, J. S., Ranney, M., Patel, S., Kelley, C., Eschmann, R., & Washington, T. (2014). Social media as a vector for youth violence: A review of the literature. Computers in Human Behavior, 35, 548–553. https://doi.org/10.1016/j.chb.2014.02.043

• Paulus, F. W., Sinzig, J., Mayer, H., Weber, M., & von Gontard, A. (2018). Computer Gaming Disorder and ADHD in Young Children—A Population-Based Study. International Journal of Mental Health and Addiction, 16(5), 1193–1207. https://doi.org/10.1007/s11469-017-9841-0

• Peled, Y., Medvin, M. B., Pieterse, E., & Domanski, L. (2019). Normative beliefs about cyberbullying: Comparisons of Israeli and U.S. youth. Heliyon, 5(12), e03048. https://doi.org/10.1016/j.heliyon.2019.e03048

• Peskin, M. F., Markham, C. M., Shegog, R., Temple, J. R., Baumler, E. R., Addy, R. C., Hernandez, B., Cuccaro, P., Gabay, E. K., Thiel, M., & Emery, S. T. (2017). Prevalence and Correlates of the Perpetration of Cyber Dating Abuse among Early Adolescents. Journal of Youth and Adolescence, 46(2), 358–375. https://doi.org/10.1007/s10964-016-0568-1

• Peters, J. D. (20). Speaking into the air: A history of the idea of communication (Paperback ed., [Nachdr.]). Univ. of Chicago Press.

• Peterson, J., & Densley, J. (2017). Cyber violence: What do we know and where do we go from here? Aggression and Violent Behavior, 34, 193–200. https://doi.org/10.1016/j.avb.2017.01.012

• Pieschl, S., Porsch, T., Kahl, T., & Klockenbusch, R. (2013). Relevant dimensions of cyberbullying—Results from two experimental studies. Journal of Applied Developmental Psychology, 34(5), 241–252. https://doi.org/10.1016/j.appdev.2013.04.002

• Piotrowski, J. T., & Valkenburg, P. M. (2015). Finding Orchids in a Field of Dandelions: Understanding Children’s Differential Susceptibility to Media Effects. American Behavioral Scientist, 59(14), 1776–1789. https://doi.org/10.1177/0002764215596552

• Postmes, T., Spears, R., & Lea, M. (2002). Intergroup differentiation in computer-mediated communication: Effects of depersonalization. Group Dynamics: Theory, Research, and Practice, 6(1), 3–16. https://doi.org/10.1037/1089-2699.6.1.3

• Potter, W. J. (2012). Media effects. SAGE Publications.

• Potter, W. J. (2016). Evaluating the utility of methodological assumptions in mass media effects research on children. Journal of Children and Media, 10(1), 63–71. https://doi.org/10.1080/17482798.2015.1121891

• Potter, W. J., & Riddle, K. (2007). A Content Analysis of the Media Effects Literature. Journalism & Mass Communication Quarterly, 84(1), 90–104. https://doi.org/10.1177/107769900708400107

• Prescott, A. T., Sargent, J. D., & Hull, J. G. (2018). Metaanalysis of the relationship between violent video game play and physical aggression over time. Proceedings of the National Academy of Sciences, 115(40), 9882–9888. https://doi.org/10.1073/pnas.1611617114

• Price, M., Chin, M. A., Higa-McMillan, C., Kim, S., & Christopher Frueh, B. (2013). Prevalence and Internalizing Problems of Ethnoracially Diverse Victims of Traditional and Cyber Bullying. School Mental Health, 5(4), 183–191. https://doi.org/10.1007/s12310-013-9104-6

• Prot, S., McDonald, K. A., Anderson, C. A., & Gentile, D. A. (2012). Video Games: Good, Bad, or Other? Pediatric Clinics of North America, 59(3), 647–658. https://doi.org/10.1016/j.pcl.2012.03.016

• Przybylski, A. K., & Weinstein, N. (u.å.). Violent video game engagement is not associated with adolescents’ aggressive behaviour: Evidence from a registered report. Royal Society Open Science, 6(2), 171474. https://doi.org/10.1098/rsos.171474

• Putnam, R. D. (1995). Bowling Alone: America’s Declining Social Capital. Journal of Democracy, 6(1), 65–78. https://doi.org/10.1353/jod.1995.0002

• Pyżalski, J. (2012). From cyberbullying to electronic aggression: Typology of the phenomenon. Emotional and Behavioural Difficulties, 17(3–4), 305–317. https://doi.org/10.1080/13632752.2012.704319

• Rasmussen, E. E., Coyne, S. M., Martins, N., & Densley, R. L. (2018). Parental mediation of US youths’ exposure to televised relational aggression. Journal of Children and Media, 12(2), 192–210. https://doi.org/10.1080/17482798.2017.1405829

• Reed, L. A., Tolman, R. M., & Ward, L. M. (2017). Gender matters: Experiences and consequences of digital dating abuse victimization in adolescent dating relationships. Journal of Adolescence, 59, 79–89. https://doi.org/10.1016/j.adolescence.2017.05.015

• Rehbein, F., & Baier, D. (2013). Family-, media-, and school-related risk factors of video game addiction: A 5-year longitudinal study. Journal of Media Psychology: Theories, Methods, and Applications, 25(3), 118–128. https://doi.org/10.1027/1864-1105/a000093

• Riddle, K., & Di, Z. (2020). Are caregivers concerned about media violence? A survey of U.S. parents’ beliefs about specific media violence effects. Journal of Children and Media, 1–20. https://doi.org/10.1080/17482798.2020.1717564

• Robertson, L. A., & Hancox, R. J. (2013). Childhood and Adolescent Television Viewing and Antisocial Behavior in Early Adulthood. 131(3), 10.

• Rodenhizer, K. A. E., & Edwards, K. M. (2019). The Impacts of Sexual Media Exposure on Adolescent and Emerging Adults’ Dating and Sexual Violence Attitudes and Behaviors: A Critical Review of the Literature. Trauma, Violence, & Abuse, 20(4), 439–452. https://doi.org/10.1177/1524838017717745

• Rogers, E. M. (2003). Diffusion of innovations. Free Press. http://books.google.com/books?id=4wW5AAAAIAAJ

• Romer, D., Jamieson, P. E., Jamieson, K. H., Lull, R., & Adebimpe, A. (2018). Parental Desensitization to Gun Violence in PG-13 Movies. Pediatrics, 141(6), e20173491. https://doi.org/10.1542/peds.2017-3491

• Rosenberg, T. G., Storm-Mathisen, A., Steinnes, K. K., & Mainsah, H. (2019). Skreddersøm til barnets beste? Om personvern og markedsføring på norske barns sosiale medieprofiler. BARN – Forskning Om Barn Og Barndom i Norden, 37(3–4). https://doi.org/10.5324/barn.v37i3-4.3388

• Ruest, S., Gjelsvik, A., Rubinstein, M., & Amanullah, S. (2018). The Inverse Relationship between Digital Media Exposure and Childhood Flourishing. The Journal of Pediatrics, 197, 268-274.e2. https://doi.org/10.1016/j.jpeds.2017.12.016

• Russell, C. A., Russell, D. W., Boland, W. A., & Grube, J. W. (2014). Television’s Cultivation of American Adolescents’ Beliefs about Alcohol and the Moderating Role of Trait Reactance. Journal of Children and Media, 8(1), 5–22. https://doi.org/10.1080/17482798.2014.863475

• Saleem, M., Anderson, C. A., & Gentile, D. A. (2012). Effects of Prosocial, Neutral, and Violent Video Games on Children’s Helpful and Hurtful Behaviors. Aggressive Behavior, 38(4), 281–287. https://doi.org/10.1002/ab.21428

• Samaha, M., & Hawi, N. S. (2017). Associations between screen media parenting practices and children’s screen time in Lebanon. Telematics and Informatics, 34(1), 351–358. https://doi.org/10.1016/j.tele.2016.06.002

• Schramm, W. L., Lyle, J., & Parker, E. B. (1981). Television in the lives of our children. Univ. Pr.

• Sears, D., & Freedman, J. L. (u.å.). Selective exposure to information: A critical review. Public Opinion Quarterly, 31(2), 194–213.

• Segev, A., Mimouni-Bloch, A., Ross, S., Silman, Z., Maoz, H., & Bloch, Y. (2015). Evaluating Computer Screen Time and Its Possible Link to Psychopathology in the Context of Age: A Cross-Sectional Study of Parents and Children. PLOS ONE, 10(11), e0140542. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0140542

• Sekarasih, L., Walsh, K. R., & Scharrer, E. (2015). «Media Violence Is Made to Attract and Entertain People»: Responses to Media Literacy Lessons on the Effects of and Institutional Motives behind Media Violence. Journal of Media Literacy Education, 6(3), 1–13.

• Selkie, E., Evans, Y., Ton, A., Midamba, N., & Moreno, M. A. (2018). Ideas for addressing electronic harassment among adolescents attending a video blogging convention. BMC Public Health, 18(1), 973. https://doi.org/10.1186/s12889-018-5907-6

• Setty, E. (2019). Meanings of Bodily and Sexual Expression in Youth Sexting Culture: Young Women’s Negotiation of Gendered Risks and Harms. Sex Roles, 80(9–10), 586–606. https://doi.org/10.1007/s11199-018-0957-x

• Shannon, C. E., & Weaver, W. (1949). The mathematical theory of communication. University of Illinois.

• Signal, L. N., Smith, M. B., Barr, M., Stanley, J., Chambers, T. J., Zhou, J., Duane, A., Jenkin, G. L. S., Pearson, A. L., Gurrin, C., Smeaton, A. F., Hoek, J., & Ni Mhurchu, C. (2017). Kids’Cam: An Objective Methodology to Study the World in Which Children Live. American Journal of Preventive Medicine, 53(3), e89–e95. https://doi.org/10.1016/j.amepre.2017.02.016

• Slater, M. D. (2007). Reinforcing Spirals: The Mutual Influence of Media Selectivity and Media Effects and Their Impact on Individual Behavior and Social Identity. Communication Theory, 17(3), 281–303. https://doi.org/10.1111/j.1468-2885.2007.00296.x

• Slater, M. D., Henry, K. L., Swaim, R. C., & Anderson, L. L. (2003). Violent Media Content and Aggressiveness in Adolescents: A Downward Spiral Model. Communication Research, 30(6), 713–736. https://doi.org/10.1177/0093650203258281

• Slavtcheva-Petkova, V., Nash, V. J., & Bulger, M. (2015). Evidence on the extent of harms experienced by children as a result of online risks: Implications for policy and research. Information, Communication & Society, 18(1), 48–62. https://doi.org/10.1080/1369118X.2014.934387

• Smahel, D., Brown, B. B., & Blinka, L. (2012). Associations between online friendship and Internet addiction among adolescents and emerging adults. Developmental Psychology, 48(2), 381. https://doi.org/10.1037/a0027025

• Smahel, D., Machakova, H., Mascheroni, G., Dedkova, L., Staksrud, E., Ólafsson, K., Livingstone, S., & Hasebrink, U. (2020). EU Kids Online 2020: Survey results from 19 countries (ISSN 2045-256X). London School of Economics. http://www.lse.ac.uk/media-and-communications/assets/documents/research/eu-kids-online/reports/EU-Kids-Online-2020-March2020.pdf

• Smith, S., Ferguson, C., & Beaver, K. (2018). A longitudinal analysis of shooter games and their relationship with conduct disorder and cself-reported delinquency. International Journal of Law and Psychiatry, 58, 48–53. https://doi.org/10.1016/j.ijlp.2018.02.008

• Solum, O. (Red.). (2013). Film til folket sensur og kinopolitikk i 100 år. Akademika.

• Sonia Livingstone, Giovanna Mascheroni, & Elisabeth Staksrud. (2017). European research on children’s internet use: Assessing the past and anticipating the future. New Media & Society, 1461444816685930. https://doi.org/10.1177/1461444816685930

• Sontag, L. M., Clemans, K. H., Graber, J. A., & Lyndon, S. T. (2011). Traditional and Cyber Aggressors and Victims: A Comparison of Psychosocial Characteristics. Journal of Youth and Adolescence, 40(4), 392–404. https://doi.org/10.1007/s10964-010-9575-9

• Spišák, S. (2016). ‘Everywhere they say that it’s harmful but they don’t say how, so I’m asking here’: Young people, pornography and negotiations with notions of risk and harm. Sex Education, 16(2), 130–142. https://doi.org/10.1080/14681811.2015.1080158

• Staksrud, E. (2016). Researching CAM: Our Herculean task. Journal of Children and Media, 10(1), 132–137. https://doi.org/10.1080/17482798.2015.1121890

• Staksrud, E., Livingstone, S., Haddon, L., & Ólafsson, K. (2009). What do we know about children’s use of online technologies?: A report on data availability and research gaps in Europe [2nd edition] [Monograph]. EU Kids Online. http://www.eukidsonline.net/

• Staksrud, E., & Ólafsson, K. (2016). Hva kjennetegner europeiske barn som har erfaring med nettsider hvor folk diskuterer måter å ta sitt eget liv på? Suicidologi, 21(2), Article 2. https://doi.org/10.5617/suicidologi.3892

• Staksrud, E., & Ólafsson, K. (2019). Tilgang, bruk, risiko og muligheter Norske barn på Internett Resultater fra EU Kids Online-undersøkelsen i Norge 2018. 84.

• Steinnes, K. K., & Mainsah, H. (2019). Søte jenter og tøffe gutter: En kunnskapsoppsummering om barn som forbrukere i et kjønnsperspektiv. Forbruksforskningsinstituttet SIFO. https://fagarkivet-hioa.archive.knowledgearc.net/handle/20.500.12199/1320

• Stiglic, N., & Viner, R. M. (2019). Effects of screentime on the health and well-being of children and adolescents: A systematic review of reviews. BMJ Open, 9(1), e023191. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2018-023191

• Stockdale, L. A., Coyne, S. M., Nelson, D. A., & Padilla‐Walker, L. M. (2013). Read anything mean lately? Associations between reading aggression in books and aggressive behavior in adolescents. Aggressive Behavior, 39(6), 493–502. https://doi.org/10.1002/ab.21492

• Stonard, K. E., Bowen, E., Lawrence, T. R., & Price, S. A. (2014). The relevance of technology to the nature, prevalence and impact of Adolescent Dating Violence and Abuse: A research synthesis. Aggression and Violent Behavior, 19(4), 390–417. https://doi.org/10.1016/j.avb.2014.06.005

• Stonard, K. E., Bowen, E., Walker, K., & Price, S. A. (2017). “They’ll Always Find a Way to Get to You”: Technology Use in Adolescent Romantic Relationships and Its Role in Dating Violence and Abuse. Journal of Interpersonal Violence, 32(14), 2083–2117. https://doi.org/10.1177/0886260515590787

• Strasburger, V. C., & Wilson, B. J. (2014). Television violence: Sixty years of research. I Media violence and children: A complete guide for parents and professionals, 2nd ed (s. 135–177). Praeger/ABC-CLIO.

• Strassberg, D. S., McKinnon, R. K., Sustaíta, M. A., & Rullo, J. (2013). Sexting by High School Students: An Exploratory and Descriptive Study. Archives of Sexual Behavior, 42(1), 15–21. https://doi.org/10.1007/s10508-012-9969-8

• Strenziok, M., Krueger, F., Deshpande, G., Lenroot, R. K., van der Meer, E., & Grafman, J. (2011). Fronto-parietal regulation of media violence exposure in adolescents: A multi-method study. Social Cognitive and Affective Neuroscience, 6(5), 537–547. https://doi.org/10.1093/scan/nsq079

• Stänicke, L. I. (2019). The punished self, the unknown self, and the harmed self: Towards a more nuanced understanding of self-harm in adolescence Submitted. https://www.duo.uio.no/handle/10852/71816

• Stänicke, L. I., Haavind, H., Rø, F. G., & Gullestad, S. E. (2019). Discovering One’s Own Way: Adolescent Girls’ Different Pathways Into and Out of Self-Harm. Journal of Adolescent Research, 0743558419883360. https://doi.org/10.1177/0743558419883360

• Suler, J. (2004). The Online Disinhibition Effect. CyberPsychology & Behavior, 7(3), 321–326. https://doi.org/10.1089/1094931041291295

• Symons, K., Ponnet, K., Emmery, K., Walrave, M., & Heirman, W. (2017). Parental Knowledge of Adolescents’ Online Content and Contact Risks. Journal of Youth and Adolescence, 46(2), 401–416. https://doi.org/10.1007/s10964-016-0599-7

• Taehtinen, R. E., Sigfusdottir, I. D., Helgason, A. R., & Kristjansson, A. L. (2014). Electronic screen use and selected somatic symptoms in 10–12year old children. Preventive Medicine, 67, 128–133. https://doi.org/10.1016/j.ypmed.2014.07.017

• Tajfel, H. (1982). Social identity and intergroup relations. Cambridge University Press.

• Teng, Z., Nie, Q., Zhu, Z., & Guo, C. (2020). Violent video game exposure and (Cyber)bullying perpetration among Chinese youth: The moderating role of trait aggression and moral identity. Computers in Human Behavior, 104, 106193. https://doi.org/10.1016/j.chb.2019.106193

• Throuvala, M. A., Griffiths, M. D., Rennoldson, M., & Kuss, D. J. (2019). School-based Prevention for Adolescent Internet Addiction: Prevention is the Key. A Systematic Literature Review. Current Neuropharmacology, 17(6), 507–525. https://doi.org/10.2174/1570159X16666180813153806

• Trekels, J., Vangeel, L., & Eggermont, S. (2017). Media ideals and other-sex peer norms among Belgian early adolescents: Equating self-worth with attractiveness. Journal of Children and Media, 11(4), 466–484. https://doi.org/10.1080/17482798.2017.1348371

• Turkle, S. (2011). Alone together: Why we expect more from technology and less from each other (Paperback first published). Basic Books.

• Turner, N. E., Paglia-Boak, A., Ballon, B., Cheung, J. T. W., Adlaf, E. M., Henderson, J., Chan, V., Rehm, J., Hamilton, H., & Mann, R. E. (2012). Prevalence of Problematic Video Gaming among Ontario Adolescents. International Journal of Mental Health and Addiction, 10(6), 877–889. https://doi.org/10.1007/s11469-012-9382-5

• Twenge, J. M. (2018). iGen: Why today’s super-connected kids are growing up less rebellious, more tolerant, less happy?: and completely unprepared for adulthood: and what that means for the rest of us. Atria Books.

• Vacaru, M. A., Shepherd, R. M., & Sheridan, J. (2014). New Zealand Youth and Their Relationships with Mobile Phone Technology. International Journal of Mental Health and Addiction, 12(5), 572–584. https://doi.org/10.1007/s11469-014-9488-z

• Valcke, M., De Wever, B., Van Keer, H., & Schellens, T. (2011). Long-term study of safe Internet use of young children. Computers & Education, 57(1), 1292–1305. https://doi.org/10.1016/j.compedu.2011.01.010

• Valkenburg, P. M., & Peter, J. (2009). The Effects of Instant Messaging on the Quality of Adolescents’ Existing Friendships: A Longitudinal Study. Journal of Communication, 59(1), 79–97. https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.2008.01405.x

• Valkenburg, P. M., & Peter, J. (2011). Online Communication Among Adolescents: An Integrated Model of Its Attraction, Opportunities, and Risks. Journal of Adolescent Health, 48(2), 121–127. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2010.08.020

• Valkenburg, P. M., & Peter, J. (2013). Comm Research—Views from Europe| Five Challenges for the Future of Media-Effects Research. International Journal of Communication, 7(0), 19.

• Valkenburg, P. M., Peter, J., & Walther, J. B. (2016). Media Effects: Theory and Research. Annual Review of Psychology, 67(1), 315–338. https://doi.org/10.1146/annurev-psych-122414-033608

• Valkenburg, P. M., Piotrowski, J. T., Hermanns, J., & Leeuw, R. de. (2013). Developing and Validating the Perceived Parental Media Mediation Scale: A Self-Determination Perspective. Human Communication Research, 39(4), 445–469. https://doi.org/10.1111/hcre.12010

• van Oosten, J. M. F., & Vandenbosch, L. (2017). Sexy online self-presentation on social network sites and the willingness to engage in sexting: A comparison of gender and age. Journal of Adolescence, 54, 42–50. https://doi.org/10.1016/j.adolescence.2016.11.006

• Van Petegem, S., de Ferrerre, E., Soenens, B., van Rooij, A. J., & Van Looy, J. (2019). Parents’ Degree and Style of Restrictive Mediation of Young Children’s Digital Gaming: Associations with Parental Attitudes and Perceived Child Adjustment. Journal of Child and Family Studies, 28(5), 1379–1391. https://doi.org/10.1007/s10826-019-01368-x

• Vangeel, J., Beullens, K., Vervoort, L., Cock, N. D., Lippevelde, W. V., Goossens, L., & Eggermont, S. (2017). The Role Behavioral of Activation and Inhibition in Explaining Adolescents’ Game Use and Game Engagement Levels. Media Psychology, 20(1), 116–143. https://doi.org/10.1080/15213269.2016.1142378

• Vangeel, L., Vandenbosch, L., Eggermont, S., & Wright, P. J. (2020). A longitudinal investigation of television viewing in adolescence and sexual perfectionism and satisfaction in adulthood. Communication Monographs, 87(2), 223–243. https://doi.org/10.1080/03637751.2019.1683216

• Veldhuis, J., Konijn, E. A., & Seidell, J. C. (2014). Negotiated media effects. Peer feedback modifies effects of media’s thin-body ideal on adolescent girls. Appetite, 73, 172–182. https://doi.org/10.1016/j.appet.2013.10.023

• Velki, T., & Jagodić, G. K. (2017). Testing the Moderating Role of Social Context on Media Violence Effect in the Case of Peer Aggression among Adolescents. Studia Psychologica, 59(1), 34–49. https://doi.org/10.21909/sp.2017.01.729

• Vernon, L., Barber, B. L., & Modecki, K. L. (2015). Adolescent Problematic Social Networking and School Experiences: The Mediating Effects of Sleep Disruptions and Sleep Quality. Cyberpsychology, Behavior, and Social Networking, 18(7), 386–392. https://doi.org/10.1089/cyber.2015.0107

• Vossen, H. G. M., Piotrowski, J. T., & Valkenburg, P. M. (2017). The Longitudinal Relationship Between Media Violence and Empathy: Was It Sympathy All Along? Media Psychology, 20(2), 175–193. https://doi.org/10.1080/15213269.2015.1121825

• Walker, S., Sanci, L., & Temple-Smith, M. (2013). Sexting: Young Women’s and Men’s Views on Its Nature and Origins. Journal of Adolescent Health, 52(6), 697–701. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2013.01.026

• Walrave, M., Heirman, W., & Hallam, L. (2014). Under pressure to sext? Applying the theory of planned behaviour to adolescent sexting. Behaviour & Information Technology, 33(1), 86–98. https://doi.org/10.1080/0144929X.2013.837099

• WALTHER, J. B. (1992). Interpersonal Effects in Computer-Mediated Interaction: A Relational Perspective. Communication Research, 19(1), 52–90. https://doi.org/10.1177/009365092019001003

• WALTHER, J. B. (1996). Computer-Mediated Communication: Impersonal, Interpersonal, and Hyperpersonal Interaction. Communication Research, 23(1), 3–43. https://doi.org/10.1177/009365096023001001

• Wartella, E., & Reeves, B. (1985). Historical Trends in Research on Children and the Media: 1900–1960. Journal of Communication, 35(2), 118–133. https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1985.tb02238.x

• Weaver, A. J., Jensen, J. D., Martins, N., Hurley, R. J., & Wilson, B. J. (2011). Liking Violence and Action: An Examination of Gender Differences in Children’s Processing of Animated Content. Media Psychology, 14(1), 49–70. https://doi.org/10.1080/15213269.2010.547829

• Webb, T., & Martin, K. (2012). Evaluation of a Us School-Based Media Literacy Violence Prevention Curriculum on Changes in Knowledge and Critical Thinking Among Adolescents. Journal of Children and Media, 6(4), 430–449. https://doi.org/10.1080/17482798.2012.724591

• Weems, C. F., Scott, B. G., Banks, D. M., & Graham, R. A. (2012). Is TV Traumatic for All Youths? The Role of Preexisting Posttraumatic-Stress Symptoms in the Link Between Disaster Coverage and Stress. Psychological Science, 23(11), 1293–1297. https://doi.org/10.1177/0956797612446952

• Williams, M. L., Burnap, P., Javed, A., Liu, H., & Ozalp, S. (2019). Hate in the Machine: Anti-Black and Anti-Muslim Social Media Posts as Predictors of Offline Racially and Religiously Aggravated Crime. The British Journal of Criminology, azz049. https://doi.org/10.1093/bjc/azz049

• Yadav, P., Banwari, G., Parmar, C., & Maniar, R. (2013). Internet addiction and its correlates among high school students: A preliminary study from Ahmedabad, India. Asian Journal of Psychiatry, 6(6), 500–505. https://doi.org/10.1016/j.ajp.2013.06.004

• Yang, F., Salmon, C. T., Pang, J. S., & Cheng, W. J. (2015). Media exposure and smoking intention in adolescents: A moderated mediation analysis from a cultivation perspective. Journal of Health Psychology, 20(2), 188–197. https://doi.org/10.1177/1359105313501533

• Yang, Y., Li, P., Fu, X., & Kou, Y. (2017). Orientations to Happiness and Subjective Well-Being in Chinese Adolescents: The Roles of Prosocial Behavior and Internet Addictive Behavior. Journal of Happiness Studies, 18(6), 1747–1762. https://doi.org/10.1007/s10902-016-9794-1

• Ybarra, M. L., Mitchell, K. J., & Korchmaros, J. D. (2011). National Trends in Exposure to and Experiences of Violence on the Internet Among Children. PEDIATRICS, 128(6), e1376–e1386. https://doi.org/10.1542/peds.2011-0118

• Ybarra, Michele L., & boyd, danah. (2015). Can clans protect adolescent players of massively multiplayer online games from violent behaviors? International Journal of Public Health, 60(2), 267–276. https://doi.org/10.1007/s00038-014-0637-8

• Ybarra, Michele L., Huesmann, L. R., Korchmaros, J. D., & Reisner, S. L. (2014). Cross-sectional associations between violent video and computer game playing and weapon carrying in a national cohort of children. Aggressive Behavior, 40(4), 345–358. https://doi.org/10.1002/ab.21526

• Ybarra, Michele L., Strasburger, V. C., & Mitchell, K. J. (2014). Sexual Media Exposure, Sexual Behavior, and Sexual Violence Victimization in Adolescence. Clinical Pediatrics, 53(13), 1239–1247. https://doi.org/10.1177/0009922814538700

• Young People, Tarapdar, S., & Kellett, M. (2013). Cyberbullying: Insights and Age-Comparison Indicators from a Youth-Led Study in England. Child Indicators Research, 6(3), 461–477. https://doi.org/10.1007/s12187-012-9177-z

• Yubero, S., Larrañaga, E., Villora, B., & Navarro, R. (2017). Negative Peer Relationships on Piracy Behavior: A Cross-Sectional Study of the Associations between Cyberbullying Involvement and Digital Piracy. International Journal of Environmental Research and Public Health, 14(10), 1180. https://doi.org/10.3390/ijerph14101180

• Zhang, Q., Cao, Y., Gao, J., Yang, X., Rost, D. H., Cheng, G., Teng, Z., & Espelage, D. L. (2019). Effects of cartoon violence on aggressive thoughts and aggressive behaviors. Aggressive Behavior, 45(5), 489–497. https://doi.org/10.1002/ab.21836

• Zillmann, D., & Cantor, J. (1975). The disposition theory of humour and mirth. I J. Chapman & H. C. Foot (Red.), Humour and laughter: Theory, research and applications (s. 95–115). Wiley.