Del 1
Bakgrunn og dokumentasjon

2 Kommisjonens sammensetning, mandat og arbeid

2.1 Kommisjonens oppnevning og sammensetning

Stortinget behandlet 11. mai 2021 innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om representantforslag fra Arbeiderpartiet om nødvendige endringer i regelverket for yrkesskade, herunder for de såkalte oljepionerene, se Dok. 8: 150 S (2020–2021) og Innst. 382 S (2020–2021). Stortinget fattet følgende anmodningsvedtak nr. 912 i saken:

«Stortinget ber regjeringen snarest nedsette en kommisjon som skal arbeide frem en kompensasjonsordning for oljepionerene. Kommisjonen må sikre verifisering av omfang og skader, samt avgrensing av hva som skal omfattes av en kompensasjonsordning. Kommisjonen sammensettes av uavhengige fageksperter, samt representanter for berørte parter, herunder representanter for relevante arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og organisasjoner som representerer de arbeidsmiljøskadde oljepionerene, blant annet Arbeidsmiljøskaddes Landsforening (A.L.F.). Som følge av at oljepionerene er rammet av en urett langt tilbake i tid, haster det med å få avklart kompensasjonsordningen. Kommisjonen forutsettes å være ferdig med sitt arbeid innen utgangen av desember 2022.»

Det inngår i bakteppet for saken at Stortinget 11. mars 2021 behandlet en interpellasjon om mulige kjemikalieskader blant oljearbeidere. I forbindelse med denne saken kom det fram at både oljearbeidere og andre yrkesgrupper hevder at det kan være vanskelig å nå fram gjennom de etablerte yrkesskadeordningene.

Kommisjonen ble nedsatt ved kongelig resolusjon 3. september 2021. Kommisjonens uavhengige fageksperter har hatt faglig bakgrunn i arbeidsmedisin, samfunnsøkonomi og juss. Representanter for berørte parter ble oppnevnt etter forslag fra Industri Energi, SAFE, Offshore Norge, Norsk Industri og Arbeidsmiljøskaddes Landsforening. Kommisjonen har hatt følgende sammensetning:

• Lege Geir Riise, leder

• Professor emeritus, samfunnsøkonom Alf Erling Risa

• Professor, jurist Ingunn Ikdahl

• Rådgiver Live-Merete Marjala Solheim, Offshore Norge og Norsk Industri

• Spesialrådgiver Ketil Karlsen, Industri Energi

• Yrkeshygieniker Halvor Erikstein, SAFE

• Leder Runar Nilsen, Arbeidsmiljøskaddes Landsforening, avdeling Offshore

Kommisjonen har hatt et sekretariat som har vært ledet av Tone Kjeldsberg (Arbeids- og inkluderingsdepartementet) og med følgende medlemmer: Bodil Stueflaten, Morten Gaarder og Sigvart Zachariassen (Arbeids- og inkluderingsdepartementet) og Karl-Christian Nordby og Ragnhild Beate Strand Østrem (Statens arbeidsmiljøinstitutt – STAMI).

2.2 Kommisjonens mandat og fortolkning av mandatet

Kommisjonen som skal arbeide fram en kompensasjonsordning for oljepionerene fikk følgende mandat fra daværende Arbeids- og sosialdepartementet:

«På bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak, nedsetter departementet en kommisjon som skal utarbeide forslag til en kompensasjonsordning for oljepionerene. Stortingets vedtak innebærer bl.a. at kommisjonen skal avgrense hva som skal omfattes av kompensasjonsordningen. Departementet viser til at pionertiden i norsk oljevirksomhet tidligere er definert som perioden 1965–1990, se NOU 2003: 5 Pionerdykkerne i Nordsjøen.1 Departementet viser videre til at diskusjonene i forbindelse med Stortingets behandling av ovennevnte interpellasjon og dokument 8-forslag tok utgangspunkt i tidligere oljearbeidere som kan ha fått helseplager eller -skader på grunn av kjemikalieeksponering i arbeidet. Kommisjonen må avgrense hvilke former for eksponering og helseskader som skal omfattes av ordningen. I kommisjonens mandat inngår også en vurdering av om etablering av en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene vil være en riktig og hensiktsmessig oppfølging av denne gruppen.

Kommisjonen sammensettes av uavhengige fageksperter, samt representanter for berørte parter, herunder representanter for relevante arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og organisasjoner som representerer de arbeidsmiljøskadde oljepionerene, blant annet Arbeidsmiljøskaddes Landsforening (A.L.F.).

Departementet forutsetter at kommisjonen legger faglig og dokumentert kunnskap til grunn for sine vurderinger.

Kommisjonenes rapport skal bl.a. omfatte en begrunnet vurdering av:

1. om etablering av en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene vil være en riktig og hensiktsmessig oppfølging av denne gruppen

2. målgruppen for kompensasjonsordningen. Herunder må det vurderes hvordan tidsrommet for «oljepionerenes» arbeid i norsk petroleumsvirksomhet bør avgrenses. Det skal videre vurderes hvordan målgruppen bør avgrenses med hensyn til aktuelle eksponeringer og helseskader

3. dokumentert omfang og skader i målgruppen. Denne vurderingen tar utgangspunkt i kommisjonens avgrensing av målgruppen, se pkt. 2.

4. kriterier for å komme inn under ordningen, herunder også krav til dokumentasjon/årsakssammenheng i det enkelte tilfelle mv.

5. ansvaret for og finansieringen av ordningen, herunder henholdsvis myndighetenes og arbeidsgivernes rolle

6. hvordan ordningen bør organiseres og administreres

7. alternative forslag/modeller for utforming av kompensasjonsordningen, hvorav minimum ett forslag skal være kostnadsnøytralt

8. økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene

9. andre eventuelle forhold av betydning.

Kommisjonen kan innhente faglige innspill, vurderinger og dokumentasjon når det er behov for det. Kommisjonens rapport skal foreligge innen 31. desember 2022.»

Mandatet bygger på Stortingets anmodningsvedtak 912 av 11. mai 2021, med noen nyanser og utdypinger. Det framgår at kommisjonen i arbeidet med å arbeide fram en kompensasjonsordning må legge faglig og dokumentert kunnskap til grunn. Det framgår videre at kommisjonen skal vurdere om etablering av en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene vil være en riktig og hensiktsmessig oppfølging av denne gruppen og det skal vurderes alternative forslag/modeller for en kompensasjonsordning, samt økonomiske og administrative konsekvenser av disse forslagene.

Kommisjonen har tatt utgangspunkt i den beste tilgjengelige kunnskapen man finner per i dag. Det er blant annet med bistand fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) gjennomført kunnskapssøk om sammenheng mellom relevante eksponeringsforhold og helseeffekter. Som grunnlag for sine vurderinger, har kommisjonen videre gjennomgått utviklingen med hensyn til regelverk, myndighetsoppfølging, kunnskapsutvikling, partenes oppfølging mv. i den tidlige fasen av norsk petroleumsvirksomhet. Kommisjonen har ikke gått inn i enkeltsaker eller vurdert de konkrete arbeidsmiljøforholdene på særskilte felt eller installasjoner. Kommisjonen er ikke en granskingskommisjon, og har ikke som oppgave å vurdere skyld eller rettslig ansvar for oljepionerenes helseskader eller mangel på oppfølging bakover i tid. Oppgaven er å vurdere om en kompensasjonsordning vil være en riktig og hensiktsmessig løsning, og å utarbeide forslag til alternative modeller for hvordan en kompensasjonsordning kan utformes.

Kommisjonens mandat omfatter en avgrensing av målgruppen for en eventuell kompensasjonsordning. En «pioner» defineres i utgangspunktet som en person eller gruppe som har vært nyskapende og banebrytende og har vært først ute på et bestemt område. Pionertiden i norsk petroleumsvirksomhet defineres også i flere sammenhenger som perioden i starten av norsk petroleumsvirksomhet – fra slutten av 1960-tallet til tidlig 1970-tallet, og i noen tilfeller til 1977, da blant annet arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende. I saken om nordsjødykkerne, ble pionerperioden definert som perioden 1966–1990. Med utgangspunkt i at «pionertid» defineres som en nyskapende og banebrytende periode, vil imidlertid ikke alle utfordringer være løst før pionertiden må anses som avsluttet.

I kommisjonens mandat vises det til at diskusjonene i forbindelse med Stortingets behandling av ovennevnte interpellasjon og dokument 8-forslag tok utgangspunkt i tidligere oljearbeidere som kan ha fått helseplager eller -skader på grunn av kjemikalieeksponering. Stortinget peker i Innst. 382 S (2020–2021) også blant annet på helsesituasjonen til de såkalte «oljepionerene» som jobbet som oljearbeidere fra 1970-tallet og framover, og at mange kan ha fått ødelagt helsen som følge av å ha blitt eksponert for giftige og helseskadelige stoffer.2Kommisjonen mener derfor det vil være naturlig i denne sammenheng å avgrense målgruppen oljepionerene til tidligere oljearbeidere som kan ha fått varige helseskader på grunn av kjemikalieeksponering i arbeidet offshore. Det legges til grunn at den «uretten» Stortinget peker på i anmodningsvedtaket nettopp består i slike helseskader etter arbeidet offshore i pionertiden.

Når det gjelder spørsmålet om en særskilt kompensasjonsordning vil være en riktig og hensiktsmessig oppfølging av denne gruppen, legger kommisjonen til grunn at målgruppen for en ordning bør defineres slik at det dreier seg om eksponering og helseskader som var særskilte for arbeidet offshore i pionertiden, og som ikke var lik for ellers sammenlignbare arbeidstakergrupper i landbasert arbeidsliv i perioden. Det må blant annet klargjøres om det var særskilte forhold knyttet til eksponering, regelverk og myndighetsoppfølging som skilte seg vesentlig fra landbasert arbeidsmiljø i den samme perioden. Utfordringer som gjelder generelt i arbeidslivet eller industrien, kan ikke legges til grunn for et forslag om en særskilt kompensasjonsordning for en enkelt gruppe.

Flere oljepionerer har pekt på manglende oppfølging gjennom yrkesskadeordningene som en utfordring. Kravene i og oppfølgingen gjennom yrkesskadeordningene er imidlertid lik for alle arbeidstakere i alle næringer, og kan derfor ikke ligge til grunn for en avgrensing av målgruppen for en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene. Yrkesskadeordningene inngår likevel i bakteppet for kommisjonens arbeid. Kommisjonen viser for øvrig til at utvikling av yrkesskadeordningene er på den politiske dagsorden. I anmodningsvedtak 911 av 11. mai 2021 ba Stortinget regjeringen om, i samråd med partene i arbeidslivet, å legge fram et forslag til nødvendig forenkling av yrkesskadereglene som er i tråd med utviklingen i samfunnet og arbeidslivet, og som sikrer den enkelte arbeidstaker. Stortinget ba også regjeringen gjennomgå og om nødvendig oppdatere yrkessykdomslisten. I Hurdalsplattformen3 heter det også at «Regjeringen vil forbedre reglene om yrkesskade og yrkesskadeforsikring».

2.3 Kommisjonens arbeidsform og innspill

2.3.1 Arbeidet i kommisjonen

Kommisjonen hadde sitt første møte 25. oktober 2021, og har hatt i alt 12 møter, hvorav fem todagersmøter. Kommisjonen har lagt vekt på å få faglige innspill, og møtene har vært kombinert med fagdager med innledninger og innspill fra forskningsmiljøer og berørte myndigheter. Kommisjonen har også invitert ressurspersoner med erfaring fra pionertiden offshore som har delt sine erfaringer. Herunder ble ni tidligere oljearbeidere og enken etter en oljearbeider («oljepionerer») invitert til møte med kommisjonen 7. mars 2022. En oppsummering etter dette møtet framgår i kapittel 2.3.2. Kommisjonen hadde sitt siste møte 14. november 2022.

2.3.2 Møte med et utvalg tidligere oljearbeidere

Kommisjonen møtte 7. mars 2022 ni oljepionerer og enken etter en oljepioner. Oljepionerene var invitert på bakgrunn av deres erfaringer med omfattende helseproblemer og oppfølging gjennom yrkesskadeordningene, og etter forslag fra kommisjonens medlemmer fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore, SAFE og Industri Energi. Den følgende oppsummeringen beskriver de utvalgte oljepionerenes opplevelse og forståelse av denne situasjonen. Oljepionerene har sluttet seg til oppsummeringen.

«Arbeidslengden offshore blant oljepionerene varierte fra noen år til en mannsalder, fra den tidlige perioden fra midten på 1970-tallet til langt utover 2000-tallet. Noen beskrev helseskader og symptomer som varierer fra kreft til MS-lignende symptomer, akutte belastningsskader, utslett, smerter, kvalme og hodepine. For de fleste førte helseskader og symptomer til uførhet, helt eller delvis. NAV har stort sett vært greie å forholde seg til for å få innvilget uføretrygd, men det var vanskeligere å få godkjent helseskadene som yrkessykdom. Det har også vært svært vanskelig å få yrkesskadeerstatning gjennom forsikringsselskapene. Alle hadde en opplevelse av at det var vanskelig å bevise eksponeringen på grunn av svak dokumentasjon. For oljepionerene virket det som om denne dokumentasjonen fantes, men ble holdt tilbake av selskapene.

De fleste oljepionerene som deltok i møtet med kommisjonen jobbet på Ekofisktanken i kortere eller lengre perioder. Flere pekte på at barrieren som ble bygget for å beskytte tanken mot elementene førte til et mer innelukket system. Det førte til en opplevelse av å puste inn giftige gasser ved at gassene også kom inn i ventilasjonssystemet og ble fordelt rundt i kontorene og verkstedene på tanken.

Noen jobbet i shakerrom, pumpestasjoner, kaksrom, boredekk, kraner og i turbinrom. Arbeidsoppgavene inkluderte blant annet sveising, elektrikerarbeid, krankjøring, fylling av sekker, overhaling og vedlikehold av borerigger. I arbeidet har oljepionerene blitt utsatt for en rekke kjemikalier som H₂S, benzen, kvikksølv, hydraulikkolje, vaskeblandinger av diesel og lut og borekaks og oljeholdig mud.

I tanker kunne man jobbe med rengjøring uten å ha fått informasjon om faremomenter. Oljearbeiderne stod i åpen damp og støy, det var oljemud, tåkedamp, oljetåke, samt søl på hud og klær.

Sveiserne gjennomførte mange ulike oppgaver. Før sveising ble det rengjort. Det måtte gjøres gassfritt før de kunne jobbe med varmt arbeid. Det var opp til sveiserne og prosesstekniker selv å sørge for at det var gassfritt. Det fløt av hydraulikkoljer og forskjellige gasser, og det var åpne 10-liters kar med aceton. De kunne jobbe 16-timers dager i varm eksos. Man ble uvel og kvalm, og det ledet til mye oppkast.

Noen ble eksponert for H₂S og opplevde at det luktet og tørket inn på huden, og det tok flere dager før det sluttet å lukte av dem.

Arbeidet var preget av fokus på å holde driften i gang og med minst mulig nedetid. Det var lite verneutstyr tilgjengelig, og det som var tilgjengelig var av dårlig kvalitet. Briller, bomullshansker og støvmasker var kjent utstyr for alle, men dette var ikke alltid tilgjengelig og heller ikke riktig beskyttelse i mange tilfeller. Verneutstyr ut over dette måtte hver enkelt spørre om selv. Det kunne hjelpe noe dersom det var et ekstra pågående verneombud. Det var liten kultur for å melde fra, og gjorde man det ble man fort en «pyse». Man tjente godt og var redd for å miste jobben. Man hadde ikke råd til å kjøre en «hard linje».

Opplysninger om hvordan verneutstyret skulle brukes ble opplevd som mangelfull. Noen fikk for eksempel opplyst at halvmaskene, de såkalte «grisetrynene», kunne brukes hele tiden, uten informasjon om når filter skulle byttes eller i hvilke situasjoner masken skulle anvendes. Datablader fantes for de fleste produktene som ble brukt, men ble gjort tilgjengelig i ulik grad. Hos noen ble de delt ut og satt i permer, men hos andre var det i praksis ikke tilgjengelig fordi de lå hos sikkerhetsleder («Safety»). Andre opplevde at det ikke var tilgjengelige datablader for stoffene de ble eksponert for.

Ut over harde arbeidsøkter og eksponert arbeid, var lønna god, man kom til oppredde senger og dekket bord. Utfordrende arbeidsoppgaver og gode arbeidskollegaer gjorde dette til en ettertraktet arbeidsplass og en arbeidsplass man ikke ønsket å forlate. Det å skulle komme hjem fra Nordsjøen og fortelle at man ikke jobba der lenger, var vanskelig.

For de som hadde arbeidet både på rigg (flyttbare innretninger) og faste innretninger, ble arbeidsforholdene på faste innretninger opplevd som mer ordnet enn på rigg.

Flere forstod ikke at plagene hadde med jobben å gjøre før det hadde gått en tid. «Jeg skjønte det ikke før jeg leste det i Dagbladet», sa en av pionerene. Oljepionerene opplevde i stor grad lite hjelp og forståelse fra selskapene, helsepersonell, fagforeninger og verneombud når de begynte å bli syke. Det var noen unntak, men dette var svært personavhengig. De ble møtt med at plagene/sykdommene ikke hadde med jobben å gjøre. Det ble beskrevet at det tok lang tid å få hjelp, og feil diagnoser ble stilt. Tidsbruken for utredning ble altfor lang. Mange ble kasteballer i systemet, og de ble verken ordentlig hørt eller tatt på alvor. Det var svært tøft å miste både jobb og helse.

Verneombudene hadde lav status og det var vanskelig å rekruttere til dette vervet, og det var lite hjelp i fagforeningene for verneombudene. En periode var det en stilltiende aksept for at man ikke skulle gi oppmerksomhet på eksponering. Tillitsvalgte eller verneombud som var «store i kjeften» kunne få lederroller, og dermed ble de stille. Fagforeningene hjalp ikke i forbindelse med forsikringssaker.

Oljepionerene mener det må gjøres mer for å avdekke eksponering. Det er for stort press på å holde i gang drift. Det må være nok tid avsatt til å gjennomføre vedlikehold trygt og ordentlig. Når ansatte blir syke eller sier fra om helseplager, må det tas på alvor. Det er viktig med bedre informasjon om sikkerhet og helsefare når det gjelder kjemisk eksponering offshore.»

2.3.3 Kunnskapsgrunnlag

I mandatet understrekes det at kommisjonen skal legge faglig og dokumentert kunnskap til grunn for sine vurderinger. Kommisjonen har, så langt det har vært mulig, kartlagt faglig og vitenskapelig dokumentasjon når det gjelder arbeidsmiljø og kjemisk eksponering offshore og i andre bransjer i den tidlige perioden av norsk petroleumsvirksomhet, sammenheng mellom kjemisk eksponering og helseeffekter, regelverksutvikling og myndighetsoppfølging, samt hvordan oljearbeidere som kan ha fått helseskade på grunn av kjemisk eksponering har blitt fulgt opp gjennom yrkesskadeordningene. Kommisjonen har også selv igangsatt tre utredninger, se kapittel 2.3.3.3.

2.3.3.1 Inviterte innledere

Følgende innledere har vært invitert og har bidratt til kommisjonens arbeid:

• Tom Grimsrud, forsker, overlege, Kreftregisteret

• Jo Stenehjem, forsker, Kreftregisteret

• Truls Nygård, advokat, Finans Norge/If skadeforsikring

• Martin Brauer, fagansvarlig for yrkesskade-/yrkessykdomsområdet, Styringsenheten i NAV Familie- og pensjonsytelser

• Trond Johansen, fagkoordinator for yrkessykdomsområdet, NAV Yrkessykdomskontoret

• Magne Ognedal, tidligere direktør i Petroleumstilsynet

• Knut Ove Kristensen, tidligere produksjonsmedarbeider og plattformsjef, Ekofisk-feltet

• Øystein Håland, prosjektleder, Offshore Norge

• Magne Bråtveit, professor, Universitet i Bergen

• Trude Meland, forsker, Norsk Oljemuseum

• Rolf Hanoa, professor, tidligere bedriftslege i Morco/Loffland

• Knut Jørgen Jørgensen, tidligere bedriftslege i Mobil/Statoil

• Trond M. Schei, tidligere offshore sykepleier, sertifisert yrkeshygieniker, nå Director HSE Assurance & Industrial Hygiene ConocoPhillips Scandinavia

• Laila Torp, styreleder, Norsk arbeidsmedisinsk forening

• Erik Dahl-Hansen, fagsjef arbeidsmedisin, Norsk Industri

• Hans Thore Smedbold, leder, Norsk Yrkeshygienisk Forening

• Rolv Pettersen, tidligere offshoresykepleier, Ekofisk

• Gunnar Loe, tidligere offshoresykepleier, Ekofisk.

2.3.3.2 Skriftlige innspill

Kommisjonen har fått enkelte skriftlige innspill, som i hovedsak stiller spørsmål ved myndighetenes oppfølging av enkeltsaker og til dagens yrkesskadesystem. Kommisjonen har ikke gått inn i konkrete vurderinger av disse innspillene, da dette er problemstillinger som ligger utenfor kommisjonenes mandat. Innspillene har likevel bidratt til bakteppet for kommisjonens arbeid. Følgende har kommet med skriftlige innspill til kommisjonens arbeid:

• Kreftforeningen

• Advokat Gorm Grammeltvedt på vegne av to tidligere marinedykkere

• Øystein Haugland, oljepioner.

2.3.3.3 Utredninger

For å bidra til at kommisjonen har et best mulig faglig og dokumentert kunnskapsgrunnlag for sitt arbeid, er det gjennomført tre særskilte utredningsoppdrag:

Petroleumstilsynet – Utvikling av regelverk og myndighetsoppfølging

Kunnskap og dokumentasjon om utviklingen når det gjelder regelverkskrav og tilsynsoppfølging rettet mot kjemisk eksponering har vært et viktig grunnlag for kommisjonens arbeid. Arbeids- og inkluderingsdepartementet ba i november 2021 Petroleumstilsynet om å bistå kommisjonen i arbeidet med en redegjørelse for utviklingen i perioden 1966–1993 innenfor to hovedområder:

• Regelverkshistorikk knyttet til kjemisk helserisiko

• Tilsynshistorikk, aktuelle tema, omfang, bruk av virkemidler mv.

I tillegg til en systematisk kartlegging og gjennomgang av egen dokumentasjon og materiale om regelverks- og tilsynsutvikling, har Petroleumstilsynet i sin utredning sett hen til tidligere utredninger om regelverks- og oppfølgingsregimet i petroleumsvirksomheten, herunder innstillingene fra Lossius-kommisjonen4, Halden-utvalget5, Bull-utvalget6 og Fougner-utvalget.7

Søkelyset er satt på relevante krav til kjemisk arbeidsmiljø og arbeidervern, og hvilke myndigheter som har hatt ansvar i ulike faser. Gjennomgangen omfatter relevante myndigheter med arbeidsmiljøansvar og dekker utviklingen av reguleringsregimet, lover og forskrifter for hele perioden fra 1963 til 1993, fra de tidligste resolusjonene som setter rammene for virksomheten til utviklingen av sikkerhets- og arbeidsmiljøkrav. I noen grad sammenlignes krav i petroleumsvirksomheten med krav som gjaldt for annen industriell virksomhet på land, særlig i den tidligste fasen da bare en liten del av arbeidervernloven av 1956 ble gjort gjeldende offshore.

I rapporten omtales i første rekke Oljedirektoratets myndighetsoppfølging fra opprettelsen av Statens Oljedirektorat i 1972 og fram til 1993 på faste innretninger. Gjennomgangen av regelverksutviklingen dekker hele perioden, inkludert beskrivelser av hvilke myndigheter som har ansvar.

Utredningen ble gjennomført av en tverrfaglig sammensatt arbeidsgruppe i Petroleumstilsynet og ble oversendt kommisjonen 31. mai 2022.8 Rapporten følger som utrykt vedlegg.

Universitetet i Bergen – Historisk eksponering – Kjemisk eksponering frem til 2009

Universitetet i Bergen fikk i desember 2021 i oppdrag å sammenfatte aktuell kunnskap om historisk kjemisk eksponering for personell som har arbeidet offshore på faste og flyttbare innretninger på norsk kontinentalsokkel. Universitetet i Bergen har selv og sammen med andre institusjoner publisert en stor andel av den kunnskapen som er sammenfattet i rapporten. Universitetet i Bergen har også samarbeidet med og levert underlag til Kreftregisterets arbeid med kreftforekomst i offshore petroleumsvirksomhet.9 Forskergruppen har også løpende samarbeid med Arbeidsmedisinsk avdeling på Haukeland universitetssykehus og har god kjennskap til eksponeringsforhold knyttet til pasientutredninger. Sammenstillingen er så langt det er mulig strukturert med hensyn på tidsintervall, type innretning, aktivitetsområder og funksjons- og stillingskategorier. Typiske eksponeringssituasjoner, relevante endringer i teknologi, kjemikaliebruk, organisering mv., er så langt som mulig gjennomgått. Der det er mangelfullt kunnskapsgrunnlag for eksponering i pionerperioden, omfatter sammenstillingen forhold og data fra senere tidsperioder. Det er lagt vekt på eksponering knyttet til borevirksomhet, drift og vedlikehold av innretninger offshore.

Rapport fra Universitetet i Bergen ble oversendt kommisjonen 16. juni 2022 og følger som utrykt vedlegg til utredningen.10

Utredning – oljepionerene – Oppfølging av arbeidstakere i petroleumsvirksomheten offshore i pionertiden

Som grunnlag for kommisjonens arbeid, ble Oslo Economics i november 2021 tildelt et todelt prosjekt for kartlegging og vurdering knyttet til to problemstillinger:

• 1. Kartlegging av yrkessykdomssaker for tidligere oljearbeidere

  Det finnes ingen samlet statistikk eller annen oversikt som kan dokumentere eller nærmere belyse resultatene av yrkesskadeforsikringssakene. Oslo Economics har derfor utredet, så langt det er mulig, omfang og resultater av yrkesskadeforsikringssaker for tidligere oljearbeidere i rettssystemet. Blant spørsmål som er belyst er antall krav om erstatning framsatt overfor arbeidsgivers forsikringsselskap fra ansatte i offshorevirksomheten f.o.m. 1990 da yrkesskadeforsikringsloven ble iverksatt. Herunder er det gjennomgått hvor mange som fikk kravet innvilget, og antall avslag, antall avslag som er bragt inn for Finansklagenemnda og antall omgjøringer i nemnda, hvor mange saker som er bragt inn for domstolene og av hvilke parter, resultater av domstolsbehandlingene og antall forlik som er inngått i sakene.

• 2. Kartlegging av ansatte i petroleumsvirksomheten offshore i pionertiden

  Kommisjonen skal gi en begrunnet vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag. Som grunnlag for en slik vurdering, har kommisjonen hatt behov for, så langt det er mulig, en oversikt over hvor mange tidligere oljearbeidere som kan være potensielle mottakere av en kompensasjon. Ulike personellgrupper har gjennom historien hatt ulik kjemisk eksponering. Kjemisk eksponering og helserisiko er ulikt fordelt mellom gruppene.

  Oslo Economics har lagt en rekke sentrale informasjonskilder til grunn for sin vurdering av antall sysselsatte i pionertiden, herunder statistikk og datakilder, skriftlige kilder og møter og intervjuer. Det er gitt et anslag og en vurdering av antallet aktuelle mottakere med utgangspunkt i følgende rammer:

• Antall årsverk og sysselsatte i petroleumsvirksomheten offshore i perioden 1966–1992, herunder:

  • antallet årsverk og sysselsatte fordelt mellom faste og flyttbare innretninger

  • antallet årsverk og sysselsatte fordelt på aktivitetsområdene administrasjon og produksjon, boring og brønnaktiviteter, forpleining og vedlikehold og konstruksjon

  • antall sysselsatte akkumulert, beregnet for 1980, 1985 og 1992

    • anslaget omfatter både norske og utenlandske arbeidstakere, uavhengig av tilknytningsform til selskapene.

Det er videre foretatt en beregning av antall årsverk og sysselsatte innenfor noen sentrale stillingskategorier:

• Administrasjon og produksjon: Prosessoperatører og laboranter, dekksarbeidere, kranførere

• Boring og brønnoperasjoner: Hjelpearbeidere, boredekksarbeidere, tårnmenn/assisterende tårnmenn, boreslamsingeniører, sementeringspersonell, riggmekanikere, slamloggere

• Vedlikehold: Mekanikere, elektrikere, automatikere, overflatebehandlere.

Anslaget på sysselsatte omfatter både norske og utenlandske arbeidstakere, uavhengig av tilknytningsform til selskapene. Rapporten fra Oslo Economics forelå 1. juni 2022.11

Kommisjonen har også fått bistand fra Oslo Economics når det gjelder beregning av økonomiske og administrative konsekvenser av ulike modeller for en kompensasjonsordning for oljepionerene, se kapittel 15.12

Rapportene fra Oslo Economics følger som utrykte vedlegg.

3 Oppmerksomhet rettet mot kjemikalieskader blant tidligere oljearbeidere

Saken om kjemikalieskader blant tidligere oljearbeidere kom på den politiske dagsorden tidlig på 2000-tallet, da blant annet mediaoppslag førte til offentlig oppmerksomhet.13 Et vesentlig og gjennomgående tema fra medieoppslagene var at mangelfull kunnskap om eksponering og manglende målinger satt den enkelte i en vanskelig situasjon med hensyn til yrkesskadeerstatning, fordi det er vanskelig å konkludere i de arbeidsmedisinske utredningene og påvise en årsakssammenheng mellom arbeidsmiljøet og helseskaden. Det ble derfor i samarbeid mellom partene i oljenæringen, myndighetene og forskningsmiljøer iverksatt utredninger og oppfølgingsarbeid i flere løp. Saken fikk bred omtale i to stortingsmeldinger i 200514 og 2011.15

3.1 Sakens videre utvikling

3.1.1 Utredninger om bakgrunn og status

I 2005 ble det nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe under ledelse av Petroleumstilsynet med mandat fra Arbeids- og sosialdepartementet og faglig støtte fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Arbeidsgruppen gikk gjennom kjemisk eksponering og helserisiko i petroleumsvirksomheten til havs. Gruppen pekte på en rekke svakheter i oppfølgingen av kjemisk arbeidsmiljø i næringen, herunder at kjemisk arbeidsmiljø ikke var fullstendig og tilstrekkelig systematisk kartlagt og vurdert, at mange selskaper hadde et unødvendig høyt antall kjemikalier i sirkulasjon, også kjemikalier med høy iboende fare, samt at kunnskap om egenskaper og bruk av personlig verneutstyr ikke var tilstrekkelig.16

Som en oppfølging av dette arbeidet ble «Pilotprosjektet» i regi av Petroleumstilsynet og petroleumsnæringen gjennomført i 2007.17 Det ble innhentet informasjon fra selskapene om deres kunnskaper og data om kjemikaliebruk, både historisk og nåværende. Petroleumstilsynet pekte på klare mangler i selskapenes styring av kjemisk helserisiko, særlig med hensyn til systematisk kartlegging/måling og dokumentasjon av eksponering.

Petroleumsnæringens felles «kjemikalieprosjekt» ble gjennomført i perioden 2007–2011.18 Formålet var å gi et helhetlig bilde av nåværende og historisk eksponering, beskrive og tette kunnskapshull og bidra til at næringen ble bedre til å håndtere risiko knyttet til kjemikalier. Kjemikalieprosjektet ble et viktig grunnlag for det meste av aktivitetene knyttet til kjemisk arbeidsmiljø, blant annet gjennom offensiv kunnskapsformidling, nettverksbygging og aktiv bruk av de ulike kompetansemiljøene som arbeidet på dette området.

I regi av kjemikalieprosjektet gjennomførte Universitet i Bergen en studie av historisk eksponering,19 mens STAMI gjorde en gjennomgang av nyere eksponeringsdata.20

Kreftregisterets studie av kreftforekomst blant norske offshorearbeidere hadde oppstart i 199821 og kom med sine første publiserte resultater i 201422. Studien ble finansiert gjennom Forskningsrådets Petromaksprogram, med midler bevilget av Arbeids- og sosialdepartementet. Studiene påviste blant annet en overhyppighet av kreftformer knyttet til bloddannende organer og pekte på en mulig sammenheng med eksponering for benzen. Universitetet i Bergen har også utviklet jobbeksponeringsmatriser hvor yrkeshygienisk kompetanse er brukt metodisk og systematisk for å estimere historisk eksponering for kreftfremkallende kjemikalier i perioden 1970–2005.23

3.1.2 Arbeidsmedisinske utredninger og NAVs saksbehandling

For årene 2006–2008 ble det samlet informasjon fra de arbeidsmedisinske avdelingene om pasientutredninger blant offshorearbeidere, og 76 ferdig utredede pasienter ble identifisert. For rundt 50 prosent av disse ble det lagt til grunn at personene hadde skader/sykdom som var arbeidsmiljørelatert. Symptomer fra hud, lunger og nervesystem var de dominerende utredningsårsakene. I alt 784 utredningssaker er registrert i perioden 2010–2019 blant personer som har jobbet offshore. Den vanligste henvisningsgrunn for hele perioden var symptomer fra lunger/luftveier, deretter nervesystemet og tredje hyppigste årsak var hudsymptomer. Totalt var 37 prosent av hoveddiagnosene vurdert som sannsynlig arbeidsrelatert, 28 prosent som mulig arbeidsrelatert og 35 prosent som lite eller ikke sannsynlig arbeidsrelatert.24

Fra 2008 ble det gjennomført en styrking av landets fem arbeidsmedisinske sykehusavdelinger og av STAMIs arbeidsmedisinske avdeling. Det ble opprettet om lag 20 nye stillinger fordelt på avdelingene for å bygge kompetanse og kapasitet til å foreta utredninger av pasienter med mistenkt yrkessykdom. Behovet for denne styrkingen var særlig knyttet til tidligere eksponering og mangelfull oppfølging av yrkesskadesaker blant arbeidstakere i petroleumssektoren. Det er blant annet etablert faste møter mellom de arbeidsmedisinske avdelingene og med NAVs Yrkessykdomskontor. Yrkessykdomskontoret behandler krav fra personer som melder mistenkt yrkessykdom og bestiller og vurderer spesialisterklæringer utarbeidet av avdelingene. I møtene mellom de arbeidsmedisinske avdelingene diskuteres og samordnes felles problemstillinger knyttet til utredningene, for å få en ensartet praksis i samsvar med lovkrav og pasientrettigheter.

STAMI og de arbeidsmedisinske avdelingene utarbeidet i 2015 en felles vurdering av eventuelle vesentlige forskjeller i utredningspraksis for tidligere oljearbeidere.25 Rapporten viste blant annet at det ikke er mulig å sammenligne avdelingenes vurderinger direkte ved bruk av data fra Pasientutredningsregisteret. Hvis det skal kunne gjøres, må det skje innenfor pasientgrupper med like symptomer, diagnoser og eksponeringer, og da ble gruppene for små. Analyse av second opinion-saker fra den utvalgte gruppen av offshorepasienter ga ikke holdepunkter for at det er betydelige forskjeller i vurderingene mellom avdelingene, selv om disse ofte kan inneholde mer utfyllende detaljer om eksponeringen enn det som var tilfelle ved primærutredningen av samme pasient. Basert på sammenligning av avdelingenes vurdering av de utsendte pasientkasuistikkene fra offshorepasienter kan det imidlertid ikke utelukkes at det har forekommet forskjeller i de kriteriene som har vært lagt til grunn ved vurderingen av om kjemiske eksponering i arbeidet kan være årsak til sykdom hos enkelte oljearbeidere.

Arbeids- og velferdsetaten gjennomgikk også i 2015 og i 2021 sin saksbehandling i forbindelse med krav og godkjenning av yrkessykdom hos oljearbeidere. NAV Yrkessykdomskontor mottar mange krav om godkjenning av yrkessykdom fra arbeidstakere «offshore», de fleste saker handler om støyskadet hørsel. Når det gjelder kjemikalieeksponering er det relativt få krav som kommer inn. Kravene er ikke homogene, men varierer fra alvorlige sykdommer som kreft og løsemiddelskader (svært få saker) til eksem (flere saker).

3.1.3 Oppfølging fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening

Arbeidsmiljøskaddes Landsforening (A.L.F.) er en interesseorganisasjon for personer med skade eller sykdom som har, eller kan mistenkes å ha sammenheng med arbeidsmiljøforhold. Foreningen omfatter blant annet Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore, som i juli 2022 hadde 92 medlemmer, hvorav 12 medlemmer er etterlatte etter døde offshorearbeidere. De øvrige 80 medlemmene opplever å ha ulike skader etter arbeidet offshore, som tap av hørsel, eksem, allergi, kreft, løsemiddelskader, hjertesykdom, encefalopati på bakgrunn av kjemisk eksponering mv. 69 medlemmer har det foreningen vil karakterisere som alvorlig skade, inkludert løsemiddelskader. Av foreningens medlemmer har om lag 30 prosent fått godkjent yrkesskade i NAV, og noen få av disse har fått en erstatning fra forsikringsselskap. De yngste som fikk alvorlige helseeffekter var i begynnelsen av 40-årene. Medlemmene i Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore har fra åtte til 41 års fartstid offshore. Gjennomsnittlig fartstid offshore for foreningens medlemmer er 20,8 år.

Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore har gjennom mange år bistått tidligere oljearbeidere som kan ha fått helseskader på grunn av arbeidsmiljøet. Foreningen peker blant annet i en rapport i 2014 på at omfattende kjemisk eksponering og manglende fokus på eksponeringsfarene og HMS i starten av norsk oljevirksomhet har bidratt til oljearbeidernes skader og sykdommer.26 Det er videre pekt på at mange måtte slutte i jobben på grunn av helseskadene, og at det har vist seg å være vanskelig å vinne fram med erstatningssaker mot arbeidsgivers forsikringsselskap, også i tilfeller hvor oljearbeiderne har fått godkjent yrkessykdom gjennom folketrygden.

På bakgrunn av en ny gjennomgang av sakskomplekset, henvendte Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore seg i januar 2021 til Stortingets arbeids- og sosialkomite. Det pekes i denne rapporten på at oljearbeidere fra 1970-tallet og fram til 1990-tallet har fått ødelagt helsa gjennom eksponering for farlige kjemikalier og mangelfullt verneutstyr, og at det er mangel på dokumentasjon/målinger.27 Flere har mistet jobben, fått dårlig økonomi og har problemer med å nå gjennom med krav til arbeidsgivers forsikringsselskap om yrkesskadeforsikring. Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore hevder i rapporten at systemet for erstatninger ikke fungerer etter intensjonene. Ordninger er tilsynelatende på plass, men for den enkelte er det kamp for å få hjelp til å klare seg i hverdagen. Dette har resultert i at oljearbeidere opplever å ha fått svært varierende behandling, diagnosesettinger og varierende erstatninger. Arbeidsmiljøskaddes Landsforening avdeling Offshore ba derfor arbeids- og sosialkomiteen om å utrede om dagens praksis er i tråd med lovgivers intensjon, det vil si formålet med yrkesskadeforsikringsloven. Foreningen ba om at det settes ned et utvalg for å se på yrkesskadeforsikringsordningen og praktiseringen av denne, og at de skadde oljearbeiderne saken dreier seg om, må få en kompensasjon. Spørsmålet om å nedsette en kommisjon for å kartlegge omfanget og vurdere eventuell kompensasjon til tidligere oljearbeidere med varig helseskade ble satt på dagsorden i en interpellasjon i Stortinget 9. mars 2021, og i forbindelse med behandling av Dok. 8: 150 S (2020–2021) om endringer i regelverket for yrkesskade, herunder de såkalte oljepionerene, se Innst. S 382 (2020–2021). Stortinget vedtok på denne bakgrunn 11. mai 2021 blant annet å be regjeringen om å nedsette en kommisjon som skal arbeide fram en kompensasjonsordning for oljepionerene. Kommisjonen ble nedsatt ved kongelig resolusjon 3. september 2021.

Stortinget vedtok samtidig å be regjeringen om, i samråd med partene i arbeidslivet, å legge fram et forslag til nødvendig forenkling av yrkesskadereglene som er i tråd med utviklingen i samfunnet og arbeidslivet, og som sikrer den enkelte arbeidstaker. Stortinget ba også regjeringen gjennomgå og om nødvendig oppdatere yrkessykdomslisten, se kapittel 2.2. Kommisjonen har fått opplyst at Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider med oppfølgingen av dette vedtaket.

4 Ordninger for andre arbeidstakergrupper

I tillegg til oppfølging gjennom yrkesskadeordningene, er det tidligere etablert særskilte kompensasjonsordninger for nordsjødykkere og militære veteraner på grunn av helseskader de har blitt påført gjennom arbeidet.

Også saker om andre yrkesgrupper som har blitt og blir eksponert for kjemikalier i arbeidet, og som opplever at de ikke når fram i yrkesskadeordningene er satt på den politiske dagsorden. Prosessene og resultatene har vært forskjellige i disse sakene. Av hensyn til helheten i vurderingen av saken om oljepionerene, omtales sakene om tannhelsesekretærer og kvikksølvskader og brannfolk og kreft i kapitlene 4.3 og 4.4.

4.1 Nordsjødykkerne

Tidligere nordsjødykkere etterspurte på slutten av 1990-tallet en særskilt oppfølging på grunn av mulige helseskader som følge av dykking i Nordsjøen.

I 2001 etablerte Statoil ASA en bidragsordning med økonomisk støtte til personer som hadde nedsatt arbeids- og ervervsevne etter å ha arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten i Norge i perioden 1965–1990. Maksimal utbetaling var på 750 000 kroner, og det ble også gitt økonomisk støtte til etterlatte. Det ble opprettet en nemnd med juridisk og medisinsk kompetanse som tok stilling til utbetaling til den enkelte pionerdykker. Bidrag fra ordningen var uavhengig av om dykkerne hadde dykket på Statoils innretninger. Ordningen innebar ikke en erkjennelse av ansvar fra selskapet. Nemnda innvilget støtte, både full og gradert, til 123 personer, og de samlede utbetalinger utgjorde om lag 75 millioner kroner. Statoils ordning ble avsluttet i 2002.28

Sosial- og helsedepartementet utbetalte i perioden fra 2000 til 2002 inntil 200 000 kroner til 123 pionerdykkere med uførepensjon på grunn av varig helsesvikt og derav redusert inntektsevne.

Forholdene rundt dykking i Nordsjøen ble videre gransket av en egen granskingskommisjon i 2003 (Lossiuskommisjonen)29 og saken ble lagt fram for Stortinget i 2003.30 Pionertiden ble i denne sammenheng definert som perioden fra 1966 til 1990, da egne dykkerforskrifter trådte i kraft. I stortingsmeldingen ble det lagt til grunn at staten ikke har et rettslig ansvar for arbeidsrelaterte skader blant dykkerne.31 Det framgår samtidig av meldingen at «Regjeringen har en særskilt moralsk og politisk forpliktelse overfor pionerdykkerne. Oljeutvinningen i Nordsjøen er drevet frem av sterke politiske og samfunnsøkonomiske interesser. Staten har et helhetlig samfunnsansvar for petroleumsvirksomheten som grunneier av undersjøisk petroleum, og på bakgrunn av dette, betydelige inntekter fra denne virksomheten. Dykkeaktiviteten har vært nødvendig for gjennomføringen av virksomheten, og har vært med på å skape store verdier for samfunnet. I deler av pionertiden var dykkeaktiviteten lite regulert, og aktiviteten har hatt karakter av å være ekstrem og banebrytende. Samtidig var kunnskap om dykking, herunder om utstyr og metoder som ble brukt, heller ikke så god som i dag. Samlet sett mener Regjeringen derfor at staten må ta et politisk og moralsk ansvar for pionerdykkerne i Nordsjøen».

I påvente av Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2002–2003) ble det opprettet en strakshjelpordning som kunne utbetale inntil 300 000 kroner for å hjelpe pionerdykkere som da befant seg i en prekær og akutt økonomisk situasjon.

Stortinget vedtok i 2004 en særskilt kompensasjonsordning som ga den enkelte pionerdykker utbetaling på inntil 40 G, og i tillegg en oppreisning på 200 000 kroner. Ordningen ble i sin helhet finansiert over statsbudsjettet og etter følgende kriterier:

• Dykkere som har utført dykkeroppdrag i Nordsjøen underlagt norsk petroleumslovgivning i perioden fra og med 1965 til og med 1990

• og som på søknadstidspunktet er medlem av norsk folketrygd, eller har vært medlem av norsk folketrygd i perioden 1965–1990

• og som er påført: skade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 (yrkesskade) eller skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13-4 er likestilt med yrkesskade eller annen skade eller sykdom – dersom denne skyldes arbeidsrelaterte forhold knyttet til dykking i perioden 1965–1990. Som annen skade/sykdom regnes også psykiske lidelser, herunder posttraumatisk stressyndrom.

• Etterlatte når det kan godtgjøres at avdøde fylte overnevnte vilkår for å få kompensasjon. Som etterlatte anses personer som fyller vilkårene for å få etterlattepensjon eller barnepensjon fra folketrygden.

Kompensasjonsordningen for nordsjødykkerne ble administrert av en uavhengig nemnd. Det var ikke klageadgang på avslag på søknad om kompensasjon. Utbetalingene av kompensasjon ble gradert etter uføregrad ved uførepensjon fra folketrygden eller medisinsk uførhet. Det var i 1999 inngått en avtale med Haukeland sykehus om omfattende undersøkelser av pionerdykkerne, som ble lagt til grunn i forbindelse med søknader om kompensasjon. Gjennom denne kompensasjonsordningen ble det utbetalt 630 millioner kroner til nærmere 270 dykkere og etterlatte.

De juridiske sidene ved dykkersaken ble behandlet i rettssystemet gjennom flere runder. Høyesterett ga i 2009 staten medhold i at staten ikke har et juridisk ansvar for dykkernes skader, fordi det ikke forelå tilstrekkelig tilknytning mellom staten og dykkervirksomheten. 32 Høyesterett viste til at staten verken har prøveboret etter olje, drevet petroleumsvirksomhet i egen regi eller vært arbeidsgiver eller oppdragsgiver i dykkervirksomheten. Videre fastslo Høyesterett at tilsynsmyndighetene ikke har handlet uaktsomt ved utøvelsen av sin kontroll- og tilsynsvirksomhet.

Sju tidligere dykkere klaget i 2009 og 2010 Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på menneskerettskonvensjonen. EMDs dom i saken forelå 5. desember 2013.33 EMD la i dommen til grunn at Norge overfor dykkerne har brutt EMK artikkel 8 om retten til privatliv, fordi staten i begynnelsen av pionerdykkerperioden burde ha iverksatt tiltak for at dykkerselskapene offentliggjorde sine dykkertabeller. På de øvrige punktene i saken ble staten enstemmig frikjent. Domstolen fant det ikke godtgjort at klagerne hadde krav på erstatning for økonomiske tap. De sju klagerne ble tilkjent en oppreisning på 8 000 euro hver. Staten tok dommen til etterretning og mente at også dykkere som har befunnet seg i en tilsvarende situasjon som dykkerne i saken for EMD, vil ha rett til denne oppreisningen. Med «tilsvarende situasjon» menes dykkere og etterlatte etter avdøde dykkere som har lidd reell overlast som følge av statens manglende informasjon om ulike dykkertabeller. For å være aktuell for oppreisning, må vedkommende dokumentere:

• å ha utført dykkeroppdrag i Nordsjøen underlagt norsk petroleumslovgivning i perioden 1965 til og med 1990 (kan dokumenteres ved kopi av dykkerens dykkerlogg),

• samt å ha alvorlig skade eller sykdom som er forenlig med dykking (dokumenteres ved legeerklæring).

Stortinget vedtok videre i 2014 en tilleggskompensasjon på 25 G til nordsjødykkerne. Denne kompensasjonen ble tilbudt dykkere og etterlatte som fylte vilkårene etter 2004-ordningen, i tillegg til barn av avdøde dykkere, uavhengig av alder. Aksept av tilbudet innebar at den enkelte dykker og etterlatte forpliktet seg til ikke å gå videre med saken i rettssystemet. Innenfor denne ordningen ble det utbetalt om lag 575 millioner kroner. Denne ordningen ble den endelige politiske avslutningen på nordsjødykkersaken.

I tillegg kommer eventuelle forsikringsordninger og menerstatning ved yrkesskade. Dykkere som har fått fastslått sine skader etter 1990 får yrkesskadeerstatning.

4.2 Militære veteraner

Norske soldater har bidratt i internasjonale operasjoner siden 1947, blant annet i Tyskland, Korea, Midtøsten, Afrika, Balkan, Gulfstatene, Afghanistan og Libya. Ofte blir betegnelsen «veteran» brukt om disse soldatene. Veteraner som deltar i internasjonale operasjoner, kan bli rammet av både fysiske skader og psykiske lidelser som følge av tjenestegjøring under krevende forhold.

Yrkesskadeforsikringsloven dekker plutselige og uforutsette hendelser, men ikke belastningsskader over tid. Psykiske skader blant soldater kan utvikle seg over tid og først vise seg mange år etter at tjenesten er avsluttet. Regelverket ga i lengre tid bare begrensede løsninger til veteraner med psykiske skader. I 2004 kom en egen forskrift i forsvarsloven som ga rett til billighetserstatning for veteraner. I desember 2009 vedtok Stortinget en særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner. Kompensasjonsordningen gjelder for veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner i perioden 1978–2009, og det er Statens pensjonskasse som forvalter ordningen på vegne av Forsvarsdepartementet.

Kompensasjonsordningen for veteraner består av to deler:

1. Kompensasjonsordningen del 1, som gir inntil 35 G (i 2022 om lag 3,9 millioner kroner) i erstatning .

2. Kompensasjonsordningen del 2, som gir inntil 65 G (i 2022 om lag 7,2 millioner kroner) i erstatning.

Det er et vilkår for denne ordningen at veteranen må ha pådratt seg en varig psykisk belastningsskade som følge av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon. Skaden må ha medført en varig ervervsmessig uførhet. Det er krav om sannsynlighetsovervekt for at skaden er pådratt som følge av tjenestegjøringen. De to ordningene har likevel noe ulike krav til bevis. 35 G-ordningen har noe lempeligere beviskrav en 65 G-ordningen. Hensikten med dette er å fange opp saker som ligger langt tilbake i tid, og hvor det ikke lar seg gjøre å framskaffe tilstrekkelig bevis for at skadelidte ble påført en psykisk belastningslidelse under tjeneste.

Status i mars 2022 viser at 39 000 personer har deltatt i internasjonale operasjoner siden 1978. To prosent av de som har deltatt, har søkt erstatning – 863 personer. Til sammen har 42 prosent av søkerne fått innvilget erstatning på 1,5 milliarder kroner, 26 prosent har fått avslag og 16 prosent av sakene har blitt kategorisert som henlagt, fordi personene det gjaldt har trukket søknaden eller har valgt å ikke svare på oppfølging eller henvendelser.34

Flesteparten av de som har fått utbetalinger etter kompensasjonsordningene, har først fått innvilget billighetserstatning. Dette er en økonomisk kompensasjon for påført psykisk belastningsskade. Det må være en årsakssammenheng mellom skaden og tjenesten, men det er ikke krav om at skadelidte må ha lidt økonomisk tap. Det er heller ikke strenge krav til dokumentasjon. Utmålingskriteriet er graden av psykisk betinget medisinsk invaliditet. Maksimal erstatning etter billighetserstatningsordningen er 6 G (om lag 669 000 kroner) ved minimum 54 prosent varig medisinsk invaliditet. Hvis en søker senere får innvilget kompensasjon (65 G eller 35 G), vil utbetalt billighetserstatning bli trukket fra kompensasjonsbeløpet. Per desember 2021 hadde 817 veteraner søkt om billighetserstatning og de har samlet fått 180 millioner kroner utbetalt i erstatning.

Veteraner kan også søke om yrkesskadeerstatning hos NAV. Folketrygdloven har en særskilt bestemmelse om militærpersoner som ikke finnes i den generelle yrkesskadeforsikringsloven.

Målet med spesialordningene for veteranene er at de som har fått psykiske skader skal få en utbetaling som står til skadens omfang. Vedtakene som treffes etter billighetserstatningsordningen og kompensasjonsordningene kan klages inn for en særskilt og uavhengig klagenemnd.

4.3 Tannhelsesekretærer og kvikksølvskader

Saken om mulig kvikksølvforgiftning blant tidligere tannhelsesekretærer kom på dagsorden i 2005. Tannhelsesekretærer viste til helseskader og -plager, som de satt i forbindelse med eksponering for kvikksølv gjennom arbeidet med amalgam i skoletannhelsetjenesten på 1960- og 1970-tallet. Det ble anslått at om lag 10 000 tannhelsesekretærer hadde blitt eksponert for kvikksølv før 2005. En rekke tannhelsesekretærer reiste krav om å få godkjent kvikksølvpåvirkning som yrkessykdom.

Sykdommer som skyldes kvikksølvpåvirkning kan i utgangspunktet godkjennes som yrkessykdom i folketrygdloven. Tannhelsesekretærene erfarte imidlertid i stor grad å få avslag på søknad om godkjent yrkessykdom og på yrkesskadeerstatning, da det var vanskelig å påvise en medisinsk årsakssammenheng mellom kvikksølveksponering og deres helseplager. Symptomene på kvikksølvforgiftning er diffuse plager av kognitiv art, som hukommelses- og konsentrasjonssvikt, søvnproblemer mv., og det forelå i liten grad dokumentasjon på eksponering på individnivå som grunnlag for yrkesmedisinske utredninger i det enkelte tilfellet. I perioden 2006–2010 ble 485 tidligere tannhelsepersonell utredet ved landets arbeidsmedisinske avdelinger, i all hovedsak tannhelsesekretærer. Sykdomsbildet i sakene ble ikke ansett som karakteristisk og i samsvar med kvikksølvforgiftning, og det var vanskelig å konstatere yrkessykdom i denne gruppen. I 90 prosent av tilfellene det det ansett å være «lite eller ikke sannsynlig» sammenheng mellom helseplager og kvikksølveksponering. Det ble imidlertid ikke utelukket at tannhelsesekretærer i Norge i det gitte tidsrom ble eksponert for kvikksølvdamp i så stor grad at det førte til økt risiko for kronisk skade på nervesystemet.

I 2013 fikk en tannhelsesekretær medhold i Høyesterett i at hennes sykdomsbilde var forenelig med kvikksølvforgiftning og dermed et karakteristisk sykdomsbilde i lovens forstand.35 Høyesterett foretok en presiserende tolking av folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav a om «karakteristisk» sykdomsbilde, som innebar en viss utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde. Tannhelsesekretæren fikk tilkjent 448 000 kroner i saksomkostninger. Det var relativt få tidligere tannhelsesekretærer som etter dette fikk godkjent sine helseplager som yrkessykdom av NAV.

Saken om tannhelsesekretærene vekket offentlig oppmerksomhet, og det ble rettet kritikk mot myndighetsoppfølgingen, både med hensyn til informasjon, tilsynsoppfølging og NAVs oppfølging av yrkesskadesakene. Spørsmålet om forskjellsbehandling mellom kvinner og menn i yrkesskadesaker ble også et tema i debatten. Det ble iverksatt en rekke tiltak fra myndighetenes side for kunnskapsutvikling og dokumentasjon og bedre oppfølging av tannhelsesekretærene som gruppe. Tannhelsesekretæren som vant fram i Høyesterett tok i 2014 kontakt med daværende arbeids- og sosialminister med spørsmål om en kompensasjon tilsvarende den i nordsjødykkersaken. Dette forslaget ble ikke fulgt opp.

4.4 Brannfolk og kreft

«Brannmenn mot Kreft» er en organisasjon som over tid har arbeidet for økt gjennomslag for krav om godkjenning av yrkessykdom etter folketrygdloven og lov om yrkesskadeforsikring. Foreningen har videre engasjert seg tungt i arbeidet med å redusere kjemisk eksponering av luftveier og hud hos mannskapene under innsatser i brann- og redningsetatene, og den er også en av initiativtakerne til en pågående forskningsstudie av eksponering for kreftfremkallende stoffer og forekomst av kreft hos brannfolk i Norge, der Kreftregisteret og STAMI samarbeider om å øke kunnskapen på feltet.

Brannfolk er en yrkesgruppe som har et eksponeringsbilde som på flere måter har likhetstrekk med oljepionerene. Eksponeringen gjennom årene har endret seg betydelig, både relatert til endringer i materialene som brenner, slukketeknikker, verneutstyr og bekledning, og oppmerksomhet omkring behov for eksponeringsreduksjon knyttet til forurenset utstyr og bekledning i etterkant av slokkeoppdragene.

En rekke undersøkelser fra flere land har påvist at brannfolk har høyere risiko for enkelte former for kreft enn gjennomsnittsbefolkningen. Brannfolk eksponeres blant annet for benzen, PAH, PCB, dioksiner, kreftfremkallende metaller og -forbindelser, og det er en rekke undersøkelser som viser økt forekomst av enkelte krefttyper når man tar hensyn til at brannmenn er en gruppe arbeidstakere som selekteres til yrket på bakgrunn av god helse og krav til fysisk yteevne. For enkelte sykdommer har det tilkommet avgjørende kunnskap de siste ti årene, slik at flere enkeltdiagnoser hos brannfolk kan bli godkjent som yrkessykdom sammenliknet med forholdene noen år tilbake. I en oppdatert vurdering av kreftrisiko knyttet til yrket, har WHOs kreftforskningsbyrå, IARC, nylig avsluttet arbeidet med en ny monografi om kreft hos brannfolk, og konkludert med at for blærekreft og lungehinnekreft blir yrket klassifisert som sikkert kreftfremkallende (IARC gruppe 1). For det store flertall av krefttilfeller som oppstår hos brannfolk vet man imidlertid fortsatt lite om hva denne risikoen skyldes, noe som gjør det vanskelig å knytte eksponeringene til sykdommen, og også hvordan kreft hos mannskapene best kan forebygges.

Et likhetstrekk med oljepionerene er at det er manglende kunnskapsgrunnlag for å komme inn under de gjeldende erstatningsordningene for en del av de kreftsykdommene som brannfolk pådrar seg, og som de omtaler med henvisning til mulig eksponering i yrket. Det har vært rettssaker der brannfolk ikke har fått gjennomslag for krav om erstatning for sin kreftsykdom. Disse sakene handler ikke generelt om å få godkjent kreft som yrkessykdom, men å få godkjent prostatakreft. Høyesterett har 10. november 2022 avsagt dom i en sak om prostatakreft hos en brannmann.36 Spørsmålet i saken var med hvilken sikkerhet man kan si at brannmenn utsettes for en kjemisk påvirkning som kan framkalle prostatakreft, se folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav a. For at sykdom skal godkjennes som yrkessykdom må sykdomsbildet være karakteristisk for den aktuelle påvirkningen. Folketrygdloven krever ikke en klar og ubestridt sammenheng mellom sykdommen og yrkesutøvelsen, men sannsynlighetsovervekt. Høyesterett kom til at sammenhengen mellom prostatakreft og påvirkningen som brannmenn utsettes for, er usikker. Med dagens medisinske kunnskap kan det ikke anses å være sannsynlighetsovervekt for at eksponeringen i brannfolkyrket er egnet til å framkalle prostatakreft. Vilkåret for å få godkjent sykdommen som yrkessykdom var dermed ikke oppfylt i denne saken.

Spørsmål om brannfolk og kreft ble også behandlet av Stortinget i en interpellasjon fra stortingsrepresentant Peter Frølich 12. mai 2022.37

5 Rettslige rammer og regelverk i den tidlige fasen av norsk petroleumsvirksomhet

5.1 Utviklingen av det rettslige rammeverket

Redegjørelsen i dette kapittelet bygger i stor grad på Petroleumstilsynets systematiske gjennomgang av regelverks- og tilsynshistorikk knyttet til kjemisk helserisiko, aktuelle tema, omfang, bruk av virkemidler mv.38

5.1.1 Innledning

Den tidligste perioden i norsk petroleumsvirksomhet (1966–1974) bar preg av at myndighetene i første rekke var opptatt av å sikre nasjonale økonomiske interesser, regulere dette og legge til rette for vekstvilkår for ny industriell virksomhet. De tidligste stortingsmeldingene omhandlet først og fremst ressursspørsmål og perspektiver for denne nye industrien. Arbeidervern, arbeidsmiljø og oppfølging av helse og kjemisk eksponering var i liten grad berørt. Det var imidlertid et uttrykt behov for å utvikle regler, prinsipper og strukturer for statlig eierskap, et konsesjons- og lisenshaversystem og ordninger med samtykker, tillatelser og godkjenninger. Sikkerhetsregulering utgjorde en del av denne konteksten, inkludert delegeringer av myndighet til å utføre kontroll og utferdige forskrifter.

De første resolusjonene og sikkerhetsforskriftene bar i første rekke preg av å skulle sikre petroleumsteknisk kontroll, forebygge skader på ytre miljø og hindre ulykker. I den grad de var rettet mot arbeidervern handlet dette hovedsakelig om å forebygge helseskader og ulykker, det å ha en beredskapsorganisasjon på plass, krav om verneutstyr mv. Reguleringen hadde sitt utgangspunkt i sjøfartslovgivingen, og det var en eksplisitt forventning at ansatte i petroleumsvirksomheten skulle sikres tilsvarende vern som for annen industrivirksomhet. Viktige prinsipper for Oljedirektoratets regelverksutvikling og myndighetsoppfølging var knyttet til rettighetshavernes ansvar og forsvarlig virksomhet, etter hvert forsterket gjennom oppfølging og krav om egenkontroll og internkontroll.

I den tidlige perioden hersket det usikkerhet om hvilke krav som gjaldt for arbeidervern og arbeidsmiljø, og hvilke myndigheter som hadde ansvar for oppfølgingen. Flere myndigheter var delegert myndighet til å fastsette forskrifter for ulike deler av virksomheten, og forskriftene la opp til omfattende og delvis detaljert, men ulik og til tider motstridende myndighetsoppfølging. Sett under ett innebar dette en nokså omfattende, fragmentarisk og komplisert regulering og tilsynsordning. Det var lite eller ingen koordinering myndighetene imellom, og oppfølgingen var til tider preget av en motpartkultur. Lossius-kommisjonen39 omtaler dette som en kompetansestrid mellom ulike departementer og deres underliggende organer, om regelverk og regelverksforvaltning på norsk sokkel, som hadde sin bakgrunn i spørsmålet om hvorfor det skulle være ulik jurisdiksjon for de som arbeidet på faste innretninger sammenliknet med skip eller flyttbare innretninger. Det var også noen andre, mindre markerte uenigheter mellom arbeidsmiljø-, helse- og sjøfartsmyndighetene om hvordan krav, regelverk og ordninger skulle følges opp i kjølvannet av arbeidsmiljøloven.

5.1.2 Perioden 1963–1977

Med opprettelsen av Oljedirektoratet i 1972 og etter hvert delegering av ansvar for oppfølging av arbeidsmiljøloven i 1977, beveget både regelverket og myndighetsoppfølgingen seg i en tydeligere felles retning. Oljedirektoratet utga sin første sikkerhetsforskrift i 1975, hvor det blant annet ble satt krav til vernetjeneste, store deler av arbeidervernloven blir gjort gjeldende i 1976, og i 1977 trådte arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven i kraft. Sammen med bedre dokumentert kunnskap om farer ved ulike kjemiske stoffer i arbeidsmiljøet, ble det fra midten av 1970-tallet vedtatt en rekke forskrifter og tydeligere krav til håndtering av kjemiske stoffer, som krav til opprettelse av produkt- og bedriftsregistre, administrative normer, grenseverdier mv.

Petroleumsvirksomheten offshore ble i den tidligste fasen regulert gjennom kontinentalsokkelloven. Loven slo fast at retten til undersjøiske naturforekomster tillå staten og at Kongen hadde rett til å gi selskaper mv. tillatelse til å utforske og til å sette vilkår, samt fullmakt til å gi regler om utforskning og utnyttelse. Adgangen til å gi tillatelser ble delegert til Industridepartementet. Det ble fastsatt en rekke kongelige resolusjoner som i hovedsak gjaldt ressursforvaltning, og er forløpere til petroleumsloven av 1985. I en resolusjon fra 1964 ble det bestemt at undersøkelsene måtte foregå «på forsvarlig måte». Denne resolusjonen ble avløst av en ny i 1965 som videreførte det generelle forsvarlighetskravet og presiserte at det kunne gis sikkerhetsbestemmelser, og at det kunne oppnevnes inspektører.

Da de første tillatelsene til undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster på norsk sokkel ble gitt i 1965, var myndighetenes krav til sikkerhet tatt med som vilkår i konsesjonen.

Den første selvstendige sikkerhetsforskriften ble gitt ved kongelig resolusjon 25. august 1967, med hjemmel i kontinentalsokkelloven.40 Forskriften gjaldt undersøkelse og boring (ikke produksjon) og gjaldt «midlertidige eller permanente innretninger, herunder alle typer boreplattformer». Boreplattformer omfattet «enhver innretning, herunder fartøy, som har utstyr for boring etter petroleum». Forskriften videreførte det generelle kravet til forsvarlig virksomhet, samtidig som det i flere bestemmelser ble vist til «god og fornuftig praksis innen petroleumsindustrien». Da forskriften ved særskilt vedtak ble gjort gjeldende for produksjonen på Ekofiskfeltet, skapte det uklarhet om virkeområdet.

Arbeidstidskapitlet i arbeidervernloven av 1956 ble gjort gjeldende i 1967.41

Ved kongelig resolusjon 9. juli 1976 ble arbeidervernloven gjort gjeldene for «faste og midlertidige anlegg». Fram til begynnelsen av 1970-tallet gjaldt like regler på faste og flyttbare innretninger.

1956-loven gjennomførte en omfattende revisjon av arbeidervernloven av 1936. Det ble blant annet innført regler om det organiserte vernearbeidet og om oppsigelsesvern for sykmeldte arbeidstakere. Arbeidervernloven ble endret flere ganger, og endringene gjaldt særlig lovens regulering av arbeidstid.

5.1.3 Perioden 1977–1985

Da arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977 ble den, med visse modifikasjoner i arbeidsmiljøforskriften,42 gjort gjeldende for virksomheten på permanent plasserte innretninger, med Kommunal- og arbeidsdepartementet/Oljedirektoratet som tilsynsmyndighet. Loven ble ikke gjort gjeldende for norske borefartøyer eller andre flyttbare innretninger som var omfattet av sjøfartslovgivingen, med unntak av arbeidstakere som ikke ble omfattet av sjøfartslovgivingen. Dette kunne for eksempel være grupper av servicepersonell, og tilsatte i operatørselskaper som vekselvis hadde arbeidsoppdrag på land og på plattform og som kunne falle utenfor sjøfartslovgivingens anvendelsesområde, som i utgangspunktet hovedsakelig omfattet mønstringspliktige arbeidstakere.

Norskregistrerte flyttbare innretninger var underlagt sjøfartslovgivingen med Utenriksdepartementet/Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet. Bakgrunnen for at norske borefartøy eller andre flyttbare innretninger ikke ble omfattet av arbeidsmiljølovgivingen, var blant annet vurderinger om at innretningene opererte internasjonalt og at sjøfartslovgivingen var tilpasset arbeidsplasser som flyttet rundt på verdenshavene – noe som også gjaldt borefartøyene.

Virkeområdet for arbeidsmiljølovens anvendelse for petroleumsvirksomheten til havs ble utredet i NOU 1976: 40 og NOU 1977: 36 (Halden I og II).43 Den første utredning omhandlet behovet for å gjøre unntak fra enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven, behovet for tilpasningsregler, samt vurdering av hvilke kontrollordninger som skulle etableres og hvilke organer som skulle stå for kontrollen. Halden II utredet de økonomiske konsekvensene av de foreslåtte tiltakene i Halden I.

Haldenutvalget ble fulgt opp i midlertidig forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster, fastsatt ved kongelig resolusjon 24. juni 1977.44 Forskriften ble avløst av en ny forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster, fastsatt ved kongelig resolusjon 1. juni 1979. Forskriften stadfestet arbeidsmiljølovens utgangspunkt om at om at den skulle gjelde for petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, men gjorde flere modifikasjoner med hensyn til reglene om arbeidstid, arbeidsmiljøutvalg, verneombudets rett til å stanse farlig arbeid og minstealder.

Med hjemmel i skipsarbeidstidsloven av 1977 ble det ved kongelig resolusjon 19. august 1977 fastsatt forskrift om arbeidstid på norske boreplattformer og andre flyttbare innretninger i sjøen.45

Arbeidsmiljøloven av 1977 stilte krav om «fullt forsvarlig arbeidsmiljø». Loven ble utarbeidet som en rammelov, med fullmakter til å gi utfyllende regler. Loven var videre en sikkerhetslov og en lov som sikret arbeidstakerne et rimelig kontraktsvern, ordnet arbeids- og fritid og en rett og plikt til medbestemmelse over egen arbeidssituasjon. Loven ga hovedansvaret for gjennomføring av de enkelte kravene på arbeidsgiver og påla arbeidstakerne å medvirke, samt plikt til å delta i det organiserte verne- og miljøarbeidet i virksomheten. Loven gjaldt alle sider av arbeidsmiljøet, uansett bransje eller virksomhet. Siktemålet var å videreføre rettigheter og goder oppnådd gjennom arbeidervernloven, og å bringe lovgivingen ajour med den tekniske, økonomiske og sosiale utviklingen. Det var en målsetting å utvide lovgivingen til å dekke hele spekteret av forhold som møtte arbeidstakerne på arbeidsplassen. Lovens hovedbudskap var at en i vurderingen av arbeidsmiljøet ikke bare skulle se på de enkelte belastende faktorene hver for seg, men se på samspillet av den totale belastningen.

Giftige og andre helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale ble behandlet særskilt i lovens § 11. Bestemmelsen stilte krav til arbeidsprosesser, merking, registrering av sammensetning og egenskaper, kontroll med arbeidsmiljøet og arbeidstakerne mv.

5.1.4 Perioden 1985–1995

Petroleumsloven ble fastsatt i 1985.46 Det følger av loven at petroleumsvirksomheten skal foregå på forsvarlig måte. Oljedirektoratet ble utpekt som den sentrale tilsynsmyndigheten for petroleumssektoren med ansvar for å utarbeide detaljregelverk og for å foreta totale sikkerhets- og arbeidsmiljøvurderinger. Oljedirektoratet ble i tillegg pålagt et koordineringsansvar overfor andre myndigheter med selvstendig myndighetsansvar; det daværende Statens forurensningstilsyn for ytre miljø og Helsedirektoratet for helsemessige forhold. Kravet om internkontroll ble forskriftsfestet i 1985.47 Rettighetshaverne ble dermed, med utgangspunkt i sitt overordnede ansvar, pålagt å dokumentere sine administrative styrings- og beslutningssystemer for å sikre ivaretagelsen av plikten til internkontroll overfor myndighetene, se kapittel 7.8.3.

Det har vært en rød tråd i utviklingen av regelverket fra petroleumslovreformen i 1985 og fram til i dag om at HMS-nivået i petroleumsvirksomheten skulle bli mest mulig likt, uavhengig av hvilken type innretning som brukes ved gjennomføring av virksomheten. Et hovedtrekk ved den skrittvise regelverksutformingen har også vært at den har hatt som et stadig klarere utgangspunkt at petroleumsvirksomhet til havs er en nasjonal industrivirksomhet, hvor arbeidstakerne har samme krav til beskyttelse og medvirkning som arbeidstakere i industrivirksomhet på land.

Regelverksforum ble etablert i 1986 under ledelse av Oljedirektoratet, og består av representanter for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene. Her skal medlemmene få anledning til å følge regelverksarbeidet løpende og uttale seg om viktige forslag underveis.

Petroleumslovreformen i 1985 hadde blant annet som et overordnet mål å forenkle og effektivisere regelverket for sikkerheten i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Oljedirektoratet fastsatte sikkerhetsforskriften som introduserte en ny samtykkeordning og en ny og mer omfattende internkontrollforskrift som styrket og presiserte viktigheten av styringssystemer.

Arbeidsmiljøforholdene på flyttbare innretninger var ikke en del av reformen. Mangelen på helhetlig regulering av arbeidsmiljøforhold i petroleumsvirksomheten resulterte i at det ble nedsatt et eget utvalg som fikk i mandat å utrede arbeidsmiljølovens anvendelse for virksomhet i forbindelse med undersøkelse etter og utvinning av petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkelen og det framtidige tilsynet med arbeidsmiljøet (Bull-utvalget).48 Utvalget foreslo å utvide arbeidsmiljølovens virkeområde for petroleumsvirksomheten, ved at lovens saklige virkeområde ble knyttet til begrepet petroleumsvirksomhet, slik det var definert i petroleumsloven. Det ble dermed uten betydning for anvendelsen av arbeidsmiljøloven om aktiviteten foregikk fra faste eller flyttbare innretninger.

Bull-utvalgets vurderinger og anbefalinger ble fulgt opp gjennom en ny forskrift i 1992 som utvidet arbeidsmiljølovens virkeområde til også å gjelde for flyttbare innretninger som drev med undersøkelser, leteboring og utnyttelse av petroleum på norsk sokkel, og delegasjon av tilsynsmyndigheten til Oljedirektoratet. Det ble også laget en ny bestemmelse om internkontroll. Siktemålet var å ytterligere legge til rette for en helhetlig sektorregulering av sikkerheten og arbeidsmiljøet i petroleumsvirksomheten. Ansvaret for å følge opp kravene i regelverket er tydelig plassert hos næringen. Egenkontroll, senere internkontroll,49 og kravet om dokumenterte styringssystemer, innebar i tillegg til plikten til å etterleve myndighetenes regelverk, et krav om at bedriften skulle organisere sin virksomhet for å sikre og verifisere at denne ble planlagt, utført og vedlikeholdt i samsvar med myndighetenes regelverk. Dokumentasjon som viste dette, skulle være tilgjengelig for myndighetenes innsyn. Myndighetenes tilsyn kom i tillegg til, og var uavhengig av den bedriftsinterne oppfølgingen, slik at aktivitetene i utgangspunktet ble underlagt to «uavhengige tilsyn», om enn ut fra to ulike ståsted og hensyn. Styringsreglene skulle på den måten understøtte prinsippet om den enkelte deltakers ansvar for selv å gjennomføre virksomheten forsvarlig innenfor definerte sikkerhets- og arbeidsmiljømessige rammebetingelser. Myndighetenes tilsyn skulle, i tillegg til den mer tradisjonelle kontrollvirksomheten på stikkprøvebasis (verifikasjoner), i større grad fokusere på oppfølging av organisering av virksomheten og av styrings- og beslutningsprosesser i den samlede virksomheten.

Operatøren som står for den daglige ledelsen av virksomheten på vegne av rettighetshaverne, har i tillegg en særskilt plikt å påse at alle som utfører arbeid for seg etterlever regelverket og driver forsvarlig virksomhet (påseplikten). Det skal framgå av operatørens styringssystem hvordan påseplikten ivaretas. Dette ansvaret innebærer at operatøren før og under kontraktsinngåelse og ved gjennomføring av virksomheten skal kontrollere at kontraktspartnerne er kompetente og kvalifiserte. Operatøren skal videre følge opp kontraktspartnerne og føre kontroll med at innretninger og utstyr som tas i bruk og arbeid som utføres, holder forsvarlig standard. De øvrige rettighetshaverne skal påse at operatøren oppfyller sine plikter. Rettighetshaverne skal følge opp operatøren på en systematisk måte og det skal framgå av rettighetshavernes styringssystem hvordan påseplikten ivaretas.

Medvirkning og partssamarbeid er viktige forutsetninger for tilsyns- og regelverksmodellen for helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. Dette gjelder både arbeidstakermedvirkning på virksomhetsnivå, topartssamarbeidet og de ulike arenaer for trepartssamarbeid. Betydningen av medvirkning og partssamarbeid er ikke minst en konsekvens av aktørenes ansvar for å sette kriterier for, og følge opp egen virksomhet, og tilsynsmyndighetenes systembaserte tilsynsoppfølging.

I henhold til arbeidsmiljøloven har arbeidstaker både plikt og rett til å medvirke til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og arbeidsgiver plikter å legge til rette for slik medvirkning. Loven stiller også krav til vernetjeneste og ansatterepresentasjon i arbeidsmiljøutvalg. Aksjelovgivningen stiller nærmere krav til ansatterepresentasjon i virksomheters styre.

Videre eksisterer det både formelle og uformelle arenaer for topartssamarbeid mellom arbeidstakerne og deres organisasjoner på den ene siden, og arbeidsgiverne og deres organisasjoner på den andre siden. Det er tariffavtalene som utgjør fundamentet i topartssamarbeidet.

Forskrift om systematisk oppfølging av arbeidsmiljøet i petroleumsvirksomheten (SAM-forskriften) trådte i kraft 1. august 1995.50 Forskriften utdypet kravene i lovgivingen og hadde også som formål å legge til rette for partenes deltakelse og myndighetenes tilsyn med virksomheten. SAM-forskriften innebar ikke noen vesentlige materielle endringer i forhold til de kravene som gjaldt da den ble fastsatt, men en rydding og tydeliggjøring av eksisterende arbeidsmiljøkrav for petroleumsvirksomheten. Det ble utarbeidet en egen veiledning med utfyllende kommentarer til forskriften. I veiledningen ble det vist til standarder som anerkjent norm. Forskriften inngikk som del av Oljedirektoratets samlede regelverk for petroleumsvirksomheten og skulle ses i sammenheng med dette.

6 Yrkesskadeordningene

6.1 Innledning

I Norge er det en tosporet obligatorisk yrkesskadeordning, bestående av folketrygdlovens særytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer51 og en yrkesskadeforsikring52 som pålegger arbeidsgiver å forsikre sine ansatte. NAV forvalter yrkesskadetrygden, mens arbeidsgivers forsikringsselskap administrerer yrkesskadeforsikringen.

Et viktig hensyn bak yrkesskadeordningene er å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeidet man utfører.53 Lovene er ment til sammen å sikre skadelidte full erstatning for det økonomiske tapet ved yrkesskader og yrkessykdommer. NAV og forsikringsselskapene er ikke bundet av hverandres avgjørelser.

Yrkesskadeforsikringsloven ble iverksatt fra 1. januar 1990, og før dette tidspunktet mottok skadelidte kun særytelser fra yrkesskadetrygden, samt erstatning fra de frivillige yrkeskadeforsikringsordningene som ble etablert for arbeidsgiver da ansvarsfrihetsprinsippet ble opphevet i 1976.

6.2 Yrkesskadeordningenes utvikling

Yrkesskadelovgivningen fra før folketrygdloven har mistet mye av sin praktiske betydning. Yrkesskadetrygdloven fra 1958 gjelder imidlertid fortsatt, men bare for yrkesskader og yrkessykdommer som inntraff før 1. januar 1971 og ble meldt til daværende trygdeetat før 1. januar 1990. En del ytelser utbetales fortsatt etter denne loven.

I 1960 ble visse yrkessykdommer og infeksjonssykdommer likestilt med yrkesskader.54

Med virkning fra 1. januar 1971 ble yrkesskadetrygdloven inkorporert i folketrygdloven. Någjeldende folketrygdlov trådte i kraft 1. mai 1997. På yrkesskadeområdet er det imidlertid ingen vesentlige materielle forskjeller mellom denne og den tidligere loven. Krav framsatt etter at folketrygdloven 1997 trådte i kraft, behandles etter denne loven.

Da folketrygdens ansvarsfrihetsprinsipp for arbeidsgiver ble opphevet, fikk arbeidsgiver behov for å forsikre seg mot et eventuelt erstatningsansvar ved yrkesskader og yrkessykdommer. Ansvarsfrihetsprinsippet innebar at skadelidte kun fikk ytelser fra yrkesskadetrygden, og ikke hadde krav på full erstatning med mindre arbeidsgiver (skadevolder) kunne saksøkes etter skadeerstatningsloven på grunn av forsettlig eller grov uaktsom skadeforvoldelse. Samtidig var det et sosialt behov for erstatningsordninger som innebar trygghet for arbeidstakerne, uavhengig av om betingelsene for alminnelig erstatningsansvar var oppfylt. Forsikringsselskapene utviklet på slutten av 1970-årene og starten av 1980-årene, ulike produkter for å imøtekomme behovet. Men de hadde blant annet ikke identiske forsikringsvilkår og regler om erstatningsutmåling, og det ble etter hvert et krav om og behov for uniforme regler gjennom lov.55

Fra 1. januar 1990 ble obligatorisk yrkesskadeforsikring innført med yrkesskadeforsikringsloven.56 Fra dette tidspunktet behandles yrkesskader og yrkessykdommer i to spor. Arbeidsgiverne pålegges å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine ansatte. Forsikringen dekker økonomiske tap som er oppstått ved yrkesskader og yrkessykdommer. Krav på erstatning kan gjøres gjeldende selv om ingen kan lastes for skaden. Skadelidte har et direkte krav mot forsikringsselskapet innenfor de rammene loven stiller opp. Arbeidsgiver har ikke noe personlig ansvar for tilfeller som går inn under loven. Loven gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert først etter at loven ble iverksatt, men som kommer av skadehendelser eller årsaker før iverksettelsen. Avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden. Høyesterett har blant annet uttalt: «Dersom skadelidte «har oppdaget skaden» før 1. januar 1990, innebærer dette etter lovforarbeidene at skaden er konstatert. Det kreves ikke at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden eller sykdommen, vil dette normalt være tilstrekkelig. En mer eller mindre begrunnet mistanke kan imidlertid ikke likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden.»57

6.3 Folketrygdloven

Skadelidte må som utgangspunkt være medlem i folketrygden for å få rett til ytelser ved yrkesskade.58 Alle som er bosatt eller arbeider i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen er i utgangspunktet medlemmer.59 Enkelte arbeidstakere kan være unntatt medlemskap etter konvensjoner med andre land. EØS-avtalen forutsetter likestilling mellom norske og andre EØS-lands statsborgere ved anvendelsen av medlemslandenes nasjonale lovgivning.60 Reglene i EØS-avtalens trygdekoordineringsregler går foran folketrygdlovens regler. Det er i første rekke arbeidstakere som omfattes av yrkesskadereglene, dvs. enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse.61 Også enkelte andre persongrupper er på visse vilkår yrkesskadedekket.62

Det er et vilkår at skaden eller sykdommen er påført i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.63 For arbeidstakere som har et stasjonært (fast) arbeidssted, gjelder yrkesskadedekningen i hovedsak på bedriftsområdet. Skader som oppstår på reise mellom hjem og arbeidssted eller oppdragssted, omfattes normalt ikke av yrkesskadedekningen. Bakgrunnen for dette er at de ikke skyldes bedriften eller den spesielle risikoen knyttet til den.64 Det gjelder visse unntak, blant annet når transporten skjer i arbeidsgiverens regi eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade.65 Enkelte arbeidstakergrupper har utvidet yrkesskadedekning, blant annet arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretning i oljevirksomheten til havs. De er yrkesskadedekket hele tidsrommet de er om bord.66

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket.67 Hovedregelen er at skadelidte i forbindelse med arbeidet utsettes for en ytre påkjenning eller belastning. Ulykkesbegrepet omfatter også tilfeller av ekstraordinær belastning eller påkjenning som ligger utenfor rammen av en normal arbeidsprestasjon i yrket.68

Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.69

Det er et vilkår at skaden må være forårsaket av (skyldes) arbeidsulykke.70 Der skaden har to eller flere samvirkende årsaksfaktorer, godkjennes skaden fullt ut som yrkesskade der den yrkesbetingede årsaksfaktoren er hovedårsaken (mer enn 50 prosent) til skaden. Det er adgang til delvis godkjenning av skaden som yrkesskade, der den yrkesbetingede årsaksfaktoren ikke er hovedårsaken.

Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, likestilles med yrkesskade.71 Sosial- og helsedepartementet har fastsatt forskrifter om hvilke sykdommer dette er, henholdsvis om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer, og om yrkessykdommer og forgiftninger mv. som skal likestilles med yrkesskade («tilleggsliste»).72 Forskriftene gjelder også for yrkesskadeforsikring. Alle sykdommer der vedkommende har vært utsatt for forgiftning eller annen kjemisk påvirkning, eksempelvis kreftsykdommer, nevrologiske sykdommer mv. omfattes, se boks 6.2.

Årsaks- og bevisreglene bygger opp en presumpsjon – en formodning eller antakelse – om at det er sammenheng mellom «listesykdommen» og skadelig påvirkning i arbeidet.73 Skadelidte må sannsynliggjøre at vilkårene om sykdomsbilde, skadelig påvirkning og latenstid er oppfylt.7475 Dersom vilkårene er oppfylt, likestilles sykdommen fullt ut med yrkesskade med mindre NAV godtgjør at det er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.76 Dersom en sykdom har samvirkende årsaker og yrkesfaktoren utgjør mindre enn 50 prosent av årsaken, benyttes et fordelingsprinsipp, slik at sykdommen delvis godkjennes som yrkessykdom.77

Det er vanligvis ikke av betydning for godkjenning av yrkesskade eller yrkessykdom at skadelidte uaktsomt har medvirket til skaden eller sykdommen, for eksempel ved å overtre sikkerhetsbestemmelser, pålegg om bruk av verneutstyr o.l. Skader som forsettlig påføres kan imidlertid normalt ikke godkjennes som yrkesskade. Skader påført under slike omstendigheter, vil regelmessig heller ikke kunne anses påført «i arbeid».

Hovedprinsippet er at de samme trygdeytelsene gis ved yrkesskader og yrkessykdommer som ellers. Ved yrkesskader og yrkessykdommer er det enkelte gunstigere vilkår for rett til ytelsene og lempeligere beregningsregler enn etter de ordinære trygdereglene.78 I tillegg gis en særskilt menerstatning for skadens eller sykdommens medisinske følger.79

Behandlingen av yrkesskader følger i hovedsak de samme reglene som for andre trygdesaker. Forvaltningsloven gjelder, i tillegg til særlige bestemmelser i folketrygdloven.80 For saksforberedelsen gjelder for eksempel regler om forhåndsvarsel, undersøkelsesplikt, informasjonsplikt og partsinnsyn. For vedtaket gjelder det formkrav, plikt til å begrunne og underrette om vedtaket mv. I tillegg gjelder det en rekke mer generelle regler om habilitet, veiledningsplikt mv.

I de fleste sakene vil det være aktuelt å innhente en eller flere spesialisterklæringer. I noen tilfeller vil forsikringsselskapet hvor arbeidsgiver har tegnet yrkesskadeforsikring allerede ha innhentet spesialisterklæring i samme sak. Det vil ofte være arbeids- og tidsbesparende for NAV å be om kopi av slike opplysninger, som er hjemlet i folketrygdloven.

Klage over yrkesskadevedtak fattet av NAV Familie- og pensjonsytelser behandles av NAV Klageinstans Oslo. Klageinstansens vedtak kan påankes til Trygderetten.

6.4 Yrkesskadeforsikringsloven

Arbeidsgiver er pålagt å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine ansatte.81 For å være omfattet av loven er det et vilkår at man regnes som arbeidstaker. Det er gitt forskrift med nærmere regler om blant annet lovens virkeområde, blant annet en presisering av arbeidstakerbegrepet.82 Selvstendige næringsdrivende faller utenfor lovens forsikringsplikt.

Hvor i verden arbeidstakeren utfører sitt arbeid har ikke betydning så lenge arbeidsgiveren er «i riket». Arbeidstakerens statsborgerskap og bosted er heller ikke av betydning. Det er gitt forskrift med detaljerte bestemmelser om lovens anvendelse for særskilte grupper. Det framgår av forskriften at loven gjelder for arbeidstakere som skal være omfattet av norsk lovgivning i henhold til trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen, uten hensyn til hva som ellers er bestemt i loven eller forskriften. På dette punktet er det full overensstemmelse med folketrygdloven.

Yrkesskadeforsikringen skal, med enkelte unntak, dekke skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Loven gir de ytre rammene for tidsrom og situasjoner når arbeidstakeren er yrkesskadeforsikret, og fastsetter kravene til årsak og skade innenfor disse rammene. Begrepene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» skal forstås på samme måte som i folketrygdloven.83

Loven omfatter skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade).84 Ordlyden er den samme som i folketrygdloven og skal forstås på samme måte. Dette er også fastslått i rettspraksis.85

Årsakskravet bygger på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. For at en arbeidsulykke skal anses som årsak, må den ha vært en nødvendig betingelse for skaden og så vidt vesentlig at den er naturlig å tillegge ansvar.86 Skadelidte har bevisbyrden for årsakssammenhengen, men det er tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at ulykken har vært en nødvendig betingelse, enn at den ikke har vært det. En skade kan ikke godkjennes delvis som yrkesskade, slik som etter folketrygdlovens praksis.

Også andre skader og sykdommer enn dem som er forårsaket av arbeidsulykke kan godkjennes som yrkesskade.87 Det tilstrekkelig at skaden eller sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. Belastningslidelser omfattes ikke.88

Folketrygdlovens regelverk for yrkessykdommer er gjort gjeldende også for yrkesskadeforsikringen. «Yrkessykdomslisten» gjelder fullt ut også for yrkesskadeforsikring.89

Sykdommen skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.90 Denne presumpsjonen gjelder ikke spørsmålet om skadelidte har en yrkessykdom, eller om det er årsakssammenheng mellom skadelig eksponering og sykdommen.91 Her er det vanlige beviskrav som gjelder, dvs. at det må være mer sannsynlig at skadelidte har en yrkessykdom enn at vedkommende ikke det.

Også andre sykdommer enn dem som omfattes av yrkessykdomsbestemmelsen kan godkjennes som yrkessykdom.92 Det er tilstrekkelig at slike sykdommer skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. Årsakskravet bygger på alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper. Etter lovforarbeidene omfattes ikke belastningslidelser.

Erstatningen kan settes ned eller falle helt bort dersom skadelidte forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden.93 I lovforarbeidene er manglende bruk av hensiktsmessig verneutstyr tross påbud og advarsler nevnt som eksempel. Det er imidlertid ingen automatikk i at medvirkning som omfattes av bestemmelsen faktisk fører til reduserte ytelser; erstatningen «kan» nedsettes. Dessuten vises det til at skadeserstatningsloven skal gjelde tilsvarende så langt den passer. Det innebærer at man ikke skal se på handlingen isolert sett, men foreta en rimelighetsvurdering ut fra blant annet handlingen og omfanget av skaden. Eventuell medvirkning fra skadelidte innskrenker ikke etterlattes rett til erstatning.

Erstatningsutmålingen etter yrkesskadeforsikringsloven skal i utgangspunktet skje etter de alminnelige prinsipper i skadeserstatningsloven.94 Erstatning utmåles imidlertid i stor grad etter standardiserte satser.95 Disse er i betydelig utstrekning knyttet til folketrygdens grunnbeløp. Det er i forskrift om standardisert erstatning, gitt nærmere regler om erstatningsutmålingen.96 Tapspostene som skal erstattes omfatter menerstatning, utgiftserstatning, erstatning for lidt og framtidig ervervstap og forsørgertapserstatning, men med unntak for oppreisning. Erstatningsutmålingen skjer uavhengig av hvilke andre ytelser skadelidte har rett til. Den kommer i tillegg til for eksempel folketrygdens vanlige ytelser og yrkesskadefordeler. Dette er det også tatt hensyn til ved utforming av nivået på de standardiserte satsene. I sjeldne tilfeller der det ikke foreligger rett til folketrygdens yrkesskadefordeler, kan det gis en tilleggserstatning fra yrkesskadeforsikringen for å dekke «gapet».

Arbeidstakers krav mot forsikringsgiver foreldes etter tre år, og skadelidte mister retten til oppfyllelse av erstatningskravet.97 Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderåret da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.

Krav som er meldt selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes. Det synes å være bred enighet i forsikringsbransjen om at også arbeidsgivers melding om yrkesskade til forsikringsselskapet, er fristavbrytende.

Forsikringsselskaper er underlagt andre regler for saksbehandling enn NAV. Flere forsikringsselskaper har interne klagenemnder som skadelidte uten omkostning kan benytte. Disse har også eksterne representanter, for eksempel frittstående advokater. Selskapene er i regelen bundet av nemndas avgjørelser, mens skadelidte fritt kan gå videre med saken.

I tillegg finnes det en ekstern klageordning, Finansklagenemnda, som behandler tvister om forståelsen av forsikringsvilkår og lovgivning i forbindelse med konkrete saker relatert til personforsikring. Saksbehandlingen er skriftlig, og gratis for skadelidte. Nemndas avgjørelser er rådgivende, men følges som hovedregel av selskapene. Saker kan også fremmes direkte for domstolene, selv om det er vanligere å gå via Finansklagenemnda.

6.5 Melding av yrkesskade og yrkessykdom

6.5.1 Folketrygdloven

Arbeidsgivere plikter snarest å sende skademelding til NAV når en arbeidstaker blir påført skade eller sykdom som kan gi rett til yrkesskadefordeler.98 Meldeplikten gjelder selv om arbeidsgiver er i tvil om det foreligger yrkesskade eller yrkessykdom. Det er utarbeidet egne skjemaer for melding.

Arbeidstaker kan selv melde til NAV hvis den meldepliktige ikke gjør dette.99 Dette opphever likevel ikke arbeidsgivers meldeplikt, men arbeidstakers melding vil avbryte meldefristen. Det gjelder en meldefrist på ett år.100 Ved ulykkesskader regnes fristen fra da arbeidsulykken skjedde, mens fristen ved yrkessykdommer starter da arbeidstaker eller den meldepliktige ble klar over årsaken til sykdommen. Slik kunnskap vil arbeidstaker som oftest få ved at sykdommen blir påvist hos lege. Den meldepliktige, for eksempel arbeidsgiveren, vil som regel få slik kunnskap fra arbeidstakeren selv eller fra lege som har fått tillatelse av arbeidstakeren til å melde sykdommen til arbeidsgiveren etter arbeidsmiljøloven, se kapittel 6.5.3.

Selv om meldefristen er oversittet, kan det gjøres unntak når «det er klart at forholdet er en yrkesskade, og det foreligger særlige grunner til at melding ikke er gitt i rett tid». «Særlige grunner» etter loven anses i praksis å foreligge når det framgår av saken at vilkårene for å kunne godkjenne en ulykkesskade eller sykdom er oppfylt.101

Kreftregisteret kan uten hinder av taushetsplikt sende melding til Arbeids- og velferdsdirektoratet om sykdomstilfeller som det er grunn til å tro vesentlig er yrkesbetinget.102 Bakgrunnen for etablering av denne melderutinen var en antatt underrapportering av yrkesbetingede kreftsykdommer. For å øke andelen av personer med yrkesrelatert kreft som framsetter krav om godkjenning av yrkessykdom og menerstatning, ble det 1. oktober 1998 startet et samarbeidsprosjekt mellom Kreftregisteret og daværende Rikstrygdeverket. Kreftregisteret fikk adgang til å melde til Rikstrygdeverket om krefttilfeller som det er grunn til å tro i det vesentlige er yrkesbetinget, slik at Rikstrygdeverket kunne sende ut informasjon om eventuelle rettigheter til pasientene. Melderutinen omfatter personer med diagnosene lungekreft, lungehinne-/bukhinnekreft og kreft i nese/bihuler. Rutinen ble evaluert i 2005, og evalueringen viste at den har fungert etter sin hensikt, ved at flere framsetter krav og på et tidligere tidspunkt.

Melding om yrkesskade eller yrkessykdom anses som et krav om at NAV skal godkjenne skaden eller sykdommen som henholdsvis yrkesskade eller yrkessykdom.

6.5.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Det er ingen meldeplikt for arbeidsgiver til sitt forsikringsselskap når en arbeidstaker ved bedriften har vært utsatt for en arbeidsulykke eller har pådratt seg en yrkessykdom som følge av arbeidet. Dermed må arbeidstaker selv melde dette til arbeidsgivers forsikringsselskap.103 Skadelidte kan også melde skaden til arbeidsgiver.104 Meldingen til arbeidsgiveren må gis en slik form at arbeidsgiveren har grunn til å forstå at det kan være tale om en forsikringssak.

Forsikringsnæringen opplyser at de store selskapene i Norge vanligvis anmoder arbeidsgiver om å melde inn yrkesskader.105 Hvis en arbeidstaker blir påført en yrkesskade, vil det for de aller fleste arbeidsgivere være naturlig å innrapportere den til sitt forsikringsselskap. En tidsnær skademelding vil gi selskapet mulighet til å hjelpe skadelidte, bistå med rett utredning og behandling mv. Tidsnærhet skaper en enklere bevismessig situasjon, og i tillegg vil et raskt oppgjør regelmessig være rimeligere for selskapene enn et sent oppgjør.

6.5.3 Arbeidsmiljøloven

Etter arbeidsmiljøloven plikter enhver lege å melde til Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet alle sykdommer som antas å være helt eller delvis forårsaket av skadelig påvirkning i arbeid.106 Meldeplikten er her videre enn arbeidsgivers meldeplikt etter folketrygdloven, da alle arbeidsrelaterte lidelser omfattes. Dersom arbeidstakeren ønsker det, kan legen melde den samme sykdommen til NAV. Videre har arbeidsgiveren en meldeplikt overfor Arbeidstilsynet og nærmeste politimyndighet ved arbeidsulykker som har forvoldt dødsfall eller alvorlig skade.107

6.6 Utredning av yrkessykdom

Mistanke om yrkessykdom vil i mange tilfeller dukke opp ved konsultasjon hos primærlege, fastlege eller eventuelt bedriftslege. Ved mistanke om yrkessykdom må det eventuelt utredes om det er årsakssammenheng mellom sykdomsbildet og yrkeseksponeringen. Arbeidsmedisinske utredninger skjer ved arbeidsmedisinske avdelinger etter henvisning fra blant annet leger, NAV og forsikringsselskaper. De arbeidsmedisinske avdelingene er en del av spesialisthelsetjenesten. For enkelte sykdommer kan det være tilstrekkelig at saken utredes av organspesialist, for eksempel mistenkte hørselsskader eller hudsykdommer.

I den arbeidsmedisinske utredningen vurderes pasientens yrkeseksponering og sykdom/ sykdomsbilde opp mot gjeldende kunnskapsstatus om årsakssammenhenger mellom yrkeseksponering og helseeffekter. Ved de fleste avdelinger foretar lege (arbeidsmedisiner) en eksponeringsvurdering, ofte i samarbeid med yrkeshygieniker. Ved et par avdelinger gjør yrkeshygieniker selv vurderingen i utvalgte saker. Vurdering av sammenheng med arbeidet gjøres av lege, eventuelt i samarbeid med yrkeshygieniker. Fagkompetansen varierer en del mellom avdelingene, noe som gjenspeiles i de enkelte avdelingers rutiner. Noen avdelinger har tilknyttet nevropsykolog, lungelege, nevrolog eller hudlege, og da er disse med på de tverrfaglige vurderingene, eller gjør egne vurderinger. Andre arbeidsmedisinske avdelinger har etablert samarbeid med aktuelle fagpersoner og har regelmessige møter med disse.

6.7 Omfang og resultater av yrkesskadeforsikringssaker

Et viktig bakteppe for saken om oljepionerene er at Arbeidsmiljøskaddes Landsforening i to rapporter har påpekt at det erfaringsmessig har vært vanskelig for tidligere oljearbeidere å nå fram med erstatningssaker mot arbeidsgivers forsikringsselskap, også i tilfeller hvor de har fått godkjent yrkessykdom gjennom folketrygden.108109 Av foreningens medlemmer har om lag 30 prosent fått godkjent yrkesskade i NAV, og noen få av disse har fått en erstatning fra forsikringsselskap, se kapittel 3.1.3. Foreningen hevder samtidig at systemet for yrkesskadeforsikring ikke fungerer etter intensjonene.

Det finnes ingen samlet statistikk eller annen oversikt som kan dokumentere eller nærmere belyse resultatene av yrkesskadeforsikringssakene, men det er få avgjørelser fra domstolene som gjelder tidligere oljearbeidere. Oslo Economics ble derfor bedt om å utrede, så langt det er mulig, omfang og resultater av yrkesskadeforsikringssaker for tidligere oljearbeidere i rettssystemet.110 Blant spørsmålene som er belyst er:

• a) antall krav om erstatning framsatt overfor arbeidsgivers forsikringsselskap fra ansatte i offshorevirksomheten – f.o.m. 1990 da yrkesskadeforsikringsloven ble iverksatt, herunder hvor mange som fikk kravet innvilget, og antall avslag

• b) antall avslag som er bragt inn for Finansklagenemnda og antall omgjøringer i nemnda

• c) hvor mange saker som er bragt inn for domstolene (tingretten, lagmannsretten og Høyesterett), og av hvilke parter – dvs. skadelidte eller forsikringsselskapet

• d) resultater av domstolsbehandlingene

• e) antall forlik som er inngått i sakene.

Forstørr bilde

Beregninger og søk utført av Oslo Economics basert på data fra Lovdata og Finansklagenemnda, tilsendt statistikk fra Petroleumstilsynet og NAV, rapporter og annet datagrunnlag fra Finans Norge, NAV og STAMI, samt intervjuer med andre fagpersoner og aktører med kjennskap til tematikken.

Oslo Economics har i sitt arbeid lagt til grunn en rekke kilder som grunnlag for sine anslag, herunder statistikk- og datakilder, litteratur og intervjuer med relevante kilder (interesseorganisasjoner, arbeidsmedisinske avdelinger, bedriftsleger, NAV, forsikringsselskaper og advokater). Oslo Economics har kartlagt datakilder knyttet til alle ledd av saksgangen for vurdering av yrkessykdom blant oljearbeidere, både i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Det er tatt utgangspunkt i saker hvor det kommer fram, eller er sannsynliggjort, at det dreier seg om arbeidstakere som har arbeidet offshore i perioden 1966–1992, og som har blitt syke i ettertid som følge av kjemisk eksponering.

Med utgangspunkt i antall oljearbeidere som har fått utredet yrkessykdom som følge av kjemikalieeksponering ved de arbeidsmedisinske avdelingene, andel av disse som er henvist fra NAV, samt justering av anslaget for å ta hensyn til at saker utredet etter henvisning fra NAV ikke inkluderer alle relevante yrkessykdomsaker, anslår Oslo Economics at mellom 200 og 332 oljearbeidere som arbeidet offshore før 1992 har søkt om godkjenning av yrkessykdom i NAV. Flere kilder oppgir at mange yrkessyke søker erstatning både i folketrygden og yrkesskadeforsikring og at det vanlige er å gå til NAV først, og eventuelt til forsikringsselskapet dersom NAV godkjenner yrkessykdom. Det anslås at mellom 120 og 332 yrkessykdomssaker er fremmet overfor forsikringsselskap av personer som jobbet offshore i perioden før 1992. Det anslås at mellom 60 og 80 prosent av disse har blitt godkjent av forsikringsselskapene. Èn sak er behandlet i Finansklagenemnda, der forsikringsselskapet ble gitt medhold under dissens. Av alle erstatningskravene anslår Oslo Economics at mellom seks og 26 saker har blitt behandlet i tingretten, èn har blitt behandlet i lagmannsretten og ingen har blitt behandlet i Høyesterett. Det er ikke grunnlag for å anslå utfallene i tingretten, eller antall forlik. Den eneste lagmannsrettsdommen som er kartlagt endte i favør av forsikringsselskapet.

Oslo Economics peker på at muligheten for forlik, og ulike måter disse kan inngås på, kompliserer analysen av hvor mange som har fått innvilget krav om erstatning. Forlik kan inngås i forkant av en eventuell rettsprosess, eller under domsstolsbehandling. Dersom opprinnelig erstatningskrav ikke godtas av forsikringsselskapet, og aksept av endelig krav skjer gjennom dialog om beløp, er dette en form for forlik. Oslo Economics har fått opplyst at det er svært vanlig at krav om erstatning for yrkessykdom ender med forlik, og at usikre årsakssammenhenger i flere tilfeller kan gjøre forlik relevante for både forsikringsselskap og den yrkessyke. Representanter fra interesseorganisasjoner for oljearbeidere har oppgitt at de opplever utbredt inngåelse av forlik, både i og utenfor rettsapparatet, som uheldig for oljearbeidere med yrkessykdom.

7 Petroleumsvirksomheten og arbeidsmiljøet i den tidlige fasen

7.1 Oppstarten av norsk petroleumsvirksomhet

De første årene av norsk petroleumsvirksomhet var preget av banebrytende arbeid og utenlandske, i stor grad amerikanske, selskaper som i liten grad hadde forståelse for norske arbeidslivstradisjoner. De dominerende utenlandske selskapene tok med seg en arbeidskultur som var fremmed for mange norske arbeidstakere, spesielt for arbeidstakere med fagforeningsbakgrunn og erfaringer fra ordnete forhold i landbasert industri.111 Mange skader, lange arbeidsdager og farlige operasjoner dominerte arbeidslivet i Nordsjøen i 1970-årene. For selskapene og for norske interesser var det viktig at produksjonen kom i gang så raskt som mulig. Oljearbeiderne var den første tiårsperioden løst integrert og sto delvis på siden av norsk arbeidsliv. Oppgavene var ukjente for arbeidstakerne som begynte å jobbe offshore i den tidligste perioden – fra 1966 til midten av 1970-tallet. De første riggene hadde arbeidstakere av ulik nasjonalitet og ofte med bakgrunn som sjøfolk. Sjøfolkene var vant til skiftordninger og hardt arbeid, men hadde ingen kunnskap om arbeidet på en borerigg. De første riggene var amerikanske og bemannet med delvis amerikansk mannskap, spesielt på boresiden. Noen av de første norske riggene benyttet nederlandske borekontraktører.112 Norsk arbeidskraft ble rekruttert på lavere nivå. De som ble rekruttert, var unge menn med god fysikk. Noen kom rett fra førstegangstjenesten. Andre hadde bakgrunn fra regionalt næringsliv, som fiske, jordbruk, småindustri, håndverk, anlegg, ulike strøjobber eller sjøfart med geografisk tilhørighet langs kysten fra Sunnhordland til Sørlandet.113

Forstørr bilde

Oslo Economics 2022

Antall sysselsatte som arbeidet med undersøkelse, boring og produksjon økte betydelig etter hvert som flere felt ble satt i drift, dvs. fra starten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet. Fra midten av 1980-tallet var det utflating i antallet sysselsatte. Vinteren 1986 var det et kraftig oljeprisfall hvor oljeprisen på kort tid ble halvert. Dette bidro til økt oppmerksomhet på kostnader og en nedgang i sysselsettingen i næringen på slutten av 1980-tallet, før sysselsettingen igjen tok seg opp fra 1990 og utover.114

Bruken av utenlandsk arbeidskraft i petroleumsnæringen var størst, både i antall og i prosent av antall sysselsatte, i siste halvdel av 1970-tallet, se figur 7.2. Dette hadde trolig sammenheng med den betydelige utbyggings- og konstruksjonsaktiviteten i denne perioden. Etter hvert som utbyggingsaktiviteten ble lavere på 1980-tallet og produksjon i større grad utgjorde hovedaktiviteten, gikk også bruken av utenlandsk arbeidskraft ned. Reduksjonen i bruk av utenlandsk arbeidskraft kan også ha hatt sammenheng med at det ble vedtatt stopp i arbeidsinnvandring til Norge i 1975, noe som i praksis begrenset rekruttering av ufaglært arbeidskraft. En kartlegging fra 1978 viste at andelen utenlandsk arbeidskraft var størst innenfor bygging og konstruksjon av plattformer (56 prosent utenlandsk arbeidskraft), tekniske tjenester (32 prosent utenlandsk arbeidskraft), catering (30 prosent utenlandsk arbeidskraft) og undersøkelser/boring (28 prosent utenlandsk arbeidskraft).115

Forstørr bilde

Oslo Economics 2022

I løpet av 1970-tallet var det en gradvis endring på eierskapssiden i norsk petroleumsvirksomhet, og amerikanske boreentreprenører ble supplert av norske redere. Den amerikanske arbeidslivkulturen ble betydelig svekket etter hvert, ikke minst på grunn av innføring av arbeidsmiljøloven og at oljearbeiderne ble supplert med folk fra norsk industrimiljø som var fortrolige med innarbeidede rettigheter i norsk arbeidsliv, og med norsk bedriftsdemokrati som ballast. Gradvis ble norsk arbeidslivskultur, med vekt på partssamarbeid og medvirkning, implementert i virksomhetene. Trepartssamarbeidet kom på plass i norsk petroleumsvirksomhet fra 1980-tallet. I samarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter ble rammevilkår fastsatt, regelverk utformet og forpliktende avtaler etablert.116

7.2 Antall ansatte innenfor relevante grupper oljearbeidere 1966–1992

Kommisjonen skal gi en begrunnet vurdering av ulike modeller for utforming av en kompensasjonsordning og økonomiske og administrative konsekvenser av disse modellene. Som grunnlag for en slik vurdering, har kommisjonen gitt Oslo Economics i oppdrag å kartlegge, så langt det er mulig, hvor mange tidligere oljearbeidere som kan være potensielle mottakere av en kompensasjon, se kapittel 2.3.3.3.117 Årstallene 1980, 1985 og 1992 ble valgt som skjæringstidspunkter ut fra en antakelse om at de kan representere milepæler i regulering, kunnskap og kompetanse, rutiner og arbeidsmiljø i næringen. Oslo Economics har lagt en rekke sentrale informasjonskilder til grunn for sin vurdering av antall årsverk og sysselsatte i pionertiden, herunder statistikk og datakilder, skriftlige kilder og møter og intervjuer.

Oslo Economics har utarbeidet anslag på antall personer som har arbeidet offshore i perioden fra 1966 til 1992, se tabell 7.1. Anslagene omfatter både norske og utenlandske arbeidstakere, uavhengig av tilknytningsform til selskapene. På 1970- og 1980-tallet var det betydelig utbyggingsaktivitet på feltene i Nordsjøen, og usikkerhetsspennet reflekterer særlig at det er usikkert hvor mange innleide vedlikeholds- og konstruksjonsarbeidere som har vært engasjert offshore i perioden. Oslo Economics’ beste anslag tilsier at det var om lag 46 000 personer som arbeidet offshore i perioden 1966 til 1992, med et usikkerhetsspenn fra 35 000 til 70 000 personer. Det anslås videre at om lag 9 000 av disse var sysselsatt på flyttbare innretninger (20 prosent av antall sysselsatte offshore i perioden). Flest var sysselsatt innenfor vedlikehold og konstruksjon, etterfulgt av administrasjon og produksjon, boring og brønnaktiviteter og forpleining. Antall sysselsatte er også beregnet akkumulert for 1980, 1985 og 1992.

Oslo Economics har også kartlagt antall sysselsatte innenfor utvalgte stillinger som er særlig relevante med hensyn til kjemisk eksponering. De aktuelle stillingskategoriene er, se tabell 7.2:

1. Administrasjon og produksjon: Prosessoperatører og laboranter, dekksarbeidere og kranførere

2. Boring og brønnoperasjon: Hjelpearbeidere, boredekksarbeidere, tårnmenn/assisterende tårnmenn, boreslamsingeniører, sementeringspersonell, riggmekanikere og slamloggere

3. Vedlikehold: Mekanikere, elektrikere, automatikere og overflatebehandlere.

Anslagene er beregnet fram til henholdsvis 1980, 1985 og 1992. Det er stor usikkerhet relatert til anslagene på stillingsnivå, og det er særlig usikkert hvor mange personer som har arbeidet innenfor de ulike stillingskategoriene i perioden. Oslo Economics’ beste anslag tilsier at det i perioden 1966–1992 totalt var om lag 22 200 sysselsatte innenfor disse stillingene i petroleumsvirksomheten.

7.3 Arbeidsmiljø i tidlig fase av norsk petroleumsvirksomhet, særlig om kjemisk helsefare

Rapporteringen av dødsfall, ulykker, nestenulykker og funksjonssvikt fulgte ulike prosedyrer i 1970-årene og ble ikke ansett som tilfredsstillende. Oljearbeiderne som kommisjonen har hatt samtaler med, har pekt på at arbeidet var preget av oppmerksomhet på å holde driften i gang, med minst mulig «nedetid». Det var arbeidstidsordninger med 12-timers skift og komprimert arbeidstid. Stort press på framdrift og svake rettigheter kan ha medført at sikkerheten, både på borerigg og utbygging av de første feltene, ikke fikk høy nok prioritet. Oljepionerene har fortalt at det var lite verneutstyr tilgjengelig, og det som var tilgjengelig var av dårlig kvalitet, se kapittel 2.3.2.

I den grad kjemisk helserisiko var på dagsorden før midten av 1970-tallet, var det knyttet til ulykker med akutte forgiftninger eller etseskader. Dette var også situasjonen i landbasert virksomhet, se kapittel 7.7.

Arbeidsmiljøloven ble vedtatt etter en omfattende arbeidsmiljødebatt i 1977, se kapittel 5.1.3. Mens tidligere sikkerhetsregelverk bare i begrenset grad utløste engasjement og aktiv oppfølging fra partene, representerte arbeidsmiljøloven et regelverk som både direkte og indirekte fikk stor betydning for arbeidsforholdene, både på land og i petroleumsvirksomheten til havs. Loven stilte ikke bare konkrete krav til arbeidsmiljø, men også til arbeidsgiver og arbeidstaker om hva som var nødvendig for å sikre «et fullt forsvarlig arbeidsmiljø». To viktige elementer var krav til selskapenes kompetanse (verne- og helsepersonale/bedriftshelsetjeneste) og medvirkning (verneombud og arbeidsmiljøutvalg). Med arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven kom også spesifikke krav til kjemisk arbeidsmiljø. En viktig premiss for disse kravene var framveksten av miljøbevegelsen og kunnskapen om økologi og kjemikaliers dyptgripende langtidsvirkninger.118

Det var en betydelig offentlig debatt om hvorvidt arbeidsmiljøloven skulle gjøres gjeldende for petroleumsvirksomheten, og det var sterk støtte i opinionen for at petroleumsvirksomheten til havs ikke kunne holdes utenfor denne reguleringen. Loven ble gjort gjeldende på faste innretninger i 1977, og på flyttbare innretninger i 1992, se kapittel 5.1.4.

Tidligere helsepersonell med erfaring fra pionertiden offshore har pekt på at oppfølging av kjemisk arbeidsmiljø på 1980-tallet ikke skilte seg særlig fra andre sammenlignbare yrkesgrupper på land.119 Det var mye bruk av kjemikalier, men lite kunnskap om kjemikaliene som ble brukt. Arbeidstakerne tok med seg erfaringer og kunnskap om kjemikaliebruk fra landbasert industri til virksomheten offshore. Etter hvert skjedde det en tilpasning og utvikling hvor kvalitetssikringsprinsippene og myndighetenes krav til internkontroll fikk innpass, også på arbeidsmiljøsiden. I selskapene utviklet fagmiljøene fra 1980-tallet selskapssinterne spesifikasjoner for arbeidsmiljø for å sikre at petroleumsinnretningene ble utformet i tråd med rådende kunnskap og erfaringer.

Petroleumsnæringen ble tidlig opptatt av kvalitetssikring og kvalitetskontroll i sine arbeidsprosesser. Teknisk svikt i et petroleumsanlegg er ofte knyttet til en sikkerhetsrisiko.120 Slik ble kvalitetssikringstilnærmingen også en systematikk for å integrere sikkerhetsmessige krav i utformingen av petroleumsanlegg. Fra myndighetenes side ble det fra tidlig på 1980-tallet lagt vekt på å få innført internkontroll som et overordnet prinsipp for selskapenes styring av sikkerhetsrisiko. Det gikk en «rød tråd» fra krav til rettighetshaverne om forsvarlig virksomhet, til påseansvar i de tidligste resolusjonene,121 til Oljedirektoratets innføring av retningslinjer for egenkontroll i 1979 og til forskriftsfesting av internkontroll i 1985.122 Dette systemet har klare fellestrekk med kvalitetssikringsprinsippene og omfattet de ansvarlige i hele petroleumsvirksomheten på både faste og flyttbare innretninger. Med utgangspunkt i retningslinjene for internkontroll tok Oljedirektoratet i 1982 et initiativ overfor norske redere og operatører for å få etablert funksjonsdyktige internkontrollsystemer. Dette resulterte i at det ble igangsatt arbeid hos operatører og redere med å utvikle og dokumentere slike systemer. Utenlandske borefartøyer ble også omfattet i denne oppfølgingen gjennom operatørenes påseansvar.123 Innen kjemisk arbeidsmiljø kom systemtenkningen inn i regelverket med innføring av arbeidsmiljøloven i 1977 (særlig §§ 11 og 18), kombinert med krav i produktkontrolloven. Utover 1980-tallet ble dette perspektivet forsterket ved å tydeliggjøre sammenhenger mellom internkontrollprinsippet og krav i arbeidsmiljøloven.124 Midt på 1980-tallet gjorde myndighetene det klart for selskapene at det kunne få konsekvenser i konsesjonstildelingene dersom det ikke ble etablert et fungerende internkontrollsystem.125

Da Norsk Yrkeshygienisk Forening ble stiftet i 1985, var yrkeshygienikere fra petroleumsvirksomheten sentrale aktører. Det hadde fra tidlig i perioden vært tett kontakt mellom yrkeshygienikere i bransjen for erfaringsutveksling og støtte. Fra midten av 1980-tallet var det et attraktivt og utviklingsorientert fagmiljø innenfor yrkeshygiene i petroleumsvirksomheten. Kostnader til målinger, undersøkelser og prosjekter var sjelden et problem, og det var i stor grad vilje til å gjennomføre forbedringstiltak. Høyt lønnsnivå var trolig også en faktor som trakk høyt kvalifiserte folk til nettopp denne næringen. Likevel var det grenser for arbeidsmiljøekspertenes innflytelse, og fagfolkene kunne få beskjed fra ledelsen om at de gikk for langt og at de allierte seg med ansatte, verneombud og tillitsvalgte og myndighetene for å få gjennomslag for sine saker.

7.4 Forskning og kunnskapsutvikling

Med forarbeidene til arbeidsmiljøloven og anbefalinger om Oljedirektoratet som sentral myndighet på arbeidsmiljøområdet, ga både Industridepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet Oljedirektoratet signaler om behov for utredning og forskning på arbeidsmiljøområdet.126 Petroleumsvirksomhet var et område man ikke hadde mye kunnskap om, og hvor det var behov for å gå dypere inn i hva denne nye virksomheten representerte av risiko for arbeidsmiljø, fysiske, psykiske og sosiale forhold mv. Med innføring av nye krav til arbeidsmiljø erkjente man også at det var stort behov for opplæring i hvordan krav i arbeidsmiljøregelverket skulle forstås og innfris, men også bedre kunnskap om hvilke konsekvenser petroleumsvirksomhet faktisk hadde for arbeidstakernes arbeidsmiljø og helse.

Fra midten av 1970-tallet satt Oljedirektoratet, ofte i samarbeid med andre myndigheter og FoU-miljøer, i gang en rekke FoU-prosjekter og utredninger. Dette arbeidet var ofte kombinert med opplærings- og veiledningsaktiviteter og omfattet en rekke arbeidsmiljøfaktorer, inkludert kjemisk arbeidsmiljø.127 Eksempler på tema var verne- og miljøarbeid, helsepersonale/helsetjeneste og bedriftshelsetjeneste, yrkeshygiene, kompetanse og kompetansekrav, arbeidstidsordninger mv. Petroleumstilsynet har funnet at denne kunnskapen ble formidlet til næringen og aktørene på konferanser, seminarer, kurs mv., og gjennom ulike typer publikasjoner, artikler og veiledninger. Det ble etablert tette koblinger mellom utvikling av forskningsbasert kunnskap og Oljedirektoratets oppfølging gjennom kontroll og reaksjonsmidler. Kunnskapen fikk også betydning for utvikling av regelverk, retningslinjer, veiledninger mv., og for mer konkrete forbedringsinitiativ rettet mot aktørene i næringen. I bevilgningene fra departementene i 1977 ble Oljedirektoratet gitt råderett til deler av den totale potten i et større forsknings- og utviklingsprogram, men størsteparten av midlene ble styrt inn mot Norges Teknisk- Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Selv om størstedelen av forsknings- og utredningsmidlene totalt sett gikk til andre områder, som reservoar/geologi-, teknologi og sikkerhet/risiko mv., ble det også gjennomført forholdsvis store forsknings- og utredningsprosjekter på arbeidsmiljøområdet.

En nasjonal forskningsinnsats ble etablert gjennom særskilte bevilgninger til forskningsprogrammet «Sikkerhet på sokkelen 1978–1982». Arbeidsmiljø var ett av flere prioriterte områder, og programmet omfattet en rekke prosjekter og publikasjoner om arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten.128 Det ble blant annet gjennomført en spørreundersøkelse blant verneombud og tillitsvalgte i 1980. Undersøkelsen viser at det på det tidspunktet var relativt høy bevissthet om kjemisk helserisiko. Brannfarlige stoffer, støv, gasser, kjemikalier, løsemidler, etsende stoffer mv., ble av mange vurdert som viktige arbeidsmiljøfaktorer.129 Det var SINTEF og Rogalandsforskning som fikk midler gjennom programmet «Sikkerhet på sokkelen 1978–1982», som ellers var preget av et tett samarbeid mellom forskningsinstitusjonene, industrien, fagforeningene og myndighetene. Organisering av verneombudsordningen og arbeidsmiljøutvalg var et eksempel på tema for betydelig forskningsinnsats som senere ble reflektert i regelverket, blant annet gjennom krav til entreprenørerepresentasjon, felt-arbeidsmiljøutvalg for faste innretninger og felles stedlig arbeidsmiljøutvalg for flyttbare innretninger, se kapittel 7.8.5.

7.5 Oppfølging av flyttbare innretninger

Arbeidsmiljøloven ble ikke gjort gjeldende for flyttbare innretninger før i 1992. På arbeidsmiljøområdet var de flyttbare innretningene underlagt maritimt regelverk med Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet fram til 1985, da tilsynsansvaret ble overført til Oljedirektoratet. Selv om dette regelverket hadde tatt opp i seg krav fra arbeidsmiljøloven, var det i stor grad harmonisert med internasjonalt regelverk og hadde svakere krav til arbeidsmiljø. Petroleumstilsynet har vist til at Oljedirektoratets forskrifter og tilsyn med boreanlegg og boreoperasjoner likevel medvirket til en økning i arbeidsmiljøstandard på flyttbare innretninger.130 Selv om det var maritimt regelverk som lå til grunn i perioden 1985 til 1992, gjennomførte Oljedirektoratet en rekke oppfølgingsaktiviteter og utøvde et tydelig påtrykk for forbedringer, se kapittel 7.8.2. Utvekslingen av borepersonell mellom faste og flyttbare innretninger bidro også til et press for lik standard. Fra fagforeningshold ble det også tatt til orde mot en praksis med ulik standard for samme aktivitet i samme næring mellom flyttbare og faste innretninger.

Petroleumstilsynet peker videre på at en viktig faktor for utvikling på de flyttbare innretningene trolig var operatørselskapenes påseplikt og oppfølging. Det var operatørene som hadde overordnet ansvar for boreoperasjonene på flyttbare innretninger og det var også operatørene som ble vurdert i forbindelse med konsesjonstildeling. I forbindelse med kontrahering av en innretning ble det fra operatørselskapenes side stilt krav både til utforming, utstyr og reders systemer og oppfølgingsrutiner. Selv om sikkerhetsmessige forhold ble vektlagt, ble også arbeidsmiljøforhold etter hvert og i økende grad inkludert.

Det ble stadig vanskeligere å opprettholde to forskjellige regelverksregimer for en virksomhet som ble mer og mer integrert. Oljedirektoratets erfaringer ble viktige da arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende for flyttbare innretninger i 1992.

7.6 Partenes organisering og oppfølging

7.6.1 Selskapenes organisering – arbeidsgiversiden

På arbeidsgiversiden var det fra oppstarten av petroleumsvirksomheten behov for felles organisering. North Sea Operators’ Committee ble etablert i 1965, som en sammenslutning av de sju daværende operatørselskapene på sokkelen. Komitéen skulle samordne tekniske og næringspolitiske interesser, og også arbeidsgiverrelaterte interesser. I 1979 ble arbeidsgiverdelen skilt ut som en egen organisasjon: Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF). I 1989 ble NOAF en del av det nyetablerte Oljeindustriens Landsforening (OLF), tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). OLF skiftet igjen navn i 2012 til Norsk olje og gass og til Offshore Norge i 2022. I dag er Offshore Norge en sammenslutning av over 100 virksomheter innen ulike aktiviteter på norsk sokkel. Organisasjonen skal ivareta felles interesser overfor både myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og andre samfunnsinstitusjoner.

Norsk Industri er en arbeidsgiverorganisasjon for industrien i Norge. Organisasjonen ble etablert i 2006, og er den største landsforeningen i NHO. Norsk Industri er en sammenslåing av Teknologibedriftenes landsforening (TBL) og Prosessindustriens Landsforening (PIL). Begge organisasjonene har røtter tilbake til opprettelsen av de første landsomfattende tariffavtalene i Norge tidlig på 1900-tallet. Norsk Industri har medlemsbedrifter innenfor alle typer fastlandsindustri med unntak for næringsmiddelindustrien, og organiserer selskaper innenfor landbasert petroleum, og også leverandørindustri til olje og gass offshore.

Norsk Petroleumsforening ble grunnlagt i 1972 som en medlemsorganisasjon for alle med interesse for petroleumsvirksomheten. Formålet var å skape nettverk og møteplasser for kunnskapsutveksling, blant annet gjennom organisering av konferanser. Foreningen var en av initiativtakerne til etablering av konferansen Offshore Northern Seas (ONS), som har vært arrangert i Stavanger annet hvert år siden 1974.

7.6.2 Selskapenes oppfølging av kjemisk helserisiko

Kommisjonen har innhentet skriftlig informasjon fra selskapene Equinor og ConocoPhillips om selskapenes oppfølging av kjemisk arbeidsmiljø fra oppstarten av norsk petroleumsvirksomhet. Redegjørelsen i kapittel 7.6.2 bygger på innspillene fra disse selskapene om aktivitet med hensyn til kompetanseutvikling og arbeidsmiljøtiltak på dette området.

Kompetanse

Kommisjonen har fra selskapene fått opplyst at det fra oppstarten var ansatt og innleid medisinsk personell i operatørselskapene for å dekke akuttmedisinske behov ved skader og sykdom. Etter hvert bygget selskapene opp kompetanse og utviklet sterke fagmiljøer innen yrkeshygiene og arbeidsmedisin.

På slutten av 1970-tallet ble det prioritert å bygge opp helsetjenesten, rekruttere sykepleiere, yrkeshygienikere, leger og ergonomer. Sykepleiere ble stasjonert på hver av de faste innretningene og på land. I 1979/80 ble det ansatt to yrkeshygienikere i industrien og en i Oljedirektoratet. Dette ble starten på en profesjonalisering av risikovurderinger og økt oppmerksomhet på arbeidsmiljøfaktorer generelt og langtidseffekter spesielt. De amerikanske selskapene støttet i hovedsak denne utviklingen. Ledelsen var innforstått med at eksponering måtte kartlegges og resultatene dokumenteres. Dersom arbeidstakere ble eksponert ut over grenseverdier, kunne selskapet risikere å måtte utbetale store erstatningsbeløp.

I Statoil var yrkeshygienisk og arbeidsmedisinsk kompetanse i bruk fra tidlig på 1980-tallet. I utbyggingen av feltene på 1980-tallet (Statfjord, Gullfaks mv.) var yrkeshygienisk kompetanse tilgjengelig og bidro til at innretningen ble utformet og utstyrt i henhold til gjeldende kunnskap om arbeidsmiljø.

Phillips Petroleum Company Norway gjennomførte yrkeshygieniske målinger fra begynnelsen av 1980-tallet. Målingene som ble gjennomført var fullskifts-målinger av aromatiske hydrokarboner (BTEX) ved bruk av 3M dosimeter. Dosimetrene ble analysert ved laboratorier i USA.

På 1980-tallet benyttet Phillips eksterne yrkeshygieniske konsulenter som bidro med vurderinger av kjemikaliebruk og verneutstyr. Blant annet ble det gjort vurderinger av borerigger hvor det skulle brukes oljebasert boreslam. Den første yrkeshygienikeren i Phillips ble ansatt 1986, og Phillips benyttet i likhet med andre utenlandske selskaper moderselskapets kompetanse til laboratorieanalyser, faglige vurderinger og kurs/opplæring. Hovedkontoret i Bartlesville hadde en egen yrkeshygienisk avdeling fra tidlig på 1970-tallet. De hadde eget laboratorium knyttet til selskapets forskningssenter. I fagavdelingen i USA arbeidet yrkeshygienikeren og toksikologer. Selskapet hadde interne grenseverdier for kjemiske agens og databaseløsninger for oppbevaring av yrkeshygieniske data.

I operatørselskapene ble det tidlig ansatt leger, og på innretningene var det pålagt med sykepleier om bord. Primært var dette for å ivareta medisinsk beredskap og medisinsk assistanse ved personskader og akutt sykdom. Personell med spesialisering innen akuttmedisin/anestesi ble foretrukket. Legene som ikke spesifikt hadde arbeidsmedisinsk kunnskap og erfaring var i stor grad pådrivere for å få ansatt yrkeshygienikere når dette behovet oppsto, dels gjennom krav i regelverket og dels gjennom arbeidsmiljøsaker som oppsto og utviklet seg på innretningene til havs. En rekke offshoresykepleiere tok videreutdanning i arbeidsmiljø. Det var vanlig at det var sykepleiernes oppgave å vedlikeholde kjemikaliekartoteket og bidra til at informasjonen ble brukt forebyggende i planlegging av arbeid.

Saker som selskapene arbeidet med

Med arbeidsmiljøloven i 1977 ble det organiserte vernearbeidet viktig for å identifisere og reise saker overfor selskapets ledelse. En rekke av disse sakene handlet om kjemisk helsefare. I de utenlandske selskapene var det lite tradisjon for formalisert arbeidstakermedvirkning, og det tok tid før ordningene ble innarbeidet og fungerte i henhold til intensjonen i arbeidsmiljøloven. I Oljedirektoratets årsrapport fra 1984 framgår det at det var varierende etterlevelse av regelverkskravene på dette området.

Det ble gjort et omfattende arbeid i næringen fra 1980-tallet med å få oversikt over og bedre kvalitet på yrkeshygieniske datablader. Dette ble ansett som viktige informasjonskilder for operativt personell på innretningen, men også for sykepleiere for medisinske formål og for ledelsen i forbindelse med planlegging. Det ble tidlig gjort en kobling mellom systemet for arbeidstillatelser og yrkeshygieniske datablader. En arbeidstillatelse som innebar bruk av kjemikalier ble stiftet sammen med databladene, og arbeidstakerne hadde instruks om å lese disse og ta forholdsregler.

Selskapene ble tidlig klar over at kvaliteten på yrkeshygieniske datablader var mangelfull. Særlig gjaldt dette importerte kjemikalier og informasjon om innhold i kjemikaliene. De brukte enkeltvis og sammen store ressurser på å få orden på kjemikaliekartoteket.

Arbeidet med yrkeshygieniske datablader skapte oppmerksomhet og bevissthet omkring hvor mange og hvor farlige kjemikalier som faktisk var i bruk. Dette ble utgangspunkt for kartlegginger, men også for utvikling av selskapenes innkjøpssystemer. Helseskadelige kjemikalier ble «rødlistet» og krevde spesielle tillatelser for å kunne kjøpes inn. Det ble aktivt lett etter mindre helseskadelige kjemikalier med sikte på substitusjon. Blykromatholdig maling og kvarts i sand brukt til sandblåsing ble for eksempel forbudt i 1984.

Særlig oppmerksomhet var det fra selskapenes side på kjemikalier som hadde kreftfremkallende komponenter. På 1970- og 1980-tallet var asbest et viktig tema, særlig for selskapene som stod for de første utbyggingene. Asbest hadde en rekke bruksområder og egenskaper som gjorde det til et attraktivt og robust materiale på innretningene til havs. I den tidlige utbyggingsfasen på Ekofisk og Frigg ble det benyttet mye asbest og kunnskapen omkring helsefarene var begrenset, og til dels kontroversiell. Da forbudet mot asbest ble gitt ved et enkeltvedtak i 1980 var petroleumsnæringen i hovedsak klar til å oppfylle kravet og hadde utviklet prosedyrer for sikker håndtering og fjerning av asbest og fått inn asbestforbud i sine spesifikasjoner for bygging og innkjøp. Totalforbudet mot asbest nasjonalt ble innført i 1985. Oljedirektoratet utarbeidet tidlig en veiledning om håndtering av asbest. Likevel har bruken av asbest vært omfattende, og det oppdages fremdeles asbest som ikke tidligere har blitt påvist.

Når det gjelder benzen har petroleumsnæringen i stor grad lagt til grunn strengere grenseverdier enn Arbeidstilsynets administrative normer. En gjennomgang i 2010131 viser at omfanget av historiske målinger er begrenset og en rekke kilder til benzeneksponering var fram til det tidspunktet ikke undersøkt. Statoil hadde i 2006 registrert 69 kartleggingsrapporter med 20 eksponeringsmålinger i tidsrommet 1985–1995. Først etter 2015 ble det gjennomført en mer helhetlig kartlegging av benzeneksponering hvor kildene til benzeneksponering ble systematisk undersøkt og kartlagt.

For kjemisk eksponering har selskapene i stor grad lagt til grunn grenseverdier fra American Conference of Governmental Industrial Hygiene (ACGIH), der disse har vært strengere enn Arbeidstilsynets administrative normer fra samme periode. Selskapene investerte gradvis mer i utformingsløsninger og teknologi som skapte bedre flyt i arbeidsprosessene og mer automatisering. I de fleste tilfellene medførte dette økt personsikkerhet og bedre arbeidsmiljø. Automatisering medførte oftest at personell ble flyttet vekk fra farlig arbeid og skadelig eksponering.

På 1980-tallet var det spesielt i de nordiske landene mye oppmerksomhet rettet mot varige langtidseffekter på sentralnervesystemet etter eksponering av løsemidler. I petroleumsvirksomheten hadde selskapene særlig søkelys på malere, mekanikere, elektrikere, automatikere og enkelte posisjoner i boring (tårnmenn). Det ble i mindre grad lagt vekt på løsemiddelegenskapene til råolje og naturgass. I hovedsak konkluderte selskapene i sine kartlegginger og vurderinger med at eksponeringen for løsemidler var for lav, for sporadisk eller for kortvarig til at de utgjorde en høy risiko for løsemiddelskade. I tillegg hevdet selskapene at det ble brukt tidsmessig verneutstyr som en ekstra forsikring og at bruk av verneutstyr var en del av en systematisk tilnærming som inkluderte valg av utstyr, opplæring, vedlikehold og oppfølging. Det ble også rettet oppmerksomhet mot overflatebehandling, og særlig bruk av isocyanatholdige malingsystemer. I de fleste selskapene førte dette etter hvert til forbud mot bruk av isocyanatholdige systemer for overflatebehandling.

Sveising var også et tema som det ble jobbet mye med i det yrkeshygieniske fagmiljøet, og mange anbefalinger ble gitt for å forbedre sveisernes arbeidsmiljø. Tidlig på 1990-tallet ble det noe oppmerksomhet rundt tilsetningsstoffer i oljer brukt i turbiner på innretningene. Innenfor boring og brønn er det særlig eksponering for oljedamp og oljetåke som har fått oppmerksomhet.

Etter at det kom retningslinjer og i 1985 forskriftsfestede krav om internkontroll, arbeidet selskapene med utvikling av styringssystem primært for sikkerhet, men etter hvert også arbeidsmiljø.

7.6.3 Arbeidstakernes organisering

I LO var det i den tidlige fasen av norsk petroleumsvirksomhet mye diskusjon om hvilke forbund som skulle ha hovedansvaret og organisere oljearbeiderne. Mange oljearbeidere hadde bakgrunn i industrien. I 1972 var 85 prosent av ansatte på norske rigger organisert i LO-forbundene Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det norske maskinistforbund. Arbeidsmandsforbundet hadde organisasjonsansvaret for borepersonell, som fikk tariffavtale fra 1967. Borepersonellet var tilsluttet bransjeavtalen for anleggsvirksomhet, som ga oppsigelsesvern og tariffavtale som regulerte lønnsnivået.132 Det ble også tidlig dannet en rekke «husforeninger» for ansatte, tilknyttet enkelte operatørselskap. Ekofisk-Komiteen for Phillips-ansatte var den første av slike husforeninger, etablert i 1973.

Det LO-tilsluttede Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) ble stiftet i 1977 for å organisere alle lønnstakere i petroleumsnæringen, uansett yrkesbakgrunn. I september 2006 slo NOPEF og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund seg sammen og dannet det nye forbundet Industri Energi.

Ekofisk-Komiteen gikk i 1977 sammen med husforeningen Statfjordansattes Forening (SAF) i Mobil og Elf Aquitaine Norway Offshore Forening (EANOR) i Elf og dannet paraplyorganisasjonen Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg (OFS). I 2005 gikk OFS sammen med YS og etablerte Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren; SAFE.

Selv om NOPEF og OFS etter hvert ble de to viktigste aktørene, var arbeidslivet på sokkelen preget av en stor oppsplitting i ulike arbeidstakerorganisasjoner. I 1981 var det 15 og i 1986 over 20 ulike organisasjoner for arbeidstakere i petroleumsnæringen.

7.6.4 Fagforbundenes rolle i arbeidet med kjemisk helserisiko

Fram til midten av 1970-tallet var fagforbundene opptatt av tariffspørsmål om arbeidstid, lønn og stillingsvern, og prioriterte i liten grad sikkerhet og arbeidsmiljø. Verneombudene hadde lav status og det var vanskelig å rekruttere til dette vervet. Det var lite hjelp i fagforeningene for verneombudene, og det var vanskelig å komme videre med det lokale verne- og miljøarbeidet. Arbeidsmandsforbundet fikk sin første tariffavtale på mobile rigger fra 1972. Her ble det i avtalen vist til arbeidervernloven. Da Sjømannsforbundet overtok etter Arbeidsmandsforbundet i 1973, ble tariffavtalen, herunder henvisning til arbeidervernloven, også gjort gjeldende for de faste installasjonene. I prinsippet gjaldt kravene i arbeidervernloven derfor offshore allerede fra 1973.133

I forbindelse med forarbeidet til den nye arbeidsmiljøloven på midten av 1970-tallet rettet fagforeningene offshore sin aktivitet i større grad mot hovedorganisasjonene i arbeidslivet, og hovedorganisasjonenes kontakt mot myndighetene. Det viktigste resultatet av denne aktiviteten var at myndighetene nedsatte Haldenutvalget, som fikk i oppdrag å vurdere hvordan arbeidsmiljøloven kunne tilpasses oljevirksomheten og hvilke kontrollordninger og -organer som skulle opprettes for arbeidsmiljøspørsmålene.134 Dette utvalget ble sammensatt av representanter for myndighetene, hovedorganisasjonene og forbundene på sokkelen. I forskrifter til arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. juni 1979, ble det tatt inn en bestemmelsene om retten til å drive fagforeningsvirksomhet etter vanlig norsk praksis. En lignende bestemmelse var tatt inn i de generelle konsesjonsvilkårene ved tildeling av blokker på norsk sokkel. Med dette ble det lovmessige grunnlaget for å drive omfattende sikkerhets- og vernearbeid på norsk sokkel basert på de ansattes medvirkning og myndighetens kontroll lagt.

NOPEF opprettet en HMS-avdeling i 1991. Avdelingen arbeidet med forskjellige HMS-problemstillinger, som sikkerhet, regelverk og kontakt med verneombud. Mange lokale foreninger og verneombud arbeidet for bedre ventilasjon og korrekte datablader for kjemikaliene som ble anvendt i boreslammet på installasjoner og borerigger. Dette opplevdes ofte som vanskelig, da utenlandske leverandører på grunn av konkurranseforhold ikke ønsket å oppgi sammensetningsopplysninger. Kjemisk helserisiko ble fulgt opp av vernetjenesten, eller ved at vernetjenesten tok dette opp med forbundet. Det samme gjaldt for klubb/foreningsapparatet. Industri Energi opplyser i dag at NOPEF ikke hadde ekspertise eller kunnskap om kjemisk helserisiko, og anså slike forhold som utenfor forbundets evne og hovedoppgave.

7.7 Arbeidsmiljø i andre næringer i den tidlige perioden

Oppfølging av arbeidsmiljøet på 1970- og 1980-tallet, og særlig helseskader relatert til kjemisk eksponering i arbeidet, har også vært en viktig problemstilling i andre bransjer enn i petroleumsnæringen. Fram til 1970-årene var arbeidervern først og fremst et spørsmål om å unngå akutte skader som fall og kuttskader, både i petroleumsnæringen og i arbeidslivet for øvrig. Standarden på arbeidsplassene innen bygg og anlegg, i verksteder, bergverk, smelteverk mv., var ofte beskjeden og kunne variere mye fra virksomhet til virksomhet.135 Innen yrkeshygiene var man opptatt av akutte forgiftninger. Arbeidstilsynet startet i 1947 et laboratorium for kjemisk analyse og vurdering av eksponering i norsk arbeidsliv. I 1963 ble Yrkeshygienisk institutt (senere STAMI) opprettet med utgangspunkt i dette miljøet, underlagt Kommunal- og arbeidsdepartementet. Produktregisteret ble opprettet i 1981 og er norske myndigheters sentrale register over kjemikalier som importeres til og produseres i Norge. Registeret gir myndighetene tilgang til opplysninger om deklareringspliktige kjemikalier som brukes i Norge i et visst omfang, og brukes i arbeidet med å redusere bruk, eksponering, skade og utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer.

Øyvind Bjørnson beskriver i boken «100 år for bedre arbeidsmiljø» hvordan langtidsvirkninger etter den industrielle utvikling etter 1945 fikk oppmerksomhet fra tidlig på 1970-tallet.136 Dette ga grunnlag for en omfattende arbeidsmiljødebatt på 1970-tallet.137 Mest oppmerksomhet fikk følgene av bruken av kjemiske stoffer. Nye produksjonsmetoder, bruken av kjemikalier og høyt arbeidstempo hadde ført til arbeidsrelaterte helseskader, spesielt i industrien. Særlig bidro kreftrapportene fra Falconbridge Nikkelverk på begynnelsen av 1970-tallet til stor uro. Krav om mer forskning og informasjon, overvåking og kontroll sto sentralt i debatten om helseskader i tilknytning til bruk av kjemikalier.

En annen problemstilling var om arbeidstakerne ble umyndiggjort i forhold til «eksperter» og ledelsen i virksomhetene i spørsmål som gjaldt arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljøengasjementet ble i stor grad båret fram av grunnplanet i fagbevegelsen og var et samarbeid mellom den faglige og den politiske delen av arbeiderbevegelsen. Sentrale samarbeidsprosjekter, som blant annet LO/DNAs fellesprogram for et bedre arbeidsmiljø fra 1973, ble viktige grunnlag for arbeidsmiljøreformen i 1977. Arbeidsmiljøloven ble delvis basert på det etablerte samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene, samtidig som tyngdepunktet i dette trepartssamarbeidet ble skjøvet over på partene i virksomheten. Som i petroleumsvirksomheten, var det i norsk arbeidsliv for øvrig en rekke streiker hvor lønnskrav sto sentralt, men umyndiggjøring og arbeidsmiljø spilte også en sentral rolle. Utover 1970-tallet ble det i økende grad lagt vekt på å forebygge arbeidsrelaterte helseskader, framfor at arbeidstakerne skulle ha økonomisk kompensasjon for risiko i arbeidsmiljøet. På samme tid var det også en økende interesse for å forebygge skader på ytre miljø. Gjennom oppmerksomheten på ytre miljø, fikk fagbevegelsen også økt bevissthet på kjemiske stoffer og hvordan disse kunne ødelegge naturen.

Det finnes ikke nasjonal statistikk på bransjenivå som gjør at man direkte kan sammenligne HMS-nivået i petroleumsvirksomheten med andre tilsvarende sektorer/bransjer i Norge i pionertiden eller i dag. Det er imidlertid flere eksempler på saker der arbeidstakerne i landbasert arbeidsliv parallelt med den tidlige fasen av petroleumsvirksomheten fikk alvorlige og varige helseskader på grunn av kjemisk eksponering i arbeidsmiljøet, herunder:

7.7.1 Nikkelforbindelser

En undersøkelse av tidligere og daværende ansatte ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand i 1972 viste at det var høy risiko for at de ansatte ved virksomheten skulle utvikle kreft.138 Det ble vist til sammenheng mellom visse nikkelforbindelser og økt risiko for utvikling av kreft i nese, bihuler og lunge. Risikoen for lungekreft i hele gruppen av nikkelarbeidere var 4–5 ganger høyere enn i befolkningen, og forekomsten av nese-bihulekreft var økt med en faktor på rundt 30. Produksjonsarbeiderne hadde høyest risiko. Funnet av økt kreftrisiko ble en kraftig vekker for norske medisinske fagmiljøer. Mange trodde det ville være umulig å påvise kreftfare i norsk arbeidsliv, og studien fra nikkelverket sjokkerte både myndighetene og allmenheten.139 Det kom videre fram at det lenge hadde vært kjent blant eksperter og ledelsen ved virksomheten at arbeidsmiljøet ved Falconbridge var dårlig. Kreftfaren hadde vært omtalt i tidligere rapporter, uten at det ble lagt særskilt vekt på dette. Arbeidstilsynet fulgte heller ikke opp saken før 1975, da Falconbridge fikk pålegg om omlegging av driften og bruk av verneutstyr, med frist 1. januar 1979.

7.7.2 Seksverdig krom

Waardal Kjemiske Fabrikk produserte sinkfosfat og sinkkromat, brukt som antirustmiddel i maling. Sinkkromat inneholder det kreftfremkallende stoffet seksverdig krom. I 1975 la Yrkeshygienisk institutt fram en undersøkelse som viste sammenheng mellom kromatstøvet på arbeidsplassen og overhyppighet av kreft, særlig lungekreft. Risikoen for lungekreft var 38 ganger større for arbeidstakere som hadde arbeidet i fabrikken i tre år eller mer, enn i befolkningen for øvrig. De som hadde arbeidet i fabrikken i fem år eller mer, hadde 54 ganger større risiko for lungekreft. Virksomheten fikk kritikk for manglende vilje til å etterkomme pålegg fra Arbeidstilsynet, og tilsynet fikk kritikk for å ikke ha kontrollert at virksomheten fulgte opp påleggene den hadde fått.140

7.7.3 Asbest

I 1975 gjennomførte Kreftregisteret en undersøkelse av kreftforekomst blant arbeidstakere ved Norsk Eternitfabrikk på Slemmestad.141 Med oppfølgingstid fra 1953 til 1975 observerte man økt kreftrisiko totalt og spesielt økt forekomst av lungekreft. De første resultatene ble rapportert i 1976 og er videreført gjennom en ny undersøkelse hvor kohorten er fulgt opp fram til 1999. Nesten halvparten hadde vært ansatt i 10 år eller mer, og tid siden siste eksponering var minimum 20 år. Forekomsten av lungehinnekreft (mesoteliom) var mer enn 50 ganger høyere enn i den øvrige mannlige befolkningen og risiko for lungekreft var tredoblet.

Det er gjennomført studier av kreftrisiko blant kvinnelige papir- og cellulosearbeidere i Norge i perioden 1920–1993. Studiene viste en økt risiko for kreft i eggstokker hos de med tre år eller lengre ansettelse, spesielt blant kvinner som arbeidet med papirsortering. Dette funnet ble fulgt opp i en kasus-kontrollstudie hvor man prøvde å kartlegge eksponering for asbest gjennom dybdeintervjuer. Resultatene viste en høyere risiko for eggstokkreft hos kvinner som hadde vært utsatt for asbesteksponering sammenlignet med kvinner uten eksponering. Resultatene fra disse norske studiene har blitt benyttet i IARCs arbeid med klassifikasjon av asbest som sikkert kreftfremkallende, og asbest blir nå ansett å kunne forårsake lungekreft, lungehinnekreft, strupekreft og eggstokkreft.142

7.7.4 Løsemidler

De arbeidstakerne som har vært høyest eksponert for løsemidler har gjerne arbeidet med avfetting eller sprøyting med løsemiddelholdige produkter. Typiske yrker og bransjer hvor enkelte arbeidsoppgaver har medført høy eksponering for løsemidler er verkstedarbeidere, industrimalere, trykkerier (spesielt silketrykk) og GUP-industrien (glassfiberarmert plast). På midten av 1970-tallet hadde virksomhetene lite kunnskap om skadevirkninger av løsemiddelbruk på kort og lang sikt, og om tiltak for å forebygge løsemiddelskader. I årene fra 1980 og utover ble det fra Arbeidstilsynet satt et betydelig fokus på maleres eksponering for løsemidler og mulig løsemiddelskade på sentralnervesystemet. Det ble meldt en rekke tilfeller av mistenkt yrkessykdom på grunn av løsemiddelskader i forbindelse med at problemstillingen ble kjent i bransjer med løsemiddeleksponering. Ved daglig eksponering for løsemidler over flere år så man at en rekke arbeidstakere fikk symptomer fra nervesystemet, og særskilt gikk dette ut over korttidshukommelse og konsentrasjonsevne. I dag har man internasjonalt anerkjent kunnskap om slike løsemiddelskader som tilsier at en eksponeringstid på 10–15 år i løsemiddelatmosfære kan føre til slike skader, og det er anerkjent at ved særskilt høy eksponering kan en eksponeringstid på sju år i fulltidsarbeid med løsemidler være tilstrekkelig til å framkalle slike skader. Skadene oppstår under eksponering, og funksjonstapet kan bestå helt eller delvis i ettertiden, også etter opphørt eksponering. Det er vanlig at skadelidte må slutte i arbeid på grunn av nedsatt arbeidsevne relatert til skadene når disse opptrer, slik at symptomdebut raskt følges av sykmelding som så følges av uførepensjonering. Ved utredning har man særlig lagt vekt på om den skadelidte har opplevd ruseffekt av løsemidler under arbeid, som en indikator på særskilt høy eksponering.

7.7.5 Erstatninger etter avtaler og forlik mellom partene

I noen saker der eksponeringer i arbeidsmiljøet har ført til alvorlige helseskader blant arbeidstakerne, er det inngått avtaler mellom partene i virksomheten om særskilte erstatningsordninger.143 Sakene ved Norsk Eternit Fabrik og Falconbridge Nikkelverk er eksempler på slike ordninger, se kapittel 7.7.1 og 7.7.3.

Norsk Eternit Fabrik

I 1982 anla i alt 31 arbeidstakere og etterlatte etter arbeidstakere ved Norsk Eternit Fabrik på Slemmestad sak mot A/S Norcem med krav om erstatning. Det ble hevdet at de skadde og døde arbeidstakerne hadde pådratt seg asbestose, lungekreft og kreft i brysthinnen mv. som følge av asbeststøvpåvirkning i arbeidet ved den Norcem-eide eternittfabrikken. Etter rettsforhandlinger høsten 1983, ble det inngått forlik mellom partene. I henhold til forliket forpliktet Norcem seg til å utbetale et samlet beløp på 3 700 000 kroner til fordeling blant saksøkerne for sykdomstilfelle godkjent som yrkessykdom av Rikstrygdeverket i henhold til folketrygdloven kapittel 11. Beløpet var ment å kompensere for tapt arbeidsfortjeneste, tap i framtidig erverv, påløpte utgifter, menerstatning og tap av forsørger. Den totale erstatningssummen ble skjønnsmessig fordelt på de erstatningsberettigede på grunnlag av alminnelige erstatningsutmålingsprinsipper. Det var enighet om at erstatningsutbetalingen ikke innebar noen erkjennelse av rettslig ansvar for fabrikken og dens ledere, og at utbetalingen skjedde uten erkjennelse av rettslig ansvar for de sykdomstilfellene saken gjaldt.

Falconbridge Nikkelverk

Falconbridge Nikkelverk Aktieselskap forpliktet seg, etter avtale med Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, til å utbetale erstatning ved yrkessykdommer oppstått som følge av arbeid med nikkel/nikkelforbindelser. Det var et vilkår for erstatning at skaden eller sykdommen ble godkjent av Rikstrygdeverket i henhold til folketrygdloven kapittel 11.

Avtalen omfattet yrkessykdommer som lungekreft, strupekreft eller nesekreft konstatert før 1. januar 1985. For skade eller sykdom konstatert etter disse datoer hadde selskapet tegnet ansvarsforsikring med dekning på no fault-grunnlag. Det ble presisert i avtalen at erstatningsutbetalingene ikke innebar noen erkjennelse av erstatningsansvar. Ved erstatningsutbetaling frafalt skadelidte samtidig all rett til å reise ytterligere krav mot selskapet for tap eller skade som følge av påvirkning fra henholdsvis asbest/asbestholdige materialer og nikkel/nikkelforbindelser.

7.8 Arbeidsmiljømyndighetene – organisering og tilsyn med petroleumsvirksomheten

Redegjørelsen i kapittel 7.8 bygger i stor grad på Petroleumstilsynets systematiske gjennomgang av regelverks- og tilsynshistorikk knyttet til kjemisk helserisiko, aktuelle tema, omfang, bruk av virkemidler mv.144

Industridepartementet hadde det overordnede myndighetsansvaret for å føre kontroll med petroleumsvirksomheten fram til 11. januar 1978, da Olje- og energidepartementet ble opprettet. Myndighetsansvaret for sikkerhet og beredskap i petroleumsvirksomheten ble overført til Kommunal- og arbeidsdepartementet 1. januar 1979. Industridepartementet hadde fra 1969 delegert Arbeidstilsynet myndighet til å føre kontroll med innretningene, herunder håndtering av råstoffer, personlig verneutstyr og vernearbeid om bord. Arbeidstilsynet hadde imidlertid liten kapasitet og lav kompetanse om industrien, og tilsynsaktiviteten var begrenset.

Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 og hadde fra starten en egen kontrollavdeling. Direktoratet hadde avgjørende myndighet i saker vedrørende undersøkelse og utvinning av petroleumsforekomster, håndhevelsen av sikkerhetsforskrifter mv. for undersøkelse og boring etter petroleumsforekomster, kontroll med at gjeldende sikkerhetsforskrifter følges, pålegg, samtykker og godkjennelser, meddelelse av undersøkelsestillatelser, bistand til departementet i behandling av søknader om andre tillatelser, utforming av forskrifter mv.145

7.8.1 Oljedirektoratets oppfølging av arbeidsmiljø

Da Oljedirektoratet i 1977 ble tilsynsmyndighet for oppfølging av arbeidsmiljøloven, startet arbeidet med å rekruttere og bygge opp tilsyn og kontrollvirksomhet rettet mot arbeidsmiljøforhold. Oljedirektoratet rekrutterte medarbeidere med høy kompetanse innen arbeidsmiljø og yrkeshygiene. Petroleumstilsynet har i forbindelse med sitt utredningsarbeid intervjuet to av de første yrkeshygienikerne i direktoratet, som forteller om et arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten som var preget av en amerikansk, hierarkisk ledelseskultur og som ofte krasjet med norske samarbeidstradisjoner. Bevisstheten og kunnskapen om yrkeshygiene og kjemisk arbeidsmiljø beskrives som lav. Det høyest prioriterte området for de første yrkeshygienikerne ble dermed å jobbe for bedre produktkontroll i selskapene, å få bedre kunnskap om hvilke kjemikalier produktene inneholdt og å drive fram bedre metoder for å håndtere kjemikalier, løsninger og teknologi som kunne bidra til redusert eksponering.146

7.8.2 Oljedirektoratets bruk av virkemidler og reaksjonsmidler innen kjemisk arbeidsmiljø

Oljedirektoratets oppfølging av arbeidsmiljøkrav startet i hovedsak fra 1975, da kongelig resolusjon av 3. oktober 1975 om sikkerhet mv. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster ble forskriftsfestet, i 1976 da deler av arbeidervernloven ble gjort gjeldende, og med innføring av den nye arbeidsmiljøloven i 1977. Myndighetene benyttet ulike virkemidler og reaksjonsmidler, ofte i kombinasjon. Ett og samme tema ble ofte fulgt opp i flere virkemiddelspor, antagelig for å skape bedre effekter. Det ble etter hvert identifisert egne målområder for oppfølging av arbeidsmiljø, og oppfølging innen arbeidervern ble integrert som et kapittel i Oljedirektoratets årsberetninger fra og med 1976, under delen om Sikkerhetskontroll.

Tilsynsoppfølgingen innen kjemisk arbeidsmiljø foregikk i to hovedspor; gjennom rettighetshavernes ansvar for egenkontroll/internkontroll og produktkontroll, dvs. dels gjennom selskapenes ansvar for å etablere bedriftsregistre, klassifisere og merke kjemikalier mv., og dels ved å sikre forsvarlig håndtering av giftige og helsefarlige kjemikalier og produkter. Reaksjonsmiddelbruken var preget av pålegg gjennom likelydende brev, pålegg til enkeltaktører ved regelbrudd, enkeltvedtak (til alle), påbud, forbud, suspensjon av personell og anmeldelser. Veiledning og kommunikasjon mellom Oljedirektoratet og selskapene ble også enkelte ganger gitt som indirekte pålegg, for eksempel i brev med svar om mangler ved oppbygging og innhold i produktregistre, forslag til endring og forbedring av prosedyrer og retningslinjer mv. Tilsynsoppfølgingen var rettet mot etterlevelse av krav gjennom å få på plass systemer for produktkontroll, forsvarlig håndtering og bruk, erstatning av eller forbud mot helsefarlige produkter, og å ta i bruk bedre metoder, løsninger og teknologi for å redusere risiko forbundet med helsefarlige kjemikalier.

På kjemikalieområdet ble det bygget opp et tett samarbeid med andre relevante myndigheter og faginstitusjoner, særlig med Arbeidstilsynet, Yrkeshygienisk institutt og Produktregisteret, blant annet for å sikre felles forståelse og oppfølging av krav i arbeidsmiljøregelverket. Oljedirektoratet deltok også på en rekke nasjonale og internasjonale arenaer for å:

• Forvisse seg om at sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten som et minimum tilfredsstilte anerkjent internasjonal standard.

• Sikre tilgang på relevant informasjon til kompetansebygging og regelverksutvikling.

• Bidra med innsikt og erfaring i internasjonal sammenheng for å kunne påvirke sikkerhet og arbeidsmiljø i positiv retning.

Utover 1970-tallet fikk oppfølging av arbeidsmiljøkrav i tidlig fase større betydning. Det ble blant annet stilt krav om at arbeidsmiljø skulle hensyntas på lik linje med sikkerhet i prosjektering og design av innretninger og i selskapenes systemer for styring og kontroll av arbeidsmiljø.147148 Det ble tydeligere poengtert at krav til arbeidsmiljø inngikk som en del av aktørenes systemer for internkontroll. På slutten av 1980-tallet fulgte Oljedirektoratet opp om og eventuelt hvordan rammebetingelser i kontrakter kunne påvirke kontraktøransattes arbeidsmiljøforhold.

Oljedirektoratet rapporterte i perioden 1973–1975 direkte til Industridepartementet om skader og ulykker i petroleumsvirksomheten.149 Fra 1976 finner Petroleumstilsynet de første sporene i Oljedirektoratets årsberetninger av en samlet oversikt over skade- og ulykkesrapportering fra faste produksjonsinnretninger. Rutiner for rapportering ble i 1979 fulgt opp med en prosedyre for hvordan yrkesskader og personskader skulle varsles og meldes til myndighetene, og Oljedirektoratet samarbeidet med andre myndigheter for å få på plass et system for å kunne sammenlikne trender og nivå med andre industrier og næringer. I løpet av perioden ble rapporteringen og analysene bygget ut, blant annet med hensyn til hendelser etter type skader, hvilke personellgrupper som hadde vært involvert, utvikling over tid mv. Rapportering om hendelser som følge av kjemisk eksponering inngikk i dette arbeidet. Etter 1985 ble også rapporter om hendelser fra de flyttbare innretningene inkludert.

Til tross for at regelsettene for arbeidsmiljø var ulike for faste og flyttbare innretninger fram til arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende på flyttbare innretninger fra 1992, se kapittel 5.1.4, finner Petroleumstilsynet, både direkte og mer indirekte, spor av at Oljedirektoratet fra 1985 fulgte opp aktørene på en slik måte at det fikk virkninger for arbeidsmiljøet på flyttbare innretninger. Særlig skjedde dette gjennom oppfølging av rettighetshavernes egenkontroll, etter hvert internkontroll, og oppfølging av krav i arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven. Det antas at erfaring og resultater fra tilsyn, samarbeid, kunnskapsproduksjon og teknologiutvikling kombinert med informasjon og veiledning til næringen i stort, også førte til nye løsninger og forbedring knyttet til kjemiske arbeidsmiljøforhold på flyttbare innretninger.

Etter hvert ble det bygget opp bredere kompetanse innen arbeidsmiljøområdet. Oljedirektoratet jobbet tverrfaglig både internt og ut mot næringen i adresseringen av problemstillinger som krever innsikt fra ulike disipliner. Dette bidro til et bedre begrunnet kunnskapsgrunnlag og til utvikling av nye metoder, løsninger og teknologi som både kunne gi mer effektiv drift og redusere kjemisk eksponering.

7.8.3 Rettighetshavernes ansvar, egenkontroll og internkontroll

Parallelt med utviklingen av sikkerhetsforskriftene, se kapittel 5.1, ble det utarbeidet retningslinjer for rettighetshavers ansvar for sikkerhetsmessig forsvarlig drift gjennom systemer for egenkontroll. Retningslinjen for rettighetshaveres egenkontroll ble gjort gjeldende i juni 1979, etter høring hos berørte parter. Retningslinjen representerte en utdyping og konkretisering av et av de viktigste grunnprinsippene for kontrollvirksomheten. Egenkontrollen var en kvalitetssikring selskapene selv måtte foreta for å sikre at myndighetenes lover og regler ble etterlevd. Retningslinjen viste i innledningen til arbeidsgivers og rettighetshavers ansvar for å etterleve krav som er gitt i lover og forskrifter, i denne sammenheng i arbeidsmiljøloven og sikkerhetsforskriftene. For å gjennomføre og følge opp sitt ansvar måtte rettighetshaver bygge opp et kontrollsystem for egen oppfølging.

Kravet om egenkontroll ble ytterligere forsterket med forskriftsfestingen av internkontroll i 1985. Rettighetshaverne ble dermed, med utgangspunkt i sitt overordnede ansvar, pålagt å dokumentere sine administrative styrings- og beslutningssystemer for å sikre ivaretagelsen av plikten til internkontroll overfor myndighetene. Myndighetenes systemrevisjoner, kombinert med stikkprøvekontroller, skulle imidlertid ikke bidra til å redusere rettighetshavers ansvar for å drive forsvarlig virksomhet, og næringen ble i praksis underlagt to tilsyn; sitt eget og myndighetenes.

7.8.4 Produktkontroll – bedriftsregistrene, oppbevaring og håndtering av helsefarlige stoffer

Et viktig grep Oljedirektoratet tok for å konkret følge opp regelverkskrav innen kjemisk arbeidsmiljø, var knyttet til etterlevelse av arbeidsmiljøloven § 11 om giftige og andre helsefarlige stoffer mv. og § 18 om produsenter og importører av giftige og andre helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale. I § 11 var kravene til virksomhetenes håndtering av giftige og helsefarlige stoffer konkretisert. Paragraf 18 presiserte nærmere kravene til håndtering og myndighetenes adgang til å kreve informasjon om innhold i produkter (stoffers sammensetning og egenskaper), undersøkelser av stoffer mv. I hjemmelsgrunnlaget for oppfølgingen lå også kravene i produktkontrolloven og kravene til selskapenes systemer for egenkontroll og etter hvert internkontroll. Disse kravene ble fulgt opp i ulike virkemiddelspor og med ulike reaksjonsmidler.

Oljedirektoratets oppfølging av kjemisk arbeidsmiljø og bruk av virkemidler og reaksjonsmidler er i Petroleumstilsynets rapport illustrert gjennom utvalgte eksempler på kjemiske risikofaktorer, med utdypende beskrivelser av hvordan disse er fulgt opp.150 Faktorene asbest, kvikksølv, boreslam, benzen og H₂S er valgt ut. Bruken av tre av disse, asbest, H₂S og kvikksølv er mer generell og i stor grad felles for industrivirksomhet både på land og til havs. Utvikling av kunnskap og oppfølging av disse områdene løper derfor parallelt med utviklingen i industrien ellers. Faktorene boreslam og benzen vurderes imidlertid som mer spesifikke for petroleumsvirksomheten. Følgende kriterier er lagt til grunn for utvalg av faktorene:

1. Eksponeringsrisiko er hovedsakelig knyttet til petroleumsvirksomhet, og i liten grad relevant for landbasert industri (boreslam, benzen).

2. Det er faktorer med høyt iboende helsefarepotensial og eksponering assosiert med kroniske helseeffekter, som for eksempel økt risiko for utvikling av kreft, effekter på sentralnervesystem e.l.151

3. Eksponeringsomfang berører et bredt utvalg av arbeidstakergrupper.

4. Helseeffekter knyttet til aktuelle komponenter var kjent i perioden 1975-1995.

De utvalgte risikofaktorene utgjør sentrale elementer også i dagens risikobilde knyttet til kjemisk arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten.

Petroleumstilsynets arkivsystem, Oljedirektoratets årsberetninger mv. har vært sentrale kilder til informasjon om Oljedirektoratets oppfølging av kjemisk arbeidsmiljø i perioden 1966–1993. Gjennomgangen har vist at Oljedirektoratets oppfølging i stor grad var rettet mot de utvalgte kjemiske risikofaktorene, i tillegg til at det var stor oppmerksomhet på produktkontroll. Det var først etter at arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende for petroleumsvirksomhet i 1977, at man finner spor av en systematisk oppfølging av spesifikke arbeidsmiljøfaktorer fra Oljedirektoratets side. I tiden etter 1977 var Oljedirektoratets innsats innen kjemisk arbeidsmiljø i stor grad rettet mot oppfølging av arbeidsmiljøloven §§ 11 og 18, og produktkontrolloven § 3, hvor blant annet krav om substitusjon var hjemlet. Oljedirektoratets oppfølging av faktorer som blant annet asbest, kvikksølv og boreslam har en tydelig forankring i disse regelverkskravene. I brev 17. oktober 1978 sendte Oljedirektoratet et likelydende brev til alle operatører med en presisering av hvordan kravene i §§ 11 og 18 skulle forstås, og det ble lagt ved retningslinjer for hvordan et register etter § 11 burde bygges opp. Det ble vist til offentlige retningslinjer for utforming og innhold i slike registre. Det ble sendt nye likelydende brev til operatørene på samme område også i 1979 og i 1980, hvor Oljedirektoratet gjorde oppmerksom på at myndighetene hadde myndighet til å fjerne produkter som ikke var tilstrekkelig merket.

For enkelte kjemiske faktorer, som blant annet asbest og kvikksølv, forelå det allerede på slutten av 1970-tallet kjente og godt dokumenterte sammenhenger mellom eksponering og utvikling av helseeffekter. Oljedirektoratets oppfølging av disse faktorene bar preg av en klar strategi og systematikk, som etter hvert førte til at asbest ble forbudt i petroleumsvirksomheten i 1980 og totalforbudt nasjonalt i 1985. I 1989 ble det gitt et generelt pålegg til industrien om å benytte kvikksølvfrie prøvetakingsmetoder for overføring av formasjonsvæsker.

Oljedirektoratets oppfølging av boreslam fulgte flere spor, hvor oppmerksomheten var rettet mot både kunnskapsutvikling og -formidling, substitusjon og forbud mot bruk av enkelte tilsetningsstoffer, samt gjennomføring av tekniske tiltak i slamhåndteringsanlegg for å redusere eksponering. I perioden 1979–1984 ble flere prosjekter igangsatt for å undersøke sammensetning av boreslam og helseeffekter knyttet til eksponering. Samtidig ble det arbeidet med utfasing av enkeltkomponenter i boreslam, for å finne alternativer med lavere iboende helserisiko. Diesel i boreslam ble blant annet faset ut til fordel for mineraloljebaserte løsninger i 1983/84, og i perioden 1980–1985 ble det også nedlagt forbud mot bruk av asbest, attapulgitt og sepiolitt i boreslam.

Oljedirektoratets oppmerksomhet var i perioden først og fremst rettet mot enkeltprodukter og produktkontroll. Kjemiske risikofaktorer som frigjøres gjennom prosess og produksjon, deriblant benzen og andre hydrokarboner, var i mindre grad gjenstand for systematisk oppfølging fra myndighetene. Fram mot 1988 var det samtidig en gradvis innskjerping av administrativ norm for benzen, fra 25 ppm i 1970 til 1 ppm i 1988. Risiko for oppkonsentrering av benzen i arbeidsatmosfære rundt prosessutstyr for råolje ble første gang gjort kjent i 1989. Dette framkommer av et informasjonsbrev fra et av operatørselskapene på norsk sokkel, hvor det ble opplyst om at det var målt høye nivåer av benzen rundt denne typen utstyr (> 11 ppm i ett område). Informasjonsbrevet ble sendt til både myndighetene og øvrige operatørselskaper på norsk sokkel. Benzen var på det tidspunktet et kjent kreftfremkallende stoff, og industrien var kjent med at benzen kunne oppkonsentreres rundt prosessutstyr for kondensat.

Det framgår av Oljedirektoratets årsberetning 1983 at det var en positiv utvikling med hensyn til oppbygging og vedlikehold av kartotek for yrkeshygieniske datablad, men at kvaliteten var varierende og til tider utilfredsstillende. Det ble stilt strengere kvalitetskrav for yrkeshygienisk dokumentasjon fra produsenter og leverandører av kjemiske produkter. Innsatsen ble rettet mot ulike aktører og det var tett samarbeid med Produktregisteret og relevante myndigheter.

Oppfølgingen knyttet til etablering av registre, merking og bestemmelse av innhold var rettet mot hele næringskjeden; operatører, entreprenører og underentreprenører. Enkelte ganger var det utfordrende for operatørene å få denne informasjonen på plass, særlig fra enkelte boreselskap og boreleverandører som ønsket konfidensialitet rundt sine produkter.

I tillegg til innsatsen rettet mot å opprette kjemikalieregistre, ble det satt i gang større kartleggingsprosjekter og analysevirksomhet knyttet til innhold i produkter som var i bruk i petroleumsvirksomheten, blant annet prosjekt om kartlegging av helserisiko for arbeidstakere som eksponeres for boreslam (1979) og Kjemikalieprosjektet (1982). I forbindelse med kjemikalieprosjektet innhentet Oljedirektoratet yrkeshygieniske datablader av kjemikalier brukt i boring og produksjon på faste innretninger, og det ble innhentet informasjon fra kjemikalieleverandørene. Et likelydende brev gikk ut til operatørselskapene 1. september 1982, hvor Oljedirektoratet ba om opplysninger om kjemikalier som ble benyttet ved boring på flyttbare innretninger, inkludert informasjon om yrkeshygieniske datablader. Oppfølgingen skjedde via operatørselskapene og deres ansvar som rettighetshavere overfor sine entreprenører. Oljedirektoratet ønsket opplysninger om navn på kjemikalier som ble benyttet, navn på installasjonene og hvem som var leverandører av kjemikaliene.

Oppbyggingen av registrene var på dette tidspunktet godt i gang og stoffkartotekene med tilhørende innhold, prosedyrer, veiledning og opplæring, begynte å komme på plass. Perioden bar preg av en kontrolletat som veiledet, presiserte og detaljerte ut krav, og som benyttet reaksjonsmidler. Dette kom til uttrykk i måten Oljedirektoratet jobbet mot næringen på for at registrene og systematikken rundt disse skulle komme på plass, men også rent konkret rettet mot utvikling av prosedyrer og retningslinjer for å få til en god praksis for håndtering av giftige og helsefarlige kjemikalier i felt.

Oljedirektoratet samarbeidet i hele perioden med andre relevante myndigheter og fag- og forskningsmiljøer om ulike prosjekter og tema for å kartlegge innhold i en rekke produkter, bestemme helsefare og risiko. Et uttalt mål var å bygge opp bedre kunnskap om kjemikalier og å dokumentere den risiko som var knyttet til håndteringen av kjemikalier. Myndighetene ønsket også å bruke kunnskapen i en epidemiologisk sammenheng for å kunne dokumentere overhyppighet og effekter av langtidseksponering. Et annet uttalt mål var å påvirke næringen til bedre løsninger og produkter, og å gjennom tekniske tiltak og forbedringer redusere kjemisk eksponering. Oppfølgingen knyttet til boreslam utgjorde i så måte et eksempel hvor man oppnådde konkrete gevinster i form av bedre håndteringsrutiner og operasjonelle prosedyrer, lukking av slamprosessen, økt bruk av instrumentell overvåking og mer effektive punktventilasjonssystemer.

7.8.5 Verneombudsordninger og arbeidsmiljøutvalg

Kongelig resolusjon av 3. oktober 1975 om sikkerhet mv. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster stiller i § 111 krav til at «det skal organiseres en vernetjeneste om bord på plattformen, bestående av valgte representanter fra mannskapet og representanter for plattformens ledelse», og i kongelig resolusjon av 9. juli 1976 ble en rekke av bestemmelsene i arbeidervernloven av 1956 gjort gjeldende i en kort periode før arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977.

Arbeidsmiljøloven ble ikke gjort gjeldende på flyttbare innretninger, men det var en uttalt forventning fra myndighetene at det skulle utvikles regler med tilsvarende vern på flyttbare boreplattformer som på faste innretninger. Kravet om verneombudsordninger og arbeidsmiljøutvalg ble fulgt opp av myndighetene, også når det gjaldt flyttbare innretninger.

Fra 1975 rapporterte operatørselskapene og underleverandørene på de faste innretningene om status for etablering av verneombudsordninger og verneutvalg/arbeidsmiljøutvalg. Oljedirektoratet vurderte hver enkelt ordning, og gikk inn i konkrete problemstillinger knyttet til organisering, for eksempel hvor mange verneombud som skulle være i full stilling. Operatørene ble videre i 1979 pålagt å sende inn månedlige rapporter om «arbeidsforhold på sokkelen», som blant annet skulle omfatte opplysninger om valgte verneombud, arbeidsmiljøutvalg, tariffavtaler, skiftplaner mv.

Opplæring for verneombud, arbeidsmiljøutvalg og andre vernefunksjoner («safety»-funksjonen) ble profesjonalisert, og det kom strammere rammer for hvordan verneombudsordninger og arbeidsmiljøutvalg skulle og burde organiseres, hvilke oppgaver som skulle inngå, og om samarbeid og medvirkning. I februar 1979 ble det første 40-timers kurset i arbeidsmiljøloven avholdt, hvor målsettingen var «å gi verneombud, medlemmer av arbeidsmiljøutvalg, arbeidsledere, sikkerhetspersonell og andre grundig kjennskap til arbeidsmiljøloven og tilpasningene som er gjort til denne i forbindelse med offshorearbeid».152

I 1983 satt Oljedirektoratet organisering av vernesamarbeidet på dagsorden. Formålet var å sikre en mer hensiktsmessig organisering hvor alle grupper av arbeidstakere på innretningene var involvert. Direktoratet satt i gang en kartlegging av arbeidsmiljøutvalgene. Arbeidsforskningsinstituttene og Rogalandsforskning bisto Oljedirektoratet i arbeidet. Gjennomgangen av årsrapportene viste at arbeidsmiljøutvalgene i hovedsak var et forum for «brannslukking» i forbindelse med teknisk sikkerhet, skaderisiko og tradisjonelle velferds- og personalsaker. Arbeidet var lite preget av langsiktighet, strategisk planlegging, og de mer komplekse arbeidsmiljøspørsmål av organisatorisk og psykososial art ble i svært liten grad behandlet aktivt eller systematisk.153

Oljedirektoratet oppsummerte i 1984 at vernesamarbeidet på produksjonsfeltene i Nordsjøen hadde varierende kvalitet, og at korrigerende tiltak burde kunne iverksettes uten for store konsekvenser for de etablerte ordningene. I 1987 ga Oljedirektoratet operatørselskapene pålegg om å etablere koordinerende arbeidsmiljøutvalg.

Opplæring av verneombud i henhold til arbeidsmiljøloven kombinert med Oljedirektoratets aktiviteter med hensyn til etablering av registre og rutiner for merking og håndtering av giftige og helsefarlige stoffer, så ut til å sette seg både i vernetjenesten og blant de tillitsvalgte. Oljedirektoratet fikk fra 1979 ulike henvendelser fra tillitsmannsapparatet og vernetjenesten om behov for bedre informasjon om kjemikalier, bekymringer knyttet til enkelte kjemikalier, spørsmål om verneutstyr mv. Eksemplene i boks 7.1 illustrerer et par saker i 1980 som omhandlet kjemisk arbeidsmiljø.

7.8.6 Verne- og helsepersonale og bedriftshelsetjeneste

Helsemessige forhold og helsetjeneste

«Helsemessige forhold» var Helsedirektoratets myndighetsområde, og Helsedirektoratet utarbeidet et eget regelverk for helsetjenesten offshore. Oljedirektoratet anmodet i 1974 om bistand fra fylkeslegen i Rogaland (delegert fra Helsedirektoratet) til å gjennomføre inspeksjoner av helsetjenesten på Ekofiskfeltet. Fylkeslegen i Rogaland ivaretok i fortsettelsen denne rollen både på faste og flyttbare innretninger. I tillegg fikk helsemyndighetene en rolle i forbindelse med inspeksjoner knyttet til ulike typer samtykker. Helsedirektoratet utviklet, i samarbeid med Sjøfartsdirektoratet, kurs og opplæring for bedriftssykepleiere i petroleumsvirksomheten for å formidle spesialkunnskap om tjeneste på borerigger. Helsemyndighetene hadde også ansvar for å inspisere mobile innretninger før de skulle tas i bruk eller tas inn på norsk kontinentalsokkel. På 1980-tallet finnes det eksempler på at operatørenes bedriftshelsetjenester gjennomførte inspeksjoner på flyttbare innretninger, og at resultater fra slike inspeksjoner ble innhentet av Helsedirektoratet i forbindelse med samtykkesøknader.

Utviklingen av helsetjenesten på de faste innretningene til havs startet på begynnelsen av 1970-tallet med en beredskapsenhet, med vekt på førstehjelpsfunksjoner, av og til bemannet med sykepleiere, men like ofte med en «medic» uten sykepleiefaglig bakgrunn. Etter hvert ble det stilt krav om offentlig godkjente sykepleiere. Leger ble tilknyttet fra land, men først og fremst med akuttmedisinske støttefunksjoner og ansvar for den medisinske ulykkesberedskapen

Sjøfartsdirektoratet jobbet parallelt med å etablere helsetjeneste på sine innretninger, og tok i juni 1975 kontakt med Oljedirektoratet for å diskutere behovet for offentlig godkjent sykepleier om bord, og om denne stillingen kunne kombineres med andre stillinger. I 1978 ferdigstilte Sjøfartsdirektoratet sin instruks for sykepleiere i petroleumsvirksomheten. I henhold til instruksen skulle sykepleierne ivareta både forebyggende og helsemessige funksjoner, fysiske forhold og forhold av mentalhygienisk art. I tillegg kom førstehjelpsbehandling, tilsyn med hygieniske forhold, regelmessige og forebyggende undersøkelser om bord, journalføring, oppfølging av skader, deltagelse i verne- og sikkerhetsarbeidet, i møter og i realistiske øvelser.

Verne- og helsepersonell og bedriftshelsetjenestene

Forskrift om bedriftshelsetjeneste ble fastsatt ved kongelig resolusjon 26. oktober 1979 med hjemmel i arbeidsmiljøloven, og derved også gjort gjeldende for petroleumsvirksomheten. Fra begynnelsen av 1980-tallet ble det større oppmerksomhet rundt verne- og helsepersonale og bedriftshelsetjeneste i petroleumsvirksomheten, og det ble stilt spørsmål ved om næringens løsninger tilfredsstilte kravene i regelverket, særlig fra arbeidstakerorganisasjonene. NOPEF sendte 26. november 1981 en henvendelse til Oljedirektoratet angående bedriftshelsetjenesten i Nordsjøen:

«Undertegnede tillitsmenn og verneombud har diskutert bedriftshelsetjenesten i Nordsjøen.

Det er vårt syn at systemet med «medic» og skadestuer på ingen måte tilfredsstiller rimelige krav til bedriftshelsetjeneste (jfr. arbeidsmiljøloven § 30). For å rette på disse skandaløse forholdene vil vi be Oljedirektoratet ta initiativ til at:

• Arbeidstilsynets forskrifter for dette gjøres gjeldende og for oljevirksomheten til havs.

• Operatørselskapene etablerer bedriftshelsetjeneste etter disse retningslinjene. På feltet bør denne også omfatte kontraktor- og leiefirma.

Gjennomføringen av denne bedriftshelsetjenesten på sokkelen bør skje i samarbeid med Direktoratet for arbeidstilsynet. Det er absolutt nødvendig at dette arbeidet blir høgt prioritert, og at det tas sikte på gjennomføring så raskt som mulig, i tråd med Arbeidstilsynets Framdriftsplan for utbygging av obligatorisk bedriftshelsetjeneste.»

Brevet ble sendt til et stort antall kopimottakere og var undertegnet av ti tillitsvalgte og verneombud som i sum representerte arbeidstakersiden. Oljedirektoratet ba arbeidstakersiden om å konkretisere hva disse «skandaløse forholdene» omhandlet, men fikk ikke noe utfyllende svar. Oljedirektoratet arbeidet så videre med en bedre forankring av og innhold i næringens verne- og helsepersonale/bedriftshelsetjeneste i samarbeid med næringen, Arbeidstilsynet og gjennom kartlegging av de eksisterende ordningene.

I 1983 kom Arbeidstilsynet med nye retningslinjer for gjennomføring av bedriftshelsetjeneste etter arbeidsmiljøloven og forholdet mellom bedriftshelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det framgikk av disse retningslinjene at bedriftshelsetjenesten skulle være en forebyggende arbeidsmiljøtjeneste, og skulle skilles fra annen kommunal helsetjeneste. Oljedirektoratet gjennomførte i 1984 en egen kartlegging blant alle operatørselskap og kontraktører av hvilke ordninger som eksisterte i petroleumsvirksomheten. I årsberetning fra 1984 rapporterte Oljedirektoratet kort at: «Oljedirektoratet har i 1984 skaffet tilveie en oversikt over de helsetjenesteordninger som i dag eksisterer for ansatte i petroleumsvirksomheten til havs, både hva angår operatør og kontraktørselskapenes helsetjenester. Dette kartleggingsarbeidet vil utgjøre et bidrag til direktoratets oppfølging av arbeidsmiljøloven § 30, som blant annet pålegger arbeidsgiver å ha verne- og helsepersonell når det er nødvendig å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet.»154

Oljedirektoratets strategi synes å ha vært å sikre seg at de hadde næringen, partene og overordnet departement med seg i arbeidet med å komme fram til løsninger for verne- og helsepersonell og bedriftshelsetjeneste som fungerte i petroleumsvirksomheten. Fra eksempler knyttet til Oljedirektoratets arbeidsmiljøtilsyn mot leverandørene utover på 1980-tallet finner man at det etterspørres dokumentasjon om betingelser i kontrakt mellom operatør og leverandør, leverandørenes bedriftshelsetjenesteordninger og årsrapporter fra bedriftshelsetjenestene. Slik Petroleumstilsynet tolker aktørenes responser på møtene og avklaringene som skjedde på midten av 1980-tallet, knytter operatører og de ulike typene kontraktører seg til ulike varianter av bedriftshelsetjenesteordninger, men først og fremst gjennom operatørenes ansvar som rettighetshaver og som et krav i kontraktene mellom operatører og kontraktører.155

8 Kjemikalieeksponering og helseeffekter

8.1 Kjemisk eksponering i petroleumsvirksomheten offshore

Universitetet i Bergen har foretatt en gjennomgang av tilgjengelige stasjonære og personlige yrkeshygieniske målinger som grunnlag for kommisjonens arbeid og vurderinger.156 Siden personlige målinger generelt gir et bedre bilde av arbeidstakerens eksponering, er det ikke lagt vekt på stasjonære målinger. Gjennomgangen viser at det ble gjennomført lite målinger før 1990, og informasjonen om bakgrunnen for målingene og målestrategi er mangelfull fra denne perioden.

Selv om det foreligger begrenset dokumentasjon i form av målinger før 1990-tallet, kan man med dagens kunnskap om eksponering offshore, likevel si noe kvalitativt om hva oljearbeiderne har vært eksponert for.Kunnskapsutviklingen fram til i dag indikerer også at grupper som man tidligere antok ikke var høyt eksponerte, likevel kan ha vært utsatt for tilstrekkelig høy eksponering til at det har gitt varige helseskader.

I denne gjennomgangen legges det vekt på å gi en oversikt over kunnskap om kjemikalieeksponering som er særskilt for petroleumsvirksomheten offshore. Oljearbeidere eksponeres for en rekke kjemikalier, hvorav noen er mer spesialiserte for arbeidet offshore, som hydrokarboner, benzen og boreslam. Andre kjemikalier som oljearbeidere eksponeres for er også aktuelle i virksomhet på land, slik som hydrogensulfid (H₂S), asbest i bygningsinstallasjoner og til isolering, krystallinsk silika og biocider.157 Rapporten fra Universitetet i Bergen omtaler blant annet målinger gjort for biocideksponering, H₂S og organofosfater.

8.1.1 Boring og brønnaktiviteter

Under boring fjernes stein og jord fra borehullet. Boreslam består av baseolje og tilsetningsstoffer og benyttes i forbindelse med boring av brønner, se boks 8.2. Boreslammet skal oppfylle flere formål; det skal avkjøle og smøre borekrona, frakte utboret kaks tilbake til innretningen og fungere som en sikkerhetsbarriere mot trykket i brønnen. Boreslam blandes i slamtank og pumpes ved høyt trykk inn i borestrengen, se figur 8.1. Borevæsken som strømmer tilbake fra brønnen tar med seg utboret kaks til shaker, der kaks blir skilt fra boreslammet. Kaksen blir håndtert som avfall, mens slammet føres tilbake til slamtank der egenskapene justeres med tilsetningsstoffer og igjen kan føres inn i borestrengen.

Forstørr bilde

Paaske, S. Benny Mason. (https://ndla.no/article/350)

Når borekrona er utslitt, når det skal startes på ny seksjon, når det gjennomføres målinger eller når andre grunner tilsier det, må borestrengen trekkes ut av brønnen. Under dette arbeidet sirkuleres slammet og det kan renne ut slam på boredekk. Ved frakobling av rør kunne det tidligere bli mye søl på boredekk og det kunne være nødvendig med manuell tørking av borestreng. Dette arbeidet har over tid blitt mer automatisert og fjernoperert, blant annet gjennom myndighetenes krav på midten av 1980-tallet om automatisk rørhåndtering for å redusere ulykkesrisiko.

Oljebasert boreslam gir risiko for å puste inn hydrokarbonforurensing fra oljetåke, oljedamp og benzen fra selve boreslammet og forurensing fra formasjonene i slambehandlingsområdene, slamtank, sentrifuger og shaker.

Før 1999 er det er manglende dokumentasjon på eksponering for enkeltkomponenter i baseoljene eller komponenter i boreslammet som kan stamme fra berggrunn/reservoar, inkludert benzen. Målingene er hovedsakelig på kvantifisering av oljetåke og oljedamp. Det er målt noe på benzen, toluen, etylbenzen og xylen. Oljedampen kan inneholde benzen, men siden det ikke er analysert spesifikt for benzen, er det vanskelig å si noen om hvilke nivåer av benzen oljedampnivåene kan indikere.

Den personlige eksponeringen for oljedamp og oljetåke har over tid gått ned. Figur 8.2 viser eksponeringsnivåer for oljedamp på flyttbare og faste installasjoner i shakerområdet. Beregningene er basert på 521 personlige målinger av oljedamp i shakerområdet ved boring med oljebasert boreslam fra perioden 1979–2009. For flyttbare installasjoner er målingene fra perioden 1990–2009.

I perioden 1979–1983, da diesel var en vanlig tilsetning i boreslammet, viser målinger at eksponeringen for dieseldamp kunne være svært høy i shakerrom (median 1280 mg/m³ n=23). Arbeidsoppgaver som ble utført var blant annet kontroll og inspeksjon, prøvetaking som tetthetsprøver, vedlikehold, spyling, lapping og skifting av rister og utspading av slam. Disse oppgavene ble hovedsakelig utført av boredekksarbeidere. Både oljetåke- og oljedampeksponering ble redusert som følge av tekniske tiltak som bygging av shakerbu og bedre ventilasjon.

Forstørr bilde

Universitet i Bergen 2022

I slamtankområdet er det utført få målinger før 1998 og resultatene fra disse viser stor spredning og at eksponeringen for dieseldamp kunne være svært høy (median 1076 mg/m³ n=17). Tårnmenn og assisterende tårnmenn utførte arbeid i området rundt slamtankene med inspeksjon, prøvetaking og slamveiing, tømming og spyling av tankene. Det var her som på shaker en nedgang i eksponeringsverdier, men noe høyere verdier på flyttbare installasjoner sammenliknet med faste installasjoner. Anlegg der borekaksen fjernes før den blir lagret eller injisert (SMACC-anlegg) hadde tilsvarende nivåer for oljetåke og oljedamp. Nivåer av BTEX var hovedsakelig lave i slamtankområdet og shaker, inkludert SMACC-anlegg.

Selv om det er få målinger av BTEX antas det at eksponeringen på mange områder har gått ned som følge av tekniske forbedringer.

Måledataene gir en indikasjon på eksponeringsnivå ved ulike arbeidsoppgaver, men antallet målinger per arbeidsoppgave og antallet installasjoner målinger er utført ved, er for lite til å kunne si om målingene er representative.

Tilsetting av tørrstoff til boreslammet ble tidligere gjort manuelt fra sekk i mikseanlegget ved hopper (trakt, uten automatisk sekkekutter). De mest brukte var barytt og bentonitt som inneholdt krystallinsk silika. Det var myndighetskrav om at kvartsinnholdet skulle være mindre enn fem prosent. Eksponeringen for krystallinsk silika var sannsynligvis lav, og langt lavere enn ved for eksempel tunneldrift og bearbeiding av stein i steinbrudd.

Asbest ble brukt som tilsetning i vannbasert boreslam før asbestforbudet ble innført i 1980, og mulig til andre formål, slik som på land fram til totalforbudet i 1985. Flosal, et tilsetningsstoff med høyt asbestinnhold, ble tilsatt i løs form fra 20 kilos sekker som ble åpnet manuelt og tømt i hopper, noe som sannsynligvis har medført kortvarig høy støveksponering.

Tabell 8.1. viser oversikt over ulike endringer innen boring som har hatt betydning for kjemisk eksponering.

8.1.2 Produksjon og vedlikehold

8.1.2.1 Produksjon og prosess

Petroleumsstrømmene fra brønnen består av en blanding av råolje, gass, vann og sand. På produksjonsplattformer blir denne blandingen ført i et lukket prosessystem og separert. Råolje og gass sendes til en terminal på land via rør eller fraktes med skip, mens det produserte vannet enten blir reinjisert i brønnen, eller renset og sluppet ut i sjøen. Potensiell eksponeringsfare for petroleumsstrømmer oppstår ved åpning av prosessystemene.

Råoljens sammensetning varierer fra felt til felt, og består av en kompleks blanding av hydrokarboner, og et stort antall oksygen-, nitrogen- og svovelforbindelser, samt små mengder (0,0001–0,1 prosent) metaller. Av kreftfremkallende stoffer finnes blant annet benzen, polyaromatiske hydrokarboner (PAH) og fenoler. Produsert vann varierer både i mengde og sammensetning mellom oljefeltene. Vannet består av olje, kjemiske stoffer som finnes naturlig i reservoaret og kjemikalier som tilsettes under produksjonsprosessen. Forbruket av de ulike gruppene av tilsetningsstoffer, som har ulike funksjoner, varierer mellom de ulike feltene.

Innholdet i det produserte vannet varierer fra felt til felt og stammer fra formasjonsvæske, injisert vann og tilsetningsstoffer fra produksjonsprosessen. Oljen kan finnes som små dråper og løst i vannet, og inneholder polyaromatiske hydrokarboner (PAH), naftalen, phenantren og dibenzotiofen (NPD), benzen, toluen, etylbenzen, xylen (BTEX) og C₈/C₉ alkylfenoler. I tillegg finnes det også naturlig forekommende tungmetaller, som kobber, krom og kvikksølv.158

Mens hovedmengden målinger innen boring og brønn er av hydrokarboner i oljetåke og oljedamp og i liten grad av benzen, se kapittel 8.1.1, har det vært gjort flest målinger av benzen i produksjon, men ingen personlige målinger før 1990. Stillingskategorier er registrert, og flesteparten av målingene er gjort på prosesstekniker og prosessoperatør, laboratorietekniker, mekaniker og dekksarbeidere. Det er ved de uspesifiserte/ikke angitte oppgavene man finner absolutt flest målinger, etterfulgt av arbeidsoppgaven prøvetaking.

Råolje, kondensat og produsert vann inneholder alle både benzen, toluen, etylbenzen og xylen. Personlige målinger utført på personell i produksjonsområdet (prosessoperatører, mekanikere, laboranter mv.) og arbeidsoperasjoner med potensial for benzeneksponering viser lavere eksponering for toluen, etylbenzen og xylen sammenlignet med både benzen og med deres respektive grenseverdier.

Selv om langtidsmålingene generelt viser nivåer som er lavere enn dagens grenseverdi, er det målinger som viser høye nivåer av benzen, slik som for arbeidsoperasjonene pigging og rengjøring av tanker og separatorer, se tabell 8.2.

Det er ingen tydelige tidstrender i benzennivåene. Det er likevel grunn til å anta at tekniske modifikasjoner har redusert eksponering for benzen over tid. Eksempler på modifikasjoner er alternativer til flotasjonsanlegg, utvikling innen rengjøring av pigger og erstatning av manuell prøvetakning med innebygd eller automatisert prøvetaking.

Måledataene gir en indikasjon på eksponeringsnivå ved ulike arbeidsoppgaver, men antallet målinger per arbeidsoppgave og antallet installasjoner målinger er utført ved, er for lite til å kunne si om dette er representative målinger.

8.1.2.2 Vedlikehold

Arbeidstakerne som har arbeidet med vedlikehold har vært eksponert for mange ulike forurensninger. Stillingskategorier som inngår under vedlikehold er blant annet mekanikere, sveisere, elektrikere og overflatebehandlere, som ofte har vært ansatt i kontraktørselskaper.

Ved overflatebehandling offshore ble det i stor grad brukt maling som inneholdt de samme kjemikalier som ble brukt i tilsvarende arbeid på land. Eksponeringen kunne være høy, både offshore og på land. Eksponering i forbindelse med overflatebehandling offshore kan derfor sammenlignes med eksponering i andre bransjer, for eksempel billakkering og maling av stålkonstruksjoner på broer og skip.

Det er ikke gjort tilgjengelig eksponeringsmålinger for asbest, men det er kjent at flere av stillingskategoriene som hører til vedlikehold sannsynligvis har vært eksponert for asbest i sitt arbeid. Tilsvarende eksponeringsforhold for asbest finnes i de samme yrkene på land.

Det har vært brukt organiske løsemidler til rengjøring av maskindeler og arbeidsutstyr både offshore og på land. Sannsynligvis var bruken av løsemidler noe større på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet enn den har vært etter 1995. Løsemidler som ble brukt offshore og i landbasert virksomhet inneholdt for eksempel klorerte hydrokarboner, aceton, white spirit og diesel.

8.1.3 Oppsummert om eksponering og personellgrupper

Det foreligger flest målinger av benzen fra produksjon og prosess, noe fra boring og brønn, og ingen fra vedlikehold fra den tidlige perioden offshore. Dette kan komme av at kunnskapen om hvor det var risiko for benzeneksponering var begrenset, eller at man antok at nivåene var så lave sammenlignet med datidens grenseverdi at måling ikke var nødvendig.

I den tidlige perioden offshore var det færre ansatte på plattformene, og det var mer ansvar og flere arbeidsoppgaver innenfor hver stillingskategori. Det kan ikke utelukkes at oljearbeidere utførte arbeid som i utgangspunktet ikke var deres oppgaver.

Tabell 8.3 gir en oversikt over noen av de viktigste aktiviteter innen petroleumsvirksomhet som kan ha vært forbundet med eksponering for boreslam, hydrokarboner og benzen, og hvilke personellgrupper som kan ha vært berørt.

8.2 Sammenheng mellom kjemisk eksponering og helseeffekter

8.2.1 Grenseverdier og eksponeringsnivåer

Kunnskapen om sammenhengen mellom kjemikalier man kan utsettes for i arbeidet og hvordan dette påvirker helsen utvikles stadig. Denne kunnskapen benyttes i det forebyggende arbeidet i bedriftene og påvirker fastsettingen av grenseverdier, tidligere administrative normer. Disse grenseverdiene er fastsatt i regelverket.159

Grenseverdiene kan ikke sees på som grensen mellom trygge og farlige nivåer, og selv om helserisiko ansees som liten dersom nivåene av luftforurensing, kjemikaliet i luften, er lik eller under grenseverdi, skal nivåene alltid holdes så lave som mulig. Dette er spesielt viktig ved hard fysisk arbeidsbelastning eller hvis man utsettes for flere kjemikalier samtidig.160

Utviklingen i kunnskap om dose-respons ved kjemikalieeksponering peker i mange tilfeller i retning av at tillatt eksponering blir senket med tiden, dvs. at grenseverdien blir satt lavere. Benzen er et eksempel på hvordan ny kunnskap om et stoffs påvirkning på helsen har endret grenseverdien. Tidlig var den administrative normen for benzen 25 ppm (parts per million), men fra 1988 ble den redusert til 1 ppm. Fra 2013 ble normen videreført som grenseverdi, og fra 2020 ble grenseverdien redusert ytterligere til 0,2 ppm.161162

8.2.1.1 Eksponering når arbeidstiden er over åtte timer

Når arbeidstiden er over åtte timer, øker også potensialet for eksponering. Det kan også føre til mindre hvile eller restitusjonstid. Det vitenskapelige grunnlaget for vurdering av kjemikaliers effekter bygger på et eksponeringsmønster med åtte timers arbeidsdag i fem dager og to fridager i uken. Det samme gjelder myndighetenes fastsetting av grenseverdier. Offshore har arbeidstidsordningene vært ulik arbeidstiden på land. Arbeidstidsordningene offshore har endret seg fra oppstarten i 1966, da det var vanlig med en uke på og en uke av. Normalen ble etter hvert 14 dager med daglig arbeidstid på 12 timer, mens friperiodene har variert i lengde. Fram til 1992 var friperioden på to–tre uker. Fra begynnelsen av 2000-tallet ble friperioden økt til fire uker. På slutten av 1980-tallet åpnet regelverket for overtid inntil fire timer daglig og muligheter for en ekstra arbeidsuke ved særlige forhold og etter dispensasjon fra myndighetene.

Det komprimerte arbeidsmønsteret kan få betydning for eksponeringsforholdene og helseeffekter. Kjemikalier med lang biologisk halveringstid kan med et offshore-arbeidsmønster med lang eksponeringstid og kort restitusjonstid medføre opphoping av kjemikalier i kroppen og høyere skaderisiko. Dette vil variere med egenskapene til hvert enkelt kjemikalium og karakteristika ved eksponeringen. Et jevnt og vedvarende eksponeringsmønster over hele arbeidsperioden vil vurderes forskjellig fra et mønster med kortvarige eksponeringstopper. I tråd med yrkeshygienisk praksis har eksponeringsmønstre i stor grad vært reflektert i risikovurderinger som er gjort i forbindelse med eksponeringskartlegging.

I 1995 ble det innført et krav om en sikkerhetsfaktor på 0,6 av gjeldende grenseverdi som en administrativ kompensasjon for det konsentrerte arbeidstidsmønsteret. Da vurderes eksponeringen mot grenseverdi justert for dette. I dag settes grenseverdien offshore til 60 prosent av grenseverdien gitt for åtte timers arbeidsdag.

8.2.1.2 Samtidig eksponering for flere kjemikalier

Når arbeidstakere utsettes for flere kjemikalier samtidig i en blanding (ofte kalt cocktail), er det holdepunkter for at effektene av eksponering for blandinger i all hovedsak skal vurderes som additive, dvs. at hver komponent i blandingen bidrar med sin effekt uavhengig av de andre komponentene i blandingen. Dette er godt kjent fra blant annet løsemiddeleksponering, der samlet effekt vurderes ved beregning av additiv faktor.Bidragene fra enkeltkomponentene summeres opp som andeler av grenseverdi for hver komponent, og summen av komponentenes bidrag adderes og vurderes opp mot verdien 1,0 som tilsvarer at komponentene samlet skal regnes å tilsvare grenseverdi for blandingen. Studier har vist at additive effekter også kan oppstå for samtidig eksponering der nivåene av hvert enkelt kjemikalium er under laveste nivå for negative helseeffekter, LOAEL (Lowest Observed Adverse Effect Level).163164

Synergiske effekter, der effekten av samlet eksponering overgår summen av hver enkelt agens, og antagonistiske effekter, der samlet effekt er mindre enn summen, er sjeldnere og det er begrenset med kunnskap om når slike effekter oppstår. Kombinasjonseffekter av ulike stoffer er ikke vanlig når det er ulike virkemekanismer eller ulike målorganer for skaden.

8.2.2 Yrkesrelatert kreft

I Norge kan rundt tre prosent av kreftforekomst blant menn og 0,1 prosent blant kvinner relateres til kreftfremkallende stoffer på arbeidsplassen.165 Kreft utgjør over halvparten av yrkesrelaterte dødsfall i vestlige land. De vanligste yrkesrelaterte kreftformer er lungekreft, lungehinnekreft (mesoteliom) og blærekreft. Omtrent hvert femte tilfelle av lungekreft har sammenheng med eksponering for stoffer på jobben. Studier viser at risikoen ved yrkesfaktorer forsterkes av røyking. De mest kjente kreftfremkallende stoffene er asbest, benzen, dieseleksos, røntgen- og gammastråling, stekeos og sveiserøyk. Når det gjelder benzen er det de seneste 15 årene tilkommet mer kunnskap som tilsier at benzen er kreftfremkallende på et lavere nivå og relatert til flere kreftformer enn det som tidligere har vært kjent.

8.2.3 Dagens kunnskap om helseeffekter av kjemikalier typiske for virksomheten offshore

Eksponeringene som er særskilte for petroleumsvirksomheten offshore sammenlignet med landbasert industri er relatert til håndtering av hydrokarboner, benzen og boreslam.166 Etter kjemikalieregelverket skal toksiske virkninger av kjemiske stoffer og blandinger risikovurderes ut fra virkninger observert i toksikologiske og epidemiologiske studier.167 Toksikologiske data stammer fra forsøk på celler eller på dyr, og epidemiologiske data stammer fra undersøkelser i grupper av eksponerte mennesker. Denne kunnskapen bygges opp over tid og vi vet i dag mer om hva som kan forårsake sykdom og hvilke sykdommer enn tidligere.

For kreftsykdommer er de aktuelle risikoutløsende eksponeringene offshore håndtering av løs asbest for tilsetning til boreslam og eksponering for benzen i hydrokarbonstrømmen, under produksjon og vedlikeholdsarbeid ved åpning av eller tilgang i hydrokarbonførende utstyr. Hydrokarboneksponering kan også gi løsemiddelskader ved høye nivåer.

For asbesteksponering er det et kunnskapsgrunnlag for en sterk sammenheng med utvikling av lungehinnekreft (mesoteliom), og det er kjent at sykdommen kan debutere med symptomer så lenge som 50–60 år etter eksponeringsopphør. Videre er det en økt risiko også for lungekreft etter eksponering for asbest, men for å gi en dobling av risiko må asbesteksponeringen ha vært langvarig og intens. For benzeneksponering er det kunnskapsgrunnlag for sammenheng med utvikling av blodkreft, lymfekreft og lungekreft. Akutt blodkreft opptrer vanligvis innenfor ti år etter eksponeringsopphør og lymfekreft og lungekreft opptrer vanligvis innenfor 30 år etter eksponeringsopphør.

Det foreligger informasjon om at boreslam også kan ha blitt tilsatt andre kreftfremkallende stoffer, slik som kvartsholdig støvende materiale, kromlignosulfonat og formaldehyd. Det antas at eksponeringen for disse stoffene har vært svært mye høyere i samtidig landbasert virksomhet enn offshore, slik at eksponering for kvarts og formaldehyd ikke kan sies å være i særstilling blant oljepionerene.

Basert på dagens kunnskap er det dokumentert sammenheng mellom eksponering for boreslam, benzen og hydrokarboner og sykdommer som blodkreft, lungekreft, lymfekreft, lungehinnekreft (mesoteliom) og løsemiddelskader på sentralnervesystemet.168169

8.2.3.1 Råolje

Eksponering for råolje gjennom hudkontakt eller innånding kan omfatte alle komponentene i råoljen. Benzen er en av de lette, fordampbare, komponentene som er nevnt særskilt nedenfor. En del av komponentene tas i noen grad opp gjennom huden. Opptak gjennom åndedrett og gjennom huden fører til eksponering av de indre organene for de ulike komponentene som tas opp. Dette innebærer blant annet eksponering for organiske løsemidler, hvorav noen komponenter, slik som benzen, har særskilte toksiske egenskaper.

8.2.3.2 Boreslam

Boreslam på hud kan gi hudskader, typisk i form av toksisk kontakteksem. Videre kan hudopptak bidra til totaleksponering for løsemidler, sammen med innånding av oljedamp og oljetåke.

Dieselholdig boreslam vil avdampe lettflyktige komponenter under bruk i åpent system, som i shakerrom og ved åpning av borestreng. Boreslam kan inneholde formasjonsvæske, og formasjonsvæsken kan inneholde benzen. Diesel ble faset ut som basis for boreslam fra 1985. Eksponering for oljedamp og oljetåke må vurderes sammen med annen løsemiddeleksponering og vil gi et bidrag til additiv faktor som kan brukes til å vurdere eksponering opp mot grenseverdiene for enkeltkomponenter av løsemidler.

Løsemiddeleksponering kan føre til løsemiddelskader på nervesystemet.170 Grenseverdien for oljetåke er satt med hensyn til lungeeffekter, mens oljedampgrensen defineres etter behovet for å beskytte mot generell løsemiddeleksponering.171 Disse skadene oppstår typisk etter noen års eksponering – tidligere ble ti års eksponering vanligvis sagt å øke risikoen for slike skader, men høyere eksponeringsnivåer og mer toksiske løsemidler kan gi skader etter eksponeringstid ned mot sju år. Løsemiddelskadene vil ikke forverres etter opphørt eksponering.

8.2.3.3 Benzen

Benzeneksponering forekommer offshore ved kontakt med hydrokarboner under boring, produksjon og vedlikehold.

Allerede på 1920-tallet ble benzenforgiftning i form av aplastisk anemi knyttet til svært høye eksponeringsnivåer, 200–1000 ppm.172

I 1979 ble benzen klassifisert som sikkert benmargskreftfremkallende. Benzen har stått på en EU-liste over kreftfremkallende og mutagene stoffer relevant for arbeidslivet siden 2004.173 Siden den tid er kreftsykdommer som relateres til benzensykdommer utvidet til ulike typer lymfekreft174 og lungekreft.175 Benzen er klassifisert som immunhemmende.176

Benzen bidrar også, som andre løsemidler, til påvirkning på hjernen og kan bidra til utvikling av løsemiddelskade. Det har vært antatt at nivåene av benzeneksponering som alene gir løsemiddelpåvirkning må være over 300 ppm.177178 Dette er langt høyere verdier enn det man vanligvis finner ved industriell benzeneksponering, med unntak av der benzen brukes med høy anrikningsgrad. Offshore er innholdet av benzen i råoljen 0,5–1 prosent (2014) 179 og det er lite sannsynlig at benzennivåene kan bli så høye at de kan gi løsemiddelpåvirkning. Det er heller ikke funnet tilsvarende nivåer for eksponering for benzen ved målinger i petroleumssektoren.180

8.2.3.4 Asbest

Asbest er naturlig forekommende silikatfibre og er kjent kreftfremkallende.181 Eksponering for asbestfibre kan forårsake lungekreft, lungehinnekreft (mesoteliom), strupekreft, eggstokkreft og asbestose (asbestrelatert støvlunge). Asbest mistenkes også å øke risikoen for enkelte andre kreftsykdommer, som tarmkreft. Andre sykdommer som asbesteksponering kan forårsake er perikarditt (betennelse i hjerteposen) og asbestpleuritt (væske i lungesekken).182 Asbest ble mye brukt i perioden fra 1945 til 1980 i bygninger, industri, båter og offshore-installasjoner, mye på grunn av isolasjonsevne og varmebestandighet. Det er blitt brukt i maling og sementvarer som asbestsement og eternitt, varmeisolasjon (asbestull), i bremsebånd og bremseklosser for biler og større kjøretøy.183

I tidlig fase ble asbest brukt som tilsetning i boreslam og da i løs form, noe som tilsvarer den håndteringen som ble gjort i produksjon av asbestsement (eternitt) og som medførte svært høye eksponeringsnivåer, men som ikke er direkte sammenlignbare med arbeidet offshore. Videre har asbest blitt benyttet i bremsebelegg, pakninger/isolasjon i maskiner og rundt rør, i takplater og brannisolasjon på lik linje med i landbasert virksomhet på samme tid.184 Slik eksponering kan settes i forbindelse med økt risiko for lungehinnekreft, men sannsynligvis bare en beskjeden risikoøkning for lungekreft. Oljedirektoratet innførte forbud mot bruk av asbestholdige kjemikalier i borevæske på sokkelen i 1980, mens totalforbud mot bruk av asbest i Norge kom i 1985.

8.2.3.5 Oppsummert om kjemisk eksponering og helseeffekter offshore

Basert på dagens kunnskap er det dokumentert sammenheng mellom eksponering for boreslam, benzen og hydrokarboner og sykdommer som blodkreft, lungekreft, lymfekreft, lungehinnekreft (mesoteliom), og løsemiddelskader på sentralnervesystemet.

Tabell 8.4 gir en oversikt over stoffer og bruksområder offshore og helseeffekter.

8.2.3.6 Kjemikalieeksponering som forekommer både offshore og i landbasert virksomhet

Mange av eksponeringene offshore kan sammenliknes med eksponering i arbeidsmiljø på land. Dette gjelder blant annet for isocyanater, H₂S, turbinoljer og ultrafine partikler. Oljearbeiderne kan utsettes for turbinoljen og dens tilsetninger ved service og kjøring av maskiner. Eksponering ved service og kjøring av maskiner på tomgang vil være høyere i luftfartssammenheng enn offshore. Det er også antatt at flybesetning og flypassasjerer kan eksponeres for komponentene i turbinolje gjennom oljetåke i kabinluften («fume events»), der årsaken til hendelsene er lekkasje av olje til luftsystemet som henter luft fra kompressoren i jetmotorene for å generere trykk i trykkabinen. Det er gode holdepunkter for at eksponeringene er lave, selv om det kan gjenfinnes komponenter fra turbinolje i filter i flykabiner. Forskning gjennom flere år indikerer at det er lite sannsynlig at bruk av turbinoljer med 1–3 prosent tilsetning av organofosfater ved arbeid i fly eller på plattform kan gi kroniske effekter på nervesystemet.185186 Den samme typen oljetilsetninger brukes også i landbaserte turbiner og hydraulikksystemer. Organofosfateksponering i lav konsentrasjon kan per i dag ikke knyttes til betennelsesliknende tilstander i sentralnervesystemet. Men det er funn som kan tyde på at eksponering for ultrafine partikler fra forbrenningsprosesser kan knyttes til Parkinsons sykdom og Alzheimers sykdom, og mulig amyotrofisk lateral sklerose (ALS). Det innføres i 2023 en grenseverdi på 50 µg/m³ for ultrafine partikler i yrke i Norge, målt som elementært karbon relatert til eksos fra dieselmotorer. Det er særlig virksomheter som anvender forbrenningsmotorer i tunnel og lukkede rom som i dag har problemer med å holde forurensningsnivået under den foreslåtte grenseverdien.187

Hudeksponering ved service vil kunne være et problem med all håndtering av hydraulikkoljer og turbinoljer. Fravær av akutte forgiftningssymptomer trekker i retning av at det ikke er en tilstrekkelig eksponering til å kunne gi effekter på sentralnervesystemet av eksponeringen ved slikt arbeid.

Tabell 8.5 viser eksponeringskilder som er felles for arbeid offshore og i landbasert virksomhet.

8.2.4 Kunnskap om kjemikalierelatert skade/sykdom i grupper av tidligere oljearbeidere

I 2004 ble det oppsummert fra nasjonal og internasjonal litteratur i publikasjonen «Hva vet vi om kjemisk helsefare offshore».188 Det framgår her at det allerede i 1983 var bekymring for mulig kreftfare og behov for oppfølging av arbeidstakerne som følge av dette, men at det likevel var lite studier på området fram til 2004.

Det har fra 2000-tallet blitt gjort et omfattende arbeid for å få kunnskap om nivåer og hvilke kjemiske eksponeringer oljearbeidere kan ha vært utsatt for i de tidlige årene offshore, se kapittel 3.1.1.189 Prosjekter for å gi økt kunnskap om sykdom blant offshorearbeidere ble også satt i gang med etablering av offshorekohorten i regi av Kreftregisteret i 1998. Spørreskjema ble sendt til 61 000 mulige offshorearbeidere fra personallister, og 28 000 offshorearbeidere besvarte henvendelsen. Informasjon som utdanning, arbeidshistorikk før, etter og i friperioder offshore, samt livsstilsfaktorer ble registrert i perioden 1965–1998, med oppfølgingsperiode i 1999–2020.190 I 2004 ble det også etablert en ny registerbasert kohort. Disse to kohortene omfatter til sammen 41 000 offshoreansatte. De første publiserte resultater basert på offshorekohorten kom i 2014.191

Studiene påviste blant annet en overhyppighet av kreftformer knyttet til bloddannende organer og pekte på en mulig sammenheng med eksponering for benzen. Det ble funnet sammenheng mellom benzeneksponering og ulike kreftformer, som lymfekreft og blodkreft.

Risiko for blodkreft og lymfekreft ser ut til å øke med økende benzeneksponering. Resultatene pekte i retning av at benzeneksponering ved offshorearbeid økte risikoen for flere typer blodkreft og lymfekreft, men studien hadde få tilfeller og risikoestimatene ble derfor usikre. Funnene er på linje med andre studier som har studert benzeneksponering og blod- og lymfekreft blant petroleumsarbeidere. Det er også funnet økt risiko for blodkreft ved lave doser av benzeneksponering. 192193 For kreftformer totalt ble det funnet en liten overhyppighet for gruppen som hadde første ansettelse før 1986. Dette ble ikke observert for de som ble ansatt senere.194

8.3 Registrerte skader og sykdom knyttet til kjemisk eksponering

8.3.1 Arbeidsrelatert sykdom – oppfølging av leges meldeplikt

I henhold til arbeidsmiljøloven § 5-3, skal enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at en arbeidstaker kan lide av en arbeidsbetinget sykdom, melde dette skriftlig til Arbeidstilsynet for landbasert virksomhet og Petroleumstilsynet for petroleumsvirksomheten, se kapittel 6.5.3.

Arbeids- og sosialdepartementet tok i 2005 initiativ til en kartlegging av helserisiko knyttet til kjemikaliebruk på sokkelen, tilbake til oppstart av virksomheten. Arbeidet ble gjennomført i regi av en partssammensatt arbeidsgruppe under ledelse av Petroleumstilsynet, se kapittel. 3.1.1.195 Arbeidsgruppen viste til at det var vanskelig å få et fullstendig bilde av omfanget av helseskader forårsaket av kjemikalier offshore, da det (i 2005) ikke var kilder som kunne gi et fullstendig bilde. Det framgår videre av denne rapporten at det registreres om lag 70 tilfeller årlig av sykdom knyttet til kjemisk eksponering offshore, og flest tilfeller innenfor boring og vedlikehold. Som hyppigste årsak til sykdommene ble eksponering for mineralske smøreoljer, andre organisk-kjemiske forbindelser og epoksy oppgitt.

Generelt er det en underrapportering til myndighetene av arbeidsrelatert sykdom. Det er likevel sannsynligvis bedre rapporteringsgrad på sokkelen enn på land.196 Petroleumstilsynet har hatt relativt tett dialog med bedriftslegene i operatørselskapene for å få en felles praksis for rapportering, og det har vært gjennomført tilsyn med alle operatørselskapene og noen av deres hovedentreprenører med hensyn til kriterier og rutiner for registrering av arbeidsbetinget sykdom. Det kan likevel være underrapportering offshore grunnet noe ulik meldepraksis, der noen selskaper har strengere krav til årsakssammenheng med arbeidet med hensyn til de sykdommer som meldes. Lang latenstid kan også være årsak til underrapportering. Dersom sykdom ikke oppstår før etter at personen har sluttet å arbeide offshore, vil det være mindre sannsynlig at det rapporteres til tilsynsmyndighetene.197 Arbeidsgruppen vurderte det slik at Petroleumstilsynets register over arbeidsbetinget sykdom offshore er den kilden som kan gi mest informasjon om dette, men på grunn av underrapportering og ulike kriterier for rapportering fra forskjellige selskaper, blir også dette registeret ufullstendig.198

Figur 8.3 viser de første resultatene fra Oljedirektoratets database om melding av arbeidsbetinget sykdom. Det framgår her hvordan arbeidsbetingede sykdommer fordelte seg etter ulike diagnosegrupper. De høyeste rapporteringene finnes for muskel/skjelett, øre (støyindusert hørselstap) og hud, fulgt av lunge, toksiske effekter, fordøyelsesorganer og nevroser.

Forstørr bilde

Oljedirektoratets årsberetning 1992

8.3.2 Utredninger ved arbeidsmedisinske avdelinger

Informasjon om utredninger ved de arbeidsmedisinske avdelingene gir en oversikt over hvor mange som har blitt vurdert for mistenkt yrkessykdom og hvilke sykdommer, symptomer og eksponeringer som har vært aktuelle, også for eksponeringer tilbake i tid. Eksponeringen som kan ha forårsaket sykdommen kan ligge langt tilbake i tid, ofte flere tiår.

Arbeidsgruppen nedsatt i 2005 hadde kontakt med de arbeidsmedisinske avdelingene for å få kunnskap om arbeidsrelatert sykdom offshore. Inntrykket etter denne kontakten var at relativt få ble henvist, og at henviste saker i hovedsak gjaldt mulige løsemiddelskader, hudallergi og eksponering for turbinolje.199

De sakene som utredes ved de arbeidsmedisinske avdelingene representerer i liten grad helseeffekter av samtidens eksponering offshore. Sett hen til den lange latenstiden ved enkelte helseeffekter av kjemisk eksponering, kan deler av eksponeringen ha skjedd i pionertiden, selv om utredningene først ble foretatt på 2000-tallet. Latenstiden varierer mellom ulike stoffer, og for noen stoffer, som asbest, er det godt kjent at det kan ta opptil 50 år fra eksponeringen til sykdom oppstår når den aktuelle sykdommer er kreft i lungehinne (mesoteliom). Benzenrelatert kreft kan oppstå fra 5–15 år etter eksponering, mens ved løsemiddeleksponering vil symptomdebut være umiddelbar og tilstanden vil ikke forverres etter at eksponeringen opphører.

I 2009 etablerte de arbeidsmedisinske avdelingene et felles, anonymt utredningsregister (Pasientutredningsregisteret) for å få bedre oversikt over arbeidsmedisinske pasientutredninger i Norge. Det ble da mulig å hente ut informasjon om definerte undergrupper av utredede, for eksempel basert på yrke, bransje eller eksponering.200 Det ble også utarbeidet oversikter for perioden 2006–2008. Før 2006 finnes det ikke systematiserte oversikter.

8.3.2.1 Årene 2002–2006

Det store flertallet av saker i denne perioden, 2002–2006, ble utredet ved den arbeidsmedisinske avdelingen på Haukeland universitetssykehus.201 I kjølvannet av utredning for helseskader relatert til dykking, kom det henvisninger som omhandlet spørsmål om kjemisk eksponering og mistanke om løsemiddelskade på sentralnervesystemet blant oljearbeidere. Det ble også henvist saker med mistanke om andre sykdommer, som luftveis- og hudproblemer, og enkelte saker med mistenkt arbeidsrelatert kreft.

Inntrykket av utredningene samlet sett, var at eksponeringene, etter datidens standard, i et flertall av sakene ble vurdert å ikke være tilstrekkelig til å gi økt risiko for løsemiddelskade. Unntak fra dette var oftest knyttet til en arbeidshistorie med løsemiddeleksponering fra annet arbeid på land eller i sjøfarten i tillegg til offshoreeksponeringen. I disse tilfellene kunne offshore løsemiddeleksponering være avgjørende for at samlet eksponering ble vurdert som tilstrekkelig til å gi økt risiko for løsemiddelskade. Enkelte av sakene blant overflatebehandlere ble også vurdert som tilstrekkelig til å gi løsemiddelskade, basert på en samlet eksponering fra landbasert og offshorebasert virksomhet.

8.3.2.2 Årene etter 2006

I perioden 2006–2008 ble det ved de arbeidsmedisinske avdelingene registrert 76 ferdig utredede pasienter. En rekke offshoreyrker var representert, som prosessoperatører (11 personer), mekanikere (diesel/turbin, 15 personer) og kranmekanikere (fire personer). Helseproblemene varierte betydelig, men symptomer fra hud, nervesystem og luftveier dominerte. Halvparten ble vurdert å ha sykdom som sannsynlig (32 prosent) eller overveiende sannsynlig (18 prosent) hadde sammenheng med arbeidsmiljøet. En rekke pasienter hadde imidlertid hatt annet arbeid med relevant eksponering, både på land og til sjøs, og helseskaden kunne derfor også skyldes eksponering fra arbeidsforhold utenom offshoreyrket.202

Det fremgår av Pasientutredningsregisteret at i perioden 2010–2014 ble 61 prosent av utredningene av offshorepasienter vurdert som sannsynlig eller mulig arbeidsrelatert.203 Tilsvarende for alle næringer for 2010–2016 var 64 prosent.204

Tabell 8.6 viser hoveddiagnosegruppene blant offshorearbeidere i perioden 2010–2014. Innenfor disse var det sykdommer i åndedrettsorganer som i størst grad ble vurdert som sannsynlig arbeidsrelatert (45 prosent), deriblant astma. Deretter fulgte svulster som sannsynlig arbeidsrelatert (38 prosent), deriblant lungekreft.205

Blant dem som ble utredet i perioden 2010–2014 arbeidet 35 prosent som prosess- og maskinoperatører. Herunder var oljearbeidere (operatører innen olje- og gassutvinning) representert i 52 utredningssaker, brønnservice i fem saker og håndverkere i 100 saker. Håndverkergruppen inkluderte overflatebehandlere og lakkerere (24 saker), industrimekanikere (23 saker) og sveisere (16 saker).