7 Etterspørselsimpulsene fra petroleumsvirksomheten
Petroleumsvirksomheten har gitt oss store inntekter som er blitt spart i Statens pensjonsfond utland, og samtidig løftet aktiviteten i fastlandsøkonomien, gjennom etterspørsel og ressursinnsats, og gjennom bruken av fondsmidler over statsbudsjettet. Dette kapittelet drøfter hvordan utfasingen av petroleumsvirksomheten vil påvirke norsk økonomi og balansen i utenriksøkonomien, herunder om det vil bli behov for en justering av den kostnadsmessige konkurranseevnen for å sikre en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor i fremtiden.
7.1 Petroleumsvirksomhetens betydning for norsk økonomi
Petroleumsvirksomheten har vært viktig for utviklingen i norsk økonomi de siste femti årene. Da den første norske oljen ble produsert i 1971, var Norges BNP per innbygger korrigert for forskjeller i prisnivå og målt i felles valuta, litt lavere enn OECD-gjennomsnittet. Siden da har verdiskapingen i norsk økonomi økt raskere enn i de fleste andre OECD-land, og i 2021 var BNP per innbygger i Norge hele 64 pst. over OECD-gjennomsnittet, se figur 7.1 nedenfor. Svært høye petroleumspriser bidro til at nivået i Norge i 2022 var over dobbelt så høyt som OECD-gjennomsnittet.
Hvis den ekstraordinære avkastningen i petroleumsvirksomheten, gjerne omtalt som petroleumsrenten, trekkes ut, ligger verdiskapingen fortsatt 47 pst. over OECD gjennomsnittet i 20221. Det viser at selv om utviklingen av petroleumsvirksomheten i betydelig grad har bidratt til at Norge har høyt BNP per innbygger, så kan den ikke forklare hele forskjellen. Noe av forklaringen kan være at et høyere lønnsnivå, blant annet som følge av høy lønnsomhet i petroleumsvirksomheten, har ført til at mindre produktiv virksomhet er blitt lagt ned. Det er også mulig at petroleumsvirksomheten har bidratt til å øke produktiviteten i fastlandsøkonomien, gjennom teknologioverføring. I tillegg har oljeinntektene bedret mulighetene til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk.
Figur 7.1 BNP per innbygger i Norge (i kjøpekraftsparitet) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i kjøpekraftsparitet) relativt til OECD-snittet. 1970–2022
Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå.
Petroleumsvirksomheten utgjør en betydelig del av norsk økonomi. Over de siste fem årene har bruttoproduktet i utvinning av råolje og naturgass inkludert rørtransport utgjort 22 pst. av BNP, jf. figur 7.2. I samme periode har eksporten av olje, gass og rørtransport utgjort 51 pst. av eksporten samlet, se figur 7.3. Videre har petroleumsvirksomheten stått for 18 pst. av investeringene i realkapital og 27 pst. av statens inntekter, se figur 7.4 og 7.5. Det har imidlertid vært stor variasjon gjennom perioden, og bruttoproduktet i sektoren har variert fra 11 til 35 pst. av samlet BNP.
Figur 7.2 Petroleumsvirksomheten som andel av BNP1
1 Gjennomsnitt for siste 5 år (2018–2022).
Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Figur 7.3 Petroleumsvirksomheten som andel av eksport1
1 Gjennomsnitt for siste 5 år (2018–2022).
Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Figur 7.4 Petroleumsvirksomheten som andel av investeringer1
1 Gjennomsnitt for siste 5 år (2018–2022).
Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Figur 7.5 Petroleumsvirksomheten som andel av statens inntekter1
1 Gjennomsnitt for siste 5 år (2018–2022).
Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Utnyttelsen av de norske petroleumsressursene påvirker norsk fastlandsøkonomi på en rekke forskjellige måter. De to hovedkanalene er næringens etterspørsel etter varer og tjenester som retter seg mot fastlandsbedriftene (leverandørbedriftene) og bruk av midler som har sin opprinnelse i petroleumsinntektene over statsbudsjettet.
Boks 7.1 Forvaltningen av petroleumsinntektene og rammeverket for finanspolitikken
Petroleumsressursene har gitt Norge økonomiske muligheter få andre land er forunt. Samtidig gir store inntekter fra ikke-fornybare naturressurser også utfordringer i den økonomiske politikken. Inntektene er midlertidige og ustabile, og uttapping av en ikke-fornybar ressurs kan ramme kommende generasjoner hvis ikke en tilstrekkelig andel av inntektene settes til side for senere bruk. Historien har vist mange eksempler på land med store naturressurser som ikke har lyktes med å bruke ressursinntektene til varig glede for befolkningen. Nederlands erfaringer på slutten av 1970-tallet ga opphav til begrepet «hollandsk syke». Det betegner en utvikling der økte inntekter fører til økt etterspørsel slik at innenlandsk produksjon og priser i skjermet sektor øker, mens konkurranseutsatte produkter i økende grad kjøpes fra utlandet. Den konkurranseutsatte sektoren i landet kan dermed tape i kampen om produksjonsressursene, ved at økt prisnivå gir svekket konkurranseevne. I tillegg vil økt etterspørsel etter arbeidskraft i sektoren som produserer den ikke-fornybare naturressursen føre til redusert sysselsetting i andre sektorer av økonomien. Dersom en slik prosess går for langt, slik at størrelsen på konkurranseutsatt sektor faller mer enn det som er forenlig med langsiktig balanse i utenriksøkonomien, vil det etter hvert bli behov for å bygge sektoren opp igjen. En vanlig erfaring er at det kan være krevende å bygge opp konkurranseutsatt sektor, og at nedbygging av skjermet sektor og offentlige velferdsordninger kan innebære store omstillingskostnader.
Det norske rammeverket for finanspolitikken ble satt opp for å sikre at olje- og gassressursene skal fordeles mellom generasjoner, og innfases gradvis i norsk økonomi slik at vi unngår «hollandsk syke» og en brå og kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten brukes ikke direkte over statsbudsjettet, men spares utenfor Norge i Statens pensjonsfond utland (SPU). Handlingsregelen har siden 2001 gitt en plan for gradvis innfasingen av petroleumsinntekter i norsk økonomi, og den innebærer at bruken av fondsmidler over tid skal følge den forventede realavkastningen av SPU, som er anslått til tre pst. I det enkelte budsjettår skal bruken tilpasses konjunktursituasjonen, og støtte opp under god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Ved store endringer i fondskapitalen skal bruken jevnes ut over tid.
Hensikten med sparingen i SPU og handlingsregelen er å omdanne de midlertidige og svært varierende petroleumsinntektene til en varig inntektskilde for det norske folk. Ved å bruke forventet realavkastning tas det sikte på at realverdien av fondet opprettholdes til nytte for nålevende og fremtidige generasjoner. Samtidig bidrar oljefondsmekanismen og handlingsregelen til å skjerme statsbudsjettet fra kortsiktige svingninger i petroleumsinntektene og i fondet, og gir handlefrihet i finanspolitikken til å motvirke økonomiske tilbakeslag. En aktiv bruk av finanspolitikken i dårlige tider forutsetter at bruken av fondsmidler ligger under tre pst. i normale tider.
Figur 7.6 viser at bruken av fondsmidler har økt betydelig siden handlingsregelen ble innført i 2001. I Statsbudsjettet for 2024 er bruken av fondsmidler anslått til 10,3 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge, og hver femte krone i statsbudsjettet er finansiert fra fondet. Målt som andel av fondet ved inngangen til året, er bruken av fondsmidler anslått å utgjøre 2,7 pst. i 2024, jf. figur 7.7.
Figur 7.6 Strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd. Pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge
Kilde: Finansdepartementet, Nasjonalbudsjettet 2024.
Figur 7.7 Strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd. Pst. av Statens pensjonsfond utland
Kilde: Finansdepartementet, Nasjonalbudsjettet 2024.
7.2 Utsiktene for norsk økonomi i lys av nedbygging av oljevirksomheten
7.2.1 Utvikling i petroleumsproduksjonen
Olje- og gassforekomstene på norsk sokkel er ikke-fornybare ressurser som utvinnes i en begrenset periode. Oljeproduksjonen nådde sin topp allerede i 2000, og er nesten halvert siden da. Nedgangen har blitt motsvart av en kraftig oppgang i gassproduksjonen i samme periode, slik at nedgangen i totalproduksjonen har vært mer moderat.
Figur 7.8 viser fremskrivinger av samlet petroleumsproduksjon i de siste perspektivmeldingene, sammen med oppdaterte anslag fra Nasjonalbudsjettet 2024. Som det fremgår av figuren, ble anslagene frem mot 2030 gjennomgående justert opp frem til Perspektivmeldingen 2021, noe som skyldes at det i disse årene ble gjort flere større funn, deriblant Johan Sverdrup og Johan Castberg. De siste årene har anslagene for de nærmeste årene fremover blitt litt nedjustert. Usikkerheten rundt slike anslag er stor.
Figur 7.8 Anslag for petroleumsproduksjonen i ulike perspektivmeldinger og i Nasjonalbudsjettet 2024. Mill. Sm3 oljeekvivalenter
Kilder: Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet.
Figur 7.9 Produksjon og anslått1 fremtidig produksjon av petroleum på norsk sokkel. Mill. Sm3 oljeekvivalenter
1 Lavproduksjonsscenarioet forutsetter lav ressurstilvekst og lite og sen teknologiutvikling. Høyproduksjonsscenarioet forutsetter høy ressurstilvekst og mye og rask teknologiutvikling.
Kilde: Oljedirektoratet.
Produksjonen av petroleum ventes å øke frem mot 2025, før den gradvis vil gå ned i takt med at ressursene tømmes.
Ifølge prognoser fra Oljedirektoratet vil produksjonen falle gradvis fra 252 mill. Sm3 o.e. i 2024 til et skissemessig nivå rundt 80 mill. Sm3 o.e. i 2050, i takt med en gradvis nedgang i gjenværende utvinnbare ressurser, se figur 7.9. Anslått nivå på gjenværende ressurser med disse produksjonsanslagene faller da fra i underkant av femti pst. i dag til om lag tjue pst. i løpet av de to neste tiårene. Det er betydelig usikkerhet knyttet til disse ressursanslagene. Oljedirektoratet forventer at produksjonen går ned med 66 pst. fra 2022 til 2050. Samtidig illustrerer Oljedirektoratet to alternative baner, en hvor det er høy ressurstilvekst og sterk teknologisk fremgang hvor produksjonsfallet blir på 49 pst., og en med lav ressurstilvekst og svak teknologisk fremgang hvor produksjonen går mot nær null i 2050.
Hvor raskt nedbyggingen vil skje, vil også kunne avhenge av politikken på området og verdens håndtering av klimautfordringene. En global klimapolitikk med høyere karbonpriser og strammere klimareguleringer vil, sammen med utvikling av ny teknologi, gjøre det mer lønnsomt å bruke fornybare energikilder og redusere verdens etterspørsel etter fossile brensler. Det kan innebære en raskere nedbygging av norsk petroleumsvirksomhet enn antatt.
Samtidig ligger det inne en del produksjon av olje og gass også i 2050 i scenarioene til FNs klimapanel og IEA der temperaturmålene i Parisavtalen nås (IPCC, 2023; IEA, 2023). I disse analysene faller global oljeproduksjon i 2050 med 35–75 pst. fra dagens nivå og gassproduksjonen med 20–70 pst. Medianen av 1,5-gradersscenarioene (uten midlertidig overskridelse i 2050) i siste hovedrapport fra FNs klimapanel gir en nedgang på 60 pst. for olje og 45 pst. for gass. Det er betydelig usikkerhet knyttet anslagene, blant annet knyttet til omfanget av karbonfangst og -lagring. Oljedirektoratets anslag om en reduksjon i produksjonen på norsk sokkel på 66 pst. frem til 2050, med alternative baner med en reduksjon på hhv. 49 pst. og 97 pst., er dermed innenfor intervallet for det globale fallet i olje- og gassproduksjon som FNs klimapanel og IEA har anslått at er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen. Det må imidlertid understrekes at det er stor usikkerhet om klimaendringene og klimapolitikken fremover, og dermed stor usikkerhet om hva dette kan innebære for fremtidig produksjon av olje og gass.
7.2.2 Utvikling i etterspørselen som retter seg mot fastlandsøkonomien
Petroleumsvirksomheten gir betydelige etterspørselsimpulser mot norsk økonomi. I perioden 2011–2015 tilsvarte investeringer, lønnskostnader og produktinnsats i petroleumsvirksomheten samlet sett mellom 11 og 13 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, se figur 7.10. Da oljeprisen falt kraftig i 2014, falt også etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, og i 2017 var den 8,3 pst. målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Selv om oljeprisen har steget betydelig etterpå har etterspørselen fra petroleumsvirksomheten de siste seks årene holdt seg forholdsvis stabil på mellom 8 og 9 pst. av Fastlands-BNP. Etterspørselen ventes å holde seg rundt dette nivået i noen år fremover, før den avtar gradvis. Lavere etterspørsel vil ha negative virkninger på norsk økonomi og gi behov for omstilling, se diskusjon nedenfor.
Fallende produksjon vil også innebære at inntektene fra petroleumsvirksomheten vil avta gradvis. Siden det finanspolitiske rammeverket i Norge skiller bruken av oljeinntektene fra opptjeningen (se boks 7.1), vil lavere inntekter ikke få umiddelbare effekter på offentlige budsjetter, men gi mindre vekst i fondet. I Perspektivmeldingen 2021 ble treprosentbanen anslått å avta som andel av økonomien fra rundt 2040, fordi petroleumsinntektene da var ventet å være så lave at veksten i fondskapitalen ikke lenger ville holde tritt med veksten i fastlandsøkonomien. I ettertid har høye olje- og gasspriser i forbindelse med krigen i Ukraina, god avkastning på fondet, og svekkelsen av kronekursen bidratt til at kroneverdien av fondet nå blitt betydelig høyere enn lagt til grunn i perspektivmeldingen. Også bruken av fondsmidler er høyere enn tidligere anslått.
I referansebanen i Bjertnæs mfl. (2023) holder finansieringsbidraget fra SPU seg på høye nivåer en god stund fremover. Den grønne linjen i figur 7.11 viser anslagene for uttak fra fondet i referansebanen i Bjertnæs mfl. (2023), målt som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge. Fondsuttaket ligger på rundt 2,5 pst. av SPU i årene frem til rundt 2035, før uttaket gradvis øker mot 3 pst. av fondsverdien i 2050. Med et lavt uttak og høyere sparing i starten av perioden, tar det lenger tid før treprosentbanen begynner å avta som andel av økonomien, noe som ikke skjer før etter 2050 i Bjertnæs mfl. (2023). Den blå stiplede linjen viser anslag for kontantstrømmen fremover i Bjertnæs mfl. (2023) og den røde stiplede linjen viser en mekanisk treprosentbane basert på anslag for SPU ved utgangen av 2024 og kontantantstrømmen.
Figur 7.10 Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Prosentvis andel av BNP for Fastlands-Norge
Tall for 1970–2022 er fra Nasjonalregnskapet. Tall for 2023–2050 er fra referansebanen i SSB sin rapport for utvalget (jf. nærmere omtale i kapittel 7.3 nedenfor).
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Figur 7.11 Statens petroleumsinntekter, strukturelt oljekorrigert underskudd (SOBU) og forventet realavkastning av Statens pensjonsfond utland. Pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge
Anslagene i figuren er basert på anslag i referansebanen Bjertnæs mfl. (2023).
Kilder: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.
Fondet finansierer nå om lag 1/5 av statens utgifter og 1/6 av offentlige utgifter. I planleggingen av finanspolitikken må det tas høyde for at fondet kan falle i verdi og at det er mer krevende å redusere bruken av fondsinntekter enn å øke den. I budsjettdokumentene er det derfor lagt stor vekt på at fondsuttaket i normale og gode tider bør være klart lavere enn 3 pst. av fondsverdien. I budsjettet for 2024 er det lagt opp til et fondsuttak på 2,7 pst.
Selv om statens petroleumsinntekter nå er høye som følge av høye olje- og gasspriser, er verdien av de fremtidige inntektene anslått å være betydelig mindre enn inntektene vi har fått så langt. Om noen år vil mesteparten av Norges olje- og gassformue være utvunnet og plassert i Statens pensjonsfond utland, se figur 7.12. Etter hvert som petroleumsreservene er omgjort til finansformue, er statsfinansene gradvis blitt mindre eksponert for et varig fall i olje- og gassprisene og mer eksponert for utviklingen i internasjonale finansmarkeder. Mindre innstrømming av nye inntekter til fondet vil øke sårbarheten dersom en nedgang i internasjonale verdipapirmarkeder skulle gi et kraftig og varig fall i fondsverdien. Siden handlingsregelen tar utgangspunkt i fondets verdi regnet i norske kroner, vil også en sterkere krone kunne gi et fall i fondsverdien. Det er derfor stor usikkerhet knyttet til anslag for det fremtidige handlingsrommet i finanspolitikken.
Figur 7.12 Nåverdi av statens netto kontantstrøm (SNKS) fra petroleumsvirksomheten og verdien på Statens pensjonsfond utland på ulike tidspunkt. Mrd. 2024-kroner.
Anslaget for nåverdien av SNKS i 2024 er beregnet ved å summere SNKS for hvert år i perioden 2024–2050, neddiskontert med en realrente på tre pst. Anslaget for 2030 er tilsvarende beregnet ved SNKS for hvert år i perioden 2030–2050. Anslaget for 2000 er nåverdien av faktiske kontantstrømmer frem tom. 2022, og deretter anslåtte kontantstrømmen i årene etter.
Kilder: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.
Lavere petroleumsinntekter fremover vil falle sammen med demografiske endringer som svekker skatteinngangen, fordi vi blir færre yrkesaktive i forhold til eldre. Aldringen av befolkningen vil også gi økte utgifter til pensjon og økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester. Samlet sett kan dette bli utfordrende å håndtere i den økonomiske politikken.
Den økte bruken av fondsmidler over tid innebærer at denne etterspørselskanalen er blitt viktigere for fastlandsøkonomien, enn etterspørselen mot leverandørbedrifter, målt ved investeringer, produktinnsats og lønnskonstander. Bruken av fondsmidler utgjør mer enn ti pst. av fastlands-BNP, og den er ventet å holde seg høy eller øke svakt det nærmeste tiåret, mens etterspørselen fra petroleumsvirksomheten rettet mot leverandørbedrifter er på 8 pst. av fastlands-BNP og er ventet å avta markert i det nærmeste tiåret. I tillegg er importinnholdet i offentlig forbruk betydelig mindre enn i petroleumsinvesteringene. Fortsatt høy bruk av fondsmidler over statsbudsjettet vil motvirke noe av de negative følgene på aktiviteten i fastlandsøkonomien av en utfasing av petroleumsvirksomheten.
7.2.3 Utviklingen etter oljeprisfallet i 2014 har vist at norsk økonomi er omstillingsdyktig
Mulige konsekvenser av en fremtidig nedtrapping av petroleumsvirksomheten har vært et mye diskutert og analysert tema i mange år. Holden III-utvalget (NOU 2013: 13) pekte i sin utredning som ble lagt frem i desember 2013, på at nedtrappingen av petroleumsvirksomheten ville kunne utfordre stabiliteten i norsk økonomi, og at utfordringene ville øke dersom nedgangen kom brått, f.eks. som følge av en kraftig nedgang i oljeprisen, jf. boks 5.2 i utvalgets rapport. Utvalget skrev bl.a. at
«En slik utvikling vil kreve vesentlige tilpasninger både i den økonomiske politikken og i lønnsdannelsen. Norges Bank vil trolig redusere styringsrenten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig, finanspolitikken må etter hvert strammes inn som følge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnstakerne må trolig godta en vesentlig svakere utvikling i kjøpekraften. Over tid vil svekkelsen av kronekursen og en lavere lønnsvekst bidra til ny vekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer, og til at arbeidsledigheten etter hvert går ned igjen. Frontfagsmodellen er etter utvalgets mening godt egnet til å bidra til en tilpasning til et lavere kostnadsnivå for å bedre konkurranseevnen.»
Mindre enn ett år etter at utvalget hadde lagt frem sin utredning, begynte oljeprisen å falle. De etterfølgende årene falt oljeprisen markert. På sitt laveste, i januar 2016, var oljeprisen 28 dollar per fat, ned fra 115 dollar i juni 2014. Cappelen-utvalget (NOU 2016: 15), som la frem sin utredning i 2016, mente at Holden III-utvalgets beregninger av konsekvensene av lavere oljepris for norsk økonomi hadde fanget godt opp de mekanismene som faktisk gjorde seg gjeldende etter fallet i prisene på olje og gass i de årene.
Selv om nedgangen i oljeprisen var større enn Holden III-utvalget hadde basert sine skiftberegninger på, og etterspørselen som retter seg mot fastlandsbedriftene falt mer enn forutsatt i beregningene, ble ikke de negative utslagene i norsk økonomi så store som anslått. Sysselsettingen i petroleumsrettet virksomhet falt fra om lag 232 000 i 2013 til 139 000 i 2017, se Hungnes mfl. (2016) og Brasch mfl. (2019). Det ble likevel ingen økning i arbeidsledigheten samlet sett i denne perioden, selv om mer enn 90 000 arbeidsplasser i petroleumsrettet virksomhet forsvant på disse fire årene. Som omtalt i kapittel 8, gikk samlet sysselsetting moderat opp i perioden. Det indikerer at arbeidsmarkedet er fleksibelt og at omstillingsevnen i de berørte næringene og i norsk økonomi er god. Leverandørbedriftene leverer også til andre næringer enn petroleumsvirksomheten og har kompetanse som kan være overførbar til andre sektorer. Naturlig avgang letter også omstillingen av arbeidskraften.
At det gikk forholdsvis bra i norsk økonomi på tross av den kraftige nedgangen i oljeprisen og etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, må ses i sammenheng med en støttende penge- og finanspolitikk, men også en markert bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen, se kapittel 3.8. Eksporten fra Fastlands-Norge falt de første årene etter at oljeprisen falt, men tok seg deretter opp igjen, godt hjulpet av en bedring i konkurranseevnen. Økt optimisme i næringslivet og god vekst i fastlandsinvesteringene bidro også etter hvert til å øke aktiviteten i fastlandsøkonomien. Bedringen i konkurranseevnen skjedde hovedsakelig som følge av en kraftig svekkelse av den nominelle kronekursen, samtidig som lønnsveksten var mer på linje med lønnsveksten hos våre handelspartnere i EU. Mens lønnskostnadene i industrien i Norge var hele 56 pst. høyere enn tilsvarende kostnader i industrien hos våre handelspartnere i EU i 2012, målt i felles valuta, var forskjellen falt til 26 pst. i 2020, se kapittel 3. Et lavere innenlandsk kostnadsnivå styrker næringer som konkurrerer med utenlandske aktører.
Utviklingen siden 2014 kan indikere at den videre nedbyggingen av petroleumsvirksomheten kan forløpe uten store utfordringer for økonomien, selv om det kan bli krevende for deler av leverandørvirksomheten. Det gjelder særlig der kompetansen ved fremstilling av produktene ikke er overførbar til andre sektorer, eller det ikke er mulig å eksportere produktene til andre petroleumsproduserende land. Beregninger utført av SSB viser at omstillingskostnadene knyttet til overgang til annen næringsvirksomhet vil kunne bli små dersom endringene kommer over lang tid, men blir større ved en raskere nedbygging.
7.3 En raskere nedbygging av petroleumsvirksomheten
Et spørsmål er hvordan norsk økonomi vil utvikle seg hvis nedbyggingen av petroleumsvirksomheten skjer raskt. Dette belyses i en rapport som er utarbeidet på oppdrag fra utvalget, ved hjelp av modellen KVARTS (Bjertnæs mfl., 2023b). I det følgende vil vi gå gjennom noen av funnene fra Bjertnæs mfl. (2023) sin rapport.
Referansebanen
Utgangspunktet i referansebanen til Bjertnæs mfl. (2023) er Oljedirektoratets prognoser for forventet utvikling i olje- og gassproduksjonen. Bjertnæs mfl. (2023) har lagt til grunn at produksjonen av petroleum i 2050 er seksti pst. lavere enn i 2022, målt i oljeekvivalenter. Det er om lag i tråd med produksjonsanslagene i figur 7.9 over. Petroleumsprisene anslås å følge prisene i terminmarkedet slik de var i midten av juni 2023. Det tilsier en oljepris i 2026 på i underkant av sytti dollar per fat. Fra og med 2027 anslås olje- og gassprisen å øke med 2,5 pst. per år. I referansebanen faller bruttoproduktet til petroleumsvirksomheten som andel av BNP for Fastlands-Norge fra 30 pst. i 2023 til 19 pst. i 2027, som følge av nedgangen i prisene i terminmarkedet. Lavere produksjon bidrar til at andelen faller videre til fem pst. i 2050.
I KVARTS forutsettes det at både produktinnsatsen målt i faste priser og sysselsetting målt i timeverk i petroleumsvirksomheten følger produksjonen om lag proporsjonalt, slik at de faller med i underkant av 70 pst. fra 2022 til 2050. Investeringene antas å falle mer, med 75 pst. fra 2022 til 2050. Beregningene tar hensyn til at det vil påløpe fjerningskostnader.
Ressursbruken i petroleumsvirksomheten antas å falle fra å utgjøre åtte pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2022 til to pst. i 2048, se figur 7.10.
I referansebanen til Bjertnæs mfl. (2023) anslås veksten i BNP for Fastlands-Norge frem til 2050 på 1,1 pst. i gjennomsnitt per år. Reallønnsveksten anslås til vel ett pst. per år, noe som er moderat sett i et historisk perspektiv.
Alternative beregninger
Bjertnæs mfl. (2023) ser på et skift der petroleumsproduksjonen faller raskere, og i 2050 er drøyt nitti pst. lavere enn i referansebanen. Det innebærer at produksjonen i 2050 er 97 pst. lavere enn i 2022. Investeringene faller enda mer – i 2040 er de redusert med 98 pst. og i 2050 er de ubetydelige. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten faller til null når vi nærmer oss 2050, dvs. rundt 200 mrd. kroner lavere enn i referansebanen (målt i løpende priser).
For å vise de initiale virkningene, og deretter hvordan en sannsynlig politikk-respons virker inn, har Bjertnæs mfl. (2023) gjort beregningen stegvis. Banene er satt opp trinnvis. De to første banene er ikke realistiske, men er likevel nyttig som illustrasjon.
Bane 1 forutsetter samme offentlig forbruk, skatt, rentenivå og valutakurs som i referansebanen.
I bane 2 legges det til grunn stor vekt på konjunkturstabilisering i finanspolitikken med en ekspansiv politikk på kort sikt pga. den reduserte aktiviteten i petroleumsvirksomheten, mens finanspolitikken på lang sikt er innstrammende siden handlingsregelen følges og avsetningen i SPU er lavere enn i referansebanen. Det legges også til grunn at Norges Bank endrer styringsrenten basert på en Taylor-regel for pengepolitikken. Valutakursen holdes uendret.
I bane 3 inkluderes også endringer i valutakursen, og denne banen kan betraktes som den mest realistiske.
Olje- og gassprisen er den samme i de tre banene som i referansebanen. I bane 1 vil denne forutsetningen bare ha betydning for størrelsen på Statens pensjonsfond utland (SPU), ettersom offentlige utgifter og skatter her holdes fast, dvs. upåvirket av endringen i statens inntekter. I bane 2 og 3 vil prisforutsetningene være noe viktigere siden utviklingen i fondskapitalen, og dermed også bruken av fondsmidler på statsbudsjettet, vil avhenge av kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten.
Bane 1: Ingen politikkrespons og uendret valutakurs
Uten politikkrespons gir redusert etterspørsel fra petroleumsvirksomheten vesentlige ringvirkninger for Fastlands-Norge. Ressursbruken i petroleumsvirksomheten faller betydelig raskere enn i referansebanen, og utgjør 0,1 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2050.
Verdiskapingen i fastlandsøkonomien faller betydelig i forhold til referansebanen, i stor grad på grunn av lavere investeringer, se figur 7.13. Det er særlig petroleumsinvesteringene som reduseres, men også investeringene i fastlandsnæringene blir lavere. Privat konsum faller siden disponibel realinntekt for husholdningene går ned, mens lavere import bidrar til å dempe nedgangen i fastlandsøkonomien. I 2035 er nivået på BNP Fastlands-Norge 2,9 pst. lavere enn i referansebanen.
Figur 7.13 Virkning på BNP for Fastlands-Norge i bane 1, med bidrag fra anvendelseskomponentene
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Figur 7.14 Virkning på BNP Fastlands-Norge i tre baner med raskere nedbygging av petroleumsvirksomheten. Avvik fra referansebane i prosentenheter
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Figur 7.15 Virkning på total sysselsetting i tre baner med raskere nedbygging av petroleumsvirksomheten. Avvik fra referansebanen i antall personer (1000)
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Uendrede offentlige utgifter og lavere petroleumsinntekter gir mindre penger til Statens pensjonsfond utland (SPU), og i 2050 er SPU om lag tjue pst. lavere enn i referansebanen.
Reduksjonen i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten mot fastlandsøkonomien fører til redusert sysselsetting. Ifølge Bjertnæs mfl. (2023) sine beregninger vil det være om lag 100 000 færre sysselsatte i 2033, sammenlignet med referansebanen. Den største reduksjonen skjer i skjermede næringer, som bygg og anlegg, kraftforsyning, varehandel, privat tjenesteproduksjon og utleie av forretningsbygg. Sysselsettingen i industrien blir bare beskjedent berørt. Arbeidsledigheten målt ved AKU øker med om lag 1,5 prosentenheter i perioden 2030–2035.
Bane 2: Med finans- og pengepolitisk respons, men uendret valutakurs
I bane 2 legges det til grunn at den offentlige pengebruken og pengepolitikken tilpasses konjunktursituasjonen på kort sikt. De første årene blir finanspolitikken mer ekspansiv for å motvirke oppgangen i arbeidsledigheten. På lengre sikt blir finanspolitikken derimot i større grad innstrammende enn i referansebanen, fordi lavere inntekter fra petroleumsvirksomheten har redusert verdien på pensjonsfondet og handlingsrommet i finanspolitikken.
Norges Bank setter ned styringsrenten for å motvirke økt arbeidsledighet og pengemarkedsrentene følger etter. På 2030-tallet er tremåneders pengemarkedsrente drøyt 2,5 prosentenheter lavere enn i referansebanen.
Politikkresponsen gjennom mer ekspansiv finans- og pengepolitikk gjør at reduksjonen i BNP for Fastlands-Norge blir vesentlig mindre enn i bane 1 uten politikkrespons. Virkningene skjer gjennom flere kanaler. Lavere rente bidrar til å øke husholdningenes disponible inntekt, og konsumet blir høyere enn i bane 1. Det lavere rentenivået bidrar også til å øke fastlandsinvesteringene. Videre øker offentlig konsum. I motsatt retning trekker at reduksjonen i import er mindre i denne banen enn i banen uten politikkrespons. De første årene blir BNP for Fastlands-Norge 0,7 pst. lavere enn i referansebanen, og fra og med 2032 er den tilbake på samme nivå som i referansebanen.
I denne banen blir fallet i sysselsettingen de første årene klart mindre enn i banen uten politikkrespons. I årene 2030–2035 blir sysselsettingen om lag 40 000 personer lavere enn i referansebanen. Arbeidsledigheten øker sammenlignet med referansebanen, men økningen de første 10–15 årene er klart mindre enn uten politikkrespons.
Bane 3: Med finans- og pengepolitisk respons, og i tillegg endringer i valutakursen
I denne banen endres også valutakursen. Norges Banks rentenedsettelser og en svekkelse av handelsbalansen bidrar til å svekke kronen. Det bidrar til å bedre konkurranseevnen til norsk industri. Som et resultat av det øker eksporten og importen blir lavere. Samlet sett blir de negative utslagene i verdiskapingen i fastlandsøkonomien og sysselsettingen enda noe mindre på mellomlang sikt i denne banen enn i bane 2, se figur 7.14. Sysselsettingen blir på det meste om lag 25 000 personer lavere enn i referansebanen, se figur 7.15.
Som en konsekvens av at utslagene på veksten i fastlandsøkonomien og arbeidsmarkedet blir mindre holder ikke Norges Bank renten lav like lenge som i bane 2. På lengre sikt blir derfor økningen i investeringer og privat konsum som følge av lavere rente noe mindre. Samlet sett blir verdiskapingen på lengre sikt noe mindre når man tar hensyn til endringer i valutakursen (bane 3) enn i bane 2, mens tilbakeslaget de første årene blir mer kortvarig. I beregningene blir BNP Fastlands-Norge 0,4 pst. lavere enn i referansebanen i 2050, mens konsumet i husholdninger blir nær 2 pst. lavere. Reallønnen blir 1,7 pst. lavere enn i referansebanen i 2050.
En raskere nedbygging av petroleumsvirksomheten innebærer også en lavere kontantstrøm fra næringen og dermed lavere verdi på SPU, men dette motvirkes i noen grad av svakere krone. Den reduserte verdien av SPU trekker isolert sett i retning av lavere oljekorrigert budsjettunderskudd, mens økt arbeidsledighet trekker i motsatt retning. Beregningene viser at den sistnevnte effekten dominerer slik at det oljekorrigerte budsjettunderskuddet øker i nesten hvert eneste år frem til 2050.
7.4 Utviklingen i driftsbalansen mot utlandet
Siden siste halvdel av 1970-tallet har inntekter fra eksport av olje og gass gitt store overskudd i handelen med utlandet. I tillegg har vi etter hvert fått høye rente- og utbytteinntekter fra SPU, slik at overskuddet på driftsbalansen, som er summen av handelsbalansen og rente- og stønadsbalansen, er enda høyere.
Ved inngangen til 1970-tallet var handelen med utlandet i balanse. Da oljesektoren ble bygget opp, økte konsumet og investeringene mer enn økningen i produksjonen, slik at vi fikk store underskudd på driftsbalansen. Etter hvert som petroleumsinntektene økte, snudde underskuddet på driftsbalansen til store overskudd.
For å få glede av de store valutainntektene fra olje- og gassektoren må Norge importere varer og tjenester fra utlandet. Eksport er nødvendig for å skaffe valuta til import. Kapasiteten til å produsere varer og tjenester innenlands er begrenset av den tilgjengelige arbeidskraften og kapitalen. Økt etterspørsel innen skjermede næringer har bidratt til å flytte arbeidskraft over fra konkurranseutsatt sektor, og det har som ventet gitt et økende underskudd på handelsbalansen utenom olje- og gasseksporten.
Et viktig spørsmål er om balansen i utenriksøkonomien vil utfordres etter hvert som petroleumsinntektene faller. Målt som andel av fastlands-BNP var underskuddet på handelsbalansen utenom eksport av olje og gass i 2022 på vel elleve pst., se figur 7.16. Har vi spart opp nok gjennom SPU til å kunne finansiere et slikt underskudd fremover? Et enkelt regnestykke kan belyse dette spørsmålet, men det må gjøres enkelte justeringer.
Petroleumsinvesteringene har et høyt importinnhold. Hungnes mfl. (2022) har beregnet at i overkant av førti pst. av investeringene i petroleumsvirksomheten leveres enten direkte eller indirekte via import. Videre er importandelen i produktinnsatsen i petroleumsvirksomheten i underkant av førti pst. Når petroleumsvirksomheten fases ut vil denne importen avta slik at svekkelsen av handelsbalansen reduseres. Hvis vi justerer handelsbalansen for den anslåtte petroleumsrelaterte importen blir underskuddet i 2022 på 8,5 pst. av BNP for Fastlands-Norge, se figur 7.16.
Figur 7.16 Handelsbalanse. Pst. av fastlands-BNP. 1981–20221
1 Som et anslag på petroleumsrelatert import er det lagt til grunn førti pst. av nivået på investeringene og produktinnsatsen i petroleumsvirksomheten.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Figur 7.17 Handelsbalanse og driftsbalanse overfor utlandet i referansebanen, og driftsbalanse ved raskere nedbygging av petroleumsvirksomheten (bane 3). Andel av samlet BNP. 2000–2050. Pst.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Det er rimelig å anta at kapital og arbeidskraft som i dag brukes til å levere til investeringer og drift på sokkelen, i stedet kan benyttes til å produsere produkter som kan øke eksporten eller redusere importen når petroleumsvirksomheten avtar. Dersom vi antar at disse ressursene kan benyttes til eksportvirksomhet med samme produktivitet som i lignende eksportvirksomhet, får vi et justert underskudd på handelsbalansen til anslagsvis 5,6 pst. BNP for Fastlands-Norge.
På den annen side må vi også ta hensyn til at vi har et underskudd på rente- og stønadsbalansen utenom inntektene fra SPU som må dekkes. I 2022 utgjorde dette underskuddet om lag fem pst. av BNP for Fastlands-Norge. Av dette underskuddet var førti pst. netto overføringer til utlandet, mens resten var underskudd på lønns- og formuesinntekter med utlandet.
Det justerte underskuddet på handelsbalansen og underskuddet på rente- og stønadsbalansen utenom inntektene fra SPU blir til sammen om lag som forventet realavkastning fra fondet, som i 2022 tilsvarte 10,4 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Det enkle regnestykket tilsier dermed at underskuddet på handelsbalansen vil kunne dekkes av finansieringsbidrag fra SPU. Det må understrekes at dette regnestykket bare tar utgangspunkt i nåsituasjonen, og ikke tar hensyn til hvordan sentrale variabler kan utvikle seg fremover. Den tentative konklusjonen er likevel godt i samsvar med referansebanen i Bjertnæs mfl. (2023), der det anslås at lavere petroleumsinntekter innebærer at overskuddet på driftsbalansen vil falle over tid, men at det fortsatt vil være et betydelig overskudd i 2050, se figur 7.17. Dersom petroleumsvirksomheten nedbygges raskere, som analysert i bane 3 i Bjertnæs mfl. (2023), fører reduksjonen til at driftsbalansen er nær null i 2050. Det er viktig å understreke at det er betydelig usikkerhet ved alle slike langsiktige analyser.
7.5 Utvalgets vurderinger
Petroleumsvirksomheten har i femti år bidratt til å løfte verdiskaping, inntekter og velstand i norsk økonomi. Produksjon av olje- og gass har gitt oss store inntekter som er blitt spart i Statens pensjonsfond utland, og samtidig bidratt til lønnsom og verdifull næringsvirksomhet og arbeidsplasser på fastlandet. Bruken av fondsmidler over statsbudsjettet gir mulighet for høyere offentlig velferd og ytelser, og lavere skatter, enn vi ellers ville hatt.
Fondet og handlingsregelen ble etablert for å sikre en gradvis og jevn innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi, og samtidig sørge for at også senere generasjoner skal få glede av petroleumsressursene.
Så langt har vi lyktes godt. Inntektene fra petroleumsvirksomheten og vår håndtering av dem har medvirket til at Norge i dag er et av landene i verden med høyest inntekt per innbygger og at det norske folk er eier av et av de største statlige investeringsfondene i verden. Den økte rikdommen har gitt økt etterspørsel i offentlig og skjermet sektor, blant annet etter tjenester som ikke kan importeres. I tråd med teorier om hvordan ressursrike land kan nyttiggjøre seg en valutagave, fikk vi en lengre periode med realappresiering av valutakursen og svekkelse av vår kostnadsmessige konkurranseevne overfor utlandet, særlig fra rundt 2000 og frem til 2014. Det var i stor grad et resultat av en planlagt innfasing av petroleumsressurser i norsk økonomi, og det ga realøkonomisk rom for at ressurser kunne flyttes fra konkurranseutsatte næringer utenfor petroleumsrelatert virksomhet til skjermet sektor. Det høye kostnadsnivået var samtidig en utfordring for konkurranseutsatte virksomheter.
Det har hele tiden vært ventet at aktiviteten i petroleumsvirksomheten, og etterspørselen som retter seg mot fastlandsøkonomien, etter hvert vil avta. Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten som retter seg mot fastlandsøkonomien har allerede falt markert de siste ti årene, fra rundt 13 pst. i 2013 til 8 pst. i 2022, målt som andel av økonomien. Petroleumsproduksjonen vil likevel trolig øke noe på kort sikt, før den antas å gå gradvis nedover.
Erfaringene fra årene etter oljeprisfallet i 2014 tyder på at det er god omstillingsevne i norsk økonomi. Lønnsdannelsen bidro den gang til lavere lønnsvekst, tilpasset den endrede økonomiske virkeligheten, og kronekursen falt. Det ga en betydelig styrking av norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne. Det norske arbeidsmarkedet viste seg også fleksibelt. Selv om 90 000 petroleumsrelaterte arbeidsplasser gikk tapt i løpet av fire år, økte sysselsettingen for økonomien samlet sett og arbeidsledigheten økte bare relativt kortvarig. Bedringen i konkurranseevnen var trolig medvirkende til at ledige ressurser relativt raskt fikk ny anvendelse i andre næringer. Leverandørbedriftene viste seg omstillingsdyktige – de hadde i utgangspunktet leveranser også til andre næringer enn petroleumsvirksomheten og kompetanse som også kunne brukes til andre typer produksjon.
Fremover vil det være stort behov for kvalifisert arbeidskraft i mange næringer. Selv om ingen enkeltnæringer vil ha samme lønnsomhet eller utgjøre en tilsvarende drivkraft for totaløkonomien, er det gode utsikter til at ressurser som frigjøres fra petroleumsvirksomheten og leverandørindustrien vil komme til anvendelse på andre områder av økonomien. Hensynet til stabilitet i økonomien tilsier at politikkutformingen bør legge til rette for en gradvis utfasing og omstilling. Fremskrivinger fra SSB viser at en gradvis og jevn utfasing av petroleumsvirksomheten vil bety begrensede omstillingskostnader for norsk økonomi. Dersom utfasingen derimot skulle komme brått eller skje raskere, vil konsekvensene for norsk økonomi kunne bli større og mer belastende. Den økonomiske politikken og lønnsdannelsen vil være viktig for å motvirke at omstillingen gir mer varige negative virkninger for arbeidsmarkedet og økonomien for øvrig. I beregningene av en raskere nedbygging av petroleumsaktiviteten i Bjertnæs mfl. (2023c) bidrar en svakere krone og noe lavere reallønn til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen, noe som letter omstillingen og demper økningen i arbeidsledigheten.
De relativt høye prisene på olje og gass nå innebærer betydelige petroleumsinntekter og tilsier at Statens pensjonsfond utland (SPU) vil fortsette å vokse i enda noen år, så lenge ikke verdens børser går ned eller kronen styrker seg. Men etter hvert vil petroleumsinntektene avta og fondet vil vokse saktere, samtidig som utgiftene til folketrygden og helse og omsorgsoppgaver øker. Da vil handlingsrommet i finanspolitikken bli mindre. Det vil etter hvert bli utfordrende å opprettholde det offentlig finansierte velferdsnivået på en bærekraftig måte uten å øke skattene eller få til strukturelle endringer som isolert sett bedrer offentlige finanser.
Rammeverket vårt, med sparingen i SPU og handlingsregelen, har gjennom innfasingsperioden bidratt til å skjerme statsbudsjettet og norsk økonomi for store svingninger i petroleumsprisene. Etter hvert som petroleumsformuen er hentet opp og overført til fondet, og etterspørselen fra petroleumssektoren betyr mindre for norsk økonomi, er vi gradvis blitt mindre sårbare for svingninger i olje- og gasspriser, men samtidig mer sårbare for svingninger i internasjonale finansmarkeder. Når fondet nå finansierer over 20 pst. av statsbudsjettet, eller nær 17 pst. av offentlige utgifter, utgjør usikkerhet omkring fondsverdien en betydelig risiko for en fortsatt stabil utvikling i økonomisk utvikling. Denne risikoen tilsier tilbakeholdenhet i den årlige bruken av fondsmidler.
Det er etter utvalgets vurdering viktig at det legges betydelig vekt på hensynet til stabilitet i norsk økonomi og konkurranseutsatt sektor også fremover. Med lavere inntektsvekst og et stort press i retning av økte offentlige utgifter, vil det bli behov for å gjøre vanskelige prioriteringer i den økonomiske politikken. Det kan bli et økende press på handlingsregelen, og det blir viktig at vi hegner om rammeverket for den økonomiske politikken. En aktiv stabiliseringspolitikk i krisetider forutsetter også tilbakeholdenhet i normale tider. Det vil alltid være enklere å øke pengebruken, enn det er å redusere den. I normale og gode tider bør derfor bruken av fondsmidler ligge godt under tre pst. av SPU. Det gir handlingsrom i møte med økonomiske tilbakeslag eller fall i fondsverdien, og det gjør offentlige finanser bedre rustet til å møte de statsfinansielle utfordringene som venter oss på noe lengre sikt. Petroleumsressursene må heller ikke bli til hinder for at det gjennomføres strukturreformer, som kan bedre vekstevnen i økonomien, øke sysselsettingen, styrke statsfinansene og dermed bedre velferden.
Lønnsdannelsen bør fortsatt innrettes i tråd med frontfagsmodellen, slik at vi ivaretar en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor. Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet er stort nå, og selv om det ligger an til å falle fremover grunnet lavere petroleumsinntekter, anslår Bjertnæs mfl. (2023b) et betydelig overskudd på driftsbalansen også i 2050. Disse beregningene tyder på at det ikke er behov for en ytterligere forbedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen fra nivået i 2022 for å finansiere økte importbehov i overskuelig fremtid. Dersom utfasingen av petroleumsvirksomheten skjer raskere enn forutsatt, eller finansieringsbidraget fra SPU skulle bli markert redusert, kan det gi behov for en bedre kostnadsmessig konkurranseevne enn nivået i 2022 for å lette omstillingene. En støttende finanspolitikk og fleksibel inflasjonsstyring som bidrar til høy og stabil produksjon og sysselsetting, vil også være viktig.
7.6 Referanser
Bjertnæs, G. H. M., Boug, P., Brasch, T. v., Bye, B., Cappelen, Å., Fæhn, T., Graber, M., Gundersen, T. S., Hammersland, R., Holmøy, E., Hungnes, H., Jasinski, M., Kaushal, K. R., Kolsrud, D., Quaghebeur, E., Skretting, J., Stølen, N. M., Tretvoll, H. og Vigtel, T. C. (2023). Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.
Bjertnæs, G. H. M., Bye, B., Cappelen, Å., Hammersland, R., Holmøy, E. og Hungnes, H. (2023). Referansebanen. I Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget (s. 69–98), red. av G. H. M. Bjertnæs, P. Boug, T. v. Brasch og T. C. Vigtel. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.
Cappelen, Å., Hungnes, H., Jasinski, M. og Skretting, J. (2023). Raskere nedbygging av petroleumsnæringen. I Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget (s. 152–171), red. av G. H. M. Bjertnæs, P. Boug, T. v. Brasch og T. C. Vigtel. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.
Hungnes, H., M. S, og B. Strøm (2022). «Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi: Basert på endelige nasjonalregnskapstall for 2020», Rapporter 2022/49, Statistisk sentralbyrå.
IEA (2023). World Energy Outlook 2023.
IPCC (2022). Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change.
NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. Finansdepartementet.
NOU 2016: 15 Lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske utviklingstrekk. Finansdepartementet.
Fotnoter
Petroleumsrenten er definert som driftsresultatet i sektoren inkludert indirekte skatter, fratrukket kapitalslit og antatt normal realavkastning på fire pst. på kapitalen i sektoren.