13 Nærmere om enkelte sakstyper som behandles i statsråd

13.1 Om dette kapittelet

I dette kapitlet redegjøres det for ulike sakstyper som behandles av Kongen i statsråd og hvordan den kongelige resolusjonen skal settes opp for den aktuelle sakstypen.

I gjennomgangen av de ulike sakstypene gis en kort redegjørelse for sakstypen, hva en avgjørelse i saken innebærer og om den aktuelle sakstypen alltid skal behandles i statsråd. Det redegjøres også for hva som kreves av forberedelsen i saken, for eksempel om saken skal sendes på alminnelig høring, forelegges andre departementer og/eller regjeringsbehandles.

I punktene om utforming av kongelige resolusjon for de ulike sakstypene gis det veiledning om utforming av overskrift og tilråding samt hva foredraget må inneholde. I vedleggene II til X gis eksempler på kongelige resolusjoner i ulike sakstyper. Veiledningen i dette kapitlet og eksemplene i vedleggene, gir føringer for utforming av kongelige resolusjoner, men gir ikke en utttømmende fremstilling. Føringene kan fravikes i det enkelte tilfellet, dersom det er behov for det.

Ved forberedelsen av en sak, forutsettes det at saksbehandler setter seg inn i både det generelle kapitlet om utforming av kongelige resolusjoner, jf. kapittel 12, og kapitlet om utformingen av den konkrete sakstypen. I tillegg må saksbehandler nøye ha vurdert de spørsmålene som er omtalt i kapittel 11.

13.2 Proposisjoner og meldinger

13.2.1 Saker om proposisjoner og meldinger

Reglene om regjeringens forslagsrett og Stortingets behandling av regjeringens forslag følger av Grunnloven og konstitusjonell praksis.

Proposisjon («Prop.») benyttes når regjeringen ber Stortinget om å fatte vedtak. Forslagene kan gjelde lovvedtak (nye lover eller endring av eksisterende lover, «Prop L») eller stortingsvedtak («Prop. S»). En og samme proposisjon kan inneholde både forslag til lovvedtak, budsjettvedtak og alminnelige stortingsvedtak («Prop. LS»). En proposisjon kan også inneholde en del som har karakter av å være en melding til Stortinget.

Melding til Stortinget («Meld. St.») benyttes når regjeringen vil presentere saker for Stortinget uten å fremme forslag til vedtak.

Fremstillingen nedenfor konsentreres om behandling av proposisjoner og meldinger i Kongen i statsråd og enkelte temaer knyttet til utformingen og produksjonen av dokumentene. I veiledningen Regjeringens forhold til Stortinget omtales en rekke andre temaer knyttet til fremleggelsen av proposisjoner og meldinger for Stortinget og Stortingets behandling av sakene. Temaer som frister for fremleggelse av sakene, overbringelse og referering av sakene og retting av feil i sakene omtales derfor ikke her. Det gjør heller ikke opplysningsplikten overfor Stortinget, som også er omtalt i veiledningen Regjeringens forhold til Stortinget.

Relevant informasjon for arbeidet med proposisjoner og meldinger er for øvrig gitt blant annet i Om r-konferanser, Utredningsinstruksen, Lovteknikk og lovforberedelse og Statlig budsjettarbeid. Folkerettslige avtaler har eksempler på utforming av proposisjoner til Stortinget i forbindelse med inngåelse av folkerettslige avtaler. På Depweb på departementenes intranettsider ligger dessuten informasjon knyttet til dokumentproduksjonen under tjenesten «Design og trykk»/«Regjeringsdokumenter».

13.2.2 Proposisjoner og meldinger i statsråd

Som omtalt i punkt 7.1 skal fremleggelse av proposisjoner og meldinger for Stortinget behandles av Kongen i statsråd. Det er innholdet i den aktuelle proposisjonen eller meldingen som utgjør saksgrunnlaget for avgjørelsen i statsråd. Det skal derfor ikke skrives en kongelig resolusjon i slike saker, se kapittel 2. For slike saker er det proposisjonens eller meldingens tittel som skal føres på statsrådslisten, og det er denne som leses opp (foredras) i statsråd, se kapittel 3 og vedlegg 1 «Rutinebeskrivelse for oppmelding mv. av saker til statsråd».

Det er bare ett departement som kan fremme en proposisjon eller melding. Dersom det er viktig å markere utad at flere departementer har deltatt i arbeidet, omtales dette i innledningen til proposisjonen eller meldingen.

Før en lovproposisjon skal behandles i statsråd, må et ferdig utkast, inklusive kommentarer til lovteksten (spesialmotivene), forelegges Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet for lovteknisk gjennomgang, se Utredningsinstruksen og Lovteknikk og lovforberedelse.

13.2.3 Kort om utforming av proposisjoner og meldinger

DSS har maler for regjeringsdokumenter, herunder proposisjoner og meldinger til Stortinget. Malene skal benyttes. De ligger på det departementsinterne Depweb. Teknisk redaksjon i DSS kan bistå ved bruk av malene. De saksansvarlige i departementene bør tidlig i prosessen ta kontakt med Teknisk redaksjon hvis det er behov for opplæring eller annen type bistand.

Nummer på proposisjonen eller meldingen tildeles av Teknisk redaksjon i DSS.

Tittelen på proposisjonen eller meldingen skal sikre at dokumentet er lett å gjenfinne i ettertid, og tittelsen skal angi sakens tema på en kortest mulig måte. For å markere at tittelen ikke er uttømmende for innholdet kan en eventuelt avslutte med «mv.» i tittelen.

For oppbygging av lovproposisjoner, utforming av lovforslag mv., se Lovteknikk og lovforberedelse. Se også kravene i forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger.

Proposisjoner eller meldinger skal ikke gjengi regjeringens interne politiske vurderinger eller referere til eventuell uenighet innad i regjeringen, med unntak av de sakene hvor en eller flere statsråder tar dissens ved behandlingen av saken i statsråd, se kapittel 15.

Valg av målform (nynorsk eller bokmål) er regulert i lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentlig tjeneste (mållova) med tilhørende forskrift. Etter loven § 8 skal statsorganer som departementene veksle mellom målformene i publikasjonene de utgir, og det er i forskriften § 6 fastsatt at ingen av målformene skal være representert med mindre enn 25 prosent. Prosentfordelingen for proposisjoner, meldinger og andre publikasjoner regnes på grunnlag av samlet antall tekstsider på henholdsvis nynorsk og bokmål. Hvert enkelt departement må derfor holde nødvendig oversikt slik at de over tid sikrer en andel på minst 25 prosent av hver målform. Kulturdepartementet kan gi nærmere veiledning.

Alle proposisjoner skal ha samme type avslutning. Denne avslutningen har tre deler:

«Tilrådingen». Dette er departementets formelle tilråding til Kongen i statsråd om å legge proposisjonen eller meldingen frem for Stortinget. I tilrådingen gjengis proposisjonens tittel.

«Stadfestelsen». Dette er Kongen i statsråds godkjennelse av at Stortinget bes om å treffe vedtak i samsvar med vedlagte forslag. I stadfestelsen gjengis overskriften på selve forslaget til vedtak.

«Forslag til vedtak». Dette er selve lov- eller stortingsvedtaket som Kongen i statsråd ber Stortinget om å treffe. Vedtaket skal ha en overskrift hvor tittelen på proposisjonen gjengis. For å holde de ulike forslagene til vedtak fra hverandre, skal de skilles fra hverandre ved hjelp av romertall. I proposisjoner som inneholder forslag til både lovvedtak og alminnelige stortingsvedtak, skilles de to kategoriene fra hverandre ved hjelp av store bokstaver. (Lovvedtak (A) og alminnelige stortingsvedtak (B)).

Meldinger til Stortinget inneholder ikke forslag til vedtak. Tilrådingen fra departementene går derfor bare ut på at meldingen blir sendt Stortinget. Meldingens tittel gjengis i tilrådingen.

I vedlegg XIV er det gitt eksempler på avslutningen av proposisjoner og meldinger.

13.2.4 Bruk av vedlegg

Informasjon som er av sentral betydning inntas i selve proposisjonen eller meldingen. Det er ellers mulig å operere med tre former for vedlegg:

Trykte vedlegg som tas inn i dokumentet, men plasseres etter forslag til vedtak.

Særskilte vedlegg som trykkes for seg, men følger dokumentet, og som det henvises til på dokumentets forside (omslagssiden). Hvis et lovforslag bygger på en offentlig utredning (NOU), er det eksempelvis vanlig å legge den ved proposisjonen som et særskilt vedlegg.

Utrykte vedlegg brukes som betegnelse på dokumenter som mer uformelt oversendes Stortinget i umiddelbar tilknytning til fremleggingen av en proposisjon eller melding. Slike dokumenter kan til tross for navnet være trykket. Det kan for eksempel være rapporter eller avtaler som ikke er trykket som en del av proposisjonen eller meldingen.

Det har vært reist spørsmål ved den konstitusjonelle betydningen av utrykte vedlegg. I brev 17. juni 1993 konkluderer Stortingets presidentskap med at slike vedlegg ikke kan regnes som en del av det konstitusjonelle saksfremlegget, med mindre selve det konstitusjonelle dokumentet (proposisjonen eller meldingen) inneholder både en uttrykkelig omtale av de relevante opplysningene i vedlegget og en henvisning til vedlegget. I brevet legges det til grunn at dette også må gjelde i forhold til regjeringens opplysningsplikt.

Ved bruk av vedlegg bør det i proposisjonen eller meldingen tas inn uttrykkelige henvisninger til relevante punkter i vedlegget dersom vedlegget inneholder informasjon som kan være av sentral betydning for Stortingets behandling av saken.

Ved bruk av utrykte vedlegg må fagdepartementet avklare spørsmål knyttet til oversendelsen av dokumentet (oversendelsesmåte, ønsket antall eksemplar etc.). Det gjøres direkte med komitesekretæren for den komiteen saken hører under. Utrykte vedlegg sendes ikke til Statsministerens kontor, og det er fagdepartementet som har ansvaret for at Stortinget får disse.

13.2.5 Trykking og publisering

Teknisk redaksjon i DSS har ansvaret for samordning og styring av produksjonen av regjeringens dokumenter til Stortinget. Teknisk redaksjon følger hele produksjonsprosessen frem til ferdige publiseringsversjoner. De saksansvarlige i departementet bør tidlig i prosessen ta kontakt med redaksjonen. Det vil da bli holdt et oppstartsmøte mellom redaksjonen og de ansvarlige i fagdepartementet for å informere om gangen i prosessen.

Departementene har ansvaret for grundig korrekturlesning av manus før trykkingsordre gis. Teknisk redaksjon konsulterer ved behov med Statsministerens kontor om spørsmål knyttet til tekniske og designmessige krav.

Proposisjoner og meldinger skal ikke fremmes i statsråd før de foreligger ferdig trykte og klare for å legges ut på Internett. I spesielle tilfeller kan foreløpige utgaver benyttes, se punkt 13.2.6. Dokumentet skal som hovedregel foreligge ferdig trykt før behandlingen i forberedende statsråd som normalt holdes torsdag kl. 12.45 samme uke som statsråd holdes.

Alle proposisjoner og meldinger skal, etter at saken er behandlet i statsråd, publiseres på www.regjeringen.no med lenke til oppføringen av den aktuelle saken i «Offisielt fra statsråd», se punkt 11.8. Publiseringen foretas av Teknisk redaksjon i DSS. Departementet skal ha utarbeidet en «ingress» som skal publiseres sammen med proposisjonen eller meldingen på www.regjeringen.no. Ingressen skal leveres til Teknisk redaksjon i DSS i god tid før statsrådsbehandlingen. Den skal kortfattet forklare hovedinnholdet i proposisjonen eller meldingen. Teknisk redaksjon kan gi veiledning om hva ingressen bør inneholde. For budsjettproposisjonene om høsten, herunder skatte-, avgifts- og tollproposisjonen (Meld. St. 1, Prop. 1 S og Prop. 1 LS), har Finansdepartementet fastsatt egne prosedyrer for publisering. Finansdepartementet utarbeider hvert år et hovedbudsjettrundskriv for kommende budsjettår som gir retningslinjer for arbeidet med statsbudsjettforslaget. Spørsmål knyttet til retningslinjene rettes til Finansdepartementet.

13.2.6 Foreløpig utgave

Hvis det ikke er mulig å fremme en ferdig trykt proposisjon eller melding, må det innhentes et særskilt samtykke fra ekspedisjonssjefen i Innenriksavdelingen ved Statsministerens kontor til å benytte en «foreløpig utgave». Denne løsningen tillates bare i spesielle unntakstilfeller. Løsningen gir blant annet dårligere tilgjengelighet for Stortinget fordi de ikke får en kvalitetssikret elektronisk utgave.

Dersom Statsministerens kontor tillater at dokumentet legges frem som en foreløpig utgave, må det lages et midlertidig trykk av DSS, DepMedia før saken legges frem i statsråd. Teknisk redaksjon gir veiledning når det gjelder produksjon av den foreløpige utgaven. Etter statsråd vil DSS sørge for at nødvendige eksemplarer straks blir sendt til Stortinget. Når den endelige utgaven er ferdig produsert, makuleres den foreløpige utgaven.

Den endelige utgaven skal innholdsmessig være identisk med den foreløpige utgaven. Med mindre det dreier seg om helt bagatellmessige korrekturfeil, som for eksempel feil tegnsetting eller en stavefeil, kan feil i den foreløpige utgaven ikke rettes i den trykte utgaven. Dersom det oppdages feil i den foreløpige utgaven, må den ordinære prosedyren for retting av feil følges, se «Regjeringens forhold til Stortinget».

Hvis det sendes rettebrev før endelig trykk av proposisjonen eller meldingen, kan det tas inn en fotnote i den endelige trykte versjonen som viser til at det er sendt et rettebrev og hva som står i rettebrevet. I nettversjonen lages det også en elektronisk lenke til rettebrevet.

13.2.7 Utlevering til departementene og oversendelse til Stortinget

Når proposisjonen eller meldingen er ferdig trykt, leverer trykkeriet opplaget til DSS. DSS bringer deretter et visst antall eksemplarer til vedkommende departements statsrådsforværelse og til Statsministerens kontor. Forhåndseksemplarer må aldri gis videre til utenforstående før statsråd er holdt.

Straks etter statsråd blir proposisjoner og meldinger oversendt fra Statsministerens kontor til Stortingets presidentskap som vedlegg til et brev. Øvrige eksemplarer til Stortinget sendes direkte fra DSS.

13.2.8 Særlig om budsjettproposisjoner

Regjeringens årlige budsjettforslag legges frem for Stortinget i flere forskjellige dokumenter:

• I Meld. St. 1 «Nasjonalbudsjettet» gir regjeringen en oversikt over den økonomiske utviklingen og begrunner sine prioriteringer. Meldingen fremmes av Finansdepartementet.
• Prop. 1 S «Gul bok» inneholder en samlet fremstilling av alle regjeringens forslag til budsjettvedtak for det kommende budsjettåret. I forslaget til vedtak blir det samlede statsbudsjettet fordelt på kapitler og poster etter departement. Fagproposisjonene, se neste kulepunkt, er vedlegg til «Gul bok». Alle forslagene til vedtak tas inn i «Gul bok». Forslagene må gjengis helt identisk i fagproposisjonene og i «Gul bok». Prop. 1 S «Gul bok» fremmes av Finansdepartementet.
• Mer utfyllende informasjon med nærmere begrunnelser for de enkelte bevilgningsforslagene og opplysninger om oppnådde resultater kommer i egne «fagproposisjoner» som fremmes av det enkelte departement. Disse heter også Prop. 1 S. Normalt fremmes fagproposisjonene i statsråd én uke før «Gul bok». I avslutningen av fagproposisjonene tilrådes statsrådet om å føre opp forslagene til vedtak i «Gul bok». Det er således bare «Gul bok» og ikke fagproposisjonene som inviterer Stortinget til vedtak.
• Prop. 1 LS inneholder forslag til skatte-, avgifts- og tollvedtak samt forslag til endringer i skatte- og avgiftslovgivningen knyttet til budsjettet. Proposisjonen fremmes av Finansdepartementet.

Finansdepartementet er fagdepartement for statlig budsjettarbeid og gir ut veilederen «Statlig budsjettarbeid». Spørsmål om utformingen av budsjettdokumentene, herunder de ulike budsjettvedtakene, rettes til Finansdepartementet. Som omtalt i punkt 13.2.5 utarbeider Finansdepartementet hvert år et hovedbudsjettrundskriv for kommende budsjettår som gir retningslinjer for arbeidet med statsbudsjettforslaget. Spørsmål knyttet til retningslinjene rettes også til Finansdepartementet.

Alle proposisjoner og meldinger som fremlegges som en del av det årlige budsjettfremlegget blir offentlige og oversendes Stortinget samtidig. Disse dokumentene fremmes i flere statsråd i september, men unntas da først fra offentlighet, se punkt 11.8. Dokumentene offentliggjøres og sendes til Stortinget samtidig med at finanstalen holdes. Finansdepartementet, i samråd med Statsministerens kontor, fastsetter prosedyre for offentliggjøring av budsjettet, se Finansdepartementets årlige hovedbudsjettrundskriv.

Proposisjoner med forslag til endringer i neste års budsjett og proposisjoner med forslag til endringer i vedtatt budsjett er også omtalt i retningslinjene Regjeringens forhold til Stortinget.

13.3 Saker om sanksjon, ikraftsetting og delt ikraftsetting av lover

13.3.1 Saker om sanksjon av lover

For at Stortingets lovvedtak skal bli til lov, må Stortingets vedtak sanksjoneres av Kongen i statsråd, se Grunnloven § 77. Etter Grunnloven har Kongen i statsråd således en «medavgjørelsesrett» på vedtakelse av nye lover og endringer i lover (såkalt «suspensivt veto»). Når loven er sanksjonert, er den å regne som lov. Manglende sanksjon innebærer at loven ikke er gyldig vedtatt, og den har ingen rettsvirkninger. Grunnlovsendringer skal derimot ikke sanksjoneres, se punkt 11.9 om kunngjøring av grunnlovsendringer og punkt 13.3.3 om ikraftsetting av grunnlovsendringer.

Dersom Stortingets lovvedtak bygger på en lovproposisjon, skal den kongelige resolusjonen om sanksjon fremmes av det departementet som fremmet proposisjonen.

I forbindelse med at Stortinget behandler en lovproposisjon kan stortingsrepresentanter og/eller Stortingets presidentskap fremme forslag om (endringer i) andre lover. Hvis proposisjonen og disse endringsforslagene vedtas samlet av Stortinget, skal kongelig resolusjon om sanksjon fremdeles fremmes av det departementet som fremmet lovproposisjonen. Dersom lovforslagene fremmet og vedtatt på Stortinget ikke har noen sammenheng med en lovproposisjon, skal kongelig resolusjon om sanksjon fremmes av det departementet som loven hører under etter den alminnelige ansvarsdelingen mellom departementene.

Respekt for Stortingets vedtak til lov tilsier at Stortingets vedtak til lov skal sanksjoneres så raskt som mulig, det vil normalt si i første statsråd etter at Stortinget har vedtatt loven. Departementet som har ansvaret for å fremme sanksjonssaken kan derfor for eksempel ikke vente på en avklaring av når loven skal tre i kraft før sak om sanksjon av loven fremmes for statsråd, med mindre dette avklares umiddelbart eller i løpet av kort tid etter Stortingets lovvedtak.

Når Stortinget har fattet lovvedtak, blir lovvedtaket oversendt til Statsministerens kontor. Statsministerens kontor videresender underretningen om vedtaket til ansvarlig departement. Departementet må imidlertid sørge for å fremme kongelig resolusjon om sanksjon uavhengig av om det har mottatt lovvedtaket fra Statsministerens kontor. Departementene må følge med på hvilke lovvedtak som er truffet av Stortinget på Stortingets hjemmeside.

Statsministerens kontor meddeler Stortinget sanksjonsvedtakene som er fattet av Kongen i statsråd. Som forutsatt i Stortingets forretningsorden, refereres sanksjonsvedtakene i et stortingsmøte, men dette har ingen betydning for lovens gyldighet.

For at lovene som er vedtatt i en stortingssesjon, ikke skal forkastes, må sanksjonen skje før siste hverdag i september måned, jf. Grunnloven § 80 tredje ledd. I praksis innebærer det at sanksjonsvedtaket må fattes senest i det siste statsråd i september. Departementene må imidlertid bestrebe seg på å fremme sanksjonsvedtakene på et tidligere tidspunkt, slik at de kan refereres for Stortinget i rimelig tid før sesjonsslutt. Stortinget vil normalt holde siste møte i slutten av september måned.

I år hvor det er stortingsvalg, møtes Stortinget normalt ikke på nytt etter at forhandlingene avsluttes i juni. Stortinget har derfor i valgår ønsket at alle sanksjonsvedtak kan refereres før Stortinget tar sommerferie.

Det er datoen for når loven sanksjoneres i statsråd som blir lovens dato. Ved sanksjon tildeler Statsministerens kontor loven et nummer. Lovene nummereres fra nummer 1 og oppover innenfor hvert kalenderår. Senere henvisninger til en sanksjonert lov skal skje ved bruk av sanksjonsdato og lovens nummer, ikke dato for Stortingets vedtak. Dette har betydning ved ikraftsetting av loven, se punkt 13.3.3.

13.3.2 Kongelig resolusjon i sak om sanksjon av en lov

For å sikre riktig nummerering av lovene, skal det fremmes én kongelig resolusjon for hver sanksjonsavgjørelse. Det kan med andre ord ikke fremmes én felles kongelig resolusjon for sanksjoner av flere lover. Kun Finansdepartementet har en avvikende løsning ved sanksjon av lover knyttet til det årlige skatte- og avgiftsopplegget.

En kongelig resolusjon som kun gjelder en avgjørelse om sanksjon av en lov skal inneholde:

• Referanse til Stortingets vedtak til lov.
• Omtale av lovens ikraftsetting. Det vil si at det skal redegjøres for hva lovvedtaket sier om ikraftsetting, se punkt 13.3.3. Hvis det følger av lovvedtaket at ikraftsettingen skal skje «fra den tid Kongen bestemmer», skal det omtales at departementet vil komme tilbake til ikraftsetting i en senere kongelig resolusjon og eventuelt når dette er planlagt å skje.

Det er Stortingets vedtak til lov som skal gjengis i overskriften, foredraget og tilrådingen i den kongelige resolusjonen, herunder Stortingets bruk av tegnsetting, eventuelle forkortelser mv.

Overskriften skal settes opp lik tilrådingen, se under. Finansdepartementet, som i forbindelse med det årlige skatte- og avgiftsopplegget kan fremme flere sanksjonsvedtak i samme kongelige resolusjon, kan anvende en kortere tekst i overskriften.

I foredraget tas det inn en kort omtale av at Stortinget har fattet vedtak og at dette «er sendt til kongen «med anmodning om hans sanksjon», jf. Grunnloven § 77. Videre tas det inn en omtale av hvilket/hvilke forslag lovvedtaket bygger på (med henvisning til lovproposisjonen, innstillingen og eventuell lovanmerkning), en omtale av når førstegangs vedtak ble fattet, og en henvisning til dette vedtaket.

Tilrådingen skal settes opp slik: «Sanksjon av Stortingets vedtak 10. juni 2020 til lov om endringer i gravferdsloven mv. (kremasjon mv.)».

Det er datoen for annen (eventuelt tredje) gangs behandling i Stortinget som skal stå i tilrådingen.

Eksempel på hvordan en kongelig resolusjon om sanksjon kan settes opp er inntatt i vedlegg II.

13.3.3 Saker om ikraftsetting og delt ikraftsetting av lover

Fra hvilket tidspunkt en lov skal gjelde («tre i kraft»), eventuelt hvem som kan bestemme når en lov skal tre i kraft, følger av det enkelte lovvedtaket. Ikraftsetting kan i lovvedtaket være angitt på fire ulike måter:

• En dato fastsatt i lovvedtaket: «Loven trer i kraft XX.YY.20ZZ».
• Hvis lovvedtaket sier at «Loven trer i kraft straks», trer loven i kraft den den dagen loven blir sanksjonert.
• Hvis lovvedtaket ikke sier noe om ikraftsetting, trer loven i kraft én måned etter kunngjøring i Norsk Lovtidend, jf. lov om Norsk Lovtidend m.v. § 3.
• Hvis lovvedtaket sier «Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer», trer loven i kraft fra den dato som vedtas i statsråd.

Når et lovvedtak sier at «Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer», jf. punkt 4 over, må ikraftsettingstidspunktet fastsettes i statsråd. Lovvedtaket kan inneholde en kombinasjon av de over nevnte alternativene, for eksempel ved at det i lovvedtaket fastsettes enkelte deler av loven skal tre i kraft straks, mens de øvrige delene av loven skal tre i kraft «fra den tid Kongen bestemmer».

Departementet som fremmet lovproposisjonen som lovvedtaket bygger på, skal fremme saken om ikraftsetting for statsråd. I en lovproposisjon fremmes det imidlertid noen ganger forslag om å endre lover som ligger under et eller flere andre departementers ansvarsområde. Det kan eksempelvis skje i forbindelse med at det fremmes en samleproposisjon eller at et departement, i en proposisjonen om å endre en lov under eget ansvarsområde, også fremmer forslag om å gjøre endringer i lover som ligger under et annet departement. Forslag om å endre andre lover kan også være fremmet under Stortingets behandling av saken. Som hovedregel skal den kongelige resolusjonen om ikraftsetting også i slike tilfeller fremmes av det departementet som er ansvarlig for sanksjon av den loven som foranlediget Stortingets behandling, se punkt 13.3.1. Dette gjelder altså selv om departementet ikke har ansvaret for alle lovene som er vedtatt endret. Resolusjonen må i slike tilfeller fremmes i samråd med det eller de departementene som har ansvaret for de(n) andre loven(e). I slike tilfeller kan imidlertid også det departementet som har ansvaret for den andre loven fremme en egen resolusjon om ikrafttredelsen av loven, men det forutsettes at det skjer i samråd med departementet som i utgangspunktet hadde ansvaret for å sanksjonere alle lovene.

Dersom Stortinget har vedtatt en lov som ikke har noen tilknytning til en lovsak som Stortinget har til behandling, skal kongelig resolusjon om ikraftsetting fremmes av det departementet som loven hører under etter den alminnelige ansvarsdelingen mellom departementene.

Før loven kan tre i kraft må departementet sørge for at eventuelle nødvendige forberedelser (bevilgninger mv.) er gjennomført og det er gitt nødvendig informasjon til aktuelle målgrupper. Det følger videre av Utredningsinstruksen at lover og forskrifter av betydning for privat og offentlig virksomhet normalt skal tre i kraft fra et årsskifte. Unntak fra dette må begrunnes særskilt, se Lovteknikk og lovforberedelse.

Enkelte ganger er det ønskelig at ulike deler av loven skal tre i kraft på forskjellige tidspunkt (delt ikraftsetting). Adgangen til delt ikraftsetting er omtalt i Lovteknikk og lovforberedelse. Formuleringen «delt ikraftsetting» skal benyttes i alle saker om ikraftsetting med mindre hele loven trer i kraft samtidig, se punkt 13.3.5 om kongelig resolusjon om delt ikraftsetting.

Kongens fullmakt til å ikraftsette lover kan bare helt unntaksvis delegeres til et departement, se punkt 13.4.

Dersom en lov åpner for å delegere Kongens myndighet etter loven, bør det vurderes om slik delegasjon skal gjøres i den samme kongelige resolusjon som setter loven i kraft, jf. punkt 13.4.

Endringer i Grunnloven trer i kraft straks med mindre noe annet er særskilt fastsatt i grunnlovsvedtaket. «Straks» vil si med en gang Stortinget har truffet sitt vedtak. Dato for grunnlovsvedtaket er derfor vedtakelsesdatoen i Stortinget, ikke kunngjøringsdatoen.

13.3.4 Kongelig resolusjon i sak om ikraftsetting av en lov

Overskriften til en kongelig resolusjon om ikraftsetting av en lov skal settes opp lik tilrådingen, se under.

I foredraget tas det inn en kort omtale av Stortingets lovvedtak, hvilket/hvilke forslag og innstilling lovvedtaket bygget på, når loven ble sanksjonert, hva lovvedtaket sier om ikraftsetting (for eksempel «Lovvedtaket overlater til Kongen å fastsette tidspunkt for ikrafttredelse»), en omtale av når det foreslås at loven skal tre i kraft samt en begrunnelse for forslaget. Dersom en lov av betydning for privat og offentlig virksomhet ikke skal tre i kraft fra et årsskifte, må dette begrunnes særskilt i foredraget.

Tilrådingen skal settes opp slik:

«Ikraftsetting av lov 15. januar 2021 nr. 5 om bruk av el-sparkesykler (el-sparkesykkelloven). Loven trer i kraft 1. januar 2022».

Eksempel på kongelig resolusjon om ikraftsetting er gitt i vedlegg III.

13.3.5 Kongelig resolusjon i sak om delt ikraftsetting av lover

Betegnelsen «delt ikraftsetting» benyttes i alle saker om ikraftsetting, med mindre hele loven settes i kraft samtidig. Betegnelsen «delt ikraftsetting» brukes derfor også når det i samme sak bestemmes når alle deler av loven skal tre i kraft, men ikrafttredelsen settes til ulike datoer, og i saker der en resterende del av en lov settes i kraft.

Overskriften til en kongelig resolusjon om delt ikraftsetting av en lov skal settes opp lik tilrådingen, se under.

I foredraget tas det inn en kort omtale av Stortingets lovvedtak, hvilket/hvilke forslag og innstilling lovvedtaket bygget på, når loven ble sanksjonert, hva lovvedtaket sier om ikraftsetting (for eksempel «Lovvedtaket overlater til Kongen å fastsette tidspunkt for ikrafttredelse»), en omtale av når det foreslås at deler av loven skal tre i kraft, hvilke deler dette er samt en begrunnelse for forslaget. Hvis enkelte deler av loven allerede har trådt i kraft, skal også dette omtales sammen med en henvisning til den kongelige resolusjonen som fastsatte dette. Hvis det ennå ikke er bestemt når resten av loven skal tre i kraft, skal det i foredraget redegjøres for hva som en planlagt med hensyn til senere ikraftsetting av resten av loven.

Tilrådingen i saker om delt ikraftsetting må på en presis og uttømmende måte angi hvilke deler av loven som skal tre i kraft, og fra hvilket/hvilke tidspunkt. Paragrafer som følger rett etter hverandre skal ikke ramses opp én for én («§ 1, § 2 og § 3» eller «§ 5-1, § 5-2 og § 5-3»), men slik: «§§ 1 til 3» eller «§§ 5-1 til 5-3». Hvis kun enkelte ledd, bokstaver e.a. innenfor paragrafene skal settes i kraft, må det imidlertid settes paragraftegn foran hver bestemmelse i oppramsingen, slik: «§ 2 første og annet ledd, §§ 5 til 7, § 9 første ledd annet punktum».

Eksempel på tilråding i en sak om delt ikraftsetting når det er avklart tidspunkt for ikraftsetting av alle delene av loven:

«Delt ikraftsetting av lov 10. februar 2020 nr. 5 om bekjempelse av skadedyr (skadedyrloven). Loven §§ 10 og 20 trer i kraft 1. januar 2022. De andre bestemmelsene i loven trer i kraft 1. januar 2021».

Eksempel på tilråding i en sak om delt ikraftsetting når det ikke er avklart når alle delene av loven skal tre i kraft:

«Delt ikraftsetting av lov 10. januar 2020 nr. 5 om bruk av el-sparkesykler (el-sparkesykkelloven). Loven §§ 1 - 30 trer i kraft 1. januar 2021».

Ved delt ikraftsetting er det viktig at departementet følger opp at alle gjenstående deler av lovvedtaket settes i kraft på et senere tidspunkt.

Den delen av lovvedtaket som gir Kongen myndighet til å fastsette når loven skal settes i kraft, anses selv å være satt i kraft ved sanksjon av Stortingets lovvedtak. Denne delen av vedtaket er derfor ikke nødvendig å sette i kraft sammen med resten av lovvedtaket. Dersom hele loven skal settes i kraft fra en bestemt dato, skal departementet likevel ikke gjøre noe unntak for ikraftsettingsbestemmelsen i tilrådingen. Hvis ikraftsettingsbestemmelsen inneholder overgangsbestemmelser, må disse uttrykkelig settes i kraft.

13.3.6 Kongelig resolusjon i sak om delt ikraftsetting av endringslover

Ved delt ikraftsetting av endringslover er det endringsloven som skal settes i kraft på ulike tidspunkter, ikke loven/lovene det gjøres endringer i. En presis og riktig angivelse av hvilke bestemmelser som skal tre i kraft forutsetter at det henvises til deler av eller bestemmelser i endringsloven, og ikke bare til eksisterende lover som endres ved endringsloven.

Når en endringslov er delt opp i flere deler, og én eller flere av delene omhandler endringer i ulike lover, må saksbehandler være særlig oppmerksom. Ved utforming av kongelig resolusjon i slike saker, må saksbehandler finne frem lovvedtaket til endringsloven og identifisere hvilke deler av endringsloven som skal settes i kraft på hvilke tidspunkt. Saksbehandler må også identifisere hvilke endringer i de ulike lovene, herunder eventuelle endringer i innholdsfortegnelser, kapitler, paragrafer, ledd, punktum, bokstaver og nummer, som skal settes i kraft på hvilket tidspunkt.

Ved delt ikraftsetting av endringslover skal det alltid benyttes et vedlegg til tilrådingen. Til forskjell fra andre saker hvor det benyttes et vedlegg til tilrådingen, blir vedlegget i disse sakene publisert på «Offisielt fra statsråd».

Tilrådingen utformes slik:

Vedlegget skal ha en overskrift, slik:

Nedenfor er eksempler på tekst i vedlegg:

1. Delt ikraftsetting av lov 5. april 2020 nr. 12 om endringer i politiloven mv. (etterforskningsmetoder mv.). Følgende trer i kraft 1. januar 2021:
• Endringsloven del I (politiloven) med unntak av §§ 1 - 10 og ny § 15.
2. Delt ikraftsetting av lov 31. januar 2021 nr. 3 om endringer i vaksineloven mv. Følgende trer i kraft 1. mars 2021:
• Endringsloven del I (lov 15. mai 2015 nr. 22 om reservering av medisiner til særlig utsatte grupper) § 1 med unntak av første ledd bokstav a.
• Endringsloven del II (medisindepotloven) § 20 med unntak av annet ledd bokstav b og ny bokstav c.
• Endringsloven del III (apotekloven) innholdsfortegnelsen i kapittel 3 og § 30.
3. Delt ikraftsetting av lov 5. desember 2020 nr. 78 om endringer i aksjelovgivningen mv. (kortsiktige eierskap i noterte selskaper mv.) Følgende trer i kraft 1. januar 2021:
• Endringsloven del II (allmennaksjeloven) §§ 5-1 til 5-10.
• Endringsloven del II (skatteloven) § 3-3, § 3-4, §§ 4-4 til 4-8, § 5-6 og ny § 5-7.
• Endringsloven del III (finansfortaksloven) med unntak av § 15-5 nytt annet ledd.

Følgende trer i kraft 1. januar 2022:

• Endringsloven del III (finansfortaksloven) § 15-5 nytt annet ledd.
• Endringsloven del V (regnskapsloven) § 7-31b nytt trettende ledd.

Som det fremgår av eksemplene over, skal endringsloven som settes i kraft angis med fullt navn, dato og nummer. Ved angivelse av de lovene som står i endringslovens ulike deler benyttes offisiell kortittel dersom offisiell korttittel er gitt. Hvis loven som endres ikke har offisiell korttittel, skrives også loven som endres med fullt navn, dato og nummer. I tilrådingen skilles ikraftsettingen av de ulike delene av endringsloven med kulepunkter.

Eksempel på kongelig resolusjon om delt ikraftsetting av lov er gitt i vedlegg IV.

13.3.7 Kongelig resolusjon i sak om sanksjon og ikraftsetting/delt ikraftsetting av lover/endringslover

Overskriften i en kongelig resolusjon om sanksjon og ikraftsetting eller delt ikraftsetting skal settes opp lik tilrådingen, se under. Teksten i overskriften deles likevel ikke i punkter.

I foredraget tas det inn en omtale av sanksjonsvedtaket, se punkt 13.3.2, og momentene som er nevnt i punkt 13.3.4/13.3.5.

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om både sanksjon og ikraftsetting settes opp i to punkter, slik:

1. Sanksjon av Stortingets vedtak 10. juni 2020 til lov om endringer i gravferdsloven mv. (kremasjon mv.).
2. Loven trer i kraft 1. januar 2021.

Eksempel på kongelig resolusjon om sanksjon og ikraftsetting, og på kongelig resolusjon om sanksjon og delt ikraftsetting, er gitt i vedlegg V og VI.

I saker som gjelder sanksjon og delt ikraftsetting av endringslover, må fremgangsmåten i punkt 13.3.6 følges. Tilrådningen settes opp slik:

1. Sanksjon av Stortingets vedtak 5. juni 2023 til lov om endringer i postloven (pakkepostforordningen, brukerklagenemd, offentlig postnummersystem og politiattest).
2. Delt ikraftsetting av endringsloven. Ikraftsettingen følger som vedlegg til resolusjonen.

13.4 Delegering av myndighet

13.4.1 Saker om delegering av myndighet

I lover legges ofte myndigheten til for eksempel å fastsette forskrifter eller fatte enkeltvedtak til «Kongen i statsråd» eller til «Kongen». Når en lov legger myndighet til «Kongen i statsråd», kan ikke myndigheten delegeres til et annet organ. Når en lov legger myndigheten til «Kongen», og det ikke er holdepunkter i rettskildene for noe annet, kan myndigheten normalt delegeres til et annet forvaltningsorgan, for eksempel til et departement eller direktorat. Vedtak om delegering av myndighet lagt til «Kongen» må fattes i statsråd. En sak som gjelder delegering av Kongens myndighet, fremmes av det departementet som har ansvaret for loven som legger myndigheten til «Kongen», se punkt 11.2.

Et delegasjonsvedtak må ikke forveksles med overføring av myndighet, se punkt 13.5. Når et organ delegerer sin myndighet til et annet organ, mister det ikke myndigheten. Det delegerende organet beholder myndigheten til å utøve myndighet, til å gi instrukser om hvordan myndigheten skal utøves, og til å tilbakekalle delegeringsfullmakten. Det innebærer for eksempel at Kongen i statsråd fremdeles kan fatte vedtak på et saksområde som er delegert til et departement. I den forbindelse kan det være grunn til å minne om at alle «saker av viktighet» uansett skal behandles av Kongen i statsråd jf. Grunnloven § 28, se punkt 7.2.

Når myndighet i loven er lagt til «departementet», følger det av den fastlagte ansvarsdelingen mellom departementene hvilket departement som kan utøve den aktuelle myndigheten, se punkt 11.2. Det er derfor ikke nødvendig å delegere myndigheten til et bestemt departement.

13.4.2 Kongelig resolusjon i sak om delegering av myndighet

Overskriften i en kongelig resolusjon om delegering av myndighet skal settes opp lik tilrådingen, se under.

I foredraget må det redegjøres for hvilken lov og hvilken/hvilke bestemmelser som gir Kongen myndigheten som skal delegeres. Det må også angis hvilket/hvilke organer myndigheten delegeres til. Det må redegjøres for bakgrunnen for delegasjonsvedtaket og begrunnelsen for at myndigheten delegeres fra Kongen i statsråd til et annet/andre organer. Hvis bare deler av myndigheten som etter en lovbestemmelse ligger til Kongen skal delegeres, må dette angis og begrunnes på en klar måte.

Tilrådingen i saker som gjelder delegasjon av myndighet skal settes opp slik:

«Kongens myndighet etter lov 20. juni 2019 nr. 25 om bruk av snøscooter i innmark (innlandsscooterloven) § 12 annet ledd delegeres til Klima- og miljødepartementet».

Hvis bare deler av myndigheten som ligger til Kongen skal delegeres, kan dette angis ved et tillegg som formuleres slik: «… for så vidt gjelder fastsettelse av forskrifter om kjøring på skogsbilveier».

Inneholder delegasjonsvedtaket en lengre tekst, for eksempel fordi myndigheten skal delegeres til flere departementer og/eller omfatter flere vedtakspunkter, skal selve delegeringsvedtaket tas inn som et vedlegg til den kongelige resolusjonen, se punkt 12.5 om bruk av vedlegg til kongelige resolusjoner og vedlegg VII som gir eksempel på bruk av vedlegg i en slik sak. Tilrådingen settes da opp slik:

«Kongens myndighet etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 3 nr. 3 og lov 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) §§ 6-7 og § 17 delegeres til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Delegeringen fastsettes i samsvar med vedlegg til resolusjonen».

Vedlegget skal ha en overskrift, slik:

Eksempel på kongelig resolusjon om delegering av Kongens myndighet er gitt i vedlegg VII.

13.5 Endringer i ansvarsdelingen mellom departementene

13.5.1 Saker om endringer i ansvarsdelingen mellom departementene

Statsministeren er regjeringssjef og fastsetter ansvarsdelingen innad i regjeringen, herunder departementsstruktur og statsrådenes ansvarsområder. Ansvarsdelingen mellom departementene fastsettes ved kongelig resolusjon fremmet av Statsministerens kontor.

Når den fastsatte ansvarsdelingen mellom departementene endres, vil myndighet som ligger til ett departement alltid overføres til et annet departement. Myndighet kan aldri delegeres fra et departement til et annet fordi departementene er på samme trinn i forvaltningshierarkiet. Delegering av departementenes myndighet kan bare skje til underliggende organ.

Dersom et departement ønsker å overføre ansvaret for et fagområde, en lov etc. til et annet departement, må dette besluttes i statsråd. Departementet tar kontakt med Statsministerens kontor for å få vurdert og eventuelt fremmet saken om endring. Det samme gjelder der det er tvil om hvilket departement som har myndigheten. Berørte departementer skal legge frem et felles notat hvor saken belyses fra alle sider. Avgivende og mottakende departement skriver sammen også et utkast til kongelig resolusjon som sendes til Statsministerens kontor.

Det er Statsministerens kontor som, basert på utkast fra departementene, fremmer saker om endringer i den tidligere fastsatte ansvarsdelingen, herunder endringer i ansvarsdelingen mellom to statsråder i samme departement.

13.5.2 Kongelig resolusjon i sak om endring i ansvarsdelingen mellom departementene

Som omtalt i punkt 13.5.1 er det Statsministerens kontor som fremmer saker om endringer i den fastsatte ansvarsdelingen mellom departementene, herunder endringer i den fastsatte ansvarsdelingen mellom to statsråder i samme departement. Utkast til kongelig resolusjon om overføring av ansvar for en lov, et fagområde e.a., skrives av departementet som skal overføre ansvaret, ev. i samarbeid mellom de berørte departementer.

Overskriften i en kongelig resolusjon om overføring av ansvar fra et departement til et annet skal settes opp lik tilrådingen, se under. Hvis bare deler av forvaltningsansvaret for en lovbestemmelse skal overføres, kan dette angis i overskriften ved et tillegg som for eksempel formuleres slik: «… for så vidt gjelder fastsettelse av forskrifter om veterinærkontroll».

I foredraget må det redegjøres for hvilket ansvarsområde/hvilken lov og eventuelt hvilken/hvilke bestemmelser overføringen gjelder. Det må også angis hvilket departement forvaltningsansvaret overføres til. Det må redegjøres for bakgrunnen for overføringen. Hvis bare deler av forvaltningsansvaret for en lov skal overføres, må dette angis og begrunnes på en klar måte.

Tilrådningen i saker som gjelder overføring av et fagområde kan settes opp slik:

«Ansvaret for forvaltningen av høstbare viltressurser overføres fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet.

Tilrådingen i saker som gjelder overføring av forvaltningsansvar for en lov skal settes opp slik:

«Forvaltningsansvaret for lov 19. mai 2017 nr. 45 om forvaltning av villsau (§ 30) overføres fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet».

Hvis bare deler av forvaltningsansvaret for en lovbestemmelse skal overføres, kan dette angis i tilrådingen, på samme måte som for overskriften, ved et tillegg som formuleres slik: «… for så vidt gjelder fastsettelse av forskrifter om veterinærkontroll.».

Hvis overføringsvedtaket inneholder en lengre tekst, for eksempel fordi det dreier seg om flere ulike lover og/eller lovbestemmelser, skal vedtaket tas inn som et vedlegg til den kongelige resolusjonen, se punkt 12.5 om bruk av vedlegg til kongelige resolusjoner og vedlegg VIII som gir eksempel på bruk av vedlegg i en slik sak. Tilrådingen settes opp slik:

«Forvaltningsansvaret for lov 19. mai 2017 nr. 45 om forvaltning av villsau §§ 30, 32 og 36 og lov 20. september 1999 nr. 50 om forvaltning av villrein § 12 annet ledd overføres fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet. Overføringen fastsettes i samsvar med vedlegg til resolusjonen».

Vedlegget skal ha en overskrift, slik:

«Vedlegg til kongelig resolusjon om overføring av forvaltningsansvaret for lov 19. mai 2017 nr. 45 om forvaltning av villsau §§ 30, 32 og 36 og lov 20. september 1999 nr. 50 om forvaltning av villrein § 12 annet ledd fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet»

Eksempel på kongelig resolusjon overføring av forvaltningsansvar for lov er gitt i vedlegg VIII. Eksempel på kongelig resolusjon om overføring av forvaltningsansvar for fagområde er gitt i vedlegg IX.

13.6 Inngåelse av folkerettslige avtaler

13.6.1 Saker om inngåelse av folkerettslige avtaler

Utenriksdepartementet har laget en omfattende veileder i arbeidet med folkerettslige avtaler: Veileder om folkerettslige avtaler. På EU/EØS-feltet har Utenriksdepartementet laget veilederen EU/EØS-håndboken, som gir en samlet oversikt over institusjoner og beslutningsprosesser i EU, EØS- og Schengen-samarbeidet, samarbeidet på justisfeltet samt det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet Norge har med EU. Også Utredningsinstruksen kapittel 5 gjelder for arbeid med EØS- og Schengen-regelverk. Alle som arbeider med slike spørsmål bør sette seg nøye inn i disse publikasjonene.

En folkerettslig avtale skal behandles i Statsråd dersom det er en «sak av viktighet», jf. Grunnloven § 28, se punkt 7.2. Både ved undertegning, inngåelse, ratifikasjon, tiltredelse eller oppsigelse av avtaler kan det være behov for statsrådsbehandling.

For flertallet av de folkerettslige avtalene Norge inngår, vil det kun være nødvendig å fremme én kongelig resolusjon. I denne foreslås det at Kongen vedtar «inngåelse» av avtalen. Begrepet «inngåelse» er en samlebetegnelse som dekker alle skritt som må gjennomføres for å bli bundet av en folkerettslig avtale.

I noen tilfeller er det likevel nødvendig å behandle en folkerettslig avtale i statsråd mer enn én gang. Dette er i hovedsak når avtalen legger opp til inngåelse i to trinn, gjennom undertegning med påfølgende ratifikasjon eller meddelelse, og innholdet i avtalen i tillegg gjør det nødvendig å innhente Stortingets samtykke før avtalen gjøres bindende gjennom ratifikasjon eller meddelelse. Stortingets samtykke er nødvendig dersom avtalen er av «særlig stor viktighet» eller dersom avtalen for å kunne settes i verk krever ny lov eller stortingsbeslutning (Grunnloven § 26 annet ledd). I spesielle tilfeller, dersom avtalen innebærer overføring av internrettslig myndighet, kan det være nødvendig at Stortinget gir sitt samtykke med tre fjerdedels flertall (Grunnloven § 115).

Når avtalen inngås i to ledd og det er nødvendig å innhente samtykke fra Stortinget, må Kongen først vedta en kongelig resolusjon om «undertegning» av avtalen. Deretter må det i statsråd fremmes en Prop. S som går ut på å be Stortinget om å samtykke til ratifikasjon (alternativt inngåelse eller tiltredelse) av avtalen. Etter at Stortinget har truffet vedtak om samtykke, må det fremmes en etterfølgende kongelig resolusjon om ratifikasjon (inngåelse eller tiltredelse) av avtalen.

I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å tiltre en allerede eksisterende avtale. Det fremmes da en kongelig resolusjon om «tiltredelse». Et vedtak om tiltredelse vil erstatte både undertegning og ratifikasjon.

Kongelige resolusjoner og proposisjoner til Stortinget om inngåelse av nye folkerettslige avtaler fremmes av Utenriksdepartementet, med unntak av vedtak om inngåelse av skatteavtaler som fremmes av Finansdepartementet.

Utkast til folkerettslig bindende avtaler bør forelegges Utenriksdepartementet på forhånd for avtaleteknisk gjennomgåelse og for vurdering av på hvilket nivå beslutning om inngåelse skal tas. Departementet som har det konstitusjonelle ansvaret for det saksområdet saken gjelder må før inngåelse sende avtaleutkastet på foreleggelse til berørte departementer og skrive utkast til kongelig resolusjon for Utenriksdepartementet.

Når det er nødvendig å innhente Stortingets samtykke for at avtalen skal bli bindende, lager departementet utkast til proposisjon om samtykke, som deretter fremmes av Utenriksdepartementet. Proposisjonen omtales ofte som ”samtykkeproposisjon”.

Gjør avtalen det nødvendig med lovendringer, kan det i visse tilfeller være hensiktsmessig å fremme proposisjonen om samtykke sammen med den aktuelle lovproposisjonen (Prop. LS). Vilkårene for når formen Prop. LS kan benyttes fremgår av Veileder om folkerettslige avtaler punkt 4.11. En Prop. LS som inneholder både forslag til lovvedtak og stortingsvedtak må fremmes av det respektive fagdepartementet og ikke av Utenriksdepartementet, som ellers fremmer traktatsaker. Også når Prop. LS benyttes, fremmer Utenriksdepartementet den forutgående kongelige resolusjonen om undertegning av avtalen (eventuelt om samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning eller samtykke til godtakelse av en Schengen-rettsakt). Fagdepartementet må etter stortingsvedtaket fremme en kongelig resolusjon som følger opp tilrådingspostene i Prop. LS og som både inneholder et punkt om sanksjon av loven og et punkt om ratifikasjon eller inngåelse av avtalen.

13.6.2 Kongelig resolusjon i sak om inngåelse av folkerettslig avtale

Overskriften i en kongelig resolusjon i sak som gjelder en folkerettslig avtale settes lik tilrådingen, se under.

Foredraget i en kongelig resolusjon om inngåelse av folkerettslige avtaler skal ha et sammendrag som kort beskriver avtalens hovedinnhold. Det skal videre angis hvordan avtalen er kommet i stand og om de forhandlinger som er ført, samt begrunnelsen for at man fra norsk side ønsker å slutte seg til avtalen. Videre må en ha med en omtale av sentrale materielle og avsluttende bestemmelser i avtalen, eventuelle spesialmotiver for de enkelte paragrafene, i tillegg til departementets avveininger mellom forskjellige interesser. Dersom det skal avgis forbehold eller erklæringer i forbindelse med ratifikasjonen eller inngåelsen, må disse angis i foredraget. Det skal opplyses hvilke departementer saken har vært forelagt for og hvilke synspunkter disse har hatt på inngåelsen. Dersom avtalen har vært sendt på alminnelig høring, må de viktigste høringsuttalelsene omtales.

Det skal videre angis om avtalen ventes å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser og om den gjør det nødvendig å endre lover eller forskrifter.

Nærmere føringer for innholdet i foredraget til kongelige resolusjoner om internasjonale avtaler finnes i Veileder om folkerettslige avtaler punkt 4.7.

Normalt kan hele avtalens tittel inngå i vedtaket. Hvis avtalens tittel er veldig lang, bør det gjøres en skjønnsmessig nedkorting av denne.

De fleste folkerettslige avtaler registreres i internasjonale registre etter undertegningsdato. Dersom avtalen allerede har en undertegningsdato bør denne angis.

I tilrådingen skal det alltid gjøres bruk av vedlegg. Avtalen skal legges ved på originalspråket (som regel engelsk) og normalt i norsk oversettelse i forbindelse med statsrådsbehandlingen. Unntak fra oversettelse til norsk gjøres bare dersom oversettelse av tidsmessige grunner ikke er mulig. Oversettelse til norsk må da skje på et senere tidspunkt siden alle folkerettslige avtaler skal publiseres på norsk på Lovdata.no/traktater fra det tidspunkt de trer i kraft for Norge.

Dersom det skal tas forbehold eller avgis erklæringer med materiell betydning i forbindelse med ratifikasjonen eller inngåelsen, bør det fremgå av tilrådingen at avtalen inngås «med forbehold og erklæringer som angitt». Vesentlige materielle forbehold og erklæringer bør inntas i eget vedlegg.

Eksempel på tilråding for undertegning av en folkerettslig avtale:

«Tilleggsprotokoll av 19. mai 2015 til Europarådets konvensjon om forebygging av terrorisme undertegnes i samsvar med vedlegg til resolusjonen.»

Dersom det ikke skal treffes noe senere vedtak om ratifikasjon, og den kongelige resolusjonen skal gi fullmakt til å gjennomføre alle trinn som skal til for å bli bundet, kan en formulering etter følgende mønster benyttes:

«Rammeavtale om utviklingssamarbeid mellom Norge og De forente nasjoners befolkningsfond (UNFPA) inngås i samsvar med vedlegg til resolusjonen.»

Eksempel på tilråding ved tiltredelse:

«Avtale (konvensjon, traktat, overenskomst)… (avtalens tittel) av X dato tiltres.»

Eksempel på tilråding om ratifikasjon eller inngåelse etter stortingsbehandling:

«ILO-konvensjon nr. 187 om rammeverk til fremme av sikkerhet og helse i arbeidslivet av 31. mai 2006 ratifiseres (alternativt inngås dersom avtalen ikke skal ratifiseres).»

13.6.3 Særlig om EØS-saker

Innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen innebærer at avtalepartene påtar seg nye internasjonale forpliktelser. Som ved andre internasjonale avtaler, kan det være nødvendig å innhente Stortingets samtykke før regelverket gjøres bindende for Norge (Grunnloven § 26 eller § 115). Vedtak om å ta inn nytt regelverk treffes av EØS-komiteen, som består av representanter fra EU og fra EFTA-statene Norge, Island og Liechtenstein. Vedtaket innebærer som regel ikke at partene blir bundet umiddelbart, og kan dermed sammenlignes med den funksjonen undertegning av en folkerettslig avtale normalt har.

Dersom Norge ikke skal bli bundet umiddelbart av EØS-komiteens beslutning, må det tas forbehold om forfatningsrettslige krav (såkalt konstitusjonelt forbehold). Etter EØS-avtalen artikkel 103 er det en forutsetning for at beslutningene trer i kraft på fastsatt dag, at avtalepartene innen da har meddelt at forfatningsrettslige krav er oppfylt. Ved innlemmelse av nytt EØS-regelverk er det dermed ikke en ratifikasjon, men en slik meddelelse, som gjør regelverket bindende.

Også ved innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen, vil behovet for statsrådsbehandling være avhengig av om regelverket er en sak av «viktighet», jf. Grunnloven § 28, se punkt 7.2. Dersom dette er tilfelle, fremmes det normalt en kongelig resolusjon forut for beslutningen i EØS-komiteen. Er det nødvendig å innhente Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 andre ledd eller § 115, må dette gjøres før beslutningen trer i kraft. Til sist fremmes det en kongelig resolusjon i forbindelse med at Norge meddeler EØS-komiteen om at forfatningsrettslige krav er oppfylt.

Normalt innhentes Stortingets samtykke til godkjennelse av en EØS-komitébeslutning etter at EØS-komitébeslutningen er vedtatt. I visse situasjoner er det likevel viktig å sikre hurtig ikrafttredelse av EØS-komitébeslutninger. Dette gjelder særlig beslutninger om programdeltagelse. Stortingets samtykke innhentes da før beslutningen treffes i EØS-komiteen. Det fremmes da en Prop. S om samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning, uten forutgående kongelig resolusjon om deltakelsen. Etter stortingsvedtaket må det fremmes en kongelig resolusjon om deltakelse i EØS-komiteens beslutning. Når Stortingets samtykke er innhentet på forhånd, kan deltakelsen i EØS-komiteens beslutning skje med bindende virkning uten forbehold for forfatningsrettslige krav.

Overskriften på den kongelige resolusjonen i slike saker skal settes lik tilrådingen, se under.

Eksempel på tilråding i EØS-saker:

«Norge deltar, med forbehold om Stortingets samtykke og i samsvar med vedlegg til resolusjonen, i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av:

• Rettsakt henvisning] av [rettsaktens dato] som gjelder [rettsaktens tema] [ev: og endring av [rettsakt henvisning].»

I saker der det er nødvendig med Stortingets samtykke, fremmes en ny kongelig resolusjon når forfatningsrettslige krav er oppfylt:

Dersom det dreier seg om flere beslutninger, skal de angis på samme måte som i eksempet med ytterligere kulepunkter.

Tilrådingspost der Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning er innhentet før møtet i EØS-komiteen (såkalt forhåndssamtykke):

Dersom det dreier seg om flere direktiver, skal de angis på samme måte som i eksempet med ytterligerer kulepunkter.

13.6.4 Særlig om Schengen-saker

Tilslutning til endringer i Schengen-regelverket følger prosedyren for inngåelse av folkerettslige avtaler. Også ved godtakelse av nye Schengen-rettsakter vil behovet for statsrådsbehandling være avhengig av om den nye rettsakten er en sak av «viktighet», jf. Grunnloven § 28, se punkt 7.2. Dersom dette er tilfelle, fremmes det normalt en kongelig resolusjon forut for godtakelse av Schengen-rettsakten.

Er det nødvendig å innhente Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd eller § 115, må det først fremmes en kongelig resolusjon om godtakelse av Schengen-rettsakten, jf. Schengen-tilknytningsavtalen artikkel 8 annet ledd bokstav c. I den kongelige resolusjonen må det tas forbehold om Stortingets samtykke. Deretter må det fremmes en Prop. S om samtykke til godtakelse av rettsakten. Stortingets samtykke må normalt innhentes innen seks måneder.

Når Stortingets samtykke til godtakelse Schengen-rettsakten er innhentet, må det fremmes en etterfølgende kongelig resolusjon om at Norge underretter EU om godtakelse av rettsakten.

Kongelige resolusjoner og proposisjoner til Stortinget om godtakelse av Schengen-endringer fremmes av Utenriksdepartementet på grunnlag av utkast fra som har det konstitusjonelle ansvaret for det saksområdet saken gjelder.

Schengen-rettsakter må oversettes til norsk etter de samme regler som gjelder for andre folkerettslige avtaler.

13.7 Fastsettelse, endring eller opphevelse av forskrift

13.7.1 Saker om fastsettelse, endring eller opphevelse av forskrift

En forskrift er «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer», jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Et vedtak er «en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter)», jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. I Lovteknikk og lovforberedelse gis veiledning til lov- og forskriftsarbeid, herunder en nærmere redegjørelse for hva en forskrift er og når denne formen skal benyttes. Se også kravene i forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger. Et vedtak som etter sitt innhold er en forskrift, skal betegnes som en forskrift, jf. forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav d. Det skal ikke omtales som instruks, regelverk, bestemmelser e.l.

Ved forberedelse av en sak som gjelder fastsettelse, endring eller opphevelse av en forskrift (heretter samlet betegnet som «fastsettelse»), må det kartlegges hvilket organ som har forskriftsmyndigheten. Hvis loven legger myndigheten til «Kongen i statsråd», kreves det statsrådsbehandling, se kapittel 7. Hvis forskriftsmyndigheten er lagt til «Kongen», og den ikke er delegert eller det er tale om en «sak av viktighet, jf. Grunnloven § 28, skal den behandles av Kongen i statsråd, se kapittel 8. Saken fremmes da av departementet som har ansvaret for loven. Hvis loven legger myndigheten til «Kongen», men myndigheten senere er delegert til et annet forvaltningsorgan, kan forvaltningsorganet som har fått delegert myndigheten fastsette forskriften, med mindre det er tale om en «sak av viktighet», jf. Grunnloven § 28.

Hovedregelen er at forskrifter skal sendes på alminnelig høring, jf. forvaltningsloven § 37 første ledd. og Utredningsinstruksen. Forvaltningsloven § 37 fjerde ledd gir regler om i hvilke tilfeller høring kan unnlates. Ved forberedelse av en sak som gjelder fastsettelse av en forskrift må departementet vurdere høringsplikten, herunder om det er hjemmel for å unnlate høring dersom det er aktuelt.

13.7.2 Kongelig resolusjon i sak om fastsettelse av forskrift

Overskriften i en kongelig resolusjon om fastsettelse av en ny forskrift settes opp slik:

Når en ny forskrift fastsettes, har den ennå ikke nummer og dato.

Overskriften i en kongelig resolusjon om forskrift om endring i en eksisterende forskrift settes opp slik:

«Fastsettelse av forskrift om endring i forskrift 20. mai 2020 nr. 234 om innførselsmerverdiavgift (innførselsmerverdiavgiftsforskriften)»

Selv om endringsforskriften endrer flere deler av forskriften/forskriftene, brukes entallsformen «endring» og ikke flertallsformen «endringer».

Overskriften i en kongelig resolusjon om opphevelse av en eksisterende forskrift settes opp slik:

I foredraget skal det redegjøres for hva saken gjelder, hvorfor saken skal behandles i statsråd, og hjemmel for vedtaket (lovbestemmelsen(e) som gir myndighet til å fastsette forskriften). I foredraget skal det videre fremgå hvorfor det foreslås fastsettelse, endring eller opphevelse av forskriften, hva som skal oppnås ved vedtaket, fordeler og ulemper ved forslaget, departementets vurderinger, hvordan forskriften skal forstås og etterleves, og saksgangen frem til behandling i statsråd, herunder om forslaget har vært på høring, jf. forvaltningsloven § 37 og/eller om det har vært på foreleggelse hos andre departementer. Hvis saken har vært på alminnelig høring, skal de viktigste høringsinnspillene gjengis. Hvis forskriften ikke har vært på høring, skal hjemmel for unnlatelse angis sammen med en redegjørelse for at vilkårene for unnlatelse av høring er oppfylt, jf. forvaltningsloven § 37 fjerde ledd. I foredraget skal det også alltid tas inn et eget punkt om økonomiske og administrative konsekvenser.

Forskriften skal alltid følge som et vedlegg til den kongelige resolusjonen.

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om fastsettelse av en ny forskrift settes opp slik:

«Det fastsettes forskrift om kjøring med traktor på skogsbilvei. Forskriften fastsettes i samsvar med vedlegg til resolusjonen».

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om forskrift om endring i en eksisterende forskrift settes opp slik:

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om opphevelse av en eksisterende forskrift settes opp slik:

Dato, nummer og offisiell tittel til forskriften/forskriftene som endres eller oppheves, tas inn i tilrådingen. Dersom forskriften/forskriftene som endres eller oppheves har en offisiell korttittel, kan denne brukes.

I vedlegg X er eksempel på vedlegg til kongelig resolusjon om fastsettelse av ny forskrift. Det skal være en overskrift på vedlegget som angir hvilken kongelig resolusjon som vedlegget tilhører, se punkt 12.5. Overskriften til vedlegget settes opp slik:

«Vedlegg til kongelig resolusjon 18. mai 2020 om fastsettelse av forskrift om kjøring med el-sparkesykkel på turveier i inn- og utmark».

13.8 Utnevning, konstitusjon eller beskikkelse

13.8.1 Generelt om saker om utnevning, konstitusjon eller beskikkelse

I staten er det to typer stillinger; «statsansatt» og «embetsmann». Begge stillingskategoriene er definert i statsansatteloven § 1 annet ledd:

«Med embetsmann menes den som er utnevnt av Kongen og gitt bestalling som embetsmann, eller er konstituert av Kongen i et embete. Med statsansatt menes i denne lov enhver arbeidstaker i staten som ikke er embetsmann».

Kongen i statsråd avgjør alle saker som gjelder ansettelse av embetsmenn, og noen saker som gjelder ansettelse av statsansatte. Når avgjørelse om ansettelse fattes av Kongen i statsråd, brukes seks ulike typer begreper, avhengig av om vedkommende skal ansettes som embetsmann eller statsansatt, og hvilken stillingstype det er snakk om;

«Utnevning» av embetsmenn til faste stillinger.

«Åremålsutnevning» av embetsmenn til åremålsstillinger.

«Konstitusjon» av embetsmenn til andre midlertidige stillinger enn åremålsstillinger.

«Beskikkelse» av statsansatte til faste stillinger.

«Åremålsbeskikkelse» av statsansatte til åremålsstillinger.

«Midlertidig beskikkelse» av statsansatte til andre midlertidige stillinger enn åremålsstillinger.

Når det i det følgende redegjøres for det som er felles for disse avgjørelsestypene, omtales de samlet som «utnevning/utnevninger».

En sak om utnevning skal fremmes av det departementet hvor vedkommende skal arbeide eller som er overordnet det organet vedkommende skal arbeide i. I departementer med to statsråder skal saker om utnevninger alltid fremmes av den statsråden som har det administrative ansvaret for hele departementet, jf. punkt 11.2.

Saker om utnevninger er i utgangspunktet underlagt de samme reglene som gjelder for andre saker om rekruttering og ansettelser i staten. I statsansatteloven er det blant annet regler om utlysning av ledige stillinger, krav om at kvalifikasjonsprinsippet er fulgt mv. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvaret for statsansatteloven og statlig arbeidsgiverpolitikk, og eventuelle spørsmål om utnevnelser kan rettes dit.

13.8.2 Utnevning, åremålsutnevning og konstitusjon til embeter

Utnevning, åremålsutnevning eller konstitusjon til et embete skal alltid skje i statsråd, jf. Grunnloven § 21. For embeter i departementene er det imidlertid sedvane for at et departement selv kan foreta kortvarige, midlertidige ansettelser til embeter. Slik departementskonstitusjon kan benyttes for vikariater og andre midlertidige stillinger som ikke ventes å vare ut over ett år.

Grunnloven slår fast at enkelte statsstillinger er embeter, blant annet statsråder, statsforvaltere og høyere offiserer. Ut over dette står regjeringen fritt til å bestemme om en statsstilling skal være et embete eller en stilling som statsansatt. Embetsmenn kan bare utnevnes på åremål der det er hjemmel for det i lov, jf. Grunnloven § 22 tredje ledd. Statsansatteloven § 14 fjerde ledd, som sier at statsforvaltere kan utnevnes på åremål, er et eksempel på dette.

13.8.3 Avskjed og avskjed i nåde fra et embete

Når en embetsmann slutter i tjenesten, det vil si fratrer sitt embete, kalles det «avskjed». Avgjørelse om avskjed av embetsmenn skal fattes i statsråd, jf. Grunnloven § 22. En embetsmann kan søke om avskjed, for eksempel når vedkommende har fått en annen stilling. Embetsmenn må også fratre embetet ved oppnådd aldersgrense for stilling i staten. Myndighet til å fatte avgjørelse om slik avskjed «etter søknad» eller «etter oppnådd aldersgrense» er delegert til vedkommende departement, jf. statsansatteloven § 31 annet ledd og kongelig resolusjon 16. juni 2017. Den som får avskjed bør motta et eget avskjedsdokument fra departementet. Avskjed av høyesterettsdommere skal derimot alltid skje i statsråd.

En embetsmann som utnevnes av Kongen i statsråd til et nytt embete, anses å ha fått innvilget avskjed fra det første embetet gjennom utnevningen til det nye embetet. Dette gjelder med mindre vedkommende er innvilget permisjon fra det første embetet.

Hvis en embetsmann som får avskjed skal beholde sin «tittel og rang», kalles avgjørelsen «avskjed i nåde», jf. Grunnloven § 23 første ledd. Det er det organet som innvilger avskjeden som tar standpunkt til om avskjeden skal gis «i nåde». I praksis benyttes «avskjed i nåde» bare for helt spesielle grupper embetsmenn. Det er praksis for at avskjed i nåde kun gis til høyesterettsdommere og andre embetsdommere når de slutter ved oppnådd aldersgrense.

Embetsmenn som har fått «avskjed i nåde» har rett til å benytte sin tidligere tittel, og de vil for eksempel ved offisielle middager plasseres i henhold til sin tidligere status.

Avskjed av statsråder og statssekretærer besluttes i statsråd ved kongelig resolusjon fremmet av Statsministerens kontor. Disse beholder ikke sin «tittel og rang» selv om de gis «avskjed i nåde», jf. Grunnloven § 23 første ledd.

13.8.4 Beskikkelse, åremålsbeskikkelse og midlertid beskikkelse til stilling som statsansatt

Avgjørelser om å ansette statsansatte er delegert fra Kongen til det enkelte departement, se kongelig resolusjon 16. juni 2017. Departementene kan delegere fullmakten videre, for eksempel til et styre eller ansettelsesråd.

Grunnloven oppstiller ingen krav om at ansettelse av statsansatte må skje i statsråd. Med mindre alminnelig lovgiving legger ansettelsesmyndigheten til «Kongen», og denne ikke senere er delegert, står regjeringen fritt til å vurdere om ansettelser av statsansatte skal skje i statsråd. Når Kongen i statsråd fatter en avgjørelse om ansettelse av en statsansatt, kalles dette «beskikkelse». Når Kongen i statsråd fatter en avgjørelse om ansettelse av en statsansatt i en åremålsstilling, kalles dette «åremålsbeskikkelse».

I henhold til praksis er det bare ansettelse i de høyeste og mest ansvarsfulle topplederstillingene som behandles i statsråd, fordi de anses som «saker av viktighet» etter Grunnloven § 28. Dette gjelder for eksempel stillingen som skattedirektør eller arbeids- og velferdsdirektør.

Avskjed av en statsansatt som er beskikket i statsråd må besluttes i statsråd. Dette gjelder imidlertid ikke når det gis avskjed «etter søknad», det vil si når vedkommende selv ønsker å fratre stillingen, eller ved oppnådd aldersgrense, se statsansatteloven § 31 annet ledd og kongelig resolusjon 16. juni 2017. Delegeringen omfatter ikke avskjed av høyesterettsdommere.

13.8.5 Kongelig resolusjon om utnevning mv. til embetsstilling eller beskikkelse mv. til stilling som statsansatt

13.8.5.1 Overskrift og tilråding

I saker som gjelder utnevning mv. til embetsstilling eller beskikkelse mv. til stilling som statsansatt skal overskriften settes opp lik tilrådingen, se under. I overskriften og tilrådingen skal fullt folkeregistret navn angis. Det vil for eksempel si at mellomnavn som vedkommende normalt ikke bruker skal oppgis, og det skal ikke brukes forkortelser som for eksempel «N.» i stedet for «Nilsen». Nåværende stillingstittel (bare én tittel) skal oppgis. Hvis vedkommende fungerer i en midlertidig stilling, er det tittelen i den faste stillingen som oppgis. Hvis vedkommende er konstituert i en midlertidig stilling av Kongen i statsråd, skal imidlertid denne stillingstittelen oppgis, for eksempel «konstituert avdelingsdirektør». Hvis den som utnevnes ikke er i en stilling når saken fremmes i statsråd, kan eventuell profesjonstittel, for eksempel sykepleier, jurist eller siviløkonom, oppgis.

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om utnevning til en embetsstilling settes opp slik:

«Utnevning av politiinspektør Peder Ås til statsadvokat ved Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter. Han tiltrer fra det tidspunkt riksadvokaten bestemmer.»

Legg merke til at man her bruker «utnevning til». På nynorsk brukes formuleringen «blir utnemnd til».

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om åremålsutnevning til en embetsstilling settes opp slik:

«Åremålsutnevning av seksjonssjef Gro Holm til visepolitimester i Vest politidistrikt for en periode på seks år. Hun tiltrer fra det tidspunkt Politidirektoratet bestemmer.»

Legg merke til at man her bruker «åremålsutnevning til». På nynorsk brukes formuleringen «blir utnemnd på åremål som»,

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om konstitusjon til en embetsstilling settes opp slik:

«Konstitusjon av advokat Peder Ås som tingrettsdommer ved Kristiansand tingrett i ett og et halvt år med mulighet til forlengelse i et halvt år. Han tiltrer fra det tidspunkt Domstoladministrasjonen bestemmer.»

Legg merke til at man her bruker «konstitusjon som». På nynorsk brukes formuleringen «blir konstituert som».

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om beskikkelse til en stilling som statsansatt, sette opp slik:

«Beskikkelse av siviløkonom Arne Olsen som direktør i Fisketilsynet. Han tiltrer fra det tidspunkt departementet bestemmer.»

Legg merke til at man her bruker «beskikkelse som». På nynorsk brukes formuleringen «blir tilsett som».

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om åremålsbeskikkelse til en åremålsstilling settes opp slik:

«Åremålsbeskikkelse av avdelingsdirektør Johan Johansen som direktør for Nasjonal sikkerhetsmyndighet for en periode på seks år. Han tiltrer fra det tidspunkt Justis- og beredskapsdepartementet bestemmer.»

Legg merke til at man her bruker «beskikkelse som». På nynorsk brukes formuleringen «blir tilsett på åremål som».

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om midlertidig beskikkelse til en stilling som statsansatt settes opp slik:

«Midlertidig beskikkelse av assisterende politidirektør Nina Nilsen som politidirektør for en periode på inntil seks måneder. Hun tiltrer fra det tidspunkt Justis- og beredskapsdepartementet bestemmer.»

Legg merke til at man her bruker «midlertidig beskikkelse som». På nynorsk brukes formuleringen «blir mellombels tilsett som».

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om avskjed av høyesterettsdommer settes opp slik:

«Høyesterettsdommer Peder Ås gis avskjed i nåde med virkning fra 1. juli 2021.»

Opplysninger om at avskjeden gis etter søknad og/eller i medhold av lov 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn, gis ikke i tilrådingen.

13.8.5.2 Foredrag og vedlegg

I foredraget i kongelige resolusjoner i saker som gjelder utnevning mv. til embetsstilling eller beskikkelse mv. til stilling som statsansatt, skal det angis hvorfor saken skal behandles i statsråd, herunder hjemmel.

Videre skal det redegjøres for bakgrunnen for behovet for ansettelsen, hva slags stilling det gjelder (fast, midlertidig, vikariat, varighet mv.), hvilke arbeidsoppgaver som ligger til stillingen, og hvilke kvalifikasjoner som kreves for å bli ansatt i stillingen. Dette kan eventuelt gjøres ved at relevante deler av utlysningsteksten siteres i foredraget. Delene av utlysningsteksten som ikke er relevant, for eksempel generell beskrivelse av arbeidsgiver, kontaktperson mv., skal ikke tas inn i foredraget.

I foredraget skal det redegjøres for hvorfor saken skal behandles i statsråd (hvorfor det er Kongen i stasråd som skal foreta utnevningen e.l.). Alle statlige virksomheter eller grupper av virksomheter skal ha et personalreglement der det blant annet skal fremgå hvilke statsansatte som skal ansettes av departementet eller beskikkes av Kongen, se statsansatteloven § 2 første og annet ledd. I foredraget skal det også prosessen frem til behandling i statsråd, herunder om stillingen har vært offentlig utlyst, antall søkere, kjønnsfordeling mellom søkerne (antall kvinner og antall menn), om det er foretatt intervjuer og eventuelt med hvor mange.

Foredraget skal inneholde relevante opplysninger om kandidaten som innstilles, blant annet fullt navn og fødselsdato, relevant utdannelse og erfaring samt at lovbestemte krav til stillingen er oppfylt. Eksempler på det siste er Grunnloven § 114 som oppstiller vilkår for hvem som kan utnevnes til embetsmenn, lovbestemte krav til enkelte stillingskategorier, for eksempel krav til sikkerhetsklarering, og minstealder for høyesterettsdommere, jf. Grunnloven § 91.

I foredraget skal det opplyses om at den som innstilles er den best kvalifiserte søkeren, jf. statsansatteloven § 3. En redegjørelse for og vurdering av andre søkere til stillingen vil fremgå av andre dokumenter i ansettelsesprosessen, for eksempel uttalelser ved embetsutnevnelser i departementene og innstillingen fra innstillingsrådet for utnevning av dommere. Henvisning til andre dokumenter kan for eksempel formuleres slik: «Innstillingsrådet har avgitt begrunnet innstilling. Innstillingen er enstemmig. Innstillingsrådet har ansett den som innstilles som best kvalifisert. Justis- og beredskapsdepartementets innstilling er i samsvar med Innstillingsrådets innstilling».

Hvis det er gjort unntak fra hovedreglene i statsansatteloven eller annet relevant regelverk, for eksempel fra hovedregelen om at den som er best kvalifisert skal ansettes, hovedregelen om utlysning eller hovedregelen om fast ansettelse, skal det i foredraget redegjøres for dette og at vilkårene for unntak er oppfylt.

Opplysninger som er underlagt lovfestet taushetsplikt, for eksempel opplysninger om den som innstilles som anses som «noens personliges forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, eller informasjon som er gradert og taushetsbelagt, jf. sikkerhetsloven § 5-4 annet ledd og § 5-3 første ledd, skal ikke tas inn i den kongelige resolusjonen. Et eksempel på det førstnevnte kan være opplysninger om stilling i Etterretningstjenesten, nedsatt funksjonsevne eller såkalt «hull i CV-en».

Det var tidligere et krav i Grunnloven § 21 at embetsmenn avga embetsed eller forsikring om lydighet og troskap til konstitusjonen og kongen. Lydighets- og troskapsplikten følger nå direkte av grunnlovsbestemmelsen og kravet om avleggelse av embetsed eller forsikringer opphevet.

Utvidet søkerliste skal følge som et vedlegg til den kongelige resolusjonen. Utvidet søkerliste vil inneholde navn og andre releavante opplysninger på alle som har søkt stillingen. Utvidet søkerliste vil også omfatte personer som har fått unntatt fra offentlighet sin søknad på stillingen. Ved oversendelse av statsrådets protokoller til Stortinget skal de utvidede søkerlistene legges ved da de er vedlegg til de kongelige resolusjonene om utnevning til embetsstillinger og beskikkelser.

13.9 Oppnevning utvalg, styrer, råd, delegasjoner, nemnder mv.

13.9.1 Saker om oppnevning av utvalg, styrer, råd, delegasjoner, nemnder mv.

Når Kongen i statsråd nedsetter et utvalg, styre, råd, delegasjon, nemnd e.l., (heretter samlet betegnet som «utvalg), eller fatter en avgjørelse om hvem som skal være leder, medlem, varamedlem e.l. i et utvalg, kalles dette «oppnevning».

Hvis oppnevningen er en «sak av viktighet», jf. Grunnloven § 28, skal saken behandles av Kongen i statsråd, se punkt 7.2.

Alminnelig lovgivning kan legge myndighet til å oppnevne enkelte utvalg til «Kongen i statsråd», se for eksempel partiloven § 25 første ledd: «Nemndas medlemmer oppnevnes av Kongen i statsråd». Myndighet lagt til «Kongen i statsråd» kan ikke delegeres, se punkt 13.4 og slike oppnevninger skal derfor alltid avgjøres i statsråd. Alminnelig lovgivning kan også legge myndighet til å oppnevne utvalg el. til «Kongen», se for eksempel personopplysingsloven § 22 tredje ledd første punktum: «Personvernnemnda har syv medlemmer med personlige varamedlemmer. Medlemmene og varamedlemmene utnevnes av Kongen for fire år, med adgang til gjenutnevning for ytterligere fire år …». Myndighet lagt til «Kongen» kan normalt delegeres.

Hvis det hverken følger av loven at oppnevning skal skje i statsråd eller oppnevningen er en «sak av viktighet», jf. Grunnloven § 28, er det opp til regjeringen om oppnevning skal avgjøres av Kongen i statsråd eller av et annet organ. Hvis det er et ønske å vise at hele regjeringen står bak avgjørelsen, bør oppnevningen skje i statsråd. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis flere departementers interesser er berørt.

Hvis et utredningsutvalg skal avgi rapport i form av en NOU («Norges offentlige utredninger»), følger det av fast praksis at det oppnevnes av Kongen i statsråd. Faste styrer og råd i staten blir i dag sjelden oppnevnt av Kongen i statsråd. I veilederen Bruk av styrer i staten, utgitt av det tidligere Fornyings- og administrasjonsdepartementet, er det blant annet informasjon om når det kan være naturlig å ha et styre også innenfor forvaltningen. Det er fast praksis at delegasjonen til FNs generalforsamling oppnevnes i statsråd. Hvis en delegasjoner eller utsendinger skal forhandle om en folkerettslig avtale av særlig betydning for Norge, kan det tilsi at oppnevningen bør avgjøres av Kongen i statsråd.

Ved kongelig resolusjon 28. januar 2000 er Kongens fullmakt til å senere oppnevne medlemmer til og løse medlemmer fra kongelig oppnevnte kommisjoner, utredningsutvalg, styrer, råd og lignende organer delegert til vedkommende departement. Delegasjonen omfatter senere endringer i organets sammensetning, ikke førstegangsoppnevningen. Vedtaket delegerer også fullmakt til vedkommende departement til å foreta senere endringer i mandat for kommisjoner, utredningsutvalg, styrer, råd samt lignede organer.

En sak om oppnevning av utredningsutvalg mv. fremmes av det departementet som har ansvar for vedkommende saksområde. Departementet må ta stilling til hvilke personer som skal delta i utvalget. Når det gjelder sammensetning av offentlige utvalg o.l., fastsetter likestillings- og diskrimineringsloven § 28 og forskrift om representasjon av begge kjønn regler for representasjon av begge kjønn. I tillegg vil hver enkelt regjering ha egne interne rutiner for politisk klarering av forslag til navn på personer som foreslås oppnevnt til styrer, råd, utvalg mv. Departementets statsrådforværelse kan gi nærmere informasjon om disse rutinene. Statens personalhåndbok begrenser adgangen til å oppnevne embets- og tjenestemenn til styrer og råd. Begrensningen gjelder ikke for utredningsutvalg. Domstolloven fastsetter særskilte regler om dommeres sidegjøremål.

Forslag om oppnevning av alle viktige utredningsutvalg skal normalt legges frem for regjeringen i form av regjeringsnotater. Utvalg som skal oppnevnes av Kongen i statsråd skal alltid forelegges regjeringen på denne måten, se Om r-konferanser.

Et departement som skal fremme en sak for statsråd om oppnevning av et utvalg, må også ta stilling til utvalgets mandat. Det følger av utredningsinstruksen § 1-3 at relevante krav i instruksen skal innarbeides i mandatet. Utkast til mandat skal alltid forelegges berørte departementer og regjeringsbehandles.

På regjeringen.no publiseres en oversikt over statlige styrer, råd og utvalg. Et departement som har fremmet en sak om oppnevning av et utvalg e.l. må innrapportere dette til DSS slik at opplysningene kan inntas i oversikten.

13.9.2 Kongelig resolusjon i sak om oppnevning av utvalg, styrer, råd, delegasjoner, nemnder mv.

I foredraget skal det redegjøres for hvorfor utvalget e.l. oppnevnes, en redegjørelse for hvordan mandatet er utformet, frist for utvalgets oppdrag og utvalgets sammensetning. Selve mandatet skal følge som et vedlegg til den kongelige resolusjonen. Det skal også redegjøres for relevante krav til sammensetning i lov, forskrift og annet regelverk, og hvordan disse er oppfylt. Det skal redegjøres for at relevante krav i utredningsinstruksen er innarbeidet i mandatet, se utredningsinstruksen § 1-3. Det skal fremgå at mandatet har vært forelagt berørte departementer. Ved oppnevning av styrer og råd skal det i foredraget redegjøres for hvilke oppgaver styret eller rådet skal ha. Utvalgssekretær og/eller sekretariat oppnevnes ikke i statsråd, men det kan i foredraget redegjøres for hvordan eventuelt sekretariat er tenkt organisert.

Utvalget e.l. sitt mandat og sammensetning skal alltid følge som vedlegg til den kongelige resolusjonen. I vedlegget skal leder, medlemmer og eventuelle varamedlemmer listes opp. Følgende opplysninger skal angis for alle medlemmer:

Fullt folkeregistret navn (ikke forkortelser som for eksempel «N.» i stedet for «Nilsen», og heller ikke utelatelse av mellomnavn som vedkommende normalt ikke bruker).

Tittel og kommunen vedkommende er bosatt i etter Folkeregisteret. Det skal bare brukes én tittel. Hvis en person som oppnevnes ikke har en stilling, kan eventuell profesjonstittel benyttes som sykepleier, jurist, siviløkonom e.l. Dette kan for eksempel være aktuelt hvis vedkommende er arbeidssøkende eller er pensjonist. Er vedkommende pensjonist og det er av betydning å vise hans/hennes tidligere profesjonstittel kan dette for eksempel angis med «pensjonert jordmor Marte Kirkerud» eller «pensjonert lektor Peder Ås».

Arbeidssted eller organisasjon skal ikke angis, med mindre den som oppnevnes skal delta som representant for arbeidsgiveren/organisasjonen, som for eksempel LO, NHO etc. På samme måte angis «pensjonist» som tittel dersom vedkommende skal delta i egenskap av å være pensjonist.

Hvis en sak om gjenoppnevning eller supplering av medlemmer til et utvalg som er oppnevnt i statsråd må avgjøres av Kongen i statsråd, tilføyes det «(ny)» etter navnet til de som kommer inn som nye medlemmer.

I pressemeldinger e.l. kan det opplyses hvem som har foreslått vedkommende utvalgsmedlem dersom det er relevant, for eksempel når en organisasjon har slik forslagsrett.

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om oppnevning av et utredningsutvalg settes opp slik:

«Det oppnevnes et utvalg for å granske rovdyrforvaltningen. Utvalgets mandat og sammensetning fastsettes i samsvar med vedlegg til resolusjonen».

Vedlegg XI er et eksempel på et vedlegg som viser sammensetningen av et utvalg (navneliste).

Om saksomtalen på statsrådslisten i en sak om oppnevning av utredningsutvalg, se rutinebeskrivelsen i vedlegg 1.

13.10 Samtykke til overskridelser av gitte bevilgninger mv.

13.10.1 Saker om samtykke til overskridelser av gitte bevilgninger mv.

Grunnloven § 75 bokstav d bestemmer at det er Stortinget som kan «… å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter». Dette innebærer at alle utbetalinger av statsmidler må ha hjemmel i et bevilgningsvedtak fattet av Stortinget og at forvaltningen har plikt til å disponere bevilgningene i saldert budsjett slik at de holder ut budsjettåret.

I løpet av et budsjettår kan det imidlertid oppstå behov for å overskride en gitt bevilgning eller å dekke uforutsette og nødvendige utgifter til tiltak det ikke er gitt bevilgning til. I bevilgningsreglementet § 11 annet ledd har Stortinget gitt Kongen i statsråd myndighet til å samtykke i at en gitt bevilgning overskrides eller til at uforutsette og nødvendige utgifter i enkelte tilfeller dekkes.

Saker om samtykke etter § 11 annet ledd fremmes av ansvarlig departement. Før saken fremmes, skal den forelegges Finansdepartementet. Finansdepartementet vurderer blant annet om overskridelsen av en gitt bevilgning eller kostnadsdekning bør besluttes, om departementet selv kan samtykke i overskridelsen samt om samtykket kan gis av Kongen i statsråd eller om det kreves bevilgning fra Stortinget. Alle saker som gjelder samtykke til overskridelse av gitte bevilgninger o.l., skal drøftes i regjeringen, se «Om r-konferanser».

Etter bevilgningsreglementet § 11 tredje ledd og kongelig resolusjon 2. desember 2005 har Finansdepartementet en viss fullmakt til å samtykke til at det pådras utgifter ut over gitt bevilgninger. Saker som ikke omfattes av fullmakten må avgjøres ved kongelig resolusjon eller tilleggsbevilgning.

Finansdepartementet har ansvar for å planlegge og iverksette den økonomiske politikken og er fagdepartement for statlig budsjettarbeid. Departementet har gitt ut veilederen «Statlig budsjettarbeid» der det redegjøres for bestemmelsene i bevilgningsreglementet og hvordan disse skal forstås. Spørsmål om saker som gjelder samtykke til overskridelser av bevilgninger o.l., kan rettes til Finansdepartementet.

13.10.2 Kongelig resolusjon om samtykke til overskridelser av gitte bevilgninger mv.

Overskriften i en kongelig resolusjon om samtykke til overskridelser av gitte bevilgninger skal settes opp slik:

«Samtykke til at bevilgningen i statsbudsjettet for 202X under kapittel …, post …, kan overskrides med inntil … kroner»

I foredraget må det fremgå hvorfor saken skal behandles av Kongen i statsråd og hjemmelen for dette, det vil si hvilken bestemmelsen i bevilgningsreglementet som gir Kongen i statsråd myndighet til å fatte en avgjørelsen som foreslås. I foredraget må det også redegjøres for behovet som overskridelsen eller utgiftsdekningen skal ivareta. Hvis det legges opp til å dekke merutgiften ved tilsvarende innsparinger under andre budsjettposter, skal det redegjøres for dette i foredraget. Det skal fremgå at saken er fremlagt for Finansdepartementet.

Tilrådingen i en kongelig resolusjon om samtykke til overskridelser av gitte bevilgninger, der det legges opp til å overskride en gitt bevilgning, skal settes opp slik:

«Bevilgningen i statsbudsjettet for 202X under kapittel …, post …, kan overskrides med inntil … kroner»

Hvis overskridelsen skal dekkes opp ved tilsvarende innsparing under en annen budsjettpost, utformes tilrådingen slik:

«Bevilgningen i statsbudsjettet for 202X under kapittel …, post …, overskrides med inntil … kroner, mot tilsvarende innsparing av bevilgningen under kapittel … (eventuelt samme kapittel) … post …»

Hvis det skal pådras en utgift til et tiltak som ikke naturlig kan utgiftsføres under en eksisterende budsjettpost, utformes tilrådingen slik:

I sistnevnte tilfelle må ansvarlig departement innhente Finansdepartementets samtykke til å benytte den spesielle posten. Dette må omtales i foredraget.

Både i overskrift og tilråding skal «millioner» forkortes til «mill.»

13.11 Kongen i statsråd er klageorgan

13.11.1 Saker der Kongen i statsråd er klageorgan

Hovedregelen er at et enkeltvedtak kan påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet organet som har fattet vedtaket i første instans, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Kongen i statsråd er «nærmest overordnet organ» til departementene og Statsministerens kontor (heretter samlet «departementene»). I forvaltningslovforskriften kapittel 7 er klageadgangen til Kongen i statsråd begrenset til bestemte saksområder. Det er for eksempel ikke klagerett til statsråd over vedtak om å avvise en sak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, når avvisningen er begrunnet i forvaltningslovens regler eller andre regler om saksbehandlingen.

Klagesaker som behandles av Kongen i statsråd er blant annet klage over avslag på krav om innsyn etter offentleglova, klage på avslag i enkelte konsesjonssaker, og klage i enkelte personalsaker. Saken skal fremmes av det departementet som har behandlet saken i førsteinstans.

En klage over vedtak i et departement behandles i første hånd av departementet. Hvis departementet avslår klagen og Kongen i statsråd er klageorgan, skal klagen fremsettes for departementet og departementet skal gjøre en fornyet vurdering av saken, jf. forvaltningsloven §§ 32 og 33. Denne fornyede vurderingen kan ende med at vedtaket omgjøres og klagesaken fremmes da ikke for Kongen i statsråd. Mener departementet at vedtaket skal opprettholdes, må saken fremmes for behandling i statsråd. Før sakene formelt behandles i statsråd, avholdes forberedende statsråd, jf. kapittel 8. Hvis det i forbindelse med forberedelsen til statsråd viser seg at saken er tvilsom eller at den trenger en fornyet vurdering, vil saken bli vurdert på nytt av departementet. Finner departementet etter dette at vedtaket skal omgjøres, fattes også denne beslutningen av departementet. Vedtak om omgjøring treffes dermed ikke i Kongen i statsråd.

Kravene i forvaltningsloven og ulovfestet forvaltningsrett gjelder på vanlig måte når Kongen i statsråd er klageinstans. Hvis det det er et enkeltvedtak som er påklaget, skal departementet på ordinær måte forberede klagesaken etter reglene i forvaltningsloven § 33. Forvaltningsrettslige spørsmål kan rettes til Justis- og beredskapsdepartementet. Saker som gjelder klage på avslag på innsyn etter offentleglova, forvaltningsloven, miljøinformasjonsloven e.a. skal alltid legges frem for Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet.

13.11.2 Kongelig resolusjon i en klagesak

Overskriften i en kongelig resolusjon i en klagesak settes opp lik tilrådingen, se under.

Foredraget skal utformes slik at kravet til begrunnelse er oppfylt, se forvaltningsloven §§ 24 og 25 og ulovfestet forvaltningsrett. I foredraget skal det redegjøres for hva saken gjelder, hvorfor saken skal behandles av Kongen i statsråd, hjemmel for vedtaket og departementets tilråding i saken. Departementets tilråding vil i disse sakene alltid være at klagen avslås helt eller delvis. Dersom departementet beslutter at det opprinnelige vedtaket skal omgjøres til gunst for parten, jf. forvaltningsloven § 33 andre ledd, legges ikke saken frem for Kongen i statsråd. I foredraget skal det gis en kronologisk og pedagogisk fremstilling av hva som har skjedd i saken frem til statsrådsbehandling, herunder hva slags type sak det dreier seg om og hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for den aktuelle saken. I foredraget må videre redegjøres for samtlige av klagers anførsler og departementets vurdering av disse, herunder det rettslige grunnlaget for vurderingen og subsumsjonen. I saker som ikke gjelder enkeltvedtak skal ordet «vedtak» unngås.

Foredraget bør så langt det er mulig skrives slik at hele eller deler av den kongelige resolusjonen kan offentliggjøres etter at den er behandlet i statsråd. I en innsynssak bør for eksempel ikke det konkrete innholdet i dokumentet det er nektet innsyn i, gjengis dersom tilrådingen er at klagen skal avslås.

I tilrådingen skal klagers navn angis (privatperson(er), selskap, lag, forening el.), hvilket vedtak det klages over, hvilket departement som har truffet det påklagede vedtaket, og dato for departementets vedtak. I enkelte klagesaker er ikke klagers identitet kjent, se for eksempel offentleglova § 3 som gir rett til å kreve innsyn anonymt. I slike saker må klager angis på samme måte som i innsynskravet (pseudonym vedkommende bruker eller e-postadressen innsynskravet er fremmet via). Hvis klagen er fremsatt på vegne av én eller flere enkeltpersoner eller et selskap e.l., eksempelvis av en advokat i rollen som advokat, skal tittelen «advokat» brukes og det skal angis hvem vedkommende opptrer på vegne av.

I tilrådningen skal det stå «Klagen tas ikke til følge». I saker der klager er én eller flere privatpersoner skal ikke tittel oppgis. Tilrådingen i en kongelig resolusjon i en klagesak kan settes opp slik:

«Klage fra Sagdalen Kraftlag over Olje- og energidepartementets vedtak 30. juni 2019 om avslag på søknad om dispensasjon fra energiloven § 4-6 tas ikke til følge.»

«Klage fra Isdalen Kraft AS på Olje- og energidepartementets vedtak 29. august 2019 om avslag på søknad om tillatelse til bygging av Lia kraftverk i Liavassdraget i Kvam herad tas ikke til følge.»

«Klage fra advokat Peder Ås, på vegne av Isdalen Kraft AS, på Olje- og energidepartementets vedtak 29. august 2019 om avslag på søknad om tillatelse til bygging av Lia kraftverk i Liavassdraget i Kvam herad tas ikke til følge.»

I saker om klage over avslag på krav om innsyn etter offentleglova settes tilrådingen opp slik:

«Klage fra Norsk Bransjeforening for Pengespill over Kulturdepartementets avgjørelse 10. mars 2019 om avslag på krav om innsyn 5. januar 2019 tas ikke til følge.»

«Klage frå Ragna Dahl over Klima- og miljødepartementet si avgjerd 30. mars 2019 om avslag på krav om innsyn 3. januar 2019 blir ikkje teken til følgje.»

«Klage fra Peder Ås over Barne- og familiedepartementets avgjørelse 22. mai 2020 om avslag på krav om innsyn 2. februar 2020 tas ikke til følge.»

«Klage fra advokat Peder Ås, på vegne av Marte Kirkerud, over Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse 13. september 2020 om avslag på krav om innsyn 7. juni 2020, tas ikke til følge.»

Saks-, journal- og dokumentnummeret skal angis i foredraget. Disse numrene gjentas da ikke i tilrådingen. I noen saker vil det imidlertid heller ikke i foredraget være aktuelt å angi saks-, journal- og dokumentnummer. Dette kan eksempelvis være bedt om innsyn i dokumenter som ikke er journalført, for eksempel fordi det dreier seg om interne dokumenter. Da må det i stedet beskrives i foredraget hva slags dokumenter det er tale om, eksempelvis «administrative rutiner knyttet til …».