15 Dissenser
Regjeringen drøfter normalt sakene til den finner løsninger som hele regjeringskollegiet kan stille seg bak. Kommer regjeringen likevel ikke til enighet i en sak som skal behandles i statsråd, kan uenigheten markeres gjennom dissens. Det skilles mellom to typer dissens: grunnlovsdissens og avstemningsdissens.
Grunnlovsdissens kan fremmes av en eller flere statsråder som mener at en beslutning i statsrådet «strider mot statsformen eller rikets lover». Ordningen fremgår av Grunnloven § 30 tredje ledd. I et slikt tilfelle har et medlem av statsrådet ikke bare en rett, men også «plikt til å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen.» jf. Grunnloven § 30 tredje ledd. Grunnlovsdissens benyttes kun dersom en eller flere statsråder mener at en beslutning i statsrådet vil stride mot statsformen, Grunnloven eller alminnelig lovgivning. Det vil i praksis si at de dissenterende statsrådene mener at beslutningen vil være ulovlig. Denne formen for dissens har ikke vært benyttet i nyere tid.
Avstemmingsdissens er en form for dissens hvor ett eller flere medlemmer av statsrådet har et annet politisk syn på en sak, og ser behov for å markere sitt avvikende syn på en tydelig måte i statsrådet og utad. Ved avstemmingsdissens har den eller de dissenterende statsrådene ikke innvendinger mot beslutningens legalitet eller lovlighet, men et annet politisk syn, en annen prioritering eller en annen etisk vurdering av et spørsmål enn flertallet. En avstemmingsdissens kan følge partilinjer i en flerpartiregjering eller springe ut av at enkeltstatsråder, uavhengig av parti, har et annet politisk eller personlig syn på en sak. Fra de siste tiårene er prinsipielle saker om abort, bioteknologi og overvåkning/personvern eksempler på saker hvor statsråder har tatt dissens i statsråd for å markere sin politiske uenighet med resten av regjeringskollegiet.
Retten til å ta dissens eller støtte en dissens tilkommer den enkelte statsråd. Flertallet kan ikke avskjære denne retten, og en statsråd er heller ikke forpliktet til å følge partifeller eller partistandpunkt.
En eventuell dissens må markeres i regjeringskonferansen der saken drøftes. Om saken ikke behandles i regjeringskonferanse, må det berørte departementet og SMK varsles så tidlig som mulig.
Det er i utgangspunktet den eller de dissenterende statsrådene selv som må formulere sin dissens, se regjeringsinstruksen § 4 nr. 5. SMK kan bistå i utformingen av en dissens for å sikre at den følger praksis i slike saker. En dissens skal utformes kort og saklig, og gjengi hovedpunktene for hvorfor de dissenterende statsrådene har kommet til et annet resultat enn flertallet.
Dissensteksten må avklares i god tid før statsrådsmøtet, slik at den kan inntas korrekt i protokollen fra statsrådet og publiseres på Offisielt fra statsråd samtidig med de øvrige sakene. Dersom dissensen gjelder en sak som skal fremmes for Stortinget (proposisjoner og meldinger) må dissensteksten foreligge slik at den rekker trykkefristen for proposisjoner og meldinger.
I statsrådsmøtet vil saken i utgangspunktet foredras på vanlig måte av den ansvarlige statsråden. Deretter gis ordet til den eller de dissenterende statsrådene. I de fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig at én av de dissenterende statsrådene taler på vegne av statsrådene som tar dissens.
En dissens tas inn i protokollen fra statsrådsmøtet og det angis i protokollen hvem som har støttet dissensen. Dissensen legges også ut på Offisielt fra statsråd under den saken det er tatt dissens i, forutsatt at saken ikke er unntatt offentlighet. Protokollene fra statsrådets møter fremlegges for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité hvert halvår i tråd med etablert praksis, jf. Grunnloven § 75 bokstav f.
Et eksempel på en avstemningsdissens som fulgte partilinjer fremgår av (Prop. 80 L (2019-2020) (Lov om etterretningstjenesten):
Tilstedeværende statsråder fra Venstre vil uttale:
«Vi har etter en samlet vurdering kommet til at vi ikke kan gi vår tilslutning til lovforslagets kapittel 7 og 8 om tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon. Norske borgeres elektroniske kommunikasjon krysser i stor grad grensen, og forslaget vil føre til at staten lagrer store mengder data om denne kommunikasjonen. Selv om vi anerkjenner de legitime samfunnsbehovene som begrunner forslaget, mener vi at inngrepet i personvernet blir for sterkt. Vi peker særlig på risikoen for formålsutglidning og en nedkjølende virkning på ytringsfriheten. For øvrig gir vi vår tilslutning til lovforslaget.»
Et eksempel på en avstemningsdissens som var knyttet til enkeltstatsråders personlige syn i en sak fremgår av Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) om assistert befruktning.
Eksempler finnes også i Prop. 49 L (2010-2011) (EUs datalagringsdirektiv) og Prop. 117 L (2023-2024) (Abortloven). For en utfyllende og historisk gjennomgang av dissensinstituttet vises det til Dag Berggrav: Slik styres Norge (Oslo 1994) side 84-87.