Del 3
Økonomiske og administrative konsekvenser

13 Innledning

I det følgende vil departementet gjøre rede for økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget til lov om spesialisthelsetjenesten m m. Lovforslaget som departementet her fremlegger er ment å erstatte sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern, slik at det blir én organisatorisk lov for hele spesialisthelsetjenesten.

Enkelte tiltak vil imidlertid innebære endringer i forhold til dagens praksis. Det er vurdert i hvilken grad disse endringene påvirker kostnadsnivået i helsesektoren. Som grunnlag for kostnadsanslagene er det lagt inn forutsetninger om endring i pasientadferd og hvordan helsepersonell faktisk tilpasser seg de endrede krav. Usikkerheten på anslagene relaterer seg til i hvor stor grad virkeligheten viser seg å samsvare med forutsetningene. Flere av fylkesommunene har også uttalt at de økonomiske konsekvensene av lovforslaget er vanskelig å anslå. Rogaland fylkeskommune mener at de foreslåtte tiltak må prøves ut i praksis før en kan fastslå omfanget av de økonomiske og administrative konsekvenser. For en del av de foreslåtte endringers vedkommende må det gis mer detaljerte pålegg i form av forskrifter. I disse tilfellene vil de økonomiske og administrative konsekvenser til dels avhenge av hvordan forskriftene utformes.

De av fylkeskommunene som i høringen har kommentert de økonomiske konsekvensene av lovforslaget, mener at enkelte tiltak som bl a individuelle planer, informasjons- og veiledningsplikt vil kunne få økonomiske konsekvenser. Kommunenes Sentralforbund uttaler at forslagene vil få vidtrekkende økonomiske konsekvenser. Norsk Sykepleierforbund mener på sin side at forslagene i stor grad innebærer en formalisering av etablert praksis som vil innebære en effektivisering, ved at ressursene vris fra akutt behandling til planlagt behandling. Regjeringen er innstilt på at kommunesektoren får kompensasjon for eventuelle merutgifter. Hvordan dette blir håndtert i de økonomiske oppleggene for kommunesektoren i de kommende år, vil bli tatt opp i statsbudsjettsammenheng.

14 Økonomiske og administrative konsekvenser av de enkelte lovforslagene

I lovforslaget § 2-6 om individuelle planer er det foreslått en bestemmelse som pålegger tjenesteytere som omfattes av loven, å utarbeide en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Det foreslås i forslaget til lov om psykisk helsevern en tilsvarende bestemmelse for alle pasienter som omfattes av loven, og det fremmes også forslag om å gjøre en tilsvarende endring i loven om kommunehelsetjenesten.

Bakgrunnen for forslaget om å lovfeste en plikt til å utarbeide individuelle planer for spesielle pasientgrupper, har først og fremst vært å få til en bedre ressursbruk gjennom bedre planlegging og samordning på tvers av spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Målgruppen er pasienter som har sammensatte og langvarige behov, og som trenger tjenester fra flere deler av helsevesenet. Det er spesielt tenkt på kronisk syke, psykisk utviklingshemmede, fysisk funksjonshemmede og psykiatriske langtidspasienter.

Gjennom krav til individuelle planer er hensikten å bedre pasientens møte med ulike deler av helsevesenet og unngå situasjoner der ulike deler av helsevesenet ikke kjenner til hverandres beslutninger og ikke er koordinert i planleggingen av et samlet behandlingsforløp. Formålet er med andre ord å lette pasientens stilling, samt få en bedre pasientflyt, og med det en mer rasjonell tids- og ressursbruk i de ulike delene av helsevesenet. Dersom bedre planlegging og samordning ikke avstedkommer en bedre ressursbruk samlet sett i helsevesenet, er formålet med bestemmelsen ikke oppnådd. Spørsmålet er imidlertid hvor store positive effekter et slikt forslag kan gi på kort og lang sikt, og hvor store forbedringer den enkelte pasient vil oppleve i sitt møte med helsevesenet. Dette er usikkert, og avhenger av hvordan individuelle planer benyttes innenfor den enkelte helsetjeneste.

Planens innhold vil variere etter den enkeltes behov. Mange individuelle planer vil være enkle, slik at det økonomiske og administrative arbeidet ikke representerer et betydelig merarbeide i forhold til det arbeid som gjøres i dag i form av praktisk samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten for den enkelte pasient. I psykiatrien er individuelle planer et viktig tiltak for utvikling av tilbudet i kommunehelsetjenesten, og for å sikre at pasienter som skrives ut av institusjon får et tilstrekkelig tilbud i hjemkommunene. Innføringen av plikt til å utarbeide individuelle planer i somatikken vil omfatte en langt lavere andel av pasientene enn innenfor det psykiske helsevern. Departementet antar derfor at de økonomiske og administrative konsekvensene av tiltaket vil være en del større i psykiatrien enn i de somatiske helsetjenestene som er omtalt her. Utarbeidelse av individuelle planer skal bare skje for personer med store og sammensatte behov som vil kreve langvarig og koordinert innsats av helsetjenester. Selv om arbeid med slike planer vil innebære en viss arbeidsinnsats i forkant, kan de på lengre sikt bidra til en rasjonaliseringsgevinst.

Omfanget av kronisk syke og personer med flere og sammensatte lidelser er imidlertid relativt omfattende innen spesialisthelsetjenesten, og grupper med sammensatte og langvarige behov tar opp en betydelig del av behandlingskapasiteten ved sykehusene. I motsetning til de beregninger som er gjort for psykiatrien kan en dermed ikke ta utgangspunkt i tjenestenes omfang, men i hvor stor andel av pasientene som er aktuelle for tiltaket. Vi har i dag ikke tilgang til opplysninger om hvor mange personer som hvert år behandles ved norske sykehus. Det empiriske grunnlaget for beregninger av hvor mange pasienter som er aktuelle for individuelle planer er derfor svakt, og beregninger av de økonomiske konsekvensene av tiltaket vil dermed være usikkert.

Det beste utgangspunkt for å fastslå behovet for individuelle planer i de somatiske sykehusene er antall registrerte pasientkontakter. Det ble registrert ca 420 000 pasientkontakter for pasienter ved samme sykehus samme år i 1997, og sannsynligvis vil antallet behandlede pasienter være på samme nivå. Det kan antas at pasienter som legges inn flere ganger kan ha lidelser som er så kompliserte at det kan være aktuelt med et tverrfaglig og sektorovergripende tilbud. Disse pasientene vil kunne omfattes av plikten til å utarbeide individuelle planer. Samtidig vil ofte reinnleggelser være integrert i behandlingen for pasienter som ikke har behov for fag- eller sektorovergripende tjenester. Av de antatt 420 000 pasientene hadde 10 % tre eller flere opphold. Det må understrekes at selv om vi har gode tall for antall pasienter og reinnleggelser, er det usikkerhet om hvor gode disse tallene er som indikatorer for behovet for individuelle planer.

Bestemmelsen om individuelle planer er også foreslått innarbeidet i lov om kommunehelsetjenesten, slik at det blir samsvar mellom kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven på dette punkt. Det er også meget vanskelig å gi sikre overslag over antall personer i kommunehelsetjenesten som har behov for langvarige og koordinerte tilbud. Det føres ikke løpende stastikk over primærlegekonsultasjonene i Norge. Tallmateriale for anslag av antall personer med kroniske tilstander som kan ha behov for tjenester fra kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og andre sektorer, er derfor hentet fra Helseundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå for 1985. Totalt ble det beregnet at det var vel 770 000 personer med funksjonshemming i landet. I 1997 mottok 220 000 personer grunn- eller hjelpestønad fra folketrygden. Selv om disse personene i mange tilfeller har behov for omsorgstjenester, må vi anta at kun et fåtall i denne gruppen har behov for samordnede helsetjenester. Alle vil heller ikke ha stort forbruk av helsetjenester. Dersom det antas at en fjerdedel av disse vil ha behov for langvarige og koordinerte tilbud fra kommunehelsetjenesten, vil en komme opp i et totalt antall planer på rundt 50 000.

Totalt sett kan vi anslå at ca 90 000 pasienter vil være aktuelle for tiltaket med individuelle planer i den somatiske helsetjenesten. Dette tallet må ses i relasjon til at det er omtrent 15 millioner konsultasjoner totalt i helsetjenesten per år. Selv om det må påregnes noe merarbeid i innledningsfasen i pasientbehandlingen, vil tiltaket likevel etter departementets syn innebære moderate økonomiske konsekvenser. Departementet vil anføre to grunner til dette.

For det første vil det finne sted en rekke former for bedre samordning av tjenester i dag. Både for primær- og spesialisthelsetjenesten gjelder de generelle krav til at virksomheten skal være forsvarlig medisinsk sett. For de pasienter det her dreier seg om vil en viktig del av dette nettopp være koordinering. Poenget med å lovfeste en plikt til å utarbeide individuelle planer er ikke å innføre en ny praksis, men å formalisere samordning av tjenestetilbudet for enkelte pasienter. En formalisering vil i mange tilfeller kunne bety merarbeid, bl a vil helsepersonell sannsynligvis i større grad enn tidligere erstatte muntlige avtaler med skriftlige. Likevel kan en legge til grunn at mye av det nødvendige arbeidet i forbindelse med individuelle planer allerede utføres i dag.

For det andre vil gode individuelle planer kunne føre til betydelige besparelser over tid. Utarbeidelse av en plan i forkant må ses på som en investering for å unngå problemer i etterkant. Gjennom god samordning av tjenestetilbudet unngås misforståelser og «dobbeltbookinger». Det er også grunn til å tro at en samordning av tjenestene vil føre til innsparinger fordi de samlede tjenester vil bli bedre og mer effektivt utnyttet. Endelig vil individuelle planer bidra til å kvalitetssikre tjenesten, og det må derfor antas at omfanget av direkte feilbehandlinger eller akutte helseproblemer som følge av et dårlig koordinert tilbud kan unngås. I dag blir for eksempel mange pleiepasienter lagt inn ved sykehusene fordi det oppstår akutte helseproblemer. Dersom en reduserer omfanget av denne type innleggelser gjennom bedre samordning av helsetjenestene i kommunene, vil det alene føre til betydelige innsparinger for sykehusene. Det er en kostnadsdrivende effekt at helsepersonell gjennom arbeidet med individuelle planer konstaterer at enkelte pasienter må gis et mer omfattende tjenestetilbud. I så fall vil individuelle planer være kostnadsdrivende. På lengre sikt vil imidlertid tidlig inngripen fra helsevesenet også kunne bedre funksjonsevnen og redusere det samlede behovet for helse- og sosialtjenester. Dermed kan en også her anta at merutgifter i forkant vil gi besparelse i etterkant.

Det må derfor antas at selv om selve arbeidet med individuelle planer i seg selv vil kreve en moderat økning i ressursinnsatsen, vil den samlede økonomiske virkningen av tiltaket være at ressursbruken vris bort fra akutt problemløsning til langsiktig planlegging. Dette skyldes både at en gjennom planlegging kan få en mer målrettet og effektiv bruk av det totale tjenestetilbud, samtidig som en kan forvente at en gjennom kvalitetssikring vil kunne redusere omfanget av akutte forverringer hos den aktuelle pasientgruppen. Samtidig må det også forutsettes at det allerede i dag gjennomføres en betydelig samordning mellom ulike nivåer og deler av tjenesteapparatet, selv om dette ikke er uttrykkelig påbudt i lov. Det er derfor usikkert om forslaget med individuelle planer samlet sett vil få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Lovforslaget § 2-8 om informasjon er en ny bestemmelse som innebærer at helsetjenesten skal gi helseinformasjon både av generell og spesiell karakter. Blant annet vil innføring av fritt sykehusvalg medføre et informasjonsbehov. Dersom dette skal være et reelt valg må pasienten blant annet gis informasjon om behandlingstilbud og ventelister. Departementet antar at denne oppgaven ikke vil medføre særlig økt ressursbruk. Når det gjelder den individuelle informasjonsplikten henvises det til omtalen av økonomiske konsekvenser av tilsvarende bestemmelse i lov om pasientrettigheter og lov om helsepersonell.

I lovforslaget § 3-3 foreslås en plikt for helseinstitusjoner til også å melde fra til fylkeslegen om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.Dette vil sannsynligvis føre til en økning i antall meldinger til fylkeslegen. Helseinstitusjoner og fylkeslegen har i dag etablert systemer for håndtering og registrering av meldinger. I tillegg er det i Statens helsetilsyn etablert en egen sentral som mottar tilsvarende meldinger.

I 1997 fikk tilsynsmyndighetene ca 4 000 skademeldinger. Ca 500 av disse meldingene inneholdt melding om alvorlig skade, mens de øvrige var meldinger om mindre eller potensiell skade.

På grunnlag av meldefrekvensen fra Sentralsykehuset i Rogaland som har etablert gode rutiner for meldinger om uhell og nestenuhell, antas det at antallet meldinger på nasjonalt nivå vil øke fra ca 4 000 til ca 15 000. Sykehusene bør imidlertid ha internkontrollsystemer som fanger dette opp, slik at merarbeidet ved å oversende skjemaer til fylkeslegen antas å være relativt begrenset for hvert enkelt sykehus.

Høringsinstansene ble spesielt bedt om å komme med innspill når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget. Det er ikke mange høringsinstanser som uttaler seg om dette. Enkelte mener at en økning i antallet meldinger vil kreve økt ressursinnsats, mens de fleste som uttaler seg blant fylkeslegene og sykehusene, antar at en utvidelse av meldeplikten ikke vil medføre vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Det er et uttalt ønske fra Statens helsetilsyn at det etableres et elektronisk basert internkontrollsystem i helsesektoren, slik det er gjort i en rekke andre offentlige og private virksomheter. Et slikt system vil bygge på elektronisk overføring av informasjon om hendelsene, slik at ressurser som i dag benyttes til innskriving av meldinger kan frigjøres for mer målrettet kvalitetsarbeid. Dette vil imidlertid ikke være en direkte konsekvens av utvidelsen av meldeplikten.

Det antas at en utvidet meldeplikt ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning, da det allerede i dag er etablert systemer for melding av avvikshendelser fra sykehusene til fylkeslegene. Statens helsetilsyn vil også bidra til en nødvendig samordning av avviksmeldinger med fylkeslegene, for å unngå at meldinger sendes både fylkeslegene og Meldesentralen i Helsetilsynet. Disse systemene vil sannsynligvis bli i stand til å håndtere en økning i antall meldinger. Videre er slike meldinger allerede i bruk i sykehusenes interne kvalitetssikringssystemer, og eventuelt merarbeid med å sende samme melding til fylkeslegen vil neppe være særlig omfattende. Dette er også i tråd med flertallet av høringsinstansenes uttalelser.

Lovforslaget § 3-6 omhandler særlige plikter i forbindelse med barns institusjonsopphold. De økonomiske konsekvensene av forslaget antas å være relativt små. Et forslag om å pålegge sykehuseier å dekke matutgifter til én pårørende for barn som ligger på sykehus 30 eller flere døgn pr år vil bety en viss økning i sykehuseiernes kostnader.

I lovforslaget § 3-7 foreslås hjemmel for departementet til å pålegge helsetjenesten å innføre pasientansvarlig lege.Dette kan føre til økte bemanningsbehov i sykehusene, men etter Sosial- og helsedepartementets vurdering vil dette oppveies av de innsparinger ordningen vil innebære i form av kvalitetsforbedringer. Kvalitetsforbedringene kan redusere dobbeltkommunikasjon og misforståelser og medvirke til færre feil og mindre dobbeltarbeid. Utover de kostnader som kan påløpe i en overgangsfase er departementets konklusjon således at innføring av pasientansvarlig lege eller tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell i seg selv ikke nødvendiggjør økning i sykehusenes budsjetter eller antall stillinger.

Lovforslaget § 3-9 fastsetter at sykehusene skal organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle nivå. Det er presisert at forslaget ikke nødvendigvis vil innebære behov for større omlegging av ledelsesstrukturen for godt fungerende sykehus. Mye av etablert ledelsespraksis vil kunne opprettholdes, men lovendringen innebærer at enheter som i dag har todelt ledelse må gi det overordnede ansvaret for enheten til en leder. Eventuelle endringer i stillingsstruktur og organisering av enheter ved sykehusene vil dermed ikke følge som en direkte konsekvens av lovendringen, men må avgjøres av eier og ledelse i hvert enkelt tilfelle.

En lovendring på dette punkt kan føre til en generell debatt om ledelse ved sykehusene som igjen kan avstedkomme ønske om endringer. Da lovforslaget i seg selv er fleksibelt i forhold til organisasjon og ledelsesstruktur, vil imidlertid negative økonomiske og personellmessige konsekvenser av endringer være et resultat av de lokale tilpasninger og ikke lovverket i seg selv.

Lovforslaget § 6-3 innebærer en utvidelse i forhold til dagens kapitalrefusjonsordning der staten yter tilskudd ved nybygging og ombygging av somatiske sykehus. Det foreslås nå at ordningen også skal omfatte investeringer ved bygging og ombygging av psykiatriske sykehus, herunder poliklinikker.

Opplysninger departementet har innhentet viser et begrenset investeringsbehov i psykiatriske sykehus i forhold til investeringsbehovet i somatiske sykehus. Opplysninger viser at 16 fylkeskommuner har planer om investeringer i størrelsesorden 550 millioner kroner i fireårsperioden 1997-2000. Departementet legger til grunn at det foretas tilsvarende investeringer i fireårsperioden 1999-2002. Utover nevnte perioder er det ikke innhentet tilsvarende opplysninger. Første år for utbetaling vil den statlige refusjonen utgjøre ca 3 millioner kroner. For de neste tre årene vil refusjonene utgjøre henholdsvis ca 6, 9 og 12 millioner kroner. Det er da forutsatt at investeringene fordeler seg jevnt over de fire årene.

Staten yter i dag 37,5 prosent av godkjente kostnader i refusjon, inklusive normert rente som for tiden er 4,3 prosent. Statstilskuddet utbetales over en 40-årsperiode med 1/40 per år. For utstyrskjøp tilknyttet nybygg/ombygging gis 50 % refusjon av nominelt investeringsbeløp, uten rentekompensasjon. Statstilskuddet utbetales over 10 år med 1/10 per år. Dersom ordningen ikke gis tilbakevirkende kraft, vil refusjon fra staten i praksis utbetales først ca to år etter at loven er trådt i kraft. Årsaken til dette er tidsbruk ved gjennomføring av prosjektet, fremleggelse av byggeregnskaper og søknad om refusjon og behandlingsrutiner i departementet.

Når det gjelder de administrative konsekvensene, vil en utvidelse gjøre det nødvendig å endre nåværende forskrift som omfatter investeringer ved somatiske sykehus. Sammenlignet med investeringsbehovet for somatiske sykehus antas det et lavt behov for investeringer innenfor psykiatriske sykehus. En utvidelse av refusjonsordningen til også å gjelde psykiatrien vil dermed kun medføre ubetydelig merarbeid i Sosial- og helsedepartementet som administrerer ordningen. Tilsvarende vil gjelde for Statens helsetilsyn/fylkeslegene som godkjenner byggeplaner.

For Staten innebærer lovendringen ingen økte kostnader, siden de økte refusjonene til investeringer innenfor psykiatrien forutsettes dekket ved tilsvarende reduksjon av overføringer gjennom inntektssystemet. For psykiatriske sykehus m v vil refusjonene for de fire første årene utgjøre ca 3, 6, 9 og 12 millioner kroner basert på et investeringsbehov på 550 millioner kroner i kommende fireårsperiode.

Det følger av § 6-6 annet ledd at pasientens bostedsfylke skal dekke utgiftene, når det i henhold til internasjonal overenskomst foreligger rett til å reise til utlandet for å få nødvendig behandling. Det følger således av forslaget til lovforslag at fylkeskommunen skal betale de faktiske utgiftene ved behandling i annet EØS-land etter EØS-avtalens vedlegg VI (Rådsforordning (EØF) nr 1408/71 artikkel 22 nr 1 bokstav c).

EØS-avtalen gir i utgangspunktet kun rett til behandling i annet EØS-land i de tilfeller hvor ventetiden for behandling blir vesentlig lengre enn det som er vanlig for vedkommende sykdom i Norge. Avtalen vil således i svært sjeldne tilfeller gi rett til behandling i annet EØS-land. De økonomiske konsekvenser av avtalen vil derfor i utgangspunktet være ubetydelige.

I lovforslaget § 6-9 er det foreslått en hjemmel til å gi forskrifter om egenbetaling for pasienter som ikke møter til avtalt tid ved offentlig poliklinikk, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi.

Det er ulik praksis på sykehusene når det gjelder registrering av og utsending av regning for timer ved poliklinikkene som ikke benyttes. Slike registreringer vil gi grunnlag for å beregne de økonomiske konsekvensene av at pasientene må betale egenandel ved offentlige poliklinikker for bestilt time som ikke benyttes.

Et grovt anslag kan imidlertid gjøres, basert på opplysninger fra to sykehus som praktiserer slik registrering samt en relativt kortvarig undersøkelse ved et annet sykehus. Gjennomsnittlig andel ubenyttede timer ved poliklinikkene ved disse sykehusene var ca 2 % av totalt antall konsultasjoner. Med forbehold om at nevnte observasjoner er begrenset i tid og omfang, anslås antall timeavtaler i sykehusenes poliklinikker, der pasientene ikke møter til avtalt tid og heller ikke har avbestilt timen før 24 timer på forhånd, til ca 60 000 konsultasjoner (2 % av totalt 3 millioner polikliniske konsultasjoner i 1996). Med utgangspunkt i en egenandel på 135 kroner per konsultasjon vil sykehusene kunne øke sine inntekter med henimot 8 millioner kroner ved betaling av egenandel for timer som ikke benyttes. Opplysninger departementet har innhentet fra sykehusene tilsier imidlertid at dette tallet må nedjusteres noe. Pasientene kan ha avbestilt timen uten at dette er registrert. Sykehusene har heller ikke kapasitet til å imøtegå pasienter som hevder de har avbestilt. Foruten sistnevnte problemstilling vil selve registreringen og innkreving av egenandeler for ubenyttede timer ved poliklinikk kreve noe økte administrative ressurser i sykehusene.

Departementet kan videre gi forskrift om pasienters betaling for ubenyttede timer hos legespesialister og spesialister i klinisk psykologi. Det er ikke foretatt undersøkelser som har kartlagt omfanget av ubenyttede timer hos nevnte profesjoner. Departementet vil i forbindelse med en eventuell forskrift utrede konsekvensene nærmere.

Dette gjelder også konsekvenser av en eventuell forskrift om fritak for egenbetaling ved forsinkelser hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi.

Siden slike privatpraktiserende spesialister ikke har mottak av øyeblikkelig hjelp-pasienter, er det imidlertid grunn til å tro at mottak av pasienter i større grad er styrbart og at uforutsette forsinkelser opptrer i mindre grad enn ved behandlingstilbud med akuttberedskap. Inntektsbortfall pga forsinkelser utover en time ventes derfor å være av lite omfang.

Veiledningsplikten overfor kommunehelsetjenesten i lovforslaget § 7-4 har som formål å bedre samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten i helsevesenet. Bakgrunnen for lovforslaget er bl a at som følge av prinsippet om at pasienter skal behandles på laveste, effektive omsorgsnivå (LEON-prinsippet) er flere tjenester de siste årene blitt overført til kommunene. Kommunene er således også blitt mer avhengig av råd og veiledning fra spesialisthelsetjenesten for å kunne løse disse oppgavene forsvarlig. Med veiledning fra spesialister vil stadig flere pasientgrupper kunne behandles uten sykehusinnleggelse. Slik vil man kunne frigjøre ressurser i et presset sykehusvesen.

Det foregår i dag en stor grad av veiledning i forhold til kommunehelsetjenesten om enkeltpasienter. Sykehusene sender bl a epikriser til primærlegen som gir veiledning om hvordan pasienten skal følges opp. Dette tilsier at det ikke vil oppstå et vesentlig ressursbehov ved innføring av lovbestemmelsen.

En utstrakt veiledningspraksis vil imidlertid kreve ressurser. Denne merkostnaden må imidlertid ses i forhold til forslaget om individuelle planer. Utarbeidelsen av en individuell plan vil kreve økt kontakt mellom tjenestenivåene, slik at noe av veiledningsplikten kan forventes oppfylt gjennom arbeidet med planene. I likhet med forslaget om individuelle planer, er hovedformålet med lovfestet veiledningsplikt å oppnå en bedre ressursbruk samlet sett i helsevesenet. Et annet mål er å oppnå innsparinger ved at tiltaket reduserer antallet sykehusopphold.