Del 4
V Merknader til de enkelte bestemmelser

15 Merknader til bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1-1

Når det gjelder bakgrunnen for og tolkningen av loven § 1-1 kan det stort sett vises til departementets generelle merknader til kap 1. I det følgende skal derfor bare enkelte spørsmål berøres.

Det er viktig å fremheve at bestemmelsen om lovens formål i tillegg til å være en tolkningsnøkkel til de enkelte paragrafer, må forstås slik at de målene som angis er mål for all spesialisthelsetjeneste som omfattes av loven.

For det annet fremgår det av ordet «særlig» innledningsvis i § 1-1 at målene som nevnes i nr 1 til 6 ikke er uttømmende. § 1-1 tilsikter å nevne en del mål som er fremhevet som viktige i helsepolitiske dokumenter de senere år.

Som eksempler på viktige og anerkjente mål for helsetjenesten som ikke er nevnt i § 1-1 kan nevnes økt demokratisering, brukerinnflytelse, rettssikkerhet og stimulering av rekrutteringen av personell til helsetjenesten.

Til § 1-2

Første ledd:

I første ledd heter det at loven «gjelder for spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes i riket av fylkeskommunen, staten og private.»

Begrepet spesialisthelsetjenester er således viktig ved fastleggelsen av lovens saklige virkeområde. Begrepet svarer ikke til et presist medisinsk begrep og er vanskelig å definere. Spesialisthelsetjeneste er en samlebetegnelse på den type helsetjenester man har funnet det hensiktsmessig ikke å legge ansvaret for på det kommunale nivå. Hva som er hensiktsmessig i denne sammenhengen vil nødvendigvis forandre seg over tid både på grunn av den medisinske utvikling og endring i organisering av helsetjenestene.

I praksis er innholdet av begrepet spesialisthelsetjeneste noe klarere enn det begrepet gir inntrykk av. Oppgaver har i årenes løp blitt definert som enten spesialisthelsetjeneste eller primærhelsetjeneste og begrepet må derfor ses i sammenheng med den faktiske oppgavefordeling mellom nivåene. Av lovens øvrige paragrafer fremgår dessuten en rekke oppgaver som vil bidra til å klargjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

For det annet fastslår § 1-2 første ledd hvilke tjenesteytere (eller -tilbydere) som omfattes av loven. Dette er i bestemmelsen angitt som «fylkeskommunen, staten og private, når ikke annet følger av de enkelte bestemmelser i loven.»

Loven omfatter helsetjenester som tilbys eller ytes av fylkeskommunen. Loven gjelder i utgangspunktet også for statlige spesialisthelsetjenester. Hvilke bestemmelser som gjelder for staten fremgår av lovens enkelte regler. I § 2-2 er statens ansvar for luftambulansetjenesten særskilt regulert.

Lovens bestemmelser vil som hovedregel også gjelde for private spesialisthelsetjenester. Privat spesialisthelsetjeneste omfattes av loven både i de tilfeller den er en del av det offentlige helsetilbudet, og i tilfeller hvor den ikke er det.

For det tredje fastslår første ledd hvor loven gjelder. Det heter at «Loven gjelder ... i riket.» Med riket menes fastlands-Norge med tilhørende øyer, Svalbard og Jan Mayen. Dette er i samsvar med lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 1 første ledd og lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen (Jan Mayenloven) § 1 hvor det presiseres at disse øyene er deler av Kongeriket Norge. Paragrafens første ledd må på dette punkt ses i sammenheng med samme paragraf tredje ledd, hvor det fremgår at Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Loven gjelder heller ikke for bilandene (Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Mauds Land), idet disse øyer og landområder ikke er deler av «riket», jf lov 27. februar 1930 nr 3 om Bouvet-Øya, Peter I's øy og Dronning Maudsland m m § 1. Bakgrunnen for dette er disse øyenes særstilling når det gjelder geografiske, befolkningsmessige, politiske og statsrettslige forhold. For Svalbards vedkommende må også hensynet til Svalbardtraktatens øvrige parter tas i betraktning.

Loven § 1-2 første ledd presiserer at dens bestemmelser i utgangspunktet gjelder spesialisthelsetjenester som «tilbys eller ytes» av fylkeskommunen, staten og private. I dette ligger at reglene ikke bare kommer til anvendelse når det faktisk skjer ytelse av spesialisthelsetjenester m m. Straks en tjeneste tilbys til pasienter, kommunehelsetjenesten m v, må den f eks tilfredsstille de krav som følger av loven.

Annet ledd:

Det er i annet ledd tatt inn en bestemmelse som gir departementet hjemmel til ved forskrift eller i det enkelte tilfelle å bestemme hva som er spesialisthelsetjeneste. Dette gjør det mulig å ta avgjørelser i situasjoner hvor det er uenighet om ansvarsfordelingen i praksis. Slike konflikter er vanskelig å unngå selv med en omfattende legaldefinisjon. Bestemmelsen gir departementet mulighet til gjennom forskrift eller i det enkelte tilfelle å avklare tilfeller der det for eksempel er tvil om en oppgave er kommunal eller fylkeskommunal.

Tredje ledd:

Det heter i bestemmelsen at Kongen «gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold».

Myndigheten til å gi forskrifter er lagt til «Kongen», idet saker som knytter seg til polarområdene politisk sett er ømfintlige. Departementet har ikke funnet grunn til å oppstille et delegasjonsforbud i tredje ledd, men meget taler for at forskriftskompetansen bør utøves av Kongen i statsråd.

Kongen kan dessuten gi bestemmelser om lovens anvendelse på norske skip i utenriksfart, norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel.

Fjerde ledd:

§ 1-2 fjerde ledd bestemmer at det som er «fastsatt for fylkeskommuner i denne loven», også gjelder for Oslo kommune.

Til § 2-1

Første ledd:

Samlet sett representerer § 2-1 første ledd visse endringer i forhold til gjeldende rett. Etter dagens lovgivning skal fylkeskommunen sørge for å planlegge, utbygge og drive en del institusjonstyper og enkelte tjenester. Lovgivningsteknisk innebærer lovforslaget at fylkeskommunens oppgaver knyttes til visse virksomheter (tjenester) istedenfor til visse institusjonstyper. Videre fremgår det tydeligere av lovforslaget at fylkeskommunens ansvar er knyttet til å sørge for et tilbud av slike tjenester. Fylkeskommunen er således ikke pliktig til å yte disse tjenestene selv, men kan inngå avtale med andre tjenesteytere, jf tredje ledd. Det vises i denne forbindelse også til bestemmelsen § 5-1 første ledd som gir fylkeskommunene hjemmel til å inngå samarbeidsavtaler med kommuner, andre fylkeskommuner og/eller staten for å ivareta sitt ansvar for å sørge for at befolkningen tilbys spesialisthelsetjeneste.

Hvordan fylkeskommunen vil oppfylle sitt ansvar for å sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted tilbys spesialisthelsetjenester, vil fremgå av den regionale helseplan, jf § 5-3.

I første ledd nr 1 heter det at fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen tilbys «spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon». Begrepet spesialisthelsetjeneste er en samlebetegnelse på de tjenester som fylkeskommunen plikter å sørge for at befolkningen tilbys. Begrepet «spesialisthelsetjeneste» omfatter i utgangspunktet alt som har med behandlingen av syke å gjøre og som krever kompetanse fra spesialister. Det vises til de generelle og spesielle merknadene til § 1-2 hvor begrepet spesialisthelsetjeneste kommenteres. Bestemmelsen i § 1-2 annet ledd gir departementet hjemmel til i forskrift og i det enkelte tilfelle å bestemme hva som er spesialisthelsetjeneste. I forhold til gjeldende rett innebærer bestemmelsen i § 2-1 enkelte endringer. Fylkeskommunen står i utgangspunktet fritt m h t hvordan spesialisthelsetjenesten skal organiseres. Den kan således organiseres i sykehus, poliklinikk eller på annen måte. I § 2-3 stilles det imidlertid krav om at alle helsetjenester som ytes er forsvarlige.

I første ledd nr 1 fastslås at fylkeskommunen plikter å sørge for at befolkningen tilbys sykehustjenester. Sykehustjenester er en så sentral oppgave at den bør fremgå av selve lovbestemmelsen. Begrepet sykehus er legaldefinert i lov 19. juni 1969 nr 57 om sykehus § 15 første ledd bokstav a for så vidt gjelder somatiske sykehus. Det heter i bestemmelsen at sykehus er «medisinsk institusjon som undersøker eller behandler pasienter eller som gir pasienter opphold - kortvarig eller langvarig - så lenge undersøkelsen eller behandlingen krever det». Sykehusbegrepet i § 2-1 omfatter - i motsetning til sykehuslovens definisjon - også psykiatriske sykehus. Definisjonen er ikke helt dekkende for den virksomhet som finner sted på et sykehus. Departementet legger til grunn at sykehustjenester omfatter medisinsk undersøkelse og behandlingsvirksomhet som tilrettelegges slik at pasienten kan beholdes over natten når dette er ønskelig/nødvendig av medisinske grunner. Sykehus vil i tillegg kunne omfatte poliklinikk, så lenge denne er en integrert del av sykehuset.

Distriktspsykiatriske sentra (DPS) yter et differensiert tilbud av tjenester. Denne institusjonstypen er under stadig utvikling og endring. Distriktspsykiatriske sentra kan være underlagt sykehus eller de kan være frittstående. En del av virksomheten ved de frittstående sentraene vil kunne falle inn under begrepet sykehus slik dette er forklart ovenfor. Disse institusjonene skal imidlertid holdes utenfor begrepet sykehus. I de tilfeller distriktspsykiatriske sentra organisatorisk og administrativt er underlagt sykehus, vil imidlertid disse omfattes av begrepet sykehus.

Det vises til merknadene til § 3-8 om sykehusenes oppgaver for en nærmere beskrivelse av hva sykehustjenester innebærer.

I første ledd nr 2 fastslås at fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen tilbys «medisinsk laboratorie- og radiologiske tjenester». Med medisinsk laboratorietjeneste menes virksomhet som består i å analysere prøver og å utføre diagnostiske undersøkelser på pasienter. Disse prøvene kan være tilsendt fra lege eller kan tas på pasienter som er henvist til laboratoriet av allmennleger m v. Radiologiske tjenester består i ulike former for billeddiagnostikk (bl a konvensjonell røntgen, CT, ultralyd, MRI), samt visse behandlinger utført under billedveiledning. Som radiologiske tjenester og laboratorietjenester regnes også slike oppgaver som er tillagt medisinske laboratorier og røntgeninstitutter i forskrift 10 august 1984 nr 1557 § 2. Det gjelder f eks deltakelse i forebyggende arbeid, utøvelse av kvalitetskontroll, veiledning til rekvirenten m v. Bestemmelsen i nr 2 innebærer at fylkeskommunen plikter å sørge for at befolkningen tilbys radiologiske tjenester og laboratorietjenester.

I første ledd nr 3 fastslås at fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen tilbys «akuttmedisinsk beredskap». Dette innebærer at fylkeskommunen skal sørge for at det er organisert en beredskap i fylkeskommunen som kan ta i mot de pasientene som har rett til øyeblikkelig hjelp. Det vises til de generelle merknadene i pkt 2.1.4.2.

Annet ledd:

Annet ledd fastslår at fylkeskommunen skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i fylket tilbys «ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt». Ambulansetjeneste er i sykehusloven § 15 første ledd bokstav k definert som

«beredskap for eller transport i forbindelse med undersøkelse eller behandling av pasienter som pga sykdom eller skade har behov for å bli transportert på båre eller som har behov for medisinsk behandling eller tilgang på medisinsk utstyr under transporten.»

Denne legaldefinisjonen skal fortsatt være et utgangspunkt når det gjelder fylkeskommunens plikter etter lovens § 2-1.

Hensikten med bestemmelsen er å opprettholde visse ambulansetjenester som obligatoriske helsetjenester i fylkeskommunene. Bestemmelsen pålegger fylkeskommunen å sørge for at befolkningen tilbys ambulansetjeneste med bil. Når det gjelder ambulansetjeneste med båt fremgår det at dette «eventuelt» skal tilbys. Et slikt tilbud er bare aktuelt for fylkeskommuner med kystlinje, og er ikke en obligatorisk tjeneste hvis befolkningen gis et ambulansetilbud på annen måte. At ambulansetilbudet i alle tilfelle må være forsvarlig fremgår av § 2-3.

Ambulansetjenesten kan besørges av fylkeskommunen selv, eller i henhold til avtale med andre etter § 2-1 tredje ledd. Etter loven § 2-2 tredje punktum skal luftambulansetjenesten drives av staten i samarbeid med fylkeskommuner som berøres. Hvordan ambulansetjenesten skal planlegges innenfor regionen vil kunne være en del av de regionale helseplaner, jf § 5-3.

Etter § 2-1 annet ledd skal fylkeskommunen også sørge for at befolkningen tilbys «medisinsk nødmeldetjeneste». Slik tjeneste er «et organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for kommunikasjonsberedskap innen helsetjenesten», jf sykehusloven § 15 første ledd bokstav h.

Dette er en videreføring av gjeldende rett mht nødmeldetjenesten. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som den tilsvarende bestemmelse i sykehusloven § 1 første ledd nr 5. Det vises til Ot prp nr 26 (1988-89) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr 57 om sykehus m v og i lov av 19. november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene (om telekommunikasjoner i helsetjenesten, herunder medisinsk nødmeldetjeneste)og til Innst O nr 33 (1988-89). Legaldefinisjonen i sykehuslovens § 15 første ledd bokstav h kan tjene som et utgangspunkt for fastleggelsen av hva som er «medisinsk nødmeldetjeneste». Det vises dessuten til forskrift om nødmeldetjeneste 20. august 1990 nr 720.

Tredje ledd:

Bestemmelsen i loven § 2-1 tredje ledd første punktum er i samsvar med de tilsvarende bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 tredje ledd første punktum og tannhelsetjenesteloven § 1-1 siste ledd. Lovens bestemmelse er imidlertid utformet litt annerledes enn nevnte regler.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen tilbys spesialisthelsetjenester. Fylkeskommunen er ikke pliktig til selv å yte slike tjenester. Tredje ledd presiserer at fylkeskommunen kan inngå avtale med andre om at disse skal yte slike tjenester.

Ansvaret for å sørge for at befolkningen tilbys spesialisthelsetjenester, jf første ledd, kan fylkeskommunen imidlertid ikke overlate til andre tjenesteytere.

Fjerde ledd:

Loven § 2-1 fjerde ledd er en bestemmelse som gir departementet fullmakt til å stille krav til de tjenester som omfattes av loven. Bestemmelsen er ny i forhold til sykehusloven, men viderefører deler av sykehusloven § 3.

Bestemmelsen er i utgangspunktet vid i sitt virkeområde med hensyn til at den gjelder alle «tjenester som omfattes av denne loven». Det betyr at det i medhold av bestemmelsen kan gis forskrifter knyttet til tjenester i og utenfor institusjon og at det kan gis forskrifter uavhengig av om tjenesten tilbys eller ytes av private eller offentlige tjenesteytere, jf § 1-2 annet ledd.

Bestemmelsen fastslår at det kan stilles «krav til tjenestene». Det betyr at bestemmelsen i følge sin ordlyd gir mulighet til å regulere tjenestenes organisering og innhold. Departementet vil imidlertid presisere at bestemmelsen fortrinnsvis er tenkt benyttet for å stille funksjonskrav til tjenestene. Det vil si at det bare i tilfeller med spesielle behov vil være aktuelt å stille detaljerte krav til bemanning, utstyr og organisering av tjenesten. Dette har bakgrunn i departementets ønske om primært å styre gjennom å oppstille mål, resultatkrav og funksjonskrav og ikke gjennom en styring av virkemiddelbruken.

Til § 2-2

Etter § 2-2 første punktum skal staten «sørge for at allmennheten» tilbys luftambulansetjeneste.

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, jf sykehusloven § 2 første ledd og § 1 første ledd nr 4.

Bestemmelsens første punktum angir ikke tjenestens kvantitet eller kvalitet. Dette er i samsvar med de nevnte bestemmelsene i sykehusloven. På dette punkt må første punktum i § 2-2 ses i sammenheng med § 2-3. Det fremgår der at all helsetjeneste som ytes skal være forsvarlig.

Lovens bestemmelse om ansvaret for luftambulansetjenesten må også ses i sammenheng med § 2-1 annet ledd om fylkeskommunenes ansvar for den øvrige ambulansetjenesten.

Annet punktum i § 2-2 presiserer at staten kan inngå avtale med offentlige eller private ambulanseutøvere. Dette er ikke eksplisitt uttalt i sykehusloven, men det fremgår forutsetningsvis av sykehusloven § 4 fjerde ledd med forarbeider at det er adgang til å inngå avtale med private. Avtaler mellom staten og private fly- og helikopterselskaper er f eks inngått. Sosial- og helsedepartementet har også en avtale med Forsvarsdepartementet om bruk av redningshelikoptere i luftambulansetjenesten.

§ 2-2 tredje punktum slår fast at luftambulansetjenesten «skal drives i samarbeid med de berørte fylkeskommuner». Dette er i samsvar med gjeldende rett, jf sykehusloven § 2 første ledd tredje punktum.

Til § 2-3

Bestemmelsen er ny. Den gir et pålegg om at alle helsetjenester som omfattes av loven skal være forsvarlige når de tilbys eller ytes. Hvilke helsetjenester dette er, fremgår av lovforslagets § 1-2.

Lovbestemmelsen innebærer en presisering av at innholdet i tjenesten skal være forsvarlig når pasienten blir tilbudt eller mottar den. Bestemmelsen understreker dermed eieres og lederes ansvar for å sikre at tjenesten som tilbys er i samsvar med den minstestandard som forsvarlighetskravet angir. Plikten innebærer også at eier av og ledelsen ved f eks et sykehus har et ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. Eksempler kan være at det medisinsk-tekniske utstyret fungerer og at helsepersonellet er kvalifisert i forhold til den oppgaven de utfører. Det vises for øvrig til de generelle merknadene til bestemmelsen i pkt 2.3.

Til § 2-4

Loven § 2-4 inneholder fullmaktsbestemmelser som gir departementet mulighet til å regulere oppgaver for og oppgavefordeling mellom sykehus (nr 1), anskaffelse og bruk av medisinsk-teknisk utstyr ved sykehus (nr 2), bruk av metoder for undersøkelse og behandling ved sykehus (nr 3) og markedsføring av tjenester (nr 4).

§ 2-4 er i hovedsak en videreføring av § 9 a i sykehusloven slik den lyder i henhold til lovvedtak 16. juni 1989 nr 87. Denne paragrafen gjelder også for psykiatriske institusjoner etter sykehusloven § 1 fjerde ledd. Det vises til Ot prp nr 71 (1988-89) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr 57 om sykehus m v og i andre lover (sterkere statlig styring av sykehusvirksomhet)og til Innst O nr 77 (1988-89) hvor det redegjøres for bakgrunnen for sykehusloven § 9a.

Innledningsvis i § 2-4 heter det at departementet «ved forskrift eller i det enkelte tilfellet» kan gi bestemmelser om de forhold som nevnes i nr 1 til 4 i paragrafen. I sykehusloven § 9a heter det innledningsvis at departementet «ved enkeltvedtak og forskrift» kan gi bestemmelser om nr 1 til 3. Realitetsendring er ikke tilsiktet ved den endrede formulering. Når det gjelder generelle bestemmelser om oppgaver, anskaffelse m v er det hensiktsmessig å benevne disse som «forskrift». Dette har bakgrunn i at saksbehandlingsreglene for forskrifter i forvaltningsloven er hensiktsmessige å følge når man gir generelle regler selv om man skulle komme til at de generelle reglene ikke er forskrifter i forvaltningslovens forstand. Når det gjelder individuelle bestemmelser har departementet valgt å ikke benytte begrepet «enkeltvedtak» i innledningen til § 2-4. Hvorvidt individuelle pålegg, avgjørelser m v som treffes av departementet i medhold av § 2-4 er «enkeltvedtak» bør det således tas stilling til i det konkrete tilfellet ut fra kriteriene i forvaltningsloven § 2. Som regel vil det ikke være tale om å treffe enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand i medhold av loven § 2-4.

Nr 1 :

Lovforslaget § 2-4 nr 1 gir departementet adgang til å gi bestemmelser om «oppgaver for og oppgavefordeling mellom sykehus». Formuleringen er identisk med sykehusloven § 9 a nr 1. Det vises til merknadene til bestemmelsen i forarbeidene til sykehusloven § 9a, se særlig Ot prp 71 (1988-89) s 5-6 og s 13. Her heter det at bestemmelsen fortrinnsvis vil

«bli brukt til å styre prioriteringene av sykehustjenester på høyere nivåer, men er ikke begrenset til å gjelde dette.»

Videre heter det at

«departementet vil presisere at det rent unntaksvis kan bli nødvendig å bruke fullmaktsbestemmelsene for å regulere virksomhet på lokalsykehusnivå.»

Bestemmelsen skal fortsatt brukes fortrinnsvis til å styre prioriteringene av sykehustjenester på et høyere nivå.

Nr 2:

I paragrafens nr 2 gis departementet anledning til å gi bestemmelser om «anskaffelse og bruk av medisinsk-teknisk utstyr ved sykehus». Bestemmelsen er identisk med sykehusloven § 9a nr 2, og må tolkes på samme måte, jf bl a merknadene om denne bestemmelsen i Ot prp nr 71 (1988-89) s 5-6 og s 13.

Nr 3 :

Loven § 2-4 nr 3 gir departementet adgang til å gi bestemmelser om «bruk av metoder for undersøkelse og behandling ved sykehus». Formuleringen er identisk med sykehusloven § 9a nr 3, og må tolkes på samme måte. Det vises til forarbeidene til sykehuslovens bestemmelse, jf særlig Ot prp nr 71 (1988-89) s 5-6 og s 13.

Nr 4:

Nr 4 gir departementet fullmakt til å gi bestemmelser om markedsføring av tjenester. Bestemmelsen retter seg mot tjenester som faller inn under lovens virkeområde, uavhengig av hva slags personell som forestår arbeidet med markedsføringen. Reguleringen kan rette seg mot markedsføring av bestemte typer medisinske tjenester, f eks markedsføring av silikoninnlegg i bryster, eller som generelle krav til markedsføring av helsetjenester, f eks med krav til saklig informasjon eller forbud mot villedende eller uetisk reklame. Det vises for øvrig til generelle merknader.

Til § 2-5

Bestemmelsen om ventelisteregistrering erstatter § 12 siste ledd i sykehusloven.

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det vises i denne sammenheng til Ot prp nr 71 1988-89 Om lov om endringer i lov av 19. juni nr 57 om sykehus m v og i andre lover (sterkere statlig styring av sykehusvirksomhet).

I første ledd nr 2 presiseres det imidlertid at departementet har hjemmel til å gi forskrift om fylkeskommunens «ansvar» for å skaffe registrerte pasienter innenfor visse prioriterte pasientgrupper helsehjelp i eller utenfor fylket på offentlig institusjon, samt pasientens «rett til selv å skaffe» slik helsehjelp. Pasientens rett til selv å skaffe behandling må ses i sammenheng med pasientens rett etter forslaget i pasientrettighetsloven § 2-3 til fritt sykehusvalg. Pasientens rett til selv å skaffe helsehjelp etter brudd på ventetidsgarantien vil kun ha selvstendig betydning i de tilfeller helsehjelpen tilbys av spesialister med fylkeskommunal driftsavtale.

Videre følger det av bestemmelsen at departementet har hjemmel til å gi forskrift om at fylkeskommunen skal rapportere aktivitetstall.

Til § 2-6

Bestemmelsen pålegger fylkeskommunen plikt til å utarbeide individuelle planer. Begrensningen ligger i at planene bare skal utarbeides for de pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tilbud fra helsetjenesten. Det betyr f eks at det ved akuttinnleggelser i utgangspunktet ikke vil foreligge en plikt til å utarbeide en plan. Det kreves at det skal dreie seg om planer tilpasset den enkelte pasient og dennes behov.

Bestemmelsens første ledd annet punktum pålegger dessuten fylkeskommunen plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere om planen. Dette betyr at fylkeskommunen har en plikt til å samarbeide blant annet med kommunens helse- og sosialtjeneste. Det foreslås også en plikt for kommunens helsetjeneste til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud.

I annet ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrifter om hvilke pasientgrupper plikten omfatter og om planens innhold. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i pkt 2.6.

Til § 2-7

Etter denne bestemmelsen har eier av virksomhet som tilbyr helsetjenester, et ansvar for å sørge for at helsepersonell gis den opplæring m v som er nødvendig for at personellets faglige kvalifikasjoner skal være tilstrekkelig til å kunne yte forsvarlige tjenester. Bestemmelsen omfatter alle eiere, både stat, fylkeskommuner og private. Departementet har brukt begrepet virksomhet for å understreke at kravet er generelt, og gjelder enhver tjeneste selv om den ikke er knyttet til en institusjon. Eierne av virksomheten har plikt til å sørge for at «ansatt helsepersonell» gis opplæring m v. Uttrykket må ses i sammenheng med definisjonen av helsepersonell som er gitt i lov om helsepersonell § 3. Selv om bestemmelsen er bindende for eier, tar den ikke sikte på å gi helsepersonellet et rettskrav på opplæring m v. Manglende opplæring m v kan imidlertid medføre pålegg fra Statens helsetilsyn.

Eierne pålegges å sørge for at helsepersonellet gis «opplæring, etterutdanning og videreutdanning». Begrepet «opplæring» er vidt, og omfatter formidling av såvel praktiske som teoretiske kunnskaper og ferdigheter. Begrepet «etterutdanning» forutsetter en helsefaglig grunnutdanning. Etterutdanningen brukes gjerne om ajourføring, oppfriskning, supplering og komplettering av de kunnskaper og ferdigheter vedkommende tidligere ervervet gjennom sin helsefaglige grunnutdanning. Utviklingen innen medisinsk og annen helsefaglig vitenskap og teknikk gjør etterutdanning særlig påkrevet innen ulike helsefag. Det er ikke tilstrekkelig å overlate til den enkelte helsearbeider å ajourføre seg innen sitt fagfelt. Eier har et selvstendig ansvar for opplæring m v og må legge forholdene til rette for dette f eks ved permisjoner og økonomisk støtte til deltakelse i eksterne kurs, seminarer, konferanser m v. Med begrepet «videreutdanning» siktes det som regel til formidling av kunnskaper og ferdigheter som gir helsepersonellet kvalifikasjoner på et høyere nivå enn grunnutdanningen. Grensen mellom etterutdanning og videreutdanning kan være vanskelig å trekke, men denne grensedragningen vil ikke være nødvendig i relasjon til § 2-7, idet begge typer utdanning omfattes av bestemmelsen.

Bestemmelsen pålegger ikke eiere å legge forholdene til rette for enhver form for opplæring, etterutdanning og videreutdanning. Opplæringen m v må være «påkrevet for at den enkelte skal kunne utøve sitt arbeid forsvarlig», jf bestemmelsen i § 2-3. Det er hensynet til kvaliteten på de tjenester som ytes til pasientene som er den sentrale lovgrunnen. Dersom de tjenester som ytes pasientene er forsvarlige med de kvalifikasjoner helsepersonellet innehar, er det ikke grunn til å pålegge en plikt til å sørge for eller bidra til at personellet gis ytterligere opplærings- eller utdanningstilbud. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i pkt 2.7.

Til § 2-8

Første ledd:

Bestemmelsen oppstiller en plikt for eier av helseinstitusjoner til å gi befolkningen den informasjon som er nødvendig for at disse skal kunne ivareta sine rettigheter etter pasientrettighetsloven. Plikten er lagt til eier av helseinstitusjoner, fordi det er i forhold til virksomheter av en viss størrelse at informasjonsplikten er mest aktuell. Det er her bl a tenkt på informasjon som er nødvendig for å kunne ivareta retten til fornyet vurdering og retten til fritt sykehusvalg som foreslått i lov om pasientrettigheter. Dersom retten til å velge sykehus skal innebære et reelt valg for pasienten, må det gis informasjon om de tilbud, ventelister, kvalitetsindikatorer o l som gjelder for de enkelte sykehusene.

Annet ledd:

Bestemmelsen pålegger eier av helseinstitusjoner å informere pasienter i de tilfeller det er grunn til å tro at pasienten er blitt påført betydelig skade. Det skal f eks gis informasjon om skader som kan medføre krav om erstatning fra pasienten etter denne bestemmelsen. Se for øvrig tilsvarende informasjonsplikt for helsepersonell i forslag til lov om helsepersonell § 10, bestemmelsene om pasienters rett til informasjon i forslag til lov om pasientrettigheter § 3-5 og merknadene til disse bestemmelsene.

Det vises også til de generelle merknadene i pkt 2.8.

Tredje ledd:

Departementet kan etter bestemmelsen i tredje ledd gi forskrifter som beskriver det nærmere innholdet av denne informasjonsplikten.

Til § 3-1

Første ledd:

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det vises imidlertid til de generelle merknadene når det gjelder en nærmere presisering av innholdet i plikten.

Annet ledd:

Annet ledd bestemmer at fylkeskommunen skal utpeke minst en helseinstitusjon eller avdeling i slik, med plikt til å motta pasienter som trenger psykiatrisk helsehjelp, når det etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp institusjonen eller avdelingen kan gi er påtrengende nødvendig. Pliktens innhold er det samme som etter første ledd. Fylkeskommunen kan etter § 2-1 tredje ledd og § 5-1 første ledd inngå avtale med andre, og behøver derfor ikke å drive institusjonen selv.

Tredje ledd:

I § 3-1 tredje ledd heter det:

«Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp etter denne paragrafen inntrer ikke dersom institusjonen eller avdelingen vet at nødvendig hjelp vil bli ytet av andre som etter forholdene er nærmere til å yte den i tide».

Bestemmelsen bygger på sykehusloven § 6 annet ledd og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Sykehusloven § 6 annet ledd fritar institusjon som har «forvisset seg» om at hjelp «kan ytes av annen institusjon eller lege» som er nærmere til å yte hjelpen. Uttrykket «forvisset seg» er erstattet med «vet» uten at det med dette er tilsiktet noen realitetsendringer. Uttrykket «kan ytes» i dagens bestemmelse er endret til «vil bli ytet». Kravet om at institusjonen eller avdelingen skal vite om den alternative hjelpen vil bli ytet innebærer at den ansvarlige på vedkommende institusjon må ha fått forsikring om at andre vil yte hjelpen. Det er ikke tilstrekkelig at den ansvarlige antar, tror eller håper at annen hjelp vil bli ytet. Vedkommende må subjektivt sett være overbevist om at pasienten vil motta øyeblikkelig hjelp av andre. I sykehusloven er yterne av alternativ hjelp betegnet som «annen institusjon eller lege». Dette er endret til «andre». Uttrykket tar særlig sikte på å fange opp andre institusjoner, avdelinger eller leger, men det kan tenkes at f eks tannleger eller jordmødre kan yte den alternative hjelp når det er tale om skade på tenner eller behov for akutt hjelp i forbindelse med fødsler.

Fjerde ledd:

Etter § 3-1 fjerde ledd har departementet adgang til ved forskrift å gi nærmere bestemmelser om hva som ligger i plikten til å yte øyeblikkelig hjelp, bl a bestemmelser om når det foreligger et øyeblikkelig hjelp-tilfelle som utløser hjelpeplikt. Det tas særlig sikte på å gi forskrifter om øyeblikkelig hjelp i psykiatrien slik som etter gjeldende rett.

Til § 3-2

Første ledd:

Bestemmelsen pålegger helseinstitusjonen en plikt til å sørge for at institusjonens journal- og informasjonssystemer er forsvarlige. Informasjonssikkerhet står her helt sentralt. Informasjonssikkerhet i denne sammenheng vil særlig være knyttet til spørsmål om tilgjengelighet til pasientopplysninger og beskyttelse av sensitive pasientdata.

Med journal i medisinsk sammenheng menes de systematiske nedtegnelser som gjøres om den enkelte pasients tilstand, iverksatte behandlingstiltak m m. Også dokumentasjon som røntgenbilder, prøvesvar m m regnes som del av journalen. Mens man tidligere ofte brukte uttrykket legejournal, snakker man i dag fortrinnsvis om pasientjournal. Medisinsk journal har også vært et vanlig brukt begrep.

Sykehusene opererer i dag som regel med flere typer informasjonssystemer. Hovedsystemet ved sykehusene vil som regel være sykehusets pasientadministrative system. I tillegg har sykehusene ofte egne systemer for laboratorier blant annet for prøvesvar, et system for røntgen samt et eget økonomisk/administrativt system som inneholder opplysninger om lønn, regnskap og administrasjon.

Kravet til forsvarlige journal- og informasjonssystemer får først og fremst betydning i forhold til tilgjengelighet og personvern. Ofte er det opplysninger av ømfintlig karakter som er lagret i informasjonssystemene. Det er institusjonen som sådan som er ansvarlig for at de systemene den til enhver tid har, fungerer i tråd med særskilte bestemmelser, som for eksempel bestemmelsene om taushetsplikt. Ved bestemmelsen er sykehusene nå pålagt en plikt til å sørge for forsvarlige journal- og informasjonssystemer.

Annet ledd:

I bestemmelsens annet ledd er departementet gitt hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om drift, innhold og opprettelse av journal- og informasjonssystemer. Bestemmelsen tar sikte på å gi departementet hjemmel til å videreføre dagens journalforskrift (forskrift om leges og helseinstitusjons journal for pasient av 17. mars 1989) som er gitt med hjemmel i sykehusloven § 3 og legeloven § 43 og § 46. Forskriften inneholder bestemmelser om innhold, oppbevaring, adgang til, innsyn i, retting m v av journal.

Tredje ledd:

Bestemmelsens tredje ledd gir Kongen hjemmel til å stille særskilte krav ved elektronisk behandling av journaler. Bestemmelsen er likelydende med helsepersonelloven § 46 og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Myndigheten er lagt til Kongen fordi en forskrift vil involvere flere departementer. En forskrift om elektroniske journaler og sikring av helseopplysninger vil berøre både Statens helsetilsyns og Datatilsynets myndighetsområde. Det vises for øvrig til forslag til lov om helseregistre og elektronisk behandling av helseopplysninger, som er under utarbeidelse, når det gjelder regulering av sikkerheten ved elektronisk behandling av helseopplysninger.

Til § 3-3

Første ledd:

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det vises derfor til Ot prp nr 33 (1991 - 92) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m v og i visse andre lover og Innst O nr 45 (1991-92). Etter vedtagelse av lovendringen, utarbeidet Statens helsetilsyn (Helsedirektoratet) et rundskriv IK 28 A/92 og det vises også til dette.

De endringer som foreslås i bestemmelsen gjelder hva som er gjenstand for meldeplikt og tidspunktet for når meldingen skal gis.

Bestemmelsen pålegger helseinstitusjoner som omfattes av loven meldeplikt. Det vises til § 1-2 når det gjelder lovens virkeområde. Departementet kan etter bestemmelsens annet ledd også bestemme at tjenester som omfattes av denne loven, men som ikke er knyttet til helseinstitusjoner, kan pålegges meldeplikt etter bestemmelsen.

Av første ledd annet punktum fremgår det at det også skal meldes fra om «hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade». Meldeplikten utløses selv om det ikke har oppstått betydelig personskade på pasienten, men også når det har skjedd et avvik som kunne ha ført til betydelig personskade. Det vil etter bestemmelsens annet ledd kunne gis nærmere retningslinjer for når meldeplikten utløses.

Meldinger skal gis «snarest mulig». Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, hvor det heter at meldinger skal gis «straks». Ved denne lovendring åpnes det for at det kan foretas intern behandling av hendelsene før meldinger sendes fylkeslegen. Tidspunktet for når meldinger skal gis vil variere etter hva slags hendelser det dreier seg om. Departementet kan gi forskrifter om når meldinger skal gis, jf annet ledd.

Annet ledd:

Bestemmelsens første punktum er en videreføring av gjeldende rett. Det er ikke gitt forskrifter til bestemmelsen.

Etter annet punktum kan departementet gi forskrifter om at helsetjenester som ikke er knyttet til helseinstitusjoner kan pålegges meldeplikt etter bestemmelsen. Dette vil kunne være aktuelt for eksempel for ambulansetjenesten.

Det vises for øvrig til tilsvarende meldeplikt for det enkelte helsepersonell i forslag til lov om helsepersonell § 38.

Til § 3-4

Bestemmelsen er en videreføring av sykehusloven § 18 b, se Ot prp nr 43 (1991-92) Om lov om endringer i lov av 30. mars 1984 nr 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten og i enkelte andre loverog de generelle merknadene i pkt 3.4.

Til § 3-5

Bestemmelsen bygger på sykehusloven § 8, som også er gjort gjeldende for institusjoner som går inn under lov om psykisk helsevern, jf sykehusloven § 1 fjerde ledd. Det er i bestemmelsen tydeliggjort at helseinstitusjoner har en plikt til å delta i undervisning og opplæring av helsefaglige elever m v.

Uttrykket «medisinsk - og annet personell» i sykehusloven § 8 første ledd er erstattet med «helsefaglige elever, lærlinger, studenter, turnuskandidater og spesialister» i loven § 3-5. Dette er for det første gjort som en klargjøring av bestemmelsen ved at det fremgår hvem man skal gi undervisning og opplæring, samtidig som det er en utvidelse i forhold til gjeldende rett ved at helsefaglige elever, lærlinger og studenter er inntatt. Begrepet «helsefaglige» knytter seg i denne sammenheng til begrepet helsepersonell slik det benyttes i ny lov om helsepersonell § 3, jf merknadene til denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 3-5 favner på denne måten vidt og er tenkt å sikre utdanning av personell tilknyttet profesjoner som er avhengig av å få deler av sin opplæring ved institusjoner i spesialisthelsetjenesten.

Bestemmelsen pålegger helseinstitusjoner å delta i undervisning og opplæring av helsefaglige elever m v. Det tydeliggjøres i bestemmelsen at departementet kan stille krav til undervisningens innhold og omfang. Endring av bestemmelsens ordlyd er foretatt for å harmonisere spesialisthelsetjenesteloven med kommunehelsetjenesteloven § 6-1.

Til § 3-6

Bestemmelsen regulerer adgang for departementet til å fastsette regler om helseinstitusjoners særlige plikter i forbindelse med barns institusjonsopphold. I forslag til lov om pasientrettigheter §§ 6-2 til 6-4 er det foreslått regler om barns særlige rettigheter i helseinstitusjon som må ses i sammenheng med bestemmelsen i dette lovforslaget.

Med barn menes personer under 18 år. Aldersgruppen 0-18 år er en høyst uensartet gruppe med til dels meget ulike behov. Det kan derfor fastsettes ulike regler for ulike aldersgrupperinger.

Bestemmelsen er først og fremst gitt med tanke på somatiske sykehus, men åpner også adgang til å gi regler for andre institusjonstyper dersom det skulle være ønskelig.

Hvilke typer plikter det er adgang til å pålegge institusjonene i medhold av denne bestemmelsen, må vurderes utfra hensynet som ligger til grunn for bestemmelsen om å ivareta barns særlige behov. Det kan f eks være bestemmelser av den type som i dag finnes i forskrift 7. september 1988 nr 746 om barn på sykehus. Bestemmelsen gir adgang til å pålegge helseinstitusjoner å dekke pårørendes utgifter til mat, reise og opphold når de av hensyn til barnet oppholder seg store deler av døgnet ved helseinstitusjonen.

Med pårørende menes barnets foreldre eller andre som har foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, verge, hjelpeverge eller andre dersom de fungerer som barnets nærmeste. For øvrig vises til definisjonen av pårørende i forslag til lov om pasientrettigheter § 1-3 og merknadene til denne bestemmelsen.

Adgangen til å pålegge institusjonen å dekke pårørendes utgifter er begrenset til å gjelde overfor pårørende som det av hensyn til barnet er nødvendig eller ønskelig at oppholder seg ved institusjonen. Det vil ofte være behov for at foreldrene er hos barnet under sykehusoppholdet bl a for å få nødvendig informasjon og opplæring i forbindelse med barnets sykdom og videre behandling og pleie (jf § 3-8 nr 4). Ikke alle typer sykehusbesøk skal kunne medføre dekning av utgifter. Ved å stille vilkår om at foreldrene oppholder seg ved institusjonen store deler av døgnet, er det ment å foreta en avgrensning mot ordinære sykehusbesøk.

Til § 3-7

Etter denne bestemmelsen har departementet adgang til å pålegge sykehus og eventuelt andre virksomheter som omfattes av denne loven, å innføre en ordning med pasientansvarlig lege og å utforme nærmere regler om ordningen, herunder hvilke oppgaver og plikter som skal legges til pasientansvarlig lege. Det er i første omgang tenkt å gi regler om innføring av pasientansvarlig lege, men bestemmelsen gir også adgang til å gi regler om tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell, f eks pasientansvarlig sykepleier. De konkrete oppgavene som legges til ordningene og den funksjon ordningene skal ha, vil variere med de ulike yrkesgrupper.

Med pasientansvarlig lege menes en person som skal fungere som pasientens faste kontaktperson under oppholdet og som har ulike oppgaver i forhold til pasienten.

Hjemmelen omfatter ikke regulering av det faglige ansvaret for behandlingen av pasienter. Det enkelte helsepersonells ansvar for sin fagutøvelse reguleres av forslag til lov om helsepersonell.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å innføre slike ordninger for alle typer virksomheter som omfattes av loven.

Til § 3-8

Bestemmelsen i § 3-8 angir fire oppgaver sykehusene særlig skal ivareta. Bestemmelsen er ny i den forstand at det i dagens sykehuslov ikke er noen tilsvarende bestemmelse som fastsetter sykehusenes hovedoppgaver.

Den foreslåtte bestemmelsen tar ikke sikte på å si noe om hvor mye av ressursene på et sykehus som skal brukes på de enkelte oppgavene og det vil naturligvis tilligge myndigheter og eiere å bestemme om, og i hvilken grad, det enkelte sykehus skal ha utdannings- og forskningsoppgaver. Bestemmelsens hensikt er å klargjøre at også utdanning, opplæring og forskning er hovedoppgaver for sykehus og må være med i sykehusledelsens planlegging av virksomheten.

Bestemmelsen sier at sykehus «særlig» skal ivareta fire oppgaver. Ordet særlig angir at dette ikke er noen uttømmende beskrivelse av sykehusenes oppgaver. Begrepet «pasientbehandling» dekker imidlertid i denne sammenheng alle sykehusets aktiviteter vedrørende undersøkelse, behandling, pleie og rehabilitering.

Begrepet sykehus er legaldefinert i sykehuslovens § 15 første ledd bokstav a for så vidt gjelder somatiske sykehus. Det heter i bestemmelsen at slikt sykehus er «medisinsk institusjon som undersøker eller behandler pasienter eller som gir pasienter opphold - kortvarig eller langvarig - så lenge undersøkelsen eller behandlingen krever det». Bestemmelsen i sykehusloven er ikke foreslått videreført uten at det med det er tilsiktet endringer i realiteten. Sykehusbegrepet i § 3-8 første ledd omfatter imidlertid - i motsetning til sykehuslovens definisjon - også psykiatriske sykehus.

En av sykehusenes oppgaver er opplæring av pasienter og pårørende. Med pårørende menes barnets foreldre eller andre som har foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, verge, hjelpeverge eller andre dersom de fungerer som barnets nærmeste. For øvrig vises til definisjonen av pårørende i forslag til lov om pasientrettigheter § 1-3 og merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 3-9

Første ledd:

Bestemmelsen regulerer organisering av ledelsesansvar på sykehus og fastsetter prinsippet om en ansvarlig leder på alle nivåer. Kravet gjelder alle sykehus; somatiske og psykiatriske og offentlige og private. Lederansvaret skal på alle nivå ligge hos en person. Bestemmelsen retter seg inn mot organisatoriske enheter som i henhold til sykehusets struktur og beslutningssystem er tillagt forvaltningen av nærmere angitte ressurser, herunder personalressurser. Det mest typiske av slike enheter vil være; klinikk (blokk eller lignende), avdeling eller tilsvarende og seksjoner. Men bestemmelsen vil også gjelde for andre utskilte organisatoriske enheter som er gitt den administrative forvaltningen av personell- og andre ressurser.

Bestemmelsen setter i utgangspunktet ikke rammer for hvilke organisatoriske løsninger sykehusene kan velge. Det kan imidlertid tenkes tilfeller som kan komme i strid med lovbestemmelsens intensjoner. Organisatoriske oppsplittinger som primært har til formål å oppfylle kravet om en leder, men som kan svekke muligheten for en helhetlig ivaretagelse av pasientenes behov, vil være i strid med bestemmelsens intensjon.

Etter bestemmelsen i andre punktum kan departementet stille krav til hvilke kvalifikasjoner en person skal ha for å kunne inneha en lederstilling i henhold til første punktum. Dette kan være krav til medisinskfaglig kompetanse og/eller krav til annen kompetanse som en finner nødvendig for å kunne ivareta de oppgaver som ligger til stillingen. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, jf sykehusloven § 3 tredje ledd og lov om psykisk helsevern § 2.

Annet ledd:

Bestemmelsen i annet ledd er ny i forhold til gjeldende rett. Den fastsetter en plikt til å utpeke medisinskfaglige rådgivere dersom dette er nødvendig for at tjenestene som ytes skal være forsvarlige. Behovet for å utpeke medisinskfaglige rådgivere vil særlig kunne være aktuelt dersom leder av en organisatorisk enhet ikke har relevant medisinskfaglig kompetanse. Bestemmelsen gjelder alle organisatoriske nivåer i sykehusene. I hvilke tilfeller, herunder innen hvilke medisinske fagområder, hensynet til forsvarligheten gjør det nødvendig å utpeke en rådgiver, må avgjøres ved en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle.

Til § 4-1

Første ledd:

Sykehus må godkjennes av departementet. Når det gjelder begrepet sykehus vises det til merknaden til § 2-1 nr 1. Myndigheten til å godkjenne sykehus er lagt til departementet. Adgangen til å godkjenne vil imidlertid kunne delegeres videre når dette finnes hensiktsmessig. Det fremgår av bestemmelsen at godkjenningen må foreligge før det ytes helsetjenester. Departementet kan gi forskrift om at det kreves godkjenning også i andre tilfeller, jf annet ledd.

Annet ledd:

Det følger av annet ledd bokstav a at departementet har hjemmel til å gi forskrift om at andre helseinstitusjoner eller helsetjenester må godkjennes. Med helsetjenester menes virksomhet innen helsetjenesten som ikke er knyttet til en bestemt helseinstitusjon.

Det fremgår av § 1-2 at loven gjelder for spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes i riket. Det kan med hjemmel i § 4-1 annet ledd bokstav a således ikke gis bestemmelser om godkjenning av virksomhet som ikke tilbyr eller yter spesialisthelsetjenester.

Etter annet ledd bokstav b har departementet også hjemmel til å gi forskrift om at det kreves godkjenning av departementet for vesentlige endringer av eksisterende helseinstitusjoner og tjenestetilbud som har godkjenning. Bestemmelsen knytter seg til endringer av blant annet virksomhetens funksjon, kapasitet og organisering. Med endringer tenkes spesielt på endringer som påvirker tjenestetilbudet, behovet for helsepersonell, produksjonen av tjenester eller ansvarsforholdene. Etter forslaget har departementet kun en adgang til å kreve godkjenning ved vesentlige endringer. Fullmakten etter bestemmelsen er således snevrere enn de tilsvarende fullmaktene i sykehusloven og lov om psykisk helsevern, som gir adgang til å kreve godkjenning også ved mindre endringer.

Ved fastsettelse av forskrifter etter denne bestemmelsen vil det være behov for å samordne disse med forskrifter gitt av Kommunal- og arbeidsdepartementet med hjemmel i plan- og bygningsloven § 89.

Tredje ledd:

Det heter i § 4-1 tredje ledd at det ved vurdering av om godkjenning skal gis «kan det blant annet legges vekt på om samfunnsmessige eller faglige hensyn taler for at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes, om helseinstitusjonen eller helsetjenesten er tatt inn på regional helseplan, jf § 5-3, og om de tjenester som skal ytes pasienten synes forsvarlige». Formålet med bestemmelsen er å presisere de hensyn som er relevante ved vurderingen av om godkjenning skal gis. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

Samfunnsmessige hensyn kan etter bestemmelsen vektlegges. Slike hensyn foreligger f eks når det fra et statlig synspunkt synes å være behov for den planlagte institusjon på vedkommende sted. Videre om ressurssituasjonen generelt og personellsituasjonen spesielt tilsier etablering av vedkommende institusjon.

Det kan videre legges vekt på om institusjonen eller tjenesten er tatt inn på den regionale helseplanen og om tjenesten synes forsvarlig. Det fremgår av lovbestemmelsen at oppregningen av relevante hensyn ikke er uttømmende.

Det er overlatt til departementets frie skjønn å avgjøre om godkjenning skal gis etter en vurdering av bl a de nevnte hensyn.

Fjerde ledd:

I følge lovforslaget § 4-1 fjerde ledd kan departementet «i hvert enkelt tilfelle knytte slike vilkår til godkjenning etter § 4-1 som er påkrevet for å sikre oppfyllelse av denne loven og bestemmelser gitt i medhold av den». Bestemmelsen i § 4-1 fjerde ledd gir således uttrykkelig hjemmel for å knytte vilkår til godkjenning av institusjoner, men inneholder den begrensning at vedkommende vilkår «er påkrevet for å sikre oppfyllelse av denne loven og bestemmelser gitt i medhold av den». Slike vilkår kan for eksempel være krav som sikrer faglig forsvarlighet etter § 2-3. Adgangen til å sette vilkår gjelder også godkjenning av helsetjenester.

Til § 5-1

Første ledd:

§ 5-1 inneholder i første ledd bestemmelser om frivillige samarbeidsavtaler mellom en fylkeskommune og andre ytere av offentlige helsetjenester. Bestemmelsen gjelder avtaler om samarbeid for å løse oppgaver som er pålagt i denne lov.

Bestemmelsen er videre begrenset til samarbeid om å løse lovpålagte oppgaver. En slik oppgave er å sørge for et forsvarlig tilbud av spesialisthelsetjenester, f eks sykehustjenester, laboratorietjenester eller ambulansetjenester, jf § 2-1 første ledd.

Frivillige samarbeidsavtaler etter § 5-1 første ledd kan inngås både med andre fylkeskommuner (horisontalt samarbeid) og med stat eller kommune (vertikalt samarbeid).

Annet ledd:

Kongen kan bestemme at fylkeskommunen skal inngå samarbeid som nevnt i første ledd, og kan videre regulere innholdet av en slik avtale. Også gjeldende sykehuslov gir hjemmel for å gi pålegg om samarbeid mellom fylkeskommuner.

Etter bestemmelsen kan Kongen pålegge samarbeid når det finnes påkrevet for å ivareta pasientenes interesser eller nasjonale interesser innen helsetjenesten. Hensynet til pasienten vil i mange tilfeller tilsi bedre samarbeid og samordning mellom fylkeskommunene og mellom de ulike forvaltningsnivåer. Henvisningen til nasjonale hensyn gir Kongen adgang til å pålegge samarbeid for å sikre en bedre ressursutnyttelse. Hvis vilkårene er til stede vil det være opp til Kongens frie skjønn å bestemme om samarbeid skal påbys.

Adgangen til å bestemme at samarbeid skal inngås gjelder både «generelt eller i det enkelte tilfellet». Bestemmelsen om samarbeid mellom stat og fylkeskommune er derfor utformet slik at den etter ordlyden hjemler både pålegg i det enkelte tilfellet og generelle pålegg om samarbeid.

Kongens myndighet kan benyttes overfor samarbeid som skal inngås, såvel som overfor allerede inngåtte samarbeidsavtaler.

Til § 5-2

Første ledd:

Første ledd første punktum gir bestemmelser om at riket skal inndeles i helseregioner. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende praksis. I annet punktum gis Kongen hjemmel til å bestemme hvilke fylkeskommuner som skal utgjøre en helseregion.

Annet ledd:

Etter bestemmelsens annet ledd første punktum skal fylkeskommunene som utgjør en helseregion, jf første ledd, etablere regionale helseutvalg for samarbeid om spesialisthelsetjenesten i regionen. Bestemmelsen formaliserer det regionale helseutvalg. Det følger videre av bestemmelsen at fylkeskommunene er forpliktet til å inngå samarbeid om den fylkeskommunale helsetjenesten. Fylkeskommunene kan ikke trekke seg fra dette samarbeidet.

Tredje ledd:

Departementet kan «i forskrift» gi bestemmelser om det regionale helseutvalgets oppgaver. Bestemmelsen hjemler ikke adgang for departementet til å gi det regionale helseutvalg oppgaver som innebærer myndighet til å ta beslutninger som binder fylkeskommunene. Hvis det regionale helseutvalg skal ha myndighet til å binde fylkeskommunene må det foreligge en egen hjemmel for dette eller det må bygge på en overføring av myndighet fra fylkeskommunene etter kommuneloven § 27. Det følger av de alminnelige prinsipper for delegasjon at utvalgene som hovedregel ikke kan gis adgang til å utøve forvaltningsmyndighet.

Det vises til de generelle merknadene i Ot prp nr 48 (1997-98) Om lov om endringer i sykehusloven og i lov om psykisk helsevern (Sterkere nasjonal styring og regionalt samarbeid).

Til § 5-3

Første ledd:

Bestemmelsen tar sikte på å gi den lovmessige forankringen for de regionale helseutvalgenes plikt til å utarbeide plan for spesialisthelsetjenesten i regionen. Planarbeidet skjer på vegne av fylkeskommunene i helseregionen. Det følger av §§ 6-1 og 6-3 at den enkelte fylkeskommune er ansvarlig for å dekke utgifter knyttet til institusjoner og tjenester som inngår i en regional helseplan. I den regionale helseplan skal det derfor fremgå hvilke institusjoner og tjenester den enkelte fylkeskommune skal dekke utgiftene til etter § 6-1. Bestemmelsen gir ikke andre retningslinjer for hva planen skal inneholde.

Annet ledd:

Etter annet ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om innhold og utforming av den regionale helseplanen. Departementet har således ingen plikt til å gi bestemmelser om innholdet og utformingen av helseplanene. Videre gir bestemmelsen hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om rapportering om gjennomføringen av planen.

Tredje ledd:

At departementet vedtar planen betyr at departementet har frihet til å nekte å slutte seg til en framlagt plan. Departementet vil for eksempel kunne nekte å slutte seg til en plan som ikke inneholder tilstrekkelige opplysninger eller ikke er utformet i samsvar med de forskrifter som eventuelt er gitt av departementet, jf bestemmelsens annet ledd. I slike tilfeller vil departementet også kunne gjøre endringer i eller sette vilkår til den framlagte planen. De endringer departementet gjør i planen må være i samsvar med forskrift gitt med hjemmel i bestemmelsens annet ledd.

Til § 5-4

Bestemmelsen er en videreføring av § 2 fjerde ledd første punktum i sykehusloven og § 2 fjerde ledd i lov om psykisk helsevern. Bestemmelsen avviker imidlertid ved at myndigheten til å avgjøre tvisten er lagt til departementet istedenfor Kongen. Det er ikke nødvendig at det foreligger enighet mellom partene om å forelegge tvisten for departementet. I samsvar med gjeldende rett kan tvisten forelegges departementet etter initiativ fra en av partene.

At departementet kan avgjøre tvisten med «endelig virkning» innebærer at domstolskontrollen er avskåret i de tilfeller tvisten er fremmet for departementet.

Bestemmelsens annet punktum slår fast at «samarbeid hvor staten er part» ikke kan bringes inn for departementet etter første punktum. Partene må i disse tilfellene velge andre tilbud om konfliktløsning, f eks voldgift.

Til § 5-5

Første ledd:

Bestemmelsen i § 5-5 er en videreføring av forslaget til ny § 19 b i sykehusloven fremmet i Ot prp nr 4 (1998-99) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover.Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til tilsvarende bestemmelse i lov om helsetjenesten i kommunene § 1-1 a om legefordeling til kommunehelsetjenesten.

Etter bestemmelsen i § 5-5 kan departementet hvert år fastsette hvor mange nye spesialistlegestillinger innen de ulike medisinske spesialiteter som kan opprettes i påløpende år, innen hver enkelt helseregion. Rammene gjelder for opprettelse av nye stillinger i de institusjoner og tjenester som inngår i den enkelte regionale helseplan, jf § 5-3 første ledd. I den regionale helseplanen skal det redegjøres for det planlagte helsetilbudet i regionen i forhold til behovet for spesialisthelsetjenester. Når fylkeskommunen inngår avtale om omfattende kjøp av tjenester fra offentlige eller private tjenesteytere, skal dette fremgå av den regionale planen. Se nærmere om dette under punkt 2.1.4.3.

Rammene til den enkelte helseregion omfatter i tillegg til nye stillinger også nye hjemler for avtale om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes innen hver enkelt helseregion, jf § 5-2 første ledd.

Rammene omfatter også nye stillinger som kan opprettes ved statlige helseinstitusjoner og helsetjenester innen regionen som omfattes av lovens bestemmelser. Dette punktet er tatt med i lovteksten for å gi et mer helhetlig bilde av den foreslåtte ordningen.

Annet ledd:

Antall nye stillinger og nye avtalehjemler som nevnt i første ledd nr 1 og 2 skal angis i form av en samlet ramme for den enkelte helseregion fordelt på de ulike spesialiteter. Departementet skal ikke foreta fordelingen mellom stillinger og avtalehjemler. Antall nye stillinger innen statlige institusjoner og tjenester skal angis som en del av rammen til den respektive helseregion.

Tredje ledd:

De regionale helseutvalg er etter denne bestemmelsen gitt myndighet til å foreta den videre fordelingen av stillinger og avtalehjemler som nevnt i første ledd. Dette gjelder også fordeling av nye stillinger til de statlige institusjoner og tjenester.

Fjerde ledd:

Departementet kan etter denne bestemmelsen gi nærmere forskrifter om innholdet i og gjennomføringen av denne bestemmelsen. Det er f eks behov for nærmere regler om hva som skal anses som en ny spesialistlegestilling.

Til § 6-1

Bestemmelsen bygger på sykehusloven § 10 første ledd første punktum og tilsvarende bestemmelse i lov om psykisk helsevern § 14. Videre bygger bestemmelsen på sykehusloven § 12 første ledd, første punktum og tilsvarende bestemmelse i lov om psykisk helsevern § 16 første ledd. En vesentlig endring er imidlertid at bestemmelsen ikke bare knytter seg til institusjoner som yter spesialisthelsetjenester, men også til annen virksomhet som yter slike tjenester. Det er på grunn av dette foretatt en del endringer i formuleringen av språklig art. Bestemmelsen innebærer videre en endring av innholdsmessig karakter ved at det klart fremgår at institusjonene i utgangspunktet er selvfinansierende også med hensyn til utgifter til drift. Det fremgår imidlertid av bestemmelsen at andre enn eier i enkelte tilfeller skal dekke utgiftene.

Første ledd:

I første punktum heter det at den «som eier helseinstitusjon eller annen virksomhet som omfattes av denne loven» selv skal «dekke utgiftene til planlegging, utbygging, drift, vedlikehold og endring av institusjon eller tjenestene». Dette innebærer at utgifter knyttet til investering og drift av spesialisthelsetjeneste som er i statlig, fylkeskommunal eller privat eie i utgangspunktet skal utredes av eieren. Bestemmelsen omfatter både spesialisthelsetjenester som er knyttet til en helseinstitusjon og tjenester som ikke knytter seg til helseinstitusjoner som f eks ambulansetjenester. I prinsippet følger det av bestemmelsen at for eksempel eieren av privat spesialistpraksis skal utrede sine egne utgifter. Bestemmelsen i annet ledd vil imidlertid som regel medføre at det er fylkeskommunen som helt eller delvis dekker utgiftene.

Annet ledd:

Bestemmelsen bygger på sykehusloven § 12 første ledd første punktum og lov om psykisk helsevern § 16. Det fremgår av bestemmelsen at fylkeskommunen skal dekke godkjente utgifter til drift og vedlikehold av privat virksomhet som er tatt med i den regionale helseplan, jf § 5-3. Det er foretatt en endring i formuleringen for å klargjøre at fylkeskommunen ikke vil være ansvarlig for å dekke eventuelle underskudd ved institusjonen eller tjenesten for utgiftene som overstiger tilskuddet fra fylkeskommunen, såfremt fylkeskommunen ikke har godkjent disse utgiftene. At bestemmelsen også viser til at utgifter til vedlikehold skal dekkes, er ikke ment å innebære en realitetsendring i forhold til gjeldende bestemmelser.

Annet ledd annet punktum bestemmer at fylkeskommunen etter nærmere avtale dekker utgifter til privat praksis med fylkeskommunal avtale. Bestemmelsen bygger på sykehusloven § 12 første ledd annet punktum og kommunehelsetjenesteloven § 5-1 annet ledd første punktum.

Til § 6-2

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsene i annet og tredje ledd er nye i forhold til gjeldende bestemmelser.

Første ledd:

Etter første ledd yter staten årlige rammetilskudd til dekning av fylkeskommunens utgifter. Det er Stortinget som hvert år fastsetter størrelsen på rammetilskuddet. Det fremgår av første ledd annet punktum at tilskuddet fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene etter regler gitt av Kongen. Bestemmelsen er lik bestemmelsene i sykehusloven § 11 første ledd annet punktum og lov om psykisk helsevern § 15 første ledd annet punktum.

Annet ledd:

Det fremgår av annet ledd første punktum at staten kan yte aktivitetsavhengige tilskudd eller tilskudd til bestemte formål. Staten vil uten hjemmel i lov kunne yte tilskudd til bestemte formål. Staten vil stå fritt til å yte slike tilskudd og bestemme størrelsen av disse. Bestemmelsen viser imidlertid at en del av finansieringen kan skje og skjer i stor grad ved at staten yter slike tilskudd. Dette vil ytterligere forsterkes ved innføringen av innsatsstyrt finansiering for inneliggende somatiske pasienter.

Tredje ledd:

Departementet har hjemmel til å gi nærmere forskrifter om beregning og utbetaling av tilskudd etter annet ledd.

Fjerde ledd:

Bestemmelsen er en videreføring av sykehusloven § 11 tredje ledd og lov om psykisk helsevern § 15 annet ledd. Departementet kan kreve å få utlevert budsjett, regnskap og andre opplysninger om drift av spesialisthelsetjenester. Bestemmelsen gjelder kun helsetjenester som er finansiert ved hjelp av fylkeskommunale midler. Departementet vil således ikke kunne kreve å få utlevert budsjett, regnskap og andre opplysninger fra ytere av helsetjenester som utelukkende er finansiert ved private midler.

Til § 6-3

Bestemmelsen i § 6-3 regulerer statens plikt til å yte kapitalrefusjon ved bygging av sykehus. Bestemmelsen innebærer flere materielle endringer av gjeldende rett.

Første ledd:

Staten skal yte tilskudd til delvis dekning av utgifter til renter og avdrag av godkjente kostnader for byggearbeider ved sykehus som inngår i regional helseplan. Med sykehus forstås både somatiske og psykiatriske sykehus. Når det gjelder det nærmere innhold av begrepet sykehus vises det til merknaden til § 2-1.

Annet ledd:

Kongen kan etter annet ledd gi forskrift om størrelse, beregning og utbetaling av slike tilskudd.

Til § 6-4

Det er foretatt enkelte språklige endringer av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett, slik at bestemmelsen er i bedre samsvar med dagens tilskuddsordning for regionsykehus og sykehus med universitetsklinikkfunksjoner. I tillegg medfører bestemmelsen en vesentlig innholdsmessig endring ved at funksjonstilskuddet skal ytes direkte til sykehusene.

Første ledd:

Det følger av bestemmelsens første ledd at staten skal yte tilskudd til regionsykehus og sykehus med universitetsklinikkfunksjoner til dekning av sykehusenes merutgifter som følge av utdanning, forskning og særlige funksjoner ved vedkommende institusjon.

Annet ledd:

Av annet ledd følger det at staten skal yte tilskudd til eier av regionsykehus og sykehus med universitetsklinikkfunksjoner til delvis dekning av sykehusets driftsutgifter. Tilskuddet ytes til dekning av grunnleggende merkostnader som skiller drift av regionsykehus og sykehus med universitetsklinikkfunksjoner fra drift av lokal- og sentralsykehus, og tilsvarer den delen av dagens tilskuddsordning som kalles basistilskudd.

Til § 6-5

Første ledd:

Bestemmelsen i første ledd fastsetter hovedregelen om pasienters bostedsfylke og er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Sykehusloven § 12 niende ledd og lov om psykisk helsevern § 17 regulerer hva som skal regnes som pasientens bostedskommune, mens lovforslaget regulerer pasientens bostedsfylke. Denne endringen er foretatt fordi det i forhold til det økonomiske etteroppgjøret etter § 6-6 ikke er avgjørende hvilken kommune pasienten bor i, men i hvilket fylke pasienten hører til. Pasientens bostedsfylke er det fylket der vedkommende har sin faste bopel. Med fast bopel menes der vedkommende har sitt hjem. Dersom vedkommende ikke har en fast bopel skal det fylket der vedkommende har sitt faste oppholdssted regnes som bostedsfylke. Man sikter her til en mer varig/fast tilknytning enn ved midlertidig opphold i et fylke.

I dagens regler om bostedskommune brukes uttrykket «der pasienten har sitt hjem». Det er ikke tilsiktet noen endringer i realiteten på dette punkt selv om uttrykket er endret til «der pasienten har sin faste bopel».

For personer som er bosatt på Svalbard eller Jan Mayen vises til bestemmelsen i § 1-2 tredje ledd som gir Kongen hjemmel til å fastsette om og i hvilken utstrekning lovens bestemmelser skal få anvendelse. Kongen er også gitt adgang til å gi særregler for disse områdene.

For personer bosatt i Oslo kommune, se bestemmelsen i § 1-2 fjerde ledd.

Annet ledd:

For pasienter som er innlagt ved institusjon eller privat forpleiningssted hvor oppholdsutgiftene helt eller delvis dekkes av det offentlige etter bestemmelser i denne lov, skal det fylket som var pasientens bostedsfylke da pasienten ble mottatt i institusjonen eller forpleiningsstedet fremdeles regnes som vedkommendes bostedsfylke. Bestemmelsen regulerer kun pasientens bostedsfylke under oppholdet ved institusjonen eller forpleiningsstedet. Etter utskrivning vil spørsmålet om vedkommendes bostedsfylke reguleres av hovedregelen i første ledd, eventuelt unntaket i tredje ledd dersom vedkommende er under 16 år.

Reglene i annet ledd er en videreføring av gjeldende rett.

Tredje ledd:

Bestemmelsen i tredje ledd gjør unntak fra hovedregelen i første ledd for barn under 16 år. Barnet anses å ha samme bostedsfylke som dets foreldre, eller dersom foreldrene ikke har samme bostedsfylke, den av foreldrene barnet lever hos eller senest levde hos. Dersom et barn fyller 16 år under opphold i institusjon eller forpleiningssted som nevnt i annet ledd skal det ved videre opphold i institusjonen eller forpleiningsstedet legges til grunn samme bostedsfylke som barnet hadde før fylte 16 år. Reglene i tredje ledd er en videreføring av dagens regler.

Fjerde ledd:

Departementet gis her adgang til i tvilstilfeller å avgjøre hva som skal regnes som en pasients bostedsfylke. Dette er en videreføring av dagens regel.

Til § 6-6

Første ledd:

Bestemmelsens første ledd første punktum er en videreføring av dagens bestemmelser om gjestepasientoppgjør. Det vises i denne forbindelse til de generelle merknadene. Det er foretatt en del språklige og redaksjonelle endringer, men innholdsmessige endringer er ikke tilsiktet.

Det fremgår av første ledd at pasientens bostedsfylke skal dekke statens og fylkeskommunens behandlings- og forpleiningsutgifter. Hvilken fylkeskommune som er pasientens bostedsfylke følger av § 6-5. Etter annet punktum skal også andre utgifter til gjennomføring av psykisk helsevern dekkes av pasientens bostedsfylke. Bestemmelsen tilsvarer lov om psykisk helsevern § 16 tredje ledd første punktum.

Det følger av annet punktum at i de tilfeller pasientens bostedsfylke har benyttet seg av private tjenesteytere i Norge eller tjenesteytere i utlandet, jf § 2-1 tredje ledd, vil fylkeskommunen være ansvarlig for utgiftene ved slik behandling.

Annet ledd:

Det fremgår av annet ledd at pasientens bostedsfylke skal dekke de faktiske utgifter til behandling og forpleining, når det i henhold til internasjonal overenskomst foreligger en rett til å reise til utlandet for å få nødvendig behandling. Slik rett kan foreligge etter EØS-avtalens vedlegg VI nr 1 (forordning (EØF) nr 1408(71) artikkel nr 1 c.

Pasientens bostedsfylke skal videre dekke utgiftene ved sykehusbehandling i utlandet etter folketrygdloven § 5-22 i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted i Norge. Det vil si at pasientens bostedsfylke skal betale det samme som den måtte ha betalt, hvis behandlingen ble utført ved fylkeskommunalt finansiert institusjon i en annen fylkeskommune eller ved statlig finansiert institusjon.

Tredje ledd:

Etter bestemmelsens tredje ledd kan departementet gi forskrifter om beregning av utgifter som nevnt i første og annet ledd. Bestemmelsen er hovedsaklig en videreføring av sykehusloven § 12 femte ledd annet punktum og lov om psykisk helsevern § 16 annet ledd annet punktum. Det er imidlertid gjort en endring i forhold til gjeldende rett ved at myndigheten er lagt til departementet og ikke Kongen. Ved beregning av refusjonskrav fra regionsykehus skal det tas hensyn til den andel av utgiftene som statens tilskudd etter § 6-4 utgjør.

Fjerde ledd:

Bestemmelsen er en videreføring av sykehusloven § 12 første ledd tredje til femte punktum. Det er foretatt enkelte mindre språklige endringer, men ingen materielle endringer er tilsiktet. Fylkeskommunen gis anledning til å inngå avtaler med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt om analyser og undersøkelser, og omfang og pris for dette. Fylkeskommunen skal gjøre det kjent hvilke laboratorier og røntgeninstitutt den har avtale med. Det er opp til partene å forhandle seg fram til innholdet i og omfanget av disse avtalene. Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om finansieringen, herunder om overgangsordninger.

Til § 6-7

Første ledd:

Bestemmelsene i første ledd bygger på sykehusloven § 12 sjuende ledd og lov om psykisk helsevern § 16 femte ledd tredje punktum, men det er foretatt noen rent språklige endringer.

I første punktum er det fastsatt at pasienter som ikke er bosatt i Norge skal betale behandlings- og forpleiningsutgiftene selv. I slike tilfeller kommer refusjonsreglene i § 6-6 ikke til anvendelse. Det følger imidlertid av bestemmelsens annet ledd enkelte unntak fra denne regel.

Det fremgår av annet punktum at institusjonen eller tjenesteyteren skal dekke utgiftene, dersom pasienten ikke selv er i stand til dette. Utgiftene må således belastes institusjonens regnskap i de tilfeller institusjonen ikke får inndrevet det utestående fra pasienten.

Annet ledd:

Av annet ledd følger det at folketrygden dekker behandlings- og forpleiningsutgiftene for pasienter som ikke er bosatt i Norge, men som er trygdet etter folketrygdloven eller stønadsberettiget i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat. Bestemmelsen tilsvarer sykehusloven § 12 sjuende ledd og lov om psykisk helsevern § 16 femte ledd.

Tredje ledd:

I tredje ledd er det tatt med en særregel for tvungent psykisk helsevern. Bestemmelsen er en videreføring av § 16 femte ledd i lov om psykisk helsevern.

Til § 6-8

Første ledd:

Staten skal etter første ledd dekke utgifter til kontrollkommisjonens virksomhet. Bestemmelsen avviker vesentlig fra lov om psykisk helsevern § 20 første ledd ved at det ikke er foretatt en oppregning av de utgifter som skal dekkes, men er gitt en generell regel om at utgiftene ved virksomheten skal dekkes. Bestemmelsen er ikke ment å innebære materielle endringer.

Annet ledd:

Annet ledd inneholder en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om de utgifter som etter første ledd skal dekkes. Bestemmelsen avviker fra bestemmelsen i lov om psykisk helsevern, idet hjemmelen kun gir adgang til å bestemme utgiftene og ikke adgang til treffe bestemmelser om nødvendig kontorhold. Adgangen til å gi bestemmelser om utgifter er imidlertid videre enn det som følger av gjeldende rett.

Til § 6-9

Nr 1:

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette pasientens betaling for poliklinisk behandling ved institusjon, behandling hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi. Det er presisert at det kan gis forskrift om fritak for betaling i de tilfeller det foreligger forsinket behandling/undersøkelse eller kontroll.

Nr 2:

Det følger av bestemmelsen at departementet kan gi forskrift om at pasienten må betale når denne ikke møter opp til avtalt time ved poliklinikker, hos kliniske legespesialister og spesialist i klinisk psykologi. Etter gjeldende bestemmelser har departementet ikke hjemmel til å bestemme at pasienten skal betale når denne ikke møter opp til avtalt time i offentlige poliklinikker. Det er imidlertid adgang til å kreve egenbetaling ved manglende oppmøte hos privatpraktiserende lege etter forskrift om godtgjørelse til legehjelp fastsatt ved kongelig resolusjon 6. september 1996.

Nr 3:

Bestemmelsen er en videreføring av sykehusloven § 12 åttende ledd og lov om psykisk helsevern § 16 sjuende ledd. Det er foretatt enkelte språklige endringer, men materielle endringer er ikke tilsiktet. Etter bestemmelsen kan departementet i forskrift gi bestemmelser om betaling fra pasienter som oppholder seg i langtidsinstitusjoner som omfattes av loven. Det er bostedsfylket som i den enkelte sak avgjør om det skal kreves betaling av pasienten i henhold til en eventuell forskrift. Hvis det uklart hvilket fylke som er pasientens bostedsfylke, eller det ikke kan påvises noe bosted for pasienten, treffes avgjørelsen av fylkeskommunen der institusjonen ligger. I vurderingen skal det legges vekt på pasientens økonomiske situasjon. Det kan ikke tas refusjon av kontantytelser som pasienten mottar etter regler i folketrygdloven som f eks uførepensjon o l. Videre kan det ikke tas dekning i midler som skriver seg fra slike ytelser. Dette kan være renteinntekter eller annen avkastning fra slike midler. Pasienten kan kun pålegges å betale inntil 25 prosent av forpleiningsutgiftene. Fylkeskommunens avgjørelse kan klages inn til fylkesmannen.

Til § 7-1

Første ledd:

I forhold til sykehusloven § 16 første punktum er det bare foretatt visse språklige endringer.

Bestemmelsen fastslår at de som utfører tjeneste eller arbeid for en helseinstitusjon har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e.

Annet ledd:

Bestemmelsens annet ledd utvider taushetspliktens anvendelsesområde i forhold til forvaltningsloven § 13 annet ledd. Bestemmelsen fastslår at også pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted omfattes av taushetsplikten. Det kan gjøres unntak for en pasients oppholdssted når det ikke kan skade tilliten til spesialisthelsetjenesten.

Tredje ledd:

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr 5 og 6 gjør unntak fra taushetsplikten i visse tilfeller hvor det er behov for at det organet som har opplysningene informerer et annet forvaltningsorgan eller påtalemyndigheten om partens forhold.

Forslagets tredje ledd begrenser taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr 5 og 6 ved å oppstille to alternative tilleggskrav: For det første kan informasjon gis til det andre organet hvis det er «nødvendig for å bidra til løsning av oppgaver etter denne loven». For det annet kan informasjonsformidling skje hvis det er «nødvendig ....for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse».

For ansatte m v ved helseinstitusjoner som ikke omfattes av andre regler om taushetsplikt enn de som er inntatt i § 7-1, vil tredje ledd kunne få betydning. Taushetsplikt etter profesjonslovene (yrkesmessig taushetsplikt) vil ellers gå foran den forvaltningsmessige taushetsplikten.

Vilkåret i tredje ledd om forebyggelse av fare m v vil antakelig særlig ha betydning innen det psykiske helsevern. Det kan for eksempel tenkes at opplysninger bør gis politiet eller andre forvaltningsorganer for å hindre at pasienten beskadiger seg selv eller andre.

Helsepersonell vil imidlertid i de fleste tilfeller være bundet av taushetsplikt etter helsepersonelloven som vil gjelde i tillegg til denne bestemmelsen.

Til § 7-2

Første ledd

Bestemmelsen er en videreføring av sykehusloven § 17 første ledd. Betemmelsen gjelder også psykisk helsevern jf samme lov § 1 fjerde ledd. I forslaget § 7-2 første ledd er det gjort enkelte endringer i forhold til nevnte bestemmelser.

I forhold til gjeldende rett er det foretatt en viss utvidelse av kretsen av opplysningspliktige. Dersom tilsynsmyndighetene ønsker å få opplysninger fra en underordnet som ikke er lege, gir § 7-2 første ledd hjemmel for å kunne kreve det. Dette vil f eks gjelde i saker hvor det er rettet en klage mot vedkommende. Hovedregelen bør imidlertid være at opplysninger til tilsynsmyndigheten går tjenestevei.

Forslaget krever at det må dreie seg om en person som utfører en tjeneste eller et arbeid «som angår helsetjenester som omfattes av denne loven». Sykehusloven § 17 første ledd benytter uttrykket «øvrige helsetjenester som fylkeskommunen er ansvarlig for» for å uttrykke at opplysningsplikten ikke bare knytter seg til virksomhet innen institusjonshelsetjenesten. Opplysningsplikten etter forslaget knyttes til «helsetjenester som omfattes av denne loven». Også private virksomhetsutøvere vil dermed ha opplysningsplikt overfor tilsynsmyndighetene etter forslaget. Dette følger for øvrig av de fleste helsepersonellover i dagens lovgivning.

At bestemmelsen om fremleggelse av journaler m v i sykehusloven § 17 er utelatt, innebærer ingen realitetsendring idet forslagets bestemmelse vil gjelde opplysninger av enhver art. Lovforslagets regel knytter seg imidlertid til både fylkeslegenes og Statens helsetilsyns utførelse av oppgaver etter lov, forskrift eller instruks. I dag innhenter fylkeslegene denne type opplysninger etter delegasjon fra Helsetilsynet.

Helsetjenesten har etter første ledd dessuten plikt til å gi fylkeslegen og Statens helsetilsyn adgang til virksomheten.

Annet ledd:

Sykehusloven § 17 annet ledd gir en opplysningsrett til tilsynsmyndighetene uten hinder av taushetsplikt. Annet ledd viderefører dette prinsippet og gir ansatte en opplysningsrett til tilsynsmyndighetene uansett om tilsynsmyndighetene har anmodet om det, eller om ansatte m v ønsker å gi opplysninger av eget tiltak. Opplysninger kan imidlertid bare gis dersom det antas at opplysningene er nødvendige for å fremme tilsynsorganets oppgaver etter lov, forskrift eller instruks. Ved dette nedfelles et tilsvarende vurderingstema som etter forvaltningsloven § 13 b nr 5. Det presiseres imidlertid at opplysningene bør gå tjenestevei, og først dersom ledelsen ikke handler i viktige saker vil det være aktuelt for den enkelte ansatte å henvende seg direkte til tilsynsmyndigheten.

Opplysningene kan gis til tilsynsmyndighetene «uten hinder taushetsplikt». Dette innebærer at opplysninger kan gis uten hinder av alle former for taushetsplikt, enten den er regulert ved lov, avtale eller instruks.

Tredje ledd:

Bestemmelsen i tredje ledd gir adgang til å forelegge de opplysninger tilsynsmyndighetene har mottatt for sakkyndige til uttalelse. Dette er en utvidelse i forhold til sykehusloven § 17 tredje ledd som bare gjaldt sakkyndige leger. Tilsynsmyndighetene kan således uten hinder av taushetsplikt forelegge mottatte opplysninger for sakkyndig helsepersonell (tannleger, sykepleiere, fysioterapeuter m v) eller sakkyndige innen teknikk, administrasjon, økonomi eller juridiske fag. Det må imidlertid avgjøres konkret hvem som er sakkyndig i lovforslagets forstand. Generelt sett kan det pekes på at basiskunnskap og en viss erfaring innenfor et fagfelt normalt ikke er tilstrekkelig. Slik kunnskap og erfaring forutsettes det at tilsynsmyndighetene selv rår over. Vedkommende person må inneha en særlig ekspertise for å kunne konsulteres av tilsynsmyndighetene i medhold av bestemmelsen.

Departementet kan orienteres uten hinder av taushetsplikt. Mange saker som tilsynsmyndighetene informeres om kan ha prinsipielle eller politiske sider som gjør at departementet bør eller skal orienteres eller konsulteres. Statsrådens konstitusjonelle ansvar tilsier at taushetsplikt ikke må være til hinder for dette. I de aller fleste tilfeller hvor det er aktuelt å informere departementet vil det imidlertid ikke være behov for taushetsbelagte opplysninger.

Til § 7-3

Første ledd:

Bestemmelsen pålegger fylkeskommunen en plikt til å motta og registrere meldinger om helsepersonell. Det vises i denne sammenheng til § 18 første ledd i forslag til lov om helsepersonell som bestemmer at autorisert helsepersonell i privat virksomhet skal gi melding til kommune og fylkeskommune om sin virksomhet. Etter § 7-3 er fylkeskommunen forpliktet til å motta og registrere meldinger om helsepersonell som både arbeider i privat og offentlig virksomhet. Plikten til å motta og registrere omfatter således alt helsepersonell som arbeider i spesialisthelsetjenesten.

Annet ledd:

Bestemmelsen i annet ledd er en forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om fylkeskommunens plikt til å motta, registrere og videreformidle opplysninger.

Til § 7-4

Helsepersonell som er ansatt i offentlige helseinstitusjoner, eller som mottar tilskudd fra fylkeskommunen, pålegges i denne bestemmelsen en plikt til å gi råd, veiledning og opplysninger til kommunehelsetjenesten. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i dagens sykehuslov eller lov om psykisk helsevern. Råd og veiledning skal gis av «helsepersonell», jf helsepersonelloven § 3. Andre ansatte enn helsepersonell vil imidlertid kunne ha veiledningsplikt etter den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 11. Det er intet i veien for at en helseinstitusjon organiserer seg slik at den utpeker f eks en person som skal ha et ansvar for råd m m til kommunehelsetjenesten, selv om plikten i utgangspunktet påligger den enkelte helsearbeider.

Plikten påligger for det første ansatte i «offentlige helseinstitusjoner som omfattes av denne loven». Dette omfatter alle offentlige helseinstitusjoner som yter spesialisthelsetjenester. For det annet omfatter plikten helsepersonell «som mottar tilskudd fra fylkeskommunen til sin virksomhet».

Dette omfatter f eks private lege- og psykologspesialister som mottar tilskudd til driften fra vedkommende fylkeskommune.

Plikten er absolutt i den forstand at veiledning skal gis av eget tiltak eller etter anmodning fra kommunehelsetjenesten i de tilfeller kommunehelsetjenesten har behov for slik veiledning for å kunne løse sine oppgaver etter loven. Spesialisthelsetjenesten kan altså ikke unnlate å oppfylle plikten under henvisning til ressurser eller arbeidsbelastning.

Plikten er begrenset til å gjelde «helsemessige forhold». Dette omfatter ethvert tiltak som angår pasientens fysiske eller psykiske helse. Alle forhold som knytter seg til undersøkelse, behandling, pleie, omsorg eller rehabilitering av pasienter omfattes av begrepet.

Plikten er videre begrenset idet den omfatter veiledning som er nødvendig for at kommunehelsetjenesten skal kunne oppfylle sine plikter etter lov og forskrift. Det vises til lov 19 nov 1982 nr 66 (kommunehelsetjenesteloven) § 1-3.

Til § 8-1

Første ledd:

Første ledd første punktum viderefører sykehusloven § 18, ved at den gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi helsetjenesten pålegg om å rette mangler.

Vurderingstemaet er imidlertid presisert. Etter forslaget må det foreligge et brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av loven for at pålegg skal kunne gis. Statens helsetilsyn er satt til å føre tilsyn med at lover og forskrifter blir overholdt. Det bør derfor fremgå av selve loven at det må foreligge et lov eller forskriftsbrudd før påleggsmyndigheten kan benyttes. Det er imidlertid etter lovforslaget ikke tilstrekkelig at det foreligger et lov- eller forskriftsbrudd. I tillegg må regelbruddet antas å kunne ha skadelige følger for pasienter. I dette ligger at ikke ethvert regelverksbrudd skal kunne medføre pålegg. Det innebærer imidlertid ikke at det må kunne dokumenteres skadelige følger for pasienter, men at virksomheten må antas å kunne ha skadelige følger i fremtiden. Med «skadelige følger» menes både fysisk og psykisk skade.

Endringen av bestemmelsen er ikke ment å innskrenke Statens helsetilsyns adgang til å gi pålegg, men det er en presisering av vurderingstemaet. Det vil være opp til Statens helsetilsyns frie skjønn når vilkårene er oppfylt.

Myndigheten er lagt til Statens helsetilsyn, men kan delegeres til fylkeslegene.

Det følger av første ledd annet punktum at Statens helsetilsyn kan gi pålegg om å stenge helseinstitusjon. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Annet ledd:

Av annet ledd følger det at pålegg etter første ledd skal inneholde en frist for når retting skal være utført eller tiltak iverksatt. Dette er nytt i forhold til sykehusloven § 18, tilsynsloven § 5 og kommunehelsetjenesteloven § 6-3. Bestemmelsen er imidlertid i samsvar med regler om pålegg i annen lovgivning, se f eks kommunehelsetjenesteloven § 4a-6 og arbeidsmiljøloven § 77.

Departementet har ikke funnet det nødvendig å presisere i loven at vedtaket skal være skriftlig. Dette vil i praksis alltid skje, og følger dessuten av forvaltningsloven § 23.

Tredje ledd:

I tredje ledd er det gitt regler om klage og oppsettende virkning.

Første punktum fastslår at vedtak etter første ledd kan påklages etter reglene i forvaltningsloven §§ 28 til 34, eller omgjøres etter eget tiltak etter forvaltningsloven § 35.

I annet punktum slås det fast at hovedregelen er at klage skal gis oppsettende virkning. Utgangspunktet er det motsatte av det som følger av forvaltningsloven § 42, hvor hovedregelen er at klage ikke gis oppsettende virkning. Begrunnelsen for dette er at et vedtak etter første ledd regelmessig vil være så tyngende at vedtaket ikke bør iverksettes før klageorganet har tatt stilling til det. Statens helsetilsyn kan etter annet punktum beslutte at vedtaket likevel straks skal iverksettes. Dette er en endring i forhold til sykehusloven § 18 hvor denne myndigheten er lagt til departementet. Begrunnelsen for dette er at det er Statens helsetilsyn som fatter vedtak om pålegg etter § 8-1, og som derfor er nærmest til å vurdere om vedtaket må iverksettes straks.

Til § 9-1

Bestemmelsen gir Kongen adgang til å gi forskrift som utfyller bestemmelsene i denne lov. Adgangen er begrenset til de tilfeller hvor en slik utfylling er nødvendig for å kunne oppfylle internasjonale overenskomster.

Til § 9-2

Bestemmelsen gir Kongen adgang til å bestemme særskilt ikrafttredelse av deler av loven.

Til § 9-3

Bestemmelsen slår i første ledd fast at fylkeskommunene plikter å ikke avvikle privatforpleining som deltjeneste når ny lov trer i kraft. De forpleiningskontrakter som er inngått med hjemmel i lov om psykisk helsevern 28. april 1961 nr 2, hvor pasientens opphold baseres på frivillighet, skal fortsatt gjelde etter ikrafttredelsen av ny psykiatrilov og ny spesialisthelsetjenestelov. Bestemmelsen er ikke til hinder for at pasienter som befinner seg i privat forpleining kan motta tjenester fra kommunene. Fylkeskommunene og kommunene står også fritt til å samarbeide om en overføring av pasienter under privat forpleining til kommunal omsorg i overgangsperioden. Annet ledd inneholder en reservasjon hva gjelder forpleiningsforhold under tvang. I de tilfellene oppholdet er basert på tvang, vil et vilkår for videreføringen av kontrakten være at det foreligger et gyldig vedtak for etablering av tvungent psykisk helsevern etter den nye psykiatrilovens § 3-3 og § 3-9. I tredje ledd gis Kongen i statsråd hjemmel til å gi forskrifter som skal sikre tjenesten et tilfredsstillende innhold så lenge den er en deltjeneste under spesialisthelsetjenesten. I overgangsperioden vil det blant annet være behov for å kunne påvirke muligheten til å inngå nye kontrakter og oppsigelse av allerede inngåtte kontrakter. Dernest må tjenesten i overgangsperioden sikres et innhold som er tilfredsstillende fra pasientenes side. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å gi forskrifter som medfører endringer av rettstilstanden etter dagens lovgivning.

16 Til § 9-4 forslag til endringer i andre lover

16.1 Lov 9 februar 1973 nr 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m m

Til § 7 første ledd

Etter transplantasjonsloven § 7 første ledd, kan det av medisinske grunner foretas obduksjon av den som er død i sykehus eller annen helseinstitusjon som følger av sykehusloven § 1 første ledd, eller av den som er brakt død til en slik institusjon.

Lov om spesialisthelsetjenesten har i motsetning til sykehusloven ikke en oppregning av institusjonstyper som faller inn under loven. Det er derfor foreslått å la det fremgå av bestemmelsen § 7 første ledd i transplantasjonsloven hvilke helseinstitusjoner som bestemmelsen skal omfatte. Endringene i bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det er imidlertid foretatt enkelte materielle endringer.

Følgende helseinstitusjoner er i tillegg til sykehus regnet opp i sykehusloven § 1:

sykestuer, fødehjem, spesialsykehjem, laboratorier og røntgeninstitutt.

Ved endring i sykehusloven 3. juni 1983 nr 55 ble laboratorier og røntgeninstitutt inkorporert i sykehusloven. Laboratorier og røntgeninstitutt ble i sykehusloven § 15 i og j definert som medisinske institusjoner. I forslaget til endringslov er forholdet til transplantasjonsloven ikke omtalt. Det ble i forbindelse med lovendringen heller ikke foretatt endringer i § 7 første ledd i transplantasjonsloven. Etter departementets oppfatning, foreligger det ikke behov for adgang til obduksjon i slike helseinstitusjoner. Departementet har derfor ikke foreslått at bestemmelsen i transplantasjonsloven skal omfatte laboratorier og røntgeninstitutt.

Sykehotell er også regnet opp i sykehusloven § 1, men det følger av definisjonen i § 15 at sykehotell ikke er en medisinsk institusjon, og således heller ikke en helseinstitusjon som omfattes av transplantasjonsloven § 7.

Ved en endring i sykehusloven 11. juli 1986 nr 55 ble sykehjem overført til kommunehelsetjenesten, jf kommunehelsetjenesteloven § 1-3 nr 5. Spesialsykehjem ble imidlertid beholdt som en fylkeskommunal helsetjeneste og omfattes således av sykehusloven § 1. I forslaget til endringslov er forholdet til transplantasjonsloven ikke omtalt. Det ble i forbindelse med lovendringen heller ikke foretatt endringer i § 7 første ledd i transplantasjonsloven. Etter departementets oppfatning vil det være behov for å kunne foreta obduksjon av den som er død i sykehjem. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at sykehjem tas inn i bestemmelsen i transplantasjonsloven.

16.2 Lov 13 juni 1975 nr 50 om svangerskapsavbrudd (abortloven)

Til § 14

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

16.3 Lov 19. november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene

Til § 6-2 a

Plikten påhviler kommunehelsetjenesten uten at det er regulert hvilken instans innen tjenesten som skal ivareta oppgaven. Kommunen kan selv bestemme dette. Plikten til å utarbeide individuelle planer er begrenset til å gjelde pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tilbud fra kommunehelsetjenesten. Hvilke pasienter dette vil gjelde må kommunehelsetjenesten selv vurdere. Alminnelige legebesøk og kontroller og andre tidsavgrensede hjelpebehov, faller utenfor planplikten.

Pasienter som permanent oppholder seg i institusjon som sykehjem og boliger med heldøgns omsorg og pleie får normalt alle sine behov dekket av institusjonen, og kommunene har ingen individuell planplikt.

Bestemmelsens første ledd annet punktum pålegger kommunehelsetjenesten plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere om planen. Kommunehelsetjenesten har derfor plikt til å samarbeide med andre etater innen kommunen og i fylkeskommunen som er relevant når det gjelder den individuelle planen for den enkelte pasient.

I bestemmelsens annet ledd er det gitt hjemmel til å gi forskrifter om hvilke pasientgrupper plikten omfatter og om planens innhold.

16.4 Lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester (barnevernloven)

Til § 6-4 tredje ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

16.5 Lov 5. august 1994 nr 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven)

Til § 6-1 første ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

Til § 7-11 første ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

16.6 Lov 28. februar 1997 nr 19 om folketrygd (folketrygdloven)

Til § 5-7 annet ledd første punktum

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

Til § 5-16 første ledd

Endringen gjelder for det første justering av bestemmelsen som følge av at regionale helseplaner skal erstatte fylkeskommunale helseplaner. Bestemmelsen er videre endret slik at det klart fremgår at folketrygden yter stønad til nødvendige reiseutgifter, når et medlem i henhold til internasjonal overenskomst har rett til å reise til utlandet for å få nødvendig behandling, jf forslag til lov om spesialisthelsetjenesten m m § 6-6 annet ledd nr 1. Det samme gjelder når et medlem får dekket utgiftene til sykehusbehandling i utlandet av folketrygden etter folketrygdloven § 5-22, jf forslag til lov om spesialisthelsetjenesten m m § 6-6 annet ledd nr 2.

Femte ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

Til § 6-8 første ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

Til § 13-12 første ledd bokstav a

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

Til § 22-4 tredje ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.

Til § 22-5 annet ledd

Endringen gjelder justering av lovhenvisning.