4 Forslaget til lov

4.1 Tilhøvet til eksisterande lovgjeving

På det økonomiske området finst det allereie einskilde lovheimlar som kan brukast til å avgrense samkvemmet med andre statar, blant desse lova om innførsle- og utførsleregulering av 6. juni 1997 nr. 32. For strategiske varer finst lova om kontroll med eksport av strategiske varer, tenester og teknologi m.v. av 18. desember 1987 nr. 93. Visumforbod og - restriksjonar kan likeins innførast med heimel i utlendingslovgjevinga.

Dei nemnde lovene vil likevel ikkje gje tilstrekkeleg heimel i alle tilfelle, og vil heller ikkje i utgangspunktet vere særleg eigna til å gje den fleksibiliteten som kan vere naudsynt for å gjennomføre internasjonale tiltak med størst mogleg verknad. Dei fleste av medlemsstatane i EU har også eigne tilleggslover for dei tilfella at eit tiltak fell utanfor fellesskapskompetansen, og som gjev grunnlag for å gjennomføre desse i samsvar med reglane om Den felles utanriks- og tryggingspolitikken.

I proposisjonen vert det lagt opp til ei generell heimelslov for gjennomføring av visse internasjonale tiltak i samband med vedtak av Den europeiske unionen innan området for Den felles utanriks- og tryggingspolitikken.

Justisdepartementet har uttalt at ein for å gjere lovverket meir oversiktleg og enkelt, burde vurdere ei felles lov om iverksetjing av internasjonale sanksjonar, som kan omfatte både lovforslaget og lov av 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindande vedtak av Tryggingsrådet i FN. Slik Justisdepartementet ser det, burde ei eventuell slik felles lov òg inkludere og avløyse lova av 6. juni 1980 nr. 18 om Iran og lova av 25. juni 1999 nr. 43 om særlege tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia. Sjølv om lovstrukturelle hensyn skulle tilseie at ein såg desse spørsmåla samla, er Utanriksdepartementet kome til at ei slik løysing ikkje vil vere tenleg. Folkerettsleg står iverksetjing av bindande sanksjonar vedtekne av Tryggingsrådet i ei anna stilling enn nasjonale tiltak, som til dømes tiltaka mot Iran og Den føderale republikken Jugoslavia, og i samband med vedtak av ein regional organisasjon der Noreg ikkje er medlem.

4.2 Tilhøvet til folkeretten

Det blir gjort forslag om å ta inn ein paragraf om at føresegner gjevne i medhald av lova gjeld med dei innskrenkingane som følgjer av avtaler med framande statar eller av folkeretten elles. Både EU-statane og Noreg er gjennom ei rekkje bilaterale og multilaterale avtaler underlagde grenser for handlefridomen med omsyn til tiltak. Slike plikter kan i einskilde tilfelle utgjere skrankar for gjennomføring av visse typar reaksjonar. I alvorlege tilfelle må ein vurdere om desse avtalene skal suspenderast eller seiast opp.

Dei fleste handelsavtalene som Noreg har inngått, forbyr tiltak som inneber grenser for handelen mellom partane. Desse avtalene har einskilde unntaksføresegner for internasjonale krigs- og kriseliknande situasjonar.

Under Verdshandelsorganisasjonen (WTO) er det særleg to avtaler som er viktige i denne samanhengen, og som såleis vil ha innverknad på kva tiltak som kan brukast overfor dei 134 andre medlemsstatane. For det første gjeld det avtala om varehandel (GATT), som i artikkel XXI tillét medlemsstatane å avgrense handelen med kvarandre der dette blir rekna som naudsynt for å sikre dei grunnleggjande tryggingsinteressene til medlemsstatane. Artikkelen viser særskilt til krigssituasjonar og alvorleg krise i det internasjonale tilhøvet mellom statar. Det er såleis grenser for kva føremål og i kva situasjonar denne unntaksføresegna kan nyttast. For det andre har avtala om tenestehandel (GATS) ei tilsvarande føresegn i artikkel XIV bis. Bruksområdet for denne artikkelen er avgrensa på same måten som for GATT artikkel XXI.

Innanfor ramma av EFTA har Noreg inngått ei rekkje avtaler med tredjestatar med tilsvarande unntaksføresegner. Bruksområdet for handelsrestriksjonar overfor desse statane er derfor avgrensa på same måten. Noreg har også einskilde bilaterale handelsavtaler, til dømes med Vietnam og Ukraina. Desse inneheld ikkje slike unntaksføresegner, men inneheld heller ingen absolutte forbod mot restriksjonar for handel.

Avgrensing i talet på skip som kan gå i land i Noreg, vil måtte vurderast opp mot bilaterale handels- og sjøfartstraktatar. Tilsvarande vil avgrensingar på flygingar til Noreg kunne vere i strid med luftfartsavtalene.

Tiltak etter denne lova vil ha ein annan folkerettsleg karakter enn bindande sanksjonar vedtekne av Tryggingsrådet i FN som etter artikkel 103 i FN-pakta gjev plikter som går føre alle andre folkerettslege plikter.

Dersom det finst avtaler som avgrensar høvet til å bruke visse typar tiltak overfor visse statar, må det derfor gjerast ei nærare folkerettsleg vurdering av eventuelle tiltak og rekkjevidda av dei.

4.3 Tilhøvet mellom EU-tiltaka og dei norske tiltaka

Lova knyter seg til Den felles utanriks- og tryggingspolitikken i EU. Noreg har ingen folkerettslege plikter overfor EU på dette området, og tilslutning vil derfor finne stad på grunnlag av sjølvstendige og individuelle norske vedtak basert på omstenda i dei einskilde tilfella. Det kan heller ikkje utelukkast at det kan bli naudsynt med einskilde tilpassingar i reaksjonsforma for Noreg, sjølv om ein i hovudsak følgjer EU-tiltaka. Dei materielle tiltaksføresegnene bør ut frå føremålet om samsvar med EU- tiltaka reknast for å vere avgrensa til det omfanget som EU legg til grunn.

Med denne lova vil Kongen få delegert kompetanse gjennom forskrift til effektivt å kunne gjennomføre dei tiltaka som det er semje om i EU og som Noreg vel å slutte seg til. Utan slike fullmakter vil Noreg i langt mindre grad enn EU kunne vedta slike tiltak på kort varsel.