Del 4
V Merknader til de enkelte bestemmelser

14 Merknader til utkastet til lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven)

Til § 1-1

§ 1-1 i lovutkastet inneholder lovens formålsbestemmelse. Loven skal sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper. Dette søkes oppnådd ved at bestemmelsene i psykiatriloven setter vilkår for særlige tiltak, og ved regler om saksbehandling og kontroll. Formålsbestemmelsen tar således utgangspunkt i pasientens behov. I tillegg skal loven ivareta den enkeltes menneskeverd. Ved at det tas utgangspunkt i pasientens verdighet, skal ikke tiltakene gå lenger enn nødvendig og aldri gjennomføres på en slik måte at pasienten blir nedverdiget.

Til § 1-2

I § 1-2 defineres nærmere hva psykisk helsevern er. Bestemmelsen angir følgelig lovens anvendelsesområde. Av første ledd framgår det at med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse. I tilknytning til denne hovedoppgaven innbefattes den pleie og omsorg som det er nødvendig at spesialisthelsetjenesten utfører i denne sammenhengen. Dette innebærer at psykisk helsevern vil utføres av tjenester som drives av stat eller fylkeskommune eller eventuelt av private spesialisthelsetjenester som driver virksomhet på vegne av disse forvaltningsnivåer.

Det vil kunne være gråsoner mellom somatikk og psykiatri, slik at pasienter både trenger behandling for sinnslidelsen og for andre medisinske tilstander. Psykisk helsevern kan derfor ikke utføres av noe lukket behandlingssystem, men må relateres til pasientens helhetsbehov. Det vises i denne sammenheng til § 4-1 om utarbeidelsen av individuell plan og § 3-1 annet ledd som forutsetter samarbeid med andre tjenester enn dem som har ansvaret for psykisk helsevern. Her må særlig kommunenes helse- og sosialtjenester fremheves. Selv om definisjonen medfører at somatikken holdes utenfor, er den ikke til hinder for at undersøkelse og behandling av psykisk lidelse kan skje ved enhet innenfor den somatiske helsetjenesten som er spesielt rustet for det.

Lovutkastet inneholder også regler om tvungent psykisk helsevern. I annet ledd defineres dette som slik undersøkelse, behandling og pleie og omsorg som er nevnt i første ledd uten at vedkommende selv har samtykket i det. Ved at pleie og omsorg inngår i definisjonen av tvungent psykisk helsevern, er det forutsatt at pasienten også uten eget samtykke gis slik hjelp til stell, daglig hygiene og næringsinntak at han ikke utsettes for helsefare. Tiltakene må imidlertid ta hensyn til pasientens verdighet og stå i forhold til nødvendigheten av det som søkes oppnådd. Når det gjelder tvungent psykisk helsevern vises det for øvrig til 5.3 i de generelle merknadene. Undersøkelse og behandling uten eget samtykke er omtalt under 8.4.

Til § 1-3

I § 1-3 defineres de pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet. Av første ledd framgår det at gruppen av pårørende er utvidet i forhold til det som gjelder i dag ved at også samboere er tatt inn på listen. For at en person skal få samboerstatus kreves det at personen må ha levd i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med vedkommende. I tillegg til dette er også hjelpeverge kommet med på listen over pårørende.

Det framgår av annet ledd at den nærmeste er den av de pårørende som er nevnt i første ledd som vedkommende oppgir som sin nærmeste. Videre fremgår det at dersom det ikke er oppgitt hvem som er den nærmeste, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende. Det skal likevel tas utgangspunkt i den rekkefølgen som er angitt i første ledd.

Tredje ledd representerer et unntak fra hovedregelen om den nærmeste i forbindelse med selve etableringen av tvungent psykisk helsevern. Begrunnelsen for dette er at det ikke er praktisk at pasienten selv skal kunne velge hvem som skal være den nærmeste i en fase hvor det ofte foreligger en akuttsituasjon der det kan være aktuelt for den nærmeste å begjære tvungen undersøkelse, observasjon eller tvungent psykisk helsevern, jf §§ 3-5 til og med 3-7. Den nærmeste er i disse tilfellene den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende, men likevel slik at det skal tas utgangspunkt i den rekkefølgen av de pårørende som listes opp i første ledd. Når det gjelder samboere stilles det i disse situasjonene krav om at samboerforholdet har vart i minst to år.

I fjerde ledd fastslås det at offentlig myndighet er kommunelegen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet.

I femte ledd er det åpnet for at Kongen kan gi nærmere forskrifter til bestemmelsen.

Til § 1-4

I § 1-4 første ledd defineres den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt å beslutte nærmere angitte tiltak etter loven. Med nærmere angitte tiltak menes bl a beslutning om skjerming før 48-timers grensen, jf § 4-3. Den faglig ansvarlige skal i utgangspunktet være vedkommende overlege. Dette vil som regel være avdelingsoverlegen.

Den faglig ansvarlige kan ikke være til stede til enhver tid for å fatte alle nødvendige vedtak og det er derfor gitt en delegasjonsadgang i annet ledd. Med hjemmel i annet ledd siste setning kan Kongen gi forskrifter som gjør unntak fra første ledd, noe som er særlig praktisk for barne- og ungdomspsykiatrien, slik at klinisk psykolog kan være faglig ansvarlig.

Til § 1-5

I henhold til § 1-5 gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer for pasienter under psykisk helsevern. Med hensyn til etablering av tvungent psykisk helsevern gjelder kapitel 4 i pasientrettighetsloven om samtykke til helsehjelp bare i den utstrekning det er nærmere angitt i psykiatriloven.

Mens pasientrettighetsloven forutsetter frivillighet fra pasientens side, omhandler psykiatriloven både frivillig og tvungent psykisk helsevern. Pasientrettighetsloven kan således ikke gjelde fullt ut overfor pasienter som blir berørt av tvangsbestemmelsene i psykiatriloven. Prinsippene i pasientrettighetsloven skal likevel gjøres gjeldende så langt det overhodet er mulig for alle pasienter også innen det psykiske helsevern. Når det for eksempel gjelder retten til selvbestemmelse kommer dette til uttrykk i enkelte av reglene i psykiatriloven §§ 3-3, 3-12, 4-2 og 4-4.

Til § 1-6

§ 1-6 fastslår at for behandling av saker etter psykiatriloven skal forvaltningsloven gjelde, men gjør unntak for forvaltningsloven § 12 om advokat eller annen fullmektig. Bruk av advokat eller annen fullmektig reguleres i psykiatriloven § 1-7. Bestemmelsen innebærer ingen vesentlig endring i forhold til gjeldende rett, da de fleste av forvaltningslovens prinsipper er ivaretatt ved særregler i lov om psykisk helsevern av 1961 eller forskrifter i medhold av denne. På grunn av enkelte vedtaktypers akutte karakter kan det ikke alltid stilles de samme krav til utredning her som ellers. Dette gjelder særlig i de situasjoner hvor det er aktuelt å fatte vedtak om tvangsmessig undersøkelse, undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon og bruk av tvangsmidler. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV og V er relativt fleksibelt utformet med egne unntaksbestemmelser og vil således kunne ivareta de særbehov for rask avklaring som kan oppstå i krisepregede situasjoner. Videre framgår det av bestemmelsen at forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring kommer supplerende til anvendelse på den overprøvingsordning lovutkastet selv legger opp til. Når det gjelder vedtak om tvungen undersøkelse vil det på grunn av tidsfaktoren og omstendighetene ellers, ikke være praktisk med klageadgang. Klageadgangen er derfor avskåret, jf § 3-5. For øvrig vises det til de generelle merknadene i 5.7.

Til § 1-7

§ 1-7 regulerer retten til advokat eller fullmektig. I første ledd slås det fast at ved klage til kontrollkommisjonen eller fylkeslege over vedtak etter denne lov, har pasienten rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. Ved at det innføres en plikt til å fatte vedtak på en rekke nye områder og en klagerett på de samme vedtak, vil bestemmelsen i forhold til gjeldende rett innebære en utvidelse av pasientens rett til juridisk bistand. Dette gjelder bl a ved skjerming, restriksjoner i pasientens forbindelse med omverdenen og undersøkelse av rom og eiendeler.

Annet ledd svarer i det vesentlige til forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Det understrekes at fullmektigens kompetanse er avledet av pasientens, og vil i første rekke komme inn i forbindelse med klage over vedtak etter loven.

Tredje ledd fastslår at pasienten ved saker om etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer har rett til advokat, jf § 6-4. Rettshjelploven § 22 tredje ledd nr 3 innebærer at pasienten i disse sakene har krav på fri sakførsel. Videre følger det av rettshjelploven § 23 at kontrollkommisjonen av eget tiltak skal oppnevne advokat for pasient som fremmer slike klager som nevnt ovenfor.

Til § 2-1

§ 2-1 har bestemmelser om frivillig psykisk helsevern. Det følger av første ledd at man opprettholder 16-års grensen for samtykke til psykisk helsevern. Kravet til samtykkets form følger av pasientrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2, dvs at det kreves et informert samtykke. Pasientens samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon. Dersom det ikke foreligger et muntlig samtykke kan det videre antas at pasienten samtykker stilltiende forutsatt at det ut fra vedkommendes handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at han eller hun godtar helsehjelpen. Derimot er fravær av motstand ikke nok til at man kan si det foreligger gyldig samtykke.

I henhold til annet ledd kan den som har fylt 16 år ikke samtykke, dersom vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for frivillig psykisk helsevern. Av tredje ledd følger at hvis manglende samtykkeevne skyldes psykisk utviklingshemming eller senil demens, må andre ta avgjørelsen på pasientens vegne, i den grad det åpnes for det etter pasientrettighetslovens § 4-5 første og tredje ledd samt § 4-6 til og med § 4-8.

Fjerde ledd fastslår at for barn og unge under 16 kan etablering av psykisk helsevern skje på grunnlag av samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 12 år og selv ikke er enig i vedtaket må spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen. Det følger av barnelovens § 31 første ledd at foreldrene etterhvert som barnet utvikles og modnes skal høre hva barnet har å si og legge vekt på dette.

Til § 2-2

§ 2-2 første ledd gir hjemmel for i forbindelse med etablering av frivillig psykisk helsevern å stille vilkår om pasientens samtykke til å være undergitt reglene i § 3-1 i en periode på inntil tre uker. Samtykket kan i utgangspunktet gis av personer over 16 år. Samtykket innebærer ikke at det kan fattes vedtak om behandling uten eget samtykke, jf § 4-4 eller at det kan vedtas innskrenkninger i pasientens forbindelse med omverdenen, jf § 4-5 annet ledd. Samtykket skal nedtegnes skriftlig og undertegnes både av pasienten og av den faglig ansvarlige.

Det følger av annet ledd at § 2-1 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende når det gjelder samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-1. Dette gjelder også reglene om representasjon for pasienter med psykisk utviklingshemming eller senil demens.

Etter tredje ledd er det den eller de med foreldreansvaret som kan samtykke på vegne av barn under 16 år.

Etter fjerde ledd skal avtalen oppfylle visse formkrav ved at den skal være grunngitt og undertegnet av pasienten og den faglig ansvarlige ved institusjonen, samt eventuelt av den eller de som handler på pasientens vegne.

Det følger av femte ledd at kravet om avtale kan etterprøves av kontrollkommisjonen. Gjelder beslutningen barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen.

Til § 2-3

Bestemmelsen slår fast at ingen som frivillig søker psykisk helsevern, kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår. Mener ansvarlig institusjon at det behandlingsopplegg som kan etableres på bakgrunn av frivillig vern ikke er godt nok, og at det er nødvendig å få etablert tvungent psykisk helsevern, kan konsekvensen være at det blir nødvendig å skrive ut pasienten. Først etter at slik utskrivning er gjennomført, kan man eventuelt starte prosedyren for etablering av tvungent psykisk helsevern. Selv om ordningen kan synes tungvint, har departementet villet videreføre prinsippet om at «bordet ikke skal fange.» Dette prinsippet er helt sentralt for at pasienter under frivillig vern skal føle seg trygge på den psykiatriske helsetjenesten, og for at tilliten mellom pasient og tjeneste skal kunne opprettholdes.

Til § 3-1

§ 3-1 i lovutkastet inneholder de nærmere bestemmelser om hva tvungent psykisk helsevern kan omfatte. Lovutkastet opererer med to hovedformer for tvungent psykisk helsevern: Tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold i institusjon og tvungent psykisk helsevern uten slikt døgnopphold.

I første ledd presiseres at tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold bare kan gis ved institusjon som er godkjent for dette formål. I motsetning til i lov om psykisk helsevern, sies det ikke noe om i hvilke institusjoner slikt døgnopphold skal kunne gjennomføres. Institusjonsstrukturen innenfor den psykiatriske helsetjenesten er stadig i utvikling, og det er viktig å ha regler som ikke binder opp en slik utvikling. På den annen side er det helt nødvendig å stille visse kvalitetskrav til institusjoner som skal kunne ha ansvaret for tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold. Det er særlig aktuelt å stille krav til personell og andre behandlingsmessige ressurser. På denne bakgrunnen er Kongen i statsråd i § 3-13 annet ledd blant annet gitt hjemmel for å gi forskrifter om godkjenning av de aktuelle institusjoner.

§ 5 tredje ledd i gjeldende lov om psykisk helsevern sier at den som er innlagt i sykehus, kan beholdes i sykehus uten eget samtykke dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. § 3-1 første ledd i lovutkastet presiserer nå nærmere hva tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold i institusjon egentlig innebærer. Det sies i klartekst at pasienten kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse. Tilbakehenting kan gjennomføres med tvang og bistand fra offentlig myndighet. Offentlig myndighet vil som hovedregel være politiet, men da det forutsettes at tilbakehentingen skal skje på en mest mulig skånsom måte for pasienten, kan det også være aktuelt med bistand fra kommunehelsetjenesten eller kommunens sosialtjeneste. Offentlig myndighet er definert i § 1-3 fjerde ledd i lovutkastet. Det vises for øvrig til 7.1.5.2 i de generelle merknader.

Annet ledd slår fast at tvungent psykisk helsevern også kan skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette framtrer som et bedre alternativ for pasienten. Han eller hun kan da gis tilsyn, behandling og omsorg på eller i nærheten av sin bopel. Med denne bestemmelsen markeres at det er pasientens behov som skal være avgjørende for valg av form for tvungent psykisk helsevern. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan gis som pålegg overfor pasienten om frammøte til behandling. Dette innebærer at pasienten kan pålegges å møte ved en psykiatrisk poliklinikk eller en annen institusjon for å bli tvangsmedisinert eller for andre lovlige behandlingstiltak. Det kan for eksempel dreie seg om forsøk på samtaleterapi, arbeidsterapi eller ulike former for miljøterapi. Det er også adgang til tvangsmessig avhenting til behandling, og i dette øyemed kan man eventuelt få bistand fra offentlig myndighet. Offentlig myndighet er som nevnt ovenfor definert i § 1-3 fjerde ledd.

I tredje ledd fastslås det at en institusjon alltid skal ha det overordnede ansvaret for behandlingsopplegg av den aktuelle type. Det vil her dreie seg om institusjoner innenfor spesialisthelsetjenesten som har psykiatrisk kompetanse. Også for slike institusjoner vil det bli etablert en godkjenningsordning som vil bli nærmere regulert i forskrifter etter § 3-13 annet ledd. Det vises for øvrig til de generelle merknader i 7.1.5.3.

I siste ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere regler om de aktuelle former for tvungent psykisk helsevern.

Til § 3-2

§ 3-2 fastsetter grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern. De grunnleggende krav er fastsatt slik at vedtak om tvungent psykisk helsevern bare kan treffes og gjennomføres dersom ansvarlig institusjon faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende person tilfredsstillende behandling og omsorg. Slik kravene er utformet, vil de gjelde overfor alle institusjoner der det fattes vedtak om tvungent psykisk helsevern. Kravene gjelder også uansett om det aktuelle vedtak dreier seg om tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold. De grunnleggende krav markerer at det ikke kan fattes vedtak om tvungent psykisk helsevern dersom det i realiteten ikke er noen adekvat hjelp å tilby pasienten. Hjelpen må være tilfredsstillende både faglig og materielt. Det første viser særlig til et krav om tilgang til kompetent behandlings- og pleiepersonell, mens det andre viser til at institusjonen må være slik innrettet, utstyrsmessig og på annen måte, at pasienten kan hjelpes. Det skal med andre ord ikke kunne treffes vedtak om etablering, eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern dersom de eneste tiltak som pasienten møtes med er frihetsberøvelse og/eller kontroll.

Til § 3-3

De generelle vilkår for anvendelse av tvungent psykisk helsevern er nedfelt i § 3-3, som derfor tilsvarer § 5 i gjeldende lov om psykisk helsevern.

Hovedkriteriet for anvendelse av tvungent psykisk helsevern er etter første ledd at det foreligger en alvorlig sinnslidelse, noe som er en videreføring av dagens lov. Forarbeider og rettspraksis i forhold til dagens hovedkriterium vil dermed fremdeles være relevante, noe som for øvrig også i betydelig grad vil gjelde for de tilleggskriterier som kommenteres nedenfor.

Alvorlig sinnslidelse er et rettslig begrep som ikke tilsvarer noen klar psykiatrisk diagnose. Som tilfellet er i dag, er det i utgangspunktet slik at hovedkriteriet alvorlig sinnslidelse har nær tilknytning til psykosene. Alvorlig sinnslidelse skal imidlertid ikke være avgrenset til bare å omfatte tilstander av psykose, idet man har ment å opprettholde den tidligere rettstilstand hvor enkelte andre tilstander enn psykoser skal kunne kvalifisere til tvungent psykisk helsevern. Når det gjelder hvilke grensetilfeller i tillegg til psykosene som kan komme inn under begrepet alvorlig sinnslidelse, vil man stå overfor en helhetsvurdering. Ikke bare selve sykdomstilstanden, men også de utslagene den gir seg, må tillegges stor vekt. Utgangspunktet er at karakteravvik - herunder psykopati - i alminnelighet ikke kan anses som alvorlig sinnslidelse, men det kan være hjemmel for å anvende tvungent psykisk helsevern overfor personer med store karakteravvik, hvor lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen. Hovedkriteriet er drøftet nærmere under 7.3.4.1.

Som i dag skal det ikke være tilstrekkelig for å anvende tvungent psykisk helsevern, at vedkommende er alvorlig sinnslidende. Lov om psykisk helsevern § 5 oppstiller tre alternative tilleggskriterier, mens dette lovutkastet bare har to alternative tilleggskriterier eller tilleggsvilkår.

Etter § 5 i lov om psykisk helsevern kan den som har en alvorlig sinnslidelse innlegges i sykehus dersom det foreligger begjæring, og sykehusets overlege finner at innleggelse på grunn av den sykes sinnstilstand er nødvendig for å hindre at han skal lide overlast - det såkalte overlastkriteriet. Dette kriteriet blir ikke videreført i herværende lovutkast. Faren for at alvorlig sinnslidende skal forkomme på gaten eller under andre kummerlige eller mentalt nedbrytende forhold er fortsatt tilstede, men etter departementets oppfatning vil særlig farekriteriet, som omtales nedenfor, ta opp i seg de aspekter som er nedfelt i det gamle overlastkriteriet. Forholdet er utdypet i 7.3.4.2.

Det første tilleggskriteriet er nedfelt i § 3-3 første ledd bokstav a, og er til dels er en videreføring av dagens «behandlingskriterium.» Som i dagens lov nevner lovutkastet «utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring,» men krever i motsetning til i dag ikke at denne utsikten forspilles. Det å kreve forspillelse er å gå svært langt, og departementet mener at det er mer adekvat å kreve at de nevnte utsikter i betydelig grad blir redusert. På grunn av utviklingen av rettspraksis, har departementet også valgt å ta faren for forverring inn under behandlingskriteriet. Forverringsalternativet vil kunne være aktuelt i tilfeller der pasienten behandlingsmessig er bragt opp til sitt optimale nivå, men man frykter et nokså umiddelbart tilbakefall ved opphøret av det tvungne psykiske helsevern. Da alternativet åpner opp for det som pasienten vil kunne føle som et meget inngripende tiltak, må det stilles svært strenge krav til forverringsmuligheten. Dette markeres med at det må være fare for en vesentlig forverring i meget nær framtid, og at det må være stor sannsynlighet for dette, altså mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Det vises ellers til 7.3.4.2.

Det andre tilleggskriteriet finner man i § 3-3 første ledd bokstav b. I forhold til dagens lov har departementet forsøkt å presisere nærmere det såkalte «farekriteriet.» Lov om psykisk helsevern snakker om at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre uten å presisere hva slags fare det dreier seg om. På denne bakgrunn er det at bestemmelsen snakker om at den syke utgjør en nærliggende og alvorlig fare, samt at det må dreie seg om en fare for eget eller andres liv eller helse. Når det gjelder fare for eget liv og egen helse, tenkes ikke bare på faren for selvmord eller selvbeskadigelse, men også på faren for at vedkommende forkommer eller lider overlast på en slik måte at det er en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller helse. Kriteriet vil således dekke de fleste tilfellene av det som i dag faller inn under overlastkriteriet. Det er også grunn til å understreke at vurderingene etter kriteriene i henhold til bokstav a. og b. kan gå over i hverandre, og at begge kriteriene kan være oppfylt samtidig. Tilleggskriteriene er nærmere drøftet under 7.3.4.2.

Annet ledd slår fast at det ikke skal være noen automatikk i å anvende tvungent psykisk helsevern. Det kreves at det har vært forsøkt å gi et behandlings- og omsorgstilbud på frivillig grunnlag, uten at dette har ført fram. Med behandlings- og omsorgstilbud tenker man her på et tilbud på grunn av den aktuelle psykiske lidelsen. Det kan ses bort fra regelen, dersom det er åpenbart formålsløst å forsøke et frivillig opplegg. Situasjonen kan for eksempel være slik at sinnstilstanden gjør den syke helt ute av stand til å gi noe samtykke til psykisk helsevern.

I tredje ledd slås det fast at spørsmålet om etablering av tvungent psykisk helsevern skal bero på et helhetlig skjønn. Dette innebærer at selv om de øvrige vilkår for tvungent psykisk helsevern anses oppfylt, så skal spørsmålet i tillegg vurderes ut i fra hensiktsmessighet- og rimelighetsbetraktninger. Dette er en videreføring og presisering av »kan»-regelen i lov om psykisk helsevern § 5.

Til § 3-4

Det vil i mange tilfeller være slik at en persons sinnstilstand og atferd kan gi grunn til å tro at vedkommende oppfyller vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern. Dette kan imidlertid ikke være nok til å få etablert slikt tvungent vern. Det må kreves at den antatt syke er personlig undersøkt av lege, og at legen utferdiger skriftlig uttalelse i saken. Formålet med undersøkelsen vil være å bringe på det rene om vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern er til stede, dvs om den antatt sykes sinnstilstand er i overensstemmelse med kriteriene etter § 3-3.

Den foreslåtte bestemmelsen markerer at det ikke skal være noen automatikk med hensyn til å få etablert tvungent psykisk helsevern, selv om den antatt sykes sinnstilstand tilsynelatende kan gi grunnlag for det. Ved undersøkelsen kan legen blant annet kontrollere om sinnstilstanden skyldes en somatisk tilstand som først og fremst krever somatisk behandling eller om den skyldes påvirkning av rusmiddel.

Før tvungent psykisk helsevern kan etableres, må det for øvrig foreligge slik begjæring som nevnt i § 3-7.

Til § 3-5

Når et menneske får psykiske problemer vil det i mange tilfeller selv oppsøke lege for å få hjelp. I andre tilfelle vil det være pårørende, nære venner eller andre nærstående personer som sørger for å formidle kontakt med lege. I utgangspunktet bør det ikke være noe spesielt i måten mennesker med psykiske lidelser kommer i kontakt med helsetjenesten på.

Slik departementet ser det er det imidlertid behov for å ha en hjemmel for tvungen undersøkelse av personer som det er grunn til å tro oppfyller vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern. Bakgrunnen for dette er at alvorlig sinnslidende mennesker ofte mangler sykdomsinnsikt, og ikke forstår at det kan være behov for en legeundersøkelse. Situasjonen vil da være at den antatt syke unndrar seg legeundersøkelse, og at nærstående personer ikke makter å påvirke vedkommende eller skjønner at det ville være nytteløst å forsøke.

Slik § 3-5 første ledd er formulert er det kommunelegen som fatter vedtak om tvungen undersøkelse. Han kan gjøre dette av eget tiltak, fordi han er blitt kjent med den antatt sykes situasjon, eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste. Med hensyn til hvem som er offentlig myndighet samt hvem som er den nærmeste, vises til § 1-3. Da kommunelegen personlig ikke kan være tilgjengelig til enhver tid, gir departementet nærmere bestemmelser om delegasjonen av dennes myndighet til stedfortreder.

Det vedtaket kan gå ut på, er at den antatt syke skal undersøkes av lege. Undersøkende lege skal være en annen enn kommunelegen selv.

Alvorlig sinnslidendes mangel på sykdomsinnsikt, gjør det også nødvendig med en bestemmelse om at undersøkelsen om nødvendig kan gjennomføres med bruk av tvang og med bistand fra annen offentlig myndighet. Dette følger også av første ledd.

Annet ledd har enkelte regler om saksbehandlingen. Vedtaket om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan ikke påklages.

Det følger av tredje ledd at legen som foretar undersøkelsen skal gi skriftlig uttalelse.

Til § 3-6

§ 3-6 inneholder regler om begjæring om videre undersøkelse (observasjon). Videre undersøkelse kan begjæres dersom den legen som har foretatt personlig undersøkelse etter §§ 3-4 og 3-5 er i tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede, og anser videre undersøkelse nødvendig. Hensikten med den videre undersøkelse vil derfor nettopp være å bringe på det rene om de nevnte vilkårene foreligger. De som kan framsette begjæring om videre undersøkelse, er offentlig myndighet eller eventuelt den nærmeste, jf § 1-3. Det er et krav at undersøkelsen foretas ved en institusjon som er godkjent for dette formålet. De nærmere reglene om den videre undersøkelsen følger av § 3-8.

Til § 3-7

Bestemmelsens første ledd forteller hvem som kan framsette begjæring om tvungent psykisk helsevern. De som tillegges denne kompetansen er offentlig myndighet eller eventuelt den nærmeste, jf § 1-3. Begjæringen vil bygge på uttalelse fra legen etter §§ 3-4 eller 3-5 samt eventuell videre undersøkelse ved institusjon etter § 3-8.

Det fremgår av annet ledd at begjæringen skal sendes til den institusjon som tvungent psykisk helsevern ønskes etablert ved. Det vises for øvrig til 7.4.4.

Til § 3-8

Etter § 3-8 første ledd er det den faglig ansvarlige som fatter vedtak om videre undersøkelse i henhold til § 3-6 samt vedtak om tvungent psykisk helsevern slik dette er beskrevet i § 3-1. Den faglig ansvarlige er i § 1-4 definert som vedkommende overlege, som vil si ansvarlig avdelingsoverlege. Vedtakene vil enten si ja eller nei til henholdsvis videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern.

Grunnlaget for avgjørelsene vil være den aktuelle begjæring som er framsatt etter § 3-6 eller § 3-7, legeopplysninger som er framlagt etter §§ 3-4 eller 3-5 samt eventuelle uttalelser i henhold til § 3-12 fra den person saken gjelder, vedkommendes nærmeste eller offentlig myndighet. Gjelder det et vedtak om tvungent psykisk helsevern kan det også foreligge legeopplysninger fra en videre undersøkelse begjært etter § 3-6.

Når det gjelder videre undersøkelse, slår annet ledd fast at den også kan gjennomføres uten døgnopphold ved at vedkommende møter ved institusjonen. Når det foreligger tvil om hvorvidt grunnlaget for tvungent psykisk helsevern foreligger, vil det nok i de fleste tilfeller være nødvendig at videre undersøkelse skjer ved døgnopphold i institusjon. Det bør imidlertid ikke være noe til hinder for at den videre undersøkelsen kan skje uten døgnopphold ved institusjonen, dersom dette er tilstrekkelig for en kartlegging av vedkommendes sinnstilstand på en adekvat måte.

Det må spesielt bemerkes at under videre undersøkelse (observasjon) kan vedkommende ikke behandles uten eget samtykke, da formålet er begrenset til å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede.

Tredje ledd slår fast at undersøkelsestiden ikke kan vare utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse, uten at vedkommende selv eventuelt samtykker til det. Maksimumstiden for observasjoner er redusert fra de 3 uker som er maksimumstiden etter gjeldende rett, til 10 dager. At det dreier seg om en maksimumstid vil si at undersøkelsen ikke skal vare lenger enn nødvendig, og at den skal avbrytes når forholdene tilsier det, selv om maksimumstiden ikke har utløpt. Dersom vilkårene for det er til stede, kan imidlertid pasienten overføres til tvungent psykisk helsevern før eller ved utløpet av denne fristen. Dette forutsetter imidlertid at det foreligger begjæring om tvungent psykisk helsevern, og at det fattes vedtak om det samme etter § 3-8.

§ 3-8 inneholder også de nærmere reglene om vedtak om videre undersøkelse.

I henhold til fjerde ledd skal offentlig myndighet gi nødvendig bistand for å få vedkommende til videre undersøkelse eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern. Hvem som er offentlig myndighet følger av § 1-3. Omstendighetene gjør det også nødvendig å gi offentlig myndighet fullmakt til å bruke tvang. Det forutsettes at tvangen utøves på en mest mulig lempelig og skånsom måte.

Femte ledd krever at det foretas personlig legeundersøkelse av den som søkes videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern. Denne undersøkelsen er viktig for å få slått fast pasientens sinnstilstand, men også med tanke på pasientens alminnelige helsetilstand. Undersøkelsen skal derfor foretas før vedtak treffes. Det er ikke noe krav om at undersøkelsen skal foretas av den faglig ansvarlige som treffer vedtaket.

Sjette ledd krever at vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, samt grunnlaget for det, straks nedtegnes.

Siste ledd hjemler adgang til å klage til kontrollkommisjonen. Det som kan påklages er vedtak etter § 3-8, dvs vedtak om henholdsvis videre undersøkelse eller etablering av tvungent psykisk helsevern. Klageberettiget er den pasient saken gjelder, hans eller hennes nærmeste samt eventuelt den offentlige myndighet som har framsatt den aktuelle begjæring. Ved klagebehandlingen gjelder forvaltningsloven, med unntak av forvaltningsloven § 12, jf § 1-6. Pasienten har imidlertid med hjemmel i § 1-7 rett til advokat eller annen fullmektig ved klage til kontrollkommisjonen. Bestemmelsen slår videre fast at vedtak om etablering av tvunget psykisk helsevern kan påklages av pasienten i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt. For vedtak om observasjon gjelder forvaltningslovens 3-ukers frist.

Til § 3-9

§ 3-9 inneholder nærmere bestemmelser om begjæring om opphør av tvungent psykisk helsevern.

Bestemmelsens første ledd fastslår at ingen kan holdes tilbake under tvungent psykisk helsevern med mindre de grunnleggende krav som er beskrevet i § 3-2 samt de vilkårene som er beskrevet i § 3-3 fremdeles er oppfylt. Da det er den faglig ansvarlige som fatter vedtak om tvungent psykisk helsevern, er det naturlig at det også er denne som bestemmer om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes. Hvem som er den faglig ansvarlige er regulert i § 1-4.

Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan i medhold av annet ledd når som helst begjære at det tvungne psykiske helsevern skal opphøre.

Etter siste ledd kan den faglig ansvarliges vedtak i saken påklages til kontrollkommisjonen. Den som har klagerett er pasienten eller hans eller hennes nærmeste. Dersom offentlig myndighet har begjært tvungent psykisk helsevern, har også denne myndighet klagerett. Offentlig myndighet er definert i § 1-3. I denne sammenheng er det viktig å merke seg regelen i § 6-4 åttende ledd om at dersom en klage er blitt avslått av kontrollkommisjonen kan ny klage ikke kreves fremmet før det er gått minst seks måneder.

Til § 3-10

Første ledd i § 3-10 omhandler den kontroll som kontrollkommisjonen skal utøve når noen blir undergitt tvungent psykisk helsevern. Kjernen i denne kontrollen er at kontrollkommisjonen skal forvisse seg om at den riktige framgangsmåten er fulgt og at de grunnleggende kravene samt innleggelseskriteriene er vurdert. Er ikke den riktige framgangsmåte fulgt, det mangler f eks erklæring fra legeundersøkelse eller begjæring om tvungent psykisk helsevern, er ikke vedtaket om å etablere tvungent psykisk helsevern gyldig. Følgen av dette må være at pasienten blir utskrevet fra tvungent psykisk helsevern.

Kontrollkommisjonen må i tilfelle passe på at så skjer. Etter omstendighetene kan det imidlertid være grunnlag for å holde pasienten tilbake for en kortere tid med hjemmel i nødrett for å kunne ordne det praktiske rundt utskrivningen.

Det kreves at kontrollkommisjonen skal ha underretning når noen blir undergitt tvungent psykisk helsevern. Kontrollkommisjonen skal også ha kopi av underlagsdokumentene, dvs legeuttalelser, begjæringer og øvrige uttalelser. Denne sistnevnte ordning er en forutsetning for at kontrollkommisjonen skal kunne utøve sin legalitetskontroll samt utføre sin etterprøving etter annet ledd, se nedenfor.

Annet ledd er ment som et tiltak for å bedre rettsikkerheten i de tilfeller det blir aktuelt med tvungent psykisk helsevern av lengre varighet. Selv om det ikke klages over vedtaket om å etablere tvungent psykisk helsevern, skal kontrollkommisjonen når det har gått tre måneder etter vedtaket, ta opp spørsmålet om tvungent psykisk helsevern til etterprøving. Etterprøvingen skal altså skje av eget tiltak.

I henhold til tredje ledd skal tvungent psykisk helsevern som hovedregel opphøre når vernet har vart i ett år. Dersom det tvungne vernet skal ha varighet utover dette, må kontrollkommisjonen samtykke til det. Forlengelsen skjer da med inntil ett år av gangen. Saksbehandlingen ved forlengelse vil være tilsvarende den etterprøving som kontrollkommisjonen skal foreta i medhold av annet ledd.

Til § 3-11

§ 3-11 omhandler den kompetanse Statens helsetilsyn har til å endre kontrollkommisjonens vedtak om ikke å innlegge en syk som søkes overført fra annen institusjon. Det dreier seg her om pasienter i institusjoner for døgnopphold i annet fylke samt innsatte i fengselsvesenets anstalter. Det må foreligge klage fra en klageberettiget etter siste ledd i § 3-11.

Helsetilsynet kan ikke endre kontrollkommisjonens vedtak for såvidt det er begrunnet med at den syke ikke oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 første ledd, dvs hovedkriteriet alvorlig sinnslidelse samt et av tilleggskriteriene. Statens helsetilsyn kan imidlertid overprøve hensiktsmessigheten eller rimeligheten av vedtaket.

Bestemmelsen er en videreføring av § 5a i lov om psykisk helsevern.

Til § 3-12

Bestemmelsen markerer retten til å uttale seg når begjæringer framsettes eller før vedtak fattes i henhold til lovens kapittel 3. Det dreier seg om en fundamental rettighet, som først og fremst må gjelde den person saken dreier seg om. For å kunne bidra til at pasientens interesser blir best mulig ivaretatt, bør også den nærmeste ha denne rettigheten. Offentlig myndighet kan på sin side ha blitt involvert i saken, men f eks ikke funnet grunnlag for å begjære videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern. Dersom den nærmeste da velger å forfølge saken med egne begjæringer, bør den offentlige myndighet som har vært involvert ha rett til å uttale seg.

Hvem som er den nærmeste samt hvem som er offentlig myndighet følger av § 1-3.

Til § 3-13

Da det kan være behov for å gi utfyllende regler om prosedyren ved etablering av tvungent psykisk helsevern, er det utformet en hjemmel for å gi nærmere forskrifter i første ledd.

Annet ledd gir hjemmel for å gi forskrifter om godkjenninger av institusjoner for tvungent psykisk helsevern. Dette vil både gjelde de institusjoner som skal kunne ta i mot pasienter til tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold, jf § 3-1 første ledd og de institusjoner som skal kunne være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, jf § 3-1 annet og tredje ledd. Forskriftene vil ikke først og fremst ta sikte på å legge bindinger med hensyn til organisatoriske løsninger, men sette visse faglige standarder med tanke på en forsvarlig gjennomføring av de aktuelle former for tvungent psykisk helsevern. Det vil bli nødvendig å sette krav til personellmessige ressurser ved de forskjellige institusjoner samt enkelte andre krav til ressurser og innretning. De strengeste krav vil måtte bli satt til institusjoner som skal kunne motta pasienter til tvungent døgnopphold. Det må settes spesielle krav til institusjoner som skal kunne være ansvarlig for former for behandling uten eget samtykke og som skal kunne anvende tvangsmidler.

Til § 4-1

Første ledd i denne bestemmelsen oppstiller en plikt for psykiatriske institusjoner til å utarbeide en individuell plan for den som er under psykisk helsevern. Plikten gjelder både i forhold til den som er under frivillig vern og den som er under tvungent vern, men det ligger i sakens natur at dersom en person er under frivillig vern, kan ikke individuell plan utarbeides uten vedkommendes eget samtykke. Når det dreier seg om individuelle planer, betyr dette at planen skal være tilpasset den enkelte pasient og dennes behov.

Dersom en pasient er under tvungent psykisk helsevern, er det generelt sett viktig å forsøke å få til et samarbeid med vedkommende om behandlingstiltakene. Da det er spesielt viktig å få til et samarbeid om den individuelle planen, har dette kommet til uttrykk i første ledd siste punktum.

Det fremgår av annet ledd at den individuelle planen på bakgrunn av en kartlegging av den enkeltes behov skal angi hva som er målet med det psykiske helsevern som skal ytes, hva slags psykiatriske tjenester som er aktuelle og omfanget av disse. Formålet med den individuelle planen er således å skape en bevissthet hos personellet om hva som søkes oppnådd i forhold til den enkelte pasient. Prosessen med utarbeidelsen av planen gir også en god anledning til en dialog med pasienten. De aktuelle tjenesters art og omfang vil være bestemmende for form og størrelse på den individuelle planen. Et langvarig tilbud om psykisk helsevern for en kronisk syk pasient stiller helt andre krav til planen enn en kortvarig akuttinnleggelse. For at den individuelle planen skal bli et effektivt instrument, er det mest praktisk at den nedtegnes i pasientjournalen og er tilgjengelig på avdelingen.

Foruten å beskrive gjennomføringen av det psykiske helsevern, fastslår tredje ledd at planen skal beskrive samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester. Det bør her særlig legges vekt på samarbeidet med kommunale helse- og sosialtjenester. Kommunene plikter å gi mennesker med psykiske lidelser alminnelige helse- og sosialtjenester i medhold av henholdsvis kommunehelsetjenesteloven og lov om sosiale tjenester. Dersom psykisk helsevern ytes mens vedkommende bor hjemme, må dette vernet være en del av et helhetlig opplegg for pasienten. Er situasjonen den at pasienten får psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon, må både de psykiatriske tjenestene og kommunen forberede det opplegg som skal tre i kraft ved utskrivningen. Dette forutsetter at både de psykiatriske helsetjenester og de kommunale helse- og sosialtjenester planlegger tiltakene. Det lovfestes at nødvendige revisjoner av planen skal foretas.

I fjerde ledd er det nedfelt at de tjenester som det skal samarbeides med plikter å medvirke til planleggingen. Det kan være vanskelig å utarbeide en individuell plan som tar hensyn til andre tjenesters innsats, dersom disse andre tjenestene ikke har plikt til å medvirke til planleggingen. Utarbeidelsen av planen bør skje som et samarbeid mellom det personell og det behandlingsteam som kjenner pasienten. Dette er i tråd med moderne arbeidsmåte innenfor psykiatrien. Det er også viktig å trekke inn den nærmeste, i det denne skal informeres og tas med på råd. Dette kan imidlertid bare skje i den utstrekning reglene om taushetsplikt ikke er til hinder for det. Hvem som er den nærmeste, er definert i § 1-3.

Femte ledd gir fylkeslegen hjemmel for å pålegge institusjonen utarbeidelse av individuell plan, dersom dette ikke har skjedd innen rimelig tid. Etter som planen skal være et virkemiddel for å få til et best mulig psykisk helsevern, er det viktig at tilsynsmyndigheten har denne muligheten til å gripe inn dersom planrutinene ikke fungerer som de skal. Fylkeslegen vil da i praksis gripe inn fordi han under utøvelsen av sitt tilsyn oppdager at det mangler plan, eller fordi noen, f eks pasienten selv eller den nærmeste, gjør fylkeslegen oppmerksom på forholdet.

Siste ledd åpner for at det fastsettes forskrifter med nærmere bestemmelser om utarbeidelse og revisjon av individuelle planer.

Til § 4-2

Første ledd gir uttrykk for prinsippet om at i de tilfeller der det er adgang til bruk av restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige. En viktig følge av dette prinsippet er at det ikke er fritt fram for å bruke ubegrensede restriksjoner og ubegrenset tvang selv om en person er undergitt tvungent psykisk helsevern. Det må være en forholdsmessighet mellom tvangen og de behandlingsmessige eller andre legitime mål som søkes oppnådd. Integriteten og verdigheten til pasienten må respekteres. Om forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon vises til 4.2.2.

Annet ledd slår fast at det ved psykisk helsevern i institusjon må legges til rette for at pasienten i størst mulig grad skal ha mulighet til selvbestemmelse.

Tredje leddutdyper nærmere i hvilke situasjoner det er naturlig at pasientene skal kunne utøve sin medbestemmelsesrett i det daglige.

Det kan i denne sammenhengen vises til 5.6. om forholdet til lov om pasientrettigheter.

I siste ledd er det gitt hjemmel for at Kongen i forskrifter kan gi nærmere regler om husordensreglement for institusjoner for psykisk helsevern. I en psykiatrisk institusjon må det være adgang til å fastsette visse interne regler for at institusjonen skal fungere best mulig som et sosialt fellesskap der alle tar hensyn til hverandre. Det kan være nødvendig å regulere slike ting som bruk av radio og tv, lån av telefon, felles måltider, nattero m v. Disse reglene kan sette viktige rammer rundt pasienters opphold på psykiatriske institusjoner, og til dels også skape sterke følelser hos dem det gjelder.

Til § 4-3

§ 4-3 regulerer det som i dagens psykiatri går under betegnelsen skjerming, og som tidligere ikke har vært regulert. Skjerming forutsettes å være et tiltak som iverksettes av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter ved institusjonen, og skal ikke brukes for å få kontroll over en nødrettslignende situasjon. I det sistnevnte tilfelle kan det være aktuelt å vurdere bruk av tvangsmiddel etter § 4-8. Det vises særlig til bestemmelsen om kortvarig anbringelse bak avlåst dør i § 4-8 annet ledd bokstav b).

Skjerming er aktuelt å bruke i de tilfeller der en pasient lider av sterk uro eller utagerende atferd under oppholdet. Innholdet i skjermingen vil være at pasienten skjermes fra andre medpasienter og fra det personellet som vanligvis ikke har noe med pasienten å gjøre. På denne måten får pasienten mer ro og slipper alle de inntrykkene som i gitte tidsperioder kan være uheldige for vedkommendes sinnstilstand.

Det følger av første ledd at det er den faglig ansvarlige som beslutter skjerming. I praksis vil det være lege eller psykolog. Ikke alle skjermingstiltak vil være av så inngripende karakter at formelle rettsikkerhetsgarantier er nødvendig. Den faglig ansvarlige kan på denne bakgrunn bestemme at skjerming skal iverksettes, men slik at når skjerming opprettholdes utover 48 timer skal det treffes vedtak i saken. Vedtak om skjerming vil likevel oppleves som et inngrep i pasientens bevegelsesfrihet og selvbestemmelsesrett og kan således bare vedtas for inntil tre uker av gangen.

Av annet ledd fremgår det at vedtaket om skjerming kan påklages både av pasienten selv og hans eller hennes nærmeste til kontrollkommisjonen.

Etter siste ledd kan Kongen gi nærmere forskrifter om vilkårene for skjerming og gjennomføringen av den.

Til § 4-4

I henhold til første ledd i § 4-4 kan undersøkelse og behandling uten eget samtykke skje overfor pasient under tvungent psykisk helsevern som beskrevet i § 3-1. Bestemmelsen gjelder ikke pasienter som er under videre undersøkelse(observasjon) i medhold av § 3-8. Slike pasienter kan ikke tvangsbehandles og kan bare være gjenstand for undersøkelse innenfor de rammene § 3-8 setter. Den undersøkelse og behandling som kan skje i henhold til første ledd, er den som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Det er altså ikke hjemmel for eksperimentell tvangsbehandling. Det framgår videre at det er psykiatrisk undersøkelse og behandling det dreier seg om. Når det gjelder somatisk undersøkelse og behandling reguleres dette av pasientrettighetsloven.

Annet ledd setter i utgangspunktet forbud mot at det uten pasientens samtykke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten. Det kan likevel ikke være tvil om at innføringen av effektive psykofarmaka i psykiatrien har vært et framskritt og har gjort det mulig å behandle psykotiske tilstander på en annen og bedre måte enn tidligere. I enkelte tilfeller kan dessuten bruk av legemidler være en helt nødvendig forutsetning for å få andre behandlingstiltak til å virke.

På denne bakgrunn åpnes det for behandling med legemidler uten pasientens samtykke til tross for at slik behandling isolert sett måtte betraktes som et alvorlig inngrep overfor pasienten. Bruken av legemidler vil ikke sjelden ha sjenerende bivirkninger, og det må således stilles strenge krav til kvaliteten av det medisinske skjønn som ligger til grunn for en beslutning om behandling med legemidler. Slik behandling kan videre bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

Begrensningen i annet ledd om at det uten pasientens samtykke ikke kan gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten, betyr at det ikke kan benyttes elektrokonvulsjonsbehandling (ECT, også kalt «elektrosjokk») eller inngripende grensesettende tiltak som tvangsbehandlingstiltak. I spesielle nødrettsituasjoner kan man gå lenger i bruk av tvangsbehandlingstiltak enn det dette ledd hjemler, og man vil da også kunne vurdere bruk av ECT. Psykokirurgiske inngrep, såkalt lobotomi, er det ikke lenger aktuelt å bruke i Norge.

Tredje ledd i bestemmelsen krever at det først prøves å gå den frivillige vei, med mindre dette er åpenbart umulig. Pasienten er f eks i en slik sinnstilstand at det ikke er mulig å kommunisere med vedkommende. Dette prinsippet er viktig, fordi det legges vekt på å få til et samarbeid med pasientene også når de er under tvungent vern. Dette er en fortsettelse av den samarbeidslinje som ble skissert i forhold til den individuelle planen i § 4-1.

Fjerde ledd setter visse krav som må være oppfylt før det kan benyttes behandlingstiltak som det ikke er samtykket til. Disse krav dreier seg om at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden og behovet for behandling. På denne måten sikres at det inngrep overfor en person som behandling uten samtykke representerer, skjer på et forsvarlig grunnlag. Det stilles videre krav til den forventede virkning av behandlingstiltakene. Behandlingstiltak som det ikke er samtykket til kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen. Det kreves altså en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning, og virkningen må være av kvalifisert art.

Etter femte ledd er det faglig ansvarlig som treffer vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke. Etter § 1-4 er den faglig ansvarlige det samme som vedkommende overlege. I praksis vil dette tilsvare avdelingsoverlegen.

I sjette ledd fastslås det at vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke skal nedtegnes uten opphold.

Etter syvende ledd kan vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke påklages til fylkeslegen. Klageberettiget er pasienten selv og hans eller hennes nærmeste. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Det følger av siste ledd at Kongen i statsråd er gitt hjemmel til å gi forskrifter om undersøkelse og behandling uten eget samtykke. Departementet anser dette for å være et så vesentlig spørsmål for rettsikkerheten at det må reguleres nærmere i forskrift.

For en nærmere drøftelse av undersøkelse og behandling uten eget samtykke vises til 8.4.

Til § 4-5

Retten til fri kommunikasjon er en grunnleggende rettighet, og eventuelle innskrenkninger krever hjemmelsgrunnlag.

Første ledd fastsetter hovedprinsippet med hensyn til den forbindelse med omverdenen som en pasient skal ha når vedkommende er under døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern. Pasienten har følgelig rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker. Driftsmessige hensyn samt hensynet til medpasienter kan gjøre det nødvendig å regulere den praktiske utøvelsen av besøksretten og retten til telefonisk kommunikasjon. § 4-5 første ledd er ikke til hinder for dette. Etter § 4-2 femte ledd kan departementet i forskrifter gi nærmere regler om husordensreglement for institusjoner for psykisk helsevern.

I annet ledd åpnes det likevel for at i spesielle tilfeller kan anses nødvendig å fastsette visse restriksjoner med hensyn til besøksrett, telefonbruk eller rett til å sende eller motta brev og pakker for personer som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon. Bestemmelsen legger myndigheten til å beslutte slike restriksjoner til den faglig ansvarlige. Hvem som er faglig ansvarlig følger av § 1-4.

Departementet mener at det skal mye til før det skal kunne vedtas innskrenkninger i retten til å kommunisere med omverdenen. Etter teksten i annet ledd kreves det at det foreligger sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person. Det dreier seg om kvalifiserte krav til unntakssituasjonen, krav som viser at man nærmer seg området for nødretten. Kravene relaterer seg dels til pasientens egen situasjon, dels til familiens eller nærstående persons situasjon. Kommunikasjonsretten er så viktig for et menneske at det ikke skal være nok til å vedta innskrenkninger at kommunikasjonen medfører noe ubehag for dem som berøres. Det settes dessuten en tidsmessig grense for restriksjonene, i det disse bare kan fastsettes for inntil 14 dager av gangen. Dersom det vedtas restriksjoner, får institusjonen et spesielt ansvar for å sørge for at pasienten får nødvendig informasjon om verden utenfor institusjonen. Det dreier seg om informasjon om de pårørende og andre forhold som er av betydning for pasienten.

Tredje ledd inneholder en opplisting over instanser som det ikke kan vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement. En av disse instansene er prest eller tilsvarende sjelesørger. Dette uttrykket er ment å samle opp samfunnets mangfoldighet i forhold til tro og livssyn. Uttrykket må tolkes med romslighet, men det må samtidig dreie seg om en sjelesørger som påtar seg sin oppgave med samme tyngde som en prest.

Fjerde ledd inneholder en bestemmelse om den faglig ansvarliges mulighet til å vedta kontroll med pasientens post. Vilkåret for dette er at det foreligger begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt innført til en pasient. I kravet om begrunnet mistanke ligger det at den faglig ansvarlige må ha konkrete holdepunkter for sin mistanke. Han er f eks blitt tipset om forholdet, eller det har vært observert aktiviteter overfor institusjonen som tyder på at noen ønsker å få brakt uønskede gjenstander inn til pasienten. Det tiltaket som den faglig ansvarlige i tilfelle kan vedta, er at pasientens post åpnes og kontrolleres. Om mulig skal dette skje i pasientens nærvær. Det er først og fremst pasientens sinnstilstand som kan begrunne at pasienten ikke er tilstede, og at det er usikkert når sinnstilstanden vil kunne bedre seg slik at han eller hun kan være tilstede.

Vedtak om restriksjoner etter denne bestemmelsen kan være aktuelt både overfor pasienter som har frivillig og tvungent døgnopphold i institusjonen. Postkontroll med tanke på å oppdage rømningshjelpemiddel er imidlertid ikke aktuelt ved frivillighet, med mindre det foreligger samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern etter § 2-2.

I femte ledd kreves det at vedtak om restriksjoner i kommunikasjonsretten eller vedtak om postkontroll skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Slike vedtak kan påklages til kontrollkommisjonen. Klageberettigede er, foruten pasienten selv, hans eller hennes nærmeste. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Siste ledd forutsetter at Kongen i statsråd gir nærmere regler om adgangen til restriksjoner i kommunikasjonsretten og adgangen til postkontroll.

Til § 4-6

Foreligger begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, vil det kunne være behov for andre tiltak enn postkontroll etter § 4-5 fjerde ledd.

De tiltak som skisseres i første ledd er undersøkelse av pasientens rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon av pasienten. Tiltakene kan være aktuelle både for pasienter som har frivillig og tvangsmessig opphold. For den første kategorien pasienter vil imidlertid ikke dette med tiltak med sikte på å oppdage rømningshjelpemiddel være aktuelt, med mindre det er samtykket til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern § 2-2.

Som når det gjelder postkontroll etter § 4-5 fjerde ledd kreves det at det foreligger begrunnet mistanke. Det må altså være konkrete holdepunkter for mistanken. Til forskjell fra hva som er tilfelle med postkontroll, kan imidlertid tiltakene vedtas ikke bare når det er begrunnet mistanke om at de uønskede gjenstander vil bli forsøkt innført i institusjonen, men også når det er begrunnet mistanke om at slike gjenstander er innført i institusjonen. Det tiltaket som består i undersøkelse av pasientens rom er i praksis mest aktuelt i sistnevnte tilfelle. Undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skal om mulig skje mens pasienten, eller annen person som pasienten har godkjent er tilstede. Pasientens sinnstilstand kan være en av de omstendigheter som er til hinder for at han selv er tilstede under undersøkelsen.

Myndigheten til å fatte vedtak etter første ledd er lagt til den faglig ansvarlige, jf § 1-4.

I annet ledd presiseres at kroppsundersøkelse gjennom undersøkelse av kroppens hulrom ikke er tillatt. Dette harmonerer med regelverket i rusmiddelomsorgen. § 4-6 annet ledd utelukker ikke at undersøkelse av kroppens hulrom kan foretas med hjemmel i nødrett i helt unntaksvise tilfeller når det er fare for liv eller alvorlig helseskade.

Tredje ledd inneholder visse saksbehandlingsregler. Det kreves at vedtaket om bruk av de tiltakene som første ledd hjemler skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

I fjerde ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til å foreta inngrep i form av undersøkelse og kroppsvisitasjon.

Til § 4-7

Dersom det under postkontroll etter § 4-5 fjerde ledd eller undersøkelse eller kroppsvisitasjon etter § 4-6 første ledd oppdages gjenstander som det ikke er ønskelig at pasienten har for hånden under oppholdet i institusjonen, oppstår behovet for ytterligere virkemidler.

Første ledd hjemler for det første vedtak om beslag av medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemiddel eller farlig gjenstand. Dersom det ikke var hjemmel for å fatte vedtak om beslag av slike gjenstander, ville ikke § 4-5 fjerde ledd og § 4-6 første ledd ha særlig hensikt.

Bestemmelsen hjemler videre at det eventuelt fattes vedtak om tilintetgjøring av beslaglagte gjenstander. Med hensyn til tilintetgjøringen er det imidlertid ingen automatikk. Har pasienten ved innkomst på seg en vanlig lommekniv, ville det i ordinære situasjoner ikke være noe å si på det. Forholdene tatt i betraktning kan imidlertid kniven være farlig for pasienten eller andre på institusjonen. Den beste løsning her vil kunne være at kniven beslaglegges og oppbevares for pasienten med tanke på tilbakelevering ved utskrivning. Annerledes kan det stille seg ved funn av våpen eller rusmidler. Her kan det lett måtte bedømmes slik at pasienten ikke har beskyttelsesverdige interesser i å få gjenstanden tilbake etter beslag. Her vil derfor tilintetgjøring lettere kunne framstå som et alternativ. Destruksjon er imidlertid et såpass vidtgående tiltak, at det bør utøves et helhetlig skjønn i vurderingene. Det er faglig ansvarlig som fatter vedtak om beslag og eventuell tilintetgjøring. Hvem dette er følger av § 1-4.

Tiltakene kan være aktuelle både overfor pasienter med frivillig og tvangsmessig døgnopphold. For frivillige pasienter vil det imidlertid ikke være aktuelt med beslag av rømningshjelpemidler, med mindre det foreligger samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern, jf § 2-2.

Annet ledd inneholder nærmere saksbehandlingsregler. Vedtak om beslag og eventuell tilintetgjøring skal nedtegnes uten opphold. De som er klageberettiget er pasienten selv eller hans eller hennes nærmeste. Hvem den siste er følger av § 1-3. I forholdet til spørsmålet om tilintetgjøring skal en klage ha oppsettende virkning.

Etter tredje ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til å foreta beslag og eventuell tilintetgjøring.

Til § 4-8

Første ledd inneholder hovedregelen om bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold. I likhet med § 4-5 fjerde ledd, § 4-6 og § 4-7 kan § 4-8 anvendes både overfor pasient som har døgnopphold i institusjon på frivillig og på tvangsmessig grunnlag, i det også frivillige pasienter kan ha en adferd som gjør de aktuelle tiltakene nødvendige. Bruk av tvangsmidler overfor person som er frivillig innlagt i institusjon for døgnopphold vil imidlertid kunne aktualisere en utskrivning, slik at det i praksis kan bli tale om en svært kortvarig tvangsbruk.

Formålet med bestemmelsen er å hjemle tiltak som kan brukes i nødrettsliknende tilfeller der pasienten har en utagerende og ukontrollert atferd. Bestemmelsen formulerer dette slik at tvangsmidler bare skal brukes når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasient i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar m m. Kravet om at det er uomgjengelig nødvendig å bruke tiltaket er strengt, og viser at tiltaket bare skal brukes når det ikke er noen vei utenom. Slik bestemmelsen er formulert er det også klart at tvangsmidler ikke kan brukes i tvangsbehandlingsøyemed. Behandling uten eget samtykke er i sin helhet regulert i § 4-4. Første ledd slår også fast at tvangsmidler bare skal brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelig. Etter omstendighetene kan kortvarig fastholdelse være et praktisk eksempel på et tiltak som i mange tilfeller må kunne karakteriseres som mindre inngripende enn bruk av tvangsmidler.

Annet ledd bokstav a) til og med c) regulerer uttømmende hvilke tvangsmidler som kan benyttes.

I henhold til tredje ledd kan det verken anvendes isolering eller mekaniske tvangsmidler overfor barn og unge under 16 år.

For å sikre forsvarligheten krever fjerde ledd at pasienten skal stå under kontinuerlig tilsyn når vedkommende underkastes tvangsmiddel. Spesielle hensyn gjør seg gjeldende ved fastspenning i seng eller stol. Her kreves det i utgangspunktet at pleiepersonell skal oppholde seg i samme rom som pasienten. Mange pasienter vil imidlertid kunne føle et slikt opphold som svært belastende, og regelen skal derfor fravikes dersom pasienten motsetter seg det omtalte oppholdet. Det at plikten til å oppholde seg i samme rom som pasienten fravikes, gjør imidlertid ikke at kravet om kontinuerlig tilsyn i seg selv kan fravikes.

Femte ledd sier klart at tvangsmiddel bare kan benyttes etter vedtak av lege, med mindre en akutt nødsituasjon ikke gjør kontakt med lege mulig. På denne måten sikrer man at det også blir foretatt en medisinsk vurdering av eventuelle farer eller ulemper ved bruk av de ulike typer tvangsmidler. Av øvrige saksbehandlingsregler inneholder femte ledd en bestemmelse om at vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Rett til å klage er lagt til pasienten og hans eller hennes nærmeste. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Sjette ledd inneholder en hjemmel for Kongen i statsråd til å gi forskrifter om bruk av tvangsmiddel. Ved slike inngripende tiltak som det her er tale om, er det helt nødvendig at nærmere regler blir gitt.

Når det gjelder tvangsmidler vises ellers til 8.8.

Til § 4-9

Første ledd er en lovfesting av den plikt man etter gjeldende forskrifter har til å foreta kontrollundersøkelser av pasient under tvungent psykisk helsevern. Ordningen er særlig viktig når mennesker over lengre perioder er undergitt tvungent psykisk helsevern. Ordningens viktighet tilsier etter departementets oppfatning også at den lovfestes. Departementet mener at kontrollundersøkelse må foretas minst hver tredje måned, slik at bestemmelsen skjerpes i forhold til dagens forskrifter.

I annet ledd har Kongen fått hjemmel til å gi nærmere forskrifter. Dette da det ikke er hensiktsmessig at alle enkeltheter vedrørende kontrollundersøkelser står i loven. Det vises for øvrig til 8.9.

Til § 4-10

Når det gjelder § 4-10 vises det til 8.10 i de generelle merknadene.

Til § 5-1

Bestemmelsen tilsvarer her den nye § 13 a i lov om psykisk helsevern. I likhet med § 13 a i lov om psykisk helsevern sier § 5-1 at bestemmelsene i den nye psykiatriloven skal gjelde så langt de passer ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Som for lov om psykisk helsevern, må det imidlertid gjøres unntak. Unntakene gjelder først og fremst de delene av det foreliggende lovutkast som omhandler etableringen av tvungent psykisk helsevern.

Heller ikke § 3-2 om grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern passer ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, i det § 3-2 setter vilkår for vedtak om tvungent psykisk helsevern. Situasjonen er imidlertid at det ikke skal treffes noe slikt vedtak, fordi det tvungne psykiske helsevern følger av en dom.

§ 6-4 kan heller ikke gjelde uavkortet ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, da bestemmelsen omhandler kontrollkommisjonens behandling av saker om etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern. Domstolbehandling etter § 7-1 er da heller ikke aktuelt. Både spørsmålet om etablering av og opphør av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, avgjøres etter reglene i straffeloven. Kontrollkommisjonens vedtak om overføringer etter § 5-4 skal i midlertid behandles etter saksbehandlingsreglene i § 6-4.

Når det gjelder begrunnelsen for særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern vises til Ot. prp. nr. 87 (1993-94) Om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner), se særlig kapittel 7. Det vises også til innstillingen fra Justiskomiteen Innst. O. nr. 34 (1996-97).

Det tilleggskapittelet i lov om psykisk helsevern som ble vedtatt i forbindelse med særreaksjonsreformen, er ikke trådt i kraft. Sammen med de andre lovendringene i reformen skal kapittelet tre i kraft fra den tid som bestemmes i egen lov. Det vises til Innst. O. nr. 34 (1996-97).

Til § 5-2

Bestemmelsen tilsvarer § 13 b i lov om psykisk helsevern. Det vises derfor til de spesielle merknadene til § 13 b i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Ved valget av institusjon må fylkeshelsesjefen legge vekt på sikkerhetsmessige hensyn samt om institusjonen er i stand til å tilby den domfelte tilfredsstillende hjelp.

Til § 5-3

Bestemmelsen tilsvarer § 13 c i lov om psykisk helsevern. Det vises til de spesielle merknadene til § 13 c i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner.

Til § 5-4

Bestemmelsen tilsvarer § 13 d i lov om psykisk helsevern. Det vises til de spesielle merknadene til § 13 d i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. § 5-4 presiserer imidlertid at alle vedtak om overføringer kan påklages til kontrollkommisjonen. Klageberettigede er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste samt påtalemyndigheten. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Adgangen til å bringe saken inn for retten etter tvistemålslovens kapittel 33, er ikke plassert i selve § 5-4, slik den er plassert i § 13 d i lov om psykisk helsevern. Dette forholdet er i stedet direkte omhandlet i § 7-1 om domstolprøving.

Til § 5-5

Bestemmelsen tilsvarer § 13 e i lov om psykisk helsevern. Det vises til de spesielle merknadene til § 13 e i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner.

Til § 5-6

Bestemmelsen tilsvarer § 13 f i lov om psykisk helsevern. Det vises til de spesielle merknadene til § 13 f i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnlighetsregler og særreaksjoner. Det vises i denne sammenheng til 5.4 i Innst. O. nr. 34 (1996-97). Departementet har utformet § 5-6 slik at den tilsvarer § 13 f i lov om psykisk helsevern, slik den ble lydende etter lovvedtaket i Stortinget.

Til § 5-7

Bestemmelsen tilsvarer § 13 g i lov om psykisk helsevern. Det vises til de spesielle merknadene til § 13 g i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner.

Til § 5-8

Bestemmelsen tilsvarer § 13 h i lov om psykisk helsevern. Det vises til de spesielle merknader til § 13 h i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Det vises til de spesielle merknadene til § 5-6 ovenfor. Departementet har utformet § 5-8 slik at den tilsvarer § 13 h i lov om psykisk helsevern, slik den ble lydende etter lovvedtaket i Stortinget.

Til § 5-9

Denne bestemmelsen i lovutkastet er en forskriftshjemmel som tilsvarer lov om psykisk helsevern § 13 i. I de spesielle merknadene i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, er det gitt en omtale av de forhold det særlig er aktuelt å gi forskrifter om. Merknadene presiserer innledningsvis at det dreier seg om en generell forskriftshjemmel om gjennomføringen av særreaksjonen. Det vil blant annet bli gitt regler om kontakten mellom den faglig ansvarlige og de sakkyndige. Videre må det gis enkelte saksbehandlingsregler, blant annet om varsling av de berørte parter ved tilbakeføring til det psykiske helsevern. Det kan også gis nærmere regler for fylkeshelsesjefens oppgaver.

Til § 6-1

I henhold til første ledd opprettholdes ordningen med kontrollkommisjoner. Den enkelte kontrollkommisjon har etter dagens system mulighet til å få en nær kjennskap til de institusjoner og forpleiningssteder den fører kontroll med samt anledning til å oppnå god kontakt med den enkelte pasient. Kontrollkommisjonene skal i henhold til bestemmelsen treffe de avgjørelser som er nærmere tillagt dem. Dette vil særlig være oppgaver i tilknytning til behandling av klager. Kontrollkommisjonene skal nå kunne behandle flere typer klager enn tidligere, jf § 4-3 om skjerming, § 4-5 om forbindelse med omverdenen, § 4-6 om undersøkelse av rom om eiendeler samt kroppsvisitasjon, § 4-7 om beslag og § 4-8 tvangsmidler. Kontrollkommisjonene skal dessuten kunne behandle klager fra lovovertredere som får dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, og som påklager overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjonen jf § 5-4. En tilsvarende regel for pasienter undergitt psykisk helsevern på sivilrettslig grunnlag er inntatt i § 4-10. Endelig skal kontrollkommisjonen kunne behandle klage på vedtak om etablering, opprettholdelse og opphør av tvunget psykisk helsevern av tvungent psykisk helsevern. Det vises for øvrig til 10.2.1 i de generelle merknadene.

Annet ledd nevner kontrollkommisjonenens oppgaver i forhold til kontroll med pasientenes velferd. Den alminnelige velferdskontroll er sammenlignet med lov om psykisk helsevern tonet ned til fordel for nye lovpålagte oppgaver. Det vises til forrige avsnitt.

Etter tredje ledd skal kontrollkommisjonen oppnevnes av departementet, som også bestemmer det område som skal være tillagt den enkelte kommisjon.

Fjerde ledd slår fast at departementet har det overordnede ansvaret for at det i hvert område er en fungerende kommisjon.

Til § 6-2

Bestemmelsen gir regler om kontrollkommisjonens sammensetning.

Nytt i første ledd er at det skal oppnevnes en person som representerer pasienter/pårørende.

Etter annet ledd er oppnevningstiden redusert fra seks til fire år. Videre kan ingen oppnevnes mer enn en gang til samme kontrollkommisjon. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at et medlem kan gjenvelges dersom vedkommende har hatt en pause på en periode i mellomtiden.

Tredje ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det presiseres her at ingen kan være medlem av en kontrollkommisjon som skal føre tilsyn med tiltak og institusjoner for psykisk helsevern som vedkommende i stillings medfør har noe ansvar for.

Til § 6-3

Første ledd fastslår at kontrollkommisjonene er uavhengige i sin virksomhet. Bestemmelsen gir et klart signal om kontrollkommisjonens uavhengige stilling i forhold til pasienter og institusjonens personale.

I annet ledd pålegges lederen et særlig ansvar for å påse at kommisjonen ikke følger arbeidsrutiner som undergraver uavhengigheten.

Til § 6-4

§ 6-4 inneholder særskilte regler for behandlingen av saker om videre undersøkelse, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer. Bestemmelsen er i stor utstrekning en videreføring av de någjeldende saksbehandlingsreglene i lov om psykisk helsevern § 9. Den generelle bestemmelsen i § 1-6 om at forvaltningsloven kommer til anvendelse innebærer at forvaltningsloven ligger i bunn, mens saksbehandlingsreglene som er beskrevet i § 6-4 vil gå foran som spesiallov. Dette vil gjelde ved klage på vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf § 3-8 syvende ledd og klage på vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf § 3-9 fjerde ledd, jf tredje ledd. Tilsvarende gis de særskilte saksbehandlingsreglene anvendelse ved klage på vedtak om opphør av tvungent psykisk helsevern, jf § 3-9 fjerde ledd jf annet ledd. En utvidelse i forhold til gjeldende rett ligger i at klager på overføringer, jf §§ 4-10 og 5-4, også skal behandles i henhold til § 6-4.

Første ledd fastslår at pasienten eller den som handler på pasientens vegne skal gis adgang til å uttale seg før kontrollkommisjonen treffer sin avgjørelse. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forvaltningsloven § 16. Med ordlyden den som handler på hans eller hennes vegne menes pasientens advokat eller fullmektig, jf § 1-7. Selv om den nærmeste på dette stadiet ikke er gitt en særskilt uttalerett, er det ikke unaturlig at kontrollkommisjonen innhenter en uttalelse fra den nærmeste i forbindelse med sakens opplysning. Det vises her til § 6-4 annet ledd. Dette vil særlig gjøre seg gjeldende ved klage på opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf § 3-9 tredje ledd, hvor det kan ha gått lang tid fra etableringen av vernet.

Bestemmelsens annet, tredje og fjerde ledd inneholder videre saksbehandlingsregler som gir pasienten en sterkere partsstilling enn hva følger av forvaltningsloven. Dette gjelder bl a annet regler om møteplikt for vitner og sakkyndige, om adgang for kontrollkommisjonen til å begjære bevisopptak for herreds- og byrett, og om rett for pasientens advokat til å være tilstede under parts- og vitneavhør. Dette gjelder også pasienten selv eller den som handler på hans eller hennes vegne i den utstrekning det finnes tilrådelig. Pasienten har krav på fri sakførsel jf rettshjelpsloven § 22 tredje ledd nr 3, og kontrollkommisjonen skal i tilknytning til dette, av eget tiltak, oppnevne advokat for pasienten. Det vises også til herværende lovforslag § 1-7 tredje ledd.

I femte ledd er det tatt inn en ny bestemmelse som presiserer at kontrollkommisjonene har plikt til å prøve alle sider av saken, også forhold som ikke er påberopt av parten.

Etter sjette ledd skal kontrollkommisjonen om mulig treffe sitt vedtak innen to uker.

Syvende ledd inneholder regler om avgjørelsen i kontrollkommisjonen, habilitet og godtgjørelse til advokat.

Åttende ledd inneholder en begrensning på adgangen til ny klage, ved at det slås fast at tilsvarende klage ikke kan fremmes før minst seks måneder er gått.

Etter tiende ledd plikter kontrollkommisjonen å informere om de nærmere reglene om domstolprøving som følger av § 7-1, jf lov 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kap 33.

Til § 6-5

Etter § 6-5 kan Kongen i forskrifter gi utfyllende regler om saksbehandlingen i kontrollkommisjonen.

Til § 7-1

§ 7-1 om domstolprøving er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, dvs at kontrollkommisjonens vedtak i sak om videre undersøkelse, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern kan bringes inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kap. 33. Dette vil da gjelde kontrollkommisjonens vedtak i klagesak vedrørende vedtak om videre undersøkelse (observasjon) og vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern jf § 3-8, samt vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern jf § 3-9. Domstolenes prøvingskompetanse er likevel utvidet ved at saker om overføring til døgnopphold i en institusjon som nevnt i § 3-1, også skal behandles etter særreglene i tvistemålsloven kap 33. Reglene for domstolbehandling blir for overføringer de samme uavhengig av om pasienten er undergitt tvungent psykisk helsevern etter kapittel 3, eller om pasienten har fått dom for overføring til tvungent psykisk helsevern etter kapittel 5. For øvrig vises det til de generelle merknadene i 11.4.

Til § 8-1

I § 8-1 foreslås en forskriftshjemmel om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen.

Til § 8-2

Første ledd sier at loven trer i kraft fra den tid Kongen i statsråd bestemmer. Foreliggende psykiatrilov inneholder ikke organisatoriske eller finansielle bestemmelser. Bestemmelsene som omhandler dette framgår av forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten. De framlagte forslagene til nye lover om helsepersonell og pasientrettigheter vil også ha stor betydning for psykiatriloven. På denne bakgrunn vil den nye lovgivningen settes i kraft samtidig.

Bestemmelsen gir videre Kongen i statsråd hjemmel til å bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. Da flere bestemmelser i loven forutsetter at det eksisterer psykiatriske institusjoner som er godkjent for å ha ansvaret for tvungent psykisk helsevern, er det et behov for å få gjennomført de nødvendige godkjenninger før loven settes i kraft. Kongen i statsråd trenger derfor grunnlag for å bestemme at hjemmelen for å gi godkjenningsforskrifter i medhold av § 3-13 annet ledd skal tre i kraft særskilt, dvs før resten av loven settes i kraft. Disse forskriftene vil regulere nærmere krav til godkjenning og fra hvilket tidspunkt godkjenning skal gjelde.

Kapittel 5 om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern trer imidlertid i kraft i henhold til egen lov.

Det fremgår av annet ledd at foreliggende lovutkast skal erstatte lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern.

Når kapittelet om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern flyttes inn i den nye psykiatriloven, må straffelovens henvisninger til den gamle lov om psykisk helsevern endres. Forslag til slike endringer vil imidlertid bli framsatt i den lovproposisjon som blant annet vil foreslå å sette særreaksjonsreglene i kapittel 5 i kraft.