1 Sammendrag

1.1 Hovedinnhold

Departementet foreslår å endre plan- og bygningsloven (pbl.) på følgende områder:

• tidsfrist for kommunenes behandling av private forslag om regulering

• tidsfrist for kommunestyrets behandling av planutvalgets reguleringsforslag

• tidsfrist for berørte myndigheters adgang til å fremme innsigelse til regulerings- og bebyggelsesplaner

• rapporteringssystem i reguleringssaker som tar lang tid

• bedre tilgang til kart og annen geografisk informasjon

Hensikten med forslagene er å oppnå samfunnsmessige besparelser gjennom å gjøre planbehandlingen i kommunene mer effektiv og forutsigbar for brukerne og å få en bedre utnyttelse av offentlige myndigheters ressursinnsats. Dette skal likevel ikke gå på bekostning av kvaliteten og grundigheten i prosessen.

1.2 Viktige hensyn

Både offentlige myndigheter og private har interesse av en mer effektiv planbehandling og sikrere anslag på framdriften i plansaker.

Flere rapporter viser at samfunnet kan spare betydelige beløp dersom plan- og byggesaksbehandlingen blir mer effektiv. For eksempel viser en utredning fra Prosjekt PBL-2000 (KanEnergi 2001) et årlig innsparingspotensiale på mellom 3 og 3,5 mrd. kroner ved mer effektiv plan- og byggesaksprosess. En utredning fra Næringslivets Hovedorganisasjon om samfunnsøkonomiske konsekvenser ved forsinket byggesaksbehandling (ECON 1991) viser et tilsvarende innsparingspotensiale. I tillegg kommer samfunnsnytten av mer effektiv saksbehandling.

En må også være oppmerksom på mulige kostnader ved kortere behandlingstid. Etter departementets oppfatning er ikke disse vurdert tilstrekkelig i rapportene. Departementet mener likevel at den totale nytten for samfunnet ved mer effektiv planbehandling overstiger disse kostnadene.

Det er flere grunner til at planprosesser tar tid. Planforslagets kvalitet, omfang, hvilke temaer det tar opp, forholdet til andre planer, hvor mange det berører og konfliktnivå er noen forhold som kan påvirke tidsbruk under behandlingen. Lang saksbehandling kan skyldes både forslagsstiller selv, planmyndigheten, andre offentlige myndigheter og berørte ellers.

Lovforslagene tar sikte på å strukturere planprosessene bedre, slik at en får bedre nytte av den arbeidsinnsats som gjøres i kommuner og forvaltningen for øvrig og slik at tidsbruken blir mer forutsigbar.

1.3 Kort om bakgrunnen for forslagene

Departementet viser til NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven hvor planlovutvalget tok til orde for tidsfrister i den kommunale planleggingen. Utvalget fremmet også et lovforslag om bedre tilgang til kart og stedfestet informasjon. Utdrag av utredningen er inntatt som vedlegg.

Utredningen var på høring våren 2001. Flere høringsinstanser støttet idéen om tidsfrister for behandlingen av reguleringsforslag og for innsigelser. Utvalgets forslag om bedre tilgang til kart og stedfestet informasjon fikk også bred tilslutning.

Ved behandlingen av et privat forslag fra stortingsrepresentantene Per-Kristian Foss, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg våren 2001 - Dok. nr. 8:58 (2000-01) - vedtok Stortinget at en skal legge til rette for innføring av tidsfrister for kommunenes behandlingstid av private reguleringsplaner uten at det svekker kvaliteten og grundigheten i prosessen.

Forslagsstillerne foreslo også tidsfrister for statlige organers innsigelser til kommuneplaner og reguleringsplaner, uten at dette oppnådde flertall. Departementet har funnet dette forslaget interessant og fremmer det i en omarbeidet form.

Planlovutvalget hadde ikke formulert forslag til lovbestemmelser om frister i planbehandlingen. Med utgangspunkt i planlovutvalgets utredning, høringsuttalelser til denne og Stortingets behandling av det private forslaget om tidsfrister, utarbeidet departementet et eget høringsnotat om tidsfrister i planbehandlingen. Dette høringsnotatet var til alminnelig høring våren 2002.

Høringsinstansene stilte seg i hovedtrekk positive til prinsippet om tidsfrister i planleggingen.

1.4 Lovforslagene

Samtlige forslag i denne proposisjonen er begrunnet ut fra forenklings- og effektivitetshensyn.

Tidsfrister

Variasjonen i kompleksitet og innhold i reguleringsforslag gjør det vanskelig å sette en lik tidsfrist for hele saksbehandlingen i alle saker. Planlovutvalget er i NOU 2001:7 inne på denne tanken i forhold til mindre, gjennomføringsrettete planer, og utvalget har signalisert at det vil utrede spørsmålet nærmere. Departementet støtter det.

I denne omgang har departementet delt opp saksbehandlingen i dens forskjellige faser, og foreslår tidsfrister i de fasene der det er formålstjenlig.

Frist for behandling av private forslag om regulering

Planlovutvalget har dokumentert at en stor andel av de reguleringsforslag som blir vedtatt, er framsatt som private forslag etter pbl. § 30.

Det er gode muligheter for effektivisering i tidsrommet fra kommunen mottar et slikt planforslag og fram til det vurderes politisk første gang. Her er det stor variasjon i tidsbruk i dag, til tross for at loven sier at planforslaget skal behandles «snarest mulig». Departementet foreslår en frist på 12 uker.

Rapporteringsordning under behandlingen av reguleringsforslag

For å bevisstgjøre kommunen på tidsbruk også etter at planutvalget har fremmet et privat planforslag, foreslår departementet at det innføres en plikt for kommuneadministrasjonen til å underrette planutvalget dersom det har gått mer enn 24 uker siden det ble besluttet å legge forslaget ut til offentlig ettersyn.

Frist for kommunestyrebehandling

Etter at planutvalget har sluttført behandlingen av reguleringsforslaget, foreslår departementet at kommunen får en ny frist på 12 uker til å ferdigbehandle saken i kommunestyret. Fristen betyr at møtefrekvens i kommunestyret, mekling ved innsigelse og avtaleinngåelse for utbyggingsavtaler må koordineres.

Frist for innsigelse til regulerings- og bebyggelsesplanforslag

Departementet foreslår at fristen for å fremme innsigelse til regulerings- og bebyggelsesplanforslag knyttes til den fristen berørte myndigheter i dag har til å uttale seg om saken etter pbl. § 27-1 nr. 2 annet ledd. I praksis betyr dette at tidspunktet for innsigelse framskyndes til før planutvalgets andregangsbehandling. Derved blir planprosessen raskere, ryddigere og enklere å håndtere for kommunene.

Kart og stedfestet informasjon

Departementet foreslår en egen bestemmelse om kartgrunnlag for de formål som omhandles i loven, blant annet for å utarbeide kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner, situasjonskart og situasjonsplaner. Forslaget klargjør gjeldende ansvarsfordeling hvor kommunen skal sørge for at det foreligger et oppdatert offentlig kartgrunnlag, og staten skal stille nasjonale kartdata til rådighet og samarbeide med kommunen om felles kartdatabaser. Forslaget gir kommunen hjemmel til å kreve at data leveres på digital form i større saker.