4 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til ny § 5 Kart og stedfestet informasjon

Første ledd innebærer at kommunen skal disponere et tilfredsstillende kartgrunnlag for å kunne løse sine oppgaver etter plan- og bygningsloven, herunder gi grunnlag for å utarbeide og vedta kommunale arealplaner, referanseramme for plassering og beliggenhetskontroll av bygge- og anleggstiltak, og utgjøre et vurderingsgrunnlag ved konsekvensutredninger. Kartgrunnlaget skal gi grunnlag for å utarbeide basiskart for areal- og situasjonsplaner. Kartgrunnlaget skal gi oversikt over fysiske og administrative forhold i kommunen, bl.a. terrengformer, vassdrag, bebyggelse, veger, vegetasjon, adresser og eiendomsgrenser. Kommunen må påse at kartgrunnlaget er oppdatert slik at vedtak fattes på et korrekt faktagrunnlag, som grunnlag for å vurdere nye saker og som hjelpemiddel for kommunen i å kontrollere at vedtak blir fulgt opp. Oppdateringen må være tilpasset det nøyaktighets- og detaljeringsnivå som kommunen benytter for kartgrunnlaget i de ulike delene av kommunen. Oppdateringsrutinene vil i utgangspunktet basere seg på en kombinasjon av løpende administrative saksbehandlingsrutiner og periodisk oppdatering med f.eks. fotogrammetriske kartleggingsmetoder.

Staten skal bidra til kartgrunnlaget med nasjonale databaser, f.eks. GAB (grunneiendoms-, adresse- og bygningsregisteret), sjøkartdata og topografiske kartdatabaser, oversikt over det offentlige kartgrunnlaget (geodatakatalog for Norge) og nasjonalt geodetisk grunnlag. Staten skal samarbeide med kommunene om etablering og oppdatering av felles kartdatabaser.

Andre ledd klargjør at kartgrunnlaget har en rekke bruksområder i tillegg til plan- og byggesaksbehandlingen. Bestemmelsen innebærer ikke noe utvidet krav til detaljering, nøyaktighet eller funksjonalitet enn det som følger av loven her.

Tredje ledd klargjør at kommunen ikke har plikt til å ha klart et kartgrunnlag i den nøyaktighets- og detaljeringsgrad som kreves for ethvert privat utbyggingstiltak som måtte komme opp. Dersom forslag om plan eller utbyggingstiltak krever mer nøyaktig eller detaljert kartgrunnlag, enn det kommunen i utgangspunktet har behov for, kan kommunen pålegge forslagsstiller eller søker å utarbeide nødvendig kartunderlag tilpasset den foreslåtte planen eller tiltaket. Kommunen må på sin side kunne gi forslagsstiller eller søker opplysninger om gjeldende reguleringsplaner med så stor nøyaktighet at utbyggeren kan legge til grunn de begrensningslinjer som er vist i reguleringskartet uten ytterligere kartlegging.

Kommunen kan med hjemmel i forskrift (jf. fjerde ledd) sette krav til teknisk utforming og datainnhold, herunder kreve at kart leveres på digital form. Krav om data på digital form kan bare stilles i forbindelse med arealplaner eller store søknadspliktige tiltak, herunder undersøkelser i forbindelse med konsekvensutredninger av slike tiltak, f.eks. kulturminneregistreringer eller grunnundersøkelser.

Kommunen bør informere på et så tidlig tidspunkt som mulig, at den vil gjøre slike krav gjeldende. Kommunen kan fritt innarbeide og utnytte slike data i det offentlige kartgrunnlaget på samme måte som andre data.

Fjerde leddgir departementet hjemmel til å fastsette tekniske regler vedrørende kartgrunnlag, arealplaner, situasjonskart, situasjonsplaner, konsekvensutredninger og annen bruk av kart og stedfestet informasjon til formål som omhandles i loven. Det kan bl.a. settes krav til lagring, innhold og utforming av kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner, situasjonskart, situasjonsplaner, kartillustrasjoner, temaplaner, kartgrunnlag, m.v., herunder regler med sikte på å lette utveksling og tilgjengeliggjøring av data, f.eks. regler om bruk av standard metoder for å gjøre digitalt lagret plan- og byggesaksinformasjon tilgjengelig for brukerne. Det kan settes krav om bruk av godkjent felles geodetisk grunnlag.

Femte ledd åpner for å gjennomføre landsomfattende eller lokale kartleggingsprosjekter som krever medvirkning fra ulike offentlige organer. I denne sammenheng reknes også heleide statlige eller kommunale selskap eller foretak som offentlige organer. Det er særlig tenkt på prosjekter for å overføre analog kartinformasjon til digital form. I regelen vil Stortinget måtte ta stilling til denne type prosjekter gjennom nødvendige bevilgningsvedtak. Det kan tenkes at slike prosjekter innebærer medvirkning fra private, for eksempel for å kontrollere innlagte dataelementer, men dette kan ikke pålegges. Hjemmelen vil også være aktuell for å pålegge offentlige fagmyndigheter å bidra med kartinformasjon.

Planlovutvalget foreslo også en bestemmelse om kart og stedfestet informasjon i NOU 2001:7. Utvalgets forslag hadde samme paragrafnummer.

Til § 27-1 nr. 2 første ledd

Lovforslaget innebærer en plikt for kommunens administrasjon til å rapportere framdrift i saksbehandlingen av reguleringsforslag som ennå ikke har vært til andregangsbehandling 24 uker etter førstegangsbehandlingen.

Tidsrommet regnes fra den dag beslutning om utleggelse til offentlig ettersyn ble truffet, også når dette skjer på delegert myndighet.

Rapporteringen bør gi en redegjørelse for hvorfor behandlingen tar tid.

Til § 27-1 nr. 2 annet ledd

Det foreslås at innsigelse må være sendt innen den frist som berørt myndighet får til å uttale seg til reguleringsforslaget etter bestemmelsen.

Det framgår at denne fristen skal være rimelig. Ved vurderingen av hva som er en rimelig frist må kommunen ta hensyn til vanlig saksbehandlingstid hos berørte myndigheter når fristen settes, inkludert eventuell politisk behandling. Det vil ikke være i samsvar med god forvaltningsskikk å sette en for kort frist. En må også søke å tilpasse fristen til andre lovbestemte frister, for eksempel kulturminneloven § 9 som må være oppfylt for at regulerings- og bebyggelsesplaner skal ha rettsvirkning i forhold til automatisk fredete kulturminner.

I de tilfeller Riksantikvaren trer inn i og overtar plansaker fra kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen eller Sametinget kort tid før høringsfristen går ut, må kommunen gi Riksantikvaren en rimelig fristutsettelse.

Fristen kan ikke settes kortere enn perioden for offentlig ettersyn av planforslaget, men det kan være påkrevet med en frist som er lenger enn dette.

Kommunen har anledning til å forlenge fristen.

Dersom kommunen i forbindelse med innsigelsesbehandlingen fremmer et nytt planforslag løper en ny frist for innsigelse. Kommunen kan da avtale en kortere frist.

Lovforslaget betyr at uttalelser som sendes etter fristens utløp ikke vil regnes som innsigelse, med den rettslige betydning dette begrepet har. Det betyr at kommunen vil ha myndighet til å vedta planforslaget selv.

Kommunen vil like fullt ha plikt til å vurdere de opplysningene som framkommer etter fristen. Departementet viser til forvaltningsloven § 17 første ledd som pålegger forvaltningsorganet (kommunen) å påse at saken er så godt opplyst som mulig.

Lovforslaget bruker uttrykket sendt. Det betyr at den myndighet som fremmer innsigelse må ha avgitt tydelig melding om det. Innsigelser må være ekspedert før fristen går ut. For politiske organer vil det være tilstrekkelig at det innen fristen er besluttet innsigelse. Enkelte organer gir i dag «varsel» om mulig innsigelse når de blir bedt om å uttale seg til planforslaget. Slikt varsel vil ikke oppfylle lovforslagets krav.

Det foreslås inntatt at også nabokommune skal få framlagt reguleringsforslag. Dette henger sammen med at nabokommune har innsigelsesrett etter loven og skal få samme frist som andre berørte myndigheter. Kommunene bør selv avtale seg imellom enkle og hensiktsmessige rutiner for foreleggelse.

For øvrig pekes på kommunens plikt til å varsle alle statlige fagmyndigheter, nabokommuner og fylkeskommuner som kan tenkes å ha særlig interesse i området.

Kommunestyrets egengodkjenningsvedtak i reguleringssaker og vedtak av det faste utvalg for plansaker om bebyggelsesplan kan påklages til fylkesmannen. Egengodkjent reguleringsplan kan innkalles av departementet. Disse ordninger kan fungere som «sikkerhetsventiler» for de tilfeller innsigelsesmyndigheten ikke er benyttet og viktige regionale eller nasjonale interesser står på spill.

Til § 27-2 nr. 1

Det foreslås at kommunestyret må ta stilling til planutvalgets forslag senest 12 uker etter at dette ble sluttbehandlet i planutvalget. Kommunestyret kan enten vedta forslaget, avvise det eller sende det tilbake til planutvalget med pålegg om endringer. For de tilfeller hvor planutvalget får forslaget i retur fra kommunestyret og derfor må behandle planen på nytt, vil det løpe en ny 12-ukersfrist for kommunestyret til å behandle saken.

Forslaget medfører at fylkesmennene, berørte myndigheter og kommunen må innrette seg etter fristen når det gjelder mekling, dersom mekling skal foretas i denne fasen. Departementet viser til at rundskriv T-5/95 anbefaler mekling etter sluttbehandling i planutvalget og før kommunestyrebehandling.

Fristen skal også motivere kommunen og utbyggere til å framforhandle utbyggingsavtale innen rimelig tid der dette er aktuelt. Tidspresset vil være rettet mot begge parter, og departementet mener at fristen derfor ikke vil favorisere en part på den andres bekostning.

I denne fasen av saksbehandlingen er reguleringsforslaget planmyndighetens eget, enten det er fremmet av private etter pbl. § 30, av Statens vegvesen etter pbl. § 9-4 eller av kommunen selv. Fristen skaper derfor ingen rett for private. Rent faktisk vil imidlertid privat forslagsstiller nyte godt av en frist i denne fasen, ettersom forslagsstiller normalt har interesse av framdrift også her.

Til § 28-2 fjerde ledd

Forslaget innebærer at også nabokommune skal få forelagt bebyggelsesplanforslag i de tilfellene det er aktuelt med forelegging. Dette henger sammen med at nabokommune har innsigelsesrett etter loven og skal få samme frist som andre berørte myndigheter. Kommunene bør selv avtale seg imellom enkle og hensiktsmessige rutiner for foreleggelse.

Til § 30 annet ledd

Departementet foreslår at beslutning om å fremme et privat forslag om regulering eller ikke etter § 30 må tas innen 12 uker etter at planforslaget kom inn til kommunen. Selv om fristen bare gjelder for private reguleringsforslag, vil Miljøverndepartementet presisere at behovet for raskere og mer forutsigbar saksbehandling gjelder alle planforslag. Ved vurderingen av om det foreligger et planforslag, må en ta hensyn til de krav kommunen stiller til slike forslag etter ny § 5.

I mange saker vil forslagsstiller og kommunen se seg tjent med at planforslaget er godt bearbeidet innen det framlegges for det faste utvalget for plansaker og før det legges ut til offentlig ettersyn. I de tilfeller forslagsstiller og kommunen har en konstruktiv prosess, vil det derfor kunne være i alles interesse at planforslaget bearbeides og utvikles før det behandles i planutvalget. Det bør derfor være anledning til å avtale en annen framdriftsplan enn lovens hovedregel. Departementet foreslår derfor at fristen kan fravikes ved avtale mellom forslagsstiller og kommunen.

I de tilfellene der reguleringsforslag fremmes på delegert myndighet, vil fristen gjelde for kommuneadministrasjonens beslutning i kraft av delegasjonen.

Beslutning om å fremme privat reguleringsforslag eller ikke (etter § 30) blir i praksis ofte tatt i samme møte der en avgjør om forslaget skal legges ut til offentlig ettersyn (etter § 27-1 nr. 2 første ledd første punktum). Etter loven er dette likevel to forskjellige avgjørelser. Fristen er knyttet til den førstnevnte.

Departementet viser til forslag om endringer i plan- og bygningsloven fra Kommunal- og regionaldepartementet, fremmet for Odelstinget samme dag som denne proposisjonen. Der foreslås en hjemmel til å gi forskrift om sanksjon av fristbrudd med økonomisk kompensasjon til forslagsstiller. Departementet vil vurdere å utarbeide forskrift med et slikt innhold knyttet til fristen i forslaget til § 30 andre ledd.