6 Krav om samtykke frå låntakaren der lånefordringar vert overdregne mellom finansinstitusjonar

6.1 Høyringsbrevet

Frå høyringsbrevet vert følgjande gjengitt:

«I forbindelse med behandling av Ot. prp. nr. 26 (2000-2001) Om lov om endringer i inkassoloven anmodet Stortinget Regjeringen om å vurdere å innføre et krav om samtykke ved overdragelse av lånefordringer på forbrukere mellom finansinstitusjoner. Bakgrunnen for dette fremgår av Innst.O. nr. 47 (2000-2001) s. 2-3. Justiskomiteen viser til at det verken ved behandlingen av finansavtaleloven eller senere er vurdert forslag om en regel om samtykke der en lånefordring overdras fra en finansinstitusjon til en annen. Komiteen mente et slikt forslag om ytterligere begrensning i adgangen til overdragelse av fordringer bør vurderes. Justisdepartementet ber i denne sammenheng om høringsinstansenes syn på om det bør innføres en slik samtykkeregel.

I dag gjelder det etter lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 45 første ledd bare krav om samtykke der lånefordringer overdras til andre enn finansinstitusjoner. Finansavtaleloven § 45 første ledd er fravikelig i næringsforhold og ufravikelig i forbrukerforhold.

Et krav om samtykke ved overdragelse vil medføre at forbrukeren vil slippe å måtte forholde seg til en annen institusjon enn den han eller hun selv har valgt å ta opp lån hos. På den annen side kan det anføres at en forbruker ikke vil ha noe stort behov for å kunne motsette seg at fordringen blir overdratt til en ny institusjon siden vedkommende beholder sine innsigelser mot den opprinnelige fordringshaveren etter overdagelsen, jf. finansavtaleloven § 45 annet ledd og § 55. Ved at fordringer ikke kan overdras til andre enn en finansinstitusjon uten lånetakerens samtykke, har låntakeren allerede god sikkerhet for å ikke komme i et gjeldsforhold med fordringshavere som opptrer på en useriøs måte. Disse forhold er klart reflektert i forarbeidene til finansavtaleloven, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 62.

Årsaken til at en fordring blir overdratt, kan være at låntakeren er i en alvorlig misligholdssituasjon og at institusjonen da finner det formålstjenlig å overdra fordringen til en annen institusjon med særlig kompetanse i inndrivelse av problematiske fordringer. Dersom en samtykkeregel innføres, vil låntakeren kunne blokkere en slik overdragelse, noe som kan være uheldig fordi muligheten til fri overdragelse av lånefordringer mellom finansinstitusjoner øker fleksibiliteten og likviditeten i finansmarkedet, noe som er samfunnsøkonomisk gunstig. Dersom effektiviteten i finansmarkedet forbedres gjennom muligheten for overdragelse av fordringer, vil det også komme låntakerne til gode i form av lavere kredittkostnader.

Det kan også anføres at en regel om samtykke ved overdragelse vil være uheldig der årsaken til overdragelsen er organisatoriske endringer i den aktuelle finansinstitusjonen. Man kan for eksempel tenke seg at en bank som tidligere har tilbudt både nærings- og forbrukerlån, legger om virksomheten til bare å gjelde lån i næringsforhold. Det kan da hevdes at det er urimelig at en eller noen få privatkunder ved å nekte samtykke til overdragelse tvinger banken til likevel å opprettholde et apparat for behandling av privatkunder.

Vi bemerker i denne sammenheng at det i utgangspunktet ikke vil regnes som overdragelse dersom fordringer overdras gjennom selskapsrettslige transaksjonsformer, for eksempel ved at en finansinstitusjon som er et aksjeselskap, oppretter et nytt selskap ved fisjon der deler av virksomheten inkludert lånefordringer inngår som selskapskapital. Dette selskapet kan overdras til en annen finansinstitusjon. Rettslig sett vil slike disposisjoner ikke anses som overdragelse av selve lånefordringene, jf. Ot. prp. nr. 26 (2000-2001) pkt. 3.5.9. Dette kan også gjøre det mulig for institusjonene å omgå kravet om samtykke ved at lånefordringer blir overført som selskapskapital, noe det kan være vanskelig å forhindre rettslig sett uten at man risikerer å ramme selskapsrettslige transaksjoner som utgjør en reell omorganisering av virksomheten.

I dagens marked er finansinstitusjonene i økende utstrekning organisert som finanskonserner bestående av selskaper med spesialiserte funksjoner. I den sammenheng kan det tenkes at fordringer mer eller mindre rutinemessig blir overdratt mellom selskaper i konsernet, f.eks. fra konsernets kredittselskap til konsernets ordinære bank. Det kan være at det er særlig behov for å kunne overdra fordringer i slike tilfeller, samtidig som kundene kanskje har mindre grunn til å motsette seg overdragelsen i disse tilfellene fordi de hele tiden vil kunne forholde seg til det samme konsernet.»

6.2 Høyringsfråsegnene

Barne- og familiedepartementet, Kredittilsynet, Norges Bank, Den norske Advokatforening, Finansforbundet, Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Forbrukarombodet, Forbrukarrådet, Sparebankforeningen i Norge, Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon, KredittPartner AS, og Juss-Buss er alle mot å innføre ei ordning med krav om samtykke ved overdraging av fordringar mellom finansinstitusjonar og liknande institusjonar. Av høyringsinstansane er det berre Gjeldsoffer-Alliansen og Regional støtte for behandling av gjeldsordningssaker som går inn for eit slikt forslag.

Gjeldsoffer-Alliansen uttalte dette i høyringa:

«GOA vil vise til Justiskomiteens ønske om at et slikt krav bør vurderes. Vi vil sterkt understreke behovet for at en slik regel bør innføres. Bakgrunnen er at vi ser utviklingen av en «finansindustri» som ikke skyr noen midler i bestrebelsene på å skaffe seg flere og flere «melkekuer.»

Vi sikter her til bransjens markedsføring rettet mot personer som allerede er i problemer. Bl.a. «Kjøp nå, betal rentefritt om seks måneder.» Aktørene vet på forhånd at minst halvdelen av dem som biter på tilbudet, kommer til å misligholde dette. Dermed har finansindustrien fått et nytt offer, der de kan kjøre opp rentene og vri vedkommende som en sitron. De bør fratas muligheten til å selge fordringen på billigsalg.

GOA foreslår derfor at det innføres en regel om samtykke fra låntageren der lånefordringer overdras mellom finansinstitusjoner.

GOA vil også be departementet på nytt vurdere en forkjøpsrett for skyldneren ved overdragelse av fordringer. Det er og blir støtende at en kredittgiver kan selge en fordring til andre for 1 % av verdi. Skyldner har i mange tilfeller betalt renter og omkostninger til opprinnelig kreditor i årevis.

Bakgrunnen for begge de to siste forslag er et ønske om at finansindustrien må tvinges til å legge større vekt på kredittvurdering ved stiftelsen av kreditten. Vi hadde trodd at ikrafttredelsen av finansavtaleloven 1. juli 2000 ville medføre en bedring på dette punkt, men ble sørgelig skuffet. Det kan virke som om finans-industrien ikke er i stand til å lese § 47 (om frarådningsplikten.)»

Regional støtte for gjeldsordningssaker er samd i at finansavtalelova § 45 andre ledd og § 55 langt på veg ivaretek interessene til låntakarane, men meiner likevel det er behov for å innføre eit samtykkekrav:

«Det må imidlertid påpekes at låntaker vil kunne ha et aktverdig behov for å unngå overdragelsen. Man kan også stille spørsmål om ikke det i en del tilfeller kan være sunt for finansinstitusjonen selv (og næringen som sådan) dersom institusjonen må være forberedt på å «stå løpet ut» sammen med skyldner, når institusjonen har valgt å inngå den aktuelle låne-/kredittavtalen.

Særlige hensyn gjør seg gjeldende dersom finansinstitusjonen har markedsført seg selv eller produktet med vekt på tilknytning til kunden og «personlig service». Dette må gjelde selv om skyldner ikke kan vinne frem med at dette er en avtalerettslig forutsetning som hindrer overdragelse.

Samtykkeregelen kan utformes enten som krav om positivt samtykke eller som en adgang for skyldner til å protestere innen en gitt frist (samtykke ved passivitet) dersom han vil motsette seg overdragelsen.

Vi antar at den siste varianten vil gi en rimelig balansert løsning som en generell regel. Dette gjelder dessto mer i de tilfeller der lånet/kreditten ikke lenger avvikles på regulær måte på grunn av mislighold. I disse tilfeller er de involverte parters felles ansvar for å rydde opp særlig sterkt. Vi deler ikke departementets syn,- der finansinstitusjonens behov tillegges avgjørende vekt.

Vi ser ikke forskjell på vanlige overdragelser og overdragelser ifbm finanskonserner bestående av selskaper med spesialiserte funksjoner og andre overdragelser. Det er helt klart en utvikling mot en slik måte å organisere virksomheten på. For låntaker vil det imidlertid ofte oppleves som en «pulverisering» av ansvar og plikter når organiseringen blir gjort på denne måten.»

Kredittilsynet går mot eit samtykkekrav og uttaler:

«Kredittilsynet ser ikke noe behov for at låntakeren skal måtte inngi sitt samtykke dersom en fordring overdras mellom to finansinstitusjoner, da vedkommende forbruker beholder sine innsigelser mot den opprinnelige fordringshaver, jf. finansavtaleloven §§ 45 annet ledd og 55. Fordringer kan heller ikke overdras til andre enn finansinstitusjoner uten låntakers samtykke, og låntaker er med dette sikret mot useriøse fordringshavere. Kredittilsynet vil ellers bemerke at det fra en tilsynsmessig side kan være uheldig med ordninger som vanskeliggjør overdragelse av slike fordringsmasser mellom finansinstitusjoner, for eksempel i forbindelse med nødvendige omstruktureringer eller rene redningsaksjoner for en bank eller lignende.

Kredittilsynet stiller seg for øvrig bak departementets synspunkter, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de andre problemstillingene innstillingen reiser.»

Heller ikkje Den Norske Advokatforening synest å sjå behovet for ein samtykkeregel, og peiker på at ein slik regel vil vere lite fleksibel i dagens finansmarknad. Også Norges Bank er som nemnt imot eit samtykkekrav, og uttaler dette:

«Justisdepartementet peker på flere forhold som kan tale i mot en slik utvidelse av samtykkekravet, og vi slutter oss til de synspunktene som departementet fremfører. Vi anser at en utvidelse av kravet til samtykke kan redusere fleksibiliteten og effektiviteten i finansmarkedene, samt svekke finansinstitusjonenes mulighet for risikostyring og diversifisering. Videre kan et utvidet samtykkekrav hemme nødvendige organisatoriske og strukturelle endringer i finansnæringen.

I likhet med departementet anser vi også at bedre effektivitet i finansmarkedet kan komme låntakere til gode i form av lavere kredittkostnader. For øvrig gir finansavtaleloven §§ 45, jf 55 forbrukere allerede et godt vern i tilfelle overdragelse mellom finansinstitusjoner ved at låntaker beholder sine innsigelser mot den opprinnelige fordringshaveren. Forbrukeren rettsstilling blir dessuten ytterligere styrket hvis den overdragende institusjon pålegges opplysningsplikt om adgangen til å søke gjeldsordning, i samsvar med departementets forslag til endringer i finansavtalovens § 45 annet ledd.

Avslutningsvis peker vi på Finansdepartementets høringsbrev av 06.06.01 vedlagt NOU 2001: 23 om Finansforetakenes virksomhet med frist for uttalelse 05.10.01. Banklovkommisjonen foreslår i sin sjette utredning å åpne for såkalt «verdipapirisering». Som en følge av dette anbefaler flertallet i Kommisjonen at kravet til samtykke i finansavtaleloven § 45 erstattes med en adgang til å nekte overdragelse innen en rimelig frist. Reservasjonsretten foreslås innført i ny lov om finansforetak § 10-17. På denne bakgrunn anbefaler vi at departementet ikke i noe fall initierer endringer i samtykkekravet før også Banklovkommisjonens forslag er behandlet.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge er sterkt kritiske til å innføre ein samtykkeregel:

«FNH og Sparebankforeningen vil sterkt motsette seg at det innføres en slik samtykkeregel ved overdragelse av lånefordringer mellom finansinstitusjoner. For det første kan det ikke sees hva behovet for et slikt samtykkekrav skulle være der fordringen overdras til en finansinstitusjon som er underlagt tilsyn av myndighetsorganer og de forpliktelser som følger av finansavtalelovens bestemmelser og lovverket for øvrig. Låntakeren har gjennom dette regelverket sikkerhet mot å komme i et gjeldsforhold med fordringshavere som vil kunne benytte hardhendte innkrevingsmetoder. Alle innsigelser knyttet til gjeldsforholdet vil likeledes være i behold overfor den nye kreditor og skyldnerens stilling vil ikke være svekket gjennom overdragelsen.

Under enhver omstendighet bør overføringer innenfor et konsern holdes utenfor kravet til samtykke, hvor det i enda mindre grad vil være grunn til å motsette seg overføring av lånet til annen finansinstitusjon. Vi viser i denne forbindelse til Banklovkommisjonens forslag til ny § 13-8 i NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet, hvor hensynet til å kunne organisere «likeartet virksomhet» i ulike selskaper i konsernet er lagt til grunn som et viktig prinsipp.

Erfaringsmessig vet man at svært få kunder vil besvare henvendelser hvor det anmodes om et samtykke eller andre former for aktiv tilbakemelding, selv der det tilbudet som gis til kunden kan betegnes som positivt eller fordelaktig for kunden. I praksis vil et krav om et aktivt samtykke fra kunden i det alt vesentlige blokkere for overdragelse av låneporteføljer selv om kunden rent faktisk ikke har innvendinger mot forespørselen. Mangelen på svar er ofte ikke et utslag av at man aktivt har vurdert det tilbud eller spørsmål man har blitt forelagt. Låntaker vil under enhver omstendighet ha anledning til å bytte långiver dersom han skulle ha motforestillinger mot å forholde seg til den fordringshaver som lånet overdras til. I den grad det måtte være behov for å innføre et krav om samtykke ved overføring av lånefordringer vil dette særlig kunne være aktuelt i forholdet til private kreditorer som i utgangspunktet ikke vil være omfattet av finansavtalelovens krav eller underlagt tilsyn av offentlige myndigheter.

Kravet til aktivt samtykke ved overføring av lånefordringer vil forhindre forretningsmessige godt begrunnede transaksjoner, herunder omorganisering og omstruktureringer med sikte på å oppnå effektivisering av virksomheten, noe som vil være samfunnsøkonomisk uheldig. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for låntakerne i form av høyere kredittkostnader. Som departementet også peker på, vil det i tillegg være flere typer transaksjonsformer som innebærer overføring av fordringer hvor dette rettslig sett ikke ville anses som en overdragelse i finansavtalelovens § 45s forstand. De store omgåelsesmulighetene tilsier i seg selv at man ikke innfører et samtykkekrav.

I Banklovkommisjonens utredning om oppkjøp og inndriving av fordringer m.v. (NOU 1999:31) ble spørsmålet om å innføre en eventuell forkjøpsrett ved overdragelse av lånefordringer sendt på høring. De argumenter som talte mot innføring av en slik forkjøpsrett, gjør seg også til dels gjeldende i forhold til kravet om innføring av aktivt samtykke fra lånekunden ved overdragelse av en lånefordring til annen finansinstitusjon.

(...)

Spørsmålene omkring overdragelse av fordringsmasser gjennom såkalt verdipapirisering er grundig vurdert i Banklovkommisjonens utredning om finansforetakenes virksomhet i NOU 2001: 23 kapittel 6 som nå er sendt på høring. Banklovkommisjonen foreslår her at et finansforetak med Kredittilsynets samtykke kan overdra en låneportefølje eller annen fordringsmasse som utgjør en betydelig del av foretakets utlånsvirksomhet. Det er ikke foreslått krav om aktivt samtykke fra den enkelte lånekunde i denne sammenheng. Vi forutsetter at spørsmålet om hvorvidt det skal innføres et krav til samtykke fra låntaker ved overføring av lånefordringer mellom finansinstitusjoner holdes atskilt fra den vurdering Banklovkommisjonen har foretatt for så vidt gjelder verdipapirisering.»

Finansforbundet og Finansieringsselskapenes Foreninger også sterkt imot eit samtykkekrav. Finansforbundetuttaler:

«Et krav om samtykke fra låntaker ved overdragelse av lånefordringer mellom finansforetak vil Finansforbundet på det sterkeste advare mot. For det første kan forbundet ikke se noe behov for en slik endring, da låntakerens stilling er sikret finansavtaleloven og annet lovverk. For det andre vil en innføring av en slik regel i praksis kunne fjerne den muligheten som i dag ligger i kjøp og salg av fordringer mellom finansforetak og som er en av forutsetningene for et effektivt låne-og kapitalmarked. Dette kan som over tid påføre låntakerne økte kredittkostnader. Hvis departementet likevel velger å innføre en slik regel ber forbundet om at overføringer innenfor konsern holdes utenfor kravet til samtykke.»

Barne- og familidepartementet grunngir sin motstand mot eit samtykkekrav slik:

«Departementet mener at forbrukeren er tilstrekkelig beskyttet mot eventuelle ulemper etter overdragelse av fordringer ved det eksisterende forbud mot overdragelse av lånefordringer til andre enn finansinstitusjoner, jf. finansavtaleloven § 45 første ledd. De betenkeligheter ved å utvide kravet om samtykke til også å gjelde overdragelse mellom finansinstitusjoner som Justisdepartementet peker på i høringsnotatet er etter vårt syn så tungtveiende at de må gis gjennomslag. Vi ser derfor ikke noe behov for en samtykkeregel som nevnt i høringsnotatet.»

Også Forbrukarombodet meiner at ein samtykkeregel ikkje er tilrådeleg:

«Jeg ser ut fra Justisdepartementets redegjørelse for problemer i forbindelse med en slik samtykkeregel at dette ikke vil være tilrådelig. Forbruker har dessuten allerede god beskyttelse gjennom finansavtaleloven § 45.»

Heller ikkje Forbrukarrådet ser noko behov for ein slik regel:

«Forbrukerrådet ser at et krav om samtykke ved overdragelse av fordringer lett kan føre til at adgangen til å overdra fordringer blir illusorisk ved at skyldnere systematisk nekter en overdragelse. Så lenge fordringer kun kan overdras til andre finansinstitusjoner og skyldneren beholder sine innsigelser er det vanskelig å se noe stort behov for samtykke.»

6.3 Departementets vurderingar

Justisdepartement vil rå frå å innføre eit krav om samtykke ved overdraging av lånefordringar på forbrukar mellom finansinstitusjonar. Eit samtykkekrav vil redusere verdien av krav som formuesobjekt.

Departementet viser til at eit stort fleirtal av høyringsinstansane, også forbrukarsida, har gått mot å innføre eit samtykkekrav som nemnt. Høyringsinstansane peiker uttrykkeleg på at det ikkje er noko behov for ein slik regel.

Av høyringsinstansane er det berre Gjeldsoffer-Alliansen og Regional støtte for behandling av gjeldsordningssaker som går inn for å innføre eit samtykkekrav. Dei to høyringsinstansane er ikkje samde om korleis ein best kan gjennomføre eit samtykkekrav. Gjeldsoffer-Alliansensynest å gå inn for å innføre eit krav om aktivt samtykke frå skyldnaren, medan Regional støtte for behandling av gjeldsordningssaker tek til orde for å innføre eit krav om passivt samtykke, dvs. at skyldnaren har samtykka til overdraginga dersom han ikkje aktivt har sett seg imot.

Departementet er samd med dei høyringsinstansane som peiker på at det ikkje synest å vere noko behov for ein regel om samtykke i desse situasjonane. Dette har òg ei side til Regjeringa sitt arbeid for eit enklare regelverk.

Departementet vil peike på at ein heller ikkje då finansavtalelova § 45 vart vedteken, såg noko behov for ein regel om samtykke ved overdraging av krav til finansinstitusjonar. Ordninga i lova på dette punktet, om at krav kan overdragast utan samtykke i slike tilfelle, byggjer nettopp på det synet at overdraging mellom slike typer institusjonar må reknast for å vere trygt for kunden, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 62, der det er sagt uttrykkeleg at slike institusjonar gir grunn til visse forventningar med omsyn til korleis avtaleparten opptrer overfor kundane sine. Departementet kan ikkje sjå at dette har endra seg. Når behovet for ein regel om samtykke ikkje synest å vere til stades, kan ein etter departementet sitt syn ikkje forsvare å gi reglar som etter innspela i høyringsrunden vil skape store problem ved overdraging av krav.

Det kan vere gode grunnar til at krav vert overdregne mellom denne typen institusjonar. Som påpeikt i høyringsbrevet, kan årsaka til at eit krav vert avhenda vere at låntakaren er i ein alvorleg mishaldssituasjon, og at finansinstitusjonen derfor finn det formålstenleg å avhende kravet til nokon som har særleg kompetanse i høve til inndriving av problematiske krav. Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre dokumentasjon for at kreditorskifte mellom finansinstitusjonar generelt fører med seg ei meir hardhendt inndriving. Ein låntakar kan uansett bli utsett for ei meir aggressiv inndriving av lånet enn tidlegare, sjølv om kravet ikkje vert avhenda.

Samfunnsøkonomisk er det truleg ein fordel at det finst aktørar som har spesialisert seg på oppkjøp og inndriving av problematiske krav. Høvet til å avhende krav fritt mellom finansinstitusjonar aukar fleksibiliteten og likviditeten i finansmarknaden. Å følgje opp og inndrive vanskelege krav, krev i praksis at långivaren har oppretta eit eige apparat i organisasjonen som kan handsame denne typen saker. Særleg for mindre finansinstitusjonar er det uforholdsmessig ressurskrevjande å ha eit eige apparat for inndriving av vanskelege krav. Eit samtykkekrav ved avhending mellom finansinstitusjonar gjer det mogleg for låntakarane å blokkere ei slik ordning. Dersom effektiviteten i finansmarknaden vert betra gjennom overdraging av fordringar, vil det også kunne kome låntakarane til gode i form av lågare kredittkostnader.

I høyringsbrevet vert det presisert at overdraging gjennom selskapsrettslege transaksjonsformer, til dømes ved at ein finansinstitusjon som er et aksjeselskap, opprettar eit nytt selskap ved fisjon der deler av verksemda inkludert lånefordningar inngår som selskapskapital, rettsleg sett ikkje vil reknast som overdraging av sjølve lånefordringane, jf. Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) punkt 3.5.9. Dette opnar for ei omgåing av eit eventuelt samtykkekrav gjennom slike selskapsrettslege transaksjonar. Ein gjennomskjæringsregel må verte skjønnsmessig, og kan derfor ikkje gi ei fullgod avgrensing av dei reelle selskapsrettslege disposisjonane.

Innmatstransaksjonar, dvs. at forfalne krav vert omsett saman med andre typar aktiva, kan ikkje reknast for selskapsrettslege transaksjonar i denne samanhengen. I desse tilfella vil ein skyldnar kunne blokkere ei overdraging med sikte på omstrukturering av ei verksemd, til dømes der ein finansinstitusjon ønskjer å dreie verksemda vekk frå personkundemarknaden, og derfor ikkje har eit like stort behov for eit velutvikla filialnett. Dette ville vere ein uheldig biverknad av å innføre eit samtykkekrav.

Finansinstitusjonane er i aukande grad organisert som finanskonsern, der kvart selskap har spesialiserte funksjonar. I slike konsern blir fordringar meir eller mindre rutinemessig overdregne mellom konsernselskapa, til dømes frå konsernet sitt kredittselskap til konsernet sin ordinære bank. Det er eit særleg behov for å kunne overdra krav i slike høve utan at låntakarane kan motsetje seg det.

Eit krav om aktivt samtykke inneber at skyldnarane må gi finansinstitusjonane melding om dei godtek den aktuelle overdraginga. Dersom dei ikkje gir slik melding, kan kravet ikkje overførast. Ein risikerer såleis at ein skyldnar kan hindre eller forseinke ei overdraging, fordi han av av rein vanvare unnlet å svare på finansinstitusjonen sitt spørsmål om samtykke.

Dersom ein vél å innføre ein regel om samtykke til overdraging ved passivitet, fell risikoen for umedvitne hindringar eller forseinkingar bort. Dei andre motomsyna som er nemnde ovanfor, gjer seg likevel gjeldande.

Departementet finn som nemnt motomsyna så tungtvegande at det ikkje synest aktuelt å innføre eit samtykkekrav i noka form.

Departementet gjer for orden skuld merksam på at Finansdepartementet nettopp har lagt fram ein proposisjon om verdipapirisering mv., jf. Ot.prp. nr. 104 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet). I denne proposisjonen er det foreslått ein regel om passivt samtykke dersom fordringar vert overdregne til eit verdipapiriseringsforetak. Det går klart fram av proposisjonen at særlege forhold gjer seg gjeldande i forhold til verdipapiriseringsforetak. Foretaka vil ikkje vere underlagt tilsyn og kapitaldekningskrav mv. som er vanleg i forhold til finansinstitusjonar elles, jf. punkt 4.9.3 i proposisjonen. Grunngivinga støttar nettopp at det ikkje generelt sett er grunnlag for ein samtykkeregel som Stortinget har bede Regjeringa om å utgreie. I verdipapiriseringstilfella, der det er påvist eit særleg og spesielt behov, fann ein vidare berre å kunne foreslå ein regel om passivt samtykke.

Departementet har etter ei samla vurdering kome til at det ikkje er grunnlag for nokon regel om samtykke ved overdraging av lånefordringar mellom finansinstitusjonar. Departementet meiner at urimeleg pågåande inndrivingsmetodar best kan motverkast med reglar knytt til sjølve inndrivinga, og viser i den samanheng til forslaga i punkt 3 og 4 ovanfor.