3 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Flere har påpekt at de økonomiske konsekvensene for næringen og det offentlige er tilnærmet uberørt i utredningen. Dette er særlig fremhevet av Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening, NHO, og Næringsmiddelbedriftenes Landsforening, men også Kjøttbransjens Landsforbund, Norske Landbrukssamvirke, Norsvin, og Fiskeprodusentenes landsforening anser utredningen for mangelfull. Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening har påpekt at enkelte av Utredningsinstruksens bestemmelser ikke er forsøkt etterlevet av departementet. Landbruksdepartementet vil fremheve at den økonomiske utredningen av lovforslaget har vært påvirket av at disse spørsmål er en del av St.prp. nr. 1 (2001-2002). Departementet så det ikke som hensiktsmessig å gå ut med eksempler på hvilken effekt en gitt størrelse på avgiften ville ha, da dette kunne bli forstått som et konkret forslag, noe som ikke forelå på dette tidspunktet.

Fylkesmannen i Sør- Trøndelag, Kjøttbransjens Landsforbund, Norsk Landbrukssamvirke, Fiskeprodusentenes Landsforening, Norsvin, Næringsmiddelbedriftenes landsforening, Norges Bondelag og Norske Fiskeoppdretteres Forening er av den oppfatning at kostnadene tilknyttet driften av Statens dyrehelsetilsyn er et offentlig ansvar. Disse kostnadene skal ikke løftes over på næringen.Næringsmiddelbedriftenes Landsforening, Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening har fremhevet at det ikke er i strid med verken WTO- eller EØS-avtalen dersom driften av Statens dyrehelsetilsyn finansieres av statlige midler. Som det er fremhevet flere steder i proposisjonen, er det Landbruksdepartementets oppfatning at denne holdningen ikke lenger kan opprettholdes. Departementet vil hevde at det for fremtiden er naturlig at næringen selv tar del i betalingen av kostnadene forbundet med å trygge maten. Det et utvilsomt faktum at næringen selv ikke ville vært der den er i dag uten Statens dyrehelsetilsyn. Det fremstår som rimelig at næringen i dag selv tar et større ansvar for kostnadene tilknyttet Dyrehelsetilsynets arbeid. Statens næringsmiddeltilsyn fører tilsyn med at virksomheter som importerer, produserer, serverer og selger mat etterlever de til enhver tid fastsatte regler på området. De bidrar også til regelverksutvikling på området. Statens næringsmiddeltilsyn fullfinansieres med avgifter som er lagt på alle næringsmidler, unntatt vann, kjøtt og fisk. Dette innebærer at både produsenter og konsumenter er med på å betale de tiltak som sikrer helsemessig trygg mat.

Flere har påpekt det faktum at produsent og importør av fôr til husdyr vil skyve kostnaden over på næringen. I den grad slik økt kostnad kompenseres med økte målpriser vil det være forbrukerne som betaler til syvende og sist. I den grad målprisene ikke økes, vil næringen belastes. For havbruksnæringen vil dette belastes produsenten. En kompensering gjennom økte priser vil eventuelt hentes i markedet. For begge næringene er det fremhevet at de økte prisene vil gi dårligere konkurranseevne overfor utenlandske produsenter. Dette moment fremstår som særskilt for havbruksnæringen som i utstrakt grad forholder seg til det internasjonale frie markedet.

Norsk Felleskjøp, NHO, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening og Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening har påpekt at begrunnelsen for avgiften synes dårlig. I høringsbrevet ble det fremhevet at det synes hensiktsmessigat næringen tar en større del av utgiftene forbundet med driften av Statens dyrehelsetilsyn. Landbruksdepartementet viser til det som er sagt ovenfor om at næringen selv må ta del i kostnaden forbundet med å trygge dyrehelsen i landet, da det også er i deres interesse at den er så god som mulig.

Enkelte har påpekt at det er uklart hvilke tiltak som konkret er tenkt dekket av de nye midlene. Landbruksdepartementet hadde ikke full oversikt over tiltakene all den tid budsjettet ikke var klart.

Enkelte av høringsinstansene har påpekt at det ikke er samsvar mellom fiskesykdomslovens formål som er å forebygge, begrense og utrydde smittsom sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr og de tiltak som vi nevnte i høringsbrevet. De påpeker at det kan synes tvilsomt om de inndratte midlene faktisk kan brukes til tiltakene dersom de ikke ligger innenfor lovens formål. Landbruksdepartementet har etterkommet dette ved å foreslå å bruke de nye midlene på områder som klart faller innenfor lovens ordlyd. Midlene vil utelukkende bli brukt til tiltak som fremmer dyrehelsen.

Flere høringsinstanser fremhever at Landbruksdepartementet ikke har vurdert hvilke konsekvenser en slik avgift vil kunne få for fôrprodusenter og fiskeoppdrettere som begge kjemper i konkurranseutsatte internasjonale næringer. Det er blitt henvist til Innst. O. nr. 83 (1999-2000) side 3 i forbindelse med innføringen av gebyrbestemmelsen i oppdrettsloven § 14. Komiteen maner der til måtehold med hvilke utgifter næringen skal hefte for. Videre fremheves at en avgift til helsearbeid hos husdyr og akvatiske dyr kan føre til økte matvarepriser.

Det fremheves av enkelte høringsinstanser at Landbruksdepartementet bør vurdere å innføre hjemmel til å kreve gebyr fremfor avgift.

Landbruksdepartementet vil peke på at konsekvensene av avgift er viktig å klargjøre, både med tanke på virkningene for ulike aktører i næringen og for matvareprisene. Departementet har fulgt opp dette gjennom de vurderinger som er gjort knyttet til forslagene i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Landbruksdepartementet har videre kommet til at en avgift er vesentlig mindre administrativt belastende for alle parter enn en gebyrordning.