4 ORGANISASJON OG ØKONOMISK/ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Regjeringen har i sin vurdering av alternative organisasjonsmodeller bl.a. lagt til grunn:

• at fondet må ha en forretningsmessig frihet og en viss uavhengighet i forhold til politiske myndigheter i løpende saker

• at det samtidig skal være en del av den norske bistandspolitikken, med de behov dette gir for at myndighetene kan gå inn og gi overordnede styringssignaler samt ha mulighet til raskt å kunne endre disse ved behov

• at fondet må organiseres slik at den norske stat ikke kan komme i ubegrenset ansvar

• at staten i siste instans har kontroll over fondets midler

• at fondet organiseres på en måte som gjør at det på rasjonelt vis kan forholde seg til den øvrige bistandsvirksomheten.

Flere av ovennevnte hensyn er kryssende. Med ovennevnte utgangspunkt ble følgende alternativer for organisering vurdert:

• Forvaltningsorgan

• Aksjeselskap

• Statsforetak

• Stiftelse

• Virksomhet organisert ved særlov

Normalt ville man kunne avgrense ansvaret knyttet til investeringer i næringsvirksomhet ved bare å engasjere seg i selskaper med begrenset ansvar. Ved investeringer i utviklingsland gjør det seg imidlertid gjeldende særlige forhold som kan tilsi at staten bør ha en ytterligere barriere mot at krav som har tilknytning til et prosjekt det er investert i, gjøres gjeldende mot statskassen.

I mange utviklingsland er det vanskelig å skaffe seg full oversikt over gjeldende lover og regler for privatrettslige forhold. I mange land er likeledes lovverket mangelfullt utviklet. En investering som fondet går inn i må imidlertid forholde seg til det lovverk, godt eller dårlig, som eksisterer i det land hvor investeringen finner sted. Dette kan ikke fravikes ved avtale eller liknende. Under slike forhold kan det oppstå situasjoner som gir kreditorer, eventuelt et selskaps konkursbo, adgang til å rette krav mot deltakerne som går ut over det de har skutt inn i selskapet. Slike forhold vil særlig kunne ha betydning ved ansvar utenfor kontraktsforholdet. Hvis fondet er organisert på en måte som innebærer at staten er juridisk, økonomisk og politisk direkte ansvarlig for fondets virksomhet, vil et slikt krav kunne rettes mot den norske stat. Er fondet et eget rettssubjekt, vil kravet måtte rettes mot fondet som staten ved lov ikke hefter for, slik at deltakeransvar ikke kan gjøres gjeldende mot statskassen.

Mot ovennevnte bakgrunn passer hverken organisasjonsformen forvaltningsorgan eller statsforetak, da de innebærer ubegrenset ansvar for staten.

Stiftelsesformen har Regjeringen heller ikke funnet hensiktsmessig, da loven om stiftelser både setter begrensninger på Regjeringens instruksmyndighet overfor styret og begrenser statens mulighet til å oppløse stiftelsen og tilbakeføre midlene til staten. Aksjeselskapsformen er den av de etablerte organisasjonsformene som best kunne ivareta ovennevnte kryssende hensyn. Men også aksjeselskapsformen har sine begrensninger i forhold til de ulike behov et fond må fylle. Aksjeselskapsformen og lovgivningen knyttet til denne, er utviklet med tanke på avkastning som viktigste målsetting. Hittil er også statsaksjeselskapsformen konsentrert til der det har vært snakk om direkte statlig engasjement i industri- og anleggsvirksomhet, eller andre aktiviteter av ren kommersiell karakter.

Regjeringen har derfor kommet til at det mest hensiktsmessige er å organisere fondet gjennom en særlov som gjør det mulig å spesialregulere forholdet mellom fondet og myndighetene. Tidligere har denne organisasjonsformen bl.a. vært brukt i forbindelse med opprettelsen av Statens Banksikringsfond i 1991, Postbanken i 1992 og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1992.

Et gjennomgående trekk ved de institusjonene som er opprettet ved særlov er at de driver virksomhet med et næringsmessig aspekt, men hvor virksomheten har en målsetting og formål som går ut over det rent kommersielle. Dette betyr på den ene side at det ikke er ønskelig med detaljstyring av virksomheten og at fondets styre skal ha ansvaret for den løpende behandling av enkeltsaker. På den annen side tilsier det forhold at virksomheten drives ut fra en overordnet målsetting som ikke er rent kommersiell, at politiske myndigheter gis mulighet til å fastsette mål og rammer for virksomheten og til raskt å kunne endre disse rammene hvis situasjonen tilsier det. Som andre sammenliknbare særlovselskap vil fondet fullt ut være finansiert gjennom statskassen.

Regjeringen har i forbindelse med organiseringen gjennom særlov vurdert muligheten for å legge administrasjonen av fondet til SND. SND er tenkt tillagt forvaltningsansvaret for h.h.v. investeringsfondet for Nord-Vest Russland og investeringsfondet for det øvrige Øst-Europa. Fondet skal imidlertid være en integrert del av bistandsvirksomheten og være fullt ut finansiert over bistandsbudsjettet, og dets aktiviteter må ses i sammenheng med andre aktiviteter på bistandsbudsjettet. Mot denne bakgrunn har Regjeringen funnet det mer hensiktsmessig at fondet organiseres som en egen juridisk enhet med begrenset egen administrasjon. Ansvaret for den løpende prosjektforberedelse vil bli tillagt NORAD. Dette forholdet vil bli regulert gjennom en egen avtale mellom fondet og NORAD. Fondet vil likeledes etter behov kunne kjøpe inn tjenester fra andre relevante miljøer. Ovennevnte løsning er mest formålstjenlig ut fra ønsket om å gjøre administrasjonen av fondet mest mulig kostnadseffektiv. Erfaringene fra andre land, herunder de nordiske, tilsier imidlertid at de administrative utgiftene forbundet med et fond av nevnte karakter er høye, sett i forhold til ordinære finansinstitusjoner. Dette følger av fondets risikoprofil, særlig m.h.t. landvalg og medvirkning på eiersiden, noe som krever en tett oppfølging.

Fondet vil ledes av et styre som utnevnes i Kgl. resolusjon fremmet av Utenriksdepartementet. Styret vil være ansvarlig for fondets virksomhet. Departementet vil i vurderingen av styresammensetningen legge vekt på både nærings- og bistandsmessig innsikt og bakgrunn. Fondet vil være regnskapspliktig med mulighet for Riksrevisjonen til selv å foreta regnskapsundersøkelser.

Regjeringen legger til grunn at NORFUND ikke bør være skattepliktig, på samme måte som Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), jf. skatteloven § 26 e. Formålet er for begge institusjoner å fremme og utvikle levedyktig virksomhet ved yting av lån og garantier. SND har sitt virkeområde i Norge, mens NORFUND skal ha sitt virkeområde i utviklingsland. Det fremmes derfor forslag om endring i skatteloven ved en tilføyelse til skattelovens § 26 bokstav e, om at Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland skal være unntatt for skatteplikt. Selskapet skal være operativt fra 1. januar 1997, og lovendringen bør derfor gjelde fra og med inntektsåret 1997.

Det vises til utkast til skattelovens § 26 første ledd bokstav e.

Det foreslås at fondet evalueres etter fire års drift.

Forøvrig bygger forslaget til vedlagte lovtekst på teksten for andre særlovselskaper.

Regjeringen legger opp til at fondet skal finansieres fra bistandsbudsjettet. En første kapitalisering er foreslått i høstens omfordelingsproposisjon på bistandsbudsjettet. Det vil være aktuelt å bygge opp fondets kapital gjennom de ordinære budsjettbehandlinger. Fondsmidlene vil bli plassert som kontolån i statskassen. Rentene vil bli tillagt fondet og vil kunne disponeres til investeringer i prosjekt. Tap som følge av fondets prosjektaktiviteter vil bli dekket ved nedskrivning av en tapsavsetning som pga. fondets høye risikoprofil vil utgjøre minst 25% av fondets kapital.

Nærmere instruks for fondet vil bli fastlagt gjennom Kgl. resolusjon.