3 Gjeldende rett

3.1 Gjeldsforhandlinger

Landbruksbankloven inneholder ingen skranker for bankens adgang til å delta i gjeldsforhandlinger etter konkursloven og gjeldsordningsloven. Det sentrale spørsmålet blir da om banken som ledd i sin deltakelse i slike forhandlinger kan samtykke i ordninger som innebærer at skyldneren enten får utsettelse med betalingen av sin gjeld eller ettergitt denne helt eller delvis. Det er da naturlig å ta utgangspunkt i spørsmålet om banken kan gi betalingsutsettelse eller ettergi kravet om tilbakebetaling av lån m.m. utenfor gjeldsforhandlinger. Dersom banken kan samtykke i slik betalingsutsettelse eller ettergivelse, må den også kunne gjøre dette som ledd i gjeldsforhandlinger. Derimot gjelder ikke nødvendigvis det motsatte. Iallfall i teorien kan man tenke seg den ordningen at banken bare kan gi et samtykke som nevnt dersom dette skjer som ledd i nærmere bestemte former for gjeldsforhandlinger.

3.2 Betalingsutsettelse

Landbruksbankloven § 18 fastslår at banken kan «kreve lånet innfridd helt eller delvis, eller fastsette nye lånevilkår for den del av lånet som står igjen», dersom renter eller avdrag ikke er betalt i rett tid eller det foreligger annet mislighold av nærmere angitt art. Motivene til bestemmelsen gir ikke nærmere veiledning om tolkningen.

Passusen «fastsette nye lånevilkår» er meget vid. Per Christiansen, Norsk Pengerett (1987), s. 483 antar at bestemmelsen gir Landbruksbanken «rett til å fastsette nye vilkår som er strammere enn hva som følger av generelt fastsatte lånevilkår». Ordlyden åpner imidlertid også for at banken kan fastsette mindre stramme lånevilkår, for eksempel slik at skyldneren gis utsettelse med tilbakebetalingen.

Bakgrunnen for opprettelsen av Landbruksbanken var at den skulle bistå landbruksnæringen i den grad det private bankvesenet ikke tilfredsstilte næringens kredittbehov, jf. Ot.prp. nr. 39 (1963-64) s. 1. Dette er blant annet kommet til uttrykk i lovens § 2, der det heter at banken har som «oppgave å fremme norsk landbruk». Privateide banker vil normalt ha adgang til å imøtekomme en skyldner med betalingsvansker ved å endre lånevilkårene slik at de blir mindre stramme. For eksempel vil en privateid bank som oftest kunne gå med på en betalingsutsettelse når bankens egne utsikter til dekning ikke samtidig reduseres. Etter departementets oppfatning ville det i lys av formålet med loven være lite naturlig å tolke loven slik at Landbruksbanken skulle ha snevrere muligheter enn privateide banker til å bidra til en smidig løsning der skyldneren ikke makter å oppfylle sine låneforpliktelser overfor banken.

Departementet finner derfor at det er rom for å tolke § 18 slik at Landbruksbanken kan gi utsettelse med betaling av renter, avdrag og omkostninger når bankens egne utsikter til dekning ikke samtidig reduseres.

3.3 Ettergivelse av krav på tilbakebetaling av lån m.m.

Om landbruksbankloven § 18 også gir banken adgang til å ettergi krav på tilbakebetaling av lån m.m., er noe mer tvilsomt. Bestemmelsen fastslår at banken kan kreve lånet innfridd «delvis». Rent språklig er det mulig å tolke dette slik at banken kan ettergi kravet om tilbakebetaling av den delen av lånet som ikke kreves innfridd. Motivene til bestemmelsen gir som nevnt ikke nærmere veiledning om tolkningen.

I enkelte tilfeller er banken nødt til å avskrive restlån som tapt, for eksempel der skyldneren dør insolvent og eventuelt pantsatte verdier ikke dekker restgjelden. Slik avskrivning innebærer på sett og vis en form for «ettergivelse» av kravet på tilbakebetaling m.m. Ved opprettelsen av Landbruksbanken må det ha vært åpenbart for lovgiverne at det var fare for at Landbruksbanken ville komme til å gi lån til tapsbringende landbruksprosjekter, og at det ville være nødvendig for banken å avskrive noen lån som helt eller delvis tapt. Som nevnt ovenfor var bakgrunnen for opprettelsen av Landbruksbanken at den skulle bistå landbruksnæringen i den grad det private bankvesenet ikke tilfredsstilte næringens kredittbehov. Tanken var at banken skulle ha adgang til å gi lån som andre kredittinstitusjoner på grunn av risikovurderinger ikke var villige til å gi. Det må kunne legges til grunn at det da var forutsatt at Landbruksbanken i hvert fall skulle ha en begrenset adgang til å «ettergi» krav på betaling av renter og avdrag.

Det må imidlertid anses usikkert hvor vid denne adgangen er. Hensynene bak loven taler for at banken kan avskrive lånefordringer som tapt for eksempel i tilfeller der en konkurs vil gi dårlige utsikter til dekning for kreditorene og der delvis ettergivelse av kravet på tilbakebetaling av lånet m.m. kan gi håp om at skyldneren kan komme gjennom en vanskelig periode uten å bli slått konkurs. Privateide banker har en slik adgang i kraft av sin alminnelige kompetanse til å inngå avtaler, og det ville harmonere dårlig med lovens formål om Landbruksbanken skulle ha snevrere muligheter enn privateide banker til å bidra til en smidig løsning der skyldneren ikke makter å oppfylle sine låneforpliktelser overfor banken. På den annen side taler det mot denne tolkningen at den ikke er kommet klarere til uttrykk i lovteksten.

Departementet har etter dette kommet til at § 18 gir banken en viss adgang til å ettergi krav på betaling av renter, avdrag og omkostninger, men at det er usikkert hvor langt denne adgangen rekker.