5 Bestemmelsene om Flyktningnemnda

5.1 Forslaget til lovendringer alternativ 2

I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:

§ 5 tredje ledd skal lyde:

For øvrig gjennomføres loven av Kongen, departementet, Flyktningnemnda,Utlendingsdirektoratet, politiet og andre offentlige myndigheter. Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instanser skal ha etter loven.

§ 38skal lyde:

§ 38. Instruksjonsmyndighet ogoverprøving av vedtak.

På Flyktningnemndas sakområde, jfr. femte ledd, kan departementet instruere nemnda om lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.

For departementets instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsdirektoratet gjelder bestemmelsene i første ledd tilsvarende. For øvrig har departementet vanlig instruksjonsmyndighet.

Departementet kan instruere om prioritering av saker.

Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages til Utlendingsdirektoratet.

Klager over følgende vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet kan påklages til Flyktningnemnda:

1. Avslag på søknad om asyl som verken er innvilget med asyl eller tillatelse etter § 8 annet ledd, eller som bare er innvilget med tillatelse etter § 8 annet ledd.

2. Avslag på søknad om familiegjenforening fra riket fra asylsøkers familiemedlem som ikke selv søker asyl.

3. Avslag på søknad om avledet flyktningstatus, jfr. § 17 tredje ledd.

4. Avslag på søknad om reisebevis for flyktning.

5. Avslag på søknad om utlendingspass som omfattes av søknad om asyl.

6. Vedtak om at overføringsflyktning ikke gis status som flyktning, jfr. § 21 annet ledd.

7. Tilbakekall av innvilget asyl og i denne forbindelse tilbakekall og avslag på søknad om fornyelse av utlendingens arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, og tilbakekall og bortfall av bosettingstillatelse.

8. Tilbakekall og avslag på søknad om fornyelse av arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse når første gangs tillatelse er gitt etter § 8 annet ledd på grunnlag av søknad om asyl.

9. Tilbakekall og bortfall av bosettingstillatelse når første gangs tillatelse er gitt etter § 8 annet ledd på grunnlag av søknad om asyl.

10. Avslag på søknad om fornyelse av reisebevis for flyktning og inndragning av slikt dokument.

11. Avslag på søknad om fornyelse av utlendingspass og inndragning av slikt dokument, når første gangs søknad ble innvilget sammen med søknad om asyl.

12. Vedtak om at § 15 ikke er til hinder for å utvise en utlending.

For øvrig kan vedtak påklages til departementet.

Ny § 38 a skal lyde:

§ 38 a. Flyktningnemnda.

Flyktningnemnda avgjør som et uavhengig organ de klagesaker som er lagt til den i § 38 femte ledd.

Flyktningnemnda ledes av en direktør. Nemnda skal videre ha nemndmedlemmer i heltids- eller deltidsstilling. Direktøren og nemndlederne må fylle kravene til dommere og beskikkes på åremål av Kongen i statsråd. Åremålsperioden er seks år for direktøren og fire år for nemndlederne. Gjenoppnevning kan foretas for én periode.

Nemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av Kongen i statsråd etter forslag fra Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforening/Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. De oppnevnes for fire år. Gjenoppnevning kan foretas en gang. Vervet er frivillig. Suppleringer i løpet av perioden foretas av departementet etter forslag fra de samme instansene. Departementet kan løse et nemndmedlem fra vervet dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt, grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller selv ber om det. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.

Nemnda skal ha et koordineringsutvalg med en leder og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jfr. tredje ledd. De oppnevnes av departementet for fire år, fortrinnsvis blant dem som har erfaring med nemndarbeidet. Utvalget behandler spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas arbeid m.v.

Nemndas møter foregår for lukkede dører. Enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.

Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Flyktningnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Flyktningnemnda.

Ny § 38 bskal lyde:

§ 38 b. Behandlingsformer m.v. i Flyktningnemnda.

I den enkelte sak deltar en leder og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jfr. § 38 a tredje ledd, jfr. likevel annet ledd i paragrafen her. Den enkelte nemnd kan behandle flere saker.

En leder alene kan avgjøre klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må anses åpenbart grunnløse. Det samme gjelder anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Flyktningnemnda når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket. Under behandlingen av slik anmodning kan en leder beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger, dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken.

Nemnda bestemmer selv behandlingsformen. Saker som behandles etter første ledd, avgjøres ved flertallsvedtak, men ved stemmelikhet gjelder det resultatet som er gunstigst for klageren.

Klager som anmoder om det, har som hovedregel rett til å møte personlig og uttale seg i sak som behandles etter første ledd. Klagerens advokat eller en annen representant for klageren kan møte sammen med klageren. Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse. Nemnda kan gjøre unntak fra retten til å møte personlig bl.a. når klagen må anses grunnløs eller gjelder at søknad om asyl bare er innvilget med tillatelse etter § 8 annet ledd, avslag på søknad om reisebevis eller utlendingspass eller inndragning av slike dokumenter.

Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om behandlingsform og personlig fremmøte.

Kongen kan gi regler om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene.

§ 41 nytt niende og tiende ledd skal lyde:

Når Flyktningnemnda har truffet et vedtak som innebærer at utlending må forlate riket, kan den instruere politiet om å utsette iverksettingen. Utlendingsdirektoratet kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom slikt endelig vedtak på nemndas sakområde er truffet av direktoratet.

Flyktningnemnda kan instruere Utlendingsdirektoratet om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet på nemndas sakområde, når vedtaket innebærer at utlending må forlate riket.

5.2 Merknader til bestemmelsene

Til § 5 tredje ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.1.

I første punktum er Flyktningnemnda tatt med i oppregningen av de viktigste organene på lovens område.

Til § 38:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.2 og 2.5.3.

Første ledd gjelder departementets instruksjonsmyndighet overfor Flyktningnemnda. I henhold til første punktum kan departementet på nemndas sakområde instruere den om lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. Under pkt. 2.5.2 (1) er det redegjort for hva som ligger i «hensynet til rikets sikkerhet» og «utenrikspolitiske hensyn». Av annet punktum fremgår at departementet for øvrig verken kan instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.

Annet leddgjelder departementets instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsdirektoratet. Det fremgår av første punktum at på det sakområdet som kan påklages til Flyktningnemnda, har departementet den samme instruksjonsmyndigheten overfor Utlendingsdirektoratet som overfor nemnda, altså en svært begrenset myndighet. På alle andre sakområder har departementet den instruksjonsmyndigheten et overordnet organ ellers har i forhold til et underordnet, jf. annet punktum.

I tredje ledd gis departementet hjemmel til å instruere om prioritering av saker. Dette vil først og fremst skje gjennom å stille krav til saksbehandlingstid for ulike typer utlendingssaker. Det vises for øvrig til pkt. 2.5.2 (2).

Fjerde ledd er identisk med nåværende § 38 første punktum.

Femte ledd angir uttømmende Flyktningnemndas sakområde. Her er de av Utlendingsdirektoratets vedtak som kan påklages til nemnda, regnet opp i 12 grupper. Det vises til pkt. 2.5.3 (2), der det er gitt en nærmere beskrivelse av sakstypene. For alle sakene gjelder at behovet for beskyttelse i Norge må vurderes, eller i det minste at dette tidligere har vært vurdert i forhold til vedkommende utlending.

Nr. 1 gjelder selve asylsøknaden, mens nr. 2 til 5 er vedtak som treffes sammen med vedtaket i asylsaken. Dette innebærer at familiemedlemmer som fyller vilkårene for familiegjenforening og kommer sammen med asylsøkeren eller mens asylsøknaden er til behandling, jf. nr. 2, får tillatelse til opphold dersom asylsøkeren får det, og får avledet flyktningstatus dersom vilkårene for dette foreligger, jf. nr. 3. Får ikke asylsøkeren opphold i Norge, får familiemedlemmene avslag. Også vedtak i saker som nevnt i nr. 4 og 5 er en følge av vedtaket i asylsaken.

Nr. 6 gjelder vedtak om at overføringsflyktning ikke gis status som flyktning. Det dreier seg om et meget lite antall klager, idet de aller fleste overføringsflyktninger får flyktningstatus. Noen kan imidlertid være besluttet overført til Norge selv om det er på det rene at de ikke har behov for beskyttelseher, f.eks. fordi de uansett trenger omplassering etter årelange opphold i en leir. Disse vil i alminnelighet allerede før innreisen vite at Norge ikke anser dem som flyktninger i henhold til flyktningkonvensjonen.

Nr. 7 til 11 gjelder vedtak som innebærer at utlendingene fratas tillatelser eller reisedokumenter de tidligere har hatt, og som de ble innvilget på Flyktningnemndas sakområde. Selv om vurderingen av behovet for beskyttelse kan være lite fremtredende i en konkret sak, hører saken likevel under nemndas sakområde. Eks.: En utlending har lånt ut sitt reisebevis eller utlendingspass til bruk ved menneskesmugling, og Utlendingsdirektoratet har inndratt dokumentet, jf. nr. 10 og 11. Innehaveren vil fortsatt ha tillatelse til opphold i Norge, men må finne seg i å være uten reisedokument dersom nemnda opprettholder direktoratets vedtak.

Vedtak om utvisning hører under departementets sakområde. Det kan imidlertid ikke treffes slikt vedtak dersom den utlendingen som vurderes utvist, er vernet mot utsendelse i medhold av lovens § 15 første ledd. Det hører under nemnda å ta stilling til denne siden av en utvisningssak, jf. nr. 12.

Sjette ledd tilsvarer nåværende § 38 annet punktum. Henvisningen til forvaltningsloven kapittel VI om klage er imidlertid tatt ut som overflødig, jf. utlendingslovens § 32.

Til § 38 a:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.4.

Første ledd: Det vises til pkt. 2.5.2 om departementets instruksjonsmyndighet overfor nemnda og til pkt. 2.5.3 om nemndas sakområde.

Flyktningnemndas sakområde fremgår av § 38 femte ledd. Nemnda avgjør sakene som et uavhengig organ. Den kan verken instrueres av departementet om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelse av enkeltsaker, unntatt i helt spesielle tilfeller, jf. § 38 første ledd. Den politiske styringen med nemndas vedtak vil således hovedsakelig skje gjennom lov og forskrift. Departementet kan ikke be om å få seg forelagt enkeltsaker der avgjørelsesmyndigheten er lagt til nemnda og kan heller ikke omgjøre nemndas vedtak. Nemnda på sin side kan ikke forelegge saker for departementet eller regjeringen til uttalelse.

Derimot skal departementet kunne instruere nemnda om prioritering av saker, jf. § 38 tredje ledd. Departementet kan som overordnet myndighet instruere om organisatoriske og administrative forhold, herunder budsjettstyring m.m. I henhold til § 38 b siste ledd kan det gis bestemmelser om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene.

Det kan reises spørsmål om hvilken betydning Justisdepartementets tidligere avgjørelser skal ha når nemnda avgjør sakene «som et uavhengig organ». Det er ikke uten videre gitt at nemnda skal føle seg like bundet av departementets vedtak som departementet selv gjør. Nemnda skal foreta sin egen lovtolking og sin egen skjønnsutøvelse og vil etterhvert utforme sin egen praksis. Dette må naturligvis skje innenfor en rimelig forståelse av lov og forskrift og innenfor de lovbestemte rammene for skjønnet. Ved avgjørelsen av sakene vil forvaltningspraksis, særlig departementspraksis, være en rettskildefaktor av ikke ubetydelig vekt, og av større vekt jo mer fast og langvarig den har vært.

Dersom en avgjørelse av nemnda innenfor det frie skjønnet bryter med tidligere avgjørelser, blir det svært viktig at en eventuell ny praksis følges opp av nemnda. Rettssikkerhet innebærer bl.a. at like saker behandles likt, og det vil hvile et særlig ansvar på direktøren og nemndlederne for at denne siden av rettssikkerheten blir ivaretatt. I denne forbindelse vises det også til fjerde ledd og merknadene til bestemmelsene her.

Annet ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (1).

Av første punktumfremgår at Flyktningnemnda ledes av en direktør. I tillegg skal nemnda ha såkalte nemndledere i heltids- eller deltidsstilling, jf. annet punktum. Nemndledernes rolle i saksbehandlingen fremgår av § 38 b første og annet ledd. Både direktøren og nemndlederne må fylle kravene til dommere og beskikkes på åremål av Kongen i statsråd, jf. tredje punktum. At de må fylle kravene til dommere innebærer for det første at de har juridisk embetseksamen «med beste eller næstbeste karakter», jf. domstollovens § 54 annet ledd. De må i tillegg «være norske statsborgere, menn eller kvinner, som er vederheftige, og som ikke er fradømt stemmeret i offentlige anliggender», jf. domstollovens § 53 første ledd. Det synes også ønskelig at direktøren og/eller én eller flere av nemndlederne har dommererfaring. Direktøren bør i tillegg ha administrativ erfaring. Både direktøren og nemndlederne forutsettes sikkerhetsklarert.

Åremålsperioden er seks år for direktøren og fire år for nemndlederne, jf. fjerde punktum.For begge gjelder at gjenoppnevning kan foretas for én periode, jf. femte punktum.

Tredje ledd:Det vises til pkt. 2.5.4 (2).

Nemnda skal ha nemndmedlemmer, jf. første punktum.I likhet med hva som gjelder for direktøren og nemndlederne, skal nemndmedlemmene oppnevnes av «Kongen i statsråd», som innebærer forbud mot delegasjon.

Medlemmene skal oppnevnes etter forslag fra Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforening/Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. Bakgrunnen for valget av disse forslagsstillerne fremgår av de generelle merknadene, jf. pkt. 2.5.4 (2).

I likhet med hva som gjelder for nemndlederne, skal også nemndmedlemmene oppnevnes for fire år med adgang til gjenoppnevning én gang, jf. annet og tredje punktum. Vervet er frivillig, jf. fjerde punktum.

Suppleringer i løpet av perioden foretas etter forslag fra de samme instansene, jf. femte punktum. Da er det departementet som oppnevner dem.

Dersom det blir aktuelt for nemndmedlemmer å delta i behandlingen av sak som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet, må de autoriseres for den aktuelle beskyttelsesgrad. Det vises i denne forbindelse til domstollovens § 91 annet ledd.

Det kan oppstå forhold som gjør at et nemndmedlem bør kunne løses fra vervet som nemndmedlem i løpet av oppnevningsperioden. En bestemmelse om dette er tatt inn i sjette punktum.Det kan tenkes at departementet, etter ønske fra nemnda, vil løse et nemndmedlem fra vervet. Av bestemmelsen fremgår at dette kan skje dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt. Nemndmedlemmer har en taushetsplikt som det kan være straffbart å bryte, jf. femte ledd og merknadene til bestemmelsene her. I tillegg er det aktuelt at nemndmedlemmene må undertegne en taushetserklæring som går noe lengre enn taushetsplikten etter femte ledd. Dette kan f.eks. gjelde vurderinger knyttet til informasjon om forhold i andre land som ikke bør bringes ut til offentligheten. Brudd på taushetserklæringen vil ikke være straffbart, men bør etter omstendighetene kunne føre til at departementet løser vedkommende fra vervet som nemndmedlem.

Det kan også være aktuelt å løse et nemndmedlem fra vervet dersom vedkommende grovt har krenket andre plikter som følger av vervet. Som eksempel kan nevnes at medlemmet gjentatte ganger unnlater å møte til fastsatt tid uten gyldig forfall. For øvrig vil pliktene som følger av vervet bli gjort kjent for dem som oppnevnes.

Et nemndmedlem kan også selv be om å bli løst fra vervet. Bestemmelsen gir departementet adgang til å imøtekomme et slikt ønske.

I sjuende punktum er det gitt hjemmel til å gi nærmere regler ved forskrift. Det vises til pkt. 2.5.4 (2) når det gjelder hva det synes aktuelt å gi regler om.

Fjerde ledd:Det vises til pkt. 2.5.4 (3).

Av første punktum fremgår at nemnda skal ha et koordineringsutvalg som består av en av nemndlederne og fire medlemmer, ett fra hver av medlemsgruppene som er nevnt i tredje ledd. De oppnevnes av departementet for fire år, jf. annet punktum, blant dem som for øvrig er oppnevnt som nemndledere og medlemmer. Oppnevningen bør fortrinnsvis gjelde personer som har erfaring med nemndarbeidet. Dette vil ikke kunne gjøres fra starten, da ingen har slik erfaring, men bør tilstrebes etterhvert.

Av tredje punktumfremgår at koordineringsutvalget skal behandle spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas arbeid m.v. En viktig oppgave vil være å overvåke hvorvidt vedtak truffet av ulike nemnder er i samsvar med hverandre. I den grad dette skulle vise seg ikke å være tilfelle, må utvalget ta skritt til å få avklart hva som skal være praksis på det aktuelle området.

Femte ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (4).

Til opplysning er det sagt uttrykkelig i første punktumat nemndas møter foregår for lukkede dører. Uansett hvilken behandlingsform den enkelte sak undergis, dreier det seg om en forvaltningsmessig behandling. I tillegg kommer at det særlig for asylsøkere kan være av stor betydning at utenforstående ikke har rett til å være til stede, slik at de kan være trygge på at opplysninger i saken ikke blir kjent for uvedkommende.

Av annet punktum fremgår at enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda, har taushetsplikt etter forvaltningslovens §§ 13 til 13 e. Overtredelse av taushetsplikten er straffbart, jf. straffelovens § 121. Første ledd her lyder:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»

Til opplysning er det vist til straffelovens § 121 i tredje punktum.

Sjette ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (4).

Tvistemålslovens § 435 bestemmer at søksmål om lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøving av offentlig tjeneste bare kan reises mot staten, en kommune eller en offentlig innretning. Det samme gjelder søksmål om erstatningskrav, bortsett fra at slikt søksmål også kan reises mot en offentlig tjenestemann. I henhold til domstollovens § 191 er det statsministeren eller vedkommende statsråd «som tar imot forkyndelser og meddelelser» for staten, med mindre noe annet er bestemt ved lov.

I sjette ledd bestemmes det for det første at det er staten ved Flyktningnemnda som opptrer ved søksmål mot staten om lovmessigheten av nemndas vedtak etter utlendingsloven. Dette anses mest hensiktsmessig, da det er nemnda som både er ansvarlig for vedtaket og den instansen som kjenner saken.

Det bør også være nemnda som tar stilling til om søksmålet, eventuelt en begjæring om midlertidig forføyning i tilknytning til søksmålet, skal lede til utsatt iverksetting av vedtaket. Dette forutsetter at nemnda har instruksjonsmyndighet over politiet når det gjelder dette forholdet, jf. § 41 nytt siste ledd.

For det andre skal staten ved nemnda også opptre ved søksmål om erstatning som følge av nemndas vedtak etter utlendingsloven. Det bør være samsvar mellom søksmål om lovmessigheten av et vedtak og om erstatning som følge av vedtaket, idet det ville være lite hensiktsmessig om nemnda skulle forsvare vedtaket mens Justisdepartementet skulle forsvare staten i sak om erstatningskravet.

En sak kan bli bragt inn for et internasjonalt organ, f.eks. Den europeiske menneskerettighetskommisjon eller EFTAs overvåkingsorgan (ESA - EFTA Surveillance Authority). Disse organene vil forholde seg til staten som sådan og ikke til Flyktningnemnda. Det forhold at departementet ikke kan instruere nemnda om avgjørelsen av enkeltsak unntatt når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, innebærer også at departementet verken kan omgjøre nemndas vedtak eller pålegge nemnda selv å omgjøre vedtaket. Dette har igjen til følge at staten ikke kan inngå forlik for internasjonale organer. Nemnda kan imidlertid selv omgjøre sitt vedtak mens saken er til behandling i et internasjonalt organ og vil naturligvis rette seg etter et vedtak der. Dersom klageren gis medhold, kan det bli aktuelt for departementet å vurdere regelendring.

Til § 38 b:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.5 til 2.5.7.

Første ledd: Det vises til pkt. 2.5.5 (1).

I første og annet ledd er det gitt nærmere regler om behandlingsformene. I første punktumtas det utgangspunkt i at sakene behandles av en leder og fire medlemmer. Denne behandlingsformen er aktuell for alle typer saker. Det fremgår av annet ledd og merknadene til bestemmelsene her i hvilke tilfeller det kan være aktuelt med en annen behandlingsform. I annet punktumer det for ordens skyld opplyst at den enkelte nemnd kan behandle flere saker.

Annet ledd: Det vises til pkt. 2.5.6 (1) til (3).

I henhold til første punktumkan en klage avgjøres av en leder alene for det første når vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge. Bestemmelsen er til fordel for klageren, som må antas å få et positivt vedtak raskere enn om saken var blitt behandlet etter første ledd. Det vil dessuten være ressursbesparende at bar én person behandler slike saker.

For det andre kan en leder alene avgjøre en klage som må anses åpenbart grunnløs. Det ville være misbruk av ressurser å la en åpenbart grunnløs klage bli behandlet av fem personer.

I annet punktum er det bestemt at en leder alene også kan avgjøre en anmodning om omgjøring av et vedtak som er truffet av nemnda tidligere, når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket.

I tredje punktumer det gitt en bestemmelse om behandling av anmodninger om omgjøring av vedtak truffet av nemnda selv. Under behandlingen av slik anmodning skal en leder alene kunne beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger, dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken. Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår av de generelle merknadene under pkt. 2.5.6 (3). Bestemmelsen vil bidra til at endelige vedtak som innebærer at en utlending må forlate landet, kan bli iverksatt raskere i de tilfellene der utlendingen ikke fyller vilkårene for opphold.

Tredje ledd: Det vises til pkt. 2.5.5 (2).

Nemnda bestemmer selv hvilken behandlingsform den enkelte sak skal undergis, jf. første punktum.Nemnda kan gi interne retningslinjer om dette, f.eks. retningslinjer om at nærmere bestemte sakstyper kan avgjøres av sekretariatet. Når det gjelder saker som faller utenfor slike generelle retningslinjer, synes det hensiktsmessig at nemndlederne tar stilling til behandlingsformen etter at sekretariatet har lagt frem saken.

I annet punktum er det gitt regler om flertallsvedtak og stemmelikhet. Det vises til de generelle merknadene om dette, jf. pkt. 2.5.5 (2).

Fjerde ledd: Det vises til pkt. 2.5.7 (2).

Når Flyktningnemnda behandler en sak på den måten som er beskrevet i første ledd, foregår behandlingen alltid i møte. I slike tilfeller skal nemnda som hovedregel gi klager som anmoder om det, adgang til å møte nemnda og uttale seg i saken, jf. første punktum.Det er klageren personlig som i så fall gis adgang til å møte. Han eller hun skal ikke kunne sende en fullmektig i stedet. I annet punktumer det imidlertid opplyst at en advokat eller annen fullmektig kan møte sammen med klageren, jf. forvaltningslovens § 12.

Når klageren anmoder om det, må nemnda ta stilling til spørsmålet om personlig fremmøte. Også klager som ikke anmoder om det, kan imidlertid bli bedt om å møte personlig, idet nemnda skal sørge for at saken blir så godt opplyst som nødvendig før det treffes vedtak.

Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse, jf. tredje punktum. Dette kan f.eks. gjelde ektefellen til en utlending som klager over avslag på søknad om asyl, når vedkommende ikke selv har søkt asyl.

I fjerde punktum er det gjort unntak fra hovedregelen om rett til personlig fremmøte i de oppregnete tilfellene. Nemnda kan gi klageren adgang til å møte personlig også i disse tilfellene. På den andre siden kan nemnda avslå en anmodning om å få møte personlig også i andre tilfeller, jf. «bl.a.».

Fordi det før nemnda settes må tas stilling til om klageren skal gis adgang til å møte personlig, må nemndlederen ta denne beslutningen. Klageren innkalles i så fall til det tidspunktet da saken skal behandles av nemnda og må få beskjed i rimelig tid på forhånd. Det forutsettes at en klager møter for nemnda når vedkommende er gitt adgang til det, fordi dette innebærer at nemnda mener personlig fremmøte kan ha betydning for avgjørelsen av saken. Det vil derfor ikke tale til vedkommendes fordel om han eller hun ikke møter eller ikke ønsker å møte. Dersom en klager har gyldig forfall i henhold til reglene som gjelder for en part i sak for domstolene, bør saken utsettes. Det bør imidlertid ikke gjelde noen absolutt regel om dette, idet andre hensyn kan tale for at avgjørelsen av saken ikke blir utsatt, men det bør i så fall være en forutsetning at saken anses godt nok opplyst uten at klageren har fått anledning til å uttale seg.

Når klageren møter, skal vedkommende uttale seg i saken. Det er nemnda som bestemmer hva han eller hun skal uttale seg om. Klageren må svare på spørsmål fra nemnda, men kan også gis anledning til å si noe vedkommende selv måtte ønske å tilføye. Nemnda kan beslutte at klageren ikke får fremlegge hele saken sin muntlig, idet saksforholdet skal være utredet på forhånd.

Klageren skal bare være til stede i forbindelse med sin egen uttalelse. Tolk skal benyttes i den utstrekning det er nødvendig for at klageren skal forstå og bli forstått.

Femte ledd: Beslutninger om behandlingsform og personlig fremmøte er prosessledende beslutninger som ikke er såkalte enkeltvedtak, og de kan derfor etter vanlig praksis ikke påklages. Til opplysning er dette sagt uttrykkelig i femte ledd.

Sjette ledd: Utlendingsloven inneholder en generell forskriftshjemmel i § 59. I tillegg er det gitt forskriftshjemler i en rekke andre paragrafer i loven. I sjette ledd er det gitt en særskilt hjemmel til å gi regler om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene. Det kreves ikke at reglene gis ved forskrift. Det følger av forvaltningsloven i hvilke tilfeller reglene må gis i forskrifts form. For øvrig gir bestemmelsen hjemmel til å gi regler som nevnt i instruks for nemnda. I tillegg kommer at utlendingslovens saksbehandlingsregler, jf. særlig kapittel 6, selvsagt vil gjelde også for nemnda.

Til § 41 niende og tiende ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.4 (5).

Justisdepartementet har full instruksjonsmyndighet i iverksettingsfasen med mindre noe annet blir uttrykkelig bestemt i loven. I niende ledd første punktum fastslås det at klagenemnda kan instruere politiet om å utsette iverksetting av vedtak truffet av nemnda som innebærer at utlending må forlate riket. Bestemmelsen får bl.a. til følge at det vil være nemnda som må beslutte om iverksettingen av et vedtak skal utsettes, eller ikke utsettes, når det kommer inn en omgjøringsbegjæring der det hevdes å foreligge nye opplysninger i saken, ny dokumentasjon m.m. Tilsvarende gjelder når det i tilknytning til et søksmål begjæres midlertidig forføyning. Da må nemnda beslutte om iverksettingen av vedtaket skal utsettes til retten har tatt stilling til dette spørsmålet. Det vises også til merknadene til § 38 a sjette ledd.

Av annet punktum fremgår at når Utlendingsdirektoratet har truffet et endelig vedtak på Flyktningnemndas sakområde som innebærer at utlending må forlate riket, er det direktoratet som kan instruere politiet om å utsette iverksettingen. Et vedtak som nevnt vil være truffet når Utlendingsdirektoratets vedtak ikke blir påklaget.

Tiende leddgjelder nemndas instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsdirektoratet. Dersom direktoratet på nemndas sakområde har truffet et vedtak som innebærer at utlending må forlate riket, skal nemnda kunne instruere direktoratet om å utsette iverksettingen. Dette vil for det første gjelde vedtak truffet av direktoratet i første instans, når vedtaket er blitt endelig fordi det ikke er påklaget. For det andre vil det gjelde vedtak som er påklaget, men der direktoratet ikke har gitt klagen oppsettende virkning eller ennå ikke har tatt stilling til dette spørsmålet.