7 Merknader til forslagene
7.1 Merknader til endringene i lov 22. mai 1902 nr. 10 almindelig borgerlig straffelov
Til § 201 nytt annet ledd
Det foreslås et nytt annet ledd som presiserer at handlingene som nevnt i § 201 bokstav a til c er straffbare også når de forøves «overfor» noen gjennom bruk av elektronisk kommunikasjon. Presiseringen skal ikke gi grunnlag for en antitetisk tolkning av hva som omfattes av § 201 eller andre straffebestemmelser.
«Elektronisk kommunikasjon» må forstås på samme måte som i lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 1-5 nr. 1, det vil si overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel i et system for signaltransport.
Det følger av bokstav b og c at handlingen må være forøvet «overfor» noen, det vil si overfor bestemte personer. Handlingen vil ikke anses som foretatt «overfor» noen dersom den seksuelt krenkende atferden gjøres tilgjengelig på generell basis, for eksempel på en internettside.
Til ny § 201 a
Bestemmelsen rammer det å møte frem til en avtale med et barn under 16 år med forsett om å begå handlinger som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd.
Selv om bestemmelsen særlig er begrunnet i den økte risikoen for overgrep som nye former for kommunikasjon har medført, er gjerningsbeskrivelsen teknologinøytral. Det er dermed ikke avgjørende på hvilken måte den voksne og barnet har kommet i kontakt eller avtalt at de skal møtes. Derimot må selve det avtalte møtet gjelde et fysisk møte.
Bestemmelsen rammer ikke bare forutgående kontakt som har skjedd på internett. Den vil også kunne ramme tilfeller der kontakten har oppstått gjennom tilfeldig bekjentskap, for eksempel et møte i svømmehallen eller i en musikkforretning. Dersom det på basis av et slikt møte avtales et nytt møte eller utveksles telefonnumre, e-postadresser eller lignende som siden leder til en avtale om et møte, kan dette dekkes av bestemmelsen. Bestemmelsen er i utgangspunktet heller ikke begrenset til møter mellom personer som ikke har annen naturlig tilknytning til hverandre. Den rammer også tilfeller der den voksne og barnet kjenner hverandre fra før, for eksempel som naboer eller fra fritidsklubben. Det avgjørende er at det foreligger en avtale om et konkret møte, og at den voksne ved dette møtet har forsett om å begå et seksuelt overgrep mot barnet.
Begrepet «avtale» må tolkes vidt. Det er ikke nødvendig at det foreligger en eksplisitt avtale om å møtes. Det avgjørende må være at tiltalte har hatt en begrunnet forventning om å treffe barnet på et bestemt sted innenfor et bestemt tidsrom. Hvis barnet for eksempel har svart bekreftende på at det er alene hjemme en kveld og det var underforstått at tiltalte ville avlegge et besøk, vil dette tilfredsstille kravet om avtale i lovteksten.
En avtale om å møtes forutsetter normalt forutgående direkte kontakt mellom barnet og tiltalte, men det trenger ikke være tilfellet. En avtale kan også inngås gjennom tredjepersoner, for eksempel noen som barnet kjenner eller en fiktiv eller reell bekjent av tiltalte. Det kan tenkes at tiltalte har brukt forskjellige identiteter i kontakten med barnet, og at det derfor fremstår som om avtalen har blitt inngått med noen andre enn den personen som møter opp. Dette er ikke avgjørende for straffansvaret.
Det er uten betydning om det er barnet selv, tiltalte eller tredjepersoner som har initiert møtet. Det avgjørende er at et slikt møte er avtalt eller underforstått.
Straffansvar inntrer når tiltalte har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas. «Møtestedet» må forstås som det avtalte stedet på det avtalte tidspunktet. Om det er avtalt at møtet skal finne sted hjemme hos tiltalte eller et annet sted der han eller hun ellers naturlig befinner seg, må vedkommende anses for å ha møtt frem hvis han eller hun er på det avtalte stedet på det avtalte tidspunktet.
Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven § 40 første ledd. Med hensyn til fornærmedes alder, er det etter annet ledd i § 201 a tilstrekkelig med uaktsomhet. Aktsomhetsansvaret skal forstås likt som i straffeloven § 196 tredje ledd, det vil si at det gjelder en streng aktsomhetsnorm.
Tiltalte må ved møtetidspunktet ha forsett om å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd, det vil si seksuell omgang eller seksuell handling med barnet eller forlede barnet til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Ved tvil om hva forsettet omfatter, må her som ellers tvilen komme tiltalte til gode. Det kan for eksempel oppstå tvil om hvorvidt forsettet dekket seksuell omgang eller bare seksuell handling .
7.2 Merknader til endringene i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)
Til § 68 nytt sjette ledd:
Om bestemmelsen vises til de alminnelige merknader punkt 5.3. Som for saker som innledes for tingretten gjennom tiltale eller begjæring om tilståelsesdom, legges ankekompetansen i saker om fullbyrding av subsidiær frihetsstraff etter straffeloven § 28 b første ledd bokstav a til den myndighet som har fremsatt begjæringen, jf. straffegjennomføringsloven § 58 annet ledd, som legger denne myndighet til kriminalomsorgens regionale nivå. I de tilfeller hvor det er aktuelt å anke lagmannsrettens dom videre til Høyesterett, ligger imidlertid kompetansen til statsadvokaten i det distrikt som hadde ansvaret for den opprinnelige tiltale eller siktelse. I slike tilfeller må kriminalomsorgens regionale nivå sende saken til vedkommende statsadvokat med forslag om anke. Det er i siste punkt uttrykkelig sagt at loven § 310 tredje ledd gjelder, og det følger av dette at statsadvokatens anke må være truffet senest fire uker etter at lagmannsrettens dom ble mottatt av den i kriminalomsorgen som møtte under ankebehandlingen. På samme måte som mellom politiet og statsadvokaten blir det derfor nødvendig å legge opp rutiner som sikrer rask forsendelse til den ankekompetente myndighet.
Til § 76 femte ledd:
Bestemmelsens første punktum er endret slik at den gir tjenestemenn fra kriminalomsorgen rett til å møte ved begrenset anke i lagmannsretten i en sak hvor fullbyrding av den subsidiære fengselsstraff er begrunnet i andre vilkårsbrudd enn ny kriminalitet. Om begrunnelsen, og hvorfor møteretten ikke gjelder for Høyesterett, vises til de alminnelige motiver punkt 5.4.
Annet punktum gjør det klart at de rettigheter og plikter som i straffeprosessloven er tillagt påtalemyndigheten ved behandlingen av rettsspørsmål av den aktuelle karakter, gjelder tilsvarende for kriminalomsorgens tjenestemenn. Dette vil for eksempel være å sørge for stevning av domfelte, oversende saksdokumentene til forsvarer, ekspedisjon av ankeerklæringer mv.
Til § 332 siste ledd
Siste ledd endres slik at det går klart frem at paragrafen ikke gjelder for anke i saker som nevnt i straffeloven § 28 b første ledd bokstav a. Det vises til punkt 5.6 foran.
Til § 333 sjette ledd
Det føyes til et sjette ledd som slår fast at paragrafen ikke gjelder for anke i saker som nevnt i straffeloven § 28 b første ledd bokstav a, jf. punkt 5.6 foran.
Til § 455 første ledd nytt fjerde punktum
Bestemmelsen bestemmer at en avgjørelse om fullbyrding av dommer som helt eller delvis beslutter at den subsidiære fengselsstraff i en dom på samfunnsstraff skal fullbyrdes på grunn av andre vilkårsbrudd en ny kriminalitet, skal treffes av den myndighet i kriminalomsorgen som har kompetanse til å begjære omgjøring og beslutte anke. Reglene om hvordan innkalling til soning skal skje og de frister for gjelder for innkallingen, gjelder tilsvarende. For det tilfelle at det er nødvendig med avhenting til soning eller formell pågripelse for å hindre unndragelse, må kriminalomsorgen be om bistand fra påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 461 tredje ledd og § 171 første ledd nr. 1.
7.3 Merknader til endringen i lov 18. mai 2001 nr. 21 om straffegjennomføring m.v. (straffegjennomføringsloven)
Til § 58 annet ledd, nytt annet punktum:
I saker etter straffeloven § 28 b første ledd bokstav a er kriminalomsorgens regioner gitt begrenset straffeprosessuell kompetanse. Dette fremgår først og fremst av straffeprosesslovens bestemmelser, jf. §§ 68, 76 og 455. Siden kriminalomsorgens tjenestemenn primært forholder seg til straffegjennomføringsloven, og kompetansen til å begjære omgjøring ved vilkårsbrudd er regulert i straffegjennomføringsloven § 58, har departementet funnet det hensiktsmessig at hovedreglene om den straffeprosessuelle kompetanse også kommer til uttrykk her.
7.4 Merknader til endringene i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven)
Endringene i straffeprosessloven i endringsloven punkt II viser til bestemmelsene om samfunnsstraff i straffeloven 1902. Endringsloven del IV sørger for at henvisningene til reglene om samfunnsstraff blir tilpasset straffeloven 2005 når straffeloven 2005 § 102 nr. 4 trer i kraft. Om innholdet i endringene vises til merknadene i punkt 7.2.
7.5 Merknader til ikraftsettingsbestemmelsen
Endringsloven del I-III trer i kraft straks. Del IV trer i kraft fra samme tid som straffeloven § 2005 § 102 nr. 4 for øvrig trer i kraft.