3 Departementets vurderinger

3.1 Grunnlag for vederlag

I dag er det bare frekvenskapasitet til èn riksdekkende bakkebasert analog fjernsynskanal i tillegg til NRKs kanaler. Tradisjonelt er kringkastingskonsesjoner blitt tildelt uten vederlag til staten. Når samfunnet tillater frekvenskapasiteten utnyttet, gir det økonomisk vinning hos konsesjonæren. Konsesjonærene har fått rett til å utnytte en knapp ressurs og har på denne måten indirekte fått overført en økonomisk verdi fra fellesskapet. Konsesjonærene bør på dette grunnlaget tjene felles samfunnsinteresser gjennom først og fremst å oppfylle visse allmennkringkastingsforpliktelser og i tillegg betale vederlag til staten. Stortinget var som nevnt enig i at det skal kreves vederlag for fjernsynskonsesjonen ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 2 for 2000-2001.

Liknende betraktninger sluttet Stortinget seg til da det ble besluttet å avgiftsbelegge tillatelsene til tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, jf. St. meld. nr. 24 (1999-2000) Om tilgang til mobilnett og om innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon og Innst. S. nr. 146 (1999-2000). Departementet viser også til at flere andre europeiske land med samme begrunnelse har pålagt konsesjonærer til riksdekkende fjernsyn økonomiske forpliktelser, jf. kap. 2.

3.2 Hjemmel for vederlag

Departementet har vurdert om kringkastingsloven § 2-1 gir hjemmel til å kreve vederlag ved konsesjonstildeling. Etter denne bestemmelsen kan departementet sette vilkår for konsesjonen.

Konsesjonærene kan i en viss utstrekning forpliktes til ytelser til Norsk Filmfond og liknende formål som har tilknytning til loven. For å avskjære tvil om hjemmelsgrunnlaget foreslår departementet at det klart fremgår av lovteksten at det kan kreves vederlag ved tildeling av konsesjon til riksdekkende reklamefinansiert kringkasting.

Departementet foreslår at ytelsen kalles vederlag, ikke avgift slik departementet opprinnelig foreslo, fordi dette samsvarer bedre med Stortingets budsjettvedtak, jf. Stortingets behandling av Budsjett-innst. S. nr. 2 for 2000-2001. Departementet legger til grunn at inntekter som innhentes ved tildeling av konsesjon til kringkasting hvor konsesjonæren gis rett til utnytting av begrensete frekvensressurser, ikke er skattevedtak etter Grunnloven § 75 a når inntektene øremerkes audiovisuelle formål. Det innebærer at slike vedtak ikke må fastsettes av Stortinget i årlige budsjettvedtak, men kan fastsettes i medhold av den foreslåtte bestemmelsen. Bestemmelsen sikrer også at kringkastingsloven ikke er til hinder for innhenting av andre inntekter til staten fra konsesjonærene.

Etter departementets vurdering bør hjemmelen til å kreve vederlag ved tildeling av konsesjon til riksdekkende reklamefinansiert kringkasting gjøres generell, fordi tilsvarende hensyn som tidligere nevnt, jf. pkt. 3.1, i hovedsak også vil kunne gjøre seg gjeldende for riksdekkende reklamefinansiert radio og digital kringkasting i bakkenett. Departementet ser det som naturlig også å innhente inntekter fra ny konsesjon for riksdekkende reklamefinansiert radio. Departementet har ikke tatt stilling til om det bør kreves vederlag ved tildeling av konsesjon til riksdekkende digitale kringkastingssendinger i bakkenettet, men mener det er hensiktsmessig at hjemmelen gjøres generell for riksdekkende reklamefinansiert kringkasting. Departementet vil på en egnet måte komme tilbake til Stortinget med spørsmålet om vederlag eventuelt bør kreves ved tildeling av konsesjon til riksdekkende digitale kringkastingssendinger i bakkenett.

Departementet foreslår en endring i kringkastingsloven § 2-1 andre ledd om at departementet kan fastsette og innkreve vederlag ved tildeling av kringkastingskonsesjoner. Nærmere utforming av vederlagets størrelse, vederlagsplikten, innkreving, kontroll, m.v. bør kunne fastsettes i forskrift. Departementet foreslår at adgangen til nærmere regulering av vederlagsplikten i forskrift presiseres i loven § 2-1 andre ledd.