5 Økonomiske og administrative konsekvenser

5.1 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige, uttaler Banklovkommisjonen i punkt 6.2 s. 61:

«Etter kredittkjøploven § 28 kan Kongen gi forskrifter om hvordan opplysningsplikten etter §§ 4, 5 og 6, jf. § 27a, skal oppfylles. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil ikke forslaget til lovendringer innebære behov for utfyllende regulering i form av forskrift. Det påregnes derfor at lovgivningsmyndighetene ikke blir påført noe merarbeid i denne sammenheng.

Kredittilsynet kan i henhold til kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 7 pålegge institusjoner det har tilsyn med å rette på forholdet dersom en institusjons organer har handlet i strid med sine plikter etter lovgivningen. Det antas at innføringen av en frarådningsplikt i kredittkjøploven på samme måte som i finansavtaleloven § 47, ikke vil innebære særlig merbelastning for Kredittilsynet utover den kontroll og det tilsyn som allerede føres. Banklovkommisjonen antar derfor at de regler som foreslås ikke vil føre til økt ressursbruk for Kredittilsynet i forhold til gjeldende situasjon.

Tvist om forståelsen av de lovregler som kommisjonen foreslår, vil kunne bli gjenstand for behandling ved de alminnelige domstoler eller Bankklagenemnda. Banklovkommisjonen antar imidlertid at antall søksmål for domstolene ikke vil øke som følge av forslaget til lovendringer.»

Ingen høringsinstanser har kommentert spørsmålet om økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at forslaget neppe vil ha særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Departementet vil videre vise til at forslaget i proposisjonen er noe modifisert sammenlignet med Banklovkommisjonens forslag, blant annet for å klargjøre innholdet i regelen. Etter departementets syn vil det redusere den rettslige usikkerheten og dermed sannsynligheten for tvister for Bankklagenemnda og domstolene.

5.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for det private

Om konsekvenser for private uttaler Banklovkommisjonen i punkt 6.3 s. 61-62:

«En vurdering av om kjøperen/kredittsøkeren skal frarådes å opprette kreditt, vil være et tilleggselement i den kredittvurdering som kredittyter allerede foretar ved en søknad om kreditt. Dette vil i noen grad kreve en omlegging av kredittyters rutiner, blant annet i form av utarbeidelse av en skriftlig frarådning som kan brukes i tilfeller der dette blir aktuelt. Dette vil medføre en kostnadsbelastning for kredittytere, men Banklovkommisjonen antar at den vil være svært begrenset.

Lovforslaget har som formål å hindre at forbrukere får alvorlige økonomiske problemer som følge av for stor gjeldsbelastning. Det vil samtidig innebære at institusjonene kan unngå tap på utestående kreditt i tilfeller hvor dette tidligere kunne skjedd, forutsatt at frarådningsplikten er overholdt og kredittsøkeren har valgt å følge frarådningen. Det kan således antas at gjennomføring av lovutkastet til en viss grad vil kunne redusere antall mislighold og dermed redusere institusjonenes tap. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det imidlertid usikkert hvor store disse besparelsene eventuelt vil være.

I de tilfeller der selger er en annen enn kredittyter, innebærer forslaget at også selger vil kunne ha en frarådningsplikt. Selv om det ikke er selgeren som er den egentlige kredittyter, vil selger inngå i kredittordningen gjennom en egen avtale med kredittyter. Det fremgår foran i avsnitt 5.3.3 at dette først og fremst vil være aktuelt der andre forhold hos kjøper tilsier at vedkommende ikke bør gjennomføre kredittkjøpet. Dette er forhold som selger vil oppdage i forbindelse med den vanlige salgsprosessen. Det antas derfor at frarådningsplikten bare vil innebære en begrenset belastning på selger.

Lovforslaget har som nevnt til formål å hindre at forbrukere får alvorlige økonomiske problemer. En frarådning vil således kunne resultere i at forbrukeren velger å ikke ta opp kreditt, og dermed hindre at forbrukeren påtar seg en for stor gjeldsbelastning, eventuelt at forbrukeren må gjennom en gjeldsordning. Dette vil på sikt spare både forbrukeren og samfunnet for kostnader.»

Ingen høringsinstanser kommenterer direkte spørsmålet om økonomiske og administrative konsekvenser for private. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det ventelig vil være tale om mindre kostnader for kredittytere og selgere. Departementet viser i den forbindelse til at det nylig – ved hjelp av den såkalte standardkostnadsmodellen – har vært foretatt en kartlegging av økonomiske kostnader som følge av informasjonskrav i regelverk under Justisdepartementet. Kostnadene forbundet med frarådingsplikten beløper seg til om lag 4,4 millioner kroner. Det er med andre ord tale om et nokså beskjedent beløp, som uansett må veies mot den samfunnsmessige nytten av lovforslaget. Departementet peker på at frarådingsplikten kan lede til en noe mer restriktiv utlånspraksis, slik at kredittytere lider mindre tap. Videre kan det pekes på at det vil være samfunnsøkonomisk gunstig at forbrukere som ikke vil kunne betjene en kreditt, ikke tar opp denne. Dersom forbrukeren som følge av kredittopptaket får betalingsproblemer, kan det påføre samfunnet kostnader knyttet til økonomisk rådgiving, gjeldsordninger og økonomiske støttetiltak.