7 Orientering om at det inntil videre ikke er behov for å utferdige forskrifter om klageordninger etter vegloven

I Ot.prp. nr. 60 (1994-95) Om lov om endringer i veglov 21. juni 1963 nr. 23 foreslo departementet under omtalen av § 11 «at de nevnte forslag til endringer i hvem som skal være klageinstans presiseres i forskrifts form ved ny kgl. res. fastsatt i medhold av forvaltningsloven § 28 tredje ledd.» Samferdselskomitéens flertall sluttet seg til dette, jf. Innst. O. nr. 14 (1995-96).

Forskriftene skulle erstatte de eksisterende forskrifter fastsatt ved kgl. res. av 7. desember 1990 om hvilken styremakt som skal avgjøre klager over forvaltningsvedtak etter vegloven.

Hovedregelen for klageordningen for enkeltvedtak fattet etter vegloven følger forvaltningslovens system. Unntakene er hjemlet enten direkte i vegloven, eller i forskrift til denne. Dette gjelder klageordningen i avkjørselssaker, jf. vegloven § 40 og forskrifter til vegloven av 23. august 1988 som omhandler betaling av tilleggsavgift ved unnlatt betaling av bomavgift.

Departementet er etter en nærmere gjennomgang av klagesystemet etter vegloven kommet til at det ikke er behov for nærmere forskrifter for å presisere hovedregelen eller unntak som allerede går fram av enten vegloven selv eller forskrift til denne. Departementet finner det lite hensiktsmessig å innføre forskrifter om en klageordning som vil omhandle tilfeller som kun kan anses som teoretiske. Departementet ser imidlertid et behov for at det lages en veiledning som sammenfatter og informerer om hvordan klageordningen etter vegloven er. Dersom det skulle vise seg at gjeldende regelverk ikke er dekkende for alle klagetilfeller, vil departementet utarbeide de nødvendige forskrifter.