5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Markaloven vil fremfor alt være en miljølov, i det lovforslaget legger til rette for en helhetlig miljøforvaltning av Marka, med felles materielle regler for hele området og enhetlig forvaltningspraksis i markasaker.

Kommunene vil fortsatt være lokal markamyndighet og behandle de fleste saker etter markaloven i første instans. Samlet antas ikke dette å innebære økt saksmengde hos kommunene. Fylkesmannen i Oslo og Akershus blir klageinstans for alle kommunale vedtak etter loven. Fylkesmannen i Oslo og Akershus blir også klageinstans for saker vedrørende Marka som behandles etter skogbruksloven og markaforskriften. Departementet vil tilføre Fylkesmannen i Oslo og Akershus de nødvendige ressurser for å kunne sikre en tilfredsstillende organisering av disse nye oppgavene slik at det oppnås en enhetlig praksis i markasaker, samtidig som nødvendig kompetanse i slike saker sikres.

De enkelte fylkesmenn gis adgang til å avgi faglige uttalelser i forbindelse med saksbehandlingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Markaloven utvider dagens byggeforbud i Marka til også å gjelde for landbrukstiltak. Lovforslaget vil likevel ikke hindre fortsatt rasjonell drift av eksisterende landbruk i Marka.

Det vil videre bli vanskeligere å få tillatelse til bygging i Marka fordi kommunens reguleringsadgang begrenses. Dette vil kunne føre til færre søknader om bygging innenfor markagrensen. Lovforslaget vil ikke føre til økt byggepress for arealer utenfor Marka.

Loven vil gjelde foran eldre reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Dette kan føre til økt restriksjonsnivå i regulerte områder i Marka. Kommunene gis en frist på fire år til å bringe gjeldende planer i samsvar med markaloven.

Loven vil ikke innebære negative konsekvenser hverken for Markas hytteeiere eller fastboende. Hytter, boliger og annen etablert bebyggelse vil opprettholdes. Loven inneholder videre gode mekanismer for å muliggjøre nødvendige bygge- og anleggstiltak i tilknytning til denne type bebyggelse.

En del områder i Marka har i dag særskilte restriksjoner i form av vernevedtak etter naturvernloven, drikkevannsrestriksjoner, reguleringsplaner til særskilte båndleggingsformål (bevaring eller vern), militære restriksjoner mv. Slike vedtak og restriksjoner vil i utgangspunktet fortsette å gjelde etter sitt innhold i tillegg til markaloven. De kan imidlertid ikke innskrenke vernet etter markaloven.

Loven vil ikke medføre erstatningsansvar for staten, med et mulig unntak for erstatning ved vern av områder som særskilte friluftslivsområder. Slik erstatning kan kreves i henhold til alminnelige rettsgrunnsetninger.

I forhold til størrelsen på eventuelle erstatningssummer vil omfanget av produktiv skog i det aktuelle verneområdet være av vesentlig betydning. Ved full erstatning for produktiv skog, vil vern i medhold av bestemmelsen om særskilt vern maksimalt kunne gi en kostnad på ca. 1,8 millioner kroner pr. km2 inkludert prosesskostnader. Dette tilsvarer erstatningsnivået for naturreservater etter naturvernloven, jf. anslag i St.meld. nr. 25 (2002-2003). Anslaget forutsetter et strengt restriksjonsnivå, tilsvarende ved skogvern etter naturvernloven, dvs. totalforbud mot tømmerhogst. For mange arealer hvor særskilt vern er aktuelt vil verneverdiene kunne ivaretas også med noe skogbruksaktivitet. Erstatningsnivået vil følgelig variere ut fra graden av skogbruk som kan tillates. Dette vil redusere erstatningene i forhold til beregningene som er gjort ovenfor. Også det faktum at skogsdriften i Marka allerede er regulert av en egen markaforskrift vil bidra til et lavere erstatningsnivå. I tillegg kommer at arbeidet med skogreservater etter naturvernloven i stor grad er gjennomført i Marka. Det vil ikke fattes vedtak om særskilt vern i større utstrekning enn de til enhver tid gjeldende budsjettrammer tillater. De verdier man søker å ta vare på gjennom denne bestemmelsen, anslås nå å kunne ligge i størrelsesorden 1 % av det totale skogarealet i Marka. Det er lite sannsynlig at markaloven vil kunne utløse erstatningsbetingende restriksjoner for andre næringsvirksomheter enn skogbruk.

Statens naturforvaltning (SNO) vil bygges opp innenfor rammene av de til enhver tid gjeldende budsjetter. Det er i budsjettet for 2009 avsatt kr. 2 mill. på kap 1426 post 01 til oppsynsstillinger.

En opprettelse av Markarådet som loven gir adgang til, vil utløse behov for ressurser til drift. Beløpet anslås til kr. 3-400.000,- per år.