4 Saksbehandlingsreglene for besøksforbud
4.1 Bør ordningen med obligatorisk rettslig prøving av alle besøksforbud oppheves?
4.1.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett er det obligatorisk rettslig overprøving av besøksforbud. Dette gjelder både for vanlige besøksforbud og besøksforbud i eget hjem.
Etter straffeprosessloven § 222 a første ledd har påtalemyndigheten kompetanse til å beslutte besøksforbud i første hånd. Deretter skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten, jf. § 222 a siste ledd. Fristregelen betraktes som en ordensforskrift.
Da ordningen med besøksforbud ble innført, foreslo Justisdepartementet opprinnelig at kompetansen skulle legges til påtalemyndigheten alene. Departementet ga følgende begrunnelse for standpunktet i Ot.prp. nr. 33 (1993-1994) punkt 3.5 side 44:
«Langvarige innskrenkninger i den alminnelige bevegelses- eller handlefrihet som det her er snakk om, kan være inngripende i forhold til den enkelte. På den annen side antas det å kunne være behov for at spørsmålet om forbud tas opp omgående, f.eks etter en henvendelse fra offeret i en akutt situasjon, noe som tilsier at påtalemyndigheten bør ha kompetanse til å ilegge besøksforbud. Dette er ordningen i Sverige, hvor slike synspunkter ble tillagt stor vekt ved etableringen av ordningen, jf Ds Ju 1987: 13 side 29-30. Departementet er derfor, under noen tvil, kommet til at utvalgets skisse bør følges på dette punkt. Det understrekes i den forbindelse at påtalemyndighetens vedtak på et hvilket som helst tidspunkt kan bringes inn for retten.»
Regelen om obligatorisk rettslig overprøving ble tilføyd under behandlingen i justiskomiteen. Komiteen uttalte følgende om endringen (Innst. O. nr. 39 (1993-1994) side 11 – 12):
«Det er påkrevd med en ordning som gjør at et slikt forbud kan nedlegges uten ventetid. Samtidig er det viktig at rettssikkerheten er ivaretatt for den forbudet gjelder. Komiteen mener derfor at domstolen må ta den endelige avgjørelsen, men at påtalemyndigheten treffer foreløpig beslutning, og at denne beslutningen må bringes inn for retten snarest mulig og senest innen tre dager. Dersom påtalemyndigheten ikke finner å nedlegge besøksforbud, kan den person forbudet skal beskytte, begjære at spørsmålet på samme måte skal bringes inn for retten. Komiteen har etter dette i samråd med departementet endret lovutkastet på dette punkt.»
4.1.2 Nordisk rett
Ifølge den svenske lag (1988:688) om besöksförbud 14 §, skal beslutning om forbud som gjelder felles bosted, alltid oversendes retten. De øvrige besøksforbudene prøves bare av retten på begjæring. I dansk rett er ordningen at forbud mot å oppholde seg i eget hjem (bortvisning) kan kreves brakt inn for retten innen fjorten dager etter at forbudet er forkynt, mens andre typer besøksforbud (tilhold) bare kan påklages til statsadvokaten, jf. lov nr. 449 av 9. juni 2004 om bortvisning og beføjelse til at meddele tilhold m.v. § 6 stk. 3 og § 12 stk. 2.
4.1.3 Høringen i 2001
I høringsnotat 15. oktober 2001 reiste Justisdepartementet spørsmål om ordningen med obligatorisk rettslig overprøving burde oppheves. I samme høringsnotat foreslo departementet flere andre endringer av reglene om besøksforbud, blant annet egne bestemmelser om besøksforbud i eget hjem.
Femten høringsinstanser uttalte seg om ordningen med obligatorisk rettslig etterprøving. Seks av høringsinstansene, Frostating lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Dommerforeningen, Politiets fellesforbund, Politiembetsmennenes Landsforening og JURK, mente at ordningen med obligatorisk etterprøving burde avvikles for vanlige besøksforbud. Frostating lagmannsrett ønsket heller ikke obligatorisk etterprøving av besøksforbud i eget hjem.
Ni høringsinstanser, Barne- og familiedepartementet, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, riksadvokaten, Politidirektoratet, Drammen politidistrikt, Den Norske Advokatforening, Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Krisesentersekretariatet, ønsket at ordningen med obligatorisk rettslig overprøving skulle videreføres for alle besøksforbud. Barne- og familiedepartementet, Den Norske Advokatforening, Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Krisesentersekretariatet ville inkludere «negative» beslutninger.
På denne bakgrunn foreslo departementet å videreføre ordningen med obligatorisk rettslig overprøving, se Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) punkt 4.5.1.4 side 32, jf. lov 10. januar 2003 nr. 2.
4.1.4 Forslaget i høringsbrevet 27. juli 2007
Om bakgrunnen for at spørsmålet om rettslig overprøving av alle besøksforbud på nytt ble sendt på høring, vises til punkt 2.2. Endringsforslaget ble i høringsbrevet drøftet slik:
«Effektivitetshensyn kan tale for å oppheve ordningen. Domstoladministrasjonen har opplyst at det i 2006 ble registrert 2467 saker om besøks- eller kontaktforbud i landets tingretter. Departementet antar at en eventuell opphevelse av den obligatoriske overprøvingen særlig vil kunne føre til besparelser for tingrettene og påtalemyndigheten. (...)
Rettssikkerhetshensyn kan tale for å videreføre ordningen med obligatorisk rettslig overprøving. Et besøksforbud griper inn i bevegelses- og handlefriheten til den det er rettet mot. Videre er brudd på besøksforbud straffesanksjonert, jf. straffeloven § 342 først ledd bokstav c. Påtalemyndigheten kan beslutte besøksforbud uten at den det er rettet mot, har fått anledning til å uttale seg. Hensynet til kontradiksjon kan følgelig tale for at ordningen med obligatorisk domstolskontroll videreføres.
Etter departementets mening kan hensynet til rettssikkerhet langt på vei ivaretas ved at den som ilegges besøksforbud, kan begjære besøksforbudet brakt inn for retten. I tillegg kan hensynet til kontradiksjon sikres ved at det for eksempel stilles krav om at den som forbudet skal rette seg mot, gis anledning til å uttale seg før påtalemyndigheten treffer beslutningen. At besøksforbud i enkelte saker må besluttes omgående, kan tale mot sistnevnte løsning. Departementet foreslår derfor ikke å oppstille et slikt krav i lovteksten. (...)
Etter departementets mening kan det være grunn til å videreføre ordningen med obligatorisk rettslig overprøving for besøksforbud i eget hjem, selv om den oppheves for vanlige besøksforbud. Et forbud mot å oppholde seg i sitt eget hjem er en særlig inngripende form for tiltak som bør overprøves av retten. På den annen side kan ulike saksbehandlingsregler for ulike former for besøksforbud virke kompliserende.»
Departementet ba om høringsinstansenes syn på behovet for og hensiktsmessigheten av ulike saksbehandlingsregler for ulike former for besøksforbud. I tillegg ba departementet høringsinstansene om å anslå hvor tidkrevende rettslig overprøving normalt er, hvor ofte den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, stiller i rettsmøtet til behandling av besøksforbud, og hvor ofte tingretten kommer til samme resultat som påtalemyndigheten. Departementet ba også om tilbakemelding om høringsinstansenes erfaringer med rettslig overprøving.
4.2 Høringsinstansenes syn
Et klart flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om å oppheve ordningen med obligatorisk rettslig prøving av alle besøksforbud. Herunder er fjorten av femten domstoler positive til endringsforslaget. Blant disse er Sarpsborg tingrett som uttaler:
«Obligatorisk rettslig overprøving – i realiteten en etterfølgende legalitetskontroll – av ilagte besøksforbud er etter undertegnedes syn en nærmest meningsløs bruk av domstolenes ressurser. Dette er lite i samsvar med ellers vanlig tankegang om at den som er misfornøyd med en avgjørelse, kan bringe denne inn for domstolene til full overprøving. Den enkeltes rettssikkerhet bør være tilstrekkelig ivaretatt ved en ordning som foreslått – iallfall så lenge kravet ikke er gjenstand for siling. (...)
I domstolhverdagen belastes tingrettene med denne sakstypen i en grad som ikke står i rimelig samsvar med hva problemområdet tilsier. Med andre typer av frist- og hastesaker bør domstolene få slippe å måtte foreta automatisk overprøving av forbud. Mange av sakene er så vidt opplagte at dommeren ikke sjelden må forklare partene hvorfor saken er havnet i retten. At den siktede relativt ofte uteblir, sier også noe om det reelle behovet for dagens ordning med etterkontroll uten at noen har krevd det (eller trenger det).»
Samtidig uttaler tingretten at den har inntrykk av at politiet i mange tilfeller er for lettvinte når forbud utstedes, og at den egentlige vurderingen i stedet overlates til retten – nærmest som førsteinstans. Sarpsborg tingrett uttaler at det burde være en oppgave for riksadvokaten å stramme inn praksis på området.
Også Domstoladministrasjonen er enig i departementets forslag, selv om det i høringsuttalelsen også trekkes frem argumenter mot den foreslåtte endringen. Saker med parter som har felles barn nevnes som eksempler på saker som taler for fortsatt obligatorisk rettslig overprøving. Domstoladministrasjonen peker også på at den obligatoriske overprøvingen kan bidra til å styrke den tilsiktede virkningen av et besøksforbud.
Innenfor påtalemyndigheten støttes forslaget av Oslo statsadvokatembeter og Hordaland statsadvokatembeter. Ni av ti politidistrikter som har avgitt uttalelse, mener også at ordningen med obligatorisk overprøving av alle besøksforbud bør endres. Politidirektoratet er, i motsetning til i 2001, også blant dem som er positive til endringsforslaget. Som begrunnelse for sitt endrede standpunkt viser direktoratet til den erfaring politidistriktene nå har med ordningen. Juridisk Rådgivning for Kvinner – JURK, Krisesentersekretariatet, Politiets fellesforbund og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress støtter også endringsforslaget.
Nordmøre tingrett går mot forslaget. Tingretten mener blant annet at påtalemyndigheten iblant ilegger besøksforbud ukritisk og uhjemlet, noe som kan være et rettssikkerhetsproblem. Domstolen uttaler også følgende:
«Departementets forslag innebærer et godt stykke på vei en rettssikkerhetsgaranti. Vi er imidlertid usikre på hvordan ordningen vil virke i praksis. De fleste siktede – iallfall de som mener at et førerkortbeslag er uberettiget, møter i retten og taler sin sak. (...) Førerkortet er viktig og ikke den straff vedkommende kan få. Vi er også usikre på hvordan ordningen med samtykke fra den berørte vil fungere, ikke minst hvordan dette samtykket vil bli innhentet. Dette fordi det ofte er meget spinkel etterforskning i slike saker. Den som rammes av forbudet, er som regel ikke avhørt. Ordningen i førerkortsaker fungerer godt. Vi er ikke sikre på at malen er direkte overførbar til saker etter straffeprosessloven § 222 a.
Vår erfaring tilsier at det alternative forslaget om at den som rammes av forbudet, selv kan bringe saken inn for domstolene, ikke er tilstrekkelig. Vi opplever fra tid til annen at noen av disse personene, har gitt opp. Noen protesterer fra dag 1, mens andre overhodet ikke bryr seg., selv om forbudet er uberettiget. De bryr seg ikke der og da, men de «våkner» senere, også i barnefordelingssaker. Det er ikke slik at denne «kretsen» av personer alltid handler rasjonelt. De benytter ikke de midler loven har, for å hindre det som kan være et uberettiget besøksforbud.
Vårt budskap er at den virkelige verden er noe annerledes enn den departementet forutsetter, dvs. at de som rammes at et besøksforbud ofte ikke benytter de muligheter som finnes i lovverket for å hindre at forbud blir ilagt – selv om besøksforbudet er uhjemlet. Lovverket må tilpasses den virkelige verden og ikke omvendt. Eksemplene i vedleggene viser at den som er ilagt besøksforbud, ofte uteblir fra rettsmøtet. Vedkommende protesterer heller ikke mot forbudet selv om det er uberettiget. Vedkommende er ofte ikke engang avhørt av politiet. Vår erfaring er at ikke sjelden er anmeldelsen det eneste dokument i saken hvilket i seg selv utgjør et spinkelt grunnlag for et omfattende inngrep.»
I uttalelsen fra Asker og Bærum tingrett, som støtter endringsforslaget, opplyses det også at flere dommere ved embetet går inn for å beholde dagens ordning.
Innenfor påtalemyndigheten er riksadvokaten og Nordland statsadvokatembeter mot endringsforslaget. Riksadvokaten begrunner sitt standpunkt slik:
«Besøksforbud griper direkte inn i bevegelses- og handlefriheten til den forbudet retter seg mot. For mange er, eller oppleves, det også som personlig og sosialt stigmatiserende. Terskelen for å ilegge forbud er lav (grunn til å tro) og det kan besluttes uten at den som rammes, har fått anledning til å uttale seg. Brudd er straffesanksjonert. Rettssikkerhetsgarantiene må derfor være sterke, med saksbehandlingsregler som sikrer at avgjørelsene som fattes er velfunderte og riktige. Rett nok synes erfaringene å vise at påtalemyndigheten er relativt «treffsikre» i bruken og praktiseringen av straffeprosessloven § 222a. Og inntrykket er at domstolene i langt de fleste tilfellene, opprettholder beslutningene. På den annen side kan en ikke se bort fra den rettslige etterprøvingen virker disiplinerende og er en medvirkende årsak til at beslutningene er gjennomtenkte og velbegrunnede.»
Innenfor politiet er Gudbrandsdal politidistrikt negative til endringsforslaget.
Blant de høringsinstansene som har kommentert departementets forslag til lovendring, synes et knapt flertall å være enige med departementet i at det fortsatt bør være obligatorisk rettslig overprøving av besøksforbud i eget hjem. Et stort mindretall – tre domstoler, Domstoladministrasjonen, to statsadvokatembeter, ni politidistrikter og Krisesentersekretariatet – mener imidlertid det burde være samme saksbehandlingsregler for besøksforbud i eget hjem som for øvrige besøksforbud. Blant disse er også Gudbrandsdal politidistrikt, som i utgangspunktet er mot endringsforslaget.
De domstolene som har gitt tilbakemelding om tidsbruken forbundet med rettslig overprøving, har kommet med anslag som varierer fra 30 minutter til tre timer. Det er delvis uklart – og delvis varerier det – hvorvidt anslaget bare omfatter tiden som medgår til selve rettsmøtet, dommerens samlede tidsbruk per sak, eller domstolens samlede tidsbruk. I arbeidet med sin høringsuttalelse innhentet Domstoladministrasjonen uttalelser om tidsbruken fra fire tingretter og kom frem til at samlet gjennomsnittlig tidsbruk i disse domstolene var 3 ½ time per sak, hvorav en time gikk med til rettsmøtet. Ut fra den antakelse at de som samtykker i besøksforbud som regel ikke møter i retten, har Domstoladministrasjonen skjønnsmessig anslått at tidsbruken i disse sakene er omkring 2 ½ time. Ut fra sine beregninger og forutsetninger anslår Domstoladministrasjonen at en gjennomføring av høringsbrevets forslag til endring av saksbehandlingsreglene vil gi en effektivitetsgevinst i domstolene på 1259 timer per år, eller i overkant av et halvt årsverk.
Blant politidistriktene varierer også oppfatningen av tidsbruken forbundet med rettslig overprøving. Flere politidistrikter blant disse Telemark politidistrikt, Vestfold politidistrikt og Hordaland politidistrikt, gir uttrykk for at det medgår en del tid i forbindelse med rettslig overprøving, mens andre, som Gudbrandsdal politidistrikt, Rogaland politidistrikt og Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt, gir uttrykk for at deres tidsbruk i forbindelse med rettslig overprøving er begrenset.
Både tingrettene og politidistriktene har også noe varierende oppfatninger av hvor ofte den forbudet er rettet mot, og den det skal beskytte, stiller i rettsmøtet til behandling av besøksforbud. Både Hedmarken tingrett og Inderøy tingrett oppgir at den som forbudet retter seg mot, vanligvis møter. Tilsvarende gjelder for Aust-Agder tingrett som anslår at 80 prosent av disse møter. Et flertall av de domstolene som har kommet med anslag over oppmøteandelen, oppgir likevel at langt færre stiller i rettsmøtet. Både Oslo tingrett, Halden tingrett, Asker og Bærum tingrett, Nedre Romerike tingrett og Romsdal tingrett anslår at omkring halvparten av dem forbudet retter seg mot, møter. Også Sarpsborg tingrett oppgir at den forbudet retter seg mot, relativt ofte uteblir, mens Nordmøre tingrett anslår at 30-40 prosent ikke møter. Domstoladministrasjonens manuelle gjennomgang av totalt 150 saker om besøksforbud i to store og to små tingretter besluttet i 2006, viser at i gjennomsnitt 41 prosent av dem som forbudene retter seg mot, møter opp.
For så vidt gjelder oppmøtet blant dem som forbudet skal beskytte, er tilbakemeldingen fra tingrettene mer ensartet. Gjennomgående synes det å være slik at bare et mindretall av disse stiller i rettsmøtet. Oslo tingrett opplyser at den forbudet skal beskytte, møter regelmessig hvor saken gjelder eget hjem, ellers ytterst sjelden. Også Aust-Agder tingrett, Romsdal tingrett, Inderøy tingrett og Nedre Romerike tingrett uttrykker at den forbudet skal beskytte, sjelden møter. Asker og Bærum tingrett anslår at 25 prosent av disse møter, mens Hedmarken tingrett opplyser om en økende tendens til at det mest vanlige er at også den forbudet skal beskytte, møter. I sakene som Domstoladministrasjonen gjennomgikk, møtte i gjennomsnitt 17 prosent av dem som besøksforbudene skal beskytte.
Høringsinstansene er for øvrig stort sett enige om at de fleste besøksforbudene som påtalemyndigheten ilegger, opprettholdes av retten. I de sakene Domstoladministrasjonen har gjennomgått, var gjennomsnittlig omgjøringsprosent 20 prosent. Tallet inkluderer delvise omgjøringer, eksempelvis tilfeller hvor retten opprettholdt forbudet, men modererte det av hensyn til samvær med felles barn.
4.3 Departementets vurdering
Høringen i 2007 tilsier etter departementets oppfatning at saksbehandlingsreglene for besøksforbud bør endres slik at rettslig prøving heretter ikke skal være obligatorisk for alle besøksforbud. Departementet foreslår derfor å endre straffeprosessloven § 222 a.
Departementet legger etter høringen til grunn at de fleste besøksforbudene som ilegges av påtalemyndigheten, opprettholdes av retten, og at mange av dem som blir ilagt besøksforbud, unnlater å møte i retten. Dette tyder på at behovet for obligatorisk rettslig overprøving er begrenset.
Det er først og fremst effektivitetshensyn som taler for en lovendring. Hvor stor effektivitetsgevinsten vil være, er det vanskelig å beregne. For det første fører verken politiet, påtalemyndigheten eller domstolene tall for den samlede tidsbruken forbundet med rettslig overprøving i disse sakene. Oppfatningen blant høringsinstansene av hvor mye tid som medgår til rettslig overprøving, er da også delt. For det annet avhenger effektivitetsgevinsten av hvor mange av dem som ilegges besøksforbud, som vil velge å be om rettslig overprøving. Selv om det på denne bakgrunn er usikkert hvor stor effektivitetsgevinsten vil være, mener departementet at det er riktig og viktig å bidra til å redusere arbeidsmengden for politi, påtalemyndighet og domstoler der hvor det er mulig, slik at behandlingen av straffesaker blir mer effektiv.
Effektivitetshensyn kan innenfor straffeprosessen ikke vurderes isolert, men må fremfor alt vurderes opp mot rettssikkerhetshensyn. Riksadvokaten, som går imot endringsforslaget, peker i sin uttalelse på at brudd på ilagt besøksforbud er straffesanksjonert og at rettssikkerhetsgarantiene derfor bør være sterke. Departementet er enig i dette, men mener at forslaget til endring ivaretar hensynet til rettssikkerheten og balanserer de ulike hensynene på en god måte. De som ilegges besøksforbud, vil fortsatt ha en ubetinget rett til rettslig prøving av forbudet og fratas ikke noen prosessuell rettighet. Politiet vil i hvert tilfelle måtte spørre den som ilegges besøksforbud, om han eller hun ønsker å få forbudet prøvd i retten. I den grad muligheten for rettslig overprøving virker disiplinerende på påtalemyndighetens beslutninger om besøksforbud, slik riksadvokaten fremholder, kan departementet derfor ikke se at lovforslaget skulle føre til noen endring her.
De tilfellene hvor den som ilegges besøksforbud, vil si nei til rettslig overprøving, er det grunn til å tro at i stor grad faller sammen med de tilfellene i dag hvor vedkommende som ilegges forbudet, unnlater å møte i retten.
Det er for øvrig ikke noe nytt at handlinger i strid med politiets beslutninger, og som ikke har vært prøvd av retten, er strafflagt. Eksempelvis er det straffbart å føre førerkortpliktig motorvogn når politiet har besluttet midlertidig tilbakekall av føreretten med hjemmel i vegtrafikkloven § 33 nr. 3, selv om den mistenkte har samtykket i beslaget og det derfor ikke har vært prøvd av retten. Departementet nevner også at rettslig prøving av vilkårene for pågripelse i forbindelse med varetektssurrogater, kun foretas dersom den mistenkte krever det.
Som i høringsbrevet foreslår departementet ingen endring i saksbehandlingsreglene for besøksforbud i eget hjem. Mange høringsinstanser har sagt seg enige med departementet i at slike besøksforbud er så vidt inngripende at de alltid bør prøves av retten. Departementet kan ikke se at det vil være særlig problematisk med ulike saksbehandlingsregler for ulike typer besøksforbud. Rettstekniske hensyn kan dessuten uansett ikke være avgjørende.
Departementet nevner at endringsforslaget innebærer en tilnærming til svensk og dansk rett.
Høringen har for øvrig styrket departementets oppfatning av at det ikke bør oppstilles noe krav om at den som forbudet retter seg mot, gis anledning til å uttale seg før påtalemyndigheten treffer beslutningen. Et slikt krav vil ikke være forenlig med behovet for å kunne ilegge besøksforbud omgående, eller med regelen om at saken så vidt mulig skal sendes retten innen fem dager. Departementet foreslår derfor ikke noen slik endring.
God saksbehandling i politiet tilsier likevel at den som enten vurderes ilagt eller allerede er ilagt et besøksforbud, blir hørt. Som flere høringsinstanser har påpekt, er det både lite hensiktsmessig og lite tilfredsstillende om den som er ilagt forbudet, først høres av retten. For å signalisere at den som forbudet er rettet mot, som utgangspunkt bør avhøres av politiet før saken oversendes retten, foreslår departementet at det både i nytt sjette og syvende ledd i straffeprosessloven § 222 a føyes til at dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen til det i påtegningen til retten.
4.4 Nærmere om utformingen av endringsforslaget
4.4.1 Forslaget i høringsbrevet 27. juli 2007
Utformingen av endringsforslaget ble i høringsbrevet drøftet slik:
«En regel om rettslig overprøving kan utformes etter samme mønster som for midlertidig tilbakekall av førerretten i vegtrafikkloven § 33 nr. 3: Etter vegtrafikkloven skal påtalemyndigheten oversende saken til tingretten til avgjørelse innen tre uker dersom den mistenkte ikke samtykker i tilbakekall. Med en slik ordning vil terskelen for å bringe saken inn for retten bli lavere enn dersom den som forbudet retter seg mot, selv må ta initiativ til rettslig overprøving. Departementet har foreslått en slik ordning i utkastet og ber høringsinstansene ta stilling til om loven bør endres slik, eller om den som forbudet retter seg mot, selv må bringe besøksforbudet inn for domstolen.»
4.4.2 Høringsinstansenes syn
Mange av høringsinstansene har synspunkter på hvordan endringen bør utformes. Flertallet er enige i forslaget i høringsbrevet om å utforme regelen om rettslig overprøving slik at påtalemyndigheten skal oversende saken til retten dersom den som forbudet er rettet mot, ikke samtykker i besøksforbudet. Nedre Romerike tingrett, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter og Troms politidistrikt foreslår derimot at bestemmelsen formuleres etter mønster av regelen for overprøving av beslag i straffeprosessloven § 208. Nedre Romerike tingrett uttaler:
«Det kan tenkes at enkelte ikke ønsker å samtykke til besøksforbudet, fordi en opplever dette som en form for erkjennelse av de forhold som ligger til grunn for besøksforbudet, samtidig som en ikke ønsker en rettslig prøving av forbudet, fordi rettslig prøving oppleves som belastende. Belastningen kan være både tilstedeværelsen under rettsmøtet, konfrontasjonen med den som har begjært forbudet, eller offentligheten som følger av rettens behandling.»
I uttalelsen fra Oslo statsadvokatembeter heter det:
«Kriteriet for domstolsprøving vil – hvis § 208 brukes som mønster – ikke være hvorvidt den som beslutningen retter seg mot samtykker eller ikke, men om vedkommende ønsker domstolsbehandling eller ikke. Dette må vedkommende rutinemessig spørres om ved forkynningen av beslutningen. Ved å kreve at vedkommende uttrykkelig begjærer domstolsbehandling, som jo nødvendigvis innebærer at vedkommende vil bli engasjert i den videre prosess, vil man trolig sikre seg en mer veloverveid beslutning.»
Domstoladministrasjonen peker også på at et samtykke kan oppleves som en erkjennelse av de faktiske forhold, noe som kan medføre at flere saker enn nødvendig blir brakt inn for retten. Krisesentersekretariatet, Oslo politidistrikt og Sarpsborg tingrett mener også at den forbudet retter seg mot, bør måtte ta initiativ til rettslig overprøving. Også uttalelsene fra Aust-Agder tingrett og Politiets fellesforbund forstås i samme retning.
4.4.3 Departementets vurdering
Et stort flertall av høringsinstansene mener at den som er ilagt besøksforbud, ikke selv skal måtte bringe besøksforbudet inn for retten. Departementet er enig i dette. Det kan tenkes at den som er ilagt et forbud, er uenig i beslutningen og gjerne hadde sett at retten prøvde det, men som av ulike årsaker verken har tid eller ork til selv å ta skritt for rettslig prøving. Overtredelse av besøksforbud er dessuten straffbart. Retten til rettslig overprøving bør derfor formuleres slik at terskelen for å bringe saken inn for retten blir lav.
Departementets forslag avviker noe fra utkastet i høringsbrevet. Departementet er enig med de av høringsinstansene som har fremholdt at dersom regelen om rettslig overprøving formuleres som et spørsmål om samtykke eller ikke til besøksforbudet, kan dette av noen bli oppfattet som et spørsmål om vedkommende erkjenner de faktiske forhold. Dette vil i så fall være både uheldig og utilsiktet. Forslaget til § 222 a nytt sjette ledd er formulert slik at den som forbudet er rettet mot, straks eller senere kan kreve brakt inn for retten spørsmålet om besøksforbudet skal opprettholdes. Den foreslåtte ordlyden samsvarer med straffeprosessloven § 208 om beslag og § 181 annet ledd om overprøving av beslutninger om fengslingssurrogater. Etter departementets vurdering gir forslaget klarere uttrykk for at bestemmelsen gir en rett til rettslig overprøving, og fremhever at det er spørsmålet om rettslig overprøving den som er ilagt forbudet, må ta stilling til når vedkommende får besøksforbudet forkynt. Formuleringen kan muligens bidra til at de som velger å bringe besøksforbudet inn for retten, faktisk møter i rettsmøtet og bidrar til sakens opplysning.
4.4.4 Underretning om og forkynnelse av besøksforbud
Etter straffeprosessloven § 222 a femte ledd tredje punktum skal den forbudet er rettet mot, og den det skal beskytte, underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. Av sjette ledd første punktum fremgår blant annet at påtalemyndighetens frist for å bringe beslutningen inn for retten, løper fra beslutning om å ilegge en person besøksforbud er forkynt.
Høringsbrevet inneholdt ikke forslag til endringer på dette punktet.
Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse spurt om forskjellen i begrepsbruk her er tilsiktet. Det uttales at det etter ordlyden fremstår som at den som rammes av forbudet, først skal gis kopi av beslutningen, for deretter å få den samme beslutningen forkynt for seg. Riksadvokaten spør om det ikke er tilstrekkelig og mer effektivt om beslutningen forkynnes straks en kommer i kontakt med vedkommende, og foreslår at departementet ser nærmere på spørsmålet.
Departementet bemerker at ifølge den generelle regelen i straffeprosessloven § 52 annet ledd første punktum, skal kjennelser meddeles. Forkynnelse av kjennelser er altså ikke påkrevd etter straffeprosessloven § 52. I forarbeidene til endring av straffeprosessloven § 222 a ved lov 10. januar 2003 nr. 2 er det vist til nevnte bestemmelse (Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) punkt 4.6.3 om informasjonsrettigheter). Bestemmelsen i femte ledd tredje punktum refererer seg for øvrig både til beslutninger om å ilegge besøksforbud og beslutninger om ikke å ilegge slikt forbud. Beslutninger om ikke å ilegge besøksforbud er det tilstrekkelig at partene underrettes om.
Derimot forutsetter straffeprosessloven § 222 a sjette ledd første punktum at en beslutning om å ilegge besøksforbud forkynnes. Ikke minst fordi overtredelse av besøksforbudet er strafflagt, er det påkrevd at den som er ilagt forbudet, har fått skikkelig underretning om beslutningen og at det er notoritet over underretningen.
Departementet ser at ordbruken i gjeldende femte og sjette ledd kan skape uklarhet. Departementet foreslår derfor en tilføyelse i § 222 a femte ledd om at en beslutning om å ilegge besøksforbud, skal forkynnes for den forbudet er rettet mot.