3 Om rettens sammensetning i særlig omfattende sivile saker

3.1 Forslagene i høringene

I høringsbrevet fra Justisdepartementet 28. september 1999 forslag nr. 5 om adgang til å styrke rettens sammensetning i særlig omfattende sivile saker heter det:

«Adgang til å styrke rettens sammensetning i særlig omfattende sivile saker

Justitiarius i Stavanger byrett har i brev 26. februar 1999 til departementet skrevet følgende:

«Det er ved behandling av omfattende sivile saker i herreds- og byrettene ingen lovhjemmel for å avvikle hovedforhandlingen med såkalt forsterket rett, to fagdommere og tre meddommere, slik det er lovhjemmel for i alvorlige straffesaker, jfr. straffeprosessloven § 276 etter lovendring av 02.06.1995. Denne fakultative ordning i straffesaker ble etablert i forbindelse med to-instansreformen for saker som tidligere startet i lagmannsretten, eller i andre saker hvor det forelå særlige grunner. Det ble i forarbeidene antatt å kunne være behov for forsterket rett i omfattende og tidkrevende saker, kompliserte saker og saker som hadde vakt stor offentlig interesse. Det vises til Ot prp nr 78 (1992-93) side 17 flg. og side 79.

Det foreslås en tilsvarende adgang for herreds- og byrettene til i sivile saker å kunne styrke rettens sammensetning i tidkrevende og kompliserte saker. Det er vanskelig å se at det skulle være mindre behov for en slik ordning i sivile saker enn i straffesaker.

Den direkte foranledning til lovforslaget er den såkalte Baldersaken for Stavanger byrett. Hovedforhandling skal avvikles over syv og en halv måned i år 2000, fra 01.03 til 15.10. Det må påregnes at det kan gå nærmere ett år fra hovedforhandling starter til domsavsigelsen. Saken er krevende ikke bare tidsmessig, men også bevismessig og juridisk, med omfattende og innfløkt regelverk, og mange komplekse tvistepunkter av avtalemessig og teknisk karakter. En dom vil kunne innebære vidtgående økonomiske konsekvenser både med hensyn til krav og omkostninger. Det ville derfor være uforsvarlig ikke å ta nødvendige forholdsregler slik at hovedforhandlingen kan avvikles og dom skrives uten opphold. Risikoen for forfall er høy ved en så langvarig prosess.

Det kan henvises til at rettergangsordningen i svensk og dansk rett entydig ivaretar behovet for å styrke de faglige og bemanningsmessige ressursene i krevende saker. I henhold til den danske retsplejelov § 226 og § 227 kan blant annet saker av prinsipiell karakter og av stor betydning for en part, eller saker hvor den økonomiske verdi er over 1 million kroner, av byretten henvises direkte til landsretten etter begjæring fra en part. I henhold til den svenske rättegångsbalken 3 § er hovedregelen at tingsrätten ved hovedforhandling skal bestå av tre fagdommere. Unntak kan gjøres hvis retten anser det tilstrekkelig med en dommer, og partene samtykker i det eller søksmålet «är av enkel beskaffenhet». Ved forfall under hovedforhandling, er retten domfør med to fagdommere.

Historisk sett har norsk rettergangslovgivning hatt lignende ordninger som gjeldende svensk og dansk rett. I henhold til ordningen av 1915 skulle sivile saker starte i herreds- og byrettene, men slik at «saker av verdi over 250 kroner» kunne anlegges direkte for lagmannsrett dersom begge parter samtykket. Bestemmelsen i tvistemålsloven § 4 trådte aldri ikraft, og ble opphevet i 1935. Ved tvistemålslovens ikrafttredelse 01.07.1927, ble det ved lov om midlertidige forandringer i rettergangsordningen av 13.07.1925, bestemt at herreds- og byrettene skulle være første instans for alle sivile saker. Ved lovendring av 21.06.1935 ble tilføyd et tredje ledd i domstolloven § 21 om adgang til i herreds- og byrettene å sette rett med tre fagdommere. Bestemmelsen kunne anvendes etter begjæring fra en part når saken var særlig viktig eller vanskelig, og retten ikke ble satt med meddommere. Det vises til Ot prp nr 23 (1935) side 1 flg. Bestemmelsen ble imidlertid opphevet ved lov av 20.02.1960, med den begrunnelse at «ordningen ikke hadde vært så meget brukt i praksis». Det vises til Ot prp nr 25 (1959) side 11 hvor det også fremgår at lovkomiteen samtidig fremmet lovforslag om førsteinstansbehandling i lagmannsretten, for den omtalte type saker. Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt.

Samfunnsutviklingen stiller i dag helt andre krav enn tidligere til ressursbruk og fleksibilitet i domstolene. Det antas å være en omforent samfunnspolitisk målsetning at de alminnelige domstoler skal være det ypperste konfliktløsningsorgan. I dagens høyteknologiske velferdssamfunn kan store økonomiske verdier stå på spill. Større konflikter i entreprenørbransjen, oljeindustrien og i finansvirksomhet er ofte blitt søkt løst ved voldgift. Det er imidlertid i ledende oljemiljøer i økende grad et uttalt ønske om å søke tvisteløsning ved de alminnelige domstoler.»

Justitiarius i Stavanger byrett foreslår følgende endringer i tvistemålsloven:

§ 323 første ledd og nytt annet, tredje og fjerde ledd skal lyde:

«I herreds- og byretten settes retten med en fagdommer. To meddommere skal være med under hovedforhandlingen dersom noen av partene krever det, eller retten finner det ønskelig.

I saker som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger kan domstolens leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller brukes som ankegrunn. Dersom noen av rettens medlemmer får forfall etter at hovedforhandlingen er begynt, gjelder domstolloven § 15 første ledd tilsvarende.

Når retten skal settes med to fagdommere, og det bare er en fast fagdommer ved domstolen, tilkaller domstolen en dommer etter reglene i domstolloven § 19 annet ledd. Domstolens leder avgjør hvem som skal være rettens formann.

I vidløftige saker kan rettens formann bestemme at ett eller to varamedlemmer for meddommere skal følge forhandlingene og tre inn i retten om noen får forfall.»

Det heter videre:

«Forslaget er tillempet likt bestemmelsene i straffeprosessloven § 276. Lovendringen er foreslått som en spesialregel i tvistemålsloven, i et forsøk på å harmonisere rettergangsreglene for sivile saker og straffesaker. Det kan tenkes at domstolloven § 21 annet ledd blir overflødig hvis forslaget blir vedtatt. Det legges til grunn at det er mindre aktuelt å innarbeide en felles regel om forsterket rett i sivile saker og i straffesaker i domstolloven, da straffeprosessloven § 276 også inneholder bestemmelser som ikke hører hjemme i domstolloven.

For ordens skyld bemerkes at en mulig lovendring som kunne åpne for å anta varamedlem for fagdommer/meddommer i herreds- og byrettene, tilsvarende som for lagmannsrettene og Høyesterett, jfr. domstolloven §§ 12 annet ledd og § 5 første ledd første punktum og tvistemålsloven § 324 annet ledd, ikke kan ses å dekke de behov som samfunnsforholdene i dag krever.

Den foreslåtte lovendring antas å ville få små økonomiske konsekvenser for staten. Ordningen skal brukes i unntakstilfeller. Det må tas i betraktning at någjeldende ordning også vil kunne påføre staten og partene økonomisk merbelastning dersom fagdommer får forfall.»

Departementets vurdering:

Behovet for å styrke rettens sammensetning er også vurdert av Strukturutvalget for herreds- og byrettene i NOU 1999:22 Domstolene i første instans. Utvalget peker på at de hensyn som gjør seg gjeldende ved sammensetningen av domstolene, er andre i sivile saker enn i straffesaker. I omfattende og komplekse sivile saker vil det som regel ikke være lekdommerelementet, men antallet fagdommere som det er behov for å styrke. Utvalgets flertall mener derfor at det bør innføres en adgang til å sette retten med flere fagdommere dersom saken er særlig omfattende eller det foreligger andre særlige grunner, og foreslår at førsteinstansdomstolene i særlige tilfelle skal kunne settes med tre fagdommere. Regelen i tvistemålsloven § 323 om at det ved behandlingen av sivile saker for herreds- eller byretten skal være to meddommere under hovedforhandlingen dersom noen av partene begjærer det eller retten finner det ønskelig, bør etter flertallets oppfatning gjelde også der retten blir satt med tre fagdommere. Dersom saken reiser både vanskelige rettslige og sakkyndige spørsmål, bør retten i følge utvalgets flertall også kunne forsterkes ved å settes med to fagdommere og tre sakkyndige meddommere. Denne varianten kan det imidlertid etter flertallets syn bare være behov for i de tilfelle der retten settes med fagkyndige meddommere.

Utvalgets utredning er for tiden på høring med høringsfrist 31. desember 1999.

Departementet er enig i at det bør vurderes om det skal innføres adgang til å avvikle hovedforhandlingen med forsterket rett også i sivile saker, slik det foreslås fra justitiarius i Stavanger byrett. Forslaget bør imidlertid sees i sammenheng med Strukturutvalgets forslag. Etter det departementet kan se, synes forslaget fra Stavanger byrett i første rekke å være fremsatt for å fange opp tilfelle der en dommer i løpet av forhandlingene får forfall. Strukturutvalgets utgangspunkt synes på sin side å være behovet for å styrke rettens faglige sammensetning.»

I NOU 1999: 22 Domstolene i førsteinstans er spørsmålet om rettens sammensetning i sivile saker drøftet i utredningen side 22 til 23:

«I straffesaker settes herreds- eller byretten under hovedforhandlingen vanligvis med én fagdommer og to meddommere, se straffeprosessloven § 276 første ledd, jf § 277. I sivile saker settes herreds- eller byretten som hovedregel med én fagdommer. Dersom noen av partene krever det, eller retten finner det ønskelig, settes retten med én fagdommer og to meddommere, se tvistemålsloven § 323.

Etter hvert som samfunnet er blitt mer komplekst, har vi fått enkelte saker som går over flere uker og til og med over flere måneder. Dette kan dels skyldes at faktum i saken er omfattende og komplekst, og dels at saken reiser vanskelige rettsspørsmål. I slike saker kan det være vanskelig for den enkelte å holde oversikt over det faktum eller det rettsstoff som blir presentert.

Etter straffeprosessloven § 276 annet ledd kan herreds- eller byretten i straffesaker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, og «som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger», settes med to fagdommere og tre meddommere («forsterket rett»). Dersom det bare er én embetsdommer ved embetet, må det i slike tilfeller tilkalles dommere fra andre herreds- eller byretter, se domstolsloven § 19 annet ledd. Noen tilsvarende adgang til å sette herreds- eller byretten som forsterket rett i sivile saker finnes ikke. Det er heller ikke adgang til å sette herreds- eller byretten med flere enn én fagdommer i andre tilfeller enn de som er nevnt i straffeprosessloven § 276 annet ledd.

Etter Strukturutvalgets oppfatning bør det også i sivile saker være adgang til å sette førsteinstansen med flere enn én fagdommer. I Sverige settes førsteinstansen (tingsrätten) i sivile saker som hovedregel med tre fagdommere under hovedforhandlingen, se rättegångsbalken 1:3a. I Danmark settes førsteinstansen (byretten) med bare én fagdommer, men i visse tilfeller kan saken bringes inn for eller henvises til behandling for landsretten som første instans. Dette gjelder blant annet dersom tvistebeløpet overstiger en million kroner, se retsplejeloven §§ 225-227. Landsretten settes - på samme måte som lagmannsretten hos oss - under hovedforhandlingen med tre fagdommere. Etter Strukturutvalgets oppfatning bør det også hos oss innføres en adgang til i sivile saker å sette førsteinstansen med flere fagdommere dersom saken er særlig omfattende eller det foreligger andre særlige grunner.

Som alternativ til at distriktsretten i særlige tilfeller kan settes med flere fagdommere kunne man - etter mønster fra Danmark - tenke seg en ordning med at saken i visse tilfeller kan bringes inn for eller henvises til behandling for lagmannsretten som første instans. Dette er imidlertid en løsning som Strukturutvalget vil fraråde. Høyesterett er og bør først og fremst være en prejudikatdomstol. Dette setter også sitt preg på saksbehandlingen for Høyesterett. Ved behandlingen for Høyesterett kan f eks parter og vitner ikke avgi forklaring direkte for Høyesterett, men må forklare seg ved bevisopptak for den lokale herreds- eller byrett («middelbar bevisførsel»), eller, dersom partene er enige, i form av utenrettslige skriftlige forklaringer. Dersom en sak skulle bli tillatt brakt inn for lagmannsretten som første instans, vil parter og vitner bare ha adgang til å forklare seg direkte for den dømmende rett («umiddelbar bevisførsel») for én instans. Dette vil være uriktig av rettssikkerhetsmessige grunner.

Når herreds- eller byretten settes som forsterket rett i en straffesak, settes den med to fagdommere og tre meddommere, se straffeprosessloven § 276 annet ledd. De hensyn som gjør seg gjeldende ved sammensetningen av domstolene, er imidlertid andre i sivile saker enn i straffesaker. I tilfeller hvor en sivil sak er av en slik karakter at det er behov for å sette førsteinstansen som forsterket rett, er det som regel ikke legdommerelementet som det er behov for å styrke. Flertallet i Strukturutvalget - alle medlemmene unntatt medlemmet Steintveit - mener derfor at når det er behov for å sette distriktsretten som forsterket rett i en sivil sak, bør utgangspunktet være at retten blir satt med tre fagdommere.

Etter tvistemålsloven § 323 skal det ved behandlingen av sivile saker for herreds- eller byretten være med to meddommere under hovedforhandlingen dersom noen av partene begjærer det eller retten finner det ønskelig. Etter flertallets mening bør denne regelen også gjelde i tilfeller hvor retten blir satt med tre fagdommere. Utgangspunktet bør imidlertid etter flertallets oppfatning være at distriktsretten i tilfeller hvor den i en sivil sak blir satt som forsterket rett, blir satt med tre fagdommere.»

3.2 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslagene om adgang til å styrke retten sammensetning i omfattende sivile saker. Det er Agder lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byrett, Asker og Bærum herredsrett, Nord-Troms herredsrett, Indre Follo herredsrett, sorenskriveren i Solør, sorenskriveren i Hadeland og Land, sorenskriveren på Senja, sorenskriveren i Inderøy, sorenskrivaren i Stjør- og Verdal, sorenskriveren i Halden, sorenskriveren i Namdal, Trondheim byfogdembete, Den Norske Advokatforeningog fylkesmannen i Nord-Trøndelag.Det er imidlertid delte meninger om hvordan en slik regel om styrket sammensetning bør utformes. Trondheim byrett, sorenskrivaren i Stjør- og Verdal, sorenskriveren i Solørog byrettsdommer Thorleif Waalerstøtter forslaget fra Stavanger byrett om at rett bør settes med to fagdommere og tre varadommere. Sorenskrivaren i Stjør- og Verdalmener at det er fullt tilstrekkelig med to fagdommere i særlig vanskelig eller langvarige saker. Trondheim byrettuttrykker imidlertid at det kan ha mye for seg å kunne sette omfattende saker med tre juridiske dommere og forutsetter at Strukturutvalgets forslag kommer til behandling senere. Det samme gjør sorenskriveren i Solør. Advokatforeningen støtter også forslaget fra Stavanger byrett, men går primært inn for Strukturutvalgets forslag. Foreningen mener at det bør gis regler som gir domstolene en mulighet for å gi retten en hensiktsmessig sammensetning tilpasset den enkelte sak, innenfor visse angitte grenser, men understreker at forsterket rett bare bør benyttes i unntakstilfeller. De øvrige høringsinstansene uttaler delvis at de to forslagene bør ses i sammenheng uten å komme inn på hvordan regler konkret skal utformes. Oslo byrettuttaler:

«I brevet fra Stavanger byrett ... pekes det også på at den saken som er bakgrunnen for forslaget er krevende bevismessig, juridisk og teknisk og har vidtgående økonomiske konsekvenser med hensyn til krav og omkostninger. Saker med slike elementer vil ikke bare være svært krevende å behandle for en enkeltdommer med sikte på å skulle avsi dom, men vil normalt være krevende å administrere underveis. Slike forhold ved en sak kan etter min oppfatning i seg selv tale for forsterkning av retten. Jeg er derfor enig med Strukturutvalget i at også behovet for å styrke rettens faglige sammensetning tilsier forsterket rett i enkelte tilfelle.»

Delvis viser også høringsinstansene til at utforming av forslaget bør utredes nærmere i departementet eller overlates til Tvistemålsutvalget. Dette sies uttrykkelig av blant annet Agder lagmannsrett.

Senja sorenskriverembeteuttaler at vårt prosessystem bygger på at det i første instans er en fagdommer, i annen instans tre fagdommere og i siste instans fem fagdommere. Et system som går ut på å styrke rettens faglige sammensetning i første instans ved å ha flere fagdommere, slik som foreslått av Strukturutvalget, bryter med dette prinsippet, men i langvarige saker kan det være nødvendig å sette rett med to dommere av hensyn til forfallsproblematikken. Det samme er også Oslo byrettinne på i sin høringsuttalelse der det uttrykkes at en «finner det under enhver omstendighet vanskelig å anbefale en løsning som innebærer bruk av 3 fagdommere i hver sak».

3.3 Departementets vurderinger

Departementet mener etter høringen at det synes å være et klart behov for å vurdere rettens sammensetning i særlig omfattende sivile saker for herreds- og byretten. Slik situasjonen er i dag, vil en sak måtte starte på nytt dersom dommeren får et langvarig forfall under hovedforhandlingen. Det vil være en uhensiktsmessig bruk av tid og falle dyrt i saker der hovedforhandlingen strekker seg over en lengre periode. Spesielt vil sakens parter rammes hardt der hovedforhandlingen må starte på nytt. Dette taler for å innføre en ordning der hovedforhandlingen kan fortsette selv om dommeren får forfall. Alle høringsinstansene synes å være enige i dette utgangspunktet.

En del av høringsinstansene trekker også inn spørsmålet om å styrke rettens faglige sammensetning av hensyn til den enkelte saks kompleksitet og omfang. Dette elementet er til stede i forslaget fra Stavanger byrett der det er foreslått å forsterke retten med en fagdommer og en meddommer, slik at retten vil bestå av to fagdommere og tre meddommere. Men hensyn til faglig styrking gjør seg enda sterkere gjeldende i forslaget fra Strukturutvalget, som mener retten bør settes sammen av tre fagdommere i større sivile saker. Dette forslaget har imidlertid ikke like stor tilslutning blant høringsinstansene, der enkelte mener at det ikke synes nødvendig med en faglig styrking i førsteinstansen.

Spørsmålet om å styrke retten faglig ved å øke antall dommere i førsteinstans er av mer prinsipiell karakter enn spørsmålet om å forhindre tidsspill og forsinkelse fordi dommeren får forfall under en langvarig hovedforhandling. Da problemstillingen i forbindelse med Baldersaken i Stavanger byrett kom opp, fant departementet at spørsmålet om rettens sammensetning i særlig omfattende sivile saker trolig krevde en lovendring. Før saken ble sendt på høring, ble imidlertid forslaget fra Strukturutvalget fremlagt. Dette gjorde at de to forslagene måtte sees i sammenheng, og departementet fant det vanskelig å fremme noe endelig forslag før høringsfristen for Strukturutvalgets utredning utløp 31. desember 1999. Tiden som departementet har hatt til rådighet for arbeidet med endringsforslag før Baldersaken kommer opp 1. mars 2000, er knapp. Spørsmålet om en faglig styrking av rettens sammensetning i sivile saker i førsteinstans bør få grundig overveielse. For det første er det spørsmål om en slik styrking er nødvendig i spesielt vanskelige og omfattende sivile saker. For det annet må det tas stilling til hvordan en slik sammensetning eventuelt bør være dersom en finner at en faglig styrking er nødvendig. På dette punktet spriker forslagene fra Stavanger byrett og Strukturutvalget. Spørsmålet om eventuelle meddommere og deres sammensetning kommer også inn. Departementet mener derfor at disse spørsmålene bør vurderes av Tvistemålsutvalget, som er bedt om å avgi sin utredning innen 1. juli 2002.

Departementet finner på den annen side at det nå bør fremmes et forslag som tar hensyn til de problemer som vil oppstå der fagdommeren får forfall under hovedforhandlingen i særlig omfattende sivile saker. Dette kan etter departementets mening enklest gjøres ved en ordning med varadommer som følger hovedforhandlingen og trer inn dersom dommeren får forfall. Det bør være domstolens leder som bestemmer om en varadommer skal oppnevnes i den enkelte sak. Det blir på denne måten domstolens leder som må vurdere om saken anses som så stor og hovedforhandling vil pågå så lenge at det bør oppnevnes varadommer. En slik ordning vil for øvrig falle sammen med forslaget i Ot. prp. nr. 3 (1999-2000) til endring i straffeprosessloven § 276 femte ledd annet punktum når det gjelder straffesaker. For lagmannsretten følger det også av domstolloven § 12 annet ledd at førstelagmannen kan fastsette at et varamedlem for fagdommerne skal følge forhandlingene i vidløftige saker.

Reglene om herreds- og byrettens sammensetning finnes i dag dels i domstolloven, dels i de enkelte prosesslover (særlig tvistemålsloven og skjønnsloven). Den alminnelige regel om at herreds- og byretten settes med én fagdommer i den enkelte sak, fremgår av domstolloven § 21 annet ledd. De enkelte prosesslover har regler om bruk av meddommere i den enkelte sak.

Departementet antar at det ved denne lovendringen er grunn til å respektere den systematikk som lovene har i dag. Departementet foreslår derfor at den nye regelen tas inn i domstolloven § 21 annet ledd fremfor f.eks. i tvistemålsloven § 323. Ved dette oppnår man at adgangen til å bruke varadommer for fagdommeren vil gjelde både for vanlige tvistemål og for sivile saker som behandles etter særlige prosesslover, som skjønnsloven og skifteloven. Iallfall ved skjønn kan det tenkes tilfelle hvor det kan være hensiktsmessig å oppnevne en varadommer for fagdommeren. Spørsmålet om varadommere for meddommerne, foreslås løst ved at domstolloven § 15 første ledd gis anvendelse slik at retten er beslutningsdyktig selv om en meddommer får forfall.

Med en slik generell utforming og plassering vil endringen også gjelde for adgangen til å oppnevne varadommer for fagdommeren i straffesaker for herreds- og byretten. Forslaget har derfor den konsekvens at forslaget fra departementet i Ot. prp. nr. 3 (1999-2000) til endring av straffeprosessloven § 276 femte ledd nytt annet og tredje punktum blir overflødig. Dette forslaget er fremmet overfor Stortinget 15. oktober 1999, men er ennå ikke vedtatt. Departementet vil derfor anbefale Stortinget at endringen i straffeprosessloven § 276 femte ledd ikke vedtas og at forslaget om endring i domstolloven § 21 foretrekkes.

Varadommeren skal ikke delta i rettens avgjørelser før fagdommeren har fått forfall, eller under saksforberedelsen. Men varadommeren deltar ellers på alle trinn av hovedforhandlingen. Varadommeren vil derfor ha adgang til f.eks. å stille spørsmål til vitnene. Varadommeren vil derimot ikke delta i avstemninger om prosessuelle eller materielle spørsmål uten at fagdommeren har forfall. Varadommeren vil likevel kunne delta i de rådslagninger som skjer mens hovedforhandlingen pågår, men ikke i den rådslagning som finner sted under domskonferansen etter at saken er tatt opp til doms. Hvis fagdommeren får forfall under domskonferansen, må varadommeren tre inn og starte rådslagningen fra nytt.