Del 1
Bakgrunn, begrepsbruk, omfang, holdninger, gjeldende rett, forslag i NOU 1998: 21 Alternativ medisin

1 Proposisjonens hovedinnhold

Regjeringen legger med dette frem forslag til ny lov om alternativ behandling av sykdom mv. Samtidig foreslås kvaksalverloven opphevet (lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur).

Proposisjonen har som siktemål å etablere et modernisert rammeverk for alternativ behandling i Norge. Dette skal ivareta hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet, og legge til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ behandling basert på ryddighet og redelighet.

Med proposisjonen ønsker Regjeringen å fremlegge sin samlede tilnærming til feltet alternativ behandling. Dette innebærer både forslag til rettslig regulering og tiltak av utenomrettslig karakter. Odelstingsproposisjonen er derfor ikke en ren lovproposisjon idet forslag av utenomrettslig karakter også er bredt omtalt. Kapitlene 3 - 6, 10 og 11 har således fått preg av å være meldingsdel ettersom temaene i disse kapitlene har fått en bredere omtale enn hva de ville fått dersom det hadde vært en ren lovproposisjon.

Stortinget har bedt om en stortingsmelding om alternativ medisin. Etter Helsedepartementets vurdering er det lite hensiktsmessig å vurdere rettslige og utenomrettslige tiltak adskilt. Både forslagene til rettslige og utenomrettslige tiltak tar utgangspunkt i de forslag som er foreslått i NOU 1998:21 Alternativ medisin. De hensyn og formål som lå til grunn for forslagene i NOU 1998:21, inngår som grunnlag for departementets prinsipielle utgangspunkt for forslag til politikkutvikling på feltet, jf. kapittel 10.

For å understøtte lovforslagets formål og for å oppnå den ønskede utvikling på området, ser departementet det som viktig å gjennomføre tiltak av utenomrettslig art i tillegg til rettslig regulering som nevnt. I kapittel 11 er det redegjort for tiltak av utenomrettslig art. Disse tiltakene må sees som ledd i regjeringens arbeid for å oppnå økt forståelse for og anerkjennelse av alternative behandlingsmetoder, samt ivareta forbrukerhensyn slik at bruker/pasient i større grad kan være i stand til å ta trygge og reelle valg angående behandling. Tiltakene skal også gi mulighet til økt integrering og samarbeid mellom alternativ behandling og den ordinære helsetjenesten. Departementet foreslår derfor økt satsing på forsknings- og samarbeidsprosjekter, opprettelse av en egen informasjonsbank og opprettelse av et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene. Videre foreslår departementet å utrede behandlingsformene naprapati og osteopati med henblikk på autorisasjon, samt utrede eksisterende utdanninger innen akupunktur og homøopati.

Departementet er av den oppfatning at det er et klart behov for en rettslig regulering av alternativ behandling. Regelverket må balanseres mellom på den ene side hensynet til pasientens valgfrihet, og på den andre side pasientens behov for beskyttelse. I lovforslaget foreslås det derfor at det skal gjelde begrensninger i forhold til hva slags virksomhet alternative behandlere skal kunne utøve. Departementet legger til grunn at hensynet til å ikke utsette pasienten for unødig risiko skal være overordnet. De begrensninger som foreslås innebærer en oppmyking i forhold til begrensninger i eksisterende lovgiving, og er basert på en drøfting av alternativ behandlings virkeområde og forståelsesmodeller av sykdom.

Med begrepet alternativ behandling sikter departementet til virksomhet som har til hensikt å lindre eller behandle sykdom eller skade, samtidig som virksomheten (normalt) ikke er en del av den helsehjelp som gis av helsepersonell innenfor den ordinære offentlige eller private helsetjeneste, for enkelthets skyld omtalt som »skolemedisin». Alternativ behandling kan karakteriseres som en sekkebenevnelse på et stort antall fagretninger med ulikt teoretisk og erfaringsbasert grunnlag, og ulik tilknytning til eller samarbeid med autorisert helsepersonell. Alternativ behandling utøves både av alternative utøvere og av helsepersonell med autorisasjon etter helsepersonelloven. I mange tilfeller benyttes alternativ behandling som et supplement til skolemedisinen. I den sammenheng omtales det ofte som komplementær behandling.

Alternativ behandling får økende utbredelse, og mange som benytter seg av slik behandling mener de har fått god hjelp. Samtidig finnes det eksempler på tilfeller hvor alternative utøvere ikke har vært i stand til å vurdere rekkevidden av sine kvalifikasjoner og sitt tjenestetilbud.

Å sette pasienten i sentrum innebærer, slik departementet ser det, at pasienten også må ha frihet til å velge behandlingsmetoder som ikke er en del av den ordinære helsetjenesten. For pasientens valgfrihet og trygghet er det etter departementets mening viktig at det stilles visse krav til alternativ behandling. For at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge, mener departementet det må arbeides for å oppnå økt vitenskapelig innsikt i de prinsipper som alternative utøvere bygger sin virksomhet på. Det er i samfunnets og pasientens interesse at effekten av de ulike behandlingsmetodene kan bli dokumentert, og at denne informasjonen blir tilgjengelig for befolkningen og helsetjenesten.

Forbrukerperspektivet er det sentrale i både lovforslaget og i flere av forslagene av utenomrettslig karakter. I lovforslaget legges det vekt på pasientens selvbestemmelse, samtidig som det stilles krav til alternative utøvere når det gjelder redelighet, informasjon og markedsføring. I lovforslaget er det derfor lagt opp til at visse behandlingsformer eller behandling av visse alvorlige sykdommer eller lidelser, skal være forbeholdt autorisert helsepersonell. Etter departementets oppfatning tilsier hensynet til den enkelte pasients sikkerhet og hensynet til beskyttelse av tredjepersons sikkerhet (for eksempel behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer), at det fortsatt bør gjelde noen begrensninger. Forslagene til opprettelse av informasjonsbank, kunnskapsoppbygging og forskning understøtter forbrukerperspektivet. Ved spørsmålet om alternative behandlingsformer skal integreres eller anerkjennes innenfor den ordinære helsetjenesten eller ved spørsmålet om autorisering av nye personellgrupper, vil utdanningssystemet for utøverne stå sentralt. Prinsippet om dokumentert effekt av de ulike behandlingsformer vil også bli tillagt vekt.

Lovforslaget inneholder også forslag om opprettelse av en frivillig registerordning for alternative behandlere. Ordningen innebærer at departementet kan stille krav om at det i organisasjonens vedtekter skal settes bestemte vilkår for medlemsskap i organisasjonen dersom organisasjoner ønsker å være en del av registerordningen. Oppfyller organisasjonen disse vilkårene vil organisasjonens medlemmer på nærmere vilkår kunne bli registrert i registerordningen. Vilkårene for godkjenning av organisasjoner foreslås fastsatt ved forskrift.

Registerordningen må videre utformes på en slik måte at den kan bidra til å oppnå et skille mellom seriøse og useriøse utøvere av alternativ behandling. Etter departementets oppfatning vil det ved utforming av vilkårene derfor være viktig at det blant annet legges vekt på ivaretagelse av pasientsikkerhet, styrking av pasientenes informasjonsrettigheter, redelighet hos utøverne, at utøverne pålegges å drive i samsvar med fagetiske retningslinjer og at det innføres klagemuligheter for pasientene.

Det foreslås at Forbrukerombudet skal føre tilsyn med markedsføringen av alternativ behandling, og lovforslaget inneholder derfor også en endring av lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven).

I lovforslaget er det også inntatt en bestemmelse om taushetsplikt for alternative behandlere.

I proposisjonens kapittel 2 er det redegjort for bakgrunnen for lovarbeidet. I kapittel 3 drøftes problemstillinger knyttet til begrepsbruk. Som det vil fremgå har departementet valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» fremfor begreper som «alternativ medisin» eller «komplementær og alternativ behandling».

I kapittel 4 er det redegjort for ulike behandlingsformer og forklaringsmodeller for helse, sykdom og helbredelse. Endelig gis det en redegjørelse for antall utøvere, hva slags bakgrunn disse har og hvilke utdanningskrav som stilles innenfor de ulike utøverorganisasjoner. Nærmere spesifisering er inntatt i vedlegg 2 til 4.

Omfanget av alternativ behandling redegjøres det for i kapittel 5. Blant annet redegjøres det for hvem som oppsøker alternative utøvere, hva alternative utøvere oppsøkes for og hvilke behandlingsformer som er mest benyttet. Dernest gis det en fremstilling av holdninger til alternativ behandling, henholdsvis hos helsepersonell, brukerne og de alternative behandlerne selv. I kapittel 6 redegjøres det for kunnskapsstatus og forskningsaktivitet innen alternativ behandling.

I kapittel 7 er det foretatt en gjennomgang av gjeldende rettslig regulering. Den rettslige reguleringen av forholdet mellom skolemedisin og alternativ behandling er i hovedsak dekket gjennom omtalen i dette kapittelet. Det finnes i dag ingen egen lov som regulerer alternativ behandling generelt. Imidlertid finnes det i den øvrige lovgivning en lang rekke bestemmelser som har betydning for hva slags undersøkelse og behandling som kan utføres av den som ikke er helsepersonell. Rettslig regulering i andre land gjennomgås i kapittel 8.

Som nevnt er herværende proposisjon en oppfølging av NOU 1998:21 Alternativ medisin. I kapittel 9 er det derfor inntatt en særskilt redegjørelse for de tiltak som utvalget foreslo. Det er i den forbindelse skilt mellom rettslige tiltak og andre virkemidler enn rettslig regulering.

I kapittel 10 har departementet redegjort for hva som er departementets prinsipielle utgangspunkter for forslag til politikkutforming på området. Departementet redegjør her for virkefeltet til skolemedisin og til alternativ behandling, herunder begrepene «sykdom» og «behandling». Dernest redegjøres det blant annet for problemstillinger knyttet til forbrukerperspektiv, pasientens selvbestemmelse, og spørsmålet om å skille mellom seriøse og useriøse behandlere. Forutsetningen for samarbeid og integrering med helsetjenesten som myndighetenes tilnærming til utøverfeltet er også drøftet. Departementets vurderinger i kapittel 10 danner utgangspunktet eller grunnlaget for de rettslige og utenomrettslige tiltak som drøftes i de påfølgende kapitler.

I kapittel 11 har departementet vurdert utenomrettslige virkemidler. I den forbindelse drøftes en rekke problemstillinger knyttet til kunnskapsoppbygging og forskning, informasjonsvirksomhet og samarbeid, samt opplæring og utdanning. Departementet har etter dette foreslått økt satsing på forsknings- og samarbeidsprosjekter, opprettelse av en egen informasjonsbank og opprettelse av et kontaktforum mellom organisasjoner for alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene. I tillegg er det foreslått utredninger angående utdanningene innen naprapati og osteopati og en utredning av eksisterende utdanninger innen akupunktur og homøopati, jf. forslag i kapittel 13.

Departementets forslag til rettslig regulering av alternativ behandling er behandlet i kapittel 12. Som nevnt foreslår departementet at kvaksalverloven oppheves og erstattes av en egen lov om alternativ behandling. Departementet foreslår at det i loven blant annet inntas bestemmelser om tittelbruk og markedsføring, en egen bestemmelse om regulering av medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko, samt bestemmelser om behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer og behandling av andre alvorlige sykdommer, bestemmelse om taushetsplikt, lovfesting av en frivillig registerordning og straffebestemmelse. Departementet foretar til slutt en vurdering av hvorvidt det er behov for ytterligere lovregulering på feltet.

I kapittel 13 har departementet diskutert hvorvidt det bør innføres en egen godkjenningsordning for alternative behandlere eller om enkelte grupper av alternative behandlere bør gis autorisasjon etter helsepersonelloven. Departementet foreslår at det ikke opprettes en egen godkjenningsordning, og at det på nåværende tidspunkt heller ikke gis autorisasjon til enkelte grupper av alternative behandlere. Imidlertid foreslår departementet å utrede behandlingsformene naprapati og osteopati med henblikk på autorisasjon, samt utredning av eksisterende utdanninger innen akupunktur og homøopati, jf. forslag i kapittel 11.

En registerordning for utøvere av alternativ behandling drøftes i kapittel 14. Departementet foreslår at det opprettes en slik registerordning, og at denne skal være frivillig. Ordningen innebærer at departementet skal godkjenne organisasjoner for alternative behandlere som oppfyller nærmere vilkår for å kunne registrere egne medlemmer i registerordningen. Vilkårene for godkjenning av organisasjoner foreslås fastsatt gjennom forskrift. I kapittelet drøfter departementet vilkår for godkjenning av organisasjoner, og deretter vilkår for å bli registrert utøver.

I kapittel 15 har departementet drøftet spørsmålet om stønad fra folketrygden for alternativ behandling. Departementet foreslår ikke endringer på dette området.

I kapittel 16 er det redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene til rettslig regulering.

Særskilte merknader til lovforslagets enkelte bestemmelser er inntatt i kapittel 17.

2 Bakgrunn

2.1 Innledning

Omfanget av alternativ behandling har økt de senere år, og stadig flere ser på dette som et selvstendig alternativ eller et supplement til den helsehjelp som tilbys innenfor den ordinære helsetjenesten. Antall personer som har prøvd en eller annen form for alternativ behandling øker, og flere av de som har prøvd alternativ behandling, benytter slik behandling i et større omfang og for et større antall sykdommer, lidelser og/eller helseproblemer.

Parallelt med dette har også antall utøvere av alternativ behandling økt. Området er preget av stort mangfold både når det gjelder de personellgrupper som tilbyr alternativ behandling, og når det gjelder sykdomsforklaringer og behandlingsformer.

Området er også preget av at det er stor variasjon når det gjelder innhold i og omfang av utøvernes utdanning og faglige bakgrunn. Utdanningenes omfang varierer fra mangeårig heltidsstudium på et nivå som kan sammenlignes med høgskole- eller universitetsutdanning, via deltidsstudium over flere år, og ned til opplæring av svært kort varighet. Av samme grunn er det også store variasjoner når det gjelder det faglige innholdet i de ulike utdanningene. For enkelte utdanninger stilles det krav om forutgående utdanning som helsepersonell, mens andre ikke stiller slike krav. Enkelte utdanninger stiller heller ikke krav om annen formell studiekompetanse som vilkår for opptak.

Enkelte alternative behandlingsformer tilbyr et helhetlig undersøkelses-, diagnostiserings- og behandlingsopplegg for mange sykdommer og lidelser, mens andre begrenser seg til kun å tilby behandling for en mindre eller klart avgrenset gruppe sykdommer eller lidelser.

Innenfor alternativ behandling finnes det også virksomhet som bare i begrenset grad kan sies å tilby behandling av sykdom og lidelse i tradisjonell forstand. Det siktes her først og fremst til virksomhet som retter seg mot økt fysisk og psykisk velvære, for eksempel enkelte massasjeformer, ulike lyd- og fargeterapier, eller opplæring innenfor meditasjon, filosofi eller livssyn.

Et annet kjennetegn ved alternativ behandling er at dette tilbys både av utøvere som er autorisert som helsepersonell etter helsepersonelloven, og av utøvere som ikke har slik offentlig godkjenning/anerkjennelse som autorisasjonsordningen innebærer. De senere år har også enkelte former for alternativ behandling i varierende grad blitt tilbudt som en del av den helsehjelp som gis innenfor den ordinære helsetjenesten, for eksempel bruk av akupunktur i smertelindring.

Samtidig med denne utviklingen på området alternativ behandling, har det fra ulike hold blitt hevdet at gjeldende lovgivning anses som et mindre hensiktsmessig redskap for å regulere området. Enkelte har hevdet at regelverket bør endres slik at alternativ behandling kan gis større anerkjennelse og integrering med den ordinære helsetjenesten. Andre har derimot hevdet at alternativ behandling er å anse for uvitenskapelig og udokumentert virksomhet, og at det for å beskytte pasienten er nødvendig med et regelverk som setter klare grenser for deres virksomhet og som er mer egnet til å føre kontroll med de ulike utøvernes behandlingsvirksomhet.

2.2 Stortingsmeldinger, uttalelser fra Stortinget mv.

Ved behandlingen av St. meld. nr. 41 (1987-88) Helsepolitikken mot år 2000 - Nasjonal helseplan, påpekte sosialkomitéen i Innst. S. nr. 120 (1988-89) at alternativ medisin etter hvert har fått betydelig innpass og utbredelse, og at mange har fått hjelp av alternativ medisin. Komitéen understreket videre at det på flere områder kunne være behov for en gjennomgang av hvilken plass alternativ medisin bør ha innenfor det samlede helsevesen.

Ved behandlingen av St. meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid, understreket komitéen i Innst. S. nr. 118 (1993-94) (side 10) viktigheten av tverrfaglig samarbeid for å nå de fastsatte målene for det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Komitéen så det som ønskelig at alternativ medisin fikk sin plass i dette arbeidet. I den forbindelse ble det vist til viktigheten av å videreføre arbeidet med hvordan man kan skille mellom seriøse og useriøse utøvere på dette feltet.

Komitéen viste videre til at mange benytter alternativ medisin med vellykket resultat, og at erfaringer viser at alternativ medisin har noe å tilby både ved fysiske og psykiske lidelser. Komitéen så det derfor som naturlig at seriøse utøvere av alternativ medisin ble invitert med på forsøksprosjekter lokalt med sikte på å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid.

I forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring - Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste, uttalte sosialkomitéen i Innst. S. nr. 165 (1994-95) blant annet følgende (side 28-29):

«Komitéen vil påpeke at stadig flere pasienter benytter alternativ medisin, men vil understreke at det er viktig å skille mellom seriøs og useriøs behandling. Mange opplever at de blir kvitt lidelser skolemedisinen ikke har klart å kurere.

Blant helsepersonell er det også en økende interesse for å kombinere skolemedisin med alternativ behandling, spesielt innenfor områdene akupunktur og homøopati. Med den økning i utdannelsesinstitusjoner og kursvirksomhet som nå skjer innenfor dette feltet, vil tilbudet kunne vokse sterkt i årene fremover.»

På bakgrunn av forslag fra komitéen fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende alternativ medisin:

Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»

Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»

Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre arbeidet med lov om helsepersonell.»

Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ medisin.»

Under henvisning til romertallsvedtakene i Stortinget oppnevnte Sosial- og helsedepartementet i april 1997 et utvalg for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget ble ledet av prof. dr.med. Jarle Aarbakke. Av mandatet fremgikk det at utvalget blant annet skulle redegjøre for status for alternativ medisin og hvilken plass alternativ medisin hadde i Norge, redegjøre for og drøfte hva som kjennetegner ulike former for alternativ medisin, samt drøfte og vurdere hvorvidt ulike former for alternativ medisin burde ha en plass i tilknytning til det etablerte helsevesen.

Av mandatet fremgikk det videre at utvalget skulle drøfte problemstillinger knyttet til registrering/register for utøvere av alternativ medisin, herunder vilkår for registrering, drøfte problemstillinger knyttet til godkjenningsordninger for grupper av alternativmedisinske utøvere, drøfte og ta stilling til lovtekniske modeller med hensyn til lovregulering av feltet, og drøfte behovet for og foreslå aktuelle klageordninger for brukere av alternativ medisin.

2.3 NOU 1998:21 Alternativ medisin

Aarbakke-utvalget avga sin innstilling 15. desember 1998. Innstillingen er publisert som NOU 1998:21 Alternativ medisin. I innstillingen drøftes en rekke aspekter knyttet til alternative behandlingsformer og utøvere av alternativ medisin. I tillegg drøftes og vurderes en rekke forslag av både rettslig og utenomrettslig karakter.

Utvalgets vurderinger og forslag har tatt utgangspunkt i enkelte overordnede hensyn. For det første hensynet til å sikre befolkningen et godt helsetilbud, styrke folkehelsen og tilstrebe en hensiktsmessig og samfunnsøkonomisk utnyttelse av samfunnets ressurser. Dernest påpekes viktigheten av beskyttelse av pasientene og deres integritet, samtidig som pasientens selvbestemmelsesrett og valgfrihet fremheves. Endelig påpekes hensynet til etableringsfrihet for behandlerne.

Når det gjelder forslag av rettslig karakter foreslo utvalget at kvaksalverloven ble opphevet og erstattet av nye, mer tidsriktige bestemmelser. Disse bestemmelsene ble foreslått inntatt som et eget kapittel i helsepersonelloven, og inneholdt foruten regler om strafferettslig regulering av andre behandlere enn helsepersonell, regler om taushetsplikt og en egen frivillig registreringsordning for utøvere av alternativ medisin.

Utvalget foreslo også bruk av flere utenomrettslige virkemidler for å øke kunnskapen om alternativ medisin, og for å bidra til samhandling mellom alternativmedisinske utøvere og det etablerte helsevesenet. Blant annet foreslo utvalget opprettelse av en informasjonsbank hvor kunnskap om alternativ medisin kunne samles, igangsetting av tiltak for å øke forskningsinnsatsen vedrørende alternativ medisin, tiltak for å øke helsepersonells kunnskap om alternativ medisin og avsetting av midler til samarbeidsprosjekter mellom skolemedisin og alternativ medisin.

For en kort, samlet redegjørelse for de ulike forslag vises det til kapittel 9. De ulike forslag er deretter presentert enkeltvis og drøftet mer inngående i kapitlene 11 - 15.

2.4 Høringen, den videre oppfølging og senere uttalelser fra Stortinget mv.

Aarbakke-utvalgets innstilling har vært på alminnelig høring, og departementet mottok over 140 høringsuttalelser. Blant høringsinstansene var det til dels delte meninger om utvalgets ulike forslag. Enkelte forslag fikk stor støtte, mens tilbakemeldingene i forhold til andre forslag var mer varierende.

Enkelte høringsinstanser ønsket å opprettholde et klart skille mellom skolemedisin og alternativ behandling, mens andre ønsket økt samarbeid mellom alternativ behandling og skolemedisinen, og økt integrering av alternativ behandling i den ordinære helsetjenesten. I forbindelse med proposisjonens omtale av ulike rettslige og utenomrettslige problemstillinger, vil det bli redegjort for synspunktene i en rekke høringsuttalelser.

I St.meld. nr. 26 (1999-2000) Om verdiar for den norske helsetenesta, er forholdet mellom den ordinære helsetjenesten og alternativ behandling omtalt i kapittel 10. Daværende regjeringen Bondevik uttalte blant annet at den vil legge til rette for en ytterligere styrking av forskningen innenfor alternativ behandling, at det vil bli vurdert opprettet en informasjonsbase, og at departementet vil fremme kontakten mellom de alternative behandlingsmiljøene og helsemyndighetene, blant annet gjennom etablering av en kontaktgruppe for alternativ behandling.

Videre er det vist til at Regjeringen tar sikte på å endre lovreguleringen på området, og at det i den forbindelse blant annet vil bli vurdert å oppheve kvaksalverloven (lov av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur).

Endelig er det i meldingen uttalt at økt kunnskap om alternativ behandling vil kunne gi økt forståelse for den plass dette har i samfunnet, og at departementet derfor vil vurdere tiltak som kan sikre at helsepersonell får økt kunnskap om dette området. I den forbindelse vises det til at avtalen om helsesamarbeid mellom Kina og Norge fra 1999 vil være ett virkemiddel i dette arbeidet.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 26 (1999-2000) uttalte sosialkomitéen i Innst. S. nr. 172 (2000-2001) at det var behov for en gjennomgang av en rekke forhold knyttet til hvilken plass alternativ medisin og alternative behandlingsformer bør ha innenfor den tradisjonelle helsetjenesten. Komitéen viste også til tidligere uttalelser om viktigheten av å skille mellom seriøs og useriøs behandling, og at arbeidet med å dokumentere effekten av ulike former for alternativ medisin ble intensivert. På bakgrunn av komitéens innstilling fattet Stortinget følgende romertallsvedtak:

Vedtak III «Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om alternativ medisin med utgangspunkt i Aarbakke-utvalgets innstilling i løpet av 2002.»

I Budsjettinnstilling S. nr. 11 (2001-2002) har komitéen under Kap. 701, Forskning og forsøksvirksomhet, blant annet uttalt:

«Komiteen viser til en enstemmig merknad i Innst.S.nr.172 (2000-2001) som ble behandlet i Stortinget 27. mars 2001, hvor komiteen anfører følgende:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en Stortingsmelding om alternativ medisin med utgangspunkt i Aarbakke-utvalgets innstilling i løpet av 2002.»

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en Stortingsmelding om alternativ medisin med utgangspunkt i Aarbakke-utvalgets innstilling snarest og senest i løpet av 2002. Regjeringen bes i den forbindelse også å vurdere autorisasjon av nye helsepersonellgrupper.»

I regjeringserklæringen til Bondevik II (Sem-erklæringen), er det uttalt at Regjeringen vil fremlegge en stortingsmelding om alternativ medisin på bakgrunn av Aarbakke-utvalgets innstilling.

Etter avgivelsen av NOU 1998:21 tok Norges forskningsråd (NFR) initiativ til å etablere et forskningssenter som beskrevet i innstillingen, og i 2000 ble Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) etablert ved Universitetet i Tromsø. NAFKAM har i 2002 fått bevilgning via NFR på 1,6 millioner kr, og har en bemanning med 1,2 forskerstillinger, 1 stipendiat pluss administrativ leder. Senteret har dessuten ekstern finansiering fra Kreftforeningen og Eckboes legat. Den eksterne finansieringen er knyttet til ulike prosjekter.

I treårsperioden 2001-2003 skal senteret følge opp allerede igangsatte studier og vil initiere studier blant annet innen effektforskning på alternativ behandling, med hovedvekt på akupunktur/akupressur, homøopati, soneterapi, urtemedisin/kosttilskudd, alternativ behandling ved terminal sykdom og registrering og validering av enkeltcases.

Departementet viser også til at ovennevnte samarbeidsavtale mellom Kina og Norge fra 1999 ble forlenget med tre år den 21. oktober 2002. Avtalen inneholder en konkret handlingsplan, og vil innebære et samarbeid blant annet når det gjelder tradisjonell kinesisk medisin. Handlingsplanen legger opp til et samarbeid på institusjonsnivå mellom Kina og Norge og er knyttet til forskning, dokumentasjon, utdanning og utveksling av fagpersonell.

3 Begrepsbruk

3.1 Innledning

Begrepsbruk kan ha politiske og verdimessige implikasjoner. Det er derfor viktig å ha et bevisst forhold til hvilke betegnelser en bruker og deres begrepsmessige innhold. Departementet ser et behov for å definere hvilke begreper som skal brukes om de behandlingsformer som i hovedsak finnes utenfor den etablerte helsetjenesten, og som er tuftet på et annet teoretisk grunnlag. Som det fremgår av NOU 1998:21 Alternativ medisin eksisterer det et mangfold av begreper som brukes om det Aarbakke-utvalget valgte å omtale som «alternativ medisin».

Både i Norge og i andre land brukes begreper som komplementær, tradisjonell eller alternativ om den yrkesmessige behandlingsvirksomheten som foregår utenfor den etablerte helsetjenesten. Dessuten brukes henholdsvis begrepene medisin eller behandling i kombinasjon med de tre førstnevnte.

Gjennom ordvalg som alternativ kan det skapes et inntrykk av at alternative behandlingsformer er et anerkjent og reelt alternativ til den etablerte medisinen. Det er også av betydning hvorvidt noe defineres som et motstykke til det etablerte, eller som noe som utfyller og kompletterer det etablerte. Begrepet komplementær kan gi inntrykk av at behandlingen er å betrakte som et supplement til ordinær helsehjelp, noe som igjen kan skape inntrykk av anerkjennelse.

Enkelte høringsinstanser har foreslått at begrepet «alternativ medisin» ikke brukes i den videre oppfølging av NOU 1998:21 Alternativ medisin. I det følgende vil ulike alternativer bli skissert, og departementet vil her drøfte hvilket begrep som anses som mest hensiktsmessig å bruke i denne proposisjonen. Innledningsvis vil det bli foretatt enkelte begrepsavklaringer.

3.2 Begrepsavklaring

Medisin/skolemedisin

I fremmedordboken defineres medisin som legekunst eller legevitenskap. Begrepene «medisin» og «skolemedisin» forstås ofte som den kunnskapen leger benytter seg av, og som bygger på vestlig naturvitenskap og som legger en biomedisinsk forståelsesmodell til grunn. Den biomedisinske forståelsesmodellen kan også sies å ligge til grunn for andre grupper av autorisert helsepersonell, f.eks odontologer, bioingeniører, radiografer, sykepleiere m.fl. Begrepene medisin og skolemedisin kan således sies å omfatte den behandling/helsehjelp som utføres av autorisert helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr 1. jf. § 48.

Med begrepene medisin og skolemedisin skal her forstås den kunnskap og yrkesaktivitet som er basert på en biomedisinsk forståelsesmodell og som ligger til grunn for den helsefaglige kunnskap som benyttes av autorisert helsepersonell. Begge begreper vil bli brukt i teksten, men vil referere til det samme. Også begrepet offisiell medisin vil i enkelte sammenhenger bli brukt om det samme.

Alternativ medisin

Begrepet alternativ medisin har vært godt innarbeidet i norsk språkbruk over lengre tid. Det er imidlertid et begrep som i hovedsak ikke defineres ut fra hva det faktisk er, men hva det er et motstykke til. Man kan si at alternativ medisin er det som til enhver tid definerer seg selv som helsehjelp, men som faller utenfor det en kan kalle den offisielle medisinen/skolemedisinen. Alternativ medisin blir ofte betraktet som en direkte motsats til den offisielle medisinen. Det vil blant annet si at den ikke anses å oppfylle kravene til vitenskapelighet, dokumenterbarhet og systematisert erfaring.

Følgende kjennetegn blir ofte assosiert med alternativ medisin:

• Behandling som bygger på et annet teoretisk grunnlag enn den offisielle medisinen. Dette henger ofte sammen med en holistisk (helhetlig) tilnærming, til forskjell fra den offisielle medisinens naturvitenskapelige tilnærming og biomedisinske kunnskapsgrunnlag.

• Behandlingen har lite innslag av teknologi, men mer vekt på personlig interaksjon mellom pasient og behandler.

• Behandlingen er «myk» og lite invasiv, og anses for å være orientert mot sykdommens grunnleggende årsaker mer enn dens symptomer.

• Behandlingen tilpasses individuelt, og består gjerne av sammensatte opplegg der pasientens egeninnsats er en avgjørende faktor.

Folkemedisin

Med begrepet «folkemedisin» forstås de historiske overleverte kunnskaper, tradisjoner og forestillinger om helse og helbredelse som har forankring i en bestemt kultur/folkegruppe. Folkemedisin har mange fellestrekk med det som defineres som alternativ medisin.

Tradisjonell medisin

Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker tradisjonell medisin (Traditional Medicine) som en samlebetegnelse på alternativ medisin og folkemedisin. Det faktum at WHO har holdt fast ved betegnelsen tradisjonell medisin har vært gjenstand for diskusjon. Blant annet skaper det problemer i forhold til hva som skal forstås med begrepet i de ulike land. Det som oppfattes som en del av den offisielle medisinen i et land (for eksempel akupunktur og urtemedisin i Kina), er definert som alternativ medisin andre steder. Av WHO omtales den altså under ett som «tradisjonell medisin». Også i norsk dagligtale kan begrepet skape forvirring da tradisjonell medisin kan oppfattes som et annet ord for skolemedisinen, altså som en motsetning til alternativ medisin.

Komplementær medisin

Begrepet kan sies å være karakterisert av de samme kjennetegn som beskrevet for alternativ medisin, men hvor hensikten er at terapien skal virke utfyllende til den offisielle medisinen, snarere enn å være et alternativ. Begrepet må sies å være en beskrivelse av hvordan en som pasient eller behandler/helsepersonell forholder seg, snarere enn en egen retning som sådan. Hvis behandlingen brukes som et supplement til skolemedisinsk behandling, brukes ofte begrepet komplementær behandling fremfor alternativ behandling. Det er dermed ingen bestemte terapiformer som kun defineres som komplementær medisin. Derimot er det visse terapiformer som ofte brukes komplementært.

Behandlingsbegrepet

Behandlingsbegrepet omfatter ulike behandlingsregimer som har både forebyggende, kurerende og lindrende formål. Behandlingsbegrepet er et dynamisk begrep som indikerer ulike handlingsmønstre, snarere enn å indikere et nærmere avgrenset virkefelt. Departementet vil presisere at i omtalen av «behandling» innen alternativ behandling og i den rettslige definisjonen, må begrepet bygge på behandlingens hensikt og ikke på en vurdering av dennes effekt. Det vises til en nærmere drøfting av behandlingsbegrepet i kapittel 10.

3.3 Begrepsbruk

3.3.1 Begrepsbruk i NOU 1998:21

I NOU 1998:21 Alternativ medisin er det valgt å bruke begrepet «alternativ medisin». Begrepsbruken i NOUen må sies å speile de begreper som var mest brukt frem til tidspunktet da utvalget ble oppnevnt, jf. Stortingets vedtak i 1995 hvor daværende regjering ble anmodet om å oppnevne et utvalg for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. I NOUen pekes det på at Stortinget og Sosial- og helsedepartementet trolig har valgt betegnelsen alternativ medisin fordi den, liksom skolemedisin, er mye anvendt i Norge i dag. Utvalget presiserer innledningsvis at også de har valgt å bruke begrepene alternativ medisin og skolemedisin, til tross for at det kan reises kritiske innvendinger mot dem. Valget forklares med at begrepene, slik de benyttes i Norge i dag, gir en meningsfull avgrensning av virksomhetsområdene, samtidig som de synes å være de vanligst brukte begrepene. I kapittel 3 som omhandler begrepsbruk sies det videre:

«Verken alternativ medisin eller skolemedisin er tilfredsstillende begreper. Begrepene sier mest om at skolemedisin er medisin praktisert av autoriserte utøvere, og at alternativ medisin er en sekkebetegnelse på annen behandling, ikke alltid klart avgrenset fra folkemedisin. Fordi begrepene er de vanligst brukte og derfor lett gjenkjennelige, har vi i vår fremstilling valgt å benytte terminologien alternativ medisin og skolemedisin.»

Det påpekes imidlertid at begrepsbruken, når den er definert og presisert, i betydelig grad reflekterer det ståsted man har i forhold til alternativ medisin. Det vises her til at tilhengere av alternativ medisin generelt foretrekker medisin, mens skeptikere foretrekker behandling. Videre vises det til at Den norske lægeforening har vedtatt å konsekvent bruke alternativ behandling og ikke alternativ medisin, om de behandlingsformer som ikke er basert på det foreningen omtaler som den vitenskapelige medisinske skole.

Det pekes videre på at tilhengere av alternativ medisin gjerne bruker ord som alternativ medisin, komplementær medisin, naturmedisin, helhetsmedisin, ikke-toksisk medisin, holistisk medisin, naturlig medisin, og tradisjonell medisin. Samtidig er det mange i denne gruppen som foretrekker begrepene alternativ eller komplementær behandling blant annet fordi medisin forbindes med medisinering.

3.3.2 Høringsinstansenes syn på begrepsbruk

Begrepsbruk ble kommentert av bare et fåtall av høringsinstansene. De viktigste kommentarene var følgende:

Den norske lægeforening:

«Begrepet «alternativ medisin» er etter Legeforeningens oppfatning uheldig, idet man kan få inntrykk av det representerer vitenskapelig basert behandling med dokumentert effekt. Et mer dekkende begrep er «alternativ behandling.»

Norsk Sykepleierforbund (NSF):

«Aarbakke-utvalget har diskutert begrepsbruk og konkluderer med at det vil benytte begrepene alternativ medisin og skolemedisin. NSF deler ikke utvalgets syn på at det er disse begrepene som bør brukes. Mange av de aktuelle terapiformene har lite med «medisin» å gjøre, og «alternativ» antyder at det er et «enten - eller», heller enn et supplement og samarbeid. Etter vår mening er begrepet komplementær behandling langt mer dekkende, og indikerer i større grad samarbeid og integrasjon.»

Statens helsetilsyn:

«Vi vil understreke at terminologien ikke må tilsløre forskjellen mellom alternativ medisin og ordinær medisinsk virksomhet. Det må være tydelig for brukerne hvilket tjenestetilbud de er i kontakt med. Vi vil derfor påpeke at det er viktig at utøverne av alternative behandlingsmetoder ikke benevnes som alternative medisinere.»

Ellers foreslås også begrepene «naturmedisin» (Norske naturterapeuters hovedorganisasjon, NNH) og «holistisk medisin» (Utviklingsprogrammet Organisering Holistisk Medisin).

3.3.3 Begrepsbruk i andre land

Storbritannia

I Storbritannia brukes begrepet «Complementary and Alternative Medicine (CAM)», jf. rapport fra House of Lords Select Committee on Science and Technology, november 2000, pkt. 8.5. Også begreper som naturmedisin, ikke-konvensjonell medisin og holistisk medisin ble vurdert i rapporten. Det konkluderes imidlertid med at CAM var det begrepet som oftest ble brukt i Storbritannia, og som derfor ble valgt i rapporten.

USA

CAM benyttes også som begrep i USA, jf. White House Commission on Complementary and Alternative Medicine Policy, mars 2002 se pkt. 6.3.2.

EU

I EU brukes ulike uttrykk. Begrepet «ukonvensjonell medisin» er ofte brukt, men også begrepet «komplementær medisin» brukes.

WHO

WHO bruker forkortelsen TCAM, som er en samlebetegnelse på tradisjonell, komplementær og alternativ medisin. Ellers er også begrepet «tradisjonell medisin» mye brukt. WHO legger til grunn en definisjon som kan tolkes slik at enhver behandlingsform som ennå ikke er tatt i bruk i den ordinære helsetjenesten er «alternativ medisin».

Sverige

Begrepet «alternativmedicin» var gjennom 80-tallet det offisielle begrepet i Sverige, jf. nedsettelse av Alternativmedicin-kommittén, og den påfølgende SOU 1989:60 Alternativmedicin. I løpet av 1990-tallet har imidlertid begrepet «komplementær medicin» blitt mer vanlig. Det kan her vises til forskningsrapporter som Den komplementära medicinens utbredning och tillämpning inom landets landsting på oppdrag fra Landstingsförbundet (2001), og HSN rapport 12/01 (2001) Stockholmare och den komplementära medicinen. En studie över befolkningens inställning till och använding av komplementär medicin.

Danmark

Begrepet «alternativ behandling» ser ut til å være det mest benyttede av helsemyndighetene. Sundhedsministeriet har opprettet et eget Videns- og Forskningscenter for Alternativ Behandling (VIFAB). På deres hjemmesider skilles det mellom alternativ behandling (alternative behandlingsformer) og naturmedisin (naturlegemidler, sterke vitamin- og mineralpreparater). Videre har Sundhedsstyrelsen et eget råd for «Alternativ behandling».

3.4 Alternativ eller komplementær? Medisin eller behandling?

Alternativ eller komplementær

Begrepet alternativ kan gi inntrykk av å representere ikke bare et alternativ, men også noe som står i direkte opposisjon til det etablerte. Alternativ kan også oppfattes som noe som er konkurrerende. Begrepet komplementær gir uttrykk for at noe er utfyllende og supplerende.

Begrepet alternativ har vært, og er fremdeles det som er mest brukt i Norge. Flere og flere tar imidlertid i bruk betegnelsen komplementær, enten som tillegg til alternativ, jf. begrepet CAM i Storbritannia og USA, eller i stedet for alternativ, jf. Sverige. For øvrig ser det ut til at det er historiske årsaker til valg av begrepsbruk i de omtalte land.

Medisin eller behandling

Begrepet behandling har den fordel at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin, og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet. Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell. Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål.

3.4.1 Forslag til begrepsbruk

Det kan skisseres tre ulike løsninger med hensyn til begrepsbruk:

• Alternativ medisin

• Alternativ behandling

• Komplementær og alternativ behandling

Også begrepene komplementær medisin, komplementær behandling og komplementær og alternativ medisin kunne ha vært foreslått. Med unntak av komplementær behandling, som er foreslått av Norsk Sykepleierforbund, er ingen av disse forslagene fremmet verken av høringsinstansene eller av Sosial- og helsedirektoratet. Departementet har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å gå inn på en nærmere diskusjon av disse begrepene. Departementet har videre ikke funnet det aktuelt å vurdere begrepene holistisk medisin eller naturmedisin.

En rekke hensyn anses å være avgjørende i forhold til valg av begrep. Begrepet skal være mest mulig dekkende og nøytralt i forhold til det virkeområde det beskriver. Begrepet bør videre være i rimelig samsvar med bruken av begreper internasjonalt og i fagmiljøer i Norge. Til slutt bør begrepet være mest mulig entydig, spesielt i rettslig sammenheng.

Alternativ medisin

Begrepet alternativ medisin kan gi et innskrenkende inntrykk av den faktiske virksomheten, og er trolig det minst dekkende av de tre ovennevnte alternativene. Begrepet medisin kan også forveksles med medisinering. Begrepet er lite nøytralt ettersom det kan gi assosiasjoner til skolemedisinen, og kan dermed gi inntrykk av vitenskapelighet og dokumenterbarhet. Imidlertid er begrepet best i samsvar med internasjonal språkbruk, da medisin, satt sammen med ulike prefikser, går igjen i mange offisielle betegnelser (jf. Storbritannia, USA, Sverige, EU, WHO). Medisin er også innarbeidet særlig i utøvermiljøene, og er fremdeles det begrepet som brukes i offentlige dokumenter. Begrepet er det som må sies å være enklest å bruke, ettersom det allerede er innarbeidet i det norske språket.

Alternativ behandling

Begrepet alternativ behandling er dekkende i den forstand at de aller fleste vil forstå hva begrepet innbefatter, og at det handler om behandling som har med helse og sykdom å gjøre. Med dette alternativet mister en imidlertid den uttalte forståelsen og anerkjennelsen som ligger i begrepet komplementær, men det kan hevdes at dette likevel vil forstås implisitt. Begrepet er antakeligvis det som er mest nøytralt av de ulike alternativene. Med hensyn til internasjonal bruk, er begrepet i samsvar med den danske betegnelsen og brukes også i utøver- og fagmiljøer i Norge i dag. Begrepet alternativ behandling må sies å være enkelt i bruk og vil antakeligvis lett innarbeides i det norske språket. Dette begrepet er antakeligvis også det de fleste intuitivt vil velge som erstatning for begrepet alternativ medisin. Det ble også foreslått av enkelte høringsinstanser.

Komplementær og alternativ behandling

Begrepet komplementær og alternativ behandling antas å gi den mest dekkende beskrivelse av feltet. Tilføyelsen av komplementær i tillegg til alternativ kan innebære en større forståelse og anerkjennelse av feltes virkeområde. Dette gjør antakelig begrepet mindre nøytralt enn for ekempsel begrepet alternativ behandling. Begrepet er delvis i samsvar med begrepsbruken internasjonalt (jf. UK, USA og til dels Sverige), og harmonerer også delvis med språkbruken innen fagmiljøene (jf. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin - NAFKAM). Imidlertid er begrepet relativt tungvint i bruk både i dagligtale og skrift.

3.4.2 Departementets vurdering

Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.

Departementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor komplementær og alternativ behandling. Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet må sies å dekke det aktuelle feltet på en tilfredsstillende måte, og er det begrepet som er mest nøytralt.

Departementet har derfor valgt å bruke begrepet alternativ behandling i rettslig sammenheng, og i den generelle omtalen av feltet.

Begrepet behandling er generelt og brukes også på andre saksfelt. Det vil ofte fremgå av sammenhengen at det er helserelatert behandling det siktes til når man bruker begrepet alternativ behandling. I en lovtittel bør det imidlertid angis på en utvetydig måte hvilket område loven gjelder. Departementet foreslår derfor at den lov som foreslås gis tittelen lov om alternativ behandling av sykdom mv. I proposisjonen for øvrig brukes den kortere versjonen alternativ behandling.

Begrepsbruken er tilnærmet konsekvent i hele proposisjonen. Det innebærer også at departementet bruker begrepet alternativ behandling der andre i utgangspunktet har brukt begrepet alternativ medisin (NOUen, høringsuttalelsene mv.). Begrepet alternativ medisin er likevel brukt der hvor det historisk sett anses mest naturlig å anvende dette begrepet, samt i sitater, navn på dokumenter, komiteer, institusjoner og organisasjoner.

I de sammenhenger der det anses hensiktsmessig vil begrepene komplementær og alternativ behandling eller komplementær behandling kunne bli brukt. Det skal likevel understrekes at begrepet alternativ behandling også omfatter terapier som anvendes med et komplementært siktemål. Med begrepet alternativ behandling skal her forstås hele det aktuelle feltets virkeområde; det vil si bruk av behandling både som et alternativ og som et supplement, både med konkurrerende, utfyllende eller sammenfallende filosofisk og teoretisk grunnlag som skolemedisinen.

Til slutt må det understrekes at valg av begrepet alternativ behandling ikke bygger på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen.

4 Nærmere om ulike behandlingsformer

4.1 Innledning

Det er vanskelig å oppnå oversikt over hvor mange alternative terapi- og behandlingsformer som tilbys og/eller anvendes i Norge i dag. I dette kapittelet gis en oversikt over en del terapiformer. Oversikten er basert på utøvermiljøenes egne fremstillinger av metode og terapiform. Verken antall terapiformer som beskrives, eller beskrivelsen av den enkelte terapiform er uttømmende. For en mer utfyllende oversikt viser departementet til NOU 1998:21 Alternativ medisin. Imidlertid kan denne beskrivelsen gi et inntrykk av mangfoldet av hvilke terapiformer som tilbys i Norge. Det er gitt ulik plass til beskrivelsen av de enkelte terapiformer. Departementet har valgt å gi en relativt sett mer grundig beskrivelse av de terapiformer som er vurdert å ha størst omfang, eller som har størst likhetstrekk med terapiformer som brukes innen den ordinære helsetjenesten. Det vises ellers til vedlegg nr. 2 for en oversikt over andre behandlingsformer.

Fremstillingen er i hovedsak basert på Aarbakke-utvalgets beskrivelse i NOU 1998:21, samt Helsehåndboka 2002-2003 som gis ut av Alternativt Nettverk og som gir en oversikt over hva som tilbys av alternative behandlingsformer i Norge. Når det gjelder beskrivelsen av akupunktur er denne justert i forhold til beskrivelsen i NOU 1998:21, basert på innspill i den påfølgende høringsrunden. Beskrivelsen av urtemedisin/fytoterapi under punkt 4.2.8.3 er i sin helhet basert på innspill fra aktuell høringsinstans. Beskrivelsen av ernæringsterapi, kosttilskudd og urter i medisinsk behandling under punkt 4.2 8.4 er basert på eksterne innspill fra alternativt orienterte leger i Norge i dag, ettersom dette temaet i liten grad var behandlet i NOU 1998:21.

Rekkefølgen på fremstillingen er vilkårlig. Det kan imidlertid nevnes at homøopati, akupunktur og soneterapi i nevnte rekkefølge er de terapiformer med størst omfang i Norge i dag. Det må presiseres at beskrivelsene tar utgangspunkt i hvordan utøvermiljøene og deres organisasjoner selv fremstiller sin metode og behandlingsform. I likhet med Aarbakke-utvalget har heller ikke departementet foretatt en kildekritisk vurdering av materialet.

Det gis videre en kort innføring i de forklaringsmodeller som brukes innen alternativ behandling. Forklaringsmodellene skiller seg i varierende grad fra skolemedisinske forklaringsmodeller. I tillegg preges de av stor indre variasjon. Målsetningen med dette avsnittet er å presentere de viktigste modellene som ligger til grunn for forståelse av helse, sykdom og helbredelse innen behandlingsformenes virkeområde. Dette er av interesse både i forbindelse med aktuell rettslig regulering av feltet, og i forbindelse med kunnskapsoppbygging, forskning og informasjonsvirksomhet, samt i vurderingen av aktuell integrering med helsetjenesten. Fremstillingen tar ikke sikte på å være uttømmende. Med unntak av omtalen av skolemedisinsk forklaringsmodell, bygger presentasjonen på NOU 1998:21. Også her valgte Aarbakke-utvalget å la de forskjellige utøverne av alternativ medisin beskrive sin egen metode og bakgrunn. Utvalget foretok ingen kildekritisk vurdering av materialet. Det må igjen understrekes at departementet ikke tar stilling til innholdet.

4.2 Behandlingsformer med størst omfang i Norge

4.2.1 Akupunktur

Ordet akupunktur kommer fra de to latinske ordene acus = nål, spiss og punctur = punktere, stikke. Akupunktur benyttes hovedsakelig på to måter; som egen behandlingsfilosofi eller kun som en behandlingsmetode. Som egen behandlingsfilosofi følger den de tradisjonelle, klassiske kinesiske prinsipper, hvor man ser på mennesket som et system der alle kroppsdeler er i en kontinuerlig interaksjon som utgjør helheten. Akupunktur slik begrepet anvendes i dag, omfatter behandling i følge både tradisjonell kinesisk medisin og nyere former for akupunktur som er utviklet i vårt århundre. I akupunktur inngår blant annet bruk av ulike mikrosystemer. Mikrosystemene omfatter øreakupunktur, neseakupunktur, skalleakupunktur, oral akupunktur og håndakupunktur.

Historikk

Akupunktur ser ut til å ha vært en viktig del av kinesisk medisin i flere tusen år. Det finnes 2000 år gamle skriftlige kilder. Akupunkturen spredte seg i Asia fra cirka år 540 f. Kr. I dag har land som Japan, Korea og Vietnam flere hundre år gamle akupunkturtradisjoner.

På 1930-tallet ble det oversatt klassiske kinesiske tekster om akupunktur til fransk. Dette førte til fornyet interesse for akupunktur blant europeiske leger. Det oppstod etterhvert på 1950- og 1960-tallet levedyktige og utviklingsdyktige akupunkturmiljøer både i fransk og tysk medisin. I Norge oppsto den store interessen for akupunktur først etter at en norsk legegruppe var i Kina 1972. Det begynte med interessen for akupunktur innen feltet anestesi, og fortsatte med akupunkturens muligheter innen smertelindring. En av pionerene her var professor Birger Kaada. En annen norsk pioner var legen Vilhelm Schjeldrup som utga boken «Legekunsten på nye veier» i 1974, og dannet Norske legers forening for Akupunktur i 1980.

Beskrivelse av behandlingsformen

I tradisjonell kinesisk medisin (TCM) ser man på sykdom som en ubalanse i kroppens energisystem. Det kan være for lite energi ett sted, og for mye ett annet. All smerte er et uttrykk for en stagnasjon av energi, dvs., for mye energi på feil sted. Nåler settes da i spesielle punkter og stimuleres for å bevege energistagnasjonen og dermed fjerne smerten. TCM ser på kroppen som en helhet bestående av en rekke organer og energikretsløp som må være i indre balanse og harmoni.

Nålene som benyttes settes i spesielle akupunkturpunkter som finnes over hele kroppsoverflaten. Det er ca. 400 forskjellige akupunkturpunkter på hver kroppshalvdel. Akupunkturnålene er meget tynne og stikkes i varierende dybder, avhengig av lokalisering, og står vanligvis inne i 20-40 minutter. Til hver behandling brukes det vanligvis mellom 3 til 15 nåler.

Hva terapien brukes for

I Kina har akupunktur vært brukt som en forståelsesmetode og behandlingsform for de fleste lidelser. I vesten er akupunktur hyppig brukt ved smertebehandling, blant annet smerter i muskel/skjelettsystemet, samt hodepine og migrene. Akupunktur er også brukt som smertebehandling etter tannkirurgi. Akupunktur er hyppig brukt ved kvinnelidelser som menstruasjonsplager, infertilitet, svangerskapskvalme, brystbetennelse og klimakteriebesvær. Akupunktur brukes videre mot post-operativ kvalme, samt kvalme etter cellegiftbehandling. Ellers benyttes akupunktur ved astma, samt andre luftveislidelser, allergi, fordøyelsessykdommer, spedbarnskolikk, sykdommer i urinveiene med mer.

4.2.2 Homøopati

Historikk

Ordet homøopati kommer av de greske ordene «homoios», som betyr lik eller lignende, og «pathos», som betyr sykdom. Dette avspeiler homøopatiens hovedprinsipp - likhetsloven. Det homøopatiske prinsipp er beskrevet i gamle kinesiske, indiske, hebraiske og arabiske skrifter. Likhetsloven ble beskrevet allerede av Hippokrates (460-377 f.Kr) gjennom hans postulat «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer på friske mennesker».

Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann som først satte homøopatien i system. Det var under oversettelsen av doktor William Cullens «A treatise on Materia Medica», at han kom på sporet av det homøopatiske prinsipp. Her stod det blant annet at malariamedisinen kinin foruten å kurere malariafeber, også kunne fremkalle malarialignende symptomer.

J.C.C. Wang var visstnok den første norske homøopaten og han praktiserte i 1860-årene. Den første norske homøopatiforeningen ble stiftet i 1928. Norsk Homøopatisk Pasientforening ble dannet i 1951.

Beskrivelse av behandlingsformen

Likhetsloven innebærer at et stoff, som i normale eller store doser er i stand til å fremkalle visse symptomer, i små doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med et tilsvarende sykdomsbilde. En homøopat søker å finne det preparat som kan etterligne flest av pasientens symptomer. Man forsøker å danne et symptombilde (som i homøopatien kalles et « legemiddelbilde»)som igjen vil danne basis for senere ordinasjon av stoffet etter likhetsprinsippet. Det homøopatiske preparat antas å provosere organismen til å gi en motrespons som virker legende.

Homøopatiske preparater selges på apotek. Preparatene er fremstilt ved potenseringer/fortynninger av mineraler/metaller, urter og organiske stoffer i vann, alkohol eller laktose. Den homøopatiske farmakopeen inneholder over 2 000 stoffer. Av disse benyttes 5-600 hyppig i daglig praksis.

I tillegg til den klassiske homøopatien som er beskrevet ovenfor har man også det som kalles kompleks homøopati. Når terapeuten ikke finner et preparat som dekker hele symptombildet, gir noen behandlere midler vekselsvis, og andre gir flere midler samtidig. Denne behandlingsformen brukes oftere av tverrfaglige naturterapeuter enn av homøopater. Kompleks homøopati skiller seg dermed fra klassisk homøopati der det kun forskrives et preparat av gangen.

Hva terapien brukes for

Homøopati er i følge utøverne en helhetlig behandlingsform. De mener at alle pasientens symptomer må inkluderes i behandlingsstrategien, og målet med behandlingen er ikke kun å fjerne de lokale sykdomssymptomene, men også å styrke pasientens generelle tilstand.

Homøopati er videre en individuell behandlingsform. Pasienter som ifølge skolemedisinske kriterier ville få samme diagnose, kan etter en homøopatisk vurdering ha behov for helt forskjellige homøopatiske preparater, da det totale symptombildet etter en slik vurdering kan variere mye fra individ til individ.

Homøopater oppsøkes for nesten alle typer plager. Undersøkelser viser at den største andelen konsultasjoner gjelder infeksjoner i øvre og nedre luftveier, utslett (særlig eksem), allergi, psykiske plager (spesielt depresjon og angst), samt plager i muskel- og skjelettsystemet. I tillegg oppsøkes homøopater ofte av pasienter med hodepine, kvinnelidelser (premenstruelt syndrom og menstruasjonsplager), plager under svangerskap (svangerskapskvalme, svangerskapsdepresjon og bekkenløsning), urinveisplager (spesielt gjentatte infeksjoner i blære) og fordøyelsesplager.

4.2.3 Soneterapi

Soneterapi er terapeutisk massasje og trykk på bestemte områder/reflekssoner. Fotsoneterapi er basert på et system av soner i føttene som skal gjenspeile kroppens forskjellige organer og deler. Ved sykdom eller svakhet i et organ kommer det en ømfintlig fortykkelse i underhuden i den korresponderende sonen i foten. Et lignende system av korresponderende soner finnes i hendene og benyttes i håndsoneterapien. Behandlingen består i punktmassasje av slike affiserte soner.

Historikk

Den moderne soneterapien stammer fra Amerika. Ifølge doktor Joseph Bachmann som underviste i fysiologi i USA i årene 1846-1881, ble fotsoneterapien oppdaget i 1842. I begynnelsen av vårt århundre ble soneterapien videreutviklet og systematisert av den amerikanske øre-nese-hals-legen William H. Fitzgerald. Hans sonesystem omfattet hele kroppen, ikke bare hender og føtter. Flexner-rapporten som i 1910 fastslo strenge vitenskapelige kriterier for amerikansk medisin, medførte imidlertid at soneterapien ble utelukket fra den medisinske undervisningen i USA. Den form for fotsoneterapi som senere har fått gjennomslag innen alternativ behandling, stammer fra en av Fitzgeralds elever, Eunice Ingham.

Beskrivelse av behandlingsformen

Prinsippet innen soneterapien er at hele kroppen avspeiles såvel i føttene som i hendene. Høyre fot/hånd representerer høyre kroppshalvdel, og venstre fot/hånd venstre kroppshalvdel. De forskjellige sonene er lokalisert i en anatomisk rekkefølge som korresponderer med organer og vev som finnes i kroppen. Dette har blitt referert til som det bioholografiske prinsipp.

Primært i undersøkelsen av pasienten er undersøkelsen av sonene i føttene og eventuelt hendene. Den gir soneterapeuten informasjon om hvilke organer eller vev som er affisert i det aktuelle sykdomsbildet. Dersom et organ er affisert av sykdom eller svekket, vil underhudsvevet i den tilsvarende sonen som palperes være hard, stram, øm og/eller smertefull. Behandling av denne sonen vil virke inn på det respektive vev/organ. Selve behandlingen består i det vesentlige av punktmassasje av affiserte soner. Teknikken kan variere, likeledes antallet affiserte soner som behandles hver gang.

Hva terapien brukes for

Soneterapi fremmer først og fremst pasientens selvhelbredende prosesser, og har derfor et bredt indikasjonsområde. Behandlingen kombineres ofte med annen behandling. Det er vanlig at norske soneterapeuter også behersker andre former for alternativ behandling som urtemedisin, homøopati og øreakupunktur. Soneterapi brukes også til forebyggende behandling fordi funksjonsforstyrrelser hevdes å kunne gi utslag i fot- og håndsonene før de har ført til manifest sykdom.

4.2.4 Kinesiologi

Ordet kinesiologi betyr «læren om bevegelse» og er en betegnelse på studiet av menneskelig bevegelse. Den utstrakte bruken av ordet kinesiologi blant terapeuter som arbeider med muskeltesting, har ført til at ordet har fått en ny, popularisert mening. I denne sammenhengen betyr kinesiologi en metode basert på muskeltesting som avdekker tilstanden og påvirker kroppens livsenergisystem i den hensikt å skape balanse - strukturelt, kjemisk og psykisk.

Historikk

Kinesiologi ble utviklet som system i begynnelsen av 1960-årene av den amerikanske kiropraktoren George Goodheart. Han kalte systemet «Applied Kinesiology». I 1976 ble The International College of Applied Kinesiology (ICAK) opprettet. Det organiserer videreutdanning for kiropraktorer, leger og annet helsepersonell som har minimum 4 000 timers basisutdanning. I 1989 ble Den Norske Kinesiologiforening etablert.

Beskrivelse av behandlingsformen

Kinesiologens hovedmetode er testing av muskler. Muskeltest er ikke å forstå som en måte å vurdere muskelens styrke eller størrelse, men en dynamisk test av muskelens funksjonelle integritet. Som kiropraktor brukte Goodheart disse muskeltestene primært for å teste ut hvilken innvirkning de manipulasjonene han gjorde hadde på spesielle muskler, og hvorvidt behandlingen bedret musklenes evne til å holde stabilt imot et manuelt test-trykk. Han oppfattet dette som en indikator på musklenes evne til livsenergigjennomstrømning og derved helsetilstand.

Kinesiologen behandler ikke sykdommer eller symptomer som sådan. I følge utøverne kan man imidlertid teste og balansere livsenergien slik at man styrker personens selvhelbredelsesprosesser, for dermed å fremme hans eller hennes eget potensiale. Ved hjelp av muskeltest finner kinesiologen ut på hvilket nivå man skal behandle pasienten for å balansere vedkommendes blokkerte livsenergi.

Hva terapien brukes for

Kinesiologi blir brukt i flere sammenhenger for å gi «balansering» til personen. Kinesiologi blir også brukt som en av flere metoder av andre yrkesgrupper, for eksempel leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, naturterapeuter, tannleger, psykologer og pedagoger. Kinesiologi brukes i stor grad som et diagnoseverktøy. Det kan gi en indikasjon på hvilke kroppssystemer problemet ligger i, og hvilken eller hvilke terapeutiske tilnærminger som egner seg best for hvert tilfelle.

4.2.5 Osteopati

Osteopati er en manuell behandlingsform som har til formål å normalisere funksjons- og bevegelsesforstyrrelser. Osteopatisk behandling søker å stimulere kroppen til selv å gjenvinne normale funksjoner og derved bli i stand til å lege seg selv. Osteopatisk behandling tar sikte på å fremme en optimal funksjon i neuro-muskulo-skjelettsystemet som påvirker alle systemer i kroppen inklusive indre organer.

Historikk

Osteopati som terapiform er grunnlagt av den amerikanske legen Andrew Taylor Stills på slutten av 1800-tallet. I sin søken etter hvilke faktorer som påvirker at enkelte mennesker blir syke og andre ikke, utviklet han en ny skole i medisin. Andrew Still kalte sin nye medisin osteopati (osteon er det greske ordet for bein). Systemet var opprinnelig begrenset til å undersøke og behandle muskler og skjelett. Behandling av kraniet og faciestrukturer ble tilført osteopatien på 1930-tallet av William G. Sutherland.

Beskrivelse av behandlingsformen

Osteopaten benytter hendene til å normalisere bevegeligheten i kroppens ulike vev. Det gjøres gjennom tøyning, mobilisering, manipulasjon og ulike teknikker som blant annet muskulære teknikker, artikulære teknikker, funksjonelle teknikker og kjeveleddsteknikker. De ulike osteopatiske undersøkelsesteknikkene korreleres mot hverandre for å gi et best mulig grunnlag for utvelgelse av behandlingsteknikker.

De muskulære teknikkene har som hovedmål å få senket spenningen i muskelvev, øke elastisiteten og bedre sirkulasjonen i vevet. Manipulasjon er en teknikk med liten kraft og stor hurtighet, som brukes til å frigjøre fastlåste ledd. Slik senkes muskelspenningen, og sirkulasjonen øker i de aktuelle vev. Mobilisering omfatter flere forskjellige teknikker avhengig av hvilken anatomisk struktur man ønsker å stimulere til økt bevegelighet.

Artikulære teknikker (manipulasjon uten impuls) brukes dersom bevegeligheten er redusert i ledd. Dette bedrer den lokale leddbevegelighet og sirkulasjon.

Dersom bindevevsstrukturer rundt organer innehar forminsket bevegelighet, vil man bruke mobilisering som behandlingsmåte. Den aktuelle delen av kroppen blir da gjentatte ganger tøyd og beveget i riktig retning.

Hva terapien brukes for

Oftest oppsøkes en osteopat for lidelser i muskel- og skjelettsystemet, som for eksempel ryggsmerter, nakkesmerter og bekkensmerter. I tillegg behandles ofte fordøyelsesproblemer. Hos kvinner kan osteopatisk behandling benyttes ved: premenstruelle smerter, barnløshet, underlivssmerter som følge av bekkenløsning (under og etter svangerskapet) eller inkontinens. Barn behandles særlig for kolikksmerter, hyperaktivitet, lese- og skrivevansker, balanseproblemer, konsentrasjonsproblemer og problemer i fordøyelsessystemet.

4.2.6 Naprapati

Naprapati er også en manuell behandlingsform. Den tar sikte på å normalisere problemer i bevegelsesapparatet. Ordet naprapati er satt sammen av det tsjekkiske ordet napravit som betyr «å korrigere» og det greske ordet pathos som betyr «lidelse». Det er spesielt lidelser i rygg og nakke, sener og muskler som behandles av en naprapat.

Historikk

Behandlingsformen har sin opprinnelse i USA og kommer egentlig fra kiropraktikken. Den ble utformet av Oakley Smith som var forsker og lærer ved Palmer-instituttet (læresete for kiropraktikk i USA). Smith konsentrerte seg ikke bare om ryggraden, men også om hele skjelettet og ledd, sener og muskler knyttet til dette. I 1907 grunnla han et eget institutt for naprapati.

Beskrivelse av behandlingsformen

I naprapatien legges det stor vekt på at man får en riktig og symmetrisk kroppsholdning. Man undersøker pasientens bevegelsesevne, lokaliserer smerter, og ser på nevrologiske reaksjonsmønstre, muskelstyrke og livsstil. Det utarbeides et mobilitetskart til hjelp i behandlingen. Behandlingen er oppgitt til å være av noe mildere karakter enn det som vanligvis gis av kiropraktorer.

Behandlingen varierer, avhengig av smertens karakter og lokalisering. Massasje og spesifikk muskeltøying anvendes nesten alltid for å senke muskelspenninger. Et vanlig fenomen er triggerpunkter, hypersensitive punkter i en muskel i spenning, og disse behandles med blant annet pressur. I tillegg kan elektroterapi anvendes. Nedsatt bevegelse mellom virvler i ryggraden er en vanlig årsak til smerte. Det finnes ulike behandlingsteknikker for å gjenvinne bevegelsen i et ledd. Den mest kjente er manipulasjon, der terapeuten ved å massere leddets fysiologiske bevegelighet utløser et leddknepp.

Hva terapien brukes for

Naprapatien behandler spesielt lidelser i rygg og nakke, sener og muskler. I henhold til naprapatien kan stølhet og kontraksjoner i muskler, bindevev, leddbånd og sener føre til alvorlige forstyrrelser i resten av kroppen. Vonde rygger er den vanligste plagen som pasienter søker hjelp for, men naprapater behandler også hodepine, nakkesmerter, muskelspenninger, isjias, idrettskader m.m.

4.2.7 Aromaterapi

Aromaterapi er en fellesbenevnelse for ulike bruksmåter av eteriske oljer. De eteriske oljene brukes først og fremst ved massasje, men også til bad, kompresser, inhalering osv. Terapeutene hevder at oljene virker både fysisk og psykisk, og at de bidrar til å gjenopprette pasientens indre balanse.

Historikk

Hippokrates brukte blant annet timian, karve, peppermynte og merian i sin behandling.

Ved slutten av 1600-tallet oppstod et skille mellom parfymer og aromater solgt gjennom apotekene. Med den vitenskapelige revolusjonen i begynnelsen av det 19. århundre var kjemikerne for første gang i stand til å identifisere de ulike bestanddeler i essensielle oljer. Den franske kjemikeren Rene Maurice Gattefosse var i 1928 den første som brukte begrepet «aromaterapi», i sin bok med samme navn.

Beskrivelse av behandlingsformen

Ved en aromaterapimassasje blander terapeuten oljene i henhold til pasientens spesifikke lidelser. Riktig bruk og kombinasjoner av de eteriske oljene anses som svært viktig. De eteriske oljene opptas lett av huden og absorberes av kroppen, og hevdes å kunne påvirke hele organismen. Oljene antas å ha en virkning både fysisk og psykisk. Aromaterapi er mest kjent gjennom massasje, og blir beskrevet som en behagelig, avslappende og regenererende behandlingsform.

Hva terapiene brukes for

Det meste av behandlingen som utføres av norske aromaterapeuter er forebyggende. Aromaterapi benyttes ofte av friske mennesker med stressrelaterte symptomer. Men aromaterapi og massasje brukes også på personer med lidelser eller tilstander diagnostisert av leger eller analysert av alternative behandlere.

4.2.8 Ernæringsterapi, kosttilskudd og urtemedisin

4.2.8.1 Ernæring og helsekost

Innen ernæring og helsekost finnes en rekke ulike terapiformer hvor diett er det sentrale elementet.

Historikk

Gjennom de siste 100 årene har interessen for kostholdets betydning for helsen vært økende. Blant pionerene på 1800-tallet finner vi prestene Kneipp og Graham, som begge var opptatt av grov og naturlig kost. Interessen for råkost og tarmregulering fikk et oppsving med den sveitsiske legen Bircher-Benner rundt forrige århundreskifte, og i Norden fikk Frisksportbevegelsen stor utbredning i mellomkrigstiden med svensken Are Waerland som en av foregangsmennene.

Beskrivelse av behandlingsformen

Mange alternative behandlere mener kosthold er en av de viktigste faktorene for å opprettholde og gjenvinne god helse. En del av disse utøverne gir derfor råd om kosthold og kosttilskudd som del av en helhetsbehandling. De råd om kosthold og dietter som blir gitt, avviker ofte i stor grad fra de offisielle anbefalinger om sammensetning av kostholdet. Det bør imidlertid understrekes at også blant autorisert helsepersonell kan bruk av ulike dietter stå sentralt.

Enkelte utøvere har kostveiledning som en vesentlig del av sin praksis, og det finnes en viss grad av spesialisering innen følgende delvis overlappende grupper:

• matvareallergi og intoleranse

• tarmfloraforstyrrelser

• candida-syndrom

• makrobiotisk diett

• vegetar- og vegandietter

• økologisk og biodynamisk kosthold

• blodtypediett

• steinalderdiett

• dietter som vektlegger riktig balanse mellom proteiner og karbohydrater (jf Dr. Atkins, glykemisk indeks, sonediett)

Hva terapien brukes for

Mange alternativ behandlere anbefaler diett ved en rekke sykdommer og plager, som hjerte- og karsykdommer, kreft, høyt blodtrykk, sukkersyke, tarmlidelser, allergi og revmatisme.

4.2.8.2 Kosttilskudd, vitamin- og mineralterapi

Bruken av vitaminer, mineraler og andre kosttilskudd, såkalt orto-molekylær terapi, er utbredt innen alternativ behandling. Begrepet ble introdusert av den dobbelte nobelprisvinner Linus Pauling i 1979, og ordet stammer fra det greske «orthos», som betyr riktig eller korrekt. Ortomolekylær betyr de riktige molekylene i de riktige mengdene.

Beskrivelse av behandlingsformen

Mange utøvere av alternativ behandling anser det som viktig at kroppen er i ernæringsmessig balanse for å kunne respondere på behandling, og gir derfor råd om å innta kosttilskudd. Synet på ernæringens betydning for helsen er at mangeltilstander og ikke optimal ernæring anses for å være vanlig, og at kosttilskudd dermed kan ha et betydelig terapeutisk potensiale. Igjen må det understrekes at også innen den ordinære helsetjenesten anbefales det i mange tilfeller tilskudd av ulike vitaminer og mineraler.

Blodprøver blir ofte benyttet i diagnostikk av mangeltilstander innen den etablerte medisin, men kun terapeuter som samarbeider med leger har adgang til disse analysene. Terapeutene kan også bruke spesielle metoder i diagnostikk av mangeltilstander og ernæringsmessig ubalanse. Blant disse er kinesiologi, hvor man ved muskeltesting prøver å diagnostisere mangeltilstander, og vega-test der man måler energipunkter på fingrene. Mye brukt er håranalyse, hvor inneholdet av mineraler måles i en hårprøve som sendes til utlandet (for eksempel Tyskland eller USA). Ut fra denne analysen foreskrives kosttilskudd.

Hva terapien brukes for

Eksempler på spesielle anbefalinger av kosttilskudd er:

• Vitamin A - ved infeksjoner, kreft og hudsykdommer som for eksempel psoriasis

• Vitamin B - ved sirkulasjonsforstyrrelser (B3), PMS (B6) og nevrologiske lidelser (B12)

• Vitamin C - ved virussykdommer, forkjølelse og i kreftbehandling

• Vitamin E - ved arteriosklerose og fibroadenomatose (cyster i brystene)

• Krom - ved ustabilt blodsukker og som hjelp ved slanking

• Selen - for å binde tungmetaller og forebygge kreft (kvikksølv, kadmium)

• Sink - ved spisevegring og hudproblemer

• Omega-3 fettsyrer - ved leddsmerter og for å forebygge hjerte- og karsykdom

• Omega-6 fettsyrer - mot atopisk eksem og PMS (nattlysolje)

4.2.8.3 Urtemedisin/fytoterapi

Fytoterapi er det samme som urtemedisin. Det er bruk av planter som brukes ubehandlet eller i konsentrater, avkok og essenser fra røtter, stengler, blader og frø. Urter brukes i hovedsak som egenbehandling for lettere sykdommer og plager, men blir også forskrevet av alternative behandlere i hensikt å behandle spesielle tilstander.

Beskrivelse av behandlingsformen

Fytoterapi beskrives som en holistisk behandlingsmetode, hvor mennesket blir behandlet utfra et helhetlig perspektiv, og ikke kun utfra en spesifikk lidelse/symptom. En fytoterapeut har kjennskap til planters kjemi og farmakologiske virkeområde. Det benyttes ikke ferdiglagde naturmidler, men blandes egne miksturer som er individuelt tilpasset hver pasient.

Det beskrives to overordnede strategier for å oppnå effekt, henholdsvis fysiologisk forsterkningog fysiologisk kompensasjon. Målsettingen med fysiologisk forsterkinger å optimalisere kroppskjemien ved å forbedre ernæringen og forsterke avgiftningen, samt å optimalisere kroppsenergien ved å heve vitaliteten. Spesifikk fysiologisk forsterkning hevdes å kunne føre med seg regulering som fremmer fordøyelsen, immunforsvaret, sirkulasjonen, åndedrettsfunksjonen og hormonproduksjonen. En viktig generell målsetting i fysiologisk forsterkning er å stimulere avgiftning. Avgiftning kan blant annet oppnås ved å bruke planter som har en rensende egenskap ( depurativa), planter som øker urinsekresjon ( diuretika), planter som virker avførende ( laksantia), samt slimløsende planter ( lymphatica).

Fysiologisk kompensasjon søker å kontrollere eller erstatte, fordi den patologiske prosessen er gått for langt. Urtene som brukes har da gjerne en anti-inflammatorisk effekt (planter som motvirker inflammasjon), antiviral effekt (planter som bekjemper virus), antiseptisk effekt (planter som motvirker betennelser), anti-spasmodisk effekt (planter som demper krampetrekninger), anti-allergika osv.

4.2.8.4 Ernæringsterapi, kosttilskudd og urter i medisinsk behandling

Departementet er kjent med at det internasjonalt ikke er uvanlig at leger arbeider i et skjæringsfelt mot alternativ behandling med hensyn til anvendelse av ernæring, tilskudd og urtemedisin i undersøkelses-, rådgivnings- og behandlingsvirksomhet. Det kan reises spørsmål om i hvilken grad slik tilnærming anvendes i medisinsk virksomhet i norsk helsetjeneste, og i hvilken grad dette på bakgrunn av dokumentasjon kan utgjøre et potensiale for forbedringer i pasientutredning og behandling. I innspill til departementet fra alternativt orienterte leger omtales enkelte områder som anses som viktige, og det hevdes at mange pasienter er lite tilfredse med helsetjenestens tilbud. Det fremføres videre at det på flere av disse områdene finnes medisinske løsninger som ikke praktiseres eller har fått et fotfeste i norsk medisinsk hverdag. Områdene som nevnes er blant annet støttebehandling med kostholdsendring, medisinske naturstoffer og tilskudd av vitaminer og mineraler til grupper av kronisk syke pasienter. Departementet har ikke vurdert de påstander om effekt som framkommer implisitt i det følgende.

Støttebehandling med kostholdsendring

Kreftpasientergis støttebehandling med immunstimulerende urter/naturstoffer, antioksidanter, vitaminer og mineraler. Dette gis for å bedre allmenntilstand og for å styrke kroppens immunapparat og kanskje også redusere sannsynligheten eller risikoen for tilbakefall av sykdom. Samtidig gis det råd om kosthold og livsstilsendringer. Revmatikere gis lignende støttebehandling med antioksidanter og omega - 3-fettsyrer i store doser. Dette kombineres med eliminasjonsdietter og en rekke naturstoffer. Dette er behandling som ikke har som mål å helbrede, men redusere sykdomsaktivitet og bedre funksjonsnivået. Andre sykdomsgrupper som behandles med lignende støttebehandlinger er pasienter med osteoporose, astma, eksem, diabetes, høyt blodtrykk, høyt kolesterol mm.

Bruk av urter og medisinske naturstoffer

I Norge er det få leger som foreskriver urter som gingko, hvitløk, ginseng, ingefær, hagtorn, solhatt, misteltein, perikum, svarthyll, mariatistel, kamille, tranebær med flere. Tilgjengeligheten til slike urter på norske apotek karakteriseres som dårlig. I andre europeiske land, USA, Canada og Australia er bruken av urter i medisinsk behandling økende.

Matallergi og matintoleranse

Mange pasienter ser ut til å oppleve at det er en sammenheng mellom hva de spiser og de plager de går med, men opplever at den offentlige helsetjenesten ikke har tilstrekkelig kunnskap om utredning, diagnostikk og behandling til å kunne hjelpe dem. Det har derfor vært et marked for alternativ behandling med mange ulike teorier og behandlingsopplegg. For å øke kompetansen til helsepersonell, utarbeidet Statens ernæringsråd diagnostiske manualer og veiledere til bruk i utredning, diagnostikk og behandling hos pasienter med matvareallergi/-intoleranse. Målet er at pasienter som oppsøker helsetjenesten på grunn av mistanke om matvareallergi/-intoleranse skal få utredet dette og få tilbud om kostveiledning.

Ubalanse i tarmflora

For at tarmens bakterieflora skal være i balanse hevdes det i enkelte alternative miljøer at tarmfloraen bør domineres av ulike melkesyrebakterier. Ved bruk av antibiotika, ved et kosthold med lite fiber og mye ferdigmat vil det lett oppstå store ubalanser i tarmflora som hevdes å være direkte sykdomsutløsende.

Metabolsk syndrom

Metabolsk syndrom er en tilstand karakterisert ved overvekt, spesielt rundt magen, forhøyede verdier av glukose og fettstoffer i blodet og høyt blodtrykk. Tilstanden innebærer betydelig økt risiko for å utvikle blant annet diabetes type 2 og hjerte-karsykdom. Metabolsk syndrom kan forebygges ved hjelp av endring i kosthold og fysisk aktivitet. Enkelte leger har tatt til orde for at tilstanden bør reguleres med lav-glykemisk kosthold, i strid med myndighetenes kostholdsråd. Dette innebærer blant annet redusert inntak av melvarer og poteter.

4.2.9 Healing

Healing betyr helbredelse - å gjøre hel. Healing omfatter metoder hvor utøveren har en intensjon om å hjelpe med konsentrasjon, berøring eller bevegelse i energifeltet rundt pasienten. I følge utøverne kan dette involvere kontakt med en ekstern guddommelig helbredende livsenergi eller spesielle evner/krefter som utøveren selv er i besittelse av.

Historikk

Helbredelse ved håndspåleggelse har vært praktisert i kulturer siden førhistorisk tid, og har også vært en del av tidligere vestlig medisinsk praksis. Håndspåleggelse har også hatt en sentral plass i norsk folkemedisin. Det finnes fremdeles håndspåleggere og helbredere i de fleste byer og bygder i landet.

Healerbegrepet kom i bruk i Norge tidlig på 1980-tallet, parallelt med den voksende interessen for alternative behandlingsformer. Ordet er det engelske uttrykket for en helbreder - «en som gjør hel». Mange helbredere velger nå å kalle seg «healere». Betegnelsen kan ses på som uttrykk for et skille fra religiøse troshelbredere. Healere i Norge definerer vanligvis sine evner som et naturlig anlegg eller evne, og mener at religiøs tro ikke er nødvendig for at healing skal hjelpe.

Healing har oppnådd anerkjennelse blant sykepleiere i USA, under navnet Therapeutic Touch (TT/Terapeutisk Berøring). Terapeutisk Berøring ble introdusert i Norge tidlig på 1970-tallet.

Beskrivelse av behandlingsformen

Healing er først og fremst basert på evner, ikke på teoretisk kunnskap. Kjærlighet og empati anses som sentrale personlige egenskaper hos mennesker med helbrederevner. En healer kan defineres som «en person som har en naturlig evne til å formidle eller overføre en livsenergi som kan fremme en helbredelsesprosess». Dette foregår som regel ved en form for håndspåleggelse eller ved å arbeide i feltet nær kroppen. Healing kan også formidles ved tanke, ord og bønn.

Healere trenger ingen medisinsk diagnose for å hjelpe, og stiller oftest ikke diagnoser. Under behandlingen er klienten påkledd, og sitter eller ligger. Healeren sanser sykdom, patologi og ubalanser som disharmoniske energifelt. Disse kan oppleves som smerte, kulde, vind osv.

I følge utøverne vil den fysiske kroppen bedre være i stand til å helbrede seg selv når energisystemet er i balanse. De mener at healing gir vitalitet til menneskets naturlige evne til å helbrede seg selv. Det er ingen klar grense mellom sjel og kropp, disse anses som aspekter av bevisstheten som avspeiler og gjensidig påvirker hverandre.

Under behandlingen kan klienten i følge utøverne oppleve varme, kulde, energistrømninger, spontane bevegelser i kroppen og emosjonelle reaksjoner. Det er også vanlig å bli svært avslappet og tung i kroppen under og like etter en slik behandling. Enkelte opplever en kortvarig forverring av tilstanden i dagene umiddelbart etter behandlingen. Dette er ikke en «bivirkning», men en naturlig respons som viser at kroppens egne helbredelsesprosesser er virksomme.

4.3 Ulike forklaringsmodeller for helse, sykdom og helbredelse

Som det fremgår av foregående beskrivelser skiller forklaringsmodellene innen alternativ behandling seg i varierende grad fra skolemedisinske forklaringsmodeller. I tillegg preges de av stor indre variasjon. I det følgende vil de viktigste modellene som ligger til grunn for forståelse av helse, sykdom og helbredelse bli beskrevet. Fremstillingen tar ikke sikte på å være uttømmende. Det gjelder både fremstillingen av den enkelte modell, og i utvalget av modeller.

Med unntak av omtalen av skolemedisinsk forklaringsmodell, bygger presentasjonen på NOU 1998:21, kap. 5. Aarbakke-utvalget valgte å la de forskjellige utøverne av alternativ behandling beskrive sin egen metode og bakgrunn. Utvalget foretok ingen kildekritisk vurdering av materialet. Det understrekes derfor at det ikke tas stilling til innholdet.

I høringsrunden kom det kritiske merknader til utvalgets beskrivelse av de ulike forklaringsmodellene. Forenklet kan de kritiske merknadene deles i to hovedgrupper. Høringsinstanser innenfor den etablerte helsetjenesten i vid forstand (inkludert blant annet helsemyndigheter og utdanningsinstitusjoner) mener det er uheldig at beskrivelsene blir stående uimotsagt, og etterlyser en vurdering av det innkomne materialet basert på anerkjente vitenskapelige kriterier. Høringsinstansene innen alternativ behandling mener fremstillingen inneholder feil, er ufullstendig og/eller beskrives i vestlige termer som ikke anses å være dekkende.

I NOUen nevnes eksempler på utøvere innen hver forklaringsmodell. De tas inn her, men heller ikke denne oversikten er å anse for uttømmende. Av praktiske grunner blir de ulike forklaringsmodeller presentert som enkelttemaer. Imidlertid er det viktig å understreke at mange utøvere benytter flere forklaringsmodeller samtidig som grunnlag for sin praksis.

Biomedisin

Biomedisinske eller skolemedisinske forklaringsmodeller på helse, sykdom og helbredelse knyttes i hovedsak til ideer om en fysiologisk normaltilstand (helse) og avvik fra denne tilstanden (sykdom). Fysiske endringer forstås som manifestasjon av sykdom, og slike endringer skal ideelt sett kunne dokumenteres gjennom objektive funn. Denne type funn kan gjøres på ulike nivåer i kroppen; fra ytre konkrete tegn, via indre organer og vev, til celler og ned på gennivå og molekylnivå.

Det er utarbeidet en omfattende standardisert modell som knytter sammen en objektiv fysisk endring med en tilhørende forklaring (diagnostisering). Til denne sykdomsforklaringsmodellen er det også tilknyttet en omfattende standardisert modell av tiltak for å helbrede, lindre eller forhindre eller forsinke forverring av sykdom. Vanligvis deles tiltakene i to hovedgrupper: kirurgiske og medisinske. I tillegg kommer blant annet strålebehandling. Bruk av legemidler står sentralt blant de medisinske tiltakene. Ulike legemidler brukes også ofte i kombinasjon med kirurgiske inngrep. Behandling ved hjelp av kirurgi har til hensikt å fjerne de patologiske, det vil si ikke-normale eller syke tilstander. Medisinsk behandling har til hensikt å angripe eller gjøre inngrep i sykdomsprosessen. Bedring oppnås når de fysiske endringene ikke lenger kan gjenfinnes ved objektive funn, er fjernet eller antas å være under kontroll. Dette er den rådende modell innenfor vestlig skolemedisin.

Vitalkraft

Ideen om vitalkraft retter oppmerksomheten mot kroppens egen selvhelbredende og regenererende evne. Svekkelse i kroppens vitalitet anses som årsak til sykdom, og utøverne søker i sin behandling å stimulere kroppens selvforsvarssystem.

Selvforsvarssystemet gjør at kroppen søker å holde belastninger på et så ytre plan som mulig. Når kroppen svekkes og vitaliteten reduseres, klarer ikke kroppen dette og plagene trenger dypere inn. Denne oppfatningen er grunnlaget for å si at barn med atopisk eksem som utvikler høysnue og senere astma, er blitt dårligere. Og på samme måte oppfattes fremkomst eller tilbakekomst av høysnue og eksem når man behandler astma, som tegn på helbredelse. Akutte sykdommer tolkes like mye som uttrykk for en kjempende vitalkraft som for sykdom. Og tilsvarende tolkes kroniske sykdommer som en resignasjon i den samme vitalkraften. Svekkelse i kroppens vitalitet tillegges større betydning enn bakterier og virus som årsaker til sykdom.

Det stilles spørsmål ved terapier som ikke stimulerer vitaliteten i kroppen, da en fjerning av symptom alene godt kan være utrykk for en svekkelse av vitalkraften. En terapi som stimulerer vitalkraften forventes å gi sekundære gevinster som økt velvære, større overskudd osv., mens terapier som svekker vitalkraften gjør pasienten sliten og nedstemt og gir dermed grunnlag for mer alvorlig og kronisk sykdom.

Tanken om vitalitet innebærer at det fokuseres mer på hva som kan øke helsen og virke forebyggende enn for eksempel hvilke mikroorganismer som forbindes med ulike sykdommer. Det er en gjengs oppfatning blant alternative behandlere at man alltid kan styrke vitaliteten ytterligere. Dette gjør at grensen for å tilby behandling strekkes utover det å behandle en spesifikk sykdomstilstand, og at man tenker at det ved alle tilstander som et minimumsresultat bør forventes en positiv allmennrespons.

Håndspåleggere har også blitt tillagt å kunne overføre vitalkraft via sine hender, eller å kunne påvirke vitaliteten (energifeltet) til å regenerere seg selv. Den klassiske forklaringen på effekten av akupunktur følger samme modell og sier at nålstimulering får vitaliteten, qi, til å bevege seg langs meridianene. Tanken om vitalkraft gjelder også blant annet homøopater, biopater og naturopater.

Naturlighet

Denne modellen bygger på ideer om at forurensninger i kroppen er opphav til sykdom. Forurensninger kan være alt fra legemidler, tungmetaller som kvikksølv fra amalgam, konserveringsstoffer og andre E-stoffer til elektromagnetisk stråling av ulike slag. Målsettingen er å få kroppen til å kvitte seg med eller uskadeliggjøre forurensningen ved blant annet faste, drenasjeterapier, kopping og rensende dietter. Slike teknikker benyttes blant annet av naturterapeuter.

Holisme - Helhet og del

Kroppen ses på som en enhetlig helhet. Symptomer på sykdom anses for å være manifestasjoner på en generell tilstand i hele organismen. Utøverne vil derfor vurdere både lokale, allmenne og psykiske symptomer, og tiltakene kan være multiple for å påvirke ulike aspekter ved mennesket.

Å arbeide helhetlig innebærer at utøverne vurderer ulike symptomer i sammenheng og søker å finne samlende helhetlige begreper som beskriver pasientens tilstand. I dette arbeidet benytter utøverne utspørring som en nødvendig del av terapien, og som medfører at pasienten ser sine symptomer i en større sammenheng.

Helhet og del ses i sammenheng ved at hele organismen finnes projisert i flere av kroppens deler. En sykelig forandring i en del av kroppen gir seg utslag i en tilsvarende sone i alle de aktuelle sonesystemer. Utøverne vil vanligvis benytte denne forståelsesmodellen både diagnostisk og terapeutisk. Sammenhengen mellom helhet og dens deler kommer blant annet til uttrykk i ECIWO-biologien og de bioholografiske metodene. ECIWO står for Embryo Containing Information for Whole Organism. Dette er en biomedisinsk modell utviklet i Kina. Ideen her er at hele organismen finnes projisert i flere av organismens deler. Det gjelder fotsoneterapi, håndsoneterapi, øreakupunktur og auriculomedisin, skalleakupunktur, neseakupunktur og nasal refleksterapi, irisdiagnostikk og en del andre metoder.

Kategorier og kvaliteter

Flere alternative terapier kjennetegnes ved deres tendens til å finne fellestrekk i symptomer og generalisere på grunnlag av dette. Ved å finne samlende kvalitative egenskaper ved symptomer, regnes disse for å ha en sammenheng. Den mest utbredte kategoridannelsen er todelingen i varmt og kaldt. Andre vanlige inndelinger er i fire eller fem kategorier. For eksempel vil svie i magen, brennende føtter, rødhet på ører og kinn ses som uttrykk for varme eller hete, og vurderes som uttrykk for en felles underliggende dynamikk.

Som et ledd i behandlingen vil utøverne vanligvis kartlegge mat, drikke, aktiviteter med mer, og på grunnlag dette foreslå tiltak som bidrar til å skape bedre balanse mellom de kvalitative kategoriene og sørge for at energien sirkulerer fra det ene til det andre uten å stagnere. Dette gjelder blant annet akupunktur/TCM og unanimedisin.

Hierarki

Den vanligste hierarkiske modellen baserer seg på naturens «riker». Det vil si mineral-, plante-, dyre-, og menneskeriket. Menneskeriket forbindes for eksempel med de mentale og rasjonelle kvaliteter, dyreriket med de emosjonelle, sansebaserte og metabolske prosesser, planteriket med inspirasjon og tilheling og mineralriket med det strukturelle.

Andre hierarkiske modeller er eksempelvis inndeling i legemer: Fysisk legeme, plantelegeme, dyrelegeme og mentallegeme. En tredje variant er inndeling i kropp, sjel og ånd. Utøverne av systemer som bygger på hierarkiske modeller, etterstreber en balanse mellom disse egenskapene i hvert menneske. For eksempel skal et menneske ideelt sett ha en lik balanse mellom mentale, emosjonelle og fysiske kvaliteter og aktiviteter. Enkelte ser hierarkimodellen som et uttrykk for at all sykdom starter i det menneskelige skikt og manifesterer seg nedover i hierarkiet. Tankemønstre og oppfatninger fører til emosjonelle reaksjoner som påvirker fysiologiske prosesser og til slutt er med på å forme den fysiske struktur. Selv om ikke alle går så langt, er det vanlig å mene at struktur følger av funksjon. Innenfor antroposofisk medisin og healing tillegges dette hierarki ulike subtile energilegemer. Man snakker således om et fysisk legeme, et plantelegeme (eter-legeme) et dyrelegeme (astral-legeme) og til slutt et mentallegeme. Håndspåleggere og healere bruker ikke bare dette som en modell, men stiller en eventuell diagnose ved å «se» eller «føle» på endringer i farge, lysstyrke og kvaliteter i disse legemene. Oppfatningen om slike legemer finnes blant annet i den gamle medisinen i India, Kina og Egypt. Begrepene legeme, sjel og ånd er de som brukes mest i vår kultur.

Erfaring, læring og hukommelse

Denne modellen bygger på ideer om at kroppens selvhelbredende evner kan trenes. Når kroppen har lært å takle sykdom står den bedre rustet senere i livet. Det å overvinne sykdom hindrer sykdommen i å komme tilbake.

Sykdommer som ikke er overvunnet og traumer som ikke er fullstendig leget, antas å sitte i minnet. Kroppen kan stimuleres til å ta fatt på slike minner ved at utøverne iverksetter behandling som blant annet styrker kroppens evne til å overvinne sykdom og øker vitaliteten. Oppstår det forverringsreaksjoner og tilbakevending av gamle plager og symptomer under behandlingen ses dette på som et utrykk for riktig utvikling og dermed en tilfriskning. Dette gjelder blant annet kunstterapi, dypmassasje, Alexanderteknikk og Feldenkrais.

Konstitusjon

Læren om ulike konstitusjoner har vært brukt i psykologi, skolemedisin og alternativ behandling i over to tusen år. Her er det ikke uvanlig å snakke om inndelinger ut fra et gitt antall kategorier. Mest kjent er den greske inndelingen i kroppens fire væsker. Hvilke av disse som dominerte ble vurdert som årsaken til at man ble sangviniker (for mye blod), flegmatiker (for mye slim), koleriker (for mye gul galle) eller melankoliker (for mye sort galle). Disse begrepene brukes også i dag. I akupunktur snakker man om levertyper og lungetyper osv. I homøopatien snakker man for eksempel om en pulsatilla-konstitusjon eller nux vomica-konstitusjon avhengig av hvilket middel pasienten trenger. Det er kun midler som virker ved mange tilstander og over flere år som regnes som pasientens konstitusjonsmiddel. Konstitusjonen skal gi grunnlaget for sykdomsdisposisjon, tilbøyeligheter, toleranser med mer. Dette gjelder særlig for homøopati.

4.4 Antall utøvere, bakgrunn og utdanningskrav

Det er uklart hvor mange alternative behandlere som praktiserer i Norge. Basert på tall innhentet fra organisasjonene selv, kan det anslås en sum på ca. 3 000 medlemmer i de største utøverorganisasjonene i Norge, hvorav ca 800 er autorisert helsepersonell. Om man inkluderer de mindre organisasjonene, kan man anslå at det er i underkant av 5 000 organiserte alternativ utøvere, hvorav anslagsvis 1 500 er autorisert helsepersonell. I vedlegg nr. 3 følger det en oversikt over antall medlemmer i de største organisasjonene i Norge i dag.

Basert på de tall som fremgår av vedlegg nr. 3 kan en trekke noen slutninger med hensyn til hvilke terapiformer som i størst grad utøves av autorisert helsepersonell. Organisasjoner som omfatter terapiformer som akupunktur, osteopati og homøopati har sterkest representasjon av autorisert helsepersonell. Organisasjoner som omfatter terapiformer som soneterapi, kinesiologi, biopati, massasjeterapi, aromaterapi og healing har lavest representasjon av helsepersonell.

I vedlegg nr 4 gis det en oversikt hvilke utdanningskrav som stilles for å få medlemsskap i de enkelte organisasjoner. Denne oversikten viser at variasjonsbredden i hvilke utdanningskrav som stilles for medlemsskap spenner fra ingen formell utdanning (healerne), via kvelds-/helgekurs (soneterapi, biopati) til krav om 3-5 års utdanning på høgskolenivå (akupunktørene, homøopatene, napraptene og osteopatene). Det fremkommer videre at det i enkelte foreninger er et krav at utøverne skal være autorisert helsepersonell.

5 Bruk av og holdninger til alternativ behandling

5.1 Omfang og bruk

I diskusjonen om aktuell politikk overfor feltet alternativ behandling er det av betydning å ha oversikt over omfanget av virksomheten, hvem som bruker alternativ behandling, samt hvorfor og hvordan alternativ behandling brukes. Det vises også spesielt til kapittel 10 og beskrivelsen av virkeområdet til alternativ behandling og skolemedisin.

De siste 20 årene har det vært en økning i bruk av alternativ behandling i Norge. I 1977 oppga under en femtedel av befolkningen at de en eller flere ganger i sitt liv hadde benyttet alternativ behandling. I Aarbakke-utvalgets undersøkelse av 1997, oppgir en tredjedel av den norske befolkning å ha benyttet alternativ behandling. I en undersøkelse gjennomført av Senter for helseadministrasjon i 1998, svarte 37 prosent av de spurte at de noen gang hadde benyttet alternativ behandling. Undersøkelsen hadde de samme svaralternativer som i Aarbakke-undersøkelsen. I begge disse undersøkelsene var også kiropraktor definert inn under alternativ behandling. Kjønnsfordelingen blant dem som noen gang hadde benyttet alternative behandlingsformer var relativt lik i Aarbakke-undersøkelsen sammenlignet med undersøkelsen av 1998; det vil si ca. 60 prosent kvinner og 40 prosent menn. Homøopat, akupunktør og soneterapeut er i nevnte rekkefølge de mest benyttede alternative behandlere.

To tredjedeler av de som ikke har benyttet alternativ behandler svarer i undersøkelsen at de kunne tenke seg å gjøre det. En tredjedel kan tenke seg det hvis de er alvorlig syke. I tilfelle en skulle oppsøkt alternativ behandler, oppgir flertallet at de ville oppsøkt akupunktør og homøopat.

5.1.1 Hvem oppsøker alternative utøvere?

Kjønn

Kvinner benytter seg oftere av alternative behandlere enn menn. Kvinner benytter seg også av den offentlige helsetjenesten oftere enn menn gjør. I Aarbakke-undersøkelsen oppgir 64 prosent kvinner og 36 prosent menn at de har benyttet alternativ behandling noen gang. I undersøkelsen fra 1998 utført av Senter for helseadministrasjon, er de tilsvarende tall 58 prosent for kvinner og 42 prosent for menn.

Alder

Det er en absolutt økning i antall personer som noen gang har oppsøkt alternative utøvere, men bruken økte mest i de eldste aldersgruppene. Både Aarbakke-undersøkelsen fra 1997 og en undersøkelse utført av A-pressen i 1994 viser at økningen er størst i aldersgruppene fra 45 år og eldre.

Geografi

I Aarbakke-undersøkelsen kommer det frem at det i dag ikke er forskjell mellom by og land på om folk har besøkt alternativ behandler eller ikke. Tilsvarende tall for 1994 viser at flere i byene enn i land-distriktene hadde benyttet alternative behandlere, henholdsvis 32 prosent av befolkningen i byene, og 22 prosent i landdistriktene.

Andelen som har besøkt alternativ behandler er størst i Oslo, Hedmark og Oppland (39 prosent). Ved sammenligninger av landsdeler, er andelen som noen gang har besøkt alternativ behandler størst på Østlandet og Sørlandet (34 prosent), færrest på Vestlandet (28 prosent).

Utdanning

Andelen som har brukt alternativ behandling har økt i alle utdanningsgrupper, dog minst i de gruppene med høyest utdanning. I Aarbakke-undersøkelsen oppgir 33 prosent i gruppen med høyest utdanning at de en eller annen gang har benyttet alternativ behandling, mens andelen i gruppen med lavest utdanning som oppgir det samme, er på 28 prosent.

Inntekt

I A-pressens undersøkelse fra 1994 og i Aarbakke-utvalgets undersøkelse fra 1997 fremkommer det at det er små forskjeller i inntekt mellom dem som har benyttet alternativ behandler noen gang, og de som ikke har gjort det.

5.1.2 Hva oppsøkes de alternative utøverne for?

I henhold til Aarbakke-undersøkelsen har flest søkt alternativ behandling for rygg- og nakkeproblemer. Dette må imidlertid ses i lys av at kiropraktikk er definert som alternativ behandling i undersøkelsen. Etter rygg- og nakkeproblemer oppsøkes alternativ behandling for astma, allergi, migrene, betennelser, infeksjoner, utslett/eksem, revmatiske lidelser, nedsatt allmenntilstand mm. Alternativ behandling oppsøkes i noe mindre utstrekning for psykiske lidelser, muskelsmerter og underlivs- eller urinveisproblemer. Ellers viser undersøkelsen at alternativ behandling oppsøkes for svært ulike lidelser og problemer.

Kvinner søker ofte hjelp for hodepine, migrene og revmatiske smerter, samt fordøyelse og magebesvær, mens menn noe oftere søker hjelp for betennelse og infeksjon.

Sykdommens karakter

De som hadde benyttet alternativ behandling ble i Aarbakke-undersøkelsen spurt om de kunne karakterisere plagene de gikk til behandling for som kroniske eller akutte. 68 prosent av dem som har oppsøkt alternative behandlere karakteriserer sine plager som kroniske. Tilsvarende viser Helseundersøkelsen fra 1995 at 84 prosent av dem som hadde besøkt alternativ behandler, karakteriserte sine plager som kroniske, og halvparten hadde hatt sine plager i fem år eller mer.

5.1.3 Hvilke behandlingsformer er mest benyttet?

Av dem som benytter alternative utøvere går flest til homøopat. Som nevnt tidligere er homøopati, akupunktur og soneterapi i nevnte rekkefølge de terapiformer med størst omfang i Norge. Prosentandelen som har benyttet homøopat av dem som noen gang har benyttet alternativ behandling, var henholdsvis 33 prosent i A-pressens undersøkelse og 37 prosent i Aarbakke-undersøkelsen. Færre benytter naturmedisiner. Dette må ses i sammenheng med at naturmedisiner ofte ble sett på som en samlebetegnelse og ikke en egen utøvergruppe. Når det gjelder personer som oppsøker henholdsvis akupunktør og soneterapeut varierer tallene fra 35 prosent i 1994 til 31 prosent i 1997 for akupunktur, og fra 29 prosent i 1994 til 22 prosent i 1997 for soneterapi.

Det er små aldersvariasjoner og kjønnsforskjeller når det gjelder hvilken behandlingsform som benyttes. Noen flere kvinner benytter homøopat og akupunktør. I Helseundersøkelsen fra 1995 oppgav flest at de siste år hadde benyttet akupunktør. Noen færre hadde benyttet homøopat og fotsoneterapeut.

Opinion A/S gjennomførte i april 2001 en undersøkelse for Norske Homøopaters Landsforbund (NHL). Her svarer til sammen 22 prosent av den voksne befolkning at de hadde brukt en eller annen form for alternativ behandling forrige år, hvorav fem konkrete alternativer ble lest opp for respondentene. Akupunktur scorer høyest med 9 prosent, 7 prosent har brukt homøopati og aromaterapi, 5 prosent har benyttet soneterapi og 3 prosent har brukt healing og «annet». Siden intervjuobjektene kun blir bedt om å uttale seg om fem mulige alternativer, kan den siste kategorien muligens være for liten. Det anses likevel for mest sannsynlig at ingen andre terapier ville ha oppnådd samme omfang som de største kategoriene.

5.1.4 Alternativ behandling innen den etablerte helsetjenesten

Basert på tall fra NOU 1998:21 fremkommer det at to til tre prosent av landets leger hadde utdanning i en eller annen alternativ terapiform. En av ti leger har kurs i akupunktur. I en undersøkelse foretatt blant Legeforeningens medlemmer fant en at 4 prosent av legene praktiserte akupunktur, 1 prosent praktiserte urtemedisin og 0,2-0,3 prosent praktiserte en av de andre terapiformene. Undersøkelsen omfattet både leger innen primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. 65 prosent av respondentene hadde en eller flere ganger henvist pasienter til akupunktur mens 1-3 prosent henviste til andre former for alternativ behandling. 11 prosent av legene hadde regelmessig samarbeid med akupunktør, mens svært få hadde slikt samarbeid med utøvere av andre terapiformer. Alle legene som praktiserte akupunktur i denne undersøkelsen var menn.

På forespørsel om hvor stor andel av medlemmene som praktiserer alternativ behandling, har Legeforeningen våren 2002 anslått at ca. 200 allmennpraktikere anvender akupunktur av og til. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at de færreste har akupunkturutdanning på nivå som kvalifiserer til medlemsskap i Norsk forening for klassisk akupunktur (NFKA) og Norske akupunktørers hovedorganisasjon (NAHO). For krav til medlemsskap, se vedlegg nr. 4. Legeforeningen oppgir at anslagsvis færre enn 50 leger anvender homøopati.

Undersøkelse om bruk av akupunktur i allmennpraksis

I en undersøkelse utført blant 111 allmennleger med akupunkturutdanning oppga 60 prosent at de benyttet akupunktur i sin praksis (Aanjesen, Senstad, Lystad og Kværner 2002). Akupunkturutdanningen varierte fra noen ukers kurs til tre og et halvt års deltidsutdanning. 78 prosent av disse hadde akupunkturutdanning av fire ukers varighet eller mindre. 52 prosent benyttet akupunktur som supplement til konvensjonell behandling. Akupunktur ble mest benyttet hos pasienter med muskel- og skjelettsykdommer (93 prosent), migrene (66 prosent) og spenningshodepine (63 prosent). Akupunktur ble også brukt på pasienter med kvalme, allergi, angst, søvnproblemer og fordøyelsesbesvær. Som hovedårsak til valg av akupunktur som behandling oppgav 68 prosent av legene god erfaring med effekt, og 22 prosent annen behandling forsøkt uten effekt. 68 prosent av legene henviste til andre akupunktører. Over halvparten av disse nevnte mangel på tid som viktigste begrensende årsak for bruk av akupunktur. I tillegg til mangel på tid oppga en del leger mangel på erfaring, kunnskap og diskusjonspartnere som begrensende faktorer. Til tross for slike begrensende faktorer ønsket 80 prosent av legene en bedre integrering av akupunktur både i allmennpraksis og på sykehus.

5.1.5 Bruk av alternativ behandling i Norden og Europa forøvrig

Det er stor usikkerhet om omfanget av bruken av alternativ behandling i ulike land, blant annet fordi spørsmålsstillingen i undersøkelser er ulike. Noen steder, blant annet i Danmark og Sverige, inngår selvadministrerte tiltak som kosttilskudd, hvilket ikke er tilfelle for Norge, mens Finland for eksempel ikke definerer akupunktur som alternativ behandling. Til tross for metodiske vanskeligheter med å sammenligne de ulike lands undersøkelser, er likevel hovedtendensen at så vel forbruk av, som offentlig interesse for og aksept av alternativ behandling, er økende i langt de fleste land i Europa.

21 prosent av den danske befolkning brukte alternativ behandling siste år og 45 prosent hadde brukt alternativ behandling noen sinne, i følge en nasjonal helseundersøkelse. 20 prosent av Stockholmerne brukte alternativ behandling siste år. 49 prosent av Stockholmerne har noensinne brukt alternativ behandling. Begge disse undersøkelsene er fra 2000. I Finland har andelen som kombinerer alternativ behandling og skolemedisin økt fra 34 til 46 prosent fra 1983 til 1993, i følge undersøkelser fra disse årene.

I England økte andelen av medlemmene i Consumer's Association som hadde vært hos alternativ behandler siste år, fra en av syv i 1985 til cirka en av fire i 1991. I Frankrike er homøopati den mest brukte form for alternativ behandling og andelen i befolkningen som brukte homøopati steg fra 16 prosent i 1982 til 36 prosent i 1992. I Nederland hadde i 1981 vel 6 prosent av befolkningen oppsøkt lege eller terapeut som utøvet alternativ behandling, og dette økte til nesten 18 prosent i 1990.

For de land hvor det foreligger data om prosentandel av befolkningen som har brukt alternativ behandling på et eller annet tidspunkt i sitt liv, er dette tilfellet for mellom 18 og 71 prosent. Norge ligger i nedre del av skalaen sammen med Sverige, Nederland og Storbritannia. I de land der alternativ behandling fortrinnsvis utøves av leger, har relativt større deler av befolkningen prøvd alternativ behandling. Dette er særlig tilfelle for de sydlige landene i Europa, jf. tabell 1.

I flere land finner vi en økende grad av integrasjon av alternative terapier som komplementære tilbud i helsetjenesten, mer formalisert utdanning og etterutdanning, økt bruk av offentlige og private midler til forskning/informasjon. Departementet vil bemerke at det er store forskjeller mellom landene med hensyn til om den økte bruken av alternativ behandling følges opp politisk. I de land som departementet har informasjon om, er tendensen større grad av anerkjennelse og integrering med den ordinære helsetjenesten. Det vises for øvrig til at Europarådet i 1999 vedtok en resolusjon (nr. 1206) som tok sikte på å fremme integrering av de viktigste alternative terapiene i helsetjenesten, samt profesjonalisering av relevant utdanning.

Hvilke alternative behandlingsformer er mest benyttet i ulike land?

En oversikt satt opp i NOU 1998:21 over de hyppigst anvendte alternative behandlingsformer i 14 land inklusiv Norge, viser at homøopati blir satt øverst i fem av landene, og som en av de tre hyppigst benyttede i 11 av landene. Urtemedisin blir satt øverst i tre av landene, og som en av de tre øverste i fem land. Akupunktur blir satt øverst i to tilfeller, og som en av de tre øverste i ni land.

De alternative behandlingsformer som er mest brukt i de respektive land er:

• homøopati (Belgia, Frankrike, Nederland, Norge, Sveits)

• urtemedisin (Finland, Tyskland, Japan)

• akupunktur (Spania, Østerrike)

• kiropraktikk (Sverige, Australia)

• soneterapi (Danmark, Russland)

• massasje (Island)

• osteopati (Storbritannia)

Departementet vil presisere at kiropraktorer er en autorisert personellgruppe i Norge. Homøopati og akupunktur utøves utelukkende av leger i de fleste sydligere land i Europa.

5.1.6 Oppsummering

Basert på de undersøkelser som er foretatt kan det konkluderes med at det har vært en økning i bruk av alternativ behandling i Norge og i utlandet de siste 15-20 årene. To tredjedeler av dem som ikke har benyttet alternativ behandler kunne tenke seg å gjøre det. Denne andelen har vært mer eller mindre konstant gjennom mer enn tyve år. Homøopat, akupunktør og soneterapeut er i nevnte rekkefølge de mest benyttede alternative behandlere.

Kvinner benytter seg oftere av alternativ behandling enn menn. Menns bruk ser ut til å øke mest. Menn søker tidligere hjelp hos alternativ behandler når de blir syke sammenlignet med kvinner. Middelaldrende og yngre benytter alternativ behandling mer enn eldre. De som har vært hos alternativ behandler tidligere i livet, fortsetter ofte også som eldre. Bruken har økt mest i de eldste aldersgrupper de siste årene.

Tidligere var det mindre bruk av alternativ behandling på landet enn i byene. Nå ser det ut til at denne forskjellen er visket ut. Høy utdanning relaterer seg til høyere forbruk av alternativ behandling, men denne tendensen er også i ferd med å viskes ut.

Alvorlig og kronisk syke benytter alternativ behandling i større grad enn andre pasientgrupper. En tredjedel av brukerne går til alternativ behandler også ved «vanlig sykdom», ikke bare ved alvorlig sykdom eller som siste utvei.

Ryggsmerter, isjias, nakkeproblemer og hodepine/migrene er de lidelser folk hyppigst søker alternativ behandling for. De som har vært hos alternativ behandler tidligere, oppsøker ofte slik hjelp på ny.

Forbruk av, offentlig interesse for, såvel som forskning innen alternativ behandling er stigende i de fleste land, og ikke minst i Europa. Andel av befolkningen som har besøkt alternativ behandler, varierer mellom 18 og 71 prosent i de land utvalget har opplysninger fra.

Homøopati er den form for alternativ behandling som brukes oftest i fem av fjorten land, og som en av de tre hyppigst benyttede i elleve av landene. Urtemedisin er hyppigst benyttet i tre av landene, og en av de tre hyppigst benyttede i fem land.

5.2 Holdninger til alternativ behandling

I spørsmålet om samarbeid mellom alternative behandlere og helsetjenesten, samt eventuell integrering av alternativ behandling i helsetjenesten, er holdninger til alternativ behandling av betydning. I beskrivelsen nedenfor er det lagt vekt på å få belyst holdninger blant helsepersonell og brukerne, og til dels også holdninger blant utøverne selv.

5.2.1 Holdninger blant helsepersonell

Med helsepersonell menes autorisert helsepersonell, eller de som etter helspersonellovgivningen til enhver tid regnes som helsepersonell. Nevnes her kan blant annet leger, tannleger, psykologer, jordmødre, radiografer, bioingeniører, sykepleiere, fysioterapeuter, hjelpepleiere, m.fl.

Helsepersonells holdninger til alternativ behandling fremtrer gjennom deres praksis, og kan variere fra å være avvisende, passiv, nøytral til aktiv og inkluderende. Tidsmessige, geografiske, faglige, kulturelle og rettslige betingelser bidrar til å styre disse holdningene. Vektlegging av dokumentasjon og vitenskapelig utprøving kan variere etter faglig nivå og kompetanse. Tilsvarende gjelder for vektlegging av pasient- og omsorgsperspektiv. Hva som tillegges størst vekt, vil dermed ha betydning for valg eller aksept av behandling og for innstilling til alternativ behandling og alternative utøvere. Helsepersonells rolle og funksjon kan også ha betydning for disse valgene.

De siste årene har flere undersøkelser vært publisert hvor norsk helsepersonells forhold til og bruk av alternativ behandling har vært belyst. I det følgende vil hovedfunnene i disse undersøkelsene bli presentert.

Studie om helsepersonells holdninger - Helseregion Nord

I en studie fra 1997 har en sett på helsepersonells bruk og holdninger til alternativ behandling (Risberg, Kolstad, Johansen, Vingerhagen 1997). I undersøkelsen sammenlignet en holdninger og bruk av alternativ behandling blant leger, sykepleiere og kontoransatte ved seks sykehus i Helseregion Nord. I alt 56 prosent av deltagerne beskrev sitt syn på alternativ behandling som positivt. Færre leger var positive til alternative terapier (16 prosent), sammenlignet med sykepleiere og kontorpersonell, der begge grupper var positive i over 70 prosent av tilfellene. I alt 12 prosent av legene, 32 prosent av sykepleierne og 46 prosent av kontorpersonellet hadde benyttet alternativ behandling ved egen sykdom. Homøopati og akupunktur var hyppigst brukt blant alle yrkesgruppene. Legene hadde størst tiltro til akupunktur og urtekurer, og liten tiltro til andre metoder. Sykepleierne og kontorpersonellet hadde stor tiltro til alle metoder med unntak av håndspåleggelse og helbredelse ved bønn. De legene som trodde på effekt av alternativ behandling trodde på en slik effekt ved sykdommer som angst, fibromyalgi og migrene, men i svært liten grad ved andre sykdommer. Sykepleiere tror alternativ behandling kan ha effekt ved de fleste sykdommer. Få trodde alternativ behandling kunne medføre bivirkninger som følge av selve behandlingen. 84 prosent av legene mente imidlertid at alternativ behandling kunne forsinke skolemedisinsk terapi eller svekke tiltroen til denne.

I følge undersøkelsen ønsker sykepleierne mer åpenhet og informasjon enn det legene mener er nyttig. Bare en tredjedel av legene mente at temaet var tabubelagt og få mente at mer åpenhet var nødvendig. 61 prosent av sykepleierne syntes det var tabuer rundt alternativ behandling, og omtrent halvparten ønsket mer åpenhet. Flest kvinner, yngre personell, samt sykepleiere og kontorpersonell mente at en kunne lære noe av alternativ behandling. Blant legene skiller de unge, kvinnene og de som er utdannet i utlandet seg ut med positive holdninger til alternative terapiformer, mens eldre overleger ved sykehus synes å være blant dem med mest negativt syn på disse terapiene.

Studie blant Legeforeningens medlemmer

I en undersøkelse foretatt blant medlemmer i Den norske lægeforening fra 1997 så en på legers holdninger, kunnskaper og erfaringer med alternativ medisin (Aasland, Borchgrevink, Fugelli 1997). Et utvalg på 1271 medlemmer av Legeforeningen fikk spørsmål om deres holdninger til, kunnskap om og erfaring med fem alternative behandlingsmetoder; akupunktur, fotsoneterapi, healing, homøopati og urtemedisin.

Nærmere to tredjedeler mente at de hadde gode eller middels kunnskaper om akupunktur, mens bare ca. en tredel angir middels gode kunnskaper om homøopati. Fire av fem leger oppgir å ha dårlige kunnskaper om fotsoneterapi, urtemedisin og healing. Ca. 80 prosent av legene mente at leger burde ha en viss kunnskap om de viktigste alternative metoder. Når det gjaldt synet på om alternativ behandling var å anse som et nyttig supplement til skolemedisinen, mente nesten tre fjerdedeler at akupunktur var det. 23 prosent mente at urtemedisin og 11 prosent at homøopati er nyttige tillegg. Fotsoneterapi og healing vurderes nyttig av bare 4-6 prosent av legene. Kvinner er generelt noe mer positive enn menn, men forskjellen er liten. Det er videre bare små forskjeller mellom yngre og eldre leger, mens allmennleger er mer positive enn leger som jobber på sykehus.

39 prosent av alle legene mente at akupunktur burde godkjennes som en del av den offisielle helsetjenesten. Når det gjelder de andre fire metodene var det bare 5 prosent som mente at slik godkjenning burde gis. Den samme holdningen gjenspeiles i spørsmålet om refusjon av behandlingskostnader. Ved de andre terapiformene var 75 til 85 prosent enige i at slik refusjon ikke burde gis.

To av tre leger svarer at de hadde positiv erfaring med at pasienter får øket håp, og tre av fire at pasientene opplever økt omsorg ved kontakt med alternative utøvere. Mange av legene hadde likevel negative erfaringer. 70 prosent fremhevet økonomisk spekulasjon, og over halvparten av legene mente pasientene kunne komme for sent til skolemedisinsk behandling og at de alternative behandlingene kunne fortrenge virksom skolemedisinsk behandling.

Generelt sett hadde allmennleger flere positive erfaringer med alternativ behandling enn sine kolleger ved sykehus. Kvinner var mer positive enn menn. Leger som hadde studert i utlandet var mer positive enn de som hadde utdanning fra Norge. Et fåtall av legene ville ikke godta at pasientene gikk til alternativ behandling, mens en fjerdedel fraråder pasientene slik behandling.

Andre undersøkelser om helsepersonells holdninger

I 1996 ble det gjennomført en undersøkelse blant norske leger vedrørende deres holdninger til homøopati (Pedersen, Norheim og Fønnebø 1996). 7 prosent av legene hadde eller ønsket et pasientrelatert samarbeid med homøopater. Det var liten forskjell mellom menn og kvinner. På spørsmål om råd til pasienter som vil prøve homøopatisk behandling svarte 32 prosent av legene at de ville være positive, 18 prosent ville være konsekvent avvisende, og 50 prosent visste for lite om behandlingsformen til å kunne gi råd. Leger som hadde erfaring med behandlingsformen i forbindelse med egen sykdom ville være mest positive i sine råd. 51 prosent av legene var positive til homøopatisk behandling ved en eller flere tilstander, kvinner i større grad enn menn. De vanligste tilstandene der legene ville vært positive til å prøve homøopati var ved angst (26-35 prosent), migrene (22-32 prosent) og pollenallergi (12-23 prosent). Konklusjonen var at leger som hadde studert i utlandet var mer positive enn de med utdanning fra Norge, kvinner er mer positive enn menn, og allmennpraktikere er mer positive enn sykehusleger.

I en undersøkelse blant medisinerstudenter i Tromsø fra 1992, finner en at over halvparten av studentene er positive til å forsøke akupunktur hos sine fremtidige migrenepasienter. Det påpekes i undersøkelsen at studentenes holdning til akupunktur gradvis blir mindre positiv i løpet av studiet.

Den norske lægeforenings holdning til alternativ behandling

Den norske lægeforening hadde i tiden fra desember 1994 til januar 1996 et utvalg i arbeid for å utrede grunnlaget for foreningens holdninger til alternativ behandling. Utvalgets innstilling ble publisert i 1997. Sentralstyret i Legeforeningen fulgte opp med et vedtak om alternativ behandling som er foreningens tilrådde begrep. Sentralstyret mener at det skal stilles betydelig større krav til leger enn til andre når det gjelder alternative behandlingsformer. Det vises til vedtak i Rådet for legeetikk der man blant annet peker på at alternative behandlingsformer ikke må komme til fortrengsel for korrekt anvendt medisinsk behandling. Videre peker sentralstyret på at leger som utfører alternativ behandling må påse at det blir utført klinisk forskning etter aksepterte standarder. Sentralstyret mener at det ikke er grunnlag for formalisert samarbeid med organisasjoner for alternativ behandling, samt at det ikke foreligger grunnlag for å etablere offentlige godkjennings- og autorisasjonsordninger. Likevel bør legers kunnskaper om alternative behandlinger styrkes. Det fremheves videre at:

«Pasientens autonomi må respekteres fullt ut. Det forhold at en pasient søker alternativ behandling, gir ikke grunnlag for å endre holdning til pasienten fra legens side. Legen må opptre fordomsfritt i forhold til pasientens valg og gjøre sitt til at pasienten, i tillit til legens profesjonalitet, åpent tør fortelle om hvilke kontakter han eller hun har. Hvis det oppleves viktig for pasienten, bør legen søke kontakt med den alternative behandler og søke dialog til beste for pasienten»

Helsepersonell som brukere av alternativ behandling

Akupunktur er den behandlingsform flest leger er blitt behandlet med, praktiserer selv, henviser til eller samarbeider med. Undersøkelsen blant legeforeningens medlemmer viser at 9 prosent av legene en eller flere ganger selv var behandlet med akupunktur. De andre terapiene som var representert i denne undersøkelsen var: urtemedisin 5 prosent, homøopati 4 prosent, fotsoneterapi 4 prosent og healing 1 prosent. I den sammenlignende studien fra Helseregion Nord fant en at 12 prosent av legene, 32 prosent av sykepleierne og 46 prosent av kontorpersonalet selv hadde brukt alternative terapiformer for egen sykdom. Omtrent halvparten av brukerne hadde benyttet mer enn en metode. Akupunktur og homøopati var de mest brukte behandlingsmetodene. Legene hadde mest tiltro til akupunktur og urtemedisin og lite tiltro til andre metoder, mens sykepleiere og kontorpersonell hadde stor tiltro til de fleste metoder, kanskje unntatt helbredelse ved bønn og healing. I Aarbakke-undersøkelsen svarte vel to tredjedeler av deltagerne ansatt i helsetjenesten, og som ikke tidligere hadde benyttet alternative behandlere, at de kunne tenke seg å gjøre dette en gang i fremtiden. Akupunkturbehandling var den terapiform de fleste kunne tenke seg å benytte. Metoder som homøopati, smerteterapi og naturmedisiner ble også oppgitt av mange som mulige fremtidige behandlingsmuligheter.

I undersøkelsen foretatt blant Legeforeningens medlemmer fant en ingen sikker forskjell i bruk av alternativ behandling blant kvinnelige og mannlige leger. Imidlertid finner man en slik forskjell når man ser på leger som arbeider ved medisinske og kirurgiske avdelinger der betydelig flere kvinner enn menn har benyttet alternative terapier (26 prosent versus 13 prosent). Denne forskjellen mellom kjønnene er tydelig i studien fra Helseregion Nord. Kvinnelige leger var her brukere av alternativ behandling i 23 prosent av tilfellene, mens mannlige leger hadde benyttet slike metoder i 7 prosent av tilfellene. Den samme kjønnsforskjellen knyttet til bruk av alternativ behandling finner vi mellom kvinnelige og mannlige sykepleiere, der 10 prosent av mennene var brukere.

5.2.2 Holdninger blant brukerne

På oppdrag fra Norske homøopaters landsforbund (NHL) utførte Opinion våren 2001 en undersøkelse om folks kjennskap og holdninger til homøopati. På spørsmål om hvordan en ville karakterisere sin tiltro til homøopatisk behandling svarte 7 prosent at denne var svært høy, 22 prosent svarte at den var ganske høy, mens 43 prosent av respondentene svarte at deres tiltro var både og. 8 og 7 prosent karakteriserte sin tiltro som henholdsvis ganske liten og svært liten. Samme spørsmål ble stilt gjeldende akupunktur. 14 prosent svarte at deres tiltro til akupunktur var svært høy, 39 prosent karakteriserte sin tiltro som ganske høy, mens 33 prosent karakteriserte sin tiltro som både og. Når det gjaldt folks tiltro til healing var det kun 3 prosent som karakteriserte denne som svært høy, men 46 prosent svarte at deres tiltro til healing var svært liten.

9 prosent av de spurte hadde benyttet akupunktur det siste året, mens 7 prosent hadde benyttet homøopati siste år. Tilsvarende tall for soneterapi og healing var henholdsvis 5 prosent og 3 prosent. Et flertall ønsket at akupunktur (68 prosent) og homøopati (52 prosent) skal inngå i helsetjenesten, det vil si at det ytes refusjon fra det offentlige. Henholdsvis 44 prosent og 31 prosent kan også tenke seg dette for soneterapi og aromaterapi, mens støtten til refusjon for healing var liten (13 prosent).

I NOU 1998:21 vises det til en undersøkelse fra 1997 hvor pasienter med kreft ble spurt om de mente utøvere av alternativ behandling kunne ha viktige kunnskaper i kampen mot kreftsykdom. Som eksempel på slike utøvere var det i spørreskjemaet nevnt healere, homøopater, soneterapeuter, naturmedisinere eller andre. Av de som brukte alternative utøvere trodde 67 prosent at utøverne hadde slik kunnskap. Av ikke-brukerne trodde 34 prosent dette.

På et generelt spørsmål om man synes pasientene burde få et tilbud om alternativ behandling innenfor sykehusene, mente to tredjedeler av brukerne av alternativ behandling at et slikt tilbud burde gis. Blant pasientene som ikke brukte alternativ behandling var 38 prosent positive til at et slikt tilbud ble gitt pasientene.

Bør utgifter til alternativ behandling refunderes?

I undersøkelsen til A-pressen i 1994 og Aarbakke-undersøkelsen i 1997 ble det stilt spørsmål om refusjon av alternativ behandling. Spørsmålene ble stilt noe ulikt: «Bør alternativmedisinsk behandling refunderes som vanlig legebehandling?» (1994) og «Bør Rikstrygdeverket etter ditt syn refundere en del av utgiftene til alternativmedisinsk behandling, eller bør man holde fast ved dagens ordning der utgifter til alternativmedisinsk behandling må betales i sin helhet av brukeren?» (1997).

Det er flere som mener at utgiftene skal refunderes av Rikstrygdeverket i 1997 (70 prosent) sammenlignet med 1994 (59 prosent), men det må tas i betraktning at kiropraktor var innlemmet i undersøkelsen fra 1997. Det er også flest som mener dette blant dem som har brukt alternativ behandling. Andelen av de som mener at utgiftene skal refunderes i den gruppen som ikke har benyttet alternative behandlere var henholdsvis 53 prosent i 1994 og 63 prosent i 1997.

Fra 1997-undersøkelsen går det frem at det er flere kvinner enn menn som mener at utgiftene skal refunderes (76 prosent av kvinnene mot 63 prosent av mennene), og det er flest i aldersgruppen 45-55 år (75 prosent). Ellers er det små variasjoner i bakgrunnsvariablene.

NHL-undersøkelsen fra 2001 viser at et overveiende flertall mener at alternativ behandling bør gjøres til gjenstand for offentlig refusjon. 15 prosent sier at alternative behandlingsmetoder bør står utenfor.

Hvem bør utøve alternativ behandling?

I NOUen vises det til en telefonundersøkelse fra 1995 hvor det ble spurt om hvilke grupper som bør være utøvere av alternativ behandling. Med bakgrunn i de faste svaralternativene som undersøkelsen hadde, svarte 58 prosent «leger med tilleggsutdanning innen dette feltet», og 62 prosent at «homøopater og akupunktører med offentlig godkjent utdanning innen dette feltet» bør være utøvere av alternativ behandling. 7 prosent mente at «enhver som har tatt utdanning/kurs innen dette feltet» skal være utøver av alternativ behandling.

Samme undersøkelsen viser at over 80 prosent er positive til at det vurderes en godkjenningsordning av utdanningen innen alternativ behandling og dermed en autorisasjon av alternative utøvere. Under 10 prosent sier at de er negative til en slik ordning.

Undersøkelsen viser også at 40 prosent er enig i at en må ha henvisning fra lege for å kunne motta alternativ behandling, mens vel halvparten (54 prosent) er uenig i dette.

5.2.3 Holdninger blant alternative utøvere

Alternative terapiformer og alternative terapeuter har ikke en formell plass i helsetjenesten i dag. Imidlertid er det mange utøvere som samarbeider med helsepersonell eller fagmiljøer i helsetjenesten. Dessuten har mange alternative utøvere en helsefaglig utdanning (for eksempel lege, sykepleier, fysioterapeut), jf. punkt 4.4.

Synspunkter som fremkom i Aarbakke-undersøkelsen

I spørreundersøkelsen foretatt av Aarbakke-utvalget fremgår det at de fleste utøvere som har gjennomgått en utdanning, og er organisert i en forening for alternative utøvere, ønsker anerkjennelse. Dette innebærer blant annet at de ønsker å samarbeide med den etablerte helsetjenesten og at de ikke er negative til en eventuell regulering av virksomheten.

Noen få foreninger fremholder imidlertid at de ikke har noen plass i helsetjenesten i dag, og at de heller ikke bør ha det i fremtiden. De mener at de ikke bør underlegges noen form for regulering, og de ønsker å arbeide uavhengig av den etablerte helsetjenesten. Sentralt i denne argumentasjonen er pasientens valgfrihet.

I undersøkelsen fremkommer det videre at ingen av foreningene som organiserer alternative behandlere som har et samarbeid med helsetjenesten i dag mener at dette samarbeidet er tilstrekkelig. De fleste foreningene mener at alternativ behandling bør få en større plass i helsetjenesten. Mange av foreningene mener at denne plassen bør formaliseres og alternative behandlingsformer bør innlemmes. Dette gjelder både foreninger som organiserer utøvere som har helsefaglig kompetanse i tillegg til kompetanse innen alternativ behandling, og foreninger som organiserer utøvere som i hovedsak ikke har slik helsefaglig kompetanse.

Eksempel er massørene som peker på at det samarbeidet de har med fysioterapeuter (blant annet avlastning for fysioterapeuten), leger (blant annet rekvisisjoner fra lege) og kiropraktorer (blant annet for å «myke opp» muskulaturen før kiropraktorbehandling) bør videreutvikles. Et annet eksempel er Norske homøopaters landsforbund som viser til at det allerede er et samarbeid med helsetjenesten ved at de henviser og får henvisninger fra lege. Noen steder har leger og homøopater etablert seg i kontorfellesskap og klinikker, og homøopater brukes for å hjelpe pasienter i sykehus. I tillegg har mange homøopater en helsefaglig bakgrunn. Foreningen ønsker et tettere samarbeid med helsetjenesten ved blant annet henvisninger, at homøopater kan bekle stillinger i den offentlig helsetjenesten og administrasjon og ved samarbeidsmodeller innen forskning.

I flere av foreningene for alternative utøvere er medlemmene autorisert helsepersonell. Disse utøverne har en tilleggsutdanning innen alternative terapiformer. Flere av disse foreningene peker på at de ønsker godkjenning, autorisasjon og likestilling med andre deler av helsetjenesten. Videre pekes det på at det bør tilrettelegges for refusjonsordninger gjennom folketrygden. Et eksempel på dette er synspunkter som kommer fra Norske legers forening for akupunktur. De mener at akupunktur bør kunne bli en spesialitet for leger på linje med andre spesialiseringsmuligheter som kirurgi eller psykiatri. Gjennom en slik ordning bør det kunne gis grunnlag for refusjon fra folketrygden.

Departementets vurdering av holdninger blant utøverne i dag

På bakgrunn av høringsuttalelsene til Aarbakke-utvalgets innstilling, helsemyndighetenes kontakt med utøverorganisasjonene og øvrig kontakt med feltet, har departementet et klart inntrykk av at utøvernes holdninger til egen virksomhet og forholdet til helsetjenesten er preget av mye tvisyn. Mange er opptatt av at det er nødvendig å heve kvaliteten på utdanning og etterutdanning for å kunne gi pasientene/brukerne et godt nok tilbud. Disse opplever i mange tilfeller at alternative behandlere ligger etter helsetjenesten i profesjonalitet, blant annet på grunn av kort faghistorie i Norge, mangel på gode finansielle og organisatoriske rammer etc. Samtidig kan samme utøvere ha nokså sterk tro på at deres egen grunnleggende tilnærming til helse og behandling er riktigere enn de oppfatninger som helsetjenesten bygger på.

Som det blant annet fremgår av høringssvar til Aarbakke-utvalgets innstilling er holdningene til samarbeid med helsetjenesten og integrasjon av alternativ behandling i helsetjenesten svært blandede. Dette inntrykket har helsemyndighetene fått forsterket i kontakten med utøversiden. For det første er det frykt for at den etablerte medisin med sin innflytelse over utøvende helsetjenestes fortolkninger av forklaringsmodeller og behandlingsmetoder, vil ta i bruk avgrensede aspekter av alternative behandlingsformer på en ukyndig måte. Dette dreier seg både om manglende tiltro til at medisinere vil ta seg tid til å lære nok til at de forstår teorigrunnlaget for slik behandling, at de vil makte å anvende teknikker korrekt, og at de vil være i stand til å individualisere behandlingen. Noen hevder at deres erfaring er at helsepersonell må avlære sine egne forståelsesformer for å kunne bli en god alternativ behandler, fordi denne i stor grad fungerer som en sperre.

For det andre frykter noen at i det øyeblikk medisinen anvender alternative metoder, så vil alternative behandlere - de egentlige ekspertene på dette - bli marginalisert. De frykter å miste kontrollen over fagutviklingen og forvaltningen av hva som er god og mindre god praksis innen eget fagfelt. Ikke minst er reguleringen av legemidler/naturlegemidler og helsekost en kilde til slik bekymring, jf. Ot.prp. nr. 55 (2002-2003). Med dagens lovgivning mener noen behandlere de ikke har interesse av å framskaffe dokumentasjon, fordi dokumentert effektive midler vil bli fratatt dem og underlagt legenes kontroll.

For det tredje er det frykt for at integrasjon i helsetjenesten kan føre til uklare ansvarsforhold, og at man som ikke-autorisert personell kommer i en vanskelig posisjon i forhold til tilsynsmyndighetene. Man spør seg om samarbeid vil skje på grunnlag av likeverd, eller over- og underordning.

På den andre siden finnes det også talsmenn for mer integrasjon, nettopp forutsatt at det skjer på grunnlag av likeverd. Gjennom en felles forpliktelse til pasientens/brukerens beste og vitenskapelig tilnærming kan man kombinere det beste fra begge verdener, og slik skape en moderne «flerhelsetjeneste». Nettopp gjennom samarbeid øyner noen håp om å få helsetjenesten over på et riktigere spor, med mer vekt på forebyggende og mykere metoder, og større grad av egenbehandling som krever noe av brukerne.

Etter departementets oppfatning ser de aller fleste alternative utøvere ut til å ønske seg større respekt fra skolemedisinen, og bedre samarbeid, om så mellom to verdener som fungerer hver for seg. En temmelig massiv kritikk av farmasøytisk industri og dens antatte makt over forskning og klinisk praksis synes også å være en fellesnevner. På lengre sikt er det departementets inntrykk at de fleste ønsker en utvikling mot likeverdig integrering i en mer mangfoldig helsetjeneste. Ulikhetene i oppfatning dreier seg i stor grad om i hvilken grad tiden for dette snart blir vurdert å være moden.

5.2.4 Oppsummering

Sykepleiere synes å være hyppigere brukere av alternativ behandling enn det en finner blant befolkningen for øvrig, mens leger benytter slike metoder mot egne lidelser sjeldnere enn andre grupper i samfunnet. Flere studier har vist hyppigere bruk av alternativ behandling blant kvinner i befolkningen enn blant menn. En gjenfinner dette også blant kvinnelige leger og sykepleiere. I alle studier finner en samtidig at yngre helsearbeidere er mer positive til alternative behandlingsformer enn eldre kolleger. En finner også en klar forskjell mellom sykehusleger og allmennleger der disse siste er mer positive til pasientenes ønsker om bruk, informasjon og samarbeid med andre terapitradisjoner enn den klassiske skolemedisinen.

Uavhengig av legens kjønn aksepterer legen enkelte terapier og forkaster andre behandlingstradisjoner som ubrukelige. Blant norske leger er det særlig akupunktur som aksepteres. Andre terapier som antas å ha nytte er urtemedisin og kostbehandling (enkelte dietter). Terapier som fotsoneterapi, homøopati og healing forkastes av de aller fleste norske leger.

Når det gjelder brukernes holdninger viser NHL-undersøkelsen ikke overraskende at befolkningens tiltro til akupunktur er vesentlig høyere enn til homøopati, mens tilliten til healing må karakteriseres som temmelig liten. Et flertall ønsker at både akupunktur og homøopati skal inngå i helsetjenesten, det vil si at det ytes refusjon på toppen av en egenandel for behandling. Et mindretall kan også tenke seg dette for soneterapi og aromaterapi, mens støtten til refusjon for healing er liten.

Utøvernesholdninger til integrasjon og samarbeid med den etablerte helsetjenesten, må oppsummeres som svært blandede. Det er en betydelig frykt for at den etablerte medisin kun vil ta i bruk avgrensede aspekter av alternative behandlingsformer, uten at den opprinnelige forståelsesmodell ligger til grunn. Videre frykter noen at i det øyeblikk medisinen anvender alternative metoder, så vil de alternative behandlere bli marginalisert. Det ser ut til å være et felles ønske om større respekt og bedre samarbeid med medisinen. Det ser også ut til å være enighet om at en på sikt ønsker seg en utvikling mot likeverdig integrering i en mer mangfoldig helsetjeneste.

6 Kunnskapsstatus og forskningsaktivitet

Etter departementets oppfatning er det fire sentrale aktiviteter som kan knyttes til kunnskapsstatus. Det er forskningsvirksomhet, kunnskapshåndtering og -spredning, utredningsarbeid og samarbeidsprosjekter. Dette omtales nedenfor i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

6.1 Forskning

Forskning står ofte sentralt i kunnskapsutvikling. Innenfor helsetjenesten er det et uttalt mål at de tjenester som tilbys skal være kunnskapsbasert. Kunnskapen kan være basert på forskning eller systematisert erfaring. I diskusjonen om kunnskapsoppbygging og framtidig forskning innen alternativ behandling er det etter departementets oppfatning viktig med en statusbeskrivelse som utgangspunkt.

6.1.1 Historisk blikk på forskning innen alternativ behandling

6.1.1.1 Framveksten av medisinsk vitenskap

Både medisin og alternative behandlingsformer har i stor grad felles historiske røtter. Det er i historisk perspektiv ikke veldig lenge siden bare en liten del av medisinen bygget på vitenskap. I 1998 kunne medisinsk vitenskap feire hundreårsjubileum for randomiserte kliniske forsøk, det vil si forsøk basert på at et utvalg av pasienter fordeles statistisk tilfeldig på en eller flere forsøksgrupper og en kontrollgruppe. Utviklingen av denne metoden satte fart i kunnskapsutviklingen, og er basis for svært mye av det vi i dag kaller kunnskapsbasert medisin. Slike kliniske forsøk har en dominerende posisjon i forskningen, særlig innen legemiddelutprøving.

I de første tiår av 1900-tallet eksisterte alternativ behandling og medisinsk virksomhet side om side i mange vestlige land. Imidlertid var det et begrenset antall helseprofesjoner som hadde status i kraft av lovgivning og faglig autoritet i offentlig regulert helsetjeneste, undervisning og forvaltning. Disse profesjonene ble etter hvert dominerende i helsetjenesten også i kraft av at deres fagområde ble gjenstand for forskning. Blant de vitenskapelige gjennombruddene var blant annet oppdagelsen av sulfapreparater og ikke minst penicillin, som la grunnlaget for bruk av antibiotika i behandling av infeksjoner. Dermed ble også dyrking av cellekulturer viktig. Farmasøytisk industri vokste fram, og ble også en mektig politisk aktør, ikke minst i USA. Introduksjon av røntgenapparatet og moderne anestesimetoder inkludert narkose, var også viktige gjennombrudd som åpnet for nye muligheter i diagnostikk og behandling.

Forskning knyttet til legemidler har i stor grad vært med på å prege den medisinske kunnskapsutviklingen når det gjelder klinisk praksis. Det kan også synes som om medisin i likhet med andre vitenskaper har hatt tradisjon for å prioritere faglig videreutvikling innenfor rammen av kjente teoretiske tilnærminger. Alternative behandlere har oppfattet dette som et tilnærmet monopol der man nesten bare stiller forskningsspørsmål som ikke utfordrer egen virkelighetsoppfatning. Ikke desto mindre er medisinens historie full av avgjørende gjennombrudd, som etter noen tids motsand fra etablerte faglige autoriteter blir akseptert av hele fagfeltet.

Vilkårene for forskning innen alternativ behandling

Den samlede internasjonale forskningsinnsatsen innen feltet alternativ behandling er beskjeden i forhold til medisinsk forskning, selv om det har vært en vekst de siste årene. Dette kan i stor grad forstås ut fra behandlingsformenes omfang og utøvernes antall i forhold til skolemedisinen. Det kan også forklares ut fra hvordan offentlige forskningsmidler kanaliseres til forskningen. I lys av dette kan det derfor hevdes at det ikke er overraskende at så vidt lite av alternativ behandling er dokumentert, jf. pkt. 6.1.4. En annen årsak til lav forskningsaktivitet og manglende dokumentasjon er at de aller fleste alternative behandlerne ikke har forskningskompetanse eller ansettelse i forskningsinstitusjon. Mange studier med påstander om effekt er for metodisk svake til å kunne tillegges vekt.

Et tredje forhold er at medisinere som forsker på alternativ behandling kan ha andre oppfatninger enn de alternative behandlerne om hvilke forskningsspørsmål som er verdt å stille, og hvilke kriterier man skal se etter i de enkelte undersøkelser. Norsk forskning innen homøopati og akupunktur kritiseres av alternative utøvere for å preges av skjevheter i utforming av forskningsopplegg. Det kan også være strid om hva som er egnet forskningsmetode, og i hvilken grad man kan trekke gyldige slutninger ut fra såkalt kvalitative studier.

6.1.1.2 Forskningsrådets program for alternativ medisin

Etter anmodning fra Stortinget i 1992 ble Norges forskningsråd (NFR) i 1993 tildelt midler for å etablere et forskningsprogram for alternativ medisin, med en årlig ramme på 1,5 millioner kroner. Bevilgningen fra Sosial- og helsedepartementet har økt til 3,25 millioner kroner i 2000. I 1992 eksisterte det allerede et privat fond for forskning innen alternativ medisin, Norsk Forskningsfond for Alternativ Medisin, som utøvermiljøer hadde tatt initiativ til. Deltakerne i dette fondets styre ble i stor grad trukket med i NFR-programmets styre og aktiviteter. Lenge var det medisinere som fikk brorparten av bevilgningene, fordi de hadde bedre søknader enn de alternative utøverne. Forskningsrådet så derfor behov for å tilby opplæring i forskningsmetode for disse. Forskningen har i stor grad vært konsentrert om effekter av homøopati og akupunktur i ulike sammenhenger. Noen planlagte prosjekter har ikke blitt realisert, grunnet manglende interesse fra medisinske samarbeidspartnere og problemer med rekruttering av pasienter til forsøk. I 1999 fullførte den første kandidaten med ståsted innen alternativ og komplementær behandling doktorgrad med finansiering av programmet.

Etableringen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM)

Etter avgivelsen av NOU 1998:21 tok Norges forskningsråd initiativ til å etablere et senter som beskrevet i utredningen. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ble i 2000 etablert ved Universitetet i Tromsø. NAFKAM har i 2002 fått en bevilgning via NFR på 1,6 millioner kr, og har en bemanning med 1,2 forskerstillinger, 1 stipendiat samt administrativ leder. Senteret har dessuten ekstern finansiering fra Kreftforeningen og Eckboes legat. Den eksterne finansieringen er knyttet til ulike prosjekter.

I treårsperioden 2001-2003 skal senteret følge opp allerede igangsatte studier og vil initiere studier innen følgende temaer:

1. Effektforskning på alternativ behandling, med hovedvekt på akupunktur/akupressur, homøopati, soneterapi, urtemedisin/kosttilskudd og alternativ behandling ved terminal sykdom

2. Holdninger til alternativ behandling (akupunktur og homøopati)

3. Registrering og validering av enkeltcases

4. Kartlegging av norsk folkemedisin

Program for pasientnær klinisk forskning og alternativ medisin

Forskningsrådets program for forskning innen alternativ medisin ble i 2001 slått sammen med programmet for pasientnær klinisk forskning. Programmets formål beskrives i seks punkter:

1. Økt forståelse av sykdomsmekanismer

2. Bedre diagnostikk

3. Dokumentere effekt av behandling

4. Gi kompetanse til å vurdere nye medisinske metoder

5. Sikre at internasjonal forskning kommer norske pasienter til gode

6. Sikre implementering av evidensbasert klinisk praksis

I programplanen som gjelder fram til 2005 er den overordnede målsetting økt viten om effekt. Opplæring av potensielle forskere og kvalitetssikring av søknader er sentrale virkemidler.

De samlede tilskuddene til forskning innen alternativ behandling utgjør årlig ca. 3,25 millioner kr, inkludert driftsutgifter for NAFKAM.

6.1.2 Internasjonal forskningsaktivitet og kunnskapsutvikling

I beskrivelsen nedenfor gis en omtale av de forsknings- og kunnskapsmiljøer som etter departementets oppfatning har størst relevans for vårt land.

I Danmark ble Videns- og forskningscenter for alternativ behandling (VIFAB) etablert i august 2000 som selveiende institusjon under Indenrigs- og Sundhedsministeriet. VIFAB har i 2002 en bemanning på seks stillinger og en bevilgning på 8,8 millioner DKK, fordelt på 2,8 millioner DKK i ordinær drift og 6 millioner DKK til utdeling til eksterne forskningsprosjekter (jf. NFRs rolle i Norge). Formålet med senteret er nokså likt målsettingen for NAFKAM, men VIFAB har i større grad enn NAFKAM ivaretatt oppgaver som har likhetstrekk med Aarbakke-utvalgets forslag om en offentlig informasjonsbank, se pkt. 11.3. VIFAB ble evaluert i en rapport publisert september 2002, hvor hovedkonklusjonen er at senteret er på god vei til å fylle sin målsetting. Imidlertid anbefales økte ressurser for å realisere målene fullt ut.

Departementet er ikke kjent med at det i Sverige er noen statlig politikk innen kunnskapsoppbygging/forskning på alternativ behandling. Imidlertid spiller Landstingsförbundet, som tilsvarer fylkesdelen av Kommunenes Sentralforbund, en aktiv rolle, og har utredet bruken av alternativ behandling i landstingene. Örebro universitet ved Centrum för komplementära hälsostudier følger feltet. Det foregår videre en del forskning, blant annet initiert av sykehusmiljøer.

USA er det landet som bruker desidert mest midler på forskning innen alternativ behandling. USA har uten sammenlikning også de beste forutsetninger for å gjennomføre forskningsprosjekter med kvantitativ effektvurdering. National Center for Complementary and Alternative Medicine (NCCAM), som er et institutt underlagt National Institute of Health (NIH), har i 2002 et budsjett på $ 104 millioner. Dette er nærmere fire ganger så mye per innbygger som det Norge anvender til forskning innen alternativ behandling. NCCAM er verdens største offisielle forsknings- og dokumentasjonssenter for alternative og komplementære behandlingsformer. NCCAM har som formål å støtte forskning på alternative behandlingsformer, fremme kvaliteten på behandlingene samt å informere offentligheten om virkning og sikkerhet av alternative behandlingsformer. Senteret har en omfattende hjemmeside med litteratur- og forskningsdatabase.

I Storbritannia har den offentlig initierte stiftelsen Foundation for Integrated Medicine (FIMED) en sammensatt rolle, både som finansieringskilde for forskning, informasjonsbank, bidragsyter til politikkutvikling og pådriver for integrering av alternativ behandling i helsetjenesten. Denne pådriverrollen skiller FIMED fra VIFAB og NAFKAM. FIMED har gitt viktige bidrag til forskjellige myndighetsdokumenter, blant annet i forhold til profesjonell selvregulering i utøverorganisasjonene. National Health Service (NHS) har et kunnskapssenter ved universitetet i York, som har publisert flere kunnskapsoppsummeringer om alternativ behandling. Ved universitetet i Exeter er det en egen avdeling for komplementær medisin, som også vurderer dokumentasjon og publiserer oversiktslitteratur på feltet. De nevnte institusjonenes arbeid har vært nyttige som bakgrunnsmateriale for denne proposisjon.

I Tyskland er forskningsmiljøet ved det tekniske universitetet i München av interesse, hvor enkeltpersoner har hatt nøkkelfunksjoner i internasjonalt arbeid med systematiske kunnskapsoppsummeringer, spesielt innen homøopati.

Innen EUtok Europaparlamentet initiativ til forskning og kunnskapsoppsummering på effekten av alternativ behandling innenfor samarbeidsprogrammet for vitenskap og teknologi (COST B4). Styringsgruppen avga rapport om effektvurderinger i 1998. Rapporten fant ikke at noen behandlingsform var tilstrekkelig dokumentert. Både Europarådet og Europaparlamentet har uttalt at det er behov for forskning på alternativ behandling. Innen EUs rammeprogram for livskvalitet (1999-2002) var det meningen å finansiere flere studier, men bare en søknad oppfylte kvalitetskravene for bevilgning. EU finansierer imidlertid nå et prosjekt om dokumentasjon av alternativ behandling ved kreft. NAFKAM deltar i dette arbeidet som representant for European Cancer League, etter forespørsel formidlet av Den norske kreftforening.

Kinesiske fagmiljøer besitter en betydelig erfaringsbasert kunnskapsbase om sin tradisjonelle medisin (Traditional Chinese Medicine - TCM). Denne kunnskapen er imidlertid fortsatt i liten grad kvalitetssikret gjennom adekvat forskning. En særskilt utfordring er hvordan kvalitetssikret kunnskap i TCM kan gjøres lettere tilgjengelig både internasjonalt og for kinesiske helsearbeidere. I Kina er det kun leger som har lov til å behandle med akupunktur og urtemedisin. Forskningssamarbeid innen TCM og erfaringsoverføring om hvordan kineserne integrerer TCM i ulike deler av helsetjenesten vil være en viktig del av helsesamarbeidet mellom Norge og Kina, jf. treårig handlingsplan undertegnet av de to lands helseministre 21.10.02.

Departementet oppfatter det slik at Hong Kong og Singapore er viktige bindeledd mellom østlig og vestlig medisin, fordi man disse steder satser på forskning og arbeider systematisk med kunnskapsoppbygging. Samtidig har man høy faglig kompetanse både innen tradisjonell kinesisk medisin og vestlig medisin. Begge steder er det ambisjoner om å strekke seg langt for å innfri de strenge kvalitetskrav som stilles til dokumentasjon av urtemedisin i Europa, både med hensyn til effekt, sikkerhet og kvalitet i produksjonsprosessen. De aktuelle land ser antagelig her et betydelig eksportpotensial.

6.1.3 Aarbakke-utvalgets vurderinger av dokumentasjon

6.1.3.1 Aarbakke-utvalgets syn på forskning og kriterier for vurdering av effekt

I NOU 1998:21 legger Aarbakke-utvalget til grunn at behandlingsformer som tas i bruk i helsetjenesten helst skal ha dokumentert effekt. For å kunne vurdere forskning på alternativ behandling drøftet utvalget ulike kriterier som kunne benyttes. I lys av de kriterier som ble valgt og det innsamlede materiale konkluderer utvalget med at alternativ behandling i liten grad har dokumentert effekt. Forskningen på alternativ behandling er imidlertid svært begrenset, og til dels metodisk svak. Utvalget så derfor behov både for mer forskning og for kvalitetssikring av forskningen. I tillegg så utvalget behov for å utvide perspektivet i forskningen om alternativ behandling, fordi samhandlingen i behandlingssituasjonen i for liten grad har vært fanget opp av forskningen hittil. Etter alternative utøveres synspunkt er kvaliteten på samhandlingen sterkt medvirkende til behandlingens effekt.

Utvalget fikk tilsendt dokumentasjon fra utøvermiljøene. Det ble ikke gjennomført selvstendig informasjonsinnhenting unntatt for akupunktur, og det ble ikke søkt i relevante kunnskapsbaser. Utvalget formulerte en sekstrinns stigemodell for kategorisering av effekt, der trinnene i stigende rekkefølge kategoriseres som «farlig», «ikke effektiv», «utilstrekkelig datagrunnlag», «kanskje effektiv», «mulig effektiv» og «dokumentert effektiv». Placebo er utelatt som effektmål, det vil si at behandling ikke anses effektiv dersom virkningen ikke overstiger en forventet placeboeffekt. Utvalget konkluderte med å karakterisere akupunktur som dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Ingen annen anvendelse av akupunktur og øvrige behandlingsformer var ansett å ha dokumentert effekt.

6.1.3.2 Høringsinstansenes kritikk mot utvalgets forskningssyn og vurderinger

De fleste som kommenterte utvalgets effektvurderinger var kritiske. Fra den etablerte medisin kom kritikk for mangelfull kildekritikk og fravær av systematisk søk i kunnskapsbaser, mens alternative utøvere er skuffet over hvor lite som anses å ha dokumentert effekt. Disse kritiserer dels at virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn for vurderingene ikke er gjort eksplisitt, og dels at det ensidig er medisinens forståelse som legges til grunn for vurdering av alternativ behandling, mens sammenhenger slik holistiske helsemodeller framhever blir ignorert av utvalget.

Statens institutt for folkehelse foreslo at effekten av behandlingstiltak dokumenteres før det blir en del av helsetjenesten. Effekten må være av en viss størrelse. Der nytten er stor i forhold til kostnadene, er refusjon aktuelt. Slike vurderinger må bygge på pålitelige kunnskapsoppsummeringer. Det pekes videre på at Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs.

Helsetilsynet mener livskvalitet og velvære er legitime effektmål.

Universitetet i Oslo og Helsetilsynet er opptatt av at det ikke er nok å dokumentere at en behandling virker, men at man også må vite hvorfor. Universitetet mener at de alternative forklaringsmodellene dels unndrar seg mulighet for kritisk testing. Videre kritiseres utvalget for å legge alt for liten vekt på placeboeffekter.

Høgskolen i Harstad savner en paradigmediskusjon, og mener alternativ behandling ikke kan måles med den offisielle medisinens forskningsmetoder. Høgskolen framholder at alternative terapeuter individualiserer komplekse behandlingsopplegg ut fra en holistisk tilnærming.

Forskningsrådet mener det må være mulig å evaluere sammensatte intervensjoner uten en klar forhåndsoppfatning om virkningsmekanismer. Dette forutsetter standardisering av intervensjonen. Hvis ikke, blir forskning vanskelig.

Forskere i alternativ medisin ved Universitetet i Oslo er opptatt av at pasientenes opplevelser er et viktig forskningstema, og at medisin og helse også må forstås sosialt og kulturelt.

6.1.4 Departementets vurderinger av forskningsstatus

Fagutviklingen i praktisk medisin drives i stor grad framover av forsøk på å besvare fem spørsmål:

• Hvorfor blir noen syke, mens andre holder seg friske?

• Hvordan kan man avgjøre hva pasienter feiler?

• Hva kan man gjøre for den syke?

• Hvordan går det med den som er syk?

• Hvordan er det å være syk?

Formulert på en annen måte er helsefagenes og helsetjenestens oppgave å utforske, ta vare på og bruke kunnskap om: Sykdomsårsaker, diagnostikk, effekt av forebygging, behandling og rehabilitering, prognose og pasienterfaringer. Inndelingen korresponderer med forskjellige måter å innhente kunnskap på. Hvis man vil utforske om noe forebygger sykdom eller bedrer livskvalitet, må man gå fram på en annen måte enn om man vil innhente kunnskap om hvordan pasienter opplever det å være syk.

De fem spørsmålene besvares ulikt av alternative behandlere og den etablerte skolemedisin. Dette henger sammen med forskjellene i de forklaringsmodeller for sykdom og helse som det er redegjort for i kapittel 4, jf. også drøftingen i kapittel 10. Medisinsk forskning har i stor grad vært orientert mot å avdekke og kurere den objektivt beskrevne sykdomsprosess med definert diagnose (disease), mens oppmerksomheten rundt de subjektivt opplevde sider av sykdommen (illness) og av mestringen av sykdomssituasjonen har vært mindre. Det har medført begrensninger i den medisinske forskningens tilnærming til spørsmål om effekt og prognose, og kanskje for liten interesse for pasienterfaringer. Ulikhetene i ståsted, forklaringsmodeller og virkeområde i pasientbehandling kan være en av årsakene til at alternative behandlere og etablert medisin dels snakker forbi hverandre i vurdering av hva som kan anses for dokumentert effektiv behandling, og hvilke forskningsspørsmål som er interessante å stille.

Uavhengig av behandlingstradisjon kan man si at helsetjenesten er handlingsorientert. Man nøyer seg ikke med å reflektere over hvorfor noen er blitt syke eller hva slags sykdom eller plage det kan være. Helsepersonell er opplært til å vurdere og eventuelt foreslå og iverksette tiltak. Dette stiller store krav til beslutningsgrunnlaget. Et sentralt spørsmål er; vet man at dette tiltaket gjør mer nytte enn skade?

Den norske forskningsinnsatsen på feltet alternativ behandling ble i en tidlig fase preget av devisen om å «la de hundre blomster blomstre». Dette resulterte i til dels svak gjennomføringsevne og ressursbruk, grunnet mangelfull metodisk skolering. Det stilles nå strengere krav, og det er ikke mangel på søknader til NFR som borger for god kvalitet på prosjektene. Som eksempler på utførte forskningsprosjekter kan nevnes at flere av de norske studiene har omhandlet nettopp de problemstillinger innen akupunktur det er best dokumentasjonsgrunnlag for. Et tema som flere ganger er belyst av norske forskere, er om det homøopatiske middelet arnica har effekt på støle muskler etter langvarig og anstrengende fysisk aktivitet. Det foreligger også en del forskning om andre homøopatiske midler, og om holdninger til alternativ behandling. Forskningsaktiviteten foregår i tilknytning til alle landets universiteter. De alternative utøverorganisasjonene gir imidlertid uttrykk for at de i liten grad er premissleverandører ved utvikling av forskningsprosjekter.

Et samlet inntrykk av forskningen er at temavalg er godt i samsvar med norske pasienters bruk av alternativ behandling, men at det er noe dublering i forhold til den internasjonale kunnskapsbasen. Departementet viser for øvrig til at tiltaksplanen for å motvirke antibiotikaresistens også omfatter en avklaring av om det foreligger eller kan fremskaffes vitenskapelig dokumentasjon for bruk av alternativ behandling ved infeksjoner i allmennlegepraksis.

Sosial- og helsedirektoratet har foretatt en effektvurdering av følgende utvalgte terapiformer: akupunktur, homøopati, urtemedisin, osteopati og naprapati. Direktoratet kom etter systematiske søk i kunnskapsbaser stort sett til samme konklusjoner som Aarbakke-utvalget. Akupunktur ser ut til å være effektivt mot post-operativ kvalme hos voksne, mot kvalme og oppkast etter cellegiftbehandling og som smertebehandling etter tannkirurgi. Johannesurt er effektiv ved korttids behandling av mild til moderat alvorlig depresjon. Ingen andre behandlingsformer ble av direktoratet vurdert som dokumentert effektive på grunnlag av kunnskapsoppsummeringene og de kriterier disse bygger på. Departementet anser at slike vurderinger er en viktig del av beslutningsgrunnlaget med hensyn til ulike former for integrering i helsetjenesten.

6.2 Kunnskapshåndtering og kunnskapsspredning

Med kunnskapshåndtering menes systematiske forsøk på å evaluere tilgjengelig forskning, med sikte på å fastslå hva vi kan betrakte som sikker viten innen ulike fagfelt. Kunnskapsspredning er det arbeid som gjøres for å gjøre kunnskapen allment kjent.

Cochrane-samarbeidet

The Cochrane Collaboration er en internasjonal organisasjon for medisinsk forskningssamarbeid som har som mål å hjelpe klinikere, brukere og politikere til å ta velfunderte beslutninger om helsetjenester ved å lage, oppdatere og distribuere systematiske oversikter om effekten av tiltak innen helsetjenesten. Cochrane-samarbeidet representerer således et forsøk på å bøte på den rådende mangel på systematikk og orden i foreliggende medisinsk litteratur. Cochrane-samarbeidet har et nordisk senter i København, med en egen norsk avdeling i Sosial- og helsedirektoratet. Direktoratet har kjøpt en lisens som gir gratis tilgang til databasene til Cochrane-samarbeidet fra alle datamaskiner med norsk Internettadresse (søkeadresse http://www.cochrane.no/).

The Complementary Medicine Field er en arbeidsgruppe i The Cochrane Collaboration. Pr. mai 2002 finnes det 48 systematiske oversikter hvor forskjellige former for alternativ behandling er evaluert som behandlingstiltak ved ulike tilstander i The Cochrane Library. Det er også referanser til 51 protokoller (systematiske oversikter som er under arbeid). I tillegg arbeides det med en egen database for pågående studier og for å sikre at referanser til randomiserte, kontrollerte studier indekseres i The Cochrane Controlled Trial Register.

Sosial- og helsedirektoratets arbeid med kunnskapshåndtering/spredning

Et av målene med etableringen av Sosial- og helsedirektoratet er å bidra til en mer kunnskapsbasert helsetjeneste og dermed bedret folkehelse gjennom gode faglige råd til både helsemyndigheter, helsetjenesten og befolkningen. En sentral strategi direktoratet ønsker å iverksette, er kunnskapsspredning av tilrettelagte versjoner av kunnskapen som er arkivert i Cochrane-basene. Det er naturlig at denne innsatsen også omfatter alternativ behandling.

Utdanningsinstitusjonene og profesjonsorganisasjonenes rolle

Universiteter og høgskoler har i undervisnings- og forskningssammenheng en forpliktelse til å holde seg faglig oppdatert, og er således støttespillere i arbeidet med å spre beste tilgjengelige kunnskap. Dette gjøres både gjennom undervisning i grunnutdanningene og i etter- og videreutdanning. Undervisningen både bygger på og suppleres av fagtidsskrifter og lærebøker. I etter- og videreutdanning spiller også profesjonsorganisasjonene en viktig rolle.

6.3 Utredninger og myndighetsdokumenter i andre land

6.3.1 Storbritannia

I pkt. 8.5 omtales nærmere en rapport fra The House of Lords Select Committee on Science and Technology. Nedenfor omtales kun de aspekter som berører dokumentasjon. Komiteen gir en prinsipiell tilråding om at National Health Service bør tilby behandling innen terapier som har «en kritisk mengde» vitenskapelig dokumentasjon. Komiteen forutsetter at man kan påvise effekt utover et forventet placebo-nivå. Komiteen anbefaler at man også retter oppmerksomhet mot dokumentasjon av alternative behandlingsformers diagnostiske metoder. Komiteen gjør også forsøk på å inndele ulike grupper av behandlinger etter deres dokumentasjonsstatus, og hvorvidt de har en diagnostisk metode. Rapporten skiller mellom tre grupper:

1. Terapier som mener å ha diagnostisk tilnærming, og som (underforstått) forplikter seg på vitenskapelig tilnærming. Gruppen omfatter akupunktur, homøopati, osteopati, kiropraktikk og urtemedisin. Disse terapiformene oppfattes i følge komiteen som «de fem store» internasjonalt.

2. Terapier som ikke har diagnostisk tilnærming, og i hovedsak anvendes komplementært (eksempler: aromaterapi, healing).

3. Terapier som mener å ha diagnostisk tilnærming, men er likegyldige til vitenskap (eksempler: folkemedisin, krystallterapi).

6.3.2 USA

I mars 2002 leverte utvalget White House Commission on Complementary and Alternative Medicine Policy, sin rapport til regjeringen. Anbefalingene følger mønsteret med forslag om mer satsing på forskning, informasjon, utdanning og kvalitetssikring. Rapporten hevder at dokumentasjon tilsier at terapier som akupunktur, biofeedback, yoga, massasje, tai chi og enkelte ernæringsmessige og stressreduserende tiltak kan bidra til å nå nasjonale helsemål.

6.3.3 Norden

Ingen av de øvrige nordiske land har i løpet av de siste 10 år utarbeidet dokumenter om alternativ behandling, verken på oppdrag fra helsemyndighetene eller i helsemyndighetenes regi.

6.4 Samarbeidsprosjekter og status for integrering av alternativ behandling i helsetjenesten

6.4.1 Integreringsprosjekter på sykehus

Departementet er kjent med at Hålogaland sykehus HF, Harstad sykehus planlegger etablering av en grønn paviljong inne på sitt område, kalt Hålogaland helsemarked. Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø har tilsvarende planer. I lengre tid har UNN latt pasienter som ønsker det få besøk på sine rom av alternative behandlere. Særlig etterspør enkelte pasienter «lesere», det vil si læstadianske healere. Fra 2003 vil et forskningsprosjekt om hvorvidt pasienter opplever lindring av sine symptomer ved hjelp av alternativ behandling gjennomføres på kreftavdelingen. Avdelingen åpnes derfor for alternative behandlere, under avdelingens kontroll.

Aker Universitetssykehus HF tilbyr akupunktur på sin smerteklinikk. Også ved Sunnaas sykehus HF anvendes akupunktur. Både Aker og en rekke andre sykehus anvender akupunktur i forbindelse med fødselssmerter og ved post-operativ eller cellegiftindusert kvalme. Stort sett er bruken av akupunktur i norske sykehus begrenset til få tilstander og en standardisert behandlingsmåte. Andre alternative behandlingsformer blir sjelden anvendt ved sykehus.

6.4.2 Alternativ behandling i primærhelsetjenesten

I primærhelsetjenesten forgår trolig en noe mer utstrakt bruk av alternativ behandling, som i hovedsak utføres av autorisert helsepersonell. Akupunktur anvendes oftest av fysioterapeuter og jordmødre, og i noe mindre grad av leger, tannleger og sykepleiere. En del leger anvender også homøopati. Både enkelte leger og annet helsepersonell gir kostveiledning som ligger i grenseland mellom medisin og alternativ behandling.

6.4.3 Bedriftshelsetjeneste og sykefravær

Det er en gryende interesse i større bedrifter og offentlige etater for å utvikle et bredere tilbud i bedriftshelsetjenesten, blant annet ved å innlemme trenings- og terapiformer som tai chi, qi gong og aromaterapi og mentale teknikker som tankefeltterapi (TFT) mv. Årsaker til interessen er blant annet opplevelsen av stress på mange arbeidsplasser, samt veksten i sykefraværet.

6.4.4 Forhold i enkelte andre land

Storbritannia

Alternativ behandling tilbys i økende grad på britiske sykehus. Innenfor National Health Service er det for eksempel fem sykehus som tilbyr homøopati, hvorav minst ett er grunnlagt som et homøopatisk sykehus (The Royal London Homoeopathic Hospital, grunnlagt 1850). Foruten homøopati og akupunktur benyttes særlig aromaterapi ved enkelte sykehus. Aromaterapiens anvendelsesområde er særlig symptomlindring ved cellegift-kvalme, angst og smerter hos kreftpasienter. Dette er hovedsakelig komplementær behandling, og ikke et selvstendig alternativ til medisinsk behandling. Behandlingen utføres i første rekke av autorisert helsepersonell med tilleggsutdanning i alternative behandlingsformer, og i noen grad også av ikke-autoriserte alternative behandlere som arbeider under ledelse av autorisert personell.

I den britiske helsetjenesten styres offentlig kjøp av helsetjenester til befolkningen av lokale fond, såkalte primary care groups/trusts (PCG/PCT). Fondene bestemmer i stor grad selv hvilke tilstander de vil prioritere å dekke, og hvilke behandlingsformer som skal inngå i tilbudet til innbyggerne. Dette betyr at fondene har frihet til å gi refusjon for alternativ behandling, hvilket enkelte av dem har valgt å gjøre. Det er blant annet etablert fast samarbeid om henvisning mellom enkelte fond og de før nevnte sykehus. Omfanget av integrering er så vidt betydelig at myndighetene i samarbeid med blant annet Foundation for Integrated Medicine (FIMED) har utviklet en veiledende informasjonspakke for fondene om kjøp av alternativ behandling. FIMED har også utgitt en eksempelsamling over hensiktsmessig integrering. Dessuten har FIMED, myndighetene og Centre for Health Research and Evaluation arbeidet med retningslinjer for kvalitetsutvikling og kontinuerlig etter- og videreutdanning innen alternativ behandling. Forsøkene på kategoriseringer av terapier i rapporten fra House of Lords, kan også ses som et signal til fondene om hvilke terapier de bør begrense seg til.

Andre vestlige land

I USA har flere universiteter med medisinutdanning, deriblant Harvard, gått sammen om å fremme undervisning, forskning og behandling innen det som omtales som integrativ medisin. Med integrativ medisin menes hvordan man kan integrere behandling med skolemedisinske og alternative tilnærminger. Stadig flere sykehus tilbyr komplementær behandling eller integrerte behandlingsopplegg, fordi dette har blitt en viktig faktor i konkurransen om pasientene. Dette gjelder ikke minst tilbud til kreftpasienter.

Santa Monica-klinikkene er en amerikansk kjede av private sykehus som bygger på full integrering av alternativ behandling og etablert medisin. Det er nå etablert Santa Monica-klinikker også i blant annet Tyskland og Polen.

Departementet har ikke oversikt over om det foregår tilsvarende systematisk og organisert integrering av alternativ behandling i sykehus i andre europeiske land.

7 Gjeldende rettslig regulering

7.1 Innledning

Det finnes ingen særskilt lov som regulerer alternativ behandling, for eksempel i forhold til hvem som kan drive slik virksomhet, hvordan virksomheten skal utøves, som pålegger kvalifikasjonskrav for å drive slik virksomhet eller som pålegger utøverne nærmere definerte plikter i form av taushetsplikt, dokumentasjonsplikt, meldeplikt eller lignende.

Utgangspunktet er at alle kan «ta syke i kur». Imidlertid finnes det adskillig regelverk som direkte eller indirekte har betydning for utøvelse av alternativ behandling. Mest relevant er lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur (ofte omtalt som kvaksalverloven) som setter grenser for hva slags behandling den som ikke er helsepersonell kan utføre. Loven har også regler om markedsføring. I tillegg vil en rekke enkeltbestemmelser i helselovgivningen og annet lovverk være relevante. Ikke minst vil helsepersonellovens krav til forsvarlig yrkesutøvelse sette grenser for hva slags behandling helsepersonell kan tilby.

I dette kapitlet skal det gis en oversikt over relevant regelverk. I senere kapitler vil det mer spesifikt bli redegjort for lovgivning som er relevant for de problemstillinger som der drøftes, jf. særlig kapittel 12, men til dels også kapitlene 13-15.

7.2 Lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur

Som nevnt under pkt. 7.1 finnes det ingen særskilt lovregulering av alternativ behandling, og utgangspunktet er at enhver kan «ta syke i kur». Lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur (kvaksalverloven) inneholder imidlertid en rekke bestemmelser av betydning for hvilken virksomhet alternative behandlere kan utføre, samt bestemmelser om markedsføring av virksomheten. Loven har alternative behandlere og andre som ikke er helsepersonell, som pliktsubjekter, og er først og fremst en spesiell straffelov. Ved vedtagelsen av helsepersonelloven, jf. pkt. 7.3, ble det samtidig vedtatt en rekke endringer i kvaksalverloven. Endringene trådte i kraft 1. januar 2001 og var både av materiell, språklig og redaksjonell art. Den vesentligste endringen var at loven nå setter begrensninger ovenfor den som ikke er helsepersonell, mens den tidligere satte begrensninger overfor den som ikke var lege eller tannlege.

Av kvaksalverloven § 1 fremgår at loven gjelder for personer som ikke faller inn under definisjonen av helsepersonell etter helsepersonelloven § 3.

Utgangspunktet er som nevnt at alle kan «ta syke i kur», men loven fastsetter en rekke innskrenkninger i adgangen til å behandle visse lidelser og å anvende visse metoder.

Når det gjelder begrepet «tar syke i kur» er det i forarbeidene vist til at det vil kunne være vanskelig å avgjøre hva uttrykket dekker, og at det neppe vil la seg gjøre å beskrive de ulike handlinger nærmere i lov. I det enkelte tilfelle vil det derfor bli opp til domstolene å avgjøre om vedkommende har tatt syke i kur. Imidlertid uttales det (Ot.prp. nr. 39 (1936) side 6):

«Uttrykket antas ikke bare å omfatte all slags direkte sykebehandling såsom sårbehandling, medisinforskrivning, sykemassasje o. lign, men også det å gi råd for sykdommer eller å søke å helbrede folk ved psykisk påvirkning m. v. Leilighetsvis hjelp med almindelige husråd m. v. kan dog som regel ikke kalles «å ta syke i kur»; heller ikke vanlig sykepleie. Men grensene vil ofte være vanskelige å trekke, og det vil avhenge av omstendighetene hver gang om virksomheten faller inn under loven.».

I NOU 1998:21 har Aarbakke-utvalget lagt til grunn at begrepet vil omfatte både undersøkelse og diagnostisering, og behandling av både fysiske og psykiske lidelser. Når det gjelder skjønnhetspleie eller «behandling» som har kosmetisk formål, er det uttalt at dette vil falle utenfor idet det her ikke vil være snakk om behandling av syke. Når det gjelder behandling som har et religiøst preg over seg, for eksempel behandling i form av forbønn, vil dette etter en konkret vurdering kunne falle innenfor, selv om det normalt ville falle utenfor begrepet «ta syke i kur». Momenter her kan være om det ytes vederlag, om virksomheten markedsføres og om det gis løfte om helbredelse, jf. NOUens pkt. 10.4.7. Utvalget har samme sted redegjort for en rekke Høyesterettsdommer hvor begrepet «å ta syke i kur» har blitt diskutert.

I NOU 1998:21 er det videre uttalt:

«Ordlyden «ta syke i kur» kan tyde på at kvaksalverloven retter seg mot behandling av sykdom som allerede er oppstått, og ikke omfatter sykdomsforebyggende og generell helsefremmende virksomhet.»

Det påpekes imidlertid at rettstilstanden er uklar, og det vises til at Statens helsetilsyn i noen grad synes å ha lagt til grunn at forebyggelse av sykdom omfattes, jf. NOUens pkt. 10.4.7.

Lovens § 2 fastsetter regler for markedsføring og reklame. Av første ledd fremgår her at den som «tar syke i kur» uten å være helsepersonell, kun kan reklamere for sin virksomhet i form av faktiske opplysninger som navn, adresse og kontortider, samt en «almindelig meddelelse om virksomhetens art». Videre følger det av andre ledd at «(A)vertering eller reklame som er overdreven eller misvisende, eller som angår noen virksomhet som strider mot denne lov, er forbudt.»

Forarbeidenes omtale av begrepet «almindelig meddelelse om virksomhetens art» og begrepet «overdreven eller misvisende», er knappe, og gir således få retningslinjer når det gjelder det nærmere innhold i disse begrepene. Statens helsetilsyn og fylkeslegene fører tilsyn med landets helsetjeneste og helsepersonell, og vil i den forbindelse til en viss grad også behandle henvendelser som gjelder alternativ behandling og mulige brudd på kvaksalverloven. Flere av disse sakene knytter seg til markedsføring av ulike former for alternativ behandling. Ved alvorlige tilfeller vil tilsynsmyndighetene vurdere politianmeldelse.

Lovens §§ 3 og 4 inneholder bestemmelser som forbyr den som tar syke i kur uten å være helsepersonell, i å ta i bruk nærmere bestemte undersøkelses- eller behandlingsformer, og å behandle nærmere bestemte sykdommer.

Av § 3 første ledd følger det således at vedkommende ikke må

«(...) anvende lægemidler som det er apotekerne forbudt å utlevere til alle og enhver, foreta operative inngrep, gi innsprøitninger, iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse, eller anvende noen annen undersøkelses- eller behandlingsmåte som efter nærmere bestemmelse av Kongen bare må anvendes av helsepersonell som nevnt.»

Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Bestemmelsens første forbudsalternativ vil i all hovedsak gjelde reseptbelagte legemidler, jf. nærmere om dette under pkt. 7.14.2 hvor legemiddelloven omtales.

Rekkevidden av forbudet mot å foreta «operative ingrep», har vært omdiskutert, og da særlig spørsmålet om nåleakupunktur skal være å regne for operativt inngrep i lovens forstand. Det vises til pkt. 12.11.1.

Av annen lovgivning som setter forbud mot operative inngrep, viser departementet særlig til lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse. Etter denne loven vil all omskjæring av kvinner være forbudt, også for helsepersonell.

Når det gjelder kvaksalverlovens forbud mot å «gi innsprøitninger» og å «sette fullstendig eller lokal bedøvelse», er disse ikke nærmere omtalt i lovens forarbeider. Det vil bero på en konkret vurdering hvor langt disse rekker. I Rt. 1966 s. 557 ble en person domfelt etter § 3 for å ha gitt innsprøytninger med en blanding av vann og sprit. Når det gjelder forbudet mot å sette bedøvelse, må det antas at dette også vil kunne ramme bruk av akupunktur som bedøvelse.

Av § 3 andre ledd følger et forbud mot såkalt fjernbehandling. Behandleren må «(...) ikke på bakgrunn av skriftlige opplysninger eller lignende behandle personer som han ikke selv har undersøkt.» Av Innst. O. XVII (1936) side 3 fremgår at det skal være forbudt «(...) å behandle patienter der ikke ved personlig nærvær er undersøkt.» I NOU 1998:21 har utvalget lagt til grunn at bestemmelsen antagelig må tolkes slik at behandleren før første gangs behandling selv må undersøke den syke, men at det ikke vil være noe forbud mot videre rådgivning per telefon eller brev ved oppfølging av den syke i anledning samme sykdom, jf. innstillingens pkt. 10.4.9.

Av § 4 følger en rekke begrensinger i forhold til sykdommer som er forbeholdt helsepersonell å behandle. Bestemmelsens første ledd innebærer at det for den som ikke er helsepersonell, er forbudt å behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer etter lov om vern mot smittsomme sykdommer, jf. nærmere om denne lov under pkt. 7.8.

Med hjemmel i smittevernloven § 1-3 andre ledd er det i forskrift fastsatt hvilke smittsomme sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer, jf. forskrift av 1. januar 1995 nr. 100. Av forskriften fremgår at dette bl.a. gjelder en rekke kjønnssykdommer, HIV-infeksjon, poliomyelitt, kikhoste, meningokokksykdom og tuberkulose.

Av § 4 andre ledd følger videre at den som ikke er helsepersonell ikke kan behandle sykdommene «(...) kreft, sukkersyke, farlige anemier og struma med sykelige former.»

I NOU 1998:21 (pkt. 10.4.8.2) er det vist til at det kan reises spørsmål om forbudet etter § 4 skal sies å omfatte enhver behandling av pasienter med disse sykdommene, eller om behandlingen vil være lovlig dersom pasienten er under behandling hos helsepersonell og den aktuelle behandling kommer i tillegg til slik behandling, enten direkte mot sykdommen eller mot andre lidelser eller som smertelindring. Se nærmere omtale av denne problemstillingen i pkt. 12.14.1 i denne odelstingsproposisjonen.

Overtredelse av lovens §§ 1 - 4 eller medvirkning til dette, straffes etter § 6 med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Straffen kan forhøyes til inntil seks måneder i gjentagelsestilfeller og under særdeles skjerpende omstendigheter. Overtredelse er å anse som foreseelse. Av § 6 tredje ledd følger at det ikke vil frita for straff at vedkommende «(...) i de tilfeller som er nevnt i § 4, på grunn av manglende kyndighet ikke har forstått sykdommens art.»

På samme måte straffes etter § 7 «(...) den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, og som derved utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve handlingen eller ved at den syke undlater å søke kyndig hjelp.» Dersom behandlingen medfører døden eller betydelig skade på legeme eller helbred, kan vedkommende straffes med fengsel i inntil to år. Medvirkning straffes på samme måte, og heller ikke etter § 7 vil det være straffefritakende dersom vedkommende «(...) på grunn av manglende kyndighet ikke har forstått faren eller sykdommens art.»

Etter § 7 vil behandling som setter liv og helbred i alvorlig fare være straffbart selv om det ikke har oppstått noen skade ved behandlingen. Avgjørende vil være om handlingen i det konkrete tilfellet er av en slik art at den medfører en konkret fare for en bestemt persons liv eller helbred. For å rammes bør faren være noenlunde nærliggende, sml. straffeloven § 43. Den fare pasienten utsettes for kan bestå i at behandleren ikke behersker behandlingsmetoden godt nok eller i at selve behandlingsmåten i seg selv er farlig, for eksempel bruk av stoffer eller naturpreparater som er helseskadelige.

Som nevnt vil det hverken etter § 6 eller § 7 være straffriende dersom behandleren på grunn av manglende kyndighet ikke forsto faren eller sykdommens art. I lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 39 (1936) side 7) er det om dette prinsipp uttalt:

«Departementet slutter sig til det Medisinaldirektøren har anført og skal bemerke at forbudet i § 4 mot å behandle forskjellige sykdommer antagelig vil bli temmelig illusorisk hvis vedkommende kan undskylde sig med at han ikke forstod sykdommens art. Folk som driver så farlig virksomhet som å ta syke i kur, må vise den ytterste aktsomhet når det gjelder alvorlige sykdommer, og det må kunne forlanges at de har såpass kyndighet i det de driver med, at de er i stand til å avgjøre om der kan være mistanke om slik sykdom som nevnt. I tvilstilfelle kan de sørge for at patienten skaffer en lægeattest før de overtar behandlingen, og vil da selvsagt være fri».

I lovens § 8 er det inntatt ytterligere en straffebestemmelse som setter straff for den som plikter å tilby helsehjelp til en som har krav på dette, men i stedet «(...) har bevirket den syke tatt under kur av person som ikke er helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, (...) hvis kuren har medført døden eller betydelig skade på legeme eller helbred, jf. straffeloven § 9.»

Straff etter kvaksalverloven kommer ikke til anvendelse dersom den alminnelige lovgivning medfører høyere straff, jf. § 9.

7.3 Lov om helsepersonell mv.

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) trådte i kraft 1. januar 2001, og avløste en rekke særlover for ulike helseprofesjoner. Lovens kapittel 1 redegjør for formål, virkeområde og definisjoner.

I § 1 heter det at

«(L)ovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.»

Lovens virkeområde fremgår av § 2 hvor det i første ledd heter at loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket.

Begrepet «helsepersonell» er definert i § 3 første ledd. For det første omfatter det personell med autorisasjon etter lovens § 48 og personell med lisens etter lovens § 49. (I den videre omtale brukes begrepet «autorisert helsepersonell», men det skal forstås som helsepersonell med autorisasjon eller lisens.) For det andre regnes som helsepersonell det «personell i helsetjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd.» Det siktes her til «helsehjelp» slik dette er definert i § 3 tredje ledd, hvor det heter:

«Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.»

Det følger av dette at alternative behandlere som i dag arbeider innenfor helsetjenesten og der yter helsehjelp, vil være å anse for helsepersonell i forhold til helsepersonelloven selv om de ikke er autorisert som helsepersonell. Som helsepersonell vil de dermed være underlagt de plikter som følger av loven. Dette innebærer også at deres virksomhet vil være underlagt tilsyn fra Statens helsetilsyn og fylkeslegen som etter tilsynsloven skal føre tilsyn med alt helsepersonell, se pkt. 7.18. Helsepersonellovens strengeste administrative reaksjon, tilbakekall av autorisasjon, forutsetter autorisasjon. Tilsynsmyndighetene mangler strenge administrative virkemidler overfor helsepersonell uten autorisasjon ved alvorlige pliktbrudd.

I lovens kapittel 2 oppstilles en rekke krav til helsepersonells yrkesutøvelse. Etter § 4 første ledd pålegges alt helsepersonell å

«(...) utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»

Av bestemmelsens andre ledd følger videre at

«(H)elsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.»

I forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell m v (helsepersonelloven) side 216) er det uttalt at forsvarlighetsbegrepet er en rettslig standard. Videre uttales:

«Det er inntatt en differensiering utfra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Med kvalifikasjoner siktes det til formelle og reelle kvalifikasjoner, d v s helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. I forhold til de enkelte helsepersonellgrupper vil de ulike yrkesorganisasjoners normer kunne være veiledende for de respektive yrkesgrupper. Videre må forventningene knyttes til hvilke krav som kan stilles til autoriserte gruppers utdanning og tittel. Autorisasjonen skal bidra til forutsigbarhet for pasienter med hensyn til innholdet i yrkesutøvelsen.

Hva som kan forventes utfra kvalifikasjoner, vil her som ellers i aktsomhetsnormen variere utfra hvordan situasjonen fortonte seg. Det innebærer en modifikasjon utfra de forutsetninger og handlingsalternativer helsepersonellet har i situasjonen. Hvordan helsepersonellet burde ha opptrådt i den konkrete situasjonen på bakgrunn av egne kvalifikasjoner står sentralt, ikke hvordan helsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon.»

Videre uttales det:

«Plikten til forsvarlighet knytter seg altså til kvalifikasjoner, herunder å holde seg faglig oppdatert, krav om å kjenne og å innrette yrkesutøvelsen etter faglige begrensninger, krav til utstyr, legemidler, personell m v og krav om å innhente nødvendig tilgjengelig informasjon om pasienten, samt samtykke til helsehjelpen.»

Alternative behandlere som i dag arbeider innenfor helsetjenesten og der yter helsehjelp, er som nevnt helsepersonell og dermed også underlagt lovens forsvarlighetskrav. Hvorvidt deres virksomhet etter dette skal være å anse for forsvarlig, vil måtte vurderes etter en konkret helhetsvurdering. Sentralt her vil blant annet være i hvilken grad det kan dokumenteres at behandlingen har effekt, om den innebærer risiko for pasienten og om den kommer til fortrengsel for annen dokumentert virksom behandling. I slike tilfeller vil også spørsmålet om informasjon og samtykke være sentralt, jf. nedenfor om § 10.

Når det gjelder helsepersonell som tar i bruk alternative behandlingsformer, er det i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) på side 40 uttalt:

«Departementet vil bemerke at forsvarlighetskravet også vil gjelde helsepersonells utøvelse av alternative behandlingsformer, som for eksempel akupunktur. Det forutsettes bl a at helsepersonellet har tilstrekkelig kompetanse til bruk av disse metoder. Videre kan det være et spørsmål om visse metoder kan benyttes fordi de i seg selv ikke kan ansees forsvarlige, uavhengig av den enkeltes kompetanse. Hvis autorisert helsepersonell ved bruk av sin tittel har rekruttert pasienter og tilbyr en ikke-dokumentert behandling innenfor sin alminnelige praksis, kan dette være en sammenblanding som ansees uforenlig med de formål som begrunner autorisasjonen. Det kan allikevel ikke gjelde alle ikke-dokumenterte metoder, men må vurderes konkret.»

Helsepersonells bruk av medhjelpere er regulert i § 5 hvor det fremgår at helsepersonell kan overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølging som gis. Medhjelperen vil i så fall være underlagt helsepersonellets kontroll og tilsyn.

I lovens § 6 er det inntatt en egen bestemmelse om helsepersonells ressursbruk. Det heter her at

«(H)elsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.»

Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 13 (1998-99) side 219) fremgår det at

«Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved organisering av virksomheten, herunder prioritering av pasienter, i tillegg til ved utredning, diagnostisering, behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Det er ikke bare penger det skal spares, men også tid. Det følger implisitt av kravet til nødvendighet i bestemmelsen at plikt til hensiktsmessig ressursbruk ikke må gå utover kravet til forsvarlighet.»

Bestemmelsen antas blant annet å kunne være relevant i situasjoner hvor autorisert helsepersonell i tillegg til, eller i stedet for, ordinær «skolemedisinsk» behandling, velger å gi pasienten alternativ behandling. Etter en konkret vurdering kan dette innebære et brudd på plikten til hensiktsmessig ressursbruk som følger av § 6. Sentralt ved en slik vurdering vil også være hva slags informasjon som blir gitt til pasienten, jf. nedenfor om § 10.

Av helsepersonelloven § 10 følger at den som yter helsehjelp skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4, jf. nærmere om dette under pkt. 7.4 om pasientrettighetsloven. Plikten til å gi informasjon må sees i nær sammenheng med hovedregelen om at pasienter skal samtykke til helsehjelp. Særlig vil informasjonskravet være sentralt i de tilfeller hvor helsepersonell tilbyr alternativ behandling. I forarbeidenes pkt. 4.2.6.3 (Ot.prp. nr. 13 (1998-99) side 39) er det presisert at forsvarlighetskravet vil bli skjerpet ved forsøksvirksomhet og bruk av utradisjonelle metoder. Det uttales blant annet:

«Hvilke risiki som kan tas innenfor forsvarlighetskravet, vil bero på pasientens tilstand og på alternative behandlingsmuligheter. Pasienten skal så vidt mulig høres og gis adekvat informasjon om formålet med og fremgangsmåten ved forsøket, samt om alternativer og risiki. Det er også en forutsetning at man blir gjort oppmerksom på at metoden primært benyttes som ledd i forsøksvirksomhet. Kravet til at pasientens informerte og velforståtte samtykke må innhentes, skjerpes dersom behandlingen bærer preg av forsøk eller eksperimentering. Videre må det stilles strenge krav til vurderingen av om det var forsvarlig å igangsette forsøket, og om den benyttede fremgangsmåte var faglig forsvarlig. Det vil imidlertid være situasjoner hvor ren eksperimentell behandling vil kunne ansees forsvarlig, f eks der slik behandling utgjør siste forsøk på å redde liv.

Forsvarlighetsvurderingen samt vilkårene for gyldig samtykke er noe annerledes ved ren forsøksvirksomhet enn i de tilfeller formålet med å benytte den utradisjonelle metode først og fremst er å oppnå en helbredende eller lindrende effekt hos vedkommende pasient. Men også i sistnevnte tilfelle må det stilles strenge krav.»

Selv om forarbeidsuttalelsene først og fremst sikter til forsøksvirksomhet og bruk av utradisjonelle metoder innenfor den såkalte skolemedisinen, må det legges til grunn at samme krav til forsvarlighet, informasjon og samtykke vil gjelde dersom helsepersonell i tillegg til, eller i stedet for, akseptert og dokumentert «skolemedisinsk» behandling, tilbyr alternativ behandling.

I lovens § 13 er det inntatt en særskilt bestemmelse om markedsføring. Ved markedsføring av egen helsehjelp skal helsepersonell påse at markedsføring er forsvarlig, nøktern og saklig. Bestemmelsen supplerer markedsføringslovens system, idet det antas å være behov for ytterligere regulering av markedsføring av helsepersonells yrkesutøvelse og helsehjelp generelt. Bestemmelsen gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium. Markedsføringen skal være nøktern og ikke inneholde opplysninger som kan villede pasienten eller befolkningen. Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 13 (1998-99) side 223) fremgår at det ved vurderingen av hva som er villedende, blant annet skal

«(...) legges vekt på om markedsføringen kan bidra til å utnytte befolkningens mangelfulle kunnskap, eksempelvis om det er et misforhold mellom tilbudet slik det fremgår av markedsføringen, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. (...) Helsepersonell skal heller ikke på en utilbørlig måte undergrave eller svekke tilliten til andre helsetjenester.»

Bestemmelsen vil være relevant for autorisert helsepersonell som markedsfører alternativ behandling, enten som selvstendig behandlingstilbud eller som et supplement til skolemedisinsk behandling.

I lovens kapittel 3 er det inntatt regler om krav til organisering av virksomheten og i kapittel 4 særskilte regler i tilknytning til autorisasjon.

I lovens kapittel 5 er det inntatt regler om taushetsplikt og opplysningsrett. Hovedregelen følger av § 21 hvor helsepersonell pålegges en plikt til å

«(...) hindre at andre får adgang til eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.»

I kapittelets øvrige bestemmelser er det gjort en rekke unntak fra eller begrensninger i taushetsplikten. I den grad alternative behandlere vil være å regne for helsepersonell etter lovens § 3 første ledd nr. 2, vil de også være underlagt helsepersonellovens regler om taushetsplikt.

Helsepersonelloven har i kapittel 6 regler om opplysningsplikt mv., og i kapittel 7 pålegges helsepersonell eller nærmere bestemte grupper helsepersonell, ulike meldeplikter.

I lovens kapittel 8 er det inntatt bestemmelser om dokumentasjonsplikt. I medhold av lovens §§ 39 og 40 pålegges helsepersonell en plikt til føre journal for den enkelte pasient. Hva som skal nedtegnes i journalen fremgår av § 40, samt forskrift 21. desember 2000 nr. 1385 om pasientjournal. Dokumentasjonsplikten gjelder også for alternative behandlere, så fremt de er å regne for helsepersonell etter lovens § 3 første ledd.

Lovens kapittel 9, 10, 11 og 12 inneholder bestemmelser som gjelder vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, vilkår for tildeling og bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, regler om administrative reaksjoner ved brudd på lovens bestemmelser, samt regler om særskilte instanser som er opprettet i medhold av loven, og som er tillagt oppgaver i forbindelse med lovens reaksjonssystem.

Kapittel 13 inneholder blant annet bestemmelsen i § 74 om tittelbeskyttelse. I bestemmelsens første ledd heter det at

«(B)are den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.»

Av bestemmelsens andre ledd fremgår at

«(I)ngen må uriktig benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.»

Se nærmere om tittelbruk i punkt 12.15.1.

7.4 Lov om pasientrettigheter

Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) trådte i kraft 1. januar 2001. Ved loven er pasientens rettigheter i forhold til helsetjenesten blitt samlet i en felles lov. Loven innebærer i stor grad videreføring av regler som tidligere var spredt på flere lover og kodifisering av tidligere ulovfestet rett. Ved loven er det imidlertid også innført en rekke nye regler.

Lovens kapittel 1 redegjør for formål, virkeområde og definisjoner. Av formålsangivelsen i § 1-1 kan utledes at pasientens medbestemmelsesrett og integritet skal tillegges vekt ved anvendelsen og fortolkningen av loven. I lovens § 1-3 bokstav a) defineres begrepet «pasient» til å være «en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle». Begrepet «helsehjelp» er definert som «handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som er utført av helsepersonell», jf. bokstav c).

Av § 1-3 bokstav d) følger at det med «helsetjenesten» siktes til primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.

Når det gjelder «helsepersonell» følger det av bokstav e) at det menes personer som nevnt i helsepersonelloven § 3.

Pasientrettighetsloven gjelder pasient som mottar alternativ behandling i helsetjenesten uavhengig av om den som utøver behandlingen har autorisasjon som helsepersonell eller ikke. Som eksempel kan nevnes situasjoner der en sykehusavdeling tilbyr pasienten smertelindring ved hjelp av akupunktur, og behandlingen utøves av en akupunktør som ikke også er autorisert helsepersonell etter helsepersonelloven kapittel 9.

Derimot gjelder pasientrettighetsloven ikke for pasienter som benytter alternative behandlere utenfor helsetjenesten. Dette er helt klart når behandleren heller ikke har autorisasjon som helsepersonell. Når det gjelder pasienter som mottar alternativ behandling fra autorisert helsepersonell som driver virksomhet utenfor den offentlige helsetjenesten, må det antas at det går en grense ut fra virksomhetens art. Dersom det ytes alternativ behandling integrert i ordinær «skolemedisinsk» behandling må det antas at pasientrettighetsloven gjelder, men det stiller seg antagelig annerledes dersom vedkommende utelukkende eller i hovedsak utøver alternativ behandling. Vurderingen av når man er innenfor eller utenfor pasientrettighetslovens virkeområde, må antagelig ta utgangspunkt i en tolkning av begrepet «helsetjenesten». Se nærmere om denne problemstillingen i pkt. 12.8.5.

Lovens kapittel 2 inneholder en rekke bestemmelser som konkretiserer den enkelte pasients rett til helsehjelp. Blant annet fremgår det av § 2-1 at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp, og rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Kapittel 2 er ikke av betydning i forhold til rent privat virksomhet.

I lovens kapittel 3 er det inntatt regler om pasientens rett til medvirkning og informasjon, samt om informasjon til pasientens pårørende mv.

Pasienten har i henhold til § 3-1 en klar lovfestet rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelp. Pasienten har herunder rett til å medvirke «(...) ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder», og medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon.

Av § 3-2 første ledd fremgår at pasienten skal ha «(...) den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» og informasjon om mulige risikoer og bivirkninger. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 3-5 hvoretter informasjonen skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger. Helsepersonellet skal så langt det er mulig forsikre seg om at pasienten har forstått informasjonen og betydningen av den.

I kapittel 4 er det fastsatt egne samtykkeregler for helsehjelp. Hovedregelen fremgår av § 4-1 første ledd hvor det i første punktum heter at

«(H)elsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke.»

Av andre punktum fremgår at dersom samtykke skal være gyldig, forutsettes det at pasienten har fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, jf. ovenfor om §§ 3-2 og 3-5.

I § 4-2 er det fastsatt hvilke formkrav som gjelder for samtykke til helsehjelp. Det fremgår her at samtykket kan være uttrykkelig eller stilltiende. Det er ikke krav om at samtykke skal være skriftlig.

Samtykke til helsehjelp skal som hovedregel innhentes fra pasienten selv, men kapittel 4 har også regler om hvem som kan samtykke på vegne av pasienter som selv mangler samtykkekompetanse.

Som nevnt vil pasientrettighetsloven komme til anvendelse i forhold til alternativ behandling når slik behandling utøves innenfor helsetjenesten, og i en viss utstrekning også når autorisert helsepersonell utøver slik behandling utenfor den ordinære helsetjenesten. Særlig bestemmelsene om informasjon og samtykke vil være sentrale, og det må antas at både informasjonskravet og kravet til å forsikre seg om at man har fått tilstrekkelig samtykke, vil bli skjerpet der hvor personellet tilbyr alternativ behandling. I mange tilfeller vil det således være nødvendig å gi ekstra informasjon vedrørende effektdokumentasjon, konsekvenser ved valg av behandlingsmetoder som avviker fra anerkjent skolemedisinsk behandling, og konsekvenser ved å velge bort skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ behandling. I tilfellene hvor dokumentert effektiv behandling velges bort til fordel for alternativ behandling med manglende eller sparsomt dokumentert behandlingseffekt, må det antas at informasjonskravet skjerpes.

Pasientrettighetsloven kapittel 5 omhandler rett til journalinnsyn mv.

Kapittel 6 fastsetter særlige rettigheter for barn. Kapittel 7 gjelder anmodning om oppfyllelse av rettigheter, klageadgang mv., mens kapittel 8 har bestemmelser om pasientombud.

7.5 Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.

Spesialisthelsetjenesteloven (lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.) trådte i kraft 1. januar 2001. Fra samme tidspunkt ble lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus mv. opphevet.

Lovens formål fremgår av § 1-1. I § 1-1 nr. 1 heter det at formålet er

«å fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemming».

Videre fremgår av nr. 2 at man ved loven ønsker

«å bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet».

I nr. 5 er det uttalt at lovens formål også er å

«bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes behov».

Spesialisthelsetjenesteloven er i hovedsak en lov som regulerer organisering og planlegging av, og ansvarsforhold og administrative forhold i spesialisthelsetjenesten. Med spesialisthelsetjeneste siktes det først og fremst til sykehustjenester, jf. lovens § 2-1a som fastsetter de regionale helseforetakenes ansvar for spesialisthelsetjenesten innenfor sin helseregion.

Av lovens § 2-2 (tidligere § 2-3) fremgår at helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til loven skal være forsvarlige. Ved fastleggingen av hva denne forsvarlighetsplikten innebærer, må det også sees hen til den individuelle plikt til forsvarlig yrkesutøvelse som alt helsepersonell er pålagt etter helsepersonelloven § 4, og pasientrettighetsloven som i sin formålsangivelse og i en rekke enkeltbestemmelser fastlegger hva den enkelte pasient kan kreve av helsetjenesten. Lovens § 2-2 må sies å innebære en plikt for helseinstitusjoner omfattet av loven, til å legge forholdene til rette slik at helsepersonellet kan utøve sin virksomhet forsvarlig og slik at pasienter kan få oppfylt sine rettigheter og sitt krav på forsvarlig helsehjelp, jf. Ot.prp. nr. 10 (1998-99) Om lov om spesialisthelsetjenesten m.m. side 36-38 og 122.

I lovens kapittel 3 er det inntatt regler om nærmere bestemte plikter og oppgaver som de ulike helseinstitusjoner omfattet av loven er pålagt. Lovens kapittel 4 og 5 gjelder blant annet godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester samt finansiering.

Med unntak av de plikter som følger av lovens kapittel 2 og 3 står spesialisthelsetjenesten forholdsvis fritt når det gjelder organisering av virksomheten, og hvilket tilbud de ønsker å tilby utover det som følger av lovens krav. Innenfor spesialisthelsetjenesten tilbys det i en viss utstrekning alternativ behandling til pasienter som ønsker det, for eksempel akupunktur med tanke på smertelindring. En forutsetning for å tilby alternativ behandling må imidlertid være at tilbudet er forsvarlig, og at forholdene ellers legges til rette for at helsepersonell kan overholde den individuelle forsvarlighetsplikt de er pålagt etter helsepersonelloven § 4.

7.6 Lov om helsetjenesten i kommunene

Av kommunehelsetjenesteloven (lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene) § 1-1 fremgår at kommunene skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som oppholder seg i kommunen. Av formålsangivelsen i § 1-2 fremgår at kommunen ved sin helsetjeneste blant annet skal

«fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte.»

I § 1-3 er det nærmere definert hvilke oppgaver kommunens helsetjeneste skal omfatte, og hva slags deltjenester de i den sammenheng skal sørge for.

Enhver som bor eller midlertidig oppholder seg i en kommune har etter § 2-1 første ledd «rett til nødvendig helsehjelp».

Kommunens helsetjeneste skal bestå av en rekke lovpålagte oppgaver etter kapittel 1 og 2. Det følger av lovens § 6-3 at kommunen skal drive sin virksomhet forsvarlig og i samsvar med lover og forskrifter. Selv om det i første rekke vil være det enkelte helsepersonell som i medhold av helsepersonelloven § 4 er forpliktet til å drive forsvarlig yrkesutøvelse, vil også kommunen ha en forpliktelse til å legge forholdene til rette slik at helsepersonellet kan drive sin yrkesutøvelse forsvarlig, jf. § 1-3a.

Kommunene har ingen lovpålagt plikt til å tilby tjenester innen alternativ behandling. I likhet med hva som gjelder for spesialisthelsetjenesten, kan kommunen tilby slik behandling. Dette må imidlertid ikke gå på bekostning av lovpålagte helsetjenesteoppgaver, og også her må det være en forutsetning for å tilby slik alternativ behandling at det tilbud som gis er forsvarlig, og at forholdene ellers legges til rette for at helsepersonell kan overholde den individuelle forsvarlighetsplikt de er pålagt etter helsepersonelloven § 4.

7.7 Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

Formålet med lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern, er fastsatt i § 1-1. Det fremgår her at lovens formål er å

«(...) sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.»

Videre er formålet

«(...) å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet».

Psykisk helsevern defineres i lovens § 1-2 som «spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever.»

Det fremgår at slikt helsevern også kan skje uten pasientens samtykke, såkalt tvungent psykisk helsevern, dersom nærmere fastsatte vilkår foreligger, jf. lovens kapittel 3.

Av § 1-5 fremgår at pasientrettighetsloven gjelder så langt den passer også for etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Pasientrettighetslovens kapittel 4 om rett til å samtykke til helsehjelp gjelder imidlertid bare når det er bestemt i psykisk helsevernloven. Pasientrettighetsloven forutsetter frivillighet fra pasientens side, mens psykisk helsevernloven som nevnt gjelder både frivillig og tvungent psykisk helsevern. Pasientrettighetsloven kan således ikke gjelde fullt ut.

Regler om tvungent psykisk helsevern er inntatt i lovens kapittel 3. Vilkårene for tvungent psykisk helsevern er fastsatt i § 3-3. Det fremgår her at tvungent psykisk helsevern bare kan anvendes overfor en person med «alvorlig sinnslidelse», og bare dersom bestemmelsens øvrige vilkår er oppfylt.

I kapittel 4 er det gitt bestemmelser om gjennomføring av psykisk helsevern. Av § 4-4 første ledd fremgår at når det gjelder pasienter som er under tvungent helsevern etter § 3-1, kan slike pasienter uten eget samtykke

«(...) undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis.»

Av § 4-4 andre ledd fremgår imidlertid at uten pasientens samtykke kan det ikke

«(...) gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep. Pasienten kan likevel behandles med legemidler uten eget samtykke».

Det vil etter denne bestemmelsen være snakk om psykiatrisk eller psykologisk undersøkelse og behandling.

Behandling av psykiske lidelser følger i hovedsak bestemmelsene nedfelt i pasientrettighetsloven og helsepersonelloven, samt kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Psykisk helsevernloven angir bare de helt særskilte tiltak som er spesielle for det psykiske helsevernet, og er således en spesiallov til spesialisthelsetjenesteloven. Når det gjelder adgang til å behandle mennesker med psykiske lidelser vil dette altså først og fremst følge av bestemmelsene i den alminnelige helselovgivningen, og ikke psykisk helsevernloven.

7.8 Lov om vern mot smittsomme sykdommer

Smittevernlovens (lov 5. august 1994 nr. 55) formål er fastsatt i § 1-1, hvor det i første ledd fremgår at loven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Av bestemmelsens andre og tredje ledd fremgår at formålet også er å sikre at helsemyndighetene iverksetter og samordner smitteverntiltak, samtidig som loven skal ivareta den enkeltes rettssikkerhet dersom smitteverntiltak er nødvendig.

Som nevnt ovenfor under pkt. 7.2, følger det av kvaksalverloven § 4 første ledd at det for den som ikke er helsepersonell, er forbudt å behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer etter smittevernloven. Smittsomme sykdommer er definert i § 1-3 første ledd nr. 1. Hva som er allmennfarlige smittsomme sykdommer fremgår av smittevernloven § 1-3 første ledd nr. 3. Med hjemmel i bestemmelsens andre ledd er det i forskrift fastsatt hvilke smittsomme sykdommer som skal regnes som allmennfarlige, jf. forskrift av 1. januar 1995 nr. 100. Av forskriften fremgår at dette bl.a. gjelder en rekke kjønnssykdommer, HIV-infeksjon, poliomyelitt, kikhoste, meningokokksykdom og tuberkulose. Disse sykdommene vil således være omfattet av kvaksalverlovens forbud.

Kapittel 3 inneholder regler om smitteverntiltak i form av visse former for undersøkelse og vaksinasjoner. I lovens kapittel 4 er det gitt bestemmelser om andre smitteverntiltak.

I kapittel 5 er det inntatt bestemmelser om plikter for smittede personer, samt regler om tvangstiltak. Lovens kapittel 6 omhandler den enkeltes rett til smittevernhjelp, og hvem som i såfall vil være forpliktet til å gi slik smittevernhjelp.

I lovens kapittel 7 er det inntatt bestemmelser om ulike organers ansvar og myndighet etter loven, og i kapittel 8 er det blant annet inntatt bestemmelser om straff og erstatningsansvar.

Som det vil fremgå pålegger loven offentlige organer og nærmere bestemte grupper helsepersonell spesifikke plikter mv. Dette gjelder i hovedsak leger, men også andre grupper helsepersonell, så som tannleger, sykepleiere og jordmødre er tillagt plikter og myndighet etter loven. Andre grupper helsepersonell og behandlere som ikke er helsepersonell, vil således som hovedregel ikke ha plikter eller myndighet etter smittevernloven, og kan ikke med hjemmel i loven gjennomføre eller kreve gjennomført nærmere bestemte former for undersøkelse eller behandling. Likeledes vil den smittedes plikt til å la seg undersøke av lege mv. ikke oppfylles ved undersøkelse og behandling hos alternativ behandler.

7.9 Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.

Transplantasjonsloven (lov 9. februar 1973 nr. 6) regulerer bestemte former for medisinsk virksomhet og på hvilke vilkår slik virksomhet kan finne sted. Dette gjelder blant annet i forhold til transplantasjon, obduksjon, bruk av fostervev og avgivelse av lik. Enkelte slike former for virksomhet skal være godkjent av departementet og/eller kan bare finne sted ved helseinstitusjoner som særskilt er godkjent for slik virksomhet.

7.10 Lov om medisinsk bruk av bioteknologi

Bioteknologiloven (lov 5. august 1994 nr. 56) inneholder spesialbestemmelser for nærmere bestemte former for medisinsk virksomhet, og fastsetter en rekke regler for hva slags medisinsk virksomhet som er tillatt på det området loven regulerer, og om hvem som skal ha adgang til å utføre slik virksomhet.

I lovens ulike kapitler er det således gitt nærmere bestemmelser om kunstig befruktning (kap. 2), forskning på befruktede egg (kap. 3), framstilling av arvemessig like individer (kap. 3a), preimplantasjonsdiagnostikk (kap. 4), fosterdiagnostikk (kap. 5), genetiske undersøkelser etter fødselen (kap. 6), oppsøkende genetisk virksomhet (kap. 6a) og genterapi (kap. 7).

Av de ulike kapitler fremgår at nærmere bestemte undersøkelses- og behandlingsformer bare kan anvendes dersom de er godkjent av departementet. Videre fremgår det av lovens § 8-1 at institusjoner som ønsker å ta i bruk slike undersøkelses- og behandlingsformer, også skal være godkjent av departementet.

7.11 Lov om svangerskapsavbrudd

Etter lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (abortloven) kan kvinner på nærmere vilkår få utført svangerskapsavbrudd.

Av lovens § 3 første ledd fremgår at abortinngrep etter utgangen av tolvte svangerskapsuke bare kan utføres i sykehus. Før utgangen av tolvte uke kan abortinngrep også utføres i annen institusjon som er godkjent av fylkeslegen. Av bestemmelsens andre ledd fremgår at svangerskapsavbrudd bare kan utføres av lege.

Av § 13 første ledd fremgår at

«(D)en som forsettlig avbryter svangerskap eller medvirker til dette i strid med denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder for så vidt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.»

Det kan her særlig vises til straffeloven § 245 som inneholder langt høyere strafferammer.

7.12 Lov om behandling av personopplysninger

Personopplysningsloven (lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger) trådte i kraft 1. januar 2001, og erstattet den tidligere lov om personregistre fra 1978.

For den ordinære helsetjenesten vil helselovgivningen regulere i hvilken grad det er adgang til å behandle helseopplysninger/personopplysninger, jf. spesielt helseregisterloven og helsepersonellovens regler om taushetsplikt, opplysningsplikt/-rett og dokumentasjonsplikt. I tillegg vil spesialregler kunne følge av særskilt lovgivning, for eksempel bioteknologilovens regler om behandling av genetiske opplysninger. De nevnte regelsettene vil komme til anvendelse også der hvor alternativ behandler arbeider innenfor helsetjenesten og i den forbindelse yter helsehjelp, og delvis også der hvor autorisert helsepersonell utenfor helsetjenesten yter alternativ behandling. Se nærmere om forholdet til helsepersonelloven i pkt. 12.8.4, og om forholdet til helseregisterloven i pkt. 7.13.

Personopplysningsloven vil imidlertid være sentral for alternative behandlere som ikke er autorisert helsepersonell og som ikke arbeider innenfor helsetjenesten. I den grad disse i sin virksomhet behandler personopplysninger, vil personopplysningslovens bestemmelser komme til anvendelse. Utøvere av alternativ behandling vil i stor utstrekning håndtere det loven definerer som «sensitive personopplysninger», og lovens strengere bestemmelser for denne type opplysninger vil da gjelde.

Av personopplysningslovens formålsbestemmelse i § 1 første ledd, fremgår at loven skal «(...) beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger.» Dette utdypes i andre ledd hvor det fremgår at loven skal bidra til at personopplysninger behandles i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, noe som eksemplifiseres ved begreper som «personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger.»

I lovens § 2 nr. 1 er personopplysninger definert som «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson». En undergruppe av personopplysninger er som nevnt sensitive personopplysninger, jf. § 2 nr. 8. For denne gruppen gjelder det strengere regler for behandlingen av opplysningene. Opplysninger om «helseforhold» er å anse for sensitive personopplysninger i lovens forstand. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at

«(U)ttrykket «helseforhold» omfatter opplysninger om en persons tidligere, nåværende og fremtidige fysiske eller psykiske tilstand, inkludert opplysninger om medisin- og narkotikamisbruk. Uttrykket omfatter dessuten genetiske opplysninger. Også opplysninger om sosiale forhold kan falle inn under «helseforhold» dersom de sosiale forholdene påvirker helsen. Om tilknytningen til helseforhold er sterk nok må vurderes konkret.», jf. Ot.prp. nr. 92 (1998-99) side 104.

Personopplysningsloven gjelder all behandling av personopplysninger. Med behandling siktes her til de operasjoner eller serier av operasjoner som kan utføres på en personopplysning, jf. § 2 nr. 2 som snakker om «enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter».

Loven gjelder for det første for «behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer ved hjelp av elektroniske hjelpemidler», og for det andre gjelder loven for «behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister», jf. § 3 første ledd bokstav a) og b). Sett i sammenheng med § 2 nr. 2 fremgår at det ikke bare er den direkte føringen av registeret som omfattes av loven. Også for eksempel innsamlingen av personopplysninger som skjer med tanke på sammenstilling i et personregister, omfattes.

Av lovens §§ 8 og 9 fremgår hvilke rettslige grunnlag som må foreligge for behandling av personopplysninger. Dersom det gjelder personopplysninger som ikke er sensitive, følger det av § 8 at det enten må foreligge et samtykke fra den registrerte, eller det må være fastsatt i lov at det skal være adgang til slik behandling, eller behandlingen må være nødvendig for å oppfylle et av de alternativer som regnes opp i bokstav a) - f).

For behandling av sensitive personopplysninger må fortsatt ett av vilkårene i § 8 være oppfylt, og i tillegg må et av vilkårene oppregnet i § 9 første ledd bokstav a) - h) være oppfylt. Samtykkealternativet vil i mange sammenhenger være aktuelt, og det er derfor i loven inntatt strenge krav til hva som kan regnes for gyldig samtykke, jf. § 2 nr. 7.

Dersom vilkårene etter § 8 eller § 9 er oppfylt, følger ytterligere grunnkrav for behandling av personopplysninger av § 11.

Loven har også regler om blant annet informasjonssikkerhet (§ 13), internkontroll (§ 14), innsyn og informasjon (kapittel III), retting (§ 27) og forbud mot å lagre unødvendige personopplysninger (§ 28).

I henhold til § 31 skal den behandlingsansvarlige gi melding til Datatilsynet senest 30 dager før vedkommende starter behandling av personopplysninger med elektroniske hjelpemidler eller oppretter et manuelt personregister som inneholder sensitive personopplysninger. I § 32 er det fastsatt hva slik melding skal inneholde. Av § 33 første ledd fremgår at det kreves konsesjon i noen tilfeller, og dette gjelder som hovedregel ved behandling av sensitive personopplysninger. Med hjemmel i § 33 andre ledd kan Datatilsynet bestemme at også behandling av annet enn sensitive personopplysninger kan betinge konsesjon.

I henhold til § 33 femte ledd kan det gis forskrift om at visse behandlingsmåter ikke trenger konsesjon etter § 33 første ledd. I forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 til personopplysningsloven (personopplysningsforskriften) § 7-23 er det gjort unntak fra konsesjonsplikten for

«(...) behandling av pasientopplysninger hos helse- og sosialpersonell som ikke er underlagt offentlig autorisasjon.»

Unntaket gjelder bare dersom personopplysningene behandles i forbindelse med behandling og oppfølging av den enkelte pasient, eller utarbeidelse av statistikk. Departementet har fått opplyst fra Datatilsynet at bestemmelsen praktiseres slik at den omfatter utøvere av alternativ behandling, for eksempel akupunktører og homøopater. Begrepet helsepersonell brukes således her ikke i helsepersonellovens forstand. De som unntas fra konsesjonsplikten, har meldeplikt etter personopplysningsloven § 31 første ledd.

Som nevnt innledningsvis vil alternative behandlere i sin virksomhet gjennomgående behandle personopplysninger som er å regne for sensitive i personopplysningslovens forstand. I tillegg til å sende melding til Datatilsynet, må dermed den enkelte behandler ha pasientens samtykke for å behandle personopplysningene (typisk nedtegne opplysninger i pasientjournal) med mindre det foreligger annet særskilt grunnlag, og han må ved behandlingen av opplysningene overholde de vilkår som følger av eller i medhold av loven. Pasienten er ved loven gitt en rekke rettigheter, og den alternative behandler vil måtte sørge for at pasienten kan ivareta sine rettigheter etter loven.

7.13 Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger

Formålet med lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) fremgår av § 1. I bestemmelsens første punktum heter det at

«(F)ormålet med denne lov er å bidra til å gi helsetjenesten og helseforvaltningen informasjon og kunnskap uten å krenke personvernet, slik at helsehjelp kan gis på en forsvarlig og effektiv måte.»

Videre heter det i tredje punktum at

«(L)oven skal sikre at helseopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på helseopplysninger.»

Helseregisterlovens saklige virkeområde er fastsatt i § 3 første ledd nr. 1 og 2, og det fremgår her at loven gjelder behandling av helseopplysninger i «helseforvaltningen og helsetjenesten». Loven gjelder både offentlig og privat virksomhet, jf. § 3 andre ledd. I henhold til § 3 tredje ledd kan Kongen i Statsråd ved forskrift bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for behandling av helseopplysninger utenfor helseforvaltningen og helsetjenesten for å fremme formål som beskrevet i § 1.

Dersom alternativ behandling gis innenfor helsetjenesten, vil helseregisterloven og helselovgivningens dokumentasjonsregler komme til anvendelse. For alternativ behandling som gis utenfor helsetjenesten og som ikke gis av autorisert helsepersonell, vil det være personopplysningsloven som regulerer i hvilken grad og på hvilke vilkår det er adgang til å behandle helse-/personopplysninger, jf. ovenfor under pkt. 7.12. Når det gjelder alternativ behandling som utøves av person med autorisasjon som helsepersonell, men utenfor den ordinære helsetjenesten, må det antagelig bero på virksomhetens art og tolkning av helseregisterloven om denne kommer til anvendelse, eller om det vil være personopplysningsloven som gjelder. Tolkningen må ta utgangspunkt i begrepet «helsetjenesten» som er brukt i helseregisterloven § 3 om lovens virkeområde, og vurderingen vil i noen grad være en parallell til vurderingen av i hvilken utstrekning denne type virksomhet omfattes av pasientrettighetsloven, jf. pkt. 7.4 og 12.8.5.

7.14 Legemiddellovgivningen

7.14.1 Innledning

I så vel «skolemedisin» som noen former for alternativ behandling brukes stoffer innvortes eller utvortes. Slike stoffer reguleres dels av lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) og dels av næringsmiddellovgivningen. De to regelsettene er svært ulike både når det gjelder krav til produktet og regler for omsetning. Det er derfor av stor betydning å skille mellom stoffer som anses som legemidler og derfor følger legemiddellovgivningen, og andre stoffer.

I pkt. 7.14.2 gjøres rede for hva som er legemidler og for en del av de regler som gjelder for slike midler. Norsk lovgivning på området er tilpasset et omfattende EØS-regelverk knyttet til legemidler.

I pkt. 7.14.3 omtales en særordning for godkjenning av naturlegemidler etter forenklede prosedyrer i forhold til ordinære legemidler. Ordningen følger av retningslinjer gitt av Statens legemiddelverk.

I pkt. 7.14.4 omtales den rettslige situasjonen for naturpreparater, kosttilskudd og lignende som ikke anses som legemidler. Noe følger av legemiddellovens bestemmelser om reklame for varer som ikke er legemidler (se pkt. 7.14.4.2), for øvrig gjelder næringsmiddellovgivningen (se pkt. 7.14.4.1). Særlig viktig er lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler mv. (næringsmiddelloven) med et omfattende forskriftsverk.

I pkt. 7.14.5 omtales Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) hvor det er foreslått endringer i legemiddelloven og naturlegemiddelordningen.

7.14.2 Legemidler

7.14.2.1 Hva forstås med legemidler

Legemiddellovens definisjon av legemiddel (§ 2 første ledd) er svært vid:

«(...) stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.»

Begrepet legemiddel er et samlebegrep for de produkter som bør underlegges en vitenskapelig kontroll av kvalitet, sikkerhet og effekt før de tillates omsatt og markedsført med påstander om medisinske virkninger.

Det følger av definisjonen at et produkt kan anses som legemiddel enten fordi det utgis for å ha medisinsk effekt, eller fordi det etter sitt innhold faktisk har medisinsk effekt. Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) om lov om endringer i legemiddelloven og i lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr inneholder en grundig redegjørelse for tolkningen av legemiddellovens § 2, herunder betydningen av bruken av helsepåstander og forholdet mellom legemiddelloven § 2 og § 20. Se også pkt. 7.14.4.2 nedenfor.

Nærmere regler om hva som skal regnes som legemidler er gitt i forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 om legemidler (legemiddelforskriften) og i forskrift 27. desember 1999 nr. 1565 om legemiddelklassifisering. Med hjemmel i disse forskriftene er det laget en legemiddelliste og en urteliste som gir oversikt over hvilke virkestoffer Statens legemiddelverk har vurdert som legemidler. Listene er ikke uttømmende, idet legemiddeldefinisjonen i legemiddelloven § 2 også må anvendes i forhold til de stoffene som Statens legemiddelverk ikke faktisk har hatt anledning til å vurdere. Listene er således å anse som eksempellister.

En rekke urter er klassifisert ut fra giftighet og virkningen av innholdsstoffene. Urtelisten deler disse i tre kategorier: Reseptpliktige legemidler (LR), reseptfrie legemidler (L) og handelsvarer (H). Urter som er klassifisert som handelsvare, forutsettes solgt uten påstander om medisinsk effekt, jf. definisjonen av legemiddel og legemiddelloven § 20 om reklame for varer som ikke er legemidler, se pkt. 7.14.4.2. Dersom slike påstander skal nyttes, må produktet godkjennes av Statens legemiddelverk som naturlegemiddel, se pkt. 7.14.3. Urter som ikke er klassifisert må anses som legemidler.

Homøopatiske og antroposofiske preparater er klassifisert som legemidler.

7.14.2.2 Godkjenning og omsetning av legemidler

Produkter som er å anse som legemidler skal som hovedregel underlegges en forhåndskontroll og godkjenningsprosedyre før de kan omsettes i landet.

Legemiddelloven § 4 krever at et legemiddel skal oppfylle bestemte kvalitetskrav, være effektivt og ved normal bruk ikke ha skadevirkninger som står i misforhold til forventet effekt. Legemiddelloven og forskrifter til denne har omfattende bestemmelser om tilvirkning og import av legemidler, godkjenning av farmasøytiske spesialpreparater, grossistvirksomhet, salg, merking av emballasje, prisfastsettelse, reklame, rekvirering og utlevering fra apotek mv.

Legemidler som er farmasøytiske spesialpreparater må ha markedsføringstillatelse før det bringes i handelen eller omsettes. Definisjonen av farmasøytisk spesialpreparat er «legemiddel som bringes i handelen i produsentens originale pakning og med eget preparatnavn». De aller fleste legemidler i salg er således å anse som farmasøytiske spesialpreparater. Markedsføringstillatelse gis på grunnlag av søknad til Statens legemiddelverk. I søknaden må legemidlets tekniske kvalitet, sikkerhet og effekt dokumenteres vitenskapelig.

I legemiddelforskriften § 3-2 er det gjort unntak fra kravet om markedsføringstillatelse for homøopatisk eller antroposofisk legemiddel som har markedsføringstillatelse i annet EØS-land. I Norge har man ingen egen godkjenningsordning for slike preparater, slik at det eventuelt må søkes om markedsføringstillatelse på samme vilkår som ordinære legemidler. I praksis er det markedsføringstillatelse fra annet EØS-land som er aktuelt. Noen EØS-land har en forenklet registreringsordning for homøopatiske legemidler som markedsføres uten terapeutisk indikasjon og i en dosering som ikke utgjør noen risiko for pasienten. Det vises til EU-direktiv 2001/83/EF og tidligere tilsvarende regulering. EU-direktiv 2001/83/EF gjelder foreløpig ikke for EØS-området, men innebærer ikke materielle endringer i forhold til tidligere regelverk som også gjelder EØS-landene. Reguleringen innebærer at medlemslandene kan unnlate å innføre en forenklet registreringsordning for homøopatiske legemidler, men i såfall må de tillate anvendelse av midler registrert i andre medlemsland.

Salg av legemidler skal som hovedregel bare skje fra apotek og godkjent legemiddelgrossist. Naturlegemidler kan selges fra virksomheter som har tillatelse til salg av næringsmidler.

Homøopatiske og antroposofiske preparater, urter og urteblandinger og andre lignende preparater som utleveres uten resept skal i henhold til forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 12-9 være merket med teksten: «Den medisinske virkning av dette preparat er ikke vurdert.» Statens legemiddelverk kan gjøre unntak fra denne bestemmelsen eller påby annen merking for visse slike preparater.

Bare godkjente grossister har generell rett til å innføre og utføre legemidler. Privatpersoner kan innenfor EØS-området innføre og utføre en rimelig mengde legemidler til personlig bruk, under forutsetning av at legemidlene er lovlig ervervet i innkjøpslandet.

Det er gitt spesielle regler for tilvirkning, omsetning, innførsel, utførsel, gjennomførsel, utlevering, forsendelse og oppbevaring av stoffer, droger og preparater som anses som narkotika i henhold til forskrift 30. juni 1978 nr. 8 om narkotika mv. (Narkotikalisten).

Statens legemiddelverk bestemmer om et legemiddel skal være reseptpliktig. Noen legemidler er etter legemiddelforskriften alltid reseptpliktige eller unntatt reseptplikt. Etter § 8-6 er homøopatiske og antroposofiske legemidler unntatt reseptplikt hvis legemidlet ikke inneholder mer enn 1 milliondel reseptpliktige stoffer eller droger. Dette gjelder ikke legemidler med innhold av narkotika mv. eller legemidler beregnet til injeksjon eller til bruk i øynene.

Generell rett til å rekvirere reseptpliktige legemidler har leger, tannleger og veterinærer for legemidler som brukes innen de respektive arbeidsområder.

I legemiddelforskriften kapittel 13 er det fastsatt detaljerte regler som begrenser adgangen til og formen for reklame for legemidler som har fått markedsføringstillatelse. Det er blant annet fastsatt hvilke typer påstander som ikke kan brukes i reklame, herunder at helbredelse er garantert, at middelet ikke er beheftet med mulige bivirkninger, eller at middelets sikkerhet eller effekt skyldes det faktum at det er fra naturen. Statens legemiddelverk skal overvåke reklame for legemidler.

I legemiddelloven § 20 er det fastsatt regler for reklame for produkter som ikke er legemidler, se nærmere om dette i pkt. 7.14.4.2.

7.14.3 Naturlegemidler

Det ble i 1994 innført en ordning med godkjenning av visse stoffer som «naturlegemiddel». Statens legemiddelverk behandler søknader om godkjenning og utsteder markedsføringstillatelse. Dette er en forenklet godkjenningsordning sammenlignet med de regler som gjelder for farmasøytiske spesialpreparater. Retningslinjer for godkjenning av naturlegemidler ble fastsatt av Statens legemiddelkontroll i 1993, og ble revidert i 1995.

Som naturlegemiddel regnes legemidler som er beregnet brukt til egenbehandling. At de er egnet til egenbehandling, betyr at det ikke skal være nødvendig å oppsøke lege før legemidlet benyttes. I dette ligger det at sykdomstegnene skal være så velkjente at pasienten ikke trenger å oppsøke lege for å få stilt diagnosen. Eksempler på bruksområder er hoste, hodepine, halsbrann, magebesvær, muskelsmerter når disse plagene er forbigående, og lett oppkvikkende, avslappende eller apetittstyrkende midler.

For at et legemiddel skal regnes som naturlegemiddel kreves det videre at legemidlet er ment å tas gjennom munnen, påføres hud eller til lokal bruk på slimhinner (produkter beregnet brukt i øyne eller ører eller som injeksjon omfattes ikke). Som virksomt stoff i naturlegemidler inngår oftest bestanddeler fra planteriket, sjeldnere fra dyreriket, i visse tilfeller også mikroorganismer, salter og mineraler i sin opprinnelige form eller i bearbeidet form. Det er videre et krav for naturlegemidler at de ikke er for oppkonsentrerte. Dette innebærer at hele drogen skal være med og i stort sett samme grad som i utgangsmaterialet.

Det stilles samme dokumentasjonskrav med hensyn til teknisk kvalitet for ordinære legemidler og naturlegemidler. Dette er naturlig sett ut fra det hensyn at brukeren i begge tilfeller bør være sikret å få et produkt med det innhold som fremgår av deklarasjonen. Med hensyn til dokumentasjon av naturlegemidlets effekt er det tilstrekkelig å dokumentere at produktet er tradisjonelt brukt på det omsøkte bruksområdet i Europa eller Nord-Amerika.

Sikkerheten dokumenteres på samme måte ved henvisning til litteratur og lærebøker. Tanken er at lang tids tradisjonell bruk ville avdekket eventuelle skadelige virkninger. Begrepet tradisjonell bruk er ikke nærmere definert i regelverket, men som en hovedregel anses 50 år å være tilstrekkelig for å avdekke en sikkerhetsrisiko for udokumenterte naturmidler. Hvis det dreier seg om et naturmiddel som brukes av svært mange, som for eksempel ginseng, vil en risiko kunne avdekkes på kortere tid. Et produkt med stor utbredelse vil derfor kunne godkjennes med kortere tradisjonell bruk enn 50 år.

Det gis ikke godkjenning som naturlegemiddel for preparater som er tilsatt vitaminer, mineraler, kjemisk virksomme stoffer, bioteknologisk fremstilte bestanddeler, reseptpliktige eller giftige substanser. Innholdet av naturlig forekommende vitaminer og mineraler må ikke overstige maksimalgrense angitt i forskrift 25. september 1986 nr. 1918 for produksjon og frambud mv. av vitamin- og mineraltilskudd, se pkt. 7.14.4.1.

I henhold til forskrift 9. april 1996 nr. 367 om omsetning mv. av naturlegemidler utenom apotek kan godkjente naturlegemidler omsettes fra virksomhet som er godkjent for frembud av næringsmidler. Virksomheten må ha en særskilt ansvarlig for denne varegruppen. Statens legemiddelverk kan stille nærmere krav til kompetanse. Forskriften inneholder også regler om innkjøp, lagring, tilbaketrekking og reklame for naturlegemidler. Reklame må følge de samme regler som gjelder for reklame for andre legemidler, jf. pkt. 7.14.2.2. Naturlegemidler skal merkes på samme måte som farmasøytiske spesialpreparater. I tillegg skal oppgis at det er et godkjent naturlegemiddel. Bruksområde og dosering skal angis.

Formålet med ordningen var å forsøke å skape mer oversiktlige forhold i markedet for helsekostprodukter og lignende og å få en harmonisering av ordningene i de nordiske land. Høsten 2002 var om lag 30 midler tildelt markedsføringstillatelse som naturlegemiddel.

I Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) er det foreslått enkelte endringer i legemiddellovens regler for og klassifisering av legemidler og markedsføring av varer som ikke er legemidler, jf. nærmere om dette under pkt. 7.14.5.

7.14.4 Kosttilskudd og andre preparater som ikke er legemidler

7.14.4.1 Næringsmiddellovgivningen

Den alminnelige næringsmiddellovgivningen gjelder for de urter og andre stoffer (for eksempel vitaminer og mineraler) som ikke regnes som legemidler (se pkt. 7.14.2.1), men som er bestemt til å konsumeres av mennesker.

Det er gitt bestemmelser om produksjon, lagring, transport, frembud, import, godkjenning av virksomheter, internkontroll, tilsyn mv. Disse regler tar sikte på å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler, sikre tilfredsstillende hygieniske forhold, fastsette krav til innhold og produksjonsmåte og forebygge uriktige forestillinger om varens opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold av betydning for forbrukerne. Tilsynsmyndighetene kan forby frambud av og beslaglegge varer som anses helseskadelige, og påby stengning av virksomheter som drives på en måte som kan medføre helseskade.

Med hjemmel i næringsmiddelloven er det også fastsatt forskrift for produksjon og frambud mv. av vitamin- og mineraltilskudd (forskrift 25. september 1986 nr. 1918). Forskriften gjelder næringsmidler som påstås å ha betydning som vitamin- eller mineraltilskudd til kosten. Forskriften har bestemmelser om sammensetning med blant annet minimums- og maksimumsmengder av vitaminer og mineraler per anbefalte døgndose. Grensene er fastsatt ut fra giftighet og antatt behov. Forskriften inneholder også bestemmelser om merking, herunder innholdsdeklarasjon, angivelse av anbefalt døgndose og holdbarhet, og bestemmelser om pakning, markedsføring, meldeplikt og kontroll.

Norge har som følge av EØS-avtalen frist til 31. juli 2003 for å gjennomføre bestemmelsene i direktiv 2002/46/EF om kosttilskudd. Direktivet omhandler vitamin- og mineraltilskudd og øvrige kosttilskudd som frembys som næringsmidler. Gjennomføringen vil kunne medføre en endring i norsk praksis når det gjelder klassifiseringen av kosttilskudd som næringsmidler eller som legemidler.

7.14.4.2 Markedsføring av varer som ikke er legemidler

I henhold til legemiddelloven § 20 er det forbudt i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel, anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptom eller smerter, eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr. Formålet med bestemmelsen er å hindre at det i reklame for varer som ikke er legemidler, blir benyttet udokumenterte påstander om medisinsk effekt.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med legemiddelloven § 2 hvoretter stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom mv., er å anse som legemidler, jf. pkt. 7.14.2.1. Ved bruk av medisinske påstander må det først undersøkes om produktet faller innenfor definisjonen av legemiddel i legemiddelloven § 2. I såfall må produktet behandles som et legemiddel. Vurderingstemaet i § 2 er tilnærmet identisk med § 20, og det er derfor § 2 som er den sentrale bestemmelsen, ikke bare for klassifisering, men også for markedsføringens grenser. § 2 har således en dobbelt funksjon. Legemiddelloven § 20 får utelukkende anvendelse i de tilfeller hvor man kommer til at produktet, til tross for at det utgis for å ha medisinsk effekt, ikke blir å anse som et legemiddel. Det kan være av betydning hvordan den medisinske påstanden er fremkommet. Merking av produkter (på etikett, pakning eller pakningsvedlegg) med påstander om medisinsk effekt fører normalt til klassifisering som legemiddel etter loven § 2. Tilsvarende vil være naturlig der den nasjonale rettighetshaveren til produktet reklamerer for produktet med medisinske påstander i pressen eller lignende. Det avgjørende er hvordan hensikten med produktet fremstår for en normalt opplyst forbruker. Enkeltstående markedsføring i en lokal avis av den lokale forhandleren er det mer nærliggende å påtale etter legemiddelloven § 20, i stedet for en klassifisering som legemiddel med virkning for hele det norske markedet.

Statens legemiddelverk forvalter legemiddelloven § 20. Statens legemiddelkontroll (nå Statens legemiddelverk) utga i februar 1998 retningslinjer for hva som i utgangspunktet anses som medisinske påstander.

I retningslinjene er det gitt en lang rekke eksempler på ord og uttrykk som anses som medisinske påstander. Listen omfatter en rekke sykdommer og plager samt noen generelle uttrykk, herunder kurerer, bekjemper, lindrer, klinisk bevis for mv. Generelle påstander som å vedlikeholde helse eller sunn livsstil anses ikke alene som medisinske påstander. Det samme gjelder uttrykk som vitaliserende, oppkvikkende, energigivende, godt for et organ, forutsatt at de ikke blir brukt i sammenheng med en sykdom, plage eller spesielt ubehag. Det er ved rundskriv 10-2001 av 16. november 2001 fra Statens legemiddelverk gitt generell dispensasjon for bruk av en rekke opplistede påstander slik at disse kan benyttes uten hinder av legemiddelloven inntil Stortinget har vurdert endringer i legemiddelloven § 2 og § 20, jf. pkt. 7.14.5.

7.14.5 Forslagene i Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) Om lov om endringer i legemiddelloven og i lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr

I Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) er det foreslått enkelte endringer i legemiddellovens regler for og klassifisering av legemidler og markedsføring av varer som ikke er legemidler. Lovforslaget er til behandling i Stortinget.

Proposisjonen inneholder en omfattende gjennomgang av forholdet mellom legemidler og legemiddelnære produkter og de regler som gjelder for klassifisering og markedsføring av slike stoffer mv. Bakgrunnen er at Stortingets sosialkomité i sine kommentarer til et kapittel om reklame med medisinske påstander i Ot.prp. nr. 29 (1998-99) Om lov om apotek, jf. Innst. O. nr. 52 (1999-2000), ba om «en fullstendig gjennomgang av feltet».

Proposisjonen inneholder en gjennomgang av gjeldende regelverk i Norge og andre land med hensyn til markedsføring med helsepåstander mv. Departementet konkluderer med at det ikke er grunnlag for noen endringer i legemiddeldefinisjonen. Dette innebærer at det etter departementets forslag i utgangspunktet vil være de samme påstander som i dag, som skal anses som medisinske og dermed være forbeholdt godkjente legemidler.

På denne bakgrunn er det foretatt en gjennomgang av klassifikasjonspraksis for legemidler, og departementet åpner for en praksisendring som gir en noe videre adgang til å bruke medisinske påstander enn i dag.

Legemiddelloven § 20 om forbud mot markedsføring med medisinske påstander av produkter som ikke er legemidler, er foreslått endret slik at virkeområdet begrenses. Dagens virkeområde «vare som ikke er legemiddel» er foreslått endret til «stoff, droge eller preparat som ikke er legemiddel» for å hindre motstrid med reglene om medisinsk utstyr.

Departementet har uttalt at naturlegemiddelordningen bør videreføres, men at det er behov for endringer som gjør ordningen mer attraktiv for naturmiddelbransjen. Det er uttalt at dette kan skje ved at flere lidelser blir regnet som egnet for egenbehandling, og ved at markedsfører gis mulighet til å markedsføre produktet med mer uttrykkelige påstander om effekt mot sykdom. Det bør åpnes for at Statens legemiddelverk kan vurdere eventuell klinisk dokumentasjon som understøtter tradisjonell bruk. Departementet har uttalt at ordningen bør forskriftsfestes.

Departementet har videre uttalt at urtelisten (jf. forskrift 27. desember 1999 nr. 1565 om legemiddelklassifiseringer (legemiddellisten, unntakslisten og urtelisten)) bør revideres.

I proposisjonen er foretatt en gjennomgang av de kontrollordningene som i dag eksisterer for markedsføring av helseprodukter, og det vurderes i hvilken grad et samarbeid med bransjeorganer kan gjøre disse mer effektive. Departementet har uttalt at det er ønskelig å få til en samarbeidsavtale med bransjeorganisasjonene for helsekostmarkedet, slik at disse kan gis en rolle etter mønster av den rolle som Rådet for legemiddelinformasjon har ved vurdering av legemiddelreklame. Dette vil kunne føre til opprettelse av et privat selvjustisorgan som på privatrettslig grunnlag kan gripe inn overfor medlemmenes uheldige markedsføring.

Videre har man vurdert behovet for å gi legemiddelmyndighetene utvidet adgang til å fatte vedtak om salgsforbud selv etter at ulovlig markedsføring er fjernet, og til å pålegge helseprodukter en bestemt merking. Konklusjonen er at dagens regulering på områdene bør videreføres.

Legemiddellovens virkeområde og forholdet til annen lovgivning er også vurdert. Legemiddelloven § 2 er utformet slik at Statens legemiddelverk klassifiserer produkter med legemiddelsubstanser som legemiddel, selv om produktet har typisk næringsmiddelform og ikke er tenkt frembudt som noe annet enn næringsmiddel. Det finnes imidlertid produkter med slike substanser som ikke utgjør noen fare for forbrukere, blant annet grunnet dosering og produktform. Det bør da være anledning til å omklassifisere produktet til næringsmiddel for å hindre åpenbart urimelige resultater. Departementet har foreslått en lovendring som innebærer at et produkt kan omklassifiseres dersom det etter en konkret vurdering oppfyller kravene i næringsmiddelloven. Det vil da være produsentens oppgave å dokumentere overfor Statens legemiddelverk og Statens næringsmiddeltilsyn at produktet er tilstrekkelig sikkert til at det kan omsettes som næringsmiddel.

7.15 Lov om merverdiavgift

Lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift regulerer på hvilke vilkår det skal betales en avgift til statskassen på omsetning av varer og tjenester, under forutsetning av at Stortinget vedtar at det skal ytes slik avgift, jf. § 1. Hva som etter loven er å regne for «vare» og «tjeneste», følger av § 2 første og andre ledd, mens «omsetning» er definert i § 3.

Etter lovens § 5b første ledd nr. 1, jf. andre ledd, er helsetjenester unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning av tjenester. Det er ikke gitt noen uttømmende definisjon av begrepet helsetjenester i loven. I forarbeidene er det imidlertid gitt en nærmere beskrivelse av rekkevidden av unntaket. Viktige momenter som fremheves, er hvorvidt tjenesten utføres av autorisert personell og om tilbudet også gis av det offentlige helsevesen. Det er forutsatt en relativt streng praktisering av unntaksbestemmelsen.

Etter § 5b fjerde ledd er Finansdepartementet gitt hjemmel til å gi nærmere forskrift om avgrensing og utfylling av bestemmelsen. Finansdepartementet har med hjemmel i loven gitt forskrift om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester (forskrift 15. juni 2001 nr. 682). Foruten tjenester som er nærmere definert i helselovgivningen, unntar forskriften også akupunktur og homøopati fra merverdiavgiftsplikten. Andre tjenester benevnt som alternativ medisin er avgiftspliktige. Det fastsettes i forskriften hva unntaket for helsetjenester skal omfatte og § 2 i forskriften lyder:

«Unntaket for helsetjenester omfatter:

1. Tjenester som omfattes av lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene, lov av 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjeneste og lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten.

2. Tjenester som omfattes av lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd kapittel 5 og 10.

3. Tjenester som ytes av yrkesgrupper med autorisasjon eller lisens etter lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 48 og § 49.

4. Akupunktur og homøopati.

5. Andre alternative behandlingsformer når de utøves av helsepersonell med autorisasjon eller lisens, jf. nr. 3.

6. Bedriftshelsetjenesten.»

Etter dette kan altså alt helsepersonell som har autorisasjon eller lisens, yte både ordinære helsetjenester og alternativ behandling uten å legge merverdiavgift på tjenesten. Det avgjørende er om vedkommende har en autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller en lisens etter § 49. Hvilken utdanning og kompetanse vedkommende har innenfor alternativ behandling har ingen betydning.

Som nevnt er også behandlingsformene akupunktur og homøopati unntatt fra merverdiavgiftskravet, uavhengig av om tjenesten gis av behandlere som har autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven.

Utøvere av andre alternative behandlingsformer har fra 1. juli 2001 måttet legge merverdiavgift på den tjenesten de yter. Dette er uavhengig av den enkeltes utdanning med hensyn til varighet og innhold.

Både Finansdepartementet og Helsedepartementet (tidligere Sosial- og helsedepartementet) har mottatt mange muntlige og skriftlige henvendelser fra enkeltutøvere og organisasjoner/foreninger innenfor området alternativ behandling, angående den avgrensning som er gjort i forskriften.

I en rekke av henvendelsene påpekes det at plikten til å legge merverdiavgift på alternative behandlingsformer, oppleves som urimelig. Det vises særlig til at autorisert/lisensiert helsepersonell etter forskriften er fritatt fra merverdiavgift ved utøvelse av alternative behandlingsformer, samtidig som andre behandlere ved utøvelse av nøyaktig de samme behandlingsformer må legge merverdiavgift på tjenesten. Videre hevdes det at autorisert helsepersonell ofte har dårligere kompetanse og utdanning innenfor den alternative behandlingsformen de utøver, enn de utøverne som utelukkende tilbyr alternative behandlingsformer.

For tjenesteområder innenfor alternativ behandling, mener Regjeringen det er behov for en nærmere vurdering av ytterligere unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Dette er en oppfølging av Sem-erklæringen. En ytterligere utvidelse av tolkningen av begrepet helsetjenester synes imidlertid lite heldig.

I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer, foreslo derfor Finansdepartementet endringer i merverdiavgiftsloven § 5b, der dagens unntakshjemmel for helsetjenester utvides til også å omfatte det som benevnes som helserelaterte tjenester. En slik utvidelse av bestemmelsen vil gi et bedre grunnlag for ytterligere unntak for tjenester som ikke er helsetjenester i tradisjonell forstand. Bestemmelsene i § 5b første ledd nr. 1 (om hvilke tjenester loven ikke skal gjelde for omsetning av), og andre ledd første punktum er vedtatt endret til følgende ordlyd (ikke trådt i kraft):

«§ 5b første ledd nr. 1:

Helsetjenester og helserelaterte tjenester, herunder tjenester som nevnt i folketrygdloven §§ 5-4 til 5-12, samt ambulansetjenester utført med særskilt innrettet transportmiddel. Unntaket omfatter også tanntekniske tjenester. Unntaket omfatter også formidling av slike tjenester.

§ 5 b annet ledd første punktum:

Unntaket fra helsetjenester og helserelaterte tjenester, sosiale tjenester og undervisningstjenester omfatter også andre tjenester og varer som institusjonen mv. omsetter som et naturlig ledd i ytelsen av disse tjenestene.»

Endringene vil gi adgang for Finansdepartementet til i samarbeid med Helsedepartementet å foreta endringer i forskriften om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester slik at også nærmere bestemte helserelaterte tjenester omfattes. Endringene klargjør for en gjennomføring av uttalelsen i Sem-erklæringen om at man særlig vil unnta flere tjenester innenfor alternativ behandling fra den generelle merverdiavgiftsplikten. I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) uttales det at hvilke konkrete tjenester som skal omfattes av begrepet helserelaterte tjenester, må vurderes nærmere med utgangspunkt i visse kriterier. Slike kriterier kan være utdanningenes innhold og omfang. Også tjenestenes naturlige relasjon til helse vil kunne være et vurderingstema i denne sammenhengen. Videre uttales på side 38-39 i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003):

«Tjenester som også var avgiftspliktige før merverdiavgiftsreformen, eksempelvis skjønnhetspleietjenester, vil ikke bli omfattet av det foreslåtte unntaket for helserelaterte tjenester. Lovforslaget tar sikte på terapi- og behandlingsformer som kan sies å ha sammenheng med helse. Som eksempel på slike tjenester som det kan bli aktuelt å unnta, kan osteopati og naprapati nevnes.»

Som en videre oppfølging med ytterligere unntak fra merverdiavgiften for alternativ behandling, vil Finansdepartementet i samråd med Helsedepartementet så snart som mulig vurdere å unnta ytterligere former for alternativ behandling. Ved vurdering av hvilke behandlingsformer som bør unntas er det nærliggende å legge vekt på om de har stor utbredelse (sett både i internasjonal og nasjonal sammenheng), har vitenskapelig belegg eller er basert på systematisert kunnskap, allerede er regulert i andre land, eller anvendes av autorisert helsepersonell eller i helsetjenesten. Det anses ikke nødvendig at alle disse kriteriene skal være oppfylt samtidig. Når det gjelder internasjonal utbredelse er det en oppfatning at fire terapiformer står i en særstilling: akupunktur, homøopati, osteopati og urtemedisin.

De alternative behandlingsformene som etter en helhetlig vurdering av ovennevnte momenter anses som aktuelle å unnta fra merverdiavgiften (i tillegg til akupunktur og homøopati som allerede er unntatt), er følgende:

• Osteopati

• Naprapati

• Soneterapi

• Aromaterapi

• Ernæringsterapi og urtemedisin

Osteopati er en behandlingsform som har noe vitenskapelig belegg, men ikke tilstrekkelig til at den vurderes som dokumentert effektiv, jf. pkt. 6.1. Utbredelsen er stor internasjonalt, og utøverne er i ferd med å bli regulert i enkelte andre land. Osteopatutdanningen i Norge forutsetter at studentene alt har utdanning som fysioterapeut eller lege.

Naprapati er en behandlingsform som allerede er anerkjent og hvor utøverne er autorisert i Sverige og Finland.

Både osteopati og naprapati har fellestrekk med behandlingsformene fysioterapi og kiropraktikk, og som utøves av autoriserte utøvere jf. pkt. 11.4.9, 11.4.10 og 13.5.2.

Soneterapi har stor utbredelse både internasjonalt og nasjonalt. Behandlingsformen er den mest utbredte av de alternative behandlingsformene i Danmark, og tredje størst i Norge.

Aromaterapi har stor utbredelse, også i Norge. Behandlingsformen anvendes i stor grad komplementært til skolemedisin i andre land så som i England der behandlingsformen er en del av helsetilbudet ved enkelte sykehus.

Ernæringsterapi og urtemedisin er så nært knyttet til hverandre at behandlingsformene i denne sammenheng bør vurderes under ett. Urtemedisinen er en av de største behandlingsformene internasjonalt, og ernæringsterapi inngår i noen grad i ordinær medisinsk behandling. Det er her en glidende overgang mellom hvilke konkrete former for veiledning og terapi som anses som akseptert skolemedisin, og hva som er alternativ behandling, jf. pkt. 4.2.8.

Ved en utvidelse av merverdiavgiftsunntaket legger departementene til grunn at terapiformene som omfattes defineres i samsvar med de respektive omtaler under pkt. 4.2. Det innebærer blant annet at akupressur og eventuelle andre former for trykk mot punkter langs meridiansystemet omfattes av unntaket. Terapeutisk berøring, ulike former for massasje, rosenterapi etc. er ikke omfattet.

På et senere tidspunkt, når forslag til lov om alternativ behandling er behandlet i Stortinget, en registerordning eventuelt er etablert (jf. kapittel 14), og man har vurdert nærmere hvilke kriterier som må kunne stilles til alternative behandlingsformer som skal kunne fritas fra merverdiavgiften, kan det være aktuelt å utarbeide en forskrift med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 5b, med utvidet liste over alternative behandlingsformer som skal unntas fra merverdiavgiften.

7.16 Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår

I tillegg til bestemmelsene om markedsføring i kvaksalverloven § 2, jf. pkt. 7.2, vil lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven), være relevant for hvordan alternative behandlere kan markedsføre sin virksomhet.

Markedsføringsloven gjelder næringsvirksomhet generelt, og kan komme til anvendelse også på områder hvor det finnes særlovgivning. Det fremgår av lovens § 1 første ledd at den som driver næringsvirksomhet ikke må foreta

«(...) handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, eller er urimelig i forhold til forbrukerne eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.»

Mer spesifikke bestemmelser om markedsføring følger av lovens § 2 hvor det i første og andre ledd heter:

«Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser.

Det samme gjelder enhver annen framgangsmåte som kan ha slik betydning for etterspørsel eller tilbud, såframt den gjennom sin utforming eller på grunn av omstendigheter ellers egnet til å villede forbrukere.»

Videre følger det av § 3 at det er forbudt å

«(...) anvende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser, når framstillingen ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må anses urimelig.»

Tilsvarende vil annen fremgangsmåte bli ansett for urimelig dersom den ved å utnytte forbrukerens mangelfulle erfaring eller kunnskaper, er egnet til slik påvirkning av etterspørsel eller tilbud.

Overvåking av markedsføringen ligger i dag til Forbrukerombudet/Markedsrådet, jf. markedsføringsloven kapittel III. Disse organene fører vanligvis ikke tilsyn på områder hvor det finnes andre tilsynsordninger i henhold til særlovgivning.

Statens næringsmiddeltilsyn (medikamenter som ikke er legemidler) og Statens legemiddelverk vil føre tilsyn med markedsføringen av produkter innen sine saksområder etter henholdsvis legemiddellovgivningen og næringsmiddellovgivningen, som også gjelder naturpreparater og lignende som ikke er å anse som legemidler.

Ut fra forbrukerhensyn har Forbrukerombudet og Statens legemiddelverk inngått et samarbeid om behandling av saker som gjelder markedsføring i strid med legemiddelloven § 20. Etter denne bestemmelsen er det forbudt i reklame eller lignende å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel, anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom mv., jf. pkt. 7.14.4.2. Avtalen går ut på at Forbrukerombudet fremlegger eventuelle klager og spørsmål overfor Statens legemiddelverk som vurderer forholdet til legemiddelloven § 20. Forbrukerombudet overtar eventuell videre oppfølging av saken i medhold av markedsføringsloven.

Statens helsetilsyn og fylkeslegene har ingen formell rolle i håndhevelsen av markedsføringsbestemmelsen i kvaksalverloven, men har i enkeltsaker politianmeldt utøvere for brudd på markedsføringsbestemmelsen. Når det gjelder helsepersonells eventuelle markedsføring for alternativ behandling, og Helsetilsynet/fylkeslegenes tilsyn i disse sakene, vises det til redegjørelsen i pkt. 12.17.6.

Markedsføringsloven gjelder ikke priser og forretningsvilkår. Dette reguleres særlig i pristiltaksloven, jf. pkt. 7.17.

7.17 Lov om pristiltak

Av pristiltaksloven (lov 11. juni 1993 nr. 66) § 2 første ledd fremgår at

«(D)et er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser.»

Av bestemmelsens andre ledd fremgår at det med «pris» menes enhver form for vederlag.

Konkurransetilsynet fører kontroll med at § 2 overholdes, jf. § 3 første ledd. Overtredelse av loven straffes etter § 4.

7.18 Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten

Tilsynsloven (lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten) fastslår at Statens helsetilsyn og fylkeslegene skal føre tilsyn med landets helsetjeneste og helsepersonell, jf. lovens §§ 1 og 2. Av lovens § 3 følger at

«(E)nhver som yter helsetjeneste skal etablere internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med allment aksepterte faglige normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift.»

I Ot.prp. nr. 105 (2001-2002) er siste del av denne bestemmelsen vedtatt endret (ikke trådt i kraft) ved å fjerne kravet om «allment aksepterte faglige normer» slik at denne delen av bestemmelsen vil lyde:

«...planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter.»

Av tilsynsloven § 5 følger det at Statens helsetilsyn kan gi pålegg om å rette på forholdene dersom «virksomhet innen helsetjenesten drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig».

Ved utøvelse av sin tilsynsmyndighet vil Statens helsetilsyn/fylkeslegene føre tilsyn med at helsetjenesten drives i samsvar med krav fastsatt i lov og forskrifter, herunder i tråd med det generelle forsvarlighetsprinsipp som gjelder for helsetjenesten. I tillegg vil tilsynsmyndighetene føre tilsyn med det enkelte helsepersonell, både gjennom behandling av enkeltklager rettet mot helsepersonells yrkesutøvelse og gjennom mer generell utøvelse av tilsynsvirksomhet.

Tilsynsmyndighetene vil som hovedregel bare føre tilsyn med personell som er autorisert etter helsepersonelloven § 48, eller personell som ikke er autorisert men som likevel er å anse for helsepersonell etter definisjonen i helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 2 eller nr. 3. Dette innebærer at alternative behandlere som hovedregel faller utenfor tilsynsmyndighetenes ansvarsområde. Unntak fra dette vil som nevnt gjelde dersom en alternativ behandler arbeider innenfor helsetjenesten og yter helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 2. Videre vil autorisert helsepersonell som også yter alternativ behandling være underlagt tilsyn også med hensyn til den alternative behandling de tilbyr. Her vil det imidlertid være snakk om et mer indirekte tilsyn med den alternative behandling, idet denne i stor grad vil bli å vurdere opp mot de plikter som ellers gjelder for den som er autorisert helsepersonell.

Sentrale tilsynsbestemmelser i forhold til denne gruppen behandlere vil være helsepersonelloven § 4 første og andre ledd om plikt til å drive forsvarlig yrkesutøvelse og innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, § 6 om plikt til å ikke påføre pasienter (og andre) unødig tidstap eller utgift, § 10 om helsepersonellets plikt å gi tilstrekkelig informasjon (sml. pasientrettighetsloven), § 13 om at markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig, samt bestemmelser i kapittel 5 om taushetsplikt og kapittel 8 om dokumentasjonsplikt.

Når det gjelder øvrige problemstillinger knyttet til tilsyn med alternativ behandling, vises det til punkt 12.17.6 hvor dette vil bli drøftet samlet.

7.19 Pasientskadeloven

Lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) er en særlov på erstatningsrettens område som styrker det erstatningsrettslige vernet for pasienter som pådrar seg skader som omfattes av lovens virkeområde. Loven inneholder både materielle og prosessuelle regler som har til hensikt å gjøre det enklere å få tilkjent erstatning enn etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Loven er foreløpig ikke trådt i kraft, men vil sannsynligvis tre i kraft delvis 1. januar 2003 og i sin helhet 1. januar 2004.

Loven avløser midlertidige pasientskadeerstatningsordninger. Skade som er voldt før lovens ikrafttredelse behandles etter pasientskadeloven, men slik at erstatningskravet avgjøres etter reglene for de midlertidige ordningene.

Pasientskadeloven § 1 lyder:

«Denne loven gjelder skader som er voldt

1. i institusjon under spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten,

2. under ambulansetransport, eller

3. av helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne av disse eller andre personer som fastsatt i forskrift.

Slike skader regnes som pasientskader dersom de er voldt under veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling, ekspedisjon av legemidler fra apotek, pleie, vaksinasjon, prøvetaking, analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader, medisinsk forsøksvirksomhet samt donasjon av organer, blod og vev.»

De nærmere vilkår for erstatning for en pasientskade følger av § 2, jf. også § 3. I tillegg til forhold som ville medføre ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter de alminnelige erstatningsregler, omfattes blant annet teknisk svikt ved utstyr og annen svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes.

Norsk Pasientskadeerstatning er ansvarlig for skade som kan kreves erstattet etter pasientskadeloven når skaden er voldt i den offentlige helsetjenesten. Til den offentlige helsetjenesten regnes virksomheten til staten, fylkeskommunene og kommunene, men også virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse.

Den som yter helsehjelp som nevnt i lovens § 1 første ledd utenfor den offentlige helsetjenesten, skal tegne forsikring til dekning av ansvaret etter pasientskadeloven i den utstrekning det er fastsatt i forskrift, jf. § 8. Det vises også til helsepersonelloven § 20 hvoretter helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet, ved forsikring skal stille sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter i forbindelse med yrkesutøvelsen.

I hvilken utstrekning pasientskadeloven vil gjelde i forhold til skader voldt i forbindelse med utøvelse av alternativ behandling vil bero på hvor og av hvem skaden er voldt, samt tolkning av loven.

Skade voldt av alternativ behandler som ikke har autorisasjon eller lisens som helsepersonell og som driver privat behandlingsvirksomhet, faller helt klart utenfor pasientskadelovens virkeområde.

Når alternativ behandling utøves i institusjon under spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, jf. § 1 første ledd bokstav a), vil skaden omfattes av pasientskadeloven uansett om skaden er voldt av autorisert helsepersonell eller av annet personell ansatt eller engasjert i institusjonen.

Dersom skade er voldt under alternativ behandling som ble utøvet integrert i ordinær helsetjeneste utenfor institusjon, for eksempel hos lege eller fysioterapeut, vil pasientskadeloven måtte gjelde. Dette vil særlig være tilfelle der virksomheten er et ledd i den offentlige helsetjenesten, for eksempel med fastlegeavtale, men det samme må antas der virksomheten er rent privat.

Det er derimot tvilsomt om pasientskadeloven vil omfatte skade voldt under utøvelse av alternativ behandling når utøveren er en person med autorisasjon som helsepersonell, men behandlingen skjer i en rent privat virksomhet hvor det utelukkende eller i hovedsak utøves alternativ behandling. Svaret må bero på en tolkning av pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c) og en vurdering av virksomhetens art.

Dersom det i virksomheten utøves behandling som er forbeholdt helsepersonell, vil det være nærliggende å si at det dreier seg om «helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens». Hvilke typer behandling som er forbeholdt helsepersonell fremgår i dag av kvaksalverloven § 3 og § 4, jf. omtale i punkt 7.2, mens departementets forslag til ny regulering av dette er inntatt i utkastet til lov om alternativ behandling §§ 5 til 7, jf. omtale i kapittel 12.

Ved vurderingen vil det også kunne være relevant hvor mye virksomheten skiller seg fra den type virksomhet vedkommende autoriserte helsepersonellgruppe ordinært utøver, om virksomheten er markedsført med angivelse av helsepersonelltittel, og hvilken informasjon pasienten har fått med hensyn til om behandlingen er ordinær helsehjelp eller alternativ behandling mv. Det må i noen grad kunne ses hen til om pasienten har en berettiget forventning om at pasientskadeloven vil gjelde.

Vurderingen vil i noen grad være en parallell til vurderingen av i hvilken utstrekning denne type virksomhet omfattes av pasientrettighetsloven, selv om den vurderingen særlig vil måtte knyttes til tolkningen av begrepet «helsetjenesten». Det vises til pkt. 7.4 og 12.8.5. Det vises også til pkt. 12.8.4 om forholdet til helsepersonelloven når autorisert helsepersonell utøver alternativ behandling. Dette forslås lovregulert, jf. lovutkastet § 2 femte ledd, mens forholdet til pasientrettighetsloven og pasientskadeloven og andre lover vil bero på tolkning av lovene.

Som det fremgår av pkt. 12.8.4 og lovforslaget § 2 femte ledd foreslår departementet at helsepersonelloven skal gjelde også når helsepersonell i det vesentligste eller utelukkende utøver alternativ behandling. Således vil forsikringsplikten etter helsepersonelloven § 20 gjelde også i slik virksomhet. Selv om pasientskadeloven neppe kommer til anvendelse med de fordeler det innebærer for skadelidte, skal behandleren i alle fall ha forsikring som dekker skade voldt i denne type virksomhet.

7.20 Straffeloven

Straffeloven (lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov) inneholder en rekke bestemmelser som kan tenkes å ramme både helsepersonell og alternative behandlere. Dette kan både gjelde handlinger knyttet til selve den «medisinske» behandlingen av en pasient, for eksempel ved at pasientens påføres fysiske skader, andre handlinger i det konkrete forholdet mellom behandler og pasient, og handlinger som er knyttet til en virksomhet mer generelt, for eksempel der hvor det markedsføres og selges «legemidler» som er virkningsløse.

Straffeloven § 157 har bestemmelser om salg mv. av legemidler og annet til forebyggelse av sykdom som er blottet for de angitte egenskaper, og om anvendelse av behandlingsmåter i forbindelse med legevirksomhet som ikke er egnet til å helbrede eller motvirke sykdom. I NOU 2002:4 Ny straffelov, side 402, foreslås bestemmelsen opphevet. Det uttales her at man ikke har tatt stilling til den øvrige kvaksalverlovgivning, men at slik strafferegulering i såfall best bør skje gjennom spesiallovgivning, og ikke ved egne bestemmelser i straffeloven.

Av straffeloven § 364 følger at hypnose med den hypnotisertes samtykke er forbudt, unntatt når lege eller psykolog benytter metoden i vitenskapelig øyemed eller ved sykebehandling. Likestilt med hypnose er hensettelse i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand. Hypnose uten den hypnotisertes samtykke er straffbart uansett hvem som utfører den, jf. straffeloven § 229.

En rekke mer generelle straffebestemmelser vil kunne komme til anvendelse overfor den virksomhet som både helsepersonell og alternative behandlere utøver. Eksempler her kan være § 222 om rettsstridig tvang, §§ 228 og 229 om legemskrenkelser og § 239 om uaktsomt drap.

Straffebestemmelser om motvirkning av tiltak eller overtredelse av regler til forebyggelse eller motarbeidelse av smittespredning er fastsatt i §§ 154a, 156 og 357.

Også en rekke andre straffebestemmelser vil kunne være aktuelle, for eksempel narkotikaforbrytelser (§ 162), sedelighetsforbrytelser (straffelovens kapittel 19), underslag og tyveri (straffeloven kapittel 24) og bedrageri (straffeloven kapittel 26).

En rekke handlinger som utføres i behandlingsøyemed, vil kunne oppfylle gjerningsbeskrivelsen i en eller flere straffebestemmelser. For eksempel vil flere former for undersøkelser kunne være å regne for legemsfornærmelser (§ 228), og kirurgiske inngrep vil ofte kunne være å regne for legemsbeskadigelser (§ 229). Den vanligste straffriende omstendighet i disse tilfellene, vil være at pasienten (eller noen som har kompetanse til å samtykke på vegne av pasienten) har gitt sitt samtykke til handlingen. Straffriheten gjelder bare så langt samtykket gjelder, og dette vil måtte vurderes konkret og i forhold til aktuelle straffebestemmelse. For legemskrenkelsene er det imidlertid inntatt en særskilt regulering av samtykkets betydning i straffeloven § 235. Det fremgår her at ved grov legemsbeskadigelse, drap eller ved såkalt barmhjertighetsdrap, vil ikke samtykke virke straffriende. Imidlertid vil foreliggende samtykke kunne medføre straffenedsettelse. Medisinske inngrep (typisk operative inngrep) vil objektivt sett kunne innebære en grov legemsbeskadigelse. Slike handlinger vil likevel være rettmessige dersom de utføres etter samtykke og det forelå medisinsk indikasjon for inngrepet. Det må som hovedregel også kreves at vedkommende var faglig kompetent til å gjennomføre det medisinske inngrepet.

8 Rettslig regulering i andre land - internasjonalt regelverk

8.1 Innledning

De fleste vesteuropeiske land har lovgivning som i varierende grad regulerer i hvilken utstrekning det er tillatt for andre enn helsepersonell å ta «syke i kur». Særlig lovgivningen innenfor de nordiske land må sies å være ganske sammenfallende. Hvilke personellgrupper som er autorisert/godkjent som helsepersonell er også i stor grad sammenfallende, selv om det finnes enkelte forskjeller.

De ulike lands lovgivning setter som hovedregel begrensninger i forhold til nærmere bestemte alvorlige sykdommer og/eller behandlingsformer, samt at det gjelder begrensninger i forhold til markedsføringsadgangen.

8.2 Sverige

Den svenske reguleringen av alternativ behandling ligner i stor utstrekning den norske. Innholdet i «kvacksalverilagen» av 1960 er fra 1. januar 1999 inntatt i den generelle lov om helsepersonell mv. (lag 1998:531 om yrkesverksamhet på hälso- och sjukvårdens område).

I lovens 3. kapittel, er det i 3. - 7. § inntatt bestemmelser om tittelbeskyttelse og rett til utøvelse av yrket. Enkelte yrkestitler er beskyttet, og det er heller ikke lov for andre å anvende titler som kan forveksles med slike. I likhet med Norge er kiropraktorer autorisert helsepersonell. I motsetning til i Norge er også naprapater autorisert helsepersonell, jf. 3. kapittel, 2. §. Naprapater, optikere og kiropraktorer har imidlertid ikke beskyttet yrkestittel, jf. 3. kapittel 5. §.

Det gjelder særlige bestemmelser for den som uten å være helsepersonell, foretar yrkesmessig undersøkelse av en annens helsetilstand eller behandler en annen for sykdom eller lignende tilstander, ved å gjennomføre eller foreskrive tiltak som har et forebyggende, behandlende eller lindrende formål.

Det er deretter fastsatt forbud for andre enn leger og annet helsepersonell (under offentlig tilsyn) mot å utføre visse typer behandling. Dette gjelder behandling av meldepliktige smittsomme sykdommer, kreft og andre ondartede svulster, diabetes, epilepsi og sykelige tilstander i forbindelse med svangerskap og fødsel. Kun helsepersonell kan gi skriftlige råd eller anvisninger om behandling uten personlig undersøkelse, tilpassing av kontaktlinser, behandling ved hjelp av radiologiske metoder, og bruk av full bedøvelse eller lokal bedøvelse ved injeksjon eller hypnose. Videre er det for den som ikke er helsepersonell også forbudt å undersøke eller behandle barn under 8 år.

Overtredelse av ovennevnte bestemmelser er straffbart. Det er også straffbart dersom behandleren forsettlig eller uaktsomt påfører pasienten en ikke ubetydelig skade, eller frembringer fare for slik skade enten ved behandlingen eller ved avbrudd i eller forsinkelse av legehjelp. Det er ikke straffriende at behandleren på grunn av manglende utdanning eller erfaring ikke innså sykdommens art, eller ikke kunne forutse skaden eller faren. Socialstyrelsen kan nedlegge forbud mot behandlingsvirksomhet for en viss tid eller for alltid for en person som er dømt for overtredelser av ovennevnte bestemmelser.

Departementet har fått opplyst at det ikke gis trygderefusjon for alternativ behandling i Sverige.

I 1989 fremla den svenske Alternativ-medicin-kommiten sin utredning (SOU 1989:60-63). Den inneholdt blant annet forslag om å erstatte «kvacksalverilagen» fra 1960 med en ny lov om alternativ medisin. Det ble foreslått en registerordning for utøvere av alternativ medisin som ved avleggelse av en prøve kunne dokumentere grunnleggende medisinske kunnskaper. Forslaget er ikke fulgt opp, men det er en pågående debatt om alternativ/komplementærmedisinens rolle i Sverige.

8.3 Danmark

Også den danske reguleringen av adgangen for den som ikke er helsepersonell til å behandle syke mennesker, ligner i stor utstrekning på den norske. Bestemmelsene er inntatt i kapittel 6 i lov om utøvelse af lægegerning nr. 632 af 20. juli 1995. Også etter dansk rett er hovedregelen at enhver kan ta syke i kur, men det gjelder visse begrensninger med hensyn til hvilke sykdommer de kan behandle og hva slags behandling de kan gi.

Det er straffbart for den som ikke er autorisert som lege, å betegne seg som lege eller bruke betegnelser på annen måte som er egnet til å gi inntrykk av at han har slik autorisasjon. Videre er det inntatt en spesialbestemmelse som setter strenge rammer for i hvilken grad den som ikke er helsepersonell kan markedsføre at han tar syke i kur.

Videre er det straffbart dersom noen som ikke er lege, tar syke i kur og derved utsetter noens helbred for påviselig fare. Straffen for dette skjerpes dersom det oppstår vesentlig skade eller ved gjentagelsestilfelle. Straffen skjerpes også dersom pasienten:

«(...) er sindsyg, åndssvag, under 18 år eller umyndiggjort, således at han ikke selv kan tage bestemmelse om sine personlige forhold.», jf. § 24.

Behandling av kjønnssykdommer i smittefarlig stadium, tuberkulose og andre smittsomme sykdommer er forbeholdt leger. At vedkommende som følge av sin manglende legekyndighet ikke var i stand til å innse sykdommens natur, er ikke straffriende.

Videre er det bare leger (og delvis tannleger og jordmødre på sine områder) som kan utføre operative inngrep, gi hel eller delvis bedøvelse og gi fødselshjelp. I 1981 kom dansk Høyesterett til at akupunktur med nåler er å anse som et operativt inngrep. Leger er også forbeholdt retten til å anvende reseptpliktige legemidler, å bruke røntgen- eller radiumbehandling og behandling med nærmere bestemte elektriske apparater.

Den danske legeloven inneholder også en bestemmelse som forbyr den som ikke er lege, og ikke er dansk statsborger eller statsborger i et annet EU-land eller har bodd i Danmark i 10 år, å ta syke i kur. Unntak gjelder dersom Sundhedsministeren av særlige grunner har gitt tillatelse til det. Videre er det fastsatt straff for andre enn leger som tar syke i kur under omreise.

I Danmark gis ikke trygderefusjon ved bruk av alternativ behandling.

Det er ikke opprettet godkjenningsordninger eller registre i det offentliges regi for utøvere av alternativ behandling. I Danmark har man imidlertid i flere år hatt to frivillige registre i regi av utøverorganisasjoner. Registrene er ulovfestede og frivillige. Registrene er initiert av utøverorganisasjonene, og Sundhedsstyrelsen har ingen annen rolle i utviklingen enn å gi råd. Høsten 2002 utredes etablering av et nytt register.

8.4 Finland

Helsepersonells virksomhet er regulert i «Lag om yrkesutbildade personer inom hälso- och sjukvården» av 28.06.1994/559 og «Förordning om yrkesutbildade personer inom hälso- och sjukvården» nr. 564/1994.

Etter loven regnes 17 grupper som «yrkesutbildad person inom hälso- och sjukvården». Disse omfatter hovedsakelig tradisjonelle helsepersonellgrupper og disse har beskyttet tittel. Etter forskriften er ytterligere 21 grupper godkjent/autorisert, dette gjelder blant annet kiropraktorer, osteopater og naprapater. Disse regnes også som helsepersonell og tittelen «utbildad kiropraktor» er beskyttet.

Det er forbeholdt helsepersonell å gi behandling som kan medføre fare for pasientens liv eller helse, jf. lovens §§ 34 og 35. Brudd på denne bestemmelsen er straffbart og kan innebære fengsel opp til 6 måneder.

Det finske trygdesystemet gir ikke refusjon for alternativ behandling med mindre behandlingen utføres av helsepersonell. Behandling av osteopat, naprapat og kiropraktor gir rett til refusjon dersom pasienten har fått diagnose av en lege, pasienten har blitt henvist av lege og behandleren er ansatt i helsetjenesten.

Det er ikke igangsatt arbeid for å utrede ny lovgivning eller andre ikke-rettslige tiltak i Finland.

8.5 Island

Den islandske legeloven har bestemmelser om kvaksalveri (§§ 22 og 23) som blant annet forbyr andre enn leger å kalle seg lege, samt forbeholder det å forskrive legemidler til leger. Ut over dette kan enhver ta syke i kur og det er ikke forbeholdt helsepersonell å behandle spesielle sykdommer eller utføre spesielle prosedyrer.

Helsepersonell kan i sin virksomhet benytte alternative behandlingsmetoder. I vurderingen av hvorvidt helsepersonellets adferd skal anses for å være akseptabel, vurderer tilsynsmyndigheten (Helsedirektoratet) om behandlingen vil utsette pasienten for fare, og om den er innenfor de etiske krav som stilles til helsepersonellet.

I 2001 ble det nedsatt en gruppe av det islandske Helsedepartementet som skulle utrede alternativ behandlings stilling på Island og komme med forslag til ny rettslig regulering og politikkutvikling innen feltet. Utvalget vil fremlegge sin innstilling til Helsedepartementet i oktober 2003.

På Island er i overkant av 30 yrkesgrupper autorisert som helsepersonell, blant annet kiropraktorer. Naprapater og osteopater er ikke autorisert. Sistnevnte gruppe har søkt om autorisasjon, men har fått avslag. Etter opplysning fra det islandske Helsedirektoratet vil eventuell autorisering av nye grupper trolig være noe utvalget vil vurdere i sin innstilling i 2003.

Det islandske trygdesystemet gir ikke refusjon for alternativ behandling med mindre behandlingen utføres av helsepersonell.

8.6 Storbritannia

I Storbritannia brukes alternativ og komplementær behandling i større utstrekning enn i Norge, og behandlingen er mer integrert i helsetjenesten. En del sykehus innenfor National Health Service (NHS) har enheter for alternativ/komplementær behandling. Dette gjelder særlig innen kreftbehandling. Det finnes deriblant fem statlige sykehus som gir både homøopatisk og ordinær medisinsk behandling, jf. kapittel 6.

Autorisasjons-/registreringsordningene for helsepersonell er fastsatt i the Medical Act fra 1983 og ivaretas av de ulike yrkesorganisasjonene, for eksempel General Medical Council (GMC) for leger og United Kingdom Central Council for Nursing, Midwifery an Health Visiting (UKCC) for sykepleiere mv. Regulering av kiropraktorer og osteopater er fastsatt i henholdsvis Chiropractors Act og Osteopaths Act, og ordningen for disse er lik ordningen for ordinært helsepersonell.

Det er et grunnleggende prinsipp i britisk rett at enhver kan behandle pasienter. Ved all type alternativ behandling kreves det at pasienten gir et informert samtykke. Behandling av enkelte sykdommer er imidlertid forbeholdt leger. Dette gjelder sykdommer som kreft, sukkersyke, epilepsi, grønn stær, tuberkulose og kjønnssykdommer. Alternative behandlingsformer benyttes til en viss grad ved sykehusene i forbindelse med kreftbehandling, men da ikke for å kurere sykdommen i seg selv, men for eksempel for å lette bivirkninger av selve kreftbehandlingen. Videre er det bare leger som kan forskrive reseptbelagte legemidler og utføre abort. Operative inngrep er ikke forbeholdt leger. Andre som utfører operative inngrep kan imidlertid straffes for uaktsomt drap dersom pasienten dør som følge av inngrepet, noe som ikke vil gjelde dersom inngrepet utføres av lege.

En komité (Select Committee on Science and Technology) under House of Lords utarbeidet i 1999 en rapport hvor de kom med en rekke anbefalinger i forhold til hva som burde være regjeringens politikk på området komplementær og alternativ medisin. Rapporten ble i mars 2001 fulgt opp av Department of Health, som i sitt «Government Response to The House of Lords Select Committee on Science and Technology's Report on Complementary and Alternativ Medicine» sluttet seg til de fleste anbefalingene. Det fremkommer her at både Department of Health og House of Lords ønsker en regulering av flere alternative/komplementære yrkesgrupper, og at departementet arbeider med å regulere urtemedisin og akupunktur. Disse vil da bli regulert under Health Act fra 1999 og vil følge det samme systemet som for helsepersonell og osteopater. Det antas at denne reguleringen vil være gjennomført i 2005/2006.

Bakgrunnen for at disse gruppene er planlagt lovregulert er at behandling med akupunktur, urtemedisin og osteopati potensielt kan påføre pasientene skade. En regulering vil derfor sikre at pasienter får behandling fra kvalifiserte behandlere og at det er et reaksjonssystem på plass dersom behandlingen skulle være uforsvarlig. Videre er disse fagmiljøene relativt samlet. Både departementet og House of Lords har oppfordret de ulike miljøer innenfor alternativ behandling til å samle seg, både faglig og organisasjonsmessig dersom de ønsker offentlig regulering.

Tilsyns- og reaksjonssystemet ivaretas av yrkesorganisasjonene og er derfor nært knyttet til selve registreringsordningen. De fleste alternative behandlere som også er helsepersonell, er registrert i sin yrkesorganisasjon som leger, sykepleiere etc. I tillegg er de registrert i en organisasjon for alternativ/komplementær behandling. En slik dobbeltregistrering er trolig ikke nødvendig for helsepersonell. Det finnes også egne organisasjoner for helsepersonell som også utøver alternativ behandling, for eksempel leger som også er homøopater (the Faculty of Homeopathy), men disse organene har ikke tilsynsordninger.

Enhver registrert utøver må utøve sin virksomhet innenfor hva som anses å være forsvarlig (good practice) og kan bare gi behandling innenfor sin egen kompetanse. Tilsyn foretas på bakgrunn av de faglige retningslinjene for de ulike organisasjonene. Den strengeste administrative reaksjon på uforsvarlig virksomhet er at utøveren kan miste sin registrering. Det er ikke avklart hvordan registrerings- og tilsynsorganisasjonene skal forholde seg til helsepersonell som utøver alternative metoder.

Alternativ behandling gis til en viss grad innenfor NHS, og da ved henvisning til en alternativ behandler fra enten primærlegen eller behandlende lege ved et sykehus. Legen beholder da en del av ansvaret for at pasienten får forsvarlig behandling. Legen kan også henvise til alternativ behandler uten at kostnadene blir dekket.

Storbritannia har ikke et system der det gis automatisk refusjon for utgifter til behandling. De enkelte lokale Primary Care Trust forvalter både offentlige og private tilskudd, og det er opp til dem å vurdere hvilken type behandling som skal refunderes. Hvorvidt legen henviser med eller uten NHS-refusjon, vil altså bero på den finansielle situasjonen og på retningslinjene innen det lokale Primary Care Trust.

Om lag 90 prosent av all alternativ behandling foregår utenfor NHS og blir da ikke dekket av det offentlige. Det finnes imidlertid også veldedige organisasjoner som kan dekke alternativ behandling for pasienter som ikke får behandlingen dekket av det offentlige.

8.7 Frankrike

I Frankrike blir alternativ behandling brukt i relativt stor grad innen den ordinære helsetjenesten. En undersøkelse fra 1987 viste at ca. 36 prosent av legene, hvorav de fleste var primærleger, benyttet alternative/komplementære metoder.

Code de la santé publique regulerer helsepersonells virksomhet innen helsetjenesten. I Frankrike er det kun registrerte leger (som vanligvis eller sammenhengende diagnostiserer eller behandler pasienter) som kan diagnostisere og behandle pasienter. Alternative behandlere som ikke er leger, tannleger eller jordmødre, og som tar pasienter under behandling kan straffes for dette, jf. Code de la santé publique, Article L4161-1. Dette gjelder også der hvor en alternativ behandler gir slik behandling av pasienter under oppsyn av en lege. Størsteparten av alternativ behandling gis derfor av leger, og antallet leger som benytter alternative behandlingsmetoder øker.

La sécurité sociale klassifiserer leger som benytter alternative metoder som MEP (Médicin au exercice particulier). I 1993 var 6,2 prosent av alle leger registrert som MEP. Trygderefusjon gis for enkelte former for alternativ behandling (homøopatiske legemidler, kiropraktikk, akupunktur), forutsatt at det er en lege som gir behandlingen.

Leger som hjelper alternative behandlere å praktisere kan pålegges både administrative reaksjoner og straffes for medvirkning. Etter opplysning fra det franske helsedepartementet er det pr. i dag ikke planlagt endringer av regelverket.

8.8 Nederland

Hovedprinsippet bak den nederlandske helsepersonelloven er at alle i utgangspunktet kan utøve medisinsk virksomhet. Det er likevel enkelte unntak fra dette prinsippet, og noen medisinske prosedyrer/inngrep kan, med hjemmel i loven, bare utøves av «direkte» autorisert helsepersonell. Dette har sammenheng med det skadepotensialet slike prosedyrer/inngrep representerer.

De prosedyrene/inngrepene som etter dette er unntatt er operative inngrep, gynekologi og fødselshjelp, kateteriseringer og endoskopier, biopsier og injeksjoner, generell anestesi, bruk av radioaktive stoffer (isotopbehandling), behandling av hjerterytmeforstyrrelser, defibrillering, ECT-behandling, stenknusing og kunstig befruktning.

Nevnte prosedyrer/inngrep kan bare utføres av to grupper profesjonelle yrkesutøvere. For det første de som med hjemmel i loven er gitt «direkte» autorisasjon til å utføre slike prosedyrer/inngrep, og for det andre de som utfører prosedyrene/inngrepene på delegasjon fra disse, og som av den grunn er å anse som medhjelper for dem som er autorisert.

Loven gir «direkte» autorisasjon til leger, tannleger og jordmødre, og spesifiserer hvilken av disse tre helsepersonellgruppene som er autorisert for hver kategori av de nevnte prosedyrer/inngrep. Dette gir leger, tannleger og jordmødre rett til å utøve disse prosedyrene/inngrepene på eget initiativ, hvilket betyr at de selv er ansvarlige for å bestemme om det er indikasjon for en slik prosedyre/inngrep. De må imidlertid ikke gå utover de lovmessige kravene for deres respektive fagfelt, og de må være i stand til å utøve prosedyrene/inngrepene på en forsvarlig måte.

Som nevnt kan disse prosedyrer/inngrep også utføres av annet personell, for eksempel sykepleiere eller hjelpepleiere selv om disse ikke er gitt «direkte» autorisasjon i loven. Denne gruppen utøvere har ikke myndighet til å bestemme om det er indikasjon for en prosedyre/inngrep som nevnt over, og må følge instrukser fra utøvere med «direkte» autorisasjon.

Overtredelse av de bestemmelser i den nederlandske helsepersonelloven som regulerer det ovenfor nevnte anses som en straffbar handling, det vil si at uautorisert personell som utfører slike «reserverte» prosedyrer/inngrep vil bli straffet.

Som det vil fremgå har man i Nederland valgt en reguleringsteknikk hvor man lister opp ulike typer medisinske inngrep/prosedyrer som det gjelder begrensninger i forhold til, fremfor den ordning man har valgt i Norge, Danmark og Sverige, hvor det i hovedsak er innført begrensninger i forhold til sykdommer eller diagnoser.

8.9 Tyskland

I Tyskland er det kun «Heilpraktikere» og leger som kan ta syke i kur.

Heilpraktikerloven («Heilpraktikergesetz») av 1939 regulerer alle former for alternativ behandling, unntatt kinesiologi. Loven krever at utøvere må ha bestått en offentlig eksamen på relativt høyt nivå, hvor det i praksis kreves ca. 3 års forberedelsestid. Det er mange sykepleiere og annet helsepersonell som utdanner seg til «Heilpraktikere». Kandidatene prøves i ordinær vestlig medisin og alternativmedisinske kunnskaper («Heilpraktikerkunde»), og eksamen skal bidra til å sikre at utøveren ikke vil være til fare for pasienten.

I tillegg til slike faglige kunnskaper må utøveren være egnet, det vil si ikke ha fysiske/psykiske lidelser eller rusproblemer som gjør ham uegnet som behandler, og han må ha tilfredsstillende vandel.

Loven gir den som har bestått eksamen enerett på tittelen «Heilpraktiker». Loven gir imidlertid ingen enerett på selve yrkesutøvelsen. Det vil i praksis si at en lege kan gjøre det samme som en «heilpraktiker» kan gjøre, men ikke omvendt.

Som nevnt er det i Tyskland bare «Heilpraktikere» og leger som kan ta syke i kur. Begge kan imidlertid benytte medhjelper som får delegert visse oppgaver, enten innenfor en helseinstitusjonen eller i forbindelse med henvisning av den enkelte pasient. Legen eller «Heilpraktikeren» er i begge tilfeller fortsatt ansvarlig for pasientens behandling.

«Heilpraktikere» kan dersom det er forsvarlig sette injeksjoner, men vil kunne straffes dersom vedkommende går utover sin egen kompetanse. De kan også forskrive enkelte legemidler.

I Tyskland har leger enerett på en rekke former for undersøkelse og behandling, blant annet undersøkelse og behandling av kjønnsorganer, kjønnssykdommer, meldepliktige smittsomme sykdommer, vaksinasjon, fødselshjelp, tannbehandling, rettsmedisinske undersøkelser mv.

Enkelte former for alternativ behandling refunderes gjennom trygdesystemet. Dette kan skje når den tyske legeforeningen anser behandlingsformen for å være vitenskapelig dokumentert, og behandlingen gis av lege. Behandling gitt av «Heilpraktikere» gir ikke rett til trygderefusjon.

8.10 EU

EU har ingen felles politikk for regulering av alternativ eller komplementær behandling. Den rettslige reguleringen av alternativ behandling er derfor overlatt til den enkelte medlemsstats interne lovgivning.

EU har i dag kompetanse til å gi regler på området i den grad alternativmedisinsk virksomhet har betydning for de fire friheter. Homøopatiske legemidler er i dag regulert i direktivene 92/73/EØF og 92/74/EØF som trådte i kraft i 1994. Her stilles det krav til markedsføringen og til kvalitet og sikkerhet ved bruk. Det stilles imidlertid ingen krav til dokumentert effekt.

Direktiv 92/73/EØF blir sammen med en rekke andre direktiver erstattet av et nytt direktiv 2001/83/EF av 28. november 2001 om opprettelse av en fellesskapskodeks for humanmedisinske legemidler. Direktivet inneholder få materielle endringer i rettstilstanden. Direktivet trådte i kraft innen EU-området 19. desember 2001, men er ennå ikke formelt en del av EØS-avtalen.

Direktivet inneholdet en forenklet registreringsordning for homøopatiske legemidler som markedsføres uten terapeutisk indikasjon og i en dosering som ikke utgjør noen risiko for pasienten. For øvrig er direktivet utførlig omtalt i Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) om lov om endringer i legemiddelloven og i lov av 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr, og det vises til dette. Nevnte odelstingsproposisjon er pr. i dag ikke behandlet av Stortinget. Se nærmere om dette i pkt. 7.14 om legemiddellovgivningen i Norge.

9 Nærmere om forslagene i NOU 1998:21 Alternativ medisin

Som nevnt har utvalget vurdert en rekke tiltak av både rettslig og utenomrettslig art. Utvalget har deretter foreslått enkelte rettslige og utenomrettslige tiltak, som samlet sett vil fremme økt integrering og anerkjennelse av alternativ behandling. I det videre vil de rettslige tiltak bli presentert i pkt. 9.1 og tiltak av utenomrettslig karakter vil bli presentert i pkt. 9.2.

9.1 Rettslige tiltak

9.1.1 Innledning

I det videre vil utvalgets vurdering og forslag til de ulike rettslige tiltak bli presentert. Departementet vil i kapitlene 12-15 presentere forslagene nærmere, samt redegjøre for høringsinstansene syn. Deretter vil departementet vurdere de ulike rettslige tiltak og komme med forslag til rettslig regulering.

9.1.2 Strafferettslig regulering av alternativmedisinsk behandling

Et samlet utvalg foreslo at kvaksalverloven ble opphevet, og at nye strafferettslige bestemmelser om andre behandlere enn helsepersonell ble inntatt som et eget kapittel i helsepersonelloven. Utvalget viste til at de fant det hensiktsmessig å erstatte kvaksalverloven med mer tidsriktige regler, som kan håndheves i tråd med de forutsetninger som ligger til grunn for reguleringen.

Utvalget har vist til at de ved utarbeidelse av sitt forslag til nytt regelverk, har lagt stor vekt på pasientens selvbestemmelsesrett, og at utvalgets forslag innebærer at alternativmedisinske utøveres adgang til å behandle pasienter med alvorlige sykdommer utvides.

Utvalget har foreslått at det gis regler som regulerer alternativmedisinske utøveres markedsføring, samtidig som det foreslås et forbud mot bruk av tittel som er beskyttet etter helsepersonelloven.

Utvalget har videre foreslått at behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer og alvorlige sinnslidelser, fortsatt skal være forbeholdt helsepersonell. Videre foreslås det at medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, kun skal utøves av helsepersonell. Det foreslås at det ved forskrift kan gis nærmere bestemmelser om disse bestemmelsenes innhold.

Ved andre alvorlige sykdommer har utvalget foreslått at voksne personer som er kompetente til både å samtykke til og å nekte å motta skolemedisinsk behandling, selv skal kunne velge å motta alternativmedisinsk behandling uten at dette medfører straffansvar for behandleren. For barn og andre som ikke har slik samtykkekompetanse, har utvalget foreslått at alternativmedisinsk behandling ved alvorlige sykdommer kan gis straffritt dersom helsevesenet ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby. Forutsetningen for at alternativmedisinske utøvere skal kunne behandle slike alvorlige sykdommer, er at behandlingen finner sted i samarbeid eller samforståelse med lege. Hva som skal være å regne for «alvorlige sykdommer» etter lovforslaget, foreslås fastsatt i forskrift.

Utvalget har videre foreslått en straffebestemmelse som vil ramme den som overtrer ovennevnte bestemmelser, samt straffebestemmelse for den som utsetter pasienten for fare.

Spørsmål om ny strafferettslig regulering av alternativ behandling vil bli behandlet i kapittel 12.

9.1.3 Lovbestemt taushetsplikt for behandlere som ikke er helsepersonell

I utvalgets forslag til regulering er det foreslått innført en lovbestemt taushetsplikt også for andre behandlere enn helsepersonell. Bestemmelsen viser til taushetspliktreglene i helsepersonelloven §§ 21 - 25.

Spørsmål om lovbestemt taushetsplikt for behandlere som ikke er helsepersonell vil bli behandlet i kapittel 12.

9.1.4 Egen godkjenningsordning for alternative behandlere

I utvalgets mandat het det i pkt. 6 at utvalget skulle

«(D)røfte sentrale problemstillinger knyttet til godkjenningsordninger og komme med forslag til eventuelle godkjenningsordninger for grupper av alternativmedisinske utøvere, herunder også krav til utdanning».

Spørsmålet om en egen godkjenningsordning for alternativmedisinske utøvere er behandlet i NOUens pkt. 15.4.1. Utvalget har her lagt til grunn at

«formålet med en godkjenningsordning er mer omfattende og derfor vil innebære et større offentlig engasjement, enn formålet med den omtalte registerordningen tilsier. Mens det i en registerordning først og fremst stilles krav for å bli registrert, forutsetter en godkjenningsordning statlig styring og innflytelse over de aktuelle yrkesgrupper både før og etter godkjenning. Hvis alternativmedisinske utøvere skal omfattes av en godkjenningsordning, må begrunnelsen derfor være offentlig interesse i å ivareta kvalitetsbehov og sikkerhet for pasienten. I dette ligger blant annet et krav til forutsigbarhet for pasienten i forhold til «kvalitet» i behandlingen, utøverens kvalifikasjoner og at yrkesutøvelsen skjer i samsvar med det som kan forventes utfra bruk av bestemt tittel.»

Utvalget har deretter vist til at den dagjeldende godkjenningsordning var begrunnet i behovet for å kunne føre offentlig kontroll med helsepersonellgrupper gjennom reguleringer og tilsyn. Det ble deretter vist til at i forslaget til ny lov om helsepersonell var kriterier for autorisasjon av nye helsepersonellgrupper inntatt § 48 fjerde ledd. Av forslaget (og någjeldende lovbestemmelse) fremgår at departementet i forskrift kan bestemme at nye helsepersonellgrupper kan gis autorisasjon etter søknad. Det skal i så fall

«legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formål ved utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.»

Denne ordningen innebærer at grupper av alternativmedisinske behandlere etter søknad kan vurderes autorisert etter helsepersonelloven.

Noen utvalgsmedlemmer (7) mente at en offentlig godkjenning var et mål, og at dette burde fremskyndes for enkelte av de etablerte grupper alternativmedisinske utøvere. Andre medlemmer (8) påpekte at utvalget ikke hadde blitt nedsatt for å vurdere hvordan søknader om godkjenning /autorisering som helsepersonell ble behandlet eller burde bli behandlet. De viste til at det måtte være opp til myndighetene å foreta den nødvendige saksbehandling, og at utvalgets arbeid ikke kunne legge føringer verken på saksbehandlingsmåte eller hvilke grupper av alternative utøvere som særskilt burde vurderes for autorisasjon.

Utvalget påpekte videre at

«(E)n særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere må begrunnes i at det foreligger særegne interesser og behov som ikke tilsier en innlemming i eksisterende og foreslått godkjenningsordning etter helsepersonelloven.»

Et enstemmig utvalg la etter dette til grunn

«at de samme hovedkriterier bør gjøres gjeldende ved autorisasjon av alternativmedisinske behandlere som for helsepersonellgrupper for øvrig, og at det dermed er lite hensiktsmessig å foreslå en særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere. Grupper innen alternativ medisin bør etter utvalgets oppfatning fortrinnsvis vurderes i forhold til godkjenningsordningen for helsepersonell. Utvalget mener derfor det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig med en særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske utøvere. I denne sammenheng legges det også til grunn at en særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere kan skape uklarhet og forvirring. Den vil videre understøtte forståelsen av at det foreligger et statisk og skarpt skille mellom ulike grupper utover det som vil følge av kravet til utdanning, dokumentasjon, vitenskap og seriøsitet.»

Utvalget har ikke tatt stilling til om enkelte grupper av alternativmedisinske utøvere burde gis autorisasjon etter den foreslåtte helsepersonelloven. I NOUen har imidlertid utvalget i kapittel 13 redegjort for en rekke ulike alternativmedisinske behandlingsmetoder, samt vurdert i hvilken grad disse kan sies å være dokumentert effektive. Med visse unntak for akupunktur, legger utvalget til grunn at det ikke kan påvises dokumentert effekt ved de ulike behandlingsmetoder. I ulik grad vurderes andre behandlingsmetoder for «mulig effektiv», «kanskje effektiv», osv. Utvalget konkluderer generelt med at

«alternativmedisinsk behandling ser ut til å ha et potensiale i behandlingen av en rekke sykdomstilstander utenom akuttmedisinen, men at forskningen er kommet altfor kort eller har en retning som kanskje ikke er formålstjenelig.»

Spørsmålet om en egen godkjenningsordning for alternative behandlere vil bli drøftet i kapittel 13. Her vil også spørsmålet om autorisering av nye helsepersonellgrupper bli drøftet.

9.1.5 Registerordning for behandlere som bruker alternativmedisinske metoder

Utvalget har foreslått at det ved lov opprettes en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som tar syke i kur, og som anvender alternativmedisinske behandlingsmetoder. Formålet med å innføre en slik registerordning har vært at dette vil kunne bidra til å skille mellom såkalt seriøse og useriøse utøvere, først og fremst ved at ordningen vil sikre at utøverne er bundet av yrkesetiske retningslinjer.

Av den foreslåtte lovbestemmelse fremgår at vilkårene for å bli registrert, samt plikter og rettigheter som registrert, skal fastsettes gjennom forskrift. Utvalget har utarbeidet utkast til slik forskrift.

Den foreslåtte ordning innebærer at departementet etter bestemte vilkår skal godkjenne alternativmedisinske organisasjoner, og at disse organisasjonene i neste omgang skal påse at medlemmene oppfyller nærmere bestemte vilkår for å bli registrert. I tråd med dette skal departementet bare godkjenne organisasjoner som har:

• Vedtekter som stiller faglige krav til medlemsskapet (Organisasjonen selv fastsetter nærmere bestemte krav for rett til medlemsskap, herunder faglige krav. Departementet skal ikke foreta noen vurdering av innholdet eller omfanget av de faglige krav som stilles.)

• Yrkesetiske regler som er bindende for medlemmene

• Vedtektsfestet klagerett for pasienter på medlemmenes yrkesfaglige adferd med behandling i et yrkesetisk råd og mulighet for utelukkelse av medlemmer som utviser yrkesfaglig adferd i strid med de yrkesetiske regler og retningslinjer

• Minst 30 medlemmer

Det er den som ønsker registrering som må dokumentere at vilkårene er oppfylt. Han må for det første dokumentere at han er medlem av en organisasjon som er godkjent av departementet. Øvrige vilkår er:

• Han må drive virksomhet som behandler

• For å bli registrert og for å beholde registreringen må han ha gyldig forsikring eller sikkerhet som dekker det erstatningsansvar han kan pådra seg ved behandlingsvirksomheten (Departementet fastsetter minimumsbeløp og nærmere vilkår.)

• Han må dokumentere at han drev virksomhet som behandler i det foregående år (Innsendelse av årsoppgjør/næringsoppgave for det foregående år, bekreftelse fra arbeidsgiver på ansettelsesforholdet.)

Den som registrerer seg vil kunne bruke betegnelsen «offentlig registrert» i tilknytning til sin yrkestittel. Den registrerte vil også bli pålagt plikter, bl.a. plikter han å melde fra om flytting og dersom vilkårene for registrering ikke lenger er til stede. Videre må den registrerte betale et registreringsgebyr og en årlig avgift.

Utvalget har foreslått at det offentlige dekker kostnadene forbundet med etablering av registeret, men at dette kan søkes dekket inn igjen ved å kreve et gebyr ved førstegangsregistrering. De årlige driftskostnader er foreslått dekket gjennom de registrertes årsavgift.

I innstillingen er det lagt til grunn at den faglige delen av registerordningen skal legges over på foreningene selv, mens driften av registeret skal være offentlig, nærmere bestemt Brønnøysundregistrene.

9.1.6 Spørsmål om refusjon fra folketrygden

Utvalget har vurdert om det bør innføres refusjon fra folketrygden ved alternativmedisinsk behandling.

Et flertall (13) har kommet til at det ikke bør innføres en slik ordning, og det vises særlig til at det heller ikke ytes trygderefusjon ved behandling hos alle typer autorisert helsepersonell, at alternative behandlingsformer kjennetegnes av lav grad av dokumentert effekt, at en refusjonsordning vil medføre mange og vanskelige avgrensningsproblemer, samt at innføring av trygderefusjon vil øke det offentliges utgifter til helsesektoren. Flertallet har vist til at dersom det skal brukes offentlige midler på alternativ medisin, så bør disse midlene heller kanaliseres til andre tiltak som tar sikte på økt kunnskap om alternativ medisin og tiltak som øker samarbeidet mellom den ordinære helsetjenesten og utøvere av alternativ medisin.

Utvalgets mindretall (4) har foreslått at det innføres en refusjonsordning for behandling hos alternativmedisinske utøvere som er registrert i det frivillige registeret som foreslås opprettet. Forutsetning for refusjon skal imidlertid være at behandlingen skjer i samarbeid mellom lege og den alternativmedisinske utøver, samt at den alternativmedisinske behandling har positiv innvirkning på pasientens helse og helbred. Et ytterligere vilkår et at behandlingen må være av vesentlig betydning for pasientens funksjonsevne.

9.2 Andre virkemidler enn rettslig regulering

9.2.1 Innledning

Når det gjelder andre virkemidler enn rettslig regulering, må formålet i hovedsak være å styrke pasientenes og andres valgmuligheter med hensyn til behandlingstilbud, og muligheten for å ta overveide valg. For å bidra til å nå denne målsettingen, har utvalget vurdert både pedagogiske, organisatoriske og økonomiske virkemidler. Utvalget mener at de virkemidler som tas i bruk først og fremst bør ta sikte på å:

• øke kunnskapen om alternativ medisin i helsevesenet og befolkningen

• styrke forskningen om alternativmedisinske behandlingsmetoder, virkningsmekanismer og effekter

• sette i gang enkeltstående samarbeidsprosjekter mellom alternativmedisinske behandlere og det etablerte helsevesen

Nedenfor omtales kort de forslag utvalget mener bør gjennomføres. Forslagene bygger på innspill både fra utvalgets medlemmer, og fra alternativmedisinske fagmiljøer.

9.2.2 Informasjon og forskning

Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta et visst ansvar for å gi befolkningen nødvendig informasjon om alternativ medisin. Dette kan gjøres ved å samle og systematisere eksisterende kunnskap, samt stimulere til ny forskning på feltet.

Utvalget foreslår at det opprettes en «informasjonsbank» om alternativ medisin i offentlig regi. En slik informasjonsenhet gjør det mulig at aktuell informasjon samles og gjøres tilgjengelig for befolkningen. Informasjonsbanken bør inneholde oversikt over hvilke alternativmedisinske behandlingsformer som utøves i Norge, hva behandlingsformene går ut på, hvilken forskning som er utført med hensyn til effekt og bivirkninger av de forskjellige behandlingsformene, utdanningstilbud, og hvem som kan gi ytterligere informasjon om behandlingsformene og utøverne av disse. Denne informasjonsenheten kan enten være underlagt Helsedepartementet eller legges ved et forskningssenter.

Utvalget mener det bør legges til rette for et vitenskapelig forskningsmiljø innen alternativ medisin med eget professorat og mulighet for forskerutdanning (doktorgradsstudium) på feltet. Det kan enten opprettes som eget senter for alternativ medisinsk forskning eller som et eget institutt ved et universitet.

Et forskningssenter kan også fungere som et kompetansesenter for andre som driver forskning innen alternativ medisin. Senteret kan bidra med faglig støtte og gjøre det mulig å bli oppdatert på den forskningen som gjøres på området.

Utvalget foreslår at det tilrettelegges for komparative studier og for prosjekter som kan bidra til samarbeid mellom utøvere av alternativ medisin og skolemedisin. Det kan være aktuelt at det foreslåtte senter/institutt for alternativmedisinsk forskning kan tildeles en funksjon når det gjelder fordeling av ressurser til forskning og samarbeidsprosjekter på feltet. Eventuelt kan dette skje i samarbeid med Norsk forskningsråd.

9.2.3 Opplæring og utdanning

Helsepersonell bør få større kjennskap til alternativmedisinske behandlingsformer.

En viss kunnskap og informasjon om alternativ medisin bør tilbys ved skolemedisinske utdanninger. Hensikten er å gi fremtidig helsepersonell en viss innsikt i behandlingsformer og deres effekt, men ikke opplæring med sikte på å utføre slik behandling. Begrunnelsen for forslaget er mulighet for god kommunikasjon med pasienter som enten benytter eller vurderer å benytte alternative behandlingsformer. Det foreslåtte senter/institutt vil gjøre slik informasjon lettere tilgjengelig for høgskoler og universiteter.

Utvalget foreslår at skolemedisinske utdanningsinstitusjoner bør legge til rette for undervisning i behandlingsformer som viser seg å ha dokumentert eller mulig dokumentert effekt 1, og som ønskes av befolkningen.

Utvalget mener at en evaluering av alternativmedisinske utdanninger med tanke på offentlig innsats og styring, vil kreve en særskilt utredning. En slik utredning kan i tillegg eventuelt vurdere offentlig støtte til utdanningsinstitusjonene og studiefinansiering for studentene.

9.2.4 Organisering og samarbeid

Sentrale helsemyndigheter bør ta større ansvar for å bygge opp kunnskap om alternativ medisin. Denne kunnskapen kan danne grunnlag for samarbeid mellom alternativmedisinske utøvere og helsevesenet.

Utvalget foreslår at slike samarbeidsprosjekter bør baseres på frivillighet. De kan eksempelvis initieres av fylkeskommuner og kommuner for å tilpasses lokale forhold og behov, og prøves ut i alle deler av helsetjenesten. For å systematisere erfaringer bør denne type samarbeidsprosjekter evalueres.

Finansiering av slike prosjekter kan skje direkte fra sentrale helsemyndigheter eller via fylkeskommuner og kommuner til skolemedisinske og alternativmedisinske utøvere som ønsker støtte til nærmere beskrevne samarbeidsprosjekter.

Videre foreslo utvalget at det i større grad enn i dag legges til rette for at pasienter som ønsker helsehjelp av alternativmedisinsk utøver mens de er innlagt i institusjon, gis anledning til det.

9.2.5 Forvaltningsansvar for alternativ medisin

Utvalget mener at de virkemidlene som foreslås må initieres av Helsedepartementet og finansieres over statsbudsjettet. Videre foreslås det at enkelte godkjennings- og fordelingsoppgaver legges til departementet. Det gjelder godkjenning av organisasjoner for alternativmedisinske utøvere som grunnlag for registrering i det registeret utvalget foreslår opprettet. Departementet bør også fordele midler til samarbeidsprosjekter og ta ansvar for informasjon til befolkningen om alternativ medisin.

9.2.6 Kostnader og økonomi

Utvalget foreslår at det settes av 100 millioner kroner over en femårsperiode. Midlene fordeles til:

• opprettelse av et nasjonalt senter for alternativmedisinsk forskning, herunder midler til bibliotek og kunnskapsformidling

• forskning. Midlene kan tildeles både senter for alternativ medisinsk forskning og gjennom Norges forskningsråd

• ymse tiltak, forsøksordninger og prosjekter. Midlene kan tildeles gjennom Helsedepartementet etter søknad.

Helsedepartementet bør fastsette retningslinjer for hvordan midlene skal brukes. Herunder vurdere hvordan fordelingen mellom de tre områdene nevnt ovenfor bør være innenfor de beløp som bevilges. Departementets egne kostnader vil sannsynligvis øke noe som følge av oppgaver som legges til departementet. De økte kostnadene forutsettes dekket av det foreslåtte beløp.