2 generelle merknader
2.1 Kyststatens jurisdiksjon ved utslipp fra skip
2.1.1 Gjeldende rett
Sjødyktighetsloven § 121 annet ledd bestemmer at norske myndigheter har rett til å stanse og borde fremmede skip som befinner seg i norsk territorialfarvann dersom det er skjellig grunn til mistanke om ulovlig utslipp i strid med forskrifter og enkeltvedtak gitt i medhold av § 114 nr 4. I forbindelse med det foreliggende lovforslaget er forskrift av 16. juni 1983 nr 1122 om hindring av forurensning fra skip og forskrift av 2. april 1987 nr 230 om hindring av forurensning ved skadelige stoffer som transporteres i bulk utvidet slik at de også gjelder fremmede skip i økonomisk sone. Norske skip kan stanses og bordes uansett hvor de befinner seg og hvor overtredelsen har funnet sted, jf § 121 fjerde ledd.
2.1.2 HRK artikkel 220
HRK artikkel 220 angir hvor langt kyststatens håndhevelsesjurisdiksjon rekker med hensyn til utslipp fra skip, blant annet i den økonomiske sonen. Bestemmelsen inneholder regler om både undersøkelse av skip og rettsforfølgning. Håndhevelseskompetansen avhenger av overtredelsens alvor og skaderesultatet eller skadepotensialet.
Etter artikkel 220 nr 4 skal statene vedta lover og forskrifter og treffe andre tiltak slik at skip som fører deres flagg etterkommer andre staters anmodning om opplysninger av relevans for utslippsovertredelser.
2.1.3 Høringsutkastets forslag
I høringsutkastet ble det foreslått å endre sjødyktighetsloven § 121 slik at norske myndigheter får rett til å håndheve overtredelser i norsk økonomisk sone av forskrifter og enkeltvedtak fastsatt i medhold av sjødyktighetsloven § 114 nr 4 overfor fremmede skip som befinner seg i norsk territorialfarvann eller økonomisk sone. Det ble foreslått at de reglene i artikkel 220 som gjelder den alminnelige rettsforfølgning av fremmede skip ikke lovfestes før den generelle revisjonen av sjødyktighetsloven kapittel 11, da disse reglene bør vurderes i forhold til de øvrige regler om rettsforfølgning i kapittel 11.
I samsvar med artikkel 220 nr 3 og 5 ble det videre foreslått at retten til å undersøke fremmede skip skal bestå av to trinn: Som utgangspunkt kan tilsynet kreve opplysninger som er nødvendig for å få fastslått om en overtredelse har funnet sted. Hvis slike opplysninger ikke gis eller er mangelfulle eller ikke troverdige, og overtredelsen har ført til et vesentlig utslipp som har forårsaket eller truer med å forårsake betydelig forurensning, kan tilsynet stanse og borde skipet.
For å gjennomføre HRK artikkel 220 nr 4 ble det foreslått en ny bestemmelse i sjødyktighetsloven, § 121 a, som pålegger norske skip å gi andre lands myndigheter opplysninger i forbindelse med mistanke om utslippsovertredelser i disse lands økonomiske soner.
I tillegg ble det foreslått mindre endringer i § 121 andre og fjerde ledd.
2.1.4 Høringsinstansenes syn
Det har ikke kommet noen materielle innvendinger fra høringsinstansene når det gjelder dette forslaget.
Utenriksdepartementet har bemerket at:
«Strukturen i forslaget til ny § 121 synes i større grad enn tidligere å følge systemet i FNs havrettskonvensjon av 1982 (HRK). Dog kan det påpekes at man i 1. og 2. ledd i bestemmelsen tar utgangspunkt i hvor skipet befinner seg på håndhevingstidspunktet, og så angir hhv. havne- eller kyststatens kompetanse ut fra hvor overtredelsen har funnet sted. I 3.-5. ledd tas det imidlertid utgangspunkt i hvor overtredelsen har funnet sted, for så å angi kyststatens beføyelser ut fra hvor skipet befinner seg. Bestemmelsene i HRK artikkel 218 og 220 som inkorporeres i § 121, tar ved angivelse av hvilke beføyelser havne-, kyst- eller flaggstat har i det enkelte tilfellet, utgangspunkt i hvor skipet befinner seg på håndhevingstidspunktet. Det kan synes hensiktsmessig å bringe hele § 121 i overensstemmelse med HRKs struktur på dette punkt.»
Norges Rederiforbund uttaler:
«Vi mener videre at fullmaktsforholdene slik disse fremkommer i traktaten, ikke fullt ut er reflektert i lovteksten. Vi viser her f.eks. til § 121, 7. ledd hvor det ikke klart fremgår hvem som kan stanse og borde skip. Rent pedagogisk kunne det også være en fordel hvis opplysningsplikten i § 121, 4. ledd ble overført til en egen paragraf. Muligens kan den foreslåtte nye § 121 a også omhandle det som nå står i § 121, 4. ledd.»
2.1.5 Departementets vurdering
Høringsutkastets forslag på dette punkt opprettholdes.
Departementet er enig med Utenriksdepartementet i at det kan være heldig å bruke samme tilnærmingsmåte som i HRK artikkel 220. En strukturendring som foreslått vil imidlertid også innebære endringer i de deler av § 121 som i utgangspunktet ikke berøres av inkorporeringen av artikkel 220. Tilnærmingsmåten bør derfor istedet vurderes i forbindelse med den generelle revisjonen av sjødyktighetsloven kapittel 11.
Departementet vil også henvise til denne revisjonen når det gjelder Rederiforbundets kommentar med hensyn til den pedagogiske utformingen av § 121.
Hva angår spørsmålet om hvem som har håndhevelsesmyndighet etter § 121, vises til de generelle bestemmelsene om dette i sjødyktighetsloven første og annet kapittel.
2.2 Havnestatens jurisdiksjon ved utslipp fra skip
2.2.1 Gjeldende rett
Etter sjødyktighetsloven § 121 første ledd har norske myndigheter rett til å gå ombord i skip i norsk havn og indre farvann, og ved installasjon på norsk kontinentalsokkel eller i norsk økonomisk sone, for å undersøke om skipet har overtrådt regler gitt med hjemmel i sjødyktighetsloven § 114 nr 1, 4, 5, 8 eller 9, eller har foretatt utslipp i norsk økonomisk sone eller internasjonalt farvann i strid med internasjonale overenskomster tiltrådt av Norge.
2.2.2 HRK artikkel 218 nr 3
HRK artikkel 218 nr 3 pålegger havnestater plikt til etter anmodning fra en annen stat å undersøke utslippsovertredelser i strid med internasjonale forurensningsregler som antas å ha funnet sted i den angjeldende stats indre farvann, territorialfarvann eller økonomiske sone. Likeledes har havnestaten en plikt til å undersøke slike overtredelser, uavhengig av hvor de har funnet sted, dersom flaggstaten anmoder om det.
2.2.3 Høringsutkastets forslag
Sjødygtighedsloven § 121 første ledd inneholder ingen hjemmel til å kontrollere fremmede skip som mistenkes for utslippsovertredelser i andre lands farvann. Det ble derfor i høringsutkastet foreslått å gjennomføre artikkel 218 nr 3.
HRK art 218 nr 3 omhandler anvendelige internasjonale regler og standarder fastsatt gjennom den kompetente internasjonale organisasjon eller ved alminnelig diplomatkonferanse. I forslaget omtales bare «internasjonale overenskomster tiltrådt av Norge». Dette er en innsnevring i forhold til HRK som skyldes det tradisjonelle skillet mellom norsk rett og folkerett.
I tillegg til gjennomføringen av HRK artikkel 218 nr 3 var det i høringsutkastet foreslått mindre endringer i § 121 første ledd, som også i hovedsak gjelder havnestatsjurisdiksjon. Blant annet var det foreslått å bytte ut uttrykket «skip i norsk havn, indre farvann og ved installasjon på norsk kontinentalsokkel eller i norsk økonomisk sone», som brukes innledningsvis i bestemmelsen, med formuleringen «skip i norsk havn og indre farvann eller ved norsk installasjon».
2.2.4 Høringsinstansenes syn
Når det gjelder de foreslåtte endringene innledningsvis i § 121 første ledd, har flere høringsinstanser hatt innvendinger mot formuleringen «norsk installasjon», da denne lett kan skape misforståelser. Justisdepartementet foreslår at gjeldende ordlyd opprettholdes med enkelte språklige endringer:
«Tilsynet kan gå om bord i skip i norsk havn eller indre farvann, eller ved installasjon på norsk kontinentalsokkel eller i Norges økonomiske sone,...»
Oljedirektoratetpåpeker at f eks petroleumsloven og sjøloven bruker betegnelsen «innretning» og ikke «installasjon».
Når det gjelder høringsutkastets annet ledd, som implementerer HRK artikkel 218 nr 3, er Justisdepartementet, på bakgrunn av det tradisjonelle skillet i norsk rett mellom folkerett og nasjonal rett, enig i at norske myndigheter bare skal håndheve internasjonale regelverk der Norge er part. Justisdepartementet uttrykker imidlertid at det «i forbindelse med en generell gjennomgang av sjødyktighetsloven kapittel 11, bør vurderes om også internasjonale regelverk som ikke eksplisitt tiltres av statene, f eks de ulike «Codes» om sikker håndtering av farlig last, er omfattet og således også bør omfattes av bestemmelsen i § 121 annet ledd».
Justisdepartementet uttaler videre:
«Det fremgår ikke direkte av artikkel 218 nr 3 at havnestaten står fritt til å innlede rettsforfølgning med hensyn til utslipp fra skip på det frie hav. Vi foreslår at det presiseres i tilknytning til § 121 annet ledd at havnestaten har en slik rett. På bakgrunn av Justisdepartementets kommentarer til dette i brevet at 28 januar 1997 om forholdet til øvrige bestemmelser i sjødygtighetsloven, foreslår vi at man gjennomfører adgangen til rettsforfølgning nå, men at det presiseres i motivene at dette må vurderes nærmere i forhold til loven §§ 118 og 122-124 i forbindelse med den generelle gjennomgåelsen av kapittel 11.».
2.2.5 Departementets vurdering
Departementet tar til etterretning de kommentarene som er knyttet til formuleringen av innledningsfrasen i § 121 første ledd. Det foreslås at Justisdepartementets forslag til formulering benyttes. En tilsvarende formulering benyttes i annet ledd.
Når det gjelder bruken av begrepene «innretning» og «installasjon», har departementet i både første og annet ledd i § 121 valgt å beholde begrepet «installasjon», da dette er mer i samsvar med HRKs begrepsbruk og samtidig synes mer dekkende i den aktuelle sammenheng. Hva som ligger i begrepet «installasjon» er nærmere forklart nedenfor under kommentarene til § 121 første ledd.
Hva angår gjennomføringen av HRK artikkel 218 nr 3, er departementet enig med Justisdepartementet i at artikkelen gir hjemmel til å iverksette rettsforfølgning etter undersøkelse av utslippsovertredelse på åpent hav. Det foreslås imidlertid at denne muligheten ikke gjennomføres nå, men at den istedet vurderes i sammenheng med de øvrige bestemmelser om rettsforfølgning i artikkel 218 og 220, under den generelle revisjonen av sjødyktighetsloven kapittel 11.