5 Økonomiske, administrative og miljømessige konsekvenser

5.1 Innsigelse og klage

Innsigelse

Når det gjelder innsigelse viser foreliggende undersøkelser at hovedtyngden av saker avgjøres lokalt. Av de ca. 3500 kommune-, regulerings- og bebyggelsesplaner som behandles og vedtas hvert år kommer omkring 30 til departementet til endelig avgjørelse som innsigelsessak. Imidlertid fremmes det i utgangspunktet innsigelse eller gis varsel om innsigelse i langt flere saker. I tidligere undersøkelser fra 2 fylker (Rogaland og Akershus) fremgår det at det i utgangspunktet ble fremmet innsigelser til henholdsvis 20% og 25% av planforslagene. De fleste av disse innsigelsene ble imidlertid løst gjennom behandlingen i kommunene, eventuelt med bistand fra fylkesmannen i form av mekling. Slik sett kommer bare ca. 1 prosent av alle plansakene til departementet til endelig avgjørelse.

Det foreligger ikke sikkert kunnskaps- eller statistisk grunnlag for å tallfeste en reduksjon av antall innsigelsessaker pr. år som følge av forslagene, men eksempelvis har byggenæringen gitt uttrykk for at det vil gi en merkbar gevinst i form av raskere og mer forutsibar saksbehandling i et antall saker. Dette vil for disse sakene igjen gi besparelser særlig i form av lavere kapitalkostnader for private, og sparte ressurser til saksbehandling hos de aktuelle myndigheter.

Regelen antas ikke å føre til merarbeid eller merkostnader for behandlingen av aktuelle saker, siden dette reelt er en formell klargjøring av det som er lovens system i dag og som er obligatoriske vurderinger i saksbehandlingen. Det vil snarere være grunn til å anta at en kan unngå merarbeidet med en del innsigelsessaker.

Klage

Når det gjelder klage får forslaget større direkte betydning for private. De som fremmer planforslag og søknader for å gjennomføre tiltak vil kunne bli spart for en del unødige klager. Ved at loven klargjøres må det antas at bestemmelsene virker preventivt og i seg selv medfører at en del avstår fra å klage på grunn av klargjøringen i loven.

Videre vil eventuelle klager som avskjæres etter denne begrensingen kunne gis en enklere behandling i de klare tilfellene hvor det er lett å konstatere at forholdet er avgjort i tidligere sak gjennom klage.

Imidlertid vil det kunne bli et mellomfelt der disse spørsmålene må vurderes nøyere, det vil si der det reelt kan være tale om forhold som ikke allerede er prøvet hos organ på høyere nivå, eller der det er tale om en ny situasjon eller ny sak som gir grunnlag for krav om en ny behandling. I slike saker kan det være behov for en mer inngående behandling for å avgjøre om det er grunnlag for eventuell avvisning, og med eventuell anledning til å påklage selve avvisningen. Det vil kunne føre til et merarbeid i forhold til dagens situasjon hvor en går rett på realitetsavgjørelsen. Imidlertid må det antas at dette løses over tid gjennom praktiseringen av bestemmelsen.

Det foreligger ikke statistikk som gir grunnlag for å beregne antallet saker som vil falle bort som følge av denne begrensingen i klagemuligheten. Det må ut fra de mer generelle erfaringer og inntrykk som er formidlet til departementet fra forskjellige hold antas å gjelde et ganske betraktelig antall unødvendige klagesaker pr. år som etter forslaget da vil utgå. Også dette vil i sum gi en besparelse for private klagere og berørte, både når det gjelder tids- og kostnadsbesparelser og når det gjelder fordelen av større forutberegnelighet for når saken er avgjort og hva innholdet går ut på. Videre vil det tilsvarende spare det offentlige for ressursene til å behandle slike unødvendige klagesaker.

Forslagene antas ikke å få administrative eller miljømessige konsekvenser.