2 Gjeldande rett og konvensjonar
2.1 SOLAS-konvensjonen
Noreg ratifiserte SOLAS-konvensjonen 17. februar 1977. I NOU 2005:14 På rett kjøl – Ny skipssikkerhetslovgivning er SOLAS-konvensjonen skildra slik:
«Den internasjonale konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, SOLAS, er den viktigste av alle IMOs konvensjoner. SOLAS 1974 er den siste av en lang rekke SOLAS-konvensjoner. Den første SOLAS-konvensjonen ble vedtatt i 1914, bl.a. som følge av Titanics forlis i april 1912, men denne konvensjonen trådte aldri i kraft pga. første verdenskrig. Den andre SOLAS-konvensjonen ble vedtatt i 1929 og den tredje i 1948. Den viktigste oppgaven for IMO etter at organisasjonen begynte sitt virke i 1959, var å oppdatere SOLAS-konvensjonen fra 1948. Dette ble gjort ved den fjerde SOLAS-konvensjonen i 1960, som trådte i kraft i 1965. Intensjonen var at konvensjonen hele tiden skulle være oppdatert i forhold til den tekniske utviklingen, og det ble vedtatt en rekke endringstillegg. Disse tilleggene trådte imidlertid aldri i kraft fordi de ikke ble ratifisert av det tilstrekkelige antallet stater. Dette førte til at en helt ny konvensjon ble vedtatt i 1974. Denne inkluderte alle de tidligere tilleggene, og den fastatte en ny måte å endre konvensjonen på; den såkalte «tacit acceptance procedure», jf. artikkel VIII. Etter denne prosedyren trer endringene i kraft etter en viss tidsperiode, med mindre statene uttrykkelig har uttrykt noe annet, jf. ovenfor punkt 4.2.2. SOLAS 1974 trådte i kraft 25. mai 1980.
SOLAS 1974 har blitt endret en rekke ganger; ved to protokoller (1978 og 1988, hvorav sistnevnte erstattet protokollen fra 1978) samt ved resolusjoner vedtatt av IMOs sjøsikkerhetskomité MSC slik som beskrevet i SOLAS artikkel VIII, eller på konferanser bestående av medlemsstatenes regjeringer, også beskrevet i SOLAS artikkel VIII.»
Kapittel V i SOLAS er skildra slik i NOU 2005: 14:
«Kapittel V gjelder sikkerhet i forhold til navigering. Kapitlet kan sies å være meget viktig ettersom det – i motsetning til resten av SOLAS – får anvendelse på alle skip på alle reiser («all ship on all voyages»), jf. regel 1. De andre kapitlene får kun anvendelse på skip av en viss størrelse som seiler i internasjonal fart, jf. kapittel I regel 1 og 3. Kapitlet gir regler om faremeldinger, værtjeneste, ispatruljetjeneste og seilingsruter for skip, samt regler om nødsignaler, søk og redning. Kapitlet stiller også krav til navigasjonsutstyret. »
Framlegget i proposisjonen her gjeld endringar i SOLAS-konvensjonen kapittel V regel 33 og regel 34 nr. 3. Regel 33 gjeld mellom anna kapteinen sine plikter til å hjelpe personar i havsnaud. Hovudregelen er regel 33 nr. 1, som seier:
« The master of a ship at sea which is in a position to be able to provide assistance on receiving a signal from any source that persons are in distress at sea, is bound to proceed with all speed to their assistance, if possible informing them or the search and rescue service that the ship is doing so. If the ship receiving the distress alert is unable or, in the special circumstances of the case, considers it unreasonable or unnecessary to proceed to their assistance, the master must enter in the log-book the reason for failing to proceed to the assistance of the persons in distress, taking into account the recommendation of the Organization, to inform the appropriate search and rescue service accordingly.»
Reglane om dette er gjennomført i norsk rett i sjølova § 135 tredje ledd, som seier:
«I den utstrekning det kan skje uten særlig fare for skipet eller dets ombordværende, plikter skipsføreren å yte all mulig og nødvendig hjelp til enhver som befinner seg i havsnød eller trues av fare til sjøs.»
SOLAS kapittel V regel 34 nr. 3 lyder i dag:
«The owner, the charterer, or the company, as defined in regulation IX/1, operating the ship or any other person, shall not prevent or restrict the master of the ship from taking or executing any decision which, in the master"s professional judgement, is necessary for safe navigation and protection of the marine environment.»
Denne regelen er ikkje tatt inn i sjølova.
2.2 SAR-konvensjonen
Den internasjonale konvensjonen om ettersøking og redning til sjøs, 1979, vart ratifisert av Noreg 9. desember 1981. Konvensjonen, som rettar seg mest mot styresmaktene, etablerer eit internasjonalt system for organisering av redningstenesta til sjøs, utan omsyn til kor ei ulukke skjer. Framlegget i proposisjonen her gjeld konvensjonen artikkel 2.1.1, som i dag lyder:
«2.1.1 Parties shall, as they are able to do so individually or in cooperation with other States and, as appropriate, with the Organization, participate in the development of search and rescue services to ensure that assistance is rendered to any person in distress at sea. On receiving information that any person is, or appears to be, in distress at sea, the responsible authorities of a Party shall take urgent steps to ensure that the necessary assistance is provided.»
Denne regelen, som gjeld pliktene til styresmaktene, er ikkje teken inn i sjølova.