3 Unntak frå straffeansvaret for offentleg framsyning av grove valdsskildringar
3.1 Gjeldande rett
Straffelova § 382 lyder i dag slik:
«§ 382. Med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som utgir eller frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre film, videogram eller lignende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.
Det samme gjelder den som gjør slik bruk av grove voldsskildringer ved offentlig framvisning, herunder i fjernsynssending eller i formidling av slik sending her i riket. Straffansvaret omfatter likevel ikke den som bare har deltatt i den tekniske virksomhet i tilknytning til sendingen eller formidlingen.
Medvirkning straffes på samme måte. Uaktsomhet straffes likt med forsett.
Paragrafen gjelder ikke for film og videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til framvisning eller omsetning i næring.»
Føresegna råkar all offentleg framsyning av film, videogram eller liknande der det med sikte på underhaldning er gjort utilbørleg bruk av grove valdsskildringar, utan omsyn til om framsyninga skjer i næring eller ikkje. Det er ikkje berre valdsskildringar i film og videogram som er omfatta av føresegna. Også slike skildringar i liknande medium, til dømes i dataspel, er omfatta.
Straffelova § 382 fjerde ledd gjer unntak for framsyning eller omsetting i næring dersom Statens filmtilsyn ved førehandskontroll har godkjent filmen, jf. filmlova § 4, jf. § 1. Etter filmlova § 4 andre ledd skal ikkje Statens filmtilsyn godkjenne for framsyning i næring bilete som tilsynet meiner strir mot straffelova § 382.
For privat framsyning gjeld det ingen grenser med omsyn til kva slags valdsskildringar som er tillate. Etter straffelova § 382 første ledd er det forbode å gje ut eller by fram for sal eller utleige eller på annan måte søkje å spreie film, videogram eller liknande der det med sikte på underhaldning er gjort utilbørleg bruk av grove valdsskildringar. Dette inneber at slike filmar i første rekke vert tilgjengelege for privat framsyning gjennom privat import, Internett, satellittkanalar m.v. Desse formene for utbreiing vert berre råka av straffelova § 382 når distributøren er underlagt norsk jurisdiksjon.
3.2 Framlegget i høyringsbrevet
I høyringsframlegget gjekk departementet inn for eit tillegg i straffelova § 382 som gjorde det klårt at straffeansvaret ikkje omfatta offentleg framsyning av film og videogram dersom tre kumulative vilkår var oppfylt. Departementet uttalte i høyringsnotatet (side 3-5):
«Departementet mener Stortingets anmodningsvedtak best kan etterkommes ved en tilføyelse i straffeloven § 382 om at straffansvaret ikke omfatter offentlig fremvisning av film og videogram dersom følgende tre kumulative vilkår er oppfylt:
Visningen skjer ikke i næring,
filmen eller videogrammet blir ikke vist til noen under 18 år, og
visningen skjer i lokaler der den ansvarlige kan kontrollere at ingen under 18 år er til stede.
Kriteriet «i næring» skal forstås på samme måte som det tilsvarende kriteriet i film- og videogramloven, jf. blant annet film- og videogramloven §§ 1 og 4.
Fremvisning i næring foreligger når virksomheten som står bak fremvisningen har et økonomisk formål. I denne sammenheng er det ikke avgjørende om virksomheten går med overskudd eller ikke. Fremvisninger behøver heller ikke å være et vesentlig moment ved virksomheten; det er tilstrekkelig at fremvisningen skjer i forbindelse med næringsvirksomhet.
Vanlig kinofremvisning i regi av kommunale eller private kinematografer må anses som næringsvirksomhet, og vil således ikke omfattes av unntaket. Det samme vil vanligvis gjelde fremvisninger i forretninger, restauranter, puber og barer mv. Fremvisning i undervisningssammenheng, på politiske møter og lignende vil derimot omfattes av unntaket. Også fremvisninger i regi av filmklubber faller innunder unntaket såfremt klubbene drives ut fra ideelle formål.
Det er viktig å merke seg at unntaket bare gjelder film- og videogram. De hensyn som taler for unntaksregelen, synes ikke å gjøre seg gjeldende for visuelle voldsskildringer i andre medier. Det innebærer at f.eks. dataspill ikke er omfattet av unntaket. Forbudene mot bl.a. utgivelse, salg, utleie og offentlig fremvisning av dataspill mv. der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer, vil bestå urørt.
Det andre vilkåret - at slike filmer bare kan vises til personer over 18 år - er påkrevet for å beholde en sammenheng i regelverket, jf. de aldersgrenser Statens filmtilsyn skal fastsette i medhold av film- og videogramloven. Det er dessuten vanskelig å se at de hensyn som begrunner unntaket, jf. under i punkt 3.3, strekker seg til visning av grov underholdningsvold til mindreårige. Det kan her også vises til Ytringsfrihetskommisjonens innstilling (NOU 1999: 27 s. 161) der det uttales «at det skal foreligge meget gode grunner for å nekte voksne over 18 år ... tilgang til ytringer. Slike prinsipielle betraktninger gjør seg i langt mindre grad gjeldende overfor et umyndig publikum - den konsumentgruppen som også antas å være mest utsatt for skadelig påvirkning».
Av det tredje vilkåret følger at f.eks. kringkastingssendinger ikke vil være omfattet av unntaket, fordi den ansvarlige kringkaster ikke kan kontrollere hvem som får se filmen der kringkastingssignalene mottas. Unntaket vil heller ikke omfatte «visning» på internett, f.eks. ved at noen legger ut slike filmer på en hjemmeside for fri benyttelse. Den ansvarlige har da like liten mulighet som en kringkaster til å kontrollere hvem som er i lokalet der filmen blir sett. Heller ikke annen elektronisk distribusjon fra den ansvarlige for visningen til seerne vil i være mulig. Dette stiller seg imidlertid annerledes dersom den aktuelle filmen distribueres elektronisk til den som er ansvarlig for selve visningen i et lokale der man kan kontrollere hvem som får adgang, jf. den distribusjonen som finner sted ved digitale kinoer.
Det tredje vilkåret, som i praksis vil føre til at visningene foregår i et lokale med flere personer til stede samtidig og med noen som er ansvarlig for visningen, vil bidra til at visningene oppfyller sin funksjon som grunnlag for kritikk og debatt ... .
Departementets forslaget innebærer at det for film- og videogramfremvisninger som omfattes av unntaksbestemmelsen, ikke vil gjelde noen grenser for hvilke voldsskildringer som lovlig kan vises. I filmklubber etc. vil man altså etter en eventuell lovendring kunne vise filmer for personer over 18 år der man i underholdningsøyemed gjør utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Dette tilsvarer det som allerede gjelder med hensyn til privat fremvisning.
Det må også understrekes at forslaget ikke berører pornografilovgivningen. Offentlig fremvisning av filmer og videogram med pornografisk innhold rammes av straffeloven § 204 første ledd bokstav e, uavhengig av om fremvisningen skjer i næring eller ikke, og det foreslås ingen endringer på dette området. Det særlige unntaket for filmklubber etc. som her foreslås vil derfor bare gi større rett til visning av grov vold, ikke større rett til visning av pornografi.»
I tillegg til å opne opp for offentleg framsyning når dei tre kumulative vilkåra er oppfylt, fremja departementet i høyringsbrevet forslag om legalisering av sal, utleige og distribusjon av film og videogram for slik visning. Departementet uttalte i høyringsbrevet (side 5):
«Uten en slik regel vil filmklubber etc. kunne få problemer med å skaffe seg de aktuelle filmene fra norske distributører og importører, fordi utleie etc. fra deres side vil rammes av § 382 første ledd. De som er interessert i slike filmer kan alternativt importere disse selv, men det vil i de fleste tilfeller bli langt dyrere og for mange ideelle foreninger derfor umulig.»
Dei to framlegga vart i høyringsbrevet grunngjeve slik (side 5 og 6):
«Forslaget vil innebære en utvidelse av informasjonsfriheten for personer over 18 år. Personer som er opptatt av film som kunstform og uttrykksform - herunder de grove voldsskildringer som finnes - vil dessuten få en mulighet til å se de aktuelle filmene sammen med andre, og dermed få et bedre grunnlag for å utøve kritikk og holde faglige debatter. Selv om Statens filmtilsyn svært sjelden totalforbyr filmer for visning i næring på grunn av voldsskildringer, synes det å være et behov for en ordning som gjør det mulig å vise de få filmene som ikke slipper gjennom. Uten en slik mulighet kan det være vanskelig å få en realistisk debatt om filmtilsynets myndighetsutøvelse, ut fra antakelsen om at man vanskelig kan diskutere berettigelsen av å forby filmer man ikke har sett.
Det er videre et faktum at grove filmatiske voldsskildringer er tilgjengelig for mange, gjennom privat import, internett, satellittkanaler mv, alt sammen utbredelsemåter som ikke rammes av straffeloven § 382 når distributøren ikke er underlagt norsk jurisdiksjon. Eksistensen av slike privat tilgjengelige voldsskildringer er i seg selv et argument for at man trenger fora for å debattere filmvold, og at disse best kan etableres om man innenfor snevre rammer gir noen anledning til offentlig visning av de aktuelle voldsfilmene.
Ved det klare kravet om at visningen ikke kan skje i næring, sikrer man seg mot at visning av grov underholdningsvold blir økonomisk motivert. Det kan ikke utelukkes at enkelte filmklubber kan komme til å se en medlemsgevinst i å sette opp mange ellers forbudte voldsfilm. Skulle dette vise seg å bli et problem i praksis, gjennom at hovedregelen i § 382 undergraves, får man eventuelt vurdere det unntaket som nå foreslås på nytt.
Et argument mot departementets forslag - og dermed også Stortingets anmodningsvedtak - kan være at forslaget bidrar til å opprettholde og forsterke det gamle skillet mellom «kunsten for de få» og «kunsten for de mange», jf. Ytringsfrihetskommisjonens merknader om dette i NOU 1999: 27 s. 62. Det kan anføres at realiteten i forslaget er at en liten intellektuell elite vil få ubegrenset adgang til å se voldsfilm - under dekke av at de evner å holde en kritisk distanse - mens det jevne kinopublikum fortsatt nektes tilgang til slike skildringer, ut fra den antakelse at de mangler elitens kritiske sans.»
3.3 Høyringsinstansane sitt syn
Høyringsinstansane er delte i synet på framlegget i høyringsbrevet.
Eit fleirtal av instansane stør i det vesentlege framlegget. Dette gjeld Regjeringsadvokaten, Allmennkringkastingsrådet, Institutt for kunst- og medievitskap, NTNU, Kommunale kinomatografers landsforbund, Kommunenes filmcentral A/S, Norsk filmklubbforbund, Norsk medieforskarlag, Norske filmbyråers forening og Statens filmtilsyn.
Fleire av desse viser til grunngjevinga i høyringsbrevet om at ei slik lovendring vil utvide informasjonsfridomen. Institutt for kunst- og medievitskap, NTNU, seier til dømes:
«Vi imøteser en slik utvidelse av informasjonsfriheten også for bildemediene og vil særlig legge vekt på verdien av slike visninger i regi av klubbene i Norsk Filmklubbforbund. Endringen er dessuten i tråd med Ytringsfrihetskommisjonens innstilling og Kulturkomiteens flertall.»
Fleire av dei instansane som stør framlegget, reiser spørsmål om ikkje unntaket bør vere meir omfattande. Det vert m.a. peika på at utvida informasjonsfridom også bør gjelde framstillingar av seksualitet. Det vert òg stilt spørsmål ved om det er føremålstenleg å halde dataspel og videospel utanfor lovendringa.
Norsk filmklubbforbund peiker på at mange av medlemmane deira er ungdom frå 15 år og oppover, og at ein difor ynskjer ei lågare aldersgrense enn 18 år.
Vidare er fleire av dei høyringsinstansane som stør lovframlegget, opptekne av å tilbakevise synspunktet i høringsnotatet om at framlegget kan vere med på å forsterke det skiljet som finst mellom kunsten for dei få og kunsten for dei mange. Kommunale kinomatografers landsforbund uttaler t.d.:
«Når det gjelder det argument mot forslaget som departementet selv anfører i høringsnotatet om at forslaget kan bidra til å opprettholde og forsterke det gamle skillet mellom «kunsten for de få» og «kunsten for de mange», anser vi ikke dette som særlig reelt i og med at medlemskap i filmklubber er åpent for alle. Det skille som eventuelt vil kunne sies å forsterkes går heller på forskjell mellom urbane strøk med eksisterende filmklubbtilbud og landet for øvrig uten et slikt tilbud. Men vi vurderer heller ikke dette argumentet som betydningsfullt i forhold til forslaget.»
Statens filmtilsyn er einaste høyringsinstans blant dei som i hovudsak stør framlegget, som samtidig eksplisitt går imot den delen av framlegget som gjeld utvida rett til å distribuere film for slik framsyning. Statens filmtilsyn uttaler:
«Et slikt system kan ha en uheldige konsekvens: nemlig at man får et helt legalt marked for omsetning (hovedsakelig salg) av videoer med ekstreme, forbudte voldsskildringer som ellers er forbudt å omsette eller vise til publikum; film som bl.a. ikke er - eller ville blitt - godkjent av Statens filmtilsyn etter filmloven: En videohandler i Norge som for eksempel selv driver import av VHS/DVD og selger disse på postordre via Internett, vil helt lovlig kunne selge umerket og ellers forbudt film til privatmarkedet, under forutsetning av at dette kun er beregnet på offentlig visning. Det stilles i loven (eller høringsnotatet) ingen krav til kjøper eller selger av slike filmer, for eksempel at de kun skal omsettes til filmklubber eller ikke kan omsettes til privatkunder.»
Eit mindretal av høyringsinstansane går imot framlegget i høyringsbrevet. Dette gjeld Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembete, Hammerfest kommune, Kristeleg kringkastingskontor, Oslo kommune og Videobransjens felleskontor. Fleire av disse viser til at valdsskildringar i biletmedia kan ha ei uheldig signal- og påverkingseffekt. Oslo kommune uttaler t.d.:
«Fremveksten av de ekstreme voldsmiljøene i Oslo kommune og landet for øvrig er voksende og representerer et stort og økende problem i samfunnet. En liberalisering av lovgivningen vil gi en uheldig signaleffekt i forhold til aksept av vold i underholdningsøyemed.»
Nokre av dei høyringsinstansane som går imot framlegget, har òg kritiske merknader til sjølve utforminga av unntaket. Desse knyter seg dels til at unntaket er for vidtgåande og dels til at vilkåra som er oppstilt, vil vere vanskelege å handheve. Oslo statsadvokatembete, med støtte frå Riksadvokaten, uttaler t.d.:
«I forslaget til ny straffelov § 382 annet ledd b foreslår departementet at det gjøres unntak fra straffansvar for offentlig fremvisning av enhver film eller videogram som i underholdningsøyemed gjør utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Etter vår mening er unntaket altfor omfattende. Unntaket bør begrenses til filmer som er forelagt Statens filmtilsyn for kontroll. Utilbørlig grove voldsunderholdningsfilmer som ikke fremmes for kontroll har som hovedregel lite med kunst og kultur å gjøre.»
Oslo statsadvokatembete, med støtte frå Riksadvokaten, er også negativ til at framlegget ikkje er avgrensa til berre å gjelde filmklubbar:
«Vi kan ikke se at en unntaksregel som tillater fremvisning begrenset til filmklubber er uheldig av prinsipielle grunner. Vi antar at enhver med særlig interesse for film eller videogrammer fritt kan melde seg inn i en eller flere slike klubber. Unntaket vil derfor ikke være diskriminerende. Et slikt unntak vil dessuten føre til langt bedre kontroll med hvem som får se filmene.»
Om uroa for at det kan bli vanskeleg å føre effektiv kontroll med at unntaket ikkje vert misbrukt, seier Videobransjens felleskontor m.a.:
«Vi vil også understreke at det er viktig at det ikke skjer utglidninger i forhold til dette med aldersgrensen. Videobransjen har i flere år vært bevisst på og har brukt store ressurser på å rydde opp i markedet for å unngå at barn og ungdom skal få tilgang til bildemateriale som kan være skadelig for dem.»
Med omsyn til den delen av framlegget som gjeld utvida rett til distribusjon av film med grove valdsskildringar, gjer Oslo statsadvokatembete, med støtte frå Riksadvokaten, gjeldande at dette vil føre til auka risiko for at barn og unge under 18 år får tilgang til slik voldsfilm:
«Vårt viktigste argument mot endringsforslaget er likevel at det må anses umulig å kontrollere at barn og unge under 18 år ikke får adgang til slike filmer eller videogrammer. Når filmene/videogrammene fritt kan selges, leies ut eller på annen måte distribueres, kan de ikke beslaglegges hos forhandler som tjener penger på virksomheten. De kan heller ikke beslaglegges hos kjøper/leier som hevder å ha anskaffet dem for lovlig fremvisning. Det leder til at voldsfilmer kommer i omløp. Det sier seg selv at det da vil være umulig å kontrollere hvem som får se dem privat eller i grupper, herunder om de blir sett av barn eller unge under 18 år. Straffebestemmelser med ukontrollerbare unntaksregler er generelt sett svært uheldig. I dette tilfellet dreier det seg om ukontrollerbare unntaksregler som vil kunne lede til fri flyt av utilbørlig grove voldsfilmer og videogrammer. Det synes vi det er all grunn til å advare mot.»
Fleire av dei andre høyringsinstansane som går imot framlegget, peiker også på at det vil bli vanskeleg å kontrollere at distribusjonen finn stad innafor lovas rammer.
3.4 Departementet si vurdering
Departementet held fast ved framlegget i høyringsnotatet om å gjere unntak frå straffeansvaret i straffelova § 382 for offentleg framsyning av elles ulovleg voldsfilm utanfor næring, når nærare fastsette vilkår er oppfylt. Unntaket legg til rette for at bruken av valdsskildringar i film i større grad enn tidlegare kan bli emne for debatt i uavhengige kritikk- og debattfora. Lovframlegget inneber på det viset ei utviding av informasjonsfridomen til personar over 18 år. Unntaket vil ha eit svært avgrensa nedslagsfelt, og departementet kan difor ikkje sjå at det har ei uheldig signaleffekt. Ei meir omfattande grunngjeving for framlegget finst i høyringsbrevet, sjå punkt 3.2.
For å kome enkelte innvendingar framsett i høyringsrunden i møte, vil departementet føreslå at unntaket vert gjort avhengig av at det er sendt melding til det lokale politiet. Dette inneber at unntaket frå forbodet mot offentleg framsyning berre vil gjelde der desse fire kumulative vilkåra er oppfylte:
Framsyninga må ikkje skje i næring.
Personar under 18 år må ikkje vere til stades under framsyninga.
Framsyninga kan berre finne stad i lokalar der den ansvarlege kan kontrollere at ingen under 18 år er til stades.
Det må før framsyning vere sendt melding til det lokale politiet.
Ei slik melding skal innehalde informasjon om kor og når framsyninga vil finne stad og om kven (ein eller fleire) som står ansvarleg for framsyninga.
Det er etter departementet sitt syn ynskjeleg at føresegna vert slik utforma at styresmaktene får kunnskap om det faktiske omfanget av framsyningar med heimel i unntaket, og at politiet får ein reell sjanse til å undersøkje om framsyningane skjer på lovleg måte. Det vil ein oppnå med eit vilkår om at det før framsyning skal sendast melding til politiet.
Departementet vil framheve at meldinga ikkje inneber at det vert gitt eller skal gjevast nokon førehandsgodkjenning frå politiet si side (løyve). Tilsynet med at vilkåra i straffelova § 382 vert respektert vil skje ved etterfølgjande kontrollar og stikkprøver. Dette er likt med ordninga for omsetting av videogram. Her finst ei liknande registreringsordning, og kontrollen med at vilkåra i filmlova vert haldne, skjer i etterkant.
Det er mogleg å tenkje seg at ei slik rein meldingsordning som tilrådd her, kan administrerast av Statens filmtilsyn. Mot dette kjem at Statens filmtilsyn ikkje er innretta med sikte på gransking eller kontroll ute i felten. Departementet har difor kome til at det er mest føremålstenleg at meldinga går til det lokale politiet, også fordi det vil vere politiet som eventuelt må gjennomføre den etterfølgjande kontrollen med at framsyninga fann stad i samsvar med vilkåra i unntaket.
Når det gjeld det nærare innhaldet i dei tre andre kumulative vilkåra i framlegget, viser departementet til det som vart sagt i høyringsbrevet, sjå punkt 3.2.
Departementet held fast ved at unntaket skal omfatte alle ikkje-kommersielle offentlege framsyningar, medrekna framsyningar som ledd i undervisning, på politiske debattmøte, i filmklubbar med ideelle formål m.v. Departementet meiner det er prinsipielt vanskeleg å innføre eit unntak som berre skal gjelde for ei gruppe, i dette høve Norsk filmklubbforbund. Også andre enn medlemmar av filmklubbar bør kunne arrangere offentleg framsyning av voldsfilm der dette er naturleg som ledd i ein film- og samfunnsdebatt. Ein kan her t.d. tenkje seg at det kjem opp ein offentleg debatt om ein film som er tilgjengeleg på Internett. Då må lovendringa vere utforma slik at også politiske parti, foreldreforeiningar m.m. kan invitere til debattmøte om valdsskildringane, og i samband med dette kunne syne filmen eller dei aktuelle voldsscenene.
Departementet held også fast ved at unntaket skal gjelde voldsfilmar generelt og ikkje berre filmar som Statens filmtilsyn har nekta å godkjenne for offentleg framsyning. Statens filmtilsyn får seg svært sjeldan førelagt filmar som vert totalforbodne på grunn av ulovlege valdsskildringar. Førehandskontrollen etter filmlova gjeld dessutan berre for film som skal synast fram i næring, og filmklubbar og andre filminteresserte kan ikkje sende inn filmar for førehandskontroll. Dermed vil dei òg ha svært avgrensa høve til sjølve å påverke kva slags filmar som kan synast fram med heimel i unntaket.
I høyringsnotatet vart det presisert at framlegget berre skal gjelder valdsskildringar (straffelova § 382), og at det ikkje rører ved forbodet i straffelova § 204 første ledd bokstav e mot offentleg framsyning av film med pornografisk innhald. Forbodet i straffelova § 204 gjeld uavhengig av om framsyninga skjer som ledd i næring eller ikkje. Heller ikkje på dette punktet har departementet gjort endringar med omsyn til framlegget i høyringsbrevet. Oppmodingsvedtaket i Stortinget gjeld berre straffelova § 382. Straffelova § 204 første ledd bokstav e fekk si noverande utforming ved lov 11. august 2000 nr. 76. Føresegna er dermed vurdert av Stortinget for kort tid sidan og i tid etter at oppmodingsvedtaket vart fatta. På bakgrunn av dette har ikkje departementet i denne proposisjonen funne grunn til å gjere framlegg om endringar som kan redusere omfanget av forbodet i straffelova § 204 første ledd bokstav e.
Departementet er framleis av den oppfatning at unntaket berre skal gjelde film og videogram. Dette inneber at forbodet i straffelova § 382 mot offentleg framsyning av dataspel m.m. der ein med sikte på underhaldning har gjort utilbørleg bruk av grove valdsskildringar, vil gjelde som tidlegare. Dei omsyn som taler for det unntaket som det blir gjort framlegg om her, gjer seg ikkje like sterkt gjeldande for visuelle valdsskildringar i andre media enn film. Oppmodingsvedtaket omfatta dessutan ikkje dataspel m.v.
På eit sentralt punkt er det avvik mellom framlegget i proposisjonen her og det som vart lagt fram i høyringsbrevet. Departementet går bort frå den delen av framlegget som gjaldt utvida rett til sal, utleige og distribusjon av film og videogram med sikte på slik framsyning som er omfatta av unntaket. I høyringsbrevet vart denne delen av framlegget grunngjeve med at filmklubbane m.m. utan ein slik regel ville få problem med å skaffe seg dei aktuelle filmane frå norske distributørar og importørar, fordi utleige m.m. frå deira side ville bli råka av straffelova § 382 første ledd.
Fleire av høyringsinstansane har gått sterkt imot framlegget på dette punktet. Kort kan innvendingane oppsummerast: Om ein opnar ein legal marknad for distribusjon av slik film til særlege grupper, vil det vere stor fare for at det også vil finne stad distribusjon av same type film til privatmarknaden. For distributørane vil det vere svært vanskeleg å kontrollere at filmane som vert omsett, berre vert nytta innafor rammene for unntaket. Det vil vidare vere svært vanskeleg for kontrollørane å føre tilsyn med at distributørane held seg innafor lova, og ikkje i tillegg distribuerer filmane til privatmarknaden.
Departementet finn desse innvendingane tunge og avgjerande.
Statens filmtilsyn gjer framlegg om ei løysing der det berre vert opna for utleige, og ikkje for sal, til bruk for slike framsyningar. Oslo statsadvokatembeter har tankar om ei føresegn der filmklubbane berre kan syne filmar «etter tidsbegrenset utlån fra og på de vilkår som fastsettes av Statens filmkontroll, herunder ... at filmene ikke kopieres eller på annen måte gjøres tilgjengelig for andre.»
Departementet kan ikkje heilt sjå at kontrollproblema vert særleg mindre sjølv om retten til distribusjon vert avgrensa til berre å gjelde utleige. Denne løysinga er difor neppe eit reelt alternativ. Framlegget frå statsadvokatane i Oslo vil medføre at Statens filmtilsyn får til oppgåve å distribuere film til bruk for denne typen framsyningar. Filmtilsynet er i dag eit offentleg kontrollorgan som ikkje har slike distribusjonsoppgåver. Departementet ser det som uaktuelt å leggje slike oppgåver til tilsynet, og ser derfor heller ikkje dette framlegget som aktuelt.
Departementet ser ikkje nokon god løysing på problemet og har blitt ståande ved at det ikkje bør opnast opp for sal, utleige m.v. av filmar til bruk for framsyning under unntaket. Straffeansvaret i straffelova § 382 første ledd vil halde fram som tidligare. Dette inneber at ein går attende til rettstilstanden frå perioden 1988 til 1998. Då var det ingen grenser for kva slags valdsskildringar ein kunne syne fram offentleg, så lenge framsyninga ikkje skjedde i næring. Samstundes gjaldt forbodet i straffelova § 382 mot omsetting av filmar der ein med sikte på underhaldning gjorde utilbørleg bruk av grove valdsskildringar.
At straffeansvaret i straffelova § 382 første ledd vert ståande, inneber at dei aktuelle filmane må hentast frå utlandet. Det vil kunne innebere at det i mange tilfelle kan verte praktisk vanskeleg å skaffe filmane, og det kan verte dyrare enn om ein kunne få filmen frå ein norsk distributør. Det er ein relativ kostnad ein ikkje kan kome unna om ein av dei årsakene det er vist til her, ynskjer å unngå dei farane som er knytte til å legalisere innanlandsk distribusjon av slik film.