5 Merknader til de enkelte bestemmelser

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

I første ledd angis lovens saklige virkeområde. Loven gjelder markedsføring og salg av varer eller tjenester fra en part som opptrer i næringsvirksomhettil forbrukere, ved «fjernsalg» eller «salg utenfor fast utsalgssted». Loven regulerer bare visse aspekter ved markedsføringen og avtalene som inngås ved disse salgsformene. Alminnelige regler, som f.eks. kjøpslovens regler om reklamasjonsrett ved mangler og markedsføringslovens regler om at markedsføringen ikke skal være urimelig eller villedende, vil gjelde i tillegg.

Loven omfatter salg av både varer og tjenester. Begrepet «salg» knyttes vanligvis ikke til avtaler om ytelse av tjenester, men departementet har funnet det hensiktsmessig å benytte begrepet i loven her. I norsk rett finnes det ingen generell definisjon av hva som skal forstås med begrepet tjenester. I Ot.prp. nr. 29 (1988-89) om lov om håndverkertjenester mm for forbrukere er det imidlertid uttalt:

«Tjenesteytelser kan noe upresist avgrenses negativt som ytelser som hverken består i penger, ting, fast eiendom eller arbeid i ansettelsesforhold. Enkelte former for pengeytelser som banklån og forsikring regnes også som tjenester.»

Denne beskrivelsen, som det også ble vist til i forbindelse med at gjeldende angrefristlov ble utvidet til å omfatte tjenester, gir et godt utgangspunkt for avgrensningen.

Det har vært reist spørsmål om hvordan en del ytelser skal klassifiseres. Det gjelder særlig avtaler om levering av vann, strøm, fjernsynssignaler, internettaksess, telefonsignaler, dataoverføringer og andre digitale ytelser. På bakgrunn av at det er lovens regler om tjenester som er mest anvendelige og passer best for ytelsene som er nevnt, skal de anses som tjenester etter loven her. Det samme vil gjelde for ytelser som det er naturlig å sammenligne med disse. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.3.

Også i andre tilfeller kan grensen mot tjenester være vanskelig å trekke. Det kan særlig oppstå tvil ved en del kombinerte avtaler, hvor forbrukeren både kjøper en vare og skal ha et arbeid utført. Det må her legges vekt på hva som er tyngdepunktet i avtalen. Det økonomiske tyngdepunktet vil som hovedregel være avgjørende. Dersom man kjøper en vaskemaskin, vil normalt installasjonen være inkludert i prisen, og avtalen vil være en ren kjøpsavtale. Kjøp av kjøkkenseksjoner vil som regel også måtte regnes som kjøp av vare, selv om man må betale noe for monteringen. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor det økonomiske tyngdepunktet ligger på varen, men hvor det likevel er naturlig å vurdere forholdet som tjeneste, f.eks. ved reparasjon av en bilmotor. Det kan være nødvendig med en kostbar komponent for å få motoren til å fungere igjen, men en fagperson kan relativt raske utføre selve reparasjonen. Selv om utgiftene til komponenten i dette tilfellet er høyere enn arbeidsomkostningene, vil forholdet mest naturlig falle inn under tjenestebegrepet. Tyngdepunktet i handelen ligger i kjøp av fagkunnskap.

Kravene etter loven gjelder for markedsføring og forberedelse med sikte på inngåelse av avtaler som omfattes av loven, og for inngåelse av den enkelte avtale. Dersom en avtale inneholder flere elementer, kan det bli spørsmål om lovens vilkår skal oppfylles flere ganger. I samsvar med direktivet er det imidlertid tilstrekkelig at vilkårene oppfylles i forhold til «hovedavtalen». For finansielle tjenester vil dette for eksempel være avtale om å åpne en bankkonto eller avtale om et kreditt- eller betalingskort. De enkelte transaksjonene som for eksempel innskudd og uttak på bankkontoen, eller enkeltbetalinger med kredittkortet, inngår som et ledd i «hovedavtalen», og er dermed ikke omfattet av angreretten mv. Derimot vil et nytt element som inkluderes i den opprinnelige avtalen, f.eks. avtale om rett til å bruke et elektronisk betalingsinstrument i forhold til en eksisterende bankkonto, ikke være en enkeltstående operasjon som ledd i «hovedavtalen». Dette må regnes som en ny avtale som skal følge reglene med krav om forhåndsinformasjon, skriftlige opplysninger etter avtaleinngåelse, angrerett osv.

Et vilkår for at loven skal komme til anvendelse, er at selgeren eller tjenesteyteren opptrer i næringsvirksomhet. Definisjonen av forbrukerkjøp og forbrukerleie i gjeldende angrefristlov forutsetter at kontraktsparten på selger- eller tjenesteytersiden er yrkesselger eller yrkesutleier, jf. angrefristloven § 2 første ledd. Departementet har imidlertid ikke ment å gjøre noen endring i realiteten når det gjelder hvem som opptrer som profesjonell part. Både den gjeldende angrefristloven og angrerettloven vil bare gjelde når selgeren eller tjenesteyteren har som næringsvei å selge vedkommende slags vare eller tjeneste. Poenget er å skille ut fra lovens virkeområde tilfellene der salg skjer mellom privatpersoner i deres egenskap som sådanne. Et eksempel på dette er at en privatperson kjøper naboens private bruktbil. Begrepet næringsvirksomhet er nærmere omtalt i pkt. 3.2.3.7 i de generelle merknadene.

Bestemmelsen i annet ledd innebærer at bestemmelsene i kapittel 2 og 3 i loven kommer til anvendelse, f.eks. når en privatperson bruker en representant til å stå for hele eller deler av salget, dersom representanten opptrer i næringsvirksomhet. Dette gjelder bl.a. når en privat selger engasjerer en megler eller agent eller annen profesjonell fullmektig eller mellommann. En uformell rådgiver dekkes derimot ikke uten videre, med mindre vedkommende opptrer overfor kjøperen eller har forhandlingsfullmakt e.l. Bruker selgeren for eksempel en advokat, vil det altså være avgjørende hvilken rolle advokaten spiller i forhold til det konkrete salget. Lovens bestemmelser kommer i disse tilfellene til anvendelse på de handlinger som den profesjonelle hjelperen står for. Dette innebærer at en næringsdrivende som for eksempel tar inn antikviteter for salg på messer for privatpersoner, plikter å følge lovens regler om opplysningsplikt osv. I et slikt tilfelle vil det også være den næringsdrivendes plikt å sørge for at avtalevilkårene blir framlagt på foreskreven måte.

Dersom selve salgsavtalen inngås mellom en forbruker og en privatperson, kan imidlertid ikke forbrukeren påberope seg angreretten i forhold til den private selgeren. Næringsdrivende som driver sin virksomhet i strid med loven, vil derimot rammes av sanksjonsbestemmelsene i markedsføringsloven.

Der er privatperson selger en vare eller tjeneste ved hjelp av en kommisjonær, vil kommisjonæren selv være selger, ettersom han eller hun opptrer i eget navn. Dette innebærer at dersom et bilfirma selger forbrukerens bil ved kjøp av ny bil fra firmaet, vil salget, dersom det skjer ved salgsformer som omfattes av loven, reguleres av bestemmelsene i loven.

Spørsmål knyttet til mellommannens stilling er også drøftet under pkt 3.2.3.6, og under omtalen av auksjoner, pkt. 3.11.2 og fast eiendom, pkt. 3.5.3.4.

Bestemmelsen i tredje ledd gjelder lovens stedlige virkeområde. Hovedregelen etter lovene om Svalbard og Jan Mayen er at norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivningen om rettspleien skal gjelde når ikke annet er fastsatt. Lovforslaget inneholder både privatrettslige og offentligrettslige bestemmelser. Bestemmelsen vil medføre at loven vil komme til anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Bestemmelsen inneholder også en hjemmel til å gi forskrifter om at hele eller deler av loven ikke skal komme til anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og til å gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.

I hvilken utstrekning loven vil få anvendelse utenfor Norge, eller ved inngåelse av avtaler som har tilknytning til utlandet, f.eks. ved at selgeren har forretningssted i utlandet, avhenger av lovvalgsregler, jf. pkt. 3.19.2.3.

Til § 2 Unntak fra lovens virkeområde

Bestemmelsen inneholder en del unntak fra lovens virkeområde. Begrunnelsen for unntakene varierer, og er kommentert nærmere i de generelle merknadene og i de spesielle merknadene nedenfor. Andre lovbestemmelser og ulovfestede prinsipper, kommer imidlertid til anvendelse for disse varene og tjenestene. Dette innebærer for eksempel at selv om avtaler knyttet til fast eiendom, med unntak av leieavtaler, er unntatt fra angrerettloven, vil regler i avhendingsloven, bustadoppføringslova og markedsføringsloven komme til anvendelse, og i stor grad regulere opplysningsplikt og innholdet i avtalen.

Etter bokstav a unntas salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler fra loven. Slikt salg vil vanligvis ikke oppfattes som fjernsalg, men det foreslås likevel en uttrykkelig unntaksbestemmelse. Det inngås en avtale med innehaveren av det automatiserte forretningslokalet eller automaten når kjøperen benytter automaten eller salgslokalet, uten at avtalepartene er til stede samtidig. Fjernsalgsdirektivet, som det ellers etter ordlyden kunne omfattes av, inneholder derfor et eksplisitt unntak for slikt salg. Unntaket er begrunnet i at det er upraktisk at loven kommer til anvendelse på slike avtaler, og at det normalt er kurante produkter det er aktuelt å tilby på denne måten. Det presiseres at Internett ikke regnes som et automatisert forretningslokale i denne forbindelse. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.12.

Etter bokstav b er avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted og der samlet kontraktssum, inkludert frakt- og tilleggskostnader er under kr 300, unntatt fra loven. Der forbrukeren kjøper flere ting som hver for seg koster mindre enn kr 300, men der den samlede avtalen er over dette beløpet, gjelder loven. Dette innebærer at forbrukeren i disse tilfellene har angrerett, også selv om han eller hun bare ønsker å angre på ett eller flere produkter som hver for seg koster under kr 300. Dette gjelder imidlertid ikke dersom det er produkter som utgjør en bruksmessig enhet, selv om de er priset separat. Det foreslås ikke noe unntak for småkjøp ved fjernsalg, dels fordi det er et større behov for at loven gjelder, men også fordi fjernsalgsdirektivet ikke gir adgang til slikt unntak.

Kontraktssummen er totalbeløpet som knytter seg til den konkrete avtalen, uansett om dette betales samlet eller ved avdrag, og enten det betales direkte til selgeren eller til andre, f.eks. til posten ved postoppkrav. Forbrukerens kostnader i forbindelse med betaling, f.eks. gebyr for girering av beløpet til selgeren, holdes imidlertid utenfor. Unntaket er i samsvar med det som gjelder for salg utenfor fast utsalgssted etter dagens angrefristlov, og den adgangen det er til å fastsette en beløpsgrense etter dørsalgsdirektivet. For øvrig vises det til de generelle merknadene under pkt. 3.7.

Bokstav c unntar de fleste former for auksjonssalg fra loven. Etter bestemmelsen vil de mer tradisjonelle auksjoner, dvs. salg av brukte ting og kunst ved auksjoner som avholdes i et lokale der de fleste av budgiverne er til stede rent fysisk, være unntatt. Unntaket omfatter også slike auksjoner selv om det tilrettelegges for mottakelse av bud per telefon, telefaks e.l., så lenge auksjonen er basert på at en vesentlig del av budgiverne er tilstede i auksjonslokalet, enten selv eller ved fullmektig.

Lovens bestemmelser vil derimot få anvendelse på visse former for auksjonssalg der det er lagt opp til at budgivningen utelukkende skal skje ved fjernkommunikasjon, dvs. uten at kjøperne og selgeren er til stede samtidig, jf. annet punktum. Eksempler på slike auksjonsformer er auksjoner via radio eller TV der budgivningen skjer per telefon. Praktisk er også auksjoner på Internett.

På grunn av de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende ved auksjonssalg, gjelder loven heller ikke i disse tilfellene når det som selges enten er brukte varer, eller særskilt tilvirkede gjenstander. Det er her tale om individuelt bestemte ting, dvs. at selgeren kan bare oppfylle avtalen ved å levere en bestemt gjenstand som ikke er lik noen annen. En signert fotball som auksjoneres bort som ledd i en TV-aksjon, vil det således ikke være angrerett på, selv om det utelukkende er lagt opp til at budene skal ringes inn. Uansett om fotballen er ny eller brukt, vil signaturen gjøre at den skiller seg fra alle andre fotballer, og den må derfor anses som særskilt tilvirket. Kunstgjenstander som det bare er ett eksemplar av, vil også være å anse som særskilt tilvirkede etter denne bestemmelsen.

Loven vil på den annen side komme til anvendelse når det som selges er ubrukte, masseproduserte varer. Slikt salg likestilles derved med ordinært postordresalg. Det dreier seg her om ting som er bestemt etter sin art, i motsetning til ting som er individuelt bestemt. Selgeren kan oppfylle avtalen ved å levere en hvilken som helst vare som har de samme egenskaper som det som er bestilt. Eksempelvis vil det være angrerett på opptrykk av et bestemt maleri som selges som plakater gjennom budgivning på Internett. Loven vil også gjelde når det på samme vis legges inn bud på en bestemt mengde eller andel av et vareparti som består av like deler av ubrukte varer. Kjøperen får for eksempel tilslag på et bud som gjelder halvparten av et vareparti på 50 plakater.

Av tredje punktum framgår det at auksjoner som er ledd i salgsutflukter omfattes av loven, også selv om det som selges er brukte varer eller særskilt tilvirkede gjenstander.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.11.

Bokstav dunntar avtaler om salg og oppførelse av fast eiendom fra loven. Unntaket omfatter ikke bare salg av selveierboliger, gårdsbruk o.l., men også salg av andeler i borettslag o.l. Det er nå tatt inn en presisering i lovteksten om at unntaket omfatter salg av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett til bolig.

Videre unntas avtaler som gjelder rettigheter i fast eiendom, bortsett fra leie. Grensen mellom utleie i næringsvirksomhet og rent privat utleie er drøftet under pkt. 3.5.3.3 i de generelle merknadene. Spørsmål rundt bruk av megler er drøftet under pkt 3.5.3.4 i de generelle merknadene.

Unntaket fra angreretten etter § 19 første ledd bokstav b for visse reservasjonstjenester, omfatter bl.a. innkvarteringstjenester. I enkelte situasjoner kan det være uklart om en står overfor en leieavtale eller en avtale om innkvartering. Grensen må bero på en skjønnsmessig vurdering, der det sentrale vil være avtalens varighet. Kortvarig leie av husrom til fritidsformål vil anses å være innkvartering, og dermed ikke ansett som leie. Således vil kortvarig leie av hotellrom, hytter, hus o.l. uten videre bli ansett for å være en avtale om innkvartering. Det vises også til de generelle merknadene pkt. 3.5.3.2.

For øvrig vises det til de generelle merknadene pkt. 3.5.

Etter bokstav e unntas avtaler som omfattes av tidspartloven. Begrunnelsen for dette er at tidspartloven inneholder regler som gir forbrukerne tilsvarende rettigheter, dvs. krav til forhåndsinformasjon, krav til avtalens form og innhold og angrerett, samt rett til å gå fra visse tilknyttede kredittavtaler.

Etter bokstav f unntas fra loven avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted dersom forbrukeren har tilkalt selgeren eller tjenesteyteren for å inngå den aktuelle avtalen, jf. de generelle merknadene under pkt. 3.2.1.

Etter bokstav gunntas avtaler om finansielle tjenester som inngås ved annet fjernsalg enn telefonsalg fra loven. Loven vil med andre ord bare få anvendelse på avtaler om finansielle tjenester som inngås ved salg utenfor fast utsalgssted og telefonsalg. Med finansielle tjenester menes bl.a. banktjenester, forsikringstjenester og investeringstjenester. Eksempler på banktjenester er avtaler om innskudd, lån, betalingsformidling, valutatjenester og utstedelse og administrasjon av betalingsmidler som for eksempel kredittkort. Av forsikringstjenester kan nevnes de to hovedgruppene skadeforsikring og personforsikring, som reguleres av forsikringsavtaleloven. I tillegg har man de pensjonsforsikringer som omfattes av avtaler om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Disse forsikringsavtalene reguleres av en egen forskrift fastsatt av Finansdepartementet (IPA-forskriften). Finansielle tjenester som er investeringstjenester, vil særlig reguleres av verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven.

Begrunnelsen for at angrerettloven ikke skal gjelde ved avtaler om finansielle tjenester som inngås ved annet fjernsalg enn telefonsalg, er at avtaler om finansielle tjenester utførlig er regulert i annen lovgivning, og at det kan virke uheldig med en dobbeltregulering. Ved de mest pågående og aggressive salgsformene, dvs. de fleste former for salg utenfor fast utsalgssted og telefonsalg, vil likevel angreretten ha en selvstendig betydning og berettigelse. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.13.

Bokstav h unntar avtaler om investeringstjenester. Begrepet er ment å forstås på samme måte som i lov om verdipapirhandel av 19. juni 1997 nr. 79 § 1-2 første ledd. Eksempler på slike investeringstjenester er salg av omsettelige verdipapirer og salg av verdipapirfondsandeler. Begrunnelsen for unntaket er å hindre spekulasjon på tjenesteyterens eller andre andeleieres bekostning. For øvrig vises det til de generelle merknadene, særlig pkt. 3.13.4.3.

Til § 3 Ufravikelighet

Bestemmelsen fastslår at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som gir forbrukeren en dårligere stilling enn det lovens regler innebærer. Dette betyr at loven er ensidig preseptorisk til fordel for forbrukeren. Når bestemmelsen forbyr «vilkår» som er dårligere enn loven, omfatter det ikke bare avtalevilkår, men også sedvanevilkår.

Bestemmelsen hindrer ikke at det avtales og påberopes vilkår som er gunstigere for forbrukeren, f.eks. om en lengre angrefrist, eller at produkter som normalt er unntatt skal omfattes av angreretten.

Forbrukerrådet støtter i sin høringsuttalelse forslaget om at reglene gjøres ufravikelige, og uttaler:

«Etter Forbrukerrådets oppfatning er tvingende regler nødvendig på de områder hvor beskyttelsesbehovet er sterkt. I motsatt fall risikerer man en praksis i strid med lovens intensjon.»

Eforum.no tok i høringsrunden opp spørsmålet om bestemmelsen innebærer at ingen enkeltregel kan fravikes, eller bare at det ikke kan avtales vilkår som samlet sett gir brukeren en dårligere stilling etter loven. Departementet vil understreke at det er de enkelte bestemmelsene som er ufravikelige, og har endret ordlyden i forslaget for at dette skal komme klarere fram.

Tilsvarende regler finnes i gjeldende angrefristlov § 6, fjernsalgsdirektivet artikkel 12 nr. 1 og dørsalgsdirektivet artikkel 6.

Visse avtalevilkår som gjelder verneting og voldgift er regulert i § 4, og visse avtalevilkår som gjelder lovvalg er regulert i § 5.

Til § 4 Avtale om voldgift og verneting

Bestemmelsen i første ledd gjelder voldgiftsklausuler. Klausuler om at tvister skal behandles ved voldgift har ikke vært vanlig i forbrukerforhold, bortsett fra i kontrakter om ferdighus og om forsikring. Verken fjernsalgsdirektivet eller dørsalgsdirektivet har regler om voldgift. Det finnes imidlertid en del bestemmelser i norsk lovgivning som gir forbrukerne beskyttelse mot forhåndsavtale om voldgift. Som eksempler kan nevnes kredittkjøploven § 2 annet ledd, pakkereiseloven § 10-7 annet ledd og bustadoppføringslova § 64 annet ledd.

Betenkelighetene ved å tillate voldgiftsklausuler gjør seg spesielt gjeldende hvor styrkeforholdet mellom partene er ulikt, som nettopp mellom forbrukeren på den ene siden og profesjonelle aktører på den andre siden. Betenkelighetene er knyttet til at voldgiftsbehandling kan bli kostbart. Er det tvil i saken, og det er det gjerne når tvist oppstår, risikerer forbrukeren kostnader på flere tusen kroner. Dette kan være tilfelle selv om en når fram på vesentlige punkt. Derfor bør det forhindres at en forhåndsavtale avskjærer forbrukeren fra å reise sak ved de vanlige domstolene.

Det er sikker praksis for at det i forbrukerforhold er urimelig og i strid med markedsføringsloven § 9a å inngå forhåndsavtale om at eventuelle tvister skal avgjøres ved voldgift. Forbrukeren har ved inngåelse av en slik avtale neppe noen formening om hva voldgift vil innebære. Vedtakelsen av avtalevilkårene skjer ofte ved foreleggelse av en standardkontrakt.

Etter departementets oppfatning er det tilstrekkelig å forby forhåndsavtaler. Når en tvist har oppstått, vil forbrukeren ha bedre forutsetninger for å ta stilling til et forslag om voldgift. Bestemmelsen tilsvarer innholdsmessig forslaget i høringsnotatet, men ordlyden er forenklet.

Det skal bemerkes at selv om det er inngått en gyldig voldgiftsavtale, er dette ikke til hinder for at saken likevel kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget, jf. forbrukertvistloven § 13.

Annet ledd gjelder verneting. Luganokonvensjonen, som gjelder som norsk lov, og tvistemålsloven §§ 17-36 inneholder regler om verneting. I tvistemålsloven § 36 og Luganokonvensjonen avsnitt 6 er det regler om i hvilken utstrekning partene kan vedta (avtale) annet verneting enn det som vil følge av de alminnelige reglene.

I avtaler som forbrukere inngår med næringsdrivende, kan det forekomme at selgeren eller tjenesteyteren inntar klausuler om hvilket verneting som skal gjelde, og som medfører at forbrukeren må anlegge søksmål langt unna sitt bosted. Slike klausuler vil i seg selv kunne anses som urimelige, og dermed rammes av avtaleloven § 36 eller markedsføringsloven § 9a. Departementet foreslår likevel en uttrykkelig regel om at en forbruker ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting, med mindre annet følger av lov.

Lovbestemte verneting, som skal legges til grunn uansett, vil være vernetingene som følger av bestemmelsene i tvistemålsloven og Luganokonvensjonen. Konvensjonen gir i meget begrenset grad adgang til å avtale verneting i forbrukersaker. Men der det er slik adgang må forbrukeren kunne vedta et verneting, selv om det er et annet enn det lovbestemte eller forbrukerens hjemting. Bestemmelsen er endret i forhold til forslaget som var på høring, for å ta høyde for dette.

Bestemmelsen gjelder for tvister om alle forhold som er regulert av loven. Verken fjernsalgs- eller dørsalgsdirektivet har bestemmelser om verneting.

Til § 5 Lovvalg utenfor EØS

Spørsmålet om lovvalg blir aktuelt når avtalen har tilknytning til flere land, f.eks. ved at forbrukeren er bosatt i ett land og selgeren har forretningssted i et annet. Hvilket lands regler som skal legges til grunn reguleres i utgangspunktet dels av ulovfestede prinsipper om internasjonal privatrett, dels av konvensjoner. Det vises i denne forbindelse også til konvensjonen om internasjonal-privatrettslige regler for løsørekjøp, som er ratifisert og innlemmet i norsk rett, jf. lov om lovvalg ved løsørekjøp av 3. april 1964 nr. 1. Etter lovens § 3 står partene fritt til å regulere lovvalget gjennom avtale. Er det ikke gjort noen slik avtale, viser lovens § 4 til selgerens lands rett.

Bestemmelsen i forslaget innebærer en beskyttelse for forbrukeren mot visse lovvalgsklausuler, dvs. avtalevilkår som regulerer hvilket lands rett som skal legges til grunn dersom det oppstår en tvist.

Bestemmelsen tilsvarer fjernsalgsdirektivets artikkel 12 nr. 2, som pålegger medlemslandene å sørge for at lovvalgsklausuler ikke skal frata forbrukeren rettigheter etter direktivet når avtalen har nær tilknytning til EØS-statenes territorium. Det finnes ingen generell regel i norsk rett som tilsvarer direktivets bestemmelse, men i forbindelse med gjennomføring av EU-direktiv om urimelige vilkår i forbrukeravtaler, ble det innført en tilsvarende regel i § 37 i avtaleloven.

Bestemmelsen gjelder generelt for rettsforhold som omfattes av loven. Den gir anvisning på en sammenligning mellom det lands rett som ville komme til anvendelse uten lovvalgsklausulen, og det valgte landets rett. Dersom denne sammenligningen viser at forbrukeren ved lovvalget ville få et dårligere vern sammenlignet med lovens bestemmelser, settes lovvalget til side når det gjelder det aktuelle rettsforholdet. Dermed gjelder i stedet det landets rett som ville komme til anvendelse uten lovvalgsklausulen.

Bestemmelsen gjelder bare for avtaler som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, og bare der det henvises til retten i et land utenfor EØS. Henviser klausulen til anvendelse av retten i et EØS-land, gjelder den uansett. I disse tilfellene vil forbrukeren likevel få den minimumsbeskyttelsen som direktivet foreskriver, idet direktivet gjennomføres i alle EØS-landene. Bevisbyrden for at et annet lands regler gir forbrukeren like god eller bedre beskyttelse, og dermed kan komme til anvendelse, pålegges selgeren.

Forbrukerne er gjennom gjeldende lovverk allerede vernet mot urimelige lovvalgsklausuler. For det første vil lovvalgsklausuler kunne overprøves etter lov om lovvalg ved løsørekjøp § 6, som henviser til den såkalte «ordre public» norm. Denne normen går ut på at man ikke anvender utenlandske rettsregler som virker særlig fremmede eller støtende på vår rettsoppfatning. Klausuler om anvendelse av retten i et land som parten har fjern eller ingen tilknytning til, vil i seg selv videre kunne anses som urimelige og dermed rammes av avtaleloven § 36. Der det ikke anvendes individuelt forhandlede vilkår, men standardvilkår, vil markedsføringsloven § 9a om urimelige avtalevilkår kunne ramme slike lovvalgsklausuler. Bestemmelsen i forslaget innebærer en presisering av det som ville fulgt av de nevnte bestemmelsene.

Utformingen av bestemmelsen er endret etter høringsrunden. Endringen er av teknisk karakter, idet tilsidesettelse av lovvalgsklausuler både etter tidligere forslag og det foreliggende kun vil være aktuelt for forhold som er regulert av loven. Videre er en særskilt regel for kredittavtaler tatt ut av forslaget etter høringsrunden, idet den er unødvendig, da bestemmelsen vil gjelde for alle forhold som omfattes av loven. Det vises for øvrig til pkt. 3.19.2.3 i de generelle merknadene.

Til § 6 Definisjoner

Første ledd inneholder definisjoner av en del sentrale begreper i loven. Annet ledd gir hjemmel for å gi forskrifter om hva som skal anses som fjernkommunikasjon.

I første ledd bokstav a defineres «fjernsalg». For at det skal foreligge fjernsalg må for det første avtalen være forberedt og inngått utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjon. Fjernkommunikasjon er definert i bokstav b, og omfatter kommunikasjon ved bruk av for eksempel telefaks, Internett og telefon. Der kontraktsforhandlinger, bestilling, ordrebekreftelse osv. er skjedd ved fjernkommunikasjon, men selve avtalen inngås ved at partene møtes, foreligger ikke et fjernsalg. Dette kan for eksempel være tilfelle der en framsetter tilbud og gir informasjon om produktene i en katalog som distribueres til forbrukerne i posten, men der en forbruker i stedet for å benytte bestillingskupongen i katalogen møter opp på selgerens utsalgssted og inngår avtalen der. Et annet eksempel på at fjernkommunikasjon brukes bare som et ledd i avtaleslutningen, kan være der forbrukeren har oppsøkt selgeren på dennes utsalgssted og fått opplysninger om varen, men så vil tenke over tilbudet, og deretter ringer til selgeren og foretar bestilling på et senere tidspunkt. Heller ikke dette vil anses som fjernsalg.

For det annet er det et vilkår at selgeren eller tjenesteyteren gjennom markedsføring generelt til forbrukere tilbyr inngåelse av avtaler ved bruk av fjernkommunikasjon. Selgeren kan oppfordre til slik avtaleinngåelse direkte, eller ved at markedsføringen er egnet til å framkalle bestillinger på denne måten. Typisk markedsføring vil være utsendelse av kataloger, med informasjon om produkter og informasjon om ordretelefon eller andre muligheter for bestilling. Et annet eksempel er presentasjon av selgeren og vareutvalget på Internett, kombinert med mulighet for elektronisk bestilling. På den annen side vil tilfeller hvor en næringsdrivende bare foretar annonsering for sin virksomhet eller bestemte ytelser ved bruk av for eksempel fjernsynsreklamer, tekst-TV, hjemmesider på Internett o.l. ikke være omfattet, såframt markedsføringen ikke inneholder en uttrykkelig eller indirekte oppfordring til å inngå avtale ved fjernkommunikasjon.

Det er ikke noe vilkår for at en avtale skal anses som inngått ved fjernsalg at varene eller tjenestene skal sendes til forbrukeren. I praksis vil avtaler om fjernsalg av varer ofte også medføre at selgeren tar på seg å sende eller på annen måte levere varen til forbrukeren. Det samme kan gjelde tjenester som leveres ved fjernkommunikasjon, f.eks. datamaskinprogram som gjøres tilgjengelig for forbrukeren på og lastes ned fra Internett. Skal forbrukeren selv hente varen er det ofte ikke behov for å inngå kjøpsavtale per telefon, idet forbrukeren uansett må møte opp i salgslokalene i forbindelse med avhenting av varen. For tjenester er bildet mer sammensatt, fordi mange tjenesteytelser er av en slik art at de ikke kan sendes eller leveres ved bruk av fjernkommunikasjon, men forutsetter at partene eller deres representanter møtes for at selve avtalen kan gjennomføres. Disse tjenestene ytes dels ved at forbrukeren møter opp hos tjenesteyteren, dels ved at tjenesteyteren oppsøker forbrukeren, og dels ved bruk av fjernkommunikasjon, f.eks. teletjenester. Etter forslaget vil det ikke ha noen betydning for om et salg anses som fjernsalg eller ikke om selgeren skal sende varen eller tjenesten, så lenge avtalen i sin helhet er inngått ved bruk av fjernkommunikasjon.

Det vises for øvrig til omtalen av innholdet i definisjonen og bakgrunnen for den under pkt. 3.2.2 i de generelle merknadene. Definisjonen vil, slik den er utformet i praksis, i store trekk medføre at loven gjelder for de salgsformene som omfattes av gjeldende angrefristlov (telefonsalg, § 1 bokstav b og postordresalg bokstav c) dersom utvidende tolkninger av gjeldende lov legges til grunn. Forslaget er imidlertid utformet generelt og ikke knyttet til bestemt definerte salgsformer, noe som bedre tar høyde for utvikling av nye salgsformer. Definisjonen svarer også i store trekk til den som finnes i fjernsalgsdirektivet artikkel 2 nr. 1.

I bokstav bdefineres begrepet «fjernkommunikasjon». Fjernsalgsdirektivet har i artikkel 2 nr. 4 en definisjon av fjernkommunikasjonsmetode. Departementet kan ikke se noe behov for å definere «metode», og har derfor etter høringsrunden endret forslaget til definisjon av «fjernkommunikasjon». Avgjørende for om det er tale om fjernkommunikasjon, er at kommunikasjonen skjer uten at partene er til stede samtidig.

Direktivet har en veiledende og ikke uttømmende liste over metoder som kan brukes til fjernkommunikasjon, jf. vedlegget til direktivet som er inntatt i proposisjonen. Denne listen er ikke tatt med i loven. Eksempler på fjernkommunikasjon er kommunikasjon ved adresserte og uadresserte trykksaker, telefon, telefaks, elektronisk post, Internett, fjernsyn og radio. Noen av metodene kan benyttes både til framsettelse av tilbud og til å inngi kjøpetilbud, f.eks. telefon og Internett. Andre, som for eksempel uadresserte trykksaker og fjernsyn, brukes bare i selgerens kommunikasjon til forbrukeren. Et tilbud som framsettes via fjernsyn vil rent praktisk måtte besvares ved bruk av brev, telefon, elektronisk post e.l.

Bokstav c inneholder definisjonen av den særlige fjernsalgsformen «telefonsalg». For at det skal anses å foreligge telefonsalg, må for det første vilkårene i definisjonen av fjernsalg være til stede. Dernest er det et vilkår at avtalen blir inngått i en telefonsamtale som finner sted ved en uanmodet oppringning fra selgeren eller tjenesteyteren.

Har kjøperen oppfordret selgeren til å ringe, foreligger ikke telefonsalg i lovens forstand. Et eksempel kan være at en hifi-forretning etter avtale ringer til kunden og forteller at de nå har fått inn den forsterkeren som kunden etterlyste, hvorpå forbrukeren bestiller varen. På den annen side vil ikke et hvilket som helst initiativ fra kjøperens side medføre at salget faller utenfor definisjonen av telefonsalg. Dersom forbrukeren har bedt selgeren om å ringe angående en bestemt vare eller tjeneste, og selgeren benytter sjansen til å markedsføre og selge andre varer eller tjenester, vil markedsføringen og eventuell inngåelse av avtale om slike andre varer eller tjenester regnes som telefonsalg.

Spørsmålet om når det er avtalt at selgeren eller tjenesteyteren skal ringe, blir særlig aktuelt der det foreligger tidligere eller løpende forretningsforbindelse.

Typisk er at selgeren ringer opp kunden, som en slags personlig service, og informerer om at det er kommet inn en vare som selgeren vet at kunden vil ha interesse av. Et eksempel er en frimerkehandler som har fått inn et sjeldent frimerke, eller en kunsthandler som har fått inn et maleri av en maler kunden er særlig interessert i. Slike henvendelser ligger langt fra det som vanligvis forbindes med telefonsalg. I mange tilfeller vil vel en slik avtale ligge implisitt i et slik mer personlig kundeforhold, der selgeren kjenner kundens behov.

Etter departementets vurdering bør en imidlertid utvise varsomhet med generelt å innfortolke slike ønsker fra kundenes side i etablerte kundeforhold. De fleste forbrukere har et utall av mer eller mindre omfattende kundeforhold, som dekker over et utall av relasjoner av ulik karakter, fra å bare være registrert på en internettside til at man har vært kunde i en lokal bank i en årrekke. Det bør derfor ikke åpnes for en generell presumsjon for at slike anmodninger om å bli kontaktet kan innfortolkes på bakgrunn av at det foreligge et «kundeforhold». Dette innebærer at avtaler som inngås per telefon etter selgerens uanmodete oppringning, må anses som inngått ved telefonsalg. Risikoen for bruk av angreretten i tilfeller der selgeren mener en anmodning kan innfortolkes vil derfor ligge på selgeren.

I høringsnotatet ble det derfor presisert at det faktum at det foreligger et etablert kundeforhold, ikke i seg selv medfører at det kan anses å foreligge en uuttalt anmodning fra forbrukeren om å bli oppringt. Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støttet en slik tilnærming.

Forbrukerombudet uttaler:

«Særreglene for telefonsalg må også omfatte etablerte kundeforhold. Erfaringer fra blant annet Konsumentverket i Sveriges forhandlinger med bransjen for direkte markedsføring viser at spørsmålet om hva som er etablerte kundeforhold har vært vanskelig å oppnå enighet om. Dersom det gjøres unntak for etablerte kundeforhold, vil dette føre til uklarhet både for forbruker og næringsdrivende, samtidig som de særskilte beskyttelsesreglene som ligger i lovforslaget ved uanmodet telefonsalg vil bli uthulet og svekket.»

Justisdepartementet ga i høringsrunden uttrykk for at en bør være forsiktig med å innfortolke en avtale om oppringning der intet uttrykkelig er avtalt. Det bør kreves klare holdepunkter før en kan legge til grunn at selgeren eller tjenesteyteren ringer i henhold til en tidligere avtale.

Barne- og familiedepartementet er enig i at en slik forståelse skal legges til grunn etter loven her, og viser til det som bemerket ovenfor. Samtidig er det klart at det i en del kundeforhold ligger i selve forholdets natur at en del av selgerens eller tjenesteyterens forpliktelser i henhold til avtalen går ut på å kontakte kunden og formidle tilbud. Dette kan for eksempel være tilfellet der en person har kontakt med en megler, og det er en del av meglerens oppdrag å orientere oppdragsgiveren om «gode tilbud». Men som nevnt ovenfor må det klare holdepunkter til for å legge dette til grunn. Til sammenligning med eksemplet foran kan det nevnes at det forhold at en forbruker har konto i en bank, ikke innebærer at det må anses som avtalt mellom kunden og banken at denne skal ringe forbrukeren og tilby kredittkort eller andre tjenster. Dersom banken ønsker å kontakte kunden med et slikt tilbud, uten at det skal anses som telefonsalg, må det foreligge en anmodning fra kunden om at banken skal ringe, f.eks. ved at kunden har gitt tilbakemelding på reklamemateriell som er sendt ut av banken. Hvor langt en slik anmodning fra forbrukeren skal rekke med hensyn til ulike typer tilbud og for hvor mange henvendelser, eller for hvor lang tid framover, må vurderes konkret ut fra formålet med angreretten. Ettersom den tar sikte på å gi forbrukerne et vern i form av betenkningstid, ved telefonsalg ved uventede henvendelser, vil generelle anmodninger ikke være tilstrekkelig til at det ikke anses som telefonsalg. De fleste forbrukere har i dag en rekke kundeforhold, og mange av dem omfatter næringsdrivende som yter ulike tjenester. Den særlige beskyttelsen som gis ved telefonsalg, sammenlignet med andre fjernsalgsformer, ville lett bli uthult dersom selger- og tjenesteytersiden skulle kunne omgå lovens regler på denne måten.

Et særlig tilfelle som Næringslivets Hovedorganisasjon tok opp i høringsrunden gjelder henvendelser fra en håndverker om tilleggsarbeid etter håndverkertjenesteloven. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Definisjonen av «telefonsalg» vil kunne dekke situasjoner der man på vanlig måte har inngått en avtale om eksempelvis reparasjon av bil, men hvor verkstedet finner at det må foretas reparasjon ut over avtalen, og kontakter forbruker for å få avklart hva som skal gjøres. Etter håndverkertjenesteloven § 9 (om tilleggsarbeid) er håndverkeren (verkstedet) i en slik situasjon forpliktet til å ta kontakt med forbrukeren. En slik kontakt som ofte innebærer at forbrukeren umiddelbart må ta stilling til om tilleggsarbeidet skal utføres, skjer vanligvis via telefon. Eventuell avtale om tilleggsreparasjon inngås muntlig. Selv om håndverkerens henvendelse etter ordlyden i lovutkastets § 5 b) faller inn under definisjonen av «telefonsalg», antar NHO at avtaler om tilleggsarbeid etter håndverkertjenestelovens § 9 ikke er ment å skulle gi forbruker angrerett. En slik angrerett ville i så fall være svært upraktisk og til ulempe både for håndverker og forbruker.»

Departementet vil bemerke at det ikke er meningen at slike henvendelser skal anses som uanmodet oppringning. Som det er redegjort for ovenfor skal det svært mye til for å innfortolke en anmodning om å bli oppringt, selv i et etablert avtaleforhold. I situasjoner som den som er beskrevet i uttalelsen fra NHO, vil det imidlertid etter departementets oppfatning være grunnlag for å tolke inn en anmodning som den nevnt i avtaleforholdet. Der det foreligger en lovbestemt plikt til å varsle en kontraktspart, eller tilby en kontraktspart endring av en avtale, må en kunne legge til grunn at denne parten ønsker at loven skal følges. Tilsvarende vurderinger vil måtte legges til grunn i andre tilfeller der lojalitetsplikt i kontraktsforhold eller annen nøktern ivaretakelse av en annens interesser, tilsier at en tar kontakt. Et eksempel kan være der en bank tar kontakt med en kunde som har et innskudd som er i ferd med å bli foreldet for å undersøke hva vedkommende ønsker å foreta seg.

I bokstav d defineres begrepet «salg utenfor fast utsalgssted». Dette er avtaler som inngås i nærvær av selgeren eller tjenesteyteren på annet sted enn fast utsalgssted for selgeren eller tjenesteyteren. Det tas sikte på en videreføring av den tidligere definisjonen, selv om ordlyden er noe endret. Foreliggende praksis vil derfor ha stor betydning for forståelsen av bestemmelsen.

Kravet til selgerens eller tjenesteyterens nærvær betyr at denne og kjøperen fysisk må befinne seg på samme sted når avtalen sluttes. I en del tilfeller vil det ikke være selgeren eller tjenesteyteren selv som opptrer i forhold til forbrukeren, men en representant. Også disse tilfellene omfattes, selv om «representant» ikke lenger er tatt inn i definisjonen.

I tillegg må avtalen inngås utenfor selgerens eller tjenesteyterens faste utsalgssted. Hva som skal regnes som fast utsalgssted må vurderes konkret. Utgangspunktet for vurderingen er salgsstedets ytre karakter. Jo mer stasjonært og permanent selve salgslokalet er, desto mer nærliggende er det å betegne det som fast utsalgssted. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at selve salgslokalet er stasjonært eller permanent. Det må også være en viss kontinuitet over selgerens eller tjenesteyterens virksomhet på det aktuelle stedet.

Loven omfatter etter dette en rekke salgsformer. De vanligste er dørsalg, gatesalg, salg på forbrukerens arbeidsplass, salg ved «homeparty», salg på messer og salg på salgsutflukter. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.2.1.

I bokstav edefineres begrepet «forbruker». Som forbruker regnes for det første «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet».

I kravet til at vedkommende skal handle «hovedsakelig» utenfor næringsvirksomhet ligger det at det avgjørende vil være hva som er det vesentlige formål med kjøpet. Utgangspunktet er at bruken som er knyttet til næringsvirksomhet, ikke må utgjøre mer enn 50 prosent. For eksempel vil en drosjeeiers innkjøp av bil ikke være forbrukerkjøp selv om bilen også benyttes privat, når mer enn 50 prosent av bruken vil være knyttet til hans næringsvirksomhet. Definisjonen vil videre innebære at arbeidstakers kjøp av ting til bruk i forbindelse med arbeidet vil omfattes. Dersom et foretak kjøper inn arbeidstøy til sine ansatte, vil det derimot ikke omfattes av definisjonen.

Vilkåret om at forbrukeren ikke «hovedsakelig» handler som ledd i næringsvirksomhet, er i samsvar med norsk rett for øvrig. Det betyr at dersom vedkommende handler delvis som ledd i sin næringsvirksomhet og delvis utenfor denne, er det avgjørende om det hovedsakelig skjer utenfor næringsvirksomhet.

Den nærmere grensen for når man anses for å handle i og utenfor næringsvirksomhet må avgjøres skjønnsmessig og konkret. Det vises her til de generelle merknadene i pkt. 3.2.3.7.

Det har vanligvis i norsk rett vært oppstilt et krav om synbarhet, dvs. at selgeren skal ha forstått eller burde ha forstått at kjøperen er «forbruker». En slik begrensning er ikke tatt inn i forslaget her, fordi det ville medføre at forbrukerbegrepet ble snevrere enn det som følger av fjernsalgsdirektivet. Definisjonen er rent objektiv, i den forstand at det ikke spiller noen rolle hva slags kunnskaper selgeren har om kjøperens bruk av tingen eller tjenesten. Det oppstilles altså ikke noe synbarhetskrav.

Som forbruker regnes dessuten «en sammenslutning som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål». Dette innebærer at også amatøridrettslag, sameier, musikkorps osv. kan anses som forbrukere.

Vilkåret om at sammenslutningen «ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet» betyr at større organisasjoner oftest vil falle utenfor, f.eks. et profesjonelt fotballag som går til innkjøp av drakter eller treningsutstyr.

Forutsetningen er videre at avtalen skal tjene «personlig formål» for medlemmene. Innkjøp av faglitteratur til bruk for medlemmene av et lokalhistorielag, vil være et eksempel på personlig formål. Det samme gjelder innkjøp av varer eller avtaler om tjenester til andre sammenslutninger, der medlemmenes deltakelse har preg av fritidsaktivitet eller utøvelse av hobby. Et annet eksempel kan være en tegne- og maleklubb, der en representant går til innkjøp av staffelier, maling eller annet som skal brukes av medlemmene. Innkjøp av maling osv. til et kurs på Friundervisningen vil på den annen side falle utenom dersom det er den ansatte ved Friundervisningen som forestår innkjøpet, ettersom det skjer i næringsvirksomhet. Dette gjelder selv om kursdeltakerne må betale for materialet, i form av en avgift for kursmateriell e.l. Dersom de enkelte medlemmene foretar innkjøpene, vil det derimot være som forbrukere. Det er ikke noe vilkår om personlig formål for enkeltpersoner, i den forstand at enkeltpersoner bare skal nyttiggjøre seg avtaleobjektet på egen hånd og hver for seg. I samsvar med dagens praksis i Forbrukertvistutvalget vil ikke bare et idrettslags kjøp av treningsdrakter til bruk for lagets enkeltmedlemmer være forbrukerkjøp, men også kjøp av turnapparater eller fotballer til bruk for medlemmene i fellesskap, og for den saks skyld også kjøp av en kaffetrakter til bruk på medlemsmøter.

Kravet om at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål innebærer at avtaler som inngås av en del større organisasjoner, f.eks. fagforeningers eller boligbyggelags innkjøp av kaffetraktere eller kopimaskiner til bruk på kontoret for de ansatte i organisasjonen, ofte vil falle utenfor, ettersom det ikke er til bruk for medlemmene i fagorganisasjonen, boligbyggelaget osv.

For øvrig vises det til pkt. 3.2.3 i de generelle merknadene.

Etter annet ledd foreslås det at departementet kan gi forskrift om hva som skal anses som fjernkommunikasjon. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det kan være behov for at det fastsettes uttrykkelig hvilke metoder som skal anses omfattet av begrepet, vesentlig for å synliggjøre riktig gjennomføring av fjernsalgsdirektivet.

Kapittel 2. Opplysningsplikt før avtaleinngåelsen

Til § 7 Opplysningsplikt før avtaleinngåelsen

Bestemmelsen skal sikre at forbrukeren får nødvendig og relevant informasjon før kjøpsbeslutningen treffes, jf. også de generelle merknadene under pkt. 3.14.

Første ledd pålegger selgeren å gi forbrukeren en rekke opplysninger om ulike forhold før avtale inngås. Informasjonskravene, som her er konkret spesifisert, følger i stor grad allerede i dag av generelle regler, lovfestede eller ulovfestede. Opplistingen i bokstav a til h er ikke uttømmende, og andre informasjonskrav vil gjelde i tillegg. For å gjøre dette klart er det tatt inn i lovteksten at det også skal gis opplysninger som forbrukeren har grunn til å regne med å få, herunder opplysninger som forbrukeren har krav på etter annen lovgivning. Eksempler på andre opplysninger som forbrukeren har grunn til å regne med å få, kan være at det er et begrenset antall produkter som legges ut for salg eller at salgsrepresentantens fullmakt er begrenset.

Bokstav a gjelder opplysninger om varens eller tjenestens viktigste egenskaper. Hva som ligger i dette kravet vil variere avhengig av hvilke varer og tjenester det er tale om, og dessuten av om det er standardiserte varer eller spesielt tilvirkede varer og om det finnes ulike typer eller modeller. Bestemmelsen må tolkes ut fra formålet, som er at forbrukeren skal få de opplysninger som er relevante for kjøpsbeslutningen. For enkelte varegrupper kan en svært kort beskrivelse være tilstrekkelig, f.eks. for en bok opplysninger om tittel, forfatter og om den er innbundet eller ikke. For andre varer, f.eks. datamaskiner, vil det være nødvendig med mer omfattende tekniske spesifikasjoner. Når selgeren skal vurdere hvilke opplysninger som skal gis, kan det være nyttig å ha for øye at forbrukeren skal kunne danne seg et inntrykk av det produktet som tilbys, slik at en i størst mulig grad unngår at kundene returnerer varen fordi det var noe annet enn det de ventet.

Bokstav b gjelder opplysninger om de økonomiske sider ved avtalen. Varens eller tjenestens pris skal oppgis. Alle kostnader skal oppgis, herunder avgifter som toll, ekspedisjonsgebyr per ordre, og kostnader ved forsendelse dersom varen skal sendes.

Forbrukerombudet uttaler:

«Bestemmelsen i lovforslagets § 8 h bør omformuleres slik at kunden har krav på en spesifisering av kostnadene. Dette gjør at forbrukeren kan kontrollere om kostnaden for de enkelte komponenter er i samsvar med det som er avtalt.»

Departementet har endret forslaget, slik at det stilles krav til spesifikasjon av utgiftene.

Etter bokstav c skal det opplyses om det er angrerett for den aktuelle avtalen eller ikke. Plikten gjelder for alle avtaler som ikke er unntatt fra lovens virkeområde. Opplysningsplikten gjelder således ikke ved for eksempel salg fra automater eller ved auksjonssalg som er unntatt fra loven. Men der en avtale i utgangspunktet er omfattet av loven generelt, men det aktuelle produktet er unntatt fra angreretten, skal det også opplyses om at angreretten ikke gjelder, for å forhindre at forbrukeren inngår avtalen i den tro at han eller hun har angrerett. På bakgrunn av en uttalelse fra eforum.no, som mente bestemmelsen var uklar med hensyn til plikten til å gi opplysninger om at det i enkelte tilfeller ikke er angrerett, er bestemmelsens ordlyd nå endret. Et eksempel på at det skal opplyses om at det ikke er angrerett, er ved salg av juletrær via Internett. Juletrær er varer og dermed i utgangspunktet omfattet av loven, når de omsettes ved fjernsalg. Slike varer vil imidlertid være omfattet av unntaket for «varer som raskt forringes fysisk», jf. § 12 første ledd bokstav c, og er dermed unntatt fra angreretten. Dette skal forbrukeren motta opplysning om.

I bokstav d fastslås det at også andre vesentlige avtalevilkår skal opplyses. Selv om angreretten gjør det mulig å angre på de varene som er omfattet av den, er det et mål å forhindre at det inngås avtaler på vilkår som ikke passer. Eksempler på vesentlige avtalevilkår er vilkår om levering, f.eks. om at varen må hentes på en godsterminal eller at varen sendes som postoppkravssending, eller forventet leveringstid. Opplysningene må gis på en slik måte at forbrukeren vet hvor lang tid det vil gå fra bestilling er sendt til varen leveres. I praksis gjøres dette ofte ved at det opplyses om at det tar for eksempel 1-2 dager fra bestillingen er mottatt til den ekspederes og varen sendes ut, og at normal frakttid for den forsendelsesmåten selgeren bruker er 3-4 dager, men for enkelte varer er det særskilte leveringstider som er opplyst for den enkelte varen. I en del tilfeller vil det være avgjørende for forbrukeren om varen kan leveres før en bestemt dato, f.eks. ved innkjøp av en gave til en fødselsdag eller innkjøp av julegaver. Hvis varen først kan leveres senere, er det i slike tilfeller en fordel for begge parter at avtalen overhodet ikke inngås, ettersom retur av varen vil påføre både forbrukeren og selgeren unødvendige kostnader.

Vilkår om betaling skal opplyses, f.eks. ved netthandel om det må betales med kredittkort eller om kundene kan velge postoppkrav eller å få tilsendt innbetalingsblankett.

For løpende avtaler vil andre sentrale vilkår være varighet for avtaler som gjelder levering i en begrenset periode. For tidsubestemte avtaler må det opplyses om vilkår for oppsigelse, herunder avtalens korteste løpetid, dvs. når den tidligst kan sies opp.

Et annet eksempel på betingelser som er sentrale og som det må opplyses om, er vilkår om tegning av abonnement hos en spesiell leverandør ved kjøp av mobiltelefoner.

Forbrukerombudet kommenterte bestemmelsen slik:

«I bokstav e) foreslås at det skal opplyses om «andre vesentlige avtalevilkår». Det kan være noe uklart hva som skal anses som «vesentlige» og Forbrukerombudet går derfor inn for at samtlige avtalevilkår bør oppgis.

Departementet vil bemerke at det er foretatt en avveining i kravene som stilles. Et stadig tilbakevendende dilemma ved utforming av informasjonskrav er at for detaljerte og omfattende krav kan medføre at forbrukeren mottar så mye informasjon at det svekker sannsynligheten for at den blir lest. Etter departementets oppfatning bør det være tilstrekkelig at forbrukeren får informasjon om de vesentlige avtalevilkårene før avtaleinngåelse.

Etter bokstav e skal selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse opplyses. Formålet med denne bestemmelsen er at forbrukeren skal kunne identifisere selgeren eller tjenesteyteren og kunne vite hvor denne kan kontaktes. Særlig ved markedsføring på Internett har en sett eksempler på at det ikke har vært mulig å finne selgerens geografiske adresse. Eforum.no tar i sin uttalelse opp spørsmålet om hvilken adresse det siktes til. Departementet vil bemerke at det normalt er registrert forretningsadresse, men slik at også kontoradresse og eventuelt besøksadresse må opplyses, dersom disse er andre enn forretningsadressen.

Bokstav f pålegger selger å gi opplysninger om hvor lenge tilbudet som sådant, eller en oppgitt pris, er gyldig, dersom tilbudet er av begrenset varighet. Formålet med bestemmelsen er bl.a. å forhindre at forbrukere foretar bestillinger av varer og tjenester som ikke lenger er tilgjengelige. Bestemmelsen vil ventelig også bidra til å unngå tvister, der forbrukere har bestilt ut fra forutsetning om en bestemt pris eller bestemte vilkår.

Kontor og Datateknisk Landsforening (IKT-Norge) uttaler:

«Når det gjelder artikkel 4.1 h , kan det være vanskelig for serviceavtaler. I slike tilfeller vil ikke alltid leverandøren vite hva prisen vil være om 6 mnd eller et år. Dette gjelder spesielt om man opererer i et dynamisk marked som IT-bransjen. Dette forholdet bør tas hensyn til i en eventuelle lovtekst. En måte kan være å la leverandøren av service opplyse hvor lang tid i forveien en prisendring opplyses til kunden.»

Begrensningene av et tilbud vil være ulike i praksis. Noen endringer som får betydning for selgerens pris- og leveringsvilkår er forutsigbare, som for eksempel at portotakstene øker. Andre er det vanskeligere å ha noen sikker formening om. Etter departementets oppfatning er det imidlertid selgeren eller tjenesteyteren som er nærmest til å vurdere dette og ta høyde for det i sin markedsføring. Dersom en selger er usikker på om prisene må settes opp i framtiden, kan det for eksempel opplyses om at «prisene gjelder til 1. november 2000», i likhet med slik det gjøres i praksis i dag.

Bokstav g inneholder en særregel for avtaler som innebærer bruk av fjernkommunikasjon, f.eks. telefon og kommunikasjon over Internett. Dersom kostnadene ved bruk av fjernkommunikasjonsmetoden til levering fraviker fra normaltakst, skal det opplyses om det. Regelen tar sikte på de tilfellene der ytelsen avtalen gjelder også leveres ved hjelp av fjernkommunikasjon, f.eks. teletorgtjenester eller nedlasting av programmer over Internett. Et annet eksempel er der bestilling av varer skjer ved at forbrukeren ringer et utenlandsnummer, og forbrukeren ikke kan forventes å kjenne taksten.

Etter bokstav h skal forbrukeren få informasjon om hvilket eller hvilke språk avtalevilkårene og informasjonen er tilgjengelig på. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det, særlig ved mer kompliserte eller omfattende avtaler, vil være av betydning for en del forbrukere å vite om informasjonen foreligger på norsk eller andre skandinaviske språk. Særlig en del internettbutikker opererer med markedsføring på mange ulike språk for å nå ut til flest mulig potensielle kunder, mens det i noen tilfeller er slik at utfyllende informasjon, kundeservice, bruksanvisninger o.l. kun gis på engelsk.

Annet ledd stiller krav til at opplysningene gis på en klar og forståelig måte. I dette ligger det at informasjonen må framstilles på en slik måte at den kan oppfattes av forbrukeren. For eksempel vil det ikke være tilstrekkelig at det ved salg av mobiltelefoner, muntlig opplyses om at foretakets vanlige vilkår gjelder, ettersom det ikke kan forutsettes at forbrukerne har oversikt over dette. En del informasjon egner seg ikke for muntlig framstilling, f.eks. kompliserte talloppstillinger. Ved for eksempel gatesalg av produkter som tilsier at slik informasjon skal gis, bør der derfor foreligge en oppstilling på papir som kan forevises forbrukeren, selv om loven ikke stiller noe krav om skriftlighet. Formålet er at forbrukeren skal kunne nyttiggjøre seg de aktuelle opplysningene. Det slås videre fast at markedsføringen skal ta særskilt hensyn til behovet for beskyttelse av mindreårige.

Kontor og Datateknisk Landsforening (IKT-Norge) uttaler:

«I artikkel 4 nevnes det at det skal tas «tilbørlig hensyn til redelig forretningspraksis og beskyttelse av mindreårige». Man bør ha et sett med regler som avgjør hva dette er, slik at ikke dette overlates til enhver forbrukers subjektive oppfatning. Det finnes ulike praksiser innenfor ulike bransjer men her bør man bli enige om en felles plattform, så alle vet hva man har å forholde seg til.»

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å presisere dette nærmere i angrerettloven, ettersom det finnes annet generelt regelverk som vil bli lagt til grunn. Bestemmelsen er en presisering av krav som kan utledes av generelle bestemmelser i markedsføringsloven, og den er tatt inn i forslaget mer som en henvisning til disse. Dermed vil praksis etter markedsføringsloven gi det nærmere innhold i denne bestemmelsen.

Tredje ledd inneholder språkkrav. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.14.3.

Loven omfatter i utgangspunktet salg av finansielle tjenester ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted, mens investeringstjenester er helt unntatt fra loven.

Fjerde ledd unntar finansielle tjenester fra bestemmelsen om forhåndsinformasjon, med unntak om kravet til opplysninger om angreretten. Bakgrunnen er at øvrige informasjonskrav for denne typen tjenester anses bedre regulert i annen lovgivning, og at dobbeltregulering bør unngås. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.13.4.3 og pkt. 3.14.2.

Til § 8 Forskrift

Bestemmelsen gir i første leddd adgang til å fastsette forskrift om at det skal gis andre opplysninger før avtaleinngåelse enn dem som følger av § 7. Det kan dessuten fastsettes nærmere bestemmelser om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, jf. annet ledd. Bakgrunnen er at utviklingen både med hensyn til hvilke produkter som tilbys ved salgsformer som omfattes av loven, og utviklingen av salgsformene, tilsier at det kan være behov for å stille andre konkrete krav til oppfyllelse av opplysningsplikten. Etter tredje ledd kan det dessuten gjøres unntak fra opplysningsplikten.

Kapittel 3 Opplysningsplikt ved avtaleinngåelse

Til § 9 Opplysningsplikt ved avtaleinngåelse

Bestemmelsen fastsetter krav til at det skal gis nærmere angitte opplysninger ved inngåelse av en avtale. Denne opplysningsplikten er drøftet under de generelle merknadene i pkt. 3.15.

Første ledd pålegger selgeren eller tjenesteyteren å gi forbrukeren nærmere bestemte opplysninger i forbindelse med inngåelse av en avtale. At opplysningene skal gis «i forbindelse med inngåelse av en avtale», innebærer at generell informasjon, f.eks. opplysninger om avtalevilkår som er tatt inn i en postordrekatalog, ikke er tilstrekkelig til å oppfylle kravet, selv om katalogen er sendt direkte til en forbruker som så foretar bestilling.

Opplysningene skal gis «lesbart og lagret på papir eller annet varig medium». Dette kan skje i form av et tradisjonelt skriftlig avtaledokument som sendes eller overleveres forbrukeren, men det kan også gjøres ved at opplysningene formidles på et annet varig medium. Kravet om at opplysningene skal være lagret medfører at de skal presenteres i en statisk form, og at det ikke kan kreves at forbrukeren skal gjøre noe aktivt for å lagre dem. Bestemmelsen vil medføre at forbrukeren skal motta opplysningene i en slik form at han eller hun kan lese den og ha dem tilgjengelig uten å måtte foreta seg noe særskilt i form av opptak, registrering, kopiering e.l. Det vil for eksempel ikke være tilstrekkelig å henvise til at avtalevilkårene og de andre opplysningene som forbrukeren har krav på, finnes på selgers hjemmeside. Det vil derimot være tilstrekkelig om avtalen sendes som e-post. Sendes de i form av vedlegg til en e-post, må dette gjøres på en slik måte at forbrukeren ikke trenger å foreta noen operasjoner for å konvertere vedlegget til en form som er lesbar.

Kontor og Datateknisk Landsforening (IKT-Norge) uttaler:

«En av fordelene med moderne teknologi er at service kan leveres raskt og effektivt til brukeren. Dette gjelder spesielt hvis den type service kan overføres digitalt (filer på e-post). IKT-Norge forutsetter derfor at skriftlig bekreftelse betyr e-post, og www. Vi vil poengtere at «varig medium» må innbefatte en www-side hvor en bekreftelse på kjøpet blir vist on-line slik at kjøper kan skrive ut avtalen i en hardkopi hvis ønskelig.»

Departementet vil presisere at det ikke vil være tilstrekkelig å henvise forbrukeren til en nettside, selv om forbrukeren ved å lagre denne som et dokument kan sikre seg en kopi. Ettersom nettsider endres, er de heller ikke av statisk karakter. Opplysningene må formidles til forbrukeren på en slik måte at de er like fra en dag til en annen og at forbrukeren ikke behøver å foreta seg noe særskilt for å ha dem lagret hos seg. Det vises for øvrig til de generelle merknadene pkt. 3.15.3.2.

Etter første ledd bokstav a skal forbrukeren motta opplysninger som nevnt i § 7 første ledd bokstav a-f, jf. merknadene til disse bestemmelsene.

Bokstav b fastsetter at det skal opplyses om vilkårene og framgangsmåten for å benytte angreretten, samt virkningene av bruk av angreretten. Disse opplysningene er bare aktuelle der det faktisk er angrerett for avtalen. Det må opplyses om innholdet i de relevante bestemmelsene i loven, om hvem melding om bruk av angreretten kan gis til, med angivelse av adresse, telefonnummer, e-postadresse e.l. I de tilfellene der forbrukeren skal betale returkostnadene, må det opplyses om størrelsen på returkostnadene, dersom de ikke må antas å være kjent for forbrukeren. Dette innebærer at selgeren må opplyse om kostnadene ved retur for eksempel gjennom posten eller annen fraktfører eller ved at varen hentes av selgerens folk. Kostnader ved retur der forbrukeren selv leverer varen til selgeren, er det ikke nødvendig å opplyse om. Også annen relevant informasjon knyttet til returen skal gis. Det kan fastsettes forskrift etter § 10 om hvordan opplysningene skal gis, herunder at det skal brukes bestemte skjema.

Bokstav c gjelder opplysninger om ettersalgsservice og gjeldende garantivilkår. Dette vil for eksempel være opplysninger om at selgeren tilbyr ulike former for vedlikehold eller ettersyn, eller at selgeren gir garantier utover rettighetene etter kjøpsloven. Formålet med bestemmelsen er at kjøperen skal gjøres kjent med eventuell garanti og rett og mulighet til ettersalgsservice som inngår i avtalen ved kjøp av et produkt. Bestemmelsen omfatter bl.a. garantier som tilbyr kjøperen reparasjon etter utløpet av reklamasjonsfristen eller som tilbyr reparasjon av feil som ikke regnes som mangler etter kjøpsloven, f.eks. slik at selgeren bekoster delene mens kjøperen betaler arbeidspenger. Det forutsettes at opplysningene om garantivilkår gis på en slik måte at det ikke kan virke villedende i forhold til de rettighetene som følger av kjøpsloven og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Det betyr at det ikke må framstå som om selgerens garanti er de eneste rettighetene forbrukeren har ved feil og mangler.

Eforum.no bemerker til dette:

«Det fremgår av forarbeidene at informasjonen under dette punktet ikke skal presenteres på en slik måte at det fremstår som om selgerens garanti er de eneste rettigheter en forbruker har ved feil eller mangler. Selgeren er med andre ord i praksis pålagt å på en eller annen måte henlede kjøperens oppmerksomhet mot andre regler. Dette bør i såfall presiseres i bestemmelsen.»

Departementet finner det tilstrekkelig at det presiseres i motivene at informasjon om garanti ikke må framstilles som om dette er de eneste rettighetene kjøperen har. Dersom det for eksempel opplyses om at det er ett års garanti, vil det erfaringsmessig være dette som forbrukeren legger merke til, slik at retten til reklamasjon etter kjøpsloven i inntil 2 år eller 5 år kommer i bakgrunnen. Dersom selgeren gir garanti for ett år, og det opplyses om dette, skal det derfor i tillegg opplyses om at kjøpslovens regler om reklamasjon gjelder i tillegg. Noe annet ville være villedende.

Norges Kvinne- og Familieforbund uttaler:

«Vi har siden 1991 deltatt i Miljøverndepartementets satsning for å få til en avfallsminimering, og er spesielt engasjert av miljøaspekt ved alt forbruk i husholdningene som produserer avfall. Vi ønsker derfor å bidra til at forbrukere flest har god varekunnskap, kjenner til angrerettloven og er aktive brukere av Forbrukerrådets informasjon og organisasjon.

Selgers plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse er et viktig punkt. Her ønsker vi også informasjon om reservedeler kan skaffes og om reparasjonsmuligheter i nærområdet. Dette for å sette fokus på at det fleste varer bør kunne repareres og i alle fall resirkuleres etter endt bruk.»

Departementet vil bemerke at en lovbestemt plikt til å gi informasjon om ettersalggservice i en viss utstrekning vil bidra til at det gis opplysninger av denne typen, f.eks. der produsenten garanterer at reservedeler kan skaffes i 15 år etter kjøpet. At slike opplysninger gis til alle kjøpere, vil også kunne bidra til at flere enn tidligere blir oppmerksomme på mulighetene for å få reparert produkter.

Bokstav d fastslår at det skal gis opplysninger om vilkår for oppsigelse av avtaler. Dette er imidlertid begrenset til avtaler som er tidsubestemte, dvs. som løper inntil de blir oppsagt, og til avtaler som er av mer enn ett års varighet. Slike opplysninger kan gjelde frister for oppsigelse, eller at avtalen forutsetter kjøp av et bestemt antall produkter før den kan sies opp. Videre kan det være spesielle rettigheter som gjelder oppsigelsesadgang ved sykdom o.l., eller som er knyttet til forhold på selgerens eller tjenesteyterens side.

Etter bokstav e skal forbrukeren også motta en bekreftelse av bestillingen, en ordrebekreftelse. En slik bekreftelse skal inneholde opplysninger knyttet til den konkrete bestillingen, herunder om hva som er bestilt og opplysninger om pris og betaling.

Annet ledd fastsetter på hvilket tidspunkt opplysningene senest skal gis. Med unntak av opplysningene etter bokstav b-e, kan opplysningene i stor grad gis på foreskreven måte i forkant av avtaleinngåelsen, dersom selgeren eller tjenesteyteren ønsker det. Dette er særlig aktuelt for generelle vilkår, og vil forhåpentligvis bidra til at opplysningene i mange tilfeller gis i forkant, f.eks. i forbindelse med framsettelse av et konkret tilbud. Dette får ventelig også betydning i løpende kundeforhold, f.eks. der forbrukeren bestiller matvarer over Internett en gang i uken fra et foretak. Her vil det ikke være nødvendig at alle generelle avtalevilkår om levering, betaling osv. gis i forbindelse med hver ny bestilling. Ut fra formålet med bestemmelsen, nemlig at forbrukeren skal ha opplysningene tilgjengelig, må det imidlertid kreves at forbrukeren i alle fall med visse mellomrom får opplysningene på papir eller annen varig måte.

Ved avtaler om tjenester er kravet at opplysningene gis snarest mulig etter avtaleinngåelse, jf. første punktum. Ved for eksempel avtaleinngåelser som gjelder standardiserte produkter solgt via Internett, vil opplysningsplikten kunne oppfylles i løpet av svært kort tid. Det samme gjelder der avtalen inngås utenfor fast utsalgssted, og skriftlige opplysninger dermed kan overleveres forbrukeren på stedet. For andre avtaler må det påregnes noe mer tid før opplysningene kan gis.

Ved kjøp av varer skal opplysningplikten som hovedregel oppfylles senest ved levering, jf. annet punktum.

I enkelte tilfeller er det praktisk behov for at en vare blir levert før vilkårene er oppfylt. Det foreslås derfor en bestemmelse i tredje punktum om at det ved avtaler om varer som skal leveres til en tredjeperson, kan avtales at opplysningene skal gis etter levering. Et praktisk eksempel er bestilling via Internett av en blomsterbukett som skal leveres til en annen person i løpet av kort tid, eller kjøp av julegaver som skal sendes direkte til mottaker. I slike tilfeller vil det være mest hensiktsmessig også ut fra bestillerens ønske om rask levering at opplysningene følger fakturaen som sendes bestilleren i ettertid.

Etter fjerde punktum skal enkelte opplysninger alltid gis etter avtaleinngåelse, uansett om de er gitt tidligere, og selv om de er gitt på en måte som tilfredsstiller kravene til skriftlighet, f.eks. ved e-post eller telefaks. Bakgrunnen er at dette er opplysninger som forbrukeren har særlig interesse av etter at avtalen er inngått.

Etter tredje ledd stilles det krav om at opplysningene i visse tilfeller skal gis på norsk. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.15.3.1.

Fjerde ledd unntar enkelte tjenester fra kravene i bestemmelsen, fordi det ville være både upraktisk og uhensiktsmessig å operere med formelle krav til opplysningsplikt. Det mest praktiske eksemplet på slike tjenester er teletorgtjenester.

Forbrukerombudet har følgende kommentarer:

«Det må være en plikt for tjenesteyter til å opplyse den fysiske adressen til forretningsstedet. I annen setning må derfor ordet «kunne» fjernes.»

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å lovfeste krav til at det alltid skal opplyses om den fysiske adressen. Det er i begrenset utstrekning interessant for en forbruker å skulle få opplest den fysiske adressen til tjenesteyter når han eller hun for eksempel ringer Norsk Tippings resultatservice for å få rede på uttrukne tall i forrige ukes spilleomgang. Det må være tilstrekkelig at forbrukeren kan få opplyst adressen ved at det legges inn en valgmulighet, f.eks. ved at forbrukeren kan taste inn at opplysningen ønskes.

Avtaler om finansielle tjenester som inngås ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted er i utgangspunktet omfattet av loven. Avtaler om investeringstjenester er imidlertid helt unntatt fra loven. Finansielle tjenester er etter femte ledd unntatt fra opplysningsplikten, bortsett fra informasjon om angreretten. Bakgrunnen er at øvrige krav til informasjon og avtale reguleres for disse tjenestene mest hensiktsmessig i spesialregelverk, jf. de generelle merknadene under pkt. 3.13.4.3.

I sjette ledder det foreslått en presisering om at kravene som stilles til opplysninger og avtalen etter loven her, ikke gjør noen innskrenkninger i det som følger generelt eller særskilt for enkelte avtaletyper etter annen lovgivning eller ulovfestede prinsipper. Dette følger også uten en slik bestemmelse, men departementet har funnet det hensiktsmessig med en uttrykkelig bestemmelse av opplysningshensyn.

Til § 10 Forskrift

Bestemmelsen i første ledd gir adgang til å fastsette forskrifter om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles. Bakgrunnen for at det foreslås en slik regel er at en, særlig når det gjelder fjernsalg, må kunne forvente både teknologiske nyvinninger og utvikling av nye salgskonsepter som vil nødvendiggjøre endringer relativt raskt. I første omgang er det aktuelt å fastsette krav om at informasjon om angreretten skal gis på skjema fastsatt av departementet. Erfaringer har vist at dersom det overlates til selgere og tjenesteytere å utforme informasjon om angreretten, vil dette kunne medføre at opplysningene i noen tilfeller gis på måter som gjør den lite synlig og tilgjengelig for forbrukeren. Dette vil for eksempel være tilfellet dersom informasjon om angreretten gjemmes bort i en større mengde tekst, dersom det brukes liten skrift eller dersom opplysningene trykkes på baksiden av en faktura. Erfaringer har også vist behov for at informasjon om angreretten gis i standardisert form, for å unngå sammenblanding med informasjon om reklamasjon etter kjøpsloven. Angreretten gjelder uavhengig av om det er feil med varen eller ikke. Dagens angrefristskjema er omfattende, og ved fastsettelse av ny forskrift om angrefristskjema vil disse få en utforming som er enklere og mindre omfattende.

Etter annet ledd kan det også fastsettes forskrift om unntak fra bestemmelsene om opplysningsplikten etter § 9. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det, sett i forhold til det faktiske behovet for informasjon, viser seg at det blir unødvendig tungvint eller upraktisk å gi skriftlige opplysninger ved avtaler om kjøp av bestemte varer eller tjenester.

Forskriftshjemmelen er utformet relativt vidt. Bakgrunnen for dette er at det i dag stort sett gjelder ulovfestede prinsipper om opplysningsplikt i avtaleforhold, og at disse i større utstrekning enn lovfestede krav kan tilpasses nye salgsformer og handlemønster. Lovfesting av krav til at opplysninger skal gis skriftlig på papir eller annet varig medium, kan for enkelte produkter, eller enkelte måter å inngå avtaler på, vise seg å være unødvendig eller på den annen side ikke tilstrekkelig. Det er derfor etter departementets oppfatning behov for en vid forskriftshjemmel for raskt å kunne tilpasse regelverket til den hurtige utviklingen, både når det gjelder teknologi, nye konsepter og endringer i folks handlemønster.

Kapittel 4. Angrerett ved kjøp av varer

Til § 11 Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

Det vises også til de generelle merknadene i pkt. 3.16.

Første ledd fastsetter at forbrukeren har en ubetinget angrerett i 14 dager. Det er ikke nødvendig å angi noen grunn til at en ønsker å gå fra avtalen. Bestemmelsen om angrerett er ment å gi forbrukeren en mulighet til i ro og mak å vurdere avtalen, og undersøke varene. For å benytte angreretten må forbrukeren melde fra til selgeren innen utløpet av fristen. Fristen løper som hovedregel fra den dagen forbrukeren har mottatt hele varen og de opplysninger som skal gis etter § 9 og eventuell forskrift etter § 10. Fristen regnes fra forbrukeren har mottatt opplysningene på foreskreven måte, herunder eventuelt angrefristskjema e.l. fastsatt i medhold av § 10. Dersom alle opplysningene er gitt, men ikke på en måte som oppfyller lovens krav, begynner ikke angrefristen å løpe. Dette kan for eksempel være tilfellet der selger henviser til en internettside der alle relevante opplysninger finnes.

Med vilkåret om at varen skal være mottatt menes her at forbrukeren har fått tingen fysisk i hende. Dette betyr at varer som sendes i posten ikke anses som mottatt idet forbrukeren mottar henteseddel i postkassen, men først når varen faktisk er hentet av forbrukeren. Dersom selgeren ikke oppfyller vilkårene, løper fristen uansett ut etter 3 måneder, eller etter ett år dersom det er opplysninger om angreretten som ikke er gitt.

Angreretten vil ikke løpe før forbrukeren har mottatt «hele varen». Dette er særlig aktuelt for kjøp av flere produkter som skal settes sammen eller på annen måte brukes sammen. Dette vil for eksempel være tilfelle ved kjøp av en PC, der avtalen omfatter selve maskinen, skjerm og tastatur. Angreretten løper ikke før forbrukeren har mottatt alle elementene, og således har mulighet til å undersøke varen.

Kontor- og Datateknisk Landsforening (IKT-Norge) uttaler om dette:

«Forslaget er i grunn basert på vanlig folkeskikk ved inngåelse av enhver avtale. Men å oppheve avtalen hvis leverandøren har utelatt noen av de nevnte punkter virker dramatisk. Leverandøren bør gis en sjanse til å rette opp eventuelle feil. Direktivet gir allerede forbrukeren en overveldende fordel ved opphevelse av en avtale.

IKT-Norge er enig i at hvis man opplever at en leverandør over tid ikke endrer praksis slik at alle opplysninger er med ved avtaleinngåelse, bør tiltak iverksettes.»

Opplysningene som skal gis, er alle av sentral betydning for forbrukerens vurdering av den avtalen som er inngått. En del av dem er også sentrale for at forbrukeren skal kunne oppfylle sin del av avtalen på riktig måte, f.eks. opplysninger om hvordan det skal betales. For mange avtaler kan opplysningsplikten oppfylles relativt enkelt, og for en stor del ved bruk av standardisert informasjon. Svært mange aktører på markedet oppfyller allerede i dag i stor utstrekning denne opplysningsplikten, uten at det foreligger spesifiserte krav i lovgivningen. Erfaringsmessig er det på den annen side også en rekke aktører som er mindre opptatt av å gi nødvendig og viktig informasjon. At mangelfull oppfyllelse av opplysningsplikten sanksjoneres ved at angrefristen ikke løper før den er oppfylt, anser departementet som et velegnet virkemiddel for å bidra til at informasjonsforpliktelsene overholdes. Det er også i samsvar med ordningen etter fjernsalgsdirektivet. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.2.

Bestemmelsen i annet ledd er en særregel for varer som skal tilvirkes eller tilpasses spesielt. For denne typen varer løper fristen ved annet fjernsalg enn telefonsalg fra forbrukeren har mottatt opplysningene som kreves med hjemmel i kapittel 3 på foreskreven måte.

Grensen mellom tilvirkningskjøp og tjenesteytelser må forstås på samme måte som etter annen lovgivning, f.eks. kjøpsloven § 2, der det avgjørende er hvem som holder materialene. Et eksempel kan være bestilling av en skreddersydd dress, som vil være kjøp dersom skredderen holder materialet, men avtale om tjenesteytelse dersom forbrukeren holder materialet. Ved annet fjernsalg enn telefonsalg, gjelder det også en særregel i § 16 om oppgjør. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.2.3.

Til § 12 Unntak fra og begrensninger i angreretten

Når det gjelder første ledd vises det til de generelle merknadene i pkt. 3.16.4.

Bestemmelsen i annet ledd gir en praktisk løsning på problemet med muligheten for piratkopiering av visse produkter. Ved salg av lyd- eller bildeopptak eller datamaskinprogram kan selgeren forsegle produktet, med den virkning at forbrukeren ikke har angrerett dersom forseglingen er brutt. Dette er en regel som også samsvarer med det som er vanlig praksis ved butikksalg, der musikkinnspillinger o.l. kan byttes dersom forseglingen er ubrutt. Forutsetningen for at angreretten bortfaller, er at informasjon om dette framgår klart og tydelig på selve forseglingen. Gjør det ikke det, gjelder angreretten fullt ut, også selv om forseglingen er brutt. Det er ikke tilstrekkelig at informasjon er gitt i kataloger, på fakturaer osv. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde annet fjernsalg enn telefonsalg. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.5.

Til § 13 Melding om bruk av angreretten. Fristberegning

Av bestemmelsen i første ledd første punktum framgår det at en forbruker som vil gå fra avtalen må gi melding om dette. Dersom melding ikke gis innen den fristen som følger av § 11, mister forbrukeren angreretten etter loven. Meldingen skal gis til selgeren. Av bestemmelsen i § 9 første ledd bokstav b følger det at selgeren skal gi opplysninger om framgangsmåten for å benytte angreretten. Dette omfatter bl.a. informasjon om hvem melding om bruk av angreretten skal rettes til. Dersom selgeren har meddelt at melding om bruk av angreretten kan gis til en annen enn selgeren, kan forbrukeren velge å gi meldingen enten til denne personen eller til selgeren.

Forbrukerrådet viser til at det ikke oppstilles formkrav til bruk av angreretten og mener at selgeren ikke uten videre kan forlange skriftlig melding. Forbrukerrådet uttaler:

«Det stilles ingen formkrav til meldingen om bruk av angrerett fra kjøper. Selv om skriftlighet av bevishensyn vil være en fordel er dette ikke nødvendig. Det fremgår av selgers informasjonsplikt jfr. § 10 litra c) at selger skal informere om fremgangsmåten når kjøper ønsker å benytte angreretten. Stiller selger krav om skriftlig melding kan dette etter vår oppfatning ikke uten videre være bindende for kjøper, da loven som nevnt ikke stiller formkrav.»

Departementet vil bemerke at det selvsagt ikke vil være mulig for selgeren å fastsette at melding gis på en måte som ikke kreves av forbrukeren etter loven. Det selgeren skal informere om er den framgangsmåten som følger av loven, samt praktisk informasjon som forbrukeren kan ha nytte av, f.eks. dersom det er mulig å sende melding via e-post.

Etter annet punktum skal forbrukeren også gi melding til selgeren om hvordan retur av varen vil skje. Forbrukeren kan i enkelte tilfeller velge returmåte, jf. §§ 14 og 15. Meldingen må inneholde den informasjonen som er relevant for selgeren i forhold til valgt returmåte. Dersom forbrukeren sender varen i posten, er det tilstrekkelig å opplyse om det. Men velger forbrukeren å stille varen til selgerens rådighet for avhenting hjemme hos seg, må det opplyses om riktig adresse og om når varen kan hentes. Forbrukeren mister ikke angreretten selv om opplysninger om returmåte ikke er gitt til selgeren innen utløpet av angrefristen, så lenge melding om at angreretten benyttes er gitt innen fristen. Det vises også til de generelle merknadene under pkt 3.16.6.3.

Annet ledd inneholder en bestemmelse om fristforlengelse der fristen ender på en søndag eller annen helligdag, på lørdag, eller på den 1. eller 17. mai. I disse tilfellene løper fristen først ut den første virkedagen som følger etter. Ordlyden er endret sammenlignet med forslaget i høringsnotatet, ved at søndag ikke er spesifikt nevnt, ettersom denne dagen faller inn under begrepet «helligdag».

Etter tredje ledd anses fristen overholdt når melding er sendt innen fristens utløp og på en forsvarlig måte. Dersom meldingen er sendt på forsvarlig måte, legges risikoen for at en melding ikke kommer fram eller blir forsinket på selgeren. Tilsvarende bestemmelser som legger risikoen på mottakeren finnes i kjøpsloven § 82, håndverkertjenesteloven § 4, avhendingsloven § 2-8 og tidspartloven § 15. Det legges til grunn av forståelsen av bestemmelsen i lovforslaget skal være den samme som for disse bestemmelsene, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 134-135 der kjøpsloven § 82 er omtalt.

Til § 14 Gjennomføring av angreretten ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted

Første ledd fastslår at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller. For de tilfellene der avtalen er helt eller delvis oppfylt fra en eller begge parters side, skal det skje en tilbakeføring. Selgeren skal motta varen i retur og forbrukeren skal få tilbake det han eller hun har betalt. Bestemmelsene i de øvrige ledd gir anvisning på hvordan oppgjøret skal skje. Returkostnadene skal etter tredje punktum betales av selgeren. Det selgeren skal dekke er alle direkte kostnader i forbindelse med returen, som porto, ekspedisjonsgebyr til eventuelle fraktførere osv. Forbrukerens reiseutgifter til postkontor eller annet sted for å levere varen holdes utenom.

Annet ledd pålegger selger å tilbakebetale til forbrukeren det denne har betalt. Det som skal tilbakebetales vil normalt være kjøpesummen. Men også andre kostnader som forbrukeren har hatt, i form av porto for forsendelse til forbrukeren, ekspedisjonsgebyr, tollavgifter og oppkravsgebyr, skal tilbakebetales til forbrukeren. Selgeren skal etter bestemmelsen også eventuelt betale et beløp til dekning av returutgifter, avhengig av hvordan varen returneres. Dersom returmåten innebærer utlegg for forbrukeren, f.eks. til porto, skal også disse returkostnadene betales til forbrukeren. Selgerens betaling skal skje senest 14 dager fra den dagen selgeren mottok melding om at forbrukeren går fra avtalen. Betaling anses å ha skjedd når beløpet står til forbrukerens rådighet. Når pengene er stilt til forbrukerens disposisjon ved at de er satt inn på en bankkonto, eller en utbetalingsblankett er lagt i forbrukerens postkasse, er selgerens plikt oppfylt. Det er i utgangspunktet ikke knyttet særlige sanksjoner til overtredelse av fristen. Spørsmålet om forsinkelsesrente må avgjøres etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling.

Etter tredje ledd har forbrukeren tilbakeholdsrett inntil det beløpet forbrukeren har krav på er mottatt fra selgeren, jf. merknadene til annet ledd. Først når forbrukeren har mottatt det selgeren skal betale, inntrer forbrukerens plikt til å levere varen tilbake.

Fjerde ledd slår fast at forbrukeren har plikt til å sende eller levere tilbake varen når forbrukeren har mottatt det selgeren skal betale. Varen skal leveres eller sendes innen rimelig tid. Hva som er rimelig tid, må avgjøres konkret i praksis. Det vil bl.a. bero på hvordan returen skal skje og hvor enkelt eller tungvint det er for forbrukeren å ordne returen. Dersom selgeren skal hente varen hos forbrukeren, vil normalt returen kunne skje i løpet av et par dager. På den annen side, dersom forbrukeren skal returnere en større vare som skal innleveres til en godsterminal e.l., må forbrukeren gis mer tid til å områ seg og organisere returen.

Bestemmelsen i femte ledd gjelder retur av varer som er sendt gjennom posten eller annen selvstendig fraktfører. Slike varer skal etter første punktum sendes tilbake på tilsvarende måte, med unntak av de tilfellene som faller inn under annet punktum. Forbrukeren må kunne stå fritt til å velge en annen fraktfører enn den selgeren brukte, dersom dette er enklere for forbrukeren og ikke medfører økte kostnader eller ulemper for selgeren.

Femte ledd annet punktum innskrenker bestemmelsens virkeområde til å gjelde de tilfellene der selgeren har sørget for hensiktsmessig returpakning. Bakgrunnen er at retur av varen ved forsendelse gjennom posten eller annen selvstendig fraktfører forutsetter at varen er forsvarlig emballert. Selgeren må sørge for hensiktsmessig returemballasje. Dersom emballasjen som er brukt ved forsendelse til forbrukeren er egnet til å bruke til retur, vil kravet være oppfylt ved dette. I andre tilfeller må selgeren sørge for særskilt returemballasje. Dersom dette ikke skjer, får bestemmelsen i sjette ledd anvendelse.

Retur av varer som er levert på annen måte enn gjennom posten eller annen selvstendig fraktfører, reguleres av sjette ledd. Dette gjelder for eksempel varer som er levert i forbrukerens hjem, i en annen forbrukers hjem, på annet avtalt leveringssted av selgerens folk og varer som forbrukeren har mottatt på gaten eller på en messe. Første punktum slår fast at retur av varen skal skje ved at varen stilles til selgerens rådighet på det stedet den ble mottatt.

Etter sjette ledd annet punktum kan det likevel avtales at varen skal sendes eller leveres på annen måte dersom dette ikke medfører urimelig ulempe for forbrukeren. At annen leveringsmåte avtales, kan for eksempel være praktisk i forbindelse med messesalg, dersom verken selgeren eller forbrukeren har fast tilhold i det distriktet messen avholdes. Da vil det være aktuelt å avtale en mer praktisk løsning av returen, f.eks. at varen sendes tilbake til selgeren gjennom posten. En slik avtale må følge de generelle reglene som gjelder for avtalevilkår, om plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse etter § 7 og krav til at opplysninger gis skriftlig etter avtaleinngåelse, jf. § 9. Dersom selgeren opererer med en annen returform enn lovens hovedregel på dette punkt, vil dette være «et vesentlig avtalevilkår» etter § 7 første ledd bokstav d, og skal dermed også opplyses på forhånd.

Forutsetningen for at det skal kunne avtales annen returmåte, er at det ikke medfører urimelig ulempe for forbrukeren.

Adgangen til å avtale annen returmåte er begrenset, og gjelder ikke der varen leveres i forbrukerens hjem. I disse tilfellene skal returen alltid skje ved at selgeren henter varen i forbrukerens hjem.

Sjuende ledd gjelder varer som ennå ikke er mottatt eller innløst av forbrukeren på det tidspunktet angreretten benyttes. Forbrukeren er ikke forpliktet til å innløse eller motta varen, f.eks. ved å hente den på postkontoret eller la en fraktfører levere varen hjem til seg. Bestemmelsen innebærer at selgere ved inngåelse av avtaler med fraktførere må sørge for at avtalen gir mulighet for retur på denne måten. Den som leverer varen må få melding om at varen skal returneres til selgeren. Slik melding er ikke tilstrekkelig for å benytte angreretten. Forbrukeren må i tillegg gi melding til selgeren om at angreretten benyttes, jf. §§ 11 og 13.

Bestemmelsen i åttende ledd regulerer hva som skal skje med varen dersom den ikke blir hentet av selgeren eller av noen andre på vegne av selgeren. Bestemmelsen får anvendelse i de tilfellene forbrukeren stiller varen til selgerens rådighet, jf. sjette ledd. Dersom varen ikke er hentet innen 3 måneder tilfaller den forbrukeren.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.

Til § 15 Gjennomføring av angreretten ved avtaler som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg

Første ledd fastslår at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller. For de tilfellene der avtalen er helt eller delvis oppfylt fra en eller begge parters side, gir bestemmelsene i de øvrige ledd i bestemmelsen anvisning på hvordan oppgjøret skal skje. Returutgiftene bæres som hovedregel av forbrukeren. Forbrukeren kan imidlertid bare belastes direkte returkostnader i form av porto, vederlag til fraktfører o.l. Selgeren kan ikke kreve noen form for ekspedisjonsgebyr, administrasjonsgebyr e.l. i forbindelse med returen.

Dersom selgeren har levert en erstatningsvare er det selgeren som betaler returkostnadene. Selgeren kan ikke sende erstatningsvarer uten at det er avtalt. Bestemmelsen får betydning der en slik adgang er avtalt. Også der selgeren har misligholdt avtalen, er det selgeren som må bære returkostnadene.

Av annet ledd følger det at det er forbrukeren som må tilbakeføre det mottatte først. Forbrukeren kan ikke holde tilbake varen i påvente av at selgeren skal tilbakebetale det forbrukeren har krav på. Varen skal leveres eller sendes på den måten som følger av tredje og fjerde ledd. Returen skal skje innen rimelig tid. Hva som er rimelig tid, må avgjøres konkret i praksis. Det vil bl.a. bero på hvordan returen skal skje og hvor enkelt eller tungvint det er for forbrukeren å ordne returen. Dersom selgeren skal hente varen hos forbrukeren, vil normalt retur måtte kunne skje i løpet av et par dager. På den annen side, dersom forbrukeren skal returnere en større vare som skal innleveres til en godsterminal e.l., må forbrukeren gis mer tid til å områ seg og organisere returen.

Bestemmelsen i tredje ledd gjelder retur av varer som er sendt gjennom posten eller annen selvstendig fraktfører. Slike varer skal etter første punktum sendes tilbake på tilsvarende måte, med unntak av i de tilfeller som reguleres av annet punktum. Forbrukeren står fritt til å velge en annen fraktfører enn den selgeren brukte, dersom dette er enklere for forbrukeren og ikke medfører økte kostnader eller ulemper for selgeren.

Tredje ledd annet punktum innskrenker bestemmelsens virkeområde til å gjelde de tilfellene der selgeren har sørget for hensiktsmessig returpakning. Bakgrunnen er at retur av varer ved forsendelse gjennom posten eller annen selvstendig fraktfører forutsetter at varen er forsvarlig emballert. Dersom selgeren ikke sørger for hensiktsmessig returemballasje, får bestemmelsen i fjerde ledd anvendelse.

Retur av varer som er levert på annen måte enn gjennom posten eller annen selvstendig fraktfører, reguleres av fjerde ledd. Dette gjelder for eksempel varer som er levert i forbrukerens hjem, i en annen forbrukers hjem eller på et annet avtalt leveringssted. Forbrukeren har tre valgmuligheter; stille varen til rådighet på mottaksstedet eller levere eller sende varen til selgeren. At varen stilles til rådighet for selgeren innebærer at forbrukeren må levere varen på en måte som sikrer at selgeren faktisk får rådighet over gjenstanden, og i samråd med selgeren. Det forutsettes at selgeren har fått melding om valgt returmåte etter §§ 11 og 13, og således har fått anledning til å gi nærmere anvisninger på hvordan returen skal skje.

Femte ledd pålegger selger å tilbakebetale til forbrukeren det denne har betalt. Det som skal tilbakebetales vil normalt være kjøpesummen. Men også andre kostnader som forbrukeren har hatt, i form av porto for forsendelse til forbrukeren, ekspedisjonsgebyr, tollavgifter og oppkravsgebyr, skal tilbakebetales. Selgerens betaling skal skje senest 14 dager fra den dag selgeren har mottatt varen eller henteseddel, eller varen er stilt til rådighet for avhenting. Betaling anses å ha skjedd når beløpet er stilt til forbrukerens rådighet, f.eks. ved at pengene er kommet inn på bankkonto, eller ved at forbrukeren har fått en utbetalingsblankett i sin postkasse. Det er i utgangspunktet ikke knyttet særlige sanksjoner til overtredelse av fristen. Spørsmålet om forsinkelsesrente må avgjøres etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling.

Sjette ledd gjelder varer som ennå ikke er mottatt eller innløst av forbrukeren på det tidspunktet angreretten benyttes. Forbrukeren er ikke forpliktet til å innløse eller motta varen, f.eks. ved å hente den på postkontoret eller la en fraktfører levere varen hjem til seg. Dette innebærer at selgeren ved inngåelse av avtaler med fraktfører, må sikre at avtalen gir forbrukeren denne muligheten for retur. Den som leverer varen må få melding om at varen skal returneres til selgeren. I tillegg må forbrukeren betale for returen. Forbrukeren må i tillegg gi melding til selgeren om at angreretten benyttes, jf. §§ 11 og 13.

Bestemmelsen i sjuende ledd regulerer hva som skal skje med varen dersom den ikke blir hentet av selgeren eller av noen andre på vegne av selgeren. Bestemmelsen får anvendelse i de tilfellene der retur av varen skjer ved at den stilles til selgerens rådighet for avhenting, jf. fjerde ledd. Dersom varen ikke er hentet innen 3 måneder tilfaller den forbrukeren. Dette påvirker ikke forbrukerens rett til å kreve kjøpesummen tilbake.

Etter § 21 annet ledd gis reglene i §§ 14 og 15 tilsvarende anvendelse for varer forbrukeren har mottatt i forbindelse med en tjenesteavtale.

Det vises også til de generelle merknadene under pkt. 3.16.

Til § 16 Oppgjør ved tilvirkningskjøp mv.

Bestemmelsen inneholder en særregel for oppgjør ved tilvirkningskjøp. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.16.2.3.

Til § 17 Virkninger for kredittavtaler ved bruk av angreretten

Bestemmelsen tilsvarer fjernsalgsdirektivet artikkel 6 nr. 4 og medfører at visse kredittavtaler automatisk skal oppheves dersom forbrukeren benytter angreretten etter § 11. Bestemmelsen gjelder kredittavtaler som skal finansiere hele eller deler av prisen for varen eller tjenesten, forutsatt at kreditten ytes av selgeren eller av tredjeperson på grunnlag av avtale med selgeren.

Første ledd gjelder kredittavtaler der kreditten ytes av selgeren, og innebærer at kredittavtalen skal oppheves dersom forbrukeren benytter angreretten. Opphevelsen av avtalen skal være vederlagsfri for forbrukeren. Dette innebærer bl.a. at det ikke kan kreves renter eller annet vederlag for den benyttede kredittid. Det kan heller ikke kreves for eksempel «avbestillingsgebyr», «administrasjonsgebyr» eller annen økonomisk kompensasjon fra forbrukeren fordi avtalen oppheves. Eventuelle beløp som er innbetalt skal tilbakebetales til forbrukeren i sin helhet.

Annet ledd gir bestemmelsen i første ledd tilsvarende anvendelse der kreditten ytes av en tredjeperson på grunnlag av avtale mellom denne og selgeren. Der det er tale om for eksempel bruk av kredittkort, er det naturlig nok ikke den generelle avtalen som skal oppheves, men den konkrete transaksjonen. I hvilke tilfeller kreditten ytes av «tredjeperson på grunnlag av avtale mellom denne og selgeren», må avgjøres etter en konkret vurdering. I definisjonen av kredittkjøp i kredittkjøploven § 3-1 bokstav b finnes en tilsvarende formulering, idet loven bl.a. gjelder « kjøp av løsøre der kjøpesummen helt eller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av selgeren eller av en annen på grunnlag av avtale med selgeren(lånekjøp)». I hvilke tilfeller kreditten skal anes å ytes av annen på grunnlag av avtale med selgeren, er kommentert slik i forarbeidene til kredittkjøploven (NOU 1977:12 side 79):

«Utvalget er kommet til at det ikke bør kreves noen aktiv formidling fra selgerens side eller noen nærmere tilknytning mellom selgeren og långivere. Det bør være tilstrekkelig at det eksisterer en uttrykkelig eller stilltiende avtale mellom selgeren og långiveren om at långiveren skal finansiere et innkjøp hos selgeren. Også mer tilfeldige avtaler om finansiering av et kjøp vil dermed omfattes av loven. Og det vil være likegyldig om kjøperen først kontakter selger, som så formidler kreditten, eller først henvender seg til långiveren, som dernest tar kontakt med en selger.»

Tolkninger av kredittkjøplovens bestemmelse i praksis og juridisk teori vil kunne gi veiledning ved praktisering av bestemmelsen i loven her.

I annet punktum fastsettes det at selgeren i disse tilfellene skal gi melding til kredittyteren umiddelbart etter at melding om bruk av angreretten er mottatt fra forbrukeren. Bestemmelsen er en ordensbestemmelse, slik at det ikke får noen betydning i forhold til forbrukeren om slik melding ikke er gitt. Se også de generelle merknadene pkt. 3.16.7.

Kapittel 5. Angrerett ved kjøp av tjenester

Til § 18 Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

Tilsvarende som for varer gir bestemmelsen forbrukeren en ubetinget angrerett i 14 dager. Det er ikke nødvendig å angi noen grunn til at en ønsker å gå fra avtalen. Bestemmelsen om angrerett er ment å gi forbrukeren en mulighet til i ro og mak å vurdere avtalen. Fristen løper fra den dagen da forbrukeren har mottatt opplysningene som kreves etter § 9 og eventuell forskrift fastsatt i medhold av § 10. I de tilfellene der tjenesteyteren overhodet ikke oppfyller vilkårene, løper fristen likevel ut etter 3 måneder, eller etter ett år, dersom det er opplysningene om angreretten som mangler. Forbrukeren må gi melding til tjenesteyteren om bruk av angreretten, jf. også § 20.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.1 og 3.16.2.

Til § 19 Unntak fra og begrensninger i angreretten

Bestemmelsen inneholder enkelte unntak fra angreretten, samt adgang til å unnta bestemte typer finansielle tjenester fra angreretten ved forskrift.

Bestemmelsen i første ledd bokstav a unntar avtaler om spille- og lotteritjenester fra angreretten. Unntaket gjelder avtaler som inngås ved andre fjernsalgsformer enn telefonsalg.

Unntaket tar sikte på tradisjonelle lotterier, som forhåndstrukne lotterier (skrapelodd o.l.) og etterhåndstrukne lotterier og lykkespill, som for eksempel bingo og rulett.

Unntaket omfatter bare reelle spill og lotterier, og forutsatt at de drives i lovlige former. Dette innebærer at unntaket ikke gjelder for en del tilfeller av virksomhet som en har sett særlig innenfor postordre, der markedsføringen gir inntrykk av at enkeltpersoner er særskilt utvalgt eller uttrukket til å motta et gunstig tilbud. Slike tilbud, som ofte er personlig adressert til mottakerne, gir ofte muligheten til å motta en eller flere produkter, ofte benevnt premier eller gevinst, til særlig gunstig pris, eller mot kun å betale porto- og ekspedisjonsomkostninger. I enkelte tilfeller forutsettes det at forbrukeren for å motta «gevinsten» kjøper andre produkter. Denne typen markedsføring er ofte i strid med markedsføringsloven. Slike tilbud er heller ikke reelle lotterier, men oftest salg av varer, der det å presentere det som en form for lotteri eller særskilt utvelgelse av noen heldige som mottar tilbudet brukes for å fremme omsetningen. Også forutsetningen om at unntaket bare gjelder lotterier som drives i lovlige former, innebærer at denne typen omsetning faller utenfor unntaket. Lotterier distribuert gjennom alminnelig post, telefon, elektroniske signaler (herunder Internett) e.l., må ha tillatelse etter lotteriloven. Virksomheten som er beskrevet ovenfor vil dermed falle utenfor unntaket, både fordi det ikke er reelle lotterier, og fordi den mangler nødvendig tillatelse.

Avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted er ikke omfattet av unntaket. Forbrukeren har dermed angrerett i disse tilfellene. Av § 2 bokstav b følger det imidlertid at angreretten for avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted bare gjelder der beløpet forbrukeren betaler overstiger 300 kroner.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.9.

Etter første ledd bokstav b er en del tjenester unntatt fra angreretten, når avtalen er inngått gjennom andre fjernsalgsformer enn telefonsalg. Det gjelder tjenester der det ved avtaleinngåelsen fastlegges at tjenesten skal leveres eller utføres på et nærmere bestemt tidspunkt eller innenfor et nærmere angitt tidsrom. Typiske eksempler på slike tjenesteavtaler der tidspunktet fastlegges ved bestilling, er avtaler om innkvartering, flyreiser, leie av en bil, avtale om kjøp av opera- eller teaterbilletter, eller billetter til andre underholdningsarrangementer. Felles for disse avtalene er at det kan være vanskelig å få solgt tjenesten til noen andre dersom forbrukeren skulle ha rett til å gå fra avtalen. Det må imidlertid understrekes at bestemmelsen ikke vil medføre noen begrensninger i den rett til avbestilling som følger av kutymer eller av tjenesteyterens avtalevilkår. For avtaler der leverings- eller oppfyllelsestidspunktet står åpent, vil angreretten gjelde. Dette innebærer at for eksempel forhåndskjøpte rabattkort for flere reiser, sesongkort og billetter med uspesifisert reisetidspunkt, i utgangspunktet vil være omfattet av angreretten. Tilsvarende omfatter unntaket ikke avtaler om at en håndverker skal utføre en reparasjon av en ting, når ikke tidspunktet eller tidsrommet for utførelsen er fastlagt, eller der det avtales at håndverkeren skal komme hjem til forbrukeren for å besiktige for eksempel et baderom, for så å komme med et tilbud.

Med bakgrunn i det særlige behovet for forbrukerbeskyttelse som foreligger ved telefonsalg, foreslås det at unntaket ikke omfatter telefonsalg. Normalreglene for angrerett ved tjenester kommer da til anvendelse.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.8.

Etter annet ledd kan det ved forskrift fastsettes særlige regler om angreretten for finansielle tjenester og gjøres unntak for bestemte typer tjenester. Finansielle tjenester utgjør en stor og uensartet gruppe, og det er en type tjenester der det er behov for særregler. Det vises til de generelle merknadene i pkt. 3.13.

Til § 20 Melding om bruk av angreretten. Fristberegning

Bestemmelsen gir § 13 tilsvarende anvendelse for tjenester, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 21 Gjennomføring av angreretten

Gjennomføring av angreretten ved tjenesteavtaler er omhandlet i de generelle merknadene pkt. 3.16.6.8.

Første ledd slår fast det generelle prinsippet om at partenes plikt til å oppfylle avtalen faller bort når angreretten benyttes.

Annet ledd regulerer de tilfellene der det når angreretten benyttes allerede har skjedd en hel eller delvis oppfyllelse av avtalen. Det skal da skje en tilbakeføring «så langt det er mulig». Typisk for tjenesteytelser er at de oftest ikke kan tilbakeføres etter at de er utført eller levert, f.eks. når et hus er malt eller strøm er levert. Dersom forbrukeren har forskuddsbetalt vederlag for tjenesten og eventuelt andre kostnader, skal det forbrukeren har betalt tilbakeføres. Et unntak er gjort for kostnader forbrukeren skal betale, dersom det er inngått avtale om begrenset angrerett etter tredje ledd. Har forbrukeren mottatt varer som skal benyttes i forbindelse med tjenesteytelsen, skal disse tilbakeføres. Dette kan for eksempel være spann med maling, materialer, dekoder for å motta kabel-TV-sendinger eller annet mottaksutstyr, eller modem ved avtaler om internettaksess. At tilbakeføring skal skje så langt det er mulig innebærer for eksempel at maling som er påført et hus, selvsagt ikke skal tilbakeføres. Bestemmelsene i §§ 14 og 15 om oppgjør ved bruk av angreretten ved avtaler om kjøp av varer gis tilsvarende anvendelse ved avtaler om tjenester. Disse bestemmelsene regulerer bl.a. hvem som skal yte først, frister for tilbakebetaling, tilbakeholdsrett og på hvilken måte varer skal returneres. Det vises til de spesielle merknadene til disse bestemmelsene. Det vises også til de generelle merknadene under pkt. 3.16.6.8.

Bestemmelsen i tredje ledd inneholder en særregel for tjenesteavtaler inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg. Ved avtaler om tjenester løper angrefristen fra forbrukeren har mottatt de opplysninger som kreves etter kapittel 3 på foreskreven måte, jf. § 18. Etter bestemmelsen her kan det avtales at tjenesten skal påbegynnes før utløpet av angrefristen, med den virkning at forbrukeren skal betale for den delen av tjenesten som allerede er utført. At dette skal skje, må avtales særskilt, og påbegynnelse kan ikke skje før opplysninger knyttet til en slik avtale er gitt i henhold til kravene i kapittel 3.

Av tjenesteyterens plikt til å gi opplysninger om avtalevilkår, og andre opplysninger som forbrukeren har grunn til å regne med å få, følger det at det i slike tilfeller må gis relevante opplysninger om konsekvensene av at tjenesten påbegynnes. Dersom for eksempel de vesentlige kostnadene påløper umiddelbart ved påbegynnelse eller i en tidlig fase av utførelsen av tjenesten, må dette opplyses. Tjenesteyteren må bl.a. gi opplysninger som setter forbrukeren i stand til å reagere raskt dersom han eller hun ønsker å benytte angreretten uten at store kostnader påløper. Hvordan etteroppgjøret skal skje, og hva det er rimelig å belaste forbrukeren med av kostnader, vil måtte vurderes konkret. Bestemmelsen må utdypes ved praksis.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt. 3.16.3

Til § 22 Virkninger for kredittavtaler ved bruk av angreretten

Bestemmelsen gir § 17 om oppheving av visse kredittavtaler tilsvarende anvendelse for kredittavtaler som er inngått i forbindelse med en tjenesteavtale, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Kapittel 6. Gjennomføring av avtalen

Til § 23 Leveringstidspunkt

Ved spørsmål om hvilket leveringstidspunkt som er avtalt må opplysninger gitt av selgeren etter § 7 første ledd bokstav d legges til grunn, dersom ikke annet avtales mellom forbrukeren og selgeren. Bestemmelsen her inneholder en regel om når levering skal skje dersom ikke annet er avtalt og opplyst. I disse tilfellene fastsettes det at levering skal skje innen rimelig tid og senest innen 30 dager etter den dagen da forbrukeren bestilte varen eller tjenesten. Bestemmelsene regulerer imidlertid ikke virkningene av at selgeren ikke overholder fristen. Dersom selgeren ikke leverer innen avtalt tid, eller i mangel av avtale «innen rimelig tid og senest innen 30 dager» vil det i utgangspunktet foreligge forsinkelse. Om det foreligger forsinkelse som gir rett til misligholdbeføyelser fra forbrukerens side, må avgjøres etter kjøpsloven og andre lover, samt alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

Hva som skal forstås med levering innen «rimelig tid» må avgjøres konkret i forhold til de enkelte typer varer og tjenester, bl.a. ut fra hva som er vanlig leveringstid for ytelsen omsatt på den aktuelle måten. For kurante varer som for eksempel CDer, TV-apparater og bøker, må det forventes at leveringstiden er relativt kort. Ved kjøp av varer som skal tilvirkes spesielt for forbrukeren må det forventes en lengre leveringsperiode. Teori og praksis knyttet til bestemmelser i kjøpsloven og andre regler vil gi veiledning.

Levering skal etter forslaget skje senest innen 30 dager etter at varen eller tjenesten ble bestilt. Ved vurdering av når levering skal anses å ha skjedd, må tilsvarende vurderinger som etter kjøpslovens regel i § 7 fjerde ledd legges til grunn. For tjenester vil det etter forslaget ikke være tilstrekkelig at tjenesten er påbegynt før utløpet av fristen. Utførelsen av tjenesten må være avsluttet innen fristen. Dersom fullførelse av tjenesten vil ta lenger tid enn 30 dager vil det være naturlig at partene avtaler en lenger frist, slik at bestemmelsen her ikke kommer til anvendelse. Tilsvarende vil gjelde for eksempel varer som skal tilvirkes eller framskaffes.

Det vises også til de generelle merknadene pkt. 3.17.2.

Til § 24 Varer og tjenester som ikke kan leveres

Etter første ledd skal selgeren eller tjenesteyteren gi melding til forbrukeren dersom en bestilt vare eller tjeneste ikke kan leveres. Meldingen skal gis snarest mulig.

Bestemmelsen i annet ledd gjelder tilbakebetaling av innbetalte beløp der en vare eller tjeneste ikke kan leveres, og avtalen på bakgrunn av dette heves. Hvorvidt forbrukeren har rett til å heve avtalen, og øvrige virkninger av at avtalen eventuelt heves, må avgjøres etter reglene i kjøpsloven og andre lover, samt alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Bestemmelsen her gjelder kun tilbakebetaling dersom avtalen heves.

Prinsippet om «ytelse mot ytelse» i avtaleforhold innebærer at det som hovedregel ikke kan kreves forskuddsbetaling. Det må foreligge særlige behov fra selgerens side for at forskuddsbetaling skal kunne kreves. Dersom forbrukeren har betalt på forskudd, skal beløpet tilbakebetales snarest mulig ved en eventuell heving av avtalen. Bestemmelsen pålegger selgeren å tilbakebetale snarest mulig og senest innen 14 dager etter at avtalen ble hevet. Fristen for tilbakebetaling er kortere sammenlignet med forslaget i høringsnotatet, for å få en tilsvarende frist for tilbakebetaling fra selgeren, som i angrerettilfellene.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene under pkt 3.17.3.

Kapittel 7. Ikrafttredelse. Oppheving av tidligere lov. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

Til § 25 Ikrafttredelse. Oppheving av tidligere lov. Overgangsbestemmelser

Første ledd fastslår at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Det tas sikte på å fastsette ikrafttredelse kort tid etter lovens vedtakelse. Fra samme tidspunkt oppheves gjeldende angrefristlov.

I henhold til bestemmelsen i annet ledd gis loven anvendelse på alle avtaler som blir inngått etter at loven er trådt i kraft. Der det har vært innledende kontakt mellom selgeren eller tjenesteyteren og forbrukeren med sikte på inngåelse av avtale, vil selgeren eller tjenesteyteren måtte oppfylle lovens krav i videre kontakt og inngåelse av avtale. Når det gjelder markedsføring med sikte på inngåelse av avtaler som omfattes av loven, vil loven gjelde all markedsføring som finner sted etter lovens ikrafttredelse. Informasjonsmateriell i form av brosjyrer, internettsider o.l. som ikke tilfredsstiller lovens krav må derfor erstattes av nye utgaver.

Etter tredje ledd vil angrefristloven fra 1972 fortsatt gjelde for avtaler som er endelig inngått før den nye lovens ikrafttredelse. For avtaler som ikke er inngått, men der det har vært forhandlinger eller kontakt mellom partene, vises det til merknadene i avsnittet ovenfor.

Til § 26 Endringer i andre lover

1. Lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister

Ny bokstav c i § 1 første ledd

Endringen medfører at alle tvister mellom forbrukere og selgere eller tjenesteytere om spørsmål som faller inn under loven kan behandles av Forbrukertvistutvalget. Spørsmål knyttet til markedsføringen kan behandles av utvalget i den grad det har sivilrettslige virkninger, som forlengelse av angreretten, etter angrerettloven. Andre spørsmål knyttet til markedsføring behandles av Forbrukerombudet og Markedsrådet etter de offentligrettslige reglene i markedsføringsloven, jf. pkt. 3.18.

Endring av § 1 sjette ledd

Bestemmelsen fastslår at Forbrukertvistutvalget avgjør med endelig virkning om en sak hører under utvalgets myndighetsområde. Gjeldende bestemmelse angir spesifikt hva utvalget kan avgjøre, f.eks. om et kjøp skal anses som forbrukerkjøp. Dette er etter departementets vurdering ikke nødvendig å angi, og det foreslås derfor en forenkling av bestemmelsen.

2. Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp

Endring av § 16 siste punktum

Bestemmelsen i kjøpsloven gjelder tilbakelevering ved kjøp med returrett. Den alminnelige regelen er at kjøperen har risikoen inntil tingen igjen er overtatt av selgeren. I siste punktum gjøres unntak fra denne regelen i de tilfellene der kjøperen har rett til å levere tingen tilbake etter angrefristloven. Henvisningen endres slik at den gjelder den nye angrerettloven.