3 Høring

3.1 Høringsinstanser

Forslaget om å innføre forbud mot kastrering av gris samt å oppheve lekfolks adgang til å kastrere gris, er ikke sendt på ordinær høring. Forslagene har til dels vært hørt i forbindelse med lov 19. januar 2001 nr. 6, dessuten har Stortingets anmodningsvedtak etter departementets mening så klare rammer at saken ikke var egnet for en ordinær høringsrunde. Det ble isteden holdt et høringsmøte 7/2-2001 med næringen, fagmiljøer og andre berørte parter. I tillegg ble dyrevernorganisasjoner samt Rådet for dyreetikk, skriftlig oppfordret om å komme med sine synspunkter og vurderinger.

Det ble til slutt også holdt et felles oppsummeringsmøte med næringen hvor konklusjoner og tilrådinger ble fremlagt.

3.2 Kommentarer til endringsforslagene

3.2.1 Kastrering av gris - konsekvenser av forslagene

På høringsmøtet 7/2-2001 ble høringsinstansene informert om Stortingets vedtak. Alle aktuelle parter ble bedt om å komme med innspill på hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser det vil medføre at kastrering skal utføres av veterinær og med bedøving. Videre ble de anmodet om å komme med en vurdering av de praktiske og økonomiske konsekvensene et totalforbud mot kastrering av gris vil få og på hvilket tidspunkt innføringen av et slikt forbud vil være realistisk. Landbruksdepartementet ba i tillegg Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk forskning (NILF) om å foreta en kostnadsvurdering av de to forskjellige forslagene.

3.2.1.1 Konsekvenser av at lekfolks adgang til å kastrere gris, oppheves

Veterinær kapasitet

Når lekfolks adgang til å kastrere gris oppheves, vil kastreringen måtte utføres av veterinærer. Den norske veterinærforening ( DNV) har vurdert hvorvidt veterinærene har kapasitet til å påta seg kastreringen. Med utgangspunkt i opplysninger fra Norsvin om antall purkebesetninger og driftsformer her i landet og ved kontakt med veterinære praksisgrupper i hele landet, konkluderer DNV med at det er kapasitet hos veterinærene til å ta på seg kastreringen. Bare 2 av 40 praksisgrupper mente de ikke ville ha kapasitet til å påta seg kastreringen.

Når en veterinær skal kastrere et dyr, skal det brukes bedøvelse. Det er i slike tilfelle ikke fastsatt noen aldersgrense i loven når det gjelder dyr som skal kastreres, slik det er med gris som kastreres av lekfolk uten bruk av bedøvelse. Når departementet likevel vil foreslå en maksimumsalder på gris selv om det er veterinær som forestår kastreringen, har dette sammenheng med at gris som eneste dyreslag kastreres rutinemessig og i et meget stort antall. De fordeler som lav alder har når det gjelder sårhelning og immunforsvar, vil være viktig å opprettholde i en sak med slikt omfang. Ved Ot. prp. 68 (1999-2000) ble alderen på gris som kunne kastreres av lekfolk uten bruk av bedøvelse, satt ned til fra 1 måned til 1 uke. Når det nå innføres bedøvelse ved kastrering av gris, har departementet kommet til at alderen på gris som skal kastreres igjen bør kunne økes noe.

Høringsinstansene har også anbefalt aldersgrense for gris som kastreres.

DNV anbefaler at kastrasjonen utføres innen grisene er 4 uker gamle. Det anbefales videre at det utarbeides en standard prosedyre for kastreringen og en standard metode for anesteseringen og med standard konsentrasjon av anestesimidlet.

Rådet for dyreetikk anbefaler at kastreringen utføres mellom 2 og 3 ukers alder og støtter forslaget om at det utarbeides en standard metode for kastrering.

Næringenrepresentert ved Norsk Kjøtt, Kjøttbransjens Landsforbud, Norsvinog FAGSENTERET for kjøttuttaler:

«Hvis veterinær skal utføre kastrering og en skal følge prinsippet fra andre husdyrarter, vil det ikke være noen aldersgrense eller noe forbud mot kastrering av gris. Da blir kastrering av gris å sammenligne med kastrering av andre dyr som hest, storfe, katt m.fl. Men samtidig er det klart at av hensyn til sårheling, inngrepets størrelse med mer, er det en fordel at også kastrering utført av veterinær bør gjøres før grisen er for stor. En anbefalt aldersgrense innen 4 uker bør være naturlig. Dette vil redusere faren for økte komplikasjoner som følge av inngrepet. (...) Næringen er imidlertid kjent med at det hersker faglig usikkerhet ved om kastrering under lokal bedøvelse vil representere en vesentlig velferdsmessig forbedring for grisene. Dette bør avklares bedre før det eventuelt fattes vedtak som påfører svinenæringen store ekstra kostnader. En er også kjent med at det pågår en faglig diskusjon om hvordan eventuell bedøvelse ved kastrering av hanngriser under praktiske forhold bør utføres. Næringen anmoder derfor om at Landbruksdepartementet, før saken fremmes for Stortinget på nytt, ber Norges Veterinærhøgskole (NVH) gjennomføre en grundig faglig vurdering av om aktuelle metoder for bedøvelse vil representere en velferdsmessig forbedring ved kastrering av smågris. Landbruksdepartementet bør også be om at NVH kommer med anbefalinger når det gjelder bedøvelsesmetode.»

Dyrebeskyttelsen mener at påbudet om veterinær kastrering bør vedtas med øyeblikkelig virkning, og at Norges veterinærhøgskole samtidig bør gis i oppdrag å fastsette en anbefalt metode.

Økonomiske konsekvenser

Endringen vil medføre økte produsentkostnader i svineproduksjonen. Produsentkostnadene i dagens produksjon er hovedsakelig knyttet til bondens arbeidsforbruk forbundet med kastrering. Veterinærkostnadene med kastrering av gris vil følgelig bli en ny direkte produksjonskostnad for bonden. NILF har utredet de økonomiske konsekvenser av at kastrering av gris skal utføres av veterinær ved bruk av bedøvelse, j.fr kapittel 5.

Beregningen av veterinærkostnadene er vurdert ut fra dagens smågrisproduksjon og eksisterende veterinærordning for svin og ut fra forutsetninger om henholdsvis 1 uke og 4 ukers maksimal tillatt aldersgrense for kastrering.

Det fremgår av utredningen at størrelsen på merkostnadene vil variere med besetningsstørrelse og produksjonsmåte. Større bruk i sentrale strøk antas å få lavere kostnader enn gjennomsnittet, ved at de har mer rutinemessig besøk av veterinær og kan kombinere kastrering med andre mer eller mindre faste oppgaver utført av veterinæren, så som forebyggende helsearbeid, vaksinasjon, inseminasjon og sjukdomsbehandling. Utlegg til kjøregodtgjørelse og veterinærhonorar per kastrert kull antas også å bli lavere for de større produsentene. Øket tillatt aldersgrense medfører reduserte utgifter, da veterinæren får mulighet til å kastrere flere kull samtidig.

3.2.1.2 Konsekvenser av et forbud mot å kastrere gris

Utsortering

Så å si all hanngris som fremfôres til slakt i Norge i dag, blir kastrert. Hensikten med kastreringen er å forhindre at kjøttet får rånelukt/-smak. Rånelukt er en spesiell lukt som hovedsakelig finnes hos ukastrerte hanngriser og som kommer til uttrykk når kjøttet varmes opp. Hovedårsaken til denne lukten er androstenon og skatol og den oppstår som følge av kjønnsmodning/alder hos grisen.

Androstenon er et ferromon som er i nær slekt med det mannlige kjønnshormonet testosteron. Skatol er et nedbrytningsprodukt av aminosyra tryptofan. Nedbrytning skjer gjennom påvirkning av bakterier i tarmen. Stoffet blir produsert i tarmen hos både hanngriser og purker, men evnen til nedbrytning og utskilling av skatol endrer seg hos hanngris i forbindelse med kjønnsmodningen, slik at det bare er hanngrisen som lagrer skatol i fettvevet i slike mengder at det gir avvikende lukt.

Undersøkelser viser at mennesker har ulik følsomhet for rånelukt. Følsomheten hos mennesker varierer mellom kjønn, land/verdensdeler og innad i folkegrupper i et land. Enkelte mennesker har luktblindhet for androstenon; det vil si at de ikke har evnen til å lukte androstenon i det hele tatt. Når det gjelder skatol, er det ingen observasjoner som tilsier at noen mennesker ikke kan kjenne skatol lukt/smak.

Tilgjengelig forskningsmateriale konkluderer med at rånelukt skyldes både skatol og androsteneon. Det er ikke enighet i fagmiljøene om hvilke av disse stoffene som bidrar mest til rånelukten/-smaken, men det synes likevel som om miljøene er enige om at den beste indikasjon på rånelukt, fås ved å ta hensyn til begge stoffene. Det er en rekke besetningsfaktorer som kan innvirke på konsentrasjonen av skatol, så som miljø, hygiene og fôring. Produksjon og lagring av androstenon derimot påvirkes lite av fôring og miljø, men er høyt korrelert til alder, kroppsvekt og genotype. Fagsenteret for kjøtt startet sommeren 2000 et prosjekt «Mellomgris av råne» hvor hensikten var å slakte råner med lavere slaktevekt enn det som er tilfelle i dag og hvor målet var å se på forekomsten av rånelukt hos så liten gris. Rånene ble analysert for både skatol og androstenon. Resultatene av dette prosjektet viste at nesten 30% av grisene hadde for høye verdier av enten skatol eller androstenon.

Næringenviser til at bransjen i de senere år har lagt ned betydelige ressurser i arbeidet med norsk svinekjøttkvalitet. Et forbud mot kastrering vil kunne påvirke denne kvaliteten ved at kjøtt med avvikende smak og lukt kommer på markedet. Det fremgår av en spørreundersøkelse om konsumenter sin holdning til kvaliteten på svinekjøtt, at smaken var den viktigste egenskap. Norsk svinekjøtt vil med et forbud mot kastrering kunne bli utkonkurrert på kvalitet. Ingen andre land forbyr kastrering. Innføring av forbud krever at to vesentlige forutsetninger er oppfylt. Andelen slakt som utsorteres må reduseres vesentlig og det må være sikker og praktisk brukbar utsorteringsteknologi som må kunne identifisere både skatol og androstenon. Metodene må kunne utføres på slaktelinjen og ha akseptable kostnader. Det finnes i dag godt anvendelig metodikk for måling av skatol på slaktelinjen. Derimot finnes det i dag ikke metoder for måling av androstenon på slaktelinjen.

NILF konkluderer med at for å unngå mange negative effekter forbundet med kjøtt fra råne, bør en av hensyn til både produsent, slakterier og forbrukere ha en sikker og effektiv metode for utskilling av dyr med kjønnslukt. Forskningsresultater og fakta rundt skatol og androstenon tilsier etter NILFs mening at en bør ta hensyn til nivå av både skatol og androstenon for utsortering.

Dyrebeskyttelsenmener at det er mulig med dagens kunnskap å innføre forbud mot kastrering med øyeblikkelig virkning og viser til en rekke forsøk gjort i Danmark. Skatolmetoden ble i dette materialet ansett som tilstrekkelig for utsortering. De mener videre at ved måling av androstenon i tillegg oppnås bare ubetydelige forbedringer. Det er etter dyrebeskyttelsens mening ikke nødvendig å måle androstenon, da grisene ikke er kjønnsmodne ved de slaktevekter en opererer med. Det vises også til at det er mulig å redusere skatolnivået ved å bedre besetningsfaktorer som ventilasjon, bedre hygiene og fôring.

Dyrehelsetilsynet har med henvisning til de danske forsøk, sammenfallende synspunkter med Dyrebeskyttelsen på at man med dagens teknikk kan sortere ut gris med skatol og at det ikke er behov for å måle androstenon. Forbudet mot kastrasjon av gris bør etter Dyrehelsetilsynets mening kunne innføres fra 01.01.2007.

Anvendelse av utsortert kjøtt

Det er av stor betydning hvilke grenseverdier som settes for utsortering av slaktene. Dette gjelder både for skatol og androstenon. I Danmark er det for skatol brukt en grense på 0,25 mg/g fett (ppm), men Norge har satt en noe lavere grense på 0,20 ppm. For androstenon opererer Tyskland med en grense på 0,50 ppm mens grensen i England er satt til 1,00 ppm. En undersøkelse konkluderer at med en grenseverdi på 1,00 ppm androstenon, ville 30% av dansk slakt, 40% av svensk slakt og 22% av britisk slakt ligge over grenseverdien. Dersom det ble innført kastreringsforbud med dagens dyremateriale vil det for Norges del kunne gi en utsorteringsprosent på mellom 30 og 40.

Kjøtt med rånesmak har få bruksområder. Så langt en vet i dag er eneste bruksområde begrenset innblanding (20%) i produkter som konsumeres kalde og som heller ikke varmes opp hos forbruker. Kjøtt fra råner brukes i dag hovedsakelig til produksjon av spekepølser/salami. Næringen har anslått at det vil være mulig å finne anvendelse for nærmere det dobbelte av dagens produksjon av rånekjøtt, noe som innebærer anvendelse av ca. 4% utsortert slakt. Resten av det utsorterte slaktet vil det ikke kunne finnes anvendelse for innenlands, noe som medfører enten at kjøttet må eksporteres eller at slaktet kasseres. Erfaringene med eksport av rånekjøtt er begrenset, men næringen antar det vil være vanskelig å få kjøttet eksportert og en vil i beste fall få dekket utgiftene til slaktekostnadene (4kr/kg). Utbetalingspris til produsent for eksport av råneslakt, vil ifølge næringen ligge på kr. 0. Eksportprisene på rånekjøtt anses så lave, at NILF i sin økonomiske vurdering, med de oppgitte priser og forutsetninger fra Norsk Kjøtt, ikke anser eksport som et aktuelt alternativ for økt omsetning av slakt klassifisert som råne. NILF har i sin økonomiske vurdering vurdert kjøttet som kassert.