5 Økonomiske konsekvenser av forslagene

5.1 Kastrering av gris utført av veterinær ved bruk av bedøvelse

Forslaget om at lekfolk ikke lenger skal kunne kastrere smågris uten bedøvelse og at all kastrering skal utføres av veterinær ved bruk av bedøvelse, vil ikke medføre noen økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Forslaget vil derimot påføre dyreeier økte utgifter.

NILF har utarbeidet et kostnadsoverslag basert på to alternative aldersgrenser for grisen som skal kastreres (1 uke og 4 uker). På grunn av stor variasjon i besetningsstørrelse, er analyseringen av merkostnadene gjort i forhold til tre ulike grupperinger/besetningsstørrelser; besetninger med 30 eller flere avlspurker, med 15-29 avlspurker og med 1-14 avlspurker. Beregningene viser at kostnadene varierer mye med besetningsstørrelse. Små besetninger vil få høyest gjennomsnittskostnad per avlspurke per år og de største besetningene vil få lavest kostnader per avlspurke. Det er de største besetningene som er tilsluttet helsetjenesten for svin. Disse besetningene har i den forbindelse som regel inngått avtale med en veterinær eller en gruppepraksis om regelmessig tilsyn i besetningen. Dette medfører at det i disse besetningene vil en stor del av grisene kunne kastreres ved leilighetsbesøk som vil gjøre arbeidet billigere. I de store besetningene vil også driftsopplegget kunne organiseres slik at flere grisekull kan kastreres samtidig. Dette vil gi seg sterkere utslag dersom øvre alder for kastrering heves. NILF har beregnet en gjennomsnittskostnad for de små besetninger på kr. 696,- per purke per år, kr. 519,- per purke per år for de mellomstore og kr. 307,- per purke per år for de største besetningene ved en kastreringsalder på 1 uke. Den gjennomsnittlige årlige merkostnad per avlspurke vil ligge på ca. kr. 450,-.

NILF har videre beregnet at de gjennomsnittlige årlige kostnader vil reduseres noe ved at alderen på grisen økes fra 1 til 4 uker. Reduksjonen vil være henholdsvis kr. 40,- per purke per år for de store besetningene, kr. 170,- per purke per år for de mellomstore besetningene og kr. 60,- per purke per år for de små besetningene. Den gjennomsnittlige årlige merkostnad vil ligge på ca. kr. 346,- per purke. De mellomstore besetningene (15-29 purker) vil utfra dette få størst reduksjon i utgifter ved at alderen på grisen økes til 4 uker. Små besetninger vil få store veterinærkostnader med kastrering av gris uavhengig av øvre aldersgrense. Bruk med små besetninger (1-14 avlspurker) utgjør 50% av totalt antall besetninger med avlspurker i Norge.

For en gjennomsnittsbesetning på 15-29 purker, vil kostnadene utgjøre ca. kr. 13.000,- per år.

De totale merkostnader er anslått ved å summere kostnadene for de tre besetningsstørrelsene. NILF kommer frem til totale kostnader per år på henholdsvis ca. 30 mill ved kastrering når grisen bare er 1 uke og 23 mill dersom grisen kan kastreres opp til 4 ukers alder.

Også Den Norsk Veterinærforeninghar skissert kostnader ved kastrasjon ved enkeltbesøk, leilighetsbesøk, samt ulik kastrasjonsalder. Kostnadene er fra DNV estimert til ca 25 mill per år. Kostnadene vil kunne reduseres en del ved en optimal organisering av arbeidet, avhengig av om veterinæren utfører inngrepet i forbindelse med annet besøk, om veterinæren må tilkalles spesielt for kastreringen og om flere kull kan kastreres samtidig. Når det gjelder antall årsverk er det antatt at det vil ta 20/30 minutter å kastrere ett kull. Dette vil med 145.000 grisekull per år, gi et estimert årsverktall på henholdsvis 30 og 45. Dersom den øverste alderen på grisen som skal kastreres settes til 4 uker, vil veterinæren kunne utføre kastrering av flere kull samtidig.

Fra næringens side er totalkostnadene estimert til 60 mill, med en viss reduksjon ved at flere kull kan kastreres samtidig og eller gjøres i forbindelse med annen praksis i besetningene. Ved å bruke NILF sin modell for beregning av kostnader, har næringen konkludert med at kostnadene vil være 40-45 mill ved kastrering ved 1 ukes alder og 30-35 mill ved kastrering ved 4 ukers alder. I tillegg beregner næringen kostnader for bondens merarbeid gjennom økt tidsforbruk på ca. 5 mill.

Ut fra de forutsetninger som legges til grunn, kan det synes som om de kostnader NILF har kommet fram til når det gjelder kastrering utført av veterinær, sammen med de justeringer næringen har foretatt, er de mest reelle. Kostnadene er noe høyere enn de beregninger som er fortatt av DNV. Næringen anslår i sine egne beregninger kostnadene høyere, men har lagt inn visse muligheter for reduksjon av totalbeløpet ved gitte forutsetninger.

Selv om kostnadene er vanskelig å tallfeste nøyaktig, vil de etter departementets mening være av en størrelsesorden som vil utgjøre en økonomisk belastning for næringen totalt sett.

5.2 Forbud mot kastrering av gris

Forslaget om å forby all kastrering av gris vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Dersom forbudet innføres før de forannevnte forutsetninger er på plass, vil det derimot medføre store kostnader og inntektstap for næringen.

Næringen hevder at de økonomiske konsekvenser av for rask innføring av et forbud mot kastrering vil være dramatiske, men svært vanskelig å beregne. Det konkluderes likevel med at kostnadene i sum vil true hele det norske svineholdet og det stipuleres et tap for primærprodusentene per år på 300 til 500 millioner. Beløpet bygger på beregninger av tap som følge av utsortering av gris med avvikende lukt og smak (30 til 40%), analysekostnader (38 til 40 mill), tapte markedsvolumer og økte kostnader i slakterileddet på grunn av delt varestrøm mellom normale og utsorterte slakt.

Til fratrekk fra dette tapet vil de økonomiske/agronomiske fordeler ved hanngrisproduksjon komme, da veksthastighet og fôrutnyttelse er bedre.

NILF har beregnet de reduserte produsentinntekter utfra en større andel råneslakt og tilsvarende reduksjon i antall slaktegris og baserer seg på tre forskjellige utsorteringsprosenter (10%, 25% og 40%).

Den totale reduksjon i produsentinntekter per år er av NILF beregnet til kr 83.1 mill ved 10% utsortering, kr 220 mill ved 25% utsortering og kr 350 mill ved 40% utsortering. NILF påpeker at det for alle beregningene må tas i betraktning at konsekvensene av en økning i antall råneslakt er svært sammensatt og vil kunne medføre økonomiske konsekvenser på mange ulike næringsledd, der reduserte inntekter for svineprodusentene bare er en av ettervirkningene. I tillegg vil det miljø-/ressursmessig være etisk betenkelig å produsere så store menger slakt for destruksjon.

Departementet støtter de vurderinger som konkluderer med at dersom det skal innføres et forbud mot kastrering av gris, må det foreligge sikker utsorteringsteknologi og dessuten må andelen av slakt som sorteres ut reduseres betraktelig. Dersom dette ikke gjøres, vil det påføre den norske svinenæring omfattende årlige kostnader som det er vanskelig å se at den kan bære.

Dersom all kastrering av gris blir utført av veterinær ved bruk av bedøvelse, er det etter departementets mening ut fra et dyrevernmessig synspunkt ikke lenger like påkrevet med et snarlig totalforbud, slik som forutsatt ved forrige endring av dyrevernlov j fr. lov 19. januar 2001 nr. 6. Det er imidlertid fortsatt et mål for departementet at kastrering av gris som sådan skal bli en unødvendig produksjonsmetode. Dette målet er i følge næringen også viktig for dem.

Etter departementets mening vil det være behov for å sette et visst press på næringen slik at de omtalte forhold vedrørende utsortering og reduksjon av andel utsortert slakt, skal utvikles og komme på plass så rakst som mulig. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det nå innføres et forbud i loven, men at forbudet ikke trer i kraft før etter nærmere kunngjøring. I samråd med næringen vil departementet arbeide for at dette kan skje så snart det er praktisk og økonomisk gjennomførbart.