3 Kort om kvotefordelingsbestemmelsene i saltvannsfiskeloven

Saltvannsfiskeloven § 5a Spesielle kvoteordninger har nå følgende ordlyd:

«Som et ledd i en tilpasning av den konsesjonsbelagte trål- og ringnotflåte, kan totalkvoten for vedkommende gruppe deles i et antall like kvoter (enhetskvoter), som kan være større enn antall deltagende fartøy i vedkommende fartøygruppe. Enhetskvoten kan fordeles ulikt mellom de deltagende fartøy innenfor gruppen.

Første ledd gjelder tilsvarende for fartøy over 28 meter største lengde som fisker med konvensjonelle redskap og med adgangsbegrensning.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse og fordeling av enhetskvoter.»

Bestemmelsen må forstås på bakgrunn av saltvannsfiskelovens øvrige bestemmelser om kvotefastsettelse og - fordeling.

I medhold av saltvannsfiskeloven § 5 kan departementet fastsette forskrifter om »kvoter for de deltakende fartøyer for bestemte tidsrom og pr. tur». Vilkåret for at det kan fastsettes slike kvoter er at det er fastsatt en totalkvote for en bestemt fiskebestand, eller at hensynet til en økonomisk og rasjonell utnytting av en bestemt bestand tilsier det. Hjemmel for å fastsette totalkvote for en bestand er gitt i saltvannsfiskeloven § 4.

Hovedregelen er således at kvoter på fartøynivå skal fordeles med utgangspunkt i «de deltakende fartøyer». Kvoten kan beregnes slik at hvert fartøy får et garantert kvantum, gjerne omtalt som fartøykvoter, eller kvoten på fartøynivå kan fastsettes med en viss overregulering, gjerne omtalt som maksimalkvoter. Overregulering innebærer at summen av kvoter blir større enn den delen av totalkvoten som er avsatt for vedkommende fartøygruppe (gruppekvoten). En maksimalkvote innebærer derfor et største kvantum vedkommende fartøy kan fiske, men gir ingen garanti for å få fiske hele kvantumet dersom gruppekvoten blir oppfisket. Fisket vil i så fall kunne bli stoppet, uavhengig av det enkelte fartøys kvoteutnytting. Reguleringsformen innebærer således en større eller mindre grad av konkurranse mellom fartøyene, avhengig av graden av overregulering.

Kvotefordelingssystemet er for øvrig nærmere omtalt i kap. 7.2.2 i St.meld. nr. 51 (1997-98) Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring.

Spesielle kvoteordninger etter saltvannsfiskeloven § 5a er et unntak fra hovedregelen om at kvoter skal fordeles med utgangspunkt i de deltakende fartøy. I medhold av denne bestemmelsen kan gruppekvoten deles i et antall kvoter som kan være større enn antall deltakende fartøy i gruppen, og disse kvotene, i bestemmelsen kalt enhetskvoter, kan fordeles ulikt på de deltakende fartøy.

Det er nå fastsatt enhetskvoteordninger for torsketrålerne, ringnotflåten, grønlandsrekeflåten og konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter. Et forslag om enhetskvoteordning for seitrålgruppen har vært på høring, og er under sluttføring i departementet.

I disse ordningene blir kvotene fordelt med utgangspunkt i deltakende fartøy forut for iverksettelsen av ordningen. Dersom et fartøy tas ut av fiske gjennom enhetskvoteordningen, blir den kvoten som ellers ville blitt tildelt for fiske med dette fartøyet, tildelt for fiske med et gjenværende fartøy. Kvotefordelingen i enhetskvoteperioden skjer således som om det uttatte fartøyet fortsatt var i fiske, men med en viss avkorting av kvoten i noen tilfeller.

Det er imidlertid ikke slik at dette nødvendigvis er den eneste mulige måten å nytte saltvannsfiskeloven § 5a på. Kvoteordningen må tilpasses forholdene i den enkelte fartøygruppe, innenfor ordlyden i § 5a.