1 Skattlegging ved lån av verdipapirer

1.1 Innledning og sammendrag

Departementet legger med dette fram forslag til nye regler for beskatning ved lån av verdipapirer. Det fremmes også forslag til regler for beskatning av shortsalg av verdipapirer som skattyteren har fått tilgang til ved lån (såkalt «dekket» shortsalg). Forslagene har sin bakgrunn i endringer som i 1996 ble gjennomført i verdipapirhandellovgivningen. Det ble da lagt til rette for et organisert norsk marked for lån og (dekket) shortsalg av finansielle instrumenter. Formålet var å bedre effektiviteten i verdipapirmarkedet.

Det har vært begrenset tilbud av verdipapirer for utlån i det norske markedet. En vesentlig årsak er trolig at utlån etter norske regler antas å innebære realisasjon av verdipapirer som lånes ut, og at skattereglene på området for øvrig er uklare. Dette medfører at intensjonene bak de nevnte endringene i verdipapirhandellovgivningen ikke fullt ut oppfylles. I de fleste andre land med et velutviklet verdipapirmarked kan verdipapirer lånes ut uten at dette leder til umiddelbar gevinstbeskatning. Etter departementets syn er det behov for endringer i skattereglene på dette området, for å bedre rammevilkårene i verdipapirmarkedet.

Ved verdipapirlån overdrar eieren (utlåneren) eiendomsretten til verdipapiret til en annen part (innlåneren), mot annet vederlag enn kjøpesummen for dette. Den annen part (innlåneren) er forpliktet til på et senere tidspunkt å tilbakeføre et identisk verdipapir til den opprinnelige eieren (utlåneren), mot annet vederlag enn kjøpesummen for dette. Det at det ikke utveksles noen kjøpesum for verdipapirene skiller verdipapirlån fra ulike typer «repurchase agreements».

Hovedpunktene i departementets forsalg er:

• Gevinst skal ikke anses realisert ved etablering og innfrielse av verdipapirlån, forutsatt at visse vilkår er oppfylt.

• Tap skal ikke anses realisert ved etablering og innfrielse av verdipapirlån.

• Fritaket fra gevinstbeskatning omfatter utlån av aksjer, grunnfondsbevis eller ihendehaverobligasjoner, som er tatt opp til notering på børs som definert i lov 17. november 2002 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. (børsloven) § 1-3 annet ledd, eller tilsvarende notering på utenlandsk børs.

• Det er et vilkår for fritak fra gevinstbeskatning at det er inngått en skriftlig låneavtale, hvor innlåneren påtar seg en forpliktelse til å kompensere utlåneren for all avkastning som utdeles på de utlånte verdipapirene i låneperioden.

• For verdipapirer som er registrert i et verdipapirregister opprettet i medhold av lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 3-1, er det videre et vilkår for fritak fra gevinstbeskatning at verdipapirlånet «registreres» som lånetransaksjon i vedkommende verdipapirregister.

• Ved utlån av aksjer i aksje- og allmennaksjeselskaper hjemmehørende i Norge og grunnfondsbevis i sparebanker, er fritaket fra gevinstbeskatning ved utlånet betinget av at lånet er innfridd ved tilbakeføring av identiske verdipapirer til utlånerens verdipapirkonto 1. januar i året etter utlånsåret.

• Premie anses som ordinær kapitalinntekt/-utgift. Som premie behandles vederlaget innlåneren svarer for å få disponere verdipapirene, med unntak av kompensasjon som svares for utbytte, rente, eller annen avkastning, som er utdelt/tilstått på de utlånte verdipapirene i låneperioden.

• Kompensasjon for utbytte som er utdelt på utlånte aksjer i låneperioden (utbyttekompensasjon) anses som utbytte på de underliggende utlånte aksjer for den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen. Det gis ikke fradrag for betalt utbyttekompensasjon.

• Kompensasjon for renter som er utdelt på utlånte ihendehaverobligasjoner i låneperioden (rentekompensasjon) anses som renter på de underliggende utlånte obligasjoner.

• Innlåneren plikter å forestå forskuddstrekk av kildeskatt i kompensasjon for et utbytte som i låneperioden er utdelt på utlånte norske aksjer, og som svares til en utenlandsk kontraktsmotpart (utlåner). Innlåneren pålegges ansvar for at slik skatt blir betalt.

• Utlånerens inngangsverdi på utlånte verdipapirer videreføres på de identiske verdipapirer han får tilbakeført ved innfrielsen av låneavtalen.

• Innlåneren beskattes for gevinst og tap ved det (dekkede) shortsalget. Utgangsverdien settes til vederlaget ved realisasjonen. Inngangsverdien settes til kostnaden ved anskaffelsen av et identisk verdipapir, tillagt premie og kompensasjon for annen avkastning enn utbytte som er utdelt på det utlånte verdipapiret i låneperioden.

Departementets forslag er begrenset til å gjelde verdipapirlån. Det understrekes at departementet ikke har vurdert hvordan ulike typer «repurchase agreements» skal beskattes etter gjeldende regler.

1.2 Verdipapirlån og (dekket) shortsalg

1.2.1 Kjennetegn ved verdipapirlån

Avtaler om verdipapirlån kjennetegnes ved at eieren (utlåneren) overfører disposisjonsretten til et antall verdipapirer av en bestemt type til en annen part (innlåneren), mot at innlåneren på et senere tidspunkt plikter å tilbakeføre et tilsvarende antall identiske verdipapirer til utlåneren. Innlåneren betaler en godtgjørelse til utlåneren for å få disponere verdipapirene, og en kompensasjon for den avkastningen som utdeles på de utlånte verdipapirene i låneperioden.

Ved låneavtalen overføres alle rettigheter knyttet til verdipapirene, for eksempel stemmerett, tegningsrett og rett til utbytte, fra utlåneren til innlåneren. Utlåneren vil normalt ikke lenger være registrert i eierregistre, som for eksempel aksjeeierregisteret. Utlåneren kan heller ikke disponere over verdipapirene i låneperioden.

Innlåneren betaler en godtgjørelse (nedenfor kalt premie) til utlåneren for å få disposisjonsretten til verdipapirene. Premien utgjør normalt en prosentsats av verdipapirenes markedsverdi. Premien forfaller til betaling enten som et engangsvederlag ved tilbakelevering, eller i periodevise avregninger. I tillegg til premiebeløpet må innlåneren kompensere utlåneren for avkastning som utlåneren går glipp av i låneperioden. Dette kan dreie seg om utbytte- eller rentebetalinger, eller andre fordeler, for eksempel i form av fondsaksjer eller tegningsretter. Det vil variere om kompensasjon for avledede rettigheter, som fondsaksjer og tegningsretter, skal gis i naturalia, eller om utlåneren må eller kan kompenseres i penger.

Innlåneren må stille sikkerhet for lånet, som regel i form av kontantdepot eller andre likvide verdipapirer. Sikkerheten beregnes med utgangspunkt i markedsverdien av de lånte verdipapirene, tillagt en margin. Det kan være avtalt en bestemt låneperiode, men visstnok lånes verdipapirer vanligvis ut for en ubestemt tidsperiode. Normalt kan lån tilbakekalles av utlåneren, eller innfris av innlåneren, i låneperioden.

Innlåneren benytter normalt de lånte verdipapirene som grunnlag for å overdra samme antall verdipapirer til en tredjemann. Tredjemann vil som regel ikke vite at kjøpet av verdipapirer er muliggjort ved at selgeren har skaffet verdipapirene til veie ved lån. For kjøperen er dette uansett uten betydning. Innlåneren plikter å levere identiske verdipapirer tilbake til utlåneren på et senere tidspunkt. Som regel må innlåneren kjøpe eller låne det nødvendige antallet verdipapirer i markedet, for å kunne oppfylle sin tilbakeleveringsforpliktelse etter låneavtalen. Kravet om at de tilbakeleverte verdipapirene skal være identiske med de lånte innebærer for eksempel for aksjer at de skal være utstedt av samme selskap, ha samme pålydende, tilhøre samme aksjeklasse og for øvrig være like med de aksjene som ble lånt.

Som regel oppretter partene en låneavtale (rammeavtale) som regulerer prinsippene for premieberegning, sikkerhetsstillelse, kompensasjoner for utbytte mv., mens de enkelte lån dokumenteres gjennom enklere tilleggsavtaler fra gang til gang.

Verdipapirlån etableres som regel under medvirkning av ett eller flere verdipapirforetak. Det er ikke uvanlig at verdipapirlån «cleares» i en oppgjørssentral, som for eksempel Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS). Da trer oppgjørssentralen enten inn i avtalen, og blir motpart overfor både utlåneren og innlåneren, eller den garanterer på annen måte for partenes gjensidige forpliktelser etter låneavtalen. I praksis påtar ofte verdipapirforetaket eller oppgjørssentralen seg visse administrative funksjoner i forbindelse med lånearrangementet, som for eksempel etablering av sikkerhet og overføring av kompensasjoner mellom partene.

Utlånerens motiv for å låne ut verdipapirer er gjerne å oppnå en effektiv porteføljeforvaltning. Institusjonelle eller private investorer kan oppnå en økt avkastning på sin verdipapirportefølje, uten samtidig å gi fra seg den økonomiske interessen i verdipapirene. Utlånspremien sikrer utlåneren denne meravkastningen.

1.2.2 Verdipapirlovgivningen

1.2.2.1 Rettstilstanden før lovendring 7. juni 1996

Private parter står etter norsk rett fritt til å inngå avtaler om salg av verdipapirer de ikke eier/disponerer. Slike salg er det vanlig å betegne shortsalg. Tidligere ble det ansett for å være i strid med god meglerskikk at verdipapirforetak formidlet, eller for egen regning solgte, verdipapirer som kunden/foretaket ikke eide. Det forelå ingen verdipapirrettslig regulering av verdipapirlån. Verdipapirlån og shortsalg forekom likevel i en viss utstrekning.

I forbindelse med primærhandelssystemet for statsobligasjoner hadde primærhandlerne avtale med Norges Bank om lån av statsobligasjoner. Ved market-making i kredittforetaksobligasjoner hadde market-makere avtaler med kredittforetak om lån av obligasjoner.

Ved oppgjør av handler formidlet av fondsmeglerforetak, godtok Kredittilsynet at foretaket ved mislighold lånte verdipapirer for å dekke oppgjøret. Kredittilsynet forutsatte at verdipapirlånet skulle være regulert av skriftlig avtale, samt at lånet var nødvendig for å kunne foreta rettidig levering av verdipapirene. Det gjaldt minimumskrav til avtalens innhold. Norges Fondsmeglerforbund hadde utarbeidet en standardavtale for verdipapirlån i forbindelse med slike misligholdssituasjoner.

I tillegg til ovennevnte låneordninger, hadde Finansdepartementet gitt uttrykk for at det ikke hadde innvendinger mot en nærmere spesifisert låneordning for market-makere i opsjoner og terminer. Departementet åpnet dermed for at market-makere i opsjoner og terminer kunne sikre seg mot kursfallsrisiko på de underliggende aksjer eller obligasjoner ved å selge «short» aksjer eller obligasjoner som var lånt gjennom en særskilt låneordning.

1.2.2.2 Rettstilstanden etter lovendring 7. juni 1996

Ved lovendring 7. juni 1996 nr. 25 ble det generelt åpnet for at verdipapirforetak kan formidle shortsalg av finansielle instrumenter for kunder, og at de for egen regning kan foreta shortsalg av finansielle instrumenter. Shortsalget må imidlertid være «dekket», det vil si at investoren som selger «short» må ha tilgang til de solgte verdipapirer, og at rettidig levering må være sikret på avtaletidspunktet. Det vises til §§ 8-5 fjerde ledd og 8-7 i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven).

Ved nevnte lovendring ble det også gitt regler om lån av finansielle instrumenter, jf. § 8-8 i verdipapirhandelloven. Ved lån vil kunden/verdipapirforetaket kunne skaffe seg slik tilgang til finansielle instrumenter, som er nødvendig for at verdipapirforetaket kan formidle, eller for egen regning foreta, shortsalg av finansielle instrumenter.

Det følger av verdipapirhandelloven § 8-8, jf. forskrift av 14. oktober 1996 nr. 984, at verdipapirlån som inngås under medvirkning av et verdipapirforetak og lån fra verdipapirforetakets egen portefølje, bare kan gjennomføres på visse vilkår. Det er et vilkår at det stilles betryggende sikkerhet (marginsikkerhet) for lånet og at det benyttes standardiserte avtaler som er godkjent av Kredittilsynet. Alternativt kan låneavtalen inngås under medvirkning av en oppgjørssentral som enten garanterer for lånet, eller selv trer inn som part i låneavtalen.

Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) har utarbeidet standardavtaler som kommer til anvendelse ved clearing i NOS med tilhørende registrering i Verdipapirsentralen. I tillegg har Norges Fondsmeglerforbund utarbeidet standardavtaler for lån av verdipapirer som er godkjent av Kredittilsynet.

1.2.3 Behovet for et velfungerende marked for verdipapirlån

1.2.3.1 Innledning

De reformer i verdipapirhandellovgivningen som har vært gjennomført i Norge de seneste årene, har blant annet hatt som formål å bedre betingelsene for handelen i verdipapirmarkedet. Et viktig virkemiddel i denne sammenheng har vært å åpne for verdipapirlån. I forarbeidene til endringene i verdipapirhandelloven i 1996 (NOU 1995:1 Investeringsforetak og Ot.prp. nr. 15 (1995-96)) er det nevnt flere grunner til at verdipapirlån kan bedre rammebetingelsene for verdipapirhandelen.

1.2.3.2 Effektivisere oppgjørsrutinene i verdipapirmarkedet

Mulighetene for verdipapirlån kan bedre situasjonen for avtaleparter som har forpliktet seg til å levere verdipapirer. En låneordning kan minske risikoen for at en kjøper ikke får verdipapirene til avtalt tid, når selgeren ikke er i stand til å levere. Verdipapirforetak som formidler en verdipapirhandel, er etter verdipapirhandelloven forpliktet til å levere til kjøperen selv om det oppstår en forsinkelse hos selgeren. Verdipapirforetaket må da søke å skaffe de aktuelle verdipapirer til veie på annen måte, typisk ved dekningskjøp i markedet. Gjelder handelen et lite likvid verdipapir kan dette være vanskelig innenfor oppgjørsperioden (antall dager fra en handel er meldt inn til verdipapirer og motsvarende betaling overføres), som i det norske markedet normalt er 4 dager. Dette kan avhjelpes ved at verdipapirforetaket låner inn verdipapirer i påvente av levering eller dekningskjøp.

Videre er det påpekt at oppgjørsperioden i ulike lands verdipapirmarkeder kan være forskjellig. Handel mellom aktører i land med ulike oppgjørsperioder kan forårsake problemer blant annet i form av kurs- og valutarisiko. Så lenge forskjellige land ikke har innført en standardisering av oppgjørsperioden, vil låneordninger kunne benyttes for å redusere oppgjørsrisikoen ved handel mellom to markeder med ulike oppgjørsperioder.

Fravær av et velfungerende system for lån av verdipapirer anses som en stor oppgjørsrisiko i det internasjonale verdipapirmarkedet. Oppgjørsrisiko er et viktig parameter for investor i forbindelse med investeringsvurderinger. Innføring av en effektiv låneordning vil redusere denne oppgjørsrisikoen.

1.2.3.3 Styrke market-maker funksjonen

Market-makere i verdipapirer stiller bindende kurser og er forpliktet til å selge et visst volum til disse kursene. Det er store kostnader knyttet til å sitte med en stor egenbeholdning av de aktuelle verdipapirer. Låneordninger kan redusere disse kostnadene. Market-makeren kan låne inn verdipapirer på det tidspunkt han blir forpliktet til å levere. Gjennom lånet sikrer han levering samtidig som han unngår å presse markedskursene ved å måtte dekke inn hele leveringen på en gang. Market-makeren kan med andre ord redusere likviditets- og markedsrisikoen ved at han over tid kan kjøpe inn verdipapirene for å innfri lånet. Dette styrker market-maker funksjonen, noe som kan bidra til å bedre likviditeten og sikre prisdannelsen i markedet. Låneordninger gir også market-maker mulighet til å gjennomføre shortsalg for å sikre sin øvrige verdipapirportefølje, jf. verdipapirhandelloven § 8-5 fjerde ledd, hvor det fremgår at verdipapirforetak må ha tilgang til verdipapirer som selges «short».

1.2.3.4 Bedre likviditeten i verdipapirmarkedet

Likviditeten i verdipapirmarkedet kan forbedres når det er mulig å låne verdipapirer som det i alminnelighet er begrenset tilgang på. Dette kan medføre at antallet handler økes, hvilket kan resultere i en mer effektiv prisdannelse i markedet.

1.2.3.5 Shortsalg som handelsstrategi mv.

Mulighetene for å ta opp verdipapirlån innebærer at markedsaktørene mer effektivt kan dra nytte av hva de forventer om markedet, ettersom shortsalget kan gjennomføres uten at partene behøver å frykte selgerens evne til å foreta levering. Shortsalg gir investorer, herunder også verdipapirforetak, mulighet til å oppnå en positiv avkastning i et fallende marked, eventuelt å begrense tapet på deler av porteføljen. Shortsalg kan benyttes til sikringsformål, men også til spekulasjonsformål basert på et bestemt kortsiktig markedssyn. Ved shortsalg er imidlertid markedsrisikoen ubegrenset i motsetning til ved kjøp av verdipapirer.

1.2.4 Lånemarkedet i dag

1.2.4.1 Generelt

I dagens lånemarked blir verdipapirlån til dekning av shortsalg normalt inngått under medvirkning av ett eller flere verdipapirforetak. Når en investor henvender seg til et verdipapirforetak med ønske om å selge et verdipapir «short», vil foretaket enten internt eller eksternt søke å finne en investor som er villig til å låne ut de etterspurte verdipapirene for den aktuelle tidsperioden. Verdipapirene kan lånes ut fra verdipapirforetakets egenbeholdning (for verdipapirforetakets egen regning og risiko), eller fra beholdninger som verdipapirforetaket forvalter på kundenes vegne. Alternativt kan de etterspurte verdipapirer skaffes fra eksternt hold, det vil si i praksis fra andre verdipapirforetak/banker og institusjonelle investorer.

Verdipapirlån som formidles gjennom meglerapparatet er underlagt verdipapirhandellovens regler, herunder krav til standardiserte avtaler og betryggende sikkerhetsstillelse. Verdipapirlån er i dag ikke registreringspliktig. Det finnes derfor ingen offisiell informasjon over omfanget av verdipapirlån i det norske markedet.

Drivkraften i markedet for verdipapirlån er investorers ønske eller behov for å låne inn verdipapirer til dekning av leveringsforpliktelser, eller for å ta mer aktive posisjoner ved «egentlige» shortsalg. Lån som tas opp for å dekke leveringsforpliktelser vil typisk være kortsiktige, og innlånere vil typisk være verdipapirforetak/banker. Lån som tas opp med sikte på å ta mer aktive shortposisjoner kan være mer langsiktige, og her vil i praksis også institusjonelle investorer opptre som innlånere.

Etter alt å dømme står verdipapirforetak/banker og større institusjonelle investorer for det vesentlige av lånevolumet. Som utlånere opptrer typisk store og langsiktige investorer, som forsikringsselskaper, verdipapirfond, pensjonskasser og andre institusjonelle investorer.

Markedet for verdipapirlån er av utpreget internasjonal karakter. Norske aktører opptrer som avtaleparter/mellommenn ved lån av innenlandske og utenlandske verdipapirer, og i betydelig utstrekning involveres utenlandske avtalemotparter og mellommenn.

Det må antas at dagens skattesituasjon har medvirket til at norske skattepliktige subjekter bare i beskjeden grad har lånt ut verdipapirer, og at utlendinger hittil har stått for en relativt stor andel av lånetilbudet i det norske markedet.

Verdipapirlån som avtales direkte mellom investorer uten medvirkning av verdipapirforetak, er ikke omfattet av reguleringen i verdipapirhandelloven. Det stilles ikke krav til standardiserte avtaler eller sikkerhetsstillelse ved slike lån. Departementet antar at omfanget av slike lån er meget begrenset.

1.2.4.2 Automatisk låneordning (lånepool) i Verdipapirsentralen

Verdipapirsentralen har fra og med høsten 1999, i samarbeid med Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS), etablert en automatisk låneordning som skal besørge automatisk levering av verdipapirer når det på oppgjørsdagen ikke er dekning på selgerens verdipapirkonto. Blant de vanligste årsakene til at det ikke er dekning på selgerens verdipapirkonto på oppgjørsdagen, er forsinket frigivelse fra utenlandsk forvalter, eller at de solgte verdipapirene er registrert på en annen konto enn den salget er gjort fra.

Den automatiske låneordningen fungerer som en lånepool. Etter avtale med investor merkes/registreres verdipapirer som disponible for utlån på investors verdipapirkonto. De aktuelle verdipapirene fjernes ikke fra «utlånerens» verdipapirkonto før Verdipapirsentralen etablerer et utlån under dekningskontrollen. Utlåneren vil med andre ord være registrert som eier av verdipapiret helt til dette lånes ut. Når lånet etableres blir lånetransaksjonen «registrert» i Verdipapirsentralen, ved bruk av en egen funksjon for registrering av slike lån. Registreringen gjennomføres ved at verdipapirene på utlånerens konto erstattes med en beholdning i et eget «låne-ISIN», som er et speilbilde av de utlånte verdipapirene. Tilsvarende registreres det en negativ beholdning i et «låne-ISIN» på innlånerens verdipapirkonto, som viser at det påhviler innlåneren en forpliktelse til å levere tilbake de lånte verdipapirene.

Verdipapirlån som etableres gjennom låneordningen i Verdipapirsentralen er i hovedsak kortsiktige (normalt 2-3 dager), hvor innlånerens formål med lånet er å dekke leveringsforpliktelser. Den automatiske låneordningen omfatter aksjer og obligasjoner som er registrert i Verdipapirsentralen. I dag er det i all hovedsak børsnoterte aksjer som lånes gjennom poolen. Lån blir automatisk tilbakeført og kontiene blir sperret for nye lån ved utbyttedato eller andre spesielle selskapsbegivenheter (corporate actions). Noen automatisk lukking skjer ikke ved årsskiftet. Departementet har imidlertid fått opplyst at i praksis sørger verdipapirforetakene for å kalle inn alle lån fra lånepoolen ved årsskiftet.

1.2.4.3 Verdipapirlån clearet i Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS)

Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) har i samarbeid med Verdipapirsentralen etablert et system for registrering av bilaterale verdipapirlån i Verdipapirsentralen og clearing i NOS. Det er utarbeidet standardiserte avtaler og dokumentasjon for denne ordningen. Verdipapirforetakene kan benytte denne tjenesten, på egne eller kunders vegne, ved å tegne medlemskap i NOS. Selve formidlingen av verdipapirlånet skjer gjennom ett eller flere verdipapirforetak, men avtalen cleares gjennom NOS, som garanterer for lånet.

Som garantist for verdipapirlånet er NOS ansvarlig for at låneavtalen blir oppfylt etter sitt innhold overfor de involverte parter. NOS påtar seg visse agentfunksjoner, og er i henhold til avtalevilkårene forpliktet til å kreve sikkerhet og forestå oppgjør, samt til å igangsette tiltak ved mislighold. I tillegg forestår NOS beregning og formidling av kompensasjoner mellom partene.

Verdipapirlån som etter denne ordningen cleares i NOS, er basert på at lånetransaksjonen «registreres» i Verdipapirsentralen, ved bruk av den funksjonen for registrering av verdipapirlån i Verdipapirsentralen som er beskrevet i kapittel 1.2.4.2 foran. Verdipapirforetakene forestår registrering av lånet i Verdipapirsentralen. Denne ordningen er først og fremst beregnet på investorer, og omfatter alle børsnoterte norske aksjer. Både kortsiktige lån (fra et par dager til noen uker) og langsiktige (mer enn 30 dager) blir clearet. NOS går ikke inn som motpart, men er garantist. Lånene lukkes ikke ved utbyttedato eller årsskiftet. Eventuell utbyttegodtgjørelse vil normalt være reflektert i lånepremien. Alternativt formidler den opprinnelige megleren betaling fra innlåneren til utlåneren.

1.2.4.4 Verdipapirlån formidlet av verdipapirforetak

Verdipapirforetak kan foreta innlån og utlån av verdipapirer for egen regning og risiko. De formidler også bilaterale verdipapirlån på vegne av sine kunder, og vil i slike tilfeller normalt ha et oppfyllelsesansvar overfor motparten, jf. verdipapirhandelloven § 11-1. Det benyttes standardiserte avtaler. Verdipapirforetaket besørger den nødvendige sikkerhetsstillelse, og ofte påtar det seg andre agentfunksjoner, som å forestå utbetaling av kompensasjoner mellom partene i låneavtalen mv.

Det er i dag ingen særskilt registrering av lånet i Verdipapirsentralen for norske verdipapirer, som lånes bilateralt gjennom medvirkning av et verdipapirforetak. Rent teknisk «registreres» slike verdipapirlån i dag i Verdipapirsentralen ved at det utlånte verdipapiret flyttes fra utlånerens verdipapirkonto til innlånerens verdipapirkonto ved hjelp av en «konto til konto» funksjon. Det fremgår ikke av utlåneren sin verdipapirkonto at de aktuelle verdipapirene er utlånt, da disse er fjernet fra kontoen. Utlånet vil dermed utad fremtre som en ordinær overdragelse av verdipapirene.

Slike verdipapirlån blir ikke registrert som omsetning ved Oslo Børs. Normalt vil låneforholdet kun være dokumentert hos innlåneren, utlåneren og hos verdipapirforetaket.

1.3 Gjeldende rett

1.3.1 Om utlån av verdipapirer anses som realisasjon

Skatteplikt for gevinst og fradragsrett for tap på finansielle instrumenter inntrer ved realisasjon, jf. skatteloven §§ 5-1 annet ledd, 5-30 og 6-2. Det skatterettslige hovedspørsmål for verdipapirlån som beskrevet i kapittel 1.2.1 foran, er om inngåelse av en slik låneavtale innebærer realisasjon av verdipapirene for utlåneren. Dette spørsmålet har ikke vært prøvd for norske domstoler, og det har heller ikke utviklet seg noen fast ligningspraksis på området.

Realisasjon omfatter overføring av eiendomsrett mot vederlag, og opphør av eiendomsrett, jf. skatteloven § 9-2. Verdipapirlån representerer et grensetilfelle ved fortolking av realisasjonskriteriet. Det forhold at alle eierbeføyelser som til sammen utgjør eierrådigheten over verdipapirene blir overført til innlåneren mot vederlag, eller i det minste blir unyttbare for utlåneren, taler for å anse verdipapirutlånet som realisasjon, jf. ordlyden i skatteloven § 9-2. I motsatt retning trekker at utlåneren ikke oppgir den økonomiske interesse eller risiko i verdipapirene.

Finansdepartementet har i brev av 30. januar 1998 til Oslo Børs antatt at verdipapirlån med de foran beskrevne karakteristika må anses som realisasjon av verdipapirene for utlåneren. I forhold til tapsfradrag vil departementet bemerke at det i det konkrete tilfellet kan være relevant å trekke inn den ulovfestede omgåelsesnormen som et reelt hensyn med betydelig vekt ved lovtolkingen, eller som et selvstendig grunnlag, for å nekte tapsfradrag.

Nedenfor redegjør departementet for sitt syn på hvordan verdipapirlån og et etterfølgende (dekket) shortsalg skal beskattes etter gjeldende regler.

1.3.2 Realisasjonsbeskatning av utlåneren

Utlåneren beskattes for differansen mellom verdipapirenes markedsverdi på utlånstidspunktet og deres individuelle inngangsverdi. Etter departementets oppfatning skal det ikke på utlånerens hånd foretas noe separat gevinst- og tapsoppgjør for kravet (på identiske verdipapirer) når lånet blir innfridd. Kravet undergis i stedet integrert beskatning med de verdipapirene som utlåneren får tilbake. Inngangsverdien på de tilbakeleverte verdipapirene settes lik inngangsverdien på fordringen, det vil si lik markedsverdien av de utlånte verdipapirene på utlånstidspunktet. Verdiendringer som verdipapirene gjennomgår i låneperioden kommer da til beskatning eller fradrag ved senere realisasjon av de tilbakeleverte verdipapirene.

1.3.3 Beskatning av kompensasjoner i låneperioden

Premie anses som avkastning på kravet (på identiske verdipapirer), og beskattes som kapital-/virksomhetsinntekt på utlånerens hånd. Premien er fradragsberettiget på innlånerens hånd, jf. nedenfor i kapittel 1.3.4.2 for så vidt gjelder tidfestingen av fradraget.

Kompensasjon som innlåneren etter låneavtalen skal svare for avkastning som er utdelt på de utlånte verdipapirene i låneperioden (utbytte- og rentekompensasjoner), beskattes som kapital-/virksomhetsinntekt på utlånerens hånd. Det er i utgangspunktet ikke hjemmel til å ilegge kildeskatt på en kompensasjon for utbytte som er utdelt på underliggende utlånte norske aksjer, når slik kompensasjon svares til en utenlandsk utlåner av slike aksjer. Unntaksvis, og særlig om innlåneren oppebærer utbyttet direkte fra selskapet og bare videreformidler dette til den utenlandske utlåneren, kan hjemmel for kildeskatt statueres i omgåelsesbetraktninger. Kompensasjon for et utbytte som er utdelt på utlånte norske aksjer i låneperioden gir ikke rett til godtgjørelsesfradrag etter skatteloven § 10-12 for en norsk mottaker av kompensasjonen. Innlåneren har fradragsrett for omkostninger til utbytte- og rentekompensasjoner mv., jf. nedenfor i kapittel 1.3.4.2 for så vidt gjelder tidfesting av fradraget.

1.3.4 Realisasjonsbeskatning av innlåneren

1.3.4.1 Sammenstilling av disposisjoner

Innlåneren vil normalt selge de lånte verdipapirene. Innlåneren har da foretatt et shortsalg av verdipapirer, som han har fått tilgang til ved lån (shortsalget dekkes ved lån). For å innfri sin tilbakeleveringsforpliktelse må innlåneren normalt kjøpe tilbake identiske verdipapirer i markedet (dekningskjøp). Shortsalg dekket ved verdipapirlån innebærer følgende disposisjoner:

• innlån av verdipapirer

• videresalg av innlånte verdipapirer

• dekningskjøp i markedet av identiske verdipapirer

• innfrielse av låneavtalen med identiske verdipapirer

Innlånet og videresalget foretas vanligvis tilnærmet samtidig. Det samme gjelder dekningskjøpet og innfrielsen av låneavtalen med dekningskjøpte verdipapirer.

Når verdipapirene anses realisert ved utlånet, kan det reises spørsmål ved hvordan ovennevnte disposisjoner skal sammenstilles ved beregning av gevinster og tap på innlånerens hånd.

Av skatteloven § 10-36 følger at den aksjen som først var anskaffet, anses for å være realisert først (FIFU-prinsippet). Strengt etter sin ordlyd angir denne regelen at den innlånte aksjen skal anses realisert ved videresalget, og at det skal foretas gevinst- og tapsoppgjør for denne. Da må en anse den dekningskjøpte aksjen for realisert når låneavtalen innfris med tilbakelevering av en identisk aksje.

Etter departementets oppfatning gir det bedre uttrykk for de økonomiske realiteter å betrakte shortsalget som en egen transaksjon, og beregne gevinst eller tap for dette. Dette innebærer at en ved gevinst- og tapsberegningen sammenstiller vederlaget ved videresalget av innlånte verdipapirer og kostnaden ved dekningskjøpet. Dette uttrykker også den økonomiske realitet som kjennetegner et shortsalg, nemlig at skattyteren selger verdipapirer han ennå ikke har ervervet. Regnskapsmessig sammenstilles inntekten ved videresalget av innlånte verdipapirer med kostnaden ved dekningskjøpet. Dette bør også legges til grunn skattemessig. Etter departementets oppfatning bør skatteloven § 10-36 tolkes slik at FIFU-prinsippet ikke er til hinder for at man ved resultatmålingen sammenstiller en inntekt og en kostnad som til sammen uttrykker en økonomisk transaksjon. Skattemessig skal det da foretas en resultatmåling (gevinst- og tapsberegning) for shortsalget som sådan.

1.3.4.2 Beskatning av shortsalget

Det skal foretas et gevinst- og tapsoppgjør for shortsalget. Vederlaget ved videresalget av de innlånte verdipapirer utgjør utgangsverdien ved gevinstberegningen. Kostnaden ved dekningskjøpet utgjør anskaffelsesverdien.

Når innlånte verdipapirer benyttes som grunnlag for å gjennomføre et shortsalg, er det etter departementets syn nærliggende å anse premie som innlåneren svarer for å få disponere verdipapirene for å være pådratt i tilknytning til shortsalget, og som en nødvendig kostnad for å kunne gjennomføre dette. Det samme gjelder etter departementets syn kompensasjon som innlåneren svarer til utlåneren for avkastning som er utdelt på de utlånte verdipapirene i låneperioden (kompensasjon for utbytte, renter mv.). Etter departementets oppfatning er det da best i samsvar med alminnelige beskatningsprinsipper at omkostninger som innlåneren har til premie og til kompensasjon for utdelt utbytte, renter mv., går til fradrag i forbindelse med gevinst- og tapsoppgjøret for shortsalget som sådan.

I det følgende behandles spørsmålet om på hvilket tidspunkt gevinst eller tap ved shortsalg av verdipapirer skal tas til beskatning. Av hovedregelen om tidfesting i skatteloven § 14-2 første ledd annet punktum fremgår at fordeler som innvinnes fra andre skal tas til inntekt når skattyteren får en «ubetinget rett til ytelsen». Realisasjonsprinsippet brukes som betegnelse på denne tidfestingsregelen.

For (fullt) regnskapspliktige skattytere følger det av skatteloven § 14-4 annet ledd at årsregnskapet skal legges til grunn for tidfesting av inntekter og fradrag, med mindre noe annet er bestemt. En slik særlig bestemmelse er gitt i skatteloven § 14-4 femte ledd, hvor det fremgår at gevinster og tap ved realisasjon av finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd, skal inntekts- eller fradragsføres etter skatteloven § 14-2 første ledd annet punktum. Realisasjonsprinsippet skal derfor også for (fullt) regnskapspliktige skattytere legges til grunn ved beskatning av shortsalg av finansielle instrumenter, uavhengig av den regnskapsmessige behandlingen.

Etter departementets syn vil realisasjonsprinsippet i utgangspunktet lede til at gevinsten eller tapet ved shortsalget skal tas til beskatning i det året selgeren har fått en ubetinget rett til salgsvederlaget. Dette vil normalt være når de solgte finansielle instrumentene er stilt til rådighet for kjøperen, det vil i praksis si når disse er overført til hans verdipapirkonto.

Når dekningskjøpet gjennomføres i samme inntektsåret som shortsalget, kan, og skal, gevinsten eller tapet ved transaksjonen beregnes og beskattes i dette året. Særlige spørsmål oppstår når dekningskjøpet ikke er foretatt innen inntektsårets utgang. Inntil dekningskjøpet er foretatt er det ikke mulig med sikkerhet å anslå hvilken gevinst eller tap shortsalget vil lede til. Spørsmålet er hvilken betydning dette får for beskatningen av shortsalget i realisasjonsåret.

Den omstendighet at størrelsen av en gevinst ikke endelig kan beregnes i realisasjonsåret, anses normalt ikke å være til hinder for at realisasjonsbeskatning kan gjennomføres allerede i dette året. Det kan variere hvordan beskatningen da gjennomføres. Ved ordinære salg hvor vederlaget ikke er endelig klarlagt i realisasjonsåret, antar departementet at beskatning i praksis som regel gjennomføres i realisasjonsåret så langt en gevinst kan anses klarlagt og sikret, og at ytterlige vederlag beskattes etter hvert som det anses klarlagt og sikret.

Ved shortsalg av finansielle instrumenter er kostnaden ved å anskaffe de solgte finansielle instrumentene ikke kjent før dekningskjøpet foretas. Så lenge det mest sentrale kostnadselementet ennå ikke er klarlagt, og det ikke engang er mulig å fastslå om shortsalget vil lede til gevinst eller tap for skattyteren, er det etter departementets oppfatning best i samsvar med realisasjonsprinsippet at beskatningen skjer i det året da dekningskjøp blir foretatt. Departementets vurdering er dermed at gevinst eller tap ved shortsalg av finansielle instrumenter etter gjeldende rett skal beskattes i det året da dekningskjøp blir foretatt.

1.3.4.3 Beskatning ved innfrielse av låneavtalen

Ved etablering av låneavtalen pådrar innlåneren seg en forpliktelse til på et fremtidig tidspunkt å levere tilbake identiske verdipapirer til utlåneren.

Innlånerens tilbakeleveringsforpliktelse etter låneavtalen anses innfridd med tilbakeføring av de lånte verdipapirene, jf. foran i kapittel 1.3.4.1, hvor det fremgår at verdipapirene ervervet ved dekningskjøpet anses benyttet til shortsalget. Tilbakeføringen anses som realisasjon av de lånte verdipapirene på innlånerens hånd, på samme måte som utlånet anses å være realisasjon av verdipapirene på utlånerens hånd, jf. kapittel 1.3.1 foran.

Etter departementets syn er det i dette tilfellet ikke nærliggende å foreta noe eget gevinst- og tapsoppgjør for leveringsforpliktelsen, da denne innfris med verdipapirene som tilbakeføres. Det skal imidlertid foretas et gevinst- og tapsoppgjør på innlånerens hånd for de tilbakeførte (realiserte) verdipapirene. Ved dette gevinst- og tapsoppgjøret består innlånerens anskaffelseskostnad i en etablert tilbakeleveringsforpliktelse, og vederlaget består i at denne forpliktelsen slettes. Etter departementets oppfatning skal både anskaffelseskostnaden og vederlaget verdsettes til verdien av leveringsforpliktelsen på tidspunktet for tidfesting av gevinsten eller tapet, det vil si på tilbakeleveringstidspunktet. Både anskaffelsesverdien og vederlaget svarer da til markedsverdien av de lånte verdipapirene på tilbakeleveringstidspunktet, og normalt vil det ikke bli utlignet gevinst eller tap på de tilbakeførte verdipapirene.

Ovennevnte må etter departementets oppfatning også legges til grunn for beskatning av innlåneren dersom han ikke benytter de lånte verdipapirene til å gjennomføre et shortsalg, men i stedet innfrir låneavtalen med tilbakeføring av de opprinnelig lånte verdipapirer.

1.4 Utenlandsk rett

1.4.1 Sverige

I Sverige betegnes shortsalg for «blankning». Det skilles mellom «ekte» og «uekte» blankning. Ekte blankning kan sammenlignes med dekket shortsalg. Etter svensk skattelovgivning er utlån av verdipapirer for «blankningsförmål» ikke realisasjon. Utlån med annet formål enn at innlåneren skal videreselge verdipapiret, omfattes ikke av lovgrunnen.

Beskatningen av utlåneren baseres på et kontinuitetsprinsipp, hvor inngangsverdien på de utlånte verdipapirene videreføres på de identiske verdipapirene han mottar ved innfrielsen av låneavtalen. Lånepremien beskattes som kapitalinntekt, og er fradragsberettiget som kapitalutgift for utrederen. Kompensasjon for utbytte som er utdelt på utlånte verdipapirer i låneperioden, behandles som avkastning på den fordringen utlåneren har på å få tilbake verdipapirene. Utbyttekompensasjonen beskattes som kapitalinntekt, og ikke som utbytte, på utlånerens hånd. I utgangspunktet ilegges ikke kildeskatt på en kompensasjon som etter en låneavtale svares for et utbytte fra et svensk selskap, og som betales til en utenlandsk mottaker. Det foreligger imidlertid særskilte omgåelsesregler. Reglene innebærer at dersom innlåneren anses å inneha aksjene under slike omstendigheter at utlåneren uberettiget blir unntatt fra utbyttebeskatning, skal betalingen likevel anses som utbytte.

For fysiske personer gjelder realisasjonsskattefritaket ved utlån til blankning for alle formuesobjekter. For juridiske personer gjelder bestemmelsen ved utlån av «kapitalplasseringsaktier», men ikke for utlån av «lageraktier». Banker kan likevel foreta utlån av «lageraktier» uten umiddelbar beskatning.

Innlåneren beskattes for inntekten ved shortsalget. Gevinst og tap beregnes til differansen mellom salgsinntekten ved videresalget og anskaffelseskostnaden ved dekningskjøpet. Utredet kompensasjon for et utbytte utdelt på aksjer i låneperioden kommer til fradrag som en del av inngangsverdien ved beskatning av shortsalget. Dersom videresalget og dekningskjøpet gjennomføres i forskjellige inntektsår, er hovedregelen at salgsinntekten beskattes i det året den oppebæres, og at kostnaden til dekningskjøpet kommer til fradrag i det året den utredes.

Ved (dekket) shortsalg av aksjer gjelder en særlig tidfestingsregel. Dersom dekningskjøp ikke foretas samme år som salget, foretas ingen beskatning i salgsåret. Dersom dekningskjøp heller ikke foretas i det derpå følgende året, beskattes brutto salgsinntekt dette året.

1.4.2 Finland

Fra 1. januar 1998 er det i Finland innført nye regler for verdipapirlån, og såkalte «repurchase agreements», det vil si salg og tilbakekjøp av verdipapirer mellom de samme parter. Reglene innebærer at verdipapirlån og «repurchase agreements» ikke leder til gevinstbeskatning eller fradragsrett for tap dersom avtalen gjennomføres på visse vilkår.

Lånet må gjelde «börsvärdepapper eller marknadsvärdepapper i eget kapital, till värdandelssystemet överfört maskuldsbrevslån eller därmed jämförliga gäldendasförbindelser [...] som erbjuds almänheten för teckning». Det er ellers et vilkår at utlåneren i henhold til avtalen skal få erstatning for avkastning som tilfaller innlåneren i avtaleperioden, at «finansinspeksjonen» har godkjent avtalevilkårene og at verdipapirene tilbakeleveres til utlåneren innen ett år etter det første låneopptaket. Låneavtalen må «cleares» i en clearingsentral eller hos et opsjonsforetak som i henhold til lov om handel med standardiserte opsjoner og terminer har tillatelse til det. Det er videre et vilkår at utlåneren ikke kan behandle transaksjonen som en overdragelse i regnskapet.

Utlåneren beskattes ikke ved utlånet av verdipapirene dersom de nevnte vilkårene er oppfylt. Gevinstbeskatning eller fradrag for tap inntrer først om låneavtalen ikke oppfylles, eller noen av de nevnte vilkårene ikke lenger tilfredsstilles. Utlåneren beskattes for mottatt premie og den kompensasjonen han får for avkastning som utdeles på de utlånte verdipapirene i låneperioden. Kompensasjon for utdelt utbytte klassifiseres for skatteformål som utbytte. Utbetalt utbyttekompensasjon er ikke fradragsberettiget for innlåneren. Videre er utbyttekompensasjon gjenstand for kildeskatt på samme måte som et ordinært selskapsutbytte.

1.4.3 England

Fra 1. juli 1997 er de engelske reglene for verdipapirlån vesentlig endret. Med verdipapirlån forstås en avtale mellom to parter (utlåneren og innlåneren) som går ut på at:

• utlåneren overfører verdipapirene til innlåneren på en annen måte enn ved salg og

• innlåneren plikter å tilbakeføre identiske verdipapirer til utlåneren på en annen måte enn ved salg

Utlånet utløser ikke realisasjonsskatteplikt for verdipapirene. Premien er skattepliktig inntekt for utlåneren, og fradragsberettiget for innlåneren. Kompensasjon som utlåneren etter låneavtalen mottar for utbytte eller renter som er utdelt på de utlånte verdipapirene i låneperioden, klassifiseres for skatteformål på samme måte som avkastningen den erstatter.

Innlåneren realisasjonsbeskattes for gevinst og tap ved shortsalget. Gevinst og tap beregnes til differansen mellom salgsvederlaget og kostnaden ved dekningskjøpet. Dersom innlåneren ikke oppfyller sin tilbakeleveringsforpliktelse, skal verdipapirene anses realisert for utlåneren.

1.4.4 USA

Utgangspunktet i amerikansk rett er at verdipapirlån reguleres av de alminnelige regler for realisasjon av det aktuelle verdipapiret. Internal Revenue Code oppstiller imidlertid et viktig unntak for låneavtaler som er inngått etter 31. desember 1976. Unntaket innebærer at verdipapirer kan lånes ut uten at gevinst eller tap skal beregnes på utlåners hånd. Reglene får bare anvendelse når låneavtalen er skriftlig og i tillegg oppfyller følgende kriterier:

• Innlåneren må påta seg en forpliktelse til å levere tilbake identiske verdipapirer ved låneperiodens utløp.

• Innlåneren må påta seg en forpliktelse til å godtgjøre utlåneren for all avkastning, det være seg rente, utbytte eller annen utdeling på verdipapirene i låneperioden.

• Utlåneren skal oppebære den økonomiske risiko knyttet til de utlånte verdipapirer i låneperioden.

• Utlåneren skal ha rett til å terminere låneavtalen med 5 dagers varsel.

På utlånerens hånd gjelder kontinuitetsprinsippet, det vil si at inngangsverdien på de utlånte verdipapirene videreføres på de verdipapirene han får tilbake fra innlåneren ved låneperiodens utløp. Videre vil utlånerens «holding period» (eiertid) ikke avbrytes i låneperioden, slik at reglene for gevinstberegning ikke påvirkes av utlånet.

Kompensajon for avkastning i form utbytte eller rente som er utdelt på verdipapirene i låneperioden, klassifiseres som ordinær kapitalinntekt når mottakeren er hjemmehørende i USA. I oktober 1997 kom det nye regler om «cross-border securities lending transactions». Etter dette klassifiseres kompensasjon for utbytte eller rente som i låneperioden er utdelt på de utlånte verdipapirene, som henholdsvis utbytte eller rente for kildeskatte- og skatteavtaleformål når mottakeren av kompensasjonen ikke er hjemmehørende i USA.

1.5 Høringsnotatet

1.5.1 Innledning

I en utredning datert 21. juni 1999 har advokatfirmaet Arthur Andersen & Co ANS utarbeidet et forslag til regulering av de skattemessige sider ved verdipapirlån. Oppdragsgivere var Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS), Oslo Børs, Verdipapirsentralen, Den norske Bank, Kreditkassen og Sparebanken NOR.

Formålet med utredningen var at oppdragsgivernes kollektive innsikt i hvordan markedet for verdipapirlån fungerer og advokatfirmaet Arthur Andersens & Co ANS' skattekompetanse skulle gi forutsetninger for å komme frem til et regelverksforslag som Finansdepartementet kunne bearbeide til et lovforslag for Stortinget. Oppdragsgiverne har av denne grunn forutsatt at advokatfirmaet Arthur Andersen & Co ANS i sin utredning ivaretar de kontrollmessige og provenymessige hensyn som det forventes at myndighetene vil stille til et slikt regelverk.

Ved brev av 13. september 1999 sendte Finansdepartementet forslaget fra advokatfirmaet Arthur Andersen & Co ANS på alminnelig høring. Departementet hadde på dette tidspunktet ikke foretatt noen selvstendig vurdering eller bearbeiding av forslaget. Når det i det følgende refereres til høringsnotatet, siktes det til utredningen og forslagene utarbeidet av advokatfirmaet Arthur Andersen & Co ANS.

1.5.2 Hovedpunkter i forslaget

I hørinsnotatet foreslås at verken utlånet eller tilbakeleveringen skal anses som skattepliktig realisasjon av verdipapirene. Forslaget er begrenset til å omfatte utlån av følgende finansielle instrumenter:

• norske aksjer, grunnfondsbevis og obligasjoner registrert i Verdipapirsentralen

• aksjer og obligasjoner notert på utenlandsk børs

• derivater med ovennevnte verdipapirer som underliggende objekt

• verdipapirfondsandeler

For utlåneren er i hovedtrekk følgende foreslått:

• Utlånet anses ikke som realisasjon av verdipapirene. Inngangsverdiene, herunder tidligere tilordnede RISK-beløp, på de utlånte verdipapirene overføres på de verdipapirene utlåneren får tilbakeført.

• Utlånspremien er skattepliktig kapitalinntekt.

• Mottatt kompensasjon for utbytte, renter mv. utdelt på de utlånte verdipapirene i låneperioden, er i utgangspunktet skattepliktig for utlåneren. Mottatt kompensasjon for utbytte som er utdelt på utlånte norske aksjer i låneperioden, undergis særlige regler. En norsk endelig mottaker av slik kompensasjon har krav på godtgjørelsesfradrag i utlignet skatt som om utbyttet var oppebåret direkte fra selskapet. En utenlandsk mottaker av slik kompensasjon skal svare kildeskatt til Norge. Det vises til nærmere omtale nedenfor i kapittel 1.6.6.1.

• For tilfeller hvor norske aksjer er utlånt over årsskiftet, foreslås en særlig ordning som sikrer at utlåneren tilordnes et RISK-beløp tilsvarende det RISK-beløp som tilordnes de registrerte eierne av aksjene per 1. januar. Det vises til nærmere omtale i kapittel 1.6.3.2 nedenfor.

• Ved utlån over årsskiftet skal en formuesskattepliktig utlåner beskattes for sitt krav på å få tilbake identiske verdipapirer. Kravet verdsettes etter samme regler som gjelder for de utlånte verdipapirene.

For innlåneren er i hovedtrekk følgende foreslått:

• Tilbakelevering av lånte verdipapirer anses ikke som realisasjon, og utløser ikke beskatning.

• Utlånspremien er fradragsberettiget.

• Det gis fradrag for kompensasjon innlåneren svarer for utbytte, renter mv. som er utdelt på underliggende lånte verdipapirer i låneperioden. Unntak gjelder dersom innlåneren selv har oppebåret et utbytte direkte fra selskapet og har fått godtgjørelsesfradrag for dette i utlignet skatt.

• Det skal foretas et gevinst- og tapsoppgjør for det eventuelle (dekkede) shortsalget som innlåneren foretar med grunnlag i de lånte verdipapirene. Kostprisen på de «dekningskjøpte» verdipapirene utgjør inngangsverdien ved dette gevinst- og tapsoppgjøret. Dersom dekningskjøp ikke foretas i samme år som salget, foretas ingen beskatning dette året. Dersom dekningskjøp heller ikke foretas i det derpå følgende året, beskattes brutto salgsinntekt dette året. Kostnaden ved dekningskjøpet kommer da til fradrag i det året dekningskjøpet blir foretatt.

• Når innlåneren låner norske aksjer over årsskiftet, foreslås en særordning der innlåneren, i egenskap av å være innlåner, tilordnes et RISK-beløp like stort som det ordinære RISK-beløpet, men med motsatt fortegn. Det vises til nærmere omtale i kapittel 1.6.3.2 nedenfor.

• Ved utlån over årsskiftet skal en formuesskattepliktig innlåner gis rett til fradrag for forpliktelsen til å levere tilbake identiske verdipapirer. Denne forpliktelsen skal verdsettes til samme verdi som det motsvarende kravet verdsettes til på utlånerens hånd.

1.5.3 Høringsinstansenes generelle merknader

Følgende instanser har avgitt realitetsmerknader til utredningen som ble sendt på høring:

• Aksjespareforeningen i Norge

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Den norske Advokatforening

• Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge (fellesuttalelse)

• Den norske Revisorforening

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

• Norges Bank

• Norges Fondsmeglerforbund

• Norges Forsikringsforbund

• Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Justis- og politidepartementet

• Konkurransetilsynet

• Kredittilsynet

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Ligningsutvalget

• Oslo Børs

• Skattedirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Verdipapirfondenes Forening

• Verdipapirsentralen (VPS)

Med unntak av Landsorganisasjonen i Norge, stiller alle ovennevnte instanser seg positive til at det med utgangspunkt i forslaget i høringsnotatet etableres regler hvor verdipapirlån og innfrielsen av dette fritas fra realisasjonsbeskatning. De fleste høringsinstansene gir uttrykk for at det er uheldig at Norge, i motsetning til en rekke andre land, ikke har regler som tillater utlån av verdipapirer uten at dette utløser skatteplikt.

Landsorganisasjonen i Norge (LO)finner det prinsipielt uheldig at Finansdepartementet sender saken ut på høring uten egen bearbeiding. Det uttales videre at «alvoret skjerpes av at oppdraget er utført av et firma som kan ha interesse i sakens utfall, og der oppdragsgiverene helt klart har det».

LO utelukker ikke at en smidigere adgang til verdipapirlån kan bedre markedets funksjonsmåte, men advarer samtidig sterkt mot bruk av verdipapirlån i spekulasjonsøyemed. Blant annet sies det at:

«LO er kjent med at utstrakt bruk av slike finansielle instrumenter var bakgrunnen for spekulasjon i finansmarkedene som bidro til å destabilisere valutamarkedene under Asia-krisen i 1998, og under raidet mot britiske pund i 1992...».

LO tilrår på denne bakgrunn at saken gis en bred gjennomgang av Finansdepartementet, Norges Bank og Kredittilsynet før saken sendes ut på ny ordinær høring. LO uttaler videre at:

«I betraktning av det som er kommet frem etter at Stortinget behandlet lov om verdipapirhandel, bør også selve lovreguleringen vurderes på nytt.»

Flertallet av høringsinstansene som representerer aktører i lånemarkedet gir i sine uttalelser utfyllende beskrivelse av behovet for et velfungerende lånemarked. De momentene som særlig er fremhevet er presentert foran i kapittel 1.2.3. Også Kredittilsynetfremhever behovet for et effektivt marked for lån av verdipapirer.

Flertallet av høringsinstansene som representerer markedsaktørene gir gjennomgående sin tilslutning til enkeltforslagene i høringsnotatet. Instansene som representerer ligningsmyndighetene har kritiske merknader til enkelte av forslagene i notatet. Skattedirektoratetog Ligningsutvalgetfremhever at enkelte av forslagene, og dermed også helheten i det skisserte løsningsforslaget, fremstår som svært komplisert. Disse instansene gir uttrykk for at de foreslåtte reglene derfor vanskelig kan håndheves effektivt, og at de kan åpne for skattemessige tilpasninger.

Norges Bankuttrykker generelt at forslagene i høringsnotatet virker kompliserte, og uttaler at: «en viktig årsak til dette er at det i notatet er tatt utgangspunkt i at det er uheldig å lage et regelverk som begrenser mulighetene for utlån over årsskifter og selskapsbegivenheter».

I lys av dette peker Norges Bank på noen mulige forenklinger. Finansnæringens Hovedorganisasjongir i brev til departementet av 26. juni 2001 tilleggsmerknader til den tidligere uttalelsen fra Den norske Bankforening og Sparebankforeningen.

I brevet heter det blant annet:

«Vi er kjent med at det i flere av høringssvarene er gitt uttrykk for at de foreslåtte reglene [...] fremstår som komplekse og vanskelige å holde oversikt over for både skattyter og ligningsmyndighetene. Da vi avga vår høringsuttalelse, var vi ikke fullt ut oppmerksomme på flere av disse praktiske og tekniske problemene som forslaget kunne avstedkomme, og stilte oss i all hovedsak positive til de foreslåtte løsningene. Vi nærer nå en viss frykt for at disse ankepunktene kan vanskeliggjøre den videre prosess med å gjennomføre nye skatteregler på grunn av blant annet nødvendige tilpasninger ved VPS-registreringen og kontrollmuligheter for skattemyndighetene.»

På denne bakgrunn kommer Finansnæringens Hovedorganisasjon med forslag til visse forenklinger i forhold til forslagene i høringsnotatet. De foreslåtte forenklingene innebærer et noe mindre fleksibelt regelverk for aktørene, og noe mindre grad av skattemessig likestilling mellom en utlåner og en eier av verdipapirene. Det vises til nærmere omtale nedenfor i kapitlene 1.6.3.3 og 1.6.6.2. I brev av 19. oktober 2001 slutter Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS)seg til forenklingsforslagene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon.

1.6 Departementets vurderinger og forslag

1.6.1 Departementets generelle vurderinger

Stortinget har gjennom endringer i verdipapirhandelloven ved lov av 7. juni 1996 nr. 25 lagt til rette for et organisert norsk marked for lån og (dekkede) shortsalg av finansielle instrumenter. Verdipapirforetak kan i dag formidle salg av finansielle instrumenter som kunden ikke eier, så fremt kunden har sikker tilgang til de finansielle instrumentene (dekket shortsalg). Verdipapirforetak står også fritt til for egen regning å foreta slike salg. Verdipapirforetak kan videre formidle lån av finansielle instrumenter og for egen regning oppta slike lån. Ved lån etableres tilgang til finansielle instrumenter, hvilket gir grunnlag for å gjennomføre et shortsalg i vedkommende finansielle instrument (shortsalget «dekkes» ved lån). Når en i 1996 åpnet for at verdipapirlån og shortsalg skulle kunne etableres gjennom det organiserte meglerapparatet, var dette begrunnet i hensynet til å bedre rammebetingelsene for handelen i verdipapirmarkedet. Om vurderingene som lå til grunn for endringene i verdipapirhandelloven i 1996, vises det til Ot.prp. nr. 15 (1995-96), jf. også redegjørelsen i kapittel 1.2 foran.

De skattemessige rammebetingelsene har trolig virket begrensende på utviklingen av et norsk marked for verdipapirlån. Etter det departementet erfarer har tilbudet av verdipapirer for utlån vært begrenset. En vesentlig årsak til dette er trolig at et verdipapirutlån etter departementets uttrykte oppfatning normalt anses som en skattemessig realisasjon av verdipapirene, jf. kapittel 1.3.1 foran, og at det for øvrig er betydelig usikkerhet knyttet til de skattemessige konsekvensene av verdipapirlån. En må anta at disse forhold har medvirket til at norske investorer bare i beskjeden grad har tilbudt verdipapirer for utlån. Departementet har fått opplyst at det tidvis har vært stor underdekning av verdipapirer for utlån i den lånepoolen som Verdipapirsentralen og Norsk Oppjørssentral ASA (NOS) har etablert, jf. kapittel 1.2.4.2 foran, og at oppgjørssystemet for verdipapirhandelen derfor fortsatt er mindre effektivt enn ønskelig. Etter det departementet erfarer er det i det vesentlige utenlandske investorer som hittil har tilbudt aksjer for utlån i lånepoolen.

Etter departementets vurdering er det uheldig at det norske markedet for verdipapirlån i dag tilføres begrenset likviditet fra norske investorer. Det fører til at intensjonene som lå til grunn for Stortingets vedtakelse av ovennevnte endringer i verdipapirlovgivningen i 1996, ikke fullt ut blir oppfylt. Videre er det etter departementets oppfatning uheldig at norske skatteregler i praksis er til hinder for at norske investorer kan øke avkastingen på langsiktige verdipapirinvesteringer ved å foreta midlertidig utlån av verdipapirene. Dette stiller også norske investorer i en dårligere situasjon enn mange utenlandske konkurrenter. Departementet viser til at verdipapirlån i de fleste andre land med velutviklede verdipapirmarkeder ikke leder til beskatning av latente gevinster på verdipapirene, jf. kapittel 1.4 foran. Med dagens regler er det også en risiko for at verdipapirlån søkes utnyttet til å få fradragsført latente tap på verdipapirer, uten at skattyteren avstår noen økonomisk interesse i verdipapirene.

Departementet ser derfor generelt gode grunner til å innføre regler som unntar et verdipapirutlån og innfrielsen av dette fra realisasjonsbeskatning (gevinster beskattes ikke og tap kommer ikke til fradrag), og det fremmes i proposisjonen forslag i samsvar med dette. Et slikt forslag må baseres på en grunntanke om skattemessig kontinuitet. Det må sikres at latente skatteforpliktelser knyttet til utlånte verdipapirer kommer til beskatning senere, og at utlåneren ikke kommer i en bedret skattemessig stilling som følge av utlånet.

Etter departementets oppfatning er det også behov for å klargjøre andre sider ved den skattemessige behandlingen av verdipapirlån, da gjeldede regler for beskatning av verdipapirlån og (dekket) shortsalg er beheftet med usikkerhet og rettsstillingen i flere retninger er lite tilfredsstillende.

1.6.2 Verdipapirlån og realisasjonsbeskatning

1.6.2.1 Verdipapirlån uten realisasjonsbeskatning

På bakgrunn av vurderingene i foregående kapittel foreslår departementet at verdipapirlån på visse vilkår skal kunne gjennomføres uten realisasjonsbeskatning.

Med verdipapirlån forstås en avtale hvor eieren av et verdipapir (utlåneren), mot annet vederlag enn kjøpesummen for dette, overdrar (eiendomsretten til) verdipapiret til den annen avtalepart (innlåneren), og hvor den annen avtalepart på et senere tidspunkt er forpliktet til å tilbakeføre et identisk verdipapir til den opprinnelige eieren mot annet vederlag enn kjøpesummen for dette.

Det at det ikke utveksles noen kjøpesum for verdipapirene, skiller verdipapirlån fra ulike typer «repurchase agreements». Departementets forslag i denne proposisjonen omfatter ikke repurchase agreements.

Departementets forslag innebærer at verdipapirene ikke skal undergis realisasjonsbeskatning på utlånerens hånd på utlånstidspunktet. Videre skal det ikke foretas noen realisasjonsbeskatning verken på innlånerens eller utlånerens hånd som følge av at innlåneren innfrir verdipapirlånet med tilbakeføring av identiske verdipapirer til utlåneren. Det vises til forslag til ny § 9-11 første og annet ledd i skatteloven. Forslaget er basert på prinsippet om kontinuitet i beskatningen av utlåneren. Det vises til kapittel 1.6.9 for så vidt gjelder realisasjonsbeskatning ved en fremtidig realisasjon av de verdipapirene utlåneren får tilbakeført ved innfrielse av låneavtalen.

Departementet foreslår at fritaket fra gevinstbeskatning ved etablering og innfrielse av verdipapirlån bare skal gjelde med visse begrensninger og bare når bestemte vilkår er oppfylt. Disse gjennomgås i kapitlene 1.6.2.2 til 1.6.2.4 nedenfor. Departementet foreslår videre at det tas inn en uttrykkelig bestemmelse i skatteloven om at gevinst skal anses realisert ved etablering og innfrielse av verdipapirlån, dersom de angitte vilkårene ikke er oppfylt. Det vises til forslag til ny § 9-11 første ledd annet punktum i skatteloven.

1.6.2.2 Krav til låneavtalen

Etter departementets vurdering tilsier kontrollhensyn at det stilles krav om at låneavtalen skal være skriftlig for at utlånet skal kunne godtas uten gevinstbeskatning. Departementet viser til at et krav om skriftlighet også følger av verdipapirhandelloven § 8-8. I tillegg skal det kreves at låneavtalen oppfyller følgende kriterier:

• Innlåneren må påta seg en forpliktelse til å levere tilbake et identisk verdipapir til utlåneren ved utløpet av låneperioden.

• Innlåneren må påta seg en forpliktelse til å kompensere utlåneren for all avkastning (i vid forstand) som utdeles/tilstås på et utlånt verdipapir i låneperioden.

At innlåneren påtar seg en forpliktelse til å levere identiske verdipapirer tilbake til utlåneren, må ses på som et begrepskjennetegn ved verdipapirlån, jf. definisjonen i kapittel 1.6.2.1 foran, se også kapittel 1.1.2 foran. Innlånerens forpliktelse til å tilbakeføre identiske verdipapirer til utlåneren er en grunnleggende forutsetning for å unnlate gevinstbeskatning av selve utlånet, og i stedet gjennomføre beskatning etter et kontinuitetsprinsipp.

Med identiske verdipapirer menes verdipapirer i samme antall og type som de utlånte, med samme pålydende, eventuelt forfallsdato, og samme tilknyttede rettigheter. Det ovenstående må tillempes for situasjoner der verdipapirenes pålydende, antall mv. endrer seg i låneperioden, og hvor dette ikke innebærer noen (skattemessig) realitet, som for eksempel ved aksjesplitt/-spleis og skattefri fusjon eller fisjon. For slike tilfeller må låneavtalen sikre at utlåneren får tilbake verdipapirer som reelt «erstatter» de utlånte verdipapirene, det være seg det antall vederlagsaksjer som utlånte aksjer gir rett til ved en fusjon eller fisjon, eller det antall aksjer som de utlånte aksjer gir rett til ved en splitt eller spleis. Det kreves likevel ikke at utlåneren skal kompenseres in natura for fondsaksjer som er utstedt på de utlånte verdipapirene i låneperioden, jf. også nedenfor i kapittel 1.6.8.2.

Dersom låneavtalen ikke blir innfridd med tilbakelevering av identiske verdipapirer til utlåneren, får dette skattemessige følger for utlåneren, jf. fremstillingen i kapittel 1.6.9.4 nedenfor. Det presiseres at dersom det i låneperioden gjennomføres fusjoner eller fisjoner som ikke godtas uten beskatning etter reglene i skatteloven §§ 11-1 flg., blir dette på vanlig måte å anse som en skattepliktig realisasjon også av aksjer som måtte være utlånt på fusjons- eller fisjonstidspunktet.

Innlåneren må videre påta seg en forpliktelse til å kompensere utlåneren for all avkastning som i låneperioden faktisk utdeles/tilstås på utlånte verdipapirer. Dette omfatter både ordinær avkastning på verdipapirene, som utbytte og renter, men også avkastning i videre forstand, som for eksempel tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, tilståtte fondsaksjer og tegningsretter. Innlåneren skal likevel ikke være forpliktet til å tilbakeføre in natura finansielle instrumenter som i låneperioden tilstås på utlånte verdipapirer. Det er tilstrekkelig at innlåneren påtar seg en forpliktelse til å kompensere utlåneren for verdien av disse, jf. nedenfor i kapittel 1.6.8 om den skattemessige behandlingen.

Kravet om at utlåneren skal kompenseres for all avkastning som utdeles på verdipapirene i låneperioden, sikrer at utlåneren fullt ut opprettholder den økonomiske interessen i verdipapirene i låneperioden. Kravet er også et utslag av det kontinuitetsprinsippet som begrunner fritaket fra gevinstbeskatning for selve utlånet. Uten et slikt krav kan utlåneren gjennom å etablere verdipapirlån overføre inntekt til andre subjekter, og selv få tilbakeført verdipapirer som ved en fremtidig realisasjon kan gi lavere skattepliktig gevinst.

1.6.2.3 Krav til type verdipapir

I høringsnotatet anbefales at det positivt defineres hvilke finansielle instrumenter som skal være unntatt fra realisasjonsbeskatning ved utlån. Høringsnotatetforeslår at fritaket fra realisasjonsbeskatning skal gjelde ved utlån av norske aksjer, grunnfondsbevis og obligasjoner, som er registrert i Verdipapirsentralen, utenlandske børsnoterte aksjer og obligasjoner, derivater med ovennevnte verdipapirer som underliggende objekt, samt verdipapirfondsandeler.

Kredittilsynetog Norges Bankuttaler at det prinsipielt kan være grunn til å likebehandle lån av alle finansielle instrumenter. Enkelte instanser anbefaler likevel et mer begrenset virkeområde enn det som foreslås i høringsnotatet. Kredittilsynetuttaleler følgende:

«Prinsipielt sett kan det være grunn til å likestille lån av alle finansielle instrumenter. Det er i Norge i dag imidlertid ikke noe etablert marked for lån av verdipapirfondsandeler eller derivater. Kredittilsynet kan heller ikke se at utlån av disse instrumentene er nærmere kommentert i rapporten. Det er Kredittilsynets oppfatning at behovet for lån av verdipapirer er størst for aksjer, grunnfondsbevis og obligasjoner. Kredittilsynet antar at skattereglene i første omgang bør kunne begrenses til de finansielle instrumenter som i dag er gjenstand for utlån, og at man inntar en hjemmel til å utvide anvendelsesområdet dersom det oppstår et behov.»

Den norske Advokatforeningber departementet vurdere en avgrensning til verdipapirer som både er registeret i Verdipapirsentralen og som er notert på børs på utlånstidspunktet.

Departementet er av den oppfatning at utlån uten gevinstbeskatning bør forbeholdes finansielle instrumenter hvor det er særlige markedsmessige behov for lån, og hvor det også er utviklet et organisert lånemarked av et visst omfang. For andre finansielle instrumenter er det etter departementets syn ingen grunn til å legge til rette for utlån uten gevinstbeskatning, da dette kan lede til uønskede tilpasninger og vanskeliggjøre myndighetenes kontrollarbeide.

Departementet legger til grunn at verdipapirer med bred markedsbasis utgjør det organiserte lånemarkedet. Etter det departementet erfarer er det først og fremst aksjer som i dag gjøres til gjenstand for utlån. I noen grad foretas også utlån av grunnfondsbevis og ihendehaverobligasjoner. Departementet legger til grunn at det i dag er svært begrenset behov for utlån av andre finansielle instrumenter, jf. merknaden fra Kredittilsynet.

Etter departementets oppfatning bør virkeområdet for utlån uten gevinstbeskatning begrenses til å gjelde aksjer, grunnfondsbevis og ihendehaverobligasjoner, som omsettes i regulert marked og hvor det foreligger regelmessig og offentlig kursnotering. Departementet foreslår på denne bakgrunn at reglene om utlån uten gevinstbeskatning skal gjøres gjeldende for aksjer, grunnfondsbevis og ihendehaverobligasjoner, som er tatt opp til notering på børs som definert i lov 17. november 2002 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. (børsloven) § 1-3 annet ledd, eller tilsvarende notering på utenlandsk børs. Det foreslås videre inntatt en hjemmel for departementet til i forskrift å utvide virkeområdet til også å omfatte andre finansielle instrumenter. Det vises til forslag til ny § 9-11 fjerde ledd bokstav a og syvende ledd i skatteloven.

1.6.2.4 Krav om «registrering» som lånetransaksjon ved lån av verdipapirer som er registrert i norsk verdipapirregister

Etter lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) med tilhørende forskrifter, foreligger det ikke noen plikt til å registrere lånetransaksjoner som en egen transaksjonstype. Verdipapirsentralen har likevel utviklet en egen funksjon for «registrering» av lånetransaksjoner på investorenes konti, jf. omtalen av denne funksjonen foran i kapittel 1.2.4.2. Slik registrering benyttes i dag for lån som etableres i den lånepoolen som Verdipapirsentralen og Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) har etablert, jf. foran i kapittel 1.2.4.2, og for bilaterale lån som cleares i NOS, jf. foran i kapittel 1.2.4.3. Når lån etableres gjennom disse to låneordningene, fremgår det av investorenes konto i Verdipapirsentralen at de har etablert et inn- eller utlån i bestemte verdipapirer. Etter det departementet erfarer er dette ikke tilfellet når (bilaterale) verdipapirlån blir etablert gjennom andre låneordninger enn de foran nevnte. Et lån vil da i Verdipapirsentralens verdipapirregister fremstå som en ordinær overdragelse fra utlåneren til innlåneren. Departementet har imidlertid fått opplyst fra Verdipapirsentralen at det teknisk sett ikke er noe i veien for at samtlige lånetransaksjoner (som vedrører verdipapirer registrert i Verdipapirsentralen) kan undergis samme «registrering» som beskrevet foran i kapittel 1.2.4.2. Dette forutsetter at investors kontofører foretar slik registrering.

Av kontrollhensyn er det etter departementets oppfatning viktig at verdipapirregistre som er opprettet i medhold av verdipapirregisterloven § 3-1 kan gi opplysninger til skattemyndighetene om etablerte lånetransaksjoner, jf. kapittel 1.6.12 nedenfor. Dette forutsetter at lånetransaksjonene blir registrert som sådanne på investorenes konti. På denne bakgrunn foreslås at det for verdipapirer som er registrert i et verdipapirregister opprettet i medhold av verdipapirregisterloven § 3-1, skal være et vilkår for utlån uten gevinstsbeskatning at lånetransaksjonen registreres som sådan, på slik måte at de inn- og utlånte verdipapirene kan identifiseres på avtalepartenes verdipapirkonto. Det vises til forslag til ny § 9-11 fjerde ledd bokstav c i skatteloven.

1.6.2.5 Avskjæring av tapsfradrag ved verdipapirlån

Kapitlene 1.6.2.2 til 1.6.2.4 foran angir vilkår som må være oppfylt for at etablering og innfrielse av verdipapirlån, som definert i kapittel 1.6.2.1, skal unntas fra gevinstbeskatning. De vilkårene som er nedfelt i forslaget til ny § 9-11 fjerde ledd i skatteloven representerer begrensninger i virkeområdet for regelen om fritak fra (umiddelbar) gevinstbeskatning. Departementet er av den oppfatning at forslaget ivaretar markedsbehovet for verdipapirutlån uten realisasjonsbeskatning. Det bør ikke være mulig å søke å oppnå (umiddelbart) tapsfradrag ved å etablere et utlån der de ovennevnte vilkår ikke er oppfylt, for eksempel ved utlån av andre aksjer enn de som er omfattet av forslaget. Departementet forslår derfor lovfestet en generell regel om at tap ikke skal anses realisert ved etablering og innfrielse av verdipapirutlån. Det vises til forslag til ny § 9-11 annet ledd i skatteloven.

1.6.3 Tilordning av RISK-beløp

1.6.3.1 Innledning

Inngangsverdien på aksjer i selskaper hjemmehørende i Norge skal opp- eller nedreguleres med endring i selskapets skattlagte kapital (RISK) for det tidsrommet aksjonæren har eiet aksjene, jf. skatteloven §§ 10-34 og 10-30. Inngangsverdien på grunnfondsbevis i sparebanker RISK-reguleres etter særlige regler, jf. skatteloven § 10-34 syvende ledd. Formålet med RISK-reglene er å hindre (økonomisk) dobbeltbeskatning mellom selskapet og aksjonærene. Reglene skal hindre at tilbakeholdt skattlagt kapital i selskapet også blir beskattet ved realisasjon av aksjene.

RISK-regulering foretas en gang i året, med virkning fra 1. januar i året etter inntektsåret. Eierne av aksjene per denne dato blir tilordnet RISK-beløpet. Uten særlige regler vil utlåneren ikke bli tilordnet RISK-beløp på utlånte aksjer/grunnfondsbevis om utlånet går over årsskiftet. Da sikres ikke full skattemessig kontinuitet i beskatningen av utlåneren.

1.6.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Høringsnotatet forutsetter at det vil være meget hemmende for markedet dersom det innføres regler som begrenser mulighetene for å foreta utlån over årsskiftet. Høringsnotatet baserer seg derfor på at utlån skal kunne foretas over årsskiftet uten skattemessige konsekvenser. En la til grunn at de ordinære RISK-reglene ikke vil være egnet for slike tilfeller. De ordinære RISK-reglene vil tilordne RISK-beløpet til den som er registrert eier av aksjen per 1. januar, det vil si innlåneren eller en tredjemann som aksjene er videresolgt til. Utlåneren får i utgangspunktet ikke tilordnet RISK-beløp når lånet går over årsskiftet. Det foreslås derfor i høringsnotatet en særlig ordning (i det følgende benevnt som «låne-RISK»), som fremstår som et supplement til de ordinære RISK-reglene.

Etter forslaget skal RISK-beløp på vanlig måte tilordnes den registrerte innehaveren per 1. januar. Samtidig skal et like stort RISK-beløp tilordens utlåneren, og et like stort RISK-beløp med motsatt fortegn, skal tilordens innlåneren. De to RISK-beløpene som tilordnes henholdsvis utlåneren og innlåneren, og som kommer i tillegg til det ordinære RISK-beløpet til den registrerte innehaveren, betegnes i høringsnotatet som «låne-RISK». Den samlede tilordnede RISK påvirkes ikke, i og med at «låne-RISK»-beløpene nøytraliserer hverandre. Forslaget bygger på at Verdipapirsentralen etablerer et system for registrering av «låne-RISK» og informerer partene i låneavtalen om «låne-RISK»-beløpene.

Forslaget innebærer at utlåneren stilles i samme skattemessige posisjon som om aksjene ikke var utlånt. Dersom innlåneren er registrert innehaver av aksjen per 1. januar, tilordnes han et ordinært RISK-beløp i egenskap av å være eier, og et «låne-RISK»-beløp med motsatt fortegn i egenskap av å være innlåner. Disse to RISK-beløpene oppveier hverandre, og gevinstberegningen blir ikke påvirket om innlåneren deretter benytter de lånte aksjene som grunnlag for å gjennomføre et shortsalg. Har innlåneren solgt aksjene før årsskiftet (og lånet ikke er innfridd/dekningskjøp ikke er foretatt ved årsskiftet), blir han tilordnet et «låne-RISK»-beløp i egenskap av å være innlåner. Dette «låne-RISK»-beløpet inngår i gevinstberegningen for shortsalget som innlåneren har foretatt.

1.6.3.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet, Den norske Advokatforening, Norges Bank, Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge støtter i prinsippet en ordning med «låne-RISK». Det fremheves som viktig at (også) utlåneren blir tilordnet RISK når lånet går over årsskiftet, slik at utlånet ikke påvirker utlånerens skatteposisjon.

Skattedirektoratet ber departementet vurdere alternativer til forslaget om «låne-RISK». Etter Skattedirektoratets syn vil en «låne-RISK»-ordning som foreslått åpne for store muligheter for skatteplanlegging. Skattedirektoratet peker videre på at ordningen vil bidra til å forsterke eksisterende problemer med dagens RISK-system, fordi det da blir tre, og ikke som nå en, skattyter som skal få tilordnet RISK-beløp på aksjen, og som i ettertid må holde oversikt over dette. I den forbindelse vises det særlig til når det i ettertid, ved fondsemisjon, aksjesplitt- og spleis, fusjon og fisjon, skal foretas omfordeling av tidligere fastsatte RISK-beløp. Det fremheves at gjeldende regler i en del tilfeller ikke gir klar anvisning på om omfordeling skal foretas eller ikke, og/eller hvordan omfordelingen skal foretas. En «låne-RISK»-ordning vil etter Skattedirektoratets oppfatning innebære at eksisterende svakheter ved RISK-regelverket forsterkes.

Norges Bank uttaler at skattereglene alternativt kan utformes slik at det ikke legges til rette for lån over årsskiftet. Norges Bank anser dette som et mindre problem for verdipapiroppgjøret. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler i brev av 26. juni 2001 at de er blitt oppmerksom på tekniske og praktiske problemer ved den foreslåtte «låne-RISK»-ordningen, som antas å vanskeliggjøre det videre arbeidet med utforming av skatteregler for lån av verdipapirer. De foreslår derfor at det innføres en regel om at utlån av verdipapirer over et årsskifte skal regnes som realisasjon. Finansnæringens Hovedorganisasjon antar at en slik løsning kan legge en demper på utlånsaktiviteten over årsskifter, men at den vil være enklere å praktisere enn en ordning med «låne-RISK».

Verdipapirsentralen antar i brev av 30. oktober 2001 til Finansdepartementet at markedet kan innrette seg etter en ordning som innebærer at utlån av verdipapirer over årsskiftet anses som realisasjon. De uttaler at en slik løsning ikke vil skape problemer for lånepoolen som Verdipapirsentralen og Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) har etablert.

1.6.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Fritaket fra realisasjonsbeskatning for verdipapirlån hviler på et prinsipp om skattemessig kontinuitet, i den forstand at utlåneren ved etterfølgende realisasjon av de tilbakeførte verdipapirer skal undergis samme beskatning som om utlånet ikke hadde funnet sted, jf. kapittel 1.6.2.1 foran. Det vil representere et brudd med dette prinsippet om verdipapirer som er gjenstand for RISK-regulering skal kunne lånes ut over årsskiftet uten at utlåneren blir tilordnet RISK-beløpet per 1. januar. Utlåneren vil da mangle RISK-beløp for det aktuelle inntektsåret. Videre vil det åpne for uheldige tilpasningsmuligheter dersom verdipapirlån over årsskiftet kan benyttes til å «flytte» tilordningen av skatteposisjonen RISK-beløp fra ett subjekt (utlåneren) til et annet (innlåneren). Departementet viser til at verdipapirlån innbyr til skattemotivert handel med RISK-beløp i større grad enn for eksempel salg og gjenkjøp av aksjer. Ved lån påløper det ingen skatteomkostninger, og samtidig vil transaksjonskostnadene være minimale når partene har opprettet en rammeavtale for lån, der det enkelte lån dokumentertes gjennom enkle prosedyrer. Hvor aksjer lånes over et årsskifte og tilbakeføres til utlåneren uten mellomliggende shortsalg, kan det reises spørsmål om det er utlåneren eller innlåneren som skal tilordnes RISK-beløpet. For praktiske formål er det imidlertid grunn til å anta at RISK-beløpet vil bli tilordnet en innlåner som står som registrert eier av aksjen per 1. januar.

Skattemotivert «flytting» av RISK-beløp vil først og fremst være aktuelt hvor det forventes et negativt RISK-beløp på aksjen. Et eksempel kan være at norske aksjonærer låner ut aksjer over årsskiftet til en utlending eller en skattefri institusjon. Negative RISK-beløp øker gevinsten/minsker tapet ved en fremtidig realisasjon for norske skattytere, men er uten betydning for utlendinger og skattefrie institusjoner.

Hvor det foreventes et positivt RISK-beløp på aksjen vil verdipapirlån trolig i mindre grad innby til skattemotiverte transaksjoner. Norske skattepliktige aksjonærer vil, i motsetning til utlendinger og skattefrie institusjoner, oppnå en skattereduserende effekt av positive RISK-beløp. En norsk skattepliktig utlåner vil da være tjent med å tilbakekalle utlånte aksjer før årsskiftet. Innlån over årsskiftet av aksjer som det forventes et positivt RISK-beløp på, for eksempel fra en utenlandsk utlåner som ikke vil få utnyttet RISK-beløpet, vil neppe kunne utnyttes for skatteformål. Er aksjene innlånt før årsskiftet og ikke videresolgt per 1. januar, vil RISK-beløp riktignok bli tilordnet på de innlånte aksjene. Et positivt RISK-beløp som er tilordnet på innlånte aksjer kommer imidlertid ikke til fradrag ved noe senere gevinstoppgjør på innlånerens hånd. Dette skyldes at det er de innlånte aksjene som anses tilbakeført ved innfrielsen av lånet, jf. kapittel 1.3.4.3 foran, og tilbakeføringen av aksjene er fritatt fra realisasjonsbeskatning, jf. forslag til ny § 9-11 første og annet ledd i skatteloven.

Når det er foretatt verdipapirlån over årsskiftet vil det imidlertid være en fare for at utlåneren ved en etterfølgende realisasjon av de tilbakeleverte aksjer vil få lagt til grunn en inngangsverdi regulert med alle RISK-beløp i eiertiden, også et positivt RISK-beløp for det året aksjene var utlånt og som han ikke har krav på. Dette kan lede til at to subjekter (utlåneren og den tredjemann som har kjøpt aksjene fra innlåneren) i praksis får utnyttet et positivt RISK-beløp på samme aksje. Dette medfører provenytap, og det antas å kreve en betydelig kontrollinnsats fra ligningsmyndighetenes side for å avverge slike feil.

Ovennevnte tilsier etter departementets vurdering at det ikke bør åpnes for verdipapirlån uten realisasjonsbeskatning over årsskiftet, med mindre en kan sikre at utlånerens skattemessige stilling ikke endres samtidig som det hindres at to skattytere får utnyttet et positivt RISK-beløp på samme aksje.

Ordningen med «låne-RISK» som skissert i høringsnotatet, innebærer at utlåneren blir tilordnet samme RISK-beløp som om aksjene ikke var blitt utlånt. Ordningen sikrer dermed kontinuitet i beskatningen av utlåneren, og gir stor grad av fleksibilitet for aktørene i lånemarkedet. Etter departementets oppfatning er det likevel flere sider ved ordningen som taler imot at den innføres. Departementet vil særlig fremheve at en «låne-RISK»-ordning vil øke kompleksiteten i RISK-systemet ytterligere. For at ordningen skal kunne fungere må det etableres egne registreringssystemer for dette formålet. Videre må det etableres rutiner for melding om «låne-RISK»-beløp til innlånere og utlånere, samt rutiner for melding om etterfølgende retting av «låne-RISK»-beløp og omfordeling av disse ved justeringstilfeller som nevnt i skatteloven § 10-34 tredje ledd. Det vil medføre et betydelig administrativt arbeid å etablere og drifte en slik ordning. Ved lån i flere ledd (kjedelån), hvor det opptrer flere utlånere og innlånere som alle skal tilordnes egne «låne-RISK» beløp, blir dette særlig fremtredende. Departementet slutter seg til Skattedirektoratets antagelse om at en ordning med «låne-RISK» trolig vil forsterke eksisterende problemer med RISK-systemet. Departementet antar også at ordningen vil gi opphav til nye feilkilder ved ligningen og medføre økt behov for kontroll.

Ordningen med «låne-RISK» har også systemmessige svakheter som kan lede til skattetilpasning og misbruk. Det kan vises til en situasjon der det forventes et positivt RISK-beløp på aksjen, og en norsk skattyter låner ut aksjen over årsskiftet til en utenlandsk forvalterbank som deretter selger aksjen inn på det norske markedet før årsskiftet. To norske skattytere (utlåneren og den tredjemann som har kjøpt aksjene) vil da få tilordnet et positivt RISK-beløp på grunnlag av en og samme aksje, hvilket reduserer deres respektive aksjegevinster. Den motsvarende negative «låne-RISK» som tilordnes den utenlandske forvalterbanken, får i praksis ingen betydning. De ovennevnte grunner tilsier etter departementets vurdering at ordningen med «låne-RISK» ikke bør innføres.

Etter departementets syn bør det i stedet innføres regler som gir utlåneren incentiv til å tilbakekalle lån av RISK-regulerte verdipapirer før årsskiftet, slik at RISK-beløpet på aksjen blir tilordnet ham etter ordinære regler. Det foreslås på denne bakgrunn at fritaket fra beskatning for en gevinst ved utlån av verdipapirer skal være betinget av at lånet er innfridd ved årsskiftet, og at identiske verdipapirer er tilbakeført til utlånerens verdipapirkonto per 1. januar i året etter utlånsåret. Forslaget innebærer at den fritatte gevinsten, det vil si differansen mellom markedsverdien av de utlånte verdipapirene på utlånstidspunktet og deres inngangsverdi, skal tas til beskatning dersom innlåneren ikke har innfridd lånet med tilbakeføring av identiske verdipapirer til utlåners verdipapirkonto per 1. januar i året etter utlånsåret. En slik regel skal ikke gjelde når det knytter seg et latent tap til verdipapirene på utlånstidspunktet. Dersom skattefritaket ble gjort betinget i slike tilfeller, kan det realiseres et skattemessig tap på aksjer og grunnfondsbevis ved å etablere et utlån over årsskiftet, uten at aksjonæren (utlåneren) i realiteten har endret sin økonomiske interesse i aksjen.

Forslaget gjøres bare gjeldende for verdipapirer som er gjenstand for RISK-regulering, det vil si aksjer i norske aksje- og allmennaksjeselskaper og grunnfondsbevis i sparebanker. For andre verdipapirer skal fritaket fra gevinstbeskatning for selve utlånet ikke være betinget av at lånet er innfridd ved årsskiftet. Det vises til forslag til ny § 9-11 femte ledd i skatteloven og til nærmere redegjørelse i kapittel 1.6.9.3 nedenfor om inntektsføring av den (betinget) fritatte gevinsten.

Departementet legger til grunn at den negative virkningen av forslaget vil være mindre enn forutsatt i høringsnotatet. En viser i den forbindelse til at Finansnæringens Hovedorganisasjon i brev av 26. juni 2001 har gått inn for en tilsvarende løsning og til merknadene fra Norges Bank og Verdipapirsentralen. Forslaget har for øvrig ingen innvirkning på lånepoolen som Verdipapirsentralen og Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) har etablert, da lån i poolen i praksis blir tilbakeført ved årsskiftet, jf. kapittel 1.2.4.2 foran.

1.6.4 Utlånspremien

Innlåneren vil normalt være forpliktet til å svare en premie til utlåneren for retten til å disponere verdipapirene (betaling for å komme i innlåns- eller shortsalgposisjon). Premien uttrykkes normalt som en prosentsats av verdipapirenes markedsverdi på utlånstidspunktet, eventuelt markedsverdien over lånets løpetid. Premien betales i terminer eller på forfallstidspunktet for lånet.

Premien er skattepliktig som kapital-/virksomhetsinntekt (leiebetaling) for utlåneren. Premien skal tas til inntekt i samsvar med regelen i skatteloven § 14-2 første ledd annet punktum (realisasjonsprinsippet). For (fullt) regnskapspliktige er den regnskapsmessige behandlingen i årsregnskapet avgjørende, jf. skatteloven § 14-4 annet ledd. For innlåneren er premien fradragsberettiget som kapitalkostnad, eller som kostnad ved virksomhet (leiebetaling). Når det gjelder tidfestingen av fradraget for premien, vises det til nærmere omtale i kapittel 1.6.10.2 nedenfor.

Som premie i skattemessig forstand regnes alle ytelser som innlåneren plikter å yte til utlåneren for å få disponere verdipapirene, med unntak av ytelser som kompenserer for avkastning som er utdelt/tilstått på de utlånte verdipapirene i låneperioden.

1.6.5 Kompensasjon for avkastning utdelt på utlånte verdipapirer

Avkastningen på verdipapirene i låneperioden tilfaller den registrerte eieren av verdipapirene, det vil si enten innlåneren eller en tredjemann som verdipapirene er overdratt til. En utlåner oppebærer ikke avkastingen på verdipapirene direkte. Etter låneavtalen har han imidlertid normalt krav på kompensasjon for avkastningen som har blitt utdelt på verdipapirene i låneperioden, og dette er et vilkår for at selve utlånet skal være fritatt fra gevinstbeskatning, jf. foran i kapittel 1.6.2.2.

Ved å låne ut verdipapirene får utlåneren transformert sitt krav på avkastning på utstedte verdipapirer til et krav på kompensasjon for slik avkastning. Dette reiser særlige skattemessige problemstillinger og tilpasningsmuligheter. I dagens norske marked er det bare ved bilaterale lån at lån over utbyttedato vil forkomme. I lånepoolen som er etablert av Verdipapirsentralen og Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) tilbakeføres lån og kontiene for nye lån sperres, ved utbyttedato eller andre spesielle selskapsbegivenheter.

Departementet har vurdert om fritaket fra realisasjonsbeskatning bør gjøres betinget av at lånet innfris forut for utbytte- eller rentedato, eventuelt også forut for andre selskapsbegivenheter, som kapitalnedsettelse, fusjon og fisjon. Departementet har kommet til at slike begrensninger ikke bør gjelde. Departementet viser til at de fleste andre land ikke har slike begrensninger, og at norske regler vil fremstå som lite fleksible om det i tillegg til begrensningen over årsskiftet som de særnorske RISK-reglene nødvendiggjør, jf. kapittel 1.6.3 foran, også skal være begrensninger over bestemte selskapsbegivenheter. Departementet viser dessuten til at det uansett er behov for regulering av hvordan kompensasjon for avkastning som er utdelt på utlånte verdipapirer i låneperioden skal beskattes.

I dette og de følgende kapitlene vurderer departementet hvordan kompensasjonsytelser for avkastning som faktisk er utdelt/tilstått på de underliggende utlånte verdipapirene i låneperioden skal beskattes på henholdsvis mottakerens (utlånerens) og yterens (innlånerens) hånd.

Sentralt i vurderingen står spørsmålet om hvordan slike kompensasjoner skal klassifiseres for skatteformål. Etter departementets oppfatning blir det spørsmål om slike kompensasjoner skal betraktes som en ordinær kapitalinntekt/-utgift, eller om den for skatteformål skal klassifiseres på samme måte som den avkastningen den erstatter (typisk utbytte eller renter). Etter departementets oppfatning kan ytelser etter en avtale om verdipapirlån som kompenserer for en avkastning utdelt på utlånte verdipapirer i låneperioden, ikke klassifiseres som rente på selve kravet om å få tilbakeført identiske verdipapirer. En slik klassifisering vil etter departementets syn heller ikke være forenlig med rentebegrepet slik det er definert i skatteavtalene, jf. OECDs mønsteravtale artikkel 11 punkt 3. Som det fremgår av kapittel 1.3.3 foran, er departementet av den oppfatning at kompensasjon for en utdelt avkastning må klassifiseres som en ordinær kapitalinntekt/-utgift dersom ikke annet er særskilt bestemt.

Klassifikasjonen har betydning fordi det gjelder ulike regler for beskatning av utbytte, renter og ordinære kapitalinntekter/-utgifter. Mottatt utbytte kan gi rett til fradrag i utlignet skatt etter reglene om godtgjørelse i skatteloven § 10-12 eller om fradrag (kredit) for underliggende selskapsskatt i skatteloven §§ 16-30 flg. I motsetning til en ordinær kapitalutgift eller rentebetaling, er utbytte ikke fradragsberettiget for utrederen. Videre skal det svares kildeskatt av utbytte til en aksjonær som er hjemmehørende i utlandet, jf. skatteloven §§ 2-3 første ledd bokstav c og 10-13. Renter behandles i utgangspunktet som ordinær kapitalinntekt/-utgift. Fradrag for gjeldsrenter er imidlertid underlagt særlige fordelingsregler, jf. blant annet regelen i skatteloven § 6-91.

Det kan sondres mellom to ulike situasjoner når en for skatteformål skal klassifisere kompensasjonsytelser fra en innlåner til en utlåner for utdelt avkastning på underliggende utlånte verdipapirer.

Det ene typetilfellet er at avkastning på verdipapirene ikke oppebæres av innlåneren, men av en tredjemann som verdipapirene er videresolgt til. Dette vil være normalsituasjonen, da verdipapirer vanligvis lånes inn for å gjennomføre et (dekket) shortsalg i det aktuelle verdipapiret. Her vil den tredjemann som har kjøpt verdipapirene oppebære avkastningen på verdipapirene, og beskattes for den etter de ordinære regler som gjelder for vedkommende type avkastning. Den innlåneren som har foretatt shortsalget må av egne midler kompensere kontraktsmotparten (utlåneren) for avkastningen som er utdelt på de underliggende lånte verdipapirene. Er verdipapirene lånt ut i flere ledd (kjedelån) før en innlåner har benyttet dem som grunnlag for et shortsalg, vil kompensasjonen gå flere ledd bakover i lånekjeden, inntil den tilfaller den utlåneren som opprinnelig lånte ut verdipapirene.

Det kan også forekomme at innlåneren selv oppebærer avkastningen på verdipapirene i egenskap av å være registrert eier på utdelingstidspunktet. Dette vil bare unntaksvis forekomme, da innlånere normalt overdrar innlånte verdipapirer til en tredjemann nokså umiddelbart etter at de er blitt tilgjengelige på deres verdipapirkonto. Etter gjeldende rett må en i denne situasjonen vurdere konkret om avkastningen på verdipapirene skattemessig skal tilordnes utlåneren eller innlåneren. Det at innlåneren ikke har opptrådt som låntakere flest, det vil si benyttet de innlånte verdipapirer som grunnlag for å gjennomføre et shortsalg, vil være et moment for å tilordne avkastingen til utlåneren. Også etter de endringene som foreslås i denne proposisjonen må en foreta en slik vurdering. Etter departementets oppfatning vil en måtte legge til grunn at utbytte oftest må tilordnes utlåneren i de tilfellene innlåneren selv oppebærer avkastningen på verdipapirene.

I kapitlene 1.6.6 til 1.6.8 nedenfor vurderes hvordan kompensasjoner som svares mellom partene i en låneavtale skal beskattes når avkastningen er utdelt til en tredjemann som har ervervet verdipapirene på annen måte enn ved lån. I kapittel 1.6.6 behandles kompensasjon for utbytte på aksjer. Kompensasjon for renter på grunnfondsbevis skal behandles tilsvarende, jf. at renter på grunnfondsbevis behandles som utbytte i skattemessig sammenheng. I kapittel 1.6.7 behandles kompensasjon for renter på rentebærende verdipapirer, og i kapittel 1.6.8 behandles kompensasjon for annen avkastning (i vid forstand) enn utbytte og renter.

Forslagene til regler for beskatning av kompensasjon for avkastning som utdeles på underliggende utlånte verdipapirer i låneperioden, skal få anvendelse for alle verdipapirlån som definert i forslaget til ny § 9-11 tredje ledd i skatteloven.

1.6.6 Skattlegging av kompensasjon for utbytte

1.6.6.1 Forslaget i høringsnotatet

Høringsnotatet bygger på en klassifisering av utbyttekompensasjonen som ordinær kapitalinntekt/-utgift, med fradragsrett for utrederen (innlåneren) og skatteplikt for mottakeren (utlåneren). Det er imidlertid forslått regler som skal sikre at mottakeren av en utbyttekompensasjon skattemessig blir likebehandlet med mottakeren av et ordinært utbytte.

Det foreslås at den endelige mottakeren av en kompensasjon for et utbytte på norske aksjer (den opprinnelige utlåneren hvis lån i flere ledd) skal ha rett til godtgjørelsesfradrag i utlignet skatt når vilkårene i skatteloven § 10-12 er oppfylt. Videre foreslås at kompensasjon for utbytte på aksjer i norske selskaper skal ilegges norsk kildeskatt dersom kompensasjonen svares til en utlending. Det foreslås at kildeskattesatsen i skatteavtalen med mottakerens hjemstat skal benyttes, uavhengig av om mottakeren er den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen eller bare er en mellomliggende innlåner/utlåner. Dersom den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen er hjemmehørende i Norge, forutsettes i høringsnotatet refusjonsrett for eventuell norsk kildeskatt ilagt i tidligere ledd i lånekjeden.

I høringsnotatet foreslås at plikten til å foreta trekk av kildeskatt legges på det subjektet som instruerer utbetaling av utbyttekompensasjonen til en utlending, det være seg innlåneren eller en mellommann, og at vedkommende også skal være ansvarlig for at skatten blir innbetalt til norske myndigheter.

1.6.6.2 Høringsinstansenes merknader

Om godtgjørelsesfradrag for utbyttekompensasjon

Skattedirektoratet viser til at forslaget om godtgjørelsesfradrag for den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen kan gi vridningseffekter ved at to subjekter kan få rett til godtgjørelsesfradrag for utbytte på en og samme aksjepost (utlåneren og den tredjemann som innlåneren har solgt aksjene til). Det uttales videre at den foreslåtte regelen kan bli vanskelig å administrere. Skattedirektoratet foreslår derfor at utbyttekompensasjonen behandles som en ordinær kapitalinntekt/-utgift.

Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge gir uttrykk for at utbyttekompensasjonen i størst mulig grad bør beskattes som et ordinært utbytte, og at forslaget synes som et fornuftig kompromiss i den sammenheng.

I brev av 26. juni 2001 til Finansdepartementet går Finansnæringens Hovedorganisasjon av forenklingshensyn inn for at utbyttekompensasjonen behandles som en ordinær kapitalinntekt/-utgift, det vil si at den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen ikke skal ha rett til godtgjørelsesfradrag. Finansnæringens Hovedorganisasjon peker på at dette kan føre til at det blir dyrere å låne aksjer over utbyttedato, da innlåneren trolig må kompensere utlåneren for den skattefordelen han da mister. Finansnæringens Hovedorganisasjon bemerker imidlertid at dette kan reguleres mellom partene, og at et slikt forslag vil være enklere så vel for ligningsmyndighetene som for avtalepartene.

Ligningsutvalgetgir uttrykk for at forslaget reiser betydelige utfordringer med hensyn til rapportering, da den samlede kompenasjonen vil bestå av flere komponenter som undergis ulik skattemessig behandling.

Om kildeskatt på utbyttekompensasjonen

Skattedirektoratet uttaler at det må avklares hvorvidt en intern hjemmel for kildeskatt på utbyttekompensasjon vil ha gjennomslagskraft i forhold til eksisterende skatteavtaler. Til forslaget om at utbyttekompensasjonen skal belastes med den kildeskattesatsen som følger av skatteavtalen med bostedsstaten til innlånerens kontraktsmotpart, anfører Skattedirektoratet flere merknader. De uttaler at en slik regel vil stride mot utbyttebestemmelsene i skatteavtalene, med mindre kontraktsmotparten er den endelige mottakeren av kompensasjonen. Skattedirektoratet viser videre til at reglene om kildeskatt på utbytte praktiseres slik at skatteavtalesatsen bare kan anvendes når utbetaleren kjenner den reelle eierens identitet, og at den interne satsen på 25 prosent skal anvendes i andre tilfeller, for eksempel ved utbetaling til utenlandsk forvalter eller megler. Skattedirektoratet bemerker at dersom det åpnes for en lavere kildeskattesats på utbyttekompensasjonen når mottakeren ikke er reell eier av aksjene, vil reglene om kildeskatt på utbytte og praktiseringen av kravet om at det kun er den reelle eieren som har krav på refusjon, med letthet kunne unngås ved at det etableres et låneforhold hvor betalingen av utbytte til utlendingen tar form av utbyttekompensasjon i stedet for et ordinært utbytte.

Skattedirektoratet gir også uttrykk for at forslaget om at en norsk endelig mottaker av utbyttekompensasjonen skal kunne søke refusjon for norsk kildeskatt på utbyttekompensasjonen, vil reise langt større krav til dokumentasjon og kontroll enn tilfellet er for den nåværende ulovfestede ordningen med refusjon av for mye betalt kildeskatt på ordinært utbytte.

I brevet av 26. juni 2001 uttaler Finansnæringens Hovedorganisasjon at forslaget om kildeskatt på utbyttekompensasjon synes komplisert, og i sitt forslag til et enklere regelsett anbefaler de at utbyttekompensasjonen ikke blir ilagt kildeskatt. Dette begrunnes slik:

«Vi kan ikke se at forslaget om at utlån av verdipapirer ikke skal anses som realisasjon, egentlig har noe med spørsmålet om kildeskatt å gjøre. Forslaget innebærer ingen endring i utlendingers rettsstilling. De kan jo normalt allerede låne ut verdipapirer uten at det utløser gevinstbeskatning grunnet realisasjon. Forslaget om at utlån av verdipapirer ikke skal anses som realisasjon, vil bare innebære realitetsendringer for norske skattepliktige, som ikke skal betale kildeskatt til Norge. Den ønskede reformen vil således ikke ha noen betydning for problemstillingen vedrørende kildeskatt. Dersom myndighetene vil effektivisere innkrevingen av kildeskatt, bør det skje uavhengig av den skattemessige behandlingen av utlån av verdipapirer.»

Trekkplikt og ansvar for kildeskatt

Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge uttaler at kostnadene for banker og verdipapirforetak vil øke ved lånetransaksjoner med utenlandske utlånere, dersom trekkplikt og ansvar for kildeskatten legges til den som instruerer utbetaling av kompensasjonen. Foreningene går inn for at ansvaret for innbetaling av kildeskatt pålegges den enkelte utenlandske skattyter, men uttaler likevel at «hvis Finansdepartementet ikke finner å kunne akseptere en slik løsning vil foreningene trolig likevel kunne slutte seg til den løsning som er skissert i utredningen med tilbakeholdelses- og innbetalingsplikt, for ikke å legge hindringer i veien for de øvrige forslagene».

Skattedirektoratetfremhever at ovennevnte plikter bare effektivt kan pålegges norske subjekter. De uttaler videre at forslaget reiser mange problemstillinger av lignings-, innkrevings- og kontrollmessig karakter, og at det vil kreve en rekke lovendringer ut over det som er foreslått i høringsnotatet.

1.6.6.3 Departementets vurderinger og forslag

For aksjeutbytte gjelder særlige beskatningsregler. Aksjeutbytte kan gi mottakerne krav på særlige «tax credits» som godtgjørelsesfradrag, fradrag (kredit) i Norge og refusjon i utlandet for utenlandsk kildeskatt, og etter omstendighetene også fradrag (kredit) i Norge for underliggende selskapsskatt betalt i utlandet. Utbytte skiller seg videre fra andre inntektstyper ved at Norge ilegger kildeskatt på slik inntekt ved utdeling fra norsk selskap til utenlandske aksjonærer.

En aksjelånsavtale sikrer i realiteten utlåneren det utbyttet som utdeles på de underliggende utlånte aksjer. Etter departementets syn bør det sikres at en aksjonær ved å etablere en utlånsavtale ikke kan overføre fordelaktige skatteposisjoner knyttet til utbyttet (rett til godtgjørelsesfradrag mv.) til en avtalemotpart (innlåner) som bedre kan utnytte disse. Videre vil det etter departementets syn medføre en uheldig og dårlig begrunnet forskjellsbehandling om en ytelse som tar form av en kompensasjon for et utbytte, men som i realiteten sikrer en utenlandsk aksjonær en andel av utbyttet fra et norsk selskap, ikke ilegges kildeskatt. I så fall vil det bli enkelt for utenlandske aksjonærer å omgå norsk kildeskatt på utbytte fra norske selskaper ved å tilby aksjene for utlån i det norske markedet over utbyttedatoen.

Disse utgangspunkter gir føringer for hvordan utbyttekompensasjonen kan klassifiseres for skatteformål. Når utlåneren er hjemmehørende i et land Norge har skatteavtale med, må norsk kildeskatt også ha hjemmel i skatteavtalen med vedkommende land. I skatteavtalene med andre stater har Norge gjennomgående frafalt retten til å ilegge kildeskatt av annen inntekt enn utbytte. OECDs mønsteravtale, som de norske skatteavtalene bygger på, har i artikkel 10 punkt 3 en definisjon av utbytte (dividends). Departements oppfatning er at skatteavtalenes dividendebestemmelser ikke stenger for å ilegge kildeskatt av en kompensasjon for utbytte fra et norsk selskap til en utenlandsk utlåner, så fremt kompensasjonen i norsk intern skattelovgivning defineres som utbytte og dessuten beskattes på samme måte som et ordinært selskapsutbytte.

Departementet fremmer derfor forslag om at kompensasjon for utbytte i henhold til en aksjelånsavtale for skatteformål skal klassifiseres som utbytte på de underliggende utlånte aksjer. Det vises til forslag til nytt tredje ledd i skatteloven § 10-11, og til nærmere omtale av forslaget nedenfor.

Den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen beskattes for denne som utbytte på de underliggende utlånte aksjene. Ved lån i flere ledd er dette den opprinnelige utlåneren, altså ikke en mellomliggende utlåner/innlåner i en kjede av lån. Den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen (den virkelige rettighetshaveren til utbyttekompensasjonen) har rett til de samme «tax credits» for et slikt utbytte som en virkelig rettighetshaver har til ordinære selskapsutbytter.

For skattytere hjemmehørende i Norge gir således en utbyttekompensasjon etter en aksjelånsavtale rett til godtgjørelsesfradrag i utlignet skatt etter reglene i skatteloven § 10-12, dersom de utlånte aksjene er aksjer i norske aksje- og allmennaksjeselskaper. Skattytere hjemmehørende i Norge, som beskattes i Norge for en mottatt kompensasjon for et utbytte utdelt på utlånte utenlandske aksjer, har krav på fradrag (kredit) i norsk skatt for utenlandsk kildeskatt etter alminnelige regler i skatteloven §§ 16-20 flg. og skatteavtalen. Norge plikter bare å kreditere utenlandsk kildeskatt i den utstrekning inntekten har kilde i den annen stat og er ilagt i overensstemmelse med en eventuell skatteavtale mellom Norge og den annen stat. Departementets oppfatning er at kildeskatt på kompensasjon for et utbytte bare lovlig kan ilegges etter skatteavtalenes dividendebestemmelser, og at kildeskatt som eventuelt er ilagt utbyttekompensasjon i medhold av skatteavtalenes rentebestemmelser, ikke pliktes kreditert i Norge, jf. også foran i kapittel 1.6.5. For praktiske formål vil det være kildeskatt som er ilagt i den staten hvor de underliggende utlånte aksjene er utstedt (kildestaten), som skal krediteres i Norge.

Mottatt utbyttekompensasjon anses som utbytte i forhold til reglene i skatteloven §§ 16-30 flg. En mottaker av utbyttekompensasjon kan da også ha krav på fradrag (kredit) i norsk skatt for underliggende selskapsskatt betalt i utlandet dersom eierkravene i skatteloven § 16-30 er oppfylt. Departementet ser dette som svært lite praktisk. I forhold til eierkravene i skatteloven § 16-30, foreslås det lovfestet at verken utlånte eller innlånte aksjer skal medregnes. Departementet viser til at utlånte aksjer normalt selges til tredjemann, som kan medregne aksjene til sin eierbeholdning. Det ville også, og særlig ved bilaterale lån, åpne for tilpasninger dersom eierkravet skal kunne oppfylles med innlånte aksjer. Det vises til forslag til nytt niende ledd i skatteloven § 16-30. For et tilfelle hvor både en utlåner og en tredjemann som innlåner har videresolgt aksjene til begge skulle oppfylle eierkravene i skatteloven § 16-30, legger departementet til grunn at gjennomskjæringsbetraktninger lett vil lede til at begge partene ikke kan gis kredit for underliggende selskapsskatt for (i realiteten) ett og samme utbytte.

På samme måte som et selskap ikke har fradragsrett for et utdelt utbytte, skal en innlåner ikke ha fradragsrett for en utredet utbyttekompensasjon. Dette er motstykket til at utbyttekompensasjon kan gi rett til godtgjørelsesfradrag i utlignet norsk skatt for den endelige mottakeren, og det sikrer at utbyttekompensasjonen ikke blir undergitt asymmetrisk skattemessig behandling i Norge. Departementet antar at manglende fradragsrett for en utredet utbyttekompensasjon kan gjøre det noe dyrere å låne aksjer over utbyttedatoen enn om fradrag blir innrømmet, slik det ble foreslått i høringsnotatet. Departementet viser imidlertid til at en tilsvarende virkning vil oppstå om det ikke gis godtgjørelsesfradrag for mottatt utbyttekompensasjon, slik Finansnæringens Hovedorganisasjon i brevet av 26. juni 2001 til departementet har gått inn for. Departementet slutter seg til vurderingen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon om at dette er et forhold som avtalepartene kan regulere seg imellom. Det vises til forslag til ny § 6-23 i skatteloven.

Som ubyttekompensasjon, som altså kan gi rett til godtgjørelsesfradrag for den endelige mottakeren og ikke er fradragsberettiget for utrederen, anses et beløp lik det utbytte som faktisk er utdelt på de underliggende utlånte aksjer i låneperioden. Slik utbyttekompensasjon skal anses for å ha blitt betalt selv om låneavtalen ikke har noen separat bestemmelse om denne typen kompensasjoner. Det vises til forslag til ny § 10-11 tredje ledd i skatteloven.

Mellomliggende innlånere/utlånere som plikter å overføre mottatt utbyttekompensasjon til en bakenforliggende utlåner i en kjede av lån, anses ikke for å oppebære utbyttekompensasjonen, og denne skal ikke komme til beskatning (verken som inntekt eller som fradrag) for dem. Da mellomliggende avtaleparter ikke beskattes for utbyttekompensasjonen, har disse heller ikke krav på godtgjørelsesfradrag i utlignet norsk skatt etter skatteloven § 10-12, eller fradrag (kredit) i Norge for kildeskatt som utbyttekompensasjonen eventuelt måtte være ilagt i utlandet.

Om en mellomliggende avtalepart imidlertid, for et faktisk utdelt utbytte på 100, mottar en utbyttekompensasjon på 100 fra sin kontraktsmotpart, men selv bare plikter å overføre for eksempel 85 til den bakenforliggende utlåneren (kan for eksempel være brutto utdelt utbytte med fradrag for 15 prosent utenlandsk kildeskatt), anses den mellomliggende innlåner/utlåner for å ha oppebåret en fortjeneste på 15 ved sin deltakelse i lånearrangementet. Dette beløpet beskattes som en ordinær virksomhetsinntekt.

Når den endelige mottakeren av en kompensasjon for utbytte fra norske aksje- eller allmennaksjeselskaper er hjemmehørende i utlandet, skal det svares kildeskatt til staten etter bestemmelsene i skatteloven § 2-3 første ledd bokstav c, jf. § 10-13. I det følgende redegjøres for beregning og innfordring av norsk kildeskatt på slik utbyttekompensasjon.

Det må gis særlige regler om innfordring av og ansvaret for skatten. Av ordinært utbytte som utdeles til en utenlandsk aksjonær har det utdelende selskapet plikt til å foreta forskuddstrekk, jf. lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) § 5A, og til å foreta innbetaling til staten etter nærmere regler i skattebetalingsloven. Selskapet er også ansvarlig for kildeskatten som faller på utenlandske aksjonærer, jf. skatteloven § 10-13. Selskapet fritas for disse pliktene når det gjelder kildeskatt på utbyttekompensasjonen. Når de lånte aksjene er videresolgt før utbyttedatoen, vil selskapet forholde seg til den tredjemann som har ervervet aksjene. Selskapet har ordinære forpliktelser for så vidt gjelder ordinært utbytte utdelt til ham.

Departementet finner det ikke tilrådelig å etterkomme anmodningen fra Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge, om at ansvaret for betaling av skatten legges på den utenlandske mottakeren av utbyttekompensasjonen. En effektiv innfordring av skatteforpliktelsene til utenlandske skattesubjekter som ikke har noen tilknytning til Norge, fordrer at norske rettssubjekter står for innbetaling av skatten og holdes ansvarlig for at den blir betalt. Etter departementets syn er en forskuddstrekkordning den eneste praktiske løsningen.

Departementet foreslår at plikten til å foreta forskuddstrekk og innbetaling av kildeskatt på utbyttekompensasjon skal tilligge innlåneren, og at han skal være ansvarlig for skatten som faller på den utenlandske (endelige) mottakeren av utbyttekompensasjonen. For verdipapirlån som inngås under medvirkning av et verdipapirforetak, og/eller som «cleares» i en oppgjørssentral, er det etter det departementet erfarer vanlig at verdipapirforetaket/oppgjørssentralen beregner og forestår overføring av kompensasjoner mellom partene. Departementet antar at aktørene vil innrette seg slik at verdipapirforetaket/oppgjørssentralen da i praksis også forestår forskuddstrekket og innbetalingen av kildeskatten på vegne av innlåneren.

Departementets forslag innebærer at det skal svares kildeskatt av kompensasjon for utbytte på aksjer i norske aksje- og allmennaksjeselskaper, med den satsen som følger av skatteavtalen med den staten hvor den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen (den opprinnelige utlåneren) er hjemmehørende. Har Norge ikke skatteavtale med vedkommende stat, eller innlåneren ikke kjenner identiteten til den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen, skal det trekkes kildeskatt med den satsen som følger av Stortingets årlige skattevedtak, og som for tiden er 25 prosent.

Aksjelån kan etableres i mange ledd (kjedelån). Praktiske hensyn tilsier da at trekk- og innbetalingsplikten, samt ansvaret for skatten, plasseres hos ett subjekt. Departementet foreslår at disse pliktene bare skal tilligge innlånere som forestår utbetaling av utbyttekompensasjonen til en utenlandsk kontraktsmotpart (utlåner). Dette innebærer at en norsk innlåner som står i et kontraktsforhold til en norsk utlåner dermed fritas for de ovennevnte plikter. Dette skal gjelde selv om han er kjent med at hans norske kontraktsmotpart ikke er den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen. Trekk-/ og innbetalingsplikten, og ansvaret for skatten, påligger imidlertid alle innlånere som etter en aksjelånsavtale forestår utbetaling av en kompensasjon for utbytte fra norske aksje- eller allmennaksjeselskaper til en utenlandsk kontraktsmotpart. Dersom vedkommende ikke kjenner identiteten til den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen, må det trekkes 25 prosent kildeskatt av brutto utbyttekompensasjon.

Når utbyttekompensasjonen defineres som utbytte på de underliggende utlånte aksjene, er Norge forpliktet til å refundere kildeskatt innbetalt til Norge utover det beløp som følger av skatteavtalen med bostedsstaten til den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen. For kildeskatt på ordinært utbytte er det, på ulovfestet grunnlag, etablert en sentral refusjonsordning som administreres av Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Departementet legger til grunn at denne ordningen må utvides, med nødvendige tilpasninger, til også å omfatte refusjon av for mye innbetalt kildeskatt på utbyttekompensasjoner.

Gjeldende refusjonsordning er basert på at aksjonæren dokumenterer reelt eierskap til aksjer som i aksjeeierregisteret/-boken står oppført på et annet subjekt, og sitt bostedsland. Ved å sammenholde mot kildeskatt trukket på en bestemt investorkonto i Verdipapirsentralen, kan myndighetene kontrollere at det ikke blir refundert større beløp enn det som er trukket i kildeskatt på de aktuelle aksjene ved utdeling av utbytte fra selskapet. Denne kontrollmekanismen kan ikke anvendes for utbyttekompensasjon, hvor kildeskatten skal trekkes av et subjekt som ikke selv mottar utbytte fra selskapet. Departementet ser det imidlertid som påkrevet at det kan etableres tilsvarende betryggende rutiner for å kontrollere at det ikke gis refusjoner utover trukket kildeskatt, og uten at dette i urimelig grad belaster administreringen av refusjonsordningen. Departementet legger derfor til grunn at det må oppstilles strenge krav til dokumentasjon ved søknad om refusjon av kildeskatt på utbyttekompensasjon. I tillegg til dokumentasjon av reelt eierskap og bostedsland, må det etter departementets oppfatning kreves at søkeren dokumenterer beløpet som er trukket i kildeskatt på kompensasjonen, og hvilket subjekt som har forestått trekket. Ved lån i mange ledd (kjedelån) vil dette som regel forutsette at hele lånekjeden blir dokumentert.

Godtgjøres det at den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen er hjemmehørende i Norge, skal eventuell innbetalt kildeskatt refunderes. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 10-13, samt forslag til endringer i skattebetalingsloven §§ 5A, 10 nr. 1 første ledd og 12 nr. 1 første ledd.

1.6.7 Skattlegging av kompensasjon for renter

Det foreslås at en kompensasjon som i henhold til en låneavtale svares for renter som i låneperioden er utdelt på utlånte rentebærende verdipapirer for skatteformål klassifiseres på samme måte som den avkastningen de erstatter, det vil si som renter på de underliggende utlånte verdipapirene. Løsningen er prinsipielt lik det som foran er foreslått for utbyttekompensasjon. Det vises til forslag til nytt syvende ledd i skatteloven § 6-40.

Skattesubjekt for rentekompensasjonen, det vil si et beløp lik faktisk utdelte renter på de utlånte verdipapirene, er den som endelig mottar kompensasjonen (den virkelige rettighetshaver til rentekompensasjonen). Mellomliggende innlånere/utlånere anses ikke for å oppebære rentekompensasjonen, og den skal ikke tas til beskatning eller fradragsføres på deres hånd. Da mellomliggende innlånere/utlånere ikke anses å oppebære rentekompensasjonen, innebærer dette at de ikke vil ha rett til fradrag (kredit) i norsk skatt for kildeskatt ilagt rentekompensasjonen i utbetalingsstaten. En norsk endelig mottaker av rentekompensasjonen (den virkelige rettighetshaveren til rentekompensasjonen) vil ha krav på kreditfradrag i norsk skatt for utenlandsk kildeskatt på rentekompensasjonen i samsvar med reglene i skatteloven §§ 16-20 flg. og skattavtalen.

Eksempel:

En svensk eier av britiske obligasjoner låner disse til en norsk bank. Den norske banken låner disse videre til en britisk bank som så selger disse. Det utdeles 100 i renter på de underliggende utlånte obligasjonene. I samsvar med låneavtalen yter den britiske banken en rentekompensasjon til den norske banken på 100, som den norske banken er forpliktet til å betale videre til den svenske (opprinnelige) utlåneren av obligasjonene. Her anses den svenske parten (etter norsk rett) for å ha oppebåret 100 i renter på (utlånte) britiske obligasjoner. Den norske banken har, som mellomliggende part, ikke oppebåret noen inntekt eller pådratt seg noen utgift, og beskattes ikke. Han har da ikke krav på fradrag (kredit) i norsk skatt for eventuell kildeskatt ilagt rentekompensasjonen i utbetalingsstaten.

Det kan tenkes at den norske banken etter låneavtalen med den svenske avtalemotparten kan gjøre fradrag for eventuell ilagt britisk kildeskatt, for eksempel på 10. Om den norske banken mottar 100 fra utbetalingsstaten, vil banken ha oppebåret en fortjeneste på 10 (100-90) ved sin deltakelse i arrangementet, og denne beskattes som en ordinær virksomhetsinntekt.

1.6.8 Skattlegging av kompensasjon for annen avkastning

1.6.8.1 Innledning

Nedenfor behandles kompensasjon for annen avkastning (i vid forstand) som utdeles/tilstås på underliggende utlånte verdipapirer i låneperioden enn utbytte og renter. Mest praktisk er det antakelig at fondsaksjer eller tegningsretter utstedes på verdipapirene, men det kan også dreie seg om andre økonomiske fordeler. Etter låneavtalen har utlåneren normalt krav på kompensasjon også for slike tilståtte rettigheter/fordeler, enten i naturalia eller pengers verdi, og dette er også et vilkår for at selve utlånet skal være fritatt fra gevinstbeskatning, jf. foran i kapittel 1.6.2.2.

Med mindre innlåneren kan eller skal oppfylle ved å yte en økonomisk erstatning for verdien av rettighetene, vil finansielle instrumenter som (fonds)aksjer og tegningsretter normalt måtte skaffes tilveie ved dekningskjøp i markedet. Unntaksvis kan det tenkes at innlåneren kan oppfylle leveringsforpliktelsen med instrumenter fra sin egenbeholdning.

Utgangspunktet vil være at en kompensasjon etter en avtale om verdipapirlån for annen avkastning enn utbytte og renter, skal behandles som en ordinær kapital/-virksomhetsinntekt for den endelige mottakeren av kompensasjonen, og som en ordinær kapitalutgift for utrederen (innlåneren). Mellomliggende utlånere/innlånere anses ikke å oppebære kompensasjonen. På samme måte som for utbytte- og rentekompensasjoner skal det derfor ikke knytte seg noen skattemessige virkninger (verken skatteplikt eller fradragsrett) til kompensasjonen for mellomliggende utlånere/innlånere som bare overfører kompensasjonen til et bakenforliggende ledd i lånekjeden. Nedenfor redegjøres for hvordan beskatningen etter departementets syn skal gjennomføres for to praktiske typetilfeller.

1.6.8.2 Fondsaksjer

En fondsemisjon gjennomført med økning av antall aksjer innebærer at aksjonærene i selskapet tilstås nye aksjer i selskapet, uten innbetaling av ny kapital til selskapet. En fondsemisjon med utstedelse av aksjer fører til at den underliggende selskapsverdien fordeler seg på et større antall aksjer, uten at de relative eierandelene endres. Fondsaksjer anses ikke som skattepliktig inntekt for mottakeren.

Etter departementets vurdering er det nærliggende å se det slik at når et aksjelån innfris med antallet lånte aksjer, med tillegg for det antall aksjer som svarer til det antallet fondsaksjer som i låneperioden er utstedt på de utlånte aksjene, så innebærer dette en oppfyllelse av forpliktelsen til å innfri lånet med identiske aksjer.

Til innfrielsen av lånet med identiske aksjer knytter det seg ingen skattemessige virkninger, jf. kapittel 1.6.2.1 foran. Dette innebærer at en kompensasjon in natura (aksjer i samme selskap) for fondsaksjer utstedt i låneperioden ikke skal anses som skattepliktig inntekt for den endelige mottakeren av kompensasjonen. Videre innebærer det at opprinnelige inngangsverdier, herunder RISK-beløp, som utlåneren har på de utlånte (stam)aksjene må omfordeles på det samlede antallet aksjer som utlåneren får tilbake, jf. skatteloven §§ 10-32 tredje ledd og 10-34 tredje ledd. Dette medfører at utlåneren stilles i samme stilling som om fondsaksjene var mottatt direkte fra selskapet.

Dersom utlåneren blir kompensert på annen måte enn aksjer (i samme selskap), må inntekten tas til beskatning ut fra et syn om at utlåneren har avstått en eierandel i selskapet mot vederlag.

Uavhengig av om kompensasjonen ytes in natura eller i pengers verdi vil innlåneren ha rett til fradrag for kostnaden ved å erlegge denne.

1.6.8.3 Tegningsretter

Tegningsretter representerer en økonomisk verdi lik differansen mellom markedsverdien av aksjen og tegningsbeløpet. Tegningsretter beskattes ikke som inntekt på mottakerens hånd ved tildelingen.

Når tegningsretter overføres in natura for å innfri forpliktelser etter en låneavtale, er det etter departementets oppfatning mindre naturlig å anse dette som en del av forpliktelsen til å innfri lånet med identiske aksjer.

Etter departementets syn vil overføring av tegningsretter in natura derfor utgjøre en skattepliktig overføring av verdier fra innlåneren til utlåneren.

I høringsnotatet ble det foreslått at verdien av tegningsrettene ikke skal undergis umiddelbar beskatning, og at en i stedet sikrer kontinuitet i beskatningen ved å sette inngangsverdien på tegningsrettene til null på mottakerens (utlånerens) hånd. Etter departementets vurdering er det i bedre samsvar med alminnelige prinsipper å gjennomføre ordinær beskatning av fordelen, samtidig som inngangsverdien på tegningsretten settes lik det skattlagte beløpet.

En økonomisk kompensasjon for verdien av tegningsrettene beskattes som ordinær kapital-/virksomhetsinntekt på mottakerens hånd. Innlåneren gis fradrag for kostnadene ved erverv av tegningsretter eller ved å yte en økonomisk kompensasjon.

1.6.9 Realisasjonsbeskatning av utlåneren

1.6.9.1 Utlåneren får tilbake identiske verdipapirer

Fritaket fra realisasjonsbeskatning for verdipapirlån er basert på at det opprettholdes full kontinuitet i beskatningen av utlåneren. Dette innebærer at skattemessige inngangsverdier (herunder RISK-beløp) som utlåneren har på de utlånte verdipapirene skal videreføres på de (identiske) verdipapirene han får tilbake ved innfrielsen av lånet.

Om det i låneperioden har inntruffet selskapsbegivenheter som fondsemisjon, aksjesplitt eller -spleis, skattefri fusjon eller fisjon, vil innfrielse med identiske aksjer innebære at utlåneren får tilbake et annet antall aksjer enn han lånte ut, jf. foran i kapittel 1.6.2.2. Da må inngangsverdiene på de utlånte aksjene, herunder også tidligere tilordnede RISK-beløp, etter alminnelige regler omfordeles på det antall aksjer utlåneren får tilbake, jf. skatteloven § 10-34 tredje ledd og forskrift 19. november 1999 nr. 1158 § 10-34-1.

Kompensasjon som utlåneren mottar for utdelt utbytte på utlånte norske aksjer, skal anses som utbytte på de utlånte aksjene, jf. kapittel 1.6.6 foran. Utbyttekompensasjon vil også anses som utbytte i forhold til reglene i skatteloven § 10-32 fjerde og femte ledd. Ved senere realisasjon av aksjer som har vært utlånt over utbyttedatoen, er utlåneren derfor ikke berettiget til oppregulering av inngangsverdien etter skatteloven § 10-32 femte ledd når han er blitt kompensert av innlåneren for utbytte som er utdelt på de utlånte aksjene. Tilsvarende skal inngangsverdien på utlånerens hånd nedreguleres etter skatteloven § 10-32 fjerde ledd, når utbyttet ikke er kommet til fradrag gjennom tilordning av RISK-beløp på utlånerens hånd, og han har mottatt kompensasjon for utbyttet etter låneavtalen.

Det kan reises spørsmål ved hvordan det såkalte FIFU-prinsippet, som er nedfelt i skatteloven § 10-36, skal praktiseres hvor skattyteren har foretatt aksjeutlån uten realisasjonsbeskatning. Problemstillingen aktualiseres når en utlåner i låneperioden foretar en skattepliktig realisasjon av aksjer i samme selskap som utlånet gjelder. Skatteloven § 10-36 angir at den aksjen som først var anskaffet, skal anses for å være realisert først. Etter departementets oppfatning samsvarer det best med ordlyden i skatteloven § 10-36, og med kontinuitetsprinsippet som ligger til grunn for å frita utlånet fra realisasjonsbeskatning, at en ved praktiseringen av skatteloven § 10-36 ser bort fra aksjeutlån som er fritatt fra realisasjonsskatteplikt. Det er da inngangsverdien på den først anskaffede aksjen som skal benyttes ved gevinst- og tapsoppgjøret, dersom utlåneren i låneperioden skattemessig realiserer (en annen) aksje i det samme selskapet.

1.6.9.2 Ulåneren realiserer kravet på å få tilbake identiske verdipapirer

Dersom utlåneren realiserer kravet på å få tilbake identiske verdipapirer, utløser dette skatteplikt etter alminnelige regler. De kontinuitetsbetraktninger som ligger til grunn for å frita selve utlånet fra realisasjonsbeskatning, tilsier at kravets inngangsverdi ved dette gevinst- og tapsoppgjøret settes lik inngangsverdien på de utlånte verdipapirene.

1.6.9.3 Norske aksjer/grunnfondsbevis er ikke tilbakeført per 1. januar

Fritaket fra gevinstbeskatning ved utlån av aksjer i aksje- og allmennaksjeselskaper hjemmehørende i Norge og grunnfondsbevis i sparebanker, er betinget av at lånet er innfridd ved tilbakeføring av identiske verdipapirer til utlåneren sin verdipapirkonto per 1. januar i året etter utlånsåret, jf. kapittel 1.6.3.4 foran. Konsekvensen av at slike verdipapirer ikke er blitt tilbakeført til utlåneren per 1. januar, er at den fritatte realisasjonsgevinsten skal tas til beskatning på utlåneren sin hånd. Den fritatte realisasjonsgevinsten utgjør differansen mellom inngangsverdien på utlånte aksjer/grunnfondsbevis og markedsverdien av disse på utlånstidspunktet. Beskatning skal skje med virkning for det forløpne inntektsåret.

De videre skattemessige konsekvenser for utlåneren beror på om lånet senere blir innfridd med identiske verdipapirer. Når lånet blir innfridd med identiske verdipapirer etter årsskiftet, er det etter departementets syn best i samsvar med alminnelige prinsipper å gjennomføre en samlet (integrert) beskatning av kravet (på å få tilbake identiske verdipapirer) og verdipapirene som utlåneren får tilbakeført, jf. foran i kapittel 1.3.2. Det skal derfor ikke foretas noen separat beskatning av (det innfridde) kravet på utlånerens hånd. I stedet overføres inngangsverdien på kravet til de verdipapirene utlåneren får tilbake. Denne inngangsverdien er lik verdipapirenes markedsverdi på utlånstidspunktet, og identisk med utgangsverdien som legges til grunn ved inntektsføring av den (betinget) fritatte gevinsten. Dermed sikres kontinuitet i beskatningen av utlåneren.

Eksempel:

En aksje med inngangsverdi på 100 lånes ut. På utlånstidspunktet 1. september i år 1 har aksjen en verdi på 120. Det betingede skattefritaket er 20. Aksjen blir ikke tilbakeført til utlånerens konto før 2. januar i år 2, for eksempel på grunn av forsinkelse i oppgjørssystemet. Utlåneren blir da ikke tilordnet årets RISK-beløp. Utlåneren skal inntektsføre den (betinget) fritatte gevinsten på 20 i år 1. Utlånerens inngangsverdi på kravet (på å få tilbake aksjen) er 120. Per 2. januar i år 2 har aksjen en verdi på 90. Det skal da ikke gjennomføres noe gevinst- og tapsoppgjør for kravet i år 2 (utlåneren får ikke fradrag for 30). I stedet settes inngangsverdien på den tilbakeleverte aksjen til 120 (og ikke til 90).

Dersom utlåneren senere ikke får tilbakeført identiske verdipapirer, men i stedet kompenseres på annen måte, må det foretas et ordinært gevinst- og tapsoppgjør for kravet som sådan. Det vises til omtalen i neste avsnitt.

1.6.9.4 Utlåneren får ikke tilbake identiske verdipapirer

Departementet antar at det bare unntaksvis vil forekomme at identiske verdipapirer ikke blir tilbakelevert til utlåneren. Departementet viser til at fritaket fra gevinstbeskatning er forbeholdt lån av børsnoterte verdipapirer, og at verdipapirlån i det alt vesentlige inngås av/under medvirkning av et verdipapirforetak eller en oppgjørssentral som enten garanterer for lånet eller trer inn som part i låneavtalen. Manglende tilbakelevering forutsetter normalt at verken innlåneren eller verdipapirforetaket/oppgjørssentralen er i stand til å oppfylle leveringsforpliktelsen. De praktiske tilfellene antas å være der hvor verdipapirene ikke er tilgjengelige i markedet, typisk fordi de er strøket fra børsnotering eller selskapet har gått konkurs. Da innløses sikkerheten, som normalt består av kontanter eller andre likvide verdipapirer. Det kan imidlertid forekomme at partene avtaler oppfyllelse i andre formuesgoder.

Dersom identiske verdipapirer ikke tilbakeføres til utlåneren i samsvar med låneavtalen, og han i stedet kompenseres på annen måte, leder dette til realisasjonsbeskatning av utlåneren. Hvilket objekt som skal beskattes, og den nærmere gjennomføring av beskatningen, vil imidlertid bero på om utlåneren allerede i utlånsåret har måttet inntektsføre en betinget skattefri gevinst på utlånte verdipapirer fordi verdipapirene ikke var tilbakeført ved årsskiftet, jf. kapittel 1.6.9.3 foran. Er dette tilfellet, vil det være utlånerens krav (på tilbakelevering av identiske aksjer) som er gjenstand for realisasjonsbeskatning. Realisasjonsbeskatning for kravet gjennomføres da etter alminnelige regler. Inngangsverdien settes lik den utgangsverdien som ble lagt til grunn ved inntektsføring av den (betinget) fritatte gevinsten.

I andre tilfeller, hvor det ikke er foretatt noen inntektsføring av betinget skattefri gevinst, er det de utlånte verdipapirene som er gjenstand for beskatning. Departementet foreslår at de utlånte verdipapirene skal anses realisert, og at gevinst- eller tapsoppgjør skal finne sted, når det avtales, eller på annen måte må anses klargjort at identiske verdipapirer ikke vil bli tilbakeført til utlåneren. Det vises til forslag til ny § 9-11 sjette ledd i skatteloven. Gevinsten eller tapet beregnes da til differansen mellom verdien av det vederlaget utlåneren har krav på eller mottar, og inngangsverdien på de utlånte verdipapirene.

1.6.10 Beskatning av innlånerens (dekkede) shortsalg

1.6.10.1 Innledning

Med (dekket) shortsalg av et verdipapir forsås et verdipapirsalg som gjennomføres med grunnlag i et verdipapir skattyteren har fått tilgang til ved lån, hvor skattyteren deretter anskaffer et identisk verdipapir (ved dekningskjøp) til innfrielse av låneavtalen. Av kapittel 1.3.4.1 foran fremgår at shortsalget anses som en egen «transaksjon», hvor en skal sammenstille vederlaget innlåneren får ved salget av det innlånte verdipapiret og kostnaden ved anskaffelsen av et identisk verdipapir (dekningskjøpet).

Shortsalget anses som realisasjon av det verdipapiret som anskaffes ved det etterfølgende dekningskjøpet, jf. kapittel 1.3.4.1 foran. Skatteplikt for gevinst er hjemlet i skatteloven §§ 5-1 annet ledd og 5-30, jf. også § 10-31 for så vidt gjelder verdipapirer nevnt i § 10-30. Fradragsrett for tap følger av skatteloven § 6-2, jf. også § 10-31. Beskatningen av gevinst og tap ved shortsalg av verdipapirer vil i utgangspunktet følge av de alminnelige reglene som gjelder for vedkommende type verdipapir. Departementet ser behov for å redegjøre nærmere for hvordan beskatningen av et (dekket) shortsalg av verdipapirer skal gjennomføres, og vil også vurdere behovet for å gi avvikende regler i forhold til det som følger av alminnelige regler. Det foreslås at det inntas en ny bestemmelse i skatteloven § 9-12 om skattlegging av verdipapirsalg dekket ved lån (dekket shortsalg). De alminnelige regler for skattlegging av gevinst og tap ved realisasjon av vedkommende verdipapir utfyller reglene som foreslås inntatt i skatteloven § 9-12.

Når verdipapirlånet er etablert i samsvar med forslaget til ny § 9-11 i skatteloven, og senere innfris med tilbakelevering av identiske verdipapirer, er det ingen skattemessige virkninger knyttet til innfrielsen av lånet, jf. kapittel 1.6.2.1 foran.

1.6.10.2 Beregning av gevinst og tap

Ved gevinst- og tapsberegningen settes utgangsverdien til vederlaget ved salget. Kostnaden ved senere anskaffelse (dekningskjøp) av et identisk verdipapir går til fradrag som inngangsverdi. Dette innebærer at om det i tiden etter salget, men før dekningskjøpet, for eksempel gjennomføres en splitt eller spleis i det aktuelle verdipapiret, må inngangsverdien settes til kostnaden ved å anskaffe et tilsvarende antall verdipapirer som de solgte har gitt opphav til ved splitten/spleisen.

Som redegjort for i kapittel 1.3.4.2 foran, anser departementet premie som innlåneren etter låneavtalen svarer for å få disponere verdipapiret som en nødvendig omkostning for å kunne gjennomføre shortsalget. Det samme gjelder etter departementets oppfatning kompensasjon som innlåneren etter låneavtalen skal svare for avkastning som i låneperioden er utdelt på utlånte verdipapirer. Som det fremgår av kapittel 1.6.6.3 foran, er kompensasjon for utdelt utbytte ikke fradragsberettiget overhodet. Etter departementets oppfatning bør betalt premie og kompensasjon for annen avkastning enn utbytte, i samsvar med alminnelige regler, tillegges inngangsverdien og komme til fradrag ved gevinst- og tapsoppgjøret for shortsalget.

De alminnelige reglene i skatteloven §§ 10-30 flg. om gevinstbeskatning av aksjer mv. får i utgangspunktet anvendelse, herunder også reglene i § 10-34 om RISK-regulering av aksjenes inngangsverdi. Det vil trolig sjelden forekomme at RISK-beløp skal tilordnes på dekningskjøpte aksjer. Det forutsetter at innlåneren ikke benytter de dekningskjøpte aksjene til å innfri låneavtalen før årsskiftet. For å hindre uheldig skattetilpasning, jf. kapittel 1.6.3 foran, foreslår departementet at inngangsverdien på en dekningskjøpt aksje ikke skal oppreguleres med positivt RISK-beløp etter skatteloven § 10-34. Det vises til forslag til ny § 9-12 annet ledd bokstav c i skatteloven.

1.6.10.3 Tidfesting av gevinst og tap

Etter gjeldende regler skal gevinst og tap ved et (dekket) shortsalg av et verdipapir tas til beskatning etter regelen i skatteloven § 14-2 første ledd annet punktum (realisasjonsprinsippet). Dette gjelder både i og utenfor virksomhet, jf. kapittel 1.3.4.2 foran. Som beskrevet i kapittel 1.3.4.2 er departementets oppfatning at realisasjonsprinsippet leder til at gevinst og tap ved shortsalget skal beskattes i det året et identisk verdipapir (først) blir anskaffet ved dekningskjøp. Departementet antar at et markedsverdiprinsipp på sikt kan vurderes som en tidfestingsregel for gevinst og tap ved (dekket) shortsalg av børsnoterte verdipapirer i virksomhet, og at dette bør ses i sammenheng med utviklingen av regnskapsreglene på området. Det foreslås ikke et markedsverdiprinsipp for skatteformål nå. Departementet foreslår at realisasjonsprinsippet, som beskrevet foran, fortsatt skal gjelde som tidfestingsregel for gevinst og tap ved (dekket) shortsalg av verdipapirer. Regelen forslås lovfestet i ny § 14-24 i skatteloven.

1.6.10.4 Forholdet til innlånerens egenbeholdning

Det kan forekomme at innlåneren har egenbeholdning i de aksjer som lånes inn. Det følger da av skatteloven § 10-36 at den aksjen som først var anskaffet skal anses realisert først (FIFU-prinsippet). Dette innebærer at egenbeholdningen skal anses realisert, og undergis ordinær realisasjonsbeskatning, før innlånte aksjer anses benyttet til et (dekket) shortsalg. Beskatningen av ordinære salg fra skattyters egenbeholdning blir dermed ikke utsatt om skattyteren foretar innlån av samme aksje.

1.6.10.5 Særlige spørsmål ved unnlatt dekningskjøp

Det kan forekomme at innlåneren, etter å ha solgt innlånte verdipapirer, unnlater å foreta dekningskjøp av identiske verdipapirer. I stedet gjør innlåneren opp sin forpliktelse overfor utlåneren etter låneavtalen på annen måte, for eksempel i form av et kontantvederlag for verdien av verdipapirene.

Også i slike tilfeller må imidlertid shortsalget beskattes. Inngangsverdien ved gevinst- og tapsoppgjøret må i utgangspunktet settes lik det vederlaget innlåneren betaler til utlåneren for å bli kvitt sin tilbakeleveringsforpliktelse. Det understrekes likevel at den delen av vederlaget som eventuelt utgjør kompensasjon for et utbytte utdelt på det utlånte verdipapiret i låneperioden, ikke skal inngå i inngangsverdien, jf. foran i kapittel 1.6.6, hvor det fremgår at slik kompensasjon ikke er fradragsberettiget. Det vises til forslag til ny § 9-12 annet ledd i skatteloven.

I tilfeller som her beskrevet, må gevinsten ved salget komme til beskatning i det året innlåneren gjør opp sin forpliktelse overfor utlåneren, jf. forslag til ny § 14-24 i skatteloven.

1.6.11 Formuesskatt

Verdipapirlån vil sjelden reise spørsmål ved formueskatteligningen. Slike spørsmål vil bare oppstå når utlåneren eller innlåneren har selvstendig skatteplikt for formue, eller når eierandeler i utlåner-/innlånerselskapet ved formuesligningen skal verdsettes på annen måte enn til markedsverdi. Formuesskattespørsmål aktualiseres derfor ikke når børsnoterte aksje- eller allmennaksjeselskaper eller deres datterselskaper opptrer som innlånere eller utlånere.

Videre aktualiserer verdipapirlån bare særlige formuesskattespørsmål når lånet går over et årsskifte. Dette vil normalt ikke forekomme ved utlån fra norske skattytere av norske aksjer og grunnfondsbevis i sparebanker, i og med at lånet da må være innfridd ved årsskiftet for å opprettholde fritaket fra gevinstbeskatning. Lån over årsskiftet kan være mer praktisk der låneobjektet er ihendehaverobligasjoner eller utenlandske aksjer, eller der en norsk skattyter låner norske aksjer eller grunnfondsbevis fra en utenlandsk utlåner.

Departementet legger til grunn at de utlånte verdipapirene etter skattelovens alminnelige regler skal inngå i formuesskattegrunnlaget til den som har faktisk/juridisk råderett over verdipapirene ved årsskiftet, det vil si enten innlåneren eller en tredjemann som verdipapirene måtte være videresolgt til.

I låneperioden er utlåneren ikke (privatrettslig) eier av de utlånte verdipapirene, men har et krav mot innlåneren på å få tilbakelevert identiske verdipapirer. Dette kravet er et skattepliktig formuesobjekt for utlåneren. Det følger av skatteloven § 4-1 at kravet skal verdsettes til omsetningsverdien per 1. januar i ligningsåret. Dette vil normalt svare til omsetningsverdien av de utlånte verdipapirene per dette tidspunkt.

For å opprettholde symmetri i beskatningen, bør innlåneren gis fradrag ved formuesskatteligningen for forpliktelsen til å levere verdipapirene tilbake i samsvar med låneavtalen. Etter gjeldende rett er det usikkert om en forpliktelse til å levere en naturalytelse (verdipapirer) kan anses som fradragsberettiget gjeld etter skatteloven § 4-1 første ledd. Departementet foreslår at en uttrykkelig hjemmel for fradragsrett inntas i ny § 4-4 i skatteloven. Forpliktelsen skal i samsvar med den alminnelige hovedregelen for ansettelse av nettoformue verdsettes til virkelig verdi per 1. januar, det vil normalt si markedsverdien av de lånte verdipapirer per dette tidspunkt.

1.6.12 Skattyters opplysningsplikt og tredjemannsopplysninger

1.6.12.1 Skattyters opplysningsplikt

Etter lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 4-1 har enhver skattyter som skal levere selvangivelse plikt til å bidra til at hans skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Enhver skattyter må også være forberedt på å kunne dokumentere forhold som har betydning for hans skatteplikt, jf. ligningsloven §§ 4-8 og 4-10. Dette gjelder også for partene i en avtale om verdipapirlån.

Etter ligningsloven § 4-3 nr. 2 kan departementet gi forskrift om plikt til å gi ytterligere opplysninger og legitimasjoner for bestemte poster i vedlegg til selvangivelsen. Departementet vil vurdere å gi regler i forskrift om en nærmere spesifikasjons- og dokumentasjonsplikt for parter i avtaler om verdipapirlån. Dette har sammenheng med at departementets forslag angir forskjellig skattemessig behandling for ulike vederlagskomponenter som betales fra innlåneren til utlåneren. Behovet for spesifisering av vederlagets ulike bestanddeler aktualiseres når lånet løper over utbyttedatoen, hvor innlåneren skal yte en kompensasjon lik det utbyttet som i låneperioden faktisk er utdelt på de utlånte aksjene. Det vises til at slik utbyttekompensasjon ikke er fradragsberettiget for innlåneren, mens annet vederlag (premien) er fradragsberettiget. Videre kan mottakeren ha rett til godtgjørelsesfradrag for skatt ilagt utbyttekompensasjon, mens annet vederlag (premien) ikke gir rett til et slikt fradrag.

1.6.12.2 Opplysninger fra verdipapirregister

Ved utlån av verdipapirer som er registrert i et verdipapirregister opprettet i medhold av verdipapirregisterloven § 3-1, er det et vilkår for unnlatt gevinstbeskatning at transaksjonen «registreres» som en lånetransaksjon i verdipapirregisteret, jf. kapittel 1.6.2.4 foran. Verdipapirsentralen har utviklet en egen funksjon for «registrering» av lånetransaksjoner på investorenes konti. Det vises til omtale av denne i kapittel 1.2.4.2 foran.

En korrekt skattemessig behandling forutsetter at skattemyndighetene har kunnskap om partene og de ulike elementene i lånetransaksjonen. Etter departementets vurdering er det av kontrollhensyn nødvendig at Verdipapirsentralen, og eventuelt også annet verdipapirregister opprettet i medhold av § 3-1 i verdipapirregisterloven, pålegges å innrapportere til ligningsmyndighetene lånetransaksjoner som er registrert i vedkommende verdipapirregister.

Med hjemmel i ligningsloven § 6-5 nr. 2, jf. § 6-16, er Verdipapirsentralen ved forskrift 13. desember 1995 nr. 1090 pålagt å levere diverse kontrolloppgaver til ligningsmyndighetene vedrørende fondsaktiver som er registrert der. Etter departementets oppfatning bør Verdipapirsentralens rapporteringsplikt utvides til også å omfatte relevante opplysninger vedrørende lånetransaksjoner. Departementet vil i forskrift fastsette nærmere regler for Verdipapirsentralens rapporteringsplikt vedrørende lånetransaksjoner, men antar at denne bør omfatte:

• samlet registrert beholdning av innlånte og utlånte verdipapirer ved utgangen av inntektsåret

• samtlige lånetransaksjoner i inntektsåret

• antall og type verdipapirer som er gjenstand for utlån/innlån

• registreringsdato for etableringen av lånet

• registreringsdato for tilbakeføring av verdipapirene

Høringsnotatet foreslår en tilsvarende rapporteringsplikt for Verdipapirsentralen. Ingen høringsinstanser har innvendinger mot dette, og flere instanser fremhever viktigheten av at Verdipapirsentralen leverer kontrollopplysninger om låneforholdet til ligningsmyndighetene.

1.6.13 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at forslagene i dette kapitlet trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

1.7 Administrative og økonomiske konsekvenser

Verdipapirlån og (dekkede) shortsalg er finansielle transaksjoner som er relativt nye i Norge. Som andre nye finansielle produkter reiser behandlingen av dem utfordringer for ligningsmyndighetene. Forslaget legger til rette for at denne typen transaksjoner vil tilta i det norske markedet. Samtidig innebærer forslaget en klargjøring av rettstilstanden på områder hvor det har hersket stor usikkerhet om denne. Enkelte av de forslåtte reglene kan (som gjeldende regler) fremstå som komplekse, og vanskelig håndterbare. Dette gjelder særlig regler som får anvendelse når låneperioden strekker seg over årsskiftet eller spesielle selskapsbegivenheter, som for eksempel utbyttedato. Det antas imidlertid at dette vil forekomme i nokså beskjeden utstrekning. Totalt sett antas forslagene ikke å ha vesentlige administrative konsekvenser for skatteetaten, og det vil representere en klargjøring av rettstilstanden for skattyterne. Forslagene antas ikke å ha vesentlige provenyvirkninger.