2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 EU'S TIMESHAREDIREKTIV

EUs ministerråd vedtok i 1994 et direktiv om tidsparter, «EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 94/47/EF av 26. oktober 1994 om beskyttelse av kjøperen i forbindelse med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshareavtaler)».

Ved behandlingen av St prp nr 43 (1994-95) 6 juni 1995 ga Stortinget sitt samtykke til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Dette medfører en forpliktelse til å gjennomføre direktivet i norsk rett. Fristen for gjennomføring er 29 april 1997.

Bakgrunnen for at EU fant det nødvendig å vedta et direktiv på området er at forbrukerne i dag ikke anses godt nok beskyttet. Kjøp av tidsparter har vist seg å representere betydelige problemer for forbrukerne, ikke minst når avtaler inngås i utlandet. Ulikheter i og manglende nasjonal lovgivning har både medført ulike konkurransevilkår for næringen og utilfredsstillende forbrukerbeskyttelse.

Opprinnelig tok EU sikte på en mer omfattende regulering av partenes rettigheter og plikter. Det endelige direktivet er skåret ned i forhold til tidligere utkast, under henvisning til subsidiaritetsprinsippet. Direktivet omhandler således bare visse sider ved kjøp av tidsparter som er knyttet til de mest utbredte forbrukerproblemene. Disse er utilstrekkelig informasjon, aggressiv markedsføring og urimelige kontrakter. Direktivet inneholder bl a bestemmelser om:

• krav om informasjon som skal gis før avtaleinngåelse, ved markedsføring, prospekter o l

• krav til innholdet i avtalevilkårene (bl a opplysninger om partene, rettighetene, boligen, tidsperioder, pris og kostnader) og krav til hvilke språk avtalen skal foreligge på

• en ubetinget rett for forbrukeren til å gå fra avtalen i 10 dager etter avtaleinngåelsen

• rett for forbrukeren til å gå fra/heve avtalen i inntil 3 måneder og 10 dager, dersom avtalen ikke inneholder nærmere angitte opplysninger

• forbud mot betaling før angrefristen er utløpt

• at visse tilknyttede kredittavtaler skal heves dersom forbrukeren går fra selve tidspartavtalen

Direktivet tar ikke sikte på en harmonisering av rettighetenes juridiske karakter eller å regulere i hvilket omfang det kan inngås tidspartavtaler. Det er et minimumsdirektiv, hvilket medfører at det enkelte land har adgang til å opprettholde eller vedta bestemmelser som sikrer en bedre beskyttelse av forbrukerne enn det som følger av direktivet. Imidlertid skal det sikres at forbrukeren ikke kan fraskrive seg beskyttelsen, både i forhold til vanlige avtalevilkår og avtalevilkår om lovvalg. Fastsettelse av de tiltak som anses nødvendige for å sikre etterlevelse av direktivets bestemmelser er overlatt til nasjonal lovgivning.

For øvrig vises det til punkt 6.12 «Forholdet mellom EU-direktivet og lovforslaget» for en nærmere redegjørelse for innholdet i direktivet, hvordan bestemmelsene gjennomføres og på hvilke punkter lovforslaget fraviker fra direktivet.

2.2 TIDLIGERE FORSLAG OM ANGRERETT VED KJØP AV TIDSPARTER

Et forslag til en begrenset regulering av tidsparter har tidligere vært på høring. Lov av 24 mars 1972 nr 11 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp mm (angrefristloven) ble ved en lovendring (lov av 18 desember 1992 nr 134) utvidet til ikke bare å omfatte kjøp av varer, men også tjenester.

I høringsutkastet hadde departementet også foreslått en utvidelse av loven til å omfatte omsetning av tidsparter (omtalt som deltidseieandeler). Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Norges Husmorforbund, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Eiendomsmeglerforbund, Den Norske Advokatforening og Norges Forsikringsforbund, som kommenterte dette forslaget, var positive til en utvidelse av loven. Justisdepartementet var enig i at det burde vurderes å gi regler om tidsparter, men anbefalte en ny ordinær høring. Næringsdepartementet var skeptisk til utvidelsen på bakgrunn av de ev begrensninger lovvalgsreglene i praksis ville kunne medføre. Barne- og familiedepartementet var enig i at det var behov for nærmere utredning, og forslaget om utvidelse av angrefristloven til også å omfatte tidsparter ble ikke fremmet.

2.3 UTREDNING OG HØRING

2.3.1 Referansegruppe

Departementet har i arbeidet med lovforslaget fått bistand fra en referansegruppe med representanter fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Justisdepartementet, Finansdepartementet, Konkurransetilsynet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

2.3.2 Nordisk samarbeid

I 1995 besluttet Nordisk ministerråds embetsmannskomite for forbrukerspørsmål gjennom sin juridiske styringsgruppe å starte et nordisk prosjekt for å kartlegge det nordiske markedet for salg av tidsparter og formulere forbrukerkrav på området. Et av formålene var å gi underlag for arbeidet med å gjennomføre direktivet i de nordiske landene. Prosjektarbeidet har resultert i en rapport, utgitt i TemaNordserien, «TemaNord 1995: 646 Timesharing» (heretter kalt prosjektrapporten).

Det har i løpet av 1995 og 1996 vært avholdt 4 samarbeidsmøter med representanter fra forbrukerinstitusjonene og de departementene som er ansvarlig for implementering av direktivet i Sverige, Danmark, Finland og på Island. Formålet med møtene har vært et praktisk orientert samarbeid med sikte på å komme frem til en felles nordisk regelverk. På enkelte punkter er det oppnådd nordisk enighet om å fastsette bestemmelser som innebærer en mer vidtgående forbrukerbeskyttelse sammenlignet med direktivet.

2.3.3 Høring

Et forslag til «lov om deltidsbruksrett til bolig(timeshare)» ble sendt på høring av Barne- og familiedepartementet 5 september 1996, med høringsfrist 5 desember s å.

Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:

• Administrasjonsdepartementet

• Justisdepartementet

• Kulturdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Landbruksdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet

• Finans- og tolldepartementet

• Kommunal- og arbeidsdepartementet

• Sosial- og helsedepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og energidepartementet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Konkurransetilsynet

• Reklamebyråforeningen

• Norske Annonsørers Forbund

• Norges Markedsføringsforbund

• Norsk Direkte Markedsføringsforening

• Finansieringsselskapenes forening

• Sparebankforeningen i Norge

• Den norske Bankforening

• Kredittforetakenes Forening

• Norges Forsikringsforbund

• Norske Assurandørers Forbund

• Kredittilsynet

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Forbrukertvistutvalget

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Næringslivets servicekontor for Markedsrett

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Reiselivets fellesråd

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Skandinavisk timeshareforening

• Havna Skjærgårdspark

• Club Hallbjønn Telemark

• Club Norefjell

• Bytteferie A/S, v /Høegh Invest A/S

• Norges Byggmesterforbund

• Landsforeningen for Bygg og anlegg

Av de 44 instansene som fikk forslaget på høring, har følgende 24 svart: Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Utenriksdepartementet, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, Finans- og tolldepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og energidepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Konkurransetilsynet, Reklamebyråforeningen, Finansieringsselskapenes forening, Den norske Bankforening, Kredittilsynet, Norges Eiendomsmeglerforbund, Forbrukertvistutvalget, Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Den Norske Advokatforening, Skandinavisk timeshareforening og Bytteferie A/S.

Dessuten har LBCMA-Skandinavia (eierforening Lanzarote Beach Club) og Den Norske Reisebransjeforening avgitt uttalelse.

Følgende har ingen merknader:

Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og energidepartementet, Konkurransetilsynet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Utenriksdepartementet har ingen merknader.

Reklamebyråforeningen, Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon og Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å uttale seg om saken.

Høringsinstansenes synspunkter vedrørerende behovet for og omfanget av reguleringen

Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at de er mot forslaget eller at området lovreguleres. Den norske Bankforening, Kredittilsynet, Norges Eiendomsmeglerforbund, Bytteferie A/S, LBCMA-Skandinavia, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Den Norske Reisebransjeforening og Den Norske Advokatforening gir uttrykk for at de støtter lovregulering på dette området.

Forbrukerrådet er enig i at det bør være en egen lov, og uttaler at ettersom Norge på grunn av EØS-avtalen er forpliktet til å implementere direktivets minimumsregler, vil de bare kommentere lovforslaget på de punkter hvor departementet foreslår å gå lenger i å regulere forbrukervernet enn direktivet.

Forbrukerombudet ser meget positivt på at det legges fram forslag til lovregulering av tidsparter. På bakgrunn av de henvendelser Forbrukerombudet har mottatt fra forbrukere, slutter FO seg til departementets anførsler om behovet for lovregulering. Forbrukerombudet mener at det er positivt at lovforslaget på enkelte punkter går utover en oppfølging av EU-direktivet, og uttaler at kommentarene stort sett vil være knyttet til disse punktene.

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Utvalget vil uttrykke tilfredshet med at det presiseres at omsetning av timeshareandeler er eiendomsmegling, med de foreslåtte endringer i lov om eiendomsmegling § 1-1, noe som sammen med de øvrige forslag vil gi kjøperne sterkere beskyttelse mot useriøs salgsvirksomhet»

Den Norske Reisebransjeforening uttaler:

«Reiselivsbransjen hilser i og for seg denne type lovgivning velkommen, da det også er i bransjens interesse å ha et vern mot useriøse salgsmetoder og bedrifter.»

Bytteferie AS er i utgangspunktet positiv til lovregulering av tidsparter, men har innvendinger på en del punkter. De reiser også spørsmål om behovet for en så vidt detaljert regulering av virksomheten og de virkningene lovreguleringen vil få for rammebetingelsene for næringen. Dette er tatt opp under punkt 7 «Økonomiske og administrative konsekvenser».

Flere instanser uttrykte ønske om endringer og tilføyelser. Redigering og endringer av lovteknisk karakter er ikke kommentert nærmere, bortsett fra der det kan reises spørsmål om det medfører endringer i bestemmelsenes innhold.

Oversikt over de viktigste endringene som er foretatt i forhold til høringsutkastet

Begrepsbruken er noe endret, idet det foreslås å innføre et nytt norsk begrep; tidspart. Det foreslås at loven skal gjelde tidsparter i «fritidsbolig» i stedet for «bolig», idet dette antas å være det eneste aktuelle i praksis. Kravene til hvilke språk avtalen skal utarbeides på er foreslått å være gyldighetsvilkår, slik at avtalen ikke er bindende dersom lovens vilkår ikke er oppfylt. Hjemmelen for å gi forskrift om andre vilkår som avtalen skal inneholde er tatt ut. Betalingsforbudet i § 11 er endret slik at det ikke bare er forbudt å kreve betaling, men også å motta betaling. Betalingsforbudet er utvidet, slik at det ikke bare gjelder i de første 10 dagene etter avtaleinngåelsen, men i inntil 3 måneder og 10 dager dersom avtalen ikke er fullstendig.