4 Behovet for regulering - forbrukerproblemer
4.1 INNLEDNING
For den vanlige norske forbruker er tidsparter et nytt og ukjent produkt. Markedsføringen og salgsmetodene er ofte pågående. Mange kjøpere blir først ved nærmere ettertanke klar over rekkevidden av kjøpet og de mindre heldige sidene. Da er det ofte for sent å angre. De vanligste problemene knyttet til tidsparter kan sammenfattes slik:
villedende markedsføring
pågående og aggressive salgsmetoder, der det ofte ikke framkommer at det gjelder salg av tidsparter, men det gis inntrykk av at det f eks gjelder en spørreundersøkelse e l
kort betenkningstid før kjøpsbeslutning
villedende og utilstrekkelig informasjon om boligen, utgifter, avtalevilkårene osv
krav om forskuddsbetaling og problemer med å få tilbakebetalt beløp ved heving eller benyttelse av angrerett
utilbørlig markedsføring av tilbud om kreditt, uvederheftig formidling av kreditter
problemer med videresalg
problemer i forbindelse med bytte av uker
uventede og store økninger i de årlige avgifter
bruk av veksler eller omsetningsgjeldsbrev som betalingsmiddel
manglende angrerett eller muligheter til å gå fra avtalen
informasjonen og avtalen foreligger ikke på det språket som forbrukeren selv bruker og forstår
avtalene er ofte vanskelig tilgjengelige. Det kan være vanskelig å finne ut hva avtalen gjelder, f eks om det er en eierandel eller bruksrett knyttet til medlemskap og hvem som er parter i avtalen
manglende muligheter i praksis til medbestemmelse for tidsparthaverne
urimelige avtalevilkår
problemer med oppfyllelse av avtalen
4.2 MARKEDSFØRINGEN. ETABLERING AV KONTAKT MED POTENSIELLE KUNDER
De største problemene i forbindelse med tidsparter gjelder markedsføringen. Tidsparter selges ofte gjennom spesielle metoder, både ved lokkemidler og overtalelser. Avtaler som kommer i stand ved at en forbruker er interessert i å kjøpe tidsparter og dermed oppsøker selger, forekommer sjelden. Oftest kommer den innledende kontakt i stand på selgers initiativ. Direktemarkedsføring, ved utsendelse av personlig adresserte invitasjonsbrev, og ved at folk blir stoppet på gaten osv, er den vanligste formen for markedsføring og etablering av kontakt med potensielle kunder.
Utdeling av gaver og «gevinster», f eks klokker, smykker, TV, opphold på et feriested osv, brukes ofte både som innledende interessevekkere i forhold til potensielle kunder, og senere som lokkemiddel for å få avtalen i havn.
Mange har opplevd, særlig i «syden», å bli stoppet på stranden eller på gaten og blitt tilbudt et skrapelodd, som uten unntak kommer ut med gevinst. For å få gevinsten må en f eks bli med selgeren til salgsstedet; et hotell, en restaurant, tidspartanlegget eller et eget salgslokale. Andre blir kontaktet pr post, med tilsvarende form for «lotteri», forespørsel om deltakelse i undersøkelse om ferievaner e l, invitasjon til presentasjon av ferietilbud osv. Svært ofte er det manglende eller knapp informasjon om produktet i selve brevet, og mange ganger fremgår det ikke av innbydelsen at formålet med arrangementet er salg av tidsparter. Dette medfører at forbrukeren er uforberedt når han eller hun kommer på salgsmøtet. Løftet om å motta en gave ved bare å delta i møtet kan friste til å innfinne seg uten nærmere ettertanke.
4.3 SALGSMØTER. FORHÅNDSINFORMASJON
Ulike stadier
Typisk for visninger og salgsmøter er at de er inndelt i flere stadier, der det kan være ulike personer som tar seg av de ulike delene av opplegget. Et møte kan f eks innledes med en generell samtale om den potensielle kjøperens ferievaner og forventninger i tilknytning til ferien. I det påfølgende stadiet presenteres ordningen med tidsparter i hovedtrekk, og man betoner spesielt muligheten til å bytte ferieuke. Ofte animeres visningen ved hjelp av video, og det blir mange ganger knapt med faktaopplysninger.
Prisopplysninger
Opplysninger som gis på salgsmøter om prisen for tidsparten og kostnader for øvrig er ofte utilstrekkelige eller villedende. I tillegg til det engangsvederlaget som skal betales for selve tidsparten, påløper årlige avgifter, utgifter i forbindelse med bytte, utgifter knyttet til den faktiske bruk av ulike fasiliteter osv. Bestemmelser i avtalen som gir selger anledning til å øke den årlige avgiften «fra tid til annen», har vist seg å medføre overraskelser, som gjør at regnestykket blir et helt annet enn det forbrukeren la til grunn ved inngåelse av avtalen. Det er også vanskelig for kjøperen å sammenligne ulike foretaks tilbud. Det gis dessuten ofte inntrykk av at tidspartene bare kan kjøpes på det aktuelle salgsmøtet, samt at det tilbudet som gis bare gjelder den dagen salgsmøtet finner sted. Det er ikke uvanlig at det opereres med fiktive rabatter.
Byttemuligheter
Muligheten for bytte av bolig og den fleksibilitet dette gir, framheves i markedsføringen som en fordel ved tidsparter, og er noe mange kjøpere legger vekt på. Imidlertid gis det ikke alltid tilstrekkelig informasjon om vilkårene for bytte, slik at en kan få overdrevne forestillinger om muligheten til å bytte. Selgerne unnlater ofte å opplyse kjøperen om at en tidspart som gjelder bruksrett i en rolig ferieuke ikke gjennom bytte kan endres til opphold i høysesong. Det opplyses heller ikke om at bytte bare kan skje mellom to perioder innen samme kategori og fra en dyrere periode til en billigere. Når det gjelder transporttilbudet er det dessuten viktig å være klar over at det i lavsesong kan være vanskelig å få rimelig transport til feriestedet. For den som har kjøpt en «billig uke» kan dette komme som en overraskelse. At det i praksis kan være svært vanskelig å få byttet til mer ettertraktede feriesteder er noe det i mange tilfeller heller ikke opplyses om. Fra forbrukerens ståsted er det også viktig å vite at byttevirksomheten er det vanligvis andre enn selgeren som er ansvarlig for.
Fritidsaktiviteter/fasiliteter
På salgsmøtet fremholdes de ulike muligheter til fritidsaktiviteter som finnes på eller i tilknytning til det anlegget tidsparten gjelder, men man unnlater ofte å opplyse om hvilke tilbud som inngår i prisen, og hvilke fritidsaktiviteter det må betales for utenom. Fra kjøperens synsvinkel er det også av betydning å vite om utenforstående har rett til å benytte fasiliteter som tilbys, eller om disse bare er til tidsparthavernes disposisjon.
Informasjon om innholdet i rettigheten
I mange tilfeller er det uklart hva man egentlig får tilbud om, hvorvidt det er en ideell eierandel eller bare en bruksrett uten noen form for eiertilknytning. Der det selges tidsparter i anlegg som ligger i utlandet eller i anlegg som ikke er oppført på avtaletidspunktet, er det også et problem at avtale inngås på bakgrunn av selgers beskrivelse og presentasjonsmateriale, uten at forbrukeren har mulighet til å se den aktuelle eiendommen.
4.4 AVTALEINNGÅELSEN
Hovedformålet med salgsmøtet er at en bindende avtale skal undertegnes der og da. En viss del av kjøpesummen skal vanligvis betales som håndpenger, depositum e l.
Det gis ofte ikke noen særlig tid til å studere avtalevilkårene. I mange tilfeller blir forbrukerens ønske om å få se de nærmere vilkår avvist. Avtalevilkårene er ikke nødvendigvis avfattet på kundens morsmål, men f eks på engelsk. Innholdet i avtalevilkårene kan dessuten være vanskelig tilgjengelig uten sakkyndig juridisk bistand.
Mange har skrevet under avtaler etter å ha følt seg sterkt presset av pågående selgere. Det er ikke uvanlig at salgsmøtene varer i 2-4 timer. Det kan oppleves som vanskelig å avslå tilbudet, eller be om å få tenke på saken og studere avtalevilkårene i ro og mak, når selger har brukt så lang tid på presentasjon og kanskje også har spandert mat og drikke. Selgerne er ofte lønnet på provisjonsbasis, slik at de får betalt for det antall avtaler som blir underskrevet.
4.5 URIMELIGE AVTALER
Mange av avtalene inneholder urimelige vilkår. Fra praksis kan nevnes noen eksempler:
avtaledokumentene er uklare i forhold til hva som selges og hvem som er part i avtalen
kjøperen av tidspartene pådrar seg store økonomiske forpliktelser, men får få rettigheter
det fremkommer ikke klart hvilke kostnader som påløper hvert år pr tidspart
det mangler opplysninger om forhold av sentral betydning
om kjøperen ikke betaler innen den fristen som selger fastsetter, kan selgeren senere oppheve avtalen og beholde ev forskudd eller kreve en forsinkelsesrente på beløpet. Rentesatsen bestemmes av selgeren.
klubbens styre kan bestemme driftsutgiftene fritt hvert år
kjøperen erkjenner at han eller hun har sett klubbens vedtekter selv om så ikke er tilfellet
avtalen erstatter alt som tidligere er sagt og lovet, og bare vilkårene i avtalen gjelder
lovgivningen på f eks Isle of Man skal gjelde dersom en tvist oppstår
kjøperen frasier seg angrerett, rett til å heve avtalen m m
kjøpers unnlatelse av å betale innen den fastsatte tidsfrist betraktes som mislighold av avtalen og medfører at selger får rett til å beholde alle beløp innbetalt av kjøper som konvensjonalbot. Kjøperen fraskriver seg retten til forvarsel om at mislighold anses inntrådt.
ethvert mislighold av å betale medlemsavgift og avtalegebyr anses som vesentlig, og gir selger rett til å videreselge tidsparten for kjøpers regning og risiko, samt kreve erstatning
foretaket som eier tidspartanlegget har rett til å utpeke to medlemmer til styret, som bare behøver 3 medlemmer for å ta beslutninger. Styret bestemmer alt når det gjelder anlegget, utenom de saker administrasjonsselskapet tar hånd om.
4.6 ANDRE FORHOLD
Ofte kreves det en viss sum som «håndpenger», «depositum» e l allerede ved avtaleinngåelsen. Der lovgivningen eller avtalen gir angrerett, kreves det ofte et gebyr for dette, slik at forbrukeren ikke får tilbakebetalt hele kjøpesummen. Gebyret stipuleres i noen tilfeller til flere tusen kroner.
Forhåndsbetaling har også bydd på problemer ved at forbrukere som bruker en angrerett som er fastlagt i avtalen, eller ønsker å gå fra avtalen på annet grunnlag, ikke får tilbakebetalt de pengene vedkommende har krav på. Dette skyldes i en del tilfeller manglende vilje fra selgers side, i andre tilfeller manglende betalingsevne. Bransjen har erfaringsmessig tiltrukket seg en del useriøse aktører og spekulanter, i mange tilfeller også uten det nødvendige økonomiske fundament for å drive virksomheten.
Det har særlig vært problemer knyttet til at forbrukeren foretar innbetalinger til tross for at boligen ikke er ferdigstilt. I en del tilfeller har det skjedd at forbrukeren har tapt pengene som følge av at selgeren/byggherren ikke har lykkes å ferdigstille anlegget og heller ikke har kunnet tilbakebetale pengene.
At det kan være mange parter, og at disse ofte holder til i forskjellige land, er noe som gjør avtalene og rettsforholdene svært uoversiktlige. Det kan være vanskelig å finne ut hvem som er ansvarlig for feil og mangler ved bygningen og ev andre krav i forbindelse med manglende oppfyllelse av avtalen.
4.7 HENVENDELSER TIL FORBRUKERRÅDET OG FORBRUKEROMBUDET
Siden 1990 har Forbrukerrådet hatt ca 130 registrerte saker som gjelder kjøp av tidsparter, dvs saker som har vært behandlet skriftlig ved et forbrukerkontor. I tillegg har det kommet langt flere muntlige henvendelser, hvor forbrukeren har fått rådgivning over telefon. Forbrukerombudet har hatt ca 70 saker. De fleste av klagene gjelder tidsparter i anlegg i utlandet som er kjøpt i utlandet eller i Norge.