5 Situasjonen i de andre nordiske landene

I Danmark ble de første tidspartanleggene bygget i 1976. Pr 1995 er det antatt at det er 12 000 tidsparthavere i Danmark, de fleste med bruksrett knyttet til anlegg som ligger i utlandet. Pr 1996 finnes det 20 tidspartprosjekter i Danmark.

På begynnelsen av 80-tallet ble det første selskapet som solgte tidsparter til forbrukere i Finland grunnlagt. I 1990 var det 20 anlegg i Finland, de fleste i skisentre i Nord-Finland. I 1994 var det ca 15 000 tidsparthavere i Finland.

Markedsføring av tidsparter ble satt i gang på Island først i 80-årene, men uten særlig hell. Nye framstøt på det islandske markedet ble gjort i 1993, bl a med salg av tidsparter i ferieboliger i Portugal. I dette tilfellet hadde agenten ikke tilstrekkelige tillatelser for sin virksomhet, og virksomheten opphørte etter kort tid. Det første tidspartanlegget er nylig etablert på Island. Det antas at det er ca 150 tidsparthavere på Island.

Ordningen med tidsparter ble introdusert i stor skala i Sverige på midten av 70-tallet, og omfattet etter noen år en rekke anlegg med hytter og leiligheter. Pr 1995 regner en med at det er 10 000 svenske tidsparthavere.

Felles for de nordiske landene er at salget av tidsparter har minket etter en ganske livlig introduksjonsperiode. Forbrukermyndighetene i Norden har gjennom informasjon for å bevisstgjøre forbrukerne, og gjennom de tiltakene som de som tilsynsmyndigheter har til rådighet, bidratt til at de mindre seriøse foretakene stort sett har forlatt det nordiske markedet.

Det store markedet for tidsparter og de alvorligste problemene for de nordiske forbrukerne finnes for tiden utenfor de nordiske landene. I prosjektrapporten fremheves det imidlertid at det er en risiko for at det i framtiden kommer til å oppstå større problemer på det nordiske markedet.

Ingen av de nordiske landene har i sin gjeldende lovgivning spesialregler for tidsparter. Alle landene skal gjennomføre EU-direktivet innen 27 april 1997, og forbereder lovgivning om dette. Danmark, Finland og Sverige er som medlemmer i EU forpliktet til å gjennomføre direktivet, og Norge og Island er forpliktet gjennom EØS-avtalen.