5 Organisasjonsmodeller

5.1 Innledning

I utredningen 1997 ble det skissert én modell (lensmannsalternativet) supplert av to alternativer for de største byene: ett knyttet til politiet som ellers i landet og ett utenfor politiet, administrert på samme måte som domstolene. Senere har det fremkommet ønske om å vurdere den sivile rettspleien på grunnplanet i sammenheng med konfliktrådene, blant annet i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans. Departementet har derfor vurdert flere ulike modeller, som det blir redegjort for her.

5.2 Politimodellen

Politimodellen, som er utgangspunktet i utredningen 1997, legger den sivile rettspleien på grunnplanet til politiet, både i og utenfor de store byene. Politimodellen er ingen nyskapning, men en videreføring av den sterke lensmannstradisjonen i Norge. I det store flertallet av kommunene vil den være velkjent. I noen større byer vil oppgavene måtte overføres til nye funksjonsbaserte driftsenheter innenfor politiet.

En slik funksjonsbasert driftsenhet vil ha funksjonene som namsmann, forliksrådssekretariat og hovedstevnevitne, samt de andre mindre oppgavene som ligger under den sivile rettspleien på grunnplanet, bl.a. lensmannsskjønn. For at publikum skal få en klar og entydig beskjed om at det er i denne enheten de sivile rettspleiegjøremålene blir ivaretatt, kan driftsenheten gis navnet underfogdkontor og lederen for kontoret tittelen underfogd slik det ble foreslått i utredningen 1997. Etter departementets mening vil betegnelsene «namsfogdkontor» og «namsfogd» eventuelt være bedre. Enheten vil ligge på linje med de øvrige driftsenhetene, og lederen for enheten blir en del av ledergruppen i politidistriktet. I de aktuelle byene betyr det at namsfogden vil ligge på linje med politistasjonssjefene.

Politimesteren er lederen for og har resultatansvar i sitt distrikt. I faglige spørsmål vil imidlertid andre instanser være viktigere, jf. diskusjonen om politimesterens instruksjonsmyndighet som er beskrevet foran i punkt 3.5. Lensmannen og namsfogden vil f.eks. måtte forholde seg til forliksrådet som et ordinært sekretariat, mens tingrettene normalt vil være anke- eller klageinstans for vedtak som fattes. Som eksempel nevnes saker etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 om at namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen kan påklages til tingretten av alle som rammes.

5.3 Fogdmodellen

Fogdmodellen, slik den ble lansert av Strukturutvalget, innebærer en ny etat utenfor politiet med en «distriktsfogd» for hver av de 63 tingrettsjurisdiksjonene for bl.a. namsmannsfunksjonen i distriktet. Andre oppgaver kunne også legges til distriktsfogdene. Etaten skal ikke være knyttet til politiet. I dag ville det trolig være riktig å legge en slik etat under Domstoladministrasjonen.

5.4 Kommunemodellen

Modellen går ut på at et kommunalt eller interkommunalt stevnevitne samtidig er leder for konfliktrådet og sekretær for forliksrådet. I denne modellen vil namsmannsfunksjonen ligge innenfor politiet. Det vil således bli en oppsplitting innen den sivile rettspleien på grunnplanet, og publikum vil ikke kunne forholde seg til én instans. Modellen er også i strid med alminnelige prinsipper for oppgavefordelingen mellom stat og kommune.

5.5 Meglingssentermodellen

Meglingssentermodellen, der ulike former for meglingsaktiviteter ble samlet under statlig ansvar på regionalt nivå, har utgangspunkt i bl.a. Domstolkommisjonens og Strukturutvalgets utredninger. Arbeidsgruppen som ble oppnevnt i januar 2002 for å vurdere den fremtidige organiseringen av konfliktrådene, vurderte modellen nærmere. Aktuelle meglingstyper for et slikt statlig meglingssenter var konfliktsrådsmegling, skolemegling og megling etter ekteskapsloven og barneloven. Forliksrådene ble også vurdert som en aktuell del i en periode, men ble forkastet. Namsmanns- og hovedstevnevitnefunksjonene skulle holdes utenfor, og ville ligge til politiet. Begrunnelsen for at ideen ble forlatt, var dels at det forelå forslag om andre endringer for forliksrådene, og dels at forliksrådenes stilling som domstol ikke passet med den status de andre meglingselementene hadde. Arbeidsgruppen foretok derfor ingen nærmere gjennomgang av en meglingssentermodell der forliksrådene inngikk.

På samme måte som kommunemodellen ville meglingssentermodellen innebære en oppsplitting av den sivile rettspleien på grunnplanet.

5.6 Servicekontormodellen

Den sivile rettspleien på grunnplanet skal etter denne modellen trekkes ut fra de forskjellige organer og etater som ivaretar oppgavene i dag, og legges inn under de offentlige servicekontorene som for tiden er under opprettelse i mange kommuner. De offentlige servicekontorene skal være brukerrettede inngangsporter til offentlig forvaltning og tjenester. De skal omfatte både kommunale og statlige tjenester. De skal bemannes av offentlig ansatte generalister som skal kunne gi publikum råd og veiledning innen en rekke offentlige tjenestetilbud som trygd, tekniske tjenester, skole og barnehaver osv. Servicekontormodellen ville innebære at beslutningsmyndighet og anvendelse av tvang mot privatpersoner ble lagt til servicekontorene. Modellen ville dessuten forutsette at alle kommuner ble pålagt å opprette offentlige servicekontorer.

5.7 Forsøk med effektivisering av namsmannsfunksjonen

Det er et gjennomgående mål for Justisdepartementet å avlaste politiet for administrative oppgaver som like godt kan løses av andre, slik at kapasitet kan overføres til andre gjøremål. Samtidig med den ytre omorganiseringen av namsmannsfunksjonen er det vurdert hvordan en ved nye arbeidsmåter kan få til en effektivisering av dette arbeidet. Dette var bakgrunnen for en forundersøkelse om et utvidet samarbeid mellom namsmennene og Statens Innkrevingssentral (SI) om utleggssaker. Formålet var å utnytte maskinpark, dataprogrammer, rutiner og kompetanse hos SI ved innkreving på vegne av namsmannen.

Forundersøkelsen tyder på at det er mulig å redusere kostnadene ved namsmannens utleggsforretninger og å redusere mulighetene for feil ved større grad av automatisering. Samarbeidet mellom de ordinære namsmenn og SI åpner også for en forenkling for arbeidsgiverne ved lønnstrekk, og gir namsmannen oversikt over allerede pålagte lønnstrekk.

Et samarbeid må vurderes av Datatilsynet i forhold til begrensningene i personopplysningsloven. Spørsmålet er om loven er til hinder for at SI kan avlevere informasjon til de ordinære namsmenn. SI har i sin juridiske gjennomgang lagt til grunn at informasjon om skyldnerne kan videreformidles til de ordinære namsmennene så lenge namsmannen også selv har adgang til å innhente informasjonen. Justisdepartementets Lovavdeling har pekt på at personopplysninger bare kan brukes til det formål de er innhentet for. For SI er dette inndriving av krav på vegne av offentlige myndigheter. Det er ikke uten videre adgang til å formidle dette videre til bruk i inndriving på vegne av private. Justisdepartementet arbeider videre med de juridiske spørsmål som her er skissert. En mulig løsning er å endre straffeprosessloven § 456 slik at SI får adgang til å videreformidle opplysninger som namsmyndighetene selv kunne ha fått ved egen henvendelse.

Forutsetningen for et eventuelt fremtidig samarbeid med SI er at innsparingen i politiet blir større enn nødvendige investeringer og økte driftsutgifter ved SI. Det legges til grunn at SI må få dekket sine merutgifter med arbeidet ved en overføring fra politiets budsjett. En mulig effektiviseringsgevinst utover dette forutsettes beholdt i politiet.

Ved tvangsfullbyrdelse er det viktig å balansere hensynet til fordringshaveren og skyldneren, og det må derfor stilles opp noen rammer som innkrevingsvirksomheten skal holdes innenfor. Som i den øvrige sivile rettspleie på grunnplanet er det et ønske at myndighet og skjønnsutøvelse beholdes lokalt. All kontakt mellom det offentlige på den ene siden og parter og publikum på den andre siden bør gå gjennom de lokale namsmenn.

For øvrig er namsmennenes saksbehandlingssystem (NAMSAK) relativt gammelt og har en rekke mangler. Etaten har lenge etterlyst et mer tidsmessig verktøy. Det foreligger beslutningsgrunnlag for et nytt saksbehandlingssystem, UNINAM. Arbeidet med å utvikle et nytt system ble imidlertid stanset da ny teknologi gjorde det mulig å gjøre enkelte endringer i NAMSAK. De akutte behov ble dekket, blant annet svakheter som Riksrevisjonen hadde pekt på.

Det skisserte samarbeidet med SI innebærer at politiet får tilgang til SI»s datasystem, som eventuelt også kan tilpasses for å håndtere forliksrådssakene.