1. Lov 20. juli 1893 nr. 2 om Stranding og Vrag

Om bakgrunnen for endringene vises til punkt 6.4.4. Som nevnt foreslås det ingen revisjon av klageordningen i § 11. Det bør imidlertid presiseres at det bare er for lensmannsdistriktene at loven legger vedtaksmyndigheten til lensmannen.

2. Lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embedsværk

§ 3 har ingen selvstendig betydning ved siden av nyere lovgivning om de oppgaver paragrafen omhandler. Siden paragrafen delvis omtaler gjøremål som foreslås omorganisert i proposisjonen her, benyttes anledningen til å oppheve den.

3. Lov 14. juni 1912 nr. 1 om anlæg av taugbaner og løipestrenger mv.

Om bakgrunnen for endringen i § 16 vises til punkt 6.6. - Det følger av skjønnsloven § 11 at to skjønnsmenn skal delta. Det er det unødvendig å gjenta.

4. Domstolloven

til § 27:

Første til tredje ledd er i samsvar med dagens lov, med den forskjell at bestemmelsen om flere forliksråd er utelatt, jf. fjerde ledd.

Av de tre kommunene som i dag har flere forliksråd, er det bare Ringsaker som er inndelt i geografiske forliksrådskretser. Slike løsninger er det neppe reelt behov for og vil dessuten bryte med ønsket om at jurisdiksjonsgrenser innen den sivile rettspleien på grunnplanet ikke skal dele en kommune i forskjellige distrikter. Selv om saksmengden for forliksrådet vil bli betraktelig mindre når det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, vil det muligens fortsatt være behov for to forliksråd i Oslo og kanskje også i enkelte andre større kommuner. Det bør da skje i form av avdelinger innen samme domstol, det vil si innen samme forliksråd, og ikke i form av at det opprettes to domstoler, jf. fjerde ledd. I Oslo og Bergen er de tre og i Stavanger de to forliksrådene i realiteten avdelinger ved samme domstol. Myndigheten til å godkjenne slike ordninger bør ligge i departementet og ikke hos fylkesmannen, jf. punkt 6.5.3.

Et forliksråd med flere avdelinger trenger en leder som kan beslutte hvordan sakene skal fordeles mellom avdelingene, og som på vegne av det samlede forliksråd kan avklare nærmere arbeidsrutiner med sekretariatet mv.

Når forliksrådet har flere avdelinger, kan det være praktisk at kommunestyret oppnevner felles varamedlemmer eller oppnevner medlemmene av hver avdeling som varamedlemmer i den andre avdelingen.

Godtgjørelsen til medlemmer av forliksrådet fastsettes i dag av den enkelte kommune. Både nivået og prinsippene for fastsettelsen varierer en god del fra kommune til kommune. Når det økonomiske og administrative ansvaret samles hos staten, trengs det felles regler for alle forliksrådsmedlemmene uavhengig av kommune, jf. femte ledd som bestemmer at godtgjørelsen skal fastsettes i samsvar med forskrift gitt av Kongen.

Det må legges vekt på å finne en norm for godtgjørelse som tar hensyn til det store spennet i arbeidsmengde mellom små og store kommuner, men som samtidig er så klar og enkel at sekretariatet uten problemer kan godkjenne regningene. I den ene enden av skalaen ligger Oslo, hvor det kan være aktuelt å fortsette med en form for midlertidig tilsettingsforhold med årslønn på grunn av den store saksmengden. For forliksråd med svært få saker kan det være aktuelt med en minstegodtgjørelse uavhengig av sakstall. For øvrig bør grunnlaget for fastsettelsen av godtgjørelse trolig være et fast beløp pr. sak. Det må tas hensyn til at sakene gjennomsnittlig blir tyngre enn i dag.

Et av hovedpunktene i forslaget til ny organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet er at sekretariatsfunksjonen for forliksrådet skal ivaretas av lensmannen eller namsfogden, jf. sjette ledd. Om bakgrunnen for hjemmelen for forskriftsregulering av forholdet mellom forliksrådet og sekretariatet vises til punkt 6.5.2.

Felles forliksråd for flere kommuner reiser ikke prinsipielle eller organisatoriske problemer dersom kommunene er enige om det og de dessuten har samme lensmann eller namsfogd som forliksrådssekretariat og ligger i samme domssogn, jf. syvende ledd. Felles forliksråd skaper derimot valgtekniske problemer. Det synes imidlertid bedre å pålegge de aktuelle kommunene å tenke gjennom dette enn å oppstille detaljerte regler om hvilken kommune som skulle velge hvilke medlemmer og varamedlemmer. Det er naturlig å kreve kvalifisert flertall i kommunestyrene for opprettelse av felles forliksråd, særlig dersom det skulle bli aktuelt å opprette felles forliksråd for 3 eller flere kommuner. I motsatt fall kunne et parti eller en partigruppe som har simpelt men ikke kvalifisert flertall i kommunestyrene, gjennomtvinge en ensidig sammensetning av det felles forliksrådet. For øvrig har de kommuner som ønsker det, adgang til å velge de samme medlemmene til sine forskjellige forliksråd dersom medlemmene samtykker.

til § 28:

Når forliksrådet får en ordnet sekretariatsfunksjon, bortfaller behovet for faste møtedager som publikum kan holde seg til når det ønsker kontakt med forliksrådet. Imidlertid kan hensynet til fremdriften i sakene kreve at det holdes møte selv om det er få saker til behandling. Loven bør utelukke at forliksrådet samler opp saker i flere måneder før det samles, jf. første punktum. Når en går bort fra å påby faste møtedager, er dagens henvisning til rettsferiene ikke lenger meningsfull. Om den vanlige møtedagen f.eks. er første torsdagen i måneden og denne i april et år faller i påsken, kan møtet droppes uten at det må forankres i rettsferiereglene. Når regelen er at forliksrådet skal holde møte minst en gang i måneden dersom det er saker til behandling, er det bare juli måned som skiller seg ut som en måned som det kan være så vanskelig å holde møte i, at sakene i stedet bør kunne bli liggende til neste måned, jf. annet punktum. For øvrig må reglene om hvor ofte forliksrådet skal holde møte, være så fleksible at både forliksråd med under ti saker i året og forliksråd med flere tusen saker kan innrette seg praktisk, jf. tredje punktum. Med en slik utforming av § 28 er det ikke behov for å opprettholde noe krav om at kommunestyret og fylkesmannen skal medvirke i oppsettet av forliksrådets møteplan.

Etter fjerde punktum skal møtene holdes på det sted i forliksrådskretsen som forliksrådet fastsetter. Eventuelle utgifter til leie av møtelokale vil i utgangspunktet være en utgift som sekretariatet må bære over sitt budsjett. Dersom det skulle oppstå behov for det, kan det gis nærmere regler i medhold av § 27 sjette ledd om forholdet mellom forliksrådet og sekretariatet på dette punkt. Forliksrådet vil ikke ha adgang til å belaste partene for utgifter til møtelokale og vil ikke ha noe eget budsjett som slike utgifter kan dekkes over.

til § 57:

Forskrifter etter femte ledd er ikke gitt, og det er neppe behov for å gi slike forskrifter. Ved siden av de detaljerte valgreglene i domstolloven og kommuneloven er det dessuten uklart hva som kan reguleres i en slik forskrift.

til § 59:

Det er fortsatt behov for å beholde fylkesmannens adgang etter tredje ledd til å oppnevne stedfortredere for forliksrådets medlemmer «for kortere tid eller for den enkelte sak», jf. punkt 6.5.3. Det skal imidlertid skje etter nærmere bestemmelse av Kongen. Ved kongelig resolusjon 13. mai 1927 er det bestemt at fylkesmannen kan oppnevne stedfortredere for den enkelte sak eller for et tidsrom av inntil tre måneder. Denne tidsbegrensningen kan like godt fremgå av loven. Det er neppe behov for andre, nærmere bestemmelser. Første punktum foreslås endret i samsvar med dette. Det vil være adgang til å oppnevne stedfortrederen for nye perioder dersom forliksrådsmedlemmet forsatt har forfall.

til § 63:

Et av hovedpunktene i forslaget til ny organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet er at stevnevitnefunksjonen uten unntak skal ligge til lensmannen eller til namsfogden, jf. første ledd. Når oppgaven alle steder legges til et statsorgan som også har mange andre oppgaver, er det unødvendig med en regel om at tingretten skal fastsette hvor mange hjelpestevnevitner hovedstevnevitnet skal ha. Det vil være et alminnelig ledelsesansvar for lensmannen og namsfogden å sørge for at så mange underordnede har avgitt stevnevitneforsikring, at forkynnelsesoppdragene kan utføres med tilfredsstillende hurtighet.

Annet, tredje og fjerde ledd svarer til nåværende fjerde, sjette og syvende ledd. Nåværende annet og tredje ledd knytter seg til kommunale stevnevitner og må oppheves. Påpekningen i annet ledd første punktum om at det er en tjenesteplikt for lensmannen å være hovedstevnevitne, er overflødig. Forbeholdet i nåværende femte ledd om stevnevitner ved de store fiskeriene er foreldet.

til § 163 a:

Namsfogdene føyes til ved siden av lensmennene som myndigheter som kan forkynne postalt etter domstolloven § 163 a med forskrifter. For lensmannen og namsfogden som sekretariat for forliksrådet vil det fortsatt følge av første ledd at forkynnelser kan skje gjennom vanlig brev uten mottakskvittering.

til § 218:

Om bakgrunnen for endringen vises til punkt 6.4.4.

til § 219:

Endringene er en teknisk konsekvens av endringen i § 218.

5. Tvistemålsloven

til § 44:

Om bakgrunnen for endringene vises til punkt 6.5.4. Endringene er i hovedsak i samsvar med Tvistemålsutvalgets forslag i NOU 2001: 32, men er teknisk tilpasset tvistemålsloven 1915 og avviker dessuten noe i detaljene.

Endringen i tredje ledd er i samsvar med Tvistemålsutvalgets forslag til ny tvistelov § 8-7 tredje ledd bokstav a, men er gitt en generell utforming som også vil gjelde i forhold til andre domstoler og i tilfeller der andre bestemmelser om hvem som kan være fullmektig, viser til tvistemålsloven § 44 tredje ledd, jf. f.eks. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1.

I nytt fjerde ledd pålegges kommunene å oppnevne et utvalg av faste møtefullmektiger for forliksrådene. Loven legger oppgaven til «kommunen». Den kan derfor delegeres til administrasjonen. For å sikre at fullmektigene blir undergitt en viss vurdering med jevne mellomrom, kan de bare oppnevnes for fire år av gangen. Dette er i samsvar med Tvistemålsutvalgets forslag, men kommunene pålegges ikke å oppnevne utvalget som sådant hvert fjerde år. Det er ikke noe i veien for at kommunen spør forliksrådet og andre med tilknytning til den sivile rettspleien på grunnplanet til råds, men forslaget tillegger ikke forliksrådets formann noen formell funksjon i denne sammenheng.

Nærmere regler om fullmektigenes kvalifikasjoner og godtgjørelse mv. kan fastsettes av Kongen i forskrift. Med hensyn til godtgjørelsen er det på den ene siden nødvendig med en viss godtgjørelse for at oppgaven skal være interessant og føles forpliktende for de aktuelle fullmektigene. På den annen side er formålet med utvalget å holde kostnadene for partene på et moderat nivå. Antakelig bør forskriftens regler på dette punkt formelt utformes som maksimalsatser for godtgjørelsen og for utgiftsrefusjoner og ikke som standardsatser. Oppgjøret blir en sak mellom fullmektigen og den parten vedkommende har representert, og vedkommer ikke forliksrådet eller kommunen.

Det er ikke en oppgave for forliksrådet å utpeke fullmektiger for partene. Rent praktisk må derfor en part henvende seg til forliksrådet eller kommunen for å få en oversikt over utvalgsmedlemmene og deretter henvende seg til de enkelte medlemmene.

Tvistemålsutvalget nevner at det enkelte steder kan være praktisk med et felles utvalg for flere forliksråd. Fremfor å foreslå en hjemmel for å pålegge kommunene et slikt samarbeid vil departementet peke på at det i og for seg ikke er noe i veien for at flere kommuner velger de samme personene til sine utvalg. Dersom det opprettes felles forliksråd for flere kommuner etter domstolloven § 27 nytt syvende ledd, vil en part kunne benytte seg av alle utvalgene uavhengig av hvilken kommune saken har sterkest tilknytning til. I disse tilfellene vil det formelt sett være flere utvalg ved forliksrådet.

til § 277:

Endringen knytter seg til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, jf. punkt 6.2. I sjette ledd knyttes forbindelsen mellom utleggssaken og saksbehandlingsreglene for forliksrådet når en tvist skal behandles i forliksrådet fordi saksøkte har reist innvendinger mot saksøkerens krav under direkte tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f («direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav»).

Første punktum angir at saksøkeren skal anses som klager og utleggsbegjæringen som forliksklage. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-5 nytt annet ledd skal utleggsbegjæringen tilfredsstille de krav som stilles til en forliksklage. Tilsvarende skal saksøkte anses som innklaget og vedkommendes innsigelser, eventuelt nedtegnet av namsmannen, som tilsvar. Saken vil derfor stå i samme stilling som om forliksklage var fremmet og tilsvar inngitt. Tilsvaret, det vil si skyldnerens innsigelser, kan umiddelbart forkynnes for klageren, og partene kan samtidig innkalles til megling i forliksrådet, jf. tvistemålsloven § 277 femte ledd.

Namsmannen skal ikke ta stilling til ansvaret for de kostnadene som har påløpt i utleggsfasen før saken behandles i forliksrådet. I stedet skal kostnadene behandles som en del av kostnadene i forbindelse med forliksrådssaken, jf. annet punktum. Om dette uttalte Betalingsinnfordringsutvalget (NOU 1992: 35 side 26-27 under merknadene til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7):

«... Saksøker kan under den videre behandling i forliksrådet kreve kostnadene knyttet til utleggsbegjæringen - inkludert rettsgebyret - erstattet av saksøkte. Forliksrådet må da ta stilling til spørsmålet om dekning av sakskostnader etter de vanlige regler i tvistemålsloven kapittel 13.

Når det spesielt gjelder vurderingen av om kostnadene knyttet til utleggsbegjæringen var «nødvendige» for kreditor etter tvistemålsloven § 176, må retten ta stilling til dette i den enkelte sak. Utvalget antar at det er naturlig at kreditor får dekket sine saksomkostninger knyttet til utleggsbegjæringen dersom debitor, på tross av gjentatte varsler, herunder varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18, har unnlatt å fremme innsigelser mot kravet, og det heller ikke må ha fremstått som overveiende sannsynlig for kreditor at innsigelser ville bli fremmet i tilknytning til en utleggsbegjæring.»

I Betalingsinnfordringsutvalgets lovforslag var det inntatt en bestemmelse om at forliksrådet ikke var bundet av namsmannens avgjørelser i saken. Bestemmelsen er utelatt som overflødig i lovforslaget i proposisjonen her. Den var også noe misvisende. Forliksrådet er bundet til å ta saken under behandling på den måten som er foreskrevet i første punktum. På den annen side er forliksrådet f.eks. ikke bundet av namsmannens antakelse om at saken er fremmet ved skyldnerens verneting, eller om at kravene til innholdet i forliksklager er oppfylt.

Etter tredje punktum kan saken fortsette som utleggssak dersom forliksrådsbehandlingen ender med et resultat som innebærer at innklagede/saksøkte skal betale noe til klageren/saksøkeren, og fordringshaveren krever det. Utleggsbegjæringen vil da beholde sin opprinnelige tidsprioritet i forhold til andre utleggsbegjæringer mot samme skyldner, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-8, som bestemmer at flere begjæringer om utlegg mot samme saksøkte skal gjennomføres i den rekkefølge de er kommet inn, med mindre en utleggsforretning da vil bli forsinket av grunner som bare vedrører en annen sak. Som Oslo byfogdembete forutsatte under høringen i 1997, innebærer ikke tvangsfullbyrdelsesloven § 7-8 at behandlingen av andre utleggsbegjæringer må stilles i bero mens den aktuelle saken behandles i forliksrådet. Slik forskriftene om saksøktes og innklagedes kostnadsansvar ved tvangsfullbyrdelse og forliksrådsbehandling er utformet, vil skyldneren normalt ikke kunne pålegges noe ansvar for det salær som inkassobyråer og advokater eventuelt vil kreve for å fremsette krav om at saken skal fortsette på denne måten.

Av praktiske årsaker må det oppstilles en frist for klageren til å kreve at saken fortsetter som en sak om utlegg. Fristen kan passende knyttes til rettsmiddelfristene, men bør ikke knyttes til rettskraft. Angripes rettsforliket, dommen eller kjennelsen innen fristen, kan det gå meget lang tid før avgjørelsen blir rettskraftig eller blir erstattet av en annen avgjørelse. På den annen side hindrer ikke angrep mot forliket, dommen eller kjennelsen at det blir tatt utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-12, 4-13 og 4-16.

Det er det materielle spørsmålet om innklagede er forpliktet til å betale det beløp klageren har krevd, som skal behandles i forliksrådet. I motsetning til tingretten ved klage etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 skal forliksrådet ikke ta stilling til spørsmålet om tvangsfullbyrdelsen skal gjennomføres. Når saken er overført til behandling i forliksrådet, er den avsluttet som en sak for namsmannen inntil saksøkeren eventuelt krever den fortsatt som en sak om utlegg etter tvistemålsloven § 277 nytt sjette ledd tredje punktum.

Det skal ikke betales gebyr for fortsettelsen av saken som en utleggssak etter forliksrådsbehandlingen. Dersom det tas utlegg, skal det imidlertid betales tilleggsgebyr etter rettsgebyrloven § 14 første ledd annet punktum. Dersom enmånedsfristen oversittes, må fordringshaveren eventuelt inngi en ny utleggsbegjæring. Denne utleggsbegjæringen er gebyrfri, jf. rettsgebyrloven § 14 første ledd nytt tredje punktum og merknadene til den bestemmelsen.

til § 279:

Om bakgrunnen for endringen vises til punkt 6.5.4.

6. Lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker

Om bakgrunnen for endringene vises til punkt 6.6.

Etter forbilde av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-9 er det i § 5 foreslått en hjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser om lensmennenes og namsfogdenes adgang til å overlate sine gjøremål etter skjønnsloven til underordnede.

Til endringen i § 8 nevnes at loven blir mer informativ om den nevner de aktuelle organer enn «den ... tjenestemann som skal styre forretningen», som rette adressat for begjæringen.

7. Lov 14. august 1918 nr. 3 om frivillige auksjoner

§ 5 foreslås endret i samsvar med synspunktene i punkt 6.4.4.

8. Lov 9. juli 1923 nr. 1 om anbringelse av signaler og merker for målearbeider

Om bakgrunnen for endringen i § 10 vises til punkt 6.6.

9. Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard

Om bakgrunnen for endringene i Svalbardloven vises til punkt 6.7. I § 8 er dessuten bestemmelsen om at forliksmegling skal skje i Svalbard forliksråd foreslått opphevet. Hvilke saker som kan eller skal bringes inn for forliksrådet vil følge av tvistemålslovens bestemmelser om forliksmegling.

10. Lov 21. februar 1930 om skifte

Om bakgrunnen for endringene i §§ 2 og 12 a vises til punkt 6.6. Om bakgrunnen for endringen i § 77 vises til punkt 6.4.4.

11. Lov 14. mars 1930 om landslott

Om bakgrunnen for at § 6 bør endres, vises til punkt 6.4.4. Sammenhengen med skjønnsordningen i § 8 tilsier at lensmannen og namsfogden, og ikke politiet, utpekes som depositar for landslott. Om bakgrunnen for endringen i § 8 vises til punkt 6.6.

12. Lov 12. juni 1931 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdragsretten av 11 mai 1929

Om anmeldelse og oppnevning av fullmektig taler konvensjonen om «vedkommende myndighet». Når § 18 likevel bør endres, jf. punkt 6.4.4, kan oppgaven like godt legges til tingretten på samme måte som oppnevnelse av fullmektig etter industrikonsesjonsloven § 28 tredje ledd.

13. Lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler

Om bakgrunnen for endringen i § 87 vises til punkt 6.6. Endringene i §§ 90 og 91 er konsekvenser av endringen i § 87. Endringene i vekselloven får også virkning for sjekkprotester, jf. sjekkloven § 65.

14. Lov 19. mars 1937 nr. 2 om enkelte bestemmelser angående underfogder

Loven gir bestemmelser om sikkerhetsstillelse, revisjon, kasseettersyn og stillingsinstruks for kommunale underfogder. Ingen tilsvarende nye lovbestemmelser trengs når de siste kommunale underfogdkontorene avvikles.

15. Lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold

Om bakgrunnen for endringen i § 16 vises til punkt 6.6.

16. Lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner

Om bakgrunnen for endringen i § 8 vises til punkt 6.4.4. Om bakgrunnen for endringene i §§ 13 og 15 vises til punkt 6.6 ovenfor.

17. Lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods

Om bakgrunnen for opphevelsen av § 11 første ledd vises til punkt 6.4.4. Nåværende annet ledd vil henge noe i luften når første ledd oppheves, men som nevnt i punkt 6.4.4 foreslås det ingen revisjon av klageordningen.

18. Lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt

Etter forslaget i proposisjonen her vil det ikke lenger forekomme lensmenn uten polititjeneste eller lensmenn som bare har en del av en kommune som tjenestedistrikt, jf. politiloven § 16. § 24 bør derfor justeres. Som nevnt i punkt 6.4.4 foreslås det imidlertid ingen revisjon av reglene om sammensetningen av innrulleringsnemnden utenfor lensmannsdistriktene.

§§ 39, 43 og 46 foreslås endret i samsvar med synspunktene i punkt 6.4.4.

19. Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet

Om bakgrunnen for endringen i § 35 vises til punkt 6.6.

20. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom

Om bakgrunnen for endringene i §§ 17, 19, 26 og 27 vises til punkt 6.6.

21. Lov 5. mai 1961 om grannegjerde

Om bakgrunnen for endringene i §§ 16 og 17 vises til punkt 6.6. Det følger av skjønnsloven § 11 at to skjønnsmenn skal delta. Det er det unødvendig å gjenta i § 16.

22. Lov 16. juni 1961 nr. 7 om lensmenn

Loven er overflødig ved siden av politiloven, jf. punkt 6.4.4.

23. Lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål

Om bakgrunnen for endringen i § 10 vises til punkt 6.4.4. Om bakgrunnen for endringen i § 11 vises til punkt 6.6. Det følger av skjønnsloven § 11 at to skjønnsmenn skal delta. Det er det unødvendig å gjenta i § 11.

24. Veglov 21. juni 1963 nr. 23

Om bakgrunnen for endringen i § 60 vises til punkt 6.6.

25. Lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern

Om bakgrunnen for at § 32 bør endres, vises til punkt 6.4.4. Når noe skal ligge tilgjengelig, er det bedre å knytte det til steder og organer enn til personer.

26. Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom

Om bakgrunnen for endringen i § 19 vises til punkt 6.6. Det følger av skjønnsloven § 11 at to skjønnsmenn skal delta. Det er det unødvendig å gjenta.

27. Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk

Om bakgrunnen for endringen i § 55 vises til punkt 6.6.

28. Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner

Om bakgrunnen for endringen i § 11 vises til punkt 6.6.

29. Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp

Om bakgrunnen for endringen i § 12 vises til punkt 6.6. «Namsfogdsskjønn» må likestilles med lensmannsskjønn i forhold til rettshjelpsloven.

30. Barneloven

Endringen i § 38 er en konsekvens av endringen i skifteloven § 12 a, jf. punkt 6.6. Lovforslaget er tilpasset endringene i barneloven ved lov 20. juni 2003 nr. 40 som trer i kraft 1. april 2004, se nå barneloven § 36 tredje ledd.

31. Lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr

til § 5 a:

Om bakgrunnen for endringen i nr. 2 vises til punkt 6.6. Nr. 3 må omformuleres noe for å være dekkende under den organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet som foreslås i proposisjonen. Med «særskilt namsmann» siktes det til kommunekasserere mv., jf. § 14 femte ledd. Nr. 5 blir overflødig når notarius publicus ikke lenger skal foreta vekselprotester, jf. punkt 6.6.

til § 7:

For det første skal gebyrene ikke lenger tilfalle kommunen. For det annet bør gebyrreglene for forliksrådsbehandling tilnærmes gebyrreglene for tvangsfullbyrdelse når namsmannsoppgaven og sekretariatsfunksjonen skal ivaretas av samme enhet. Bestemmelsen om intet gebyr i visse tilfeller bør derfor oppheves. Det er heller ikke samme behov for en slik regel med den forskyvningen av saksmassen fra forliksrådsklager til utleggsbegjæringer som adgangen til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav antakelig vil medføre. På samme måte som i § 14 første ledd første punktum bør det fremgå uttrykkelig av ordlyden at gebyret skal betales selv om forliksklagen senere blir trukket tilbake eller avvist.

Gebyret for forliksklager bør innkreves etterskuddsvis gjennom Gebyrsentralen ved Brønnøysundregistrene på samme måte som gebyrer for tvangsfullbyrdelse. Det kan i medhold av § 3 fastsettes i rettsgebyrforskriften. Betalingsinnfordringsutvalget foreslo for øvrig dette som et selvstendig forslag uten tilknytning til spørsmålet om statlig overtakelse av det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene, jf. NOU 1992: 35 side 35. Når det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, er dessuten etterskuddsvis innkreving sammen med gebyret for tvangsfullbyrdelsen den eneste praktiske løsningen i tilfeller der saken skal behandles i forliksrådet fordi saksøkte har innvendinger mot kravet.

Ved en endring ved lov 17. desember 1993 nr. 125 ble det fastsatt at det skal betales gebyr for oppfriskning mot uteblivelsesdommer i forliksrådet. Gebyrplikten kan begrunnes med at den motvirker at skyldnere begjærer oppfriskning bare for å forsinke inndrivelsen av rettmessige krav, og at oppfriskning innebærer arbeid for forliksrådet. Etterskuddsinnkreving av gebyret vil ha begrenset preventiv virkning og vil dessuten trolig ofte bli en tung og resultatløs prosess. Valget står derfor mellom å sløyfe gebyret eller å kreve det betalt i forskudd. Sett fra det offentliges side vil de administrative ulempene ved en forskuddsinnkreving, som ikke kan følge vanlige rutiner, trolig overskygge ulempene ved en begrenset økning i antallet oppfriskningsbegjæringer som følge av at gebyret sløyfes. Motparten har et vern mot grunnløse oppfriskningsbegjæringer i reglene om betaling eller deponering av sakskostnader som forutsetning for oppfriskning, jf. tvistemålsloven § 346, som dessuten gir en mer nyansert regulering. Forkynnelsesmåten for forliksrådets avgjørelser taler også for at gebyret for oppfriskningsbegjæringer sløyfes.

Det vil for så vidt følge av første punktum at det skal betales gebyr for forliksrådsbehandlingen når en sak behandles i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7. Det bør imidlertid presiseres.

til § 11:

Om bakgrunnen for endringene vises til punkt 6.6.

til § 14:

Om bakgrunnen for endringen vises til punkt 6.2. En viktig begrunnelse for å åpne for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav er at det skal spare partene for kostnader. Dersom det måtte betales gebyr for fortsatt tvangsinndrivelse etter at saken var behandlet i forliksrådet, ville partene bli belastet med to gebyrer for utleggsbegjæringer. Slik ordningen med direkte tvangsinndrivelse er foreslått utformet, gis fordringshaveren to muligheter for å unngå å betale gebyr for to utleggsbegjæringer. For det første kan fordringshaveren innen en kort frist kreve at den opprinnelige utleggssaken fortsettes. Begjæringen vil ikke være en utleggsbegjæring det skal betales gebyr for. Fordringshaveren vil i disse tilfellene beholde sin opprinnelige prioritet, jf. merknadene til tvistemålsloven § 277. Dersom dette var den eneste muligheten for fordringshaveren til å unngå nytt gebyr, kunne det medføre at fordringshaverne var unødig tilbakeholdne med å gå med på nedbetalingsordninger. Det oppstilles derfor i nytt tredje punktum, som vil bli stående etter listen over tilleggsgebyrer i annet punktum, et eget gebyrfritak for tilfeller der det etter forliksrådsbehandlingen inngis en utleggsbegjæring basert på utfallet i forliksrådet.

For at gebyrfritaket skal komme til anvendelse, må fordringshaveren tidligere ha inngitt en utleggsbegjæring som har ført til behandling i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7. Dette knytter gebyrfritaksregelen til ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav og til tilfeller der det tidligere er påløpt gebyr både for den første utleggsbegjæringen og for forliksrådsbehandlingen. Det er undertiden aktuelt for en fordringshaver å begjære utlegg for et krav flere ganger, f.eks. fordi det første gangen ikke ble funnet noe til utlegg eller kravet bare delvis ble dekket. Gebyrfritaket er knyttet til den første begjæringen etter at saken har vært behandlet i forliksrådet. Siden gebyrfritaket bare gjelder en gang, synes det unødvendig å kreve at begjæringen er inngitt innen utløpet av en viss periode. På den annen side er saksøkeren ikke fritatt for å betale gebyr dersom den tidligere utleggssaken fortsatte etter forliksrådsbehandlingen i medhold av tvistemålsloven § 277 sjette ledd tredje punktum.

Forliksrådsbehandlingen må ha ført til at fordringshaveren i en dom eller kjennelse eller i et rettsforlik er blitt tilkjent et beløp hos skyldneren. Formuleringen i lovforslaget vil også dekke tilfeller der saken blir brakt videre til tingretten og det er der kravet blir fastslått i dom, kjennelse eller rettsforlik.

Siden den nye utleggsbegjæringen er basert på dommen, kjennelsen eller rettsforliket, vil den følge de alminnelige reglene om utleggsbegjæringer og ikke særreglene om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Dersom det tas utlegg for kravet, vil det påløpe tilleggsgebyr etter annet punktum nr. 1 på vanlig måte. Det er ingen forutsetning for gebyrfritak etter tredje punktum at begjæringen fremsettes for den namsmannen som mottok den første begjæringen. Det må i så fall dokumenteres i begjæringen at vilkårene for gebyrfritak er oppfylt.

til § 25:

Når de kommunale stevnevitneordningene avvikles, vil det ikke lenger være aktuelt å bestemme at gebyrer for forkynnelser og veksel- og sjekkprotester skal tilfalle andre enn staten.

32. Konkursloven

Om bakgrunnen for endringen i § 80 vises til punkt 6.6.

33. Plan- og bygningslov 14. juni 1985 nr. 77

Om bakgrunnen for endringen i § 59 vises til punkt 6.6.

34. Tvangsfullbyrdelsesloven

til § 2-2:

Et av hovedpunktene i forslaget til ny organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet er at namsmannsoppgaven uten unntak skal ivaretas av lensmannen eller av namsfogden. Det skal ikke være adgang til å bestemme «noe annet». Om lensmennene og namsfogdenes plass i politiets organisering vises til forslaget til endringer i politiloven § 16 med merknader.

til §§ 5-1 og 6-2:

Endringene er en teknisk konsekvens av endringen i domstolloven § 218.

til kapittel 7 Utlegg:

Endringene i kapittel 7 knytter seg til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, jf. punkt 6.2. I merknadene nedenfor gjengis i stor utstrekning Betalingsinnfordringsutvalgets merknader til sitt lovforslag i NOU 1992: 35 Effektivisering av betalingsinnfordring m.v., jf. NOU 1992: 35 punkt 4.7.

til § 7-2 Tvangsgrunnlag:

I ny bokstav f fastsettes at «skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang» skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Betalingsinnfordringsutvalget hadde følgende merknader til bestemmelsen (NOU 1992: 35 side 25):

«Bestemmelsen angir kravene til grunnlaget for begjæring om utlegg etter utvalgets forslag. Bestemmelsen medfører at kreditor, før varsel sendes etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18, selv må ha presentert sitt krav skriftlig overfor debitor.

Vilkåret om at kreditor selv må ha presentert det skriftlige dokument for debitor antas å følge av god inkassoskikk. Debitor bør, før krav presenteres av andre på vegne av kreditor, få skriftlig varsel om kravet og dets størrelse.

Bestemmelsens krav om at et skriftlig dokument skal vise kravets grunnlag, innebærer at det av dokumentet må fremgå hva kravet gjelder. Kravene til angivelse av grunnlaget innebærer ikke at dokumentet skal inneholde noen nærmere begrunnelse for kravet. Det er tilstrekkelig at dokumentet refererer til avtale eller til de varer, tjenester eller annet som kravet gjelder. En faktura som grovt angir de ytelser kravet knytter seg til vil f.eks. oppfylle bestemmelsens krav.

Vilkåret om at skriftstykket skal vise kravets omfang medfører at dokumentet vil danne et beløpsmessig utgangspunkt for eventuelle utlegg. Det vil ikke være anledning til å kreve utlegg for beløp utover det som uttrykkelig er nevnt i dokumentet. Gjøres likevel det, skal namsmannen begrense utlegget til det beløp som er omfattet av skriftstykket med tillegg av renter og omkostninger som angitt i annet punktum.»

Siden en utleggsbegjæring etter departementets mening fører saksbehandlingen inn i et spor som bedre ivaretar skyldnerens rettssikkerhet enn en forliksklage, bør direkte tvangsinndrivelse etter departementets mening ikke begrenses til «fakturagjeld» e.l., som en av høringsinstansene under høringen i 1997 tok til orde for.

til § 7-3 Kompetent namsmyndighet:

Ved direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav skal saken behandles i det forliksrådet som namsmannen er sekretariat for dersom skyldneren har innvendinger mot kravet. Det bør derfor kreves av utleggsbegjæringen fremsettes for namsmannen der skyldneren har hjemting. Dette er i samsvar med hovedregelen om hvor utleggsbegjæringen skal fremsettes. Det ville dessuten komplisere ordningen å åpne for alternative verneting. Det foreslås derfor at de alternative kompetansereglene i annet ledd ikke skal komme til anvendelse ved direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Dersom begjæringen fremsettes for en namsmann som nevnt i annet ledd, vil saken kunne overføres til namsmannen på saksøktes hjemsted etter § 5-5.

til § 7-4 Kumulasjon:

Bakgrunnen for forbudet mot å kreve utlegg etter § 7-2 bokstav f og på grunnlag av et alminnelig tvangsgrunnlag i samme utleggsbegjæring er at det for krav fastsatt i et alminnelig tvangsgrunnlag normalt ikke vil være adgang til en etterfølgende behandling av kravet i forliksrådet. Det følger av den rettskraftsvirkningen alminnelige tvangsgrunnlag normalt har, jf. §§ 4-1 og 4-2. I motsetning til forslaget i NOU 1992: 35 tillater forslaget i proposisjonen her imidlertid at det tas med andre krav som har særlig tvangsgrunnlag, f.eks. krav som er nedfelt i et eksigibelt gjeldsbrev. Dersom det gjøres, må også dette kravet behandles etter de reglene som gjelder for direkte tvangsinndrivelse. Det vil f.eks. ikke være adgang til å unnlate å forelegge begjæringen for saksøkte selv om fullbyrdelsen da kan bli vesentlig vanskeliggjort, jf. § 7-6 tredje ledd. Videre må kravet behandles i forliksrådet dersom skyldneren har innvendinger mot dette eller noen av de andre kravene.

Dersom flere krav kumuleres ved direkte tvangsinndrivelse, må hvert enkelt krav spesifiseres i begjæringen.

til § 7-5 Begjæringens innhold:

Om kravet i nytt annet ledd første punktum om at begjæringen skal tilfredsstille kravene i tvistemålsloven til innholdet i forliksklager, fremholdt Betalingsinnfordringsutvalget (NOU 1992: 35 side 26):

«Etter tvistemålsloven § 277 sjette ledd skal forliksrådet, etter overføring fra namsmyndighetene, behandle utleggsbegjæringen som forliksklage. Slik behandling forutsetter at utleggsbegjæringen tilfredsstiller alle de vilkår som gjelder for forliksklager. § 7-5 fastslår derfor at utleggsbegjæringer etter § 7-2 bokstav f skal oppfylle kravene til forliksklager i tvistemålsloven § 277. Tilfredsstilles ikke kravene angitt i denne bestemmelse, skal saken avvises av namsmyndighetene. ...»

De krav som stilles til begjæringens innhold kan i utgangspunktet tilfredsstilles gjennom vedlegg til begjæringen. Etter § 5-2 kan det imidlertid gis regler om bruk av skjema. Utleggsbegjæringer kan «fremsettes så vel muntlig som skriftlig». Muntlige begjæringer skal nedtegnes av namsmannen og underskrives av saksøkeren. Som påpekt av Rogaland politidistrikt under høringen i 1997 vil nedtegningen av muntlige begjæringer kunne være mer byrdefull og innebære et sterkere element av bistand til en part ved direkte tvangsinndrivelse enn ved andre muntlige begjæringer om tvangsfullbyrdelse. Dersom det skulle utvikle seg til et problem, kan det vurderes å utelukke muntlige begjæringer i disse tilfellene.

Om saksøkerens adgang til å velge om saken skal behandles i forliksrådet dersom saksøkte har innvendinger mot kravet, jf. annet punktum, fremholdt Betalingsinnfordringsutvalget (NOU 1992: 35 side 26):

«Ved overføring til forliksrådet påløper nytt gebyr. Det kan dessuten tenkes at kreditor, dersom innsigelser fremmes, har anledning til, og ønsker, å fremme saken direkte for by- eller herredsretten. Automatisk overføring til forliksrådet av alle saker, vil medføre overføring av saker også i tilfeller der dette ikke var ønskelig fra kreditors side. ...»

Dersom saksøker ikke opplyser om dette, må en legge til grunn at saksøker ikke ønsker behandling i forliksrådet. Saken behandles da som om saksøker uttrykkelig hadde opplyst at forliksrådsbehandling ikke var ønsket.

Dersom saken ikke kan behandles i forliksrådet etter unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven § 273 eller lignende bestemmelser, men saksøkeren likevel har bedt om det, må forliksrådet avvise saken. Det er forliksrådet selv og ikke namsmannen som et ledd i namssaken som må ta stilling til om saken faller utenfor eller innenfor forliksrådets sakelige kompetanse.

til § 7-6 Foreleggelse av begjæringen:

Ved direkte tvangsinndrivelse med mulighet for forliksrådsbehandling må informasjonen til saksøkte ved foreleggelsen av begjæringen være mer omfattende enn i andre tilfeller, jf. annet ledd. Første punktum og i hovedsak tredje punktum svarer til Betalingsinnfordringsutvalgets forslag. Fra utvalgets merknader gjengis (NOU 1992: 35 side 26):

«Etter den nåværende § 7-6 skal namsmannen forelegge begjæringen for saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstanden for utlegget. Dette vil fremdeles være hovedregelen for alle utlegg, også de som kreves i medhold av § 7-2 bokstav f.

I de tilfeller der utleggsbegjæringen er fremmet på grunnlag av § 7-2 bokstav f, må namsmannens informasjon til debitor ved foreleggelsen utvides. Debitor må særlig sikres informasjon om at innsigelser mot kravet kan fremmes og om konsekvensene av at slike innsigelser blir fremmet.

Etter utvalgets forslag gjelder samme frist for fremme av innsigelser etter annet ledd som etter første ledd. Fristoversittelse vil her normalt være uten betydning. Med mindre namsmannen finner innsigelsene åpenbart grunnløse, skal saken likevel heves eller overføres til forliksrådet, jfr. utkastet til § 7-11 fjerde ledd.»

Som nevnt i punkt 6.2 bør det ved direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav innføres en ordning som oppveier dagens mulighet for å komme frem til en nedbetalingsordning under forliksrådsbehandlingen. En slik ordning må imidlertid tilpasses saksbehandlingsreglene for utlegg på en slik måte at sakene fortsatt kan behandles effektivt. Det åpnes derfor i annet punktum for at saksøkte kan be namsmannen om å anmode saksøker om å ta kontakt med saksøkte med sikte på komme frem til en nedbetalingsordning eller en annen form for minnelig løsning. Om den videre behandlingen av saken dersom saksøkte ber om det, vises til § 7-7 og merknadene til den bestemmelsen.

Etter Betalingsinnfordringsutvalgets forslag skulle namsmannen ikke ha adgang til å opplyse om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning samtidig som utleggsbegjæringen ble forelagt for saksøkte. Som påpekt av Oslo byfogdembete under høringen i 1997 ville en slik regel medføre en vesentlig merbelastning for namsmannen og et brudd med de rasjonelle rutiner som embetet hadde etablert. Saksøktes interesser synes etter departementets mening godt nok ivaretatt dersom det samtidig som det opplyses om tid og sted for utleggsforretningen, også opplyses at berammelsen faller bort dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet eller ber namsmannen om å anmode saksøkeren om å ta kontakt, jf. fjerde punktum.

Tredje ledd første punktum svarer til dagens annet ledd. Som etter Betalingsinnfordringsutvalgets forslag vil det ved direkte tvangsinndrivelse ikke være anledning til å unnlate å forelegge begjæringen for saksøkte selv om fullbyrdelsen da vil bli vesentlig vanskeliggjort, jf. annet punktum.

til § 7-7 Beslutning om å holde utleggsforretning:

Når saksøkte har uttalt seg om utleggsbegjæringen eller har oversittet fristen for å uttale seg, skal namsmannen avgjøre om det skal holdes utleggsforretning, jf. første ledd. Særreglene for direkte tvangsinndrivelse er samlet i nytt annet ledd.

Dersom saksøkte har bedt namsmannen om å anmode saksøkeren om å ta kontakt med saksøkte, skal namsmannen gjøre det, jf. første punktum. I hvilken grad og på hvilken måte anmodningen skal etterkommes, er opp til saksøkeren. De fleste saksøkere vil trolig være interessert i en slik kontakt med mindre de allerede har dårlig erfaring med skyldneren eller har mistanke om at skyldneren har utleggsobjekter som kan gå tapt i mellomtiden. Av betydning er det at namsmannen skal gi saksøkeren de opplysninger «namsmannen finner å kunne gi», jf. annet punktum. Namsmannen har i utgangspunktet ikke taushetsplikt overfor saksøker om opplysninger i saken. Namsmannen kan imidlertid få kjennskap til svært følsomme forhold. Dessuten kan det ofte være tvilsomt hva som kan sies å være opplysninger i saken. Videre vil det ofte være byrdefullt for namsmannen å formidle alle relevante opplysninger i saken. Opplysningsplikten er på denne bakgrunn avgrenset til hva «namsmannen finner å kunne gi». I enkelte saker kan det anses som tilstrekkelig at saksøkeren informeres om hvordan en kan komme i kontakt med saksøkte. I andre tilfeller vil opplysninger om økonomiske forhold være av stor betydning for saksøkeren. Bestemmelsen forutsetter ikke at saksøkeren kontaktes skriftlig, eller at opplysningene formidles skriftlig. Namsmannen må imidlertid notere at saksøkeren er varslet og bør i grove trekk notere hvilke opplysninger som er meddelt. Dersom det kan ha betydning for saksøkeren å motta en kopi av saksøktes reaksjon på begjæringen, eller namsmannens nedtegnelse av den, jf. § 5-6, bør namsmannen oversende en kopi. Den videre saksbehandlingen etter at namsmannen har anmodet saksøkeren om å ta kontakt med saksøkte, reguleres i syvende punktum, se nedenfor.

Dersom saksøkte ikke har bedt namsmannen om å formidle et ønske om kontakt med saksøkeren, vil det avgjørende for hvordan saken skal behandles, være om saksøkte har reist innvendinger mot saksøkerens krav, jf. tredje punktum. Dersom saksøkte ikke har hatt innvendinger, skal utleggsforretning holdes. Det følger av den alminnelige hovedregelen i første ledd. Dersom det på dette stadium oppdages at fullbyrdelsen ikke kan fremmes, skal namsmannen nekte å ta utleggsbegjæringen til følge. Det følger av § 5-15 at beslutninger om å fremme en tvangsfullbyrdelse kan omgjøres inntil fullbyrdelsen er avsluttet. I Betalingsinnfordringsutvalgets forslag var det presisert at dette også gjaldt ved direkte tvangsinndrivelse. I lovforslaget i proposisjonen her er denne presiseringen utelatt som overflødig.

Dersom saksøkte har reist innvendinger, skal saken behandles i forliksrådet dersom saksøkeren i begjæringen har opplyst at det i så fall ønskes. Siden namsmannen også er sekretariat for det forliksrådet som skal behandle saken, blir det ikke tale om noen overføring av saken til forliksrådet. En går rett på forliksrådsbehandlingen på den måten det er foreskrevet i tvistemålsloven § 277 nytt sjette ledd. Saken er for så vidt foreløpig avsluttet som en namssak. Namsmannen skal ikke i den forbindelse ta noen avgjørelse med hensyn til omkostningene som har påløpt. Om saken skal fortsette som en namssak etter forliksrådsbehandlingen, beror på utfallet i forliksrådet og om saksøkeren eventuelt ber om det.

Dersom saksøkte har reist innvendinger og saksøker ikke har ønsket behandling i forliksrådet, skal saken heves, jf. fjerde punktum. Den kjennskap saksøkeren får til saksøktes innvendinger, jf. femte punktum, vil gi saksøkeren et bedre grunnlag for å vurdere om kravet likevel bør forfølges videre.

Etter Betalingsinnfordringsutvalgets forslag kunne saksøkeren ombestemme seg med hensyn til behandling i forliksrådet inntil namsmannen hadde besluttet at saken skulle overføres eller heves. Lovforslaget i utredningen 1997 ga ikke saksøkeren adgang til det etter at utleggsbegjæringen var forelagt saksøkte. Etter departementets mening bør Betalingsinnfordringsutvalgets forslag foretrekkes på dette punkt, jf. sjette punktum. Saksøkeren kan f.eks. ha fått nye opplysninger som tilsier en annen vurdering av spørsmålet. Siden namsmannen også er sekretariat for forliksrådet og det derfor ikke skal skje en «overføring», bør skjæringstidspunktet for saksøkerens adgang til å trekke et ønske om forliksrådsbehandling settes til utsendelsen av innkalling til megling i forliksrådet. For adgangen til å ombestemme seg den andre veien bør skjæringstidspunktet settes til utsendelsen av underretning om at saken er hevet. Som etter Betalingsinnfordringsutvalgets forslag vil det være saksøkerens risiko om meldingen om at saksøkeren har skiftet standpunkt, kommer frem i tide.

Når namsmannen har anmodet saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte, vil det være saksøkeren som har initiativet. Saken blir liggende i bero hos namsmannen. Namsmannen vil ha behov for avvikle saken innen rimelig tid. I syvende punktum bestemmes det derfor at dersom det går en måned uten at saksøkeren har meddelt hvordan saken skal håndteres, skal namsmannen behandle den etter tredje og fjerde punktum, det vil si på samme måte som om saksøkte ikke hadde bedt namsmannen om å formidle kontakt.

til § 7-10 Varsel om utleggsforretningen:

Særregelen om varsling om utleggsforretningen i nytt tredje ledd ble av Betalingsinnfordringsutvalget begrunnet slik (NOU 1992: 35 side 27):

«Etter § 7-10 første ledd er namsmannen gitt en temmelig vid adgang til å unnlate varsling om avholdelse av utleggsforretning i utleggssaker. Dette gjelder etter bestemmelsen også i enkelte tilfeller der utleggsforretningen holdes uten personlig fremmøte hos debitor. Utvalget foreslår i tredje ledd en bestemmelse som sikrer at debitor enten mottar varsel om utleggsforretningen eller møter namsmannen personlig i forbindelse med utleggsforretningen når begjæring fremmes på grunnlag av § 7-2 bokstav f. Debitor vil derved sikres ny mulighet til å fremme innsigelser, eventuelt direkte overfor namsmannen ved utleggsforretningen, før utleggsforretningen gjennomføres.»

til § 7-11 Innledning av utleggsforretningen:

Ved direkte tvangsinndrivelse skal reglene om forliksrådsbehandling eller heving på grunn av innvendinger fra saksøkte etter nytt fjerde ledd også gjelde dersom saksøkte fremsetter innvendinger mot saksøkerens krav under utleggsforretningen, men før utlegg er tatt. Skyldneren bør på dette stadium ikke ha anledning til å be namsmannen om å anmode saksøkeren om å ta kontakt. Betalingsinnfordringsutvalget forslo at namsmannen på dette stadium skulle se bort fra åpenbart grunnløse innvendinger. I utredningen 1997 var dette utelatt. Departementet er enig med de høringsinstanser som direkte eller indirekte mente at Betalingsinnfordringsutvalgets løsning på dette punkt burde foretrekkes. I motsatt fall kan fullbyrdelsen for lett treneres ved oppkonstruerte innvendinger. Betalingsinnfordringsutvalget utdypet regelen slik (NOU 1992: 35 side 27):

«Dersom debitors innsigelser knytter seg til påståtte udokumenterte faktiske forhold som etter namsmannens oppfatning, dersom innsigelsene medfører riktighet, kan medføre tvil om kravets berettigelse, må namsmannen normalt legge til grunn at innsigelsene ikke er åpenbart grunnløse. Det forutsettes imidlertid at debitor, i den grad slike faktiske beskrivelser står i motstrid til saksøkerens fremstilling i utleggsbegjæringen, også avkreves en redegjørelse for hvordan de faktiske innsigelser vil bli dokumentert, eventuelt også at slik dokumentasjon fremlegges. Påstår debitor f.eks. at kravet er betalt, er det rimelig at dette kreves dokumentert ved kvittering e.l.»

Departementet slutter seg til dette og peker på at namsmannen også etter andre bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven må ta stilling til om innvendinger er åpenbart grunnløse, jf. §§ 5-16 og 7-12.

Etter at utlegg er tatt, kan saksøkte ikke fremsette innvendinger mot saksøkerens krav med den virkning at saken skal behandles i forliksrådet. Fra dette tidspunkt gjelder de ordinære reglene i tvangsfullbyrdelsesloven fullt ut. Utlegget må eventuelt angripes direkte ved klage til tingretten etter § 7-26 eller indirekte ved at saksøkte tar ut forliksklage mot saksøkeren ved dennes hjemting med fastsettelsespåstand om at kravet ikke eksisterer.

Under høringen i 1997 fryktet flere høringsinstanser at denne løsningen kunne føre til at flere saker ble brakt inn for tingretten enn under dagens system. Dersom tvangsgrunnlaget var en forliksrådsdom, ville saksøkte være avskåret fra å få kravets eksistens eller omfang prøvet rettslig på dette stadium. Kostnadsmessig vil det være en fordel om innvendinger på dette stadium kunne behandles i forliksrådet. Bringes saken inn for tingretten, vil partene oftere føle behov for å engasjere advokat. Dessuten risikerer en at saken kan bli overført til søksmåls former. Det forsterker behovet for å engasjere advokat, og det skal dessuten betales gebyr som for andre søksmål ved tingretten. På den annen side vil det bryte for sterkt med tvangsfullbyrdelseslovens system om utlegget skulle kunne påklages til forliksrådet. Det er det underliggende materielle krav som forliksrådet eventuelt skal prøve, og blir det i forliksrådet fastslått at kravet ikke består, skal utlegget oppheves, jf. § 7-28. Det er dessuten ikke urimelig at det er saksøkte som må ta initiativet og bære de innledende kostnadene ved en rettslig prøving av kravet på et så sent stadium. For saksøkte som har valget mellom å angripe utlegget ved klage til tingretten eller å bringe det underliggende kravet inn for forliksrådet, er det i første rekke vernetingsreglene som kan oppfattes som et problem. Forliksklagen må tas ut ved saksøkerens hjemting.

Dersom det skulle vise at adgangen til direkte tvangsinndrivelse fører til en uheldig økning av antall klager til tingretten, kan det overveies en særlig vernetingsregel som fastsetter at saksøkte i et slikt tilfelle kan ta ut forliksklage i det distrikt der utlegget er tatt, så lenge utleggstrekk løper eller det ved utleggspant ikke er gjennomført tvangsdekning.

35. Naturskadeloven

Om bakgrunnen for endringene vises til punkt 6.6. § 9 første ledd annet punktum blir overflødig ved siden av henvisningen til skjønnsloven i første punktum når naturskadetakster utenfor lensmannsdistriktene skal holdes av namsfogden.

36. Lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar

Om bakgrunnen for endringen i § 22 vises til punkt 6.6.

37. Politiloven

til § 1:

Om bakgrunnen for endringen vises til punkt 6.4.4.

til § 2:

For så vidt dekkes de sivile gjøremålene av uttrykket «oppgaver som er fastsatt i lov». En understrekning av at også oppgaver som loven legger direkte til lensmannen og namsfogden, er oppgaver som ligger til politiet, kan imidlertid bidra til å synliggjøre oppgavenes plass blant politiets oppgaver og til en bedre markering av høyere politimyndigheters overordnede ansvar for disse gjøremålene.

til § 16:

Første ledd omhandler rikets inndeling i politidistrikter og politidistriktenes inndeling i mindre geografiske områder. Endringen i første punktum er en rent språklig tilpassing til leddet for øvrig. I annet til femte punktum fastsettes «politimodellen», jf. punkt 6.4.1, med de valgmuligheter for ulik organisering som modellen skal inneholde. Etter annet punktum skal politidistriktene deles inn i lensmannsdistrikter (som ivaretar både polititjenesten og de sivile rettspleiegjøremålene) eller politistasjonsdistrikter (polititjeneste) og namsfogddistrikter (sivil rettspleie). Sett i sammenheng med bestemmelsen i femte punktum om at lensmannsdistrikter og namsfogddistrikter skal omfatte en eller hele kommuner, medfører forslaget at loven for den enkelte kommune åpner for følgende alternativer:

• Polititjenesten og de sivile rettspleieoppgavene ivaretas av et lensmannskontor under ledelse av en lensmann. Lensmannskontoret kan godt dekke andre kommuner i tillegg.

• Polititjenesten ivaretas av en eller flere politistasjoner under ledelse av hver sin politistasjonssjef, mens de sivile rettspleieoppgavene ivaretas av et namsfogdkontor ledet av en namsfogd. Både politistasjonen og namsfogdkontoret kan for så vidt dekke andre kommuner i tillegg, sml. f.eks. dagens organisering i Tønsberg og Nøtterøy.

Ordet «eller» i annet punktum skal ikke forstås slik at en for politidistriktet som helhet må velge mellom enten lensmannskontorer på den ene siden eller politistasjoner og namsfogdkontorer på den andre siden. Det er for den enkelte kommune innen distriktet det må velges mellom lensmannsalternativet på den ene siden eller en eller flere politistasjoner og ett namsfogdkontor på den andre siden.

Annet punktum tar sikte på inndelingen i tjenesteenheter, det vil si hvordan tjenesten er organisert faglig og overfor publikum. Annet punktum tar ikke sikte på den interne organiseringen av budsjett- og personalansvar mv. i driftsenheter, jf. punkt 6.4.2.

Tredje punktum er hentet fra § 17 og utvidet til å omfatte politistasjonssjefene. Bestemmelsen hindrer ikke at driftsenhetslederen er overordnet lensmannen i tilfeller der flere lensmannsdistrikter er organisert som én driftsenhet. Poenget i bestemmelsen ligger i at polititjenesten ligger til lensmannen eller politistasjonssjefen under politimesterens overordnede ansvar og myndighet.

Fjerde punktum er utformet for å få frem at der en namsfogd skal lede de sivile rettspleiegjøremålene, skal de organiseres i en egen driftsenhet kalt namsfogdkontor. Ved å nevne gjøremål som loven legger til lensmannen, gis det en pekepinn om bakgrunnen for de alternativer som stilles opp. Bestemmelsen om at namsfogdkontoret skal være en egen driftsenhet, krever ikke at namsfogdkontoret skal ha en bestemt grad av selvstendighet e.l. Det som kreves er at namsfogden som utgangspunkt skal ha samme ansvar og selvstendighet som andre driftsenhetsledere i politidistriktet og skal delta i styringsmøter mv. på lik linje med dem.

Bestemmelsen i femte punktum sikrer at de sivile rettspleiegjøremålene holdes samlet for den enkelte kommune. I utredningen 1997 var det foreslått at et namsfogddistrikt bare kunne dekke én kommune. Enkelte steder, som f.eks. i Asker og Bærum og i Tønsberg og Nøtterøy, kan det imidlertid være en god løsning å ha et namsfogdkontor som dekker to kommuner. Lovforslaget i proposisjonen her utelukker ikke det. Kombinasjonen av polititjeneste og sivile rettspleiegjøremål i et lensmannskontor vil imidlertid som oftest være en heldigere løsning enn en eller flere politistasjoner og i tillegg et namsfogdkontor som dekker flere kommuner.

Sjette og syvende punktum svarer til dagens tredje punktum med en rent språklig motivert oppdeling i to punktumer.

Bestemmelsene i første ledd om politidistriktenes nærmere inndeling i mindre geografiske områder gir hovedrammen for politiets geografiske organisering i det enkelte politidistrikt. Bestemmelsene er ikke til hinder for at overordnet politimyndighet f.eks. fastsetter et enkelte gjøremål skal ivaretas av funksjonsbaserte driftsenheter, at polititjenesten på en flyplass e.l. skal ivaretas av en egen enhet, eller at bestemte saker skal håndteres av andre tjenestemenn på tvers av hovedoppbyggingen. Første ledd angir dessuten lensmennenes, politistasjonssjefenes og namsfogdenes plass i politiets oppbygging hierarkisk sett. Grunnlaget for den begrensede instruksjonsmyndigheten overordnet politimyndighet har i forhold til de sivile rettspleieoppgavene, jf. punkt 6.4.3, ligger i de enkelte lovene som omhandler disse gjøremålene. I politilovens bestemmelser om politiets forskjellige nivåer ligger det ingen begrensninger i instruksjonsmyndigheten.

til § 17:

Paragrafen er en særbestemmelse om polititjenesten i lensmannsdistriktene. En slik særbestemmelse passer ikke inn i det perspektiv departementet mener en bør ha på lensmennenes plass i politiet sammenlignet med f.eks. politistasjonssjefene. Paragrafen er dels overflødig (første og annet ledd) og dels i strid med den organiseringen som foreslås (tredje ledd). Den foreslås opphevet.

Bestemmelsen i første ledd første punktum om at lensmannen har ledelsen av politiet i sitt distrikt, foreslås videreført i § 16. De øvrige sider ved første ledd er ivaretatt ved den forståelsen av § 16 første ledd som det er redegjort for ovenfor.

I annet ledd bestemmes det at gjøremål som i følge andre lover er lagt til politiet, i lensmannsdistrikter skal ligge til lensmannen. Bestemmelsen er en videreføring fra politiloven 1936 og «har som formål å rydde opp i tvil om hvorvidt myndighet som ved lov er lagt til politiet, kan utføres av lensmannen», jf. Ot.prp. nr. 22 (1994-95) side 67. Etter sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten 1994 har slike bestemmelser rettslig sett vært overflødige.

Tredje ledd er grunnlaget for dagens sivile lensmannskontorer. Enheter med en slik sakportefølje skal etter forslaget kalles namsfogdkontorer, jf. § 16. Tredje ledd må derfor oppheves.

til § 20

Stillingstitlene lensmann, lensmannsfullmektig og lensmannsbetjent bør anses som politigrader. Det er da unødvendig å nevne dem særskilt i loven.

til § 22:

Henvisningen til lensmannsloven må oppheves når lensmannsloven oppheves.

til §§ 18, 19 og 21:

Om bakgrunnen for endringene vises til punkt 6.4.4.

38. Lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste

Om bakgrunnen for endringen i § 43 vises til punkt 6.6.

Paragrafen er også foreslått endret i Ot. prp. nr. 41 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste. En utforming av § 43 som tar hensyn til begge endringsforslagene, vil være:

«Skjønn

Skjønn etter kapittel VII vert haldne som rettslege skjønn. Skjønnet kan styrast av lensmannen eller namsfogden dersom partane er samde om det.

Skjønn etter §§ 15 og 37 skal styrast av lensmannen eller namsfogden. Antallskjønnsmenn skal alltid vere to, både ved skjønn som vert styrt av lensmannen eller namsfogden og ved rettsleg skjønn og overskjønn. For spørsmålet om dekning av sakskostnader i slike saker gjeld lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker § 43.»

39. Brukthandellova

Om bakgrunnen for endringen i § 3 vises til punkt 6.4.4.

40. Lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus

Bakgrunnen for endringen i § 2 er at notarius publicus ikke lenger skal oppta veksel- og sjekkprotester, jf. punkt 6.6.

41. Burettslagslova

Om bakgrunnen for endringen i § 4-8 vises til punkt 6.6.

42. Ekomloven

Om bakgrunnen for endringen i § 12-3 vises til punkt 6.6.

Til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene

til nr. 1:

Det vil kunne være ønskelig å sette forskjellige deler av lovforslaget i kraft til ulik tid. F.eks. vil de fleste av endringsforslagene omtalt i punkt 6.4.4 om opprydding i lovbestemmelser om politi- og lensmannsetaten kunne settes i kraft straks de er vedtatt. På den annen side kan det ikke utelukkes at enkelte av forslagene vedrørende skjønn og takster, jf. punkt 6.6, bør tre i kraft noe senere enn omorganiseringen for øvrig.

til nr. 2:

Det kan være tvilsomt om arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse kommer til anvendelse ved en slik lovbestemt omorganisering av rettspleiegjøremål som foreslås i proposisjonen her. Så lenge omorganiseringen er omfattet av unntaket i artikkel 1 nr. 1 bokstav c i virksomhetsoverdragelsesdirektivet, jf. EØS-avtalen vedlegg XVIII nr. 32 d (direktiv 2001/23/EF), er det rom for i lovs form å fastsette bestemmelser som er tilpasset den aktuelle omorganiseringen. Det vil gi større sikkerhet og klarhet for de berørte arbeidstakerene enn å vurdere situasjonen ut fra de generelle reglene om virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven.

Om bakgrunnen for nr. 2 vises til punkt 6.8. På bakgrunn av de mange forskjellige måtene som kommunene har ordnet seg på, er det i første ledd første punktum brukt den vide formuleringen «[p]ersoner som ivaretar oppgaver som ... overføres fra en kommune til staten». Med «den virksomheten som oppgaven overføres til» siktes det til det lensmannskontor eller det namsfogdkontor som overtar oppgaven. Staten trenger et vern mot uforutsette økninger i bemanningen hos kommunen frem til den overtar oppgavene, jf. tredje punktum.

Retten til å beholde tidligere avlønning dersom den nye stillingen er lavere lønnet, jf. annet ledd første og annet punktum, svarer til § 10 nr. 1 i fellesbestemmelsene i hovedtariffavtalen i staten og § 3.4 i fellesbestemmelsene i hovedtariffavtalen for kommunesektoren. Også på dette punkt trenger staten et vern i overgangsbestemmelsene mot en uforutsett utvikling, jf. tredje punktum. Fjerde og femte punktum kan for så vidt sies å være en lovfesting av godskrivingsregel 3 i punkt 9.5.5.B i de sentrale bestemmelsene i hovedtariffavtalen i staten.

Enkelte av dem som vil ha krav på tilsetting i staten, vil ha krav på deltidsstilling. En forutsetning for å tiltre stillingen er at vedkommende kan innrette seg etter rimelige krav fra den nye statlige arbeidsgiveren om hvordan vedkommendes arbeidstid skal innrettes, jf. tredje ledd.

til nr. 3:

Bestemmelsen har begrenset selvstendig betydning ved siden av tjenestemannsloven og hovedtariffavtalen i staten. Omorganiseringer innen politi- og lensmannsetaten vil dessuten normalt ikke være omorganiseringer «etter loven her». Bestemmelsen har derfor først og fremst betydning for statsansatte som ivaretar oppgaver som overføres til politiet fra andre statsorganer.

til nr. 4:

Nr. 4 åpner for avklaring av mange detaljspørsmål som kan reise seg. Med kunngjøring «internt» siktes det til kunngjøring blant dem som har krav på tilsetting i enheten etter nr. 2 eller 3, eller som eventuelt allerede er tilsatt i den aktuelle enheten.

til nr. 5:

Nr. 5 åpner for at omorganiseringen enkelte steder kan gjennomføres før lovbestemmelsene om det trer i kraft. På den måten gis det et visst rom for at omorganiseringen gjennomføres på et tidspunkt som er avpasset de lokale forhold, jf. punkt 6.8.

til nr. 6:

Nr. 6 åpner for at flere tjenesteenheter organiseres som én driftsenhet selv om endringer i politiloven § 16 ikke har trådt i kraft. Paragrafen vil føre med seg enkelte andre organisatoriske endringer som en kan trenge tiden frem til 1. januar 2006 for å gjennomføre, slik at paragrafen ikke kan settes i kraft straks.

til nr. 7:

Nr. 7 er i samsvar med hvordan slike overgangsspørsmål ved endringer i rettergangslovgivningen vanligvis løses.

til nr. 8:

Nr. 8 er en sikkerhetsventil for uforutsette overgangsspørsmål som kan trenge en entydig løsning.