5 Nærmere om reguleringen av selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern

Banklovkommisjonens forslag

Den nærmere reguleringen av konserngrupper bestående av selveiende finansforetak fremgår av utkastet § 7-5.

Det foreslås at avtalen om opprettelse av finanskonsern må vedtas av generalforsamlingen i det enkelte foretak «med flertall som for vedtektsendring», jf utkastet § 7-5 første ledd.

Etter kommisjonens forslag skal avtalen om etablering av finanskonsern inneholde bestemmelser om konsernstyre og konsernsjef, jf utkastet § 7-5 annet ledd første punktum. I avtalen kan det bestemmes at foretakene også skal ha felles generalforsamling, jf utkastets § 7-5 annet ledd siste punktum. Kommisjonen forutsetter at avtalen skal ha «...bestemmelser om behandlingen av viktige saker vedrørende konsernets samlede virksomhet og bestemmelser om uttreden, deling og oppløsning av konsernet», se NOU 1998:14 s 183.

Konsernstyret skal velges i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen, eller av den felles generalforsamling der denne løsningen er valgt, jf utkastet § 7-5 tredje ledd. Det er foreslått at utkastet § 5-4 skal gjelde tilsvarende. Utkastet § 5-4 har bestemmelser om antall styremedlemmer og styresammensetning, herunder bestemmelser om de ansattes rett til å bli valgt som styremedlemmer og om krav til eksterne styremedlemmer. De enkelte foretak i konsernet skal anses som datterforetak i forhold til de alminnelige konsernreglene i utkastet til lov om finansforetak med mindre Kongen bestemmer noe annet, jf utkastet § 7-5 tredje ledd. Det enkelte datterforetak skal i tillegg ha egne styrer som skal velges og sammensettes etter de alminnelige reglene i utkastet til lov om finansforetak. Konsernstyret skal kunne treffe vedtak som er bindende for foretakene i gruppen. Kommisjonen uttaler i den forbindelse (NOU 1998:14 s 184):

«En forutsetning for etablering av et finanskonsern bestående av selveiende finansforetak er at det etableres et konsernstyre som har bestemmende innflytelse over de selveiende finansforetak. Uten et slikt konsernstyre vil tilknytningen mellom foretakene ikke få den nødvendige fasthet.»

Videre skal konsernstyret ansette konsernsjef eller direksjonen. Direksjonen er etter kommisjonens forslag et kollektivt organ for den daglige ledelse, jf utkastets § 5-11.

Kommisjonen foreslår også regler om utstedelse av felles grunnfondsbevis i konsernet, jf utkastet § 7-5 femte ledd. Kommisjonen gir ingen nærmere begrunnelse for forslaget. Det er et vilkår for slik utstedelse at konsernforetakene har valgt å ha felles generalforsamling. Etter forslaget skal vedtak om utstedelse av felles grunnfondsbevis fastsette hvor stor del av kapitalbeløpet hvert av foretakene skal tilføres. Utbytte på felles grunnfondsbevis skal fastsettes av den felles generalforsamlingen ut fra årsoverskuddet i hvert av foretakene og etter reglene i utkastet § 6-8 annet og tredje ledd. Utkastet § 6-8 annet og tredje ledd gir nærmere regler om utbytte på grunnfondsbevis.

Kommisjonen foreslår at begrepet «finanskonsern» skal omfatte konserngruppe etablert ved avtale mellom selveiende finansforetak basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer eller annen felles ledelse av den samlede virksomhet, og som er godkjent av Kongen, jf utkastet § 1-3 annet ledd. I den forbindelse gjør kommisjonen rede for samarbeid mellom selvstendige selveiende institusjoner som ikke inngår i konsern, og gjør særlig rede for samarbeidet mellom sparebankene som eier Sparebank1Gruppen. Kommisjonen uttaler i den forbindelse bl a (NOU 1998:14 s 138):

«Kommisjonen legger til grunn at selveiende finansforetak fortsatt skal kunne samarbeide om enkelte oppgaver uten at det av den grunn skal anses å være et finanskonsern. Det antas likevel å være en grense for når et samarbeid er så omfattende at selskapene må anses å være et finanskonsern.»

Høringsinstansenes merknader

Når det gjelder hvilke selskaper som bør omfattes av reguleringen, uttaler Kredittilsynet følgende:

«Finansieringsvirksomhetsloven § 3-2 åpner også for at finansieringsforetak kan organiseres som stiftelser eller forening av lånetakere (kredittforeninger). Stiftelser er selveiende institusjoner, kredittforeninger er medlemseid. Kredittilsynet antar at lovutkastet § 1-3 annet ledd omfatter både sparebanker, stiftelser, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Kredittilsynet har ikke tatt stilling til om det er hensiktsmessig at også kredittforeninger kan inngå i en slik konserngruppe som definert i lovutkastet § 1-3 annet ledd. Kredittilsynet vil imidlertid peke på at Banklovkommisjonen har foreslått at adgangen til å opprette nye kredittforeninger bør oppheves. Dersom selveiende finansinstitusjoner som kan danne finanskonsern ikke skal omfatte alle de her nevnte selskapsformer bør dette klargjøres i lovteksten eller lovens forarbeider.

Slik lovforslaget er utformet omfatter det ikke bare blandede finanskonsern, men for eksempel også samarbeid mellom gjensidige forsikringsselskaper av den type som er inngått mellom Gjensidige Skade og Gjensidige Liv og samarbeid mellom gjensidige forsikringsselskapet hjemlet i forsikringsvirksomhetsloven § 4-10.»

Kredittilsynet mener det bør være et absolutt krav for opprettelse av konsern av denne typen at det etableres et konsernstyre. Når det gjelder valg av konsernstyre, uttaler Kredittilsynet bl a følgende:

«Etter sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven velges styret av henholdsvis forstanderskapet eller representantskap. Sparebankenes forstanderskap og forsikringsselskapets representantskap er to svært forskjellig sammensatte organer. Forsikringsvirksomhetsloven § 5-1 fastslår at representantskapets valgrett kan overføres til andre. Sparebankloven § 14 annet ledd fastslår at reglene om styrevalg og sammensetning kan fravikes av Finansdepartementet i særlige tilfelle. Det vil derfor også uten vedtakelse av Banklovkommisjonens forslag kunne etableres et fellesvalg uten at dette kommer i strid med sparebank- eller forsikringsvirksomhetsloven.

Selv om regler om sammensetningen av generalforsamlingen i finansforetak som ikke er aksjeselskap først evt. vil bli gitt på et senere tidspunkt mener Kredittilsynet at det allerede nå bør gis adgang til å avholde fellesmøte mellom de øverste organene i de selveiende foretakene i konserngruppen. Regler for gjennomføringen av slike fellesmøter må gis i konsernavtalen. I forskrift bør det fastsettes at vedtektene skal ha nærmere bestemmelser om slike fellesmøter.

Så lenge det ikke er vedtatt regler som fastslår at generalforsamlingen skal være den øverste myndighet i alle typer finansinstitusjoner og at styret velges av dette organet bør det imidlertid også åpnes for at konsernstyret kan velges ved likelydende vedtak fattet av de organer som i hvert av de selveiende foretakene som inngår konsernavtalen velger disse foretakenes egne styrer.»

Forsikringsforbundet finner det noe uklart hvordan valget av konsernstyret skal skje i fellesmøte, og uttaler:

«En god løsning vil kunne være at konsernstyret velges ved likelydende vedtak i de ulike generalforsamlingene. Partene i et slikt finanskonsern vil i så fall kunne avtale ulike representasjonsløsninger.»

Norges Bank ønsker også en nærmere klargjøring av konsernstyrets myndighet og ansvar i lovteksten, og uttaler:

«I hht. lovutkastets § 7-5 fjerde ledd skal konsernstyret kunne treffe vedtak som er bindende for de selveiende foretakene. Lovutkastet inneholder imidlertid ikke ytterligere bestemmelser som klargjør konsernstyrets myndighet og ansvar. Vi peker her på at det i spesialmotivene til bestemmelsen (s. 184) legges til grunn at det etableres et konsernstyre som har bestemmende innflytelse over de selveiende foretakene. Denne forutsetning bør etter Norges Banks vurdering klargjøres i lovteksten. Den nærmere fordelingen av oppgaver mellom konsernstyret og foretaksstyrene bør reguleres i en særskilt avtale mellom de selveiende foretakene, som vedtas i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konsernet eller i tilfelle av den felles generalforsamling.»

Justisdepartementet peker i brev 3. februar 1999 på uklarheter som kan oppstå i forhold mellom konsernstyret og de øverste organer i et forsikringsselskap og en sparebank, og uttaler bl a:

«Vi antar at det ikke kan være aktuelt å frata disse organene retten til å instruere konsernstyret. (Hvis det er tilfellet, må man i det minste vurdere et enstemmighetskrav for å kunne opprette et finanskonsern.) Hvis det er meningen at de skal ha en slik instruksjonsadgang, reiser vi spørsmål om hvordan instruksjonsadgangen skal samordnes, siden man ikke kan se bort fra at det vil bli gitt instrukser som ikke lar seg forene.»

Kredittilsynet drøfter i brev 23. februar 1999 også spørsmål knyttet til utøvelse av instruksjonsmyndighet over konsernstyret, og uttaler bl a (under forutsetning av at det ikke etableres felles generalforsamling):

«Det er nå ikke adgang til å etablere en ordning med felles generalforsamling. Ettersom et konsern etter de reglene som nå forberedes består av flere selvstendige foretak med hver sitt øverste organ vil det kunne tenkes at konsernstyret kan få motstridende instrukser/vedtak fra generalforsamling og forstanderskap. Dette vil i så fall kunne medføre at konsernstyret ikke kan gjennomføre lovlige vedtak fattet i generalforsamling eller forstanderskap, uten at styret samtidig opptrer i strid med lovlig fattet vedtak i et av de andre foretaks øverste organ.

Kredittilsynet antar at så lenge kompetansen til den enkelte generalforsamling eller i forstanderskapet er begrenset til forhold vedrørende den enkelte institusjon, vil instrukser vedrørende ulike selskapers virksomhet ikke være rettslige uforenlige.

Problemet som ovenfor er påpekt vil først oppstå dersom det skulle dreie seg om en beslutning som berører flere av konsernselskapene, f eks anskaffelse og integrering av datasystemer. En instruks fra det øverste organ i et av foretakene som hindrer et slikt tiltak vil medføre at tiltaket ikke kan gjennomføres på konsernbasis. I prinsippet kan dette sees som parallelt med behovet for nødvendig enighet mellom bestemmende organer i to selvstendige selskaper (utenfor konsernforhold) for gjennomføring av fellestiltak. At styrene i selskapene er identisk gjennom etableringen av et konsernstyre som drøftet, hindrer neppe et slikt synspunkt. Konsekvensen er imidlertid at konsernstyrets myndighet til å styre og kontrollere det samlede konsern er tilsvarende begrenset, og for så vidt noe svakere enn morselskapets innflytelse i et konsern som består av aksjeselskaper.»

Kredittilsynet uttaler videre om motstridende instrukser til konsernstyret:

«Ordningen med konsernsjef og konsernstyre syntes å være egnet til å redusere faren for at det gis motstridende instrukser til konsernstyret. Det vil dessuten i samarbeidsavtalen og/eller i foretakenes vedtekter kunne etableres ordninger med sikte på å hindre motstridende instrukser eller at konsernet på annen måte kan løse de problemer som manglende enighet skaper. Slike løsninger kan f eks gå ut på at det etableres en ordning med felles (samtidig) møte hvor en behandler saker som er felles for hele konsernet. Som eksempel nevnes etablering av felles datasystem og godkjennelse og konsernregnskap. Fellesmøter vil kunne være egnet til å hindre misforståelser og på annen møte skape enighet i saker som berører hele konsernet.

Ellers forutsettes at de respektive generalforsamlinger og forstanderskap beholder sin ordinære kompetanse til f eks å fastsette selskapsregnskap, beslutte utstedelse av grunnfondsbevis m v.

Forutsatt at en velger løsningen med valg av konsernstyre (det vil si felles styre) gjennom likelydende vedtak i de respektive foretaks kompetente organer, må en vurdere spørsmål som kan oppstå ved at noen av foretakene i konsernet ensidig avsetter/ønsker å avsette styret eller noen av styremedlemmene.

Problemet har sammenheng med det bredere spørsmål om hvordan et konsern som dette skal kunne oppløses/avvikles, og bør/vil finne sin løsning gjennom en drøftelse og avklaring av dette. I og med at dannelsen av konsernet er forutsatt å skje gjennom vedtak av de enkelte institusjoners øverste organer med flertall som for vedtektsendringer, er det nærliggende at oppløsning/uttreden av konsernet (ihvertfall) må vedtas på samme måte (for det enkelte selskap).»

Kredittilsynet ser ikke behov for nærmere regulering av avvikling av konsern bestående av selveiende institusjoner, ut over de regler som alt gjelder ved avvikling av konsern bestående av aksjeselskaper.

Sparebankforeningen mener konsernet bør kunne velge å la ett av konsernforetakene står som utsteder av grunnfondsbevis, og uttaler:

«Når selveiende finansinstitusjoner etablerer et finanskonsern, er det nærliggende at konsernet som sådant bare utsteder ett felles grunnfondsbevis i markedet. I sær gjelder dette om konsernet har felles øverste beslutningsorgan og flere konsernselskaper trenger egenkapital fra eksterne kilder. Konsernet bør imidlertid også ha mulighet for at bare ett av konsernselskapene står som utsteder av grunnfondsbevis. Dette vil først og fremst være aktuelt om bare ett av konsernselskapene trenger ekstern egenkapital. Det bør være opp til konsernet selv å avgjøre spørsmålet om separat utstedelse av grunnfondsbevis fra ett eller flere konsernselskap hver for seg, eller felles grunnfondsbevisutstedelse mellom konsernforetakene.»

Forsikringsforbundetreiser også visse spørsmål om utstedelse av felles grunnfondsbevis, og uttaler:

«Forsikringsforbundet mener videre at det ved utstedelse av felles grunnfondsbevis fra en konserngruppe med selveiende finansforetak, bør presiseres klart i prospektene hvilken ansvarsfordeling det er mellom foretakene i konserngruppen. Forsikringsforbundet legger til grunn at felles grunnfondsbevis bare er en teknisk løsning og at konsernenhetenes ansvar i forhold til et felles papir ikke er annerledes enn om foretakene hver for seg hadde hentet inn ansvarlig kapital. Det er generelt viktig at det ikke oppstår misforståelser i markedet omkring grunnfondsbevisenes rettigheter og plikter.»

Kredittilsynet mener reguleringen av felles grunnfondsbevisutstedelse bør utsettes, og uttaler:

«Banklovkommisjonen foreslår i § 7-5 at konserngruppen kan utstede felles grunnfondsbevis dersom de har felles generalforsamling. Felles grunnfondsbevis for foretakene i konserngruppen reiser en del spørsmål knyttet til for eksempel emisjoner, beregning av utbytte, fusjoner, nedskriving ved underskudd i et eller flere av foretakene i konserngruppen m.m. Disse spørsmålene må reguleres i en egen forskrift for felles grunnfondsbevis. På denne bakgrunn mener Kredittilsynet at vurderingen av og eventuell vedtakelse at lovutkastets § 7-5 femte ledd bør utsettes til vurderingen av og vedtakelsen av resten av utkast til lov om finansforetak.»

Statistisk sentralbyrågir uttrykk for skepsis til forslaget om at konsernet skal kunne utstede felles grunnfondsbevis, og uttaler:

«Statistisk sentralbyrå har imidlertid motforestillinger dersom betydningen av § 7-5, 5. ledd er at konsernet - definert ved den vedtektsfestede avtalen - skal kunne utstede grunnfondsbevis: Av hensyn til statistikken er SSB avhengig av at alle transaksjoner og fordrings- og gjeldsforhold relaterer seg til enheter som kan identifiseres. Dette er avgjørende for konsistensen i statistikken og tildelingen av statistiske kjennetegn, som f.eks. sektor- og næringskoder.»

Statistisk sentralbyrå redegjør i sin høringsuttalelse nærmere for enkelte problemstillinger som felles grunnfondsbevis reiser i forhold til ulike registre og statistikker.

Kredittilsynet mener det bør gis en forskrift samtidig med de nye lovbestemmelsene.

Finansforbundet har visse kommentarer til forholdet til samarbeidsavtaler mellom uavhengige selveiende finansinstitusjoner:

«Finansforbundet har i særlig grad vært opptatt av spørsmålet om hvilke kriterier som skal være avgjørende for når et etablert samarbeidsprosjekt skal vurderes som et finanskonsern.

Vi ser at det vil være behov for at selveiende finansforetak fortsatt skal kunne samarbeide om oppgaver uten at det skal falle inn under reglene om finanskonsern.

Vår bekymring går i retning av en viss usikkerhet på hvor grensen for hva som er et så omfattende samarbeid at selskapene må anses å være et finanskonsern og dermed plikter å følge reglene i § 7-5.»

Når det gjelder forholdet til annen lovgivning, uttaler Sparebankforeningen bl a:

«Vi reiser ellers spørsmål om det ikke bør være hjemmel for å fravike finanslovgivningen gjennom avtale og vedtekter for de berørte finansinstitusjoner, jfr. her som nevnt foran vår merknad til utredningens utk. § 7-5(2) om tilsvarende i forsikringsvirksomhetsloven § 4-10. Lovgivningen om finansinstitusjoner og finanskonsern er således i første rekke formulert med tanke på blandede konserndannelser basert på eie av aksjer i datterselskap. Det antas at det for blandede finanskonserner av selveiende finansinstitusjoner, i enkelte relasjoner kan vise seg å være tungtveiende legitime behov for ordninger som avviker fra de alminnelige regler som jo ikke er skrevet med slik konserndannelse for øyet. Dette må under enhver omstendighet tas inn i avtalen som vil være gjenstand for godkjennelse av Kongen. Det kan på den annen side også oppstå ønsker fra myndighetenes side om å treffe vedtak om at konsernavtalen inneholder regulering av bestemte ordninger som avviker fra de alminnelige regler, jfr. vårt forslag til § 2a-16(6).»

Forsikringsforbundet og Kredittilsynetgir uttrykk for tilsvarende synspunkter som Sparebankforeningen.

Sparebankforeningen viser videre til kommisjonens forutsetning om at konsernavtalen skal ha bestemmelser om bl a behandlingen av viktige saker vedrørende konsernets samlede virksomhet, og uttaler:

«Dette er vesentlige forhold. Ut fra en prinsipiell synsvinkel antar vi at de forutsetninger som her kommer til uttrykk, bør «løftes opp» på lovs nivå. Samtidig er det etter vårt skjønn viktig at loven ikke legger unødige føringer på de løsninger som de berørte selskaper og konsesjonsmyndigheten ser som ønskelige og forsvarlige.»

Departementets vurdering

Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998:14 inngår i et helhetlig lovforslag, som forutsettes å erstatte bl a finansieringsvirksomhetsloven, forsikringsvirksomhetsloven og sparebankloven. Departementet vil imidlertid i denne proposisjonen fremme forslaget om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern uavhengig av de øvrige forslagene i NOU 1998:14. Dette innebærer at både Banklovkommisjonens lovutkast og gjeldende regelverk må justeres i lys av at den rettslige ramme er annerledes enn det som ligger til grunn for Banklovkommisjonens utkast. I det følgende vil Banklovkommisjonens lovutkast § 7-5 og § 1-3 annet ledd drøftes nærmere.

Kommisjonen har foreslått at selveiende institusjoner generelt skal kunne inngå i konsernet. Når det gjelder spørsmålet om hvilke selveiende institusjonersom skal kunne inngå i finanskonsern, mener departementet at adgangen til å inngå i finanskonsern bør begrenses til de tilfeller det foreligger et særlig behov. Departementet antar at det er mindre praktisk for finansieringsforetak organisert som stiftelser og kredittforeninger å inngå i denne formen for finanskonsern. Det vises for øvrig til at Banklovkommisjonen har foreslått at adgangen til å opprette nye kredittforeninger bør oppheves. Departementet vil derfor foreslå å begrense lovforslaget til å omfatte sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper.

Når det gjelder opprettelse av finanskonsern av denne type, mener departementet i likhet med kommisjonen at dette bør vedtas av forstanderskap i sparebank eller generalforsamling/representantskap i gjensidig forsikringsselskap med flertall som for vedtektsendringer. Departementet vil videre foreslå en bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 som uttrykkelig fastslår at opprettelse av slik konserngruppe krever konsesjon fra Kongen.

Forslaget om felles generalforsamling er basert på regler i Banklovkommisjonens forslag i lovutkastet kapittel 5. Forslaget innebærer en samordning av reglene om generalforsamling i finansforetak. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å opprette en slik felles generalforsamling for en sparebank og et gjensidig forsikringsselskap. Flere høringsinstanser mener det bør åpnes for at vedtektene skal kunne fravike særlovgivningen på dette punktet. Departementet viser til at reglene om felles generalforsamling henger nært sammen med de foreslåtte bestemmelsene om generalforsamlingen i Banklovkommisjonens forslag til lov om finansforetak kapittel 5. Etter departementets syn bør det ikke åpnes for å fravike disse reglene i særlovgivningen før reglene i lovutkastets kapittel 5 er nærmere vurdert og behandlet. Selv om det i denne omgang ikke åpnes for felles generalforsamling, vil departementet peke på at de øverste organer i de enkelte foretak kan velge å avholde møter samtidig, dersom dette finnes hensiktsmessig.

En rekke høringsinstanser har merknader til Kommisjonens forslag til regulering av konsernstyret. Departementet viser til drøftelsen overfor under kapittel 4. Etter departementets syn vil ordningen med et konsernstyre kunne bidra til at det selskapsrettslige skillet mellom ulike virksomhetsområder i «konsernet» svekkes i forhold til den alminnelige konsernstrukturen, siden det samme selskapsorganet (konsernstyret) skal ha direkte myndighet overfor de operative selskapene i «konsernet». Isolert sett kan dette tilsi at man opprettholder styrene i de enkelte foretakene, i tillegg til konsernstyret. Etter departementets syn vil imidlertid en slik løsning kunne skape uhensiktsmessige ansvars- og kompetanseforhold mellom konsernstyret og foretaksstyret som ikke vil kunne avhjelpes ved lov- eller vedtektsbestemmelser. I tråd med Kredittilsynet tilråding i brev 23. februar 1999 vil derfor departementet foreslå å gi konsernstyret eksklusiv kompetanse. Dette forutsetter at de enkelte selskapsstyrer ikke videreføres i den form og med den kompetanse de har etter gjeldende regler. Det foreslås imidlertid at det kan opprettes «virksomhetsstyrer» for det enkelte foretak. Slike virksomhetsstyrer vil kun ha en rådgivende funksjon overfor konsernstyret. Konsernstyrets ansvar og oppgaver vil etter forslaget følge av de alminnelige regler om styrets ansvar og oppgaver i sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og i lovgivningen for øvrig.

Kommisjonen foreslår at konsernstyret skal velges i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen eller i tilfelle av den felles generalforsamling. Kredittilsynet og Forsikringsforbundet mener i tillegg at de kompetente organene i de respektive foretak ved likelydende vedtak skal kunne velge konsernstyret. Departementet slutter seg til det sistnevnte forslaget. Som nevnt ovenfor, ønsker ikke departementet nå å foreslå regler om felles generalforsamling. Såvidt departementet kan se, innebærer forslaget om valg i fellesmøte at hhv forstanderskap og generalforsamling/representantskap avholder et fellesmøte hvor det velges et felles styre. En slik valgordning vil være forskjellig fra gjeldende regler om valg av styre. Som Kredittilsynet peker på, kan disse reglene fravikes i vedtekter (forsikringsvirksomhetsloven § 5-4 annet ledd) eller ved dispensasjon fra departementet (sparebankloven § 14). Etter departementets syn henger den foreslåtte adgangen til fellesmøte sammen med Banklovkommisjonens forslag om harmoniserte selskapsorgan. Slike regler vil vurderes nærmere i proposisjonen som vil fremmes på bakgrunn av de øvrige forslag i NOU 1998:14. Etter gjeldende regler er organene som velger styre i hhv sparebank og gjensidige forsikringsselskap svært ulikt sammensatt. Etter departementets syn bør en avvente en nærmere vurdering av de foreslåtte reglene om selskapsorganer før man eventuelt åpner for å lovfeste en adgang til å fravike gjeldende regler om valg av styre. På denne bakgrunn mener departementet at konsernstyret bør velges ved likelydende vedtak av de kompetente organer i de respektive foretak.

Sammensetningen av konsernstyret er regulert i kommisjonens forslag til § 5-4. Inntil slike nye regler er på plass, er det derfor spørsmål om det er nødvendig med tilpasning i gjeldende lovgivning om styrets sammensetning. Departementet legger til grunn at sammensetningen av konsernstyret må være i samsvar med både reglene i sparebankloven § 14 og forsikringsvirksomhetsloven § 5-1. Dette medfører bl a at de ansatte i både sparebanker og forsikringsselskaper vil ha rett til styrerepresentasjon etter de regler som gjelder for dette. Styret vil måtte ha minst 4 medlemmer, jf sparebankloven § 14. Departementet antar at det utfra bl a reglene om ansattes rett til representasjon og kravene til at styret i et forsikringsselskap skal ha et flertall av personer som ikke er ansatt i selskapet eller i selskap i samme konsern, i praksis vil velges konsernstyrer med et større antall personer enn sparebanklovens minstekrav.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om at konsernstyret skal utpeke konsernsjefen. Departementet legger til grunn at dette skal kunne skje uten å måtte avholde fellesmøte mellom styret og forstanderskapet, jf sparebankloven § 17 første ledd nr 2. Konsernstyret vil ikke som et selskapsorgan kunne ha egne ansatte. Konsernsjefen vil derfor måtte ha et ansettelsesforhold direkte til de ulike datterselskapene. Konsernsjefens myndighet fremgår av reglene i hhv sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven om myndigheten til daglig leder, og av foretakenes vedtekter. Departementet finner det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. Departementet vil ikke foreslå regler om konsernstyrets ansettelse av direksjon inntil det eventuelt er fastsatt regler om et slikt organ i forbindelse med behandlingen av de øvrige forslag i NOU 1998:14. Når det gjelder den øvrige kompetansen til konsernstyret, viser departementet til at konsernstyret er å anse som styre etter reglene i hhv sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Styrets kompetanse og ansvar vil derfor fremgå av lovbestemmelsene om styret i hhv sparebanker og forsikringsselskap. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. Styret må ved sin saksbehandling følge reglene i både sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven innebærer at en rekke bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven får anvendelse, jf forsikringsvirksomhetsloven § 5-3. I de tilfeller reglene ikke er like, vil de «strengeste» reglene få anvendelse. Dette innebærer bl a at styremedlemmer som er uenige i styrets beslutninger angående et enkelt foretak, må protokollere dette etter reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-29. Etter departementets syn vil dette være av stor betydning for å sikre notoritet vedrørende uenighet i tilfeller hvor det oppstår interessekonflikter mellom sparebanken og det gjensidige forsikringsselskapet.

Konsernstyret vil fatte beslutninger som berører flere foretak. Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag om at det enkelte foretak bør ha virksomhetsstyrer som skal gi råd til konsernstyret i saker av vesentlig betydning for det aktuelle foretak. Det antas at slike virksomhetsstyrer vil kunne bidra til en viss ansvarliggjøring og bevisstgjøring av konsernstyret i tilfelle interessekonflikt mellom flere foretak i konsernet. Virksomhetsstyret skal etter forslaget kunne uttale seg om også andre saker av betydning for foretaket. Konsernstyret skal utarbeide forslag til instruks, herunder delegasjon, til virksomhetsstyrene. Departementet mener videre det bør være et krav om at konsernstyret fører separate protokoller ved behandling av saker som gjelder de ulike foretak.

Det oppstår særlige spørsmål ved uenighet mellom de øverste organene i de foretak som inngår i konsernet. Dette gjelder særlig i forhold til instruksjon overfor konsernstyret og oppsigelse av konsernavtalen. I påvente av departementets vurdering av kommisjonens forslag og vedtakelse av ny lov må selskapsorganene i de selveiende foretak som skal inngå i konsern være sammensatt i samsvar med lovgivningen som regulerer det enkelte foretak. De ledende organer i selveiende finansinstitusjoner er sammensatt i henhold til særlige regler i hhv sparebankloven (om forstanderskap) og i forsikringsvirksomhetsloven (om generalforsamling og representantskap).

Departementet legger i likhet med Justisdepartementet og Kredittilsynet til grunn at forstanderskap og generalforsamling/representantskap for det enkelte foretak vil kunne instruere konsernstyret i saker som gjelder det aktuelle foretak. Dette innebærer at hhv forstanderskap og generalforsamling/representantskap vil kunne instruere konsernstyret i konsernspørsmål, med mindre beslutningen bare berører et annet foretak i konsernet. I saker av felles interesse for foretakene vil det derfor kunne oppstå situasjoner med mulig motstrid mellom slike instrukser. En slik motstrid vil typisk kunne være et problem dersom f eks forstanderskapet i sparebanken ønsker en endring i sammensetningen av konsernstyret som ikke generalforsamlingen/representantskapet i det gjensidige forsikringsselskapet støtter. Departementet legger til grunn at en slik uenighet vil medføre at konsernet oppløses. Departementet foreslår lovregler om dette, jf nedenfor.

Banklovkommisjonen har ikke foreslått særskilte regler om avvikling av konsern bestående av selveiende institusjoner. Kredittilsynet reiser spørsmålet om vedtak om oppløsning eller uttreden av konsernet skal måtte vedtas med kvalifisert flertall i det enkelte selskapsorgan, siden opprettelse av konsernet krever kvalifisert flertall. Etter departementets syn reiser det flere problemer å la det samme kvalifiserte flertallskrav gjelde ved oppløsning av konsernet, som ved opprettelse av konsernet. Dette henger sammen med at de ulike konfliktsituasjonene mellom forstanderskap og generalforsamling/representantskap vil kunne oppstå allerede ved simpelt flertall i et av de aktuelle organene. Eksempelvis kan generalforsamlingen i et forsikringsselskap beslutte å endre sammensetningen av styret med alminnelig flertall, og konsernet vil da måtte oppløses dersom forstanderskapet i sparebanken ikke treffer et likelydende vedtak. Dette henger sammen med at felles styre er et vilkår for adgangen til å inngå i denne type konsern. I en slik situasjon vil det være lite naturlig å operere med et krav om kvalifisert flertall for oppløsing/uttreden av konsernet. På denne bakgrunn vil departementet gå inn for en lovbestemmelse om at beslutning om oppløsning eller uttreden av konsernet skal kunne treffes med alminnelig flertall i det aktuelle selskapsorgan. Når det gjelder den nærmere regulering av oppløsning av konsernet, viser departementet til at dette for alminnelige finanskonsern vil kreve godkjennelse etter finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7. Departementet ser ingen grunn til å innføre ytterligere og særskilt regulering av oppløsing av konsern bestående av selveiende institusjoner.

Banklovkommisjonen har foreslått nye regler om utstedelse av felles grunnfondsbevis. Etter departementets syn reiser utstedelse av felles grunnfondsbevis en rekke problemer som ikke er utredet i NOU 1998:14. Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse om dette. Etter departementets syn er det heller ikke dokumentert et stort behov for en slik adgang til felles grunnfondsbevisutstedelse. I konsesjonssøknaden fra Gjensidige og Sparebanken NOR legges det f eks ikke opp til en slik felles utstedelse. I samsvar med Kredittilsynets syn, vil derfor ikke departementet fremme forslag om adgang til utstedelse av felles grunnfondsbevis på det nåværende tidspunkt. Spørsmålet vil vurderes nærmere i forbindelse med behandlingen av de øvrige forslagene i NOU 1998:14.

Departementet foreslår at institusjoner skal anses som datterforetak i samme konsern i forhold til finansieringsvirksomhetslovens regler. Dette medfører bl a at kapitaldekningskrav og regler om største engasjement med enkeltkunde vil måtte oppfylles på konsolidert basis. I brev 23. februar 1999 finner Kredittilsynet det uklart om denne typen konsern det her er snakk om vil omfattes av plikten til å utarbeide konsernregnskap etter regnskapsloven. Departementet antar at konsernregnskap for gruppen vil være nyttig for sammenligning med andre (tradisjonelle) blandede finanskonsern. Departementet vil vurdere dette nærmere i en egen sak bl a på bakgrunn av de øvrige reglene i regnskapsloven, og legger til grunn at eventuelle regelverksendringer kan gjøres i forskrift.

For ordens skyld vil departementet presisere at det enkelte konsernforetak vil måtte ha separate kontrollkomitéer og hver sin revisor.

Kredittilsynet tilrår at det gis en forskrift samtidig med de nye lovreglene. Etter departementets syn vil de sentrale forhold knyttet til slike konsern fremgå av loven eller vedtektene. Departementet kan derfor ikke se behov for at det fastsettes en forskrift samtidig med ikrafttredelsen av endringsloven. På den annen side er slike konsern en ny konstruksjon i norsk selskapsrett, og det er derfor mulig at det vil oppstå behov for ytterligere regulering senere. Departementet vil derfor foreslå å innta en forskriftshjemmel i loven.