7 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

60 av de i alt 68 høringsinstansene som har kommet med synspunkter på valg av reguleringsmåte, går inn for et generelt forbud. Ingen av høringsinstansene har uttrykkelig gått inn for det andre alternativet, det vil si mulighet for å innføre et lokalt forbud.

Norpark mener det ikke er behov for noen lov- og forskriftsendring, da det per i dag finnes hjemmel for fjerning i vegtrafikkloven § 17. De uttaler imidlertid at «forutsatt at det ikke anses å foreligge hjemmel for fjerning i dag, er det vår oppfatning at det foreligger behov for regelendring». Norges Automobil-Forbund mener i utgangspunktet at man per i dag har tilstrekkelige fjerningsmuligheter, men at disse ikke benyttes i så stor grad som de gir mulighet for.

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det bør innføres et generelt forbud med hjemmel i vegtrafikkloven § 17 første ledd. En slik reguleringsmåte gir en entydig og klar regel som det vil være lett for publikum og håndhevende myndigheter å forholde seg til.

En del instanser påpekte at den foreslåtte ordlyden kunne etterlate en viss usikkerhet om hvilke veger som ville være omfattet av et forbud som foreslått, blant annet om offentlige veger som ikke er skiltet var omfattet.

Departementet ser at forslaget slik det ble utformet i høringsbrevet kunne skape uklarheter med hensyn til forbudets virkeområde. Ordlyden er derfor noe endret for å tydeliggjøre anvendelsesområdet til bestemmelsen, ved at virkeområdet angis som «offentlig veg og privat veg skiltet med offentlig trafikkskilt».

Selv om det kan være problemer med skjemmende kjøretøy og kjøretøy som opptar parkeringsplasser på private veger, herunder private felles atkomstveger, bør man etter departementets syn være varsom med å regulere privat veg i større utstrekning enn det som er nødvendig. Det pekes her på at eiere av private veger også vil kunne ha egen skiltregulering som dekker disse tilfellene, og at vegtrafikkloven § 37 første ledd bokstav c) kan gi grunnlag til å fjerne kjøretøy som er plassert i strid med slik regulering. Den løsning som foreslås innebærer en mellomløsning, ved at alle offentlig veger, samt private veger som er skiltet med offentlig trafikkskilt, omfattes av forbudet.

28 høringsinstanser har uttalt seg til spørsmålet om forbudets tidsmessige inntreden. Av disse er ti instanser enige i at fristen settes til 30 dager som foreslått. 1 instans mener 30 dager er for kort. Tre instanser har foreslått 14 dager. Seks høringsinstanser mener fristen er for lang. To av instansene mener den bør være 24 timer eller kortere. Noen instanser mener den foreslåtte fristen vil kunne reise visse bevisproblemer. Oslo kommune mener prinsipalt at det ut fra håndhevingshensyn ikke bør settes noen frist i det hele tatt.

Departementet mener at et tidsubegrenset forbud vil innebære en for sterk begrensning av den alminnelige parkeringsfriheten. Det er flere gode og beskyttelsesverdige grunner til å ha et kjøretøy avregistrert i en kortere periode. Fristen må derfor fastsettes etter en avveining av behovet for å ha uregistrert kjøretøy parkert, veid mot hensynene bak endringsforslaget. Det må også ses hen til at det ikke legges opp til en regulering som gir muligheter for enkel omgåelse av forbudet.

En relativt kort frist for inntreden av forbudet vil skjerpe aktsomhetskravet for de som har kjøretøy parkert på offentlig grunn. Departementet påpeker imidlertid at det allerede i dag finnes en bestemmelse som pålegger fører/eier å rette seg etter ny parkeringsregulering innen 24 timer, jf. parkeringsforskriften § 12. Etter § 12 vil fører/eier kunne risikere at et kjøretøy som var parkert lovlig fjernes kort tid etter p.g.a. endret skilting i forbindelse med eksempelvis snørydding og vegvedlikehold.

En kortere frist vil innebære en reduksjon i tiden man har til rådighet for å få kjøretøyet registrert etter avregistrering. Er kjøretøyet frivillig avregistrert, og parkert i påvente av reparasjon eller lignende, vil 14 dager kunne være i korteste laget med tanke på ventelister og lignende. Dette vil imidlertid også, om enn i noe mindre grad, gjelde ved en frist på 30 dager, og kan etter departementets skjønn ikke være avgjørende.

Etter en totalvurdering har departementet kommet til at det er grunnlag for en reduksjon av tillatt parkeringstid i forhold til det opprinnelige forslaget, det vil si at forbudet inntrer ved parkering utover 14 dager. Et effektivt forbud som vanskeliggjør omgåelser må etter departementets syn tillegges mer vekt enn de behov man kan ha for å ha kjøretøy parkert utover 14 dager.

Det ble i høringsbrevet ikke foreslått noen dispensasjonsadgang fra forbudet. Dette blant annet på bakgrunn av at den foreslåtte tillatte parkeringstiden var relativt romslig, og at en dispensasjonsadgang ville kunne bidra til å undergrave forbudet. Av de instansene som har uttalt seg om dette, mener tre instanser at det ikke bør innføres en dispensasjonsadgang, mens en mener det bør være en slik adgang.

I det endelige forslaget er tillatt parkeringstid halvert, fra 30 til 14 dager, noe som kan medføre et større behov for en adgang til å dispensere. En dispensasjonsadgang vil imidlertid kreve ressurser til saksbehandling, og kunne bidra til å undergrave forbudet. Etter departementets syn er det ikke urimelig at kjøretøyeiere som ønsker å ha et kjøretøy uten kjennemerker parkert utover 14 dager, må benytte andre arealer enn de som omfattes av forbudet, eksempelvis private parkeringstilbud. Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke bør innføres noen særskilt dispensasjonsadgang.

I høringsbrevet var kjøretøy med prøvekjennemerker foreslått unntatt fra parkeringsforbudet. Særlig ut fra muligheten for omgåelser har departementet sett behov for å endre forslaget på dette punktet. Som eksempel vises det til at påsetting av prøvekjennemerker i den tillatte parkeringstiden på 14 dager ville bryte tidsperioden, og at dette ville innebære en uheldig innsnevring i anvendelsesområdet til parkeringsforbudet. Departementet kan heller ikke ellers se at den midlertidige bruk som forutsettes å skulle skje ved bruk av prøvekjennemerker ikke tilstrekkelig kan ivaretas ved parkering innenfor de rammene som settes i det foreslåtte nye forbudet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at unntaket for kjøretøy påsatt gyldig prøvekjennemerker tas ut.

I høringen ble det foreslått en endring av parkeringsforskriften slik at overtredelse av et generelt parkeringsforbud også kunne håndheves ved ileggelse av gebyr. Tre av høringsinstansene støtter dette forslaget, en instans uttrykker noe tvil om denne bestemmelsen lar seg håndheve og en instans går mot forslaget om gebyrhjemmel. Departementet mener det bør innføres en gebyrhjemmel. Bakgrunnen for dette er at det kan være behov for å ha en mindre inngripende sanksjon til rådighet, en sanksjon som vil kunne føre til at kjøretøy fjernes frivillig av eier.

Departementet har etter en nærmere vurdering omformulert lovteksten noe i forhold til forslaget i høringsbrevet. Utover det som er omtalt over innebærer dette kun språklige endringer uten konsekvenser for det materielle innholdet i bestemmelsen.