8 Merknader til endringene

8.1 Konsekvenser av utvidelse av virkeområdet til husdyrloven

§ 1

Husdyrloven gjelder de sjukdommer som Kongen til enhver tid bestemmer. Listen over dyresjukdommer som omfattes av loven er gitt i forskrift om fortegnelse over sjukdommer som omfattes av lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven). I forskriften klassifiseres sjukdommene etter alvorlighetsgrad. Bisjukdomsloven er bygget opp etter samme system, jfr loven § 1, og listen over sjukdommer er nedfelt i forskrift om smittsomme sjukdommer og avlsfremmende tiltak på bier.

Ved lovendring tenkes sjukdommer på bier/humler ført opp på listen over (forskriften) hvilke dyresjukdommer husdyrloven gjelder for. Samtidig oppheves listen (§ 7) i forskrift om smittsomme sjukdommer og avlsfremmende tiltak på bier. Ved forskriftsendringen vil det være nødvendig å klassifisere de aktuelle sjukdommene på bier/humler som A-, B-, C- eller D-sjukdommer. Klassifisering foretas etter sjukdommens alvorlighetsgrad/samfunnsmessige betydning. Når det gjelder sjukdommer på bier er det først og fremst lukket yngelråte husdyrloven bør gjøres gjeldende for. Lukket yngelråte er en alvorlig sjukdom på bier som kan forårsake store tap. For å kunne etterleve Norges forpliktelser etter EØS-avtalen er det nødvendig at sjukdommen er meldepliktig og at det offentlige kan iverksette tiltak mot den. Etter bisjukdomsloven kan det treffes tiltak mot åpen yngelråte, nosemasjuke, angrep av trakémidd, angrep av varroamidd, kalkyngel og steinyngel. Departementet er innstilt på en videreføring av gjeldende rett.

§ 2

Husdyrloven § 2 første ledd regulerer eiers eller annen som har ansvaret for dyr sin plikt til straks å varsle veterinær når det er grunn til å tro at dyrene er angrepet eller døde av en av de sjukdommene loven gjelder for. Får han ikke varslet veterinær, skal han varsle politiet (lensmannen). Han skal isolere dyrene best mulig inntil veterinæren kommer og i mellomtiden bare råde over dyrene (levende og/eller døde) og deres produkter så langt det er strengt nødvendig.

Husdyrloven § 2 første ledd første punktum innebærer en videreføring av plikten i bisjukdomsloven §§ 3 og 11 for eier eller annen som har bier i sin besittelse til å melde fra ved mistanke om sjukdom.

Når det gjelder sjukdommer på andre husdyr enn bier/humler nevnes at husdyrloven § 2 første ledd i sin helhet bare gjelder for de alvorligste sjukdommene, såkalte A-sjukdommer. Når det gjelder B-sjukdommer gjelder bare bestemmelsene i første punktum. C-sjukdommer er unntatt fra bestemmelsene i denne paragrafen, jfr forskrift om fortegnelse over sjukdommer som omfattes av lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven). Hvilke sjukdommer på bier/humler bestemmelsene i husdyrloven § 2 første ledd skal gjøres gjeldende for, må vurderes nærmere i forbindelse med utarbeidelse av en sjukdomsliste i forskriftsform.

Bestemmelsene i husdyrloven § 2 annet ledd innebærer at enhver som i skog eller mark treffer på bier/humler som mistenkes angrepet eller døde av en sjukdom som loven gjelder for snarest mulig skal varsle politiet (lensmannen) eller veterinær. Vedkommende skal gjøre det som er mulig for å isolere biene/humlene (levende eller døde) dersom det er åpenbart at dette er nødvendig. Han skal ikke på annen måte råde over biene/humlene eller deres produkter. Meldeplikt etter § 2 annet ledd vil innebære en utvidelse av meldeplikten i forhold til bisjukdomslovens bestemmelser.

Bestemmelsene i husdyrloven § 2 annet ledd er bare gjort gjeldende for de alvorligste sjukdommene (A-sjukdommer). Det er gjort unntak fra bestemmelsene når det gjelder både B- og C-sjukdommer. Hvorvidt en utvidelse av meldeplikten i forhold til bisjukdomslovens bestemmelser vil være hensiktsmessig, eksempelvis med tanke på å kunne ta hånd om forvillede bisvermer som er angrepet/døde av sjukdom, må vurderes nærmere i forbindelse med fastsettelse av en forskrift med sjukdomsliste.

Meldingene i henhold til husdyrloven skal primært gå til veterinær. Til sammenligning skulle meldinger etter bisjukdomsloven gå til Bisjukdomsnemnda.

Tradisjonelt har veterinærer bare i liten grad hatt befatning med sjukdommer på bier/humler. Den foreslåtte lovendringen innebærer således at veterinærer tillegges oppgaver innenfor et «nytt» fagområde.

For å sikre at mistanke om/tilfelle av sjukdom på bier/humler blir rapportert fra privatpraktiserende veterinærer til Statens dyrehelsetilsyn vil det være nødvendig å gjøre forskrift 05.02.90 om instrukser for A-, B- og C-sjukdommer gjeldende for sjukdommer på bier/humler.

Den foreslåtte lovendringen viderefører ikke kravet i bisjukdomsloven § 3 om at melding om sjukdomsmistanke om mulig skal ledsages av prøver til undersøkelse. Nødvendig prøvetaking vil imidlertid bli foretatt som et ledd i privatpraktiserende veterinærers/Statens dyrehelsetilsyn sin oppfølging av meldingen om sjukdomsmistanke.

Skyss-, kost og arbeidsgodtgjøring for reiser som veterinærene foretar etter bestemmelsene i denne paragrafen dekkes av statskassen (jf. husdyrloven §§ 13 og 17). Det er vanlig praksis at staten dekker utgiftene til laboratorieanalyse av prøver veterinærene tar for å søke fastslått sjukdommens art (gjelder A- og B-sjukdommer). Det vises for øvrig til omtalen av disse bestemmelsene.

§ 3

Den foreslåtte lovendringen vil innebære at Landbruksdepartementet og Statens dyrehelsetilsyn, jfr. vedtak 31.1.96 om delegering av enkeltvedtakskompetanse etter husdyrloven til Statens dyrehelsetilsyn i medhold av husdyrloven § 3 kan treffe de tiltak og gi de forskrifter og påbud som de finner nødvendig for å forebygge, begrense eller utrydde sjukdommer hos dyr, herunder bier/humler.

Av tiltakene som er nevnt i paragrafens første ledd, vil flere av dem kunne være relevante å sette i verk mot sjukdommer på bier/humler. Opplistingen er ikke uttømmende, jfr. ordlyden «og andre tiltak». Den foreslåtte lovendringen er ment å videreføre bisjukdomslovens hjemler til å gi påbud eller forskrifter for å forebygge eller bekjempe bisjukdommer (dvs. bisjukdomslovens § 5, første og tredje ledd, § 6, annet ledd, § 7 og § 8, første ledd).

Bestemmelser fastsatt i forskrift 13.05.94 om smittsomme sjukdommer og avlsfremmende tiltak på bier i kapittel III og IV om behandling av bivoks og tiltak for å stanse angrep og hindre spredning av smittsomme sjukdommer, vil kunne videreføres i medhold av husdyrloven § 3 første ledd. Myndighet som etter forskriftens §§ 4, 9,10 og 13 er tillagt nemnda og tilsynsmennene vil bli overført til Statens dyrehelsetilsyn ved forskriftsendring.

For å bekjempe A-sjukdommer er det vanlig å benytte «stamping out» som bekjempelsesstrategi. Dette innebærer bl.a. pålegg om avlivning og destruksjon av besetningen, samt gjennomføring av omfattende smittesaneringstiltak. Ved mistanke om/tilfelle av B-sjukdom gjelder restriksjoner på flytting av dyr fra besetningen. Det kan gis pålegg om ytterligere restriksjoner, samt om avlivning/destruksjon av dyr, reingjøring og desinfeksjon m.v. Ved mistanke om/tilfelle av C-sjukdom gjelder restriksjoner på flytting av dyr som viser kliniske sjukdomstegn fra besetningen. Det kan gis pålegg om ytterligere restriksjoner/gjennomføring av tiltak.

Etter bestemmelsene i § 3 annet ledd vil Landbruksdepartementet/Statens dyrehelsetilsyn på steder der destruksjonsanlegg eller nedgravingsplass ikke finnes eller ikke kan nyttes, bestemme at døde dyr eller smitteførende gjenstander skal tilintetgjøres eller graves ned på eierens grunn. Er det ikke anledning til dette, kan departementet/Statens dyrehelsetilsyn bestemme at dyrene eller gjenstandene skal tilintetgjøres eller nedgraves på annen grunn, hvor det kan foregå med minst mulig ulemper for grunneier eller bruker av eiendommen. Bisjukdomsloven har ikke tilsvarende bestemmelser. Destruksjon av bier/materiell etc. etter bisjukdomsloven foregår som regel ved brenning på stedet (der bigården er plassert).

Etter bestemmelsene i § 3 tredje ledd vil Landbruksdepartementet/Statens dyrehelsetilsyn kunne kreve at destruksjonsanlegg stiller anlegg, utstyr og personell til disposisjon for destruksjon. Å stille slike krav overfor slakterier vil neppe være aktuelt i forbindelse med sjukdomsbekjempelse på bier/humler.

§ 4

Husdyrloven § 4 regulerer politiets rett til å gjennomføre pålegg eller tiltak når eier eller annen som har ansvaret for bier/humler ikke retter seg etter påbud eller ikke gjennomfører tiltak i henhold til husdyrloven. Påbudene eller tiltakene gjennomføres for den ansvarliges regning. Beløp som etter denne regelen er lagt ut av en offentlig kasse er tvangsgrunnlag for utlegg.

Lovendring som foreslått innebærer i prinsippet en videreføring av bestemmelsene i bisjukdomslovens § 9. Forskjellen ligger i at det er politiet, ikke bitilsynsmannen, som kan forestå tvangsgjennomføring av tiltakene. I tillegg til at skyldig beløp kan drives inn ved utpanting, vil Statens innkrevingssentral også kunne drive inn kravene ved trekk i lønn og lignende jfr. § 19a.

§ 5

I husdyrloven § 5 gis veterinær, politi (lensmann) eller annen med fullmakt, adgang til sted hvor det er grunn til å tro at det forekommer sjukdom loven gjelder for. Vedkommende kan foreta de nødvendige undersøkelser på stedet. Den foreslåtte lovendringen vil i prinsippet innebære en videreføring av bisjukdomsloven § 4. Forskjellen ligger i at det primært er veterinær evt. politiet (lensmannen), ikke bitilsynsmannen, som skal gis adgang til stedet og til å foreta undersøkelsene.

Når det gjelder retten til å kunne foreta inspeksjon og undersøkelser uten at det foreligger mistanke om sjukdom, er denne mer omfattende enn bestemmelsene i bisjukdomsloven § 4. Etter bestemmelsene i husdyrloven, vil inspeksjon og undersøkelser også kunne foretas (uten at det foreligger mistanke om sjukdom) dersom dette er nødvendig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser eller som ledd i overvåking av helsetilstanden eller forebyggende helsearbeid. Departementet vil kunne gi forskrifter om gjennomføringen av slike undersøkelser.

§ 6

Kommenteres ikke.

§ 7

Bestemmelsen regulerer Landbruksdepartementets myndighet til å gi forskrifter om eller påby at det for dyr som brukes i avl - unntatt dyr som brukes i egen besetning - og for dyr som selges som livdyr, sendes på fellesbeite eller føres til marked, handelsfjøs eller liknende, skal framlegges sunnhetsattest, utferdiget av veterinær. Landbruksdepartementet vil dessuten kunne gi forskrifter for å hindre at sjukdom sprer seg ved kunstig overføring av sæd, egg og embryo hos dyr.

Kravet om sunnhetsattest ved flytting av bier som er nedfelt i forskrift om smittsomme sjukdommer og avlsfremmende tiltak på bier § 9, vil kunne videreføres i medhold av denne bestemmelsen, eventuelt i medhold av § 3. Sunnhetsattester for bier skrives i dag ut av bitilsynsmannen (ved hjelpetilsynsmannen), jfr. regler fastsatt av Bisjukdomsnemnda. Ved overføring av forvaltningsansvaret til Statens dyrehelsetilsyn, vil eventuelle forskriftskrav om sunnhetsattest betinge at attesten er utferdiget av veterinær.

§ 7a

Bestemmelsen gir Landbruksdepartementet myndighet til å gi forskrifter som pålegger eier eller annen som har ansvaret for dyr plikt til å merke dyr og til å føre nedtegninger om dyrene i besetningene (for bier/humler i bigården/humleholdet). Departementet vil videre kunne opprette sentrale registre over dyr og gi regler om plikten til å avgi opplysninger til slike. Departementet vil kunne overlate driften av merkeordninger eller registre over dyr til private organisasjoner.

Det er i dag ikke gitt bestemmelser om merking/registrering av bier/humler.

§ 8

Husdyrloven § 8 gir Landbruksdepartementet hjemmel til å gi forskrifter eller forbud om innførsel, herunder transitt og innførsel til og fra frilager, av dyr, deres produkter og andre varer og gjenstander som kan føre med seg smitte. Videre vil departementet kunne gi forskrifter om utførsel av dyr for å forebygge overføring av dyresjukdommer. Den foreslåtte lovendringen viderefører bisjukdomslovens hjemler til å gi forskrifter om innførsel og utførsel av bier, voks og andre gjenstander som kan overføre smitte.

Følgende forskrifter er fastsatt for å forebygge spredning av bisjukdommer i forbindelse med innførsel og utførsel:

• forskrift 03.05.99 om innførsel og utførsel av levende bier, bisæd, biembryoner, biavlsprodukter og brukt bimateriell

• forskrift 31.12.98 om tilsyn og kontroll ved innførsel av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall

• forskrift 31.12.98 om tilsyn og kontroll ved import og eksport av næringsmidler og av produkter av animalsk opprinnelse

Det vil ikke være nødvendig å foreta materielle endringer i eksisterende forskrifter som følge av den foreslåtte lovendringen.

§ 9

Husdyrloven § 9 innebærer at vaksine til vaksinasjon av dyr bare kan brukes dersom vaksinen og vaksinasjonen er godkjent av Landbruksdepartementet eller Statens dyrehelsetilsyn, jfr. delegeringsvedtak 31.01.96. Landbruksdepartementet vil dessuten kunne gi forskrifter om bruk av vaksine til vaksinasjon av dyr.

Det er i dag ikke bestemmelser vedrørende vaksinasjon av bier/humler.

§ 10

Kompetansen til å fastsette forskrifter etter § 10 første ledd er delegert til Justis- og politidepartementet. Bestemmelser om helseattest for utlendinger, samt påbud om vask av egen person er gitt i forskrifter om innreise-, oppholds- og arbeidstillatelse for utlendinger. Landbruksdepartementet har utarbeidet flere retningslinjer for hvilken adgang personer som kommer fra utlandet bør ha til norske husdyrrom. Videre er det utarbeidet retningslinjer for vask og desinfeksjon av egen person og gjenstander.

§ 11

Husdyrloven § 11 regulerer eiers rett til erstatning for husdyr som avlives etter påbud, som dør før slikt påbud er gitt eller dør som følge av tvungen vaksinasjon eller annen påbudt behandling. Videre gis eier i slike tilfelle rett til erstatning for nødvendige utlegg til avlivning nedgraving eller tilintetgjøring av husdyr, til påbudt behandling, rensing og desinfeksjon av dyr. Det samme gjelder tap som følge av påbudt tilintetgjøring av hus (bikuber), husinnredning (materiell, voksverk), fôr, redskap, gjødsel m.v. Nødvendige utlegg til vaksinasjon erstattes etter de samme regler hvis ikke Landbruksdepartementet eller Statens dyrehelsetilsyn, jfr. delegeringsvedtak 31.01.96, på grunn av vaksinasjonens omfang bestemmer noe annet. Erstatning innrømmes på de vilkår og i den utstrekning som følger av husdyrloven § 11.

I forhold til bisjukdomslovens regler om erstatning, innebærer den foreslåtte lovendringen en vesentlig utvidelse av retten til erstatning for tap som følge av påbudte bekjempelsestiltak. Etter bisjukdomsloven er det bare utlegg til bekjempelsesmidler (sprøytevæsker, desinfeksjonsstoffer og lignende) som helt eller delvis kan erstattes. Som regel kan det ikke gis erstatning for andre tiltak med mindre omkostningene ved tiltakene er særlig store i forhold til vedkommendes økonomiske evne eller hvor det gjelder tilintetgjørelse av bier og gjenstander som ikke er smittet. Retten til erstatning faller bort dersom erstatningskravet fremsettes senere enn 6 måneder etter at utlegget eller skaden har funnet sted. Etter husdyrloven vil erstatningsretten ikke lenger være gjenstand for behovsprøving. Retten til erstatning vil heller ikke falle bort dersom erstatningskravet fremmes senere enn 6 måneder etter utlegget, arbeidet eller skaden har funnet sted. Se § 12 for utfyllende bestemmelser om erstatningsfastsettelse og utmåling.

Som vilkår for rett til erstatning etter husdyrloven § 11 skal eier eller annen som har ansvaret for dyrene ikke selv forsettelig eller grovt uaktsomt ha forvoldt sjukdommen, utlegget eller tapet. Han skal ha oppfylt meldeplikten, rettet seg etter påbud og ellers gjort det som er foreskrevet i henhold til loven. Dessuten må dyrene som skal erstattes ha vært minst 6 måneder i landet, med mindre eier godtgjør at de er smittet etter innføring til landet. Retten til erstatning bortfaller hvis det godtgjøres at dyrene er smittet før innførsel til Norge eller at smitten stammer fra egne innførte dyr som er smittet før innførsel til Norge. Vilkårene for rett til erstatning etter husdyrloven er i prinsippet sammenfallende med vilkårene i bisjukdomsloven § 5, sjuende ledd.

Med hjemmel i husdyrloven § 11 tredje ledd vil Kongen kunne fastsette regler om at eieren kan få billighetserstatning for dyr som dør av en sjukdom som er særlig farlig for dyr eller mennesker, som særlig lett kan få stor utbredelse, eller som det av andre grunner er av særlig samfunnsmessig betydning å få bekjempet, men uten at det er praktisk å påby avliving. Bestemmelsen om billighetserstatning har hittil bare vært tatt i bruk for å bekjempe miltbrann. Bisjukdomsloven har ingen tilsvarende bestemmelse.

For tiltak som nevnt i § 3 annet ledd om destruksjons- og nedgravingsplass ytes full erstatning.

§ 12

Erstatning etter husdyrloven § 3 annet ledd og § 11 første ledd fastsettes som hovedregel ved lensmannsskjønn. Lensmannen styrer skjønnsretten og oppnevner skjønnsmennene. Av skjønnsmennene skal om mulig én være husdyrbruker, bygningskyndig eller ha annen nødvendig kyndighet for saken, og én være veterinær. De prosessuelle reglene for erstatningssaken for øvrig fremgår av skjønnsprosessloven av 1. juni 1917 nr. 1. Bisjukdomsloven har ikke tilsvarende bestemmelser. I praksis har det vært slik at bitilsynsmannen og Bisjukdomsnemnda har foretatt en skjønnsmessig vurdering av erstatningssøknader.

Lovendringen innebærer at Kongen med Stortingets samtykke kan fastsette maksimalsatser for erstatning for dyr, herunder for bier/humler, jfr. § 12 annet ledd. Stortinget har gitt slikt samtykke, jfr. St prp. nr. 17 (1997-98). Arbeidet med fastsettelse av maksimalsatser i forskrift er i gang. Forslag til forskrift vil bli sendt på høring på ordinær måte. Det antas at bestemmelsen ikke vil få praktiske konsekvenser for erstatningsutmålingen for bier/humler. Bisjukdomsloven har ikke tilsvarende bestemmelse.

Etter husdyrloven § 12 tredje ledd skal veterinær som er tilkalt eller har fått tilsyn med husdyr i forbindelse med en sjukdom som loven gjelder for, straks melde fra til lensmannen eller til retten. Dersom det er mulig bør skjønn for fastsettelse av erstatning avholdes før pålagte tiltak gjennomføres, dvs. før husdyr avlives eller gjenstander tilintetgjøres. Erstatning for husdyr skal settes til den verdi dyra ville hatt i frisk tilstand. Det skal med andre ord ikke tas hensyn til verdireduksjon som skyldes at dyret er sykt. Hus og løsøre skal settes til verdien ved tilintetgjørelsen. Det antas at bestemmelsen både fastsetter tidspunktet for verdivurderingen, og at den gir anvisning på en vurdering av gjenstandens beskaffenhet på tidspunktet for tilintetgjørelsen. Landbruksdepartementet praktiserer bestemmelsen slik at det gis erstatning etter gjenanskaffelsesprinsippet.

§ 13

I § 13 angis hvilke utgifter staten skal dekke.

Det må forventes at statens utgifter vil øke noe som følge av lovendringen. Dette først og fremst som følge av at lønn/godtgjørelse til veterinærer er vesentlig høyere enn godtgjørelsen som betales for hjelpetilsynsmennenes arbeid. For hjelpetilsynsmennenes arbeid betales en timegodtgjørelse på kr 50,- pr. time (inkl. feriepenger). Ett årsverk utført av hjelpetilsynsmennene koster dermed staten ca. 85. 0000,- kr. Til sammenlikning lønnes distriktsveterinærer i ltr. 42-56 i statens regulativ (283 100 kr - 363 500 kr). De økonomiske konsekvensene av å overføre forvaltningen av bestemmelser vedrørende bisjukdommer til Statens dyrehelsetilsyn er for øvrig omtalt under punkt 6.3.

§§ 14 og 15

I §§ 14 og 15 angis hvilke utgifter som skal dekkes av fylkeskommunen og av kommunen.

Fylkeskommunen eller i Oslo bykommunen, vil måtte påregne økte utgifter til skyss-, kost- og arbeidsgodtgjørelse til veterinærer dersom det settes i verk en tilsynsordning i forbindelse med vandring, samt en ordning med kontroll av sunnhetsattester. I hvilken grad utgiftene vil øke vil i så fall avhenge av hvilken tilsyn-/kontrollfrekvens en legger opp til. Pr. i dag er det ikke etablert slike tilsynsordninger.

I hvilken grad kommunenes utgifter vil øke, vil avhenge av hvilke strategier som benyttes for å bekjempe sjukdommer på bier/humler. Videre vil antall sjukdomstilfeller være avgjørende. Til nå har tilintetgjøring av bier/materiell vært aktuelt ved utbrudd av åpen og lukket yngelråte. Antall sjukdomstilfeller har de senere år variert fra 0-5 pr. år i hele landet. Gitt tilsvarende forutsetninger i årene framover, vil den foreslåtte lovendringen ikke medføre særlige utgiftsøkninger for kommunene.

§ 16

Husdyrloven § 16 omhandler hvilke utgifter eier eller annen som har ansvar for dyr selv må dekke, dvs. alle utgifter til bienes/humlenes røkt og isolering og dessuten utgifter til eventuell vaksinasjon i de tilfeller de ikke skal dekkes av statskassen. Utgifter som påløper i forbindelse med veterinærkontroll ved inn- eller utførsel av dyr eller produkter som kommer inn under loven, skal dekkes av vedkommende importør henholdsvis eksportør med mindre Landbruksdepartementet bestemmer annet. Det samme gjelder for prøver som tas i forbindelse med slik kontroll.

Den foreslåtte lovendringen vil ikke medføre at eiere av bier/humler, importører og eksportører blir ansvarlig for andre utgifter enn tidligere.

§ 17

Kommenteres ikke.

§ 18

Husdyrloven § 18 regulerer rett til å sette dyr i karantene inntil sak om inndragning er avgjort. Videre reguleres retten til å kreve dyr avlivet eller sette det i karantene når det kan være fare for at dyret kan føre smitte med seg. Karantenering eller avliving skjer for den skyldiges regning. Skyldig beløp er tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsene i denne paragrafens første ledd kan få betydning i forbindelse med inndragning av ulovlig innførte bier/humler. Endringen vil innebære at inntil sak om inndragning er avgjort, kan biene/humlene holdes i karantene som bestemt av Landbruksdepartementets eller Statens dyrehelsetilsyn jfr. delegeringsvedtak 31.01.96. Dersom departementet eller Statens dyrehelsetilsyn finner at det kan være fare for at biene/humlene kan føre smitte med seg, kan pålegg om avliving eller karantenering skje uten erstatning. Bisjukdomsloven har ikke tilsvarende bestemmelser.

Når det gjelder kontroll med innførsel av bier, bisæd og -embryoner er det imidlertid gitt bestemmelser om dette i forskrift om tilsyn og kontroll ved innførsel og utførsel av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall. Bestemmelser om kontroll med innførsel av produkter som honning og bivoks som skal brukes i birøkt er gitt i forskrift om tilsyn og kontroll ved import og eksport av næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse. Dersom forsendelsen ikke tilfredsstiller kravene i forskrift om innførsel og utførsel av levende bier, bisæd, biembryoner, biavlsprodukter og brukt bimateriell, eller utgjør fare for dyrs eller menneskers helse, kan tilsynsmyndigheten iverksette tiltak. Aktuelle tiltak er å sette biene i karantene, eller holde tilbake forsendelsen inntil nødvendig dokumentasjon er framlagt. Videre kan forsendelsen returneres. Avlivning og destruksjon av bier, samt destruksjon av bisæd/biembryoner/biavlsprodukter vil også kunne iverksettes. Kostnader forbundet med iverksatte tiltak er det offentlige uvedkommende/skal dekkes av avsender eller representant for denne eller annen person med ansvar for forsendelsen.

Lovendring vil dessuten innebære at biene/humlene som påtreffes kan kreves avlivet, om nødvendig med politiets hjelp, dersom de finnes angrepet av en sjukdom loven gjelder for, og de bestemmelser som er gitt for sjukdommen ikke er fulgt. Eieren eller den som har ansvar for biene/humlene vil i så fall ikke ha krav på erstatning .Tilsvarende bestemmelser følger av bisjukdomsloven § 5.

§ 19

Strafferammen i husdyrloven er videre enn strafferammen i bisjukdomsloven. Brudd på eller unnlatelse av å følge husdyrloven eller bestemmelser og påbud gitt i medhold av denne, vil i tillegg til bøtelegging kunne straffes med fengsel i inntil 3 måneder. Medvirkning samt forsøk på regelverksbrudd vil kunne straffes på samme måte.

§ 19a

Se kommentarene til § 4.

§ 20

Bisjukdomsloven er ikke gjort gjeldende for Svalbard, jfr. lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard. I forskrift 1 juni 1978 om husdyrloven, Svalbard, gitt med hjemmel i husdyrloven § 20, er det bestemt at lovens §§ 1, 3, 8, 18 og 19 skal gjelde for Svalbard. Lovendringen vil i prinsippet medføre at hold av bier/humler på Svalbard reguleres av husdyrloven. Det drives i dag ikke birøkt/oppdrett av humler på Svalbard. Lovendringen får således ingen praktiske konsekvenser.

§ 21, § 22

Kommenteres ikke.