4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget til endring av § 11 tredje ledd innebærer at ordlyden presiseres slik at den klart gir uttrykk for den tolkning av bestemmelsen som hittil er lagt til grunn. Endringen innebærer således ingen endringer i praktiseringen av regelverket, og antas ikke å få nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Forslaget til § 16 første ledd nytt annet punktum innebærer at man får en hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om vilkårene for å anses som flyktning. Forslaget medfører i seg selv ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet arbeider imidlertid med å utforme forskriftsbestemmelser til § 16, og en mulig konsekvens av forskriftsbestemmelser på dette området er at flere enn i dag vil få asyl.

Det er liten forskjell i ytelser til utlendinger som har status som flyktning i forhold til andre utlendinger med oppholdstillatelse i Norge. Personer som har tillatelse til å oppholde seg i Norge, og som er bosatt i en kommune, har hovedsakelig de samme velferdsrettighetene som den øvrige befolkningen. De har for eksempel rett til sosialstønad når vilkårene i sosialtjenesteloven er oppfylt og helsetjenestetilbud på lik linje med norske borgere. Personer som har tillatelse til å være i Norge, og som skal være i landet i minst et år, har også rett til barnetrygd og kontantstøtte, og de er pliktige medlemmer av folketrygden.

Det er imidlertid noen særregler for utlendinger som har fått status som flyktning. I forhold til folketrygden stilles det ikke krav om at flyktninger skal ha hatt forutgående trygdetid for å kunne fremme krav om ytelser, eller 40 års trygdetid for å få fulle pensjonsrettigheter, og de stiller i prinsippet på lik linje med nordmenn som er oppvokst og bosatt i Norge. Folketrygdloven definerer en flyktning i § 1-7 som en person som er innvilget asyl i Norge, eller som har fått reisebevis for utlendinger etter utlendingsloven § 19. Flyktningene får full pensjon uten hensyn til botid bare så lenge de blir boende i Norge. Innvandrere ellers, for eksempel personer med opphold på humanitært grunnlag og andre som bor i Norge, blir vurdert i forhold til de ordinære vilkårene i folketrygdloven om opptjent trygdetid.

Departementet legger til grunn at antallet asylsøkere som får status som flyktning, og dermed innvilget asyl, vil kunne øke noe som følge av nye forskriftsbestemmelser til § 16. I 2001 fikk 292 personer som søkte asyl i Norge status som flyktninger av Utlendingsdirektoratet. Dette utgjorde 2,6 % av antall asylsøkere som fikk vedtak i første instans.

Dersom andelen som innvilges asyl øker til 5 % som følge av forskriftsbestemmelser til § 16, er de økonomiske konsekvensene av folketrygdlovens særregler for flyktninger beregnet til kr 650 000 i merutgifter over folketrygden det første året regelendringene trer i kraft. Med en gjennomsnittlig levealder på 75 år, og med et ankomsttall på 18 000 pr år, vil utgiftene øke hvert år og nå en topp etter 7 år på kr 5,3 mill. pr år. Det er i denne beregningen ikke tatt hensyn til opptjening av tilleggspensjon som ville ha redusert utgiftene noe.

Departementet understreker at det kun er økte utgifter over folketrygden som er beregnet, og at det ikke er tatt hensyn til at det for personer med opphold på humanitært grunnlag kan påløpe utgifter til dekning av livsopphold over kommunenes sosialhjelpsbudsjetter.

Videre er det ikke tatt hensyn til at kommunene ved bosetting av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag får et såkalt integreringstilskudd for bosettingsåret og de påfølgende 4 årene. Integreringstilskuddets størrelse er bl.a. avhengig av kommunenes sosialhjelpsutgifter til denne gruppen. Dette medfører at det er en besparelse for staten i form av mindre utgifter til integreringstilskudd, dersom en person i denne gruppen får dekket utgifter til livsopphold over folketrygden isteden for ved sosialhjelp.

Departementet vil komme tilbake til konsekvensene ved forskriftsregulering på dette området i forbindelse med utarbeiding av forskriftsbestemmelser til § 16.

Forslaget til endring av § 21 annet ledd innebærer at Utlendingsdirektoratet kan fatte vedtak om hvilken status overføringsflyktningen skal ha samtidig som det fatter vedtak om innreisetillatelse. Dette vil virke tidsbesparende for direktoratet.

Forslaget til endring av §§ 48 første ledd, 50 første og tredje (tidligere annet) ledd, 51 første ledd, 57 første og tredje ledd og 58 første og tredje ledd, vil få praktisk virkning hovedsakelig for sveitsiske statsborgere. I 2000 ble det registrert en innflytting fra Sveits til Norge på 151 personer. Av disse hadde 76 personer norsk statsborgerskap. Blant annet geografiske faktorer gjør det lite trolig at antallet innflyttere fra Sveits vil øke nevneverdig som følge av friere personbevegelse mellom blant annet Norge og Sveits. De administrative og økonomiske konsekvensene for utlendingsmyndighetene vil dermed trolig være små.

Forslaget til § 50 annet ledd omhandler tjenesteyting på tvers av grensen i inntil 90 dager og gjelder primært tredjelandsborgere. Dette forslaget vil trolig heller ikke medføre konsekvenser av betydning. Den manglende geografiske nærhet vil gjøre ordningen lite praktisk i forhold til Island, Sveits og Liechtenstein.