2 Bakgrunn for lovframlegget
2.1 Innleiing
Regjeringa har ein visjon om at Noreg skal vera ein leiande kulturnasjon som legg vekt på kulturdimensjonen i alle delar av samfunnslivet. Kunst og andre kulturuttrykk har stor verdi i seg sjølve. Ei målretta satsing på kultur har samstundes stor innverknad på andre samfunnsområde som næringsutvikling og arbeidsplassar, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet. Regjeringa vil med Kulturløftet styrkja kulturfeltet med tanke på å heva den statusen kulturverksemd har som samfunns- og politikkområde. Målet er at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturføremål innan 2014.
Framlegget om å innføra ei kulturlov går inn som eitt av fleire tiltak i Kulturløftet for å styrkja kulturverksemd som samfunns- og politikkområde. Det eksisterer i dag ei rekkje lover som regulerer ulike delar av kulturområdet. Til skilnad frå desse er dette lovframlegget meint å vera ei generell lov, som understrekar ansvaret offentlege styresmakter har for kulturverksemd.
Føremålet med ei slik generell kulturlov er å gje kultursektoren større tyngd og klårare status som offentleg ansvarsområde. Lova skal framheva det ansvaret offentlege styresmakter har for å leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk.
Det er lagt til grunn at lova skal vera enkel utan detaljerte føringar for løyvingsnivå, prioriteringar eller organisering av kulturområdet i staten, fylkeskommunar og kommunar.
Når den varsla regionreforma er endeleg fastlagd, jf. St.meld. nr. 12 (2006-2007), kan det verta nødvendig å revurdera delar av lovgjevinga som vedkjem kulturfeltet.
Somme føresegner i Grunnlova er særskilt relevante for delar av kulturområdet. Det gjeld først og fremst § 100 om ytringsfridom og § 110 a som pålegg «Statens Myndigheder» å leggja tilhøva til rette for at den samiske folkegruppa kan verna og utvikla både språket, kulturen og samfunnet.
Det såkalla infrastrukturkravet er grunnlovsfesta i § 100 sjette leden: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». I Noreg er det lange tradisjonar for at det offentlege tek ansvar for å leggja til rette for ei open, offentleg samtale og ein fri tilgang til informasjon. Saman med utdannings-, forskings- og mediepolitikken kan delar av kulturpolitikken medverka til å oppfylla infrastrukturkravet, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnloven § 100. Til liks med fleire av dei eksisterande lovene på kulturfeltet kan ei generell kulturlov indirekte ha innverknad på regulering av og vern om ytringsfridomen.
Det finst fleire internasjonale konvensjonar som vedkjem kulturfeltet. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar (1966) gjeld som norsk rett. Artikkel 15 stadfester at alle har rett til å delta i kulturlivet. Ei generell kulturlov som slår fast det ansvaret offentlege styresmakter har for kulturverksemd, kan dermed gje einskildindivid reelle høve til å delta i kulturverksemd.
2.2 Kulturpolitisk bakgrunn for framlegget til kulturlov
Spørsmålet om ei generell kulturlov vart sist drøfta i St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, lagd fram av regjeringa Bondevik II, og den tilhøyrande Innst. S. nr. 155 (2003-2004). Konklusjonen i den meldinga er at ei kulturlov i seg sjølv ikkje vil skapa betre utgangspunkt for kultursektoren utan kopling til økonomiske rammevilkår.
Dei noverande regjeringspartia hadde følgjande mindretalsmerknader til drøftinga i meldinga):
«Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peike på at det i meldinga stort sett berre blir trekt fram negative sider ved ei kulturlov. Desse medlemene meiner at ei enkel, generell kulturlov kan vere eit godt tiltak for å synleggjere kulturen si viktige rolle i samfunnet og gje kulturfeltet politisk tyngd og status» (Innst. S. nr. 155 (2003-2004) s. 86).
I mindretalsmerknaden vert synspunktet konkretisert på denne måten:
«Desse medlemene viser til at svært mange område i samfunnet er regulerte av lover som forpliktar til satsing. Kulturområdet har inga slik lov, og mange innafor kulturfeltet har etterlyst dette. Desse medlemene ser positivt på innføringa av ei generell kulturlov, og meiner fordelane med ei slik lov ikkje er komne godt nok fram i meldinga. Desse medlemene meiner Regjeringa bør greie nærare ut om korleis ei slik lov kan bli forma. Desse medlemene meiner formålet med ei lov ikkje er å regulere kulturfeltet i detalj, men å gi eit klart uttrykk for det ansvaret det offentlege har for å leggje til rette for at folket kan få tilgang til kulturopplevingar. Formålet skal vere å sikre eit mangfald av kulturaktivitetar over heile landet og å sikre alle tilgang til eit profesjonelt kunst- og kulturtilbod. Ei slik lov vil vere tenleg når det gjeld å synleggjere den viktige rolla kulturen har i samfunnet og vil gje det kulturpolitiske feltet tyngd og status.
Desse medlemene gjer følgjande framlegg:
’Stortinget ber Regjeringa greie ut om innføring av ei kulturlov.’ » (Ibid. s. 35).
I Soria Moria-erklæringa heiter det følgjande om kulturlov: «Regjeringen vil innføre en enkel, generell kulturlov som gir uttrykk for det offentliges ansvar på kulturfeltet». Departementet har laga eit lovframlegg som reflekterer dei intensjonane som her er refererte.
Dei politiske premissane for å utforma ei generell kulturlov kan oppsummerast i følgjande punkt:
Lova skal uttrykkja det ansvaret offentlege styresmakter har for kulturverksemd.
Lova skal vera enkel og generell.
Lova skal gjera synleg og streka under den viktige rolla kulturen har i samfunnet og gje kulturfeltet tyngd og status, utan å regulera det i detalj.
Føremålet skal vera å sikra eit mangfald av kulturaktivitetar over heile landet og å sikra at alle har tilgang til eit profesjonelt kunst- og kulturtilbod.
2.3 Eksisterande offentlege verkemiddel i kulturpolitikken
Som allereie nemnt, er det offentlege ansvaret for kulturpolitikk indirekte forankra i føresegna om ytringsfridom i Grunnlova § 100 sjette leden. Her heiter det: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.»
Dette såkalla infrastrukturkravet viser til dei pliktene det offentlege har, gjennom ulike former for institusjonar, for å leggja til rette for ytringsfridom. Delar av kulturpolitikken kan sjåast på som ein lekk i å oppfylla infrastrukturkravet. Om dette står det følgjande i NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» Forslag til ny Grunnlov § 100:
«Ser vi på de tre hovedargumenter for ytringsfrihet, sannhetsargumentet, autonomiargumentet og demokratiargumentet, ser vi raskt at for å støtte opp under ytringsfriheten kreves det en omfattende institusjonell oppbygging. Den almendannende skole er som sagt den viktigste offentlige institusjon i utviklingen av det offentlige rom og det myndige menneske. Videre kommer de institusjonelle forutsetninger for vitenskapen og kunsten, mangfold i media osv., det vil si offentlige kulturinstitusjoner som universiteter, biblioteker, museer, kringkasting o.l. foruten hele rekken av private institusjoner regulert og støttet av det offentlige, som medier, forlag, teatre, kinoer eller andre offentlige møteplasser. Det er det offentliges forpliktelser i forhold til hele denne institusjonaliseringen av det offentlige rom som det refereres til som infrastrukturkravet.» (NOU 1999:27)
Kulturpolitikken er forankra i grunnleggjande prinsipp om ytringsfridom og medverkar samstundes til å fremja frie ytringar.
Dette inneber for det første at kulturområdet har stort sjølvstende og høg grad av fridom i kultur- og kunstfaglege spørsmål. Dette følgjer av prinsippet om armlengdeavstand, som sikrar kulturlivet sjølvstende i høve til politiske styresmakter, utan at det rokkar ved det ansvaret offentlege styresmakter har for å leggja til rette for og fremja kulturverksemd.
For det andre er kulturpolitikken med på å leggja til rette for ei open, offentleg samtale og fri tilgang til informasjon. Kulturpolitiske tiltak og verkemiddel tek særleg sikte på å fremja mangfald og kvalitet i kulturfeltet og å sikra at kulturtilboda er lett tilgjengelege og gjev høve til brei deltaking. Slik medverkar kulturpolitikken til å sikra det mangfaldet som er nødvendig for meiningsbryting, kritikk og diskusjon. Dette er i sin tur grunnlaget for å kunna gjera seg opp sjølvstendige meiningar.
Sjølv om kulturpolitikken har ytringsfridom og fri tilgang til informasjon som premiss og støttar opp under og gjev innhald til ytringsfridomen, er ikkje målet med kulturpolitikken avgrensa til å sikra ei open og opplyst offentleg samtale. Hovudmåla for kulturpolitikk vil vera å gje einskildpersonar og grupper høve til å uttrykkja eller oppleva alle dei emosjonelle og intellektuelle kvalitetane og utfordringane som eit levande og variert kulturliv kan by på. Kulturpolitikken oppfyller difor samfunnsmessige kvalitetar som går vidare enn det å oppfylla infrastrukturkravet slik det er definert i § 100 i Grunnlova. Jf. òg pkt. 5.2.
Ansvaret for å utforma og gjennomføra kulturpolitikken er delt mellom stat, fylkeskommune og kommune.
Staten har eit overordna ansvar for å utforma og gjennomføra ein heilskapleg, nasjonal kulturpolitikk.
I St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 er det i kapittel 4 gjeve eit detaljert oversyn over juridiske, økonomiske, organisatoriske, informerande og kontrollerande verkemiddel på statleg nivå. Eit oppdatert og kort oversyn over relevante lover på kulturområdet er å finna i pkt. 2.4 i denne proposisjonen.
Ein viktig del av den statlege kulturpolitikken er å driva statlege fagorgan med forvaltnings-, rådgjevings-, samordnings- og utviklingsoppgåver innanfor eit nærare definert saksområde. Dei viktigaste er Norsk kulturråd, Norsk filmfond og ABM-utvikling. I tillegg høyrer Språkrådet, Bunad- og folkedraktrådet, Norsk lokalhistorisk institutt, Utsmykkingsfondet for offentlege bygg, Norsk filmutvikling, Fond for lyd og bilete og Utvalet for statens stipend og garantiinntekter til denne typen organ.
Statlege kulturinstitusjonar innanfor arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet har også landsdekkjande arbeidsoppgåver, slik som Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.
Statlege kunstformidlande institusjonar er Rikskonsertane og Riksteatret, som begge har landsdekkjande funksjoner. Rikskonsertane har i samarbeid med fylkeskommunane ansvaret for skulekonsertordninga. I tillegg må nemnast NRK og Norsk filminstitutt.
Tilskotsinstitusjonar (opera, teater, orkester, festivalar og museum m.m.) som er organiserte som stiftingar eller aksjeselskap, utgjer den langt største gruppa av institusjonar som Kultur- og kyrkjedepartementet yter støtte til. Nokre institusjonar får heile det offentlege driftstilskotet frå staten åleine, medan hovudtyngda får tilskot dels frå staten, dels frå fylkeskommunen og dels frå éin eller fleire kommunar.
Tilskot til enkeltpersonar vert gjeve, direkte og indirekte, i form av prosjekt- og produksjonsmidlar, kunstnarstøtte og ulike vederlagsordningar, forvalta m.a. av Norsk kulturråd, Utvalet for statens stipend og garantiinntekter og Fond for lyd og bilete. Nemnast skal òg Fond for utøvande kunstnarar, som etter søknad fordeler prosjektstøtte, innspelingsstøtte og stipend til utøvande kunstnarar.
Frivillige organisasjonar får statstilskot først og fremst gjennom Frifond – tilskotsordning for lokalt frivillig arbeid blant born og unge. Pengane vert kanaliserte gjennom tre landsomfattande paraplyorganisasjonar.
I tillegg til midlane som vert fordelte over budsjettet til Kultur- og kyrkjedepartementet, vert det gjeve midlar over budsjetta til andre departement til føremål som er relevante i denne samanhengen. Kunnskapsdepartementet løyver midlar til universitetsmuseum og universitets- og høgskulebibliotek. Miljøverndepartementet har ansvaret for kulturminne og kulturmiljø. Utanriksdepartementet har midlar til Noregs-profilering og utviklingspolitikk.
Den innsatsen fylkeskommunane gjer på kulturområdet, dreiar seg om enkelte lovpålagde oppgåver, om medansvar for oppgåver som òg er forankra på statleg nivå, og om sjølvdefinerte oppgåver.
Lovpålagde oppgåver er først og fremst knytt til fylkesbibliotek og -arkiv og til planarbeid som òg omfattar kulturverksemd.
Oppgåver som også er forankra på statleg nivå, omfattar driftstilskot til knutepunktinstitusjonar og region- /landsdelsinstitusjonar, museum i det nasjonale museumsnettverket og ymse tiltak og tilskotsordningar.
Fylkeskommunen spelar òg ei viktig rolle som forvaltar av midlane til Den kulturelle skulesekken . Av spelemidlane til kulturføremål som vert fordelte av Kongen, skal om lag 40 pst. gå til Den kulturelle skulesekken over heile landet. I samsvar med stortingsbehandlinga av St.meld. nr. 38 (2002–2003) Den kulturelle skulesekken er det i 2007 avsett 80 pst. til regionale og lokale tiltak og 20 pst. til sentrale prosjekt. Fylkeskommunane har fått eit særskilt ansvar for regional samordning av Den kulturelle skulesekken.
I tillegg til dei midlane som er bundne opp til drift av knutepunktinstitusjonar og region-/landsdelsinstitusjonar og til lovpålagde oppgåver, disponerer fylkeskommunane frie midlar til eigne prioriteringar. Kunst- og anna kulturformidling, særleg retta mot born og unge, er ein sentral del av kulturarbeidet i fleire fylkeskommunar. Somme fylkeskommunar har etablert eigne musikktenester, og nokre har etablert ordningar med regionale scenekunstinstruktørar. Fleire fylkeskommunar har utarbeidd eigne formidlingsstrategiar, delvis med statleg tilskot gjennom Den kulturelle skulesekken.
Mange fylkeskommunar yter òg tilskot til regionale delar av landsomfattande frivillige kulturorganisasjonar.
Dei fleste fylka samarbeider med grannefylke om ymse fellesprosjekt og tiltak. I tillegg er det ulike stader i landet døme på meir integrert kultursamarbeid på tvers av fylkesgrensene.
Det kommunale forvaltningsnivået har i dag eit omfattande engasjement på kulturområdet. Til liks med fylkeskommunane omfattar det medansvar for oppgåver som òg er forankra på statleg nivå, det gjeld enkelte lovpålagde oppgåver og sjølvdefinerte oppgåver.
Kommunar der det finst kulturinstitusjonar med delvis statleg driftsfinansiering, har i dei fleste høva medansvar for driftsfinansieringa av desse institusjonane. Det gjeld både knutepunktinstitusjonar og region- og landsdelsinstitusjonar og museum i det nasjonale museumsnettverket.
Kommunen spelar ei viktig rolle i forvaltninga av Den kulturelle skulesekken (jf. omtale ovanfor). Som skuleeigar har kommunen ansvar for å forankra Den kulturelle skulesekken på skulane. Det er stor variasjon i korleis ordninga er organisert i ulike fylke og kommunar.
I lov om folkebibliotek er det slått fast at alle kommunar skal ha eit folkebibliotek. Alle kommunar skal ha fagutdanna biblioteksjef, og det skal vera eit organisert samarbeid mellom folkebiblioteket og dei kommunale skulebiblioteka.
Opplæringslova pålegg alle kommunar, åleine eller i samarbeid med andre kommunar, å ha eit musikk- og kulturskuletilbod til born og unge, organisert i tilknyting til skuleverket og kulturlivet elles.
Plan- og bygningslova pålegg kommunane planleggingsoppgåver med sikte på å samordna den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utviklinga i kommunane.
I tillegg til dei midlane som er bundne opp til drift av knutepunktinstitusjonar og region-/landsdelsinstitusjonar og museum – og dessutan til drift av folkebibliotek og musikk- og kulturskular, som er lovpålagde oppgåver – yter kommunane driftstilskot til ulike institusjonar og organisasjonar på kommunalt nivå. Kommunane gjev dessutan tilskot til drift, bygg og vedlikehald av kultur- og fritidsanlegg. Dei fleste kommunane har etablert ulike aktivitets- og prosjektstøtteordningar og stipendordningar, og somme deler ut ei eller anna form for kulturpris. Born og unge er ei viktig målgruppe for kulturarbeidet i dei aller fleste kommunane.
Kommunale oppgåver i det lokale kulturarbeidet kan omfatta både utviklingsarbeid, tilrettelegging, samordning og koordinering av tilskotsordningar og aktivitetar, dessutan rådgjevings- og informasjonsarbeid.
Ulike former for samarbeid med frivillige organisasjonar og andre private aktørar ser ut til å vera utbreidd i mange kommunar. Nokre kommunar har etablert interkommunalt samarbeid om kulturtiltak som bibliotek, musikk- og kulturskular, museum, arkiv, festivalar o.l.
2.4 Eksisterande lover, forskrifter og internasjonale konvensjonar som vedkjem kulturfeltet
Det finst i dag ei rekkje lover som vedkjem kulturfeltet. Innanfor det saksfeltet som St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 femner om, har Kultur- og kyrkjedepartementet heilt eller delvis forvaltningsansvar for i alt 17 lover. Kapittel 4.2 i St.meld. nr. 48 inneheld eit oversyn over lover og føresegner med direkte eller indirekte relevans for kulturområdet. Nedanfor følgjer ei oppdatert oppsummering.
Lovfesta rettar for kunstnarane
Lov 4. november 1948 nr. 1 om avgift på omsetning av billedkunst
Lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v.
Lov 9. april 1965 nr. 1 om avgift til Det norske komponistfond
Lov 29. mai 1987 nr. 23 om bibliotekvederlag
Lov 28. mai 1993 nr. 52 om vederlag for visning av billedkunst og kunsthåndverk m.v.
I tillegg kjem lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v., som er ei allmenn lov, men som har mange forskrifter som særskilt gjeld kunstnarar, og lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designlova).
Dei ulike avgiftene og vederlagsordningane konstituerer ein del av dei økonomiske rammene for arbeidet til bestemte kunstnargrupper. Åndsverklova konstituerer både ein del av dei økonomiske rammene til opphavsrettshavarane og gjev dei ein viss kontroll med bruken av det dei har skapt.
Lovgjeving som vedkjem kunstinstitusjonar
Lov 13. desember 1948 nr. 5 om Riksteatret regulerer Riksteatrets føremål og verksemd.
I tillegg har einskilde føresegner i skattelova og lov 19. juni 1969 nr. 66 om meirverdiavgift relevans for ein del kulturinstitusjonar og -organisasjonar.
Lovgjeving om språkspørsmål
Lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste
Lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn
Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold. Kultur- og kyrkjedepartementet har forvaltningsansvar for kap. 3 om samisk språk
Lovverk innanfor abm-feltet
Lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv
Lov 9. juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument
Lov 20. desember 1985 nr. 108 om folkebibliotek
Om museum finst det inga eiga lov, men føresegner i enkelte lover har konkret relevans for denne sektoren. Lov om oreigning av fast eigedom § 2 nr. 4 gjev heimel til å ekspropriera fast grunn til museumsføremål. For mange museum spelar kulturminnelova ei viktig rolle. Særleg gjeld dette for dei fem arkeologiske landsdelsmusea og dei tre sjøfartsmusea i Oslo, Stavanger og Bergen, som alle i forskrift til kulturminnelova er tillagde særskilte forvaltningsfullmakter. Dessutan eig eller forvaltar mange museum bygningar, fartøy o.l. som er freda med heimel i kulturminnelova.
Kulturminneloven sorterer i dag under Miljøverndepartementet, men Kultur- og kyrkjedepartementet har ansvaret for § 23 om utførselsforbod for visse kategoriar kulturminne og §§ 23 a-23 f om tilbakelevering av kulturgjenstandar som fysisk finst i Noreg, men som er ulovleg fjerna frå ein stat som inngår i EØS-samarbeidet eller er medlem av Unidroit-konvensjonen av 24. juni 1995.
I tillegg har fleire føresegner i skattelova relevans for institusjonar innanfor abm-feltet.
Lovgjeving om kulturskulane
Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskulen og den vidaregåande opplæringa, § 13-6 om musikk- og kulturskuletilbod, fastset at alle kommunar åleine eller i samarbeid med andre kommunar skal ha eit musikk- og kulturskuletilbod til born og unge, organisert i tilknyting til skuleverket og kulturlivet elles.
Lovgjeving som vedkjem bokbransjen
Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven).
Lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift.
Lovgjeving om planlegging
Lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningslov inneheld fleire føresegner som er relevante for kulturområdet. Eit av siktemåla er at planlegging etter lova skal sikra estetiske omsyn (jf. § 2 og nærare utdjuping når det gjeld bygningar i § 74).
I § 19-1 heiter det at fylkesplanlegginga skal samordna statens, fylkeskommunens og hovudtrekka i kommunens fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle verksemd i fylket.
I følgje § 20-1 skal kommunane stå for planlegging med sikte på å samordna den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utviklinga innanfor sine område.
Lovgjeving som vedkjem film, kino, kringkasting og medieeigarskap
Lov 15. mai 1987 nr. 21 om film- og videogram gjeld vising og omsetning av film og videogram i næring. Lova gjev heimel for den kommunale konsesjonsordninga.
Lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting
Lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier.
Relevante grunnlovsføresegner
§ 100 om ytringsfridomen
§ 110 a om samisk kultur.
Internasjonale konvensjonar som direkte gjeld kulturfeltet
FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar (1966)
UNESCO-konvensjon om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander (1970)
UNESCO-konvensjonen om vern av verdens natur- og kulturarv (1972)
UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven (2003)
UNESCO-konvensjonen om vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk (2005)
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (1950)
Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995)
Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk (1992)
Bernkonvensjonen om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk (1886, sist revidert 1971)
ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (1989).
2.5 Internasjonale utfordringar
Debatten om kulturlov har først og fremst handla om tilhøvet mellom stat, fylkeskommune, kommune og kulturlivet. Med aukande globalisering vert utforming og gjennomføring av kulturpolitikk utfordra. Når det gjeld handlingsrommet for ein nasjonal kulturpolitikk, er det politiske målet uttrykt slik i Soria Moria-erklæringa:
«Det er avgjørende at handlefriheten i kulturpolitikken, og dermed muligheten til å bygge opp under vårt eget språk og kulturuttrykk, ikke begrenses av internasjonale handelsavtaler.»
Etter departementets vurdering bør ei generell kulturlov òg ta omsyn til denne internasjonale dimensjonen og medverka til å sikra handlingsrom for ein nasjonal kulturpolitikk.
Ei sentral side ved globaliseringa er at ulike vare- og tenestemarknader vert internasjonale. Dette gjev seg m.a. utslag i at mange tilhøve og rammevilkår vert regulerte gjennom traktatfesting. For Noregs del kjem dette særleg til uttrykk gjennom WTO og EØS.
Innanfor både WTO og EØS er tilhøvet mellom kultur og handel omstridt. Striden gjeld mellom anna i kva mon kulturomsyn kan grunngje tiltak som samstundes kan medføra hindringar i vare- og tenestehandelen.
WTO
Kultur er omfatta av WTO ved at kulturelle tenester inngår i tenesteforhandlingane (GATS) under sektorane (i) audiovisuelle tenester og (ii) rekreasjon, kultur og sport. Kulturvarer vert omfatta av GATT.
Kultursektoren, og særleg audiovisuelle tenester, er i sterk vekst internasjonalt. I dag har likevel svært få land, heller ikkje Noreg, påteke seg konkrete plikter som gjeld marknadstilgang, korkje for kultursektoren generelt eller for audiovisuell sektor under tenesteavtala, GATS. Det er ein generell intensjon i GATS om progressiv liberalisering, og medlemslanda forhandlar om strengare reglar for nasjonale subsidiar og støtteordningar. Saman med andre faktorar inneber dette at enkeltland kan få press på seg for å fjerna eller redusera ordningar på kulturområdet og det audiovisuelle feltet. Det er med andre ord usikkert kva fridom WTO-landa vil ha i framtida til å støtta og regulera eigne kulturtiltak og audiovisuelle tenester.
EØS
EØS-avtala medfører at tiltak må vera i samsvar med hovudprinsippa om dei fire fridomane – fri flyt av varer, personar, tenester og kapital. Tiltaka må dessutan vera i samsvar med forbodet mot konkurranseregulerande samarbeid og med forbodet mot konkurransevridande, offentleg støtte. Desse føresegnene gjeld som norsk lov og skal leggjast til grunn ved eventuell motstrid med andre norske føresegner. Sidan reglane gjeld som norsk lov, kan verne- og stimuleringstiltak for kultur utfordrast direkte for norske domstolar i dei tilfella tiltaka påverkar samhandelen i EØS-området. Regelverket inneheld likevel fleire unntaksreglar og gjev rom for dispensasjonar i enkelthøve.
I løpet av 1990-talet vart kulturomsyn traktatfest både i EU- (art. 6) og EF-traktaten (art. 151). I forfatningstraktaten i EU er dette ført vidare, men traktaten er ikkje sett i kraft. I EØS-avtala er det derimot inga traktatfesting av kulturomsyn som lovleg grunn for å innføra handelsrestriksjonar. Traktatendringane i EU har ikkje vorte innførte i EØS-traktaten. Kulturomsyn kan difor verta annleis vurderte under EØS-avtala enn mellom medlemsstatane i EU.
Eit døme er EFTA-domstolens sak 1/01, den såkalla Einarsson-saka på Island, der ordninga med differensierte momssatsar for framandspråkleg og islandskspråkleg litteratur vart utfordra. Domstolen fann at lågare momssatsar for bøker på islandsk streid mot EØS-traktaten. Å fremja bruk av det nasjonale språket vart ikkje vurdert som ei lovleg grunngjeving for tiltaket.
UNESCO-konvensjonen for å verna og fremja eit mangfald av kulturuttrykk
Ein ny konvensjon om å verna og fremja eit mangfald av kulturuttrykk (konvensjonen om kulturelt mangfald) vart vedteken på UNESCOs generalkonferanse 20. oktober 2005.
Før konvensjonen vart vedteken, var det ingen generell, rettsleg bindande kulturkonvensjon på globalt nivå, og konvensjonen vil difor fylla eit rettsleg tomrom. Føremålet med konvensjonen er å stadfesta den retten medlemslanda har til å vedta og gjennomføra ein kulturpolitikk som legg til rette for eit mangfald av kulturuttrykk. Konvensjonen gjeld med verknad frå 18. mars 2007. Per mars 2007 har 56 land ratifisert konvensjonen, og ei rekkje land er i gang med ratifikasjonsprosessen. I tillegg har EU ratifisert konvensjonen.
I samsvar med tilrådinga i St.prp. nr. 76 (2005-2006) gav Stortinget den 13. desember 2006 samtykke til at Noreg ratifiserer denne konvensjonen. Ratifikasjonsinstrumenta vart overleverte 17. januar 2007, og det inneber at konvensjonen gjeld for norsk del med verknad frå 17. april 2007.
Kulturpolitikken i Noreg og mange andre land er tufta på erkjenninga av at marknadskrefter og konkurranse er eit utilstrekkeleg grunnlag for å sikra eit variert og kvalitativt godt kulturliv. Ein aktiv kulturpolitikk er naudsynleg for å sikra eit mangfald av kulturuttrykk og dermed gje reelt grunnlag for å velja blant eit variert kulturtilbod. Konvensjonen legitimerer den rolla ein målretta kulturpolitikk kan spela for å sikra kulturelt mangfald, både nasjonalt og internasjonalt.
Konvensjonen slår fast at kulturaktivitetar, -varer og -tenester kan ha ein dobbel dimensjon; dei kan vera delar av ein kommersiell marknad og samstundes utgjera viktige verdi- og identitetsberande element i einskildstatars kultur. Konvensjonen stadfestar den retten statspartane har til å ta omsyn til kulturdimensjonen når dei utformar kultur- og mediepolitiske tiltak.
2.6 Utfordringar i regional og lokal kultursektor
Dei siste tiåra har det skjedd grunnleggjande endringar i kulturlivet både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Globaliseringa fører til auka kulturelt mangfald, og dei kulturelle ytringsformene får eit sterkare internasjonalt preg. Det lokale og stadeigne knyter nye og overraskande samband med det regionale og internasjonale. Førestellingar om den norske felleskulturen vert utfordra i eit samfunn som viser veksande grad av kulturell variasjon. Uttrykksmangfaldet veks, og publikum vert meir differensiert.
Dette er endringar som òg verkar inn på kulturlivet i norske lokalsamfunn. Dei siste tiåra har det vakse fram fleire tiltak på sida av den institusjonelle infrastrukturen som vart etablert i 1970- og 80-åra. Delar av kulturverksemda er heilt eller delvis uavhengige av tiltak i regi av den kommunale kultursektoren. Det har vakse fram nye koplingar mellom ulike aktørar. Organisering og arbeidsformer har endra seg, og skiljet mellom offentleg og privat kulturverksemd har vorte utydelegare. Tidsavgrensa prosjekt og flyktig nettverksorganisering har vorte meir vanleg. Ei rekkje tiltak, ikkje minst eit hundretals festivalar, har vakse fram på lokale premissar, ofte med sterk lokal forankring og stor frivillig innsats. Ein del får også bidrag frå privat næringsliv og vert sett i nær samanheng med ei berekraftig lokal og regional utvikling. Det er gjerne etablert nettverk i og mellom regionar og oppretta kontaktar med internasjonalt kulturliv.
Eit samansett kulturliv prega av omfattande endringar stiller offentlege styresmakter overfor nye kulturpolitiske utfordringar. Tiltak og verkemiddel for å fremja lokalt og regionalt kulturliv må vurderast i høve til ein samansett kultursituasjon.
2.7 Oversyn over instansane som fekk lovutkast og høyringsnotat til høyring
Følgjande instansar vart inviterte til å koma med fråsegner til lovutkast og høyringsnotat:
Alle departementa
Andre statlege instansar
ABM-utvikling
Bispedømeråda
Bispemøtet
Bunad- og folkedraktrådet
Fond for lyd og bilete
Kyrkjerådet
Nasjonalbiblioteket
Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa, Høgskolen i Bodø
Norsk filmfond
Norsk filmutvikling
Norsk kulturråd
Norsk lokalhistorisk institutt
Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek
Norsk filminstitutt
Riksantikvaren
Riksarkivaren
Rikskonsertane
Riksteatret
Sekretariat for Den kulturelle skulesekken
Språkrådet
Utdanningsdirektoratet
Utsmykkingsfondet for offentlige bygg
Utvalet for statens stipend og garantiinntekter
Sametinget
Fylkeskommunale og kommunale instansar
Alle fylkeskommunar og kommunar
Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)
Andre instansar
Agder Teater
Akademikerne
Akershus Teater
Avant Garden
Beaivváð Sámi Teáhter
Bergen Filharmoniske Orkester
Bit 20 Ensemble
BIT Teatergarasjen
Black Box Teater
Brageteatret
Center for Afrikansk Kulturformidling
Danse- og teatersentrum
Dansens hus
Den Nationale Scene
Den Norske Fagpresses Forening
Den norske Forfatterforening
Den Norske Opera
Den Norske Rom-forening
Den Nye Opera
Det mosaiske trossamfunn i Oslo
Det norske Blåseensemble anno 1734
Det Norske Teatret
Det Åpne Teater
Du Store Verden!
Fagforbundet
Fellesrådet for kunstfagene i skolen
Forbundet Frie Fotografer
Foreningen Roma
Haugesund Teater
Hedmark Teater
HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon)
Humanetisk forbund
Hålogaland Teater
International Romani Unions representative in Norway
Islamsk råd Norge
Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA)
Kristiansand Symfoniorkester
Kulturforbundet
Landslaget for lokal- og privatarkiv
Landslaget for Spelemenn
Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR)
Landsorganisasjonen i Norge – LO
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Musea i det nasjonale museumsnettverket
Musikernes fellesorganisasjon
Musikkinformasjonssenteret
Musikkteatret i Bodø
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Nationaltheatret
NAVO
NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon)
NOPA – Foreningen for Norske komponister og Tekstforfattere
Nordic Black Theatre
Nordland Teater
Noregs Ungdomslag
Norges Fotografforbund
Norges Korforbund
Norges kulturvernforbund
Norges Museumsforbund
Norsk bibliotekforening
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Norsk Filmforbund
Norsk Filmkritikerlag
Norsk Folkemusikk- og Danselag
Norsk jazzforum
Norsk Komponistforening
Norsk kritikerlag
Norsk kulturforum
Norsk kulturhusnettverk
Norsk kulturskoleråd
Norsk musikkråd
Norsk Oversetterforening
Norsk Rockforbund
Norsk Rom-befolkning
Norsk Sceneinstruktørforening
Norsk Skuespillerforbund
Norsk teater- og orkesterforening
Norsk teaterråd
Norske Arkitekters Landsforbund
Norske Barne- og Ungdomsforfattere
Norske Billedkunstnere
Norske Dansekunstnere
Norske Dramatikeres Forbund
Norske festivaler
Norske Grafikere
Norske Grafiske Designere og Illustratører
Norske kirkeakademier
Norske kunstforeninger
Norske Kunsthåndverkere
Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto
Norske Scenografer
Ny musikk
Ny Musikks Komponistgruppe
Nye Carte Blanche
Nye Norges Kristne Råd
Opera Nord
Opera Nordfjord
Opera Sør
Opera Vest
Operaen i Kristiansund
Oslo Filharmonien
Produksjonsnettverk for elektronisk kunst
Regionale kunstnarsentra
Ringsakeroperaen
Rogaland Teater
Rådet for folkemusikk og folkedans
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Samisk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Samisk Forfatterforening
Samiske Kunstneres Forbund
Skogsfinske interesser i Norge
Sogn og Fjordane Teater
Stavanger Symfoniorkester
Steinvikholm Musikkteater
Stiftelsen Horisont
Taternes Landsforening
Teater Ibsen
Teatret Vårt
Tegnerforbundet
Tromsø Symfoniorkester
Trondheim Jazzorkester
Trondheim Symfoniorkester
Trøndelag Teater
Trønderoperaen
UKM Norge
Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede
Vest Norges Opera
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund