3 En ny ordning for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger

3.1 Innledning

Banklovkommisjonen har i tråd med sitt mandat utarbeidet utkast til regler om skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger. Et hovedspørsmål for kommisjonen har vært om det, ut fra hensynet til et enklest mulig regelverk, kun skal åpnes for at individuelle pensjonsavtaler skal etableres som rene innskuddpensjonsordninger, eller om det også skal åpnes for å etablere pensjonsforsikringsavtaler. Videre har Banklovkommisjonen vurdert om skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger kun skal benyttes til alderspensjon, eller om det også skal være adgang til å tegne forsikringer som innskuddsfritak og premiefritak ved uførhet, uførepensjon og uføredekninger, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner og samboer samt barnepensjon i tilknytning til en individuell pensjonsordning. Kommisjonen har også drøftet rammene for årlig innbetaling til skattefavorisert individuell pensjonsordning, herunder hvor stor andel av innbetalingene som skal gå til alderspensjon, om årlige kostnader kan inngå i det beløpet det gis fradrag i skattepliktig inntekt for mv. I tråd med avtalen om et pensjonsforlik mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre av 21. mars 2007 er det i lovforslaget lagt til grunn at skattereglene for den nye individuelle pensjonsordningen skal være de samme som tidligere gjaldt for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Dette innebærer at skattyter får inntektsfradrag for innbetalinger til pensjonsordningen, at avkastningen ikke skattlegges løpende og at hele utbetalingen skattlegges som pensjon. I tillegg er innestående midler i ordningen unntatt fra formuesskatt. Beløpsgrensen på 15 000 kroner er vedtatt av Stortinget, jf. avsnitt 2.1 foran.

Banklovkommisjonen har foreslått nærmere minstekrav til skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler, regler om institusjonens informasjonsplikt mv. Banklovkommisjonen har i tråd med mandatet laget utkast til regler for sammenslåing av henholdsvis fripoliser og pensjonskapitalbevis med skattefavorisert individuell pensjonsavtale, samt regler om adgang til å knytte individuell pensjonsavtale opp mot kollektiv tjenestepensjonsordning. Banklovkommisjonen har videre foreslått overgangsregler, herunder for IPA-kontrakter.

3.2 Typer av skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler

3.2.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen drøfter i utredningen avsnitt 6.2.1 (på side 40) om nye skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler bør kunne inngås som pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler. En pensjonsforsikringsavtale kjennetegnes ved at pensjonskapitalen ikke vil komme til utbetaling dersom kunden dør, verken i form av årlige utbetalinger, etterlattepensjoner eller ved engangsutbetaling til boet. Pensjonsforsikringsavtaler kan bare tegnes i livsforsikringsselskaper og eventuelt i pensjonskasser, og kan i motsetning til pensjonsspareavtaler sikre livsvarige ytelser. For pensjonsforsikringsavtaler vil pensjonsytelsene være kontraktsfastsatte, med mindre det er inngått avtale om forvaltning av pensjonskapitalen i egen investeringsportefølje med investeringsvalg. Pensjonsspareavtaler fastsetter størrelsen på de innskudd som skal betales inn til oppbygning av alderspensjonskapital. Pensjonsytelsene som kommer til utbetaling i henhold til en slik avtale vil bero på pensjonskapitalens størrelse ved pensjonsalder. Det vil si at kundens innskudd og den avkastning som er oppnådd på forvaltning av innskuddene i løpet av årene frem til nådd pensjonsalder, vil være avgjørende for størrelsen på pensjonsytelsene. Det er ikke knyttet biometrisk risiko til alderspensjonskapitalen, og retten til utbetaling fra pensjonsinstitusjonen faller ikke bort ved kundens død. Pensjonsspareavtaler kan inngås med livsforsikringsselskap, bank og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Kollektive innskuddspensjonsavtaler kan videre inngås med innskuddspensjonsforetak og pensjonskasser som har konsesjon til slik virksomhet.

Banklovkommisjonen viser til at innskuddpensjonsavtaler trolig vil få et betydelig større omfang enn hittil. I lys av dette drøfter Banklovkommisjonen om hensynet til enkelhet i regelverket for individuell pensjonsordning skulle tilsi at det ikke skal være adgang til å tegne pensjonsforsikringsavtaler i individuell pensjonsordning. Mens pensjonsspareavtaler åpner for vesentlig større fleksibilitet enn pensjonsforsikringsavtaler, kan kunden gjennom en pensjonsforsikringsavtale blant annet kunne sikre livsvarige ytelser. Banklovkommisjonen viser til at den enkelte kunde alt etter sin livssituasjon og øvre pensjonsrettigheter vil kunne ha ulike behov når det gjelder alderspensjonssparing, og mener at en ny skattefavorisert individuell pensjonsordning bør videreføre adgangen til valg av produkt og leverandør ut fra egne behov. Banklovkommisjonen mener derfor at kunden bør ha adgang til å velge om en individuell pensjonsavtale skal etableres som pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale, og har på denne bakgrunn fremmet forslag til regler om skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler som omfatter både pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler. For å oppnå størst mulig grad av oversikt og tilgjengelighet i lovverket foreslår Banklovkommisjonen at det utarbeides særskilte regler for henholdsvis pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler.

3.2.2 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene støtter Banklovkommisjonens forslag om at det skal kunne tegnes skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler. Et stort flertall av høringsinstansene gir videre uttrykk for at det er positivt at skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler kan tegnes både som pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler.

3.2.3 Departementets vurdering

Finansdepartementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler skal kunne tegnes både som pensjonsspareavtaler og som pensjonsforsikringsavtaler. Selv om det i lys av den senere tids utvikling i pensjonsmarkedene er grunn til å anta at de fleste skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger vil bli etablert som pensjonsspareordninger, deler departementet likevel Banklovkommisjonens vurdering av at kunden bør ha valgfrihet med hensyn til om en individuell pensjonsavtale skal etableres som pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale. Dette vil etter departementets syn også legge til rette for størst mulig grad av konkurranse om tegning av avtaler om ny individuell pensjonsordning. Det vises til lovforslaget § 1 – 1. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at det gis egne regler for henholdsvis pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler, se lovforslaget kapittel 2 og 3.

3.3 Øvre grense for årlig innbetaling og fradrag for tilskudd til individuell pensjonsavtale

3.3.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har, i henhold til mandatet, foreslått at det i skatteloven settes en øvre grense for årlig fradrag i skattepliktig inntekt for tilskudd til skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger. Banklovkommisjonen har videre foreslått at det i skatteloven tas inn en øvre grense for hva som kan betales inn årlig til skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler, som er sammenfallende med den øvre grense for rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Banklovkommisjonen har i samsvar med mandatet foreslått at denne grensen settes til 15 000 kroner per år.

Banklovkommisjonen foreslår at kostnader knyttet til årets innskudd og årlig administrasjon av avtalen skal omfattes av rammen for for fradrag i skattepliktig inntekt. Årlige kostnader knyttet til forvaltning av den pensjonskapitalen som er oppbygd gjennom tidligere års innskudd og tilført avkastning, vil derimot etter Banklovkommisjonens forslag ikke omfattes av fradragsrammen i skattepliktig inntekt. Banklovkommisjonen uttaler:

«Etter hvert som pensjonskapitalen øker over årene, vil denne type årlige forvaltningskostnader kunne utgjøre beløp som – hvis de skulle dekkes innenfor fradragsrammen – ville redusere mulighetene til skattestimulerte pensjonsavtaler. Disse kostnadene vil fremgå som fradragsposter i kontoutskriften og reelt komme til fradrag i årlig bruttoavkastning (…)»

3.3.2 Høringsinstansenes merknader

Pensjonskasseforeningenemener det årlige maksimale sparebeløpet er for lavt, særlig hensett til at et stort antall arbeidstagere er medlemmer i innskuddspensjonsordninger med lav opptjening og det faktum at store deler av befolkningen faller utenfor systemet med tjenestepensjonsordninger. Videre vil betydelige grupper være uten full opptjening i folketrygden. For disse kan en individuell pensjonssparing medvirke til bedret økonomi som alderspensjonist. Pensjonskasseforeningene mener videre at maksimalt årlig sparebeløp burde ha vært fastsatt som en brøk av folketrygdens grunnbeløp, noe som ville ha motvirket en inflasjonsmessig reduksjon av det reelle sparebeløpet. Det burde også ha vært åpnet opp for pensjonssparing i ordningen ut over maksimalt fradragsberettiget beløp. Dette underbygges av hensynet til en rasjonell, oversiktelig og samordnet pensjonssparing.

Pensjonskasseforeningene peker videre på at de reelle skattemessige implikasjonene ved en individuell pensjonsordning ikke er lett tilgjengelige i Banklovkommisjonens forslag. Det årlige sparebeløpet medfører et fradrag i den alminnelige inntekten med skattesatsen 28 prosent. Innskuddet fritas fra formuesbeskatning. På det tidspunktet pensjonsytelsen kommer til utbetaling skal det svares skatt for alminnelig inntekt og personinntekt. Pensjonsytelsen skal inngå i grunnlaget for trygdeavgift og eventuell toppskatt. Det vil da måtte forutsettes en god kapitalavkastning på sparebeløpet for at individuell pensjonsordning skal være økonomisk attraktivt for den gruppen av befolkningen som nærmer seg pensjonsalderen. Dette forholdet er mindre synlig, noe som er uheldig da kommisjonens forslag reelt sett innbærer at pensjonsordningen vil kunne være direkte ugunstig for en betydelig gruppe. Pensjonskasseforeningene peker på at det er usikkert hvor aktivt aktørene på tilbydersiden vil informere om dette aspektet.

NHOmener at den asymmetri som ligger i beskatningen av denne ordningen representerer en svakhet ved forslaget. Innbetalingen av eget innskudd gir riktignok fradragsrett, men når trygdeavgift og eventuell toppskatt etter gjeldende regelverk må betales to ganger, også ved utbetaling av pensjonen, frykter NHO at ordningen ikke får den tilslutningen som den fortjener.

Verdipapirfondenes forening hevder at Banklovkommisjonen tar feil når den skriver at utbetalinger i ordningen beskattes som alminnelig inntekt, og viser til at det korrekte er at alle løpende pensjonsytelser både fra den gamle og den nye ordningen vil være skattepliktige som alminnelig inntekt og som personinntekt. Pensjonsytelsene inngår i grunnlaget for trygdeavgift, men med lav sats, og i grunnlaget for toppskatt. Verdipapirfondenes forening hevder at Banklovkommisjonens feilaktige beskrivelse av skattereglene til den ordningen den er satt til å utrede illustrerer et sentralt poeng, som foreningen har forsøkt å vinne gehør for også ved tidligere anledninger, nemlig at som følge av den asymmetriske skattemessige behandlingen av inn- og utbetalinger i ordningen vil mange økonomisk sett komme dårligere ut ved å benytte seg av ordningen enn ved å spare utenfor. Det som avgjør dette regnestykket er antall år fram til pensjonsalder, hvorvidt vedkommende vil være i formuesskatteposisjon, samt inntekten som pensjonist. Verdipapirfondenes forening antar at de aller fleste ikke har oversikt over dette skatteregelverket, og dermed heller ikke vet hvordan en selv vil komme ut av regnestykket – som for øvrig også vil framstå som relativt komplisert for de aller fleste. Verdipapirfondenes forening tror de fleste vil ha den oppfatning at en skattefavorisert individuell pensjonsordning er en ordning som er skattemessig gunstig, og synes det er prinsipielt betenkelig at myndighetene innfører en individuell pensjonsordning som mange sannsynligvis vil tape på å delta i sammenlignet med å spare utenfor ordningen. Ordningen vil også skape utfordringer for aktørene i finansnæringen, som trolig må vurdere frarådningsplikt i forhold til den enkelte potensielle kundes plassering i produktet. Som et minimum mener Verdipapirfondenes forening at en skattestimulert individuell pensjonsordning bør utformes slik at ingen taper på å inngå i ordningen. Dette oppnås enkelt ved å innføre en symmetrisk skattemessig behandling av inn- og utbetalinger.

Aktuarforeningen viser til at det i Ot.prp. nr. 24 (2007 – 2008) foreslås at selvstendig næringsdrivende og frilansere skal få fradrag i skattepliktig inntekt for innbetaling til risikoytelser ut over den maksimale innskuddssatsen som ellers gjelder. Aktuarforeningen synes å anføre at premier til risikodekninger også bør komme i tillegg til den øvre ramme for tilskudd til individuell pensjonsavtale.

Skattebetalerforeningen og HSH viser til at det er foreslått fradrag i skattepliktig inntekt for kostnader til administrasjon av kollektive pensjonsordninger i tillegg til maksimale innskudd til pensjonsordningen, og mener at kostnader til administrasjon og forvaltning av oppbygget pensjonskapital i en individuell pensjonsordning tilsvarende bør komme i tillegg til fradragsrammen på 15 000 kroner. Det er viktig at de så vidt lave rammer for fradrag i skattepliktig inntekt og for årlig sparing ikke spises opp av kostnader knyttet til å administrere pensjonsordningen. Mange bedrifter har valgt en tjenestepensjonsordning i henhold til OTP-lovens minstekrav, og mange arbeidstakere vil således ha behov for individuell sparing ved siden av. Den frivillige sparingen for selvstendig næringsdrivende, frilansere og eiere av aksjeselskaper er begrenset til 4 prosent av beregnet personinntekt/lønn, slik at også mange av disse vil ha behov for individuell sparing for å sikre en brukbar pensjonsutbetaling i alderdommen.

Norsk Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO)mener at den årlige fradragsgrensen er for lav, og at denne grensen bør heves til minimum 45 000 kroner for at ordningen skal kunne være et godt virkemiddel i den enkeltes pensjonssparing.

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener beløpsgrensen på 15 000 kroner er for lav til at individuell pensjonssparing kan utgjøre en troverdig tredje pilar i pensjonssystemet i tillegg til alderspensjon fra folketrygden og tjenestepensjon. De mener derfor at grensen minst burde tredobles. Det vil også være naturlig å legge opp til at beløpsgrensen kan øke, f.eks. i takt med veksten i Folketrygdens grunnbeløp (G).

Akademikerne opplyser at de ved en rekke anledninger har påpekt at fradraget på 15 000 kroner er alt for lavt, og at de vil arbeide for at dette blir økt.

YS mener at beløpsgrensen på 15 000 kroner per år må heves vesentlig, for eksempel til ½ G, slik at beløpet også stiger i takt med prisstigningen.

Norges Bondelag foreslår en videreføring av frivillig tjenestepensjonsordning for selvstendig næringsdrivende etter innskuddspensjonsloven § 2 – 3 annet ledd, slik at selvstendig næringsdrivende bør kunne foreta en minste innbetaling til frivillig tjenestepensjonsordning på inntil 20 000 kroner per år innenfor reglene om innskuddspensjon for selvstendige næringsdrivende. Benyttes denne utvidede innskuddsordningen vil en ikke kunne bruke den nye spareordningen i tillegg. Med dette opplegg vil mange mindre næringsdrivende kunne klare seg med én pensjonsspareordning. Det reduserer antall kontrakter og kostnader til administrasjon. Disse skatteyterne vil i liten grad være i posisjon for toppskatt, så en snakker om en relativt beskjeden skattelette i form av spart trygdeavgift på innbetalingstidspunktet. Norges Bondelag krever at denne gruppen «lavtlønnede» næringsdrivende får mulighet til å kunne skaffe seg en tilleggspensjon uten for mye byråkrati og uten å gå inn på to forskjellige ordninger.

FNH ber om at det foretas en vurdering av skatterammene for fortsettelsesforsikringer i forbindelse med behandling av lov om individuell pensjonsordning.

3.3.3 Departementets vurdering

Skattefavoriserte pensjonsordninger skattlegges etter det såkalte P-prinsippet, som generelt er en gunstig skattemessig behandling. P-prinsippet innebærer at det gis fradrag i skattepliktig inntekt for kostnad og premie til sikring av pensjon. Avkastningen på innestående midler, enten den er i form av rente eller endret markedsverdi av underliggende verdipapirer, skattlegges videre først ved utbetaling fra pensjonsavtalen. For avtaler med en viss opptjeningstid kan en betydelig del av utbetalingene være finansiert gjennom denne avkastningen. I tillegg betales det heller ikke formuesskatt på midlene som er avsatt i ordningen. Disse tre elementene – fradrag i alminnelig inntekt, utsatt skattlegging av avkastningen på innestående midler og fritak for formuesskatt – kan anses som gunstig sammenlignet med eksempelvis sparing i bank mv.

Stortinget har forutsatt at en ny skattefavorisert individuell pensjonsordning skal ha den samme skattemessige behandling som gjaldt for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) frem til 12. mai 2006. Inntil denne datoen ble det gitt fradrag i alminnelig inntekt for innbetalinger til ordningen, og avkastningen ble ikke skattlagt før den ble utbetalt som en del av utbetalte ytelser etter avtalen. Hele utbetalingen ble beskattet som pensjon, det vil si at utbetalingen inngikk i grunnlaget for trygdeavgift og toppskatt. I tillegg var innestående midler unntatt fra formuesskatt. Retten til inntektsfradrag for IPA-kontrakter ble opphevet med virkning fra og med 12. mai 2006.

I tilknytning til forslaget om en øvre grense for årlige innbetalinger til skattefavorisert individuell pensjonsordning og for samlet fradrag i skattepliktig inntekt for årlig innbetaling til individuell pensjonsordning som en person vil ha rett til, har høringsinstansene reist to typer spørsmål. En del høringsinstanser ønsker en høyere grense, herunder en grense knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G), slik at den automatisk vil bli justert i takt med endringer i G. Noen høringsinstanser har også pekt på at det ikke bør gjelde en tilsvarende grense for hvor mye det er adgang til å spare i ordningen. I tillegg har enkelte høringsinstanser pekt på at det er asymmetri i den skattemessige behandling av innbetalinger til og utbetalinger fra skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.

Når det gjelder nivået på fradrag i skattepliktig inntekt som Stortinget har vedtatt, vil departementet peke på følgende: En arbeidstaker med ca. 300 000 kroner i lønn, som er medlem av en innskuddspensjonsordning i henhold til minstekravene til en obligatorisk tjenestepensjonsordning i OTP-loven § 4, vil ha krav på et årlig innskudd på mindre enn 5000 kroner. En øvre ramme for fradrag i skattepliktig inntekt for en person på 15 000 kroner årlig vil etter departementet syn derfor kunne gi et betydelig supplement til den enkeltes alderspensjonssparing. Departementet finner derfor ikke grunn til å endre den vedtatte øvre grense for rett til fradrag i skattepliktig inntekt på 15 000 kroner. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det innenfor denne rammen også gis rett til fradrag for årlig vederlag til administrasjon av avtalen, herunder vederlag for forvaltning av årets innbetaling.

Departementet foreslår å lovfeste at innbetalinger til individuell pensjonsordning ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Dette vil ha særlig betydning for innskuddspensjonsavtaler. I lovutkastet § 1 – 4 fremgår det at motregning ikke kan skje i pensjonskapitalen. Ved å fastsette at innbetalinger ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen utelukkes i tillegg at institusjonen og kunden for eksempel avtaler at innbetalinger kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Det vises til lovforslaget § 1 – 3 fjerde ledd.

Dersom den øvre ramme for rett til fradrag i skattepliktig inntekt skulle angis som en andel av G, slik enkelte høringsinstanser foreslår, ville beregning av premier til pensjonsforsikringsavtaler samt til tilknyttede forsikringer som innskudds- og premiefritak, uførepensjon, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer samt barnepensjon etter departementets syn bli komplisert. Uforutsigbarheten som er knyttet til fremtidig størrelse på G ville dessuten vanskeliggjøre institusjonenes beregning av kostnader, som skal fremgå av avtalen.

Ny individuell pensjonsordning vil være en skattefavorisert ordning som, i tråd med det Stortinget har vedtatt, skal skattlegges etter P-prinsippet. Det vil, som tidligere nevnt, bli gitt en lovfestet årlig fradragsramme på 15 000 kroner i skattepliktig inntekt. Fradragsrammen vil imidlertid også omfatte eventuelle tilknyttede forsikringer som gir rett til uførepensjon, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer og barnepensjon. Det kan ikke foretas innbetalinger utover det som gir rett til fradrag i skattepliktig inntekt.

Når det gjelder innspill fra enkelte høringsinstanser om den asymmetriske skattemessige behandlingen av inn- og utbetalinger i ordningen, legger departementet til grunn at dette er uttrykk for et ønske om at fradraget for innbetalinger skal gis i personinntekt, og ikke bare i alminnelig inntekt. Departementet viser til at personinntekten er et bruttoskattegrunnlag. Av hensyn til sammenhengen i skattesystemet gis det ikke inntektsfradrag i dette grunnlaget. Et slikt fradrag i personinntekten vil også kunne medføre redusert pensjonsgivende inntekt og dermed lavere pensjon fra folketrygden.

Innbetalte midler under den skattefavoriserte ordningen vil være fritatt for løpende inntektsbeskatning av avkastningen i hele spareperioden, og alle midlene vil være helt fritatt for formuesskatt. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om en øvre grense for hvor mye en person årlig kan betale inn til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Etter departementets vurdering bør beløpsgrensen for innbetaling til individuell pensjonsordning reguleres i lov om individuell pensjonsordning, mens fradragsgrensen bør reguleres i skatteloven. Et tilsvarende skille er gjort både i forhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven Det vises lovforslaget § 1 – 3 fjerde ledd og skatteloven § 6 – 47 første ledd bokstav c.

Når det gjelder innspillet fra Norges Bondelag om at man for selvstendig næringsdrivende og frilansere bør vurdere en utvidelse av innskuddsrammen for frivillig skattefavorisert tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven § 2 – 3 annet ledd, slik at disse yrkesgruppene kan etablere én ordning i stedet for to, ville den næringsdrivende eller frilanseren likevel kunne etablere en individuell ordning i tillegg til tjenestepensjonsordningen, og på denne måten samlet spare mer enn det ville være adgang til ellers. Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonens forslag til regler om å knytte en individuell pensjonsspareavtale opp mot en kollektiv ordning, som departementet har fulgt opp, langt på vei adresserer de spørsmål Norges Bondelag tar opp.

Departementets forslag fremgår av lovforslaget § 1 – 3 fjerde ledd og skatteloven § 6 – 47 første ledd bokstav c.

3.4 Risikodekninger

3.4.1 Gjeldende rett

Skattefavoriserte kollektive tjenestepensjonsordninger kan ha ulike risikoytelser. Arbeidsgiver gis fradrag etter skatteloven § 6 – 46 første ledd bokstav a for premie til risikodekninger etter foretakspensjonsloven. Dette gjelder uførepensjon, innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer og barnepensjon. Arbeidsgiverforetak som etablerer tjenestepensjonsordning i henhold til lov om obligatorisk tjenestepensjon plikter å knytte innskudds- eller premiefritak ved uførhet til ordningen, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd og 5 første ledd. Forskrift 26. mars 1999 nr 14 til utfylling og gjennomføring av skatteloven § 6 – 47 – 6 fastsetter at rettighetshaver til en IPA kan oppnevne begunstiget i samsvar med reglene i forskriften kapittel III og forsikringsavtaleloven § 15 – 2. Pensjoner til begunstigede vil kunne være etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer, barnepensjon og livsarvingpensjon.

3.4.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen drøfter i utredningen avsnitt 6.2.6 for det første om det skal stilles krav om at individuelle pensjonsavtaler, i tillegg til alderspensjon, skal omfatte forsikring av innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet. For det andre drøftes om det skal kunne inngås individuelle pensjonsavtaler som også gir rett til andre ytelser enn alderspensjon, dvs. uføre- og etterlatteytelser. Banklovkommisjonen viser til at kunden kan ha ulike behov i ulike livssituasjoner, og har foreslått at pensjonsavtalen, i tillegg til alderspensjon, kan inneholde tilknyttede forsikringer som uførepensjon, innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet og ytelser til etterlatte med rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Banklovkommisjonen foreslår at minst en tredjedel av samlet innskudd eller premie skal benyttes til oppbygging av alderspensjon, jf. lovutkastet§ 1 – 3. Banklovkommisjonen har foreslått at individuell pensjonsordning kan omfatte uførepensjon og «andre uføreytelser», hvor «andre uføreytelser» innebærer risikoforsikring som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt periode, og som ikke gir rett til opptjening av fripolise, jf. NOU 2007: 17 side 47. Banklovkommisjonen har vurdert om det skal stilles krav om at alle pensjonsavtaler som tegnes etter loven skal inneholde innskudds- eller premiefritak ved uførhet, men har kommet til at innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet i utgangspunktet bør være valgfritt for kunden, og at slike forsikringer kun vil være nødvendig i de tilfeller det skal finne sted en samordning med en tjenestepensjonsordning. Banklovkommisjonen foreslår derfor at innskuddsfritak ved uførhet skal være obligatorisk i de tilfeller kunden skal koble individuell pensjonsordning til en kollektiv tjenestepensjonsordning, og valgfritt i de tilfeller kunden ikke skal foreta slik sammenkobling.

3.4.3 Høringsinstansenes merknader

En rekke høringsinstanser støtter forslaget om at det skal kunne knyttes risikoytelser til en individuell pensjonsordning og at innskuddsfritak og premiefritak ved uførhet skal være valgfritt.

Skattebetalerforeningenviser til at mulighetene for individuell tilpasning er viktige for at den individuelle pensjonssparingen kan supplere de kollektive ordningene. Svært mange har en tjenestepensjon som kun løper fra 67 til 77 år, og som ikke inneholder rett til ytelser ved uførhet.

Forbrukerombudet betrakter adgangen til å tegne forsikringer som skal sikre uførepensjon, etterlattepensjon eller barnepensjon i tilknytning til alderspensjonsavtalen som en positiv løsning som kan bidra til å skape økonomisk trygghet samtidig som det gjør ordningen mer fleksibel i forhold til den enkeltes behov. Forbrukerombudet mener videre det er viktig at muligheten til å knytte forsikringer til avtalen er gjort valgfri. For det tilfelle at forsikring som gir rett til innskuddsfritak eller premiefritak hadde blitt gjort obligatorisk, ville andelen av årlig innskudd som går til oppbygning av alderspensjon bli redusert, og trolig gjøre ordningen mindre attraktiv for mange forbrukere sammenlignet med alternative spareordninger. Dessuten ville dette kunne føre til at enkelte grupper ekskluderes fra å ta del i ordningen av medisinske årsaker, eller at forsikringen blir uforholdsmessig dyr som følge av en kostnads- og risikopulverisering.

Pensjonskasseforeningene antar på et mer generelt grunnlag at individuell pensjonsordning med et uføreforsikringselement ikke vil være særlig etterspurt, særlig tatt i betraktning den meget lave grensen for maksimalt årlig sparebeløp. Dersom et forsikringsprodukt relateres til spareproduktet, så vil den årlige realsparingen være ytterligere begrenset. Etter Banklovkommisjonens forslag skal minimum 1/3 av sparebeløpet avsettes til alderspensjon. Dette vil i så fall lede til en marginal pensjonskapitaloppbygging.

Konkurransetilsynet deler Banklovkommisjonens vurdering av at innskudds- og premiefritak ved uførhet skal være valgfritt. Konkurransetilsynet viser til at foretak uten konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet ikke vil kunne tilby pensjonsordninger med innskudds- eller premiefritak ved uførhet med mindre den nødvendige risikodekningen kjøpes fra et forsikringsforetak. Dette kan føre til at forsikringsforetakene har insentiv til å tilby denne dekningen til en relativt høy pris, eller ikke i det hele tatt, for å gjøre etablering mindre lønnsomt for banker, innskuddspensjonsforetak og forvaltningsforetak. At innskudds- og premiefritak er gjort valgfritt åpner for at andre aktører enn livsforsikringsselskaper kan tilby produktet uten å være avhengig av andre aktørers leveranser av forsikringselementet.

FNHmener det må vurderes om den skattemessige behandling av risikoytelsene kan skje utenfor rammen på 15 000 kroner, siden en slik løsning nå foreslås i forhold til skatteregler for selvstendig næringsdrivende, jf. Ot.prp. nr. 24 (2007 – 2008). FNH viser også til at premiene for risikoendringer vil kunne endre seg, men antar at avtalen må kunne utformes på en slik måte at det vil kunne foretas nødvendige årlige endringer i premier uten å endre avtalen.

Den norske Aktuarforeningviser til at prisen for forsikringsdekninger som innskuddsfritak, uføre- og etterlattepensjon vil endres med alder, og man kan komme i en situasjon der prisen og omkostningene for disse forsikringsdekningene utgjør mer enn 2/3 av samlet innskudd. Det er uklart hvordan forsikringsytelsene da skal håndteres. Bestemmelsen kan også være vanskelig å kontrollere dersom sparingen og forsikringsdekningene håndteres i ulike systemløsninger, og særlig i de tilfeller der forsikring av innskuddsfritak eller andre forsikringsdekninger tilbys av annen leverandør enn sparingen til alderspensjon.

Aktuarforeningen viser til at avtalen etter lovutkastet § 1 – 3 tredje ledd kan inneholde uførepensjon eller andre uføreytelser, og at det i motivene fremgår at med «andre uføreytelser» menes uførepensjon uten fripoliseoppbygging. Aktuarforeningen mener det ville være hensiktsmessig å benytte kjente begreper fra forsikring, og at begrepet «andre uføreytelser» bør tydeliggjøres. Aktuarforeningen forstår forarbeidene slik at det kun er snakk om pensjoner. Dette begrepet bør derfor benyttes. Flyttereglene kan da følge forsikringsloven uten problem, og henvisningen til forsikringsavtaleloven kan utgå.

FNHviser til at det oppstår uklarheter når lovutkastet § 3 – 6 tredje ledd taler om «uføreytelser» og ikke uførepensjon, og mener alle slike ytelser gjennomgående bør omtales som uførepensjon i lovteksten. Videre peker FNH på at begrepet «etterlattepensjon» tradisjonelt omfatter også barnepensjon. FNH forslår at begrepet «etterlattepensjon» i lovutkastet § 3 – 8 endres til «ektefelle-, partner- og samboerpensjon».

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at en kunde skal kunne tegne visse forsikringer i tilknytning til individuell pensjonsavtale med rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Det vises til lovforslaget § 1 – 3 annet og tredje ledd. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at minst en tredjedel av samlet årlig innskudd, premie eller annet tilskudd skal gå til oppbygging av alderspensjon. Det vises til lovforslaget § 1 – 3 første ledd annet punktum. Når det gjelder merknader fra enkelte høringsinstanser om at premier til tilknyttede forsikringer vil kunne overstige denne grensen etter noen tid, antar departementet at dette er et forhold institusjonene vil måtte ta høyde for ved avtaleinngåelse. For pensjonsspareavtaler antar departementet videre at dette til en viss grad vil kunne løses innen rammen av årlig innbetaling i henhold til betalingsplanen. Lovforslaget § 2 – 2 første ledd fastsetter at betalingsplanen skal angi årlig innbetaling. Sammensetningen av henholdsvis premie til tilknyttede forsikringer og innskudd vil dermed kunne variere fra år til år innen rammen for årlig innbetaling som er fastsatt i betalingsplanen. Videre vil kunden kunne avvike den årlige innbetaling som er fastsatt i betalingsplanen med inntil 25 prosent hver år uten å endre betalingsplanen. Premie til slike forsikringer kan likevel ikke overstige den forholdsmessige andel av den årlige innbetaling som premien for slike forsikringer kan utgjøre i henhold til lovforslaget § 1 – 3 første ledd annet punktum. Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor kunden tegner flerårige forsikringer i tilknytning til individuell pensjonsordning, vil institusjonen i utarbeidelsen av betalingsplanen påse at premiene til slike forsikringer over tid ikke overstiger den andel slike forsikringer kan utgjøre av samlet årlig innbetaling. Det vises til lovforslaget § 2 – 2 første og annet ledd og den nærmere behandling av betalingsplanen i avsnitt 3.6.4.

Uførepensjon etter foretakspensjonsloven med rett til fripoliseoppbygging er først og fremst tilpasset kollektive ordninger, og vil trolig normalt være kostbare forsikringer for enkeltpersoner. For at forslaget om en adgang til å tegne risikoytelser, et punkt som har fått bred støtte fra høringsinstansene, skal ha et praktisk formål, slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at også ettårige uføreforsikringer som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt periode kan knyttes til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Det vises til lovforslaget § 1 – 3 om at avtalen også kan omfatte «andre uføreytelser».

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at risikodekninger (uførepensjon, ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) bør være fradragsberettiget utover den årlige grensen på 15 000 kroner, slik det er vedtatt at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede selskaper og frilansere skal kunne tegne risikodekninger med rett til fradrag i skattepliktig inntekt i tilknytning til frivillig tjenestepensjonsordning. I motivene til lovforslaget om skattefavoriserte risikodekninger for selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerliknede selskap og frilansere i Ot.prp. nr. 24 (2007 – 2008) pkt. 3.2.1, uttalte departementet:

«I forbindelse med at Stortinget 26. mai 2005 vedtok at lovregler om obligatorisk tjenestepensjon skulle innføres og tre i kraft fra 1. januar 2006, ga Stortinget samtidig uttrykk for at egen frivillig pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende etter lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) skulle gis større skattemessig likebehandling med tilsvarende ordning for arbeidstakere. Dette taler etter departementets vurdering for at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignende selskaper og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger (uførepensjon, ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) med rett til fradrag i skattepliktig inntekt, slik arbeidsgiver har rett til fradrag i skattepliktig inntekt for premie for risikodekninger knyttet til arbeidstakernes tjenestepensjon.»

Forslaget om at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignende selskaper og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger med rett til fradrag i skattepliktig inntekt er følgelig fremmet med sikte på å oppnå en større grad av likebehandling med arbeidstakeres tjenestepensjon. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende her. Det foreslås som nevnt i § 1 – 3 første ledd annet punktum at alderspensjon skal utgjøre mer enn en tredjedel av årlig innbetaling til individuell pensjonsordning. En løsning hvor premier til risikodekninger kom i tillegg til innskudd eller premie til alderspensjonssparing ville således medføre en adgang til en tre ganger høyere årlig innbetaling til individuell pensjonsordning enn det er adgang til etter Banklovkommisjonens forslag. Dette ville heller ikke være i tråd med Stortingets vedtak om en årlig beløpsgrense for skattefavorisert individuell pensjonsordning på 15 000 kroner. Departementet vil ikke foreslå en slik utvidelse av rammen for årlige innbetalinger.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kundene skal kunne velge om en individuell pensjonsavtale skal omfatte innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Det vises til lovforslaget § 1 – 3 annet ledd. Departementet foreslår at dette skal gjelde når avtalen inngås på individuelt grunnlag og når den inngås i tilknytning til kollektiv tjenestepensjonsordning, jf. lovforslaget § 4 – 1 annet ledd. Denne sistnevnte problemstillingen er nærmere drøftet i kapittel 3.15.

3.5 Institusjoner som kan tilby individuelle pensjonsavtaler

3.5.1 Gjeldende rett

Hvilke institusjoner som kan tilby henholdsvis pensjonsforsikringsavtale eller pensjonsspareavtale bestemmes av de regler som fastlegger virksomhetsområdet for de ulike institusjonene. Pensjonsforsikringsavtaler kan tilbys av livsforsikringsselskap samt pensjonskasser med konsesjon til slik virksomhet, jf. forsikringsloven § 1 – 3. Pensjonsspareavtaler kan inngås med banker, forvaltningsselskap for verdipapirfond og i tilfelle av pensjonskasser med tillatelse til virksomhet uten forsikringselement. Forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1 – 2 første ledd fastsetter at et livsforsikringsselskap har adgang til å overta innskuddspensjonsordninger med tilstrekkelig forsikringselement, og at innskuddsfritak ved uførhet regnes som tilstrekkelig forsikringselement. Det følger av bestemmelsens første ledd siste punktum at Kredittilsynet ellers avgjør hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement. Forskriftens § 1 – 2 første ledd gjelder tilsvarende for pensjonskasser, jf. § 1 – 3 første ledd.

Det følger av forsikringsloven § 1 – 4 at pensjonskasser bare kan overta kollektive pensjonsordninger. Etter forsikringsloven § 1 – 5 kan innskuddspensjonsforetak bare overta kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement.

3.5.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår en endring i forsikringsloven § 1 – 5 slik at innskuddspensjonsforetak skal kunne få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler.

Banklovkommisjonen reiser i utredningen avsnitt 6.2.2 spørsmål om pensjonsspareavtaler som på utbetalingstidspunktet skal forvaltes som pensjonsforsikringsavtale anses å ha tilstrekkelig forsikringselement til at slike avtaler kan tilbys av livsforsikringsselskap. Banklovkommisjonen viser til at grenseoppgangen mellom produkter med og uten tilstrekkelig forsikringselement ble drøftet i Ot.prp. nr. 74 (2003 – 2004) kapittel 14, og antar at forskrift til forsikringsloven (livsforsikring mv) § 1 – 2 kan tolkes dit hen at kravet om forsikringselement vil være oppfylt for pensjonsspareavtaler uten innskuddsfritak eller andre risikoytelser, men hvor pensjonskapitalen i utbetalingsperioden skal forvaltes som en pensjonsforsikringsavtale. Banklovkommisjonen legger følgelig til grunn at livsforsikringsselskap samt pensjonskasser med tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet vil kunne tilby pensjonsspareavtaler hvor det ikke er tilknyttet risikodekninger, men hvor det i ordningens regelverk er fastsatt at avtalen i utbetalingstiden skal forvaltes som en pensjonsforsikringsavtale. Banklovkommisjonen viser til at slike pensjonsavtaler også vil kunne tegnes i pensjonsinnretninger som ikke driver livsforsikring, men konverteringen av alderspensjonskapitalen vil i så fall måtte skje ved avtale med et livsforsikringsselskap.

3.5.3 Høringsinstansenes merknader

Pensjonskasseforeningeneer tilfreds med at Banklovkommisjonen foreslår at private og kommunale pensjonskasser skal kunne tilby individuelle pensjonsavtaler, men legger til grunn at pensjonskasser må ha konsesjon til å tilby individuelle pensjonsavtaler.

3.5.4 Departementets vurdering

Det er av betydning for konkurransen i markedet for skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler at flest mulig institusjoner skal kunne tilby slike avtaler, og departementet slutter seg derfor til forslaget fra Banklovkommisjonen om lovendring som åpner for at innskuddspensjonsforetak skal kunne få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler. Departementet viser til forslaget til endring i forsikringsloven § 1 – 5. Pensjonskasser har etter departementets syn etter gjeldende rett ikke adgang til å tilby individuelle pensjonsavtaler. Departementet foreslår derfor endringer i forsikringsloven § 1 – 4 slik at pensjonskasser kan få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsavtaler til medlemmer av en kollektiv avtale som pensjonskassen forvalter.

Det vises til lovforslaget § 1–2 annet og tredje ledd som angir hvilke typer institusjoner som kan tilby individuelle pensjonsavtaler.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken grad av forsikringselement pensjonsspareavtaler må ha for at et livsforsikringsselskap kan tilby slike avtaler, drøftet Finansdepartementet i Ot.prp. nr 74 (2003 – 2004) kapittel 14 hva som vil være å anse som tilstrekkelig forsikringselement. Departementet uttalte der på side 102:

«Etter Finansdepartementets vurdering er det vanskelig å utlede en helt bestemt grenseoppgang med utgangspunkt i krav til forsikringselement som angis i EU-direktivet. Om tilbud av et konkret produkt skal kunne anses som livsforsikringsvirksomhet eller ikke, vil måtte bero på en konkret vurdering av det enkelte produktet. Det vil i utgangspunktet være tilsynsmyndighetenes ansvar å foreta en slik vurdering.

(…)

Som nevnt er grensegangen her et typisk tilsynsansvar, og Kredittilsynet vil derfor treffe avgjørelser i de saker som måtte oppstå innenfor dette feltet. Finansdepartementet viser for øvrig til at det vil kunne fastsettes nærmere regler i forskrift om hva som skal kunne anses som et tilstrekkelig forsikringselement. (…)»

Kravet til tilstrekkelig forsikringselement er i dag nedfelt i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv) § 1 – 2 første ledd. Bestemmelsen lyder:

«Et livsforsikringsselskap har adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon med tilstrekkelig forsikringselement. Innskuddsfritak ved uførhet regnes her som tilstrekkelig forsikringselement. Kredittilsynet avgjør ellers hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement.»

Banklovkommisjonen synes å legge til grunn at innskuddspensjonsprodukter som består av en pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og som konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden, har tilstrekkelig forsikringselement til at slike avtaler kan tilbys av livsforsikringsselskap og pensjonskasser med konsesjon til å drive livsforsikringsvirksomhet. Departementet viser til at forskriftens § 1 – 2 første ledd konkret angir at innskuddsfritak ved uførhet skal anses som tilstrekkelig forsikringselement, men at Kredittilsynet for øvrig kan avgjøre hva som skal regnes som tilstrekkelig forsikringselement. Etter departementets syn må derfor spørsmålet om hvorvidt et innskuddspensjonsprodukt som består av en individuell pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og som konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden har tilstrekkelig forsikringselement, avgjøres ved forskriftsendring eller ved vedtak av Kredittilsynet.

3.6 Krav til pensjonsavtalens innhold

3.6.1 Gjeldende rett

Forsikringsavtalelovens regler om formkrav, opplysningsplikter, krav til avtalenes innhold, avbrudd mv. gjelder for pensjonsforsikringsavtaler, men gjelder ikke for pensjonsspareavtaler. For kollektive innskuddspensjonsordninger er det i innskuddspensjonsloven og i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon bl.a. satt krav til innholdet i regelverket for pensjonsordningen. Loven og forskriften gjelder imidlertid ikke for individuelle pensjonsspareavtaler.

3.6.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår i utredningen avsnitt 6.3.1 at det fastsettes minstekrav til skattefavoriserte individuelle pensjonsspareavtaler etter mønster av regelverket for kollektive innskuddspensjonsavtaler. Banklovkommisjonen foreslår blant annet lovfestet krav om at skattefavoriserte pensjonsspareavtaler skal inngås skriftlig. Det foreslås videre at avtalene skal angi hvilke pensjonsytelser som omfattes og vilkår for utbetaling, samt hvilke regler som gjelder om endring, oppsigelse og flytting av pensjonsspareavtalen, jf. lovutkastet § 2 – 1.

Banklovkommisjonen foreslår at pensjonsspareavtaler skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter hvilke årlige innskudd kunden forplikter seg til å foreta til oppbygging av alderspensjonskapital, samt i tilfelle til dekning av premie knyttet til innskuddsfritak eller andre risikoytelser som knyttes til pensjonsspareavtalen. For de aller fleste kunder som inngår en pensjonsspareavtale vil det være vanskelig å vite størrelsen på de pensjonsytelser som man vil ha krav på etter avtalen ved nådd pensjonsalder. Samtidig er dette vesentlig informasjon for kunden, både ved avtaleslutningen og vurdert i forhold til hva kunden vil ha av inntekt ved nådd pensjonsalder. Banklovkommisjonen foreslår derfor at institusjonen, før innskuddsplanen fastsettes, i avtalen skal gi kunden eksempler på hva ulike innskuddsnivå vil kunne gi i antatt pensjonskapital ved pensjonsalder. Dette vil selvfølgelig bero på hvilke forutsetninger man gjør for avkastning i perioden, men Banklovkommisjonen mener likevel at slike eksempler vil kunne gi kunden viktig informasjon. Forutsetningene for eksemplene må imidlertid gjøres klart for kunden. Institusjonen skal opplyse om hvilke vederlag som kreves for administrasjon av den individuelle pensjonsavtalen og forvaltning av pensjonskapitalen, jf. lovutkastet § 2 – 2.

For skattefavoriserte individuelle pensjonsforsikringsavtaler vises det i utredningen avsnitt 6.4.1 i all hovedsak til de krav til forsikringsavtalers innhold som følger av forsikringsavtaleloven, men det foreslås likevel krav om at avtalen skal angi hvilke ytelser som omfattes og vilkårene for utbetaling, samt hvilke premier og vederlag for tjenester kunden skal betale, jf. lovutkastet § 3 – 1 annet ledd.

3.6.3 Høringsinstansenes merknader

Den norske Aktuarforeningmener det bør vurderes å samordne de bestemmelser som er like for pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler fremfor å behandle de samme problemstillinger parallelt for henholdsvis pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler.

Aktuarforeningen viser til at i de tilfeller en pensjonsspareavtale inneholder risikoytelser, vil premie for risikoytelser kunne endres årlig. Å oppgi en innskuddsplan som med stor sannsynlighet vil bli endret, kan være villedende for kunden. Aktuarforeningen foreslår derfor at lovutkastet § 2 – 1 første ledd gis følgende ordlyd:

«Avtalen skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter hvilke innskudd kunden skal foreta til oppbygging av alderspensjonskapitalen og i tilfelle størrelsen på innskuddsfritak og andre særskilte forsikringer.»

Aktuarforeningen er skeptisk til at det lovfestes at institusjonen skal gi representative eksempler på ulike innskuddsnivåer og antatt alderspensjonskapital ved nådd pensjonsalder, idet kunden vil kunne oppfatte en slik prognose som en garanti for hva som skal utbetales. Aktuarforeningen mener videre det er uklart hva som ligger i begrepet representative eksempler. En rekke faktorer som ikke kan forutses på salgstidspunktet vil kunne påvirke hva som kommer til utbetaling ved pensjonsalder. Dette gjelder faktorer som sammensetningen av alderspensjon og risikodekninger, utvikling av pristariffer, avkastningsnivå og avsetning til tilleggsavsetninger, pris for rentegaranti (hvis det er rentegaranti) og i hvilken grad selskapet vil avsette til risikoutjevningsfond. Aktuarforeningen mener det må være en forutsetning at informasjonen tilpasses det som vil bli offentliggjort i de pensjonsportalene det arbeides med i Norsk Pensjon og NAV.

Aktuarforeningen forstår formuleringen i utkastet § 2 – 2 fjerde ledd siste punktum om at «institusjonen skal sørge for at også avregnede beløp skal tilordnes som avkastning av alderspensjonskapitalen» slik at implisitte fondskostnader tilbakeføres pensjonskapitalen. Ifølge Aktuarforeningen kan merknadene tolkes dit hen at institusjonen skal dekke opp slike kostnader, noe som ville være urimelig. Aktuarforeningen mener dette punktet med fordel kan presiseres.

Utkastet § 2 – 2 femte ledd som omhandler avkastning som institusjonen garanterer, benytter begreper som avkastningsrente og oppgitt rentesats. Aktuarforeningen mener det ville være hensiktmessig å benytte allerede innarbeidede begreper som grunnlagsrente eller garantert rente.

Aktuarforeningen forutsetter at forsikringsloven skal gjelde for utkastet § 3 – 4 om alderspensjon uten ytelsesgaranti, herunder at eventuell rentegaranti skal betales i henhold til egen tariff.

3.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår visse tekniske endringer i forhold til Banklovkommisjonens forslag til regler om krav til pensjonsavtalen og avtalens innhold. Det foreslås blant annet at flere av bestemmelsene i utkastet til § 2 – 2, som svarer til lovforslaget § 2 – 2 i proposisjonen her, flyttes til lovforslaget § 2 – 1 (§ 2 – 1 i lovutkastet), som gis overskriften «Krav til avtalens innhold». Lovforslaget § 2 – 2, som regulerer innbetalinger mv., gis overskriften «Årlige innbetalinger». Det vises til lovforslaget §§ 2 – 1 og 2 – 2.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at pensjonsspareavtaler skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta. Departementet er enig med Aktuarforeningen i at en angivelse av premie for risikodekninger i innskuddsplanen vil kunne medføre hyppige endringer i innskuddsplanen. Departementet oppfatter imidlertid ikke Banklovkommisjonens forslag dithen at premie for tilknyttede forsikringer skal angis særskilt i innskuddsplanen. Dersom innskuddsplanen angir samlede årlige innbetalinger til skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale, det vil si både innskudd og eventuelt premie til tilknyttede forsikringer, vil kunden kunne variere sammensetningen av årlig innbetaling til pensjonsspareavtale innen de krav loven stiller til alderspensjonsoppbygging. Ettersom det er samlede årlige innbetalinger som skal fastsettes i innskuddsplanen, foreslår departementet at en i stedet for begrepet «innskuddsplan» benytter begrepet «betalingsplan». Det vises til lovforslaget § 2 – 2 første og tredje ledd. Adgangen til å endre betalingsplanen samt variere årlig innbetaling omtales nærmere under avsnitt 3.9.

Når det gjelder Aktuarforeningens forståelse av Banklovkommisjonens utkast til § 2 – 2 fjerde ledd siste punktum om at «institusjonen skal sørge for at også avregnede beløp skal tilordnes som avkastning av alderspensjonskapitalen», vil departementet vise til at bestemmelsen må leses i sammenheng med resten av bestemmelsen i lovutkastet § 2 – 2 fjerde ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med den tilsvarende bestemmelsen i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 5 tredje ledd. Lovforslaget § 2–1 fjerde ledd første punktum fastsetter at kunden blant annet skal betale et avtalt vederlag for forvaltning av pensjonskapitalen. Annet punktum angir nærmere hva vederlaget for forvaltning av alderspensjonskapitalen skal omfatte, og innebærer at også godtgjørelse som dekkes ved avregning i avkastning på den forvaltede kapital skal gjøres synlig for kunden. Dette gjelder uansett om det er institusjonen selv som forestår forvaltningen eller om institusjonen har valgt å bruke ekstern kapitalforvalter. Dersom institusjonen allerede har tatt seg betalt for forvaltningen av alderspensjonskapitalen, følger det av siste punktum at godtgjørelse avregnet mot avkastningen skal tilføres alderspensjonskapitalen ved at institusjonen regnskapsfører beløpet som avkastning. Institusjonen kan således ikke ta mer betalt for forvaltningen av pensjonskapitalen enn det som er angitt i avtalen. Det vises til lovforslaget § 2 – 1 fjerde ledd.

Banklovkommisjonens utkast til § 2 – 2 femte ledd benytter begrepet «avkastningsrente» for de tilfelle der institusjonen garanterer en avkastning som skal oppnås ved forvaltning av pensjonskapitalen. Departementet vil i den forbindelse nevne at det ikke vil være heldig å benytte begrepet «garantert rente» eller «grunnlagsrente» om den avkastning som institusjonen garanterer, slik Aktuarforeningen foreslår, idet dette er forsikringstekniske begreper. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag, men foreslår at en i stedet benytter begrepet «avkastningsgaranti», se lovforslaget § 2 – 1 femte ledd.

3.7 Informasjonsplikt

3.7.1 Gjeldende rett

Forsikringsavtaleloven del B gir nærmere regler om hvilken informasjon selskapet skal gi til sine kunder og hvilke opplysninger som skal være inntatt i forsikringsavtalen. Som nevnt under punkt 3.6.1 gjelder forsikringsavtaleloven ikke for pensjonsspareavtaler. For kollektive innskuddspensjonsordninger er det gitt informasjonsregler i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til innskuddspensjonsloven og i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon.

3.7.2 Banklovkommisjonens forslag

Krav om informasjon til kunden og kontoføring drøftes i utredningen avsnitt 6.5.3. Banklovkommisjonen foreslår generelle regler om pensjonsinstitusjonens informasjonsplikt, slik at kunden sikres en viss minsteinformasjon uavhengig av hvilken pensjonsinstitusjon vedkommende velger. For å sikre dokumentasjon for at den nødvendige informasjon er gitt kunden, foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 1 – 6 at pensjonsinstitusjonen før pensjonsavtalen inngås gir kunden skriftlig informasjon om følgende:

• binding av pensjonskapitalen i avtaleperioden,

• hvilke pensjonsytelser avtalen omfatter

• reglene for utbetaling av ytelser, og

• skattereglene som gjelder for pensjonsavtalen.

Denne informasjonsplikten kommer i tillegg til den informasjonen som skal inntas i selve avtalen.

Videre foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 1 – 6 en plikt for pensjonsinstitusjonen til å gi kunden en kontoutskrift i henhold til lovutkastet § 1 – 7, som viser utviklingen av kontoen med hensyn til innbetalinger i form av innskudd/premie, avkastning, vederlag for dekning av risiko og kostnader til administrasjon av pensjonsavtalen og forvaltning av pensjonskapitalen. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det viktig at kontoutskriften også gir kunden informasjon som gjør at kunden har et grunnlag for å vurdere hvilke inntekter vedkommende vil kunne få ved nådd pensjonsalder. Det foreslås derfor at kontoutskriften skal vedlegges oppdatert informasjon over utviklingen av alderspensjonskapitalen og pensjonsytelsene, gitt ulike forutsetninger med hensyn til fremtidig innskudds- og premienivå og beregningsforutsetninger. Slik informasjon vil kunne gi kunden grunnlag for å vurdere effektiviteten i pensjonsoppsparingen og forholdet mellom pensjonsoppsparing og inntektsutvikling .

3.7.3 Høringsinstansenes merknader

Konkurransetilsynet viser til at finansprodukter generelt er vanskelige å forstå, og at en utfyllende informasjonsplikt for selskapene derfor er viktig for at kundene skal kunne orientere seg i markedet og vurdere kvalitet og pris på produktet. Konkurransetilsynet støtter derfor forslaget om at kundene skal få årlig informasjon om utviklingen av alderspensjonskapitalen og pensjonsytelsene under ulike forutsetninger, slik det foreslås i lovutkastet § 1 – 6 annet ledd annet punktum. Ved årlig å få oppdatert informasjon om beregnet pensjonsytelse under ulike forutsetninger og nivåer, vil kunden få et godt overblikk over hva han eller hun kan forvente i fremtiden. Dette er også tall som vil gjøre det lettere for kunden å sammenligne ulike tilbydere, for å se hvilken tilbyder som synes å forvalte pensjonskapitalen på den beste måten. Selv om informasjonen som blir gitt ikke kan ses på som noen garanti for de fremtidige ytelsene, vil den likevel gi et viktig signal til kundene om hvordan ytelsene er forvaltet det siste året.

Forbrukerombudet viser til at valg av pensjonsordninger vil være av relativt stor økonomisk betydning for den enkelte forbruker, og således et viktig valg. Det kan tenkes å være variasjoner mellom de ulike tilbud av pensjonsspareordninger når det gjelder blant annet risiko og avkastningsmuligheter. Forbrukerombudet mener imidlertid at utkastet § 1 – 6 ikke sikrer kunden tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta et veloverveid valg, og foreslår at institusjonene skal pålegges å gi opplysninger om forhold som eventuell garantert minsteavkastning, eventuell indeksregulering, forventet avkastning og risiko knyttet til verdiutvikling.

Forbrukerombudet viser til at det i forhold til spareprodukter har vist seg å være behov for en vidtgående regulering av institusjonenes opplysningsplikt i forbindelse med salg. Når det her er tale om et spareprodukt som også skal tilbys deler av befolkningen som ikke har erfaring med spareordninger, er kravene til de opplysninger som skal gis i forbindelse med salget ifølge Forbrukerombudet særskilt viktige. Kravene til pensjonsspareavtalen i utkastet § 2 – 2 sikrer etter Forbrukerombudets syn at kunden får slik informasjon forut for avtaleinngåelsen, men for at forbrukerne lettere skal kunne orientere seg blant ulike tilbud bør det også oppstilles klare minimumsregler i forhold til informasjon som kan gis i markedsføring av individuelle pensjonsavtaler. I den grad det ikke finnes hensiktsmessig med en utvidet opplysningsplikt i loven, bør det utarbeides en forskrift som regulerer dette nærmere.

Aktuarforeningen mener kravene til informasjon i utkastet til § 1 – 6 annet ledd vil kunne medføre et ganske omfattende merarbeid for individuelle pensjonsavtaler utover det som følger av de generelle årlige kontoutskriftskravene. Hvis det skal gis en fremskrivning av den aktuelle forsikring må det tas stilling til en hel rekke parametere dersom illustrasjonen skal bli relevant. Pensjonsytelsene nevnes eksplisitt i paragrafen, og Aktuarforeningen legger til grunn at det skal oppgis forsikringssummer i tillegg til premiereserver. Dette er en ytterligere komplisering siden nye forsikringsavtaler i stor grad vil være produkter der forsikringssum verken er garantert eller i det hele tatt beregnet/registrert slik som har vært vanlig til for tidligere produkter. Det bør derfor være en forutsetning at informasjonen tilpasses det som vil bli offentliggjort i de pensjonsportalene det arbeides med i Norsk Pensjon og hos NAV.

NAV viser til det pågående arbeidet med å utvikle en pensjonsportal som i første versjon vil gi en oversikt over framtidig pensjon fra folketrygden med mulighet for å simulere forskjellige alternativer mht. pensjoneringstidspunkt, varierende arbeidsinntekt både før og etter pensjonering osv. Denne portalen skal utvides og knytte til seg andre aktører, først de store offentlige tjenestepensjonsordningene og etter hvert også ulike private pensjonsordninger. Det er ønskelig å legge til rette for at også forvaltere av individuelle pensjonsordninger blir knyttet opp til denne portalen. Dette vil gi en mest mulig helhetlig løsning for brukeren, og i tillegg være enkelt for brukeren å forholde seg til. Forvaltere av individuelle pensjonsordninger bør derfor pålegges å melde inn etablerte pensjonsforhold (knytning mellom ordning og person) til en offentlig pensjonsportal, og å legge til rette for utveksling av informasjon om verdien av disse ordningene med den offentlige pensjonsportalen. Hjemmelen til informasjonsplikt bør derfor åpne for at hvis det etableres et forpliktende samarbeid med Norsk Pensjon, kan denne informasjonsinnhentingen koordineres og administreres gjennom en slik løsning.

FNHlegger også til grunn at opplysningene skal kunne tilpasses pensjonsportalen. FNH peker videre på at institusjonene ikke kan pålegges å opplyse om de skatteregler «som vil bli gjort gjeldende for pensjonsavtaler», og foreslår at § 1 – 6 første ledd annet punktum skal lyde: «Institusjonen skal også oppdatere opplysninger om de skatteregler som gjelder for pensjonsavtaler, både i opptjenings- og utbetalingsperioden.» FNH mener også at opplysninger om utviklingen av pensjonsytelsene for pensjonssparing uten garantert avkastning bør standardiseres og holdes på et minimumsnivå.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Foreningmener at alle pensjonsleverandører bør pålegges å innrapportere alle pensjonsrettigheter til skattemyndighetene. Ut fra de samlede opplysninger om pensjonsspareordninger, inklusiv alderspensjon opparbeidet gjennom folketrygden, som tilflyter skattemyndighetene, burde antatt pensjonsutbetaling kunne beregnes av skattemyndighetene og informasjon om fremtidig pensjon oversendes den enkelte som en tilleggsopplysning på skatteoppgjøret. Skatteoppgjøret er det sted der skattytere er vant til å få denne type informasjon om egen økonomi, og dette ville kunne bli et bedre alternativ enn «fripoliseregister» eller «min side» eller i det minste et viktig og nyttig supplement. Oversendelse av opplysninger om pensjon som skjer sammen med annen oversendelse til skattyterne vil trolig være enklere for den enkelte å motta (samlet oversikt), samtidig som bearbeiding også vil være mindre ressurskrevende og rimeligere når alt skjer på ett og samme sted. En annen fordel ved at pensjonsrettigheter samles i skatteoppgjøret er at etterlatte eller et eventuelt bo alltid starter med å be om utskrift av ligningen og skatteoppgjøret for på denne måten å skaffe seg en oversikt over den avdødes økonomi. Foreningen peker også på at dersom det årlig tilflyter forsikringstakere informasjon om fremtidig alderspensjon gjennom skatteseddelen, vil dette bidra til større oppmerksomhet rundt hva den enkelte vil få utbetalt som pensjonist. Dette vil igjen føre til at den enkelte også tar et større ansvar for å selv spare mot pensjonsalderen.

3.7.4 Departementets vurdering

Departementet deler FNHs vurdering av at det først og fremst er gjeldende skatteregler som det vil være relevant for kundene å få informasjon om, og det er også hva Banklovkommisjonen synes å legge til grunn i de alminnelige motivene. Departementet antar imidlertid at det også vil være relevant for kunden å få informasjon om varslede endringer i skattereglene. Departementet foreslår derfor regler om at institusjonen, før avtalen inngås, skal gi opplysninger om gjeldende skatteregler for individuelle pensjonsavtaler, samt varslede endringer i disse. I tillegg skal institusjonen informere om eventuelle endringer i skattereglene i løpet av avtaleperioden, se lovforslaget § 1 – 6 første ledd.

Departementet slutter seg til merknadene fra Forbrukerombudet om at det i de tilfeller avtalen omfatter sparing med garantert avkastning, vil være relevant å opplyse om bl.a. fremtidige ytelser, men departementet anser det ikke nødvendig å lovfeste dette særskilt.

Departementet viser til at forslaget fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening om at pensjonsytelser skal innrapporteres til skattemyndighetene, som så skal opplyse om forventet samlet fremtidig pensjon, herunder pensjon fra folketrygden, ligger utenfor rammen av det som skal behandles i dette lovforslaget. Departementet viser for øvrig til arbeidet med å etablere en pensjonsportal som vil gi informasjon om folketrygd og samordnet offentlig og privat tjenestepensjon, som NAV omtaler i sine høringsmerknader.

Flere av høringsinstansene mener opplysningene bør kunne tilpasses pensjonsportalen når denne foreligger. NAV peker på at hjemmelen til informasjonsplikt bør ta høyde for et eventuelt fremtidig samarbeid mellom NAV og Norsk Pensjon om en felles pensjonsportal for private og offentlige pensjonsrettigheter. Departementet foreslår på bakgrunn av høringsinstansenes merknader at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om institusjonenes informasjonsplikt i forskrift. Departementet slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens forslag til regler om informasjonsplikt og kontoføring, jf. lovforslaget §§ 1 – 6 og 1 – 7.

3.8 Pensjonsalder og utbetaling av pensjonsytelser

3.8.1 Gjeldende rett

Det følger både av innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven at pensjonsordningen ikke kan fastsette en lavere pensjonsalder enn 67 år med mindre det er fastsatt særlige aldersgrenser i forskrift, jf. innskuddspensjonsloven § 7 – 1 og foretakspensjonsloven § 4 – 1. Begge lovene stiller også krav om at utbetalingsperioden skal være minst 10 år fra pensjonsalder. I stedet for at ytelsene opphører etter 10 år, kan det fastsettes i regelverket for ordningen at ytelsene skal settes ned etter 10 år eller senere. Dette er begrunnet i at behovet for inntekt ut over alderspensjonen fra folketrygden normalt vil være størst de første årene etter pensjonsalder. Både innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven åpner for at en arbeidstaker kan utsette utbetaling av pensjon i den utstrekning vedkommende mottar lønn. For IPA-kontrakter følger reglene om pensjonsalder av forskrift 26. mars 1999 nr. 14 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven §§ 6 – 47 – 12 flg, hvor hovedregelen er at pensjonsalderen er 64 år med mindre høyere pensjonsalder er avtalt.

3.8.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen drøfter regler om pensjonsalder og utbetaling av alderspensjon i utredningen avsnitt 6.2.3. Banklovkommisjonen har i tråd med mandatet foreslått at reglene om pensjonsalder og utbetaling av alderspensjon for individuelle pensjonsavtaler bør ta utgangspunkt i tilsvarende bestemmelser i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, men foreslår samtidig at det bygges inn en fleksibilitet som gjør at den enkelte kan tilpasse utbetalingene for å unngå for store svingninger i inntekten som pensjonist. Banklovkommisjonen foreslår derfor at pensjonsalder som hovedregel skal være 67 år, men at det kan avtales en høyere pensjonsalder enn 67 år. For kunde som er medlem av en lovregulert tjenestepensjonsordning kan det likevel fastsettes samme pensjonsalder som den som følger av tjenestepensjonsordningen. Det betyr at ansatte med særaldersgrense i sin tjenestepensjonsordning kan ha samme særaldersgrense i sin skattefavoriserte individuelle pensjonsordning. Det vises til lovutkastet §§ 2 – 4 og 3 – 2.

For pensjonsspareavtaler foreslår Banklovkommisjonen at når kunden når pensjonsalderen som er avtalt i henhold til lovutkastet § 2 – 4, skal institusjonen utstede pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon, jf. lovutkastet § 2 – 5. Dette er det samme systemet som er brukt i innskuddspensjonsloven, jf. innskuddspensjonsloven § 7 – 2. For å unngå at det blir nødvendig å endre lovens bestemmelser om pensjonsalder dersom det innføres fleksibel pensjonsalder i folketrygden, foreslår Banklovkommisjonen videre at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan kreves utstedt fra det tidspunkt kunden har rett til alderspensjon fra folketrygden.

Selv om utgangspunktet er at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon først skal utstedes ved nådd pensjonsalder, foreslår Banklovkommisjonen at det kan avtales at kunden kan kreve at slikt pensjonskapitalbevis utstedes på et tidligere tidspunkt. Dette innebærer at muligheten for tidligere utstedelse må avtales, men kunden avgjør selv om denne muligheten skal benyttes eller ikke. Etter lovutkastet § 2–5 annet ledd første punktum kan det avtales at kunden kan kreve pensjonskapitalbevis utstedt fra vedkommende fyller 62 år. Dersom avtalen åpner for dette kan det også avtales at ytelsen skal settes ned ved fylte 67 år, likevel ikke med mer enn 50 prosent, jf. annet punktum. 62 år svarer til det tidligste tidspunktet man kan gå av med AFP.

Banklovkommisjonen foreslår at alderspensjon etter individuell pensjonsspareavtale skal utbetales fra pensjonsalder og til kunden fyller 77 år, men i alle tilfelle i minst 10 år. Siden pensjonsalderen for de fleste vil være 67 år, vil denne regelen for de fleste innebære et minstekrav om 10 års utbetaling. Kravet om at alderspensjon skal utbetales til kunden fyller 77 år vil innebære at minste utbetalingstid blir lengre enn 10 år for de som har lavere pensjonsalder enn 67 år. Dersom det er avtalt en høyere aldersgrense enn 67 år vil kravet om minste utbetalingstid ha forrang, slik at alderspensjon uansett skal utbetales i minst 10 år. Det kan avtales at pensjonsytelsene settes ned etter 10 år eller senere. Det kan også avtales at ytelsene skal kunne øke fra 77 år for å kompensere for eventuelt redusert alderspensjon fra en tjenestepensjonsordning. Etter forslaget vil utbetalingsperioden, dersom årlige alderspensjonsytelser vil utgjøre mindre enn 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp, likevel kunne kortes ned slik at årlige ytelser vil svare til omtrent 20 prosent av grunnbeløpet. Det vises til lovutkastet § 2 – 7.

Banklovkommisjonen viser til at fordi livssituasjonen ofte vil endre seg fra kunden inngår avtalen og frem til pensjonsalder, er det et klart behov for at individuelle avtaler kan endres både mht pensjonsalder og utbetaling av pensjonsytelsene. Banklovkommisjonen foreslår derfor at individuelle pensjonsspareavtaler frem til pensjonsalder kan endres mht. fastsettelse av tidspunktet for opphør, utbetaling eller nedsettelse av alderspensjonen. Slik avtale må gjøres innenfor de rammer loven fastsetter. Det vises til lovutkastet § 2 – 7 sjette ledd.

For pensjonsspareavtaler som ikke omfatter forsikring av uføreytelser, foreslår Banklovkommisjonen videre at dersom kunden har rett til uføreytelser fra folketrygden, skal han også kunne ha rett til utstedelse av pensjonskapitalbevis for den pensjonskapital som er opptjent på utstedelsestidspunktet med rett til årlige ytelser i samsvar med uføregraden. Dette vil gi kunden en økt sosial sikkerhet hvis uførhet oppstår og vedkommende helt eller delvis mister sin arbeidsinntekt. Ytelsene skal utbetales så lenge vedkommende har rett til uføreytelser fra folketrygden og så lenge pensjonskapitalen rekker. Eventuelt gjenværende kapital skal benyttes til alderspensjon, og kapital som bygges opp ved innbetalinger som følge av eventuelt innskuddsfritak ved uførhet skal anvendes til ny alderspensjonskapital. Det vises til lovutkastet § 2–5 tredje ledd.

For pensjonsforsikringsavtaler foreslår Banklovkommisjonen i stor grad tilsvarende regler om pensjonsalder og utbetaling av pensjonsytelser som for pensjonsspareavtaler. For pensjonsforsikringsavtaler er imidlertid hovedregelen at alderspensjonen skal utbetales som livsvarige ytelser, jf. lovutkastet § 3 – 3 femte ledd. Det kan likevel avtales at pensjonen skal opphøre ved fylte 77 år, men ikke i noe tilfelle før alderspensjon har vært utbetalt i 10 år. På samme måte som for pensjonsspareavtaler, kan det for pensjonsforsikringsavtaler foretas en endring av tidspunktet for utbetaling, størrelsen av pensjonsytelsene, utbetalingstidspunktet eller opphørstidspunktet for alderspensjonen. Det må i så fall foretas en forsikringsteknisk omregning av alderspensjonen. Det vises til lovutkastet § 3 – 3 syvende ledd, jf. § 3 – 9. Det gis en nærmere omtale av reglene om omregning av individuell pensjonsforsikringsavtale i avsnitt 3.10.4.

3.8.3 Høringsinstansenes merknader

Pensjonskasseforeningene mener det ville være mest hensiktsmessig å knytte reglene om aldersgrenser til tidspunktet for uttak av alderspensjon fra folketrygden.

Aktuarforeningen mener begrepet «alderspensjon» i kapittel 3 bør presiseres. Tradisjonelt rommer begrepet alderspensjon dekninger både med og uten rett til tilbakebetaling av innbetalte premier ved dødsfall. Lovforslaget forstås slik at det med alderspensjon menes ren alderspensjon uten tilbakebetaling. Aktuarforeningen mener det ville være hensiktmessig at dette fremkom i lovteksten ved at det etter alderspensjon settes i parentes «(uten rett til tilbakebetaling av premier ved dødsfall)».

Aktuarforeningen uttaler følgende om utkastet § 2 – 5:

«Annet ledd åpner for at kunden kan kreve pensjonen utbetalt fra 62 år. Etter Aktuarforeningens syn er bestemmelsen ikke konsistent med § 2 – 4 første ledd om at pensjonsalderen skal være 67 år eller høyere. Tilsvarende kommentar gjelder kapittel 3 pensjonsforsikringsavtaler».

Aktuarforeningen synes å mene at bestemmelsen om minste pensjonsalder er overflødig, idet det kan avtales at pensjonsytelser kan utbetales fra 62 år.

I utkastet § 2 – 5 tredje ledd er det gitt bestemmelser om at pensjonskapitalen kan benyttes til utbetaling av straks begynnende uførepensjon, dersom kunden før pensjonsalder har fått rett til uføreytelser fra folketrygden. Det kan synes som om Aktuarforeningen ikke slutter seg til forslaget, både fordi midlene i disse tilfeller går til et helt annet formål enn opprinnelig tenkt, og videre fordi dette dreier seg om en ordning som bare vil gjelde for individuell pensjonsspareavtale og ikke for pensjonsordninger etter de andre pensjonslovene.

Aktuarforeningen viser videre til at utkastet § 3 – 2 annet ledd fastsetter at kunden kan ha samme pensjonsalder som i en kollektiv tjenestepensjonsordning, og at ny pensjonsalder skal fastsettes dersom kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for den fastsatte pensjonsalder eller opphører å være medlem av tjenestepensjonsordningen. Bestemmelsen innebærer at institusjonen må være løpende oppdatert om kundens arbeidsforhold, noe som etter Aktuarforeningens mening synes urimelig å kreve. Gjeldende praksis for tilsvarende problemstilling for fripoliser innebærer at pensjonsalder ikke endres, men at kunden har rett til utsatt utbetaling. Aktuarforeningen mener en slik løsning vil være mer hensiktsmessig og lettere å gjennomføre i praksis.

Norges Bondelag støtter Banklovkommisjonens forslag til aldersgrense på 67 år, herunder forslaget om at hvis en arbeidstaker går av med AFP i perioden 62 år til 67 år skal en kunne ta ut pensjon fra denne ordningen. Norges Bondelag understreker at dette også må gjelde bønder som går av med AFP innenfor det systemet som er hjemlet i Jordbruksavtalesystemet. Norges Bondelag støtter forslaget som åpner for at en eventuell mulighet til pensjonering fra 62 år i ny folketrygd gir adgang til utbetalinger fra tilleggspensjonsordninger fra samme pensjoneringstidspunkt.

Akademikerne uttaler:

«Akademikerne støtter forslaget om at det kan avtales at kunden kan kreve utbetaling av alderspensjon før nådd pensjonsalder. Akademikerne er også positiv til at det foreslås regler som gir kunden mulighet til å utskyte utbetalingen av alderspensjon helt eller delvis ved nådd pensjonsalder til et senere tidspunkt. Akademikerne mener slik fleksibilitet gjør det enklere å dekke kundens behov best mulig.»

NAV viser til at utbetaling av bl.a. uførepensjon under en individuell pensjonsavtale skal regnes som skattbar personinntekt, men ikke som pensjonsgivende inntekt. Etter dagens regelverk er verken uførepensjon etter folketrygdloven eller uførepensjon etter individuelle pensjonsavtaler pensjonsgivende inntekt. I NOU 2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre foreslås det at ny uførestønad skal beregnes som korttidsytelse og at den skal skattes og regnes som pensjonsgivende inntekt inntil vedkommende går over på alderspensjon. Personer som oppebærer uførepensjon etter forslaget til ny lov om individuell pensjonsordning, men ikke fyller vilkårene for uførestønad fra folketrygden, får derimot ikke pensjonspoeng av uførepensjonen når man ser dagens regelverk opp mot forslaget til ny lov om individuell pensjonsordning. Dette kan ifølge NAV være komplisert å formidle, og kan få negative konsekvenser for medlemmer som har en ikke-pensjonsgivende uførepensjon under en individuell pensjonsavtale før overgang til alderspensjon, i forhold til de som får uførestønad fra folketrygden. Det kan i følge NAV settes spørsmålstegn ved om dette er tilsiktet.

Norges Bondelag støtter forslaget om at oppsparte midler kan brukes til uførepensjon selv om det ikke er tegnet spesiell uføredekning i ordningen. Hvis en selvstendig næringsdrivende blir ufør, kommer de ofte i en vanskelig økonomisk situasjon, og det vil da være viktig for denne gruppen av yrkesaktive å få tilgang til oppsparte midler til bruk i en løpende pensjon og ikke være henvist til å vente til 67 år før en får tilgang til disse midlene.

Silver støtter også en slik rett, og mener en slik rett på prinsipielt grunnlag også bør kunne gjøres gjeldende under en pensjonsforsikringsavtale.

FNH mener at lovutkastet § 2 – 5 har en kronglete formulering, og at det i stedet for å knytte retten til pensjonsutbetaling opp til utstedelse av pensjonskapitalbevis bør sies eksplisitt at det er alderspensjonsytelser som kan kreves utbetalt,

3.8.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til regler om pensjonsalder og utbetaling av ytelser for skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler. Det vises til lovforslaget §§ 2–4, 2–5 og 2–7 forsåvidt gjelder pensjonsspareavtaler, og §§ 3–2 og 3–3 forsåvidt gjelder pensjonsforsikringsavtaler. Etter forslaget skal pensjonsalderen som hovedregel være 67 år, men det kan avtales at ytelser kan utbetales fra og med 62 år dersom kunden ikke mottar lønn. Departementet foreslår i § 2 – 7 første ledd at alderspensjon skal utbetales fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller senere. Dersom avtalt pensjonsalder er høyere enn 67 år, skal alderspensjonen utbetales i minst 10 år. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens forslag, men bestemmelsen har fått en noe annen utforming. Departementet slutter seg videre til at det ved nådd avtalt pensjonsalder skal utstedes et pensjonskapitalbevis. Et slikt pensjonskapitalbevis vil være tilsvarende de pensjonskapitalbevis som utstedes i en kollektiv innskuddspensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven § 1 – 2 bokstav l. Pensjonskapitalbevis omtales nærmere under avsnitt 3.11.3.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at en kunde som har nådd pensjonsalder og som fremdeles mottar lønn, vil kunne kreve at pensjonen ikke skal utbetales i den utstrekning vedkommende mottar lønn, se forslaget § 2 – 7 tredje ledd og § 3 – 3 tredje ledd. Beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet og godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i deltakerliknet selskap sidestilles med lønn i denne sammenheng.

Departementet vil, i tilknytning til Aktuarforeningens merknad, vise til at begrepet «alderspensjon» tradisjonelt omfatter ytelser både etter innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger, og begrepet benyttes også i lovforslaget både for alderspensjonsytelser etter pensjonsspareavtale og pensjonsforsikringsavtale. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å gi en nærmere presisering av begrepet «alderspensjon» i lovforslaget. Til NAVs merknad vil departementet vise til at lovforslaget tar utgangspunkt i gjeldende regler i folketrygden, og vil eventuelt måtte tilpasses nye uføreytelser i den grad NOU 2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre følges opp med konkrete lovregler.

I de tilfeller hvor kunden har avtalt særaldersgrense, men ikke lenger oppfyller vilkårene for særaldersgrensen eller opphører å være medlem av tjenestepensjonsordningen, har Banklovkommisjonen foreslått at ny pensjonsalder skal fastsettes. På bakgrunn av Aktuarforeningens merknad, foreslår departementet en plikt for kunden til å informere institusjonen dersom kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for særaldersgrensen. Departementet foreslår videre å lovfeste at ny pensjonsalder i så fall skal fastsettes etter hovedregelen i lovforslaget § 2 – 5 første ledd. Det vises til lovforslaget § 2 – 5 annet ledd.

3.9 Adgang til å variere innbetaling til en skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale

3.9.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår i lovutkastet § 2 – 2 første ledd at en individuell pensjonsspareavtale skal inneholde en innskuddsplan som skal angi kundens plikt til innbetaling av innskudd og evt. premie. Som redegjort for i punkt 3.6.4 over, foreslår departementet at denne planen benevnes som «betalingsplan». Det vises til nærmere omtale av lovutkastet § 2 – 2 i punkt 3.6 over. Banklovkommisjonen mener lovgivningen bør ta høyde for at det vil kunne oppstå uforutsette forhold i kundens økonomi som kan gjøre det vanskelig å følge betalingsplanen, og foreslår derfor at kunden skal kunne kreve endring av betalingsplanen. Videre foreslår Banklovkommisjonen at det tas inn en tilsvarende bestemmelse som i innskuddspensjonsloven § 5 – 1 annet ledd om at kundens innbetaling kan variere med 25 prosent høyere eller lavere beløp enn det som er fastsatt i betalingsplanen, uten at dette krever endring av betalingsplanen. Forutsetningen for at det kan innbetales høyere beløp enn opprinnelig angitt i betalingsplanen, vil være at dette beløpet ligger innenfor rammen for hva som årlig kan innbetales til en individuell pensjonsordning. Banklovkommisjonen foreslår også at kunden skal kunne gi institusjonen melding om at det ikke vil bli innbetalt innskudd til pensjonsspareavtalen i en angitt periode uten at dette medfører at pensjonsspareavtalen går til opphør. Banklovkommisjonen uttaler i spesialmerknadene til lovutkastet § 2 – 2 annet ledd at premie til risikodekninger må dekkes kontinuerlig ved årlige innbetalinger dersom ikke forsikringsdekningen skal opphøre, og at det ikke vil være adgang til å trekke risikopremien fra den oppbygde pensjonskapitalen.

3.9.2 Høringsinstansenes merknader

Aktuarforeningen mener bestemmelsen i utkastet § 2 – 2 annet ledd om at kunden skal ha mulighet til å variere innskuddene er unødvendig, og at det vil være tilstrekkelig med en maksimalgrense på de årlige innskuddene.

Sparebankforeningen mener det bør presiseres at innbetalt premie for risikodekninger i en periode uten innskudd etter betalingsplanen etter utkastet § 2 – 2 annet ledd ikke kommer i konflikt med utkastet § 1 – 3 første ledd.

Verdipapirfondenes foreningmener at fordi dette er en frivillig pensjonsordning, bør man ikke forplikte kunden på forhånd til å spare innenfor et gitt beløpsintervall. Videre bør ordningen ikke betraktes som avsluttet dersom den enkelte i en periode unnlater å spare i henhold til betalingsplanen uten å gi melding til selskapet. Verdipapirfondenes forening peker på at en slik regel kun vil bidra til å øke antallet pensjonskapitalbevis, og at lovutkastet på dette området står i motstrid til det uttalte ønsket om å legge bedre til rette for at pensjonskapitalbevis kan slås sammen.

3.9.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kunden skal kunne endre betalingsplanen. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at kunden skal kunne variere årlig innskudd med inntil 25 prosent (høyere eller lavere beløp) i forhold til det beløp som er fastsatt i betalingsplanen, uten at dette krever endring av planen. Denne variasjonen må imidlertid skje innen rammen for årlig innbetaling til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag om at kunden ved melding til institusjonen skal kunne la være å betale innskudd i henhold til betalingsplanen i en angitt periode, uten at betalingsplanen endres. Det vises til lovforslaget § 2–2 annet ledd.

Departementet vil understreke at premie til ettårige og flerårige forsikringer må innbetales årlig dersom ikke forsikringsdekningen skal opphøre. For flerårige forsikringer vil unnlatelse av å betale premie føre til at forsikringsavtalen avbrytes, jf. forsikringsavtalelovens regler om dette. Adgangen til helt eller delvis å unnlate å foreta årlig innbetaling gjelder derfor ikke for premie til tilknyttede forsikringer som er flerårige. Departementet foreslår på denne bakgrunn å lovfeste at dersom kunden endrer eller unnlater å foreta innbetaling i henhold til annet ledd, skal det likevel betales premier til flerårige tilknyttede forsikringer som nevnt i § 1 – 3 annet og tredje ledd.

Sparebankforeningen peker på at det kan oppstå konflikt med kravet om at minst en tredjedel av årets innbetaling skal benyttes til oppbygging av alderspensjon, i de tilfelle hvor kunden helt eller delvis unnlater å innbetale innskudd i en angitt periode, men hvor premie til risikodekninger innbetales. Departementet viser til at forslaget om at det skal foretas innbetaling av premie til flerårige forsikringer i de tilfelle kunden helt eller delvis unnlater å innbetale til den individuelle pensjonsordningen i en angitt periode, innebærer et unntak fra hovedregelen § 1 – 3 første ledd annet punktum om at alderspensjonssparing skal utgjøre minst en tredjedel av årlig innbetaling. Det er likevel viktig at det ikke gis anledning til å fravike hensynet bak loven om at alderspensjon skal være hovedytelsen. Departementet foreslår derfor å lovfeste at premier som innbetales til tilknyttede forsikringer i henhold til § 2–2 tredje ledd første punktum likevel ikke kan overstige det beløp som det ville ha vært anledning til å betale inn til slike premier dersom årlig innbetaling ble foretatt i henhold til betalingsplanen, jf. § 1 – 3 første ledd om at minst en tredjedel av årlig innbetaling skal gå til alderspensjonssparing. Det vises til lovforslaget § 2 – 2 tredje ledd annet punktum. Se også avsnitt 3.4.4 over, hvor forholdet mellom tilknyttede forsikringer og innskudd eller premie behandles nærmere.

3.10 Regler om omregning ved endring av skattefavorisert individuell pensjonsforsikringsavtale

3.10.1 Gjeldende rett

Av foretakspensjonsloven § 4 – 15 annet ledd følger at det ved sammenslåing av fripoliser som gir ulike rettigheter skal foretas omregning av alderspensjon på grunnlag av premiereserver for alderspensjon på omregningstidspunktet. Forskrift 26. mars 1999 nr. 14 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven § 6 – 47 – 23 fastsetter at det kan skje visse endringer i IPA som er tegnet som pensjonsforsikringskontrakt, og at det da skal skje en omregning av pensjonen på forsikringsteknisk grunnlag og med anvendelsen av beregningsgrunnlaget som gjelder for forsikringen. Ved slik avtaleendring kan forsikringsselskapet beregne et fradrag i de forsikringstekniske avsetningene som står i forhold til endring i risiko. Av overgangsreglene for IPA-kontrakter om rett til utbetaling av innestående midler følger det at dersom kunden krever utbetaling av innestående midler i en IPA-kontrakt som ikke overstiger 1,5 ganger G, kan selskapet beregne et fradrag i de forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endringen i risiko. Selskapet skal da orientere rettighetshaver skriftlig om det vil kreve fradrag og om grunnlaget for fradraget. Videre skal selskapet opplyse om innestående verdi ved aktuell utbetalingsdato og hvor stort fradraget er samme dato, før rettighetshaver tar endelig standpunkt til om retten til utbetaling skal benyttes. Det vises til forskriften § 6 – 47 – 31 annet ledd.

3.10.2 Banklovkommisjonens forslag

For pensjonsforsikringsavtaler foreslår Banklovkommisjonen regler om at dersom det foretas endring av pensjonsalder, tidspunkt for utbetaling, størrelsen av pensjonsytelsene, utbetalingsperioden eller opphørstidspunktet for alderspensjon, skal alderspensjonsytelsen omregnes på forsikringsteknisk grunnlag. Det foreslås at det ved omregningen kan tas hensyn til endret risiko som følge av endret pensjonsalder, utbetalingsperiode eller ytelsenes størrelse, se lovutkastet § 3 – 9.

3.10.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet mener lovutkastet § 3 – 9 om forsikringsteknisk omregning i stor grad ivaretar selskapenes behov for å ta høyde for det rent forsikringstekniske og soliditetsmessige ved endringer i alderspensjonsytelsene.

Aktuarforeningen viser til at det bør være en plikt for selskapene til å ta hensyn til endret risiko, ikke en adgang slik det følger av utkastet § 3 – 9. Dersom pensjonsalder, utbetalingsperiode eller ytelsen endres, vil beregningsgrunnlagene indirekte ivareta endringen i risiko. Bestemmelsen åpner for å slå sammen fripolise utgått fra tjenestepensjonsordning og pensjonsforsikringsavtale.

Silver viser til at de oppfatter utkastet § 3 – 9 slik at det åpner for å kunne ta hensyn til antiseleksjon, og uttaler:

«Det fremgår av § 3 – 9 første ledd at hvis det foretas en endring av pensjonsalderen, tidspunktet for utbetaling, størrelsen av pensjonsytelsen, utbetalingsperioden eller opphørstidspunktet, skal alderspensjonsytelsen omregnes på forsikringsteknisk grunnlag ved anvendelsen av det beregningsgrunnlag som gjelder for forsikringen på endringstidspunktet. Ved omberegningen kan det tas hensyn til endring av risiko som følge av endret pensjonsalder, utbetalingsperiode eller ytelsenes størrelse. § 3 – 9 annet ledd åpner således for å kunne ta hensyn til eventuell antiseleksjon som følge av spekulative tilpasninger knyttet til sammenslåing av pensjonsavtaler og endring av pensjonsalder, utbetalingsperiode eller ytelsenes størrelse, jf. også §§ 3 – 10 og 5 – 4, når dette finner sted i ett og samme selskap.»

FNH viser til at Banklovkommisjonen i utredningen avsnitt 6.4.2 gir uttrykk for at forslaget til regler om omregning for ny skattefavorisert individuell pensjonsordning skal svare til reglene om omregning i regelverket for pensjonsforsikringskontrakter etter IPA-regelverket. FNH uttaler:

«I forslaget til ny lov velges det likevel en annen tilnærmingsmetode i lovteksten, der det ikke går klart frem at det kan tas et fradrag i de forsikringstekniske avsetningene, og heller ikke at dette evt. kan gjøres med bakgrunn i legeerklæring. Ordlyden i lovteksten er heller ikke i overensstemmelse med tilsvarende ordlyd i overgangsreglene for IPA og livrenter. Vi mener at § 3 – 9 må endres slik at det klart fremgår at det kan tas et fradrag i avsetningene og at endrete avsetninger uansett kan foretas ut fra legeerklæring, eventuelt at dette presiseres i forarbeidene dersom det anses tilstrekkelig.»

3.10.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at det skal være adgang til endring av individuelle skattefavoriserte pensjonsforsikringsavtaler, og at det ved endring av avtalen skal skje en omregning av pensjonsytelsene som kan ta hensyn til endret risiko. Aktuarforeningen foreslår at det fastsettes at selskapene skal ha plikt til å ta hensyn til endret risiko ved omberegning av pensjonsytelsene. Banklovkommisjonen har ikke uttalt seg om institusjonenes adgang til å ta et seleksjonsfradrag ved endret risiko, men synes å legge til grunn at reglene om omregning av skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger bør bygge på gjeldende regler om omregning for IPA-kontrakter. Departementet foreslår derfor at reglene om omregning i lov om individuell pensjonsordning i større grad tilpasses gjeldende regler for omregning av IPA-kontrakter.

I overgangsreglene som ble gitt i forbindelse med avviklingen av IPA-ordningen ble det presisert at selskapene kan beregne et fradrag i forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endring i risiko ved omregning, jf. forskrift 26. mars 1999 nr. 14 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven § 6 – 47 – 31. I tråd med høringsmerknadene fra FNH foreslår departementet å lovfeste at selskapene ved omregning av en skattefavorisert individuell pensjonsforsikringsavtale har adgang til å ta et fradrag i forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endring av risiko, se lovforslaget § 3 – 9. Det følger også av overgangsreglene for IPA-kontrakter at selskapet før utbetaling av innestående midler på en IPA-kontrakt må informere rettighetshaver skriftlig dersom det ved endring vil ta et seleksjonsfradrag i de forsikringstekniske avsetningene, og videre om grunnlaget for fradraget. Selskapet skal eventuelt også opplyse om innestående verdi og størrelsen på fradraget før rettighetshaver kan ta endelig standpunkt til om retten til utbetaling skal benyttes. Departementet foreslår regler i § 3–9 som svarer til reglene om seleksjonsfradrag i nevnte forskrift § 6 – 47 – 31 om utbetaling av innestående midler i en IPA-kontrakt.

3.11 Opphør av skattefavorisert individuell pensjonsavtale

3.11.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår at kunden når som helst kan avbryte en pensjonsspareavtale. Har kunden ikke betalt forfalt innskudd innen tre måneder etter at institusjonen har sendt varsel om innbetaling, skal avtalen anses avbrutt av kunden, jf. lovutkastet § 2 – 3 første ledd. Dette skal likevel ikke gjelde når kunden har gitt institusjonen melding om at innskudd ikke vil bli betalt i en angitt periode i henhold til lovutkastet § 2 – 2 annet ledd. Ved avbrudd av pensjonsspareavtalen skal det utstedes et pensjonskapitalbevis, se lovutkastet § 2 – 3 første ledd.

Banklovkommisjonen viser til at det ikke er behov for å ta inn særskilte regler om avbrudd for individuelle pensjonsforsikringsavtaler, da dette er regulert i forsikringsavtaleloven. I lovutkastet § 3 – 1 fjerde ledd foreslås det at institusjonen, ved opphør av pensjonsforsikringsavtale, skal utstede et pensjonsbevis som angir kundens rett til opptjent pensjon og tilhørende pensjonskapital på opphørstidspunktet.

3.11.2 Høringsinstansenes merknader

Aktuarforeningenviser til at det opereres med ulike begreper for de bevis som skal utstedes ved opphør av en individuell pensjonsavtale, og uttaler:

«i henhold til forslaget § 3 – 1 fjerde ledd skal det utstedes pensjonsbevis ved opphør av pensjonsforsikringsavtale. I forarbeidene presiseres det at et slikt pensjonsbevis ikke må forveksles med fripoliser fra ytelsesbaserte pensjonsordninger. I forarbeidene omtales pensjonsbeviset som pensjonskapitalbevis. Videre omtales pensjonsbeviset i forslaget til § 5 – 2 som forsikringsbevis. Aktuarforeningen mener alle de ulike begrepene kan virke forvirrende, og foreslår at man i størst mulig grad forsøker å lande på ett begrep.»

Silver og FNH viser til at det vil være kostnader forbundet med å utstede pensjonskapitalbevis eller pensjonsbevis ved avbrudd av en individuell pensjonsavtale og anfører at avtaledokumentene, kontoutskrifter mv. vil være tilstrekkelig dokumentasjon for opptjente pensjonsrettigheter som er ferdigbetalt.

3.11.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at dersom kunden stanser innbetaling til en skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale uten å varsle selskapet, skal ordningen anses som avsluttet. Dette tilsvarer reglene som gjelder for pensjonsforsikringsavtaler i henhold til forsikringsavtaleloven. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens vurdering av at det bør utstedes pensjonskapitalbevis og pensjonsbevis dersom henholdsvis en individuell pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale avsluttes. Utstedelse av slike bevis vil etter departementets syn ikke være i konflikt med premissene i utredningsmandatet om å finne løsninger for å slå sammen og således redusere eksisterende avtaleforhold .Etter departementets syn vil det være i kundens interesse å motta et dokument som eksplisitt angir kundens rettigheter, og som etter sin form også gir kunden lettere tilgjengelig informasjon om sine rettigheter. I tråd med det som er anført av enkelte av høringsinstansene legger departementet til grunn at utstedelse av et slikt bevis vil kunne medføre visse kostnader. Det er etter departementets syn likevel ikke grunn til å tro at de kostnader institusjonene har ved å utstede et bevis vil være uforholdsmessige sett i forhold til kundens nytte av og ønske om å få et bevis for opptjente rettigheter, idet den informasjon som skal fremgå av slike bevis vil være opplysninger som skal innehas av institusjonene.

Når det gjelder Aktuarforeningens merknader om at det bør tilstrebes en ensartet begrepsbruk, vil departementet vise til at det knytter seg en del særlige regler til begrepet «fripolise». Fripolise utstedes til medlemmer som fratrer en kollektiv ytelsesbasert pensjonsordning. Etter forskrift til forsikringsloven § 5 – 2 skal det bl.a. knyttes administrasjonsreserve til en fripolise. For å unngå en begrepsbruk som kan gi opphav til misforståelser, vil departementet følge Banklovkommisjonens forslag om å bruke begrepet «pensjonsbevis» for pensjonsrettigheter som utspringer av individuelle pensjonsforsikringsavtaler som reguleres i denne lov kapittel 3.

Ved opphør av en individuell pensjonsspareavtale skal det utstedes pensjonskapitalbevis etter reglene i innskuddspensjonsloven § 6 – 2.

Det vises til lovforslaget § 2 – 3 for individuelle pensjonsspareavtaler og § 3 – 1 fjerde ledd for individuelle pensjonsforsikringsavtaler.

3.12 Sammenslåing av pensjonsrettigheter

3.12.1 Gjeldende rett

Foretakspensjonsloven § 4 – 15 har regler om sammenslåing av fripoliser. § 4 – 15 annet ledd fastsetter at ved sammenslåing av fripoliser som gir ulike rettigheter skal det skje en omregning av pensjonsytelsene. Videre er det fastsatt utfyllende regler om sammenslåing av fripoliser i forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til foretakspensjonsloven kapittel 2. Innskuddspensjonsloven § 6 – 4 har regler om sammenslåing av pensjonskapitalbevis, og fastsetter blant annet at en arbeidstaker kan kreve at pensjonskapital knyttet til flere alderspensjonskontoer i samme pensjonsinstitusjon kan bli slått sammen og at nytt pensjonskapitalbevis utstedes. Dette gjelder likevel ikke for pensjonskapitalbevis som skal forvaltes som pensjonsforsikring i utbetalingstiden. Departementet legger videre til grunn at i den grad sammenslåing ikke er regulert, vil dette også kunne løses etter nærmere avtale mellom den forsikrede og pensjonsinnretningen.

3.12.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen viser i utredningen punkt 6.2.4 til at en person som følge av skifte av arbeidssted vil kunne ha vært medlem i flere tjenestepensjonsordninger, og dermed ha fripoliser og pensjonskapitalbevis for opptjente pensjonsrettigheter i de ulike ordningene. Videre vil vedkommende også kunne ha IPA-kontrakt i samsvar med regler gitt i medhold av skatteloven § 6 – 47. Det vil kunne være vanskelig for den enkelte å holde oversikt over de pensjonsrettigheter og pensjonsytelser vedkommende vil ha krav på, samt kostnadene ved den enkelte avtale. Det vil også kunne være vanskelig å se hva disse pensjonsrettighetene vil gi i samlet inntekt. Dersom kunden har mange avtaler, vil utbetaling fra hver av avtalene føre til unødvendig høye kostnader for selskapene i form av mer administrasjon og en mindre effektiv forvaltning av pensjonskapitalen, noe som igjen vil kunne gi høyere administrasjonskostnader for kunden. Banklovkommisjonen har på denne bakgrunn, i tråd med mandatet for utredningen, vurdert mulighetene for å slå sammen pensjonsrettigheter i individuelle pensjonsavtaler med andre individuelle pensjonsrettigheter som for eksempel fripoliser og pensjonskapitalbevis.

Banklovkommisjonen mener at kunden normalt bør kunne kreve at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon utstedt under en individuell pensjonsspareavtale skal kunne slås sammen med kundens øvrige pensjonskapitalbevis, uavhengig av om disse har sitt grunnlag i en individuell pensjonsordning eller i en kollektiv innskuddspensjonsordning. Det vises til utredningen punkt 6.3.2. Har kunden et pensjonskapitalbevis som i henhold til avtalen skal konverteres til pensjonsforsikring i utbetalingstiden, kan det likevel foretas en samordning av rettigheter ved at kunden kan benytte et annet pensjonskapitalbevis som engangspremie for tillegg til alderspensjonen etter pensjonsforsikringsavtalen. Forsikringstekniske forhold tilsier imidlertid at en slik utvidelse av pensjonsforsikringsforholdet er betinget av samtykke fra livsforsikringsselskapet. Kunden vil videre kunne ha en fripolise fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning som vedkommende tidligere har vært medlem av. En samordning av pensjonsrettigheter vil her kunne tenkes ved at kunden gis adgang til å benytte pensjonskapitalbevis utstedt i henhold til den nye individuelle pensjonsordningen som engangspremie for tillegg til alderspensjon etter fripolisen, det vil si å kjøpe seg alderspensjonsytelser på samme grunnlag som fripolisen. Det vises til utkastet § 2 – 6.

Banklovkommisjonen foreslår videre at det skal kunne skje en samordning av fripoliser og en individuell pensjonsforsikringsavtale. Det vises til utredningen punkt 6.4.2. Det må i så fall foretas en forsikringsteknisk omregning av samlet alderspensjon på grunnlag av premiereservene som er knyttet til de avtalene som sammenslås. På grunn av at det for individuelle pensjonsavtaler kan være en lengre utbetalingsperiode enn for fripolisen, foreslår Banklovkommisjonen at alderspensjonen minst skal løpe til 77 år, og ikke i noe tilfelle opphøre før utløpet av den korteste av utbetalingsperiodene etter de avtaler som skal slås sammen. Etter Banklovkommisjonens forslag skal retten til sammenslåing gjelde både før nådd pensjonsalder og når fripolisen og pensjonsforsikringsavtalen gir rett til utbetaling på det tidspunktet krav om sammenslåing fremsettes. Det vises til lovutkastet § 3–10.

Banklovkommisjonen reiser i utredningen punkt 6.3.2 også spørsmål ved om kunden skal kunne benytte pensjonskapitalbevis etter en individuell pensjonsordning som engangspremie til en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning som kunden fremdeles er medlem i. Pensjonsrettighetene etter tjenestepensjonsordningen vil da fremdeles være en del av kollektivavtalen, og en sammenslåing stiller seg dermed annerledes enn sammenslåing med fripoliser og pensjonskapitalbevis. Banklovkommisjonen viser til at en samordning av pensjonsrettigheter etter pensjonsspareavtaler og kollektive pensjonsforsikringsavtaler vil være vanskelig gjennomførbart, og kommer til at det ikke nå bør åpnes for en slik adgang. Banklovkommisjonen viser imidlertid til at et livsforsikringsselskap etter avtale med kunden vil kunne samordne utbetalinger av pensjonsytelser fra en individuell pensjonsavtale og alderspensjon fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.

3.12.3 Høringsinstansenes merknader

FNH legger til grunn at det ikke vil være anledning til å slå sammen fripolise med tilknyttede risikodekninger med en ny pensjonsforsikringsavtale uten risikodekninger, og mener en slik sammenslåing vil reise forsikringstekniske problemstillinger som ikke er behandlet i utredningen. Det opplyses videre at næringen for tiden arbeider med denne type problemstillinger.

FNH, Kredittilsynet og Aktuarforeningen mener det er behov for nærmere utredning av forslaget til regler om sammenslåing av fripoliser. Det gjelder dels også forholdet til foretakspensjonslovens regler om medregning, som etter nærmere regler krever overføring av midler knyttet til fripolisen som vilkår for medregning. FNH uttaler at

«(…) det er helt nødvendig at bestemmelsene om sammenslåing med fripoliser må vurderes nærmere før de settes i kraft, siden blant annet fripolisenes forhold til tjenestepensjonsordningene må utredes nærmere».

FNH peker på at følgende punkter må avklares for at sammenslåing som foreslått skal kunne foretas:

1. Hvilket regelverk skal gjelde for den sammenslåtte avtalen

2. Hvilke tariffer skal gjelde for den sammenslåtte avtalen (ikke minst hvilken rentegaranti)

3. Hvordan skal en forholde seg til risiko og etterlattedekninger ved en sammenslåing

4. Seleksjon i forhold til komprimering av alderspensjonsdekningen

5. Seleksjon i forhold til eventuell fjerning av uføredekninger

6. Seleksjon i forhold til eventuell fjerning av etterlattedekninger

7. Eiendomsrett til etterlattedekningene ved arbeidsgiverbetalte ordninger

8. Presisering i forhold til adgang til å ta seleksjonsfradrag ved omgjøring av ytelsene

9. Behandling av kostnader som skjer via administrasjonsreserven i en fripolise kontra løpende belastning av kostnader i en IPS pensjonsforsikringsavtale.

Aktuarforeningen mener i likhet med FNH at det bør presiseres hvilken lov som skal gjelde etter sammenslåing av pensjonskapitalbevis fra en individuell ordning og et pensjonskapitalbevis utgått fra en ordning etter innskuddspensjonsloven, mens dette bør utredes nærmere for sammenslåing av individuell pensjonsforsikringsavtale og fripolise i henhold til utkastet § 3 – 10. Aktuarforeningen viser også til at det er uklart hvilken tariff som skal benyttes ved sammenslåingen, fripolisens eller pensjonsforsikringsavtalens, og kan ikke se at dette fremgår av lovutkastet. Tjenestepensjonsordninger bygger på et såkalt kollektivt beregningsgrunnlag, der ektefelle- og barnepensjon inngår uavhengig av forsikredes faktiske situasjon (gift, ugift, barn). I tariffene kan det videre ligge ulike forutsetninger som for eksempel dødelighet og garantert rente, samt ulike begunstigelser. Aktuarforeningen synes i likhet med FNH at lovutkastet er uklart hva angår behandling av ulike dekningskombinasjoner ved sammenslåing. Videre peker også Aktuarforeningen på at fripolisen og den individuelle pensjonsforsikringsavtalen kan bestå av ulike ytelser, og stiller spørsmål ved hvordan dette skal tas hensyn til ved sammenslåing.

Silver viser til at bestemmelsene i foretakspensjonsloven § 4 – 11 fastslår at regelverket for en pensjonsordning kan inneholde bestemmelser om medregning av tjenestetid og opptjent pensjon fra medlemskap i annen privat pensjonsordning. I tilfelle skal premiereserve for fripolisen knyttet til tidligere tjenestetid i annet foretak, overføres til pensjonsordningen og innregnes i denne. Silver forstår disse bestemmelser slik at i den utstrekning en slik fripolise er slått sammen med andre pensjonsrettigheter innenfor rammen av det foreliggende lovutkast, må de sistnevnte pensjonsrettigheter holdes utenfor ved medregningen.

Silver viser videre til at det i utgangspunktet kan synes som om foretakspensjonslovens bestemmelser om medregning vil kunne skape komplikasjoner i forhold til lovutkastets bestemmelser om sammenslåing. Silver vil imidlertid peke på at medregning av tidligere opptjente rettigheter i tjenestepensjonsordning kun i svært liten grad praktiseres. Selskapet antar at det for de tjenestepensjonsordninger som praktiserer medregning vil la seg gjøre å inngå avtaler mellom arbeidsgiver og medlemmer som håndterer dette.

FNH peker på at utkastet § 3 – 10 om sammenslåing vil gi kunden mulighet til å omgjøre livsvarig ytelse til opphørende ytelse, noe som bryter med eksisterende regelverk for sammenslåing av fripoliser, hvor det er krav om at lengste utbetalingstid legges til grunn. Banklovkommisjonen omtaler ikke de problemstillinger dette reiser i forhold til at befolkningen stadig lever lengre. FNH stiller spørsmål ved om adgangen til å ta hensyn til risiko ved omregning innebærer at selskapet kan ta et risikofradrag ved endret risiko, slik det er adgang til etter gjeldende regler for IPA.

Kredittilsynet mener også at det er behov for en nærmere avklaring av håndtering av antiseleksjon som kan oppstå når forsikringstaker ønsker omdanning av individuell pensjonsavtale fra livsvarig til opphørende alderspensjon, seleksjon ved fjerning av uføre- eller etterlattedekninger etc. Lovutkastet mangler tilsvarende regler som de som er gitt i foretakspensjonsloven § 4 – 15 annet ledd om forsikringsteknisk omregning og i § 2 – 2 i forskrift til foretakspensjonsloven om tilpasning av ulike rettigheter ved sammenslåing av fripoliser. Forskriftens bestemmelser har en hovedregel om at pensjonsalderen ikke kan settes lavere enn det som gjelder for den fripolise som har høyest pensjonsalder. Det er etter Kreditttilsynets vurdering lite hensiktsmessig å ha ulike regelverk for sammenslåing av rettigheter i foretakspensjonsloven og lov om individuelle pensjonsavtaler. Foretakspensjonslovens regler er basert på sentrale soliditetsmessige hensyn som Kredittilsynet mener er nødvendige for at livsforsikringsselskapenes premiereserver skal være tilstrekkelige til enhver tid. 

Silvermener det bør det være mulig å slå sammen et pensjonskapitalbevis utgått av en pensjonsspareavtale som skal konverteres til forsikring etter innskuddspensjonsloven § 7 – 3 første ledd bokstav b og en fripolise utgått fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning, idet det i begge tilfeller vil være tale om pensjonsforsikringsavtaler.

3.12.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til regler om sammenslåing av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon, med annet pensjonskapitalbevis. Det vises til lovforslaget § 2 – 6 annet ledd. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag til regler om adgang til å benytte pensjonskapitalbevis som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse i en pensjonsforsikringsavtale eller i en fripolise. Det vises til lovforslaget § 2 – 6 tredje ledd. Etter foretakspensjonslovens regler om sammenslåing av fripoliser vil det ikke være adgang til å fravike de regler som gjelder for utbetalingsperiode, og i praksis må da lengste utbetalingsperiode velges. Banklovkommisjonens forslag om at kunden ved sammenslåing av en individuell pensjonsavtale med fripolise med ulike utbetalingsperioder skal kunne velge den korteste utbetalingsperioden for disse, vil kunne legge til rette for økt grad av sammenslåing, men innebærer samtidig at kunden vil kunne omgå reglene om utbetalingsperiode i den kollektive ordningen som fripolisen bygger på. Departementet mener det er uheldig dersom man på denne måten åpner for en omgåelse av regelverket til en kollektiv pensjonsordning, som ellers ville vært ufravikelig for det enkelte medlem. Departementet foreslår derfor at ved sammenslåing skal lengste utbetalingsperiode legges til grunn. Det vises til lovforslaget § 3 – 10.

Etter det ovenstående vil utgangspunktet være at vilkårene i den kollektive tjenestepensjonsordningen som fripolisen løper ut fra, videreføres i den nye sammenslåtte avtalen, idet pensjonsordningens regler ikke kan fravikes av det enkelte medlem. I den utstrekning rettsforholdet under fripolisen ikke vil måtte videreføres, legger departementet til grunn at innholdet av den nye sammenslåtte avtalen vil måtte fastsettes ved avtale mellom kunden og institusjonen. For eksempel gjelder dette kostnader for de sammenslåtte avtalene. Kostnader ved administrasjon av fripoliser vil dekkes av administrasjonsreserve tilordnet fripolisen, og i tillegg kan selskapene betinge seg en andel av overskuddet på avkastningsresultatet som angitt i selskapets vedtekter, jf. forsikringsloven § 9 – 12. Departementet legger til grunn at tariffer og kostnader for den sammenslåtte avtalen vil måtte fastsettes ved avtale for den skattefavoriserte individuelle pensjonsordningen, og legger videre til grunn at selskapet etter forsikringsloven § 9 – 3 må operere med en egen tariff for individuell avtale som er slått sammen med fripolise. Departementet foreslår også at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om sammenslåing i forskrift. Det vises til lovforslaget § 3–10 tredje ledd.

Spørsmålet om sammenslåing av risikoytelser med rett til fripoliseopptjening som er knyttet til en fripolise, vil etter departementets syn måtte løses med utgangspunkt i reglene om sammenslåing av fripoliser i foretakspensjonsloven § 4 – 15 samt utfyllende bestemmelser gitt i forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til foretakspensjonsloven. Når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett til etterlatteytelser legger departementet til grunn at premiereserven til etterlattedekninger knyttet til fripolisen eller den individuelle pensjonsavtalen skal tilordnes kunden/innehaveren av fripolisen så lenge etterlattedekningen ikke er aktualisert, og at potensielle etterlatte ikke har noen «eiendomsrett» til premiereserve før forsikringstilfellet er inntruffet.

Spørsmålet om eventuelt seleksjonsfradrag ved endret risiko er omtalt i avsnitt 3.10 over om omregning, og selskapets plikt til å informere kunden om grunnlaget for et eventuelt fradrag og i tilfelle størrelsen på et slikt fradrag mv., gjelder også her.

Når det gjelder innspillet fra Silver om sammenslåing av fripolise og pensjonskapitalbevis fra kollektiv ordning som skal forvaltes som pensjonsforsikring, ville dette trolig måtte løses ved endringer i innskuddspensjonsloven. Problemstillingen ligger imidlertid utenfor rammene for dette lovforslaget.

Når det gjelder sammenslåing av fripolise og individuell pensjonsforsikringsavtale og de spørsmål som oppstår om sammenslåing når kunden blir medlem av en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning som har regler om medregning, legger departementet til grunn at dette er en mindre aktuell problemstilling. Både FNH og Silver gir uttrykk for at det i dag er relativt sjelden at foretakspensjonsordninger har regler om medregning av opptjente rettigheter i tidligere tjenestepensjonsordning. Departementet legger til grunn at i tilfelle kunden blir medlem av en ny tjenestepensjonsordning som har regler om medregning, og fripolisen er slått sammen med en individuell pensjonsordning som er avsluttet, vil de samlede midlene i den sammenslåtte avtalen knyttet til fripolisen kunne inngå. Lengden av tjenestetiden som medregnes, beregnes etter foretakspensjonsloven § 4 – 12 ut fra den samlede premiereserve som overføres. Departementet legger derimot til grunn at når en fripolise er slått sammen med en individuell pensjonsforsikringsavtale som fremdeles løper, må spørsmålet om medregning løses etter nærmere avtale mellom kunden og den nye arbeidsgiveren.

3.13 Flytting

3.13.1 Gjeldende rett

Forsikringsloven kapittel 11 har regler om flytting mellom pensjonsinstitusjoner av blant annet foretakspensjonsordninger, innskuddspensjonsordninger og individuelle pensjonsavtaler. Reglene er gitt anvendelse for både forsikringsselskap, pensjonsforetak, banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond. De nærmere regler for flytting av individuelle pensjonsavtaler er fastsatt i forsikringsloven § 11 – 14. Denne bestemmelsen er tilpasset det tidligere IPA-systemet og individuelle livrenteforsikringer. Forsikringsavtaleloven § 12 – 3 regulerer kundens rett til å si opp og flytte avtaler om ulykkes- eller sykeforsikring, og fastsetter i tredje ledd at oppsigelsesfristen er minst én måned.

3.13.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen viser i utredningen avsnitt 6.5.2 til at forsikringsloven § 11 – 14, som gjelder flytting av individuelle pensjonsavtaler, ikke fullt ut vil være praktisk anvendelig for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger, og legger til grunn at bestemmelsene i forsikringsloven § 11 – 13 om flytting av fripolise og pensjonskapitalbevis langt på vei passer bedre for den nye individuelle pensjonsordningen. Banklovkommisjonen foreslår derfor at reglene om flytting av fripoliser i forsikringsloven § 11 – 13 gis tilsvarende anvendelse for skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler, både pensjonsforsikringsavtaler og pensjonsspareavtaler. Banklovkommisjonen mener imidlertid at reglene om institusjonenes adgang til å ta seleksjonsfradrag i forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd også bør komme til anvendelse ved flytting av pensjonsforsikringsavtaler, jf. lovutkastet § 1 – 5.

Banklovkommisjonen foreslår at flyttereglene i forsikringsavtaleloven § 12 – 3, som gir forsikringstaker rett til å si opp en ulykkes- eller sykeforsikring for flytting av forsikringen til annet selskap med en oppsigelsesfrist på minst én måned, får anvendelse for tilknyttede risikoytelser som tegnes som en ren risikoforsikring med en forsikringstid på høyst ett år. I forsikringslovens regler om flytting og i forsikringsavtaleloven § 12–3 er det fastsatt ulike oppsigelsesfrister. I forsikringsloven er oppsigelsesfristen to måneder, mens den er på minst én måned i forsikringsavtaleloven. For å skape likhet mellom oppsigelsesfristene som gjelder for individuelle pensjonsavtaler uavhengig av om disse har tilknyttede risikodekninger som er tegnet som pensjonsforsikring med fripoliseopptjening eller som risikoforsikring med en forsikringstid på høyst ett år, har Banklovkommisjonen foreslått at den generelle oppsigelsesfristen for individuelle pensjonsavtaler settes til én måned, og legger til grunn at dette vil legge forholdene best til rette for konkurranse mellom de ulike aktørene i markedet for individuell pensjon, samtidig som det sikrer lettest mulig gjennomføring av flyttingen.

3.13.3 Høringsinstansenes merknader

Konkurransetilsynet støtter forslaget om flytteregler som følger reglene i forsikringsloven, slik at reglene vil være de samme for flytting av ulike typer forsikring og at gebyret for flytting holdes relativt lavt. Tilsynet støtter også forslaget om at oppsigelsesfristen for individuelle kontrakter skal være en måned.

Aktuarforeningen og FNH antar at fristen på en måneds varsel kan være for kort i de tilfeller der selskapet det flyttes til skal foreta helsevurdering av kunden. Aktuarforeningen mener det i lovteksten bør tas forbehold om godkjent helsevurdering.

Aktuarforeningen viser til at en kunde lett kan omgå bestemmelsen om omregning (utkastet § 3 – 9) ved å foreta en flytting og en samtidig endring, og legger til grunn at dette vil skje. Ved flytting vil ikke det selskapet som får endret risikoen kunne foreta en omregning og få avsatt ekstra for endret risiko, siden det er mottakende selskap som evt. kan omregne. Ut fra dette ber Aktuarforeningen departementet om å endre reglene for seleksjonsfradrag i forsikringslovens § 11 – 14, slik at avgivende selskap kan foreta et risikofradrag ut fra en helsevurdering ved flytting.

Kredittilsynet viser til at lovutkastet § 3 – 9 om forsikringsteknisk omregning, som i stor grad ivaretar selskapenes behov for å ta høyde for det rent forsikringstekniske og soliditetsmessige ved endringer i alderspensjonsytelsene, ikke er gjort særskilt gjeldende ved flytting, og stiller spørsmål ved om dette åpner for at forsikringstaker kan omgå lovforslagets bestemmelser ved først å flytte forsikringen til et annet livsforsikringsselskap, for så samtidig å be mottakende selskap om å endre ytelsene uten at det foretas forsikringsteknisk omregning.

FNH legger i likhet med Kredittilsynet til grunn at regelen om omregning ved sammenslåing vil kunne omgås ved å flytte kontrakten og samtidig kreve omregning, og at det i tilfelle flytting ikke vil være adgang til å ta hensyn til endret risiko ved omregning.

Kredittilsynet samt et flertall i FNH anfører at forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd annet punktum, som fastsetter at seleksjonsfradrag bare kan kreves dersom den pensjonsinnretning som kontrakten flyttes til legger til grunn ny helseprøving av forsikrede, bør oppheves. Kredittilsynet og flertallet i FNH peker på at mottakende pensjonsinnretning alltid vil være tjent med at opplysninger om svekket helse ikke hensyntas ved premieberegningen, og dermed ikke vil ha noe incitament til å legge ny helseprøving til grunn for enkelte forsikringstyper. Kredittilsynet viser til, og fastholder sitt tidligere standpunkt om, at avgivende selskap i individuell forsikring bør ha en ubetinget adgang til å vurdere behovet for helseprøving og om nødvendig kreve seleksjonsfradrag, og at forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd annet punktum derfor bør oppheves. Kredittilsynet peker på at dersom kontraktene som flyttes, og samtidig endres, i stor grad innehas av personer med reduserte leveutsikter, vil premiereserven for de gjenværende kontrakter i avgivende selskap være utilstrekkelig i forhold til beregningsgrunnlagets forutsetninger, da de gjenværende forsikringstakere vil ha lengre forventet levetid enn de som flytter. Kredittilsynet og flertallet i FNH legger til grunn at utilstrekkelig premiereserve som følge av antiseleksjon vil redusere selskapets overskuddsevne og soliditet. Kredittilsynet opplyser at signaler de har fått fra livsforsikringsbransjen kan tyde på at det ved flytting av individuelle kontrakter er en viss overrepresentasjon av personer med svekket helse som flytter.

Et mindretall i FNH mener at det av hensynet til konkurransen mellom livselskapene ikke bør innføres en adgang til å kreve et seleksjonsfradrag ved flytting.

Silver viser til at lovutkastet ikke synes å åpne for at selskapene kan ta hensyn til en antiseleksjon i forbindelse med fraflytting. Etter Silvers oppfatning taler tungtveiende grunner mot å innføre en adgang til å kunne beregne et slikt seleksjonsfradrag. For det første vil dette kunne gi innelåsingseffekter, all den stund synliggjøring av en «kostnad» som kommer til fradrag i pensjonskapitalen tilsier at kunden vil kunne vegre seg mot å flytte. Tatt i betraktning at to aktører dominerer ca. 90 prosent av markedet samt at flyttefrekvensen i et historisk perspektiv har vært i størrelsesorden to prosent eller lavere, har Silver vanskelig for å se hvordan de økonomiske konsekvenser av seleksjonsrisiko ved flytting kan fremstå som så vesentlige at de kan rettferdiggjøre et særskilt seleksjonsfradrag. For det tredje har samtlige livsforsikringsselskaper styrket fripolisenes avsetningsgrunnlag for langtlivsrisiko, hensyntatt de minstekrav til sikkerhetsmarginer som Kredittilsynet har fastsatt. I lys av de restriksjoner for sammenslåing og omregning som fremgår av lovutkastet § 3 – 10 annet ledd, har Silver vanskelig for å se hvordan seleksjonsrisikoen ved flytting kan være av så materiell karakter at sikkerhetsmarginene kan bli truet. Skulle seleksjonsrisikoen ved flytting av fripoliser mot formodning innebære en reell risiko for selskapenes risikoresultat, vil en slik eventuell risiko etter Silvers oppfatning være håndterbar innenfor rammene av forsikringslovens regler om oppdekning av negativt risikoresultat samt forsikringsloven § 9 – 11 som åpner for at årets overskudd med samtykke fra Kredittilsynet helt eller delvis kan benyttes til nødvendig styrking av premiereserve for forsikringsforpliktelser knyttet til de kontrakter det gjelder.

Kredittilsynet forutsetter at lovutkastet ikke åpner for at individuelle pensjonsavtaler med forsikringselementer kan flyttes og omdannes til rene spareprodukter, men viser til at det er vanskelig å lese en slik begrensning av flytteretten ut fra ordlyden i utkastet § 1 – 5. Det samme gjelder for forsikringsloven § 11 – 1. Det følger imidlertid av sistnevnte lovbestemmelse at det med flytting menes oppsigelse av kontrakten for overføring av tilhørende midler til en tilsvarende kontrakt opprettet i en annen pensjonsinnretning. Kredittilsynet har forstått Finansdepartementet slik at denne bestemmelsen innebærer at forsikringer med forsikringselement, herunder fripoliser, ikke kan flyttes til bank, forvaltningsselskap eller for så vidt et livsforsikringsselskap dersom forsikringen skal omdannes til et rent spareprodukt. Kredittilsynet vil anbefale at nevnte bestemmelse i forsikringsloven § 11 – 1 gis en mer presis ordlyd på dette punkt. Kredittilsynet anbefaler videre at flyttereglene samles i forsikringslovens kapittel 11, som også gjelder flytting til eller fra banker og forvaltningsselskaper, og at det samtidig tas inn en henvisning til forsikringslovens kapittel 11 i loven om individuelle pensjonsordninger. 

FNH viser til at ettårige risikoforsikringer i tilknytning til tjenestepensjonsordninger følger forsikringslovens regler, og mener derfor at flytting av risikodekninger uten fripoliseopptjening også bør følge reglene i forsikringsloven kapittel 11. FNH foreslår at lovutkastet § 1 – 5 annet ledd utgår.

Verdipapirfondenes forening viser til at det er et viktig premiss i det pensjonspolitiske forliket som de tre regjeringspartiene inngikk med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti at den nye individuelle pensjonsordningen «skal åpne for et mangfold av tilbydere». Banklovkommisjonens forslag om at pensjonsordningen skal kunne tilbys både av forsikringsselskaper, banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond er i tråd med dette. Av hensyn til konkurransen i markedet er det etter Verdipapirfondenes forenings syn videre svært sentralt at regelverket legger til rette for et mest mulig effektivt fungerende flyttemarked. Det innebærer at den enkelte – både i oppsparingsperioden og i utbetalingsperioden – så langt som mulig bør kunne flytte sin ordning mellom de ulike leverandørene. Det må forventes at livsforsikringsselskapene i stor grad vil selge individuelle pensjonsordninger hvor det samtidig inngås avtale om at den oppsparte kapitalen ved pensjoneringstidspunktet skal konverteres til en livsvarig ytelse. Det er ingen andre enn livsforsikringsselskaper som kan tilby livsvarige ytelser, og flyttemarkedet for dette produktet vil i utbetalingsperioden begrenses til å gjelde kun mellom livsforsikringsselskapene. I oppsparingsperioden bør det imidlertid legges til rette for at det skal kunne flyttes mellom de ulike tilbyderne. Verdipapirfondenes forening er usikre på om reglene om en generell flytteadgang i utkastet § 1 – 5 ivaretar disse hensyn. I den grad dette ikke er tilfelle, tilrår foreningen at det eksplisitt slås fast at den enkelte i oppsparingsperioden har full adgang til å flytte mellom livsforsikringsselskap, bank og verdipapirfond, også i de tilfeller der det er inngått avtale om at kapitalen skal konverteres til en livsvarig ytelse ved pensjoneringstidspunktet.

3.13.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen om at skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger kan flyttes til annen institusjon med en oppsigelsesfrist på én måned. Det vises til lovforslaget § 1–5. Dette vil sikre lettest mulig gjennomføring av flyttingen og vil videre legge forholdene til rette for konkurranse mellom tilbydere av skattefavorisert individuell pensjonsordning. Departementet slutter seg også til vurderingene fra Aktuarforeningen og FNH om at en oppsigelsesfrist på en måned vil kunne være for kort i de tilfeller der selskapet det flyttes til skal foreta helsevurdering av kunden, og denne ikke foreligger innen oppsigelsesfristens utløp. Dette er det tatt hensyn til i lovforslaget § 1 – 5 om at i de tilfelle den pensjonsinnretning kontrakten flyttes til, skal legge til grunn ny helseprøving av forsikrede, kan oppgjørsfristen forskyves med den tid utover en måned som det tar for mottakende pensjonsinnretning å gjennomføre helseprøvingen. Forslaget om en måneds oppsigelsesfrist innebærer at man fraviker forsikringsloven § 11 – 5, som forsikringsloven § 11 – 13 viser til i helhet. Departementet vil presisere at regler om flyttegebyr som er gitt i medhold av § 11 – 5 skal gjelde også ved flytting av individuell pensjonsordning. Etter forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven § 11 – 3 kan flyttegebyret ikke settes høyere enn 200 kroner.

Når det gjelder merknadene fra Kredittilsynet og FNH om at en kunde kan unngå omregning ved å kreve sammenslåing av to eller flere fripoliser samtidig med flytting, vil departementet vise til at sammenslåing og flytting er to selvstendige disposisjoner. Dette gjenspeiles også i ordlyden i § 3 – 10: «…herunder i tilfelle etter flytting, [kan kunden] kreve sammenslåing av pensjonsforsikringsavtalen og fripolisen med tilhørende midler.» Det følger av ordlyden i forslaget § 3 – 10 at § 3 – 9 gjelder tilsvarende ved den omregningen som skal skje ved sammenslåing. Etter flyttingen vil således den institusjon som foretar sammenslåingen kunne ta hensyn til endret risiko gjennom omregning slik det følger av forslaget § 3 – 9.

Ved flytting skal premiereserve for opptjente rettigheter, beregnet etter beregningsgrunnlaget til avgivende pensjonsinnretning, overføres til mottakende pensjonsinnretning. Forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd annet punktum gir avgivende selskap rett til å kreve at det beregnes et såkalt seleksjonsfradrag ved overføring av midler knyttet til individuell pensjonsavtale i de tilfeller den nye pensjonsinnretningen legger til grunn ny helseprøving av den forsikrede. Adgangen til å kreve et seleksjonsfradrag forutsetter at selskapet har tatt forbehold om slikt fradrag i forsikringsvilkårene. Seleksjonsfradrag innebærer at avgivende selskap beregner et fradrag i premiereserven i de tilfelle hvor premiereserven ikke står i forhold til den risiko som faller bort, slik at overføringen vil påføre avgivende selskap et tap.

I forbindelse med flytting kunne avgivende selskap tidligere kreve at det ble fremlagt legeattest av den forsikrede. Et flertall i Banklovkommisjonen foreslo i NOU 2003: 11 å oppheve den generelle adgangen for avgivende pensjonsinnretning til å kreve seleksjonsfradrag, jf. NOU 2003: 11 s. 161. Flertallet begrunnet dette blant annet i at selskapenes adgang til å ta et seleksjonsfradrag representerte en rettsusikkerhet for den forsikrede, og videre at seleksjonsfradrag ville kunne motvirke flytting, noe som ville virke uheldig i forhold til ryddig markedskonkurranse. Flertallet viste til at et vesentlig motiv ved seleksjonsfradrag syntes å være å motvirke at den person som flytter sin forsikring oppnår høyere ytelser i mottakende selskap enn forsikringen ga i avgivende selskap. I Ot.prp. nr 11 (2003 – 2004) fremmet departementet forslag om at seleksjonsfradrag bare kunne kreves dersom den pensjonsinnretningen kontrakten flyttes til, legger til grunn ny helseprøving av forsikrede. Forslaget ble vedtatt og følger nå av forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd. Det følger også av forsikringsloven § 11–1 annet ledd at flyttereglene gjelder flytting til tilsvarende kontrakt. Kredittilsynet og FNH hevdet at det etter de nye reglene om flytting og seleksjonsfradrag vil kunne oppstå spekulasjonsrettet flytting og omdanning av individuelle kontrakter med opplevelsesforsikring. På grunnlag av dette vurderte departementet det som hensiktsmessig å presisere begrepet «tilsvarende kontrakt», og sendte et forslag til forskrift på høring høsten 2004. Høringsinstansene var delt i synet på forslaget. FNH, Kredittilsynet og Aktuarforeningen var skeptiske til departementets forslag og mente at forskriften ikke løser det grunnleggende problemet med skjevseleksjon og helsemotivert flytting. Som følge av dette ble forskriften ikke fastsatt.

Departementet viser til at det ved flytting til tilsvarende kontrakt ikke samtidig skal kunne skje en omdanning til nye ytelser, og selskapets ansvar for den forsikredes liv og helse skal ikke endres vesentlig. En eventuell omdanning i forbindelse med flytting skal foretas i henhold til ellers gjeldende regler, jf. forsikringsloven § 11 – 1 fjerde ledd.

Det vil kunne tenkes eksempler på at en kunde som har en kontrakt som gir rett til livsvarige ytelser og som får reduserte leveutsikter flytter sin kontrakt, og at kunden og mottakende selskap avtaler at kontrakten til kundens fordel skal endres til tidsbegrensede ytelser etter at kontrakten er flyttet og forsikringstekniske reserver er overført til mottakende selskap. Departementet ser at slike tilfeller vil kunne innebære en spekulasjon mot avgivende selskap, men understreker at slik spekulasjon vil være en ren omgåelse av loven. Det er etter departementets oppfatning et tilsynsansvar å påse at slik omgåelse ikke skjer. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å forslå en oppheving av forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd annet punktum. Det er etter departementets vurdering for øvrig sannsynlig at de fleste skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger vil være pensjonsspareordninger. I så fall vil problemstillinger knyttet til seleksjonsfradrag ved flytting av skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger heller ikke få nevneverdig praktisk betydning.

3.14 Begunstigede

3.14.1 Gjeldende rett

Forsikringsavtaleloven, som gjelder for individuelle pensjonsforsikringsavtaler, inneholder et forholdsvis komplisert system hvoretter forsikringstakeren ved gjenkallelig eller ugjenkallelig oppnevnelse av begunstiget kan utpeke den eller de personer som skal ha rett til å motta utbetalingene i henhold til forsikringen dersom forsikringstakeren dør, se lovens kapittel 15. Dette er bestemmelser som vil ha størst betydning ved utbetaling av engangsbeløp ved forsikringstakerens død, men vil også gjelde i forhold til utbetaling av etterlattepensjoner. Oppnevnelsen av begunstiget kan tilbakekalles av forsikringstakeren med mindre oppnevnelsen – etter avtale med den begunstigede – er gjort endelig (ugjenkallelig). Forsikringsavtaleloven gir nærmere regler for fremgangsmåten ved oppnevnelse av begunstiget og eventuelle senere endringer, samt en del tolkningsregler vedrørende oppnevnelse. Forskrift 26. mars 1999 nr 14 til utfylling og gjennomføring av skatteloven § 6 – 47 – 6 fastsetter at rettighetshaver til en IPA kan oppnevne begunstiget i samsvar med reglene i forskriften kapittel III og forsikringsavtaleloven § 15 – 2.

Lovgivningen om skattefavoriserte kollektive tjenestepensjonsordninger bygger på et annet system mht. begunstigede enn forsikringsavtalelovens system. Innskuddspensjonsloven § 7 – 4 fastsetter at alderspensjonskapital ved et medlems død skal benyttes til barnepensjon til barn under 21 år som medlemmet forsørget og i tilfelle også til pensjon til ektefelle, samboer eller registrert partner. Dersom pensjonskapitalen overstiger det som er nødvendig for å sikre slik barnepensjon og i tilfelle ytelser til andre etterlatte, skal gjenværende pensjonskapital utbetales dødsboet i form av et engangsbeløp. Disponeringen av dette beløpet vil da følge arvelovens vanlige regler om arveoppgjør, herunder regler om arv etter testament. Ytelsesbaserte pensjonsordninger har dødelighetsarv, men det kan tegnes etterlatteytelser med rett til inntektsfradrag etter foretakspensjonsloven, hvor loven selv angir hvem som i tilfelle har rett til etterlatteytelser, jf. foretakspensjonsloven §§ 7 – 1, 7 – 2, 7 – 3, 7 – 7 og 7 – 8.

3.14.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonens flertall mener at en lov om skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger prinsipielt bør bygge på tjenestepensjonslovgivningen på dette området, i stedet for å følge forsikringsavtalelovens system med oppnevning av begunstigede som har vært en del av det tidligere IPA-regelverket. Denne tilnærmingsmåten vil gi enkle regler som ved forsikringstakerens død sikrer kundens nærmeste familie de rettigheter pensjonsavtalen gir, noe som er rimelig når det er tale om midler opptjent med fradrag i skattepliktig inntekt, se lovutkastet §§ 2 – 8, 3 – 7 og 3 – 8. Forslaget er nærmere omtalt i Banklovkommisjonens utredning punkt 6.2.6 nr 3). Dette opplegget er også i samsvar med anmodningen i mandatet om at vilkårene for utbetaling i størst mulig utstrekning skal være i samsvar med det som gjelder for tilsvarende ytelser i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven.

For pensjonsspareavtaler har Banklovkommisjonens flertall således utformet lovforslaget i samsvar med reglene i innskuddspensjonsloven § 7 – 4, som inneholder regler om anvendelse av pensjonskapitalen ved kundens død, og beregning av pensjonsytelsene. Disse reglene om anvendelse av pensjonskapitalen ved kundens død, vil bare gjelde for pensjonsspareavtaler. For pensjonsforsikringsavtaler vil det være biometrisk risiko og dødelighetsarv knyttet til avtalene, og ved forsikringstakerens død vil retten til pensjonskapitalen falle bort og kapitalen tilfalle forsikringskollektivet. Dette gjelder også om kunden velger å konvertere en pensjonsspareavtale til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingstiden. Sikring av de etterlatte kan derfor i slike tilfelle bare skje dersom pensjonsforsikringsavtalen innholder forsikringer som gir rett til utbetaling av ytelser til barn eller andre etterlatte. For pensjonsforsikringsavtaler er de nærmere regler om etterlatteytelser, som bygger på reglene i foretakspensjonsloven kapittel 7, tatt inn i lovutkastet §§ 3 – 7 og 3 – 8.

Et mindretall i Banklovkommisjonen, medlemmene Breck, Dalsøren, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold, Skrede og Øverli, viser til at utbetalingsreglene ved død i innskuddspensjonsloven gir en helt annen fordeling av midlene ved død enn etter IPA-regelverket og forsikringsavtaleloven. Etter IPA-regelverket og forsikringsavtaleloven kan den enkelte selv bestemme hvem som skal være begunstiget ved død innenfor visse rammer. Dersom det ikke er oppgitt en navngitt begunstiget blir kapitalen utbetalt til dødsboet. Mindretallet i Banklovkommisjonen viser til at fraskilt ektefelle etter reglene om utbetaling i innskuddspensjonsloven vil ha rett til utbetalinger dersom det ikke finnes barn under 21 år etter avdøde. Ved de fleste dødsfall vil det typisk ikke være barn under 21 år, siden de fleste dødsfall skjer i rimelig høy alder. Etter regelen i ekteskapsloven vil det kunne oppstå situasjoner der fraskilt ektefelle får hele eller en ganske stor del av pensjonskapitalen, selv om avdøde har vært gift på ny eller har en samboer på dødsfallstidspunktet. Disse medlemmene mener at ved en frivillig individuell pensjonsavtale må det fortsatt være mulig for den som betaler innskudd å oppnevne en begunstiget. Dersom denne muligheten ikke opprettholdes, vil det sannsynligvis føre til at færre gamle IPA-kontrakter konverteres til nye avtaler enn ellers. Disse medlemmene foreslår derfor en annen utforming av lovforslaget § 2 – 8 annet ledd enn flertallet.

3.14.3 Høringsinstansenes merknader

Pensjonskasseforeningene deler flertallets oppfatning, og finner det naturlig at systematikken i innskuddspensjonsloven § 7 – 4 følges. De fleste høringsinstansene støtter imidlertid forslaget til Banklovkommisjonens mindretall om at det skal være anledning til å oppnevne begunstiget etter forsikringsavtaleloven.

Sparebankforeningen mener fleksibilitet i forhold til hvem som skal være begunstiget i henhold til avtalen vil gjøre produktet mer attraktivt. I tilfelle der avdøde har mindreårige barn, er det lite sannsynlig – med den langt lavere beløpsgrensen enn hva som gjaldt for IPA – at det blir noe igjen til ektefelle/samboer/partner. Sparebankforeningen legger videre til grunn at eksisterende IPA-kunder vil la være å konvertere gammel IPA over til ny IPS dersom det medfører bortfall av begunstigelsesrett.

Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg mener at det er viktig at lovreguleringen av pensjonskapitalens anvendelse ved kundens død gjøres deklaratorisk, slik at kunden selv kan oppnevne en begunstiget. Bakgrunnen for mitt syn på dette er blant annet at arvelovens pliktdelsregler for livsarvinger, og i noen grad reglene om minstearv for ektefelle, kan gi løsninger som i en del tilfeller ikke er i samsvar med arvelaters ønske. Disse reglene kan tidvis resultere i at enkelte vil ha vanskeligheter med å ivareta dem som for kunden er viktigst å sikre økonomisk. Dette kan typisk være samboer, ny ektefelle eller barn.»

Forbrukerombudet peker på at utradisjonelle familiekonstellasjoner, særlig hvor den ene eller begge ektefellene har særkullsbarn, har vist at arvelovens regler kan gi utslag som var uønsket fra arvelaters side. I slike situasjoner er mange i dag avhengig av en livsforsikring, for eksempel for å kunne sikre at gjenlevende ektefelle kan beholde deres felles hjem etter ens bortgang. Dette er mulig da forsikringsutbetalingen ikke inngår som en del av boet og således ikke vil omfattes av pliktdelsreglene. Særlig aktuelt er dette i ekteskap der særkullsbarn gjør uskifte til en betinget rettighet. Per i dag må mange tegne livsforsikring dersom man ønsker en annen prioritering enn det arveloven legger opp til. Forbrukerombudet mener det er uheldig om en så økonomisk sett betydelig avtale som en pensjonsspareavtale ikke også skal kunne dekke et slikt behov, og vil kunne bidra til at kunden tegner en livsforsikring han kunne vært foruten eller som kunne vært redusert. Forbrukerombudet mener det, sett i lys av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2003 s. 92, vil være forenlig med gjeldende rett å underlegge et pensjonsinnskudd av denne karakter en tilsvarende regulering som i forsikringsavtaleloven § 15 – 1 og § 15 – 2.

Forbrukreombudet viser til at Banklovkommisjonens flertall foreslår en ordning der kapitalen skal benyttes til barnepensjon eller etterlattepensjon etter reglene i innskuddspensjonsloven § 7 – 4, og at dette synes å være begrunnet i et ønske om et enkelt og lite konfliktskapende regelverk samtidig som avdødes nærmeste blir sikret de rettigheter pensjonsavtalen gir. Når det etableres en ordning som er av en så stor økonomisk betydning for den enkelte, mener Forbrukerombudet det er uheldig om ikke kunden selv kan styre fordelingen av disse midlene ved et eventuelt dødsfall. Ordningen vil etter flertallets forslag antakelig fremstå som mindre attraktiv for mange, i stedet for at den i noen grad kunne avløst deler av dagens behov for livsforsikring. Forbrukerombudet mener at det i noen grad kan anføres at reglene i forsikringsavtaleloven § 15 – 2 er mer konfliktskapende og mindre klare enn reglene i innskuddspensjonsloven § 7 – 4, men mener at de konflikter som har oppstått og de saker som har blitt prøvd for domstolene viser at det eksisterer et behov og et ønske om å skape løsninger som gir alternativer til lovens ordning. Ombudet er videre kritisk til at en skattefavoriserende ordning, som er et ledd i en helhetlig pensjonsreform, skal legges i rammer som gjør den klart mindre attraktiv og aktuell som pensjonssparing for enkelte deler av befolkningen, da særlig for personer med en mer utradisjonell familiestruktur. På bakgrunn av dette støtter ombudet mindretallets forslag til utforming av § 2 – 8 (2).

Aktuarforeningenstøtter også mindretallets forslag til disponering av midler ved dødsfall. Begrunnelsen er at kunden bør ha råderett til å bestemme hvem som skal ha rett til pensjonskapitalen ved dødsfall når det er snakk om sparing med individuelle midler.

Akademikerne støtter også kommisjonens mindretall, og mener dette er den mest fleksible ordningen. Når kunden dør vil situasjonen være ulik fra tilfelle til tilfelle. I mange tilfelle vil denne kapitalen komme i tillegg til dekninger fra kollektive tjenestepensjonsordninger som vil sikre de nærmeste med periodiske ytelser. Akademikerne er derfor av den oppfatning at midlene i forhold til den individuelle avtalen bør kunne gå til særskilt begunstiget eller en friere disponering i dødsboet. I de fleste tilfeller vil kapitalen tilfalle de nærmeste etterkommerne uansett.

Etter Silvers oppfatning bør kunden selv få kunne avgjøre hvem som skal få utbetalt pensjonskapitalen ved et eventuelt dødsfall. Selskapet støtter her Banklovkommisjonens mindretall, som foreslår at pensjonskapitalen skal benyttes til pensjon til navngitt begunstiget i samsvar med bestemmelsene i forsikringsavtaleloven § 15 – 2 og lovforslaget §§ 3 – 7 og 3 – 8.

3.14.4 Departementets vurdering

Flere høringsinstanser mener at adgang til å oppnevne begunstiget til ordningen vil gjøre produktet mer attraktivt. Det er ikke adgang til å oppnevne begunstiget i de lovene som regulerer skattefavoriserte kollektive ordninger. Ved utarbeidelsen av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ble spørsmålet om adgang til fritt å oppnevne begunstiget vurdert, og avvist. Dette tilsier i utgangspunktet en tilsvarende løsning for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.

Departementet vil vise til at Banklovkommisjonens (flertallets) utkast til regler vedrørende pensjon til fraskilt ektefelle vil være i tråd med ekteskapsloven § 86, som regulerer henholdsvis en fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden og § 87, som fastsetter regler om fordeling av etterlattepensjon mellom fraskilt ektefelle og ny ektefelle i de tilfelle avdøde var gift på nytt. Kunden vil i de fleste tilfeller bruke en andel av løpende inntekt til individuell pensjonsordning. Utbetaling av etterlattepensjon til fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt deling av verdier som ligger i individuelle pensjonsordninger, jf. også utvalgets begrunnelse for regelen om fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon i foretakspensjonsloven § 7 – 3, jf. NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon avsnitt 6.6.2. Departementet deler ikke mindretallet i Banklovkommisjonens syn på at det bør kunne oppnevnes en begunstiget etter en skattefavorisert individuell pensjonsordning for å kunne oppnå en annen fordeling av pensjonsmidlene enn det som følger av arvelovens regler om fordeling til arvinger og ekteskapslovens regler om fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon. Reglene om skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger bør etter departementets vurdering tilpasses gjeldende regler om fordeling av midler til fraskilt ektefelle og arvinger i de lovene som regulerer dette.

For øvrig vil departementet i den forbindelse vise til Forbrukerombudets uttalelse om at arvelovens pliktdelsregler for livsarvinger, og i noen grad reglene om minstearv for ektefelle, kan gi løsninger som i en del tilfeller ikke er i samsvar med arvelaters ønske, og at det derfor bør være anledning for kunden til å ivareta dem som kunden mener er viktig å sikre økonomisk. Forbrukerombudet viser videre til at mange må tegne livsforsikring dersom man ønsker en annen fordeling av formue enn det arveloven legger opp til, og mener det er uheldig om en så økonomisk sett betydelig avtale som en individuell pensjonsspareavtale ikke skal kunne dekke et slikt behov. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2003 s. 92, som Forbrukerombudet viser til, tok Høyesterett stilling til om en sparekonto i tilknytning til en dødsrisikoforsikring var å anse som et kontoinnskudd som skulle gå inn i avdødes dødsbo og fordeles mellom arvingene, eller en forsikringssum som tilfaller en avdød forsikringstakers ektefelle etter forsikringsavtaleloven (FAL) § 15 – 1 annet ledd. Flertallet kom til at dette var å anse som en del av forsikringen og at utbetalingen skulle skje i henhold til forsikringsavtaleloven § 15 – 1. Flertallet uttalte at i den grad reglene om begunstigelse innebærer en uønsket rettstilstand, vil det være en oppgave for lovgiveren å foreta de nødvendige lovendringer. Mindretallet uttalte derimot at det å «unnta sparesaldoen fra fordeling etter arvelovens regler, gir en arvelater en betydelig større adgang til å fordele formuen ved sin død etter eget forgodtbefinnende... For mange kan dette bety at alt av likvide midler kan settes inn der [på sparekontoen], og en kan selv bestemme hvem som skal få pengene. De øvrige midler i dødsboet fordeles på vanlig måte. Mitt syn er ikke begrunnet i at jeg tror på noen stor fare for at folk så ofte søker å komme utenom arvelovens regler. Men jeg ser det slik at faren for omgåelser er større i vår tid enn tidligere. Mange familier oppløses, foreldre stifter nye forhold med nye barnekull. Kontakten til den første familien kan svekkes, og det kan være nærliggende å sikre den nye familien. Det er godt mulig at en kunne diskutere om en person i større grad skulle kunne rå over formuens fordeling etter sin død. Men jeg er i mot at en omgåelse skal kunne skje bare med bakgrunn i et produkt lansert av et forsikringsselskap, der nettopp ordningen med begunstigelse er fremtredende. Selve sparingen kan jo forsikringstakeren ellers like gjerne foreta i en bank.»

Etter departementets syn kan den begrunnelse Høyesteretts flertall la til grunn i avgjørelsen som det er vist til ikke tas til inntekt for at det bør være adgang til å oppnevne begunstiget til skattefavorisert individuell pensjonsordning, da dette ligger utenfor flertallets resonnement. Derimot er mindretallets begrunnelse etter departementets vurdering et argument for at det ikke skal være adgang til å oppnevne begunstiget for denne formen for skattefavorisert sparing. Mindretallet viser til at omgåelse av arvelovens regler ikke bør skje med bakgrunn i et produkt lansert av et forsikringsselskap der ordningen med begunstigelse er fremtredende. Departementet slutter seg til den oppfatning Høyesteretts mindretall her gir uttrykk for. En endring i lovfastsatte regler om fordeling av arv, midler opptjent gjennom ekteskap mv. bør eventuelt foretas ved å endre de aktuelle lovene (arveloven og ekteskapsloven), og ikke ved at det åpnes for å etablere pensjonsordning med adgang til å omgå lovfastsatte fordelingsregler. Dette gjelder i enda større grad når det som her er snakk om en skattefavorisert pensjonsordning. Pensjonslovgivningens regler om fordeling av pensjonskapitalen ved kundens død gir enkle regler som ved forsikringstakerens død sikrer etterlatteytelser til kundens barn og ektefelle.

Departementet ser det som viktig at en her følger flertallet i Banklovkommisjonens løsning om at det ikke skal være adgang til å oppnevne begunstiget etter skattefavorisert individuell pensjonsavtale. Dette er som nevnt også det som gjelder i de lovene som regulerer de skattefavoriserte kollektive ordningene. Det vises til lovforslaget §§ 2 – 8, 3 – 7 og 3 – 8.

3.15 Kobling av individuelle pensjonsavtaler til kollektivordninger

3.15.1 Banklovkommisjons forslag

Banklovkommisjonen legger til grunn at en stor del av de personer som forventes å benytte seg av den nye individuelle pensjonsordningen vil være medlemmer av en kollektiv tjenestepensjonsordning. Etter gjennomføringen av lov om obligatorisk tjenestepensjon vil de fleste arbeidstakere i privat sektor være medlem av en foretaks- eller innskuddspensjonsordning. De fleste arbeidstakere i kommunal sektor omfattes av fondsbaserte offentlige pensjonsordninger. Selvstendig næringsdrivende og frilansere har adgang til å etablere en skattefavorisert tjenestepensjonsordning. Banklovkommisjonen viser til at dette aktualiserer spørsmålet om det bør åpnes for en kobling av individuelle pensjonsavtaler til kollektivordninger for å utnytte samordningsgevinster.

Banklovkommisjonen drøfter kostnadsnivået for ny individuell pensjonsavtale i utredningens avsnitt 7.1:

«Banklovkommisjonen legger stor vekt på at kostnadsnivået ved pensjonsavtaler i samsvar med den nye individuelle pensjonsordningen skal bli så lavt som mulig, noe som vil være til fordel, ikke bare for kundene, men også for pensjonsinstitusjonene og samfunnet for øvrig. Kostnadsnivået i det individuelle pensjonsmarked må nødvendigvis bli en god del høyere enn kostnadsnivået i kollektivmarkedet, noe også erfaringene viser. Det dreier seg her om håndtering av et meget betydelig antall enkeltkontrakter som hver for seg er små i forhold til en pensjonsinstitusjons samlede virksomhet, men som likevel hver for seg krever forholdsvis betydelig administrativ ressursinnsats fra pensjonsinstitusjonens side. Dette gjelder både ved selve avtaleslutningen og i innbetalings- og utbetalingsperioden. Det er imidlertid grunn til å anta at det ville kunne oppnås en del rasjonaliseringsgevinster – og kostnadsreduksjoner – dersom individuelle pensjonsavtaler kunne knyttes til den kollektive pensjonsordning som kundene allerede er medlemmer av. Selv om det må fastholdes at de individuelle pensjonsavtalene prinsipielt utgjør et eget rettsforhold i forhold til tjenestepensjonsordningen vil en, sett fra pensjonsinstitusjonens side, kunne oppnå visse stordriftsfordeler ved slik samordning. Områder som her utpeker seg, omfatter den løpende kommunikasjon mellom kunde og institusjon, herunder kontoutskrifter, kapitalforvaltningen og samordning av utbetaling av pensjonsytelser.»

Banklovkommisjonen mener det er fullt mulig å kunne slå sammen ordninger hvor kunden som er medlem av en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven ønsker å inngå pensjonsspareavtale. Dette foreslås i lovutkastet § 4 – 1 første ledd. Kommisjonen foreslår også at kunden kan slå sammen pensjonskapitalbevis med annet pensjonskapitalbevis slik at samlet pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden, jf. lovutkastet § 4 – 3 annet ledd, jf. § 2 – 6 annet ledd. Videre foreslår Banklovkommisjonen at pensjonskapitalbeviset kan benyttes som engangspremie for tillegg til ytelser i henhold til pensjonsforsikringsavtale inngått ved konvertering av pensjonskapitalbevis utstedt av innskuddspensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4 – 3 annet ledd, jf. § 2 – 6 tredje ledd.

For ytelsesbaserte ordninger vil det etter Banklovkommisjonens syn ikke være like enkelt å oppnå samordningsfordeler, blant annet på grunn av at disse til dels er forsikringsteknisk kompliserte produkter og ikke standardiserte i samme grad som innskuddspensjonsordningene. Banklovkommisjonen mener derfor at det ikke er behov for særlige regler for tilfelle hvor individuelle pensjonsforsikringsavtaler knyttes til en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Kommisjonen foreslår derimot en generell adgang til å koble individuelle pensjonsspareavtaler med kollektive tjenestepensjonsordninger, jf. lovutkastet § 4 – 1 første ledd.

Videre foreslås det at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning, skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet for blant annet å oppnå parallellitet med det krav til innskudds- og premiefritak ved uførhet som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon, jf. lovutkastets § 4 – 1 annet ledd. Det er likevel ikke til hinder for at et forsikringsselskap avslår å forsikre kunden på grunnlag av opplysninger om kundens helsetilstand. Videre foreslås det i samme bestemmelse at forsikringsselskapet kan ta forbehold som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19 – 10 første punktum, for å gi mulighet for å redusere kostnadene knyttet til tegning av innskuddsfritak knyttet til den individuelle pensjonsavtalen hvor dette kreves.

For kollektive ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger vil det normalt allerede foreligge en god uføredekning i form av uførepensjon som også omfatter premiefritak ved uførhet. Banklovkommisjonen har ikke sett at det i slike tilfeller vil være behov for å knytte innskuddsfritak til individuell oppsparing av pensjon som knyttes til en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.

Banklovkommisjonen foreslår at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektive tjenestepensjonsordninger utgjør et eget rettsforhold som er undergitt de alminnelige reglene for pensjonsspareavtaler i lovutkastet, med mindre annet er særskilt fastsatt, jf. lovutkastet § 4 – 1 tredje ledd.

Banklovkommisjonen mener at en forutsetning for å oppnå samordningsgevinster vil være at kapitalen knyttet til den individuelle ordningen må forvaltes sammen med tjenestepensjonsordningens midler, jf. lovutkastet § 4 – 2 første ledd. I forlengelsen av dette foreslår Banklovkommisjonen at kunden vil måtte dekke vederlag for kapitalforvaltning og andre tjenester som institusjonen yter, men kun det som ikke allerede er inkludert i det vederlag institusjonen mottar fra den kollektive pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4 – 2 første ledd annet punktum. Det foreslås at pensjonsinstitusjonen skal føre egen konto for pensjonsspareavtalen, jf. lovutkastet § 4 – 2 annet ledd.

I lovutkastet § 4 – 3 foreslår Banklovkommisjonen bestemmelser om bruk av alderspensjonskapitalen, herunder adgang til at samlet pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden. Videre har kunden en individuell flytterett knyttet til pensjonskapitalen i pensjonsspareavtalen selv om denne er inngått i tilknytning til en kollektiv ordning, jf. lovutkastet § 4 – 4. Hvis den kollektive tjenestepensjonsordningen skal flyttes, innebærer dette imidlertid at pensjonsspareavtalen ikke følger med på en slik flytting med mindre kunden selv krever det i samsvar med reglene i lovutkastet § 1 – 5, jf. § 4 – 4 annet ledd.

Når det gjelder adgangen til å koble en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning som er etablert i en institusjon hvis virksomhet er begrenset til kollektive pensjonsordninger, uttaler Banklovkommisjonen følgende i utredningens avsnitt 7.1:

«En kunde bør etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke ha adgang til å knytte individuell innskuddspensjonsavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning dersom denne er etablert i en institusjon hvis virksomhet er begrenset til kollektive pensjonsordninger. Denne begrensningen vil kunne få betydning i forhold til pensjonskasser, jf. forsikringsloven § 7 – 1. En rekke pensjonskasser – særlig mindre pensjonskasser – vil ut fra egne vurderinger begrense sin virksomhet på denne måten. Det følger imidlertid av forsikringsloven § 7 – 1 tredje ledd at en pensjonskasse med tillatelse til å drive virksomhet som regnes som livsforsikring vil kunne overta visse individuelle avtaler i tilknytning til medlemmene i tjenestepensjonsordning etablert i pensjonskassen, men det kan i tillatelsen være fastsatt vilkår som begrenser denne adgangen, jf. forsikringsloven § 7 – 3 annet ledd. I samsvar med hovedregelen i lovutkastet § 1 – 2 annet ledd vil et slikt vilkår kunne være til hinder for at pensjonskassen overtar individuelle pensjonsforsikringsavtaler eller innskuddspensjonsavtaler som omfatter forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. Pensjonskasser med tillatelse til å overta tjenestepensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven, det vil si uten forsikringselement, vil derimot som tilknyttet virksomhet kunne overta individuelle innskuddspensjonsavtaler uten forsikring av innskuddsfritak ved uførhet på samme måte som banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. forsikringsloven § 7 – 1 tredje ledd første punktum, jf. § 1 – 4 tredje ledd.»

Når det gjelder statlige og andre offentlige ansatte som er medlemmer av Statens Pensjonskasse, legger Banklovkommisjonen følgende til grunn:

«Statens Pensjonskasse er ikke en fondsbasert pensjonsordning. Den nye individuelle pensjonsordningen derimot vil, på samme måte som andre tjenestepensjonsordninger enn Statens Pensjonskasse, være fondsbaserte pensjonsordninger, det vil si at pensjonsrettighetene sikres ved oppbygging av en pensjonskapital gjennom innbetalinger i løpet av den enkeltes yrkesaktive periode som, etter nådd pensjonsalder, sikrer og benyttes til utbetaling av pensjonsytelser. Lovtekniske og pensjonsrettslige forhold må følgelig antas å være til hinder for slik samordning innenfor rammen av Statens Pensjonskasse. I alle tilfelle vil det være en krevende lovteknisk oppgave å utforme de regelverksendringer når det gjelder Statens Pensjonskasse, som i tilfelle vil være påkrevd for å muliggjøre tilknytning av individuelle pensjonsavtaler. Banklovkommisjonen kan ikke se at det innenfor den tidsramme som er gitt for utredningen, vil være mulig å utrede de spørsmål som her måtte oppstå. En legger derfor til grunn at gruppen av statlige og andre offentlig ansatte som er medlemmer av Statens Pensjonskasse vil være henvist til å gjøre bruk av den nye individuelle pensjonsordningen ved inngåelse av frittstående individuelle pensjonsavtaler.»

3.15.2 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser støtter forslaget som gir adgang til å koble individuelle pensjonsavtaler til kollektivordninger for å utnytte samordningsgevinster.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) støtter et mest mulig fleksibelt system og uttaler:

«Banklovkommisjonens forslag er fleksibelt på den måten at de legger opp til mest mulig grad av «samordning» mellom individuell pensjonsordning og tjenestepensjon der dette er mulig. Med «samordning» menes her «sambruk» mellom tjenestepensjon og individuell pensjon slik at kunden i utgangspunktet bare trenger å forholde seg til et selskap og få informasjon fra en aktør. Dette kan igjen medføre administrative besparelser og dermed være kostnadsbesparende for kunden.»

Akademikernemener at en sammenslåing av pensjonsrettigheter kan ha rasjonaliseringsgevinster, men at det må være et tydelig skille mellom pensjonskapital knyttet til en kollektiv tjenestepensjonsordning og en individuell ordning.

Skattebetalerforeningen er fornøyd med at Banklovkommisjonen har lagt vekt på at den individuelle pensjonssparingen kan tilknyttes den kollektive pensjonsordningen arbeidstaker er medlem av. Sparebankforeningen støtter muligheten til å knytte individuelle pensjonsavtaler til eksisterende tjenestepensjonsordninger.

Norges Ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO) er positiv til muligheten for kobling av kollektive og individuelle pensjonsavtaler. NITO støtter også at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, jf. lovutkastets § 4 – 1 annet ledd. NITO uttaler videre:

«NITO forutsetter at eventuelle innskudd fra medlemmene av en kollektiv innskuddsordning ikke kommer til fradrag eller på annen måte i konflikt med den beløpsgrense som legges til grunn for en individuell pensjonsordning.»

Konkurransetilsynet ser at en adgang til å kunne koble individuelle pensjonsavtaler til kollektivordninger kan gi samordningsgevinster, og er derfor positiv til dette. Konkurransetilsynet viser imidlertid til at kravet om at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, kan begrense etableringsmulighetene. Videre peker tilsynet på at adgangen til kobling også kan gi en annen konkurransebegrensning. Konkurransetilsynet uttaler:

«Personer som er knyttet til en kollektiv tjenesteordning vil ha et insentiv til å knytte sin individuelle ordning til samme foretak som tilbyr den kollektive ordningen. Selv om det legges opp til regler som skal gjøre det enkelt å bytte tilbyder, vil kundene på grunn av samordningsfordelen trolig være mindre tilbøyelige til å velge et annet selskap. De foretakene som tilbyr tjenestepensjonsordninger vil få en fordel sammenlignet med de selskapene som ikke tilbyr kollektive ordninger, hvilket er konkurransevridende. Det vil også gjøre det vanskeligere å etablere seg i markedet for individuelle pensjonsordninger dersom foretaket ikke allerede er aktiv i markedet for tjenestepensjonsordninger.»

Konkurransetilsynet viser også til at dersom Banklovkommisjonens prognose om at personer tilknyttet en kollektiv tjenestepensjon vil utgjøre en stor andel av markedet for individuelle pensjonsordninger, vil konkurransen i størsteparten av markedet for individuelle pensjonsordninger bli preget av koblinger til de kollektive ordningene. Konkurransetilsynet uttaler videre:

«Markedet for kollektive pensjonsordninger er konsentrert og kjennetegnes ved høye etableringshindringer. Den forventede styrken på konkurransen i markedet for individuelle avtaler etter den nye loven, vil neppe bli særlig sterkere enn konkurransen i markedet for de kollektive avtalene. For lovgiver vil avveiningen være om effektivitetsgevinstene med den foreslåtte adgangen til samordning veier opp for de mulige konkurransebegrensningene som er påpekt ovenfor.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) påpeker i sin høringsuttalelse at adgangen til kobling av individuelle pensjonsavtaler til eksisterende kollektive tjenestepensjonsordninger kan innebære en vridning av konkurransesituasjonen. NHO uttaler:

«Med to store dominerende pensjonsleverandører på OTP-siden kan det systemet som foreslås muligens medføre at disse får en særlig fordel i konkurransen om alle IPS-sparerne. NHO er derfor opptatt av at bedriftene må kunne beslutte overfor forsikringsleverandøren at disse pensjonsavtalene ikke skal knyttes til bedriftens pensjonsordning. Når det eksempelvis gjelder NHO Tjenestepensjon som er omtalt i utredningen, vil vi påpeke viktigheten av at arbeidsgiver skal kunne forhandle frem gunstigst mulig vilkår for de arbeidstakere som ønsker å knytte sparingen til tjenestepensjonsordningen. Dette er samme tankegang som lå bak regelverket om at arbeidsgiver skulle betale omkostningene tilknyttet OTP-ordningen.

Vi kan ikke se at det i lovforslaget er tatt inn en slik bestemmelse, og foreslår at lovens § 4 – 1(1) første setning får følgende ordlyd:

Medlem av en kollektiv tjenestepensjonsordning kan når virksomheten har gitt pensjonsinnretningen samtykke til det inngå individuell innskuddspensjonsavtale etter loven her med tilknytning til pensjonsordningen, med mindre institusjonens virksomhet er begrenset til kollektive pensjonsordninger.»

NHO støtter forslaget om at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. NHO understreker at bruk av begrepet «samordning» bør unngås i denne sammenheng, da dette er et innarbeidet begrep som brukes i sammenheng med at alle ytelser fra Folketrygden skal samordnes med tjenestepensjonsordninger som er fastsatt ved lov eller vedtak av Stortinget, jf. lov 6. juli 1957 om samordning av pensjons- og trygdeytelser (samordningsloven).

Silver uttaler:

«Lovutkastets muligheter til å kunne slå sammen og harmonisere pensjonsavtaler, investere pensjonskapitalen mer optimalt, krav til synliggjøring av kostnadsbelastningen under avtalen og en mer effektiv forvaltning og administrasjon av opptjente pensjonsrettigheter vil etter selskapets syn bidra til høyere avkastning, lavere administrasjons- og forvaltningskostnader og bedre oversikt over samlede pensjonsrettigheter.»

HSH er positive til forslaget om at individuelle pensjonsspareavtaler kan knyttes til kollektive pensjonsordninger, men påpeker at det må være opp til arbeidsgiver å bestemme om en kobling kan gjennomføres. HSH uttaler:

«HSH mener virksomheten må ha bestemmelsesretten over om individuelle pensjonsavtaler skal kunne tilknyttes virksomhetens pensjonsordning. Etter det vi kan se framgår ikke det av BKs forslag til lovtekst. Det er også sentralt at arbeidsgiver har mulighet til å forhandle frem gunstigst mulig vilkår for arbeidstakerne i de tilfellene hvor det er aktuelt å koble sparingen til virksomhetens tjenestepensjonsordninger. HSH støtter at innskuddsfritaket eller premiefritak ved uførhet er obligatorisk når arbeidstaker ønsker å koble sparingen mot virksomhetens tjenestepensjonsordning. Det må ses i lys av at forsikringselementet er obligatorisk i de kollektive ordningene, og at dette da også bør gjelde ordninger som tilknyttes den kollektive ordningen for å ha et mest mulig oversiktlig og enkelt system.»

Pensjonskasseforeningene stiller seg positive til muligheten for å kunne knytte individuelle pensjonsspareavtaler til kollektive pensjonsordninger, og uttaler:

«Banklovkommisjonen har i utredningen, på side 77, lagt til grunn at pensjonskasser med ytelsesordninger skal kunne tilby individuell pensjonsordning uten forsikringselement og biometrisk risiko. Ved ytelsesordning etter foretakspensjonsloven, som tjenestepensjon, vil det ikke være behov for å kreve forsikret innskuddsfritak ved uførhet. Situasjonen blir motsatt for arbeidstagere med innskuddspensjon etter lov om innskuddspensjon. Pensjonskasseforeningene slutter seg her til Banklovkommisjonens begrunnelse og konklusjon. Alminnelig innskuddspensjon i tjenesteforhold vil i mange henseender være en svakere pensjonsordning enn ytelsesordninger. Videre inneholder innskuddspensjonen normalt ikke en uføreytelse.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til lovutkastet § 4 – 2 og merknaden til bestemmelsen om at kapitalen ikke må forvaltes med den samme investeringsprofilen, men at den må forvaltes innenfor samme investeringsunivers som institusjonen tilbyr for tjenestepensjonsordningen. FNH antar at dette ikke innebærer at de individuelle avtalene må forvaltes i akkurat de samme porteføljene, men i tilsvarende porteføljer.

FNH mener at flyttereglene i lovutkastets § 4 – 4, som de omtaler som særregler, bør flyttes til den generelle flyttebestemmelsen i lovutkastets § 1 – 5. Videre viser FNH til at ordlyden i lovutkastets § 4 – 4 bør endres, og uttaler:

«FNH mener lovteksten bør forenkles slik at det står rett ut hvordan individuelle ordninger skal håndteres ved en flytting av tjenestepensjonsordningen de eventuelt er tilknyttet.»

3.15.3 Departementets vurdering

Departementet antar, i likhet med Banklovkommisjonen, at adgang til blant annet felles administrasjon (avtaleslutning, kontoutskrift, kommunikasjon mellom kunde og institusjonen etc.), og sammenslåing av midlene i utbetalingsperioden vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster for ordningen, og foreslår en generell adgang til å kunne koble en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning, jf. lovforslaget § 4 – 1 første ledd. Forutsetningen for at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning, er at institusjonen som den kollektive tjenestepensjonsordningen er tegnet i, også har adgang til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler, i samsvar med virksomhetsreglene og konsesjonen.

Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav om at kapitalen knyttet til den individuelle pensjonsordningen må forvaltes sammen med kapitalen som er knyttet til den kollektive tjenestepensjonsordningen for å oppnå rasjonaliseringsgevinster. Den individuelle pensjonsordningen skal ikke være en del av den kollektive pensjonsordningens midler. Midlene i den kollektive ordningen reguleres av foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven. Departementet antar at det vil kunne oppnås rasjonaliseringsgevinster dersom pensjonskapital knyttet til pensjonsspareavtalen kan forvaltes av institusjonen på samme måte som den kapital som er knyttet til tjenestepensjonsordningen, og foreslår en adgang til dette, jf. lovforslaget § 4 – 2. I praksis vil dette for individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til foretakspensjonsordninger eller kommunale pensjonsordninger trolig gjøres ved å plassere alle individualkundene i en egen underportefølje i kollektivporteføljen, og da «gjenbruke» vilkårene for investeringsmuligheter som er lagt til grunn for kollektivkundene. Departementet legger til grunn at det nettopp er her vesentlige rasjonaliseringsgevinster kan hentes ut.

Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om bruk av alderspensjonskapitalen, herunder adgangen til at samlet pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden, jf. lovforslaget § 4 – 3. Departementet slutter seg også til at kunden skal ha en individuell flytterett knyttet til pensjonskapitalen i pensjonsspareavtalen selv om denne er inngått i tilknytning til en kollektiv ordning. Dette følger av reglene i lovforslaget § 1 – 5, jf. § 4 – 1 tredje ledd. Hvis den kollektive tjenestepensjonsordningen skal flyttes, innebærer dette imidlertid at pensjonsspareavtalen ikke følger med på en slik flytting med mindre kunden selv krever det i samsvar med reglene i lovforslaget § 1 – 5, jf. § 4 – 4 første ledd.

Departementet merker seg at Konkurransetilsynet i utgangspunktet er positiv til at det åpnes for å koble en individuell pensjonsordning til kollektiv tjenestepensjonsordning fordi dette vil kunne gi samordningsgevinster, selv om Konkurransetilsynet også påpeker at kravet om at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, kan begrense etableringsmulighetene. Departementet viser til at det på tilbudssiden legges opp til at alle aktører som i dag kan tilby kollektive avtaler skal kunne tilby individuelle avtaler, likevel slik at pensjonskasser bare kan tilby individuelle avtaler til medlemmer av en kollektiv ordning. Dersom en stor andel av de individuelle avtalene kobles opp mot kollektive avtaler, kunne man tenke seg at konkurransen i markedet for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger begrenses tilsvarende, slik Konkurransetilsynet peker på. På en annen side vil en adgang til slik kobling kunne bidra til en økt kostnadseffektivitet i forvaltningen av pensjonsavtaler og rasjonell distribusjon av kontoutskrifter og utbetalinger knyttet til slike tjenester, til fordel for både tilbyder og etterspørrer.

Hvis konkurransen i pensjonsmarkedet hovedsakelig skjer ved tegning av kollektive avtaler, kunne dette føre til høyere priser i markedet for individuelle pensjonsordninger, idet arbeidsgiveren som tegner den kollektive avtalen ikke vil ha incentiv til å velge pensjonsordning ut fra prisene for individuelle avtaler. Kunden står imidlertid fritt til å velge om han skal slå sammen ordningen med kollektiv avtale. Dersom pensjonsinnretningene skulle kreve for høye vederlag for administrasjonskostnader, er det etter departementets syn grunn til å anta at dette vil kunne føre til at kundene velger å tegne individuelle avtaler hos en annen leverandør uten at det skjer en sammenkobling til den kollektive avtalen. Uansett forekomst av sammenkobling med kollektive avtaler, vil det likevel eksistere et eget, og kanskje ikke så ubetydelig marked for individuelle pensjonsordninger, idet det vil være en betydelig andel yrkesaktive som ikke omfattes av kollektive tjenestepensjonsordninger, slik som selvstendig næringsdrivende, frilansere mv. Når det gjelder markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger, legger departementet til grunn at arbeidsgiver vil velge best mulig produkt ut fra en samlet vurdering av kostnader og avkastning. Videre vil regler om produktpakkeforbud til en viss grad kunne forhindre konkurranseskadelig atferd hos tilbyderne. Etter departementets vurdering er det grunn til å tro at forholdene ligger til rette for en sunn og åpen priskonkurranse mellom tilbydere av pensjonsløsninger.

For at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne kobles mot en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, kreves det i Banklovkommisjonens forslag at avtalen skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet for blant annet å oppnå parallellitet med det krav til innskudds- og premiefritak ved uførhet som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon. Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav om at den individuelle pensjonsordningen må omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet når hovedpoenget med koblingen er å oppnå rasjonaliseringsgevinster. Dette bør være frivillig og kunden bør selv kunne bestemme om hun eller han ønsker å tegne slik forsikring, uansett om den individuelle spareavtalen kobles til en kollektiv tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven. Departementet antar i likhet med Banklovkommisjonen at en kunde lett kan gå ut fra at retten til alderspensjon i den kollektive tjenestepensjonsordningen og den individuelle pensjonsspareavtalen vil stå i samme stilling ved uførhet. Det legges derfor inn en opplysningsplikt for pensjonsleverandøren om å informere om forskjell i risikodekninger hvis kunden ikke velger forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, jf. lovforslaget § 4 – 1 annet ledd. I forsikring av innskuddsfritak ved uførhet kan forsikringsselskapet ta forbehold som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19 – 10 første punktum, med mindre selskapet har foretatt helsevurdering før avtaleinngåelsen.

Det er foretatt noen tekniske justeringer av ordlyden i lovteksten i kapittel 4 om hvilke regler individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning skal følge. Det vises til lovforslaget § 4 – 1 tredje ledd som gir lovforslaget kapittel 1 og 2 tilsvarende anvendelse for disse individuelle pensjonsspareavtalene. Dette innebærer at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning, er underlagt samme regler som individuelle pensjonsspareavtaler som ikke er tilknyttet en kollektiv avtale. Dette gjelder med mindre annet følger av lovforslaget §§ 4 – 2 til 4 – 4. Pensjonskapitalbevis fra individuelle pensjonsspareavtaler som omfattes av lovforslagets kapittel 4, skal for eksempel følge reglene i lovforslaget § 2 – 6.