2 Gjennomføring av euroforordningen

2.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Europaparlamentet og Rådet vedtok 19. desember 2001 forordning (EF) 2560/2001 om betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen). Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XII nr. 3 ved EØS-komiteens beslutning 7. november 2003 (beslutning 154/2003). Gjennomføringsfristen for forordningen i norsk rett er 6. mai 2004. Stortinget er forelagt spørsmålet om innlemmelse i EØS-avtalen St.prp. nr. 44 (2003-2004) om samtykke til godkjennelse av beslutning i EØS-komiteen nr. 154/2003 av 7. november 2003 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning om betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen).

Lovforslaget ble sendt på høring ved departementets brev 29. september 2003. Høringsfristen ble satt til 10. november 2003. Følgende høringsinstanser hadde merknader til høringen:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Barne- og familiedepartementet

• Datatilsynet

• Finansieringsselskapenes Forening

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Forbrukerrådet

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Justisdepartementet

• Konkurransetilsynet

• Kredittilsynet

• Norges Bank

• Nærings- og handelsdepartementet

• Sjøassurandørenes Centralforening

• Skattedirektoratet

• Sparebankforeningen i Norge

• Utenriksdepartementet

Følgende høringsinstanser hadde ikke merknader til høringen:

• Brønnøysundregistrene

• De selvstendige kommunale pensjonskasser

• Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo

• Fiskeridepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Helsedepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kultur- og kirkedepartementet

• Landbruksdepartementet

• Landsorganisasjonen i Norge

• NOS Clearing ASA

• Samferdselsdepartementet

• Sosialdepartementet

• Statens Pensjonskasse

• Statistisk Sentralbyrå

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Verdipapirsentralen

De av høringsinstansene som har hatt merknader til forslaget, har gjennomgående vært positive. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningenstøtter gjennomføring av forordningen i norsk rett fordi en slik gjennomføring har vist seg å være nødvendig for at banker i Norge skal få anledning til å delta i den betalingsinfrastruktur som bygges opp i Europa, og derved konkurrere på noenlunde like vilkår med banker i andre EØS-land. Forbrukerrådet er spesielt positive til forordningens krav om skriftlig forhåndsopplysning av priser og gebyrer ved betalingstransaksjoner.

2.2 Gjeldende rett

Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) regulerer avtaler og oppdrag om finansielle tjenester med finansinstitusjoner. Loven gjelder avtaler om finansielle tjenester som tilbys publikum av finansinstitusjoner og visse andre foretak. Dette gjelder for eksempel avtaler om innskudd, herunder betalingstjenester, utlån og kausjon.

Finansavtaleloven § 9 tredje ledd gir hjemmel til å regulere pengeoverføringer over landegrensene. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift 2. juni 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet (betalingsoppdragforskriften), som gjennomfører EØS-reglene som svarer til direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene. Forskriften gjelder imidlertid bare for selve pengeoverføringstjenestene, og regulerer ikke kostnadene ved slike overføringer.

Med hjemmel i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-13 kan Kongen gi forskrifter om prisfastsetting og kostnadsbelastning for tjenester som ytes av finansinstitusjoner. Kompetansen er ved kgl.res. 10. juni 1988 nr. 457 delegert til Finansdepartementet. Det er ikke gitt forskrifter i medhold av denne bestemmelsen som regulerer prisfastsetting og kostnadsbelastning for grensekryssende betalinger.

Det finnes heller ikke andre bestemmelser som regulerer kostnadene ved slike grensekryssende overføringer i euro.

2.3 Bakgrunnen for forordningen

Direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene ble vedtatt av EU i 1997. Direktivet gir bestemmelser for foretak som utfører betalingsoverføringer om informasjonsplikt og til hvilken tid betalingsoverføringer skal være utført. Videre inneholder direktivet bestemmelser om forbud mot at det gjøres fradrag i det overførte beløp for kostnader hos betalingsmottakeren. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. juni 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet.

Formålet med direktivet var å forbedre tjenestene knyttet til grensekryssende pengeoverføringer, og gjøre disse tjenestene mer effektive. Målet var å gjøre det mulig, særlig for forbrukere og små og mellomstore bedrifter, å gjennomføre pengeoverføringer på en hurtig, pålitelig og rimelig måte innenfor Fellesskapet. Direktivet inneholder imidlertid ingen bestemmelser om kostnadene forbundet med slike overføringer.

I en undersøkelse utført av Kommisjonen offentliggjort 20. september 2001 fremgår det at forbrukerne får mangelfulle eller ingen opplysninger om overføringskostnadene, og at de gjennomsnittlige kostnadene ved pengeoverføringer på tvers av landegrensene fremdeles er høye sammenlignet med innenlandsoverføringer.

Formålet med forordning (EF) 2560/2001 er å sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samt å styrke tilliten til valutaen euro. Forordningen fastsetter at gebyret for slike betalinger ikke kan være høyere enn gebyr for betalinger i euro som foretas innenfor en medlemsstat. Forordningen får anvendelse på grensekryssende betalinger i form av grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, samt grensekryssende pengeoverføringer. Forordningen regulerer imidlertid ikke vekslingsgebyrer i forbindelse med overføringen.

2.4 Nærmere om forordningens innhold og forholdet til norsk rett

Artikkel 1 i forordningen angir formålet med bestemmelsene, samt anvendelsesområdet. Forordningen fastsetter bestemmelser om grensekryssende betalinger i euro, jf. artikkel 1 første ledd. Formålet med bestemmelsene er å sikre at gebyret for slike betalinger er det samme som for betalinger i euro som skjer innenfor en EØS-stat (heretter kalt innenlands betalinger), jf. artikkel 1 første ledd. Bestemmelsene gjelder for betalinger i euro på inntil 50 000 euro. Dette følger av annet ledd. Unntatt fra forordningens bestemmelser er grensekryssende betalinger som skjer mellom institusjonene for deres egen regning.

Artikkel 2 definerer de sentrale begrepene som er brukt i forordningen. «Betalinger på tvers av landegrensene» omfatter 1) grensekryssende pengeoverføringer, 2) grensekryssende elektroniske betalinger og 3) grensekryssende sjekker, jf. bokstav a i) - iii). Når det gjelder grensekryssende pengeoverføringer vil dette si overføring av penger fra betaler til betalingsmottaker, som innebærer overføring fra en EØS-stat til en annen. Betaler og betalingsmottaker kan være samme person. Nærmere bestemt følger det av forordningen artikkel 2 bokstav a) i) at begrepet omfatter transaksjoner som utføres av en institusjon etter initiativ fra en ordregiver. Transaksjonen må foretas via en institusjon, eller en filial av en institusjon beliggende i EØS-området, med det formål å stille en sum penger til rådighet for mottaker i en institusjon eller en filial av en institusjon som ligger i en annen EØS-stat. Begrepet «institusjon» er definert i artikkel 2 bokstav e), se nedenfor.

Grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner omfatter flere typer transaksjoner, jf. artikkel 2 a) ii). For det første omfattes grensekryssende overføringer av penger som er foretatt ved hjelp av et elektronisk betalingsinstrument. Overføringer som bestilles og utføres av en institusjon er unntatt. For det andre omfattes grensekryssende heving av kontanter som skjer ved hjelp av et elektronisk betalingsinstrument. I tillegg omfattes grensekryssende opplading og tømming av elektroniske pengeinstrument som skjer i pengeautomater eller selvbetjeningsterminaler hos utsteder eller i institusjoner. Det er et vilkår at disse må være kontraktsrettslig forpliktet til å akseptere betalingsinstrumentet.

Endelig omfatter begrepet betalinger på tvers av landegrensene grensekryssende sjekker, jf. artikkel 2 a) iii). Slike sjekker må være trukket på en institusjon som ligger innenfor EØS-området, og benyttes til grensekryssende betalinger innenfor EØS-området.

I bokstav b i artikkel 2 defineres «elektronisk betalingsmiddel». Dette er betalingsinstrument med fjernadgang, samt elektronisk pengeinstrument som gjør innehaveren i stand til å foreta en eller flere elektroniske betalingstransaksjoner.

Videre defineres «fjernbetalingsmiddel» i bokstav c), som et instrument som setter innehaveren i stand til å få adgang til penger på sin konto i en institusjon, samt gir innehaveren mulighet til å foreta betalinger til en mottaker. Det vil normalt kreves et personlig identifikasjonsnummer (kode) og/eller annen tilsvarende legitimasjon for slike betalingsinstrument. I forordningen er det videre gitt eksempler på hva som typisk omfattes av definisjonen, slik som ulike typer betalingskort.

Et elektronisk pengeinstrument defineres i bokstav d) som et oppladbart betalingsinstrument, hvor verdien er lagret elektronisk. Dette kan for eksempel være elektroniske penger, slik disse er definert i lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak § 1 annet ledd.

Begrepet institusjon i artikkel 2 bokstav e) skal i forordningen forstås som enhver fysisk eller juridisk person som foretar grensekryssende betalinger som ledd i sin forretningsvirksomhet. Begrepet «institusjon» er også definert i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet (betalingsoppdragsforskriften) § 4, som gjennomfører direktiv 97/5/EF om grensekryssende pengeoverføringer artikkel 2 a) og b). I forskriften § 4 vises det til § 1. I denne bestemmelsen skilles det mellom kredittinstitusjoner og andre institusjoner. Forordningen opererer ikke med et tilsvarende skille. For øvrig tilsvarer forordningens definisjon materielt definisjonen i betalingsoppdragsforskriften § 4 jf. § 1.

I forordningen artikkel 2 bokstav f) defineres gebyr som alle gebyrer som institusjonene krever i forbindelse med eller i tilknytning til en grensekryssende betaling i euro.

Forordningens artikkel 3 gjelder gebyr for grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner og grensekryssende pengeoverføringer, jf. artikkel 2 bokstav a) i) og ii). Grensekryssende sjekker, jf. artikkel 2 bokstav a) iii) omfattes ikke.

Artikkel 3 nr. 1 bestemmer at fra og med 1. juli 2002 (frist i EU) skal gebyrene som institusjonene krever for grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, jf. artikkel 2 a) ii), være de samme som gebyrene som institusjonene krever for tilsvarende innenlands betalinger i euro, i det landet institusjonen ligger. Dette skal gjelde for transaksjoner inntil 12 500 euro. Anvendelsesområdet er således begrenset i forhold til angivelsen i artikkel 1 annet ledd, som fastsetter at forordningen gjelder for beløp inntil 50 000 euro.

I nr. 2 fastsettes det at fra og med 1. juli 2003 utvides bestemmelsen i nr. 1 til å omfatte også grensekryssende pengeoverføringer i euro, jf. artikkel 2 a) i). Beløpsgrensen på 12 500 euro skal fortsatt gjelde.

Fra og med 1. januar 2006 heves beløpsgrensen til 50 000 euro, jf. artikkel 3 nr. 3.

Det følger av forordningens fortale punkt 9 at kunden bør kunne vurdere omkostningene forbundet med grensekryssende betalinger. Det er derfor i artikkel 4fastsatt bestemmelser om institusjonens informasjonsplikt i forhold til ulike typer av gebyrer. Det følger av nr. 1 at institusjonen skal gi kunden skriftlige og lett forståelige opplysninger om gebyrene som kreves. Slike opplysninger skal gis på forhånd, og skal omfatte gebyr for både grensekryssende og innenlands betalinger. Denne bestemmelsen gjelder grensekryssende betalinger generelt, og omfatter i motsetning til artikkel 3 også grensekryssende sjekker.

Når det gjelder grensekryssende betalinger innenfor EØS-området, vises det til at institusjonens informasjonsplikt allerede følger av betalingsoppdragsforskriften § 5 første ledd bokstav c). Etter denne bestemmelsen skal opplysninger om størrelsen på provisjoner og gebyrer kunden skal betale holdes skriftlig tilgjengelig. Finansavtaleloven § 13 krever at institusjonens alminnelige vilkår for innskudd og betalingsoppdrag skal holdes tilgjengelig for kunden. Finansavtaleloven stiller imidlertid ikke krav om at informasjonen skal være skriftlig.

Dersom nasjonale regler krever det, skal institusjonen også presentere slike opplysninger elektronisk, jf. nr. 1.

Som nevnt omfattes grensekryssende sjekker også av artikkel 4. Det følger av annet ledd i nr. 1 at EØS-statene kan velge å kreve at det skal gis opplysning på selve sjekkheftet om kostnadene i forbindelse med grensekryssende sjekker. Det er altså opp til de nasjonale myndigheter å avgjøre hvorvidt et slikt tilleggskrav for sjekker skal innføres. Det vises til avsnitt 2.6 nedenfor.

Det følger videre av forordningen artikkel 4 nr. 2 at endring av gebyrer må varsles og ikke kan endres uten i samsvar med kravene etter artikkel 4 nr. 1 første ledd.

Gebyr for veksling av valuta til og fra euro er regulert i artikkel 4 nr. 3. Etter denne bestemmelsen har institusjonen plikt til å opplyse om vekslingsgebyrer, dersom slike gebyr kreves. Opplysningene skal gis på forhånd, om de gebyrer institusjonen planlegger å kreve, samt opplysninger om gebyrer som har blitt krevd.

Artikkel 5 regulerer tiltak som skal gjøre det lettere for institusjonen å utføre grensekryssende betalinger, ved at institusjonen kan kreve å få opplyst kundens IBAN-nummer og institusjonens BIC-nummer. IBAN-nummer er kundens internasjonale bankkontonummer. BIC-nummer er institusjonens identifikasjonsnummer. Dersom kunden ber om det, skal institusjonen opplyse om kundens IBAN-nummer og institusjonens BIC-nummer, jf. artikkel 5 nr. 1. Kunden på sin side skal på anmodning fra institusjonen opplyse om mottakers IBAN-nummer og mottakende institusjons BIC-nummer, jf. nr. 2. Det åpnes i den forbindelse for at banken, dersom kunden ikke gir slike opplysninger, kan kreve ekstragebyr for transaksjonen. Slikt ekstragebyr skal institusjonen opplyse om i tråd med kravene i artikkel 4.

Det følger av nr. 3 i bestemmelsen at fra og med 1. juli 2003, skal institusjonene føre på kundens IBAN-nummer og sitt BIC-nummer på kontoutskriftene til alle kundene.

Nr. 4 gjelder for leverandører som aksepterer betaling ved overføring innenfor EØS-området. Ved faktureringen av varer og tjenester skal disse gi kundene sitt IBAN-nummer og bankens BIC-nummeret til sin institusjon.

I tillegg til å regulere institusjoner som utfører grensekryssende betalinger, pålegger forordningen både leverandører og kunder opplysningsplikt i forhold til IBAN-nummer og BIC-nummer, jf. ovenfor.

For å gjøre det lettere for institusjonene å gjennomføre grensekryssende betalinger, pålegger forordningen i artikkel 6 EØS-statene å oppheve visse forpliktelser i nasjonal lovgivning. Dette gjelder for det første rapporteringsplikt i forbindelse med grensekryssende betalinger på inntil 12 500 euro til betalingsbalansestatistikken, jf. nr. 1. Fristen for å oppheve reglene var 1. juli 2002 (innen EU).

I norsk rett har vi regler om slik melding/rapportering i forskrift 19. desember 2003 nr. 1751 om melde- og registreringsplikt til Norge Bank om betalinger mellom innlendinger og utlendinger, mv. Bestemmelsene i denne forskriften er begrunnet i kontrollhensyn for skatte- og avgiftsetaten, og departementet legger derfor til grunn at forskriften ikke er i strid med forordingen artikkel 6 (som bare gjelder rapportering begrunnet i hensynet til betalingsbalansestatistikken).

Videre har Finansdepartementet foreslått ny lov om register over valutaopplysninger i Ot.prp. nr. 35 (2003-2004) om lov om register over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge (valutaregisterloven). Eksisterende forskrift om melde- og registreringsplikt til Norges Bank vil bli opphevet med virkning fra samme tidspunkt som det nye regelverket for valutaopplysninger trer i kraft. Når det gjelder forholdet mellom lovforslaget og euroforordningen uttales det følgende i Ot.prp nr. 35 (2003-2004):

«Departementet legger til grunn at forordningen artikkel 6 nr. 1 ikke gjelder nasjonale krav om rapportering av grensekryssende betaling der hovedhensikten er å fremme andre formål enn en god betalingsbalansestatistikk. Etter departementets vurdering vil det ikke være i strid med kommende EØS-regler som svarer til forordningen å kreve rapportering av grensekryssende betaling etter lovforslaget her under grensen på 12 500 euro. Departementet har ved denne vurderingen lagt vekt på at hensikten med rapporteringsplikten etter de lovreglene som foreslås i proposisjonen her, er å sikre kontroll med valutatransaksjoner og pengeoverføring ut og inn av landet for å hindre og avdekke kriminalitet og skatte- og avgiftsunndragelser. Etter departementets vurdering gjelder dette selv om innrapporterte data er tenkt å kunne nyttes også til utarbeidelse av offisiell statistikk.»

For det andre følger det av artikkel 6 nr. 2 en plikt til å oppheve regler som stiller krav til opplysninger om betalingsmottakeren, som er til hinder for automatiske betalinger. Norske regler inneholder ikke slike krav.

Av artikkel 7 i forordningen følger det at overholdelse av forordningens bestemmelser skal sikres av effektive, tilpassede og avskrekkende sanksjoner. I medhold av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) § 4 første ledd nr. 7 kan Kredittilsynet pålegge tilsynsobjektene å rette på forhold dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter gitt i lov eller i medhold av lov. Hvis et slikt pålegg ikke blir etterkommet, kan Finansdepartementet bestemme at institusjonen skal betale en daglig løpende mulkt til forholdet er rettet, jf. kredittilsynsloven § 10 annet ledd. Videre kan tillits- og tjenestemenn i institusjoner som er under tilsyn fra Kredittilsynet straffes med bøter og/eller fengsel i inntil ett år, dersom de forsettlig eller uaktsomt overtrer enten kredittilsynsloven eller pålegg gitt med hjemmel i loven. Medvirkning til slik overtredelse er også straffbart, jf. § 10 første ledd annet punktum. Bestemmelsen hjemler også en øket strafferamme, dersom det foreligger «særlig skjerpende omstendigheter», jf. tredje punktum. Etter departementets vurdering oppfyller således kredittilsynsloven kravene til sanksjoner som følger av forordningen artikkel 7.

Artikkel 8 er en revisjonsklausul som fastsetter at Kommisjonen senest 1. juli 2004 skal fremlegge en rapport om anvendelsen av forordningens bestemmelser.

Artikkel 9 første ledd regulerer ikrafttredelsen for EU-landene. EØS-komiteen fastsetter som nevnt gjennomføringsfristen for EFTA-statene. Gjennomføringsfristen for EFTA-statene er 6.mai 2004.

Etter forordningens artikkel 9 annet ledd kan medlemsstater utenfor eurosonen beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde den nasjonale valuta. Det vises til avsnitt 2.7 nedenfor.

2.5 Valg av gjennomføringsform i norsk rett

2.5.1 Høringsbrevets forslag

Forordninger må gjennomføres i norsk rett som sådan, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a).

I høringsbrevet ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på gjennomføringsform i norsk rett. Det ble i høringsnotatet påpekt at dersom inkorporasjonen skal gjøres ved forskrift, må det i så fall foreligge en anvendelig lovhjemmel. I høringsbrevet la departementet til grunn at det ikke finnes en lovhjemmel som dekker forordningen. Departementet vurderte det derfor slik at inkorporasjonsbestemmelsen burde gis i lovs form. To alternative muligheter ble lagt frem, enten at inkorporasjonsbestemmelsen ble plassert i finansavtaleloven, eller at inkorporasjonsbestemmelsen ble gitt som egen lov.

2.5.2 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har gitt sitt syn på dette spørsmålet, har vært positive til å innta en inkorporasjonsbestemmelse i finansavtaleloven. Flere instanser, bl.a. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, har påpekt at det vil være mest hensiktsmessig å plassere bestemmelsen i finansavtaleloven. Dette blir begrunnet ut fra at finansavtaleloven inneholder lovbestemmelser om nært beslektede forhold, noe som vil lette tilgjengeligheten for brukerne av loven. Dette blir også støttet av Justisdepartementet som viser til at gjennomføringen av direktiv 97/5/EF, som er forløper til forordningen, er gjennomført i finansavtaleloven.

2.5.3 Departementets vurderinger

Forordninger må gjennomføres i norsk rett som sådan, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a). Et første spørsmål er om forordningen bør gjennomføres ved inkorporasjon (dvs. med en henvisning til forordningen) eller ved transformasjon (dvs. at forordningen inntas i sin helhet som lov eller forskrift). I tråd med praksis ved gjennomføring av forordninger, foreslår departementet at euroforordningen gjennomføres ved inkorporasjon. Det vises blant annet til at denne gjennomføringsformen vil sikre mest mulig korrekt gjennomføring av denne forordningen i EØS-tilpasset form.

Når det gjelder den nærmere utforming og plassering av inkorporasjonsbestemmelsen, vises det til at verken finansieringsvirksomhetsloven eller finansavtaleloven synes å gi tilstrekkelig lovhjemmel til å gjennomføre forordningen. Spørsmålet er derfor i hvilken lov inkorporasjon bør finne sted. Finansieringsvirksomhetsloven gjelder finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Lovens § 2-13 gir hjemmel til å ta gebyr for finansielle tjenester som betalingsoppdrag eller valutaveksling. Dette kan tale for å gjennomføre forordningen i finansieringsvirksomhetsloven. Departementet har imidlertid kommet til at det synes mest naturlig å gi hjemmel til å gjennomføre forordningen i finansavtaleloven, siden denne loven allerede regulerer betalingsoppdrag mv. Det er en nær saklig sammenheng mellom de forhold som reguleres i forordningen og forhold som allerede reguleres i finansavtaleloven. I tillegg er som nevnt direktiv 97/5/EF (som på mange måter er forløperen til euroforordningen) gjennomført med hjemmel i denne loven.

Departementet har videre vurdert hvorvidt gjennomføringen bør skje i lov eller forskrift. Dersom gjennomføringen skal skje i forskrift, vil brukerne måtte ledes fra loven via en forskrift til forordningen. Dette vil gjøre rettsinformasjonen noe mer komplisert enn om loven gjennomfører forordningen direkte. Departementet har derfor kommet til at det vil være mest hensiktsmessig å gjennomføre forordningen direkte i finansavtaleloven.

Etter forordningen artikkel 9 kan forordningen også gjelde for den enkelte medlemsstats nasjonale valuta, dersom medlemsstaten gir Kommisjonen melding om dette. Så langt er det bare Sverige som har meddelt at forordningen også skal gjøres gjeldende for svenske kroner. Det kan imidlertid tenkes at flere medlemsstater vil gi forordningen virkning på sin nasjonale valuta, særlig med tanke på utvidelsen av EU fra 1. mai 2004. Dersom en bestemmelse om at forordningens bestemmelser også får virkning på annen valuta enn euro blir passert i loven, må det foretas lovendring dersom nye medlemsstater meddeler at forordningen får virkning på deres valuta. For å hindre dette, foreslår departementet at denne delen av inkorporeringen foretas i forskrift, med hjemmel i inkorporeringsbestemmelsen i finansavtaleloven.

Departementet foreslår å plassere hjemmelsbestemmelsen i finansavtaleloven § 9 tredje ledd.

2.6 Informasjon på sjekkhefter

2.6.1 Høringsbrevets forslag

Departementet viste i høringsbrevet til at forordningen artikkel 4 nr. 1 annet ledd gir EØS-statene mulighet til å velge å kreve at det skal gis opplysning på selve sjekkheftet om kostnadene i forbindelse med grensekryssende sjekker. Departementet tok ikke stilling til spørsmålet om dette skulle gjøres gjeldende for norske sjekkhefter, men ba særlig om høringsinstansenes syn på forholdet.

2.6.2 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen viser til at det vil kunne være viktig å informere kunder i et euroland om at det ikke vil være like rimelig å benytte sitt ordinære sjekkhefte for å skrive ut en sjekk i euro i et annet euroland. Dette er imidlertid ikke relevant for Norge. Videre vises det til at ordinære sjekker som tilbys av norske banker ikke kan benyttes til grenseoverskridende betalinger, og at det også av denne grunn ikke er hensiktsmessig å stille krav å trykke opplysninger om grensekryssende bruk på sjekkheftet.

Konkurransetilsynetanser opplysninger på sjekkheftet om gebyrer knyttet til grensekryssende bruk i utgangspunktet som et positivt prisopplysningstiltak. Tilsynet antar imidlertid at et slikt tiltak kan være noe uhensiktsmessig dersom gebyrene endres regelmessig.

Kredittilsynetviser til at slik opplysningsplikt bedre vil synliggjøre kostnadene ved grensekryssende sjekkbruk.

2.6.3 Departementets vurdering

Departementet er generelt av den oppfatning at opplysningsplikt om kostnader knyttet til bruk av en tjeneste vil være et positivt tiltak. Ettersom sjekker utstedt i norske kroner ikke er anvendelige i utlandet, anser departementet likevel at en slik opplysningsplikt ikke vil være relevant å innføre i Norge. Departementet foreslår derfor at det ikke fastsettes krav om tilleggsopplysninger i samsvar med forordningen artikkel 4 nr. 1 annet ledd.

2.7 Særlig om forordningen bør gis anvendelse for norske kroner

2.7.1 Høringsbrevets forslag

Etter forordningens artikkel 9 annet ledd kan medlemsstater utenfor eurosonen beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde den nasjonale valuta.

Ordlyden i bestemmelsen åpner for ulike tolkingsalternativer for hva medlemsstatene kan beslutte i medhold av denne bestemmelsen. Etter ordlyden kan det synes som om en grensekryssende betaling i norske kroner ikke skal koste mer enn en innenlandsk overføring av euro. Denne tolkingen synes imidlertid noe upraktisk. Det sentrale poeng med valgmuligheten i artikkel 9 må være at forordningens bestemmelser om ikke-diskriminering mellom innenlandske og grensekryssende betalinger skal få tilsvarende anvendelse på norske kroner. Den relevante kostnadssammenligning må derfor skje mellom innenlandske og grensekryssende betalinger i norske kroner. Dersom det er euro som overføres over landegrensene, må det imidlertid kunne legges til grunn at det er kostnaden knyttet til en innenlandsk overføring av euro det skal sammenlignes med (i den grad dette avviker fra en innenlandsk overføring av norske kroner). En tilsvarende løsning synes å være valgt i Sverige.

I høringsbrevet ble spørsmålet om Norge bør benytte denne valgmuligheten, og la forordningens bestemmelser få anvendelse på grensekryssende betalinger i norske kroner, tatt opp. Sverige har besluttet å benytte denne valgmuligheten, mens Danmark og Storbritannia har valgt å ikke la forordningen få anvendelse på sine nasjonale valutaer. Dersom en velger å la forordningen få anvendelse på nasjonal valuta, plikter også andre medlemsland å pålegge sine institusjoner å gjøre forordningens bestemmelser gjeldende på den nasjonale valutaen.

I høringsbrevet ble det anført at det på den ene siden kan hevdes at det bør være et prinsipp at kunden skal belastes de faktiske kostnader ved en transaksjon. Formålet med et slikt prinsipp vil bl.a. være å hindre at det forekommer kryssubsidiering. Da grensekryssende transaksjoner trolig vil kunne være noe mer ressurskrevende å gjennomføre enn innenlandske betalinger, kan et krav om lik pris for de to typer av transaksjoner medføre at det oppstår slik kryssubsidiering. Dette kan igjen medføre konkurransemessige uheldige effekter, bl.a. som følge av at omfanget av grensekryssende betalinger kan variere fra bank til bank. Videre er det vist til at Norges posisjon ikke nødvendigvis er den samme som Sveriges, som i kraft av å være EU-medlem, blant annet har tilgang til det europeiske betalingssystemet TARGET.

På den annen side kan det anføres at antallet innenlandske transaksjoner er langt større enn grensekryssende betalinger i norske kroner. Dette innebærer at de økte kostnadene pr. grensekryssende transaksjon, vil utjevnes på langt flere innenlandske transaksjoner. Dette kan medføre at effektene av en eventuell kryssubsidiering vil bli marginal. Videre stiller forordningen krav om at bankene skal få opplyst henholdsvis IBAN- og BIC-nummer ved grensekryssende transaksjoner, jf. forordningens artikkel 5. Det må antas at dette vil gjøre grensekryssende transaksjoner mer effektive og dermed billigere.

2.7.2 Høringsinstansenes syn

Et flertall blant høringsinstansene går mot at forordningen gjøres gjeldende for norske kroner. Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningenuttaler følgende:

«FNH og Sparebankforeningen vil sterkt fraråde at forordningen gjøres gjeldende for grensekryssende betalingsoverføringer i norske kroner. Som nevnt ovenfor er hensikten med forordningen å effektivisere internasjonal infrastruktur og felles internasjonal operasjonell virksomhet knyttet til grenseoverskridende eurobetalinger. Å gjøre forordningen gjeldende også for norske kroner vil ikke medvirke til at banknæringen i Europa tilrettelegger for operasjonelle felles infrastrukturelementer for å effektivisere gjennomføringen av grenseoverskridende transaksjoner i norske kroner. Vi vil i denne sammenheng vise til at det ikke har vært tale om å innlemme svenske kroner i de tiltak av operasjonell karakter som nå implementeres av banknæringen i Europa for å effektivisere gjennomføringen av eurobetalinger over landegrensene. Å innlemme norske kroner i forordningen vil derfor ikke kunne utgjøre et virkemiddel for å forbedre infrastrukturen for grenseoverskridende transaksjoner i norske kroner. Konsekvensen av å gjøre forordningen gjeldene for norske kroner vil derfor være at myndighetene permanent pålegger bankene å subsidiere grensekryssende betalingstransaksjoner i norske kroner med inntekter fra andre deler av bankvirksomheten.»

Finansieringsselskapenes Foreninggir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og tilrår at man inntil videre ikke iverksetter forordningen for norske kroner.

Også Forbrukerrådetheller mot at forordningen ikke bør gjøres gjeldende for norske kroner, av hensyn til at forbrukerne kun skal belastes for kostnadene ved tjenester de faktisk bruker.

Norges Bankuttaler følgende om spørsmålet om forordningen bør gjøres gjeldende for norske kroner:

«Det finnes ikke tilsvarende løsninger for grensekryssende betalinger i norske kroner som det finnes for euro. Det kan derfor ikke forventes samme kostnadsreduksjon for grensekryssende betalinger i norske kroner som for grensekryssende betalinger i euro. Det er også usikkert om det er stort nok volum av grensekryssende betalinger i norske kroner til at det vil være lønnsomt å utvikle et slikt system. En utvidelse av forordningen til også å gjelde norske kroner kan derfor føre til at norske banker må dekke store deler av kostnadene ved slike betlinger gjennom inntekter fra andre tjenester. Norges Bank mener derfor at forordningen ikke bør gjøres gjeldende for grensekryssende betalinger i norske kroner og at forskriftsutkastets § 2 strykes. Norges Bank mener imidlertid at prisen på grensekryssende betalinger i norske kroner bør reduseres. Banknæringen bør derfor oppfordres til å arbeide for å finne frem til mer kostnadseffektive metoder for å overføre norske kroner, spesielt til våre naboland som ikke har tatt i bruk euro.»

Nærings- og handelsdepartementetmener også at det ikke bør gjennomføres en prisregulering for betalingstransaksjoner i norske kroner og at forslaget til § 2 i høringsutkastet strykes.

Barne- og familiedepartementetuttaler følgende om spørsmålet:

«Det følger av forordningens artikkel 9 annet ledd at Norge kan beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde norske kroner. Departementet mener at dette vil være den beste løsningen sett fra et forbrukerståsted. Antallet grensekryssende pengeoverføringer må antas å vokse i tiden fremover, og det er av stor betydning at kostnadene ved betalingstjenester er rimelige. Dette vil styrke konkurransen og derved kunne bidra til lavere priser. Departementet antar at en fordeling av de ekstra kostnadene på innenlandske betalingsoppdrag vil medføre svært små ekstrakostnader på grunn av det store antallet transaksjoner det her er tale om.»

Barne- og familiedepartementetviser også til at Sverige har latt forordningen få anvendelse på svenske kroner.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonfinner det naturlig at forordningen også omfatter betalingsoverføringer i norske kroner, og viser til at det synes mest hensiktsmessig for bedriftene at de samme prinsipper gjelder uansett om kontraktsvalutaen er euro eller norske kroner.

Kredittilsynetviser til høringsbrevets drøftelse av tolkingsspørsmålene som reises i tilknytning til forordningen artikkel 9, og uttaler følgende:

«Hvis dette er den korrekte eller aksepterte forståelse av forordningen, antar Kredittilsynet at den vil ha svært liten betydning annet enn i de land som har euro som egen valuta. Denne forståelsen vil f.eks. for minibanktransaksjoner bety at prisen for å ta ut euro i et land som har euro som valuta skal koste det samme som å ta ut euro fra minibank i Norge. Kredittilsynet vil anta at hovedhensikten med valgmuligheten i artikkel 9 må være å regulere prisen uavhengig av nasjonal valuta, såfremt en har valgt å benytte valgmuligheten i forordningen og derved inkludert annen valuta enn euro i reguleringen. Artikkel 9 er ikke klar på dette punktet og departementet viser til at Sverige tolker bestemmelsen i samsvar med departementets løsning.

Med denne tolking av forordningen synes en inkludering av norske kroner i reguleringen i hovedsak å få virkning for overføringer fra andre EØS-land og til Norge. Videre vil en slik tolking tilsi at kunder alltid bør kreve overføring i si lokale valuta og valutavekslingen gjennomføres hos mottaker. Dette er imidlertid ikke gjennomførbart for f.eks. minibankuttak i utlandet, der vil en normalt kun motta lokal valuta.»

2.7.3 Departementets vurdering

Innledningsvis bemerkes at forordningen kun regulerer nivået på gebyrer mv. som knytter seg til overføringer av euro og eventuelt overføring av norske kroner over landegrensene, og ikke nivået på eventuelle vekslingsgebyrer. Dette reduserer trolig den praktiske betydningen av spørsmålet om forordningen også skal gjøres gjeldende for norske kroner. Forordningen artikkel 4 krever imidlertid at vekslingsgebyrer skal oppgis på forhånd.

Departementet er av den oppfatning at forordningen ikke bør utvides til også å omfatte norske kroner. Departementet viser i denne sammenheng til prinsippet om at kunden skal betale for faktiske kostnader. Dette er et viktig prinsipp for å hindre kryssubsidiering. Grensekryssende betalinger i norske kroner må antas å være mer ressurskrevende og dermed noe dyrere enn innenlandstransaksjoner i norske kroner. Et krav om likt gebyr for de to tjenestene kan derfor medføre at bankene ikke kan ta priser som gjenspeiler de faktiske kostnadene. Ettersom de ulike bankene kan ha ulik mengde grensekryssende betalinger, vil dette igjen kunne føre til konkurransemessige uheldige effekter.

Et av formålene med forordningen er å bidra til reduserte priser på grensekryssende betalinger i euro. Den europeiske banknæringen etablerer nå et system som skal gi en mer effektiv gjennomføring av slike grensekryssende transaksjoner i euro. Systemet vil videre redusere kostnadene ved overføringene. Med hensyn til grensekryssende betalinger i norske kroner, finnes det ikke noe tilsvarende system. Selv om vi skulle la forordningen få virkning også for norske kroner, kan det på kort sikt ikke forventes mer effektive og billigere grensekryssende betalinger i norske kroner, rett og slett fordi det ikke finnes en infrastruktur som gjør dette mulig. På den annen side er det viktig å skape økonomiske incentiver som frembringer endringer i gjeldende infrastruktur.

Under henvisning til ovennevnte, mener departementet at det er lite hensiktsmessig i denne omgang å gjøre forordningen gjeldende for grensekryssende betalinger i norske kroner. Effekten av å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner er for usikker til at dette bør gjøres på det nåværende tidspunkt. Departementet vil imidlertid følge med i utviklingen i de aktuelle gebyrer, og vurdere tiltak - herunder å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner - dersom en ikke får en klar reduksjon i gebyrene innen rimelig tid.