1 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2560/2001 av 19. desember 2001 om betalinger på tvers av landegrensene i euro
EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR -
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 95 nr. 1,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen( 1),
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité( 2),
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank( 3),
etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251( 4), og
ut fra følgende betraktninger:
Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/5/EF av 27. januar 1997 om pengeoverføringer på tvers av landegrensene( 5) hadde som hensikt å forbedre pengeoverføringstjenestene på tvers av landegrensene og særlig å effektivisere disse. Målet var å gjøre det mulig, særlig for forbrukere og små og mellomstore bedrifter, å gjennomføre pengeoverføringer på en hurtig, pålitelig og rimelig måte fra en del av Fellesskapet til en annen. Kostnadene ved slike pengeoverføringer og betalinger på tvers av landegrensene er vanligvis fremdeles svært høye sammenlignet med kostnadene ved innenlands betalinger. Det framgår av resultatene av en undersøkelse som er gjennomført av Kommisjonen og offentliggjort 20. september 2001, at forbrukerne får mangelfulle eller ingen opplysninger om overføringskostnadene, og at de gjennomsnittlige kostnadene ved pengeoverføringer på tvers av landegrensene knapt har endret seg siden 1993, da en tilsvarende undersøkelse ble gjennomført.
Kommisjonsmelding til Europaparlamentet og Rådet av 31. januar 2000 om massebetalinger på det indre marked, Europaparlamentsresolusjon av 26. oktober 2000 om kommisjonsmeldingen og av 4. juli 2001 om hjelp til markedsdeltakere ved overgang til euro, samt rapportene fra Den europeiske sentralbank av september 1999 og september 2000 om forbedring av betalingstjenestene på tvers av landegrensene understreker det umiddelbare behovet for effektive forbedringer på dette området.
I henhold til kommisjonsmelding til Europaparlamentet, Rådet, Den økonomiske og sosiale komité, Regionkomiteen og Den europeiske sentralbank av 3. april 2001 om forberedelse til innføringen av sedler og mynter i euro, har Kommisjonen til hensikt å ta i bruk alle midler den råder over og treffe alle nødvendige tiltak slik at kostnadene ved transaksjoner på tvers av landegrensene tilnærmes kostnadene ved innenlands transaksjoner, og slik at ideen om eurosonen som et «innenlands betalingsområde» konkretiseres og klargjøres overfor innbyggerne.
Med hensyn til målet som ble stadfestet ved innføringen av euro som oppgjørsvaluta, dvs. å oppnå et om ikke enhetlig, så i det minste tilsvarende gebyrsystem for euro, er det ikke oppnådd noen vesentlige resultater når det gjelder å minske kostnadene ved betalinger på tvers av landegrensene sammenlignet med kostnadene ved innenlands betalinger.
Betalinger på tvers av landegrensene øker i volum i takt med gjennomføringen av det indre marked. Betalinger på dette området uten grenser er blitt enda lettere gjennom innføringen av euro.
Det faktum at gebyrnivået for betalinger på tvers av landegrensene, fremdeles er høyere enn for innenlands betalinger, bremser handelen på tvers av landegrensene og hindrer dermed at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte. Dette vil sannsynligvis også påvirke tilliten til euroen. For å lette iverksettelsen av det indre marked, må det derfor sørges for at gebyrene for betalinger på tvers av landegrensene i euro, er de samme som for betalinger i euro innenfor en medlemsstat, noe som også vil styrke tilliten til euroen.
Prinsippet om gebyrlikhet bør gjelde for elektroniske betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene i euro fra 1. juli 2002, samtidig som det tas hensyn til tilpasningsperiodene og institusjonenes ekstra arbeidsmengde i forbindelse med overgangen til euro. Med henblikk på å muliggjøre iverksettelsen av den nødvendige infrastruktur og de nødvendige vilkår, bør det gjennomføres en overgangsperiode for pengeoverføringer på tvers av landegrensene fram til 1. juli 2003.
Det anbefales ikke på det nåværende tidspunkt å anvende prinsippet om gebyrlikhet på papirsjekker, siden de er av en slik art at de ikke kan behandles like effektivt som andre betalingsmidler, særlig elektroniske betalinger. Prinsippet om åpenhet rundt gebyrer bør imidlertid også gjelde for sjekker.
For at det skal være mulig for en kunde å vurdere kostnadene ved en betaling på tvers av landegrensene, må kunden få opplysninger om de anvendte gebyrer og eventuelle endringer av disse. Det samme gjelder i tilfeller der en annen valuta enn euroen er involvert i betalinger på tvers av landegrensene i euro.
Denne forordning berører ikke institusjonenes mulighet til å tilby et altomfattende gebyr for forskjellige betalingstjenester, forutsatt at betalinger på tvers av landegrensene og innenlands betalinger ikke forskjellsbehandles.
Det er også nødvendig å fastsette forbedringer for å gjøre det lettere for betalingsinstitusjonene å utføre betalinger på tvers av landegrensene. Med henblikk på dette bør det oppmuntres til standardisering, særlig med hensyn til bruk av internasjonale bankkontonummer (IBAN)( 6) og bankidentifikasjonskoder (BIC)( 7), som er nødvendige ved automatisk behandling av pengeoverføringer på tvers av landegrensene. Det anses å være av avgjørende betydning at disse kodene brukes i størst mulig grad. Dessuten bør andre tiltak som medfører ekstra kostnader, fjernes for å minske gebyrene som belastes kundene for betalinger på tvers av landegrensene.
For å lette arbeidsbyrden til institusjonene som utfører betalinger på tvers av landegrensene, er det nødvendig å gradvis fjerne den systematiske nasjonale rapporteringen for utenriksregnskapsstatistikk.
For å sikre overholdelsen av denne forordning, bør medlemsstatene sørge for at det finnes egnede og effektive framgangsmåter ved klage eller overklaging med henblikk på å løse eventuelle tvister mellom oppdragsgiver og hans institusjon eller mellom mottaker og hans institusjon, ved bruk av eksisterende framgangsmåter der det er aktuelt.
Det er ønskelig at Kommisjonen senest innen 1. juli 2004 framlegger en rapport om gjennomføringen av denne forordning.
Det bør fastsettes en framgangsmåte som gjør det mulig å anvende denne forordning på betalinger på tvers av landegrensene som gjennomføres i en annen medlemsstats valuta, når vedkommende medlemsstat har besluttet dette -
VEDTATT DENNE FORORDNING:
Artikkel 1
Formål og virkeområde
Denne forordning fastsetter regler for betalinger på tvers av landegrensene i euro for å sikre at gebyrene for slike betalinger er de samme som for betalinger i euro innenfor en medlemsstat.
Forordningen skal gjelde for betalinger på tvers av landegrensene i euro på inntil 50 000 euro, som gjennomføres innenfor Fellesskapet.
Denne forordning skal ikke gjelde for betalinger på tvers av landegrensene som gjennomføres mellom institusjoner for deres egen regning.
Artikkel 2
Definisjoner
I denne forordning menes med
«betalinger på tvers av landegrensene»,
«pengeoverføringer på tvers av landegrensene», dvs. transaksjoner som gjennomføres på initiativ av en oppdragsgiver via en institusjon eller dennes filial i en medlemsstat for å stille et pengebeløp til disposisjon for en mottaker i en institusjon eller dennes filial i en annen medlemsstat; oppdragsgiver og mottaker kan være samme person,
«elektroniske betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene», dvs.
overføringer av midler på tvers av landegrensene ved hjelp av et elektronisk betalingsmiddel, bortsett fra overføringer som bestilles og utføres av institusjoner,
kontantuttak på tvers av landegrensene ved hjelp av et elektronisk betalingsmiddel samt påfylling av (og uttak fra) et betalingsmiddel med elektroniske penger ved kontantautomater og bankautomater i lokalene til utstederen eller til en institusjon som er bundet ved avtale til å godta betalingsmiddelet,
«sjekker på tvers av landegrensene», dvs. sjekker av papir som definert i Geneve-konvensjonen av 19. mars 1931 om vedtakelse av enhetlige lover for sjekker, som er belastet en institusjon som befinner seg i Fellesskapet, og som brukes til betalinger på tvers av landegrensene innenfor Fellesskapet;
«elektronisk betalingsmiddel», et fjernbetalingsmiddel og et betalingsmiddel med elektroniske penger som gjør det mulig for innehaveren å utføre en eller flere elektroniske betalingstransaksjoner;
«fjernbetalingsmiddel», et middel som gir en innehaver tilgang til midler på hans/hennes konto hos en institusjon, og som kan benyttes til å betale en betalingsmottaker og vanligvis krever en personkode og/eller et liknende identitetsbevis. Dette omfatter særlig betalingskort (kredittkort, debetkort, debetkort med betalingsutsettelse eller faktureringskort) og kort for bruk av banktjenester per telefon eller hjemmefra. Denne definisjonen omfatter ikke pengeoverføringer på tvers av landegrensene;
«betalingsmiddel med elektroniske penger», et betalingsmiddel som kan fylles på, enten det dreier seg om et forhåndsbetalt kort ellet et dataminne, der det kan lagres verdienheter elektronisk;
«institusjon», en fysisk eller juridisk person som gjennom sin næringsvirksomhet utfører betalinger på tvers av landegrensene;
«gebyrer pålagt», alle gebyrer som en institusjon pålegger, og som er direkte forbundet med en betaling på tvers av landegrensene i euro.
Artikkel 3
Gebyrer for elektroniske betalingstransaksjoner og pengeoverføringer på tvers av landegrensene
Med virkning fra 1. juli 2002 skal gebyrene som en institusjon pålegger for elektroniske betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene på inntil 12 500 euro, være de samme som gebyrene som samme institusjon pålegger for tilsvarende betalinger i euro som gjennomføres innenfor medlemsstaten der institusjonen er etablert.
Med virkning fra senest 1. juli 2003 skal gebyrene som en institusjon pålegger for pengeoverføringer på tvers av landegrensene på inntil 12 500 euro, være de samme som gebyrene som samme institusjon pålegger for tilsvarende pengeoverføringer i euro som gjennomføres innenfor medlemsstaten der institusjonen er etablert.
Med virkning fra 1. januar 2006 skal beløpet 12 500 euro økes til 50 000 euro.
Artikkel 4
Åpenhet rundt gebyrer
Institusjonene skal på forhånd stille skriftlige opplysninger om gebyrer pålagt for betalinger på tvers av landegrensene og betalinger som utføres innenfor medlemsstaten der institusjonene er etablert, til rådighet for sine kunder i en lettfattelig form, eventuelt også på elektronisk vis i henhold til nasjonale regler.
Medlemsstatene kan fastsette at sjekkhefter skal inneholde en advarsel til forbrukerne om gebyrer for bruk av sjekker på tvers av landegrensene.
Enhver endring i gebyrer skal meldes som angitt i nr. 1, før endringen trer i kraft.
Dersom en institusjon pålegger gebyrer ved valutaveksling til og fra euro, skal den gi sine kunder:
opplysninger på forhånd om alle vekslingsgebyrer den beregner seg; og
spesifikke opplysninger om de forskjellige vekslingsgebyrer som er fakturert.
Artikkel 5
Tiltak for å lette pengeoverføringer på tvers av landegrensene
Når det er aktuelt, skal institusjonen på anmodning fra den enkelte kunde oversende kundens internasjonale bankkontonummer (IBAN) samt institusjonens bankidentifikasjonskode (BIC).
Kunden skal på anmodning fra institusjonen som utfører pengeoverføringen, oversende sistnevnte mottakerens IBAN samt BIC til mottakerens institusjon. Dersom kunden ikke oversender nevnte opplysninger, kan institusjonen pålegge tilleggsgebyrer fra kunden. I så fall skal institusjonen stille opplysninger om tilleggsgebyrene til rådighet for kundene i henhold til artikkel 4.
Med virkning fra 1. juli 2003 skal institusjonene angi kundens IBAN og institusjonens BIC på bankutskriftene til den enkelte kunde eller som et vedlegg til disse.
Med hensyn til fakturering av varer og tjenester på tvers av landegrensene i Fellesskapet, skal en leverandør som godtar betaling via pengeoverføring, oversende sine kunder sitt IBAN og BIC til sin institusjon.
Artikkel 6
Medlemsstatenes forpliktelser
Medlemsstatene skal med virkning fra senest 1. juli 2002 fjerne enhver nasjonal rapportering for utenriksregnskapsstatistikk i forbindelse med betalinger på tvers av landegrensene på inntil 12 500 euro.
Medlemsstatene skal med virkning fra senest 1. juli 2002 fjerne enhver nasjonal forpliktelse med hensyn til opplysninger som minst skal framlegges om mottakeren, og som hindrer en automatisering av betalingen.
Artikkel 7
Overholdelse av denne forordning
Overholdelsen av denne forordning skal sikres ved hjelp av effektive, tilpassede og avskrekkende sanksjoner.
Artikkel 8
Klausul om klage
Kommisjonen skal senest innen 1. juli 2004 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om gjennomføringen av denne forordning, særlig med hensyn til:
endringer i systeminfrastrukturen for betalinger på tvers av landegrensene,
om forbrukertjenestene bør forbedres ved å styrke konkurransen med hensyn til yting av betalingstjenester på tvers av landegrensene,
virkningen av gjennomføringen av denne forordning for gebyrer pålagt for betalinger som gjennomføres innenfor en medlemsstat,
om beløpet fastsatt i artikkel 6 nr. 1 bør økes til 50 000 euro fra 1. januar 2006, samtidig som det tas hensyn til eventuelle konsekvenser for foretak.
Denne rapporten skal eventuelt være vedlagt forslag til endringer.
Artikkel 9
Ikrafttredelse
Denne forordning trer i kraft den tredje dag etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende.
Denne forordning skal også gjelde for betalinger på tvers av landegrensene som gjennomføres i en valuta til en annen medlemsstat, når denne medlemsstaten gir Kommisjonen melding om sin beslutning om å utvide virkeområdet for denne forordning til sin valuta. Kommisjonen skal offentliggjøre meldingen i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Utvidelsen skal tre i kraft 14 dager etter nevnte offentliggjøring.
Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater
Utferdiget i Brussel, 19. desember 2001.
| For Europaparlamentet | For Rådet |
| N. FONTAINEA. | NEYTS-UYTTEBROECK |
| President | Formann |
Fotnoter
EFT C 270 E av 25.9.2001, s. 270.
Uttalelse avgitt 10. desember 2001 (ennå ikke offentliggjort i EFT).
EFT C 308 av 1.11.2001, s. 17.
Europaparlamentsuttalelse av 15. november 2001 (ennå ikke offentliggjort i EFT), Rådets felles holdning av 7. desember 2001 (EFT C 363 av 19.12.2001, s. 1) og Europaparlamentsbeslutning av 13. desember 2001.
EFT L 43 av 14.2.1997, s. 25.
ISO 13613.
ISO 9362.