6 Administrative og økonomiske konsekvenser

6.1 Generelt

Departementet fremmer i proposisjonen forslag til regler som muliggjør konkurranse om persontransportmarkedet for jernbanetjenester. Konkurransen skal gjennomføres på en måte som er nøytral overfor trafikkutøverne. Det etableres en forholdsvis omfattende ny regulering i sektoren. Ingen eksisterende regler foreslås fjernet. Forslaget innebærer derimot regler som, hvis hjemlene brukes, gir det offentlige en økt arbeidsmengde. Private vil kunne pålegges økte byrder som følge av forslagene. Det er lagt opp til å sette sammen trafikkpakker som både omfatter bedriftsøkonomisk lønnsomme og ulønnsomme strekninger. De økte byrdene private selskaper opplever får økonomiske konsekvenser for det offentlige, siden det er det offentlige som må dekke inn differansen mellom utgifter og inntekter for pakken som helhet. Departementet anser at økte arbeidsoppgaver og utgifter mer enn oppveies av den økte drifts- og kostnadseffektiviteten innføringen av konkurranse medfører.

6.2 Konsekvenser for det offentlige

Reglene om hovedprinsipper for tilretteleggingen for konkurranse, skaper i seg selv ingen konsekvenser for det offentlige. Departementet anser prinsippene bak reglene som så viktige at de ville blitt lagt til grunn uansett lovregulering. Innføringen av konkurranse på persontransportmarkedet vil føre til at flere aktører finner det norske jernbanemarkedet interessant, og dette vil gi økte oppgaver for det offentlige.

Bruken av de foreslåtte påleggshjemlene medfører merarbeid for det offentlige. Det må foretas en vurdering av om det skal gis pålegg og hva det skal gis pålegg om tilgang til. Dessuten må et gitt pålegg følges opp. Arbeidsmengden dette kan føre til, er vanskelig å konkretisere nå. Det kan også hende at det offentlige vil være forpliktet til å ha misligholdsrisikoen i kontraktsforholdet mellom pliktsubjektet og den berettigede etter pålegget. Departementet forutsetter at frivillige markedsløsninger er det primære, og at hjemlene kun skal benyttes i unntakstilfeller. Med tiden forventes derfor ikke forslagene å føre til mange oppgaver eller store utgifter for det offentlige.

Reglene om plikt til utlevering av informasjon medfører oppgaver i forbindelse med spesifisering, innsamling og bruk av gitt informasjon. Et eventuelt pålegg om gjensidig salg av billetter antas ikke å medføre verken oppgaver eller utgifter for det offentlige.

Høringsinstansenes syn

Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at departementets konklusjon om at det offentlige ikke vil bli tilført større arbeidsmengde som følge av innføringen av konkurranse, harmonerer dårlig med erfaringer fra annen virksomhet der det offentlige håndterer kjøp av tjenester.

Jernbaneverket savner en vurdering av hvilke konsekvenser innføringen av konkurranse har for Jernbaneverket og for Statens jernbanetilsyn.

Departementets vurdering

Departementet er enig med LO i at man må anta at det offentlige tilføres større arbeidsbyrde når tjenestene skal kjøpes etter konkurranse. Dette er imidlertid ikke noen konsekvens av lovforslaget, men av den politiske beslutningen om å innføre konkurranse. Departementet mener det fremdeles er rasjonaliseringsgevinster å hente innenfor jernbanesektoren, blant annet ved at nye trafikkutøvere bringer med seg nye ideer og måter å drive virksomheten på. Departementet anser derfor at økte arbeidsoppgaver og utgifter mer enn oppveies av den økte drifts- og kostnadseffektiviteten innføringen av konkurranse medfører.

Departementet er av den oppfatning at lovforslaget som sådan ikke vil ha noen konsekvenser for Jernbaneverket og Statens jernbanetilsyn. Konsekvensene for departementets etater følger av beslutningen om å innføre konkurranse. Hvis Statens jernbanetilsyn skal tillegges oppgavene som markedsregulatør, vil det imidlertid medføre konsekvenser som da må utredes.

6.3 Konsekvenser for private

Prinsippene for gjennomføring av konkurransen vil skape varierende grad av konsekvenser for selskapene som velger å delta i konkurransen om å drive persontransport på strekningene, avhengig av mengden tilpasninger som må gjøres i de forskjellige selskapene. På samme måte som for det offentlige, vil ikke disse konsekvensene følge av lovforslaget, men av departementets valg som kjøper av transporttjenester.

Pliktsubjektene for et eventuelt pålegg vil bli fratatt, eller i det minste få sterke begrensninger i, disponeringsretten til egen eiendom. Konsekvensene på lang sikt antas likevel å bli små. Departementet forutsetter som tidligere nevnt at påleggshjemlene kun unntaksvis skal benyttes, og antar at behovene for pålegg vil avta etter hvert som det blir etablert et fungerende marked innenfor jernbanesektoren. Da pliktsubjektene skal gis vederlag for å stille eiendeler til rådighet, vil forslagene ikke få noen økonomiske konsekvenser for pliktsubjektene. Ved et pålegg om å utlevere informasjon, kan konsekvensen være at en aktør må finne seg i at opplysninger vedkommende betrakter som forretningshemmeligheter blir gjort tilgjengelig for konkurrenter. Vurderingen om hva som skal hemmeligholdes må foretas i henhold til den til enhver tid gjeldende lovgivning, ikke ut fra pliktsubjektenes ønsker.

For den berettigede etter et eventuelt pålegg, vil pålegget medføre at vedkommende på rimelige vilkår får tilgang til nødvendige produksjonsfaktorer og informasjon vedkommende ellers ikke ville fått.

Et pålegg om gjensidig salg av billetter vil kunne medføre enkelte kostnader for pliktsubjektene. Disse kostnadene forutsettes oppveid av de samlede fordelene pålegget medfører både for selskapet og for hele markedet. Det kan imidlertid tenkes at et slikt pålegg vil medføre flere kostnader enn fordeler for enkelte av pliktsubjektene, i hvert fall i en periode.

NSB er i dag den sentrale aktøren på det norske markedet for persontransport med jernbane og har tradisjonelt hatt enerett på denne trafikken. NSB vil tape eneretten ved at markedet åpnes for konkurranse, og dermed tape de stordriftsfordeler det innebærer å være eneste aktør i et stort marked. De økonomiske tap som oppstår som følge av dette, er en konsekvens av innføringen av konkurranse. Både selskapet og selskapets eier må på vanlig måte forholde seg til de rammebetingelser selskapet opererer under. NSB vil derimot i overskuelig fremtid være pliktsubjekt for mange av påleggene regelverket hjemler. Selskapet risikerer derfor å måtte administrere pålegg fra det offentlige, men dette kan unngås ved villighet til å inngå rimelige avtaler om tilgang til nødvendige produksjonsfaktorer.

Dersom NSB pålegges å stille innsatsfaktorer til disposisjon for en annen aktør til kostnadsbaserte priser, vil det ha økonomiske konsekvenser for selskapet som ikke kan konkretiseres nå. Store deler av selskapets inntekter er avhengig av offentlige særretter og tilskudd. Det viktige i denne sammenhengen er at innføringen av konkurranse skjer på en slik måte at det alt i alt lønner seg for staten. Departementet er også av den oppfatningen at innføringen av konkurranse ikke kan skje så raskt og på en slik måte at verdiene i NSB unødig forringes.