5 Registrering og flytting av et europeisk samvirkeforetak
5.1 Norske SCE-foretak
Et SCE-foretak skal ha forretningskontor i samme stat som hovedkontoret, jf. forordningen artikkel 6. Er dette i Norge, skal foretaket regnes som norsk og være registrert i det samme registeret som allmennaksjeselskaper, jf. forordningen artikkel 11 nr. 1. Forordningen artikkel 6 annet punktum gir den enkelte medlemsstaten anledning til å lovfeste et krav om at hovedkontoret og forretningskontoret skal være på samme sted i medlemsstaten.
I høringsnotatet ble det vist til at det i gjeldende norsk rett ikke er et slikt krav til samlokalisering for samvirkeforetak. Under henvisning til prinsippet om likebehandling med nasjonale samvirkeforetak i artikkel 9 ville departementet heller ikke foreslå en slik regel for SCE-foretak.
Ingen høringsinstanser har merknader til dette.
Departementet fremmer et lovforslag i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet, og går dermed ikke inn for å benytte adgangen i SCE-forordningen artikkel 6 annet punktum om å lovfeste et krav om at hovedkontoret og forretningskontoret skal være på samme sted i medlemsstaten.
SCE-forordningen pålegger videre en medlemsstat å foreta inngrep ved manglende overholdelse av kravet til at forretningskontor og hovedkontor skal ligge i samme stat. Dette er omhandlet nærmere i tilknytning til reglene om tvungen avvikling av SCE-foretak under punkt 9.
5.2 Registrering og kunngjøring av et SCE-foretak
Et norsk SCE-foretak skal være registrert i det registeret som er foreskrevet for allmennaksjeselskaper, jf. forordningen artikkel 11 nr. 1. I Norge er det Foretaksregisteret. I høringsnotatet het det:
«Offentliggjøring av dokumenter skal også skje etter de samme regler som gjelder for allmennaksjeselskaper, jf. artikkel 12 nr. 1 . I Norge vil det si registrering og kunngjøring etter reglene i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak.
Registrering av SCE-foretak og sletting av slik registrering skal i tillegg offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende, jf. artikkel 13 nr. 1 . I denne offentliggjøringen skal det opplyses om foretakets navn, nummer, registreringsdato og –sted, offentliggjøringsdato og –sted, publikasjonens tittel, SCE-foretakets forretningskontor og dets virksomhetssektor. Flytting av forretningskontor skal offentliggjøres på samme måte, jf. artikkel 13 nr. 2. Det følger av nr. 3 at det i Norge er Foretaksregisteret som skal sørge for at Kontoret for europeiske fellesskaps offisielle publikasjoner får oversendt de opplysninger som skal offentliggjøres etter bestemmelsen.
I lovforslaget § 14 nr. 2 og forslaget om endring av foretaksregisterloven § 2-1 første ledd og ny § 3-1 c er det foreslått regler om registrering av SCE-foretak i Foretaksregisteret. Oversendelsesplikten som følger av artikkel 13, er foreslått regulert i foretaksregisterloven § 6-2 annet ledd, jf. lovforslaget § 14 nr. 2.»
Reglene i nasjonal lovgivning som gjennomfører ellevte rådsdirektiv 21. desember 1989 om offentlighet angående filialer opprettet i en medlemsstat av visse former for selskaper som er underlagt en annen medlemsstats lovgivning, skal gjelde også for filialer av et SCE-foretak, jf. artikkel 12 nr. 2 første punktum. En medlemsstat kan imidlertid velge å gjøre et unntak for dette av hensyn til «samvirkers særlige karakter», jf. artikkel 12 nr. 2 annet punktum. I høringsnotatet gikk ikke Justisdepartementet inn for å benytte seg av denne adgangen:
«Registreringsplikten for filialer av utenlandsk foretak er nedfelt i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven) § 10-2. Denne vil også omfatte filialer av SCE-foretak for så vidt gjelder foretaksregisterloven § 2-1, jf. lovforslaget § 14 nr. 2. Departementet går inn for at foretaksregisterlovens regler i utgangspunktet skal gjelde fullt ut også for SCE-foretak og foreslår derfor ikke å benytte unntaksadgangen i SCE-forordningen artikkel 12 nr. 2.»
Ingen høringsinstanser har merknader til dette.
Departementet fremmer et lovforslag i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet, jf. forslaget om endringer i foretaksregisterloven i lovforslaget § 14 nr. 2.
5.3 Flytting av et SCE-foretak
5.3.1 Generelt
Formålet med SCE-forordningen er å legge forholdene til rette for at samvirkeforetak kan drive virksomhet på tvers av landegrensene innenfor EØS-området. Et SCE-foretak skal kunne flytte hovedkontor og forretningskontor til en annen EØS-stat uten å måtte gå veien om oppløsning og nystiftelse, jf. forordningen artikkel 7 nr. 1. Et SCE-foretak som flytter hit, blir et norsk SCE-foretak og skal følge norsk rett.
Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at kompetent myndighet til å utstede attest som «bekrefter fullføringen av alt arbeid med dokumenter og formaliteter før flytting», jf. artikkel 7 nr. 8, skulle være Foretaksregisteret.
Ingen høringsinstanser har merknader til dette.
Departementet fremmer et lovforslag i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 7 fjerde ledd.
5.3.2 Særskilte regler til vern av kreditorer
Samtidig som SCE-forordningen legger til rette for at et SCE-foretak kan flytte over landegrensene, åpner den også for at en medlemsstat kan gi særskilte regler til vern av kreditorer dersom foretaket flytter. Attest som bekrefter at alt arbeid med flyttingen er fullført, kan ikke utstedes før SCE-foretaket kan «bevise at det med hensyn til fordringer som oppstår før offentliggjøringen av flytteplanen, samt interessene til kreditorer og innehavere av andre rettigheter [...] gir tilstrekkelig beskyttelse i samsvar med kravene fastsatt av medlemsstaten der SCE-foretaket har sitt forretningskontor før flytting», jf. artikkel 7 nr. 7 første ledd. En medlemsstat kan velge å utvide denne beskyttelsen til å gjelde også for forpliktelser som er oppstått etter offentliggjøringen av flytteplanene, jf. artikkel 7 nr. 2, men før selve flyttingen, jf. artikkel 7 nr. 7 annet ledd.
Behovet for å utvide beskyttelsen for kreditorene ble omtalt slik i høringsnotatet :
«Kreditorenes krav vil bestå uavhengig av om foretakets hovedkontor flyttes til en annen medlemsstat. Den nye jurisdiksjonen kan likevel ha et dårligere kreditorvern enn det som gjelder etter norsk rett. Språkproblemer og økte geografiske avstander kan også vanskeliggjøre inndriving i praksis. Til sammenligning har et foretaksmedlem som går mot flyttevedtaket, adgang til å melde seg ut, jf. artikkel 7 nr. 5.
SE-forordningen inneholder en tilsvarende bestemmelse som åpner for at medlemsstaten kan vedta særskilte regler til vern av kreditorer dersom et SE-selskap flytter, jf. SE-forordningen artikkel 8 nr. 7. Siden flytteadgangen – i likhet med allmennaksjelovens regler om fusjon, fisjon og omdanning – bygger på et kontinuitetsprinsipp, er kreditorenes interesser ivaretatt etter de samme bestemmelsene, jf. SE-loven § 7 annet ledd, som gir allmennaksjeloven §§ 13-14 til 13-17 tilsvarende anvendelse.
Etter departementets syn gjør de hensyn som taler for særskilt beskyttelse av kreditorene dersom et SE-selskap flytter, seg gjeldende også for et SCE-foretak som flytter. For SCE-foretak som driver virksomhet som omfattes av bustadbyggjelagslova eller burettslagslova, foreslår departementet derfor at bestemmelsene i disse lovene om kreditorbeskyttelse i forbindelse med fusjon får tilsvarende anvendelse så langt de passer, jf. henvisningene i lovforslaget § 7 annet ledd annet punktum til bustadbyggjelagslova §§ 9-8 til 9-11 og burettslagslova §§ 10-3 til 10-5.
Regler om sammenslåing for andre typer samvirkeforetak må utledes av ulovfestet rett, jf. utredningen punkt 18.2.1.3 på side 207. Av denne lar det seg ikke utlede et klart grunnlag for regler om sammenslåing av samvirkeforetak som bygger på et kontinuitetsprinsipp, jf. utredningen punkt 18.2.1.3 på side 208. Samvirkelovutvalget helte derfor i retning av at de generelle reglene om debitorskifte måtte komme til anvendelse i forhold til kreditorene i det overdragende samvirkeforetaket, jf. utredningen punkt 18.2.2.5 på side 209. Etter departementets vurdering synes imidlertid kreditorbeskyttelsen etter disse reglene å gå lenger enn det hjemmelen i SCE-forordningen artikkel 7 nr. 7 legger opp til. Det vil dessuten kunne vanskeliggjøre flytteadgangen for et SCE-foretak, noe som igjen er i strid med formålet med forordningen.
Departementet foreslår etter dette at reglene i allmennaksjeloven §§ 13-14 til 13-17 om kreditorbeskyttelse ved fusjon skal gjelde tilsvarende så langt de passer for SCE-foretak som flytter og som ikke omfattes av de nevnte særlovene om fusjon som gjelder for enkelte typer samvirkeforetak, jf. lovforslaget § 7 annet ledd første punktum. På den måten vil kreditorene i all hovedsak være sikret det samme vernet ved flytting av et SCE-foretak, uavhengig av hvilke lovregler som kommer til anvendelse. Henvisningen til allmennaksjelovens regler harmonerer for øvrig også med SCE-forordningen artikkel 20, jf. lovforslaget § 5 første ledd, som bestemmer at reglene som gjelder for allmennaksjeselskaper, subsidiært skal supplere SCE-forordningens regler om fusjon. Samvirkelovutvalget har for øvrig foreslått egne fusjonsregler for samvirkeforetak som bygger på kontinuitetssynspunkter, jf. kapittel 8 i utvalgets lovforslag. Dersom det vedtas en alminnelig lov om samvirkeforetak med slike fusjonsregler, vil det være nærliggende at den foreslåtte henvisningen til allmennaksjelovens fusjonsregler erstattes av en henvisning til samvirkeloven.
I praksis innebærer kreditorbeskyttelsen etter de nevnte reglene følgende: Når beslutningen om flytting er truffet, skal den meldes til Foretaksregisteret, jf. allmennaksjeloven § 13-14, bustadbyggjelagslova § 9-8 og burettslagslova § 10-3 første ledd. Foretaksregisteret skal varsle kreditorene etter reglene i allmennaksjeloven § 13-15, bustadbyggjelagslova § 9-9 og burettslagslova § 10-3 annet og tredje ledd. Foretaket må håndtere innsigelser fra kreditorene slik det kreves, jf. allmennaksjeloven § 13-16, bustadbyggjelagslova § 9-10 og burettslagslova § 10-4. Når fristen for innsigelser er utløpt, og forholdet til kreditorene er avklart, skal foretaket gi melding til Foretaksregisteret, jf. allmennaksjeloven § 13-17, bustadbyggjelagslova § 9-11 og burettslagslova § 10-5. Når Foretaksregisteret har mottatt slik melding, kan det som kompetent myndighet utstede attesten etter SCE-forordningen artikkel 7 nr. 8, jf. lovforslaget § 7 fjerde ledd.
Fra det tidspunkt flytting er besluttet foreslår departementet også en bestemmelse som pålegger et SCE-foretak å føye ’under flytting’ til sitt foretaksnavn på brev, kunngjøringer og andre dokumenter, jf. lovforslaget § 7 første ledd. Forslaget bygger på den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven § 16-5 første ledd, allmennaksjeloven § 16-5 første ledd, bustadbyggjelagslova § 10-5 første ledd og burettslagslova § 11-5 første ledd. En tilsvarende plikt gjelder også for SE-selskap som flytter, jf. SE-loven § 7 første ledd.»
Kommunal- og regionaldepartementet bemerker:
«Et foretaksmedlem som går mot flyttevedtaket har adgang til å melde seg ut, jf. artikkel 7 nr. 5. Medlemmet har rett til å få tilbakebetalt hans/hennes andel av den tegnede kapitalen redusert i forhold til eventuelle tap påført SCE-foretakets kapital. Beløpet som her fratrekkes beregnes ut fra balansen for det regnskapsåret da retten til tilbakebetaling oppstod.
Denne beregningsmodellen gjør i realiteten utmeldingsadgangen for andelseiere i borettslag illusorisk. Dette fordi i borettslag utgjør som regel andelseiers bolig hovedverdien for en andelseier, og den tegnede kapitalen vil ikke gjenspeile denne verdien. Dette tyder igjen på at forordningen ikke bør gjelde for borettslag.»
Departementet fremmer et lovforslag i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 7 første og annet ledd.
I et borettslag gir en andel enerett til å bruke en bolig (borett) og nytte fellesarealer, jf. burettslagslova § 5-1. En andelseier som vil benytte seg av utmeldingsretten, mister dermed boretten. Utøvelse av utmeldingsretten vil dermed generelt fremstå som mer krevende for et medlem i et samvirkeforetak organisert som et borettslag. Det vederlag en andelseier som benytter seg av utmeldingsretten har krav på etter forordningens regler vil heller neppe gjenspeile de reelle verdier. En andelseier som ikke benytter seg av utmeldingsretten kan imidlertid på et senere tidspunkt avhende sin andel. At det fremstår som mer krevende å melde seg ut av et samvirkeforetak organisert som et borettslag, er likevel ikke noe argument for å gjøre unntak i forhold til forordningen for borettslag, se omtalen av dette spørsmålet under punkt 3.3.
5.3.3 Særskilte regler til vern av samfunnsinteresser
SCE-forordningen artikkel 7 nr. 14 åpner for at medlemsstatene kan lovfeste at
«flytting av et forretningskontor som vil føre til endring i lovgivningen som får anvendelse, ikke [skal] tre i kraft dersom vedkommende myndighet i denne medlemsstaten har innsigelser mot flyttingen innen tomånedersfristen nevnt i nr. 6. Slike innsigelser kan bare begrunnes ut fra offentlighetens interesse.»
I høringsnotatet ble den nærmere forståelsen av begrepet «offentlighetens interesse» drøftet:
«Det er ikke sagt noe nærmere i forordningen om hvordan begrepet ’offentlighetens interesse’ skal forstås. Begrepet forekommer også i SE-forordningen, men kravet er formulert som ’offentlige interesser’ i SE-loven § 7 annet ledd. Det foreslås også i SCE-loven å bruke begrepet ’offentlige interesser’. Begrepene skal forstås likt. Om forståelsen av begrepet i SE-loven, siteres følgende fra Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) Om lov om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) punkt 5.3.4 på side 24:
’Det er ikke sagt noe nærmere i forordningen om hvordan begrepet "offentlighetens interesse" skal forstås. Det er imidlertid nærliggende å se hen til hvordan begrepet er forstått i Rådsforordning (EØF) nr. 2137/85 om europeiske økonomiske foretaksgrupper, se forordningen artikkel 14 nr. 4, hvor det brukes på samme vis som i forordningen om det europeiske selskap. I Ot.prp. nr. 72 (1994–95) Lov om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) (EØFG-loven) under punkt 4.17 på s. 19 uttalte Nærings- og energidepartementet følgende om begrepet:
’Forordningen gir ikke noen nærmere definisjon av begrepet offentlige interesser. Uttrykket er imidlertid ment som en referanse til EØS-avtalens unntaksbestemmelser, jf. artiklene 28 nr. 3, 33, 43 og 112 som bl.a. omhandler unntak av hensyn til "offentlig moral", "offentlig orden" og "offentlig sikkerhet". Bestemmelsene er etter sin ordlyd snevrere i sitt anvendelsesområde. EF-domstolen har i sin praksis tolket bestemmelsene restriktivt slik at det skal relativt mye til før de kan påberopes. Den enkelte stat står således ikke fritt til å bestemme hva som er å anse som offentlige interesser.’
Under behandlingen av SE-loven i Stortinget mente justiskomiteen at utflytting av bedrifter fra Norge kunne ha store konsekvenser i gitte situasjoner. Justiskomiteens flertall pekte på at selv om det skal mye til for å nekte et SE-selskap å flytte, burde muligheten være til stede der en er bekymret for markedets funksjon (Innst. O. nr. 54 (2004–2005) punkt 2 på side 10). Den samme problemstillingen gjør seg gjeldende i relasjon til SCE-foretak. På denne bakgrunn foreslår departementet en tilsvarende inngrepshjemmel i SCE-loven, jf. lovforslaget § 7 tredje ledd.»
Ingen høringsinstanser har merknader til dette.
Departementet fremmer et lovforslag i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 7 tredje ledd.