1 Innledning

1.1 PROPOSISJONENS HOVEDINNHOLD

Departementet legger med dette fram forslag til nytt kapittel i adopsjonsloven som regulerer nærmere adopsjonsformidlingen av norske og utenlandske barn.

Departementet foreslår at det tas inn et kapittel 3A om adopsjonsformidling og godkjenning av adoptivhjem i lov av 28. februar 1986 nr 8 om adopsjon. Når det gjelder utenlandsadopsjonene er forslaget i første rekke ment å presisere og tydeliggjøre det systemet som allerede ligger der i dag. Når det gjelder innenlandsadopsjonene foreslås enkelte endringer med sikte på å skape et mer enhetlig system for behandlingen av innenlands- og utenlandsadopsjonene. Som følge av det nye kapitlet endres någjeldende § 22.

Departementet foreslår at det nye kapitlet (3A) innledes med § 16 a som definerer adopsjonsformidlingen, jf pkt 2.2. Begrepet er ikke definert i dagens regelverk. Behovet for å ta inn en definisjon av adopsjonsformidlingen i adopsjonsloven, henger sammen med forslaget om en regel som forbyr organisasjoner som ikke har fått myndighetenes tillatelse og privatpersoner å drive adopsjonsformidling, jf §§ 16 b og 16 d.

§ 16 b inneholder et generelt forbud mot at private og organisasjoner driver formidlingsvirksomhet for plassering av barn med sikte på adopsjon, jf pkt 2.3. Barnevernloven har siden 1953 hatt en bestemmelse som forbyr organisasjoner som ikke har myndighetenes tillatelse og privatpersoner, å plassere barn - uavhengig av om plasseringen har adopsjon for øye. Selv om bestemmelsen i barnevernloven raskt stoppet den uheldige formidlingsvirksomheten som fant sted i Norge, er det departementets oppfatning at en slik forbudsbestemmelse forebygger uansvarlig formidling. Bestemmelsen bidrar videre til å lede formidlingen inn i akseptable og kontrollerte former i tråd med de prinsipper norske myndigheter ønsker å følge og som landet er forpliktet til gjennom internasjonale konvensjoner. Etter departementets syn hører en bestemmelse om forbud mot adopsjonsformidling naturlig hjemme i adopsjonsloven og i et kapittel vedrørende adopsjonsformidling.

Formidlingen av norske barn er i dag ikke regulert utover det som følger av barnevernloven og rundskriv til adopsjonsloven. Rundskriv slår fast at det er fylkesmannen som har ansvaret. Departementet legger til grunn at formidlingen av norske barn der foreldrene (som oftest mor) ber om myndighetenes bistand til å finne et adoptivhjem til barnet, fortsatt bør være en offentlig oppgave. I § 16 c foreslår departementet at selve utvelgelsen av foreldre til det enkelte barn foretas av et eget utvalg, jf pkt 2.4. Det forutsettes at oppgaven legges til det eksisterende Faglig utvalg som bistår Statens ungdoms- og adopsjonskontor (inntil 1. januar 1998 Statens adopsjonskontor). Et sekretariat lagt til Statens ungdoms- og adopsjonskontor får ansvaret for å opplyse saken og forberede den for utvalget. Sekretariatet foreslås videre å ha ansvaret for å foreta registreringen av barn og biologiske foreldre samt opprette og vedlikeholde et sentralt register over adoptivsøkere. Begrunnelsen for å legge formidlingen til et sentralt organ, er at dette best ivaretar barnet, dets biologiske foreldre og adoptivforeldrene.

I § 16 d foreslår departementet at det tas inn en bestemmelse om at organisasjoner kan gis tillatelse til å formidle barn fra fremmed stat med sikte på adopsjon, jf pkt 2.5. Organisasjoner har i dag viktige funksjoner i arbeidet med formidlingen av barn fra utlandet, og deres deltakelse i prosessen er således en forutsetning for at barn formidles til Norge på en betryggende måte. Departementet ser behov for en bestemmelse som slår fast at organisasjoner som et unntak fra det generelle forbudet, kan gis tillatelse til å drive adopsjonsformidling av barn fra fremmed stat. Departementet vil samtidig lovfeste hvilke krav en organisasjon må oppfylle for å kunne få formidlingstillatelse, myndighetenes tilsynsansvar og adgangen til å gi pålegg om å rette på forhold.

Departementet foreslår at bestemmelsen i någjeldende § 22 første ledd om krav om forhåndssamtykke ved adopsjon fra utlandet endres, slik at ordlyden blir i overensstemmelse med dagens praksis og tas inn i § 16 e, jf pkt 2.6. De øvrige bestemmelsene i § 16 e innebærer en lovfesting av kommunenes plikt til å utrede søkere og for øvrig bistå myndighetene ved søknad om adopsjon fra fremmed stat. Departementets forslag innebærer at myndigheten til å gi forhåndssamtykke fortsatt skal ligge i Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Videre foreslås det at Faglig utvalg tilknyttet Statens ungdoms- og adopsjonskontor skal foreta den endelige tildelingen av foreldre til barn med spesielle behov.

Departementet foreslår videre en bestemmelse i § 16 f, om at adopsjon fra fremmed stat som hovedregel skal foregå gjennom organisasjon som er godkjent av myndighetene, jf pkt 2.7. Departementet anser at adopsjon gjennom godkjent organisasjon gir størst grad av sikkerhet mot kjøp, salg, tyveri eller bortføring av barn med sikte på adopsjon. Departementet ønsker likevel ikke helt å utelukke adopsjon utenom organisasjon. Det foreslås derfor en unntaksregel om at det i særlige tilfeller kan åpnes for slik adopsjon. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av dagens praksis og retningslinjer.

Departementet foreslår at det i §1 tas inn som annet ledd en ny bestemmelse om at Kongen kan gi forskrift om lovens offentligrettslige bestemmelsers anvendelse på Svalbard, jf pkt 3.1.

Videre foreslår departementet en endring i § 12 annet ledd om hvilken instans som skal gi ut opplysninger om den adoptertes biologiske foreldre, jf pkt 3.2.

Det fremmes i denne proposisjonen ikke forslag om å endre dagens bestemmelse i § 14 første ledd om adoptivbarns statsborgerskap. Dette er imidlertid av lovtekniske årsaker gjort av Justisdepartementet i forbindelse med endringer i statsborgerskapslovgivningen. Det tas sikte på at barn som adopteres fra utlandet som hovedregel skal gis norsk statsborgerskap ved adopsjonen. Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om å oppheve § 14 annet ledd om at det i adopsjonsbevillingen kan treffes særskilte bestemmelser om adoptivbarnets religiøse oppdragelse, har departementet valgt å ikke følge opp dette. § 14 annet ledd opprettholdes således slik den er i dag.

Departementet har kommet til at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling i innenlandsadopsjonene skal overføres fra fylkesmennene til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at landets sentrale adopsjonskontor har ansvaret for bevillingene i såvel innenlands- som utenlandsadopsjonene. Forslaget innebærer ingen lovendring.

1.2 BAKGRUNNEN FOR FORSLAGENE

Dagens adopsjonslov, lov av 28. februar 1986 nr 8, avløste adopsjonsloven av 2. april 1917.

Bakgrunnen for den nye loven var behovet for endringer på en rekke områder i forhold til loven av 1917. Flere av endringene som ble foretatt i 1986, hadde det til felles at de tok sikte på å fjerne forskjellsbehandling mellom adoptivbarn og andre barn. Noen samlet, generell gjennomgang av adopsjonsloven, herunder en vurdering av spørsmål om ytterligere regulering av adopsjonsformidlingen, ble imidlertid ikke foretatt.

Ved flere anledninger er det pekt på behovet for en lovfesting av formidlingen av adopsjoner utover det som i dag følger av lov av 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester. I Ot prp nr 40 (1984-85) om lov om adopsjon, ble spørsmålet om en ytterligere lovregulering av adopsjonsformidlingen igjen diskutert. Justisdepartementet foreslo ingen regulering av adopsjonsformidlingen i denne loven, blant annet fordi det ble lagt til grunn at en slik regulering ville få preg av rene hjemmelsbestemmelser. I innstillingen fra justiskomiteen (Innst O nr 19 (1985-86)) uttaler komiteen at den har merket seg at det ikke er foretatt noen helhetlig vurdering av adopsjonsloven. Komiteen uttalte videre at den ikke ser bort fra «at det kan være behov for en bredere vurdering av ulike sider ved adopsjonsordningen, og at det derfor kan bli aktuelt å ta opp spørsmål som ikke er vurdert i denne proposisjonen i forbindelse med en mer omfattende gjennomgåelse av adopsjonsordningen senere».

Ansvaret for adopsjonsformidlingen og adopsjonsloven var i en årrekke plassert i to forskjellige departementer. Justisdepartementet hadde ansvaret for adopsjonsloven, mens ansvaret for adopsjonsformidlingen lå i Sosialdepartementet i kraft av at dette området var regulert i barnevernloven. Det at Barne- og familiedepartementet i 1990 fikk et samlet ansvar for alle sider av adopsjonsfeltet, har lagt forholdene bedre til rette for å foreta en mer helhetlig gjennomgang av regelverket og av saksgangen i innenlands- og utenlandsadopsjonene.

Departementet er kommet til at det vil være hensiktsmessig å regulere adopsjonsformidlingen nærmere i adopsjonsloven. Behovet for lovregulering er størst i tilknytning til utenlandsadopsjonene fordi private organisasjoner er involvert, og fordi utenlandsadopsjonene er flest i antall. En slik lovregulering vil også tydeliggjøre utenlandsadopsjonenes plass i adopsjonssammenheng. Den vil dessuten klargjøre ansvarsfordelingen mellom myndighetene og de private adopsjonsorganisasjonene som har oppgaver ved de internasjonale adopsjonene, på en bedre måte enn det som er tilfellet i dag.

Departementet har i tilknytning til lovreguleringsarbeidet også foretatt en generell gjennomgang av myndighetenes arbeid med utenlandsadopsjonene. Tanken har blant annet vært å samle kunnskap om de erfaringer som er gjort på området og hvordan systemet kan forbedres ytterligere. Det er nå vel 20 år siden utenlandsadopsjonene sist fikk en slik bredere gjennomgang (NOU 1976:55 Adopsjon og adopsjonsformidling). På disse omlag 20 årene er det kommet over 13 000 adopterte barn til Norge. Dette betyr at adopsjonsmyndighetene har fått mer erfaring med utenlandsadopsjonene. Departementets deltakelse i utformingen av Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner og det senere arbeidet med ratifikasjonen av konvensjonen, har vært en viktig premiss for gjennomgangen av utenlandsadopsjonene. Utenriksdepartementet fremmet forslag i St prp nr 77 (1995-96) Om samtykke til ratifikasjon av konvensjon av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Stortinget ga sitt samtykke til å ratifisere konvensjonen den 18. juni 1996. Konvensjonen ble ratifisert av Norge den 25. september 1997 og trådte i kraft for Norges vedkommende 1. januar 1998.

Når det gjelder barn som blir adoptert fra utlandet fremgår det av adopsjonsloven § 14 at adoptivbarnets statsborgerskap ikke blir endret ved adopsjonen. Foreldrene som adopterer et barn med utenlandsk statsborgerskap, må etter dagens regelverk søke om norsk statsborgerskap på vegne av barnet. Barne- og familiedepartementet har tatt initiativ overfor Justisdepartementet som er ansvarlig for statsborgerskapslovgivningen, for å få endret statsborgerskapsloven slik at barn som adopteres fra utlandet som hovedregel skal gis automatisk norsk statsborgerskap ved adopsjonen. Forslag har vært på høring, og Justisdepartementet vil etter det Barne- og familiedepartementet kjenner til, i løpet av våren fremme forslag om endring i lov om norsk riksborgarrett.

Når det gjelder adopsjon av norske barn, har Barne- og familiedepartementet sett nærmere på fylkesmennenes praksis når det gjelder å gi ut opplysninger om den adopterte og dennes biologiske slekt, samt fylkesmennenes håndtering av stebarnsadopsjoner - dvs adopsjoner der den ene ektefelle adopterer den annens barn. Departementet har i denne forbindelse vurdert dagens ordning med at fylkesmannen har myndighet til å gi adopsjonsbevilling, med tanke på hvorvidt det er mulig å skape et mer enhetlig system for behandling av både innenlands- og utenlandsadopsjonene.

For både innenlands- og utenlandsadopsjonenes vedkommende har departementet vært opptatt av å få en oversikt over den kunnskap og forskning som finnes om adopsjon. Det er blant annet tatt initiativ til forskning om utenlandsadopterte barn og departementet har bevilget midler gjennom Norges Forskningsråd. Departementet ser det også som særlig viktig at den kunnskap som allerede finnes formidles til adoptivsøkere og myndigheter som arbeider med adopsjonssaker og ikke minst at den integreres i kommunene der barna bor. Departementet tar sikte på at det skal utarbeides en plan for å styrke kompetansen om adopsjon.

En viktig forutsetning i arbeidet med lovfestingen av adopsjonsformidlingen og vurderingen av organiseringen av adopsjonssakene, er at adopsjon skal være til barnets beste. Myndighetenes oppgave er å legge forholdene til rette i vid forstand slik at adopsjon av innenlandske og utenlandske barn skjer i vel ordnede og betryggende former, at det finnes fram til gode, egnede foreldre som kan gi barn som trenger det trygge og varige hjem og at barnet også ellers sikres best mulige oppvekstkår. For utenlandsadopsjonenes vedkommende beskriver Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, det som også er norske myndigheters målsetting på området. Konvensjonen har som formål å sikre at adopsjon over landegrensene skjer til barnets beste, med respekt for dets grunnleggende rettigheter, og å sikre at bortføring av barn og handel med barn ikke finner sted.

Departementets forslag er sendt på høring til følgende institusjoner og organisasjoner:

Finansdepartementet

Justisdepartementet

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Sosial- og helsedepartementet

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Utenriksdepartementet

Kommunene

Fylkesmennene

Fylkeskommunene

Fylkesnemndene for sosiale saker

Fylkeslegene

Sysselmannen på Svalbard

Svalbard Samfunnsdrift

Riksrevisjonen

Datatilsynet

Statistisk Sentralbyrå

Kommunenes Sentralforbund

Regjeringsadvokaten

Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK)

Barneombudet

Utlendingsdirektoratet

Sivilombudsmannen

Likestillingsombudet

Forbrukerombudet

Sametinget

Norsk senter for barneforskning (NOSEB)

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Norges Forskningsråd (NFR)

Childwatch International

Universitetet i Oslo

Universitetet i Bergen

Norges Teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Universitetet i Tromsø

Høgskolen i Agder

Høgskolen i Alta

Høgskolen i Stavanger

Høgskolen i Bodø

Høgskolen i Volda

Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge

Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet

Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge

Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag

Norsk Psykologforening

Fellesorgansiasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

Den Norske Advokatforening

Den Norske Dommerforening

Norges Juristforbund

Norsk Kommuneforbund

Norsk Helse- og Sosiallederlag

Norsk Lærerlag

Norsk Undervisningsforbund

LO

NHO

AF

YS

Akademikerne

Offentlige Familievernkontorers organisasjon (OFO)

Kirkens Familierådgivningskontor

Norsk Fosterhjemsforening

Barneverninstitusjonenes samarbeidsforum

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

Norsk Barnevernsamband

Norsk Forening for sosialt arbeid

Norges Kvinne- og Familieforbund

Aleneforeldreforeningen (AFFO)

Foreningen 2 foreldre

Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre

Antirasistisk senter

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

Ressurssenteret for pakistanske barn

Verdens Barn

Adopsjonsforum

InorAdopt

Barnevernsinstitusjonenes samarbeidsforum

Redd Barna

UNICEF-komiteen

Norges Røde Kors

Organisasjonen Voksne for Barn

Landsforeningen for barnevernbarn

Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner (LNU)

Adoptertes Landsforening

Enestående Adoptantersforening

AdoptivforeldreForeningen

Landsforeningen Rettferd for taperne

Rettspolitisk forening

Barnevernjuridisk forum

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-Buss, Oslo

Jussformidlingen, Bergen

Kontaktutvalget for innvandrere og norske myndigheter

Kopi til orientering: De politiske partiene på Stortinget

Følgende instanser har avgitt realitetsuttalelse:

Justisdepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Asker kommune

Melhus kommune

Sarpsborg kommune

Steinkjer kommune

Fylkesmannen i Aust-Agder

Fylkesmannen i Møre og Romsdal

Fylkesmannen i Vestfold

Fylkesmannen i Oppland

Fylkesmannen i Buskerud

Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Fylkesmannen i Troms

Fylkesmannen i Rogaland

Fylkesmannen i Vest-Agder

Fylkesmannen i Finnmark

Fylkesmannen i Østfold

Fylkesmannen i Hedmark

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

Buskerud fylkeskommune

Akershus fylkeskommune

Fylkesnemnda for sosiale saker, Østfold

Datatilsynet

Statistisk Sentralbyrå

Kommunenes Sentralforbund

Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK)

Barneombudet

Utlendingsdirektoratet

Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

Diaforsk

Høgskolen i Stavanger

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

Den Norske Dommerforening

LO

Offentlige Familievernkontorers Organisasjon (OFO)

Kirkens Familievern

Norsk Fosterhjemsforening

Foreningen 2 Foreldre

Verdens Barn

Adopsjonsforum

InorAdopt

Adoptertes Landsforening

Enestående Adoptanters forening

AdoptivforeldreForeningen

Hvit Valgallianse (Stopp Innvandringen/ Hjelp fremmede hjem)

Naturlovpartiet

Døveforbundet

I alt har 49 instanser uttalt seg. Adopsjonsforum og InorAdopt, samt forskergruppen på Universitetet i Oslo og ved Diaforsk har avgitt felles uttalelse. De instanser som har gitt sin fulle tilslutning til alle forslagene uten å kommentere enkeltbestemmelser, gis ikke nærmere omtale i proposisjonen.

Ingen av høringsinstansene har kommet med noen direkte innvendinger mot at adopsjonsformidlingen reguleres i et eget kapittel i adopsjonsloven. I hovedsak støtter instansene de forslag som er fremmet i høringsnotatet. Statens ungdoms- og adopsjonskontor peker på nytten av at formidlingen blir rettslig regulert. Adopsjonsforum og InorAdopt gir i sin uttalelse uttrykk for at det er behov for en lovfesting av formidlingen av adopsjoner og foreningene sier seg i det alt vesentlige fornøyd med de paragrafer og formuleringer som foreslås. Verdens Barn slutter seg også i all hovedsak til forslagene. Adoptertes Landsforening og Hvit Valgallianse har kommet med en del generelle synspunkter på adopsjonsinstituttet som sådan. Adoptertes Landsforening uttaler blant annet:

«ALF anser departementets høringsnotat og forslag for den mest skadelige trussel mot adoptertes interesser, rettigheter og velvære siden 1986 da man fjernet adopsjonslovens vederlagsbestemmelse og retten til å oppheve ens adopsjon.

I tillegg er det nå tydelig at departementet går inn for at det norske adopsjonsinstitutt skal avskaffes som et privatrettslig institutt og gjøres til en offentligrettslig ordning basert på sosialistiske prinsipper og verdier.»

1.3 OVERSIKT OVER INNHOLDET I ADOPSJONSLOVEN

Adopsjonsloven av 1917 inneholdt en bestemmelse om at adopsjon ikke skal gis uten at det er grunn til å tro at adopsjonen vil være til gagn for barnet. Også etter adopsjonsloven av 1986 er det et grunnleggende vilkår for å gjennomføre en adopsjon at adopsjonen skal være til gagn for barnet. Utover dette prinsippet om at adopsjon skal være til barnets beste, har ikke adopsjonsloven noen egen formålsbestemmelse. Prinsippet om barnets beste er også understreket i gjeldende konvensjoner på området, blant annet FNs konvensjon om barnets rettigheter og Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

Før adopsjonsloven av 2. april 1917 trådte i kraft, kunne man neppe tale om adopsjon som rettsinstitutt her i landet. Loven av 1917 var tilbakeholden med å gi adopsjoner særlige familierettslige virkninger. En del av de rettslige båndene mellom biologiske foreldre og barn ble beholdt også etter adopsjonen, for eksempel beholdt barnet arveretten etter sine biologiske foreldre. Fram til en lovendring i 1935 var alle adopsjoner såkalte «svake adopsjoner». Etter denne endringen ble det åpnet adgang til også å gjennomføre adopsjoner med den rettsvirkning at adoptivbarnet ble stilt likt med adoptivforeldrenes egne barn. Disse «sterke adopsjonene» innebar at adoptivbarnet nå kom i rettsforhold til hele den slekten det ble adoptert inn i. I 1956 ble adopsjonsloven igjen revidert og det ble innført «sterk adopsjon» som den eneste tillatte formen. Også de øvrige nordiske landene gjennomfører i dag bare «sterke adopsjoner».

Innholdet i adopsjonsinstituttet varierer fra land til land. Enkelte land anerkjenner ikke adopsjonsinstituttet overhodet. Muslimsk rettstradisjon godtar for eksempel ikke adopsjon, men kjenner derimot ordninger med varige fosterforhold. Som grunnlagsmateriale til Haagkonferansens arbeid med konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, ble det utarbeidet en rapport som blant annet viser en økende tendens, særlig i Europa, Nord- Amerika, Latin-Amerika og Australia, i retning av «sterk adopsjon». Adopsjoner som innebærer full integrering av barnet i adoptivfamilien og fullstendig brudd i de juridiske båndene mellom barnet og biologisk familie, blir således stadig mer vanlig. Enkelte land opprettholder en adopsjonslovgivning med både «sterke» og «svake adopsjoner», for eksempel Frankrike og Italia. Tendensen går videre i følge rapporten, i retning av å involvere domstolene ved etableringen av et adopsjonsforhold.

Dagens adopsjonslov fra 1986 bygger på et prinsipielt grunnsyn om at adoptivbarn og egnefødte barn skal likestilles i juridisk forstand. Dette er kommet til uttrykk gjennom en generell bestemmelse i lovens § 13 om at adoptivbarn skal ha samme rettsstilling som om det var adoptivforeldrenes egnefødte barn, blant annet arver adoptivbarnet sine adoptivforeldre. Ved en adopsjon går således alle de plikter og rettigheter som biologiske foreldre har og som følger av foreldreansvaret, over på adoptivforeldrene. Videre kan ikke et adopsjonsforhold oppheves. Forholdet mellom adoptivforeldre og adoptivbarn kan bare endres ved tiltak etter barnevernloven eller ved en ny adopsjon.

I lovens § 2 angis hovedvilkårene for å gjennomføre en adopsjon. I tillegg til prinsippet om at adopsjonen må antas å være til barnets beste, kreves det at den som søker å adoptere, enten selv ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen.

Lovens § 3 fastsetter en nedre aldersgrense på 25 år som vilkår for å adoptere. Rent unntaksvis åpnes det likevel for at det kan gis bevilling til den som har fylt 20 år. Det kreves videre i § 5 at adoptivsøkere er gift med hverandre. Bestemmelsen sier uttrykkelig at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen, dog slik at den ene ektefelle kan adoptere den annens barn, såkalt stebarnsadopsjon.

Barn over 12 år må etter lovens § 6 selv samtykke i å bli adoptert. Dersom foreldrene til et barn som skal adopteres har felles foreldreansvar, må begge foreldrene samtykke. Dersom den ene har foreldreansvaret alene, har den annen rett til å uttale seg, jf lovens § 7. Etter bestemmelsens annet ledd kan et gyldig samtykke ikke gis før to måneder etter at barnet er født.

Det følger av adopsjonsloven § 11 at det kan gjennomføres en anonym adopsjon slik at partene i adopsjonssaken holdes ukjent for hverandre. I følge lovens § 12 skal adoptivforeldrene så snart som tilrådelig under hensyn til barnets alder og modenhet fortelle barnet at det er adoptert. Fra barnet er 18 år har det et selvstendig krav på å få opplyst hvem de biologiske foreldre er.

Etter adopsjonsloven § 1 skjer adopsjon ved bevilling fra departementet. For de norske adopsjonenes vedkommende er bevillingsmyndigheten delegert til fylkesmannen. Denne myndigheten fikk fylkesmannen ved en kongelig resolusjon allerede i 1933. Når det gjelder adopsjon her i landet av barn fra utlandet, har Statens adopsjonskontor (fra 1. januar 1998 Statens ungdoms- og adopsjonskontor) hatt myndighet til å gi adopsjonsbevilling siden kontoret ble opprettet i 1987.

Ved lov av 13. juni 1980 nr 32 ble det vedtatt en del endringer i adopsjonsloven av 1917. Endringene tok i første rekke sikte på å regulere visse sider vedrørende internasjonale adopsjoner. Bestemmelsene er nedfelt i dagens lov kapittel 4 om interlegale spørsmål og regulerer i hovedsak de rettslige problemer som kan oppstå når det gjennomføres en adopsjon hvor partene har tilknytning til flere stater. I følge adopsjonsloven § 22 kan den som er bosatt i Norge ikke adoptere i fremmed stat med mindre departementet samtykker på forhånd. I følge praksis kreves det som hovedregel at adopsjonen formidles gjennom godkjent forening. Virkningen av at forhåndssamtykke er gitt, er at den utenlandske adopsjonen gjelder her i riket og at den har samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Det følger av adopsjonsloven § 19 at en adopsjon som er gitt og er gyldig i fremmed stat (utenlandsk adopsjon), også vil gjelde i Norge, såframt adoptanten(e) da adopsjonen ble gitt hadde sin bopel i eller var statsborger(e) av den fremmede stat hvor adopsjonen er gitt. Adopsjoner som åpenbart vil virke støtende på den norske rettsorden, jf lovens § 20, vil likevel ikke gjelde her til lands.

Det er Statens ungdoms- og adopsjonskontor som gir forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra fremmed stat. Dersom Statens ungdoms- og adopsjonskontor avslår søknaden om forhåndssamtykke, kan vedtaket påklages til Barne- og familiedepartementet.

Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner trådte i kraft for Norges vedkommende den 1. januar 1998. I Haagkonvensjonen understrekes det at utenlandsadopsjoner skal skje til barnets beste og med respekt for dets grunnleggende rettigheter. Et viktig formål med konvensjonen er å hindre at det forekommer bortføring og handel med barn. Formålene med Haagkonvensjonen stemmer således godt overens med det som er norske myndigheters overordnede prinsipper for adopsjonsformidling av utenlandske barn. Dette innebærer å legge forholdene til rette for forsvarlige ordninger der kjøp og salg av barn ikke finner sted, og at barn som er frigitt for adopsjon til Norge gis gode og egnede foreldre i sitt nye hjemland.

1.4 OVERSIKT OVER DAGENS ORGANISERING AV ARBEIDET MED ADOPSJONSSAKENE

1.4.1 Innledning

Som vist nedenfor i punkt 1.4.2 og 1.4.3 behandles i dag innenlands- og utenlandsadopsjonene ulikt. Det er også forskjellige forvaltningsorganer som er inne i bildet. Når det gjelder innenlandsadopsjonene har fylkesmannen sentrale oppgaver, når det gjelder utenlandsadopsjonene har kommunen, de private adopsjonsorganisasjonene og Statens ungdoms- og adopsjonskontor tilsvarende oppgaver.

Siden opprettelsen i 1987 har Statens adopsjonskontor, nå Statens ungdoms- og adopsjonskontor, vært det sentrale forvaltningsorgan i adopsjonssaker. Kontoret er direkte underlagt Barne- og familiedepartementet, og skal i følge sitt mandat behandle saker etter lov om adopsjon og utøve myndighet i samsvar med det som er bestemt ved lov, forskrift, Stortingsvedtak og etter pålegg fra departementet. Begrunnelsen for å opprette Statens adopsjonskontor var behovet for forenkling av tidligere ordning - særlig for utenlandsadopsjonene - samt ønsket om å avlaste departementet og fylkesmennene for arbeidet med enkeltsakene. I Stortingsmelding nr 72 (1984-85) Om barne- og ungdomsvernet begrunnes opprettelsen av et sentralt organ med at ansvarsforholdene vil bli klarere og at det vil bli lettere å samle og nyttiggjøre seg erfaringer. Det ble videre pekt på at et sentralt organ ville føre til økt rettslikhet i saksbehandlingen av enkeltsaker, samt at statens kontroll med spesielt utenlandsadopsjonene ikke ville bli svekket av en slik opprettelse. Det nåværende Statens ungdoms- og adopsjonskontors oppgaver i innenlands og utenlandsadopsjonene omtales nærmere nedenfor.

1.4.2 Innenlandsadopsjonene

Statens ungdoms- og adopsjonskontor har ansvaret for å føre det sentrale adopsjonsregisteret. Fra 1917 til i dag er det registrert omlag 60 000 adopsjoner. Omkring 13 000 av disse adopsjonene er adopsjoner av barn fra utlandet. I 1996 fant det sted 822 adopsjoner i Norge. Knapt en tredjedel av barna var norske. For nærmere opplysninger se vedlegg nr 1, tabell 1.2, oversikt over antall adopsjoner. Departementet gjør oppmerksom på at Statistisk sentralbyrås statistikk over norske adopsjoner kun skiller mellom norske stebarnadopsjoner og andre norske adopsjoner.

Et adopsjonsforhold kan starte på ulike måter og mange situasjoner kan føre til adopsjon.

Et barn kan bli adoptert av sin stefar eller stemor. Stebarnsadopsjon innebærer således at den ene ektefellen adopterer den annens barn. I 1996 ble det gjennomført 216 stebarnsadopsjoner i Norge, og disse adopsjonene utgjør den største delen av innenlandsadopsjonene. I stebarnsadopsjonene bor barnet i de aller fleste tilfeller sammen med en av sine biologiske foreldre og med steforelderen forut for adopsjonen. En stebarnsadopsjon innebærer derfor som regel ingen endring i den faktiske situasjonen for barnet i stefamilien. Fylkesmennene som etter dagens ordning behandler søknadene om stebarnsadopsjon (gir bevilling) opplyser at tilknytningen til den av foreldrene som ikke har omsorgen for barnet, kan variere. I noen saker har barnet kontakt med den som ikke har omsorgen, i andre tilfeller har det aldri vært noen kontakt, eventuelt er kontakten brutt. Det kan i enkelte tilfeller være sterke konflikter som er den bakenforliggende årsak til søknaden om stebarnsadopsjon, for eksempel der søknaden må sies å være en forlengelse av en sak etter barneloven.

Dersom ingen har foreldreansvaret for et barn etter et dødsfall kan den/de som ønsker foreldreansvaret, henvende seg til domstolen for å få dette, jf barneloven §§ 36 og 37. Den/de som får foreldreansvaret kan søke fylkesmannen om å få adoptere barnet senere.

Et vedtak om fratakelse av omsorgen og foreldreansvaret etter barnevernloven, kan være starten til det som senere blir en adopsjon. Etter § 4-20 i barnevernloven er det fylkesnemnda for sosiale saker som i foreldrenes sted gir samtykke til adopsjonen. I disse sakene har fylkesnemnda kommet til at det vil være best for barnet at foreldrene fratas foreldreansvaret slik at barnet kan adopteres av sine fosterforeldre. Også der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon, skal fylkesmannen foreta en selvstendig vurdering etter adopsjonsloven av hvorvidt adopsjonsbevilling bør gis. Selv om fylkesnemnda har samtykket i adopsjonen etter barnevernloven, må altså kriteriene i adopsjonsloven være oppfylt og adopsjonsbevillingen kan bare gis når fylkesmannen vurderer at adopsjonen vil bli til gagn for barnet, jf adopsjonsloven § 2. Departementet har ikke sikre tall på hvor mange adopsjoner dette kan dreie seg om. Men tall innhentet fra fylkesnemndene for sosiale saker og fra fylkesmennene tyder på at det de siste årene har vært mellom 25 og 35 barn som årlig blir adoptert som følge av at foreldrene er fratatt foreldreansvaret etter barnevernloven.

En adopsjonssak kan også starte ved at barnets biologiske foreldre eller en av dem - som oftest moren - henvender seg til myndighetene for å få hjelp til å gjennomføre adopsjonen av barnet. Det går ikke fram av Statistisk sentralbyrås statistikk hvor mange barn dette gjelder, men tall fra landets fylkesmenn tyder på at mellom 25 og 30 barn blir adoptert hvert år etter ønske fra biologiske foreldre. Går en 30 år tilbake i tid, til 1967, var det dette året omlag 380 slike adopsjoner. I de saker der foreldrene henvender seg til myndighetene for å få hjelp til å gjennomføre en adopsjon, har fylkesmannen ansvaret for å finne fram til godt egnede adoptivforeldre til barnet. Fylkesmannens ansvar følger av rundskriv I-15/89 «retningslinjer for behandling av søknad om adopsjon» der det heter at fylkesmannen har ansvaret for formidlingen av norske barn inntil annet er bestemt. Denne type saker forutsetter et samtykke fra biologisk mor og eventuelt også fra biologisk far dersom han har del i foreldreansvaret. I tillegg til at fylkesmannen formidler barna for adopsjon, gir fylkesmannen også i disse sakene adopsjonsbevillingen.

Det er overveiende flest barn som adopteres, men også voksne kan adopteres. Den/de som skal adoptere en voksen, må ha oppfostret vedkommende, hvis det ikke foreligger «annen særlig grunn» til adopsjonen, jf lovens § 2. Adopsjon forutsetter i disse tilfellene å befeste et allerede etablert familieforhold. En stebarnsadopsjon er et eksempel på en adopsjon som kan gjennomføres etter at barnet er blitt voksent. Det samme gjelder også adopsjon av et tidligere fosterbarn og adopsjon etter at adoptanten har fått overført foreldreansvaret etter barneloven § 36. Fylkesmannen gir bevilling i saker om voksenadopsjon.

Uansett hvordan adopsjonssaken starter, er rettsvirkningen av en gyldig gjennomført adopsjon at barnet fullt og helt får samme rettsstilling som om det hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige familien bort, jf adopsjonsloven § 13.

Som tidligere nevnt er fylkesmannen delegert ansvaret for å gi adopsjonsbevilling til adopsjon av norske barn. Bevillingen er selve grunnlaget for adopsjonen. En adopsjonsbevilling forutsetter en begjæring fra den som vil adoptere og et samtykke fra den som ivaretar barnets beste. Fylkesmannen prøver om lovens formelle vilkår er oppfylt, og om det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor er ved adopsjon av norske barn klageinstans for fylkesmannens vedtak etter adopsjonsloven.

1.4.3 Utenlandsadopsjonene

527 av de 822 barn som ble adoptert i 1996, var utenlandske. Fra 1960-årene til et stykke opp i 1980-årene, kom de fleste barna fra Asia. På slutten av 1980-årene og i begynnelsen av 1990-årene markerte Latin-Amerika seg sterkere og i en periode var Colombia det største opprinnelseslandet. De siste årene har igjen de fleste barna hatt sin opprinnelse i Asia med Sør- Korea som det største opprinnelseslandet. Utover 1990-tallet har det dessuten kommet stadig flere barn fra Kina og land i Øst-Europa.

I 1994 innhentet Statens ungdoms- og adopsjonskontor tallmateriale fra Statistisk Sentralbyrå som viser at ca 75 % av barna var under 3 år ved adopsjonen og bare ca 4 % var over 7 år. Når det gjelder adoptivsøkernes alder på adopsjonstidspunktet viser det samme tallmateriale fra 1994 en gjennomsnittsalder på 36,9 år for adoptivmor og 39, 2 år for adoptivfar.

På slutten av 1980-tallet og et stykke inn på 1990-tallet ble det formidlet noen flere gutter enn jenter. I 1994 snudde tendensen og det er etter dette kommet flere jenter enn gutter. Så og si alle barn som adopteres fra Kina er jenter.

For nærmere opplysninger om hvor barna kommer fra, deres alder og adoptivforeldrenes alder ved adopsjonen, vises det til vedlegg 1 tabell 1.3, 1.4 og 1.5.

Det er Statens ungdoms- og adopsjonskontor som gir det nødvendige forhåndssamtykket ved adopsjon av barn fra utlandet, jf adopsjonsloven § 22. Kontorets avgjørelse av om forhåndssamtykke skal gis, bygger på kommunens utredning av det enkelte søkerpar slik det kommer til uttrykk i sosialrapporten og dens tilråding. I tillegg til vurderingen av om søkerne fyller de juridiske vilkår og om de generelt sett er egnet til å adoptere, forutsetter adopsjonsloven § 22 at myndighetene også kontrollerer hvordan adopsjonsformidlingen foregår i den enkelte sak. Når et forhåndssamtykke er gitt, gjelder den utenlandske adopsjonen i Norge. I forhåndssamtykket som utstedes av Statens ungdoms- og adopsjonskontor, presiseres det at adopsjonen vil ha den samme rettsvirkning som om norske myndigheter hadde gjennomført adopsjonen.

Statens ungdoms- og adopsjonskontors avslag på søknad om forhåndssamtykke til adopsjon kan påklages til Barne- og familiedepartementet.

Hvorvidt en adopsjon av et utenlandsk barn skal gjennomføres i Norge eller i utlandet, avhenger av hvilket land barnet kommer fra. Dersom barnet kommer fra Latin-Amerika gjennomføres adopsjonen stort sett i vedkommende land. I disse tilfeller skal de utenlandske adopsjonsdokumentene oversendes Statens ungdoms- og adopsjonskontor for kontroll. Statens ungdoms- og adopsjonskontor avgjør gyldigheten av den utenlandske adopsjonen. Den utenlandske adopsjonen blir deretter anmerket i adopsjonsregisteret og vil ha samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Ved adopsjon av barn fra land i Asia gis adopsjonsbevilling som regel i Norge. I disse sakene må adoptivsøkerne sende Statens ungdoms- og adopsjonskontor barnets utenlandske frigivelsesdokumenter. Kontoret kan kontrollere papirene og gjennomføre adopsjonen her i landet.

Det er i dag tre foreninger, Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt, som med norske myndigheters tillatelse aktivt driver adopsjonsformidling. Norske myndigheter legger vekt på at adopsjoner skal skje gjennom godkjent forening. Foreningenes bistand er derfor i utgangspunktet blitt en obligatorisk del av formidlingen av utenlandske barn til Norge.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor sender melding om adopsjon til berørte instanser.

1.4.4 Oversikt over dagens organisering av arbeidet med adopsjonssakene i Sverige og Danmark

1.4.4.1 Innenlandsadopsjon

Siden 1960-årene har det i Sverige vært gjennomført svært få adopsjoner der barnets biologiske foreldre henvender seg til myndighetene for å få hjelp til å gjennomføre adopsjon av barnet. De siste årene har tallet ligget på 15-20 slike adopsjoner i året. Disse adopsjonene formidles gjennom socialnämndene i kommunene, og adopsjon besluttes som i andre innenlandske adopsjonssaker av Tingsrätten. Svensk adopsjonslovgivning bestemmer at i alle saker om adopsjon skal Tingsrätten innhente uttalelse fra vedkommende socialnämnd. Dette gjelder også i saker vedrørende adopsjon av stebarn.

Når det gjelder saker om adopsjon av danske barn der biologiske foreldre ønsker å adoptere bort barnet sitt, må søkerne på forhånd ha godkjenning av samrådet i amtskommunen. Amtene samler opp sakene for godkjente søkere og sender dem til Adoptionsnævnet, der de blir satt på nævnets liste. Adoptionsnævnet er et uavhengig organ med sekretariat i Civilretsdirektoratet, og består av 11 medlemmer utnevnt av Justisministeriet. Adoptionsnævnets formann er jurist, de øvrige medlemmene har bakgrunn som psykolog, lege, sosialrådgiver og jurist. Nævnet foretar den konkrete tildelingen av foreldre til adoptivbarnet. Denne foregår etter et utvelgelsesprinsipp, der avgjørelsen beror på hvilken familie som passer best for det konkrete barnet. Godkjente søkere står på nævnets liste i bare ett år. Er de ikke tildelt et barn i denne perioden, blir de strøket av listen. Ønsker de å prøve igjen, må de ha ny godkjenning av samrådet.

Det gjennomføres etter opplysning fra Civilretsdirektoratet ca 30 slike adopsjoner per år. Adoptionsnævnet har til enhver tid ca 70 godkjente søkerpar på sin liste. For mange søkerpar kan ventetiden bli svært lang, og flere når aldri opp. Ventelisteordningen er for tiden under revurdering og revisjon.

Alle innenlandske adopsjoner gjennomføres ved bevilling av statsamtet (fylkesmannen).

1.4.4.2 Utenlandsadopsjon

Internasjonale adopsjoner har i prinsippet pågått i Sverige siden 1950-tallet. De fleste barn ble brakt til Sverige av svenske statsborgere som arbeidet i utlandet eller av familier som adopterte på egen hånd. Antallet adopsjoner var økende fram til 1977, da ca 1900 adopsjoner ble formidlet per år. Tallet ligger i dag på ca 900-1000 internasjonale adopsjoner per år. Av disse ble inntil nylig ca 75-80% formidlet gjennom adopsjonsforening.

Sverige har ratifisert Haagkonvensjonen som trådte i kraft for landet 1. september 1997. Som følge av ratifikasjonen er det gjennomført en del endringer i nasjonal svensk lovgivning. En ny lov som regulerer adopsjonsformidling av utenlandske barn - Lag om internationell adoptionsförmedling (1997:192), trådte i kraft 1. juli 1997. Loven avløser en tidligere lov fra 1979. Av endringene skal særlig merkes at adgangen til adopsjon utenom godkjent adopsjonsforening, er blitt adskillig mer restriktiv. Slik adopsjon tillates nå bare der det gjelder et slektningbarn, eller det finnes annen særlig grunn til å adoptere utenom godkjent forening. Statens nämnd för internationelle adoptionsfrågor (NIA) avgjør om det foreligger særlig grunn, og i så fall om formidlingsmåten søkerne skal benytte kan godkjennes.

Tidligere kunne en godkjent adopsjonsforening nekte å formidle adopsjon til søkere den ikke anså egnet. Denne muligheten er nå bortfalt. Adopsjonsforeningene skal ikke prøve søkernes kvalifikasjoner, men påta seg formidlingsoppdraget når søkerne har fått forhåndsgodkjenning av socialnämnden. Det eneste grunnlaget foreningen nå har til å nekte formidling er at foreningen ikke har en adopsjonskontakt i opprinnelseslandet som godtar søknaden. I såfall kan søkerne vende seg til Statens nämnd för internationelle adoptionsfrågor, som avgjør om søkerne får adoptere utenom godkjent forening.

Nämnden har vært i virksomhet siden 1971. Formålet med nämndens virksomhet har hele tiden vært å sikre offentlig kontroll med de internasjonale adopsjonene, og at disse gjennomføres i samsvar med prinsippet om barnets beste.

Nämnden besto fram til 1. januar 1998 av 11 medlemmer. Fra dette tidspunkt er nämndens medlemmer fra Justisdepartementet og Utenriksdepartementet sløyfet. Medlemmene er oppnevnt av regjeringen for et begrenset tidsrom. Seks av medlemmene er representert i Riksdagen, to medlemmer kommer fra henholdsvis Socialstyrelsen og Kommuneforbundet. I tillegg er det med en offentlig lege utpekt av Socialstyrelsen. Til Statens nämnd för internationelle adoptionsfrågor er det knyttet et sekretariat med 10 stillinger. Nämnden har månedlige møter og er et administrativt direktorat underlagt Socialdepartementet.

Nämnden er ved lov etablert som sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen, og har etter sitt mandat et særlig ansvar for å gi informasjon i spørsmål som angår internasjonale adopsjoner. I tillegg til å gi organisasjonene tillatelse til å formidle barn fra utlandet, treffer nämnden også beslutning om at en utenlandsk adopsjonsavgjørelse skal gjelde i Sverige. Adopsjoner gjennomført i land som har ratifisert Haagkonvensjonen blir umiddelbart gjeldende. Skal en adopsjon gjennomføres i Sverige etter at barnet er frigitt for adopsjon i opprinnelseslandet, skjer adopsjonen ved den lokale domstolen (Tingsrätten).

I Sverige finnes det for tiden 6 godkjente foreninger som formidler adopsjon av barn fra utlandet. I forbindelse med beslutningen om å godkjenne en forening skal nämnden utpeke minst to personer som skal ivareta samfunnsinteressene i foreningens arbeid, såkalt «samhällsrepresentanter». Disse representantene skal ha særskilt erfaring fra arbeid med barne- og ungdomsvernet i stat eller kommune.

Det er socialnämnden i kommunen som utreder og avgjør hvorvidt søkerne skal få forhåndssamtykke til adopsjon. Et avslag på søknad om forhåndssamtykke kan påklagestil Länsretten. Länsrättens avgjørelse er gjenstand for anke til Kammarrätten og videre til Regjeringsrätten som øverste instans. Dersom Länsrätten endrer socialnämndens avslag og gir søkerne forhåndssamtykke kan socialnämnden selv anke til Kammarrätten, og eventuelt videre.

I Danmark var adopsjon inntil annen verdenskrig overveiende ensbetydende med adopsjon av danske barn. Det oppstod etter hvert en stigende interesse for adopsjon av utenlandske barn. I perioden 1965 til 1969 ble det formidlet mer enn 150 barn årlig fra fortrinnsvis Tyskland og Sør-Korea. Sør-Korea er det land som det er blitt formidlet flest adoptivbarn fra. I dag formidles i overkant av 500 adopsjoner per år gjennom godkjent adopsjonsorganisasjon.

I følge dansk adopsjonslov må den som ønsker å adoptere et utenlandsk barn godkjennes. Det kreves at adopsjonen skal være til gagn for barnet. Siden 1976 har godkjenningsmyndigheteni utenlandsadopsjonene ligget til de såkalte adoptionsamråd. Loven forutsetter at det skal finnes et samråd i hver amtskommune. Samrådet består av en person med sosialfaglig bakgrunn, en lege og en jurist. Godkjenningen som gis på grunnlag av en forundersøkelse av søkerne ved det amtskommunale sosialsenteret, kalles en abstrakt godkjenning fordi barnet som regel er ukjent på dette tidspunkt. Et avslag fra samrådet på søknad om godkjenning som adoptivforeldre kan påklages til Adoptionsnævnet. Foruten å behandle klagesaker gir Adoptionsnævnet også uttalelser i adopsjonsspørsmål av mer generell og prinsipiell karakter, og rådspørres i egenskap av å være en sentral tverrfaglig instans.

De for tiden tre godkjente adopsjonsorganisasjoner som formidler barn fra utlandet til Danmark godkjennes av Justitsministeren for en periode på 4 år. De plikter å opplyse om organisasjonsform, vedtekter, hvem som er ansatt eller på annen måte knyttet til organisasjonens arbeid og kontaktnett i utlandet. Organisasjonene har regnskapsplikt til Justitsministeriet.

Civilretsdirektoratet fører tilsynmed de formidlende organisasjonenes virksomhet. Direktoratet har blant annet løpende kontakt med organisasjonene og avholder møter om konkrete og mer generelle spørsmål vedrørende deres virksomhet.

Det er de godkjente organisasjonenes ansvar å finne fram til et konkret barn i utlandet som er frigitt for adopsjon og å foreslå barnet tildelt en bestemt familie. Hvorvidt tildeling skal skje avgjøres av samrådet, blant annet på grunnlag av opplysninger gitt av utenlandske myndigheter om barnets helse. Et avslag kan påklages til Adoptionsnævnet. Forhåndsgodkjente adoptivsøkere kan således oppleve ikke å motta et barn.

Hovedregelen er at søkere bosatt i Danmark bare kan adoptere ved dansk adopsjonsbevilling. Landet godkjenner i utgangspunktet ikke utenlandske avgjørelser om adopsjon (bortsett fra de nordiske i henhold til nordisk familierettskonvensjon). Når det gjelder utenlandske barn, har søknad om adopsjon inntil nylig vært sendt til statsamtet (fylkesmannen) etter at barnet er kommet til Danmark. Etter praksis skal barnet ha vært i Danmark i 3-6 måneder før bevilling gis. I mellomtiden har adoptivforeldrene vært godkjent som fosterforeldre i henhold til bistandsloven av 1976, og amtskommunen har utarbeidet oppfølgingsrapport om barnets tilpasning i dets nye familie. Dersom rapporten er positiv utsteder statsamtet adopsjonsbevilling.

Danmark har ratifisert Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Konvensjonen trådte i kraft for landet 1. november 1997. I forbindelse med ratifikasjonen har Danmark endret nasjonal lovgivning og øvrig regelverk om adopsjon for å bringe dette i samsvar med konvensjonens krav blant annet om anerkjennelse. Således er adopsjonsloven av 1986 gitt en tilføyelse om at Justitsministeren, eller den ministeren bemyndiger, kan bestemme at en adopsjon kan gis i et annet land, når adopsjonen er gjennomført i samsvar med Haagkonvensjonens krav. Civilretsdirektoratet er oppnevnt som dansk sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen, og er bemyndiget til å bestemme at adopsjonen kan gjennomføres i et annet land. I praksis skjer dette ved at det inngås samarbeidsavtaler med de aktuelle konvensjonsland om at adopsjonen gjennomføres i vedkommende land med gyldighet i Danmark. Adopsjonen har i såfall umiddelbar virkning i Danmark uten prøvetid som beskrevet foran.

Adopsjon av barn fra land som ikke har ratifisert Haagkonvensjonen skal fortsatt gjennomføres i Danmark.

1.5 FREMTIDIG ORGANISERING AV ARBEIDET MED INNENLANDSADOPSJONENE

I følge adopsjonsloven § 1 er kompetansen til å gi adopsjonsbevilling lagt til departementet. Siden 1933 har denne myndigheten vært delegert til fylkesmannen. Etter at dagens adopsjonslov ble vedtatt den 28. februar 1986 ble det i rundskriv I-33/86 Om iverksetting m.v. av ny lov om adopsjon, bestemt at fylkesmannen fortsatt skulle ha denne kompetansen når det gjelder adopsjon av norske barn. Statens adopsjonskontor - nå Statens ungdoms- og adopsjonskontor - har siden opprettelsen i 1987 vært klageinstans for fylkesmannens vedtak.

Departementet har i forbindelse med lovarbeidet sett nærmere på organiseringen av innenlandsadopsjonene og især fylkesmennenes praksis når det gjelder å gi adopsjonsbevilling. I denne sammenheng er det innhentet informasjon fra et utvalg fylkesmenn og arrangert et seminar om fylkesmennenes håndtering av innenlandsadopsjonene. Departementet har vurdert hvorvidt andre instanser burde tillegges myndigheten til å gi bevilling i innenlandsadopsjonene, og la fram forslag i høringsnotatet om at kompetansen burde overføres til Statens ungdoms- og adopsjonskontor.

Forslaget om at departementet skal endre delegasjonsvedtaket slik at myndigheten til å gi bevilling overføres fra fylkesmennene til Statens ungdoms- og adopsjonskontor, har fått bred støtte i høringsrunden. Blant andre støtter Statens ungdoms- og adopsjonskontor og alle de 15 fylkesmannsembetene som har uttalt seg, forslaget. Departementet har på denne bakgrunn besluttet å endre delegasjonsvedtaket slik at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling også for innenlandsadopsjonene legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor.

Kompetansen til å gi adopsjonsbevilling er ment å gjelde alle innenlandsadopsjonene. Som det går fram av kapittel 1.4.2 kan flere situasjoner føre til at norske barn blir adoptert og Statens ungdoms- og adopsjonskontors oppgaver vil variere noe avhengig av situasjonen. I vurderingen av hvorvidt det skal gis bevilling til adopsjon av stebarn, ligger det for eksempel særlige utfordringer når det gjelder innhenting av samtykke og når det gjelder informasjon til partene. I saker om adopsjon av voksne er det viktig å forvisse seg om at adoptivsøker har oppfostret barnet, jf lovens § 2. I sakene der foreldreansvaret er overført adoptivsøkerne etter barneloven, er særlig barnets holdning/samtykke til adopsjonen og vurderingen av om adopsjonen kan antas å være til barnets beste, sentral. Statens ungdoms- og adopsjonskontor må alltid sikre seg at lovens krav er oppfylt, herunder at adopsjonen er til barnets beste, før bevilling gis.

Begrunnelsen for at Statens ungdoms- og adopsjonskontor i fremtiden skal gi adopsjonsbevilling i de norske adopsjonene, er i første rekke at kontoret allerede i dag har dette ansvaret i utenlandsadopsjonssakene. Utstedelse av adopsjonsbevilling er en naturlig oppgave for kontoret som er landets sentrale instans i adopsjonsspørsmål. Det er dessuten hensiktsmessig å samle kunnskap og kompetanse om både utenlands- og innenlandsadopsjoner.

Det er spesielt hensynet til de mange stebarnsadopsjonene som tilsier at bevillingskompetansen legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Informasjonen fra fylkesmennene viser at det her er variasjoner embetene imellom med hensyn til hvor grundig sakene opplyses, hvorledes samtykket/samtykkene innhentes og hva det legges vekt på å informere de ulike parter om. Dette fører til at det kan stilles spørsmål ved om sakene alltid er så godt utredet og så grundig behandlet som det bør kreves sett på bakgrunn av de vidtrekkende følger en adopsjon har. Den ulike praksisen ved behandlingen av disse sakene, kan videre føre til at tilnærmet like saker risikerer en ulik behandling. En del embeter opplyser at sakene ikke blir prioritert så høyt som de burde. En sentral løsning vil kunne bøte på de svakheter som hefter ved dagens ordning, især dersom det i tillegg utarbeides klarere retningslinjer og skjemaer.

Den oversikt som departementet har innhentet over fylkesmennenes oppgitte ressursbruk, viser at innenlandsadopsjonene utgjør et relativt lite arbeidsfelt. Videre viser sammenligningen av oppgitt ressursbruk og antall saker, at det er grunn til å tro at det foreligger visse effektiviseringsgevinster ved å legge sakene til ett sentralt organ, istedenfor at sakene spres på 19 enheter slik det gjøres i dag.

Departementet har vurdert hvorvidt det å overføre bevillingssakene til Statens ungdoms- og adopsjonskontor vil gå på bekostning av tilgjengeligheten for brukerne. Departementet har imidlertid kommet til at forslaget om å samordne utenlands- og innenlandsadopsjonene, gir en enklere og mer oversiktlig adopsjonsforvaltning. Dette vil igjen føre til bedre tilgjengelighet for søkerne, og en vil unngå stadig å måtte henvise publikum fra den ene instansen til den annen. Departementet har også lagt vekt på at en sentral instans i større grad vil kunne sikre likebehandling av saker fra hele landet.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor er i dag klageinstans for fylkesmennenes vedtak i saker vedrørende innenlandsadopsjonene. En oversikt fra de tre siste årene viser at Statens ungdoms- og adopsjonskontor har behandlet omlag 30 klagesaker i året. Dersom kontoret også skal behandle innenlandssakene i førsteinstans, vil departementet peke seg naturlig ut som klageinstans slik det også er i dag ved kontorets avslag på søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av utenlandske barn. Departementet legger til grunn at det også for fremtiden vil dreie seg om et lite antall klagesaker. Ved å ruste opp formidlingen av samtykkesakene slik det er foreslått i § 16 c og ved å utarbeide ytterligere retningslinjer om stebarnsadopsjoner, er det grunn til å tro at antall klager totalt sett vil reduseres. Departementet ser for øvrig behandlingen av klagesaker som en nyttig kilde til kunnskap og informasjon. Dette er viktig på et saksområde som er såvidt avgrenset, men som likevel har en naturlig tilknytning til departementets øvrige ansvarsområder når det gjelder å sikre barn og unges oppvekstkår.