3 Andre endringer i adopsjonsloven

3.1 INNFØRING AV FORSKRIFTSHJEMMEL OM ADOPSJONSLOVENS ANVENDELSE PÅ SVALBARD

3.1.1 Gjeldende rett

Det følger av lov av 17. juli 1925 nr 11 om Svalbard § 2, at norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard når ikke annet er fastsatt. Dette er ikke gjort og de privatrettslige regler i adopsjonsloven gjelder således for Svalbard.

Andre bestemmelser enn de ovenfor nevnte gjelder derimot ikke, uten når det er særskilt bestemt. Det er ikke særskilt bestemt at de offentligrettslige reglene skal gis anvendelse på Svalbard. Slik rettstilstanden er i dag, vil adopsjonslovens virkeområde dermed måtte avgjøres etter svalbardloven § 2.

Departementet kjenner ikke til at spørsmålet om adopsjonslovens anvendelse på Svalbard, noen gang er satt på spissen. Den som oppholder seg på Svalbard regnes fortsatt som bosatt i den kommunen han/hun hadde bosted da oppholdet tok til. Skulle det oppstå en adopsjonssak på Svalbard, vil adopsjonssaken således følge de samme regler som på fastlandet og instansene på fastlandet vil ha de samme oppgaver. Der det for eksempel er nødvendig med utredning fra kommunen, vil det etter dagens ordning være den kommunen søkerne har tilknytning til som utreder dem.

3.1.2 Departementets forslag

Etter det departementet kjenner til kan imidlertid tilknytningen til den fastlandskommunen som personene er registrert bosatt i, være svært varierende.

Samfunnsutviklingen på Svalbard tilsier at adopsjon av barn kan være mer aktuelt i dag enn hva myndighetene så langt har lagt til grunn. En del ektepar og familier oppholder seg i lange perioder på Svalbard. En henvendelse til Statens ungdoms- og adopsjonskontor høsten 1997 fra Svalbard om muligheten til utenlandsadopsjon, kan tyde på at adopsjon knyttet til Svalbard ikke er helt upraktisk.

Departementet ser at det kan være behov for en forskriftshjemmel som gir adgang til å bestemme anvendelsen av adopsjonslovens offentligrettslige bestemmelser på Svalbard, og at det i et slikt tilfelle også kan være behov for en hjemmel til å fastsette særskilte regler som tar hensyn til de stedlige forhold. Eksempelvis kan det i særlige tilfeller være hensiktsmessig at organ med kjennskap til søkere på Svalbard og Svalbardforhold utreder søkere ved opphold på Svalbard.

Departementet foreslår derfor å ta inn i adopsjonsloven § 1, et nytt ledd som inneholder en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å avgjøre om lovens offentligrettslige bestemmelser skal gis anvendelse på Svalbard og fastsette særskilte regler under hensyn til de stedlige forhold.

3.2 ENDRING AV ORDLYDEN I ADOPSJONSLOVEN § 12 - OM HVILKEN INSTANS SOM SKAL GI UT OPPLYSNINGER OM DEN ADOPTERTES BIOLOGISKE FORELDRE

I forbindelse med høringen kom det opp forslag om å endre § 12 i adopsjonsloven med hensyn til hvilken instans som i fremtiden bør ha oppgaven med å gi ut opplysninger til den adopterte om biologiske foreldre.

Fra den adopterte er 18 år, har vedkommende krav på å få opplyst hvem de opprinnelige foreldre er, jf adopsjonsloven § 12 annet ledd. Det følger av bestemmelsen at det er departementet eller den fylkesmann som har gitt bevillingen som skal gi ut opplysningene. Bestemmelsen har en praktisk begrunnelse og henger sammen med at den instans som har gitt bevillingen også har dokumentene i saken. For de adopsjoner der departementet tidligere ga bevilling, er oppgaven med å gi ut opplysningene delegert til Statens ungdoms- og adopsjonskontor.

Departementet foreslår at «den fylkesmann som har gitt bevillingen» tas ut av lovteksten. Det vil da fremgå av ordlyden i bestemmelsen at departementet skal gi ut opplysningene. Departementet legger til grunn at fylkesmannen fortsatt skal gi ut opplysninger i de saker embetet har gitt bevilling. Det kan imidlertid være aktuelt for departementet å delegere ansvaret i sin helhet til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Ved å legge bevillingskompetansen til Statens ungdoms- og adopsjonskontor i de norske adopsjonssakene, vil fylkesmannens oppgaver uansett reduseres.

Departementet ser et klart behov for å utarbeide retningslinjer for behandlingen av disse sakene.

3.3 ENDRING AV NÅGJELDENDE § 22

3.3.1 Forslag om at bestemmelsens første setning flyttes til § 16 e

Dagens § 22 regulerer både kravet om at den som adopterer fra fremmed stat må ha myndighetenes samtykke på forhånd og virkningene av en adopsjon der myndighetene har gitt forhåndssamtykke.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at den delen av paragrafen som stiller krav om forhåndssamtykke, bør plasseres i den foreslåtte bestemmelsen om forhåndssamtykke i kapitlet om adopsjonsformidling og godkjenning av adoptivhjem. Departementet foreslo samtidig en presisering av ordlyden. En konsekvens av forslaget er at det tas inn en henvisning til § 16 e i § 22 og at ordlyden i § 22 endres i tråd med dette.

Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot forslaget.

Departementet opprettholder forslaget. Samtidig med flyttingen av § 22 første setning, vil departementet foreta en presisering av ordlyden, jf kommentarene i pkt 2.6.1 og 2.6.2.

3.4 ENDRING AV BARNEVERNLOVEN § 4-23

Någjeldende barnevernlov har i § 4-23 en bestemmelse som forbyr formidling for plassering av barn med eller uten adopsjon for øye. Som det går fram av pkt 2.3 ovenfor foreslår departementet å ta inn i adopsjonsloven et forbud mot formidlingsvirksomhet for plassering av barn med adopsjon for øye. Departementet finner det gunstig at reglene om adopsjon samles i adopsjonsloven samtidig som det er unødvendig at både adopsjonsloven og barnevernloven forbyr samme handling. For å unngå en dobbelt forbuds- og straffehjemmel for formidlingsvirksomhet med adopsjon for øye, foreslås det derfor at regelen om adopsjon tas ut av barnevernloven. Det er i stedet tatt inn et nytt ledd i § 4-23 der det henvises til reglene i adopsjonsloven.